TWITTER LOVE STORY eller generell babbel fra en Karoline som har storslåtte planer i april

 

I stad gjorde jeg et smart kjøp på jobben, jeg kjøpte nemlig tre dvder. “The Invention of Lying” som jeg ikke har sett, men som ser genial ut, “Dragetreneren” fordi jeg ved senere ettertanke har kommet frem til at det var den tredje beste animasjonsfilmen jeg så i fjor (første plass er “Mary & Max”, andre plass er “Toy Story 3”) og “Annie” (1982-versjonen) fordi jeg ELSKET den dypt og inderlig fra jeg var fem år og mange år fremover og fordi jeg har den på VHS, men jeg ser jo aldri på VHS lenger og noen filmer må man nesten ha på dvd på ett eller annet tidspunkt (noe som gjør at jeg gleder meg til høsten i år for da blir “Løvenes Konge” tilgjengelig på dvd igjen og da SKAL jeg kjøpe den og ha den i dvd-filmhylla =D). Og det er med film som med bøker, man vil aldri få nok av dem 😉

Ellers så syns jeg jobb og hverdagslivet er veldig uinspirerende for tida for det skjer ingenting og jeg bruker mesteparten av tida på å kjede meg en del og det er jo i grunnen kjedelig det og. Det som er fint er at det skjer litt finfine ting i nærmeste fremtid, for eksempel noen greier lørdag niende april og sydentur i påsken og filmer som snart kommer på kino som nesten garantert vil bli herlige ting å se. Og så er det jo april i morgen og det bringer meg til hovedtemaet for dette innlegget:

Som mange kanskje har fått med seg så har jeg deltatt på Nanowrimo fem ganger og vunnet det fire av dem (dvs. har jeg skrevet fire bøker på over 50 000 ord sånn for moro skyld, ting som aldri skal bli publisert, men som jeg er stolt over like fullt). Og de siste tre årene har jeg også prøvd meg på Script Frenzy der man skal skrive et manus (teater eller film eller radio osv., mulighetene er mange) og det har jeg aldri fått til. Men i år har jeg bestemt meg for at jeg SKAL! få det til, dermed basta, basta bom, jeg nekter å gå med på å feile igjen for hallo, når jeg har greid Nanowrimo så burde det jo være mulig for meg å klare Script Frenzy også. Og jeg nevner dette her for hvis jeg nevner det nok så kan folk kanskje pushe meg litt, sånn “nei, Karoline, skriv, du skal klare dette”, slike ting og så vil jeg føle i større grad at jeg må klare det og så vil det ha effekt. Og det fine er at nå har jeg en ide som jeg faktisk har oppriktig trua på og i tillegg skal jeg ikke være så opptatt av å følge reglene. Før har jeg mistet interessen fordi jeg har brukt Celtx og gått inn for å ha riktig formattering hele veien og blitt gal fordi det ikke funker å ha sangtekster i det formatet jeg vil ha det inne på Celtx og liknende programmer. Så i år skal alt skrives i Word og jeg skal ta veldig lett på eventuelle formateringsregler og sånt siden jeg tross alt skriver dette for min egen del og da er det jo andre ting som kan være i fokus. Og i tillegg skal jeg ha masse sanger både på norsk og på engelsk, jeg skal jo selvfølgelig skrive en musikal og nå skal jeg bable litt om prosjektet mitt!

Jeg skal skrive en twitterikal eller musitter eller noe sånt, i alle fall en musikal som handler om kjærlighet og Twitter. Historien er enkelt og greit sånn at vi har Max (en følsom gutt som har blitt mobbet en del og er ganske usikker på seg selv som elsker musikaler og ønsker å bli låtskriver for musikaler, han er ellers ganske forsiktig, litt nevrotisk og liker internett fordi han tør å være seg selv der) og så har vi Midolin (en sprudlende og fantasifull jente som egentlig er mer sjenert enn hun gir inntrykk av og som ikke har sansen for musikaler, men elsker å skrive sanger og drømmer om å skrive og komponere musikk for Disney-filmer). Vi vet ikke om de egentlig heter Max og Midolin, men det er det de kaller seg på Twitter og derfor er det disse navnene de går under i musikalen. Så begynner de å prate sammen på Twitter og utvikler et vennskap og så forelskelse og sånt og det handler om deres forhold fra de begynner å prate sammen til deres første møte. Og ja, konseptet er ikke kongen av originalitet, men det er jo heller ikke poenget. I stedet vil jeg bare fortelle en veldig søt historie og ha en unnskyldning til å skrive masse fine sanger. Og nå tenkte jeg å skrive opp titlene på sangene jeg skal skrive for å vekke folks interesse eller noe sånt 🙂

SANGER i “TWITTER LOVE STORY”

– Twittertid (sunget av Max og Midolin)
– #FFNOR til Midolin (sunget av Max)
– Like a Disney Movie (sunget av Midolin)
– Feber er morsommere på Twitter (sunget av Max)
– 3 AM (sunget av Midolin)
– Broadway Star (sunget av Max)
– Jeg skulle vært svensk (sunget av Midolin)
– En uke uten nett (sunget av Max)
– Jeg kjeder meg (sunget av Midolin)
– Life before Twitter (sunget av Max)
– He retweeted me (sunget av Midolin)
– Jeg er kulere på nettet (sunget av Max og Midolin)
– En dag (sunget av Max)
– What if (sunget av Midolin)
– Twitter, det gikk bra (sunget av Max og Midolin)
– Twittertid Reprise (sunget av Max og Midolin)

Det blir seriøst kjempegøy å skrive disse sangene, jeg kan nærmest høre mange av dem inne i hodet mitt allerede. Og siden både Max og Midolin tilfeldigvis driver med å skrive sanger så er jeg fri til å ha sanger både på engelsk og på norsk fordi hvilket språk man skriver sangtekster på jo kan variere med humøret og sånt. Og sånn jeg ser det for meg er det en musikal på bare en akt der det kun er to skuespillere (hun som spiller Midolin og han som spiller Max) og et ganske lite orkester og to, tre som tilfeldigvis kan fungere som koring og dansere i enkelte numre, i alle fall ser jeg det for meg med ganske få aktører sånn at stemningen blir mer intim, Videre er ideen min at scenen skal bestå av to rom (rommet der Max sitter på data og twitrer og sånt og rommet der Midolin sitter og driver med det samme) og så går den personen som synger ut til midten av scenen og har sangnummeret sitt før den går tilbake til rommet sitt, uansett ser jeg stykket for meg med ganske sparsomme kulisser, i det hele tatt vil jeg skape noe som er mer minimalistisk og intimt liksom. I det hele tatt er det mange ting jeg ser for meg før jeg en gang har begynt å skrive og det er artig =D Og jeg har regnet på det og funnet ut at om jeg skriver fem sider hver dag fra i morgen og til og med 15. april så vil jeg ha 75 sider når jeg drar en uke til Syden i påsken og vil teknisk sett være fri til å ta 100 % ferie fra Script Frenzy når jeg er i Syden og så ha en hel uke på de siste 25 sidene, det kan funke utmerket!

Så jeg gleder meg til april, jeg skal skrive en musikal og det kan bli ganske episk. Ønsk meg lykke til!

Og ellers så er det intet nytt fra Karoline-fronten. Jo, jeg begynner å utvikle en redsel for at det aldri skal bli vår noensinne for det har snødd i hele dag og i morgen er det første april og det har vært vinter i fem måneder og jeg var drittlei etter fem dager og ingen værguder bryr seg om min mening liksom. Samtidig er jo det fine at jeg nå vil være desto mer lykkelig når jeg kan gå i skjørt massevis, plukke hestehov, sitte utendørs i solsteiken på kafé, tegne blomster utendørs. Jeg tror til og med jeg kan ende opp med å gå turer bare for å nyte det hele når det endelig blir skikkelig vår på sitt beste med blader på trærne og en inspirerende følelse av at det går mot sommer. Og det kan jo rett og slett ikke være så mye mer vinter på oss nå, det må jo bli vår, så snøen de siste dagene satser jeg på at er bare de siste krampetrekningene til Herr Vinter før han heiser det hvite flagget og lar Frøken Vår ta over.

