Et musikalmeme jeg fant :)

Så, nå har jeg spist middag og i går fikk jeg skrevet en ny cv så det er jo bra. Det som er dumt er at jeg enda ikke har fått attest fra butikken jeg jobba på før og den må jeg ha uansett hvis jeg ender opp med å komme til intervju og siden jeg ikke har den så har jeg ikke søkt på noen jobber enda (utenom en bokhandel der jeg ikke var det de så etter dessverre, muligens fordi søknaden jeg sendte dem var helt elendig og jeg er ganske erfaringsløs). Og for øyeblikket går det jo greit, men det jeg har av penger vil da umulig vare evig og jeg er litt bekymret, dessuten er det behagelig med mye fritid, men det begynner å bli ganske kjedelig. Sukk…

Utenom sånt så er ting fint og nå gleder jeg meg til ny idolsesong (og gleder meg over at det skal sendes masse idolepisoder i begynnelsen (de skal basically få unnagjort alle auditionepisodene på to uker og det er ganske rått). I tillegg er boka jeg leser på nå veldig fin siden Ali Smith på mange måter er et geni og det har vært “The Simpsons”-himmel og sol en hel del i dag. Men jeg tenkte ikke å bable så mye, i stedet har jeg funnet et musikalmeme her: http://crossoverman.livejournal.com/545938.html og den tenkte jeg å svare på selv.

Musikalmeme

Name 10 of your favourite musicals.
In no particular order:

1. Spring Awakening
2. The Last 5 Years
3. Wicked
4. Les Miserables
5. Annie
6. Next to normal
7. Avenue Q
8. Book of Mormon
9. Sweeney Todd
10. We will rock you

Have you ever seen these shows live? If so, where?

Jeg har sett Spring Awakening, Wicked, Les Miserables (konsertversjon), Annie, Next to normal og We will rock you

What’s your favorite song from play 2 (The Last Five Years)?

“See, I’m smiling” fordi den starter så håpefullt og bare blir mer og mer sår

Who’s your favorite character from play 4 (Les Miserables)?

Javert, han er AWESOME!!!

What’s your favorite scene from play 5 (Annie)?

Maybe, jeg er veldig glad i den scenen

What’s your favorite lyric from play 8 (Book of Mormon)?

“I am a Mormon, a Mormon who just believe”

From play 10 (We will rock you), which character are you most like?

Galileo tror jeg, selv om jeg gjerne skulle sagt Scaramouche bare fordi hun er så kul

Can you quote every line from play 1 (Spring Awakening)?

Nei, men jeg kan mange av sangtekstene helt utenat

How many times have you seen play 3 (Wicked)?

En gang, men jeg dagdrømmer stadig vekk om at den settes opp i Norge eller blir film
og ville gladelig sett den mange flere ganger

If you could be anyone from play 6 (Next to normal), who would it be? Why?

Henry, han er kanskje stoner, men sliter desidert minst av karakterene i Next to normal

What’s your favorite song from play 7 (Avenue Q)?
“It sucks to be me” egentlig, hvert fall for øyeblikket

What’s your favorite quote from play 9 (Sweeney Todd)?

Klarer ikke helt å bestemme meg

Out of all these plays, which one is your absolute favorite?

Spring Awakening!!! <3

Who’s the best Broadway actor?

Philip Quast og Christian Borle, jeg er kjempeglad i begge to, hver på sin måte

Who’s the best Broadway actress?

Kristin Chenoweth, hun er perfekt!

What’s the best musical they turned into a movie?

Annie av de topp ti musikalfavorittene for øyeblikket

Is there a musical you DON’T like?

Ja

If so, which one? Why?

Jeg liker ikke “High Fidelity”-musikalen siden jeg lytta til cden og bare nei,
musikken var ikke min smak rett og slett og jeg likte ikke sangstemmene.
I tillegg syns jeg Andrew Lloyd Webber er ganske overvurdert selv om jeg
så absolutt har sansen for enkelte av musikalene hans.

Do you think the movie versions are better, or the original Broadway plays?
Jeg har jo ikke sett musikaler på Broadway (heller i Oslo eller i London), men generelt
sett er musikaler best live syns jeg, det er en helt magisk stemning ved å se noe mens
det skjer på scenen syns jeg

This or That:
The Producers or RENT – RENT (tror jeg, de har flotte kvaliteter begge to)
Wicked or Chicago – Wicked definitivt!
Fiddler on the Roof or Oklahoma – Fiddler on the roof
Thoroughly Modern Millie or 42nd Street – Thoroughly Modern Millie
(der har jeg sett filmen, når jeg har sett 42nd Street kan det selvsagt skje endringer kanskje)
Hairspray or Grease – Hairspray (I can hear the bells, starter å synge for seg selv)
***

Der ja, da er spørsmålene besvart. Forøvrig er det ganske teit at det er en fotballbane like ved der jeg bor, det bråker massevis fra den for øyeblikket. Men nå tenkte jeg å avslutte dette antakelig ganske uinteressante blogginnlegget og så blogger jeg nok igjen på torsdag for da er det jo en ny måned og på tide å oppsummere litt 🙂

Idolsang og Idoltanker =D

For øyeblikket ser jeg litt på SYTYCD-repriser på TvNorge og i går var jeg på Splittet Skjerne og det var fint. Og nå er det søndag og jeg skal etter hvert vaske klær, men før det tenkte jeg å blogge litt og drikke te og generelt sett være lat. Men nå tenkte jeg å komme til poenget, dette innlegget er det nemlig en plan for og det er å bable litt om Idol. Det starter nemlig en ny sesong på tirsdag og jeg gleder meg siden jeg i grunnen er veldig glad i slike programmer. Og siden jeg har sett alle de tidligere sesongene av norsk Idol tenkte jeg først å ha et lite segment jeg velger å kalle:

Hvordan få meg til å bli en fan av deg og muligens til og med stemme


Det burde være selvsagt, men det er likevel mange som ikke tør å stole på at det er nok å være seg selv sånn man er og det syns jeg er synd. En kan innvende at de, med unntak av Margaret kanskje, som har vært mest unike sjelden har pleid å komme så langt, men jeg tenker der også litt sånn at det viktigste ikke er å komme langt på Idol, men heller ha en Idol-periode der man i ettertid kan tenke at man i alle fall om ikke annet var tro mot seg selv. Og jeg er ganske positivt disponert overfor de som synger selvskrevne sanger slik som Iselin og Isabella for eksempel, det viser at man har musikalitet og noe i musikkbransjen å gjøre og det gjør at du uansett skiller deg ut fordi det er utrolig personlig med noe man selv har skapt.

Tilsvarende liker jeg veldig godt når folk tar med seg instrument på audition for da ser man at de kan noe mer enn bare å synge og hvis de blir artister siden så vil det nok være en positiv ting uansett. Dessuten blir det mer stemning av det og mer intimt og det syns jeg er fine ting.

