Meanwhile…

Fillern, det forrige innlegget mitt forble kommentarløst… Og jeg som skreiv om den episke boka og alt. Ja ja 🙂 Nytt  blogginnlegg, nye muligheter =D

Fine ting: det var bursdagsselskap for meg og kusinen min i stad. Vi spiste pizza og kake og jeg drakk brus og alt var i grunnen temmelig idyllisk. Og grunnen til at bursdagsselskapet delvis var for meg var at jeg har bursdag i morgen, hurra for det 😉 Ellers så er det snart ferie for min del og jeg har dilla på SYTYCD og Pokemon-spill og skal sannsynligvis shoppe litt til helgen og i morgen etter jobb skal jeg på kafé. Så ja, alt er i grunnen ganske utmerket.

Men nå skal jeg bable om en annen bok siden jeg har lest en annen bok av det geniale slaget:

Meanwhile av Jason Shiga


Alt begynner med et enkelt spørsmål: vil du kjøpe vaniljeiskrem eller sjokoladeiskrem? Svaret på dette spørsmålet derimot kan føre deg ut på meget ville veier.

Denne boka er som de Grøsserne-bøkene jeg elsket som liten, der man fikk to muligheter og gikk til en side om man valgte en løsning og en annen side om man valgte noe annet. Og jeg har likt “Choose your adventure”-typen bøker helt siden jeg på barneskolen leste noen Super Mario bøker med samme konsept som jeg virkelig skulle hatt fortsatt siden jeg tror de hadde vært like gøye nå og muligens er en smule verdifulle. Jeg leste også noen sånne bøker der det var historiske begivenheter i sentrum og en som jeg tror het “Jenter” som jeg ikke kan huske å ha hørt noen nevne noensinne (hm… lese den på nytt og anmelde etter hvert) og hele poenget mitt er at jeg liker denne sjangeren og følgelig var veldig nysgjerrig når jeg “Meanwhile”, en bok som kombinerer “Choose your own adventure” og grafisk roman med stort hell. Men her er det en original vri, man følger streker og slikt på en annen måte som jeg ikke på noen måte klarer å forklare særlig godt. Uansett er det viktigste at det funker helt perfekt og tar deg med på et eventyr som inneholder alt fra tidsreiser til dødsmaskiner og annet gøy 😉

Og noen bøker har sin magi i flotte setninger, karakterer man blir virkelig glad i eller en dyphet ved det hele, mens denne boka er herlig av helt andre grunner. For man begynner ikke å sitere hele utdrag her og man blir heller ikke betatt av karakterene, men man blir fullt og helt oppslukt av å finne hver bidige mulige slutt og det er i grunnen en bok som er veldig vanskelig å legge fra seg, jeg leste den ut på to t-baneturer og en busstur på femten minutter hver for eksempel bare fordi den var såpass fengende. Og det største aberet med denne boka er nok det at den går så fort å lese ut, men samtidig gjør det også at det er en sånn perfekt bla-i-bok, sånn ta opp og lese en løsning eller to med å følge forskjellige retninger og så legge den fra seg, rinse and repeat.

Jeg har i grunnen ikke så mye fornuftig å si, men jeg anbefaler denne boka på det sterkeste for den er genial, kreativ og superengasjerende og i tillegg er den herlig illustrert, dette er en praktbok av en grafisk roman, virkelig. Og kult, kult, kult nok kan denne boka leses i forkortet og svart-hvitt form her: http://www.shigabooks.com/interactive/meanwhile/01.html og, mens jeg absolutt føler at den er verdt å kjøpe og ha i fysisk format fremfor å lese på nettet, det er jo en fin måte å få et inntrykk av akkurat hva dette er.

Så terningkast 5 og en klar anbefalning =D

***

Ellers skal jeg nå finne på noe annet enn blogging, men jeg blogger nok igjen om noen dager. Vi bables!

The boy detective fails

 

Milde melkespann så vellykket denne måneden viser seg å bli reint bokmessig sett. Jeg har for eksempel gitt terningkast 6 til hele tre bøker jeg har lest og det ser jeg på som et meget lovende tegn og i juli har jeg visst mer ferie enn forventet, dvs. mer tid til å lese, lese og lese litt til. Anyway, jeg skal faktisk gå rett til poenget nå og bable i vei om en av disse magiske, episke bøkene som opptar tankene mine og som på alle slags måter fortjener den dypeste respekt 🙂

 

The Boy Detective Fails av Joe Meno


Lesere av bloggen min har kanskje fått med seg at jeg har utviklet en forkjærlighet for Joe Meno. Med denne boka bekrefter han nok en gang at forkjærlighet fra min side er noe han virkelig fortjener.

“In the twilight of a childhood full of wonder, Billy Argo, boy detective, is brokenhearted to find that his younger sister and crime-solving partner, Caroline, has committed suicide. Ten years later, Billy, age thirty, returns from an extended stay at St Vitus’ Hospital for the Mentally Ill to discover a world full of unimaginable strangeness: office buildings vanish without reason, small animals turn up without their heads, and cruel villains ride city buses to complete their evil schemes.” Lost within this unwelcoming place, Billy finds the companionship of two lonely children, Effie and Gus Mumford – one a science fair genius, the other a charming, silent bully. With a nearly forgotten bravery, Billy confronts the monotony of his job in telephone sales, the awkward beauty of a desperate pickpocket named Penny Maple, and the seemingly impossible solution to the mystery of his sister’s death. Along the path laden with hidden clues and codes that dare to be deciphered, the boy detective may learn the greatest secret of all: the necessity of the unknown.

Slik går synopsiset på goodreads og det er både dekkende og ikke dekkende samtidig. Dekkende fordi det teknisk sett er ting som jo skjer i boka, ikke dekkende fordi dette er en av de bøkene der akkurat hva som skjer er underordnet og det viktige er skrivestilen og følelsene man får av å lese og den følelsen er rent melankoli.

Det er så vakkertristsårtnydelig skrevet og jeg elsker hvordan Joe Meno i alt jeg har lest av ham har en sånn undertone av tristhet som gjennomborer alt uten at det blir deprimerende av den grunn, heller poetisk og litt tryllestøvmagisk og det handler om omtanken han møter karakterene sine med, han vil dem virkelig vel og han har ellers denne tendensen med å la ting som er mer eventyrlig gli naturlig inn i det mer realistiske på en veldig fin måte.

Og jeg merker at jeg ikke klarer å si så mye fornuftig i denne anmeldelsen, men det er bare en sånn bok som er så gjennomgående fin at man ikke har ordene for å beskrive det lett tilgjengelig eller i det hele tatt tilgjengelig. Dessuten er den genial fordi det er gåter man kan løse innarbeidet i resten og det er skrevet med en sånn fortellerstil som veksler litt rundt om i romanen på en måte so likevel flyter og om noe bare gjør det enda mer engasjerende å lese. Og ellers så fikk jeg en skikkelig “Pushing Daisies”-følelse av denne boka særlig i begynnelsen og det er et pluss. Definitivt! Dessuten er skurker og detektiver kule greier generelt sett og her får denne sjangeren nytt liv. Pluss at jeg har veldig lyst til å gi Gus Mumford en god klem.

Og jo mer jeg tenker over det slår det meg at denne boka i grunnen er ufattelig perfekt og om den ikke er så vidunderlig at den skal få plass på den hellige “mest awesome bøker i universet”-hylla mi så er det faen meg ikke langt unna og nå har jeg tenkt å poste noen utdrag fra sånn for å vekke interessen til folk enda mer:

“Where do you go when you die? Ha ha. Go on, go on and tell her, Billy.”

Billy smiles. “You become a little voice in someone’s ear telling them that things will be alright.”

*

“We did something very simple,” Effie says.
“Yes, and what was that?”
Effie Mumford stares off the porch into the night sky. The first stars of the evening are quietly arriving, and Billy, following her gaze, listens as the small girl speaks.
“We allowed ourselves, for one brief moment, to believe in something we could not see.”

*

“In our town there is a secret spot where you can still see the stars at night, believe it or not. It is the only spot like that left, unclouded by the dwindling skyscrapers rising nearby. It is a good place to go to walk and talk in whispers. Following the little hill that rises from the park to a small clearing which overlooks the statue of the armless general on his bronze steed, most of us later remember this spot as the first place we knew we might be in love.”

*

“What I’ve learned is that there is nothing in this life that does not fail to disappoint us, even our own deaths.”

