Et litt storslagent Nanowrimofiksert innlegg =D

Jeg hørte om Nanowrimo første gang i 2005 og prøvde det første gang i 2006, ganske overbevist om at det var helt umulig og at jeg rett og slett ikke kunne skrive lange tekster (frem til den gang var det lengste jeg hadde skrevet en novelle på åtte sider). Men så gikk det og riktignok var den historien full av tull og tøys og alle slags rariteter, men det er den Nanowrimo-historien jeg i ettertid har lest i gjennom og ledd høy av og den Nanowrimo-historien det er mest sannsynlig at jeg prøver å editere eller skrive på nytt en gang for den har masse kreativt ved seg og ting som jeg personlig finner en smule genialt. Siden den gang har jeg vært med på Nanowrimo hvert år og klart det hvert år utenom 2007 og det har blitt en skikkelig tradisjon for meg og det er litt rart hvordan Nanowrimo inspirerer meg sånn. For jeg skriver jo utenom Nanowrimo, mest dikt og litt noveller riktignok, men likevel. Men når jeg prøver å skrive bøker mister jeg interessen, da blir det kanskje 25 sider før jeg begynner å skrive på andre ting i stedet. Unntaket er Nanowrimo, kanskje på grunn av stemningen, kanskje fordi jeg er flink til å finne frem til ting jeg bare får lov til å kjøpe om jeg klarer Nanowrimo, kanskje fordi november er så inspirerende på sitt vis for det er en på mange måter kjedelig måned og desember er den koseligste måneden i verden og da er det så fint å fylle november-tomheten med innhold. I mitt tilfelle Nanowrimo!

Som dere ser har jeg Nanowrimofisert headeren min og jeg skal definitivt kjøpe hele to typer te etterpå, jeg har begynt å bli kjent med karakterene mine (ikke så godt kjent med Gabriel, men det kan jeg få gjort noe med i løpet av dagen), jeg har en uåpnet pakning Tortillachips (dvs. Nanowrimo-snacks) og jeg har en plan! Dette er litt kort om konseptet mit for i år:

Det finnes engler og det finnes djevler og de er som alle andre utenom henholdsvis horn og vinger. Men når de har på et spesielt halskjede:


som forestiller en engel med djevelhorn som representerer engler og djevler så blir vingene og hornene usynlige for alle som ikke er engel, djevel eller en blanding av de to selv. Ellers så har englene og djevlene i min historie ingenting med bibelen å gjøre og lever helt som alle andre. Englene og djevlene liker ikke hverandre generelt sett og en av grunnene er at det oppstår jordskjelv når en engel og en djevel kysser, klemmer, gir hverandre kjærtegn eller har seksuelt samvær. Så begynner djevelen Damian og engelen Gabriel å brevveksle og det oppstår romantiske følelser…

Legg til utdrag fra Damians fars nyeste musikalkonsept, Niamh som er blanding av djevel og engel, musikalobsessing som i denne historien perfekt nok er relevant for historien og utdrag fra Seth Wilhelmsborgs dagbok blant annet og du har “Kjærlighetens Jordskjelv”, årets historie.

Og det veldig fine er at jeg har planlagt hele historien scene-for-scene, jeg vet alt fra begynnelsen til midten til slutten, i tillegg er målet for i år 75 000 ord og jeg har en liten ide om å skrive fra ti over tolv til tre på natta natt til i morgen mens jeg spiser tortillachips, har på “Into the woods”-film i bakgrunnen og drikker solbærtoddy, te og kakao om hverandre 😉 Men vi får se 😉 Uansett er det herlig å være så forberedt som jeg er i år, selv om det selvsagt ofte er én ting å planlegge og noe annet igjen å skrive. Jeg håper å skrive går like fint som all planlegginga.

Som vanlig med Nanowrimo skal jeg premiere meg selv om jeg når 50 000 ord fordi det hjelper for meg og dette er årets premier, ting jeg ikke får lov til å kjøpe før tidligst midten av januar om jeg ikke klarer 50 000 ord, noe som gjør at jeg MÅ klare det for dette er ting jeg har dødslyst på (som tingene på Amazon.co.uk-ønskelisten min: http://www.amazon.co.uk/gp/registry/wishlist/ref=wish_list):

– “Everybody sees the ants” av A.S. King er den viktigste motivatoren min siden A.S. King deler posisjonen som yndlingsforfatter med J.K. Rowling og jeg vil lese ALT hun gir ut EVER! Og hun har gitt ut en ny bok og jeg har dødslyst til å lese den og hvis jeg vinner Nanowrimo får jeg lov til å bestille denne og noen andre ting på nettet.

– “There is no dog” av Meg Rosoff fordi den har så kult konsept og slikt.

– “The Fault in our Stars” av John Green. Denne boka kommer egentlig ikke ut før i januar, men jeg skal preordere den om jeg vinner Nanowrimo for John Green skal visst signere bøkene førsteopplaget når det gjelder denne boka og en signert John Green-bok hadde vært awesome. Videre har jeg uansett lest alt av John Green og da må jeg jo lese denne og.

– “How to succeed in business without really trying” er en musikal med veldig fengende musikk, men egentlig har jeg mest lyst på denne fordi det er Daniel Radcliffe i hovedrollen. Jeg syns det er litt kult 😉

I tillegg har jeg en 500-lapp jeg ikke har brukt til noe og om jeg vinner Nanowrimo kan jeg bruke den på Platekompaniet til å kjøpe cder, hvis ikke må jeg spare den. Og jeg vil bruke denne 500-lappen på den nyeste cden til Siri Nilsen og Marit Larsen, det er det jeg vil. 

Så jeg har en plan, jeg har funnet ut ting jeg kun får lov til å kjøpe om jeg når 50 000 ord og jeg gleder meg innmari til november nå =D Kom, kom! Og nå håper jeg bare at jeg får en jobb eller på annet vis tjener mer penger snart for hvis ikke så blir det vanskeligere å kjøpe premier eller julegaver og det hadde vært kjipt. Hei, kjære bokhandler, ansett meg da, jeg vil, jeg vil 🙂

Men nå er dette innlegget sikkert langt nok så jeg skal avslutte det nå og så blogge igjen på onsdag, da med oppsummeringsinnlegg om oktober. Vi bables!

Livet er fint, men Skippy dør

Livet er veldig mye finhet i grunnen. Det er bare tre dager igjen til Nanowrimo for eksempel og jeg er superklar, jeg har til og med funnet ut en måte å gjøre det relevant at to av de tre hovedpersonene har dilla på musikaler, det er faktisk viktig for historien. Hm… kanskje jeg en eller annen gang må gjøre Buffy-interesse veldig relevant for en historie 😉 Jeg fikk mange kommentarer til det forrige blogginnlegget mitt (sånne ting gjør meg superhappy), jeg tror i dag kan bli en ganske fin dag og sjansen for å overtale mamma til at hun lager taco hjemme hos seg fortoner seg etter forholdene svært stor 🙂

Og så har jeg lest en bok og nå skal jeg poste min anmeldelse av denne boka som jeg likte godt, men som greide å være overfladisk og diger på samme tid. Jeg tenkte å avslutte dette innlegget med denne anmeldelsen som nok er en smule lang og så blogger jeg nok igjen på mandag, denne gang med et veldig Nanowrimo-fiksert innlegg, bare advarer =D

Tanker om «Skippy dør» av Paul Murray (hadde med illustrasjon, men da ble visst innlegget for langt så det må dere klare dere uten)

                                                          

Ruprecht Van Doren is an overweight genius whose hobbies include very difficult maths and the Search for Extra-Terrestrial Intelligence. Daniel ‘Skippy’ Juster is his roommate. In the grand old Dublin institution that is Seabrook College for Boys, nobody pays either of them much attention. But when Skippy falls for Lori, the Frisbee-playing Siren from the girls’ school next door, suddenly all kinds of people take an interest; including Carl, part-time drug-dealer and official school psychopath.

While his teachers battle over modernisation, and Ruprecht attempts to open a portal into a parallel universe, Skippy, in the name of love, is heading for a showdown; in the form of a fatal doughnut-eating race that only one person will survive. This unlikely tragedy will explode Seabrook’s century-old complacency and bring all kinds of secrets into the light, until teachers and pupils alike discover that the fragile lines dividing past from present, love from betrayal, and even life from death, have become almost impossible to read . . .


Slik beskrives boka «Skippy dør» på Goodreads og det var en av tingene som fikk meg interessert i boka, det faktum at det alt i tittelen røpes at en sentral karakter (Daniel «Skippy» Juster) dør. En annen ting var at jeg har vært smånysgjerrig på denne boka i flere måneder nå og at jeg har bladd i den i bokhandelen og likt enkelte dialoger veldig godt. Og da jeg omsider fikk lånt boka på biblioteket i norsk utgave (dette er en av de få bøkene jeg av uante grunner hadde mer lyst til å lese på norsk enn på engelsk) var jeg veldig fornøyd. Så begynte jeg å lese og de første 30 sidene elsket jeg så mye at jeg lurte på om dette rett og slett var en ny yndlingsbok. Men det ble det ikke og jeg tenkte å bable litt her om hvorfor og hvorfor det likevel definitivt var en fin leseropplevelse.