 

Jeg syns alltid at det er mange poplåter som gjentar seg, som flere slår til med. Og jeg syns det er en stor mangel på originalitet i det hele tatt når folk velger sanger på Idol og det syns jeg er synd. Personlig syns jeg flere burde synge musikalsanger og sanger fra Disney-filmer og det er jo ikke det spor overraskende at jeg foreslår det, men jeg tenker virkelig at særlig musikalsanger burde vurderes oftere. Og nå veit jeg at det er mange som har sine fordommer overfor musikaler, men musikaler er så mye mer enn hva folk tenker først. Vi har rocka sanger i Spring Awakening som er dødsstilige (og som i enkelte tilfeller gir deg en unnskyldining for å se “fucked” på tv), vi har humoristiske sanger fra eksempelvis Avenue Q og Book of Mormon, det er obskure musikaler som “Bare: A Pop Opera” som alt for få har hørt om, mer jazza greier og klassiske musikalnumre, rett og slett et mylder av muligheter. Og Disney på sin side appellerer jo til den nostalgiske siden hos folk 🙂

 

En av tingene som irriterer meg er når folk synger sanger av syngedamer som Whitney Houston, Mariah Carey og Celine Dion osv. Greia er nemlig det at mens disse syngedamene ikke er noe som interesserer meg særlig mye musikkmessig (for meg er disse artistene i samme kategori som boyband, noe jeg har vokst fra), så kan de virkelig synge. Man trenger ikke å like dem, men de har flotte sangstemmer og hvis man er i det rette humøret så er de morsomme å synge sanger av om man spille SingStar eller å lytte til i ny og ne. Men pliiis ikke syng dem på Idol. For det første er det lite originalt siden mange gjør det hver eneste Idol-sesong. For det andre så er du ikke den nye Whitney (eller en av de andre, velg etter humøret), beklager. For det tredje virker det etter min mening utrolig show-off og det er mest det som er problemet mitt når noen velger slike sanger. Det er sånn jeg ser det enormt irriterende når deltakere på Idol synger slike sanger for da triller de toner, de overdriver og det virker for meg litt sånn “å se på meg, se hva jeg kan gjøre”. Dessuten er tonetrilling veldig irriterende veldig ofte.

Om man velger en sang av Aretha Franklin eller for eksempel “I’m not going” (eller hva den nå heter) fra musikalen Dreamgirls så ha nok sjel. Sånn jeg ser det er det enkelte sanger der man må ha masse lidenskap mens man synger og gi 150 % og “Respect” for eksempel av Aretha Franklin er en slik sang. Den høres helt feil ut i mine ører om man bare synger den mer rolig og stillferdig, du må tørre å synge med fullt trøkk og ekstremt sterk innlevelse. Det er det som gjør at jeg alltid blir litt bekymret når folk velger sanger av Aretha Franklin for det er heller få som tar den helt ut, som gir absolutt alt og til og med litt mer. Og greia er at du trenger ikke å synge helt reint hele veien, om du sliter litt med noen toner går det bra, cluet er bare at du må ha nok lidenskap.

Det er noen sanger som er så bra at de ikke burde covres mer. Eksempler på dette er “Hallelujah”, “Stand by me” og “Bohemian Rhapsody”. La oss ta for oss “Bohemian Rhapsody” først. Jeg syns det er helt greit at denne sangen covres i musikalen “We will rock you” for der synges hele sangen, til og med de mer merkelige delene og det synges av fantastiske vokalister ikke minst, men problemet med den på Idol er at de aller fleste bare synger “Mama, i just killed a man”-delen og det geniale med “Bohemian Rhapsody” sånn jeg ser det er at den både har de pene delene og de rare delene som man veit er fulle av symbolikk og at dette skaper en fortryllende musikalsk symbiose. “Hallelujah” på sin side har blitt covret veldig fint før, men nå syns jeg den burde forbeholdes de som har covret den før og ikke synges i hjel på Idol. “Stand by me” på sin side liker jeg i Ben E. Kings versjon og Timon & Pumbas versjon, men ingen andre versjoner av den sangen har falt i smak hos meg og derfor håper jeg ingen synger den på Idol for jeg har klare preferanser når det gjelder den sangen og misliker det når noen synger sanger jeg elsker på feil måte.
***

Og det var mine ønsker for Idol-deltakere og nå tenkte jeg å gå over til den kanskje enda mer spennende delen av dette innlegget, nemlig dette:

 

 

Huff, dette kommer jeg sikkert til å angre på. Ja ja 😉 Og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med å poste teksten til denne idolsangen sånn at lesere har sjansen til å synge med:

Idolsangen (med delvis ny tekst)
(tekst: Karo & melodi: Gud, hvor du er dejlig/Bjelleklang)

Jeg satt i sofa’n og så på idol igjen,
vil jo vite hvem som synger
så hvert klare hjerte gynger,
det var herlig det,
kom å se

Noe var komisk, derfor var det verdt å se,
noen sang om karameller,
det var love for alle penga,
det var sånn det var

Og jeg sang

“å, om jeg bare kunne synge,
synge så alle hjerter sto i brann,
klart du kan,
å, om jeg bare kunne synge
så alle stoppet for å se”

Det var en ny sesong og målet mitt var klart,
skulle se hver episode
i en selsom periode
i en ny sesong,
ny perrong

Noen sang rock og andre klina til med jazz,
det var noen med ballader
og litt uslipte fasader,
det var sånn det var

Og jeg sang

“å, om jeg bare kunne synge,
synge så alle hjerter sto i brann,
klart du kan,
å, om jeg bare kunne synge
så alle stoppet for å se”

Dommerne smilte, klaget, gråt og smilte mer,
noen sukket, noen stønnet,
noen trampet så det drønnet
de var engasjert,
involvert

Og jeg selv koste meg for jeg var klar for alt,
klar med te og klar for stemming
med mobilen under temming,
det var sånn det var

Og jeg sang

“å, om jeg bare kunne synge,
synge så alle hjerter sto i brann,
klart du kan,
å, om jeg bare kunne synge
så alle stoppet for å se”

Jeg vet det er teit å ta helt av fordi
de sender en serie som får meg på gli,
men sånn er jeg bare og saken er grei,
nå blir det litt snart idol-titting på meg

Og jeg sang

“å, om jeg bare kunne synge,
synge så alle hjerter sto i brann,
klart du kan,
å, om jeg bare kunne synge
så alle stoppet for å se”

(La la la la) Så alle stoppet for å se
(La la la la) Så alle stoppet for å se

Og jeg sang

“å, om jeg bare kunne synge,
så alle stoppet for å se”

(La la la la) Så alle stoppet for å se

Bokettersynet – Der Karoline intervjues av Akima Montgomery ;)

Heisann, dette innlegget føres ikke i pennen av Karoline, men heller av Karolines alter ego Akima Montgomery. Her skal nemlig den godeste Karoline intervjues og det høres jo mye mer logisk ut om man intervjues av ens alter ego enn av seg selv 😉 Og jeg starter med et bilde av meg selv siden jeg er av den muligens gammeldagse oppfatning at intervjuer bør starte med et bilde av den intervjuende. Her er jeg:

Jeg er virkelig fotogen, det bildet trengte bare knappe fem minutters produksjon =D Uansett, jeg og Karoline liker artiklene i lørdagsmagasinet til Dagbladet ganske godt og der har de av og til noe de kaller “Bokettersynet” og så tenkte vi å lage en karolinsk versjon av dette. Og siden vi ikke har hatt noe magasin i nærheten med denne artikkelen i dag har vi valgt å ta utgangspunkt i dette: http://www.dagbladet.no/2009/11/06/magasinet/litteratur/bokettersynet/8915649/. Nå er hverken Karoline eller noen av hennes alter ego-er noen store fans av Frp, men vi er fans av bokintervjuer og der hadde vi en grei mal. Vi har selvsagt vår karolinske og akimaiske vri, men det er jo en selvfølgelighet. Og da setter jeg i gang:

BOKETTERSYNET- INTERVJU MED KAROLINE AV DEN BIBLIOFILE SORTEN!!!

