skriveprosjekter, Matilda-musikalen og Tim Minchin =D

Heisann! Jeg skriver fortsatt på Nanowrimo og er kanskje ikke fullt så effektiv som før jeg nådde 50 000, men det blir rundt 2000 ord hver dag likevel og i hvis alt går etter planen blir historien ferdigskrevet på torsdag, noe som passer fint siden jeg har et mål om å lage julekalender på Facebook i desember. Og denne julekalenderen er egentlig litt smart for ideen er å skrive en personlighetstest hver dag i desember og poste som note der og så skal det følge med en fotnote til hver test og det er i de fotnotene en føljetonghistorie skal kunne følges. Dette gir også en slags frihet til eventuelle lesere i form av at de kan velge å følge med på historien, men de er like fri til å gi blaffen i historien og bare ta tester jeg skriver. Med andre ord vil det være flere muligheter og det er så smart. Jeg har dog ikke planlagt historien så veldig godt enda, det eneste jeg vet for øyeblikket er at det skal handle om en åtte år gammel gutt, Samuel Lucas, som har fått utgitt en testebok under psevdonym (testeboka er testene som postes i notene, de er i ettertid liksom redigert av en som forteller Samuels historie) med en subliminal beskjed på hver side som han håper gjør at alle vil tilbe ham og la ham få viljen sin til en hver tid. Og så er konseptet at det virker og at han får alle som leser boka til å tilbe ham og så er det en klassisk julefortelling der vi følger Samuel fra første til tjuefjerde desember og han etter hvert innser at det ikke er så fint å alltid få det som man vil og i tillegg skal han forelske seg og slike ting. Jeg tror det kan bli veldig fint og det jeg har bestemt meg for er at historien min om Samuel skal være skrevet med barn i tankene for jeg har et sånt problem i at jeg skriver om karakterer som kanskje er rundt 17, 18 i historier som er ment for ungdom og unge voksne, men samtidig klarer jeg liksom ikke å unngå at språket mitt gjerne passer bedre for et litt yngre publikum. Og egentlig vil jeg jo ikke ha noen målgruppe, men skrive bøker som kan settes pris på av folk i ulike aldre, men jeg tror jeg har lyst til å prøve (etter Nanowrimo) og skrive noe som aller mest er ment for barn og så er det bonus hvis folk i andre aldre liker det. Jeg føler også at det fine med julekalenderideen min er at det vil bety at jeg skriver også i desember og det blir nok kortere enn Nanowrimo-historien min, men poenget er at jeg vil skrive. Vanligvis skriver jeg masse i november og så skriver jeg litt i ny og ne ellers og jeg vil være flinkere til å skrive mer utenom november siden det kanskje er vanskelig i begynnelsen, men etter en halv side kommer man jo inn i flyten. Og skriveflyten er jo det fineste jeg vet om omtrent i hele verden. Uansett håper jeg julekalendergreia vil falle i smak og etterpå skal jeg skrive videre på Nanowrimo (milde melkespann, det er under 8000 ord før den er ferdigskrevet, omg!)
***

 

Forøvrig har jeg fått dilla på noen sanger fra musikalen Matilda (basert på boka av Roald Dahl), en musikal (der jeg downloadet musikken siden man ikke kunne høre all musikken på Youtube og musikken ikke fantes på Spotify og jeg ikke har cden, sorry) med utrolig geniale tekster og melodier fulle av sjarm. Særlig har jeg fått dilla på sangen Naughty (som man på klippet kan se den übergeniale teksten til) som er helt fantastisk. Og det er jo umulig for meg å lytte til sanger fra musikalen Matilda uten å tenke på den andre musikalen om en ung jente som bare heter navnet til den jenta, altså Annie, og da slår det meg at jeg pleide å syns Annie var en god rollemodell bare fordi hun sto for optimismen, men Matilda er en mye bedre person å se opp til. Annie er jo kul nok, men hun synger liksom om at i morgen vil alt bli bedre og så blir ting bedre, men Annie gjør jo ikke så mye for å bedre ting selv. Hun har bare veldig flaks og blir tilfeldigvis likt av en milliardær som adopterer henne og slikt. Men Matilda vøtt, hun er awesome for hun synger her at man ikke kan bare sitte og ta ting som det kommer, men må handle selv. Og at om man sitter fast i en historie og vil ut må man selv ty til de midler man finner for å komme ut i stedet for bare å vente på at ting bedrer seg og det er jo supert =D

