Oscarutdelingstankespill!

Av og til føler jeg meg så inderlig alene om min manglende VM-interesse, det er som om hele Norge er i en sånn “skisport, skisport, hipp hurra, Bjørgen og Northug er kjempebra”-rus og så sitter jeg liksom på utsiden og skjønner ikke poenget. Nå skal det sies at det bare er to sporter jeg virkelig liker å se på og den ene av dem er dans og den andre er kunstløp og det skyldes at det er så vakkert og det blir så fascinerende å se noe som til de grader er elegant og inspirerende. I tillegg kan kunstløp skilte med mannlige utøvere som er skikkelig eye candy og det er jo og et pluss for så vidt. Men jeg skjønner ikke hvordan det uttrykket om at nordmenn er født med ski på beina kan stemme så ekstremt dårlig i mitt tilfelle. Det er pussig og det er en del av meg som virkelig tenker at livet hadde vært svært så behagelig om jeg bare hadde likt skisport og fotball, alt er jo lagt til rette for dem som har den interessen. Og likevel, til tross for manglende interesse både her og der, har jeg faktisk fulgt en del med på årets VM, ikke via å se på det på tv, men ved å lese sportssidene i for eksempel VG og det i seg selv er en skummel utvikling. Vi får håpe det blir med det.

Men for å vri temaet over på noe som ikke i det hele tatt har med sport å gjøre så skjer det jo noe annet viktig i natt, nemlig Oscar-utdelingen. Jeg har skikkelig, skikkelig lyst til å dra hit: http://www.oslokino.no/incoming/article406606.ece fordi det høres veldig gøy ut og den delen av meg som blir mer og mer filminteressert for hvert år som går har kjempelyst til å se på Oscar-utdelingen. Dessverre har jeg jobb fra ni til fem i morgen og det krever ikke mye fornuft for å innse at å se Oscar-utdelingen fremfor å sove nok ville gjøre meg meget trøtt på jobb i morgen. Derfor tenkte jeg i stedet å få mamma til å ta det opp og se det i reprise og satse på at det blir fint det og.

Og når vi altså er inne på temaet Oscar tenkte jeg å ta å bable litt om hvem jeg vil skal vinne i enkelte kategorier og hvem jeg tror vinner og bare generelt sett ha litt Oscar-inspirerte tankespill og jeg setter like greit i gang med en gang:

Oscar-utdelingstankespill

Her kan man finne liste over de nominerte i ulike kategorier: http://en.wikipedia.org/wiki/83rd_Academy_Awards og jeg tenkte først og se litt på listen over de som er nominert til “Beste Film”, noe som jo er en av de desidert mest interessante kategoriene. Av de 10 nominerte har jeg sett fire så langt, nemlig: “Black Swan”, “Inception”, “The Social Network” og “Toy Story 3” og mens jeg syns alle disse fire filmene fortjener å være nominert har jeg ganske ulike formeninger om disse filmene. “The Social Network” så jeg sist søndag og mens jeg absolutt syntes det var en vellaget film som var svært smart så falt jeg ikke helt for den. Jeg syns personlig at det var en helt okei film, men ikke så fantastisk som mange skal ha det til. Så har vi “Inception” som er ganske så rå, genial og med en masse gode kvaliteter, men som jeg nok ikke tror vil vinne. Personlig syns jeg Christopher Nolan skulle vært nominert til prisen “Beste Regi” for denne filmen for den prisen syns jeg den virkelig fortjener, men det er han ikke så da går jo ikke det. Og så har vi “Black Swan” som var en enormt sterk filmopplevelse og en av de mest ubehagelige filmene jeg har sett på lenge (noe som i dette tilfellet er positivt ment) og den fortjener jo også å vinne “Beste Film” og sånn jeg ser det er det nok størst sannsynlighet for at det er enten denne eller “King’s Speech” (som jeg enda ikke har sett som vinner).

Samtidig så håper faktisk en stor del av meg at “Toy Story 3” vinner prisen “Beste Film” og jeg tviler sterkt på at det skjer, men det at den tredje filmen i “Lord of the Rings”-triologien jo tok i land denne prisen for noen år tilbake gir meg et lite håp om at det samme skal skje med tredje filmen i triogien “Toy Story” som må være en av de sterkeste tredje filmene i en serie ever. Og så handler det om hva man får igjen av en film og jo da “Black Swan” var utrolig lidenskapelig og psykologisk og imponerende og flere av de andre filmene som er nominert har jeg troa på veldig selv når jeg ikke har sett filmen det er snakk om, men “Toy Story 3” rørte meg, Jeg lo, jeg gråt og man har liksom en helt perfekt filmopplevelse der man har en spennende og engasjerende historie, karakterer man bryr seg om, fantastisk animasjon og en perfekt slutt som runder av alt sammen så det er en fryd, man har rett og slett en ekstremt god film (ikke bare en god animasjonsfilm, men en god film generelt sett) her og derfor. I tillegg føler jeg at animasjonsfilm er et undervurdert medie og føler bestemt at de kan gi en vel så sterk filmopplevelse som filmer med levende mennesker. Man kan si mye om Disney, men tenk tilbake til da du var barn og så “Løvenes Konge” eller “Den lille havfruen” for første gang, tenk på stemningen ved det, musikken, animasjonen, hvordan alle ingredienser var tatt i bruk for så å skape en filmopplevelse verdt millioner. Og om “Toy Story 3” vant prisen for beste film ville det videre sende et signal om at animasjonsfilmsmediet ikke lenger var undervurdert, men ble tatt like alvorlig. Dessuten står tross alt Pixar bak “Toy Story 3” og de skaper film med hjertet og med tanke på filmene deres tidligere (“Wall-E” (som skulle ha vunnet OG vært nominert i kategorien “beste film”), “Ratatouille” og “Up”), filmer som på mange måter passer bedre for et voksent publikum enn de barna som mange fortsatt tror at animasjonsfilmer er laget for (folk som umulig kan ha sett “Mary & Max” som i hvert fall ikke er en barnefilm), så viser de at de tar sjanser og lager filmer der det å fortelle en god og smart historie tilsynelatende er viktigere for dem enn å tjene penger. Å, jeg kunne argumentert for at “Toy Story 3” fortjener prisen for beste film i timevis, men jeg får gå videre.

Når det gjelder beste regi gjør den storslåtte filmopplevelsen “Black Swan” ga meg at jeg syns Darrem Arrenofsky fortjener den prisen. Og igjen syns jeg Christopher Nolan skulle vært nominert i den kategorien, men ja ja. Når det gjelder beste mannlige skuespiller har jeg jo ikke sett så mange av filmene som er nominert, men det faktum at Colin Firth er favorittfyren min blant de nominerte gjør at jeg heier på ham. Blant beste skuespillerinne er alt desto enklere for den er jo Natalie Portman bare nødt til å vinne. Hennes innsats i “Black Swan” burde gjøre det til en så opplagt seier at det halve kunne vært nok 😉 Når det gjelder beste birolle så hele litt mer komplisert for meg så der har jeg egentlig ingen favoritter (har ikke sett noen av filmene der heller enda så det gjør det jo litt vanskelig å ha noen formening), men Amy Adams er jo en av favorittskuespillerne mine rent generelt og traileren gjør at jeg lett tror at Geoffrey Rush nok gjør en mer enn godkjent rolle i “The King’s Speech” så slike faktorer spiller jo inn. Når det gjelder beste manus går jeg for henholdsvis “Inception” og “Toy Story 3” (selv om jeg altså ikke skjønner helt hvorfor “Toy Story 3” står i kategorien “adapted screenplay”, den er da ikke basert på noen bok eller noe sånt) og tror “The King’s Speech” og “The Social Network” vinner. Og generelt sett tror jeg nok “The King’s Speech” tar storeslem i natt, noe den sikkert fortjener =D

