The Pigeon eller nok en grunn til å forgude Patrick Süskind =D

For øyeblikket har jeg dilla på et spill på Nintendo DS, bekymrer meg alt for mye, tenker for mye, har det fint for så vidt, ble fra meg av lykke i stad bare fordi jeg fant en løvetann og ellers så leser jeg. Og det skal bli lite babbel i dette innlegget og i stedet skal jeg komme til poenget med en eneste gang, poenget som er det at jeg har lest en bok av Patrick Süskind som jeg for så vidt nevnte i mitt oppsummeringsinnlegg, men som rett og slett fortjener en anmeldelse. Og her er den, anmeldelsen altså og så poster jeg sikkert et nytt innlegg til helgen der jeg har mer fornuftig å si:

 

 

«The Pigeon» av Patrick Südkind

 

No human being can go on living in the same house with a pigeon, a pigeon is the epitomy of chaos and anarchy, a pigeon that whizzes around unpredictably, that sets it’s claws in you, picks at your eyes..

 

«The Pigeon» er en ganske slank og smidig bok som med sine knapt 77 sider kan leses ut på null komma niks og gli rett ned i en hver veske. Den er elegant og har et fint cover og er en skikkelig luring nettopp fordi den virker så beskjeden og så leser man den og skjønner at den skjøre innpakningen rommer en fortelling som er ekstremt episk og genial og en direkte fantastisk leseropplevelse. Denne boka og «Historien om Herr Sommer» er grunnene til at jeg for øyeblikket bruker litt tid på å forgude Patrick Süskind fordi han rett og slett er et litterært geni =D

 

Jonathan Noel er en mann i femtiårene som lever et ganske så ordinært og ensformig liv der lite av interesse skjer og dagene bare smetter unna en etter en uten at han tenker noe videre over det. Så, en dag, åpner han inngangsdøra si og ser noe helt forferdelig, noe som setter livet hans på en alvorlig prøve. Det står nemlig en due like ved inngangen, en sånn hvit-grå en med røde føtter som lurker mysteriøst omkring med sin selsomme due-eleganse og snur Jonathans liv på hodet.

 

Og stort mer enn det er det ikke å si om handlingen for dette er liksom ikke en bok der det skjer så mye, det er bare fortellingen om en mann som får livet snudd opp ned av en due. Samtidig er dette en storslått fortelling for den dukker så ekstremt godt ned i Jonathans psyke, vi får følge tankene til en mann som er så til de grader bundet av rutinene sine at en plutselig due som dukker opp kan sette alt på prøve. Og dette konseptet som er så enkelt og samtidig så genialt kunne raknet i sømmene hos nesten en hvilken som helst annen forfatter, men Patrick Süskind har alt under kontroll og gir oss en historie som rommer så mye tankespill og et så godt portrett av et skjørt sinn at det nærmest er noe guddommelig over det. Man blir rett og slett fascinert…

 

He had a mighty urge to pull out his pistol and let loose in every directon, right into the coffeehouse, smack through it’s glass windows, till there was nothing but crashing and tinkling, right into the middle of the ruck of cars or simply into the middle of one of the gigantic buildings across the way, those ugly, tall, menacing buildings, or into the air, straight up, into the heavens, yes, into the hot sky, into the horrible, oppressive, vaporous, pigeon blue-grey sky, bursting it, sending the leaden lid crashing with one shot, smashing down and pulverizing everything and burying it all, all of it, the whole miserable, dreary, loud, stinking world…

 