Grunnen til at jeg i begynnelsen virkelig nøt denne boka er at den har en virkelig god start, en sånn «sette inn post-it på omtrent hver side i begynnelsen fordi ting er så fint skrevet»-bok der man ler høyt til tider og tenker at man er verdens heldigste som kan lese en så kul bok. La meg bare sitere litt:

 

Dennis og Ruprecht kommer ikke så godt overens. Og det er ikke noe vanskelig å skjønne hvorfor, for to mer ulike gutter er det vanskelig å forestille seg. Ruprecht er evig fascinert av verden rundt seg, elsker å gå på skolen og kaster seg over utenomfaglige aktiviteter med stor iver, mens Dennis, en erkekyniker som er sarkastisk selv i drømme, hater verden og alt i den, spesielt Ruprecht, og har aldri kastet seg over noe som helst, med unntak av en høyst vellykket kampanje sist sommer for å fjerne første bokstav i alle forekomster av ordet «kanal» i Dublin og omegn, noe som resulterte i utallige gateskilt som forkynte DEN KONGELIGE ANAL, ADVARSEL! ANAL, HOTELL ANALEN OSV. For Dennis er ikke figuren Ruprecht Van Doren noe annet enn et svulstig sammensurium av dustete internetteorier og fremmedord snappet opp fra Discovery Channel.


Eller

Eventuelle Harry Potter-fantasier har det med å bli knust temmelig kvikt, da livet i Tårnet, en eldgammel bygning som for det meste består av trekk, er en høyst umagisk opplevelse der man er prisgitt gale lærere, plageånder, fotsoppepidemier osv.


Eller

Hvorfor skulle kjærligheten vike for virkeligheten, når den skaper sin egen virkelighet, så mye mer levende, der alt klinger i hjertets toneart?


Eller denne dialogen:

I lunsjpausen går de opp til kjøpesenteret for å finne en gave til Lori. Med alle pengene han har i lommeboka, kjøper Skippy den nest minste konfektesken. På veien tilbake sier Dennis, som har vært uvanlig taus i hele pausen: «Jeg har tenkt litt på det Robert Frost-diktet,» sier han. «Og jeg tror ikke det handler om valg i det hele tatt.»

«Hva handler det om da?» sier Geoff.

«Analsex,» sier Dennis.

«Analsex?»

«Og hva får deg til å tro det, Dennis?»

«Jo når du først ser det, er det temmelig innlysende. Bare se hva han sier. Han er i en skog, ikke sant. Trær? Stammer? Han ser to veier framfor seg. Og tar den de færreste velger. Hva annet kan det handle om?»

«Eh, en skog?»

«Å gå en tur?»

«Følger dere ikke med i timen, eller? Poesi handler aldri om det det står at det handler om, det er hele vitsen. Og det er klart at Mrs. Frost eller hvem det nå var, ikke ville ha vært spesielt fornøyd hvis han hadde gått rundt og fortalt at han hadde tatt henne i ræva. Så derfor skjuler han det på listig vis bak et dikt som for det uskolerte øyet bare handler om en kjedelig spasertur i en døll homoskog.»


Greia er at selv om boka noen ganger er litt grov så er den morsom og det er utrolig godt skrevet, i tillegg til at det føles ekte, det handler om kåte fjortisgutter på en irsk internatskole og det virker realistisk i språket fremfor å høres ut som en voksen forfatter som prøver å skrive ungdommelig. Og tidvis er det nesten like fint skrevet som i «A fraction of the Whole», noe som fra min side er et stort kompliment, så jeg liker Paul Murrays språk, humor og interessante dialoger.

 

Jeg liker også karakterene som Howard og Skippy eller Ruprecht og jeg liker settingen (av en eller annen grunn liker jeg veldig godt når bøker tar plass på kostskoler og liknende miljøer). Og jeg syns bokas historie er interessant og underholdende lesning hele veien.

 

Men det er noen problemer likevel. Da jeg begynte på «Skippy dør» så likte jeg den veldig godt, men den holder seg ikke like bra hele veien og noe av problemet er lengden. Dette er en murstein av en bok (716 sider i utgaven jeg leste) og den føles også lang. Enkelte lange bøker føles ikke så lange likevel, men denne gjorde det og det føltes som om jeg brukte veldig lang tid på den (selv om ni dager egentlig ikke er så lang tid i den store sammenheng). Og videre, og nå høres jeg skikkelig gammeldags ut og det er ikke meningen, syns jeg det er litt for mye rusmidler, skandaler og scener som er virkelig ukoselig lesning. Jeg føler også, og dette er kanskje bokas største problem, at ting ikke er helt gjennomført for folk dør og det er ung kjærleik og masse som skjer, men ingenting går ordentlig inn på leseren. Det blir mer en sånn bok som er underholdende og godt skrevet, men som likevel blir en litt overfladisk fornøyelse fremfor en sånn bok man virkelig berøres av og jeg føler at det nesten er litt synd for Paul Murray kan virkelig skrive og det bugner av potensiale, men det kunne blitt enda bedre og mindre overfladisk. Et siste problem er kanskje det med at veldig mange av karakterene i boka er ganske usympatiske, men det gjør ikke så mye.

Like fullt var dette en veldig godt skrevet bok og den er vel verdt å lese for den har underholdende dialoger, er tidvis morsom og tidvis sår, har enkelte karakterer man får veldig sympati for og har masse fint ved seg. Terningkast 5!

om da Karoline dro på Nasjonaltheateret og så “Rockeulven”

Og så var det onsdag og jeg har ingen planer for dagen utenom å kanskje handle nye sko med moren min (det lå igjen noe rart og brunlig da jeg gikk av t-banen og da jeg titta under skoen min hadde en del av hælen på skoen min falt av så den kjørte vel videre med t-banen den da) pga. nevnte hælproblemer nevnt i parantes og andre ting som at skoene mine er fine, men ganske glatte og det på et eller annet tidspunkt jo vil komme snø og is og bli glattere (det er dog ikke noe stress, jeg liker høsten sånn den er nå). I tillegg dagdrømmer jeg daglig om at noe skjer når det gjelder jobb, dvs. mangelen min på det for det er litt kjedelig av og til med å bare henge rundt, dessuten savner jeg lønninger. Men jeg satser på at det skjer noe snart. Og uansett har jeg bare ikke lyst til å bekymre meg for ting, det er jo så mye å smile over. Som fine bøker som jeg har brukt alt for lang tid på å lese. Som kafébesøk og ufattelig mange tekopper og iste i det fine blå glasset mitt. Som teater. Jeg har blitt enormt glad i teater i det siste, ikke bare musikalene de setter opp, men teatre i det hele tatt. De er så flotte <3 Og jeg var på teater i går og det skal jeg skrive om nå =D

Rockeulven

Milde melkespann, så flott tak! Det er så veldig storslagent og man føler virkelig at man inntar et kulturens høysete når man kommer inn på Nasjonalteateret og det er nesten litt så man tenker at man entrer en annen verden og en annen tid, man kunne like gjerne vært i et tidligere århundre på ball ventende på prinsen 🙂

Alt startet med å entre det flotte Nasjonaltheateret som jeg ikke har vært på siden jeg så “Glassmenasjeriet” for fem år siden med noen andre fra klassen min på bibliotekarstudiet (den gang jeg prøvde meg på slike studier uten hell). Men det var en mindre scene og akkurat Hovedscenen på Nasjonaltheateret har jeg ikke vært på siden jeg visstnok i følge mamma så Hakkebakkeskogen som liten (en ting jeg ikke husker i det hele tatt, men så er det jo og mange år siden). Og det var så fint, så inspirerende liksom og jeg følte meg som del av noe fortryllende.

Og etter hvert fikk jeg kjøpt programblad, kommet meg helt inn og satt meg i salen der jeg hadde plass helt fremst og med andre ord hørte og så meget godt =D Utenom med var salen hovedsaklig fylt av barnefamilier, men det viste seg at det slettes ikke var noe barnslig stykke. I stedet er “Rockeulven” en av de få musikalforestillingene som virkelig passer for alle og det i seg selv er ganske unikt. “Rockeulven” var som de beste Pixar-filmene, hadde noe for enhver smak og det gjorde det til en utrolig fin opplevelse.

Stykket er basert på filmen “Rock’n Roll Wolf” (eller “Grimm og Gru” som den ofte kalles når den sendes på Nrk i jula), en film jeg personlig liker godt og var veldig glad i som liten. Og så ble det satt opp som teater i Trondheim (men dessverre får jeg ikke med meg oppsetningene som settes opp utenfor Oslo av ymse grunner) før det sattes opp i Oslo på ærverdige Nasjonaltheateret. Og storyen er ganske enkel og grei. Geita har tre barn og lever et hverdagslig lite liv med dem med høns, sauer og griser i nabolaget, men tar seg av og til ønske at noe spennende skulle skje. Så skjer noe spennende i form av ulven og Geitemamma og han blir kjæreste. Men hva gjør man hvis ulven har lyst til å spise barna dine… Det er ikke så veldig poeng i å legge ut i det vide og brede om storyen for den er ganske enkel og det er uansett ikke storyen som er det viktigste (selv om den er kul). Nei, det man faller for er de mange popkulturelle referansene, de karikerte, men likevel gjennomtenkte karakterene og stykkets ymse samfunnsaktuelle stikk som gir bonusmateriale for voksne, avislesende seere.