*

The boy suddenly realizes it is Professor Von Golum, his lifelong archenemy, who is sitting across from him on the bus on his way home from work that evening. The Professor is out of sorts – perhaps it is his medicine or the consequence of his age, but he is pressing the yellow Stop Request button very angrily.
“Professor,” Billy mutters. Billy looks around and become aware that there are no other passagers aboard. “Do you want some help, Professor?”
“We demand this bus takes us directly to the Gotham City Bank. And…” the Professor takes a breath, inhaling through his small, skull-like nose, “the combination to the Gotham City Safe.”
“We? There is noone else here, Professor,” Billy says.
“We, the Gotham City Gang, demands it. And we demand you get punished for your sniveling backtalk.”
“The Gang is all dead, Professor,” the boy detective says sadly.
“All dead?”
“All but you, sir.”
“Chet, the Blind Safecracker?”
“Yes.”
“Waldo, the Heaviest Man alive?”
“Yes.”
“Pete, the Elastic-Faced Boy? What about Pete?”
“Pete, the Elastic-Faced Man. Yes sir, dead.”
“Oh God, where are we going?” the Professor asks nervously, reaching across the aisle, holding the boy detective’s hand. “I’d just like to know where I’m supposed to be going.”
The boy detective goes silent.
Professor Von Golum takes a seat beside him and nearly collapses.
“I don’t know what I’m going to do with this,” he says, handing Billy a small silver test tube clearly labeled ACID.
Billy takes the vial and stares at a small note in Professor Von Golum’s other hand. It reads:

today

go to store
buy ACID
kill boy detective

The boy detective holds the vial tightly in his hand and stares down at his feet, frowning.

*

“Have you ever been in love, sir?”
“Oh, my poor, poor childish detective. Surely you must know by now. Love is the invention of man. It does not exist. It is a fairy tale designed to keep order. Imagine how we as humans would behave if we freed ourselves from the idiocy of that one particular idea: what a wonderful world; what a world of absolute possibility.”
“I think I may be in love, sir.”
“May I ask how you know? How can you prove it? You are a detective, no? Where is the evidence? What cluse are you basing this foolish assumption on?”
“I don’t know, really. It just occurs as a feeling in my hands and behind my knees.”
“But can it be placed in a bell jar? Can it be seen under a microscope? How can something as invisible – as insubstantial – as love ever hope to last?”
“I cannot stop thinking about kissing her.”
“That is chemistry – or biology – it has nothing to do with hearts and flowers and the like. Do not be confused by what the natural world knows. We are all, in our own way, completely and totally alone. If love is real, it is a complete and total failing of the intellect. It is utter self destruction. It is pandemonium.”

og toppen av vakkerhet er kanskje dette:

We would really like to think that you were holding hands with somebody while you read that last part. If not, you might read it again and ask someone to hold your hand right now. You might then write that person’s name somewhere on this page with a heart glowing around it. Why not? It might be fun.

<3 <3 <3

Kanskje fordi denne boka når alt kommer til alt handler om overgangen fra den fortryllende barndommen til det mer vanskelige mesterstykket som kalles å være voksen. Kanskje fordi den også handler om døden og hvordan den alltid vil være et mysterium. Kanskje fordi det er så alt for lett å kjenne seg igjen i karakterene i denne boka. Kanskje fordi det også handler om ensomhet. Kanskje på grunn av alt dette og enda mye mer så elsker jeg denne boka og jeg gir den terningkast 6 🙂

***

Og ellers skal jeg nok blogge igjen enten mandag eller tirsdag så vi bables 😉


En dose vakkerhet fra youtube =D

Heisann! Håper alle har det supert og hei hei, hallois fra meg. Det er torsdag og jeg er hos faren min og drikker brus og koser meg og det er jo bra. Og i morgen skal jeg leie film, se på danseting på tv og dra på kafé etter jobb og det tror jeg i grunnen kan bli virkelig fint. Ellers så skrev jeg nettopp et laaangt og veldig episk blogginnlegg som jeg plutselig mista og som jeg har tenkt å skrive igjen, men jeg orker ikke å gjøre det akkurat nå og satser heller på å poste noen ting på youtube som er vakkerhet.

Vakkerhet på youtube

 

Dette er en veldig nydelig liten animert film om en jente som danser i et klokketårn og så er det ballonger og så er det en trist historie som er trist på den vakreste tenkelige måten og som på en måte er oppløftende på slutten likevel og så er det fin musikk og masse episkhet og jeg syns dette er kjempeinspirerende og fint.

 

Jeg får så lyst til å skrive på engelsk når jeg skriver om denne dansen fra den nyeste sesongen av SYTYCD fordi det ikke er “breathtakingly beautiful” og “pusttagende vakkert” ikke gjør samme nytten som beskrivelse. For dette er vakkerhet deluxe og vi har Marco som virker veldig sympatisk og er utrolig flink, men mer viktig: vi har Melanie som er kjempesøt og utrolig flink og som jeg syns er helt perfekt i grunnen. Hun er jo en teknisk flink danser, men hun har også denne følsomheten, det at hun danser med en slik lidenskap og med så mye følelse at man blir helt betatt. Og jeg liker storyen som er om statuer som blir levende og danser sammen fordi den minner meg om lyktestolpetankespillene mine og det er en akkurat sånn storyline som er meget karolinsk og det er bare så peeent. Åååå <3

 

Endelig fant jeg denne sangen fra Buffy-episoden “Selfless” på nettet og alt var ypperlighet for jeg elsker tv-serien “Buffy”, Anya var en av favorittkarakterene mine definitivt og denne sangen er så veldig fin og oppmuntrende selv om den ikke er det spor oppmuntrende når den nærmest ondsinnet kutter fra lykkelighet og musikalsk glede til Anya med sverd i magen (gid så koselig, not). Men jeg liker dette, denne sangen er så innmari fin og Anya har fin stemme og jeg må seriøst se Buffy-episoder igjen snart (cue: masing på onkel etter låning av sesonger i morgen sikkert) =D

***

Og det var det og nå skal jeg straks legge meg og så blogger jeg nok igjen på lørdag. Så vi bables og ha det finfint alle lesere 😉

Karolinobetet

Ting jeg har gjort i dag: tatt morgenbad i badekaret (jeg elsker sånt), spist tacorester til frokost, levert bøker på biblioteket og hatt til hensikt å ikke låne noe siden de seks bøkene fra Amazon kom i går (følgelig lånte jeg fem bøker, typisk nok), dratt på kafé og lest aviser og kost meg, ment å ta t-banen til Grorud og endt opp på Romsås siden jeg i lesende tilstand ikke følger så godt med og dermed endt opp med en liten spasertur, sett SYTYCD på nettet, kjøpt masse smågodt og en kjekspakke, skrevet dikt og blitt inspirert og nå skal jeg snart spise middag.

Når jeg skriver det på den måten høres det nesten mye ut 😉

Uansett: jeg liker livet og ting og tang og jeg leide film i går og i går var jeg helt i ekstase på grunn av nye bøker for jeg ELSKER bøker, det og musikaler og lyktestolper er definitivt verdens fineste ting 🙂 Og i stad fikk jeg en god ide inspirert av boka “The Lover’s Dictionary” og boka “Encyclopedia of an ordinary life” (sistnevnte er blant bøkene jeg fikk i posten i går), to bøker som begge har en litt liknende form siden de er som ordbøker og encyclopediaer der det skrives et ord og så tekster ut i fra det ordet om hverdagslige fascinasjonsobjekter (“Encyclopedia of an ordinary life”) og kjærleik (“The Lover’s Dictionary”). Og jeg tenkte at jeg kunne skrive et blogginnlegg der jeg tar et ord for hver bokstav i alfabetet og skriver ting om meg selv tilknyttet de ordene og følgelig resulterer i at dere nok blir enda bedre kjent med meg 😉 Så jeg setter like greit i gang nå (og jeg skal prøve å ha med noen morsomme illustrasjoner jeg lager på tre minutter i paint ms):

Karolinobetet (Karoline + Alfabetet = Karolinobetet selvsagt)

– A for Appelsin

Hele vinteren har jeg appelsin (og clementin)-omane tendenser og spiser det både som frokost og lunsj. Så fortsetter jeg med det og tviholder på denne vanen helt til jeg rundt april/mai innser at det ikke er like godt på denne tiden av året og legger vanen på hylla frem til oktober da det er på’n igjen.

– B for Brusing i nesa

Jeg elsker når jeg drikker cola og får brusing i nesa og tolker det alltid som et tegn på at resten av dagen blir super (noe den ofte blir, kanskje nettopp fordi jeg har bestemt meg for at den skal bli det på forhånd). Det var særlig noe jeg elsket når jeg var barn og jeg tenker ikke så ofte over sånt nå lenger, men tar det fortsatt som et godt tegn. Brusing i nesa: livet er som det skal være 🙂


– C for Champagne

Av en eller annen grunn begynte jeg aldri å drikke alkohol utenom en slurk av et glass champagne på nyttårsaften og jeg er egentlig veldig glad for det for jeg tror uansett ikke jeg ville likt alkohol særlig godt uansett og jeg har det akkurat like gøy når jeg drikker brus. Og jeg tar meg av og til i å lure på om jeg hadde hatt et mer utviklet liv sosialt om jeg festet og drakk og slikt og om man egentlig bør drikke hvis man vil bli ekte forfatter siden det høres litt poetisk ut med diktere som sitter og skriver mens de drikker rødvin, men jeg tror jeg vil bli forfatter en gang uansett og jeg syns festing høres totalt uinteressant ut og jeg er enda ung, kan hende har jeg mange flere venner og sånt om noen år. Dessuten liker jeg meg veldig godt i eget selskap.