Det var vel ikke noe mer så nå kan jeg nok trygt avslutte dette innlegget og så blogger jeg igjen antakelig på lørdag =0)

Flere fine musikalske ting på youtube ;)

En sånn ting som er litt småirriterende er når du virkelig har lyst til å blogge, men ikke egentlig har noe smart å si. For jeg har ting jeg skal blogge i vei om, men ikke i dag, senere i stedet. For dette innlegget er jeg derimot planløs. Jeg kan jo nevne at jeg har sittet på Burger King og bare pratet i halvannen time i dag og det var koselig og ellers er boka jeg leser på litt småinteressant og utenom det igjen så har jeg planer fremover som får meg til å smile vidt og bredt og som jeg skal komme tilbake til. Ellers så tenkte jeg å bruke dette innlegget til bare å linke til noen flere kule ting på youtube.

1) What I wouldn’t do for you med Alex Brightman (http://www.youtube.com/watch?v=4TKooCzJe7o&feature=feedf)

Jeg har linket til dette ymse steder før, men det er så fint for det er en utrolig fin sang (fra en musikal av en som heter Ryan Scott Oliver om en lærerinne som forfører studenter av seg blant annet, noe som ender tragisk, ikke en musikal jeg veit særlig mye om fordi den enda ikke har blitt satt opp på Broadway eller har kommet på cd eller noe, men som man kan se klipp fra versjoner av på youtube), med herlig melodi. Og Alex Brightman ikke bare synger bra, men er veldig søt også, noe som viser seg særlig hvis man setter klippet på pause når det er på 0:32. Og kombinasjonen fin sang og eye candy, den er jo særdeles likbar 😉

2) Expectations of a man med Bridie Carroll (http://www.youtube.com/watch?v=AsDv5lxQFlA&feature=feedf)

Bridie Carroll har for det første god stemme og flott komisk timing og det er bare pluss i en sang om en kvinnes forventninger til drømmemannen, en sang som har artige twister og masse sjarm. Visstnok skrevet av en kul fyr ved navn Jonathan Reid Gealt som ikke har skrevet noen musikaler enda så vidt jeg vet, men som skriver så gode låter at det sikkert bare er snakk om tid.

3) Quiet med Natalie Weiss (http://www.youtube.com/watch?v=KG2WpXv6kR0&feature=feedf)

Jeg satt i to timer forleden kveld og lyttet til alt jeg kom over som ble sunget av Natalie Reid og det var meget fornuftig bruk av tida siden hun har en veldig klar og fin stemme, med god klang og melodiskhet, rett og slett en sånn stemme jeg gjerne kunne hørt på i timevis på cd. Og også her har Jonathan Reid Gealt skrevet og komponert og jeg håper ikke han slutter med det med det første for han lager god musikk og særlig denne sangen har en utrolig fin tekst.

4) I’ll be allright med Tituss Burgess (http://www.youtube.com/watch?v=CpH6llifACg)

I det siste har jeg fått veldig sansen for Tituss Burgess (som spilte Sebastian i “The little mermaid: The Musical” på Broadway) og som har en utrolig fin sjelfullt og sterk stemme som man kan få helt hekta på. Her synger han en sang jeg ikke en gang har hørt om før, men det er jo flott, det er en fin sang og det er så herlig når folk virker så trygge på det de gjør, som om det kommer enkelt til dem liksom. Det er supert.

Og mer skulle jeg ikke linke til nå og i overimorgen kommer et mer storslått innlegg, dette er vel mer som et mellomspill å regne. Men vi bables og nå skal jeg lage solbærtoddy og se på animasjonsfilm til det er legge seg tid 🙂 Livet er fint!

de tallene jeg liker best og hvorfor :)

Jeg elsker livet mitt for tiden. Uansett om det har sine kjedelige øyeblikk så er liksom hovedinntrykket så positivt for sola skinner og snøen smelter, hestehovene er rett rundt hjørnet og det er faen meg vår og jeg elsker det =D Og jeg har fine ideer til ting å finne på fremover, det er faktisk bare litt over tre uker til påske (da jeg skal en ukes tur til syden, det blir digg) og jeg har storslåtte planer for april som jeg skal bable i vei om i et litt senere innlegg. I dette innlegget tenkte jeg å ha en liste over mine fem yndlingstall siden det alltid kan tenkes at selv sånne rare ting kan interessere noen 🙂 Og da setter jeg like godt i gang!

 

Mine topp fem favorittnumre og hvorfor

 


Syv har vært yndlingstallet mitt så lenge jeg kan huske fordi det er så fint, det har noe magisk ved seg og er så eventyrlig. Det er jo et eventyrtall på mange måter og det er noe interessant med hvordan det dukker opp så mange steder. 7 dager i uka, 7 bøker i “Harry Potter”-serien, 7 timer søvn når jeg legger meg på fredagskvelder som regel. Og det er et sånt tall som til og med ser pent ut, det har liksom en elegant form og lyder litt poetisk hvis man sier “syv” og rått og tøft hvis man sier “sju”. Dessuten er regla “1 2 3 4 5 6 7, reven var en hønsetyv” osv. så fin 🙂


På andre plass har vi 3 som i enda større grad er et eventyrtall og som jeg virkelig fikk sansen for på videregående da vi lærte om eventyr og tretallsloven og sånt og det slo meg at tre var så mystisk. Og ellers så har jeg en viss fascinasjon overfor nummerologi som kort oppsummert går ut på å regne sammen tallene bokstavene i navnet ditt tilsvarer eller fødselsdatoen og sånt og høres ufattelig teit ut når man prøver å forklare det og der er vokaltallet mitt 3 og tallet 3 skal liksom være et veldig kreativt tall. Og jeg elsker jo kreativitet så jeg liker tallet 3 bare av den grunn også. Nok til at jeg analyserer alle karakterer jeg finner på med nummerologibøker og går direkte inn for at de skal bli treer på en eller annen måte. Jeg veit, jeg er ganske meningsløs av og til, men det er jo litt gøy!


Tallet 13 liker jeg rett og slett fordi det er meningen at det skal være et ulykkestall og derfor liker jeg det fordi jeg føler en omsorg overfor dette tallet, på samme måte som man liker underdog-karakterene i filmer og bøker og sånt, jeg tenker at tallet 13 nok i grunnen er misforstått. Forøvrig er jo fredag den trettende fenomenale dager fordi de i ekstra stor grad føles som om de kan gå i alle retninger (jeg har en gang hatt lykkedag den dagen, jeg har hatt en ulykkesdag den dagen, alt er mulig!). I tillegg skulle jeg egentlig blitt født 13. juni (men så var jeg treiging og gadd ikke å komme ut før 28. juni) og det gjør også at jeg liker tallet 13, det føles litt riktig for meg på et vis ved tanke på slikt.