Og en ting er musikken. Bandet er fabelaktig og, mens musikken riktignok ikke er noe du går ut av salen og nynner på (med et sentralt unntak i “Mom is home” på norsk), musikken er fin og fengende. Og de synger så bra. At Lena Kristin Ellingsen kan synge visste jeg jo for så vidt fra “Spring Awakening”, men her synger hun helt fantastisk og med en klar, bærende stemme som i tillegg passer musikken perfekt. Øystein Røger synger også flott og geiteskillingene og generelt er musikken veldig god og absolutt en styrke i denne musikalen. Og skuespillet. Jeg må også her trekke frem Lena Kristin Ellingsen for jeg føler virkelig at hun er helt perfekt i dette stykket, hun passer så godt som den snille, men ikke helt tamme Geitemamma som elsker barna sine, men også tar gladelig i mot en fest og kanskje en liten romanse med Ulven. Det er alltid så fint når man ser et stykke og føler at skuespillere er så riktig i en rolle, som om det ikke kunne vært noen annen enn dem i den rollen og slik er det her. Jeg liker og nevnte Øystein Røger som ulven, han er jo i tillegg ganske attraktiv som ulv, man forstår hvorfor Geitemamma forelsker seg i ham for å si det sånn. Personlig likte jeg ellers killingene veldig godt og da særlig Mattei og jeg likte svalen og generelt sett syns jeg alle gjorde det veldig bra. Og det er noe med det karikerte i en del av karakterene som gjør at jeg tenker at dette må ha vært et stykke som må ha vært enormt morsomt å spille i for det blir jo noe lekent over det hele og barn kan være et utrolig takknemlig publikum (barna i salen i går var hvert fall det) og når skuespillere koser seg på scenen smitter det også over på seerne som koser seg vel så mye. Jeg satt i hvert fall og smilte fra øre til øre =D

Videre er scenen smart brukt og jeg elsker kulissene og hvordan orkesteret tidvis gikk opp på scenen og ble integrert i stykket på sitt vis. Og jeg elsker kostymene, det er svært tro til filmen som jo er ganske 70-talls stilmessig, og dyrene er så fine. Hvis jeg må trekke frem noen negativer så har jeg et litt blandet forhold til dialogen som hovedsaklig var på rim. For jeg elsker rim, å lese det, skrive det, André Bjerke er min helt! Men det føles alltid litt rart når folk snakker på rim for det er jo ikke naturlig og det minnet meg litt på at det er et stykke og ikke noe ekte og jeg liker når jeg glemmer virkeligheten helt mens jeg ser teater, at det som skjer på scenen føles så virkelig at man lever seg helt inn i det. I tillegg syns jeg de skulle bygget ut på historien om svalen som blir satt fri og hjulpet av eselet, at svalen dukket opp i andre akt kanskje og det ble en romanse mellom dem også. Jeg syns også at handlingen av og til går litt fort i svingene, man henger jo med, men likevel.

Men bevares, det er bare småting og det er bare fordi jeg er så pirkete og så opptatt av å balansere superlativer med konstruktivitet at de trekkes frem for helhetsmessig var det hele veldig fint. Flinke skuespillere, god musikk og sjarm fra ende til annen og jeg, jeg koste meg jeg. Hadde det superfint! Terningkast 5 definitivt! <3

Bilde jeg tok av meg selv mens jeg satt i en sofa inne på Nasjonaltheateret rett utenfor salen.


Fikk en av de som jobbet på teateret til å ta bilde av meg mens jeg går ned ærverdige trapper. Satser på at de tilfeldige personene i bakgrunnen ikke bryr seg om at de er statister 😉

***

Og ellers da så gleder jeg meg til november, så ser jeg teite komiserier på tv på formiddagen, så har jeg fått dilla på å gå spasertur fra Hasle til Carl Berner etter endt kafébesøk, så har jeg det fint. Og nå er jeg ferdig med dette blogginnlegget, men jeg babler igjen om noen dager!

 

Tanker om røyk og alkohol og generell babling

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har planlagt enda mer foran Nanowrimo (åtte dager til nå, OMG!) og nå har jeg begynt å bli mer kjent med karakterene mine. Jeg er litt småbekymret for det faktum at jeg har planlagt scene for scene de første ca 50 000 ordene som er del 1, men så har jeg planer om at det skal være en del 2 på ca 25 000 ord (jeg har store mål for årets historie) og den vet jeg nesten ingen ting om. Men jeg er i alle fall veldig klar for å begynne å skrive og det er jo praktisk 🙂

Ellers har jeg brukt nesten 300 kr på Lumosity-medlemskap så nå kan jeg spille så mye jeg vil på den nettsiden i et år fremover og da blir jeg sikkert mye smartere. Det er en side med spill og tester og slikt av arten hjernetrim og jeg liker sånt veldig godt. Det dumme med det er at de har noen spill som er veldig fengende og det gjør at jeg ender opp med å sitte der i en time når jeg egentlig bare skal være der i ti minutter, men på den annen side er det grei avveksling. Ellers så har det ikke skjedd noe nytt på jobbfronten, men det må jo innrømmes at jeg heller ikke sender så mye søknader for tida for jeg er så lei av å skrive søknader og det er så få jobber som frister og det bekymrende nå er vel mer at jeg begynner å bli så vant til dette arbeidsløse livet at jobb vil føles rart når det skjer.

Forøvrig har jeg nådd målet om å skrive 30 spilledikt innen første november, jeg leser på en veldig kul bok og jeg skal på “Rockeulven” på Nationalteateret i morgen (gleder meg!) =D Forvent dere en laaang og grundig og karolinsk anmeldelse på onsdag 😉

Men jeg tenkte å skrive litt om røyk og alkohol nå og mitt synspunkt om litt ting sånn sett fordi det kanskje kan være av interesse:

Hvorfor jeg ikke røyker og drikker og tanker om slikt forøvrig

Vi starter med alkohol og der tror jeg det delvis skyldes en opplevelse som hendte da jeg var rundt syv, åtte år da jeg og noen jevnaldrende jeg kjente var sammen med min familie og deres far på hytta mi. Og så var vi og handlet på Kiwi da jeg og de andre lekte oss med å stå bakpå handlevognene selv om vi var litt for store. Enden på visa var at handlevogna ramla overende og en del flasker med øl og vin knuste utover gulvet. Det hele er en sånn barneopplevelse som man ikke vet om faktisk er noe man husker eller noe man har drømt (det er sånn med mange ting jeg husker fra barndommen, jeg vet ikke alltid om jeg faktisk husker noe eller om det er et konstruert minne basert på ting jeg har sett på film eller tv), men jeg har fått bekreftet at det skjedde av mamma. I alle fall knuste både vinflasker og ølflasker under denne hendelsen og det var veldig sterk lukt og jeg lurer litt på om noe av grunnen til at jeg er avholds er at den opplevelsen gjorde at jeg ikke liker lukten av alkohol fordi det var så mye av den under den opplevelsen.

Utenom det så er jeg avholds litt fordi det har vært tilfeller av alkoholavhengighet i familien min og det ikke er vits å risikere det, men mest fordi jeg aldri har hatt lyst på alkohol. Jeg hadde fryktelig lyst på champagne da jeg fylte 18 fordi jeg trodde det ville smake som champagnebrus, men det gjorde det ikke i det hele tatt og jeg liker det ikke i det hele tatt (skjønt jeg kan være villig til å drikke et halvt glass champagne på Nyttårsaften). Og samtidig så tenker jeg noen ganger at det høres litt fint ut med å skrive dikt mens man drikker rødvin og liknende klisjéer og jeg har full forståelse for at folk drikker, men det interesserer ikke meg og her er litt om hvorfor. Dessuten syns jeg ofte det virker som så mange som ikke drikker lar være grunnet religiøsitet og slikt og det trenger ikke handle om det. Noen ganger preferer man rett og slett brus.

Jeg tror også det spiller litt inn at faren min drikker veldig lite alkohol og omtrent har lært meg opp til å drikke brus (han ga meg en bokscola da jeg var halvannet år gammel og etter det har jeg vært svoren tilhenger av Coca Cola). Min erfaring er at mye av tingene jeg liker når det gjelder mat og drikke er inspirert av faren min, i stor grad ganske tilfeldig. Og noen ganger lurer jeg på om livet mitt ville vært rikere om jeg drakk og dro på byen eller festet eller gjorde ungdommelige ting som jeg kunne angre på i ettertid, men jeg tror ikke noe liv er bedre eller verre enn andre, bare forskjellig og jeg har innsett at jeg er et bokmenneske, et teatermenneske og et kafémenneske. Ikke et alkoholinteressert menneske.