– D for Dvd

Jeg har noen rare tendenser når det gjelder dvd-filmer. For det første er jeg faktisk veldig glad i subtitles og særlig liker jeg å se engelske filmer med engelske subtitles, men jeg liker også å ha norske subtitles når jeg ser norske filmer en gang i blant. Og jeg syntes det er råkult de gangene jeg ser “Løvenes Konge 2” på engelsk med engelske subtitles og det står “rustling in leaves” på skjermen fordi det er “English subtitles for the hard of hearing” mens det er bevegelse i løvet og slikt. Og jeg har jo god hørsel selv egentlig, jeg bare liker det. I tillegg pleier jeg nesten aldri å bare starte filmen, men velger i ni av ti tilfeller og gå inn på scener og starte filmen derifra i stedet, en rar prosess som tar litt lenger tid og som få forstår seg på hvis jeg ser film sammen med andre. Det har bare blitt en vane rett og slett.

– E for Eple

For tiden har jeg byttet ut appelsiner med epler og spiser epler meget mye og når det gjelder epler har jeg en forkjærlighet for røde epler mest fordi de får meg til å tenke på eventyret Snøhvit. Jeg er også veldig glad i sånne små epler med blandet farge som jeg av og til ser og som er så søte og se på. Og jeg liker eplekuttere, det er en genial oppfinnelse.

– F for Fregner

Fregner og rosekinn er de to tingene jeg aller mest skulle ønske at jeg hadde for jeg syns det er så fint og søtt og nydelig og ender opp med å la de fleste kvinnelige karakterene ha minst en av de to tingene bare fordi jeg liker sånt så godt. Særlig syns jeg det er fascinerende med personer som har veldig mye fregner fordi det gjør dem naturlig sjarmerende liksom, uansett hvordan de er som personer så har de dette som får dem til å skille seg ut og det er så fint.

– G for Godteri

Jeg er utrolig glad i godteri og særlig smågodt som jeg må ha omtrent hver bidige lørdag. Nå for tida har jeg til og med en spesifikk butikk der jeg kjøper smågodt og jeg går rundt og funderer på å ha et smågodt sentrert blogginnlegg her etter hvert (Karoline tester smågodt, hadde kanskje slått an, det).

– H for Hurra

Om ti dager når alt vil være fullstendig hverdagslig sånn utenom at jeg har bursdag skal jeg rope “hurra” for meg selv en del. Og nå vurderer jeg litt å ha en bowling- eller kinofeiring á det opplegget jeg hadde i fjor, men vi får se hva som skjer. Dessuten har jeg en mistanke om at alle jeg har lyst til å ha med på sånt ikke er tilgjengelige for det uansett…

– I for Iskrem

Jeg får mer og mer sansen for is, nærmere bestemt Shave Ice (eventuelt slush eller Mr. Freeze, alltid med colasmak) eller Nonstop-isen jeg kjøper hver bidige søndag, men jeg digger også kule-is med sjokoladesmak i kjeks og sommer-is og isen som faren min pleier å ha i fryser’n. Og det er faktisk bare fem år siden jeg spiste kjeks-is for første gang noensinne og jeg pleide å ikke være is-menneske i det hele tatt gjennom oppveksten, men nå må jeg ha minst en is i uka, helst flere 😉

– J for Jordbær

Jeg har alltid likt bringebær mye mer enn jordbær og jeg veit ikke helt hvorfor og mistenker at det gjør meg ganske rar siden jordbær generelt sett virker mye mer poppis hos folk. Men bringebær er min greie, jeg elsker smaken av det og jeg kjøper det en hel del.

– K for Kamera

Jeg har lyst på et kamera, et sånt fint lite kamera som ikke trenger å være så fancy og helst ikke tar så stor plass, men som jeg kan bruke til å ta bilder av ting som for eksempel den nydelige flekken jeg så på gulvet på arbeidsplassen som så slik ut:

Den ser skikkelig ut sånn Norge ser ut på globuser og i atlas og det syns jeg er awesome og om man kunne fått et fint bilde av ting som det så hadde det vært supert 🙂

– L for Lava

Veldig ofte når jeg går over fotgjengeroverganger tenker jeg at det hvite er trygt og resten er lava og så blir jeg småforundret når jeg har gått over veien siden jeg som regel tråkker på “lavaen” likevel og skoene mine ikke har blitt til aske og konkluderer med at skoene mine er magiske og tåler ild og det meste uansett hvor mye fakta pleier å være at de så vidt tåler regn siden jeg bruker tøysko og de gjerne er ganske billige.

– M for Musikk

Jeg tror jeg har misforstått musikk eller er musikalsk dum kanskje siden jeg har så liten interesse for musikk utenom noen få artister og musikalmusikk da. Greia er jo at jeg liker mye av det jeg hører på radio (og siden de kanalene jeg lytter mest til er P4, Radio Norge og NRJ (hvis jeg sitter på med broren min) så blir det mye mer kommersiell popmusikk), men det er ganske få artister jeg virkelig er fan av og jeg har sett lite konserter og aldri vært på festival. Og jeg har veldig lyst til å se for konsert med for eksempel Sara Bareilles, men hun er ikke kjent nok i Norge til å spille her ser det ut til og jeg kunne ha dratt på konserten til Egil Olsen, men lot det være bare fordi jeg ikke liker å være ute seint på kvelden. Dessuten har jeg egentlig aldri hatt lyst til å dra på festival for jeg skjønner ikke appealen siden jeg ikke drikker, ikke liker å sove i telt, ikke liker store folkemengder og sikkert ville endt opp med å sitte for meg selv i et hjørne mens jeg leste og musikken var bakgrunnsmusikk bare. Og jeg har følelsen av at alle andre enn meg elsker festivaler og interesserer seg mer for musikk generelt og lurer på om det er noe galt med meg sånn sett. Samtidig så elsker jeg jo mange sanger og de artistene jeg liker er jeg til gjengjeld veldig glad i og jeg hadde dratt på hvilken som helst festival på sekundet om det hadde vært musikalfestival (noe som er min våte drøm i grunnen, en festival som besto av utdrag fra uttallige musikaler og var i Oslo og innebar at musikalpersonligheter jeg digger slik som Kristin Chenoweth, Christian Borle, Sutton Foster osv. kom til Norge og sang og så kunne det vært foredrag om musikaltemaer og musikalcd-butikk og kiosk med is som het musikalinspirerte navn som Slush Lightning og La vie Chocolate =D). Uansett føler jeg hele tiden at jeg burde utvikle musikkinteressen min, men så dukker det opp nye musikaler å obsesse over og så fortsetter det med den ensidige interessen.

– N for Navn sagt på engelsk

Jeg syns de fleste navn (unntatt veldig norske navn som Borghild og Brage for eksempel) høres mye finere ut hvis man sier de på engelsk måte. Kærolain (det høres ca sånn ut om man sier Karoline på engelsk) har jo en egen svung og det virker liksom mer internasjonalt på engelsk naturlig nok. Og sånn sett syns jeg det er så trist med navn som Jane og Kate og Mary for alle de tre navnene syns jeg er kjempefine på engelsk, men hvis man sier de på norsk måte høres det mer traust og kjedelig ut. Dette irriterer meg dessuten siden jeg da ikke kan bruke de som navn på karakterer siden jeg jo har lyst til at alle eventuelle bøker jeg gir ut skal komme ut på norsk først og jeg ikke akkurat kan tvinge lesere til å lese alle navnene på engelsk bare fordi de høres engelske ut inni hodet mitt. Forøvrig har jeg funnet ut at om jeg noen gang møter Jannecke Øinæs (som noen forbinder med Hotel Cæsar, men det ser jeg ikke på, jeg forbinder henne med Annie og musikaler jeg så som barn + at hun har den norske stemmen til Kiara) så skal jeg med en gang spørre hva hun kalte seg siden jeg har lest i et intervju at hun har bodd i Usa og navnet hennes er umulig å si på engelsk måte. Ja, jeg er rar 😉

– O for Oransje

I følge en bok jeg leste der greia var at alle var en farge så var jeg oransje og oransje mennesker var optimistiske, positive og kreative og litt uansvarlige og jeg følte at det passet meg ganske så godt.

– P for Pommes Frites

Pommes Frites er alltid det jeg kjøper på Burger King eller McDonalds for de liker jeg ganske så godt, men burgerne føles alltid som en skuffelse siden jeg sammenlikner de med faren min sine burgere som er perfekte. Men jeg er for så vidt verdens kjedeligste når det gjelder hamburgere da for jeg har ikke på noe, bare ketchup og pommes frites bare salter jeg, intet mer.

– Q for Q-tips

Jeg tør ikke bruke q-tips lenger etter den gangen da jeg følte at det var for mye ørevoks i øret mitt, pelte litt med en q-tip, kom for langt inn og hadde vondt i øret i litt over to uker etterpå.