Så kommer vi til kategorien “Beste animasjonsfilm” og der blir det igjen litt vanskeligere. Siden jeg har lite håp om at “Toy Story 3” mot all formodning skulle stikke av med prisen “Beste film” er jeg sånn ca 999% sikker på at den vinner her. Samtidig høres “The Illusionist” (som i følge hva jeg har lest ikke en gang settes opp på kino i Norge) veldig interessant ut og “How to train your dragon” er Dreamworks beste film på mange år. Noe som gjør det litt vanskelig. Greia er jo det at jeg elsker Pixars filmer og “Toy Story 3” er en av deres beste filmer noensinne, men på samme tid var “How to train you dragon” en nesten perfekt film den også, den har en flott historie, karakterer man bryr seg om, kjærlighet, action og drager og Helge Jordal (som er et pluss i seg selv) har en av stemmene i den norske versjonen av filmen, ting som gjør at dette også hadde vært en verdig vinner. Dessuten er det en del av meg som tenker at det, om “How to train your dragon” vant, ville være en sånn ting som ville gjøre at Dreamworks kanskje lot være å kverne ut tusener av oppfølgere, men heller lagde nye historier laget med hjerte. Uansett tenker hvert fall en del av meg at man kanskje skulle delt ut to priser når det gjaldt animasjonsfilmer for det er jo ikke lenger mulig å slå Pixar, de er alt for gode!

Når det gjelder de fleste andre kategoriene har jeg egentlig ingen formeninger. Jeg har veldig tro på “Dogtooth” (selv om jeg enda ikke har sett den) så jeg har litt lyst til at den skal vinne prisen for beste utenlandske film og jeg vil definitivt at “I see the light” fra “Tangled” skal vinne prisen for beste originale sang, men ellers har jeg ingen formeninger i grunnen. Angående “Tangled” syns jeg forresten det er en skandale at den ikke er nominert i kategorien “Beste animasjonsfilm” i og med at jeg personlig jo syns den er helt oppe med “Lille havfruen” og “Skjønnheten og Udyret” kvalitetsmessig sett, men Oscar-komiteen har vel en grunn til dette teite valget deres selv om det til de grader er nettopp det: teithet deluxe. Å, tenk om jeg bestemte (får vann i munnen av resultatet noe sånt ville gitt) =D

Og jeg har ellers ikke så veldig mange andre tanker om Oscar, ikke som jeg kommer på i hvert fall, men det blir hvert fall spennende å lese avisene i morgen og se hvordan det gikk. Men nå er dette blogginnlegget allerede ekstremt langt så jeg skal avslutte her og nå og finne på noe annet og så er det bare å glede seg til tirsdag (eller onsdag) da et oppsummeringsinnlegg om februars kulturelle opplevelser nok vil dukke opp 😉 Vi bables!

Tre sanger som kaster tryllestøv over tilværelsen =D

En ting som har skjedd siden sist er at headeren har forandret seg, se så kul den nye er 😉 Ideen er så enkel som at det skal være litt som en tegneserie der det i første tegning er en presentator foran sceneteppet og dette sceneteppet så er trukket til side i tegning nummer to. Det er jo kanskje litt stilig og meget teatralsk. Og det andre som har skjedd er dette:

Jeg har vært på åpningsarrangementdings i forbindelse med VM og hvis man ser bort i fra at tåa mi var ubehagelig siden jeg var smart nok til å kjøre over den med en jekketralle på jobb i stad og at det var fryktelig kaldt og trangt og alt for mye mennesker og fyrverkeri alt for nærme meg (og jeg har skrekk for fyrverkeri) og at det innebar at jeg ikke fikk trent linedance og at øret mitt verket i vei, ser man bort i fra alle de tingene var alt fint og stemningen var god, i tillegg til at Maria Haukaas Mittet klarte det kunststykket å få en sang som jeg i grunnen syns er en meget kjedelig klisjé til å høres flott ut. Og jeg var der sammen med bestevenninna mi og vi gikk en tur på Peppes etterpå og det ble hovedsaklig en fin måte å bruke en onsdagskveld.

Ellers har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har lyttet en hel del til finfin musikk på Spotify og liknende i det siste og tenkte å bable litt kort om tre sanger jeg har særlig sansen for for tida. Dette fordi musikk er en veldig herlig ting og fordi jeg selvsagt har fantastisk musikksmak. Og sangene jeg i denne omgang (det kan godt hende det kommer flere liknende innlegg senere) trekker frem er disse:

King of anything med Sara Bareilles (http://www.youtube.com/watch?v=eR7-AUmiNcA)

For det første elsker jeg musikkvideoen. Sara Bareilles er for eksempel dritpen i den og stemningen er herlig, i tillegg til at foto og klipp og alt det andre gjør det til en musikkvideo helt etter mitt hjerte. For det andre er teksten ganske så smart egentlig og interessant og melodien er av det slaget man lett tar seg til å nynne i vei på. Dessuten er det bare rett og slett en sang jeg syns er genuint fin og episk og verdt å lytte til mange ganger på rad. Jeg har også veldig lyst på stemmen til Sara Bareilles, hun synger så flott 😉

Something that I want med Grace Potter (http://www.youtube.com/watch?v=gwcvjzWNqxA&feature=related)

Denne sangen fant jeg på soundtracket til “Tangled” (som dessverre har forsvunnet fra Spotify) en god stund før jeg faktisk så filmen og det er en utrolig fengende, sjarmerende og kul sang som er utmerket sunget og inneholder fine elementer som klapping på de rette stedene og en rytme som er toppers. Og da spiller det nesten ingen rolle at teksten ikke er såå genial for resten er genialt nok i massevis. Pluss for at jeg fant en AMV med sangen på youtube som var episk =D

Stargazer med Paloma Faith (http://www.youtube.com/watch?v=q2ca_DoBNc8&feature=related)

Jeg har blitt så betatt av denne sangen i det siste, fant den helt tilfeldig for ikke så lenge siden og har lyttet til den sånn tre ganger om dagen (minst) i en uke. Den er nemlig utrolig vakker med en herlig, berusende melodi som går fra det søte til det mer poppa i en fortryllende symbiose (jeg har forresten fått dilla på ordet “symbiose” i det siste også) og i tillegg handler det om stjerner og kjærlighet og slike søte ting. Og teksten gir meg liksom følelsen av å lytte til en melankolsk novelle mens melodien underbygger perfekt og Paloma Faiths litt spesielle, men veldig stilige stemme løfter alt til et harmonisk mesterverk. Og jeg elsker å plutselig oppdage sanger sånn på den måten, det er så inspirerende, inspirerende som stjernetittere under månespill 🙂
***

Det var de tre sangene jeg skulle trekke frem i dag og nå skal jeg avslutte dette fascinerende innlegget og så blogge igjen til helgen eller noe sånt. Vi bables!

Bare en liten dose babbel

Siden sist innlegg har jeg laget taco mens jeg var alene hjemme så da kan jeg i hvert fall lage en annen matrett enn bare frossenpizza og boksmat, det blir nok praktisk 😉 Og jeg har lest ferdig en fin bok og kjøpt og fått tak i noen andre fine og begynner å syns Peter Høeg er episk siden de første 48 sidene av “Elefantpassernes børn” har vært så herlige (ja, jeg leser en dansk bok, det har jeg ikke gjort på lenge) =D En grunn til at det er herlig er selvsagt skrevne vidunderligheter som dette:

“Det er selvfølgelig okay med forældre, også med vores. Men hvis der nu havde været en eksamen for voksne, som de skulle bestå, inden de fikk lov til at få børn, hvor mange ville bestå den, helt ærligt? Og de der bestod, ville det ikke være lige til øllet? Med vores far og mor ligger landet sådan, at selv om Tilte hævder, at der ikke er gået noget galt for mig i min oppvækst, som ikke kan klares med to år i ungdomsfængsel og fem år i terapi, vil jeg alligevel sige, at hvis man havde ladet dem bestå, så havde det været af medlidenhed.”