*

Så har vi røyk. Da jeg var yngre var jeg veldig anti-røyk og hadde skikkelige kampanjer for at moren min skulle slutte med det (noe hun enda ikke har gjort), men jeg har skiftet litt syn på røyking de siste årene. Jeg er fortsatt ikke så glad i det hvis jeg er hjemme hos moren min og det har blitt røyket i stua og man beveger seg i gjennom en eim av røyk eller hvis folk røyker rett ved siden av meg, men jeg har sluttet å mase på folk om å slutte for det hjelper ikke. Å prøve å få folk til å ikke røyke er den raskeste måten å få dem til å røyke mer tror jeg nok heller. Egentlig tenker jeg mer om røyk at det ser stilig ut og det høres veldig poetisk ut med røykringer og slikt, men at det ikke interesserer meg, noe som er like greit siden jeg har en ildskrekk som gjør at jeg ikke tør å tenne på noe som helst. Jeg har også en tanke både når det gjelder røyk og alkohol om at nå er jeg 26 år, har jeg klart 26 år uten det så kan jeg jaggu klare 26 til. For en del av meg føler at det er litt unødvendig å begynne med røyk og alkohol når man er over 25 og man uansett har fått bevisst at man har klart seg helt uten det frem til da. På samme tid er det som om denne tankemåten begrenser seg litt til røyk og alkohol og slikt for jeg tenkte jo aldri slik om internett eller dvd-spillere eller Nintendo-maskiner, der var jeg helt klar for utviklingen. Litt pussig…

Men det jeg syns er helt teit er hvor veldig anti-røyk verden er mye av tida. Og jeg innrømmer at jeg var veldig mot røyk før, men jeg har utviklet meg og føler at jeg er mer åpen for at alle tar sine egne valg og så er det opp til dem og det er ikke mye av samfunnet ellers. Jeg leser om ideer om å stenge for muligheten til å røyke utendørs på restauranter eller begrense muligheten til å røyke hjemme og det syns jeg er ganske urettferdig for på samme måte som det er mitt valg å ikke røyke er det røykerens valg å røyke og jeg syns det er urettferdig om folk som ikke røyker skal styre verden ut fra sine tanker om hva som er best. Det blir litt det samme som de som demonstrerer mot abort eller homofilt ekteskap for sånn jeg ser det skal man ha lov til å ta egne valg, elske hvem man vil og ha makt over egen kropp. Jeg syns videre det er megateit med advarslene på røykepakker for hvorfor skal det være så veldig mye advarsler mot røyking? Dessuten er det unødvendig, alle som røyker vet jo om farene og at det ikke er sunt så de trenger ikke skrive det på røykpakkene. I tillegg tenker jeg at om man skulle skrive advarsler på røykpakkene så hvorfor bare dem. Hvorfor ikke skrive advarsler på godteposer, potetgullposer, brus og junkfood i tillegg? Det hjelper lite å ikke røyke og drikke hvis man spiser snacks og drikker brus hver dag og ikke trener. Ja, hvorfor ikke skrive advarsel på alt for alt kan potensielt være farlig og usunt i for store mengder? Det irriterer meg at akkurat røyking blir utpekt som syndebukk i så mange tilfeller når det er så mye som er akkurat like lite sunt og fornuftig. Jeg føler at man fortjener å ta sine egne valg og om det er å røyke og drikke så er det like greit som om du er avholds og ikke-røyker, men drar på kafé tre ganger i uka og spiser litt for mye snacks i helgene. Alt med måte som de sier 🙂

***

Jeg tenkte bare å fortelle litt om grunnene bak mine valg og så får folk gjøre sine valg og så kan vi alle ta det med et smil og leve i fordragelighet 🙂 Og nå er dette innlegget langt nok, jeg må finne på noe annet, vi bables!

 

Oppdrag: Teknisk Museum og en fotonovelle om Fallingwaters nye hus :)

Heisann! Jeg elsker at det er høst, at boka jeg leser på er flott og at det bare er fire dager til neste gang jeg skal på teater. Men nå skal jeg prate litt om Teknisk Museum-besøket mitt fra i går og etter det igjen skal jeg poste en liten fotonovelle 🙂

MISSION: TEKNISK MUSEUM SENTKVELD 

Alt begynte da personen i bildet overfor denne setningen, dvs. Karoline leste at Teknisk Museum hadde kvelder for voksne og da dette i denne omgang så ut til å kunne kombineres med viktige sofistikerte ting som legobygging bestemte Karoline seg for at dette var noe hun måtte få med seg. Så hun gjorde et mislykka forsøk på å få med seg folk på Facebook, men tilfeldigvis var det andre planer hos alle mann (eller alle kvinner teknisk sett, inviterte egentlig kun onkel A av personer av det mannlige kjønn tilfeldigvis), uten at det var noe problem. Karoline bare smilte og dro alene, blid og klar for alt…

Også å nesten glemme seg bort i lesende tilstand på t-banen og så ile bort til t-banedøra etter at t-banen hadde stått på Veitvet stasjon i flerfoldige sekunder og trykke på knappen med det resultat at døra bare halvveis åpna seg så Karoline ikke kom seg ut og ble ventende foran døra mens t-banen kjørte videre til Linderud der Karoline kom seg ut, gikk over til andre siden av perrongen og venta fire minutter.

Men så er det jo fint på Linderud stasjon og boka Karoline leste på var til god hjelp så det var ikke så farlig 🙂 Så kom t-banen og Karoline dro av sted til Veitvet, gikk til bussholdeplassen og venta i et kvarter siden bussen nettopp hadde gått typisk nok og benyttet disse minuttene til å lese mer. Så kom bussen og Karoline leste og på-buss-satt i vei frem til Kjelsås og trodde hun var alt for sein fordi hun trodde at det starta 18:00. Det starta derimot 19:00 så Karoline var tidlig ut, dvs. hadde 40 minutter å vente mens hun leste mer.

19:00 starta arrangementet, Karoline betalte billetten som kosta 90 kr og titta rundt i butikken der hun fikk lyst på absolutt alt, men smart nok ikke hadde tatt med seg penger å shoppe for. Heller akkurat nok penger til brus og billett og eventuelt snacks var tatt med, men Karoline besluttet dermed at når hun fikk jobb og hadde hatt den i over to uker og hadde fått lønning så skulle hun dra på handlevisitt på Teknisk Museum og kjøpe masse tull og tøys til verdi av nærmere 1000 kr. Dette syntes Karoline var et fint mål og hun smilte over det før hun for hen til paradis, dvs. bord med lego på.

LEGO!!! Karoline ble plutselig forvandlet til et barn, et fnisende og glisende barn som frydet seg og skulle lage det finestestehuset i hele verden så det så, dermed basta bom =D

Cue: dette =D

Bedre bilde og fra en annen vinkel 🙂 Casa el Karolinskus Superbius eller noe sånt. Egentlig var det en liten utfordring å lage et flott hus i lego for de beste brikkene var impossible å finne og da måtte man tenke veldig langt utenfor boksen. Heldigvis var Karoline og boksen ganske fjerne slektninger i utgangspunktet så alt gikk fint og Karoline bygget i vei. Hun hadde tenkt å være med på pubquiz-en klokka 20:00, men glemte det bort og konsentrerte seg om legobygginga frem til ti over åtte da hun endeligvis sa seg ferdi.

Så nøt Karoline forfriskninger i form av cola fordi cola er toppen av høye topper (sånn for å bruke en helt elendig metafor kun for moro skyld) =D

Derefter fulgte Karoline opp en time med legobygging med en time med å titte rundt på Vitensenteret med alle dets artige eksperimenter og annen morosamheiter (lenge leve plutselege tilfeldige innslag av nynorsk og ymse utenlandske språk). Karoline hadde som nevnt blitt forvandlet til et barn da hun bygget med lego, for så å plutselig bli forvandlet til en voksen da hun kjøpte cola før hun blei forvandlet til et barn igjen da hun titta rundt på Vitensenteret.

Hun starta moroa med å ta uskarpe bilder som dette.

Deretter fant hun Tower of Hanoi-dings som endte opp med at tårnet som var der…

…endte opp der 🙂 Yay, Karoline’s a genius, bow down to her eternal greatness 😉

Så betrakta hun dette i snaut to minutter 🙂 Og deretter lekte hun seg med den derre oppblåste ballen som man skal blåse gjennom de ringene med den luftmaskingreia som jeg beskriver dårlig, men det er væffal noe av det kuleste på hele Teknisk Museum.

De hadde sånne billeder som dette. Og sånt er fantastisk!

Og så tok Karoline litt uambisiøse bilder som dette og titta rundt på alt i grunnen på Vitensenteret.

Før hun fant noen speil som liksom skulle gjøre at det så ut som om man svevde, men egentlig ikke ga inntrykk av å ha annen effekt enn at man så veldig tynn ut.

Eller som om man hadde på korsett selv om man ikke hadde det 😉

Og så ca halv ti dro Karoline av gårde siden hun var en busstur, en spasertur og en t-banetur unna hjemme og det var nok like greit siden Karoline ikke faktisk var hjemme før elleve (venting på busser, venting på t-baner, osv.) =D Og da hadde Karoline sett på en rekke utstillinger der hun ikke gadd å ta bilder, men hovedsaklig holdt til i Vitensenteret og ved Lego-bordet, noe som føltes veldig passende.

Men nå skal jeg poste den lille fotonovella mi:

Fallingwaters nye hus

Harold Fallingwater likte hus veldig godt. Derfor var hus hans første prioritet da han vant 5 millioner i Lotto og med hjelp av arkitekter og andre i hus-skapningsbransjen hadde han omsider fått seg et hus med masse vinduer og luft og god plass og skikkelig klasse.

“Å så fornøyd jeg er, endelig har jeg drømmehuset,” utbrøt han stadig vekk til sine naboer som gjerne sto og beundret Fallingwaters hus i smug og usmug.