– R for Regn

En del av meg er glad for regnet og det dårlige været for tiden siden jeg tenker at de i Nord-Norge sikkert generelt sett har så mye drittvær at de virkelig fortjener finværsperioden de er i nå og den naturlig nok vil gå over når det blir finværsperiode i Oslo. En annen del av meg tenker at nå har dette vart i to uker så nå er det vår tur å ha fint vær (særlig fordi det bare mååå være sol den nest-nest siste dagen i juni). En tredje del av meg skulle ønske det kunne vært fint vær i hele landet samtidig sånn at det var vinn-vinn for alle parter og syns det er trist at det nok ikke er mulig. En fjerde del av meg sukker over at jeg tenker alt for mye på været og at jeg nok må være forvirret mye av tiden siden det er så mange deler av meg. Og jeg liker jo regn til tider, men jeg er veldig i solskinn og litt vind-modus for tida. Men jeg burde ikke klage, det hadde vært desto verre om jeg var i Gudbrandsdølen sikkert.

– S for Stjernetegn

Jeg tror ikke egentlig på horoskoper, men jeg tror på astrologi og har lest masse om dette temaet opp i gjennom. Og jeg har faktisk fem yndlingsstjernetegn og det er væren, tvillingene, krepsen, løven og fiskene og har det med å tenke at personer sikkert er ekstra kule hvis de viser seg å være født i et av de stjernetegnene og mer kjedelige hvis de for eksempel er tyr selv om det er en helt teit tankegang.

– T for Torturmetoder

Jeg syns det er tortur hvis mamma spiller eller synger med på musikken til DDE og liknende musikk og liker å si at jeg skal torturere folk med musikalmusikk hvis vi skal ta bilen til Stavern selv om jeg ser på det som det totalt omvendte av tortur. Og om jeg skulle torturert noen hadde jeg nok valgt enten å synge “Sov, kjære baby, sov og bli stor” veldig høyt og stygt og skrålende mens jeg smilte ondskapsfullt.

– U for Ugler

Ugle er yndlingsfuglen min og den karakteren jeg liker best i “To gode venner”-filmen til Disney om Todd og Cooper. Dessuten har jeg lyst på Hedwig fra Harry Potter.

– V for Voksen

Jeg tror jeg aldri helt vil føle meg som om jeg er det. Voksen altså.

– W for Wow

Det er så fint når ting er så fint at man får lyst til å si ordet “wow” 🙂

– X for Xylofon

Jeg er egentlig veldig forutsigbar når jeg leker hangman med noen siden jeg så ofte tar dette ordet. Og jeg har lyst på en sånn barnslig liten xylofon og lære meg noter og komponere musikk på xylofon fordi det hadde vært litt søtt.

– Y for Yensid

Jeg liker utrolig godt at trollmannen i tegnefilmen “Trollmannens læregutt” fra “Fantasia” heter Yensid siden det er Disney baklengs.

– Z for Zero

Jeg liker vanlig cola mye bedre enn Cola Zero.

– Æ for Ærfugl

Det var bilde av en ærfugl i ABC-boka vi hadde da jeg gikk i første klasse. Det er seriøst mange år siden den gang, men jeg husker det fortsatt.

– Ø for Ørret

Jeg smaker ikke forskjell på laks og ørret.

– Å for Århundre

Egentlig syns jeg det er dumt at jeg sannsynligvis bare vil leve i to århundrer (om jeg ikke blir 115 år gammel da vel og merke) og jeg tenker at personer som er født før 1900 og fortsatt lever nok er awesome bare av den grunn.

Det var alt og nå er dette innlegget langt nok og jeg skal finne på noe annet. Men jeg babler igjen om noen dager 😉

Musikalpensumlista (eller der Karoline høres litt ut som en religiøs fanatiker, bare at hun babler om musikaler i stedet)

Heisann!!! Det var plutselig på tide å blogge igjen hadde jeg på geföhlen og voíla, her er jeg =D Og jeg er hos faren min i skrivende stund og det er fint selv om det innebærer at jeg ikke får lyttet til “Book of Mormon”-cden som KOM I POSTEN I DAG(!!!), men jeg skal lytte massevis i helga. Og jeg vurderte å finne på ting denne helga i form av å dra enten på musikal eller konsert, men gjør ingen av delene mest fordi jeg når alt kommer til alt syns det holder å ha sett “The Producers” en gang på engelsk og en gang på norsk og konserten lar jeg være å dra på rett og slett fordi jeg ikke vet hvor lenge den varer og det ærlig talt skremmer meg å være ute etter klokka 23:00 på kvelden siden jeg er en pyse med overaktiv fantasi og sånt. Dessuten har jeg egentlig mest lyst til å leie film, ta det kuli og lytte massevis til musikalcder på rommet mitt fordi det i grunnen er sånt jeg liker mest. Og i tillegg har jeg en ny ide som stjeler oppmerksomheten min så jeg har mål for helgen om å skrive en del 😉

Ellers så er jeg verdensmester i å spoile hvert bidige sekund av SYTYCD før det en gang har begynt på Tv Norge og har så langt sett nesten alle episodene som har blitt sendt i Usa på nettet. Og sesong åtte er seriøst dritkul og jeg heier på Melanie, Sasha, Iveta, Marco og Nick (og kommer sikkert til å spoile massevis før det sendes på Tv Norge bare så folk er advart liksom), yay!

Men nå skal jeg bable om musikaler siden jeg fikk en ide om å lage en liste som jeg kaller musikalpensummet. Nærmere bestemt er ideen at jeg skal skrive en liste over de fem musikalene jeg mener folk burde utforske hvis de i utgangspunktet ikke er så into musikaler og skulle ha en viss interesse av å bli mer interessert. Og jeg sitter like greit i gang med en gang:

Musikalpensumlista

– Avenue Q

 

Avenue Q er ikke min yndlingsmusikal og heller ikke den musikalcden jeg lytter til mest, men jeg syns seriøst at dette er en av de musikalene som er aller best å starte med for uerfarne innen musikaldiggingsfaget (der jeg selvsagt er ekspert). Dette skyldes at musikken, tekstene og humoren er så fengende at det passer for de aller fleste som har i hvert fall et bittelite snev av humoristisk sans og jeg ser på det som et kvalitetstegn hos en musikal om den kan digges selv av de med de største musikalfordommer og slik er det med “Avenue Q”. Videre er dette en av de musikalene som er så lett å like fordi det virkelig virker som alle som er involvert har elsket å være med på å skape denne sjarmbomben av en musikal og den greier å være hovedsaklig morsom, men allikevel ha både dype og rørende øyeblikk og et stort hjerte som underbygger alt. Og så er tekstene så gøye, så gøye og den vant jo faktisk Tony for beste musikal og alt og jeg syns generelt sett at humor rett og slett er veien å gå om man skal vekke noens interesse for musikaler, ikke minst fordi det og er et pluss om noe er så underholdende at man ikke tenker over at det er en musikal en gang. Og jeg skulle ønske de satte opp “Avenue Q” i Norge siden jeg har lyst til å se den og særlig hadde likt å oversette sangene i den til norsk.

– Book of Mormon

 

Dette er et relativt nytt fascinasjonsobjekt for meg (selv om jeg allerede har rukket å bable en hel del om den på bloggen min), men jeg syns det er awesomehet og elsker musikken og i grunnen det aller meste. Og akkurat som med Avenue Q er humoren høyt prioritert i denne musikalen, en ting som vil gjøre den veldig tilgjengelig. En annen greie er jo det med at den er inspirert av så mange ulike musikalsanger og sånt og i tillegg når alt kommer til alt er en veldig klassisk musikal i beste Broadway-stil og derfor er den jo en perfekt introduksjon til musikalverdenen, akkurat en sånn musikal som kan øke nysgjerrigheten overfor andre musikaler.Og hallo, den vant Tony for beste musikal den og. Yeah!

– Spring Awakening

 

 

Ingen musikalliste komplett uten å nevne Spring Awakening. Ok, dette er jo yndlingsmusikalen min, men det er jo fordi musikken er så fantastisk og denne musikalen viser at musikaler kan være rocka og minne om rockekonserter i musikalform og det gjør at jeg føler den er en verdifull musikal å lytte til hvis man er mer musikal-noob liksom. Denne musikalen er så utrolig lite stereotyp og så veldig edgy og kul og er absolutt en god introduksjon til musikalenes magiske verden.

– Next to normal

 

Teknisk sett bør denne musikalen sees, ikke bare lyttes til for den er en musikal som definitivt er aller best live, men den er også fin på cd og den er uansett en musikal som virkelig viser at musikaler kan være mye mer enn sånne “folk som bryter randomly ut i sang og dans”-scenarioer. Next to normal handler om en familie med en mor som er bipolar og deres utfordringer og er en av de få musikalene jeg delvis faktisk syns at er synd at er kun en musikal for det er så interessante karakterer og historier som fortelles at det er nok materiale til at det kunne vært en tv-serie, det er virkelig modent og med flott pop-rock musikk med masse interessant ved seg. Og Next to normal viser at musikaler kan ta opp seriøse og alvorlige temaer me hjerte og sjel og en genuin omtanke overfor karakterene det så fint fortelles om og jeg liker at en musikal kan vise dette. Viser hvor voksent inntrykk en musikal faktisk kan gi.

