Om følelser og reaksjoner

Jeg er fortsatt på hytta og der er det fint vær og ganske så idyllisk. Men jeg har bare tenkt litt på reaksjoner på ting som skjer og skrev litt om det i går og tenkte å poste det, noe som ikke er en novelle eller dikt eller artikkel, men bare litt personlige tanker og refleksjoner angående følelser og hvordan ingenting er feil når det gjelder slikt. Og det er inspirert litt av de siste hendelsene og slikt og jeg håper det er noe trøst å hente i å lese det eller at det på annet vis er interessant. Og jeg hadde ikke tenkt å blogge igjen før jeg kom hjem, men nå hadde jeg sjansen. Derfor…

 

Om følelser og reaksjoner

 

Jeg gråter ikke så lett. Det er ikke noe jeg er stolt over, men jeg er rett og slett ikke et menneske som ler lett eller gråter lett og i mange år har dette bekymret meg. Det er venner av meg som er helt omvendt fra meg på dette punktet, som gråter og gråter når noe trist skjer, men også lar en bølge av latter slippe til når de syns noe er morsomt, som gjerne ler så de gråter og gråter så de ler. Og jeg har ønsket å være et slikt menneske, jeg ser på følelser som et av de sterkeste våpen og jeg blir så glad av mennesker som tør å la følelsene omslutte dem, som føler så sterkt og så inderlig at det så til de grader viser deres menneskelighet.

 

Og så har vi meg da. En sjelden gang i blant får jeg skikkelig latterkrampe så tårene triller, der snufsene skyldes enorm glede som jeg ikke en gang alltid skjønner hvor kommer fra. Andre ganger, vel så sjelden, gråter jeg og da skyldes det forandringer og ting som har gått helt galt for meg. Jeg gråt da jeg strøk en gang for mye på høgskolen og måtte slutte på bibliotekarstudiet og se drømmen jeg hadde hatt i så mange år rakne foran meg, jeg gråter når jeg får vepsestikk eller når ting går helt annerledes enn jeg har planlagt, rett og slett når ting skjer med meg som jeg ikke kan styre, bare skjer og jeg ikke har kontroll over situasjonen lenger. Men vanligvis gråter jeg sjelden og jeg ler heller ikke så mye. Jeg føler sterkt, har et lidenskapelig forhold til både bøker og musikaler og klare meninger om det meste, men jeg er rolig og behersket likevel. Og litt av det skyldes kanskje mitt ønske om en viss kontroll over situasjoner og at jeg ikke klarer å la følelsene overta i så veldig stor grad. Men mest skyldes det at vi takler ting forskjellig rett og slett, noen med gråt, latter og sterke følelsesutbrudd, andre er mer avbalanserte generelt sett og klarer ikke å la være å lete etter de små positive øyeblikkene i livet, lete etter mening selv når det kanskje ikke finnes.

 

Innerst inne har jeg alltid hatt en redsel for at jeg er et ondt og ufølsomt menneske. For jeg leser anmeldelser av ting der anmelderen skriver at man må ha et hjerte av stein for å ikke berøres og så ser jeg det og blir berørt, men uten å gråte eller få tårer i øynene. Jeg prater med de vennene mine som føler alt så inderlig sterkt og som veksler mellom bunnen av de dypeste sjøer og toppen av de høyeste fjell og jeg lurer på hva som er galt med meg. For jeg har sittet i begravelser og hørt snufsing og hulk og prøvd å presse frem tårer for harde livet. Jeg har sett filmer og musikaler og følt meg kjempetakknemlig hvis tårer triller naturlig frem fordi jeg ser på det som bevis på at jeg er menneskelig. Og jeg holdt på å bryte sammen et øyeblikk da jeg så de første bildene fra bomben i Oslo, men etter det har jeg klart å leve i øyeblikksgledene med Yatzy på hytta, Buffy-episoder i tide og utide og avislesing mens jeg slikker sol på verandaen. Og selvsagt går det inn på meg det som har skjedd, naturligvis syns jeg det er helt forferdelig og direkte jævlig alt sammen, men samtidig så er jeg så takknemlig for jeg har det bra, er trygg her jeg sitter. Ingen jeg kjenner er så vidt jeg vet direkte berørt og livet går videre. Og jeg glemmer ingenting av alt som har skjedd, midt mellom all hytteidyllen bruker jeg en til to timer hver dag til å lese alle aviser for å følge all prosessen utover, jeg ser på alle nyhetssendingene (og jeg pleide å nesten aldri se på nyheter i det hele tatt), jeg var utrolig frustrert over å være på hytta mandag 25. juli da det var rosetog og fakkeltog rundt omkring og jeg ikke fikk vært med og jeg har store planer om å melde meg inn i et parti med en gang jeg kommer til Oslo. Og jeg lurer riktignok veldig på om jeg skal melde meg inn i AP for å vise min støtte eller om jeg skal velge Rødt fordi det er de jeg generelt sett er mest enig med, men det valget tar jeg når det kommer. Jeg vil huske 22. juli i år for all fremtid og jeg har verdens største respekt for Jens Stoltenberg som har fremstått som enormt empatisk, sympatisk og ikke minst mentalt sterk i denne situasjonen som utvilsomt må være en veldig vanskelig situasjon å stå i som en lederskikkelse. Men det er ikke alle som gråter midt opp i alt som skjer. Alle har sine egne reaksjoner og jeg skriver dette bare for å si fra at alt er ok. Om du føler for å kaste tallerkener i gulvet i raseri så er det helt forståelig. Om du skriker eller gråter er det helt greit og hvis du i grunnen føler deg helt tom og nummen og ikke er klar for å ta situasjonen innover deg er det også en helt naturlig reaksjon. Og det er like naturlig hvis du opp i alt sammen prøver å leve ditt vanlige sommerferieliv så langt det lar seg gjøre. Spiller spill på kveldene og leser bøker og generelt sett leter etter håpet. For det er alltid håp, uansett hvor håpløst alt virker så finnes det alltid et håp og sånn jeg ser det er dette også en tid for å håpe.

 

Jeg vil bare at folk ikke skal være så raske med å trekke en slutning om hvordan folk skal reagere på krisesituasjoner og forstå at om en selv er et menneske som gråter masse så er det andre som reagerer like naturlig på den samme situasjonen med å prøve å tenke positivt. Og for min del er det flere grunner til å smile tross alt. Vi har bildene fra fakkeltog og rosetog, de mange blomstene i Oslo, vi har sett folk klemme hverandre, trøste hverandre og sette målsetninger om mer demokrati, mer tillit og omsorg, vi har sett folk favne om sine nye landsmenn for å vise at vi er alle brikker i det samme puslespillet, vi er alle samlet nå. Og sola skinner tross alt, verden går videre og jeg føler at det på mange måter bare har blitt ekstra viktig og finne de små ting i livet nå, finne små gleder og se storheten i dem. En tekopp, et smil, ordene «jeg er glad i deg», et håndtrykk, en fin bok, en koselig film med perfekt slutt. Selv om jeg på mange måter skulle ønske jeg gråt og lo lettere fordi jeg syns det å vise følelser er så fint er jeg også takknemlig for min optimisme. Min tro på at det alltid finnes ting å glede seg over i verden, alltid noe som kan få en til å smile. Og det kan hende det til dels handler om at jeg tross alt har vært heldig for jeg har hatt et trygt liv, skånet for farer og grusomheter, et liv der alle jeg er glad i lever og er trygge, et liv der jeg har hatt det ganske lett tross alt. Men jeg tror det også er noen som naturlig har lett for å finne det positive i en situasjon og jeg tror jeg er et slikt menneske. Og jeg har opplevd ting som er vanskelig selv, deriblant da jeg måtte slutte på Høgskolen i Oslo og tiden etterpå med all usikkerheten angående hva jeg skulle gjøre nå. Jeg har ikke så mange venner og jeg er ikke spesielt god i sosiale situasjoner og jeg sier sikkert ofte helt feil ting når alt jeg egentlig ønsker er å trøste. Jeg kan føle misunnelse og sjalusi i høy grad når andre kommer nærmere forfatterdrømmen, drømmen som av og til føles enormt fjern, men som jeg likevel nekter å gi opp. Og det er sikkert masse annet opp i gjennom som jeg kunne ha nevnt. Men jeg sammenlikner alt i hodet mitt når det skjer og ser alltid at ting kunne vært verre tross alt, dessuten har det seg med å ordne seg for meg og jeg tror noe av grunnen er positiviteten, det og at jeg er utrolig sta, jeg bestemmer meg ofte for at ting skal gå bra og da gjør det nettopp det.