“Men har du sikret huset for dinosaurer da?” spurte plutselig Fallingwaters nyeste nabo, den litt småpene Emma Ellington.

“Dinosaurer?” spurte Fallingwater forundret, velvitende tross alt om at dinosaurenes tid for lengst var over. “Den der for eksempel” hørte han plutselig fra Ellington og han så seg omkring og så…

…”Aaaarg!” Det var en dinosaur like ved, en levende Tyrannosaurus Rex som trampet sint rundt seg før den fikk et blikk Fallingwater tolket som grådig og snudde seg mot Fallingwaters nye hus. “Neeeeei” ropte Fallingwater, men det var for sent for når en dinosaur som tilfeldigvis lever i vår tid bestemmer seg for noe så er det sånn det blir. 

Enden på visa er at det nå bor en dinosaur i det nybyggede huset, en dinosaur som ikke skader folk noe særlig, men som liker å sette seg på toppen av huset og se utover verden, litt á King Kong på Empire State Building i de derre filmene. Fallingwater på sin side har flytta inn i en leilighet og stirrer av og til trist ut mot huset som bare i et flyktig øyeblikk var hans og frøken Ellington gir F… i hele greia for hun har en affære med psykologen sin. Snipp snapp snute, så er eventyret ute og om dinosauren ikke har dratt på ferie så sitter han der enda 🙂
***

Og det var litt om teknisk museum og en fotonovelle og nå skal jeg sjekke raske ting på nettet før jeg skal dra på kafé. Vi bables =D

 

 



Into the woods – topp 7 øyeblikk =D

En litt irriterende ting er at jeg begynte på å skrive et blogginnlegg på søndag og så hadde jeg skrevet massevis da jeg mista hele greia. Det handlet om “Into the woods” siden jeg har brukt en hel del tid på denne musikalen i det siste og syns den er helt genial og nå skal jeg gjøre et nytt forsøk på å skrive i vei om den, men i en annerledes stil. Jeg skal rett og slett trekke frem de syv beste øyeblikkene fra “Into the woods”-musikalen (hovedsaklig med klipp fra den filmede oppsetningen fra slutten av åtti-tallet) og med det vise hvorfor dette er en musikal som fortjener massevis av oppmerksomhet. Kort oppsummert om handlingen først. Første akt av “Into the woods” er Askepott, Rødhette, Rapunzel, Jack og Bønnestengelen + en ny historie om en barnløs baker og hans kone puttet i en blender. Dvs. er det litt á “Shrek”, eventyr sammensatt på originalt vis frem mot slutten av første akt der alle er lykkelige. Eller er de virkelig det? Så kommer andre akt av “Into the woods” og løfter dette fra en god musikal til en direkte episk musikal siden det er i andre akt en hevnlysten kjempe tramper rundt og alt går til helvete med veldig mange karakterer. Og hele veien er det veldig underholdende, sårt, morsomt, rørende og fascinerende mens tekstene i hovedsak er geniale og melodiene er nydelige. Sondheim er med andre ord et geni og nå skal jeg komme til poenget:

Topp 7 øyeblikk fra “Into the woods” i villkårlig rekkefølge


 “Witch’s Rap” Ja, det er en slags rap i denne musikalen og den er AWESOME!!! for her synger heksa og egentlig tenkte jeg å poste Bernadette Peters-versjonen, men den fant jeg ikke på Youtube. Derimot fant jeg denne geniale versjonen der han som synger i grunnen høres litt ut som Bernadette Peters og det hele er ufattelig morsomt på grunn av grimasene hans og slikt. Jeg har nå lyst til å se dette klippet så mange ganger at jeg lærer meg hele teksten utenat for den er utrolig underholdende og ja, bare <3

“Hello little girl” =D En del av meg klarer ikke å komme helt over ulvens ehm… veldig veldefinerte overkropp og det faktum at han har en penis for det gjør jo at man blir sittende og fnise litt mens man ser på og jeg aner ikke hvordan menn kledd ut som ulver generelt sett har en stor eye-candy faktor (et annet godt eksempel er ulven i “Rock’n Roll Wolf”-filmen som de sender på lillejulaften). Det er litt fascinerende. Kremt… Utenom slike faktorer så er jo dette en veldig fin melodi og teksten er fenomenal og jeg tenkte å av og til poste utdrag fra musikalens libretto og når det gjelder “Hello little girl” er dette utdraget jeg vil trekke frem:

Think of those crisp, aging bones,
then something fresh on the palate
Think of that scrumptious carnality
twice in one day!
There’s no possible way
to describe what you feel
when you’re talking to your meal.

Seriøst, man får jo litt lyst til å synge akkurat det verset mens man prater med folk og så sende dem blikk de kan tolke som glupske før man gnir seg i hendene og ler en ond latter i to minutter. Men nei da, skal ikke gjøre det, er jo ikke helt gal, bare bittelitt sånn som resten av befolkningen.

 “Agony!” Jeg har sikkert lyttet til denne sangen et tosifret antall ganger bare i forrige uke og så har jeg lyttet til den mange ganger før og før bare lyttet jeg til den, men i forrige uke viet jeg mye oppmerksomhet til teksten også og den er innmari smart. Her har vi henholdsvis Askepotts prins og Rapunzels prins som synger om hvordan de søker etter henholdsvis Askepott og Rapunzel og hele humoren ligger i hvor pompøse og selvgode de to prinsene er. De mener begge at de er Guds gave til kvinnen og det gjør deres “agony” dritgøy å lytte til. Videre elsker jeg hvordan de spilles, det er jo fantastisk sunget, men grimaser og alt sammen er så gjennomført. Og nå tenkte jeg å poste et representativt utdrag fra denne episke sangen:

BOTH
Agony!

CINDERELLA’S PRINCE
Misery!

RAPUNZEL’S PRINCE
Woe!

BOTH
Though it’s different for each.

CINDERELLA’S PRINCE
Always ten steps behind-

RAPUNZEL’S PRINCE
Always ten feet below-

BOTH
And she’s just out of reach.
Agony
That can cut like a knife!
I must have her to wife.

“Agony (Reprise)!” Her har vi de to prinsene igjen og dette er i andre akt da de er gift med henholdsvis Askepott og Rapunzel, men ikke er tilfredsstilt. I stedet jakter de på nye erobringer, denne gang Tornerose og Snøhvit og det er like underholdende å lytte til dem , like fengende og de har denne gang bonusmateriale i form av dette utdraget om dverger:

CINDERELLA’S PRINCE
It’s no sicker
Than your thing with dwarves.

RAPUNZEL’S PRINCE
Dwarfs.

CINDERELLA’S PRINCE
Dwarfs…

RAPUNZEL’S PRINCE
Dwarfs are every upsetting

Akkurat det utdraget syns jeg er veldig artig 🙂 Og ellers får jeg lyst til å bare synge “Aaaagony” med lange toner i pompøse drag for meg selv. Seriøst, jeg burde få tak i filmen og cden med “Into the woods” og så ha Sondheim-kveld der jeg ser “Into the woods” og “Sweeney Todd” etter hverandre mens jeg synger med, det hadde vært konge!

En fin ting er at Askepott i denne musikalen har blitt utviklet. Med unntak av “Tre nøtter til Askepott” er hun jo vanligvis en ganske endimensjonal karakter, men i “Into the woods” er hun godt utviklet og faktisk en karakter man virkelig får sympati med og vil vel. Og dette er hennes høydepunkt i musikalen og jeg fant en amv med Disneys Askepott som var ganske kul så derfor er videoen jeg poster den.

Åh <3 For det første elsker jeg hvordan denne sangen begynner (og det har jeg jo grunnen gjort lenge), men mer enn det så er jeg litt betatt av Ben Wright som er han som har rollen som Jack og synger her. Jeg aner ikke hvordan han ser ut nå, men i denne sangen er han jo så skjønn, særlig 2:24 inn i klippet da smilet hans gjør at jeg smelter helt. Og stemmen hans, herre jemini, det må jo være blant de fineste mannestemmene som finnes. Vakkerhet altså! =D

Bakerens kone, som her spilles av Joanna Gleason som jeg herved er stor fan av siden hun spiller og synger helt fantastisk, er nok min yndlingskarakter i “Into the woods” (tett fulgt av Rødhette, Ulven, heksa og Askepott) og dette er hennes solo etter at hun har hatt en kort affære med Askepotts prins før han dro videre for å søke etter Tornerose. Prinsene er ikke så veldig monogame for å si det sånn. Hun synger om dette øyeblikket og slikt og denne sangen er så fin, så veldig fin, jeg digger den. Og Joanna Gleason er jo veldig pen i dette klippet og jeg liker hvordan hun fikler med skjerfet og slikt, det viser en slags rastløs energi og bakerens kones praktiske tilnærming til livet og slikt og det er veldig kult så ja, veldig fint. Videre er selvsagt teksten helt episk her og, la meg poste et utdrag som viser hvor eksepsjonelt smart skrevet det er:

Let the moment go…
Don’t forget it for a moment, though.
Just remembering you’ve had an “and”,
When you’re back to “or”,
Makes the “or” mean more
Than it did before.
Now I understand-

And it’s time to leave the woods.