Ja, det er litt omstendelig og særlig fordi det er på dansk, men jeg digger det utdraget, det er genialt 😉

Ellers skriver jeg, ser film i ny og ne og ting er kanskje ikke så fascinerende, men de er fine. Det som ikke er så fint er at jeg hadde en noe irriterende start på dagen i dag. Eller morgenen var herlig, jeg fikk lest litt, sjekket internett og skrevet litt over to sider på historien min. Men så skulle jeg ta t-banen og det var avsporing så den gikk ikke. Dermed måtte jeg ta bussen i stedet og bussjåføren SA han stoppet på Vollebekk. Derimot kom vi til “neste stasjon, Vollebekk” og stoppknappen blei trykket på. Bussjåføren derimot bare kjørte videre og jeg var helt sånn “oi, hjelp hva gjør jeg nå?” Så jeg gikk av på Økern og gikk ned for å se om t-banen hadde begynt å gå og det hadde den, men bare feil retning, jeg skulle jo ikke til sentrum. Omsider fikk jeg tatt buss og havnet på Vollebekk, men jeg kom på jobb en halvtime for sent og syns i grunnen det var en slitsom start på dagen.

Konklusjon: t-baner er irriterende dyr…

Og jeg har ikke så mye annet på hjertet og tenkte å legge meg ganske snart og blogge igjen om noen dager eller noe sånt. I mellomtiden håper jeg alle har det aldeles utmerket! =D

 

 

Damian Evils Inspirasjon – et utdrag og generell babbel =0]

Paloma Faith ? Stargazer (sangen jeg har dilla på for tida) <3

 

Jeg blogget for bare to dager siden, men jeg har liksom lyst til å blogge stadig vekk for tiden og det er ikke akkurat så mye annet som skjer i mitt fascinerende liv. Vel, jeg leser en bok jeg hadde veldig lyst til å elske, men som jeg nå har mest lyst til å bli fort ferdig med. Den er jo godt skrevet, herlig språk, rått og direkte og likevel intellektuelt og poetisk, men den interesserer meg bare mindre og mindre for hver side jeg leser. Men men, nå har jeg bare knapt femti sider igjen, det burde da ikke ta tusen millioner år å lese 😉 Særlig ikke når jeg tross alt leser ganske fort egentlig! Ellers så gleder jeg meg til helgen. Jeg skal være alene hjemme og ha leiligheten for meg selv og de neste tre dagene blir nok ganske flotte for i morgen er det fredag og det er “spise smågodt og drikke brus på jobb”-dagen, i tillegg til at jeg antakelig spiser herlig pizza på restaurant på Stovner Senter som middag og drar og leser aviser og koser meg på kafé og drar og leier film ikke minst. Så skal jeg på biblioteket på lørdag og levere bøker og nærmest garantert låne en del bøker også og ellers skal jeg kose meg med morgenbad, nytt kafé og lese aviser-besøk og så kan man jo alltids lese, spille Nintendo, se film eller skrive! Og søndag må jeg riktignok trene fordi jeg var lat og patetisk på mandag, men det er liksom 45 kjedelige minutter av en hel helg som nok i hovedsak blir utmerket. Og grunnen til alenetida er at moren min skal på danmarkstur fra fredag til søndag med venninner (og hun inviterte meg til å bli med, men jeg var helt ærlig mer gira på å være alene hjemme enn det uansett hvor glad jeg er i København og reising) så da blei det sånn. Og siden mamma skal ta danskebåten kan det jo hende hun faktisk får tak i “Sterke Gustav” eller “Maltesers” og den boka som jeg spurte om hun kunne se etter om hun rent tilfeldigvis plutselig var innom en bokhandel i København =D Enda bedre: lørdag skal jeg lage meg taco til middag, det blir godt og gøy! Hvis jeg blir veldig inspirert lager jeg kanskje boller eller noe sånt og selv om jeg har laget omtrent ikke noe uten noe hjelp. Ja, jeg vet, jeg er patetisk 😉

Men forøvrig så har jeg skrevet en del på et nytt konsept som jeg kaller “Damian Evils Inspirasjon” i det siste og jeg tenkte å poste begynnelsen på det sånn for moro skyld. Det er sikkert mye jeg har skrevet som er mye bedre enn dette, men jeg har faktisk virkelig troen på dette konseptet mitt som omhandler Damian Evil på 20 år som leser en artikkel om at  forfatteren Klaus Urverks femte bok er blitt utsatt og blir inspirert av Klaus sin ide om å skrive romaner basert på sitt eget liv og bestemmer seg for å skrive en fullstendig oppdiktet selvbiografi (ja, det er vel ganske åpenbart hva som inspirerte forfatterskikkelsen Klaus Urverk, hvis navn egentlig er fullstendig genialt hvis man tenker litt på synonymer og sånt). Så finner Musedepartementet om det og sender av gårde to ungjenter som får som eksamensoppgave å bruke mye av siste halvåret på Videregående til å inspirere Damian. Cue: problemer siden de to jentene er veldig ulike fra hverandre og vil inspirere Damian til forskjellige ting og sånt.

Yay! Muser, tanken på sånt har inspirert meg i årevis og figuren Damian Evil har jeg begynt på fem forskjellige historier om på bare det siste halvåret, han krever på en måte å bli skrevet om på et eller annet vis. Og jeg har også bestemt meg for å skrive en musikal basert på plottet til konseptet jeg skriver på nå etter hvert også så det blir også spennende. Jeg er egentlig ganske inspirert for tiden 😉 Og nå tenkte jeg altså å poste utdraget som altså er fra helt i begynnelsen i historien og jeg blir kjempeglad for innspill og håper det faller i smak. God fornøyelse og så blogger jeg igjen om noen dager =D

UTDRAG FRA “DAMIAN EVILS INSPIRASJON

 

«Ærede publikum, vi har den glede å presentere Karolinsk Forlags største salgssuksess hittil. Han har kommet helt fra sin flotte villa i Hurum der han visstnok skal ha et riktig fascinerende bibliotek hvis ryktene stemmer til Litteraturhuset her i Oslo og skal prate litt rent generelt før han leser fra sin nyeste bok. Denne boken har han gitt navnet «Ti minutters melankoli», en direkte poetisk navn spør de meg, og den skal handle om ung kjærlighet og kunsten å elske en annen med hele sitt hjerte uansett hvor mye ytre omstendigheter enn kjemper i mot. Ja, jeg vet, jeg har virkelig troen selv, dette blir nok en salgssuksess og det med rette, Damian Evil har det jo med å gjøre alt rett. Han kan gjøre gull av gråstein og steinstøv om til tryllestøv. Og ja, der røpet jeg det visst, men det ga seg vel selv naturlig nok, når man snakker om en fantastisk forfatter som tjener massevis av penger og rører alle som en kan det ikke være snakk om noen annen enn vår alles elskede Damian Evil, en mann som sikkert vil vinne Nobelprisen i Litteratur ganske snart. Velkommen skal de være!»

 

«Å, takk, de er alt for elskverdig,» sier den godeste Damian Evil og rister på hodet med en liten latter som bare viser at han er, gid så beskjeden. Hele publikummet klapper og smiler om hverandre og noen jenter i tenårene utbryter «åh» i kor litt som de tre jentene som digger Gaston i «Skjønnheten og Udyret». Damian på sin side bare smiler folkelig og så kremter han høytidelig noen ganger, noe som gjør at det blir øyeblikkelig ro i salen.