Og en annen sang fra Matilda-musikalen som er absolutt nydelig er denne:

 

Jeg syns pianospillingen i denne sangen, sangen Quiet, er supervakker og melodien er blant de peneste melodiene jeg har hørt på lenge. Og herregud, teksten, den er übergenial og viser sånn desperasjon og hvor interessant Matilda tenker og slikt og bygger seg liksom oppover og oppover til crescendoet der det blir mer rolig og stille og vakkert på en helt annen måte og jeg elsker det. Dessuten liker jeg denne delen av teksten så godt:

Have you ever wondered, well I have
About how when I say, say red, for example,
There’s no way of knowing if red
Means the same thing in your head
As red means in my head
When someone says red

Jeg har ikke tenkt akkurat det, men jeg har tenkt liknende ting og det viser at denne teksten setter ord på velkjente tankefenomener man ikke visste at det fantes ord for å beskrive. Og så på den mer stille delen av sangen:

Quiet
Like silence but not really silent
Just that still kind of quiet
Like the sound of a page being turned in a book
Or a pause on a walk in the woods

Det er ekstremt fint skrevet. Og jeg har lyttet særlig til de to sangene jeg har trukket frem her veeeldig mye de siste dagene, det er så fine sanger og nå har jeg researchet han som står bak tekstene og melodiene i Matilda-musikalen litt, som seg hør og bør, og med det har jeg kanskje funnet en person å bli veldig fan av for han som står bak sangtekster og melodier i Matilda heter Tim Minchin og bare litt titting på Youtube viser jo at han er en generelt sett innmari awesome komiker/musiker. Og et eksempel på hans awesomehet er å finne i denne sangen der han sammenlikner kjærlighet med en svulst og det på en syk og merkelig måte faktisk blir en veldig vakker kjærlighetssang ut av det:

“You grew on me” heter denne sangen og for det første har han jo kjempefin pratestemme før han i det hele tatt begynner å synge og så synger han nydelig og er pen på en litt sånn “gal professor”-måte og han spiller piano fantastisk og jeg tror jeg lett kan begynne å crushe på Tim Minchin særlig på grunn av 3:43 inn i klippet der han synger “spread through me” og det er helt fantastisk. Og hvis man kan skrive en sang der man sammenlikner kjærlighet med en svulst og det ender opp med å bli skikkelig skjønt og romantisk så er man et geni, sånn er det bare og jeg må virkelig titte masse på Tim Minchin-klipp på Youtube for han er jo såå kul <3
***

Ellers gleder jeg meg til desember altså med alle julekalenderkonkurransene og ny sesong av Nissene på låven (yndlingsjulekalenderen min EVER får en oppfølger i år, det er jo helt konge =D) og nå skal jeg lage meg en tekopp og spise frokost og så blogger jeg igjen enten onsdag eller torsdag. Vi bables!

Skaff meg en tenor og sånt :)

Heisann! Siden sist har jeg skrevet videre på Nanowrimo-historien min (60 950 ord i skrivende stund, men jeg skal skrive minst 1000 ord til seinere i dag så det varer nok ikke så lenge) og lest videre på “Good Omens”, drukket solbærtoddy og spist sjokoladeboller og jeg skal antakelig på kafé etterpå hvis ikke jeg er for forkjøla. Ja det stemmer, det jeg tenkte på som litt småforkjøla blei perfekt nok forvandlet til forkjølelse på sitt verste der nesa og øynene renner i ett sett og man ikke klarer å tenke i går ettermiddag da jeg skulle på teater med moren min. Og teater er alltid fint, men litt mindre fint når man er sørpeforkjøla og det hele er på sitt verste under andre akt D= Heldigvis har jeg drukket flere kopper solbærtoddy nå og tatt Paracet og nå føler jeg at jeg er på bedringens vei. Noe som er bra for jeg VIL på kafé etterpå og Splittet Skjerne i morgen og på søndag SKAL jeg i bursdagsselskap der de lager muffins mest fordi jeg maste (ehehe…) og å slappe av er kjedelig.