– Moulin Rouge

 

For meg er Moulin Rouge en av de musikalene som er avhengige av dagsformen for av og til føles det for pompøst og overdramatisk (samtidig som jeg jo veit at det er selve poenget). Men det er nok den beste av de såkalte jukebox-musikalene (musikaler der sangene ikke er skrevet for musikalen, men fra ulike band for eksempel, et tilfelle er ellers We will rock you der musikken er fra Queen) og jukebox-musikaler er nok en god start for de som ikke er musikaloppdatert fra før siden sangene fra før av er kjente. Videre har Moulin Rouge episke scener som denne som er skikkelig eye candy og Ewan McGregor synger veldig fint og Nicole Kidman liker jeg egentlig ikke siden hun er litt for perfekt etter min mening, men her liker jeg henne og i tillegg har “Your Song” verdens fineste tekst av alle kjærlighetssanger antakelig. Og uansett hva man mener om musikaler så er dette bare så stilig at man kan like det bare av den grunn og det viser at musikaler kan være virkelig flotte.
***

Og ja, jeg er fullt klar over at jeg for øyeblikket høres ut som en av de folka som prøver å prakke på folk brosjyrer om Jehovas Vitner og sånt, men jeg er så utrolig glad i musikaler og det er noen ting som gir en så mye glede at man skulle ønske alle kunne oppleve den gleden. Forøvrig er ikke dette mine fem yndlingsmusikaler (selv  om Spring Awakening riktignok er en favoritt), men jeg tror absolutt at dette er fem musikaler som vil funke ypperlig for å vekke noens interesse for å utforske musikalenes verden litt nøyere siden de er så tilgjengelige og har noe for enhver smak. Men nå skal jeg bare sjekke noen småting og så skal jeg legge meg, men vi bables da 😉

Vårdemoner og tankespill

Ting jeg har gjort denne helga: vært på Stavern, lest og spilt Pokemon (aller mest spilt Pokemon i grunnen). Så teknisk sett har jeg egentlig ikke gjort så mye fornuftig og det har i grunnen vært veldig fint og deilig og det er en del av meg som føler seg noe motvillig overfor tanken på å dra tilbake til hverdagslivet i morgen, dra på jobb og gjøre alminnelighetsgreier og da er det jo fint å tenke på at det bare er denne uken og fire uker til før jeg har tre uker ferie der jeg skal til Stavern og Gøteborg og forøvrig bare kose meg. I tillegg venter jeg fortsatt på post i form av seks bøker og en cd som skal komme fra Amazon og som i en ideell verden hadde vært hos meg alt nå, men når de altså ikke er det enda så er det i alle fall fint å ha dem å glede seg til. Og for min del er ting egentlig ganske supert for tiden og det liker jeg 🙂

Men nå tenkte jeg å skrive litt om en veldig vakker bok jeg nettopp leste ut fordi den virkelig fortjener å bli bablet om. Nemmelig! Boka heter “Demons in the spring” og er skrevet av Joe Meno (som jeg herved genierklærer) og den er veldig rett og slett pen.

Demons in the spring

“Demons in the spring” er en av de bøkene som jeg ville ha elsket selv hvis den var grusomt skrevet. For den er så pen, så innmari pen, fin å bla i på samme måte som yndlingsnotatbøkene mine som er så tøyelige og herlige at det er en fryd, stilig og fascinerende cover, flotte illustrasjoner og generelt sett nydelig. Dette er en novellesamling og så er alt skrevet av Joe Meno, men det er en illustratør for hver novelle så det er mange som har bidratt og resultatet er en sånn skikkelig praktbok av en bok, en sånn “legge frem hvis man får gjester og lese litt her og der ellers”-bok, i tillegg til at jeg selvsagt begynte på den omtrent med en gang jeg fikk den i hendene mine og ble ferdig med den i går. Og hadde det ikke vært for at jeg ikke har noe kamera (utenom et forholdsvis elendig mobilkamera og mammas kamera som jeg ikke veit hvor er og som uansett må på reparering siden jeg greide å ødelegge det en smule da jeg var i syden i påsken) så ville jeg seriøst tatt bilder av mange av sidene fordi de er så fine og illustrasjonene er så perfekte.

Men nå prater jeg jo bare om det fysiske og dere spør kanskje dere selv “jammen, Karoline da, hva med skrivingen, er det fint skrevet eller er dette mer en sånn overfladisk glede, flott å se på, men ikke noe under overflaten?”. Til det svarer jeg bare “hah, dette er jaggu bra skrevet og, ædda bædda.” Ja for det er veldig fint skrevet egentlig og det er ikke det at Joe Meno på noen som helst måte revolusjonerer skrivekunsten, det er mer det at han bare bruker skriveevnene sine så godt. Jeg har lest en bok av ham før og den hadde noen mangler, men var for så vidt en bok jeg likte veldig godt, vel så mye på grunn av alt den ikke helt fikk til å være, selv om den virkelig prøvde. Men her! Jeg lurer litt på om Joe Meno egentlig kler novellesjangeren bedre enn romaner (selv om jeg riktignok ikke kan bedømme det ordentlig før jeg har lest noe mer av ham, noe jeg får sjansen til når de seks bøkene som ikke har kommet enda dukker opp) for han skriver så perfekte noveller. Greia er det med sårhet, hvordan det er en sånn sårhet og tristhet over mange av disse novellene som gjør dem så vakre. Joe Meno er en sånn person som skriver med hundre prosent sympati med figurene han skriver om og i tillegg skriver han noveller i en sånn magisk-realistisk stil som jeg her elsker. Et eksempel er for eksempel novellen hans “Miniature Elephants are popular” (som det kanskje var ganske selvfølgelig at jeg ville ha sansen for, i og med tittelen). Jeg vil ikke gå inn på handlingen, men det handler om død, ensomhet og miniatyrelefanter blant annet og den er så trist på en litt rar og vemodig måte der du ikke får tårer i øynene eller begynner å gråte, men det liksom er en litt behagelig småtristhet. Og det er denne følelsen som de aller fleste av novellene i denne samlingen gir i grunnen. Og alt som er fantasifullt fortelles så selvfølgelig så det føles helt naturlig at en dame kan bli forvandlet til skyer i ny og ne eller at en gutt kan bli til fyrverkeri eller at en annen dame kan oppleve at det utvikler seg en by inne i kroppen hennes eller at månen og stjernene og alt lys utenom solen kan forsvinne sånn plutselig og så videre og så videre. Det er også mer realistiske historier som likevel har noe magisk ved seg og alltid denne sårheten, det at du virkelig føler en bok, kjenner den mens du leser, blir så inspirert.

Og nå tenkte jeg å poste noen utdrag fra “Demons in the spring” som muligens kan medforklare episkheten ved den:

With her camera: Audrey is trying to be sneaky. She is taking pictures of her old japanese neighbours, who are slowly, slowly walking down the hallway of the apartment building, the two of them slight and holding hands. The old man has large black glasses and the old woman a white scarf around her neck. Audrey thinks the old couple is the most beautiful thing she has ever seen and decides that somehow she is going to use them for a zine she is thinking of doing. She takes a picture of a tree losing its leaves and decides that this might work for the cover.

From the gentle way his mouth parted as he spoke, from the slightness of his eyes, from the way he held one of the girl’s fingers in his large hand, grasping it as if it was the most precious thing in the world, I knew then that he was truly in love.

There was no appropriate word to describe his predilection for inflicting this kind of harm, other than a certain, outdated kind of brilliance.

Without the moon or the stars or streetlamps to keep things in place, people realize the speed at which the world is moving. The effect, as you can imagine, is rather dizzying.

His face almost looked the way it did when he was a teenager, when there was the subtle expression of both confidence and mischief in his darkly handsome eyes. When I think of him now, though, I don?t picture his face the way it is. What I see is from a memory, from a moment when he must have been eleven or twelve years old and we were both in our backyard and it was summertime and I was drawing in a coloring book and he was there in the green grass and he didn?t know I was watching him. He was crawling around on all fours; he was practicing being a lion or a tiger or more probably a leopard and he was growling to himself, stalking the shadow of a bird, and he didn?t see me staring at him and I think my mother was there, looking at us from an upstairs window, watching us both and gently smiling, and what I remember most is that all of us were happy then with who we were at that moment; at that moment, all of us were quietly happy.

What Mr. Albee most desires is for the Model UN, the entire group of them, all eleven, even the scoundrel Quinn, to be there waiting, when he gets home each dreary night, and there again when he awakes in the morning, all of them politely debating one another with their resplendent voices, their hearts?which have not yet been broken by anything more serious than an unrequited crush or an unfair grade?quietly aglow with everything.