 

«Lederen av Karolinsk Forlag har gitt meg en strålende introduksjon, det er som om jeg skulle ha sagt det selv (til dette ler alle i salen og smiler strålende smil). Han overdriver selvfølgelig noe skrekkelig, men det er ikke meg i mot, jeg er virkelig takknemlig. Og han fortalte jo litt om den nye boka mi og den kommer ut om ikke så lenge. Jeg gleder meg, gjennom hele arbeidet med denne boka har jeg følt at den er noe helt spesielt, jeg tror kanskje at det er den boka jeg har blitt mest fornøyd med hittil av alt jeg har skrevet og det sier jo litt (mer latter i salen). Men spøk til side, det er en bok som har vært meget givende å skrive for her handler det om noe så ømt som den første kjærligheten, men dypere enn det, her har vi den klassiske historien om følelser som holder stand uansett hvor hardt andre prøver å bryte dem ned, lidenskap som altoppsluker og er verdt millioner. Og nå skal jeg lese litt fra denne boka og jeg håper det vil glede dere, det blir i hvert fall en artig ting å drive på med. Altså.

 

‘Hun hadde fortalt meg at kjærligheten var det dypeste, men jeg hadde aldri forstått hva hun mente. Kjærlighet virket for meg som en slik enkel Disney-greie og jeg klarte ikke å skjønne hvordan noe sånt skulle være så hardt og dypt og inderlig, noe sånt en kjenner helt inn til marg og ben. Og nå forsto jeg det. Der jeg før var dum og naiv kom forståelsen nå trillende som på perlemorsvinger, alt satte seg sammen som et puslespill inni hodet mitt og alle klisjéene ga mening. Nå forsto jeg alt sammen og jeg følte meg slettes ikke rede. For når er man det, klar for alt, da også kjærligheten?’

 

(Klapping lyder fra hele salen.) Å, takk, takk, dere trengte virkelig ikke. Dere er alt for snille, jeg har mål om å få skrevet autograf til hver eneste en av dere etterpå. Med personlig hilsen og alt. Det er tross alt dere jeg har å takke for at jeg kan stå her i dag og jeg er så lykkelig at hjertet mitt sikkert snart vil eksplodere i et storslått fyrverkeri. Håper ellers utdraget falt i smak og ha en fortsatt strålende lørdag.»

 

«Det var Damian Evil, kjære publikum, glad som meg for å være her i kvelden. Nå er det en liten pause i programmet vårt og den kan dere benytte til å gå bort til bordet til høyre der Damian vil sitte å skrive autografer de neste tre timene. God fornøyelse!»

 

Hele publikum klapper i vei og så setter Damian seg ved dette bordet til høyre der det med en gang danner seg en ti meter lang kø som bare vokser og vokser. Damian bare smiler i vei, fullstappet av lykke og kan konkludere med at endelig er livet komplett. Han har nådd drømmen til slutt.

 

Så våkner han…

 

Cat Stevens på radioen, men humøret på bunnen av et tjern

 

Cat Stevens «Morning has broken» og Damian Evils humør var begge på noe, men dessverre var disse to tingene noe helt forskjellig. Ikke at humør hadde hatt noe særlig å gjøre på radioen uansett, det hadde i det minste kommet veldig an på, men det er uansett enda mindre gøy når man har humør, men det humøret tilfeldigvis er fryktelig dårlig. Og dårlig var humøret til Damian Evil til de grader akkurat nå. Grunnen til dette var et brev han hadde fått i posten han nettopp hadde hentet opp og så lest på i morgenkåpa og med en tekopp mellom fingrene. I dette brevet sto akkurat dette her:

 

«Kjære Damian Evil. Vi takker dem for deres manuskript «Ti minutters melankoli», men må bare beklage. Vi kommer ikke til å gi ut dette manuset. Det er et manus med mange gode kvaliteter, men ikke noe vi i denne omgang er interesserte i å gi ut. Like fullt takker vi deg og håper du prøver igjen senere.

 

Mvh. Marie Bøgeby, Karolinsk Forlag»

 

«Forbannede idioter,» mumlet Damian Evil og slo til tekoppen så vannet skvulpet vilt. Han så dette og så ømt ned på vannet i koppen sin.

«Beklager, jeg skal ta meg godt av deg, kjære tekopp,» sa han med roligere stemme og knuget tekoppen med en kjærlig hånd mens han tok til å mumle «forbannede idioter» flere ganger etter hverandre, disse gangene mer rolig, men samtidig mer intenst. Litt som om han skulle holde på å mumle besvergelser og krydre rommet med stillferdig magi. Så tenkte han på drømmen han hadde hatt, drømmen der han leste et utdrag fra boka si og nøt oppmerksomhet fra et beundrende publikum, der jentene hadde elsket ham, der alle i det hele tatt hadde elsket nettopp ham. Og der denne boka var noe som var forgudet før den i det hele tatt hadde kommet ut. For titusende gang sikkert tok Damian seg i å tenke at virkeligheten og drømmen burde bytte plass, han var rent overbevisst om at de to hadde blitt forbyttet fra naturens side. Kanskje var det litt som i en bok han hadde der et barn ble tatt av feer og en fe tok dens plass som menneske, bare at det her handlet om drøm og virkelighet? Det var et mylder av muligheter en kunne tenke seg når en satt der og virkeligheten var den desidert teiteste muligheten i grunnen. Alle disse tankene, radioen på med fin musikk som ikke passet til Damians, for øyeblikket, ganske dårlige humør og en plutselig spontan avgjørelse om å kle ordentlig på seg og dra på kafé. Damian tok sin beslutning med den samme stille intensiteten han hadde brukt til å mumle «forbannede idioter» og gjorde seg klar og innen noen hadde rukket å si Supermegafilosofikatetermonolog baklengs var han av gårde.

***

 

Til siste åndedrag

La meg se, klokka er nesten elleve på kvelden, jeg er ganske trøtt, men nekter å legge meg før klokka tolv på kvelden, jeg har fått et munnsår på leppa som har irritert vettet av meg i hele dag siden jeg har en sånn blodsmak-aktig følelse i munnen som jeg ble drittlei for mange timer siden og øret mitt verker som bare rakkern siden det klødde litt der og jeg pirka litt med en Q-tip i går kveld og var litt for uforsiktig og resultatet er “arg” og oppriktig ubehag over hele linja, jeg er ellers happy og koser meg for øyeblikket med cola siden jeg er hos faren min og han har så stort brusutvalg at man liksom bare må drikke brus. Ellers så lytter jeg til finfin musikalmusikk på Spotify og liker kvelden med alle dens idylliske sider. Og så har jeg en ny ting å anmelde da. Ja, jeg bruker bloggen nesten bare til anmeldelser for tiden, men det er ikke min feil at absolutt alt jeg opplever inspirerer meg så mye at jeg bare må skrive om det. Og jeg fant en bok som så veldig interessant ut da jeg var innom biblioteket for åtte dager siden for å levere filmer og den viste seg å være veldig interessant også og er nok en av de mest siterbare bøkene jeg har lest så langt i år.

Resten av dette innlegget skal gå bort til min omtale av denne fine boka (med seriøst mange utdrag siden denne boka var meget vakkert skrevet) og så skal jeg blogge igjen om noen dager og antakelig prøve å by på noe variasjon fra anmeldelsesbølgen jeg er i, selv om det sikkert ikke gjør noe 🙂 God fornøyelse!