Ok, det var nok klaging, dere må bare unnskylde meg. Nå skal jeg skrive litt om teaterstykket jeg så i går.

Stykket het “Skaff meg en tenor” og var en farse/komedie av det meget underholdende slaget. Jeg har ikke tenkt å skrive så mye om handlingen for det står litt informasjon på Oslo Nye Teaters side om dette stykket og generelt sett er nok dette et av de teaterstykkene der det er like greit å vite lite på forhånd og deretter heller bli overrasket av alle artighetene som tar plass. Og det er masse humor og sjarm og artige karakterer så jeg anbefaler dette for alle som har lyst på en morsom teateropplevelse med masse forviklinger.

Jeg hadde likevel noen få små problemer med stykket og de skal jeg fort gå innpå her. Det største problemet var at jeg forventet meg en musikal litt siden jeg fant en Cast Recording som het “Lend me a tenor” på Spotify og av en eller annen grunn hadde fått det for meg at det var dette som nå ble satt opp på norsk. Men “Skaff meg en tenor” er basert på teaterstykket “Lend me a tenor”, ikke musikalversjonen og dette viser jo dårlig researching fra min side og ikke noe feil med forestillingen, jeg bare forventet meg noe annet enn det jeg fikk litt. I tillegg tok første og andre akt plass før og etter en opera og jeg fikk lyst til å se selve operaen i tillegg til forløpet og etterløpet. Jeg syns også at det var litt smådumt at alt tok plass samme sted, jeg forstår hvorfor, men det føltes litt begrensende. Med det sagt så var det rommet der alt tok plass helt ypperlig laget scenografisk sett, med flott interiør og alt som hører med og dørene (som i dette stykket er meget essensielt siden de gås inn og ut av stadig vekk) var perfekte.

Og det var det fine med dette teaterstykket, det er så godt løst. Det er ikke det mest originale stykket i verden, men det er morsomt og underholdende hele veien og skuespillet er fantastisk. Særlig Ola G. Furuseth var fantastisk og han hadde også den rollen med mest personlighet føler jeg, han spilte den karakteren jeg likte best og syns var mest interessant å følge. Jeg likte også Henriette Faye-Schjøll veldig godt og over hele linja var det gode rolletolkninger. Anders Hatlo for eksempel er jo virkelig fantastisk uansett. Og det er kanskje noen av rollene jeg føler hadde mer å spille på enn andre, men Oslo Nye Teater er i mine øyne forbundet med kvalitet hva skuespillere angår og det også her. Jeg fikk ellers mer lyst til å lytte til opera av dette stykket og sånn sett har det jo løst sin oppgave godt og jeg syns i det hele tatt ting var morsomt, fengende og uten et eneste kjedelig øyeblikk. Dessuten elsket jeg vrien på slutten der de gjennomgikk hele stykket på to minutter i beste “Betrayed” fra musikalen The Producers-stil og jeg syns kostymene var flotte.

Så jeg anbefaler absolutt dette teaterstykket og gir det terningkast 4!
***

Da har jeg skrevet en slags liten anmeldelse og nå skal jeg finne på litt andre ting og så regner jeg med at et nytt blogginnlegg dukker opp på søndag. Vi bables =D

 

Marit Larsen – Spark

Heisann! Jeg har for øyeblikket 54 000 ord på Nanowrimo (historien er slett ikke ferdig, må vite selv om jeg har nådd 50 000, det er fortsatt en del igjen) og skal i dag skrive litt på kafé (etter en del teit husarbeid som dog må gjøres, akk…) og så skal jeg til faren min. Og livet mitt er litt arbeidsløst og begivenhetsløst, men jeg fokuserer på de positive tingene i livet og det er jo ikke såå begivenhetsløst likevel, på torsdag skal jeg jo på teater! Og på lørdag er det Splittet Skjerne, søndag skal jeg i bursdagsselskap og det er bare ni dager til julekalendersesongen da jeg har fått et mål om å lage julekalenderhistorie som er nevnt i en status på Facebook og som jeg sikkert vil komme tilbake til. Men nå skal jeg teknisk sett ikke bable så mye og heller poste en nyskrevet anmeldelse siden jeg kjøpte cder på lørdag. Og Siri Nilsen-cden min skal anmeldes senere, men Marit Larsen skal anmeldes i vei nåp =D