 

Og jeg mener ikke at jeg takler ting bedre enn andre nødvendigvis, jeg bare må presisere at jeg har min egen måte å takle ting og jeg vil bare ha forståelse for det. Jeg har også i det siste innsett mer og mer at jeg ikke er en robot eller ond og ufølsom for jeg har sympati med folk, jeg har medfølelse, jeg har et stort ønske om å hjelpe og jeg er svært samvittighetsfull. Jeg er så redd for å såre, så redd for å gjøre noe feil og jeg vil så gjerne gjøre alle til lags og da er man menneskelig. Og hvis jeg takler alt feil så er det også menneskelig å feile. Håpet mitt nå er bare at dette her hjelper for jeg nekter å tro at jeg er helt unik i de tankene jeg uttrykker her, håpet mitt er at dette kan være en trøst og i det minste noenlunde interessant lesning.

 

Og jeg har skrevet dette litt som et brev til meg selv, noe jeg skal lese neste gang noe skjer og jeg tar meg i å tenke at jeg reagerer feil. For hva er vel feil og riktig når det gjelder et så bredt landskap som følelser, et slikt åpent landskap av tankespill og hjertebank mellom linjene…

Et lite innlegg før jeg drar til Stavern (jeg er glad i dere alle sammen, klem)

Dette bildet ble tatt søndag for en uke siden. Da hadde jeg nettopp kommet til København og vi satt og spiste frokost på Hard Rock Café. Jeg smilte da for alt var så inderlig fint og den største bekymringen var at det regnet litt. Og jeg tenkte å starte dette innlegget med et koselig lite bilde fra da alt var idyll, litt fordi det er lett å glemme oppi alt sammen og litt fordi det fortsatt vil komme fine dager.

Samtidig føltes bildet skremmende aktuelt da jeg la merke til skriften på veggen på bildet der det står “Innocent blood”, for det er det som har rent på fredag og jeg klarer enda ikke å fatte det. Men jeg skal ikke skrive så mye om alt sammen, det meste fikk jeg skrevet på fredag i dette innlegget her: http://akimamontgomery.blogg.no/1311369397_nr_alt_er_idyllisk.html (et innlegg jeg forøvrig gjerne vil at folk skal lese og kommentere, men det er absolutt ikke noe must). 

Og egentlig venter jeg fortsatt på å våkne for jeg er nummen, det er umulig å konsentrere seg om noe som helst og jeg er egentlig litt glad for at jeg ikke klarer å ta alt innover meg for det er for mye jævlighet rett og slett. Dessuten finnes det egentlig ikke ord uansett.

Planen var egentlig å skrive et koselig lite “jeg har pakket masse fint og drar til Stavern etterpå”-innlegg og jeg skal ikke prate mer om alt som har hendt, egentlig er jeg jo nødt til å pakke det siste som jeg skal ha med meg og gjøre meg klar og alt det der. Men jeg drar altså til Stavern om litt over en time, forlater Oslo for to ukers tid og det vil ikke komme noen nye blogginnlegg før jeg kommer tilbake. Jeg skal likevel prøve å få dratt så mye inn til steder med internett som mulig fordi jeg vil holde meg oppdatert på alt mulig (i tillegg til teite ønsker om å ha full oversikt over alt som skjer på SYTYCD sesong 8).

Men jeg vil bare si at jeg er så glad i dere alle sammen og sende en virtuell klem og et ønske om at alle har det så fint som de kan ha det. Og så skrev jeg et dikt inspirert av drittværet i natt (som dog føltes ganske passende) i stad som også handler om det som har skjedd og jeg tenkte å avslutte dette innlegget med det diktet:

Møte i natten

Fire skikkelser møtes i natten

Frøken Torden er en av dem og hun er sint,
hun har med alle sine tallerkner
og slenger dem i gulvet

Stillheten orker hun ikke,
den er for tung å bære,
bråk og kaos er det ikke

Unge Herr Lyn er også tilstede,
han er musikalsk
og spiller elektrisk fiolin så lynet kimer

Selv er han redd
og lar redselen male musikken,
like skimrende hvite lyn som blekheten i hans ansikt

Frøken Regn klarer ikke rive seg vekk fra tv og data,
nyhetene tar over livet hennes
og hun vet ikke hva hun skal gjøre

Hun velger å gråte,
velger å fylle natten med tårer
og på den måten gjøre noe likevel

Herr Vind er også ung og vill,
han fyker hit og dit
og klarer ikke sitte stille

Men han finner en trøst i å rasle i trærne,
suse gjennom gatene og hviske
“alt er som fugl føniks, vil få nytt liv”

De kaster, spiller, gråter og suser,
venter på ekkoet etterpå,
en gang vil Frøken Sol dukke opp og da vil de reise,
men aldri langt bort, aldri fjernt av sted

Og frøken Torden er for sikkerhets skyld alltid lastet med tallerkner

Når alt (ikke lenger) er idyllisk…

NB: Jeg vet at tallene når det gjelder Utøya-tragedien har vokst skremmende siden dette innlegget, men jeg har lyst til at det skal stå som det er siden det handler om mine tanker om alt sent i går kveld. Dessuten gjør den oppdaterte informasjonen det bare enda viktigere å huske på at verden ikke har gått under, vi står støtt og kall det en feil ved meg, men jeg klarer ikke å ta alt innover meg og jeg klarer ikke la være å tross alt føle et snev av optimisme for det kommer en dag i morgen akkurat som Annie sang i musikalen og akkurat nå er det viktigste i verden å la håpet styre fremfor hatet…

***

Onsdag morgen våknet jeg på danskebåten etter en danmarkstur. Like etter dro vi hjemover og snart nok var vi hjemme på Stovner. Og alt var idyllisk…

Senere på onsdagen dro jeg på kafé på Hasle og koste meg med kakao og en skolebolle, sånn i tillegg til å lese Dagbladet. Jeg nøt øyeblikkene og solskinnet og fulgte opp kafébesøket med et besøk på hovedfilialen. På veien fra Stortinget t-banestasjon til biblioteket stoppet jeg et øyeblikk ved VG-mannen på benken, denne skulpturmannen med den fine hatten og det koselige smilet som har så lett for å inspirere meg. Jeg satte meg ved siden av ham og skrev et dikt med rim og rytme om ham før jeg gikk videre og snart leste VG og tittet på bøker på hovedfilialen. Og alt var idyllisk…

Etter bibliotekbesøket der jeg forøvrig ikke lånte noe som helst gikk jeg nedover Karl Johan og besøkte en hel del bokhandler. Jeg tittet innom Tronsmo og koste meg på Libris og endte opp med tre nye engelske bøker fordi de hadde et 3 for 2-tilbud og jeg ikke klarte å dy meg. Så dro jeg blidt hjemover, smilende mot t-banen, på t-banen, smil hele veien og var snart hjemme der jeg spiste grøt og badet og blogget om Københavnsturen. Og alt var idyllisk…

Torsdag startet med research angående den nyeste episoden av SYTYCD og deretter lat nettglede ved frokostbordet. Snart nok dro jeg av gårde for å sove over hos faren min og igjen var jeg i Oslo sentrum, heller ikke denne gang særlig langt unna VGs lokaler, og jeg tok trikken til jobben til faren min, var innom en kafé på veien og var snart nok på plass på jobben hans, en arbeidsplass vi snart forlot med mål om å dra hjem til ham. Og som sagt så gjort. Hos faren min spiste vi kjempegod mat og jeg drakk cola og koste meg. Det hele var rett og slett supert. Og alt var idyllisk…

Stille før stormen er et kjent uttrykk, det er så lett å se riktigheten av dette uttrykket i etterkant av en storm. Så lett og se hvordan det sekundet da alt er harmoni gjerne er sekundet før alt er kaos.

I dag sto jeg tidlig opp, alt klokka syv siden jeg ikke fikk sove lenger, og jeg sjekket hva som var det nyeste SYTYCD-messig og tilbragte ellers mye tid med internettmoro og fin musikk på Spotify før vi spiste frokost og omsider kjørte til Bygdøy. Der gikk jeg på en buss ca klokka halv fire og så satt jeg der på bussen og leste mens jeg var litt småtrøtt, men forøvrig hadde det ganske så fint. Etter tre kvarter eller noe sånt gikk jeg av bussen på Oslo S og begynte å gå i retning t-banestasjonen. Og alt var idyllisk…

(Et ring på telefonen, en ringetone som setter i gang, fine taktile toner utover horisonten.
“Hallo?” Jeg som spør, nysgjerrig, men avslappet. Mamma som svarer med nye spørsmål av arten “hvor er du?” og “har du det bra?” Og jeg blir litt forundret, men svarer at “jo da, jeg har det fint”. Ordene hennes etterpå.
“Det har vært en eksplosjon!”)

Og frem til da var alt idyllisk, lyktestolpene var beredt for en ny dag, regnet malte grå akvarellmalerier over himmelen i morges, men det gjorde ingenting, alt var så rolig da jeg satt på bussen i retning sentrum, ja nettopp idyllisk…

Jeg skjønte ikke helt alvoret da det var 9. september 2001, jeg skjønte at det var en dag som forandret alt, men det føltes likevel så langt unna, New York var liksom Broadway-eventyrland, en helt annen verden, like fjernt som Narnia. Og jeg skjønte ikke hvordan noen bomber på fly var nok til å velte to skyskrapere og skape en så enorm katastrofe og var så flink til å ikke tenke på terror, men tenke på positive ting i stedet, noe jeg ikke en gang er så sikker på om var en så god egenskap når alt kommer til alt.