 

Til siste åndedrag av Anne Swärd

 

«Født under en lykkestjerne, slik var jeg blitt fortalt historien. Noen pekte ut gaupas stjernebilde på den nordlige himmelhalvkule, jeg likte å stå på tunet med pappas brødre når de var i det humøret, det storslagne, når de kikket på stjerneskuddene og drømte seg bort, hjem, dit de egentlig hørte til. Iblant ble de nedstemte og høystemte på samme tid, og da var det bare stjernehimmelen som hjalp. Andre ganger ble de muntre og lekte at de kom fra ministeriet for tåpelige gangarter. På sånne kvelder kunne det være det samme med stjernene…»

 

Utdraget over er fra «Til siste åndedrag» og «Til siste åndedrag» var en av de bøkene som plutselig ropte etter oppmerksomheten min og som jeg nå har lest med et gryende ønske om å lese så mye som mulig av Anne Swärd (hvis navn jeg forøvrig er fan av, det høres ut som Annes wärd også, er så passende for en forfatter) senere. Her følger vi Lo gjennom oppveksten hennes, en jente som er ensom selv om hun ikke er alene der hun bor sammen med foreldre og deres søsken, besteforeldre og i det hele tatt tretten voksne rundt seg. Etter en brann på åkrene i det skånske sommerlandskapet hun vokser opp i blir hun kjent med Lukas som er seks år eldre enn henne, men som blir hennes næreste venn. Og så går årene og alt er kjærlighet og ensomhet, skjørhet og tankespill i en bok der det viktigste ikke er handlingen, men stemningen og skrivestilen.

 

Anne Swärd skaper en fortellerskikkelse i Lo som man aldri helt forstår seg på, men som en stadig fascineres av og vil følge videre. Og Lukas på sin side blir minst like kryptisk og samtidig er det noe av det jeg liker best i ettertid, at man ikke helt kjenner karakterene etter at boka er utlest heller. Det føles likevel som om man får akkurat nok fragmenter av en historie til at man vil dikte videre på det og fylle ut tomrommene med tanker etterpå. Videre er atmosfæren helt magisk. Åkre og hav, edderkoppsomre og rastløshet, alt fra følelser til landskap formidles med en eleganse og ømhet som er til å bli ør av. Det blir liksom så filmatisk og man har bilder inne i hodet hele veien, alt blir så nær deg. Og det er dette magiske ved stemningen, karakterene og menneskeligheten ved denne boka som pirrer meg, som kanskje er grunn til at dette er en bok jeg bare må skrive litt om.

 

Jeg liker som sagt skrivestilen veldig godt og jeg tenkte å poste noen utdrag fra boka som viser hvor intimt og atmosfærisk det hele er:

 

«Gutteøyne, guttehender, guttelukt. Jeg var ikke redd for ham, følelsen lignet mer den jeg hadde overfor sjøen. Den hadde ingen bunn. Så sumpete at man aldri visste om man hadde fast grunn under føttene. Ikke akkurat redd, men distrahert av at han allerede fra første skoledag sto i det ene hjørnet av den inngjerdede skolegården og så på meg som om jeg hadde noe han ville ha. Han hadde tydeligvis ikke tenkt å bare komme bort og ta det, som de andre guttene, sånn passe brutalt. Ikke han. Ingen trusler fra ham, han bare kikket. Som om han hadde all verdens tid til å vente. Øyne som sugekopper, men ikke fuktige og varme, heller reserverte og likevel insisterende. Jeg holdt meg langt unna tilholdsstedet hans, men blikket hans skar rett gjennom skolegården. Han var ensom, som meg. Nei ensommere, så ensom at ingen gadd å yppe seg mot ham. Han lot ikke til å holde seg ved gjerdet fordi han var redd for bakholdsangrep, hadde bare staket ut det området og satt på en av benkeryggene og tittet på ikke noe spesielt. Eller på meg.»

 

«Hver morgen venter jeg på ham på forskjellige steder som vi har avtalt kvelden før, ut fra et sinnsrikt system som ingen skal kunne se noe mønster i, som punktene i stjernebildene som ikke ligner noe som helst hvis man ikke på forhånd vet hva de skal forestille. Det hender at jeg står og venter under feil tre eller bak feil drivhus, dueslag, garasje, på feil bortgjemt sted ved sjøen. Men han finner meg alltid til slutt likevel. Bygda er jo ikke større enn det.»

 

«Hjernen til Lukas var skrudd sammen sånn at han ville se mønstre, hvert sammentreff fikk dypere mening. Det måtte være en helhet, usynlige edderkopptråder som samlet tilværelsens kaos. Han ville prøve å pusle sammen verden rundt oss til et bilde som hang sånn noenlunde på greip. Et bilde av hva, spurte jeg, men det visste han jo ikke ennå.»

 

«Vintermagen til Lukas hadde samme farge som det bløte skummet i vannet fra kraftverket, huden myk som poppeldun, blussende kinn, hender, lepper, jeg kjente hjertet hans… hvordan det motstrebende slo, som noe innestengt som prøvde å slå seg ut. Hele tiden kastet det seg mot brystkassens sprinkler. Før eller siden måtte det gi opp.

Da jeg var mindre, hadde jeg en gang slått hull i isen med en skovl for at trekkfuglene skulle komme ut. Mormor hadde fortalt at de overvintret på sjøbunnen mens de ventet på våren, og jeg var helt sikker på at de ville komme ut. Men det var jo bare eventyr, det visste jeg nå. Lukas lyttet og ristet på hodet. ‘Nei, Lo,’ sa han, ‘det fins ingen eventyr.’»

 

«Som familie var Gábriel alt Lukas hadde, og det er vel nesten en slags kjærlighet, selv om jeg aldri så noen varme mellom dem. Kulde, distanse og voldsomme krangler var alt samværet deres lot til å bestå av. Og på sett og vis var det dette ‘nesten’ som gjorde det ekstra smertefullt. For en gang iblant var det øyeblikk av kontakt, et smil, et blikk som lot ane at under andre omstendigheter, i et helt annet liv, kunne det ha vært en nærhet der.»

 

«Du vet at det har kommet en fremmed til bygda hvis han går av toget litt i sakte film som den siste av passasjerene og lar blikket gli bortover perrongen mens han myser mot det merkelige lyset som sånne perronger alltid er badet i, før han setter ned bagasjen på bakken og plutselig får noe utbrent i blikket. Han har ikke kommet ennå, han vet ikke engang at han er på vei til bygda vår ennå, først må vi sette inn en annonse. Det gjelder bare å overtale Lukas.»

 

«Det er med stupdykkende rovdyr som med stjerneskudd, du kan ønske deg noe i samme øyeblikk som du ser dem. Jeg lukker øynene og mumler ønsket mitt stille inn i de svette lokkene i nakken til Lukas. ‘Hva?’ ‘Ikke noe. En hemmelighet.’»

 

Slike setninger er boka krydret med og jeg har litt lyst til å sitere i vei i timesvis siden det er så vakkert skrevet, en slik detaljrikdom og sårhet at en kan bli betatt av mindre.

 

Og likevel er det ingen perfekt bok, den er til tider litt for langsom og stillferdig, nesten litt kjedelig. I tillegg er det litt sånn en bok som på overflaten er nydelig, men hvis man graver etter essensen føles det mer tomt. Men om det er tomt så er det en vakker tomhet, en intens og rørende tomhet som gir deg en sterk leseropplevelse uansett. For det fortjener «Til siste åndedrag» (som er alt annet enn klisjéfylt til tross for tittelen) terningkast 5 og en varm anbefalning 🙂

We will rock you!