Jeg liker dette tallet først og fremst fordi jeg har bursdag den 28. juni, noe som følgelig må medføre at tallet 28 er inderlig kult =D Videre har jeg navnedag 28. januar på toppen av det hele så dette er et tall som på en måte forfølger meg. Og så er det et finfint tall rett og slett forøvrig, uten noen spesiell grunn, det bare er et tall som slår meg som meget likbart så derfor 😉


22 er i følge de nevnte nummerologi-greiene et sånt spesielt tall, nå har jeg ikke noen nummerologibok i nærheten så jeg husker ikke helt hvorfor, men i alle fall skal 11 og 22 være spesielle tall og hvis man har de tallene nummerologisk sett er man gjerne en maktsperson eller ledertype eller har noe viktig å utrette i livet og sånt. Og jeg tror ikke sånn kjempemye på nummerologi, men jeg syns det og astrologi er ganske interessant og spennende og gøy å analysere folk med ikke minst. Og jeg liker at 22 består av to to-tall, det ser så harmonisk ut på grunn av det og det er i tillegg 11 + 11 og jeg liker 11-gangeren bare fordi den er så enkel, hvert fall frem til 11 ganger 10. Og så er 22 rett og slett et fint tall 🙂

***

Andre tall jeg liker som ikke kom med på listen er 19 (moren min har bursdag den nittende), 31 (13 baklengs), 33 (av en eller annen grunn er det jeg husker best fra biografien jeg en gang leste om Mozart at han var 33 år da han døde), 9 (det er det største ensifrede tallet man kan få av å gange sammen to like tall, 3 x 3, og så er det yndlingstallet til personer jeg er veldig glad i og da blir jeg veldig glad i det selv), 11 (spesielt tall det også) og 42 (meningen med livet, daah) =D

Og dette er muligens det mest unyttige temaet jeg har brukt et blogginnlegg på noensinne, men det kan jo hende det er engasjerende så hva veit vel jeg. Men huff, nå mååå jeg legge meg, skal tidlig opp i morgen.

Vi bables, ha det fint alle som en =)

Jørgen + Anne = sant (et innlegg som hovedsaklig brukes til filmanmeldelsesmoro)

Ny uke, mer hverdagsliv og jeg kjeder meg litt, men egentlig så har jeg det jo mest fint. Og nå har jeg funnet ut at Philibert er et episk navn siden det dukker opp som navnet på den desidert mest geniale karakteren i boka “Samman er ein mindre aleine” så det er jo bra. Og så har jeg fått en ny fetter nå, Marius, som jeg skal treffe i morgen antakelig. Personlig hadde jeg andre navneideer som jeg stemte mer for, men jeg begynner å innse at de fleste ikke er så glad i mer spesielle navn som for eksempel Melchior som meg og Marius klinger jo fint da, det er litt melodisk på en måte og det er gøy. Og uansett er det fint med nye familiemedlemmer 🙂

Ellers så nevnte jeg i det forrige innlegget mitt at jeg hadde vært på kino og den filmen jeg så har jeg anmeldt på filmfront, men jeg tenkte å like greit poste denne anmeldelsen her og bare for moro skyld. Så, here it goes!

Jørgen + Anne = Sant (en veldig skjønn film)

 

Jeg sitter i en kinosal som hovedsaklig består av barnefamilier med unger som småprater hele filmen igjennom og liknende og like fullt er jeg helt fornøyd nitti prosent av tida. Når man ser «Anne + Jørgen = Sant» er man nemlig det.

 

Jeg hadde ikke noe spesielt forhold til boka i utgangspunktet. Jeg husker at jeg leste den da jeg var sånn i tolvårsalderen og at jeg for så vidt likte den, men det var på en måte det. Like fullt ble jeg interessert da jeg leste om filmen for med perler som «Little Manhattan» i tankene og tanken «å, så fint» da jeg så traileren så virket det som en fin film, ikke minst med tanke på de gode kritikkene. Og denne filmen er rett og slett veldig fin.

 

Her møter vi tiårige Anne som skiller seg ut og ikke er som de andre jentene i klassen, som føler sterkt og intenst og ikke bryr seg om slike kjærestegreier. Så starter Jørgen Ruge i klassen og kjærligheten slår til med full kraft. Problemet er bare at pene Ellen i klassen som har spilt i shamporeklamer også liker Jørgen. Iik, drama!

 

Helt seriøst så er det veldig søtt med tiåringproblemer fordi alle har vært ti år en gang og det absolutt er mulig å være forelsket selv om man bare er ti år, kjærligheten har ingen alder. Og dette er rett og slett en perle av en film, søt, dramatisk, spennende og oppriktig interessant hele veien og perfekt nok passer den for alle. Det er en sånn film som barna vil elske, men også foreldre, ungdommer og unge voksne som meg som om ikke annet kjenner seg igjen i det å være litt annerledes fra de andre jentene i klassen, men ha en trofast bestevenninne som er der. Og Anne, fortellingens hovedperson, er en karakter det er lett å relatere seg til, en veldig menneskelig, følsom person som blir nydelig spilt av unge Maria Annette Tanderø Berglyd, en ung skuespiller som virkelig burde spille i mange filmer siden hun er flink og har et sånt herlig uttrykksfullt ansikt som sier så mye selv der ordene mangler. Her har vi karakterer man blir engasjert i og unge skuespillere med masse sjarm og følelse og det er så godt gjennomført at opplevelsen blir helhetlig fin.

 

En annen ting jeg personlig likte veldig godt er at denne filmen ikke er så typisk barnefilm som mange andre filmer. Mange barnefilmer har det problemet at de undervurderer målgruppen sin og tror ting må være så barnslig bare fordi det er barn som ser på. Andre igjen er overdrevent pedagogiske og snille eller for unyanserte. «Jørgen + Anne = Sant» gjør ikke noen av disse feilene. Karakteren Anne for eksempel gjør mange feil og man har sympati med henne hele veien. Og filmingen er nydelig i et skjønt landskap som man blir litt betatt av, fotografiet er fantastisk og det er en sånn film med det magiske ved seg som gjør at absolutt alle kan finne noe å elske. Det er ikke bare en god familiefilm, det er en god film uansett og jeg skal nok kjøpe den når den kommer på dvd for såpass bra er det. Dessuten er det nok av humor som fantasisekvenser Anne ser for seg når hun svitsjer gjennom kanaler og ser litt av «Paradise Hotel» eller shamporeklamen til Ellen. Filmen har i tillegg en bihistorie om Helga som visstnok skal gå igjen i huset Jørgen flytter inn i og denne bihistorien gir historien et ekstra lag.

 

Filmen mangler noe som ville løftet den til en terningkast seks-film, men den får en sterk femmer og en varm anbefalning og med all dramatikken i Tokyo og Libya og så videre og så videre føles det i grunnen ekstra deilig å sitte i en kinosal og se problemene til tiåringer, det er så deilig og se filmer som gjør en optimistisk når avisene stadig prøver å få en til å miste troen på happy endinger.

 

Så, ja, denne filmen er vel verdt billettprisen og vel så det, uansett alder 🙂

Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men du burde ikkje la være å se den musikalen jeg nå skal bable om =D

Jeg fant i stad ut at det er mulig for meg å gå innom et bibliotek bare for å levere filmer og bøker og forlenge en bok uten å låne noe nytt. Heia meg! Nå for tida har jeg så mange bøker liggende rundt omkring på rommet mitt som jeg ikke har lest at jeg, når jeg er ferdig med den boka jeg leser på nå, virkelig burde lese dem. Ikke minst fordi jeg har en stadig voksende liste med bøker jeg har dødslyst på inne på Amazon.com (å lage ønskelister der er gøy!) som jeg har tenkt å bestille som tidlig bursdagsgave fra meg til meg i slutten av mai og når den tid kommer har jeg forhåpentligvis lest såpass mange av de uleste bøkene på rommet mitt at jeg kan forsvare innkjøp av mange nye bøker. Ellers så har jeg vært på kino og kafé i dag og i går var jeg på musikal og sistnevnte har fått meg til å skrive en anmeldelse som resten av dette innlegget skal brukes på. Så da setter jeg i gang:

 

Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje

 

«I love you, you’re perfect, now change» (manus og tekster: Joe Pietro & musikk: Jimmy Roberts) ble første gang satt opp off-Broadway i 1996 og er i følge Wikipedia den off-Broadway musikalen som har spilt lengst. Og nå har den kommet i norsk versjon (oversatt av enda en person jeg vil ha jobben til, nemlig Ola E. Bø, det første jeg sjekker i programblader til musikaler er alltid hvem som har oversatt nå, sikkert fordi det høres så gøy ut) og den har jeg sett siden jeg vant billetter (hei, flaks, fortsett å virke når det gjelder musikalpremierer pliiis). Det jeg sitter igjen med akkurat nå er positivt nok lysten til å se «Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje» (som denne musikalen altså heter på norsk) igjen =D

 

«Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje» har en noe omstendelig tittel, men det er ikke noe omstendelig ved stykket, snarere er det en ganske perfekt teateropplevelse som tar for seg mange temaer i kjærlighetens mangsidige landskap. Og jeg vil presisere at dette er en musikal som passer for absolutt alle, uansett hvilken formening man i utgangspunktet har om musikaler siden dette ikke er en typisk musikal, i stedet er det vel heller det jeg har hørt blitt betegnet som «Musical Revue», en forestilling der hver sang forteller sin egen historie, men så er det en rød tråd som binder alt sammen. Og temaet som binder alt sammen her er altså kjærligheten og det var også det som var det største hinderet for min opplevelse siden jeg ikke har så mye erfaring med kjærligheten på noen som helst måte. Jeg har aldri hatt kjæreste, aldri kysset noen og bare vært virkelig forelsket en gang og jeg vet jeg er ung og sannsynligvis vil alt sånt komme etter hvert, men når man mangler erfaringen med kjærligheten får man naturlig en distanse til stoffet. Samtidig stanset ikke dette meg fra å like denne musikalopplevelsen innmari godt for alle har et forhold til kjærligheten, om man ikke har opplevd den så har man erfart den i musikaler, filmer og bøker og ikke minst tenkt mye på den.

 

Og her utforskes kjærligheten fra første daten til siste forholdet, fra småbarnsfamilier til vennskap som blir til noe mer, fra ønsket om å bare ha en armkrok å ligge inntil om kvelden til utfordringene det byr på å se en tåreperse på kino. Og hele veien med lekende, smarte tekster og flotte melodier og både tekstmessig og melodisk sett er dette en perfekt opplevelse. Ikke minst har vi tre musikere som fysisk kan sees på scenen hele tiden, noe som gjør stemningen desto mer intim og magisk og det spilles piano og fiolin (to instrumenter jeg personlig har en forkjærlighet for lyden av) og alt underbygges av flotte sangstemmer. Vi har for eksempel Teodor Janson, en skuespiller jeg ikke hadde særlig kjennskap til i utgangspunktet, som byr på de mest humoristiske øyeblikkene. Han er den som underholder mest og synger i tillegg godt med en sterk og klar stemme som bærer melodier og tekst på en utmerket måte. Videre har vi Heidi Gjermundsen Broch som briljerte i «Next to normal» og også her viser at hun er en bortimot perfekt skuespiller fordi hun synger veldig bra, men enda viktigere: hun er så overbevisende, man tror så veldig på henne uansett hvilken rolle hun gestalter og glemmer at det er teater, dessuten utstråler hun veldig det at hun elsker det hun gjør og det er jo et pluss. Så har vi Heidi Ruud Ellingsen som synger kjempebra og som i tillegg er veldig pen, hun tror jeg vil ha en veldig lang og innholdsrik skuespillerkarrierre altså. Min favoritt var dog en annen i dette firspannet av talenter og det er nemlig Jon Bleiklie Devik som jeg ikke en gang hadde hørt om før jeg så ham i «Next to normal», men som jeg nå syns burde dukke tilfeldig opp i alle musikaler jeg ser. Han har nemlig den evnen at han underspiller på en flott måte, han synger godt og spiller godt, men virker så avslappet og komfortabel i det han gjør at man liksom ikke tenker over det, det føles bare naturlig. Det minner meg om skrivestilen til noen av mine favorittdiktere på Skrivebua og musikken til Sara Bareilles, hvordan noen virker så som skapt for det de gjør at man blir litt betatt av det.

 

Kort oppsummert, alle de fire skuespillerne overbeviser og det er jo en fin ting i en musikal som gir deg et smil om munnen opptil flere ganger grunnet oppriktig morsomme stunder. Samtidig er det også mer såre og triste øyeblikk og man har både tårer i øynene og et smil lekende på leppene når man forlater salen etter en hel del klapping. Og jeg elsket scenen på kino eller den rørende sangen Heidi Ruud Ellingsen synger etter at hun har invitert en fyr hjem til henne på Taco-date, for ikke å snakke om da Heidi Gjermundsen Brochs karakter skulle lage nettdatingprofil, en monolog av den typen der man ler massevis, samtidig som sårheten hele tiden ligger under overflaten og det skapes en karakter man vil følge videre etterpå. Det er med andre ord mye flott her.

 

Samtidig er det ikke helt perfekt. Hovedproblemet mitt med musikalen var jo at jeg ikke har de nødvendige referansene til å få en fullkommen opplevelse og det er jo ikke stykket sin feil. Jegsyns jeg også at det var litt variabelt for noen øyeblikk her var herlige, men noen andre falt jeg ikke helt for. I tillegg så er ikke dette den musikalen der man går syngende ut av teateret på samme måte med for eksempel «Spring Awakening» (der man har dilla på «Føkka for godt» i dagevis etterpå). Og likevel skal det godt gjøres å ikke forlate teateret uten å føle seg strålende fornøyd og det fine er at min liker det bedre og bedre etter hvert. Det er jo noen bøker som er sånn at man liker dem litt når man er ferdig med dem, men så når man tenker over ting nøyere etterpå og skriver anmeldelse for moro skyld eller noe sånt så tenker man «nei, faen heller, dette var jo ikke litt bra, dette var skikkelig bra». Og litt sånn er det nå med denne musikalen grunnet en strålende opplevelse av alt fra musikken til skuespillet og videre til stemningen som var herlig hele veien. Så terningkast 5 og en varm anbefaling fra meg =D

 

 

Lottomillionæren =0)

Det er så fint med bøker som får deg til å smile mens du kjenner tårer presse på og jeg har nettopp lest ut en sånn bok og nå skal jeg bruke dette innlegget på å bable om den. Jeg kunne selvsagt pratet om det faktum at jeg har VUNNET premierebilletter til å se “Eg elskar deg, du er heilt perfekt, men burde du ikkje…” på fredag klokka 19:00 (jeg har et talent for å enten vinne, få, bli invitert til eller på annet vis få sett musikaler uten tyveri involvert eller at jeg bruker penger selv, det er et veldig praktisk talent) og for en gangs skyld vet forholdsvis lite om en musikal før jeg ser den. Eller så kunne jeg utbrodert i det vide og det brede om hvordan jeg for første (og forhåpentligvis siste) gang jobbet 11 timer i går, det er seriøst lang arbeidsdag altså, jeg er jo som regel sliten som bare rakkern etter åtte timer. Men nei, bokanmeldelsesbehovet kaller og dermed setter jeg like godt bare i gang nå!

“LOTTOMILLIONÆREN” AV PATRICIA WOOD


Jeg heter Perry H. Crandall, og jeg er ikke tilbakestående. Er du tilbakestående har du under 75 i IQ. Det gjelder ikke meg. Jeg har 76. Jeg er heldig. Det vet jeg fordi jeg ikke er tilbakestående. Det vet jeg fordi jeg har to gode armer. Og det vet jeg fordi jeg vant tolv millioner dollar i Washingtons delstatslotteri.”

Slik introduserer denne boka seg på baksiden og det vekker jo interessen og når man leser blir man godt kjent med bokas hovedperson, en karakter man ikke kan unngå å bli glad i. Perry er omtenksom, godhjertet og en lojal venn som er smartere enn hva folk flest gir ham kreditt for og boka fortelles fra hans synsvinkel. På begynnelsen av boka består Perrys liv av et knippe venner og bestemoren hans som tar seg av ham. Men utover boka skjer det en hel del, Perrys bestemor dør ganske tidlig i boka for eksempel og siden, når han vinner massevis av penger i lotteriet, oppdager han hvordan folk behandler ham annerledes når han har penger. Og sistnevnte er noe av grunnen til at denne boka på mange måter er ganske trist siden Perry har et par slektninger som prøver å utnytte ham og som har oversett ham hele livet hans, men nå tenker “penger, penger, penger”. Perry er en så godhjertet fyr og slettes ikke dum, men bare litt sein av seg og man blir så glad i ham i denne boka at man blir oppriktig opprørt av de grådige slektningene hans og alle de andre som prøver å utnytte hans omtenksomhet og snillhet. Det føles så urettferdig for Perry mener 100 % godt og siden man som leser forstår ting som ligger mellom linjene som Perry ikke oppfatter så føles det ekstra ille, sånn sett er denne boka veldig effektiv for den vekker sterke følelser hos leseren og det er veldig positivt.