Det er utrolig lett å sympatisere med Jonathan Noel for han er så uskyldig oppe i det hele samtidig som han har sine blodtørstige tanker i ny og ne slik som alle har av og til. Og om man ikke tenker på å skyte ned masser av folk med pistol så tenker man likevel tanker man ikke er så stolt over, men prøver å skyve innunder teppet og late som om aldri eksisterte og disse tankene, blant annet, formidler Patrick Süskind ekstremt godt. Ja, det er i det hele tatt så veldig godt beskrevet absolutt alle av disse mange følelsene som Jonathan Noel blir fylt til randen med under denne selsomme due-affæren og jeg nyter det. Nyter hvordan man blir så godt kjent med et menneske via 77 vidunderlige sider, nyter hvordan alt i det hele tatt fortelles. Patrick Süskind har et så enkelt og lettlest språk, men samtidig er det så mye i dette språket, så sterk evne til å formidle, det blir noe magisk over det hele, som om de små ting i livet har blitt sett på gjennom et forstørrelsesglass og alle nyanser er blitt lagt merke til for så å ha blitt fortalt videre gjennom et sikket språk som rommer alt.

 

Så jeg likte altså «The Pigeon» veldig, veldig godt og anbefaler den på det sterkeste til alle som en siden dette er en unik bok, en sånn bok som virkelig gir deg noe og som det er lett å tenke på som genial. Terningkast 6!

Karoline kommenterer årets Grand Prix-sanger del 1

 Det er mandag og jeg tenker for mye og sola skinner selv om jeg syns det var veldig kaldt i stad. Og jeg ble nettopp ferdig med å lese “The Suicide Club” for annen gang og herregud, den boka er bare så ekstremt fantastisk og alt går til helvete i den, samtidig som alt er så nydelig formulert og det er helt herlig. Når det gjelder bøker er jeg ellers lykkelig fordi jeg kjøpte fire bøker som virker helt vidunderlige på lørdag og nå skal det leses <3 Men jeg tenkte egentlig å bare komme til poenget og det er at jeg plutselig oppdaget forleden dag at Grand Prix er allerede 14. mai. Og det er faktisk under to uker til. Planen min er derfor å bruke tre innlegg på å kommentere alle sangene og i dette skal jeg bable om sangene som vil være med i den første semifinalen og jeg håper det blir underholdende og finfin lesning. Og jeg tenkte rett og slett å avslutte dette innlegget med denne lille kommenteringssesjonen og satser på at det vil engasjere folk. Vi bables =D

 

Kommentarer angående sangene som skal være i den første semifinalen

Albania – Feel the Passion (http://www.youtube.com/watch?v=0bpOngv520I)

En dritskummel dame med pønka frisyre synger en sang som jeg syns er mest masete og slitsom i grunnen. Men tittelen på sangen passer jo ypperlig for det er masse lidenskap her, nesten i overkant. Ellers så har hun jo en for så vidt god stemme av det meget sterke slaget og man rekker jo ikke å kjede seg. Like fullt blir dette litt for overveldende i lengden og nok et bevis på at jeg rett og slett ikke forstår meg helt på øst-europeisk musikk. Terningkast 3!

Armenia – Boom Boom (http://www.youtube.com/watch?v=JSbCuhGPXa4)

Hun har grusom sangstemme og det at hun er litt søt hjelper ingen verdens ting når fakta tross alt er at dette er en ekstremt irriterende melodi. Og det verste er at den har noe fengende ved seg tross alt som gjør at man vil gå rundt og tortureres mens den spilles på repeat oppe i hjernen og driver deg bananas. For å trekke frem noe kind of positivt så er den ikke like masete som Albanias sang og det er lett å lære seg refrenget, men det er uansett ikke en sang som falt særlig i smak selv om jeg har en sterk mistanke om at den vil nå langt i finalen. Terningkast 3!

Azerbadsjan – Running Scared (http://www.youtube.com/watch?v=RgE3bDH647M)

Denne sangen er klart bedre enn Armenia og Albanias bidrag uten at det sier så mye og det er faktisk en fin melodi her og en god stemning. Dessverre blir man veldig fort lei siden teksten bare er “I’m running, I’m scared tonight” omatt og omatt og omatt og det blir litt lol siden de smiler mens de synger om at de løper og er redde. Det som trekker veldig opp er det at de og da særlig gutten synger ganske fint og at gutten har en sånn fin miks av å se litt rar ut, men samtidig ganske søt. Like fullt blir det litt for søtt og litt for passende på Disney Channel på feil måte og hvis de ikke har et virkelig bra sceneshow er nok dette et nummer som blir for kjedelig og uoriginalt i lengden. Terningkast 4!