På t-banen mens jeg sjekket twitter på mobilen og fant ut litt mer og deretter samtaler med onkel, pappa og med mamma en gang til, da jeg var på senteret og det var tver skrudd på overalt med den samme nyhetssendingen og de samme bildene. Knuste vinduer, store skader, alt dette som jeg har sett så mange ganger opp i gjennom fra andre land, men ikke helt tatt innover meg. Et terrorangrep bare at denne gangen var det Norge, mitt kjære Oslo og i et område jeg har gått rundt i så mange ganger, et område der jeg var både i går og i forigårs. Følelsen av at alt bare var en vond drøm, men samtidig anerkjennelsen av det faktum at å klype seg selv i armen ikke virket.

Og så kom jeg hjem og fant ut mer om det hele og fant ut om skytingen på Utøya på toppen av det hele. Ting som hørtes ut som noe fra en skrekkfilm, som virket minst like ille som eksplosjonen, bare på sitt eget grusomme vis. Men i morges var alt idyllisk…

Jeg ser intervjuer med pårørende på skjermen, jeg ser hvordan de er så usikre og så på gråten at det nesten føles feil at det prates med dem. Ikke der, ikke da, midt oppe i alt. Jeg ser hvordan twitter kommer med ny informasjon raskere enn tv og nettsidene til avisene, hvordan nettet på mange måter samler fremfor å separere, binder folk sammen i et felles ønske om å hjelpe, finne mening i det meningsløse, ser hvordan folk sender klemmer og sjekker at de som de kjenner har det bra og det føles som en trøst tross alt. Jeg ser tallene, hvert fall syv døde i bombeeksplosjonen, etter hvert kommer det frem at det er minst ti døde i skyteepisoden på Utøya, ungdommer på sommerleir som har opplevd marerittet, jeg ser alle disse tallene og klarer ikke å ta det innover meg. Uansett hva som skjer har Norge mistet over 17 mennesker på bare noen timer i dag. Det er så alt for mye med bare én. Jeg ser på BBC og de snakker om Norway og jeg tenker et øyeblikk at det er et fjernt land langt unna før jeg raskt kommer på at det er her, der jeg bor. Det bare virker så uvirkelig.

Jeg spiser salte drops og drikker solbærtoddy og gjør noen desperate forsøk på å få tankene bort fra alt som er forferdelig for jeg orker bare nyhetene om alt i små doser og jeg klarer ikke å tro på at alt dette kan skje på en dag som i morges virket så fin og lovende. Men jeg må oppdatere meg stadig vekk likevel for det er så engasjerende, samtidig som det er overveldende. Og samtidig så klarer jeg ikke å tenke at alt er håpløst, uansett hva som skjer så vinner optimismen frem hos meg, optimismen og håpet og håpet løftes av å titte på Facebook, se hvordan så mange av vennene mine der inviterer meg til grupper med mål om å stå samlet, mål om å ikke gi opp, jeg skjønner nå hvordan katastrofer samler folk, hvordan det finnes et lys selv i de mørkeste stunder. Og dette er en virkelig kjip dag, men det er bare en dag blant mange og jeg tror fast bestemt at det vil være en mange fine dager fremover uansett.

Det er en stillhet igjen nå, stillheten etter stormen, stillheten da ting som er for grusomt til å fatte har skjedd, men man står levende igjen tross alt og smiler gjennom tårer fordi alle sms-er, telefonsamtaler, twitringer og facebookbeskjeder har vist at de man kjenner har det bra, følelsen av å være ekstra glad i alle man kjenner uansett hvor godt man kjenner dem fordi man har kjent på frykten for at noe har hendt dem, hvordan dette oppfordrer til å ta ekstra godt vare på venner og kjente og sende virtuelle klemmer og generelt sett bare si at man er glad i folk sånn at de vet det. Det magiske ved nettopp dette som viser at man kan komme seg gjennom også dette. Fordi det er så mye vi deler, fordi det er så mye håp å sende videre. Og omsorgen fra andre internasjonale venner, intervjuet med Obama, alt som forsikrer oss om at vi har venner der ute i verden. Det er jo en fin ting tross alt og da er kanskje noe fortsatt idyllisk…

 <3 og klemmer til alle som vil ha 🙂

Et innlegg som dreier seg om Københavnturen (med masse bilder) =D

Akkurat nå har jeg tatt et kveldsbad og ellers har jeg tilbragt dagen på henholdsvis kafé, bibliotek og bokhandler, noe som resulterte i at jeg kjøpte tre bøker til i stad, noe som bør resultere i at jeg holder meg langt unna bokhandler fremover siden jeg har så mye å lese på nå at det nesten er overveldende. Og nå tenkte jeg å skape et fascinerende blogginnlegg om turen min til København som jeg kom hjem fra i morges. 

Fine ting med Københavnsturen

– Tivoli

Vi var på Tivoli i en del timer på søndag 17. juli og mesteparten av tida der så var det finfint vær, perfekt for å gå rundt og titte på livet og ikke minst kjøre mange attraksjoner på det herlige Tivoli. Og jeg har tatt bilder:

Det blomstrer på Tivoli og de har pene fontener og sånt 🙂

Utsikt fra det høyeste Pariserhjulet =D

Det er pent på Tivoli, det er så himla fint der <3

Der oppe var jeg, det var hengende husker, de kjørte drithøyt opp og mamma sto nede på bakken og så på med panikk mens jeg hadde det toppers. Gøy =D

Så jeg koste meg på Tivoli, kjørte masse forskjellig og mamma satt riktignok mest på ymse benker og leste siden hun ikke liker å kjøre noe som helst, men jeg tror hun hadde det fint hun og, selv om hun dro tilbake til hotellet fra Tivoli før meg grunnet hikke og slikt.

– Elefantutstilling

Det var noe kalt Elephant Parade i København der de hadde masse elefantstatuer stående rundt omkring i København og dette var jo perfekt for meg siden elefant er mitt definitive yndlingsdyr. Og jeg tok en hel masse bilder siden jeg nå har et kamera og selvsagt er god til å benytte meg av nettopp det:

Elefant med stripesokker <3 Awesome!

Et nasjonalistisk puslespill + en elefant = dette 😉

Denne er i grunnen også ganske stilig 🙂

En elefant med sans for godteri er en elefant med god smak. Definitivt 🙂

Min favoritt. Denne elefanten er rett og slett vakker <3 <3 <3

Og det var mange flere elefanter, men dette var de jeg likte best av de jeg fant.

– Shopping

Ja, jeg innrømmer det, jeg er ganske glad i å bruke penger og jeg har egentlig alt for mange ting allerede, men så finner jeg noe annet fint og i København var det masse vidunderlig. Og i stad hadde jeg photo session med de nye innkjøpene mine og resultatet av det kan sees her:

Verdens fineste kopp 🙂 Den er oransje og har Ole Brumm og blomster på, kan det bli søtere?

Se sååå søøøøøt <3 Så skrukkete og nydelig og den kosta bare 49 kr. Jeg er litt betatt av denne elefantfiguren for den er jo faktisk helt perfekt 😉

Såpebobler er jo alltid et fornuftig kjøp og denne har hodeskallebilde og alt, very much kult 🙂

Fordi det kosta 100 kr per sesong og jeg låner Buffy-sesonger av onkelen min stadig vekk kjøpte jeg sesong 4-7 av Buffy på den enorme, geniale, fantastiske og episke butikken Fona som har så masse filmer og cder at jeg har lyst til å flytte inn der. I den nye leiligheten som jeg så sjelden babler om, men som jeg snart skal flytte inn i selv om jeg er håpløs på alt huslig, så vil Buffy-dvder se direkte vakkert ut i hyllene 😉

”Center Stage” har jeg sett veldig mange ganger, men det er en veldig fin dansefilm. “August Rush” har jeg ikke sett, men jeg har hatt kjempelyst til å se den i mange år så jeg er glad jeg fant den. “Requiem for a dream” har jeg hørt at er veldig bra selv om jeg mistenker at den er bra på samme måte som “Mysterious Skin” og dermed også forferdelig, uansett kosta den bare 49 kr og det er en bra deal.

Filmmusikken til filmen “Tangled”! Jippi =D

”The Borrower” kjøpte jeg fordi et blad anbefalte den og fordi jeg bladde i den og den virka svært underholdende. “The Waterproof Bible” kjøpte jeg fordi jeg elska “All my friends are superheroes” av samme forfatter, enkelt og greit 😉

Denne blir kjempegøy å kose seg med 🙂

Mamma betalte for disse to godteriherlighetene som jeg allerede har spist alt for mye av. Men det er så godt 🙂

I tillegg fikk jeg en genser i alle regnbuens farger som jeg ikke har noe bilde av, men det vil nok dukke opp et bilde av den på Facebook om noen dager.