Ellers skal jeg blogge på fredag antakelig (da vil det nesten bombe og kanonsikkert dreie seg om teaterstykket jeg skal se på torsdag som faktisk vil være en musikal jeg IKKE har lyttet noe til utenom en sang eller to på forhånd, det vil være en av de få tilfellene der jeg ser en musikal uten å kjenne til alle fakta og slikt allerede så det blir nok spennende) og nå skal jeg poste denne anmeldelsen siden den i seg selv er lang nok og så skal jeg spise frokost.

Marit Larsen ? Spark

 

Jeg har noen få artister jeg liker kjempegodt og jeg drar kanskje ikke på konserter (noe jeg for så vidt ville gjort på sekundet om bare Sara Bareilles hadde noen opptredner i Norge), men jeg kjøper cdene deres og lytter til dem like mye som mange av musikalcdene mine. Og en av disse artistene er Marit Larsen der jeg var kjempeglad i Under the Surface, litt mindre glad i The Chase (som jeg fortsatt likte, jeg bare syntes den fenget litt mindre) og nå har fått tak i Spark som er hennes nyeste cd og den jeg egentlig tror jeg liker aller best. For jeg elsker Marit Larsens melodier, hvordan det er naivt og fortryllende med piano og strykere og man på en måte kan flyte på dem. Og nå skal jeg ta for meg hver sang og anmelde i vei =D

 

  • The Keeper of the Keys

 

Jeg liker den spede pianobegynnelsen og forsiktigheten og hvor drømmende denne sangen er. Den føles som en virkelig fin begynnelse og jeg får en fin Disney-følelse og tenker på feer og fantasi og det er så deilig. Og jeg elsker når hun nynner, harmoniene og stemningen da, det føles nesten litt barnlig og det gjør det bare enda mer fortryllende. I tillegg syns jeg Marit Larsens stemme løftes av arrangementet på denne melodien og ja, jeg syns rett og slett dette er en virkelig fin sang. Terningkast 6!

Beste strofe:

I wish I were the keeper of the keys

 

  • Don’t move

 

Der «Keeper of the Keys» er den spede begynnelsen tar cden mer av her og det triller frem en skikkelig poplåt i beste Marit Larsen-tradisjon, litt i samme stil som mange av hennes tidligere mer up-tempo sanger. Det er fin tekst og fin melodi og alt det der, men jeg føler at akkurat i dette tilfellet drukner mye av sangen i innpakningen, man får ikke helt taket på låten fordi det skjer så mye rundt. Og det er fortsatt en fin sang, men kanskje den som gir meg minst. Terningkast 3!

Beste strofe:

He’s all of my unwritten songs

 

  • What if

 

Jeg elsker smartheten i hvordan denne sangen begynner, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive det, men det er en slags skarphet og det er en melodi som pirrer og lokker deg på en måte. Man blir dratt inn i sangen med en eneste gang og nysgjerrig på å følge den videre. Og så kommer refrenget og blir Marit Larsen på sitt mest flytende, brusende og her liker jeg arrangementet, det blir aldri for mye, men alt balanseres så fint og dette er en av mine store favoritter på denne cden. Terningkast 6!

Beste strofe:

You put all your trust in me

And I’m yours, indefinitely

 

  • I can’t love you anymore

 

Denne sangen har litt mer country-aktig stil, noe som kler Marit Larsens stemme. Og her er det litt mer sårt og likevel er det en behagelig sang å lytte til, den har en veldig komfortabel melodi man kan flykte inn i. Dette er riktignok ikke en av de sangene på denne cden som gir meg mest, men den er trygg og fin og interessant nok. Terningkast 4!

Beste strofe:

While you were busy dreaming

My life was moving on

 

  • Coming home

 

Dette er den første singelen fra denne cden og det med rette, dette er virkelig en innmari fengende sang. Her er det også en passende country-twist til Marits stemme og jeg liker melodien. Og denne sangen har det fine ved seg at den vokser for hver gjennomlyttning for jeg likte den ikke så godt først og så hørte jeg den igjen og likte den bedre og så enda bedre og nå er jeg fan. Dessuten er teksten utrolig skjønn og refrenget utpreget romantisk på «aww»-måten. Terningkast 5!