Jeg møter Karoline på en tirsdagskveld i august og der vi først er nære å sette oss i Karolines knallrøde sofa går ferden raskt ut på balkongen siden det tross alt er strålende solskinn. Og Karoline stråler som sola og nå er jeg selvfølgelig litt partisk, alter ego som jeg er, men hun er virkelig et koselig menneske å tilbringe tida sammen med. Jeg vil herved poste et bilde av Karoline som viser denne überkule skapningen på beste måte.

Hun er helt klar for å gi deg en klem 🙂 Uansett, Karoline tar meg blidt i mot og så setter vi oss på balkongen og lar praten gå om bøker.

Akima Montgomery (AM): Hva er ditt forhold til bøker?

Karoline (K): Jeg elsker dem, selvsagt. Det er få ting som er like magisk som et bibliotek eller en bokhandel, sistnevnte av srlig stor vidunderlighet hvis man har med seg penger eller bankkort.

AM: Jeg skjønner! (Karoline grer litt hår bak øret i en tilfeldig bevegelse, en typisk sånn bevegelse man ikke tenker over at man gjør, som bare skjer, litt á å bite negler.)

Vi ser ut på utsikten, fotballbanen like ved der det er full aktivitet, andre blokker i horisonten, himmelen er klar og lyseblå. Det er en utmerket dag til å dele blikk og konversasjon og jeg spør Karoline om hvordan hennes forhold til bøker begynte.

K: Nei altså, jeg lærte å lese like etter at jeg startet på skolen og knakk lesekoden forholdsvis raskt og fra og med julaften da jeg var syv var jeg superlesehest. Jeg var hun i klassen som smugleste i kjedelige timer og stappet sekken full av bøker hver morgen, jeg har alltid elsket bøker.

AM: Jeg skjønner, jeg liker bøker godt selv.

Vi smiler til hverandre og Karoline spør om jeg vil ha noe å drikke, noe jeg svarer pent nei takk til. Karoline på sin side tar en slurk av glasset sitt med iste.

AM: Hva slags bøker leste du i oppveksten?

K: Å, det er et sånt spørsmål jeg alltid har hatt lyst på. (Karoline svarer så snart hun har satt fra seg glasset sitt og fortsetter så videre.) Jeg leste mye Barnevaktklubben, Grøsserne, Sweet Valley High og Animorphs i tolvårsalderen og før det hadde jeg veldig sansen for Bobsey Barna og Gulltopp-bøker arvet av mamma. I tillegg elsket jeg Klaus Hagerup og triste Lurlene McDaniel-bøker og var medlem av TL-klubben en stund i de tidlige tenårene.

AM: Aha! Hva leser du mest nå da?

K: Engelske bøker under sjangeren YA (Young Adult,  red. bemerker) og annen skjønnlitteratur og av og til slår jeg til med litt astrologi-bøker for variasjons skyld.

AM: Jepp! Og har du noen yndlingsforfattere?

K: Ja, mange. Men mine klare favoritter er nok A.S. King, Rhys Thomas, Sarah Dessen, Jaclyn Moriarty, Steve Toltz og Joe Meno, bare for å nevne noen.

AM: Den er grei. (Jeg ser gjennom notatene mine og finner det ene spørsmålet som alltid føles naturlig å spørre bokormer, en art Karoline så definitivt er en del av.)

AM: Skriver du selv eller bare leser du?

K: Jeg skriver selv, jeg leser mye mer enn jeg skriver, men jeg er forfatterspire og lever for Nanowrimo (internasjonal greie der man skal skrive roman på 50 000 ord på en måned, red. bemerker). Og det er mange som er mye flinkere enn meg selvsagt, men jeg liker skriving veldig godt.

(Karoline smiler et drømmende smil som sier mer enn ord og jeg blir glad av det hele. Så kommer jeg på notatene mine og ser ned på dem og oppdager at det ikke er så mange igjen.)

AM: Er det noen ting du skulle ønske forandret seg i den norske bokbransjen?

K: Jeg syns det kanskje er litt for stort fokus på de allerede kjente norske forfatterne. Det er mange fantastiske forfattere som avisene sjelden skriver om og jeg syns man skal tenke vidt. I tillegg føler jeg at blader burde intervjue forfattere oftere og er for at mer engelske ungdomsbøker skal oversettes til norsk, John Green for eksempe, just saying. Og avisene burde poste tekster skrevet av talentene på Skrivebua.no stadig vekk.

(Karoline tenker seg om før hun  fortsetter.)

K: Men jeg syns generelt at det ikke er så mye å klage over, jeg liker norsk bokbransje og jeg liker bøker.

AM: Ja, jo. (Jeg ser ned på notatene mine igjen og oppdager at bare tre aspekter gjenstår. Men det er ingen flere spørsmål ellers.)

AM: Da er vi visst ferdig med spørsmålene egentlig og har bare miniatyrphotoshooten og kategoriene favoritter, boka du vil brenne og boka du leser nå igjen. Klar for det!

K: Klar som et egg!

Vi reiser oss og går inn og der tar jeg bilde av den ene bokhylla som Karoline for anledningen har dekorert.

K: Jeg tenkte å ha rød løper i dag, dvs. la det røde teppet lede opp til hyllen med yndlingsbøker.

AM: Så kult! (Jeg blir straks imponert og foreslår at vi kan la de tre favorittbøkene til Karoline gå den røde løperen siden de er stjerner, noe Karoline er helt med på.)

   

K: Bøkene er fra venstre: “A Fraction of the Whole” av Steve Toltz, “Jeg savner deg, jeg savner deg” av Peter Pohl og “Stargirl” av Jerry Spinelli. Og jeg har egentlig mange flere favoritter, men de tre bøkene er de jeg velger for øyeblikket om jeg må velge tre favoritter. Men hvilke bøker jeg elsker mest forandrer seg fra dag til dag altså.

AM: Jeg skjønner! (Vi går straks videre til boka Karoline leser på for øyeblikket.)

K: “Pinnsvinets eleganse” av Muriel Barbery. Jeg har ikke blitt hundre prosent overbevist av den så langt, men den er fin. Og se, den står der på gulvet med den røde løperen i bakgrunnen, det skal liksom symbolisere alle bøkers dype ønske om å være blant noens favoritter, ønsket om å gå opp den røde løperen slik som stjernene.

AM: Ah, smart! Og sist, men ikke minst lurte jeg på hvilken bok du vil brenne?

K: Man kan da ikke brenne bøker, det er bøker jeg har likt mindre enn andre, men ingen fortjener brann. Jeg hatet den scenen der de brente bøker i “The Day after Tomorrow”.

AM: Sant nok. (Karolines uttrykk viser klart at tanken på å brenne bøker ikke er en tanke hun har særlig sansen for og jeg skjønner henne godt. Jeg bestemmer meg for å oppmuntre henne når vi avslutter intervjuet.)

AM: Du har vært veldig hyggelig å intervjue. Lykke til med skrivingen og lesingen og takk for at du lot meg prate med deg om ditt forhold til bøker.

K: Det var en glede!