Rom

ti bokstaver kan romme
lattersang, himmelstøv, skyggepust

og jeg kjenner ikke latterens melodi
men skyggene puster om nettene
og himmelen har støv jeg ikke kan fange

bare drømme om i drømmer som likevel rommer alt

Jeg starter  dette innlegget med et lite dikt jeg nettopp skrev som ikke har noe som helst med resten av innlegget, men kanskje er en god begynnelse. Og ting er fint, jeg skriver på et konsept jeg liker veldig godt og i tillegg skriver jeg sanger inspirert av konseptet sånn at jeg kanskje kan prøve å skrive en musikal om det og. Dessuten så jeg en opera for første gang på fredag sammen med to kule gutter fra bloggen Teaterbloggen, et prosjekt det ser ut til at jeg skal være med på. Og min mening om operaen kan leses her: http://teaterbloggen.ipublish.no/the-rape-of-lucretia/. Ellers var jeg på MUSIKAL!!! (med store bokstaver og tre utropstegn etter for liksom å understreke hvor flott det er) i går sammen med moren min og så “We will rock you” og den har jeg skrevet en anmeldelse av som jeg like greit har tenkt å poste her. Forøvrig kan man finne en annen omtale skrevet av noen andre her: http://teaterbloggen.ipublish.no/oh-we-will-rock-you/ hvis så fremt i fall at andres synspunkter enn min skulle være av interesse og så har jeg tenkt å poste anmeldelsen jeg skrev her nå. Og med den avslutter jeg dette innlegget, men jeg vil nok blogge igjen ganske snart:

WE WILL ROCK YOU!!!

 

I 2005 var jeg på studietur til London og da så vi to(!) musikaler. En av dem var «The Producers» som jeg ikke ble helt overbevist av med en gang, men som jeg, takket være filmmusikalen og den norske oppsettingen jeg har sett i etterkant, nå liker meget godt. Den andre var «We will rock you» og den var EPISK!!! Takket være den er jeg litt Queens-fan nå og dessuten lærte jeg at jeg elsker ekstra nummer på musikaler. Jeg vil ikke at de bare skal slutte sånn helt uten videre, men ha en ekstra sang og at skuespillerne skal bukke og neie ikke bare en, men gjerne fem, seks ganger. Og ekstranummer og slikt var det til gangs så det var jo kult. Så gikk det fem år, nesten fem og et halvt og vips satt jeg klar for å se «We will rock you» igjen, denne gangen på norsk, på Folketeateret og det var en rå opplevelse, vel så bra som da jeg så den i London!

 

Du skjønner fort at musikken er høy og kraftfull, nesten litt som på rockekonserter (uten at jeg kan si noe sikkert siden jeg ikke har vært på noe særlig med konserter) og at utøverne er eksepsjonelt flinke. Ikke bare danser de og spiller som om det skulle være en lek, men stemmene deres er helt rå og bærer utrolig godt helt opp til balkongen der jeg og mamma satt og nøt hvert sekund. Man sitter med gåsehud gjennom hele greia og det var akkurat like magisk som da jeg så den i London eller da jeg så «Wicked» i London i fjor sommer. Videre er jo musikken til Queens rå og her har vi de største hitene deres som perler på en snor, fra «Somebody to love» (som jeg personlig er veldig glad i) videre til «We will rock you» og vidunderlige «Bohemian Rhapsody» på slutten (som sånn objektivt sett jo må være en av de flotteste sangene som noen gang har blitt skapt). Det er kult, det er flott og det er episk all the way!

 

Plottet er kort oppsummert at det er i fremtiden og at rock og musikkinstrumenter er blitt forbudt og da må alt reddes av drømmeren Galileo (spilt av Espen Grjotheim, som jeg først følte at hadde litt for pen og skolert stemme for rocken, men som utover i musikalen virkelig overbeviste) og den rockete og sarkastiske Scaramouche (spilt av Mari Haugen Smistad som er helt fantastisk til å synge og har sjarm til de grader, i tillegg til at karakteren hun spiller er favorittkarakteren min i «We will rock you»). Og så er det den onde Killer Queen og hennes makker Khashoggi og en del bohemer og så skjer det ting og så videre og så videre. Og ja, plottet (hvis man kan kalle det et plott) er syltynt, tynnere enn i «Mamma Mia», tynt som i musikalen «Cats» hvis det hjelper som sammenlikningsmateriale. Men på samme tid, man gir F… Hele poenget er å ha en unnskyldning til å spille massevis av «Queens»-sanger i en musikalsetting og det greies med storm. Musikken er så rå og sangene så flotte, utøverne så talentfulle og stemningen så gjennomført fantastisk at man ikke savner en mer dypsindig historie, i stedet elsker man det man får servert og forlater salen med et sterkt og suggerende ønske om å gå rett inn igjen. Forøvrig er mesteparten av musikken på engelsk (med noen unntak) og dialogen er på norsk, noe som fungerer mye bedre enn det gjør i dubbet «High School Musical»-film for eksempel, og Kjetil Indregard har gjort en utmerket jobb som oversetter (igjen jeg vil ha noe sånt som jobb, det kunne jeg seriøst solgt sjela mi for, jeg vil så sinnssykt gjerne være involvert i arbeidet med å skape musikaler på en eller annen måte). Jeg syns også at humor og dialog har blitt meget godt adaptert til norske forhold. Jeg liker ellers scenografi og sånt og særlig hvordan dette var løst da den helt fantastiske Reidun Sæther (som spilte Killer Queen) sang “Another one bites the dust” (alle som liker tv-spill ville elsket de tre minuttene, seriøst altså)!

 

Kort oppsummert, jeg har ingenting i det hele tatt å kritisere og håper alle som en tar turen til Folketeateret selv om billettene er ganske dyre. Terningkast 6!

Farvel Falkenberg

Siden sist har det både skjedd veldig lite og veldig mye på samme tid, men i hovedsak er livet det samme gamle, uten at det for så vidt gjør meg noen ting. Jeg syns i grunnen tilværelsen er ganske så ålreit for tiden og jeg gleder meg veldig til lørdag da jeg skal se “We will rock you” sammen med mamma. Musikaler er gøy! Jeg strever ellers en del med å finne tid til å skrive for det er så masse annet man må ta seg tid til, men jeg har et konsept som jeg liker ganske godt oppe i hodet nå da så det vil vel gå på et vis. Men jeg skal ikke bable så mye, men heller poste en anmeldelse siden jeg så “Farvel Falkenberg” på søndag og en person som vet hvem hun er ønsket at jeg skulle skrive hva jeg syntes. Så her er anmeldelsen som jeg avslutter dette innlegget med. God fornøyelse!

 

FARVEL FALKENBERG

 

Den siste sommeren i Falkenberg. Fem unggutter som har vokst opp sammen og nå skal starte sine voksne liv. En rolig, ettertenksom og akk så rørende film som man etterpå er virkelig glad man har sett.

 

Jeg så denne filmen fordi jeg hadde hørt at den var veldig bra, men ante ikke helt hva jeg gikk til likevel. Og dessuten er konsentrasjon ikke nødvendigvis min sterke side og det gjorde meg også litt usikker. Men det viste seg fort at «Farvel Falkenberg» er en film der jeg følte at man ikke trengte å følge med hundre prosent hele veien, jeg fikk i hvert fall uansett med meg det meste og selve essensen i filmen er jo dette med å vokse opp, dette som man til en viss grad aldri blir ferdig med og som er et tema som absolutt er interessant.