Boka er herlig skrevet, det fortelles som sagt fra Perrys perspektiv og han males frem for leseren som en virkelig sympatisk karakter. Og skrivestilen er virkelig det som løfter denne boka for det er et lett, men fint språk som er ganske rett-frem, noe som føles helt riktig til en slik historie som her fortelles. Videre er dette en bok som tar for seg temaer helt fra liv og død til kjærlighet og føles som et slags eventyr på en fin måte og det er nok hverken den dypeste eller mest viktige boka man vil lese, men det kan være noe av det mest rørende og helt perfekt hvis man vil lese en bok som engasjerer hele veien og gir deg en fin følelse når du blar om siste side siden du blir sittende litt og tenke “å, dette var fint” og det er en god følelse. Og man ler en del, man blir småtrist en del og man legger alltid fra seg boka med tanken “vil lese videre. NÅ!” I tillegg er de andre karakterene i boka også karakterer som trer levende frem for leseren og, med unntak av Perrys slektninger som blir litt todimensjonale, føles helt realistiske med feil og mangler og en fin menneskelighet som føles positivt.

Så dette er en bok jeg med andre ord anbefaler siden den er søt, sympatisk og velskrevet og rett og slett fin hele veien igjennom, sånn i tillegg til at den er rørende, morsom og viser at penger ikke er så viktig. Jo da, hovedpersonen vinner i Lotto, men det kommer tydelig frem at han selv fort skjønner at penger ikke er så viktig i lengden og det er en fin moral å få i en verden som bare blir mer og mer materialistisk for hvert år som går. Dessten føles boka aktuell siden Perry stadig innprenter det at han ikke er tilbakestående, bare litt sein og det viser hvordan IQ tross alt bare er et nummer og at det er flere måter å være smart på. Det viser på samme måte som med “Flowers for Algernon” at om noen ikke er så glupe så betyr ikke det at de er mindre verdifulle, alle har de samme behovene og Perry for eksempel er faktisk innmari klok, bare på en annen måte. Og det er interessant og sånt.

Andre grunner til å like denne boka er sitater som disse:

“Ikke pokker om jeg forstår meg på familien din,” sier han og rister på hodet. “Den kona til broren din. Hva heter hun igjen? Elaine? Hurpe er bare fornavnet!”

Jeg tror Elaine er det eneste fornavnet hun har, men det sier jeg ikke til Keith.

&

“Du har jo sett åssen Yo ser ut, ikke sant? Det er bare på grunn av måleskitt,” sier Keith.

“Jeg hadde ikke peiling på at fugleskitt kunne etse hull og lage rust og merker på biler. Det er virkelig rart,” sier jeg.

“Det holder, Perry!” Keith lyder akkurat som Besta. Jeg ler.

&

“Jeg heter Myrtle. Er bestemoren din her?” Hun ser seg rundt.

“Nei, hun er på hotellrommet. Hun er død,” sier jeg.

Myrtle hever øyebrynene og slipper haken ned på brystet. Hun ser mindre forskrekket ut når jeg får fortalt henne at Besta bare er aske i et skrin.

Jeg kunne hatt med masse flere utdrag, men der har vi i hvert fall noen ting som viser hvordan Perry ser på verden og som viser hvor elskelig som karakter han er. Og i alle fall er dette altså en bok som er ganske utmerket. Det trekker ned at boka ikke alltid går så i dybden som den kunne gjort og at slektningene til Perry blir litt for todimensjonale som karakterer, men det er ikke så mye å klage over i grunnen og dette er så absolutt en bok som fortjener terningkast 5!

Og med det var det ikke så mye mer, men det dukker sannsynligvis opp et ganske musikalfiksert innlegg til helgen =D

Rose, løvetann og forglemmegei :)

Noen mennesker er som roser, går gjennom livet med en verdighet og har nesten noe
kongelig ved seg, noe som gjør at man vil beundre dem uten en gang å vite helt
hvorfor. De kan være høye eller lave, men har uansett noe ved seg som gjør at
det ser ut som om alt kommer enkelt til dem, som om de lever i en verden der de
aldri trenger å balansere, men vandrer i trygt farvann. Selv skyggene deres virker
lengre, stemmene deres bærer godt uten å bli det spor skrikete og når de har forlatt
et rom ligger ekkoet etter dem igjen selv timer etterpå. Men de har torner, under
all sikkerheten de utstråler ligger det en tanke om at de aldri vil strekke til
om ikke de er perfekte, de klarer ikke å gi mindre enn hundre prosent, takler ikke
å tape, føler seg som små barn i en alt for stor sandkasse med en gang de har et
problem for da skjønner de ikke hva som skjer. Det er meningen at verden skal gi
mening og når den ikke har det lurer de på om noe har gått feil i verdensprogrammeringen
eller noe sånt og alt føles rart og uvant. Og de har altså disse tornene, redselen
for å slippe noen for nært inntil seg, en redsel som dypest sett bunner ut i skrekken
de ikke kan gi navn til, skrekken for å bli forlatt. Det er enklere å holde ting
mer på avstand for da er alt lettere, tryggere, verden spinner videre og alt
fungerer. Og i mellomtiden virker de som roser, flotte og inspirerende, skjønne
som solnedgangen og bilder fra Renessansen, så praktfulle at man lurer på hvordan
de kan være jordiske for de virker som noe bedre, mer kultiverte, mer dypsindige.
Noen mennesker er som roser og de går man aldri forbi.

Bilde funnet her: http://weheartit.com/entry/7897898

Noen mennesker er som løvetenner, går gjennom livet med en usikkerhet, en redsel
for at de ekle ordene skal stemme, ordene om at de er ugress og ikke verdt noe.
Og de virker ikke så storslåtte ved første øyekast, uansett høyde så har de noe
alminnelig ved seg og glir lett inn i mengden og de føler seg kanskje av og til
som ugress, noe som bør fjernes. Samtidig har de en trygghet de ikke nødvendigvis
kjenner til selv en gang, noe som rosene misunner innerst inne, noe som valmuene
og liljene beundrer, noe som er viktig. De er seg selv 100 prosent. Kanskje tenker
de på å late som av og til, men de gjør det aldri, ett eller annet punkt på veien
lander de alltid på den konklusjon at det nok er best å være seg selv. De bruker
ikke så mye sminke, tar seg ikke lang tid til dusjing og å pynte på håret sitt
og tenker at det kanskje er fordi de er late, når sannheten er at de ett sted
underbevissthetsmessig føler at den de er naturlig burde holde. Og det er nok for
alle som elsker dem for de som er løvetenner blir alltid elsket av flere enn de
tror. De som elsker løvetennene ser de strålende smilene deres der øynene er
involvert, de ser glimtet i øyet og den nesten barnslige fascinasjonen løvetennene
legger for dagen når noe interesserer dem. Løvetennene er så ekte, så levende og
uansett om de elsker film, musikaler, bøker eller sport så går lidenskapen så dypt,
er så tilstedeværende at det er løvetennene selv som blir fascinerende. Og videre
har de alltid denne optimismen, uansett om de har en dårlig dag der alt går til
helvete, uansett om de er fylt med dumme tanker om hvor patetiske de er, uansett
så går det over. De bryter seg frem gjennom asfalten, prøver på nytt og har kanskje
mest mot av alle siden de bryter så mange terskler for seg selv for løvetennene
er kanskje de mest bekymringsfulle og usikre av alle og likevel tar de sjansen.
Det er kanskje litt derfor de er så vakre. De er seg selv og er tross alt optimister
når alt kommer til alt. Noen mennesker er løvetenner og de går man av og til forbi.