Vi gir hverandre en klem og like etter drar jeg mens jeg smiler over hvor hyggelig dette var. Bøker kan virkelig samle folk!
***

Og det var intervjuet mitt med Karoline og med det har jeg ikke noe mer på hjertet. Men Karoline vil nok stå bak de neste innleggene og det er jo rett og vel siden jeg tross alt kun er Karolines alter ego. Og neste blogginnlegg dukker sikkert opp om noen dager og i mellomtiden får alle ha det supert =D

 

En liten dose tankespill

Det jeg liker best med diktsamlinger er at de inpirerer meg, inni hodet mitt dikter jeg selv. Med romaner og til og med noveller bare leser jeg og med dikt føler jeg at jeg deltar i større grader selv mens jeg leser fordi det er mer personlig. Jeg bare tenkte på det. Som jeg tenker på at jeg for øyeblikket på en måte lever helt i min egen verden uten jobb, studier eller annet å fylle tiden med. Men fra og med i morgen skal jeg gå mer innfor å havne i arbeid, gjøre mitt for å få et liv som ikke bare er tomt vas som jeg kaster bort.

Men jeg er tilfreds da og jeg klarer meg veldig fint i leiligheten min selv om det noen ganger plutselig går opp for meg at jeg er alene her, at dette er bare mitt sted, mitt ansvar. Det er ganske rart. Og jeg leser og jeg ser film og jeg gleder meg til litt forskjellige ting utover høsten som blir koselig. Som Oslo Bokfestival og Oslo Kulturnatt i september, som Nanowrimo i november og de tre, fire forestillingene jeg har mål om å få sett i løpet av høsten selv om jeg slett ikke aner helt hvordan. Det er så mye å glede seg over og se frem til egentlig. Ellers har jeg følt meg litt slem i dag for jeg trente i stad i stedet for å se på minnemarkering for Utøya og bomben på tv og så badet jeg og da de sendte det hele i reprise så jeg ti minutter før jeg ikke orka mer bare fordi det var så deprimerende. Jeg vet ikke hva det sier om meg som person, men jeg orker bare negative ting i små doser, jeg klarer ikke mer. Hvis jeg ser en trist film så må jeg ta en del pauser med ett eller annet oppmuntrende og samme med triste bøker og det er kanskje en slags forsvarsmekanisme, jeg vet ikke. På samme tid er jeg heldig for noen prøver å distrahere seg selv uten at det virker, men for meg så virker det som regel. Om jeg prøver å skyve bort bekymringer med å spille nintendo eller se en koselig Disney-film så virker det som regel veldig godt. Problemet ligger mer i at jeg vil at det skal være en grunn til alt som skjer, være seg skjebnen eller en høyere plan. Og noen ting som skjer har ingen grunn, tjener ikke til noe formål og de tingene er så vanskelige å takle. Som hendelsene 22. juli. Jeg venter fortsatt på å våkne og at alt det der skal ha vært et mareritt for jeg vil ikke at det skal være sant, jeg vil ikke at verden skal være så syk at personer kan gjøre så grusomme ting, jeg vil ikke at folk skal være triste og skadede og kanskje slite psykisk, jeg vil at alle skal ha det bra. Og jeg hater at jeg ikke bare kan klapppe i hendene og så er alle lykkelige.

Og dette innlegget skulle ikke handle om Utøya en gang, egentlig skulle det ikke handle om noe. Egentlig bare følte jeg at jeg trengte å blogge igjen og der jeg har lest fine bøker og sett fine filmer i det siste så er det ikke ting jeg har så mye tanker om at en anmeldelse er på sin plass. For jeg så Rango i går og den var dritstilig og nydelig animert, men jeg greide ikke å engasjere meg hele veien likevel og generelt sett er jeg håpløs når det gjelder å konsentrere meg om filmer. Og det rare er at jeg så Sucker Punch i stad og den var skikkelig eye candy, flott filmet og spennende som bare det, men så kom det actionscener og hos mange er actionscenene det som fenger med en film, men for meg mister jeg konsentrasjonen under dem, da begynner jeg å føle mindre med på filmen og mer med på internett, da glir jeg bort fra filmen og når de roligere scenene tar til trenger jeg litt tid på å hente meg inn. Men så elsker jeg scenene som er stillere, scener som bare er noen som prater sammen eller kanskje enda roligere enn det, hvert fall delte øyeblik. Da følger jeg ekstra nøye med for ikke å gå glipp av noe. Og jeg liker særlig de rolige scenene i filmer med mye action, det var for eksempel scenene med Leonardo Di Caprio og Marion Cotillard jeg likte definitivt best i Inceptions, de likte jeg så godt at jeg ble frustrert når skyting og slikt igjen tok til, noe som sikkert gjør meg til et rart menneske. Samtidig var scenene mellom Spiderman og Mary Jane Watson det teiteste i alle Spiderman-filmene da så det kommer nok litt an på. 

Og nå leser jeg altså på en veldig fin diktsamling og boka “Pinnsvinets eleganse” og jeg tror nok det vil dukke opp en anmeldelse av en av de i det minste etter hvert da så det er jo fint. Men dette innlegget er schizofrent nok allerede så jeg tror jeg lar blogg være blogg og ser litt på en av mine egne filmer litt. Og så har jeg jo skrivekonsepter og Nintendo Wii og det er jo kult. Vi bables!

Meme-dings og ymse annet av det fascinerende slaget :)

Livet mitt er ganske kjedelig og innholdsløst for tida, men jeg syns det i grunnen er mest fint likevel. Og nå har jeg endelig lest ut den dumme boka jeg holdt på med som hadde et flott konsept og var godt skrevet, men som jeg var dritlei ganske fort. Så nå kan jeg lese andre bøker. Ja, jeg tenker på bøker veldig mye, ingen overraskelser der. Og takket være Kristine og Vibeke fikk jeg et gavekort på Ark Bokhandel (fordi de fikk bo hos meg under Øya-festivalen, jeg trengte jo ikke noe for det, men gavekort faller alltid i smak da) som gjorde at jeg nå eier “Confederacy of Dunces” og “Squirrel seeks Chipmunk”, det er jo kult. Ellers har jeg funnet et meme hos Kathleen og det tenkte jeg å svare på nå:

Meme-dings

stjernetegn: krepsen
øyne: brune.
høyde: 160 cm.

når og hvorfor ble du sint sist? Jeg husker faktisk ikke, men det irriterte meg veldig da jeg ble straffet for å kjøpe en sjokolade på en automat på t-banestasjonen med å klemme fingeren min på tirsdag. Jeg hadde såå lyst til å banne da, men så var det en mor og hennes to barn i nærheten.

hva fikk deg til å gråte sist? det var ikke gråt, men jeg fikk tårer i øynene av en film på Disney Channel for noen dager siden på grunn av musikken, Disney er så gode på rørende scener.
hvilken film eller cd betyr mest for deg? Spring Awakening og Wicked-cdene mine tror jeg.

hva er du god på? jeg er litt flink til å skrive, litt flink til å tegne, veldig flink til å si alfabetet baklengs og innmari flink til å prokrastinere
hva skulle du ønske du var god på? Jeg skulle gjerne vært flinkere til å skrive og tegne enn jeg er og ellers hadde jeg elsket musikalsk talent og det hadde sikkert vært praktisk å være mer sosialt intelligent (jeg sverger for eksempel på at det finnes en spesiell guide noen har der det står hvor man skal se hvis man har en samtale med noen sånn at man ikke ender opp med å føle at man stirrer for mye).
nevn tre bøker du vil beskrive som vakre:

  • Jeg savner deg, jeg savner deg av Peter Pohl
  • This is all: The Pillowbook of Cordelia Kenn av Aiden Chambers
  • A Fraction of the Whole av Steve Toltz (den er teknisk sett mer episk, genial, awesome og fortryllende enn vakker, men jeg elsker den så den må nevnes, fine boka)

hvilke blogginnlegg er du mest fornøyd med å ha skrevet? de der jeg anmelder bøker eller musikaler

hva irriterer deg mest akkurat nå? at jeg kaster bort tida så mye (selv om en del av meg liker akkurat det veldig godt og da)

hvordan var du på ungdomskolen? jeg pakket sekken stappfull med bøker og smugleste i skoletimer som ikke engasjerte meg, jeg var blid og sprudlende og veldig karolinsk, men aldri oppdatert angående hva som hendte med andre i klassen og hvem som datet hvem og slikt, jeg vekslet mellom venn og fiende med den daværende bestevenninnen min fra dag til dag og jeg hatet en tidligere klassekamerat bittert mest fordi hun en gang hadde puttet tyggis i håret mitt uten å si unnskyld, jeg tror jeg tross alt likte ungdomsskolen ganske godt likevel, videregående var vanskeligere for meg og det meste jeg skrev tok plass i den magiske verdenen Valeon
nevn tre ting du vil gjøre før du dør:

  • se musikal på Broadway i New York og shoppe musikalcder og bøker der i samme slengen
  • bo minst et år i Gøteborg fordi jeg elsker den byen
  • få publisert minst en bok, men helst en hel del

***

Jeg utfordrer ingen, men oppfordrer alle som leser dette innlegget til å svaret på dette memet for det er gøy og gir en noe å skrive om i bloggen sin hvis en skulle være i det fantasiløse hjørnet. Og nå skal jeg avslutte dette innlegget med å poste en sang jeg har fått veldig sansen for i det siste:

   

Det er jo en genuint fengende sang syns jeg og sangstemmen hennes er helt grei og så liker jeg bare musikkvideoen veldig godt, jeg syns den er stilig =D Så ja, fine sangen. Og nå skal jeg gjøre noe annet, vi bables!

Warm Bodies =D

 

I dag har jeg spist spagetti rimini, lånt syv bøker på biblioteket og forøvrig ikke gjort så mye interessant. Men jeg har bringebær som jeg skal kose meg med etterpå og livet er i grunnen finfint selv om det er litt innholdsløst for tiden. Og nå skal jeg bable i vei om boka “Warm Bodies” av Isaac Marion =D

Warm Bodies av Isaac Marion


Jeg har et litt rart forhold til zombier. Konseptet “zombie” syns jeg er ganske ekkelt og frastøtende, men på samme tid blir jeg super-interessert på null komma niks når jeg ser bøker om zombier og da særlig hvis det er kjærlighet involvert. Og hvis bøker omtales som “Romeo & Juliet” + Zombier er konklusjonen min “ja takk”, noe som følgelig gjorde at boka Warm Bodies gjorde meg nysgjerrig som bare rakkern. I tillegg var det jo dette med at anmeldelsene var veldig positive og et annet pluss er forfatteren:

Han er jo dritskjønn, det spiller ingen rolle, men det er likbart likevel. Og i ettertid har jeg funnet denne bloggen: http://burningbuilding.blogspot.com/ og den er hans og den er awesome. Yay! 

Men i alle fall var det mange grunner til at jeg begynte å lese Warm Bodies og da jeg var i gang med den angret jeg aldri. I stedet var det en oppriktig nytelse å lese denne EPISKE boka. Vi følger altså R som er en zombie og gjør hele denne “drepe mennesker og spise hjernene deres”-greia og i begynnelsen så stiller han få spørsmål til dette, han bare lever sitt vanlige zombie-liv i en slags post-verden-verden som jeg ikke er sikker på når er egentlig, men jeg tror ikke historien skjer såå langt frem i tid, den føles ikke sånn über-futuristisk. Uansett så forandrer alt seg da R dreper en gutt ved navn Perry og deretter spiser litt av hjernen til Perry og blir interessert i Perrys kjæreste Julie. Så utvikler dette seg til ekte kjærleik og sånt i en zombie-romanse som faktisk er fryktelig søt og rørende.

Og en av grunnene er karakterene. Isaac Marion (som har hatt skikkelig suksess med denne boka, den skal filmes med Nicholas Hoult i hovedrollen visstnok, just saying) har skapt en udød helt av det slaget en har en masse sympati med og gladelig følger. I tillegg har boka andre gode karakterer som M og Julie og Nora blant annet. 

Jeg liker også stemningen i Warm Bodies, det er tøft og vanskelig nok slik det skal være i en bok der zombier har overtaket, men samtidig så er det håp, man føler liksom at det fins lys i horisonten uansett. Og det kule er at denne boka er skikkelig filmatisk, man kan se alt for seg mens det skjer. Det samme gjelder dialogene, de er så gode og sterke og føles realistiske og ekte hele veien. Dessuten er det masse spenning og humor og det er romantisk og kult og jeg har egentlig litt problemer med å skrive en anmeldelse nå for det er i grunnen lite å kritisere ved denne boka.

Hvis man skal kommentere på noe så er det likevel kanskje det at Warm Bodies mangler unedputtbarhetseffekten. Mens jeg leste den så var den herlig, men den var likevel lett å legge fra seg og jeg føler heller ikke noe behov for å lese den massevis av ganger. Disse tingene er dog ingen store problemer og i det hele så er dette en bok som fortjener terningkast 6 og en masse lesere. Og filmen blir sikkert awesome for den var som sagt veldig filmatisk.

Men nå skal jeg avslutte denne anmeldelsen med noen utdrag fra Warm Bodies:

“I want to change my punctuation. I long for exclamation marks, but I’m drowning in ellipses.”

“Every time I go to sleep, I know I may never wake up. How could anyone expect to? You drop your tiny, helpless mind into a bottomless well, crossing your fingers and hoping that when you pull it out on its flimsy fishing wire it hasn’t been gnawed to bones by nameless beasts below.”

og begynnelsen:

“I am dead, but it’s not so bad. I’ve learned to live with it. I’m sorry i can’t properly introduce myself, but i don’t have a name any more. Hardly any of do. We lose them like card keys, forget them like anniversaries. Mine might have started with an ‘R’, but that’s all i have now. It’s funny because back when i was alive i was always forgetting other people’s name. My friend ‘M’ says the irony of being a zombie is that everything is funny, but you can’t smile because your lips have rotted off.”

Og jeg bare vet at jeg virkelig vil at denne boka skal leses for dette er ikke en så veldig god anmeldelse, men det er en veldig sterk bok som får deg til å tenke over hva som gjør en menneskelig og som engasjerer og er virkelig nydelig skrevet. Det er en slik tenksomhet og stillferdighet ved denne boka som var det jeg falt for. La dere dog ikke lure av forsiden der Stephenie Meyer har en blurb. For dette er supernaturlig romantikk på mange måter akkurat som Twilight, men myyye bedre skrevet, mye dypere og klokere og med mer sjel. Og man trenger ikke å like zombier for å like Warm Bodies, man trenger bare å like interessante karakterer, en filmatisk stemning og nydelige skildringer og så er mye gjort. Fine boka!
***

Så da har jeg anmeldt denne boka (og klart å la være å sitere hver side uansett hvor fristende det ville vært) og nå skal jeg lage meg solbærtoddy og se på film og skrive og sånt. Og så dukker det sikkert opp et blogginnlegg om noen dager 🙂


 

Om Biler 2

Siden sist har jeg hatt besøk og nå ser jeg på film på tv litt og har nettopp spist middag. Og jeg har visst forøvrig begynt å ha den nye leiligheten som fast tilholdssted og det er jo fint 🙂 Men jeg skal komme til poenget, tematikken for dette innlegget er en anmeldelse. Jeg har nemlig vært på kino!