 

Og egentlig følte jeg at handlingen var mindre viktig her, i stedet er det stemningen som er det viktige, stemningen og musikken og hvordan denne filmen på mange måter er som et haikudikt, enkel og likevel mye dypere enn det man ser ved første øyekast. Og jeg skjønner at jeg virkelig må se denne filmen igjen for jeg får følelsen av at jeg vil oppdage mer og mer for hver gang jeg ser den. Dessuten har filmen triste hendelser, men likevel blir man oppløftet på slutten rett og slett fordi det aldri føles som om ting er helt håpløst. I stedet viser filmen tydelig hvordan livet har flere sider og hvordan en sommer kan romme alt fra det triste til det fullstendig lykkelige.

 

«Farvel Falkenberg» er ikke det mest spennende jeg har sett, men den er veldig vakker og jeg liker hvordan den er filmet og fotografert og er personlig ganske glad i voiceover i filmer, selv om jeg vet at det er veldig smak og behag. Skuespillerprestasjonene er også veldig sterke og man glemmer helt at det er spill, men får heller følelsen av at det bare er virkeligheten som har blitt filmet. Ellers liker jeg musikken som tidvis er inderlig fin og underbygger stemningen perfekt og jeg liker hvordan det hele er så nostalgisk, det passer siden jeg er ganske nostalgisk av meg selv. Og det minner meg igjen på hvordan dette også er en film man lett kan kjenne seg igjen i, man har alle hatt avslutninger som samtidig er nye begynnelser, man har alle opplevd ungdommens somre og kjent hvor mye de rommer. En del av meg vil også legge til at det ikke akkurat føles ille å se på en film som i stor grad består av unge gutter med meget lite klær på, jeg er ikke så veldig opptatt av sånt, men det skader jo slettes ikke 😉

 

Jeg vil dog legge til at dette ikke er en film for alle. Den er litt sånn film som man enten liker veldig godt eller ikke helt forstår seg på og den krever en viss tålmodighet selv om den bare varer knapt 86 minutter. Likevel håper jeg alle gir denne filmen en sjanse likevel for det fortjener den, ikke minst på grunn av hvor poetisk den er. Så dette er en film med god stemning som jeg vil gi terningkast 5 og en sterk anbefaling og ellers drømme meg tilbake til min barndoms somre med bringebærplukking og blomsterbuketter, boka i hengekøya på verandaen på hytta og leker i kjelleren som ofte ble funnet på av meg…

Black Swan

I går så jeg “Black Swan” på kino og i dag har jeg rett og slett ikke tenkt å bable om så mye annet, men gå rett på og bable i vei om en lidenskapelig, sensuell, ubehagelig, ekkel, skummel og ekstremt vakker film som jeg altså nå har sett:

BLACK SWAN

«Last night I had the strangest dream…» Med disse ordene ytret av Natalie Portmans karakter Nina starter filmen «Black Swan», en film som er det mest intense jeg har sett på lenge, men samtidig noe av det vakreste. Her møter vi Nina som er i slutten av tjueårene, fortsatt bor hjemme hos sin, mildt sagt, overbeskyttende mor og danser ballett med det klare målet om perfeksjon. Og så skal «Svanesjøen» settes opp og Nina er fast bestemt på å få rollen, men får vite at hun er perfekt som den hvite svanen, den gode og perfekte, men mangler lidenskapen og evnen til å rive seg løs som trengs for å gestalte den svarte svanen, den onde og forførende. Hun trenger begge sidene for å virkelig kunne skape karakteren som Svanedronningen.

 

Så det er en film om dans, men dansen er underordnet temaet psykologi, temaet dr. Jekyll & Mr. Hyde på balletten, temaet å finne sin onde side og kanskje lykkes litt for godt mens man mister seg selv i forsøket. Og man sitter på kanten av kinostolen og gisper mens man følger dette med et blikk som er festet rett på skjermen hele veien, intenst berørt av det dype dramaet som filmen lar deg være vitne til…

 

Det første jeg fant ut med «Black Swan» var at det ikke er noen popcornfilm. Eller du kan for så vidt godt spise popcorn, men du ender opp med å søle mesteparten utover gulvet fordi du skvetter så mye. Det andre jeg fant ut var at jeg må ha vært en enormt irriterende person å ha ved siden av seg i salen grunnet denne skvettingen og hvordan jeg gispet og satt en hel del med hendene ved ansiktet for å gjemme øynene i ekstra ekle scener eller holde for ørene når lyden var ekstra høy. For dette er en ekstrem film på mange måter, man føler det helt inn til margen og syns det er oppriktig vemmelig med scener der hud rives i, tær har grodd sammen, alt dette, samtidig som alt som er ekkelt og ubehagelig bare er med på å gjøre filmen så vakker som den er. For det er vakker, skjønnheten i det grusomme, i det skjøre, i den psykologiske kampen i Ninas indre som dypest sett er drivkraften i «Black Swan» og som viser Natalie Portmans fantastiske kaliber som skuespiller i en rolle hun virkelig fortjener Oscar for.

 

Blant annet har vi dansen, jeg har hørt filmen få kritikk for at den viser et klisjéfylt syn på ballettdansere som underbygger ideen om dem som kontrollfriker og perfeksjonister blant annet, men jeg føler at disse klisjéene også er viktige for historien filmen forteller. Dessuten er det viktig å huske at dette ikke er en dansefilm, men en film i thriller/skrekk/psykologisk drama-segmentet som tilfeldigvis foregår i dansemiljøet. Det utgjør hele forskjellen. Med det sagt vil jeg understreke at dansingen er flott og man kan virkelig se godene av all treningen Portman gjennomgikk før denne filmen for hun danser fantastisk (det skal her sies at jeg leste på IMDB at det var en annen som tok seg av de vanskeligste piruettene da, men hun gjør etter alt jeg har lest mye av dansingen selv altså, uansett er det hvert fall flott). Og det gjør for så vidt de andre i filmen også. I tillegg har vi jo musikken, Clint Mansell skaper ekstremt flott musikk inspirert av Tsjaikovskis «Svanesjøen»-musikk og dette er virkelig en sånn film der musikken løfter filmen og bidrar til den gjennomgående gufne, men akk så nydelige stemningen i «Black Swan».

 

Ellers er skuespillerne gode som sagt. Jeg nevnte jo Natalie Portman, men Vincent Cassell gjør en fantastisk prestasjon for eksempel og viser en fantastisk arroganse, Mila Kunis gjør en meget god rolle som Ninas motpart Lily og viser at hun er mye mer enn «The 70s show» og Winona Ryder har en forholdsvis liten rolle, men bruker den for alt den er verdt. Man kan ellers trekke frem filmingen og klippingen som fantastisk, kostymer, sminke og alt det der er eksemplarisk, bevismateriale på dette er hvordan Ninas forvandling til den svarte svanen gjennomføres og scenene foran speilet der de forskjellige sidene av Nina utforskes, ellers så har vi scenen på klubben, scenen i badekaret og sex-scenen mellom Mila Kunis og Natalie Portman for eksempel.

 

Og jeg tror rett og slett ikke jeg vil orke å se denne filmen flere ganger for den var så intens og ubehagelig og nå vil jeg helst se koselige Disney-filmer og ikke skremmes. Men samtidig er det som med «Mysterious Skin», grusomt, men samtidig så enormt nydelig og gjennomført og det gjør alt verdt det. Ja, du vil skvette popcorn utover kinosalen og vemmes, men herregud som det berører. Og er det ikke dypest sett det som er hele poenget med film, at det skal gi deg noe? Videre så er det noe ekstremt storslått ved en sånn film som dette da musikken er høy og sterk, dramaet er høyst tilstedeværende og man under alt det andre også kan spore en frigjøringsfortelling som er høyst sensuell på den beste måten, det blir aldri overdrevent i noen som helst retning, alt er kontrollert. Som Nina, som Ninas mor og som balletten. Og det er aller mest en vakker film, skummel og ikke spesielt koselig, men vakker.