Kroatia – Break a leg (http://www.youtube.com/watch?v=rCCdqKkBODU)

Av en eller annen grunn gir alle jentene på scenen meg en sånn “menn i drag”-følelse og det gjør jo ingenting, jeg bare bemerker det. Men seriøst altså, hun kan synge forholdsvis bra og refenget er jo småfengende og likevel syns jeg dette er totalt uinteressant. Det er liksom ingen originalitet føler jeg og uoriginalitet er greit nok til tider, men det blir litt ekstra ille her føler jeg. Og jeg tror nok dette nummeret blir en av tissepausene mine og føler rett og slett at det ikke finnes noe sjarm å spore i denne sangen i det hele tatt. Pluss for en litt kul dj. Terningkast 2!

Finland – Da da dam (http://www.youtube.com/watch?v=ZfImhTF74ZI)

Her har vi en sang jeg har veldig lyst til å like for han virker så sympatisk, teksten er veldig smart til en Grand Pri-låt å være og stemningen er god. I tillegg liker jeg refrenget veldig godt, det er sånn lett og koselig og får en i godt humør. Samtidig så syns jeg dette blir ganske kjedelig og jeg har ikke helt sansen for stemmen til artisten Paradise Oscar (et navn som igjen gir feil assosiasjoner siden jeg begynner å lure på om han har vært med på Paradise Hotel). Og det blir for lett på en måte og hadde passet bedre i en annen setting enn Grand Prix. Men bevares, det er greit nok. Terningkast 4!

Georgia – One More Day (http://www.youtube.com/watch?v=aFV0Tcy9OXc)

Jeg liker når det rappes i denne sangen, hun har en tidvis ganske ålreit sangstemme og det er en fin stemning, men næh… Det er jo veldig positivt at tittelen får meg til å tenke på “Les Miserables”, men jeg liker virkelig ikke melodien, hvis det i det hele tatt egentlig er noen melodi her og jeg syns dette er fryktelig slitsomt å lytte til. Jeg har rett og slett lite å si til dette, men det var virkelig ikke noe i min gate. Terningkast 2!

Hellas – Watch my dance (http://www.youtube.com/watch?v=v27gtuLhiac)

Denne sangen inneholder den mest elendige “rapperen” jeg har hørt og det ødelegger en hel del for noe som ellers kunne vært ganske greit. For jeg liker rytmene som i mine ører virker veldig greske og sangeren er ikke sanger i anførselstegn, men oppriktig flink og ikke helt min stil musikkmessig, men like fullt talentfull. Og det er en melodi å finne her og litt stemning og slikt og egentlig ikke helt håpløst, men rappingen som bare så vidt kan kalles rapping ødelegger og det hjelper heller ikke at ingen på scenen har fnugg av sjarm. Terningkast 3!

Ungarn – What about my dream (http://www.youtube.com/watch?v=NbKNKfePCrs)

Det som trekker mest ned her er at sangeren er irriterende glad i det en kan kalle for vokalonani, der man kommer i sånn briefemodus med stemmen når det jo hadde vært mye finere om hun bare sang helt avslappet. Men hun kan synge ganske bra og det er jo fint og her er det både en god melodi, en fin tekst og i det hele tatt en hel masse positivt. Rytmene er ganske gode og det hele er selvsagt fryktelig lite oppfinnsomt, men akkurat her gjør det liksom ikke så mye. For det er kult og det klinger bra og er noe jeg virkelig syns fortjener å komme langt. Terningkast 5!