Biler 2


Noen ganger oppsøker man filmer med en viss skepsis. Dette var en sånn film. Jeg syns Biler 1 var en helt ålreit film som hadde noen veldig fine øyeblikk, men den var liksom ikke så mye mer enn det. Samtidig så føltes den så ferdig da den sluttet, jeg følte ikke at det var noe behov for en oppfølger. Så jeg var litt usikker på Biler 2, godt hjulpet av ganske lunkne kritikker og en trailer som heller ikke var all verden. Og da jeg satt i kinosalen og ikke var så imponert av forfilmen heller (som var fin og smart, men absolutt ikke like fantastisk som mange av Pixars tidligere kortfilmer) så var det ikke det aller beste utgangspunktet. Men så startet filmen og det tok virkelig ikke mange minutter før jeg ble sugd inn i handlingen, interessert og spent på hva som skjedde nå.

Pixar har et lite luksusproblem og det er at de har laget noen helt eksepsjonelle filmer sånn som Wall-E, Toy Story-filmene, Up! og Ratatouille og derfor har man forventninger som noen ganger er litt for høye. Og det kan kanskje være litt dette som er grunnen til de mindre gode anmeldelsene noen har gitt Biler 2. For sånn jeg ser det er dette en mye mindre ambisiøs film enn mange av Pixars tidligere klassikere, dette er mer en ren underholdningsfilm med et artig hemmelig agent-konsept som appellerer veldig til kidsa og fedrene deres. Og jeg innrømmer at jeg er en av de som har hatt litt for høye tanker om at alt Pixar lager skal overgå deres forrige filmer, men nå ser jeg at det er et for høyt krav. For noen egentlig. Og nei, dette er ikke en bedre film enn Up! og Wall-E, men Biler 2 er på sin måte likevel en virkelig fin film. Absolutt ingen skuffelse og vel verdt å se.

I Biler 2 handler det mest om Lynet McQueens bestevenn Tau-Bill, en karakter som er seg selv 100 % og tidvis er noe irriterende, på samme tid som man ikke ville hatt ham på noen annen måte og det viser seg fort at Tau-Bill lett kan bære en film. I tillegg handler denne filmen om bilrace, hemmelige agenter og kan på mange måter kalles Pixars James Bond-variant, noe som skaper en svært fin film. Historien føles original til tross for noen klisjéer og Biler 2 er når alt kommer til alt veldig underholdende. Og jeg tror riktignok ikke Pixar vil få Oscarprisen for beste animasjonsfilm når den neste utdelingen dukker opp, men det gjør liksom ikke noe. Det viktigste er at en film engasjerer og det gjør Biler 2.

Og en av de flotte tingene med Biler 2 er animasjonen. Som alltid med Pixar er det nydelig å se på og i denne filmen skyldes dette i stor grad settingen som veksler fra amerikansk småby til henholdsvis Frankrike, Italia og Japan og det er også her mye av sjarmen ligger for eldre seere. Det er gøy å se områder man kjenner til fra en masse filmer og bilder bilifisert, se forskjellene og likhetene og kose seg med det. Og stemningen er så fin, så perfekt actionfylt der det er mest riktig og rolig og ettertenksom når det er det rette.

Så dette er en pen film og den er morsom og underholdende, spennende og har fine karakterer, så langt så vel. Det er likevel ikke en film alle vil elske. For mange voksne tror jeg Biler 2 vil være en ganske støyende og slitsom film og den er mindre voksen og sofistikert enn mange andre Pixar-filmer (samtidig som den har sine modne elementer i en gjennomtenkt spionhistorie). Og man er også nødt til å akseptere en rekke urealistiske elementer, men en bør ærlig talt ikke forvente seg store grader av realisme i en film der alt er biler og annen mekanikk. Utenom disse småproblemene er det lite å sette fingeren på og en hel del sjarm og kreativitet.

Så jeg gir terningkast 4 og anbefaler folk å se Biler 2 og se den for det den er, en helt ålreit film som passer perfekt for barn, bilfans og James Bond-fans og ellers er stemningsfull og med en god moral, om enn en ganske velkjent en. Ikke Pixars beste, men slettes ikke dårlig. Pixar er fortsatt kongen!
***

Ellers er jeg litt trøtt nå, men det skal jeg gi blaffen i. Jeg skal heller se en av filmene jeg ikke har sett på en stund litt og drikke cola, spise kjeks og skrive litt. Og så kommer det sikkert et nytt blogginnlegg om noen dager 🙂

The girl who circumnavigated Fairyland in a ship of her own making = EPISK!!!

Så i morgen får jeg besøk i den nye leiligheten min (yohoo!) som jeg riktignok enda ikke har sovet noe i selv, dessuten har jeg lite erfaring med besøk og slikt, men det ordner seg 🙂 Og nå skal jeg bable om en bok like så godt (og som man kan se boktrailer for her: http://www.youtube.com/watch?v=HU4q8dpKhDY&feature=player_embedded). Og som man forøvrig kan lese flere kapitler av her: http://www.catherynnemvalente.com/fairyland/ (skjønt jeg vil anbefale å kjøpe boka for de kapitlene vil ikke være nok og der får man ikke illustrasjonene som er en stor del av sjarmen). Og nå kommer anmeldelsen min:


 



The girl who circumnavigated Fairyland in a ship of her own making av Catherynne M. Valente

 

«Once upon a time, a girl named September grew very tired indeed of her parents’ house, where she washed the same pink-and-yellow teacups and matching gravy boats every day, slept on the same embroidered pillow, and played with the small and amiable dog. Because she had been born in May, and because she had a mole on her left cheek, and because her feet were very large and ungaily, the Green Wind took pity on her and flew to her window one evening just after her twelfth birthday.»

 

Slik begynner «The girl who circumnavigated Fairyland in a ship of her own making» av Catherynne M. Valente, en bok som er utrolig fin. Jeg hørte om denne boka med den veldig lange tittelen første gang for rundt fire måneder siden da jeg leste om den på nettet for første gang. Så leste jeg massevis av anmeldelser, bestilte den på nettet i slutten av mai og i slutten av juli leste jeg den endeligvis. Og jeg hadde jo en god følelse da jeg begynte å lese for det var på mange måter en svært karolinsk bok, men jeg hadde ikke forutsett akkurat hvor godt jeg etter hvert ville ende opp med å like denne boka.

 

Ut i fra konseptet kan en få den ide at denne boka er en slags homage til «Trollmannen fra Oz», «Narnia»-bøkene og «Alice i Eventyrland» og hvis man tror det er man ikke så alt for langt ute på viddene. Men samtidig har denne boka mer en nok egenart til å være en helt unik opplevelse og den tar et noe slitt konsept og gjør det nytt.

 

Forskjellen ligger i at ting mye raskere blir spennende i denne boka. I mange bøker med liknende konsepter har man likevel en trygghet mens man leser på at karakteren kan våkne og at det var kun en drøm eller at ting ordner seg. Men her blir det ordentlig dramatisk og man vet aldri fra side til side hva som vil skje. Det er denne følelsen som tar denne boka fra en fantasifull tidtrøyte til en fantasifull tidtrøyte som er umulig å legge fra seg og som engasjerer en dypt og inderlig.