– Annet fint

Da jeg satt på Høibro Plads og tenkte på sangen “Tre små kinesere” og deretter tenkte at det hadde vært utrolig passende om tre kinesere faktisk gikk forbi og dette deretter hendte. Riktignok kan det like godt ha vært japanere eller koreanere eller noe annet siden jeg ikke ser forskjell, men de så kinesiske ut og det gjorde det hele litt komisk.

Denne butikken:

Disney-butikk!!! Det var der jeg kjøpte Ole Brumm-koppen.

At det satt en guttegjeng på hotellet og spilte gitar på kveldene. De så ut til å være rundt tjue, var søte og sang fint og ga en ordentlig koselig stemning der de satt og spilte finfin musikk. Jeg savner dem i grunnen litt nå.

Denne gateartisten:

Han var stilig og usynlig (sånn utenom klærne).

De hadde noen fascinerende ting i danske bokhandler.

Maaasse Pop-Up bøker! Jeg kjøpte faktisk ingen av dem selv, men jeg måtte ta bilde siden den ene bokhandelen hadde så mange av dem 🙂



Disse to bøkene var ikke Pop-Up bøker, men bøker med bilder av henholdsvis bher og truser i 3D. Og særlig med trusene så var 3D-effekten åpenbart og jeg fikk flashbacks til antrekkene til David Bowie i filmen “The Labyrinth”. Og jeg hverken kjøpte eller vurderte å kjøpe noen av disse to bøkene, jeg blei bare litt fascinert av dem, nærmere bestemt ideen til dem, det er liksom et bokkonsept som aldri ville falt meg inn en gang, men at de finnes tyder jo på at det er et marked for dem.

Dumme ting med Københavnsturen

– Det var litt kjedelig på danskebåten. Jeg mistenker at danskebåten er en sånn båt som er supergøy med en stor vennegjeng eller om man drikker og spiller på casinoet eller er liten, for meg var det derimot ikke så veldig spennende. Men det var en hyggelig kafé der og god mat så jeg er happy 🙂

– Jeg kjørte over den ene storetåa mi med døra til hotellrommet og det var ganske ubehagelig. Det gikk utover en tånegl og jeg skal ellers ikke gå inn på noen detaljer utenom å nevne at det ikke anbefales akkurat.

– Egentlig hadde jeg håpet å få kjøpt mange flere bøker, men ved senere ettertanke kjøpte jeg nok av ting uansett så det er ikke noe stort aber at jeg ikke shoppa så mye bokmessig sett.

– Hotellet var litt langt unna alt annet så man fikk mer trim enn planlagt. Dette er teknisk sett kanskje en mer positiv enn negativ ting, men det var uansett litt irriterende siden jeg ikke liker å bli sliten i beina.

***

Som dere ser er det masse mer positive ting enn negative ting og jeg hadde i grunnen en veldig fin tur 🙂 Og jeg håper dette innlegget var interessant og satser på at dere alle har det fint. Nå skal jeg avslutte dette innlegget og lage meg en tekopp og så kan det godt tenkes at jeg ser en Buffy-episode og skriver på “Eventyrmorderen”. Vi bables!

Bare et lite innlegg før jeg drar til København :)

Good morning, gentle viewer, sit down, there’s no need to wipe your feet, just enjoy yourself. Yay!

Akkurat nå skal jeg straks spise frokost og så skal jeg gjøre meg helt klar og dra opp til senteret, kjøpe shave ice (eller slush) og aviser og kose meg på iskrembaren. Og etterpå skal jeg og mamma dra med danskebåten så i morgen våkner jeg nok opp i København 😉 Det blir fint siden jeg skal shoppe en del og i tillegg skal på Tivoli og jeg gleder meg absolutt. Vi skal være i København til tirsdag da vi tar båten hjemover og jeg altså er i Oslo igjen onsdag formiddag. Dvs. vil det nok ikke dukke opp noen nye blogginnlegg før onsdag, men jeg regner med at mine mange fans (ha ha, så festlig jeg er) vil holde ut.

Og nå har jeg altså fått tak i et kamera (jeg har verdens snilleste mamma, ‘nough said) og kan vise den nye, fantastiske kjolen min uten å måtte ty til fargeblyanter og slikt. Her er den:



Jeg er fullt klar over at det første av de to bildene er veldig amatørisk, men det gjør jo to ting riktig. 1) man ser en del av kjolen og 2) den forvandler meg til superheltinnen “Blitzface” (she’s light in the face and she’s not a disgrace, she is blitzface, du du du dum). Det nederste bildet er litt finere og uansett kommer det kanskje frem at den nye kjolen min er EPISK og at det må være strålende vær fremover sånn at den kan brukes massevis.

Ellers skal jeg nå spise tacorester og sjekke internett og ikke blogge noe mer i dag, men jeg tenkte å avslutte dette innlegget med et dikt jeg skreiv forleden dag som forhåpentligvis faller i smak.

Scrabbledikt

Det fins ikke to like runder scrabble

du følger ordboka til punkt og prikke,
regler: ordet står der ikke,
kritiserer, kommenterer,
elegant kryssformulerer

jeg lar fantasien ta meg,
skriver ord som sørpevei,
månestøv og himmelhav,
litt magi i hver bokstav

vi lar spillet fylle tida,
hverdag skyver vi til sida,
spiller, krangler, kverulerer,
sukk og glede alternerer

men til slutt så vil en vinne,
mest poeng og seier finne,
du som sukker: jeg var grei,
ord som kaliber felte meg

jeg som smiler før vi tar
en runde til, jeg starter: svar
***

Jeg burde skrive mer rimedikt, de føles så karolinske på en måte 😉 Og nå er jeg ferdig med bablingen, men vi bables igjen før dere veit ordet av det: dvs. på onsdag!

Om Harry Potter, om den siste filmen og om at magien aldri tar slutt =D

(Advarer om fare for spoilere angående siste Harry Potter-boka og filmen, bare vær oppmerksom på det.)

Jeg husker ikke nøyaktig når jeg ble fan av Harry Potter-serien. I så mange år har jeg ønsket at jeg kunne satt en dato på det, fra og med denne datoen var jeg fan, men i stedet skjedde det hele gradvis. Ærlig talt var jeg ikke så overbevist da jeg leste første boka på dansk en gang i 1998, men noe fikk meg til å lese den igjen på norsk bare måneder senere og det var noe ved konseptet som gjorde at jeg innen 2000 hadde lest alle de tre første bøkene på norsk og siden på engelsk. Greia, og dette høres litt rart ut, var at frem til jeg leste “Harry Potter and the Goblet of Fire” (som til dags dato er yndlingsboka mi i serien) var det mest J.K. Rowling jeg var fan av fremfor serien og jeg var mer fascinert av hennes historie (alenemoren som satt på kafé og skrev og så fikk utgitt bøkene sine og fikk megasuksess) enn historien i bøkene. Og jeg likte bøkene veldig godt, men det var ikke mer enn det. Så leste jeg “Harry Potter and the Goblet of Fire” og da var det gjort. Etter at jeg hadde lest den leste jeg alle bøkene flere ganger og nå alltid på engelsk, jeg leste alle slags biografier om J.K. Rowling og jeg så filmene når de kom og likte dem og. Både med femte, sjette og syvende boka kjøpte jeg dem innen ni på morgenen dagen de kom ut og nileste i flere timer i strekk for å finne ut hvem som døde og hva som hendte og alt sammen med en intens interesse og masse engasjement. Jeg leste alle slags teorier på nettet, var innom J.K. Rowlings nettside stadig vekk og telte ned dagene mot hver ny bok mens jeg dagdrømte om å skrive noe bare halvparten så vidunderlig. Og så kom siste boka og jeg hadde brukt en måned på å lese alle bøkene på nytt før denne, den siste, en bok jeg leste med enda større interesse enn noen gang før og en bok som jeg ga terningkast 6 og elsket selv om jeg det var små ting å kommentere på. Men det føltes som en riktig slutt likevel, til tross for at jeg er blant dem som ikke var noen storfan av epilogen.