Bilde funnet her: http://weheartit.com/entry/7558692

Noen mennesker er som forglemmegei, dypest sett livredde for å glemmes. De takler
dette forskjellig, noen forglemmegeier gjør så mye ut av seg at folk er nødt til å
huske dem, sprudler over, kler seg i masse farger og snakker høyt for at alle skal
få med seg alt de sier. De prøver å ikke være seg selv fordi de er overbevist om at
den de egentlig er ikke er noen folk vil ha lyst til å bruke tid på, men en de vil gå
forbi. De følger nøye med på avisene for å være oppdatert, for å ha noe å prate om
og leser og ser mye film fordi det gjør samme nytten og de elsker å ha mennesker rundt
seg selv om de alltid føler seg like usikre på hvordan de bør oppføre seg siden det
er uskrevne regler som det ikke står om i bøkene, men som man må finne ut selv og
å finne ut disse reglene kan være vanskelig av og til. Andre forglemmegeier er mer
beskjedne og stillferdige, med de roper det samme som de mer utagerende forglemmegeiene,
de bare hvisker det i stedet. De er forsiktige, usikre og følsomme, men alltid snille
og hyggelige og er sånne mennesker alle liker, men som man kanskje ikke tenker så mye
over i ettertid. Likevel hvisker de stillferdig “ikke glem meg” etter hvert møte med
dem og i deres verden er det å hviske akkurat det samme som å skrive bare med mye mindre
lyd og en skjør tanke om at det kanskje vil komme frem likevel. Uansett om de gjør
mye eller lite ut av seg er i alle fall absolutt alle forglemmegeiene trygge på at de
ønsker å bli husket så de driver alle på med noe som en dag skal bli en roman eller
en film eller et maleri for å sikre at de etterlater noe etter seg. De stoler nemlig
ikke på at de er verdt å huske bare for den de er til tross for at de jo er vakre
mennesker, usikre og forsiktige ja, men med et godt hjerte og en uselvisk holdning
til alt, dette sammen med løvetannens fascinasjon for de små ting i livet og den
roseaktige tanken de innerst inne har alle sammen om at de tross alt fortjener å bli
husket. For det må være noe ved dem som de likevel syns er verdifullt når deres bønn
er “glem meg ikke” tross alt. Noen mennesker er forglemmegei og de går mange forbi,
men jeg stopper.

Bilde funnet her: http://weheartit.com/entry/801647

Og til den forglemmegeien som roper som høyest og gjør mest ut av seg vil jeg si
at den ikke trenger det, samtidig som jeg vil spørre den mest beskjedne forglemmegeien
om å rope høyere for når folk først legger merke til den så vil de skjønne at denne
forglemmegeien er verdifull, for her har vi en sårbar drømmer som er der uansett og
alltid er klar for å lytte, innerst inne vil den bare at folk skal vite at den er det
for å lytte til stillheten kan føles så uendelig mye tommere. Til løvetannen som ikke
ser hvor flott den er, men føler seg som et ugress, som noe som ikke betyr noe vil jeg
si at den er vidunderlig. At den er seg selv så mye at man ikke kan unngå å elske den og
at den minner om sommerdager da løvetannfrø ble blåst utover universet og fløy av
gårde som små piloter på storslagne eventyr over en og annen blomstereng. Jeg vil fortelle
løvetannen at barnsligheten ved den får meg til å smile og se magien i det hverdagslige,
i de små øyeblikkene som for noen bare er øyeblikk, men som kan være så utrolig mye mer.
Og til rosen vil jeg si at det perfekte er overvurdert, kjedelig til og med og be om å
ta det med ro og prøve å tro på at den er viktig uansett. For vi er alle til en viss grad
både roser, løvetenner og forglemmegeier og vi er med andre ord ekte, storslagne og noe
som ikke bør glemmes. Og om vi vet det så føles alt mulig og vi kan gå dagen i møte
med et løvetannsmil, en forglemmegeisjarm og en roseholdning og se magien i det.

Og en og annen blåklokke vinker til oss mens vi går…

(Alle bilder er altså funnet på weheartit.com der det er masse vidunderlig vakre bilder som inspirerer og er vakkerhet å se på. Forøvrig er det lite spennende å melde, men jeg håper dette interesserte folk og ga dem en god stemning og var tankevekkende på en fin måte. Ha en fin dag alle sammen =D <3)

Fascinerende ting på youtube og ellers :)

For lesere som ikke har lest det forrige innlegget mitt nevner jeg igjen den nye headeren min: se så kul den er! Labyrinter er fint og man kan finne navnet på bloggen min hvis man samler alle bokstavene. Yay!!! 🙂 For lesere som har lest mitt forrige innlegg: gjentakelser er fint 🙂

Ting som ellers har hendt siden sist:

– Jeg har lest boka “En dag” av David Nicholls og den var veldig bra, genuint underhodende og med karakterer man blir investert i og syns er interessante å lese om, i tillegg til at den gikk fort og lese og var smart og sjarmerende. Med andre ord en veldig bra bok, men den har en veldig irriterende ting ved seg. Du vet hvordan noen bøker har en sånn slutt som man ikke forventer seg i det hele tatt som nesten ødelegger alt og gir deg litt lyst til å kaste boka hardt i veggen og trampe litt på den etterpå? Denne boka har en sånn slutt og den gjorde at jeg har følt meg litt forrådt av David Nicholls i hele dag for man kan da ikke skape en bok som i så stor grad er likbarhet deluxe og så gjøre det han gjør på slutten? Det føles urettferdig og er erketeit. Like fullt er dette en bok som jeg anbefaler på det sterkeste og hvis man later som om de siste femti sidene ikke eksisterer er den bortimot perfekt lesning =D

– Jeg har sett litt på “Norske Talenter” og jeg har en liten crush overfor Adil som jeg kommer på hver gang jeg ser ham på bilder eller på tv eller annen media. Følgelig er jeg megalykkelig over at han i år er dommer på “Norske Talenter” for det gjør meg absolutt ingenting å se ham på tv hver fredag (eventuelt under repriser de gangene jeg kanskje har et liv) =D

– Jeg har kjøpt “De Blob 2” og elsker det til tross for hvordan det har en del irriterende sider. Hovedsaklig er det uansett elsk og en veldig fin ting å kunne bruke tida på.

Og ellers så har jeg mange ting jeg vil finne på, ting jeg vil shoppe, ting jeg vil oppleve og livet føles som om alle dører er åpne 🙂

Men jeg hadde faktisk en liten plan for dette innlegget utenom generell babling og det var å nevne tre ting jeg har funnet på youtube som er så episke at alle bør se dem.

Ting nummer 1 (http://www.youtube.com/watch?v=GfUPeVfrvlg&feature=feedlik)

Jeg fant reint tilfeldig et knippe videoer på youtube fra notebookbabies.com og det er altså en lærer på en barneskole et eller annet sted i Usa (så vidt jeg veit) og han har lagd noen adorable undervisningsfilmer og det høres ikke så bra ut, men det er kjempekult altså. Animasjonen er søt, stemmene er søte, filmene har humor og gjør deg nostalgisk (jeg begynner å høre “1 2 3 4 5 6 7 8 9 10 og 11 12”-sangen inne i hodet mitt mens jeg ser på og det er en positiv ting her) og man lærer faktisk litt i tillegg. Og han som har laget den filmen jeg linker til, en nydelig film med fakta om det episke dyret uglen, har laget en rekke filmer som er vel så skjønne som denne så det er veldig flott altså =D

Ting nummer 2 (http://www.youtube.com/watch?v=OBk3ynRbtsw)

Her har vi en virkelig nydelig greie. En fyr som heter Ryan Woodward har laget en vidunderlig vakker, rørende og direkte magisk liten animert film med to personer som danser og uansett hva man mener om dans så er dette virkelig pent og har attpåtil musikk som er kjempefin. Og det er stilen det er laget i som gjør det så skjønt, hvordan dansen forteller en historie som igjen gir rom for flere tolkninger og som engasjerer fra ende til annen. Vakkerhet deluxe, pliiis ta en titt på det, du vil ikke angre <3

Ting nummer 3 (http://www.youtube.com/watch?v=ZCOJ9gihYh8)

Ok, greit, jeg har linket til dette før, men det var i et innlegg jeg ikke tror så mange gadd å lese så jeg syns absolutt at jeg kan linke i vei igjen og det vil jeg for yay, han er sååå pen han som synger, jeg blir litt småbetatt og det er en episk sang fra musikalen “Last 5 years” og han spiller så bra teater med ansiktet i tillegg. Øynene, kroppspråket, alt sammen er så gjennomført at det bare føles helt perfekt med de tingene her som jeg hos 90% ville tenkt på som overdriving til den store gullmedaljen, men som her føles helt riktig. Og det er kul tekst og melodi og sånt, men seriøst, Erik Snodgrass som synger er hovedattraksjonen i dette klippet som jeg har litt sånn dilla på for tiden.