***

Så dette er en musikal vel verdt å lytte til, se på film og obsesse over og jeg liker Stephen Sondheim bare mer og mer for han har de smarteste musikaltekstene og melodiene hans er nydelige og eventyr er flotte ting. Og nå er sikkert dette innlegget langt nok i massevis så jeg avslutter det like greit nå og så gjør jeg andre ting. Babler i vei igjen snart!


Mister B. Gone

På torsdag blogga jeg om hvorfor jeg så “Next to normal” for fjerde gang og en liten del av meg tenkte på å vente med å blogge igjen til det var kommentert, men en større del av meg vil blogge nå og det er den delen jeg velger å lytte til.

Uansett var jeg verdens mest happy person i går kveld fordi jeg var på musikal og en Karoline på musikal som kjent er en Karoline som er i himmelen. Og nå er jeg fortsatt i ganske godt humør selv om det ikke er noen teaterplaner i kveld for det er jo lørdag og jeg skal spise smågodt og barberingsis og lese aviser og bare generelt sett er fan av lørdager =D Ellers leser jeg på en veldig fin novellesamling for tida som heter “A better angel” og jeg har ellers sett Idol-opptak tidligere i morges som jeg skrev kommentarer på i en note på Facebook (jeg kommenterer Idol på Facebook uten at det interesserer noen uten at det gjør meg noe som helst siden jeg bare liker å kommentere for min egen del) og nå sitter jeg altså her i verdens mest komfortable røde sofa i en strømpebukse som er kjempefin, men teknisk sett burde kastes siden den har et stort hull på venstre kne og det er ganske upraktisk. Og jeg har egentlig ikke så mye på hjertet i dette innlegget så jeg skal komme til innleggets kjerne som er en ny anmeldelse jeg har skrevet siden jeg har lest den ganske fenomenale boka “Mister B. Gone” og den føltes veldig verdt å bable om. Så da setter vi i gang med det og så lar vi det avslutte dette innlegget og så kommer sikkert neste blogginnlegg på mandag eller tirsdag tenker jeg:

(Før jeg lar anmeldelsen ta til tenkte jeg fort å anbefale folk Mister B. Gone, TvTropes sin side om denne boka er veldig genial. Videre advarer jeg om at “Mister B. Gone” er skrevet i en veldig spesiell stil som jeg har hermet etter i anmeldelsen. Med andre ord vil det fremover forekomme omvendt psykologi og liknende fordi jeg tenkte at anmeldelsen ville bli mer underholdende hvis den var i stil med boka. Og da er alt klart!)

 

«Mister B. Gone» av Clive Barker

 

BURN THIS BOOK.

 

Kjære leser, røm fra denne anmeldelsen, det kommer intet godt ut av den. Her skal jeg bare prate litt om boka «Mister B. Gone» og dens awesomehet og dette vil nok gi deg mareritt og varige men, det vil nok ende opp med at du plutselig får akutt pustebesvær og låser deg inne på rommet ditt der du skrur av alt lys og gjemmer deg under dyna og føler at alle skyggene i taket rører på seg. Ja for er det ikke en liten bevegelse der, en ørliten en som viser at noe er riv ruskende galt, føler du ikke bevisst at noe prøver å sluke deg fra innsiden, noe som kommer krypende beredt til å angripe. Du kjenner svetten nå gjør du ikke, svetten og hvorledes du samtidig fryser, litt som en feber, men mer ubehagelig og skremmende. Som om demoner har vært i gang.

 

Å, er du der fortsatt? Får ikke mine ord deg til å flykte i redsel; skrikende og såpass skremt at du glemmer å ta på deg skoene og plutselig sitter på en eller annen buss barbent mens du tenker på hvor lett livet var for bare noen timer siden. Før du begynte å lese denne anmeldelsen og alt ble snudd opp-ned på, før alt sammen. Ikke? Da får jeg vel bare fortelle mer om boka denne anmeldelsen skal omhandle og så får vi se hvor høy i hatten du er etterpå.

 

«Mister B. Gone» er skrevet av Clive Barker, hvis navn er meg kjent grunnet min sans for Abarat-bøkene i min ungdoms vår. Å som jeg husker hvorledes de tok meg av sted til en annen verden blant storslåtte illustrasjoner og rare hendelser og alt som dette førte med seg. Og Clive Barker er nok en smule genial for Abarat-bøkene var jo en ting og dette igjen er noe ganske annet selv om vi fortsatt på mange måter beveger oss innen Fantasy-segmentet. Men «Mister B. Gone» er en mye mørkere historie.

 

Her er fortelleren Jakabok Botch (som senere i historien oftere omtales som Mister B. Gone) og han er en demon fanget i boka «Mister B. Gone», dvs. boka jeg her og nå omtaler. Den godeste Botch maser stadig på at leseren skal brenne boka sånn at han blir satt fri fra den og bruker ymse skremselstaktikker for å påvirke leseren i denne favør. Og jeg er en sucker for omvendt psykologi, det må bare innrømmes. Hvis en bok ber meg om å brenne den, kaste den eller slenge den fra seg eller på annet vis la være å lese videre tolker jeg alltid det som en invitasjon til nettopp å lese videre. Og hva verre er, jeg nyter å lese videre, jo mer jeg bes om å la det være, jo mer tenker jeg «å så kult, elske på bok ass, må lese videre NÅÅÅÅ!» Følgelig falt jeg pladask for fortellerstilen i «Mister B. Gone» og jeg likte også historien ellers. Mye av plottet går ut på at Botch forteller om livet sitt og det er ganske groteskt. Han er jo en demon og opplever en grusom oppvekst i en av Helvetes laveste sirkler med en ganske ukoselig familie og så brennes han og så blir han fisket opp til vår menneskeverden og så opplever han mye dritt her også og man får en viss sympati med ham selv om han også er en forholdsvis usympatisk karakter. Men mesteparten av tiden bare syns man det er veldig underholdende å lese om alle tingene han opplever og det rare er at man ender opp med å fryde seg over de aller mest groteske detaljene, detaljer man mer skulle tro man ville finne frastøtende. Og så får han en slags «venn» i Quitoon (selv om forholdet deres har veldig mange lag og de også har sine øyeblikk i fiendskap) og det er helt klart romantiske følelser fra Botch sin side i dette tilfellet, noe som også er et interessant aspekt. Ellers har boka engler og Gutenberg og andre awesome ting og jeg er litt dårlig til å beskrive den, men den er veldig genial.

 

Sånn, nå har jeg fortalt litt om denne boka. Kan du rømme da? Eller er du enda interessert, sittende på kanten av stolen eller sofaen eller hva annet du enn sitter på (toalettet?), sittende der mens du lar blikket ditt følge linjene i denne anmeldelsen? Jeg kan se deg helt for meg der du sitter, nippende til tekoppen, kaffekoppen, ølbegeret eller kanskje brusflaska, lesende med skrått smil og storslagen entusiasme. Du er patetisk, det er det du er, der du er som en mark som vrir deg etter min vilje og ikke kan skygge unna, men leser videre.

 

Ja vel, jeg kan fortelle litt til. Jeg har jo bablet litt om handlingen og at jeg elsker fortellerstilen og jeg liker også Clive Barkers språk i denne boka. Jeg mener, bare les dette:

 

As to my mouth, of all my features, I wish I could possess my mouth again, just as it had been before the fire. I had my mother?s lips, generous below and above; and what kissing I had practiced, mainly on my hand or on a lonely pig, had convinced me that my lips would be the source of my good fortune. I would kiss with them, and lie with them, I would make victims and willing slaves of anyone my eyes desired, simply by talking a little, and following the talk with kisses, and the kisses with demands. And they?d melt into compliance, everyone of them, happy to perform the most demeaning acts as long as I was there to reward them with a long, tongue-tied kiss when they were done. But the fire didn?t spare my lips; it took them too, erasing them utterly.

 

Det er jo flott skrevet, virkelig og med et rikt, smart språk som en bare må beundre. Noe som gjør opp for bokas feil for den har feil. Ting som gjør at den ikke når helt opp til den gylne sekseren eller en plass blant mine yndlingsbøker, men bare er en veldig bra bok. For eksempel er den ikke like spennende hele veien og på slutten syns jeg den driver med å være særdeles anti-spennende slik at man skumleser litt. Videre er fortellerstilen ganske smak og behag for det er helt min stil, men for andre vil det bli irriterende veldig fort. Noen vil dessuten mene at det er for groteskt til tider og for ukoselig og andre igjen vil føle at det burde være enda mer groteskt. Så det er definitivt en bok som er litt enten-eller, men jeg likte den og gir terningkast 5!

 

Fornøyd, showet er over, enden er nådd, terningen er kastet, the fat lady has sung and all that jazz. Men nei da, du sitter fortsatt klar for mer. Sukk… du kan få kommentere da, den gleden kan jeg gi deg.

 

Men så må du forlate denne anmeldelsen for jeg mener alvor og ellers vil jeg snart sikkert dukke opp i dine verste mareritt, som en ekkel porselensdukke eller som når faren klikker i «The Shining» eller noe enda verre. Og nå fikk jeg lyst til å si bwahahaha bare for moro skyld. Derfor!

 

Hvorfor jeg skal se “Next to normal” for fjerde gang? =D

Har hatt jobbintervju angående deltidsjobb på bokhandel i dag, det føltes som om intervjuet gikk fint så jeg krysser fingrene. Det hadde jo vært fantastisk!