Jeg har ikke vært på noen av midnattspremierene (selv om jeg hadde veldig lyst til å dra på det med denne filmen), jeg har ikke kjøpt bøkene rett etter midnatt eller skrevet brev til noen av karakterene eller J.K. Rowling (har begynt på mange brev til henne dog, men aldri følt at de har vært bra nok). Jeg har ikke skrevet mye fanfiction eller tegnet mye fanart og de fleste teoriene mine var inspirert av andre teorier jeg hadde lest på nettet. Likevel har jeg elsket bøkene i over elleve år, J.K. Rowling er yndlingsforfatteren min ever og i årboka mi etter første klasse på videregående skrev de at Harry Potter var min livs kjærleik (av en eller annen grunn). Og der jeg som tolvåring tenkte bare på uttrykket “harry” når jeg hørte navnet Harry tenker jeg nå med en gang på Harry Potter og hvordan han for alltid har forandret livet mitt. For uansett hva som skjer er det ingen bokverden som har virket så ekte for meg som verdenen J.K. Rowling beskrev, en del av meg tror fortsatt på at alt sammen finnes i virkeligheten, at det bare er skjult for mine muggle-øyne og at Harry Potter finnes tross alt. For at alt er fiksjon føles direkte umulig. Og jeg elsker J.K. Rowling for å ha skrevet om en bebrillet gutt med et arr i pannen som jeg så lett kan kjenne meg igjen i. Og for å ha en heltinne som Hermione som er brunette og lesehest akkurat som meg (og som jeg ellers har lite til felles med riktignok siden jeg ikke er så smart og skoleflink og alt det der, men det er nå så) og en karakter som Ron som er langt i fra perfekt, men som er en virkelig god venn og lojal som bare rakkern når alt kommer til alt. Og jeg elsker Luna som er så herlig unik og Neville som når alt kommer til alt er en av de modigste karakterene i hele serien og som på mange måter kanskje har den største utviklingen egentlig fra bok en til bok syv. Det er så magiske, interessante karakterer og jeg forguder J.K. Rowlings sprudlende skrivestil og jeg er så takknemlig for alt og kommer til å fortsette å elske Harry Potter for alltid 🙂

Og i dette blogginnlegget hadde jeg egentlig tenkt å bare prate litt kort om mitt liv med Harry Potter og deretter ha en lang og storslagen anmeldelse av den siste filmen, men jeg innser sakte, men sikkert at jeg ikke kunne klart det. Å anmelde den mener jeg. For den var i grunnen helt perfekt, jeg tror ikke noe jeg kan si vil gjøre den rettferdighet. Og ja, jeg hadde lyst til at den skulle slutte rett før epilogen (som jeg syns var teit i bøkene og teit i filmen), jeg var litt forvirret angående akkurat hvordan Voldemort døde i filmen og det var noen ting i bøkene som jeg gjerne skulle hatt med. Men samtidig føles alt av kritikk så smålig for det hadde vært omtrent umulig å ha med alt og når alt kom til alt så gjorde den ekstremt mye helt riktig. Den hadde med de beste scenene i boka (“not my daughter, you bitch”, Neville Dragedreper, det etterlengtede kysset og så videre) og var faktisk utrolig tro mot andre halvdel av den syvende boka egentlig. Og boka er jo best, men noen ting syns jeg egentlig var løst bedre i filmen. For eksempel føler jeg denne filmen på mange måter gjorde Voldemort mer menneskelig. Voldemort er gjennomført ond, men med filmmediets mulighet til å klippe fra en scene til en annen og slikt kunne man i større grad enn i boka fysisk se effekten ødeleggelsene av horcruxene hadde på Voldemort, noe som også gjør ham mer nyansert. I tillegg liker jeg Neville bedre i filmen enn i boka for der er han EPISK, men i filmen ble han liksom EPISK ganger uendelig liksom, han var helt perfekt. Og jeg elsker jo Luna og Evanna Lynch spiller henne så perfekt i filmene så det er jo også et pluss.

Også var det dette med følelser da. Jeg pleier ikke så ofte å reagere så sterkt følelsesmessig hverken når jeg ser film eller leser eller ser musikaler eller andre ting. Men i går lo jeg høyt flere ganger under filmen og det var sånn herlig kinomagi der hele salen ler på de samme stedene. I tillegg fikk jeg tårer i øynene innen filmen hadde vart to minutter og var helt på gråten på slutten av filmen og satt og snufset med tårevåte øyne og en oppriktig bekymring for å ende opp med å gråte meg gjennom hele t-baneturen hjem. Og det skjer ikke så ofte at noe beveger meg så sterkt. Det skjedde med “Prinsessen og frosken”, “Wall-E” og “Tangled”, men ellers blir jeg ikke så følelsesmessig berørt. Men her ble jeg det og det skyldtes en kombinasjon av en bortimot perfekt film og det faktum at den ubønnhørlig var en avslutning på en viktig epoke i livet mitt.

Og samtidig er det bare begynnelsen for Harry Potter har inspirert meg, vært en viktig del av livet mitt og vil alltid være det og det er som jeg skreiv på en post-it lapp som jeg festa på t-banevinduet i går da jeg var på vei hjem.

“The magic never ends!”

Hvem jeg håper er topp 6 på SYTYCD sesong 8

Jeg har mitt eget kamera nå! Mammas har jo gått i stykker så jeg har jo mast litt på å få prøvd å reparert det eller noe siden jeg har hatt så lyst til å ta bilder i det siste og jeg har til og med vurdert å kjøpe et kamera selv. Og så kom jeg hjem fra trening i stad og beviste nok en gang at jeg i grunnen er veldig heldig for mamma har kjøpt et til meg! Min første reaksjon var jo å si at hun ikke hadde trengt det og at jeg ikke hadde ment å være for masete, men hun sa at det kunne være en ekstra bursdagsgave og uansett så er jeg jo mest bare veldig takknemlig for jeg har så lyst til å dokumentere ting som skjer i livet mitt og å tegne alt funker ikke like bra i lengden. Og nå skal jeg jaggu ta et bilde snart av meg i den nye kjolen jeg kjøpte forleden og så kan jeg ta bilder i massevis i København og så blir alt så fint så jeg er superhappy!

Ellers så har jeg ikke gjort så mye spennende i dag utenom å spille masse “De Blob 2”, men nå tenkte jeg å skrive et blogginnlegg om SYTYCD siden jeg er veldig obsessed med det for tida. Og jeg advarer om at det kan forekomme spoilere i dette innlegget siden de på Tv Norge er på topp 20, mens jeg har sett fram til top 12 (så jeg er like oppdatert som amerikanerne takket være internett og nett-tv). Planen min er å ta utgangspunkt i topp 12 og kåre de jeg håper blir topp 6 og ha en liten liste om det som vil bli fin å skrive siden jeg med det får en unnskyldning for å poste youtube-videoer med fin dansing i massevis. Så da setter vi i gang:

Hvem jeg håper er topp 6 på SYTYCD sesong 8

– Melanie

Melanie er den absolutte favoritten min denne sesongen og jeg veit ikke mye om dans, men kan selv se at hun danser med en modenhet som imponerer meg. Videre er hun innmari sjarmerende og sympatisk og det er noe med dansingen hennes som gjør at man ser at jo da, hun er teknisk flink, men enda bedre på innlevelsen og følelse i dansingen og det gjør det mer fortryllende å se på. Det er jo det samme som med bøker og musikk og film og det meste, er det teknisk flott så er jo det en ting, men det er innlevelsen og det personlige som tar en opplevelse til det neste stadiet. Og her er hun for eksempel også helt fantastisk: http://www.youtube.com/watch?v=qobw4zVtj9Y, i tillegg til at hun var god på hip hop-dansen og hun er i grunnen en av de deltakerne i år som lett kan vinne hele greia. Nå håper jeg bare at hun får en ballroom-rutine snart sånn at man får sett om hun takler det like bra som det andre, noe jeg regner med at hun gjør. Ja, jeg er Melanie-fan 🙂

– Marko

 

Marko er søt og sympatisk og perfekt kombinert med Melanie i det som må være det paret med best kjemi denne sesongen. Han virker veldig hyggelig og genuin, er flink til å danse og er generelt sett utrolig lett å like. Og i tillegg til å gjøre det bra i contemporary og jazz, var han også fantastisk i denne hiphop-rutinen: http://www.youtube.com/watch?v=qLWJ0DJKzco der han også viste seg som en virkelig god skuespiller (se på uttrykket hans på begynnelsen da, omg) =D Hvis han også er god i ballroom så er det episk!

– Caitlynn

 

Caitlynn er en av favorittene mine i år fordi hun er en av de deltakerne som ikke har fått så mye oppmerksomhet, men som danser veldig bra og dessuten er en av de mest adorable denne sesongen. I tillegg minner hun meg litt om Jeanine som ikke fikk noe fokus på seg under auditionrundene i det hele tatt, men ga alt hele veien og endte opp med å vinne hele greia, jeg ser på Caitlynn som en som kan ende opp med å gjøre det samme. Dessverre har hun, utenom en ballroom-rutine, bare vært i sitt rette element med jazz og contemporary og jeg håper derfor at hun får hip hop snart fordi jeg vil se hvordan hun takler en sånn stil. Jeg er litt usikker på hvor godt Mitchell ville taklet den stilen riktignok, men satser på det beste.