Det var de tingene jeg hadde tenkt å trekke frem og jeg har ikke så mye annet å ta opp, men jeg vil nok blogge igjen på søndag tenker jeg og i mellomtiden ønsker jeg alle en strålende fin helg! =0)

Karoline skriver om en ufattelig skjønn bildebok og ymse annet =D

Irriterende ting: veldig få skjønte at det forrige innlegget mitt som omhandlet musikalske grunner til å digge Jason Robert Brown var awesome! Men det finnes flere personer innen musikaler og slikt som er awesomehet så det kommer nye sjanser siden 🙂

Fin ting: jeg har ny labyrintheader. Cluet er at det er flere måter å gå seg vill og flere måter å komme til mål, men bare en vei som er den helt riktige siden man da er innom bokstavene som danner bloggnavnet “Akima Montgomery”. Og jeg ville jo at det skulle være både vrient og frustrerende, men samtidig gøy, men har fått tilbakemeldinger om at det var mest frustrerende så jeg hadde denne labyrinten:

Den jeg har nå er ganske lik, men nå har jeg tatt vekk bokstavene som fører en på ville veier for å gjøre det litt enklere. Det er fortsatt mulig å surre seg bort eller ta alternative ruter til mål, men nå vil man finne riktig vei ved å skaffe alle bokstavene. Jeg håper like fullt at det er utfordrende nok fortsatt og jeg håper aller mest at det er gøy og kanskje inspirerer lesere til å være lenger på bloggen min om gangen grunnet gryende labyrintdilla. Og jeg elsker labyrinter selv så jeg liker denne header’n meget godt 🙂

Helt annen ting: det var tilbud på Notabene og en bok som egentlig kostet 119 kroner kosta meg bare 25 kroner. Og ja det er en bildebok og kanskje egentlig ment for et yngre publikum enn meg, men jeg føler egentlig at en hel del bildebøker og barnebøker i praksis er passende for alle aldre. Og dette gjelder i særklasse den boka jeg kjøpte på lørdag som er helt genial og som jeg tenkte å skrive litt om her og nå.

Katten min – den dummeste i hele verden av Gilles Bachelet

Yndlingsdyret mitt siden jeg var femten er elefant, men før det likte jeg katter best og det er katt som alltid er det dyret jeg har kjent meg mest igjen i, som jeg føler meg mest lik. Og så fant jeg denne boka og “wow”, katter og elefanter i ett, det virket ganske perfekt og som bok er nettopp dette perfekt underholdning.

Det skal innrømmes at jeg ikke teller med bøker på under 80 sider når jeg holder oversikt over alt jeg har lest på et år. Dette fordi bøker som er på bare tjue sider eller noe går så fort å lese og litt ymse andre årsaker. Likevel syns jeg lett og greit at det er verdt å anmelde også slike tynne bøker og denne er et godt eksempel på en bok som er verdt å gi masse oppmerksomhet. For det første er forsiden en sånn forside som suger til seg ens oppmerksomhet og videre er tittelen spennende for man begynner å tenke sånn: “hm…det er jo ikke en katt, men en elefant. pussig” og blar i vei for å forstå hvorledes det hele henger sammen. Dessuten er bildet på forsiden så søtt og fint at det i grunnen er litt magisk.

Og så begynner man å lese og smiler i vei veldig fort. Her fortelles det om ting fortellerens katt gjør med passende illustrasjoner til og alle som enten har katt, har hatt katt, har passet på katter eller generelt sett føler  seg ganske kattete vil kjenne seg igjen her, nikk gjenkjennende og smile “ja, akkurat sånn er det, stemmer på en prikkete kommode” før de leser videre. Og egentlig er det ikke så mye handling i denne boka, mer generelle betraktninger  fra fortellerskikkelsen om katten hans med en humoristisk slutt som gjør at man smiler enda bredere. Men så er katten tilfeldigvis en elefant, noe som tydeligvis har gått fortellerfiguren hus forbi og mye av moro ligger i tegningene som forestiller en elefant gjøre typiske katteting som å lande på alle fire og snu seg i luften, som å være renslig, som å stjele sofaen, slike ting og man bare skjønner hvordan denne boka tydelig er skrevet av en katteelsker med masse kreativitet og sånne personer er nok fine mennesker.

På en måte kan man jo begynne å tolke dypere, tenke at det ligger en skjult tragedie i en mann som tror at en elefant er en katt, slike ting, men man begynner ikke med det. I stedet bare leser man og leser igjen og tenker “å dette er finhet.” Ikke minst fordi illustrasjonene er kjempeflotte med masse interessante detaljer og sjarm til tusen og man liker forfatteren Gilles Bachelet litt fordi han har skrevet en utrolig skjønn bok og attpåtil illustrert med et vel så skjønt resultat.

Og jeg gidder ikke ta terningkast på en bok som denne, bare anbefaler den på det sterkeste hvis man vil lese en oppriktig koselig bok som passer for alle og som byr på moro for alle som liker katter eller elefanter eller tilfeldigvis begge deler =0)

***

Og ellers har det ikke skjedd så mye, men jeg hadde det kjempekoselig med herlige mennesker og nydelige vafler på søndag og jeg hadde et storslått eventyr da jeg dro hjem derfra og gikk av t-banen på Rommen for å ta en snarvei som viste seg å være en omvei og dessuten overvurderte snøtyngde visse steder der jeg altså ikke kunne tråkke oppå snøen og følgelig gikk en hel del i gjennom og ble klissblaut. Ellers er “Goodbye Lenin” en virkelig fin film og musikalmusikk så kult at jeg skal lytte til det akkurat nå og det var vel dagens innhold. Nå skal jeg avslutte dette innlegget og så blir det sikkert et nytt blogginnlegg torsdag eller fredag eller lørdag avhengig av om jeg får et liv eller ei. Vi får leve i spenning 😉

 

Musikalske grunner til å digge Jason Robert Brown =D

Siden sist har det skjedd veldig lite spennende, men nå sitter jeg og nyter kvelden mens jeg sjekker nettet og koser meg og det er fint 🙂 Jeg kom også plutselig på at jeg har bablet alt for lite om det fascinerende temaet musikaler i det siste og tenkte å ha noen innlegg av og til der jeg tar for meg musikalfolk og nevner musikalske grunner til å digge dem og jeg setter friskt i gang:

MUSIKALSKE GRUNNER TIL Å DIGGE JASON ROBERT BROWN =D

Jason Robert Brown er en av de derre perfekte typene som står bak musikaler der han selv har skrevet både tekstene og komponert musikken, noe som gjør ham til en sånn fyr som inspirerer meg. Videre er han favoritten min blant musikalskapere, rett og slett fordi han har så behagelig musikk, det er sånne melodier som slentrer av gårde, gjerne er pianobaserte og i tillegg har smarte tekster og generelt sett er lett å like og nå tenkte jeg å nevne ti eksempler på sanger fra forskjellige av musikalene hans som viser hvor kul han er.