Island – Aftur Heim (Coming Home) (http://www.youtube.com/watch?v=rY2l00PC0JA)

Historien bak dette bidraget som kan leses her: http://en.wikipedia.org/wiki/Sigurj%C3%B3n%27s_Friends er jo alene grunn til å bli positivt disponert til denne sangen, men det viser seg å være flere grunner til å like dette for det her er rett og slett fryktelig fint. Dette er så gjennomført sympatisk med gutter som synger flott, virker utrolig koselige og rett og slett gir deg følelsen av å være på en intimkonsert med et herlig band. Og videre er melodien herlig, den er laidback og litt swing meets folk, men samtidig har den dette ved seg at den virker old fashion på den aller fineste måten og får deg i det litt nostalgiske hjørnet. Dessuten er teksten nydelig og rørende og direkte fortryllende og jeg er i det hele tatt veldig betatt og tror nok dette er en av mine største favoritter i år. Islendere er kule <3 Terningkast 6!

Litauen – C’est ma vie (http://www.youtube.com/watch?v=f1NbUcX22hU)

Nydelig pianospilling og en rett og slett vakker sang som egentlig er alt for fin for Grand Prix. Dette kunne liksom vært i en musikal eller en Disney-film og melodien er direkte fortryllende, klassisk og lidenskapelig. I tillegg synger hun sinnsykt bra hun som synger og stemningen er ufattelig god. Det kan selvsagt innvendes at melodien, til tross for at den er flott, er litt omstendelig og ikke fester seg helt og det er kanskje litt for kjedelig og gammeldags for mange, men jeg syns dette er kvalitet av ypperste klasse. Milde melkespann så fantastisk <3 Terningkast 6!

Malta – One life (http://www.youtube.com/watch?v=EiCIV1gAwRM)

Dette er jo litt fengende og han er jo ikke akkurat stygg, dessuten har han en god stemme som passer melodien ypperlig. Og tidvis gir stemmen hans en skikkelig afro-amerikansk syngedame/diva med stålkontroll-feeling som er ganske underholdende å se i en unggutt med mer boyband-aktig look. I grunnen syns jeg dette er litt småkult og det største aberet er jo at melodien egentlig er til stede i veldig liten grad og at det blir litt monotont i lengden. Terningkast 4!

Norge – Haba Haba (http://www.youtube.com/watch?v=T7k9vOc_B9w)

Jeg liker egentlig begynnelsen best når det gjelder denne sangen og når den fortsetter så fortsetter også den gode stemningen. Det er litt fint hvordan dette er så unorskt som det kan få blitt og Stella Mwangi har en smittende energi som gjør at man blir med på notene. Samtidig så må det nevnes at Stella hverken har eksemplarisk engelsk eller en virkelig god stemme og det er nesten lett å glemme i og med at hun er veldig pen og nærmest sprudler over der hun synger i vei. Jeg syns heller ikke teksten er noe å rope hurra for og føler egentlig at tittelen “Haba Haba” er oppbrukt siden det også er navnet på en barnesang. Men det er fengende og her har vi det lille ekstra som man ikke kan beskrive helt, men som gjør at jeg virkelig har troa på at vi kan komme høyt i år. Terningkast 4!

Polen – Jestem (http://www.youtube.com/watch?v=VrCLhva9Bks)

Dette er fengende og det er litt befriende med noen som synger på originalspråket sitt i stedet for å la oss oppleve enda mer dårlig engelsk. Hun kan også synge helt greit og melodien er litt fin. Likevel syns jeg ikke dette er det helt store. For det første er jeg overbevist om at jeg har hørt sangen før eller i hvert fall mange veldig like sanger, det er ikke fnugg av originalitet her og i tillegg er jo sangen nesten irriterende typisk nyere Grand Prix, noe som for så vidt er nok et bevis på den manglende oppfinnsomhet. Jeg syns også denne sangen har noe irriterende ved seg som jeg ikke helt kan sette ord på, men det er i alle fall sikkert og visst at jeg ikke føler behov for å høre denne melodien særlig mange ganger. Terningkast 3!