– Tadd

 

Tadd er en av de mest attraktive danserne denne sesongen og, mens dette definitivt er et pluss, en av de danserne jeg liker best av de som er igjen rett og slett fordi han presterer hver gang. Utenom en hip hop-rutine har han fått danser som er helt ute av hans element hver gang og likevel prestert flott. Han er utrolig elegant i vals for eksempel og stilig deluxe i en afro jazz-rutine som ellers ikke var en dans jeg hadde så veldig sansen for og blant de få som enda ikke har danset Contemporary denne sesongen, noe som gjør at jeg håper han får det snart siden det kunne blitt veldig fantastisk. Forøvrig er han helt fantastisk i klippet jeg har med her der han danser hip hop og blant annet lærer en hel verden en ny og mer effektiv måte å ta på bukser som nok er helt umulig for de aller fleste 😉

– Sasha

 

Mens det er fakta at en del av meg vil irritere meg grenseløst om Sasha får Hip Hop eller Contemporary med det første siden hun bare har fått disse to stilene så langt (det er forresten det som irriterer meg en del denne sesongen, det er mye mindre variasjon enn tidligere), så vil jeg nok uansett fortsette å være en fan for Sasha er en av de kuleste danserne denne sesongen. Hun virker veldig genuin og har en sånn fin kombinasjon av mye styrke, men samtidig en masse grasiøsitet, hun er rett og slett en veldig god danser og jeg har veldig lyst til å se henne i en Paso Doble selv om det faktum at hun mye av tida virker mer maskulin enn sin partner Alexander kunne ødelagt litt. Uansett er hun veldig kul og jeg håper hun er blant topp 6 når den tid kommer.

– Jess

 

Jeg var litt usikker på hvem jeg skulle velge, men siden Ricky, Alexander og Mitchell glir litt inn i hverandre siden de alle tre hører til sjangeren Contemporary og Jess aldri glir inn i skyggen for meg velger jeg ham. Dessuten er han absolutt en av de beste danserne denne sesongen og helt fantastisk i sin egen stil, Broadway. Problemet med Jess er at han virker litt overspillende mye av tiden og er litt irriterende når han ikke danser, men så er han helt fantastisk hver gang han danser og det er jo en dansekonkurranse og derfor liker jeg ham veldig godt likevel. Jeg liker også at han er blant de danserne denne sesongen som har fått mest forskjellige dansestiler fra uke til uke og håper virkelig at han gjør det bra i hip hop også for i så fall er han virkelig en konkurrent å frykte for de andre danserne denne sesongen.
***

Og det var hvem jeg personlig håper er topp seks denne sesongen og jeg satser herved på at dette var av interesse for noen. Men nå skal jeg lage meg en tekopp og så bables vi siden. Ha det fint alle sammen!

En saga i presens og ord som minner om “Abra Kadabra”, men er mye verre

PotterCon: En saga i presens

Det er spådd overskyet/regn/sol, men ender opp med mest fint vær og en varme som gjør at man får lyst til å legge poser med isbiter i mot panna eller kanskje en colaboks, uansett er det veldig varmt og etter timer utendørs og inne i auditorier kleber skjørtet seg mot lårene på en noe ukomfortabel måte. Jeg drar hjemmefra fem på ti på morgenen og knapt ti minutter senere er jeg på t-banen, susende av gårde mot sentrum og bevæpnet med bok (som dog ikke engasjerer meg særlig siden jeg ikke syns noen av karakterene er særlig sympatiske), notatbok, nintendo ds, lommebok, mobil og skrivesaker. T-banen kjører i vei og snart er jeg på stortinget der det er buss for bane frem til majorstuen før man må ta t-bane ett stopp før man omsider er på Blindern der jeg har glemt at jeg ikke har stedsans og tenker at å finne frem til PotterCon arrangementet vil gå lekende lett. Jeg forfølger to jenter som har en klar PotterCon-vibe og ender opp der jeg skal der jeg kjøper brus, får hentet billetter til ting og betalt 50 kr og alt det der og sitter snart i et auditorium rett bak to jenter som jeg ikke kjenner, men som tydeligvis er venninner. De babler i vei om ting jeg ikke følger med på og den ene av dem får latterkrampe og har den mest irriterende latteren jeg har hørt noensinne og av en eller annen grunn faller det meg ikke inn å flytte meg, i stedet bare sitter jeg der og irriterer meg. Og så går latteren over og Harry Potter & The Philosopher’s Stone fyller lerretet og jeg blir betatt med en gang for jeg har sett Harry Potter 1 flere ganger før og lest boka mange ganger attpåtil, men det er noe med stemningen og musikken og alt sammen som gjør at den første filmen på mange måter er den av filmene jeg liker best. Kanskje fordi det er noe fint med begynnelser, starten på noe, hvordan man føler seg som del av en begynnelse stadig vekk selv… Filmen ruller og går og folk gisper, ler, alt sammen føles på en måte synkront og det er da jeg elsker kino og liknende, det å dele en følelse med så mange, det å få et bevis på hvor like vi alle er tross våre forskjeller. Snart er den over og jeg blir litt forbauset når mange tar til å klappe siden jeg er veldig overbevist om at de fleste i auditioriet sikkert har sett filmene både en og to ganger. Men jeg lar meg rive med, klapper litt selv også og benytter den kvarterlange pausen til å kjøpe litt mer snacks og brus. Film nummer to tar til og jeg er ikke like engasjert og ender opp med å spille Pokemon Black hele filmen til ende, men ser opp av og til og får med meg det meste uansett. Etter denne filmen er det satt opp til en halvannen time lang pause der man kan dra og få spist noe middag før de røper vinnerne av fanfic-konkurransen klokka 19:00 før de sender film nummer tre. Jeg har vært med på konkurransen og beslutter og dra å spise, komme tilbake klokka 19:00, finne ut om jeg mot all formodning har vunnet og så dra hjemover siden man ikke må være med på alt og jeg uansett ikke er så glad i den tredje filmen. Så tar jeg til å gå mot Blindern t-banestasjon der jeg planlegger å ta t-bane til Majorstuen og så spise ett eller annet sted og så dra tilbake. Men jeg går alene og jeg går feil og ender opp med å gå meg vill fordi jeg ikke har stedsans. Snart står jeg utenfor Ullevål Sykehus og kjenner et snev av panikk nærme seg, men klarer å undertrykke denne følelsen nok til å ta en fattet beslutning om å heller gå tilbake siden det nå kun er en knapp time til fanfic-vinner røpes og jeg SKAL være der når det skjer. På veien går jeg forbi en liten veikro og kjøper middag i form av en stor porsjon Pommes Frites med Pommes Frites-krydder på. Dette er langt fra det sunneste jeg kunne ha spist, men det er godt og det gjør meg mett og det er fint. Jeg er ganske sikker på at jeg husker nøyaktig hvor jeg gikk hen da jeg gikk fra Blindernområdet til Ullevål Sykehus og alt går fint i begynnelsen frem til jeg ved halv syv-tida er ved Universitet på Blindern og går til venstre der jeg burde gått til høyre. Dette medfører at jeg går feil og jeg ender til slutt opp med å gå på en uplanlagt utflukt til alle arealer av Universitetsområdet tenkelig før jeg nøyaktig klokka syv endelig finner frem til der PotterCon-greia tar plass. Jeg haster stressa, svett og sliten inn og setter meg i auditoriet med hold i sida etterå ha løpt og et ønske om å få løsningen fort. Men det tar ti minutter før de forteller hvem som har vunnet og de har tre vinnere og ingen av dem er meg. Jeg tenker barnslige og teite tanker i to minutter og føler igjen på den skuffelsen jeg føler hver gang jeg deltar i en skrivekonkurranse fordi jeg aldri vinner og jeg har så lyst til å vinne noe på grunn av skrivingen fordi jeg elsker skrivingen, det er det viktigste i verden selv om jeg ikke gjør det hver dag og er ufattelig flink til å prokrastinere. Men de dumme tankene går over fort og snart så er jeg mer opptatt av å gå tilbake til t-banestasjonen. Og denne gangen går jeg meg ikke bort, men er der på tre minutter komisk nok. Så er det å ta t-bane til Majorstuen, buss til Oslo S og t-bane derifra til Stovner og når jeg omsider er på den siste t-baneturen kommer jeg frem til at jeg rett og slett ikke orker all byttingen fra t-bane til buss til t-bane pluss spasertur med fare for å gå seg bort igjen at jeg ikke har tenkt å dra på PotterCon i morgen. Dessuten har jeg fått kinobilletten til å se Harry Potter 7 del 2 på onsdag nå så det er ikke noe spesielt å dra dit for utenom å se flere Harry Potter-filmer og det trenger man ikke  et PotterCon for å gjøre. Og nå er jeg hjemme og ser frem til å ha en dag av det mer late slaget i morgen, se film, trene kanskje, lese ferdig boka jeg leser på fordi jeg er nesten halvveis selv om den ikke engasjerer så veldig mye og  er uansett fornøyd med dagen når alt kommer til alt 🙂
***

Ellers skulle jeg i går ta buss for bane fra Skøyen til Nasjonalteateret og regnet med at sjåføren ville si fra når vi var på Nasjonalteateret. Og så stoppa han en gang, men sa ikke noe og jeg kjente meg ikke igjen og tenkte at vi ikke var framme og så kjørte bussen videre og jeg tok meg i å tenke at dette tok da veldig lang tid, men var ikke ordentlig bekymra før jeg plutselig så bussholdeplassen på Skøyen igjen og innså at jeg hadde tatt bussen en runde i stedet. Så blei jeg bare sittende og bussen kjørte av gårde igjen og denne gang til Oslo S og denne gang gikk jeg av. Dvs. jeg har i dag drevet med å gå meg vill og i går dreiv jeg med å kjøre buss i sirkel på en måte. Konklusjon: jeg er håpløs.