Beste strofe:

Are you thinking what I keep thinking

The most magical thing that I’ve known

One look in your eyes, I’m sinking

And it feels like coming home

 

  • Me and the highway

 

Denne sangen kler tittelen sin så utrolig godt, jeg får virkelig lyst til å sette meg i en bil og kjøre av gårde med solbriller på mens jeg lytter i vei til denne sangen (eventuelt sitte på mens noen andre kjører, jeg har ikke og har ingen planer om å få lappen). I hvert fall føles det som en road trip-sang og melodien har en groovy, cool stil som jeg har veldig sansen for. Jeg liker i tillegg melodien og syns dette er en utmerket poplåt. Terningkast 5!

Beste strofe:

Slow dancing in the kitchen in the early hours of the morning

 

  • Last night

     

    Denne sangen er så trist og en så godt beskrevet følelse og jeg liker teksten og hvordan den er en sånn tekst der man ser for seg karakteren og får følelsen av at hun lyver for seg selv, at hun synger «I’m not gonna call, I’m not gonna write» og egentlig vil gjøre det. Jeg liker når sanger virker som små noveller (som er grunnen til at jeg har sansen for Hello Saferide-cden min) og slik er det her og melodien bygger godt under stemningen i teksten. Terningkast 5!

    Beste strofe:

    Late last night I saw you with that look in your eyes

    You know the one you used to save for me

     

  • Have you ever

     

    Jeg liker denne sangen aller best på denne cden for det starter i poppa, livlige toner og så går refrenget fra det veldig nedtonede for vi igjen dras opp i skyene. Melodien i denne sangen bare elsker jeg og arrangementet og hvordan det her igjen er en slik sang som melodisk sett er mye mer glad enn teksten som er mer sår. Det er ulykkelig kjærlighet, men melodien gjør at det føles håpefullt likevel og jeg elsker det hele veien. Terningkast 6!

    Beste strofe:

    But she makes his coffee in the morning

    They share umbrellas in the rain

    He kisses her without a warning

    I bet he’ll marry her someday

 

  • Fine line

 

Denne sangen starter også veldig fint og har noe mer forsiktig og stillferdig ved seg igjen. Og her har vi en rolig og fin melodi og en interessant tekst og det er ikke blant de mest interessante sporene på denne cden, men den blir en slags fin hvilepause etter å ha vært helt oppe i skyene på en rekke mer bølgende og flytende sanger. Dessuten blir den fryktelig spennende etter hvert da melodien glir i nye retninger og det føles mer desperat og av den grunn mer spennende. Det fascinerer meg litt dog at denne sangen har veldig lik tematikk som sangen med nesten lik tittel i Avenue Q, men det er nok tilfeldig. Terningkast 4!

Beste strofe:

Give me the book and I’ll read it too

 

  • That Day

 

Denne sangen føles også litt som en novelle og en slags sår vuggesang og det er så lett å kjenne seg igjen i ønsket om å gå tilbake i tid, til en dag da alt var lettere. Det er så fint med sanger som kanskje handler om en ting, men likevel har noe åpent nok ved seg til at man kan legge egne historier inn i teksten slik at den får en helt egen betydning som er unikt ens egen. Og dette er en slik sang, en slik flytende fin sang med en rolig melodi og fin tekst og en sårhet som samtidig er eventyrlig. Terningkast 5!

Beste strofe:

I’m pacing the streets

Where our story begins

On a pale autumn day

It was a day just like this

 

Jeg syns bare dette er en virkelig fin cd med gode melodier og tekster og gir helhetsmessig denne cden terningkast 5 og en meget varm anbefalning.

Et innlegg med mye bruk av Caps Lock og utropstegn siden jeg er en vinner =D

Heisann, selv om få kommenterte det forrige innlegget mitt håper jeg likevel alle vil vurdere å lese boka “Little Hands Clapping” som jeg anmeldte i det innlegget og som er episk, den fikk meg til å tenke på eventyr og Tim Burton, det sier på en måte alt. Så ja, “Little Hands Clapping” av Dan Rhodes er verdt å lese med andre ord.