An apple could make you laugh: You are so charming. On our lunch, we find our way along the crowded boulevard. You stop abruptly and pluck two green apples from someone selling them on the street. You look at them and decide they are in love, these two apples. You make them whisper to one another. You make them dance: The kinds of dances they do are dainty. spontaneous. At the end of the dancing, the apples get marries in a little ceremony. After the two apples kiss, you and I laugh. It?ll be okay going for the two apples, they will get on fine, anyone can tell. Together, we walk back to the office and hate each other for how easily we can laugh about this.

Perhaps it would be best if we paused here. Perhaps if we consider the sound of the city as it whispers in unfamiliar shadows behind us, we could stand here and become silent, counting the moments of our lifetimes with the heartbeats on our wrists. We could wait, lost in the city, in this quiet, in this silence. We may come to know the sound of one particular second. We may take this moment to stop and wonder what will become of us after our deaths.

Jeg har kanskje sitert nok og samtidig kunne jeg gjerne sitert mye mer for det er så mye som er så veldig fint skrevet her og så mange setninger som er så dype og nydelige at man blir helt betatt og alt dette sammen med den såre, men likevel fine stemningen og de herlige illustrasjonene. Det er egentlig ganske perfekt.

Terningkast 6 og en sterk anbefalning!
***

Ellers så leker jeg poet og tenker på lyktestolper, skal snart spise middag og spoiler alt med So you think you can dance sesong 8 med et smil om munnen og nå har jeg kanskje fått en ny ide til noe som jeg kanskje aldri vil fullføre, men det gjør ikke noe. Og jeg blogger nok igjen om noen dager, jeg gjør nok sikkert det 🙂

Book of mormon-fiksert og ellers bablete innlegg fra en karolinsk personlighet som er glad i det meste for tida :)

Egentlig skulle en del av meg ønske at jeg hadde hatt bursdag i dag siden jeg da ville delt bursdag med Johnny Depp, Natalie Portman og aller viktigst: Donald Duck (som jeg for lengst har regnet ut at er 51 år og 19 dager eldre enn meg faktisk), men 28. juni er en fin dato det også og det er fint at jeg har noe å se frem til i nesten tre uker til tross alt 😉 Anyway er i dag en fin dag og det har vært ganske fint i det siste generelt sett. Riktignok er været grått og ganske pyton og det kunne i grunnen vært litt deilig med regn om det hadde vært litt kaldt og forfriskende også, men i stedet så er det skikkelig klamt og man går rundt og frykter for torden hele tida og må skifte bukser i det sekund man kommer hjem siden de blir kjempesvette. Men inni meg er alt så fint, så fint og jeg har på en måte et liv og ting går litt i ett, men det er bra for jeg rekker bortimot aldri å kjede meg 😉 Og dessverre ble det ikke noe av den Københavnturen som jeg hadde veldig lyst på, men det er kanskje like greit siden jeg egentlig har mer fornuftige leilighetsting jeg teknisk sett burde bruke pengene mine på (dvs. de pengene som ikke rent selvfølgelig bare må benyttes til viktigheter som kino, filmleiing og kafébesøk i tide og utide da). Dessuten har vi likevel planer denne pinsehelgen i form av å dra en tur til hytta på Stavern, noe jeg faktisk gleder meg litt til selv om vi ikke har internett der og jeg er nettavhengig deluxe egentlig. Men det blir så fint å få oversikt over hva vi har der og ikke har der og jeg kan få lest og spilt mye nintendo og sett på film og mamma kommer garantert til å spille spill med meg på kveldene så da blir alt så bra så. Altså blir dette en finfin helg og en langhelg og jeg tror alt blir ganske så bra =D

Men nå skal jeg sporenstreks skifte tema til noe helt annet, nemlig en musikal jeg har fått VELDIG sansen for i det siste, noe jeg til dels kan takke Tim for. Og musikalen jeg selvsagt babler om er denne:


Og nå tenkte jeg å poste fem sanger fra denne musikalen som alle sammen forklarer episkheten meget godt 😉

 

– Hello

Dette er sangen hele musikalen begynner med og går ut på at mormonerfolka i musikalen banker på dører for å prøve å prakke på folk boka “The book of Mormon” og er en fin måte å introdusere karakterene på med mye sjarm og en fin melodi som setter seg på hjernen på null komma niks. Dessuten er det generelt sett en genistrek å starte en musikal med en sang som heter “Hello” siden selve sangen i seg selv er en velkomst, et “hallo” til publikum eller lytterne som akkurat da selv er i ferd med å si sitt “hallo” til musikalen. Jeg elsker ellers introduksjonen av Elder Cunningham i denne sangen og jeg liker det oppmuntrende med hele sangen og ja, dette er koselighet 🙂

 

– You and me (but mostly me)

Denne sangen har en utrolig vakker melodi og jeg har nevnt det før, men jeg elsker det “Defying Gravity”-inspirerte ved selve melodien og syns faktisk det er noe av det aller beste ved denne musikalen. Veldig mange av sangene er bevisst inspirerte av andre musikalsanger, ikke ved å være plagiat på noen som helst måte, men mer epic homages liksom og det gjør jo videre at dette er en perfekt musikal for å omvende folk fra tvilere til musikalfans (noe som passer godt med temaet for selve musikalen “Book of Mormon selvsagt). For hvis man ikke er så oppdatert på musikalfronten i utgangspunktet kan jo det å lese om sangenes ulike inspirasjonskilder bidra til at man lytter til inspirasjonskildene og det er en meget fin utvikling i så fall spør du meg. Ellers så er teksten awesome og morsom på “Avenue Q”-måten og Andrew Rannells stemme er nydelig og det hele er herlig retten og sletten.

 

– Turn it off

Det sier seg selv at en sang med tekst som “turn it off like a light switch just go click, it’s a cool little mormon trick” er episkhet. Dette er en sang som mormonertypene synger om hvordan de jager bort de følelsene de ikke ville føle, deriblant homofile følelser og det er litt vanskelig å forklare det gøye ved det hele, men det er en genuint superartig sang med en melodi som får deg i ekstase og en genial tekst og hele pakka. Yay!

 

– Hasa Diga Eebowai

Teksten er seriøst grov i denne litt “Løvenes Konge”-inspirerte sangen om et motto som er ganske så annerledes fra “Hakuna Matata”, nemlig det Ugandafolka i musikalen som mormonerfolka møter pleier å si når ting går galt for dem, noe det tydeligvis gjør en hel del. Jeg kan nemlig røpe at det i sangen  kommer frem at “Hasa Diga Eebowai” betyr “Fuck you, God” og det er ikke like oppløftende som “Ingen sorger, ingen bekymringer”, men akkurat like gøy som tekst. Enda mer morsomt i grunnen og det er nesten litt skummelt for melodien er sånn sykt fengende og man får lyst til å gå rundt og synge “Hasa Diga, Eebowai” mens man går til t-banen, fra t-banen også videre og så videre. Og det er liksom litt som sangen “Totally Fucked” fra “Spring Awakening”, man kan på en måte ikke synge på det om man ikke er på scenen eller helt for seg selv på rommet sitt, men så begynner man å nynne litt likevel og det hele kan være skjebnesvangert på en måte. Og jeg liker “Suicide Bunnies”-følelsen denne sangen gir en, den “burde jeg egentlig le av dette” og så ler man likevel og underholdes som bare rakkern. Jeg er i grunnen veldig glad i den følelsen 😉

 

– I believe

Helt i begynnelsen la jeg bare merke til hvordan begynnelsen på denne sangen virkelig likner på begynnelsen på sangen “I have confidence” fra “Sound of music”, noe jeg digget siden “I have confidence” definitivt er en av favorittsangene mine i musikalen “Sound of music”. Deretter begynte jeg å legge merke til den episke melodien og den herlige teksten og hvordan den har denne “storslagen bryte ut i sang, synge med full hals i en sang helt fra hjertet”-følelsen som mange av sangene jeg er virkelig glad i fra musikaler har og så begynte jeg med å lytte til akkurat denne sangen ti ganger etter hverandre i ny og ne og slikt og nå er jeg egentlig helt betatt. Det er så utrolig fin tekst og melodi og jeg tror ikke på Gud eller noe sånt, men jeg får liksom litt lyst til å tro litt på det likevel for denne sangen får det til å virke så fint å tro på noe, virkelig tro med hjerte og sjel. Og der personer som bruker religion som grunn til å fordømme andre eller liknende skremmer meg så liker jeg tro sånn det er i denne sangen, en sang som viser tro på sitt mest basiske, tro der det blir like magisk og vidunderlig som å tro på feer eller spøkelser fordi det presiseres så godt at det nettopp er tro og ikke viten. Og her er jeg midt i en skikkelig digresjon, men det minner meg på hvordan jeg vet med meg selv at om jeg hadde møtt på to prester og den ene virka hundre prosent sikker, mens den andre innrømmet at han vaklet i troen og av og til var mer usikker på den, da ville jeg alltid hatt mye mer tiltro til den mer usikre presten fordi det er det jeg føler at tro av alle slag handler om, det å velge å tro på noe uten å være 100 % sikker, men likevel tro fordi det når alt kommer til alt er det som føles mest riktig.
*