Ellers så skal jeg på kafé etterpå og til faren min (dvs. drikke brus og spise is, han har fine ting i frysere og kjøleskap) og i morgen skal jeg gjøre en av yndlingstingene mine: dra på teater =D Og det er sistnevnte jeg tenkte å bable litt om i dette innlegget fascinerende nok.

Hvorfor jeg skal se “Next to normal” for fjerde gang?

Jeg elsker musikaler som kjent og juni 2009 var en veldig fin måned siden det var da jeg oppdaget både “Spring Awakening” og “Next to Normal”. Førstnevnte ble fort min definitive musikalfavoritt i hele verden og jeg var verdens lykkeligste i månedskifte januar-februar da jeg fikk sett den tre ganger på Oslo Nye Teater, noe som også var begynnelsen på min nye tendens til å se det samme stykket flere ganger. Og jeg har jo alltid vært glad i musikaler, men fra 2009 har jeg hatt en stor interesse for teatre generelt sett også og jeg følger nøye med på alt som skjer og er ganske oppdatert rett og slett og det er så fint. Og i juni 2009 oppdaget jeg jo også musikalen “Next to Normal” og der er historien litt annerledes enn med “Spring Awakening” for jeg likte jo musikken, men det var bare en musikalcd jeg lyttet til i ny og ne og ikke noe jeg var veldig opptatt av. Men så satte de den opp på Det Norske Teateret og der jeg med “Spring Awakening” fortsatt liker den aller best på cd så er “Next to Normal” en musikal som bare er fin på cd, men som er fantastisk på scenen. Jeg skrev jo en anmeldelse da jeg så den første gangen her: http://akimamontgomery.blogg.no/1285330884_next_to_normal_3.html og etter det så jeg den igjen litt over en uke etterpå og så igjen på Nyttårsaften og etter det hadde jeg jo egentlig tenkt at det holdt, men så hadde jeg en fribillett på Det Norske Teateret og da bare blei det sånn og nå skal jeg altså se den igjen i morgen og grunnene er disse. 

Hvis jeg skal være helt enig er det en spesifikk scene som er grunnen til at jeg så “Next to Normal” flere ganger i fjor og skal se den i morgen og det er under sangen “Kven er galen?/Min kjære psykofarmasaut og eg” og det er et soloparti der Tom Bleiklie Devik synger kledd i en trenchcoataktig jakke om hvem som er gal, hun som drar til leger eller han som sitter og venter i bilen og jeg vet ikke hvorfor men akkurat det øyeblikket har satt seg fast hos meg. Inni hodet kan jeg bare tenke “Next to Normal” og så dukker det øyeblikket opp for det er så sårt og samtidig fint og Jon Bleiklie Devik er så god, han formidler en karakter som kommer litt i skyggen av musikalens andre historier så godt at det er han jeg husker aller best. Og det er så rart hvordan et øyeblikk kan gi deg så mye at det alene gjør at du kommer tilbake til den samme oppsetningen igjen og igjen bare for det øyeblikket. Andre fine scener er “Hei #1”, sangen “Hei” deles på en måte opp i tre deler i andre akt med Natalie og Henry og den første av dem er min favoritt og jeg elsker generelt sett alle scenene med Natalie og Henry for Henry er så trygg, han er den som trøster Natalie når hun trenger det aller mest og de har så god interaksjon selv i de såre stundene da forholdet deres settes på prøve. Og scenene til Diana og Gabe og egentlig så mye, det er noe med “Next to Normal” som gjør at det, selv om det ikke er min yndlingsmusikal, har gitt meg noen av de sterkeste øyeblikkene jeg har sett i en musikal noensinne. Hvordan det enda mer enn i andre musikaler er en sånn kraft under åpningstonene som gjør meg helt betatt, noe magisk er det med den, det er i hvert fall sikkert.

Med “Next to Normal” er cden flott, men ikke blant de cdene jeg lytter mest til, men på scenen får sangene i denne musikalen et nytt liv, kanskje fordi de spilles mer fremfor kun å synges, de får en teatralsk bonus å støtte seg på. Og sangene er faktisk mye finere på nynorsk enn på engelsk syns jeg egentlig så jeg har fortsatt et håp om at det en dag gis ut “Next to Normal”-cd med skuespillerne i den norske oppsetningen for det hadde vært helt episk. Jeg hadde definitivt kjøpt den cden til meg selv og som julegave til en hel del folk og elsket det. Men det er veldig fine sanger og de har en modernitet ved seg som jeg liker. Og jeg liker melodiene og hvordan tekstene egentlig er veldig smarte hvis man lytter nøye til dem og de synges og spilles jo kjempefint så det er mye å glede seg over.

Heidi Gjermundsen Broch har jo med rette vunnet både Heddaprisen og Kritikerprisen for hennes innsats i denne musikalen og hun gjør en kraftprestasjon. Likevel er det Tom Bleiklie Devik som Dan som er han som har det øyeblikket jeg bablet om tidligere og som er den jeg liker aller best selv om jeg jo liker alle. Kanskje fordi Dan er den karakteren som står litt på utsiden og prøver å forstå og fordi han har noen utrolig fine sanger. Og kanskje og fordi Tom Bleiklie Devik har så fin stemme og spiller på en underdreven måte, hvis man kunne sammenliknet skuespill med tekst ville hans spillestil vært et kort dikt, et der alt som ikke sies i grunnen er det aller viktigste og det er ment som et kompliment. Og Frank Kjosås liker jeg for han er mystisk og gåtefull og litt vakker og veldig fascinerende mens Charlotte Frogner skaper en karakter man hele tiden vil vel, doktorne er jeg ikke så glad i, men de blir fabelaktig spilt og så elsker jeg Henry. Jeg begynte å følge Thomas Bye på Twitter kun fordi jeg liker ham så godt som Henry og skaper en karakter man blir litt småbetatt av, særlig om man er i midten av tjueårene, men mentalt gjerne ung nok til at Henry sikkert ikke ville føltes som barnerov. Men det er altså Tom Bleiklie Devik som skaper det øyeblikket som har gjort at jeg har sett og skal se denne musikalen igjen og jeg vil bare takke ham for det, tusen takk!
***

Og det var litt om hvorfor jeg velger å se den samme oppsetningen for fjerde gang og nå skal dette innlegget avsluttes og byttes ut med andre ting som må sjekkes før jeg skal dra på kafé 🙂 Jeg kommer nok til å blogge igjen enten lørdag eller søndag og i mellomtiden håper jeg at alle har det supert!

en fin helg, musikk, poesi og annet som krydrer livet =D

Jeg fotograferte meg selv mens jeg satt på t-banen i går kveld. Se, jeg har fin lue og jeg har endeligvis funnet igjen den røde kåpa mi fra i fjor 🙂

I mitt forrige innlegg var jeg litt mer klagete og litt mer preget av et ønske om å klage, men det hjalp for da fikk jeg utløp for litt frustrasjon og akkurat nå føles alt meget mulig. Nei, det har ikke skjedd noe nytt og spennende på jobbfronten, men jeg har fått et jobbintervju da, skal ha jobbintervju på en bokhandel på torsdag! Skal ikke håpe for hardt for da blir jeg bare skuffa, men jeg krysser fingrene da i det minste for det er jo bokhandel som er drømmen.

Ellers har jeg hatt en litt begivenhetsrik helg og det er jo fint. På lørdag var jeg på spillkveld på Humanismens Hus (noe man blir invitert til hvis man joiner Humanismer i Oslo-gruppa på Facebook, noe man bør for det er gratis og kult) og det var veldig fint. De hadde brus og pizza og snacks uten at det kosta meg noe og man kan spille brettspill, noe som gjør at samtaler løper lett selv om man mangler sosial intelligens og ikke kjenner noen særlig godt. Og jeg var selvsagt på laget som tapte i alle tre spillene jeg spilte, noe jeg velger å tolke som tilfeldigheter fremfor at jeg nødvendigvis betyr ulykke, men alt var fint og gøy lell. Og i går hadde Gimle Kino live-overføring fra Bolsjoj-balletten, noe jeg merkelig nok greide å vinne to billetter til og som jeg så sammen med en danseinteressert venninne. Forestillingen het “Esmeralda” og var fritt basert på “Ringeren fra Notre Dame” og var jo for så vidt fin. Jeg syns mye av det bare var veldig imponerende ballettdansing som ikke avanserte handlingen, men det i seg selv er jo fint og det er ganske kult at jeg nå har sett en ballettforestilling utenom den gangen da jeg så “Nøtteknekkeren” som tolvåring. Dessuten var det sammen med en av de personene jeg alltid syns det er koselig å tilbringe tid sammen med så det var en svært fin kveld.