Ellers har jeg nå bestilt fire bøker og en cd på Amazon.co.uk og det kosta meg faktisk bare 340 kr fordi å bestille ting på nettet er skikkelig billig perfekt nok. Og etterpå skal jeg endeligvis bruke en 500-lapp jeg har spart i flere måneder på to cder og en bursdagsgave til bestevenninnen min (jeg tenkte å ta med en 200-lapp også i tilfelle jeg ser noe jeg vil kjøpe til bestevenninnen som koster mer enn de 200 kronene som vil være igjen av 500-lappen så snart jeg har kjøpt nyeste cden til Siri Nilsen og Marit Larsen) og nå skal jeg berette den STORSLAGNE, EPISKE og FANTASTISKE grunnen til at jeg har bestilt ting på nettet og skal kose meg med shopping i Oslo sentrum.

JEG HAR NEMLIG TILFELDIGVIS OVER 50 000 ORD, DVS. IGJEN HAR JEG KLART NANOWRIMO!!! (Ja, det er bare å applaudere!) Og historien min vil nok bli på litt over 70 000 ord så jeg er enda ikke ferdig med den, men jeg har skrevet ferdig del 1 og jeg har OVER 50 000 ord =D OMG! OMG! OMG! Jippi, jippi, jippi 😉

Akkurat nå er jeg veeeldig HAPPY og lykkelig og verden er perfekt og nå skal jeg kose meg massevis resten av dagen og feire mine over 50 000 ord og over 150 sider og første planen min nå er selvfølgelig skryting på ymse steder på internett mens jeg føler meg som et litterært geni 🙂 Yay!

Et bilde tatt for en uke siden som langt på vei oppsummerer den generelle humørstemningen jeg er i nå 😉

 

 

 

Little hands clapping

Heisann verden! Jeg har faktisk over 39000 ord nå og nærmere 120 sider på Nanowrimo og jeg syns egentlig det er sykt mye å ha skrevet allerede, vi er jo bare halvveis i november. Det hjelper riktignok litt at jeg er for dum for å få jobb og har veldig mange dager som jeg ikke har noe å fylle med, men likevel 😉 En del av meg har forresten gitt opp det å få seg en jobb litt for uansett hva det er så er det noen med mer erfaring eller utdannelse enn meg og jeg har kommet til intervjuer, men det har bare blitt med det. Og jeg har veldig lyst på jobb, det og å bli publisert er de tingene jeg har mest lyst til i hele verden og jeg har en sånn rar tanke om at verden ikke lar noen bli for heldige. Så siden jeg jo har det ganske fint mesteparten av tiden og er heldig nok til å glede meg over små ting og ikke opplever særlig med problemer tenker sikkert skjebnen at jeg ville vært FOR heldig om jeg fikk jobb og ting publisert på toppen av det hele. Kanskje jeg rett og slett ikke fortjener de tingene jeg ønsker meg mest…

Unnskyld, det der ble litt for negativt, er egentlig i godt humør her jeg sitter, blir bare så full av rare tanker til tider. Og jeg har det jo fint, i dag er for eksempel kafébesøksdag og det er kos =D

Men nå skal jeg poste en anmeldelse siden jeg har lest en virkelig fin bok som minner meg om filmer som “Corpse Bride” og Brødrene Grimms eventyr før Disneyfiseringer har tatt plass og så skal den anmeldelsen avslutte dette innlegget og når det er avsluttet vil jeg nok sikkert spise en sjokoladebolle 😉

 

Se så vakker boktrailer “Little Hands Clapping” har, den er nydelig og akkurat like stemningsfull som boka selv <3

 

«Little Hands Clapping» av Dan Rhodes

 

Noen ganger leser man en bok som man liker fordi den på mange måter er en sånn type bok man selv ønsker å skrive og fordi den har en naiv skrivestil en selv kjenner seg igjen i. «Little Hands Clapping» var akkurat en slik bok og nå skal jeg skrive litt om hvorfor.