“Book of Mormon” har mange andre sanger jeg kunne ha trukket frem og den er kort oppsummert kongen av episkhet for øyeblikket og grunnen til det er mest av alt at den er laget med hjertet. Det er noen musikaler, filmer og bøker som gir så følelse av at det hele er laget med omtenksomhet og folk med hjertet på rett sted og dette er en sånn musikal og det gjør den så lett å like. Og så er det dette med hvordan den har så mye humor og hvordan den balanserer det å tidvis være både grov og parodisk, men samtidig så er det laget med omsorg og en kjærlighet for disse mormonerne som de forteller om. Det er liksom en perfekt balansegang her og det er så fint. Og jeg elsker sangene og tekstene og sangstemmene og det faktum at jeg liksom ikke klarte å dy meg og nå antakelig får cden i posten ganske snart. Så ja, dette er en virkelig vidunderlig musikal <3 Og den kan faktisk lyttes til her: Book of Mormon så det er jo ganske så flott det og!
***

Men nå skal jeg finne på litt annet interessemangt og så blogger jeg altså igjen på mandag og håper alle har det toppers i mellomtiden =D

Ønskelisten min =D

Heisann 😉 Jeg kunne selvsagt valgt å ikke blogge på flere dager bare for å gjøre oddsen for at det forrige innlegget mitt fikk flere kommentarer større, men det føler jeg hadde virket litt barnslig og uansett har jeg lyst til å blogge nå. Men likevel syns jeg det er synd at det forrige innlegget mitt tiltrakk seg så få lesere siden jeg skrev om “The lover’s dictionary” av David Levithan og den er så awesome at jeg vil at absolutt alle enten skal sette den på lista over bøker de skal lese eller bestille den eller på annet vis oppsøke den så fort som bare rakkern siden den er såpass episk og vidunderlig og jeg elsker den <3

Nok om det. Egentlig har jeg ikke sånn kjempemye av den fornuftige sorten å melde, men det er i hvert fall bare tre uker til bursdagen min og derfor tenkte jeg å poste min ønskeliste som nå er klar sånn for moro skyld siden det jo kanskje kan interessere noen. Og de tingene jeg ønsker meg mest setter jeg et <3 bak og så lar jeg dette være hele innlegget frem til torsdag da jeg nesten garantert kommer til å skrive et flott og episk blogginnlegg om den enda mer episke musikalen “Book of Mormon” så det er bare å glede seg… Vi bables!

Ønskeliste bursdag 2011

– PENGER!!! <3
– Gavekort på bokhandel (som Tanum, Norli og Ark)
– Gavekort på Platekompaniet
– Gavekort på klesbutikk (som Hennes & Mauritz)
– billett til Rockeulven på Nasjonaltheateret <3
– billett til Shockheaded Peter på Det Norske Teater
– billett til Nattens Umusikalske Dronning på Chat Noir <3
– Lampe til leiligheten (bare den er fin så er jeg åpen for det meste)
– Ting med Keith Haring-design (han er yndlingskunstneren min)

Spill
– Kirby: Epic Yarn til Nintendo Wii <3

Dvd-film

– To på rømmen <3

Bok
– Percy Jackson: Battle of the labyrinth
– Percy Jackson: The last olympian

Cd
– Keep moving, keep dreaming med Egil Olsen (artisten, ikke fotballfyren)

 

The lover’s dictionary

Livet er veldig awesome! Jeg sto opp åtte i dag, starta dagen med lesing, internett og frokost og så der og dro av gårde rundt halv elleve for så å være på Hasle klokka elleve der jeg koste meg med skolebolle, kakao og dagens Dagbladet og magasinet og slikt. Derefter dro jeg til hovedfilialen og leste VG og VGs lørdagsmagasin før jeg titta innom musikkavdelingen der jeg endte opp med å låne tre musikalcder. Så dro jeg tilbake til Hasle, møtte Unnveig (Ulfedott) siden jeg visste hvor Kanonhallen var. Der kunne man sitte på gresset og se en som het Kaja synge fine sanger med herlige melodier og smarte tekster og en fin stemme med mye sjarm. Så gikk turen til sentrum, jeg og Unnveig gikk separate veier og jeg dro til Youngstorget og så på Amina Sewali som hadde en super konsert som ga meg veldig lyst på cden hun nettopp har gitt ut og hun var så kul at jeg tegna henne mens hun sang og spilte gitar bare fordi jeg virkelig trengte et minne. Så dro jeg innom Oslo City og kjøpte ikke noe selv om en del av meg fikk veldig lyst på et puslespill siden det hadde Keith Haring-design, men så er jeg litt for fornuftig til å kjøpe puslespill på 23 000 biter som koster 2499 kroner og det er nok like greit. Men det så veldig kult ut altså 😉 Og så kjøpte jeg smågodt og gadd ikke å se flere konserter siden jeg ble så lei av store folkemengder og nå er jeg hjemme.

Og alt dette var jo vel og bra, men hele poenget med dette innlegget er å obsesse. Snarere bestemt om en episk, vidunderlig, genial, fantastisk, nydelig og elske på deluxe-bok som jeg bare må skrive om fordi den er min store kjærleik for øyeblikket og jeg vil at alle i hele verden skal lese den i dette sekund. Og boka skal jeg altså anmelde her og nå!

The Lover’s Dictionary av David Levithan

For det første, denne boka har verdens fineste cover, det er helt nydelig og passer boka som fot i hose siden denne boka rett og slett er historien om et kjærlighetsforhold fortalt via en slags ordbok derav tittelen. Så hele boka består av ting som dette:

“Ubiquitous, adj.

When it?s going well, the fact of it is everywhere. It?s there in the song that shuffles into your ears. It?s there in the book you?re reading. It?s there on the shelves of the store as you reach for a towel and forget about the towel. It?s there as you open the door. As you stare off into the subway, it?s what you?re looking at. You wear it on the inside of your hat. It lines your pockets. It?s the temperature.
The hitch, of course, it that when it?s going badly, it?s in all the same places.”

Fine ord fra ordboken som jeg i hovedsak ikke kan, fulgt av fine små tekster som på en eller annen måte er relatert til ordet de er knyttet til, alt sammen som puslespillbiter som sammen forteller om et forhold mellom to og som gir en virkelig fortryllende leseropplevelse.

For denne boka er så fin, så inderlig fin at jeg forelsket meg i den momentant da jeg leste om den første gang på nettet i februar og deretter ønsket meg den inderlig meget mye før jeg plutselig fant den i en bokhandel helt i begynnelsen av mai og den med et var min. Og så har jeg bare spart og lese den bare for å ha den å glede meg til, men nå klarte jeg ikke å vente lenger og har lest den og elsker den enda mer. Det er bare en bok som er så utrolig fint skrevet at man ikke helt skjønner at det er mulig, at noe faktisk kan være vakkerhet i så stor grad og nå skal jeg sitere den en hel del bare for å vise episkheten ved “The Lover’s Dictionary” til fulle:

“X, n.

Doesn’t it strike you as strange that we have a letter in the alphabet that nobody uses? It represents one-twenty-sixth of the possibility of our language, and we let it languish. If you and I really, truly wanted to change the world, we’d invent more words that started with x.”

“Abstraction, n.

Love is one kind of abstraction. And then there are those nights when I sleep alone, when I curl into a pillow that isn’t you, when I hear the tiptoe sounds that aren’t yours. It’s not as if I can conjure you there completely. I must embrace the idea of you instead.”

“Basis, n.

There has to be a moment at the beginning when you wonder whether you’re in love with the person or in love with the feeling of love itself.
If the moment doesn’t pass, that’s it – you’re done.
And if the moment does pass, it never goes that far. It stands in the distance, ready for whenever you want it back. Sometimes it’s even there when you thought you were searching for something else, like an escaperoute, or your lover’s face.”

“Blemish, n.

The slight acne scars. The penny-sized, penny-shaped birthmark right above your knee. The dot below your shoulder that must have been from when you had chicken pox in third grade. The scratch on your neck – did I do that?
This brief transcript of moments, written on the body, is so deeply satisfying to read”

“Breathtaking, adj.

Those mornings when we kiss and surrender for an hour before we say a single word”

“Celibacy, n.

n/a”

“Contiguous, adj.

I felt silly for even mentioning it, but once I did, I knew I had to explain.
“When I was a kid, “I had this puzzle with all fifty states on it–you know, the kind where you have to fit them all together. And one day I got it in my head that California and Nevada were in love. I told my mom, and she had no idea what I was talking about. I ran and got those two pieces and showed it to her–California and Nevada, completely in love. So a lot of the time when we’re like this”–my ankles against the backs of your ankles, my knees fitting into the backs of your knees, my thighs on the backs of your legs, my stomach against your back, my chin folding into your neck–“I can’t help but think about California and Nevada, and how we’re a lot like them. If someone were drawing us from above as a map. that’s what we’d look like; that’s how we are.”
For a moment, you were quiet. And then you nestled in and whispered.
“Contiguous.”
And I knew you understood.”