 

I tillegg skriver Catherynne M. Valente utrolig bra. Hun overbeviste meg delvis i den andre boka jeg har lest av henne (Palimpsest) som var fint og drømmende skrevet, men som likevel var litt for sær og spesiell til å være noe jeg virkelig elsket. Men her slår hun til i full blomst med et språk som inspirerer og fortryller og absolutt er en sentral grunn til at denne boka virker så godt som den virker. Og hun skaper karakterer man blir glad i som September (en tolv år gammel jente som en lett kan kjenne seg igjen i og som har en flott og naturlig utvikling gjennom historien), som den flyvende oransje lanternen Gleam (som er supersympatisk), som A-through-L (ofte kalt Ell, en skikkelse som minner om en drage, men kalles en wyvern og er sønn av et bibliotek) og mange flere. I tillegg er historiens bad guy i seg selv en karakter man får mye sympati med og det er på mange måter hun som førte dette fra en finfin bok til en fantastisk bok for meg. For man hører hennes historie og får så mye sympati med henne selv om hun gjør grusomme ting og denne menneskeliggjøringen av en karakter som i mange bøker ville forblitt en karikatur skaper en masse ekstra spenning på slutten som gjør at man vil at ting skal ordne seg samtidig som det ikke kan ordne seg på en måte som virkelig gagner alle.

 

Og jeg var litt skeptisk først mest fordi boka i begynnelsen minnet meg en del om «Alice i Eventyrland» og jeg er en av de få som ikke ble helt betatt av den historien. Men jeg syns denne boka er mye bedre samtidig som den har nok fellestrekk til at alle som liker «Alice i Eventyrland» nok vil elske «The girl who circumnavigated Fairyland in a ship of her own making» også. Og alle som likte Narnia-bøkene, Harry Potter, Trollmannen fra Oz og Nordlys-trilogien vil nok også føle seg helt hjemme i den eventyrlige verdenen Catherynne M. Valente (som jeg SÅ skal lese massevis av) dikter frem.

 

Ellers digger jeg tittelen fordi jeg har veldig sansen for sånne lange innviklede titler, jeg er veldig glad i bokas mange illustrasjoner (nydelig tegnet av Ana Juan) og jeg er stor fan av hvordan hvert kapittel starter med setninger i kursiv av slaget «In Which a Girl Named September Is Spirited Off by Means of a Leopard, Learns the Rules of Fairyland, and Solves a Puzzle». Jeg elsker også hvordan denne boka i følge hva jeg har lest først ble postet som føljetong på nettet (der man kan lese litt under halvparten av historien uten illustrasjoner fortsatt) av forfatteren på nettsiden hennes før den ble en publisert bok (det var en måte å vekke interesse rundt boka og skaffe penger for publisering og slikt visstnok). Og jeg syns det er megakult hvordan tittelen på denne boka først bare var noe som ble nevnt tilfeldig i boka «Palimpsest» før Catherynne M. Valente fikk ideen om å skrive den også og voíla. Ja, det er rett og slett mye kult her.

 

Så jeg er fan av denne vidunderlige, fascinerende boka (som har en blurb på forsiden der Neil Gaiman uttaler seg i meget positive vendinger, just saying) og gir den terningkast 6. Og nå skal jeg avslutte denne anmeldelsen med å poste noen utdrag som viser episkheten ved «The girl who circumnavigated Fairyland in a ship of her own making» =D


“One ought not to judge her: all children are Heartless. They have not grown a heart yet, which is why they can climb high trees and say shocking things and leap so very high grown-up hearts flutter in terror. Hearts weigh quite a lot. That is why it takes so long to grow one. But, as in their reading and arithmetic and drawing, different children proceed at different speeds. (It is well known that reading quickens the growth of a heart like nothing else.) Some small ones are terrible and fey, Utterly Heartless. Some are dear and sweet and Hardly Heartless At All. September stood very generally in the middle on the day the Green Wind took her, Somewhat Heartless, and Somewhat Grown.”

“She sounds like someone who spends a lot of time in libraries, which are the best sorts of people.”

“September let go a long-held breath. She stared into the roiling black-violet soup, thinking furiously. The trouble was, September didn?t know what sort of story she was in. Was it a merry one or a serious one? How ought she to act? If it were merry, she might dash after a Spoon, and it would all be a marvelous adventure, with funny rhymes and somersaults and a grand party with red lanterns at the end. But if it were a serious tale, she might have to do something important, something involving, with snow and arrows and enemies. Of course, we would like to tell her which. But no one may know the shape of the tale in which they move. And, perhaps, we do not truly know which sort of beast it is, either. Stories have a way of changing faces. They are unruly things, undisciplined, given to delinquency and the throwing of erasers. This is why we must close them up into thick, solid books, so they cannot get out and cause trouble.”

“… but as has been said, September read often, and liked it best when words did not pretend to be simple, but put on their full armor and rode out with colors flying.”

“It is true that novelists are shameless and obey no decent law, and they are not to be trusted on any account, but some Mysteries even they must honor.”

“I’m not lost, because I haven’t any idea where to go that I might get lost on the way to. I’d like to get lost, because then I’d know where I was going, you see.”

“When one is traveling, everything looks brighter and lovelier. That does not mean it IS brighter and lovelier; it just means that sweet, kindly home suffers in comparison to tarted-up foreign places with all their jewels on.”

***

Så dette er altså en bok jeg anbefaler på det sterkeste og jeg gleder meg til å lese den flere ganger og nå skal jeg finne på noe annet enn blogging og så dukker det nok opp et innlegg om noen dager =D

 

 

 

 

Oppsummeringsinnlegg 2G

Hei, jeg er tilbake i Oslo. Da dah! eller noe sånt noe. Og jeg tenker for mye. Jeg så nemlig folk jeg kjenner enten få fansider eller lage egne fansider for seg selv og tenkte “å, jeg vil også ha fanside”. Men så kom jeg frem til at det kanskje ikke var nok reelle grunner til å være fan av meg så jeg lagde fanside for Karoline H-L, fictional character og tenkte at jeg frem til jeg har utrettet noe så kan jeg være fan av den Karoline jeg ville ha vært om jeg var en karakter i en bok jeg skreiv om meg selv. For hadde jeg skrevet om meg selv i en bok ville jeg jo ha juget i vei. Da ville jeg skrevet om en Mary Sue-aktig Karoline som var Idol-finalist og nobelprisvinner og berømt forfatter og hele pakka og jeg tenkte at om man først skal lage en fanside for seg selv så kan man jo dikte seg selv om til noen som virkelig fortjener en fanside. Og dette gir lite mening, men uansett har jeg en fanside her: http://www.facebook.com/Karolinsk#!/pages/Karoline-H-L/201591863230078 og jeg er åpenbart alt for tankefull, selvopptatt og gal og håper det ikke gjør noe.

Ellers har jeg kost meg massevis på hytta og selv om jeg ikke har skrevet hver dag så er faktum likevel at jeg var på side 7 på “Eventyrmorderen”-konseptet mitt da jeg dro på hytta og nå er jeg på side 21 så det er jo litt utvikling. Og jeg har tre geniale ideer til noveller jeg kan skrive etter hvert og det er også gøy. I tillegg har jeg endelig fått spilt Kokkelimonke igjen og jeg har lest alt for mye aviser. Men nå tenkte jeg å oppdatere om juli som måned bok og filmmessig sett.

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for juli

BØKER

– Alt betyr noe av Ron Currie Jr.

Denne boka var en blandet opplevelse for den er bygget på et smart konsept og den var godt skrevet og alt det der, men samtidig så likte jeg ingen av karakterene. De fleste syns jeg ærlig talt var oppriktig usympatiske. I tillegg syns jeg den var litt for rar for min del. Men jeg likte slutten og den var underholdende nok. Terningkast 4!