 

«Little Hands Clapping» sin setting er i hovedsak et selvmordsmuseum i Tyskland som egentlig skal få folk fra å begå selvmord, men som oftere gjør selvmordsinteresserte bare mer overbeviste om at selvmord er veien å gå. Og her følger vi Pavarotti (ikke den ekte Pavarotti, han bare likner veeeeldig mye) og Pavarottis kone, en gammel mann med sans for å spise edderkopper, en doktor med hang til kannibalisme og hans hund, Hulda og Lotte og Mauro, Madalena og en ulykkelig forelsket baker blant annet. Dette er med andre ord en bok med et stort persongalleri, men man føler likevel at alle karakterene er definerte og blir levende for en.

 

Og jeg liker så veldig godt hvordan denne boka ble fortalt, hvordan vi følger alle karakterene i ulike deler frem mot slutten da alt bindes sammen på perfekt vis, hvordan man aldri blir lei av å følge en karakter siden den vi følger skifter så ofte og man får akkurat nok informasjon hver gang til å være like interessert neste gang vi følger den og den karakteren. I tillegg elsker jeg fortellerstilen for her er det kannibalisme og mang en bisarr hendelse, men alt fortelles med en hverdagslig selvfølgelighet som gjør at man stadig stopper opp og releser en setning for å være sikker på at det var akkurat det som sto. Det minner meg litt om novellene til Roald Dahl og de elsker jeg jo. I tillegg er dette på mange måter en barnebok for voksne for på grunn av de groteske tingene i denne boka passer den definitivt ikke for barn og samtidig er skrivestilen litt som i bøker for barn, lettlest og naiv og virkelig eventyrlig. Så ja, denne boka var på veldig mange måter helt perfekt for meg.

 

Og det virkelig fascinerende er jo at historiene vi følger ofte er triste eller vakre, eventyrlige som i filmene til Pixar og samtidig har de alt det mer groteske som kjennetegner Tim Burton så jeg tenkte mye av boka at den stilistisk sett kunne vært kjærlighetsbarnet til Pixar og Tim Burton og det er et veldig kompliment for en bok. Da ER den ganske awesome fortalt, sånn er det bare. Dvs. Jeg MÅ få kjøpt denne boka sånn at den kan settes på yndlingsbokhylla og jeg må få lest mye mer av Dan Rhodes for dette er åpenbart en forfatter etter mitt hjerte og en jeg må lese massevis av. Og en fin ting med boka er merkelig nok det at den aldri tar av, fra baksiden forventet jeg litt et skikkelig crescendo når alt bindes sammen på slutten, men også det fortelles i den samme avslappede og samtidig eventyrlige stilen og jeg liker det, hele boka blir til en rolig affære som er behagelig å lese, en slik bok man bare nyter i små porsjoner som ikke forandrer verden, men som gir deg en fin blanding av reaksjonen «å, elsk» og reaksjonen «what?» som er virkelig genial og elskbar.

 

Samtidig er ikke «Little Hands Clapping» en bok for alle. Noen vil finne den kjedelig fordi karakterskildringer og små fortellinger blir viet mer tid enn hovedplottet og den er slik bok som slentrer av gårde og tar seg tid. Noen vil tenke at det er for groteskt og ekkelt (godt hjulpet av koselige scener med edderkopper som spaserer inn i en munn og prøver å komme seg ut igjen, men blir spist før de rekker det). Og noen vil rett og slett ikke forstå denne boka i det hele tatt. Men for meg var «Little Hands Clapping» bortimot perfekt for den blir så nydelig fortalt og er egentlig både vakker og rørende, egentlig er dette jo mest en fryktelig romantisk historie som bare tilfeldigvis er supplementert av groteske elementer og en humor som jeg likte veldig godt. Jeg syns uansett denne boka fortjener et forsøk for jeg er overbevist om at man, hvis man først liker denne boka, liker den veldig godt.

 

Så takk, Dan Rhodes, for en vakker, eventyrlig og morbid opplevelse som jeg gir terningkast 6!