Men nå tenkte jeg å avslutte dette lille innlegget med å poste bidraget mitt til Harry Potter-fanfictionkonkurransen som jeg ved senere ettertanke mistenker at ikke var blant vinnerne litt fordi det ikke handler om Harry Potter. Det er heller en novelle om en tilfeldig mann som blir truffet av Avada Kedavra-formelen av en tilfeldig dødseter og så tenker han massevis av tanker og sånt mellom forbannelsen kastes og han dør så det er ikke særlig Harry Pottersk egentlig. Mer en sånn “person skal dø, hva tenker den på i sine siste øyeblikk”-historie og sikkert ikke noen konge av originalitet på noen som helst måte. Men jeg syns den er ganske greit skrevet og det var en så deilig flyt da jeg skrev den, det var liksom en av de gangene da man bare har en liten ide og begynner å skrive en setning og plutselig sitter man der med fire sider og jeg elsker de gangene det skjer. Så nå tenkte jeg å poste den historien min og derefter finne på noe annet og så blogge igjen til uka. Vi bables!

«Avada Kedavra»…

 

Patrick Perfinkle hadde kjempet i noe som føltes som timevis og like lett kunne være snakk om kun noen minutter. Det spilte i alle fall ingen rolle, ikke nå lenger. Han så opp på mannen foran ham, en av dødseterne til Voldemort, han var ikke helt sikker på hvilken og for hans del var de like mye avskum alle sammen så navn var en ting av liten eller ingen interesse. Uansett så han bort på personen han hadde kjempet så besatt mot, så det onde smilet som utviklet seg til en slags syk latter av det slaget han aldri ville forstå seg på. Hvordan kunne noen si de ondeste ordene tenkelige, velvitende om det grønne lyset som ville glitre fra tippen av staven deres og siden sikte seg inn mot en annen, for så å drepe dem kaldt, fort og nådeløst? Hvordan kunne man ha samvittigheten eller rettere mangelen på samvittighet til å gjøre noe slikt? Hvordan, hvordan? Patricks spørsmål var mange og det plaget ham litt at han aldri ville få tid nok til å få svarene på dem, ikke en gang noen få. Og han ville så definitivt ikke dø. Det fristet rett og slett ikke. Han var bare 26 år, han skulle ha levd minst førti til, gjerne mer. Og nå var det snart over. Alt sammen…

 

Patrick Perfinkle hadde aldri ønsket å slåss, snarere tvert i mot. Der brødrene hans hadde tatt beslutningen om å vie livet sitt til kampen mot Voldemort på null komma niks hadde Patrick Perfinkle heller valgt videre herbologistudier og innen få år hatt en jobb som gartner i fortryllede hager mens han ellers levde med sin kone Mary, en sønn på fem måneder og en ugle ved navn Ulfric. Og dette hadde vært hans koselige idylliske liv frem til moren hans, Petra Perfinkle-Pipling ble myrdet med den samme trolldommen som nå var bare sekunder unna og ta hans liv og. Patrick husket alt sammen som om det var bare dager siden selv om det nå hadde gått flere måneder siden det grusomme dødsfallet, han husket hvordan han hadde vært lammet, som om det hele var for sterkt og ubeskrivelig selv for tårer. Han husket begravelsen og hvordan den ikke på noen som helst måte hadde vært slik han skulle ønske eller slik han følte hadde vært hans mor verdig (selv om han sterkt mistenkte at han ville ha følt dette selv hvis den hadde vært helt perfekt). Og han husket hvordan han natta etter begravelsen hadde ligget i senga uten å få sove mens tankene rev og slet, ga ham den selsomme følelsen av å prøve å rive ham i stykker. Og hvordan han ved tretiden hadde gitt opp søvnen, stått opp, kledd på seg og skrevet et brev til sin kjære Mary om at han måtte dra og hevne sin mors død og at han lovet å komme tilbake. Patrick Perfinkle måtte bittert innse at dette dessverre hadde endt opp med å bli en løgn. Og han hatet å lyve og dette gjorde ham bare enda mer desperat. Fantes det ingenting, ingen måte å stanse den grønnskimrende trolldommen fra å treffe ham, ingen måte å spole tiden tilbake og så dukke eller trylle frem en slegge og ta en «Vingardium Leviosa»-manøver med det resultat at dødseteren hadde besvimt og han deretter kunne ha drept ham? Hva var meningen med livet hvis det ble tatt fra en så fort, hva slags gave var et liv som snart ikke lenger var noe som helst?

 

Herr Perfinkle hadde trodd det bare var en myte at tiden ville føles langsommere rett før man døde, men nå skjønte han at det stemte. Det føltes som om han kunne hatt tid til å tenke over hele livet sitt i løpet av disse sekundene, eller var det millisekundene, fra de grusomme ordene hadde blitt ytret og frem til han døde og han tok seg i å lure på hva han burde tenke over. Var dette tiden til å tenke over hele livet sitt fra fødsel og frem til dette øyeblikket eller var det nå de store spørsmålene i livet ville besvares for ham inne i hans sinn, skinne frem som om noen hadde kastet «Lumos»-trolldommen inne i hodet hans og opplyst alt? Var det nå han ville finne ut svaret på hva 13 ganger 99 var, et spørsmål han, som matematisk direkte ubegavet, alltid hadde lurt på? Men nei, ingen svar åpenbarte seg, bare flere spørsmål og redselen for hva som ventet ham og om det ville gjøre vondt. Og hva med Mary og sønnen hans, eller ugla Ulfric for den saks skyld? Ville de savne ham eller hatet de ham for at han hadde begitt seg ut på denne reisen etter hevn? Og hva ville hevn betydd uansett? Frem til nå hadde Patrick tenkt at hevn ville smakt som bringebær på en sommerdag eller et mildt kyss fra den han elsket, men nå innså han at det bare ville smakt bittert. For et liv var verdifullt uansett om det så var livet til en ond dødseter eller et uskyldig barn. Ja et sted inne i hver dødseter fantes det til og med kanskje et uskyldig barn som var undertrykt av ambisjoner og alle disse begjærene som ikke nødvendigvis gjorde en ond, men som absolutt kunne lede både veldig riktig hen, men også veldig galt. Og det slo Patrick brått at han ikke hadde kunnet sagt ordene Avada Kedavra på overbevisende vis, om det var en fin ting eller en feil ved ham visste han ikke, men han innså at han hadde for sterk samvittighet. Og han så endelig hvor fånyttes denne reisen hans hadde vært for han var ikke skapt for kamper, mord og brutalitet. Hvorfor hadde han ikke bare forblitt hjemme i sin forholdsvis trygge verden? Patrick tenkte igjen på sin sønn som nå ville vokse opp uten en far og sin kone som nå ville være enke og han hatet seg selv for å ha forlatt dem, alt for denne kampen som nå virket både bortkastet og som snart var over.

 

Han var lei av å tenke, tenke over alt, denne verdenen av «hvorfor» og «hva» og alt sammen, lei av å håpe et håp som ikke ville nå frem, lei av å tenke over alt han kunne gjort annerledes om han hadde fått en sjanse til. Lei av alt sammen og han merket at han mer enn å se kona si og sønnen sin igjen, mer enn å få en hevn som han ikke var så opptatt av lenger uansett, mer enn alt annet ønsket han å få fred. Og han betraktet det grønne lyset som nærmet seg ham med stormskritt og hadde han hatt tid til å hviske ville han hvisket…

 

«så ta meg da, la meg gå.»

Ingen ord var nødvendige lenger for alt var mørke og ingenting og Patrick som lå med vidåpne øyne og stirret opp på verden gjennom øyne som like gjerne kunne vært gråstein for alt de ikke så. Og dødseteren som tok opp tryllestaven hans og betraktet den med fascinasjonen en barn viser overfor såpebobler, observerte den og følte seg som om han hadde vunnet den største teddybjørnen på tivoli. Og som så fortet seg av gårde før han rakk å føle skyld og det lille ordet som tross alt prøvde å presse seg frem i alle hans drømmer. Ordet «beklager»…

Lily & Dash & more :)

Det var antakelig ikke noe sjakktrekk fra min side å kjøpe Pokemon Black siden jeg nå har spilt det enormt mye siden mandag. Men det er definitivt det peneste Pokemon-spillet så langt og det føles nytt på en måte i stedet for å føles som en kopi av alle tidligere Pokemon-spill, samtidig som det er tradisjonelt nok til å føles hjemmekoselig. Og det har en bedre story i tillegg så det er kult. Problemet er bare det at jeg blir såå hekta. Ja ja 😉 Ellers så har jeg lest ferdig Harry Potter 7 nå (jeg leste den for andre gang nå i juli og likte den enda bedre enn sist faktisk og herlighet som om jeg skulle ønske jeg var J.K. Rowling, ikke på grunn av pengene og suksessen mest, men fordi hun fikk en sånn ide til noe å skrive som engasjerte henne nok til å skrive på det i flere år. Jeg prøver meg på nye skriveprosjekter hele tida, men jeg tror det som mangler virkelig er en ide som fascinerer meg nok. Og jeg har så store drømmer og mål og liker å tenke at hvis jeg virkelig, virkelig ble betatt av en ide så ville jeg klart å skrive videre på det uansett.