 

Terningkast 6!

The Producers =D

For noen dager siden skrev jeg en kommentar på veggen her: http://www.facebook.com/#!/byens.eget.teater der jeg spurte om de kunne ha noe førpremierearrangement i forbindelse med at de setter opp “The Producers” siden de hadde et sånt arrangement i forbindelse med “Spring Awakening” i fjor, noe jeg var på og ELSKET!!! De svarte meg på kommentaren med å si at de ikke hadde noen sånne planer, men var ikke mindre snaue enn at de INVITERTE(!) meg til premieren og sånn gikk det til at jeg var på teater i går kveld =D Og det var herlig og en artig ting ellers var i pausen da en kul fyr gikk opp til meg og spurte meg om det var jeg som hadde sendt det spørsmålet om førpremieredingser på Faceboook (noe det jo var) og han huska meg fra i fjor (da jeg så “Spring Awakening”-førpremiere blant annet og annen generell “Spring Awakening”-awesomehet) og sa at det var han som hadde svart meg på Facebook (om førpremierespørsmålet mitt denne gangen) og at han var glad det var meg. Dvs. har jeg rukket å gjøre et visst inntrykk på folk på Oslo Nye Teater som musikalelsker og det er jo tøft 😉

Ellers har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg skal sannsynligvis bestille en billett til å se “Black Swan” i morgen ved 13:00-tida nå snart og jeg leser på en tykk murstein av en bok som jeg egentlig tror vil være ganske bra etter hvert. Og så har jeg fått en ny IDE til bokprosjekt og er sånn helt i skyene på grunn av det (planlegging, planlegging, planlegging til den store gullmedaljen). Og det eneste jeg har tenkt å røpe nå er at Damian Evil og Muser er sentrale 😉

Men jeg skal ikke bable særlig mye om ymse tingester nu, nehei, jeg skal skrive anmeldelse av “The Producers” til deres store fornøyelse. Så da setter vi i gang!

THE PRODUCERS

Min erfaring med “The Producers” var da jeg så den i London i 2005 og ikke ble hundre prosent overbevist (sikkert fordi jeg hadde sett “We will rock you” to dager før og den gjør noe med deg) og senere filmversjonen av musikalen (som jeg likte veldig godt). Uansett har det hele tiden vært en sånn musikal jeg liker, men ikke noe mer. Nå er alt det forandret, jeg er kjempefan og grunnen er Oslo Nye Teater som her har skapt en genuint fengende og fantastisk musikalopplevelse som er mye bedre enn både filmen og London-versjonen. Det er rett og slett klinkende klart at du må dra til Oslo Nye Teater for å få den desidert herligste “The Producers”-opplevelsen!

“The Producers” handler om musikalprodusenten Max Bialystock som var veldig suksessfull, men nå har uflaks på uflaks og nettopp har opplevd nok en fiasko med musikalen sin “Funny Boy” (en musikal om Hamlet, koselig nok). Han er forståelig nok ganske nedstemt. Så dukker den nervøse revisoren Leo Bloom (som jeg plutselig fant ut at deler navn med hovedpersonen i James Joyce sin “Ulysses”, noe som jeg syns er artig) opp og har et nervøst anfall som involverer en koseklut før han helt tilfeldig uttrykker en tanke om at man kan tjene mer på en fiasko enn en suksess. Max får blod på tann selvfølgelig og etter litt om og men er de to kompanjonger og godt i gang med å skape verdens dårligste musikal. Og dette innebærer å ha Roger Elizabeth Debris (som er veeeeeldig GAY) som regissør, Franz Liebkind (som var heeeelt uskyldig og ikke medlem av Nazxi-partiet i det hele tatt, han sverger fra bunnen av sine lederhosen) som manusforfatter, blonde og svenske og brystfagre Ulla Inga Hanson Janson Svanson Kaisa-Lotta-Stina Svinsen-Svansen Svenson (bare kalt Ulla) som skuespiller og sekretær/resepsjonist og et stykke ved navn “Det våres for Hitler” 😉 Det må jo bli katastrofe…

Handlingen som jeg i korte (og likevel alt for lange) drag har tatt litt for meg over røper vel til dels at dette er en musikal som er ganske morsom. Og det er den, bare bytt ut ordet “ganske” med “enormt” og legg til at du vil le forholdsvis uavbrutt hele veien og du har et show som kanskje ikke vil lære deg noe dypt og insiktsfullt om verden, men som definitivt vil være en fenomenal måte å bruke kvelden om du vil ha det moro og det vil man vel.

Og Oslo Nye Teaters oppsetting er fantastisk. For det første vil jeg trekke frem skuespillerne. Anders Hatlo (som en del av meg alltid vil forbinde med Zazu og Philoktetes) og Jan Martin Johnsen briljerer for eksempel som henholdsvis Max og Leo og skaper to produsenthovedpersoner som man får sympati for og den deilige følelsen av at de er skapt for disse rollene. Og denne følelsen er der med de aller fleste skuespillerne, de føles så perfekte som karakterene de fremstiller og det er jo en flott ting 🙂 Andre som jeg vil trekke frem er Bartek Karminski som skaper en karakter som gir noen av de største latterkrampene med sin GAY deluxe-karakter Carmen Ghia og generelt kunne jeg vel trukket frem de fleste, men jeg tror jeg avslutter med å skryte av ensemblet som i alle sine ymse roller byr på flott sang og dans over hele linja.

Oslo Nye Teater har ikke en like stor scene som på teatre i for eksempel London, men de er forbausende flinke til å bruke det de har av plass for alt den er verdt. Scenen går opp og rundt og kulissene er forseggjorte og flotte og dette viser scenografisk kreativitet og bidrar til å gjøre forestillingen såpass fin som den er. Ellers er orkesteret praktfullt og jeg har veldig lyst til å være Ivar Tindberg siden han har oversatt og gjort en storslagen jobb (og musikaloversetter jo må være en av de herligste tingene man kan drive med i hele verden). Tekstene er utmerkede på norsk og sangene er generelt sett veldig fine, de graver seg ikke dypt ned i sjela di for å ta bolig der for alltid sånn som med sangene i “Spring Awakening”, men de er flott formidlet og sunget og bare flott kort oppummert.

Og jeg elsket særlig “I mine innerste drømmer” (Jan Martin Johnsens store nummer), “Forrådt” (Anders Hatlo som er helt konge), “Ditt blikk” (søt musikk og delte blikk) og “Det våres for Hitler”-nummeret selvfølgelig. <3

Det er i det hele tatt lite å kritisere her og skulle man kritisere noe ville det bare vært superpirking av et slag som man like greit kan holde seg unna. Likevel er dette bare en terningkast 5-musikal for meg for den har ikke hjertet og intensiteten som man finner i for eksempel “Spring Awakening” og “Next to normal” og det er litt for lett til at det virkelig blir noe du tenker over i timesvis etterpå. Men det er veldig bra og hvis du liker musikaler i utgangspunktet vil du kose deg, hvis du ikke liker musikaler vil du kose deg (dette er så gøy og medrivende at all syngingen og dansingen føles helt naturlig), egentlig er det bare et spørsmål å spørre seg selv og det er “vil jeg bli kraftig underholdt, få vondt i hendene av å klappe ekstremt mye og le en hel masse?”

Hvis svaret på dette spørsmålet er “ja!” så vet du hvor du bør dra 😉
***

Og da har jeg på en måte anmeldt “The Producers”, håper det vekket interessen din, kjære leser. Men nå skal jeg spille Nintendo eller se film og la blogg være blogg. Men jeg vil antakelig blogge igjen på søndag og i mellomtiden håper jeg alle har det supert!