Og i dag har jeg spist Knorr økologisk grønnsaksuppe og funnet ut at det er et veldig godt alternativ nå når jeg er veldig lei boksmat, men samtidig ikke har lyst til å bruke lang tid på middag. Jeg syns middag alltid er en liten utfordring for jeg blir av og til så lei mat, men det ordner seg jo alltids. Uansett skal jeg begrense Fjordlands til risengrynsgrøten deres som jeg elsker og prøve å lage mat mer ordentlig etter hvert, denne uka i form av for eksempel spagetti med kjøttsaus i morgen og taco på søndag 😉 Noe annet jeg har gjort i dag er å dra på hovedfilialen som ENDELIG!!! har åpnet igjen, noe jeg er overlykkelig over. Jeg hadde verdens største smil da jeg entret musikkavdelingen der jeg kasta meg over musikalcdene og musikalfilmene og endte opp med å låne disse 6 tingene:

– Into the woods cd fra 1991-oppsetningen i London (<3, dette er en av de cdene jeg har lånt flest ganger fra musikkavdelingen fordi det er en veldig fin musikal med flott musikk, Sondheim er et geni)
– Archy and Mehitabel cd (enakters musikal jeg aldri har hørt om, men det skal handle om en katt og en kakkerlakk så det er sikkert fint)
– Roadshow cd (nyere Sondheim-musikaldings som jeg har lyttet til fragmenter av på Spotify, men nå virkelig kan utforskes)
– Into the woods-filmen (filmet versjon av den originale Broadway-oppsetningen og en film jeg har hatt SÅ!!! lyst til å se at jeg er superglad de hadde den på musikkavdelingen, jeg er bare redd for at filmen ikke skal virke siden det ikke sto noe om regionskode på den, hvis den ikke virker å spille blir jeg virkelig skuffa)
– Footloose (sangen er jo dritkul, men jeg har faktisk ikke sett filmen fra det glade åttitall enda og det må jeg gjøre noe med, særlig siden det snart kommer en nyinnspilling og jeg vil se originalen først)
– Cirque du Soleil: Journey of Man (Cirque du Soleil er jo fantastisk vakkert, jeg har aldri hatt råd til å se forestillingene deres i virkeligheten dessverre, men å se Cirque du Soleil-film er ganske fint det og)

Så jeg kommer til å få sett fine filmer og lyttet til fine cder og det kan godt tenkes nærmere omtaler av ting dukker opp siden. I tillegg har jeg jo egentlig alt for mye å lese på fra før, men jeg klarte ikke å dy meg og lånte 7 bøker også. Og det er bøker jeg har hatt virkelig lyst til å få lest også så det er perfekt.

Saken er at jeg akkurat nå føler at ting vil ordne seg og at alt kan skje. Og jeg har hilst på VG-mannen som jeg er så glad i og skrevet dikt og livet er egentlig en flott ting. Så la meg poste et nytt dikt og en sang nå sånn at jeg kan få lesere til å smile også:

Den dansende sjiraff

Den dansende sjiraffen
danser tango nå i kveld
og gir fullstendig blaffen
i dets manglende appell
hos koalabjørnen Max
som hun føler hun fortjener,
han er mer into Lars Laks
hvis du skjønner hva jeg mener

Dette diktet er også postet på Facebook som min status for øyeblikket fordi jeg personlig tenker at å skrive dikt om homofile koalabjørner og dansende sjiraffer er en smule genialt og jeg for tiden skriver lite tekster, men en hel del dikt på rim og det er veldig gøy å skrive =D

Og så har jeg blitt ganske glad i en sang jeg har funnet på Spotify som heter Earthquakes og som tilhører et band som heter Serenades som jeg ikke vet noe som helst om utenom at det tydeligvis kan lage veldig pen musikk og den sangen kan jeg like greit avslutte dette innlegget med og så babler jeg igjen om noen dager.

 

Et lite problem eller ønsker om å klage mer

Jeg har et lite problem. Og det er egentlig ikke et problem, det er bare noe jeg har tenkt litt på de siste dagene fordi jeg er i en tankefull periode og har alt for mye fritid. Greia er at jeg ser på meg selv som optimist, positiv og blid hele tida og jeg har virkelig lett for å finne glede i små ting, som en tekopp, som en pen lyktestolpe. Samtidig lurer jeg litt på om det har blitt et slags positivitetskompleks for jeg tillater ikke meg selv å føle på de mer negative følelsene og saken er jo at vi alle har dem, bitterhet, surhet, vemodighet og det er lov og riktig. Men jeg skyver dem unna og hvis jeg skriver noe klagende om noen av tingene jeg ikke liker så godt så angrer jeg rett etterpå og nevner noe positivt og så fokuserer jeg på dette positive til jeg for en stund glemmer det som frustrerte meg uten at frustrasjonen forsvinner. Den bare gjemmer seg, gjemmer seg sammen med alle de andre tingene jeg tar meg i å irritere meg over og så vokser haugen større og større og jeg blir redd for at det en dag skal eksplodere. At alle de dumme tankene som jeg ikke har tillatt meg å tenke fordi jeg er optimist og skal være det skal kulminere i et sammenbrudd eller noe liknende. Kanskje er jordskjelvet like i nærheten uten at jeg vet det, kanskje går jeg helt berserk til slutt. Og kanskje dette bare er teite bekymringer og bevis på at jeg tenker for mye…

Problemet er at jeg er dårlig til å klage over ting. Eller jeg er flink til å klage hvis internettet klikker og kan lett klage over veldig små ting som for eksempel om jeg kjeder meg litt eller hvis feil person går videre på Idol og sånt. Men ellers klager jeg generelt veldig lite. For jeg syns jeg har det så fint generelt sett at jeg ikke kan klage, ikke med rette og det fins jo mange med mye bedre grunn til å klage enn meg. På samme tid er jeg ganske dårlig til å klage når jeg faktisk har en berettiget grunn til å klage, som for eksempel de siste dagene. Jeg var på trening på onsdag og det var linedance som jeg syns er kjempegøy og alltid pleier å beherske veldig bra ellers. Men på onsdag på dagen hadde jeg følt meg litt slapp (ikke syk, bare litt slapp og sånn følelse av å kanskje brygge på noe) og da jeg var på trening ble jeg litt svimmel midt i timen. Ikke veldig svimmel, men nok til at jeg ikke greide å henge med på dansen og måtte ta en liten pause der jeg gikk en rask tur ut for å trekke litt luft før jeg fortsatte med treningen, da uten svimmelhet. Og de siste to dagene har vært litt rare for på den ene siden har jeg følt meg frisk og opplagt og gjort de vanlige tingene jeg gjør på torsdager og fredager (pluss mindre vanlige ting som at jeg var på trylleshow i går), men samtidig tror jeg at jeg kanskje hadde litt feber i går og jeg har følt meg litt øm i nakken både i går og i dag. Bare småplager for så vidt, men mange ville ha klaget litt over det, nevnt det på twitter, fortalt det til moren sin selv om hun da ville blitt irriterende hønemor og bekymret seg for mye og jeg bare nevner en liten regle for meg selv og prøver å tenke det bort. Det skal sies at det vanligvis fungerer fint å tenke sånt bort for meg og at det nok ikke var noe å bekymre seg over siden det er nesten helt borte nå, men jeg lurer litt på om jeg burde ta kroppens signaler mer på alvor likevel.

Og på tirsdag var jeg på jobbintervju og jeg hadde såå lyst på jobben, det var fine lokaler, koselig stemning og jobben hadde med bøker å gjøre så det frista skikkelig, men så fikk jeg ikke jobben og jeg fant ut det i går og siden jeg i tillegg fikk mensen i går tok jeg det ganske tungt. Og jeg hadde såå lyst til å klage i vei for nå har jeg surret rundt og søkt på jobber i over seks uker og utenom tre intervjuer så har ingenting skjedd og det er en ting jeg venter på svar fra der det var seks ukers ventetid, men nå har det gått syv uker og jeg får ikke tak i saksbehandleren min og ingenting skjer og jeg føler meg som en zombie mye av tida. Men jeg prøver å smile over de fine tingene i livet som fine planer jeg har og at jeg har funnet fin musikk på Spotify og at alt jo ordner seg, samtidig som en del av meg blir mer og mer overbevist om at det ikke vil det. Alt pleier å ordne seg for meg, men kanskje det er slutt på den tiden og jeg aldri får jobb og aldri får hjelp med å få jobb og ender opp med å gå rundt i en småblakk og zombieaktig tilværelse i mange år fremover. Og jeg må ha jobb i slutten av november slik at jeg kan ta meg råd til å premiere meg selv med bestillinger på Amazon og Marit Larsen-cd og kanskje en teaterbillett om jeg klarer Nanowrimo. Og jeg skulle ønske jeg klarte å klage mer over det for det er noe som virkelig bekymrer og irriterer meg og jeg er så lei av å mangle noe som motiverer meg til å stå opp hver dag og videre gjør helgene til en lettelse fremfor bare en hverdag malt i varmere farger.

For saken er at jeg har fine planer og jeg liker at det er helg og det er masse som er fint, men det er også noen ting som jeg ikke liker for tiden og kan man være optimist og likevel være litt sur eller deppa av og til? Eller er det enten eller, at enten er man optimistisk og blid bestandig eller så er man pessimistisk og lei uten at man kan bryte ut av sin kategori under noen anledninger fordi man da ikke er ordentlig seg selv?

Jeg vet ikke og jeg vet ikke om jeg burde poste dette innlegget en gang for det er sikkert alt for teit og dumt. Men samtidig så virker jeg kanskje mer menneskelig nå og, i stedenfor en slags smilemaskin som ikke bekymrer seg over noe eller en klovn med påmalt smil. Uansett tror jeg at jeg poster det og så sletter jeg det eventuelt i ettertid.

Nå skal jeg hvert fall avslutte dette innlegget og så poster jeg nok et nytt innlegg på mandag 🙂 Vi bables!