Anyway. Jeg lovet på et eller annet tidspunkt at jeg skulle anmelde alle bøkene jeg bestilte på Amazon i slutten av mai og det løftet har jeg tenkt å holde, noe som vil resultere i at dette innlegget i hovedsak vil brukes på en anmeldelse av boka “Lily & Dash’s book of Dares” og jeg setter i gang med en gang:

Lily & Dash’s Book of Dares av David Levithan og Rachel Cohn

?I?ve left some clues for you.
If you want them, turn the page.
If you don?t, put the book back on the shelf, please.?

So begins the latest whirlwind romance from the New York Times bestselling authors of Nick & Norah?s Infinite Playlist. Lily has left a red notebook full of challenges on a favorite bookstore shelf, waiting for just the right guy to come along and accept its dares. But is Dash that right guy? Or are Dash and Lily only destined to trade dares, dreams, and desires in the notebook they pass back and forth at locations across New York? Could their in-person selves possibly connect as well as their notebook versions? Or will they be a comic mismatch of disastrous proportions?

Rachel Cohn and David Levithan have written a love story that will have readers perusing bookstore shelves, looking and longing for a love (and a red notebook) of their own.
(Beskrivelsen av boka på Goodreads.com)

Dette er den tredje boka David Levithan og Rachel Cohn har samarbeidet om og den andre av samarbeidsprosjektene deres jeg har lest og den ga meg først lyst til å samarbeide med noen om en bok selv, litt på samme måte og den ga meg etterpå veldig lyst på en Dash i livet mitt for jeg liker Dash, han er en veldig fin karakter. Lily er på mange måter en typisk sånn karakter jeg streber litt etter å være som, den litt quirky, naive og optimistiske typen som jeg personlig også kjenner meg lett igjen i. Men Dash, som er en mer sarkastisk type er egentlig mye morsommere å lese om sånn i lengden og det er i hans kapitler jeg satte inn flest post-it lapper (ting jeg setter inn der det står noe genialt). Men det kan jo også handle om at jeg liker skrivestilen til David Levithan veldig godt og da. Uansett, “Lily & Dash”-boka er en sånn bok som ikke helt kan beskrives uten å høres noe rar ut. Og hvis man bare leser en tilfeldig side midt i så gir det ikke mening i det hele tatt. Men hvis man starter fra begynnelsen og først kommer inn i det gir det hele mening og er i tillegg veldig fint for dette er en kul bok. Den er søt, lett å lese og svært stemningsfull.

Egentlig er det bare noen få ting å kommentere på. Det ene er at jeg leste den på feil tidspunkt for dette er en bok som egentlig definitivt burde leses i juleferien. Men det er jo ikke bokas feil at jeg leste den i juni fremfor desember. Det andre er at det er en litt overfladisk bok i lengden føler jeg. Jeg likte den og det var en fin historie og alt det der, men det er noen ganger med bøker og filmer at jeg føler det trengs noe alvor og kanskje et dødsfall ting er i skyggen av eller liknende (og det høres jo litt feil ut når jeg skriver det på denne måten, men jeg håper folk forstår hva jeg mener), det blir litt for lett sånn det er og en sjarmerende fortelling, men ikke noe dypere man tenker særlig over i ettertid. Men hovedsaklig likte jeg det meste altså og nå skal jeg trekke frem noen elskverdige utdrag fra denne boka som viser det episke ved den:

“I mean, what if love isn’t a yes-or-no question? It’s not either you’re in love or you’re not. I mean, aren’t there different levels? And maybe these things, like words and expectations and whatever, don’t go on top of the love. Maybe it’s like a map, and they all have their own place, and then when you see it from the sky – whoa.”

“There are just lots of possibilities in the world…I need to keep my mind open for what could happen and not decide that the world is hopeless if what I want to happen doesn’t happen. Because something else great might happen in between.”

“I find I very rarely live up to my words. And since you know me primarily through my words, there are oh so many ways I can disappoint.”

Og samtidig som jeg kommenterte på det overfladiske ved denne boka så er det noe av sjarmen også, man får lyst på en verden med bibliofile smarte personer som treffes på unikt vis i et julemagisk New York og opplever kjærligheten. Det er en så fin klisjé og av og til er det akkurat det man trenger. Noen ganger er det mer enn nok.

Terningkast 5!

***

Og ellers så er musikalcder og filmer gøy og jeg har bestilt tur til København på nettet (jeg føler meg flink som klarte å bestille båttur og hotell og alt for meg og mamma helt selv) fra 16. juli til 19. juli så nå har jeg en ting til å se frem til. Dessuten skal jeg dette: http://www.facebook.com/#!/event.php?eid=224170124268000 til helgen og det tror jeg kan bli ganske gøy 🙂 Så livet er fint og nå skal jeg finne på andre ting og så kommer det nok et blogginnlegg om noen dager =D  


der Karoline babler i vei om ting som nye innkjøpsepiskheter ;)

La meg se, nå har jeg drukket solbærtoddy, jeg har hatt ferie i nesten tre dager, jeg har spilt masse Nintendo og nå skal jeg altså skrive dette fascinerende blogginnlegget hvis poeng kort og godt er å vise nye innkjøp. Jeg fikk nemlig penger til bursdagen min (som var for ca en uke siden) og jeg fikk lønn forleden dag og da måtte det shoppes 😉

Så da setter vi i gang:

Jeg fikk en sånn liten ide om å tegne nye innkjøp jeg gjorde via to 500-lapper og et gavekort på H&M på lørdag, liksom for å illustrere det hele og fordi jeg ikke har noe kamera og da må det tegning til 🙂 Og jeg har laget en liten oversikt over tingene som her er tegnet på paint ms som kan sees her:

Det er jo ikke så tydelig, men det som står skrevet om i gult og grønt og derfor er mest utydelig er bøker, to bøker faktisk som jeg kjøpte på Outland og som heter “Palimpsest” og “Rose Daughter” og begge virker som de er nydelig skrevet 🙂 Men merksnodelig nok er jeg faktisk mer happy over klærne jeg fikk tak i, noe som er noe utypisk meg, men så begynner jeg i år og utvikle mer interesse for klær enn noen gang før. Og klærne var for eksempel en dritstilig t-skjorte og en innmari fin kjole som gjør at jeg har sinnssykt lyst på strålende solfylt kjolevær sånn at den kan brukes. Da jeg tegnet tegningen glemte jeg å ta med cden jeg kjøpte meg som er en cd fra 2011-oppsetningen av “The Wizard of Oz” fordi jeg trengte en cd med “Wizard of Oz”-musikk i musikalcdsamlingen min selv om det her altså ikke er snakk om Judy Garland, men en ny teaterversjon. Uansett er musikken fin og jeg likte følelsen da jeg fant den på Platekompaniet av at jeg nå hadde funnet noe jeg ikke en gang visste at jeg ønsket meg. Det er en fin følelse 🙂

Ellers kjøpte jeg meg Pokemon Black i dag fordi jeg ikke tror jeg noensinne vil vokse fra Pokemon-spill fordi de tross alt er veldig gøy og det er jo strategi så man kan på en måte kalle det intellektuelt og.

Også var jeg på hovedfilialen og lånte 4 cder og fire filmer (!) og alt sammen selvsagt i sjangeren musikal fordi jeg tydeligvis har oppriktig lyst til å få musikaloverdose (selv om jeg ærlig talt ikke tror det er mulig for meg å få nok av musikaler, det er en ting jeg syns er bare helt vidunderlig) og nå har jeg egentlig brukt mesteparten av dagen til å spille Nintendo på ymse maskiner, noe som jeg føler er en meget fornuftig bruk av tiden, minst like fornuftig faktisk som hvordan jeg nok kommer til å se på en eller annen musikalfilm så snart jeg er ferdig med dette innlegget.

Så livet er en fin ting og i morgen skal jeg dra på kafé og spille mer Nintendo og lese mer på Harry Potter 7 og generelt sett har jeg bare tenkt å kose meg 🙂 Og så kommer det nok et nytt blogginnlegg enten onsdag eller torsdag! Vi bables =D