1) See I’m smiling fra Last 5 years (http://www.youtube.com/watch?v=uqCdcM_Ak9c)

Av alle musikalene til Jason Robert Brown er Last 5 years favoritten siden dens historie, et forhold på fem år fortalt fra slutten til begynnelsen hos kvinnen og omvendt hos mannen, har et så smart plott og er så realistisk og samtidig rørende. Videre skaper sangene karakterer som man kan kjenne seg igjen i og som blir så ekte for den som lytter, en ting man til de grader kan oppleve i denne sangen her. Cathy, spilt av Sherie Reneé Scott i klippet jeg linker til, synger om hvordan hun smiler, mens smilet blir mindre og mindre ekte og stemningen mer og mer desperat og Sherie Reneé Scott synger så insisterende, stemmen hennes er så klar og strålende og skuespillet hennes viser så inderlig godt teksten og melodiens nyanser. Videre er det altså en utmerket tekst og melodi og det er bra.

2) A miracle would happen fra Last 5 years (http://www.youtube.com/watch?v=ZCOJ9gihYh8)

Denne sangen tar plass ikke så lenge etter at Cathy og Jamie i musikalen Last 5 years har giftet seg og er Jamie på en bar eller noe sånt der han forteller om problemene med å være gift og fortsatt finne mange kvinner som ikke er Cathy attraktive. Og teksten er utrolig underholdende og her ser manen fyr som heter Erik Snodgrass synge den og ja, han overspiller litt, men det passer liksom siden teksten i seg selv er av det noe overdramatiske slaget, det bidrar til å gjøre det hele ekstra gøy å se på. I tillegg synges det fint og stemningen er god og musikken er så fengende at den virkelig viser Jason Robert Browns talent som låtskriver og musiker.

3) Next ten minutes fra Last 5 years (http://www.youtube.com/watch?v=tezz8qw25MI)

Denne sangen har utrolig fin tekst, rett og slett flott og rørende og skikkelig romantisk, dessuten er dette den ene sangen der Cathy og Jamie er på samme sted på samme tid i musikalen, noe som gjør det til en enda viktigere sang. Videre er det jo finfint sunget og med en herlig melodi og mange fine kvaliteter så det er bra.

4) I can do better than that fra Last 5 years (http://www.youtube.com/watch?v=0MdZ2HmmnMY)

Ok, den versjonen jeg linker til er ganske ulik omtrent alle andre versjoner jeg har hørt av denne sangen, men den blir veldig stilig i litt mer jazzy/swing-aktig stil sånn som her og Anika Noni Rose som synger her er veldig kul (hun var i “Dreamgirls” og hadde stemmen som Tiana i den engelske versjonen av “Princess and the frog”, det viser at hun er episk selv om “Dreamworks” er en av de musikalfilmene jeg har vært mest lunken ovenfor). Hun synger fantastisk også. Videre viser tekst og melodi også her hvordan Jason Robert Brown er en awesome låtskriver med tekster som bobler av genialitet og melodier som klinger så inderlig fint. Yay!

5) What it means to be a friend fra 13 The Musical (http://www.youtube.com/watch?v=6R6cAhYfLQE)

13 er resultatet av Jason Robert Browns ide om å lage en musikal om trettenåringer med typiske trettenåringproblemer spilt av ungdommer som alle er under femten og med ungdommer som band, du skjønner tegninga liksom. Likevel, til tross for et konsept som virker litt teit, er sangene genuint fengende og denne er en av de fineste. Her synges det om vennskap og hva som gjør en til en ekte venn og det er en utrolig fin tekst som er svært velskrevet og rørende. I tillegg er melodien fin og på klippet synger Natalie Hawkins som er en sanger jeg stadig lytter til på youtube siden hun har så flott stemme. Så dette er fint!

6) If that’s what it is fra 13 The Musical (http://www.youtube.com/watch?v=7PZLj_kIag8)

Greia med 13 The Musical er at jeg syns selve temaet for denne musikalen er ganske så uinteressant og jeg kjenner ikke så godt til storyen heller, men det er bare så deilig musikk å lytte til og derfor liker jeg det. Og denne sangen syns jeg for tiden er blant det mest behagelige man kan lytte til fordi det er en sånn melodi som slentrer av gårde, lett og flytende som når man virkelig er i skrivemodus, det kan sammenliknes med det egentlig, videre er teksten genial og jeg elsker delen der det synges “One foot in front of the other, one foot in front of the other and just keep rolling on”, syns det høres så fint og optimistisk ut 🙂 Pluss for at det er flinke personer som synger på klippet, de er liksom ikke bare flinke til tretten/fjortenåringer å være, men de er flinke til å synge uansett.

7) I’m not afraid of anything fra Songs for a new world (http://www.youtube.com/watch?v=UBIucbnMU_8)

Songs for a new world er ikke en musikal i tradisjonell forstand, heller en samling sanger som hver forteller en historie, men det er likevel et flott verk av Jason Robert Brown og hovedgrunnen er denne sangen her som med sin inderlig nydelige tekst gjør at man kan kjenne seg igjen og føler med karakteren som synger. Dessuten synges det “I’m not afraid of anything”, mens slutten viser at det bare er ord, innerst inne er frykten der likevel og det er en så kjent følelse, det er så lett å forstå og det gjør det hele så fint. Videre er melodien her kjempefin og av alle versjonene jeg har funnet av denne sangen er dette kanskje den som er mest rørende sunget føler jeg, hun har jo nydelig stemme. Så, denne filmen er selvskreven på lista mi.

8) Steam Train fra Songs for a new world (http://www.youtube.com/watch?v=CTLwQiL4EnQ)

Her har vi en sånn sang der jeg bryr meg veldig lite om teksten faktisk (selv om den er kul altså), i stedet bare sitter jeg og chillern, tar det groovy, digger musikken for den er så tøff og stilig og engasjerende. Videre er det klippetjeg fant fabelaktig for det er jo flott sunget og enda bedre, afroamerikaneren med basketballen som danser og sånt danser fantastisk og er skikkelig eye candy. Med andre ord er det mye å like her og det er kuuult!

9) Just one step fra Songs for a new world (http://www.youtube.com/watch?v=v20gZl4nb5A&feature=related)

Hi hi hi, denne sangen er morsom, den har artig tekst, er litt overdramatisk på en fin måte og se så fint det synges. Videre er den sjarmerende, har en sånn melodi som jeg syns det oser klasse av og viser videre at Jason Robet Brown = kulhet!!!

10) This is not over yet fra Parade (http://www.youtube.com/watch?v=SXUeClRqS0c)

Parade er en av de musikalene jeg har hørt om, men ikke lyttet så mye til, men det skal det selvsagt gjøres noe med, å lytte til sanger som den jeg trekker frem nå viser jo virkelig at dette er en flott musikal og enda mer imponerende: det var etter sigende Jason Robert Browns første musikal og det står det stil av. Her har vi historien om en mann som blir uskyldig dømt for mordet på en ungjente i USA på 1800-tallet en gang og følgelig en historie som er meget rørende. Samtidig har denne musikalen også mer oppløftende sanger som denne, en sang som er fra et øyeblikk da den dømte Leo Frank har håp om at alt vil ordne seg og det byr på en sang som er veldig fengende og interessant. Dessuten digger jeg Norbert Leo Butz som synger på klippet jeg fant, stemmen hans passer liksom perfekt til Jason Robert Browns melodier og tekster og det er veldig utmerket. Så, ja, me like!

***

Og der har jeg nevnt ti musikalske grunner til å digge Jason Robert Brown og i senere innlegg med dette temaet vil jeg nok ta for meg skikkelser som Alan Menken og Stephen Sondheim så det er bare å glede seg 😉

Men nå er dette innlegget langt og bablete og musikalsk nok til at jeg like greit runder av praten der for å prioritere sånne fine ting som Nintendo, film og skriverier. Og så blogger jeg igjen om noen dager og satser på at alle har det supert i mellomtiden!