Portugal – Luta É Alegria (http://www.youtube.com/watch?v=Sook531Z4Mc)

Dette er til å le av og samtidig er det “klø seg i hodet av forvirring”-vekkende for her har vi rett og slett en liten samling rare karakterer i merkelige kostymer som holder skilt og synger noe som visstnok skal være kampsang for et eller annet, men hva får vi jo aldri vite hvis ikke vi alle som en lærer oss portugisisk. Jeg skjønner virkelig ikke poenget og det er egentlig ingen melodi å få taket på her heller, i tillegg til at de ikke synger spesielt fint. Samtidig er det så teit at man på en måte vil det skal komme langt likevel bare for the lulz liksom. Terningkast 2!

Russland – Get You (http://www.youtube.com/watch?v=_J4-T22p0y4)

En fyr med boyband-look deluxe som er ganske pen synger en småfengende sang mens noen vel så attraktive gutter korer og danser i bakgrunnen og er det beste med hele sangen. Og koringen er virkelig fin, men det hjelper lite når han som er hovedattraksjonen så visst er veldig pen, men på ingen måte har noen spesielt pen stemme. I tillegg blir det hele for boyband og teit og det er greit nok, men ikke noe mer enn det. Dessuten er melodien tilstede, men det er en svært kjedelig melodi og i det hele tatt en veldig lite engasjerende opptreden som også byr på elendig engelsk selvsagt. Terningkast 3!

San Marino – Stand by (http://www.youtube.com/watch?v=1uwRQIZbnWs)

Om jeg hadde vært hakket mer uprofesjonell så kunne jeg likt dette bidraget bare fordi musikkvideoen inneholder mange lyktestolper og tittelen minner om tittelen på yndlingssangen min, men selvfølgelig er jeg mer profesjonell enn det (selv om de tingene er klare pluss) og liker sangen av helt andre grunner. Og de grunnene er at hun som synger har god stemme (dog dårlig smak hattemessig sett) og at melodien er fin og sympatisk. Jeg syns dette har noe litt Disney-aktig på en fin måte og klinger fint. Minuset er jo at det er ganske kjedelig egentlig og litt for sofistikert for Melodi Grand Prix, men jeg liker dette. Terningkast 5!

Serbia – Caroban (http://www.youtube.com/watch?v=sS-JEG4WmBw)

Dette er fengende og hun som synger er både karismatisk, pen og flink til å synge og melodien er også fin og passer fint inn i Grand Prix-settingen, samtidig som den er både fin og sofistikert. Og jeg skjønner ikke bæret av serbisk, men det gjør liksom ingenting for dette syns jeg er kvalitet. I tillegg får man en fin sekstitallsstemning og stemningen er super. Terningkast 5!

Sveits – In love for a while (http://www.youtube.com/watch?v=ME50NDQTI_U&feature=related)

Dette er en veldig sympatisk sang som har den samme avslappede stilen som vinnersangen fra i fjor hadde, samtidig som denneer unik nok til ikke å være noen kopi. Og i det hele tatt er dette ganske fint for Anna som synger kan virkelig synge, hun har en veldig stilig klang i stemmen og virker generelt sett kul. I tillegg er melodien fin og jeg liker orkestreringen liksom og den gode stemningen. Samtidig syns jeg dette blir litt for trygt og kjedelig i lengden og teksten er ganske uinteressant. Terningkast 4!

Tyrkia – Live it up (http://www.youtube.com/watch?v=CDCotW69bcA&feature=related)

Her har vi musikk som rett og slett er kulhet deluxe. Jeg liker den rocka stilen, teksten og melodien som er monoton for så vidt, men her gjør det ikke noe. Og han som synger har seriøst kul stemme og melodien er en sånn melodi som jeg ikke vil ha noe særlig i mot å få på hjernen. Ja, jeg syns i det hele tatt at dette er oppriktig fengende og stilig og en sang jeg personlig har ganske sansen for. Terningkast 5!
***

Forøvrig skal jeg antakelig på kino i morgen etter jobb så det blir gøy. Livet er flott <3