– Søsteren min bor på peishylla av Annabel Pitcher

Med temaer som sorg og savn var dette en litt trist bok, men likevel manglet den det lille ekstra som kunne gjort det virkelig rørende. Og jeg følte at denne boka for all del var godt skrevet og den hadde en veldig sympatisk hovedperson, men den ble likevel for lett, en sånn bok man virkelig liker mens man leser den, men ikke tenker videre over i ettertid. Terningkast 4!

– Rosedaughter av Robin McKinley

Den andre boka Robin McKinley har skrevet med inspirasjon i eventyret Skjønnheten og Udyret og en virkelig nydelig bok med et vakkert og blomstrende språk. Og den har en litt treg start og er litt for rose- og hagestellfiksert til tider, men etter hvert så kommer man ordentlig inn i den og da er det en ganske så vidunderlig bok som passer for alle som liker eventyr og fortryllelser. Terningkast 5!

– Palimpsest av Catherynne M. Valente

Muligens en av de mest merkelige og sensuelle bøkene jeg har lest og den har et av de rareste konseptene jeg har kommet over på lenge (jeg velger å ikke gå nøyere inn på det her for det høres innmari rart ut) og er generelt sett veldig spesiell. Samtidig er den vanskelig å skrive noe om for den var tidvis litt for spesiell faktisk og av og til litt kjedelig, men samtidig var den poetisk skrevet og den hadde en slags magnetisk kvalitet ved seg. Og det fine er at boka Palimpsest etter min mening godt kan mislikes på et subjektivt plan, men på et mer objektivt plan er det umulig å se bort i fra all fantasien og originaliteten den bugner av og jeg sitter igjen med en tanke om at nei, jeg har ingen planer om å lese denne boka mange ganger, men ja, jeg syns den fortjener at de fleste tester den ut. Terningkast 4!

– Percy Jackson and the last Olympian av Rick Riordan

Finalen og sisteboka i Percy Jackson-serien, en bokserie jeg har hatt stor glede av, og en bok som på mange måter er enormt underholdende og veldig awesome. Morsom, spennende og engasjerende så er dette en god avslutning på en finfin serie og jeg liker fortsatt veldig godt at det i stor grad dreier seg om gresk mytologi. Problemet med serien er at den minner meg litt for mye om Harry Potter og liknende serier og jeg tror det stopper meg litt fra å virkelig få sympati for karakterene for karakterene i Percy Jackson er interessante å lese om, men der jeg i enkelte bøker er veldig redd for hvem som dør og sånt så gir jeg her mer blaffen. I tillegg leste jeg på denne boka da bombe- og Utøya-greiene skjedde så den tok meg lenger tid enn planlagt å lese siden det den helgen var bortimot umulig å konsentrere seg om noe som helst, men det er jo ikke boka sin feil da. Uansett så likte jeg absolutt Percy Jackson-seriens siste avsnitt og den var en fryd å lese. Terningkast 5!

– The Girl who circumnavigated Fairyland in a ship of her own making av Catherynne M. Valente.

Catherynne M. Valente har jo altså sine gode kvaliteter i drømmende, spesielle bøker som Palimpsest, men det er i denne herre boka med det utrolig lange navnet som jeg ikke orker å skrive igjen at hun virkelig stråler. For her er språket genialt, nydelig, fascinerende og på mange måter nær perfeksjon og der jeg aller først var litt bekymret siden det minnet en del om “Alice i Eventyrland” (som det føles som om alle elsker unntatt jeg), ble jeg raskt overbevist. Jo da, det er noen like trekk og jeg vil tro alle fans av “Alice i Eventyrland”, Narnia-bøkene og “Trollmannen fra Oz” vil kose seg, men det er nok av aspekter som gjør dette til en helt unik leseropplevelse. Videre er det nydelig illustrasjoner og herlige karakterer og jeg skal anmelde denne boka om bare noen dager så jeg sparer videre babbel til da. Men dette er hvert fall en bok som jeg likte utrolig godt. Terningkast 6!

FILMER

– How to succeed in business without really trying

En utrolig genial og underholdende musikal med svært fengende musikk og finfine rolleprestasjoner. Jeg skulle gjerne sett den igjen akkurat nå, jeg 🙂 Terningkast 5!

– Kiss me, Kate

Denne musikalen engasjerte meg ikke like mye hele veien, men skuespillet var ypperlig og når den først fenget så fenget den virkelig. Dessuten er Cole Porter kul og det føltes som en musikal som var essensiell å se om man har mål om å få sett så mange musikaler som mulig (et mål jeg selvsagt har). Men ikke en ny musikalfavoritt eller noe sånt selv om alle sporenstreks burde lytte til sangen “I hate men” som er kongen av genialitet. Terningkast 4!

– Never Forget

Denne musikalen var inspirert av musikken til boybandet Take That og som en person som likte Westlife fra jeg var fjorten til seksten, men deretter ikke har interessert meg for boyband i det hele tatt så var jeg litt skeptisk. Men dette var faktisk en overraskende god musikal. Ok, plottet er utrolig tynt, tynnere faktisk enn plottet i både We will rock you og Mamma Mia (musikaler som har mange gode kvaliteter, men ikke akkurat utmerker seg når det gjelder et velutviklet plott) og det er veldig overfladisk, men skuespillerne gir alt og sangene er faktisk ganske fine. Og selv om man mister litt interessen på slutten så er mesteparten her genuint underholdende og kjempegøy. Terningkast 5!

– Harry Potter and the Deathly Hallows Part 2

Jeg har ikke noe fornuftig å si og det er sikkert masse som kunne vært gjort annerledes, men jeg syns det var en perfekt avslutning og rørende, genialt og spennende og likte denne filmen veldig godt. Terningkast 6!

– A funny thing happened on the way to the Forum

En ganske så Monthy Pythonsk musikal signert Stephen Sondheim som bød på morsomme figurer, geniale tekster og en masse random moro. Jeg var ikke helt i riktig modus da jeg så den så jeg regner med at den egentlig er bedre enn jeg syns den var og jeg syns det ble litt for mye forviklinger og tull og tøys. Men det er artig og riddikuløst og hvis man er i det rette humøret så er nok dette en musikal de fleste kan få glede av. Terningkast 4!

– August Rush

Her har vi en nydelig film om musikk som var koselig siden den var så søt og håpefull. Og en kan selvsagt irritere seg over hvor ekstremt klassisk historien egentlig er og hvordan det er enormt urealistisk og har masse Deus ex Machina-øyeblikk, men man ender opp med å like filmen kjempegodt likevel og musikken er virkelig fin. Dessuten er Robin Williams (yndlingsskuespilleren min) med i en av de få rollene der han er litt usympatisk og det er veldig fascinerende siden han er supersympatisk i de fleste filmene han har spilt i. Terningkast 5!

– Oscar and the lady in pink

En rørende og magisk fransk film om liv og død som har nok av fine Amelié-magiske momenter og som har karakterer man blir svært glad i. Og det er en av de filmene der manus åpenbart er skrevet av noen som er veldig religiøs, men samtidig blir det hele tiden verdig og jeg som er en miks av ateist og agnostiker fikk like stor glede av den som en religiøs nok vil få, det er liksom en sånn film som er åpen og inviterende for de fleste. Og det er en ganske trist historie, men den har masse humor og håp i tillegg og det liker jeg. Terningkast 5!
***

Så det var filmer og bøker i juli, en måned der jeg altså så flere musikalfilmer blant annet. Og nå skal jeg avslutte dette innlegget og så blogger jeg nok igjen om noen dager. Vi bables! Klem <3