“Corrode, n.

I spent all this time building a relationship. Then one night I left the window open and it started to rust.”

“Doldrums, n.

The proper verb for depression is sink”

“Elliptical

The kiss I like the most is one of the slow ones. It’s as much breath as touch, as much no as yes. You lean in from the side and I have to turn a little to make it happen.”

Jeg kunne sitert uendelig mye mer, men jeg skal la være sånn at dette ikke blir verdens lengste blogginnlegg eller noe i samme nabolag. Bare vit at dette er en så uendelig siterbar bok at det er helt perfekt. Og dessuten er det herlig nok sånn at det ikke er presisert nøyaktig hvilket kjønn de to hovedpersonene i denne boka er så man kan lese det som om det handler om en gutt og en jente, men man kan også tenke seg at det er to gutter for eksempel uten noe problem i det hele tatt. I tillegg så er det noe magisk ved hvordan denne boka tidvis er veldig morsom og andre ganger sår og trist, men hele tiden er veldig nydelig og elskbar og ja, jeg elsker den <3 Det eneste dumme med denne boka er at den er så herlig å lese på at jeg skulle ønske den var mye lenger enn kun 211 sider, men samtidig så er det jo slik at jeg liker det bedre når en bok føles for kort enn når den føles for lang. Og jeg kommer seriøst til å lese “The Lover’s Dictionary” maaange ganger og forguder i grunnen David Levithan litt nå 😉

Terningkast 6 og en varm anbefalning!
***

Forøvrig spiller jeg mye pokemon sølv for tiden og i tillegg lytter jeg i vei til “Book of mormon” på Spotify og de tingene er finfine ting. Og nå spiser jeg taco og skal avslutte dette innlegget og så blogger jeg nok igjen snart og i mellomtida håper jeg alle har det supert =D

Oppsummeringsinnlegg 2E

Etterpå skal jeg på teaterdings og før det skal jeg på kafédings og nå har jeg bestilt musikalcddings og livet er fint på en dingsete måte (Ok, bruken av ordet “dings” tar midlertidig slutt nå selv om det jo er et meget fenomenalt ord) =D Og nå tenkte jeg å bruke litt tid på et lite oppsummeringsinnlegg angående mai siden mai var en måned da jeg så noen fine filmer og leste noen ypperlige bøker og det må bables om.

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for mai

BØKER

-The Great Perhaps av Joe Meno

En sånn bok som vil så mye, men bare delvis får det til som jeg tross alt ble ganske glad i siden den er litt sånn quirky med karakterer man ikke nødvendigvis blir så glad i, men som er interessante å lese om. Fint skrevet og med et herlig språk og på mange måter en av de bøkene man liker nettopp på grunn av alle tingene man føler kunne vært gjort bedre. Det er rett og slett en veldig sympatisk bok, en bok jeg ønsket så sterkt å like at jeg tross alt endte opp med å like den mer enn gjennomsnittet godt. Terningkast 5!

– The Evolution of Bruno Littlemore av Benjamin Hale

Denne boka har jeg tidligere anmeldt og med dens episke fortelling om en ape som ønsker å være et menneske og ingredienser som sex mellom denne nevnte apen og et menneske blant annet så er det en noe forskrudd historie som er hundre prosent fascinerende siden den tar opp spørsmålet om hva det betyr å være menneske på en eksemplarisk måte, det er på mange måter en sånn bok man føler seg intellektuell av å lese og en bok som er dypt filosofisk, tenksom og original. Den er ikke perfekt, men det gjør den på en måte enda bedre for det er egentlig utrolig lite å klage over her og de små problemene som er å finne går ikke ut over den helhetlig fine opplevelsen som denne boka tross alt gir. Terningkast 6!

– Cosmic av Frank Cottrell Boyce

En kul, kosmisk og ganske så fin bok som er underholdende skrevet og forteller en hjertevarm historie. Jeg føler at den virket litt ubeslutsom angående nøyaktig hvor den ville hen og at den var en smule rotete og deux ex machina-aktig til tider, men den er en virkelig søt og kreativ historie, går fort å lese og har masse sjarm så den anbefales absolutt. Terningkast 4!

– Marcelo in the real world av Francisco X. Stork

En nydelig skrevet historie om Marcelo som har aspberger og sin egen måte å se på verden som er helt fortryllende. Man blir virkelig glad i Marcelo siden han har hjertet på den rette plassen og tenker mye fint og alt som skjer med ham gjennom en sommer på sin fars advokatkontor er meget engasjerende å lese om. Og dette er rett og slett en bok man blir veldig glad i. Dessuten har forfatteren et helt fantastisk navn, det er kult 😉 Terningkast 5!

– Ubestemt tid av Jan Grue

Dette er en litt merkelig novellesamling og den er litt irriterende siden mange av novellene føles litt uferdige, samtidig som det egentlig ikke gjør noe siden denne boka er virkelig fint skrevet med et språk som føles bare fint å lese. Dessuten liker jeg ideen om noveller der temaet er tid og det skjer sånne kule ting som tidsreiser og sånt. Terningkast 5!

– Room av Emma Donoghue

En bok der jeg ikke bør si noe særlig om handlingen, men som i alle fall forteller en ganske sterk og engasjerende historie som er skremmende aktuell grunnet saker som Fritzl-saken og slikt. Jeg er imponert over hvordan frøken Donoghue forteller boka fra perspektivet til en femårig gutt og holder stemmen hans like realistisk hele tiden. Dessverre er dette en sånn bok som starter veldig bra, men fra midten og utover mister den noe av appellen og holder seg ikke like engasjerende. Og jeg mistet personlig litt av interessen for boka etter hvert. Men det er en viktig bok som er verdt å lese altså. Terningkast 4!

– The Radleys av Matt Haig

Veldig engasjerende, spennende og herlig lesning om en liten familie som tilfeldigvis er vampyrer. Flott skrevet og en sånn bok som er svært vanskelig å legge fra seg. Karakterene er godt utviklet og ting blir ordentlig spennende og det er heldigvis mer Buffy-typen vampyrer i stedet for vesener som glitrer i sollys. Terningkast 5!

– Never let me go av Kazuo Ishiguro

En sånn bok som man liker aller best når man nettopp er ferdig med den siden det er en sånn bok da man først på slutten har alle puslespillbitene på plass og alt gir mening. Den var til og med tidvis irriterende å lese når man var midt i den siden det hele fortelles på en sånn “dette hendte og det minnet meg om dette som hendte da som igjen fikk meg til å tenke på dette igjen”-måte, men så gir fortellerstilen helt mening i etterkant og det virkelig fantastiske med denne historien åpenbarer seg virkelig i løpet av de siste femti sidene. Videre er dette sci-fi på en måte som appellerer både til folk som elsker science fiction og folk som ikke er så interessert i sånt og jeg syns karakterene er interessante å lese om og slutten er egentlig ganske hjerteskjærende og nå har jeg innmari lyst til å se filmen. Terningkast 5!

FILMER

– Rio

Fargerik og nydelig animert film som var svært søt og sjarmerende. Langt i fra Pixar-kvalitet og historien er egentlig ganske tynn og lite original, men man er jo underholdt hele veien og man blir i godt humør og det er jo mer enn nok til å gjøre en film verdt å se, det. Terningkast 4!

– Narnia (Voyage of the Dawn Threader)

Finfin eventyrfilm med utmerket Narnia-stemning. Eyecandy på flere plan, engasjerende historie og eventyrlig stemning som kaster tryllestøv over filmopplevelsen. Terningkast 5!

– The extraordinary adventures of Adéle Blanc-Sec

Kreativ og sprudlende film signert Luc Besson som ikke henger på greip og som er litt vel random til tider, men samtidig jo er genuint underholdende. Dessuten er det pene skuespillere, jeg liker franske filmer og de litt teite tingene er på en måte mye av sjarmen også. Terningkast 4!

– Water for elephants

Moulin Rouge på sirkus uten musikalnumre, det er vel på mange måter denne filmen i et nøtteskall. Og det er en veldig klassisk historie og ingen stor film på noen som helst måte, men likevel falt den absolutt i smak. For eksempel gjør Robert Pattison en ganske god rolle her, jeg er ingen stor fan av fyren, men her er han veldig flink. Ellers er det kule elementer som elefanter som forstår polsk, det er godt filmet og fotografert og pent å se på og historien er veldig engasjerende og spennende til tross for at den ikke byr på noen store overraskelser. Terningkast 5!
***

Og det var filmene jeg så og bøkene jeg leste i mai, en måned som bok og filmmessig sett var ganske så fin =D Men nå skal jeg avslutte dette blogginnlegget og heller finne på noe annet, nærmere bestemt å dra på kafé og slikt. Det blir kos! Vi bables 😉