Sjokoladeboller, tankespill og en sang fra en ikke-eksisterende musikal =D

Det er litt komisk for jeg hadde noen dager tidligere denne uka da jeg tenkte en hel masse rart og blant annet det at det ikke så ofte skjer noe virkelig spennende eller fantastisk i livet mitt. Og så fant jeg noen som solgte sjokoladeboller, dvs. det beste jeg vet om i hele verden sånn omtrentlig, i går og tenkte at det var noe eksepsjonelt, noe el super fantastico. Så nå har denne uka bydd på noe megafint, jeg mener: bare se:

Utenom min kjærleik overfor sjokoladeboller (og det er dette som ER sjokoladeboller, sånne hveteboller med sjokoadebiter i er noe helt annet og mye mindre godt) har jeg kjøpt bollemiks der man bare skal tilsette vann og det skal jeg lage hos moren min etterpå (noe som blir supergodt selv om jeg har en tendens til å bruke litt for lite tid å elting og litt for mye vann). Og i går var jeg på spillkveld bortimot hele kvelden der det var pizza, brus og snacks og jeg hadde det fremragende. Mens på fredag da brukte jeg en fribillett på kino på filmen “Pína” som jeg dessverre ikke likte så godt som jeg hadde håpet (det var en hyllest til en koreograf med masse dansing, men dansingen var mer utilgjengelig enn på f.eks. SYTYCD og det skapte et fint portrett av Pina Bausch, men jeg kjedet meg litt), selv om den slettes ikke var dårlig. Det essensielle er uansett at jeg har funnet på ting de siste dagene utenom Nanowrimo og likevel fått skrevet en del og det er jo supert.

Og det er nå jeg skal dra dette innlegget inn i det sedvanlige Nanowrimo-sporet igjen (i tillegg til å tenke litt tankespill om kjærlighet og sånt). Jeg har over 32 000 ord nå og over 94 sider så nå begynner det virkelig å bli langt. I tillegg har det endelig begynt å skje noe handling i historien i form av forelskede karakterer og slikt og dette får meg til å tenke på kjærlighet. Bestevenninnen min er alltid superforelsket, jeg er sjelden forelsket i det hele tatt og likevel fascinerer kjærlighet meg. Hvor vanskelig og samtidig vakkert det kan være, hvor mange sider noe sånt har. Personlig har jeg det sånn at jeg syns folk er pene (tidvis veldig pene som han på yndlingskaféen eller han ene jeg jobbet sammen med for et halvt år siden), men det er ikke noe mer enn det og de jeg er mest betatt av er personer fra amerikanske SYTYCD, enkelte amerikanske musikalfolk og oppdiktede karakterer (som Kuzco og Emmeth fra Legally Blonde:The Musical eller Damian Evil som jeg har diktet opp selv). Det kan skyldes selvopptatthet eller asosialitet, jeg vet ikke, men jeg liker å like folk der jeg vet at det ikke vil bli noe mer. Med oppdiktede karakterer for eksempel får jeg gleden av å like noen, tenke på noen og alt det der, men jeg slipper å være usikker eller ha forventninger eller risikere noe i det hele tatt. Og samtidig tror jeg alle en dag vil elske noen og bli elsket tilbake, men at det vil skje når de ikke forventer det og når de er helt klare for det (og det tror jeg også gjelder meg selv). I tillegg tror jeg at den dagen man faktisk elsker noen og blir elsket tilbake så vil det ikke spille noen rolle om man er godt oppi tjueårene og aldri har erfart noe som helst, slik vil ikke bety noe som helst, det viktigste vil være kjærligheten.

Ja, her røper jeg at jeg egentlig har en naiv romantiker godt gjemt inne i meg, en som sjelden stikker seg frem, men dukker opp en masse for tida siden Nanowrimo-historien min skal være en skikkelig romantisk historie. Og i denne historien er det tilfeldigvis noen få karakterer som passende nok har et like fint forhold til musikaler som meg og av dem har vi faren til Damian Evil, Demetrius Evil (jeg elsker navnene mine i år), som ikke er så mye med i historien min, men som i alle fall skriver på musikaler stadig vekk. Og det nyeste musikalkonseptet til Demetrius Evil heter “Luftpiano og sommerfugltanker” og er kort oppsummert Romeo & Julie under et NM i Luftpianospilling (ja, jeg har veldig snodige ideer) og jeg fikk en liten ide om å krydre Nanowrimo-historien min med sanger fra dette musikalkonseptet mest for å ha en unnskyldning for å skrive musikalsanger nå i november og. Med den ene av disse sangene har jeg i tillegg funnet på melodi og spilt det inn på film og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med sangen “Hold kjeft, lille hjerte” som er en sang en av hovedpersonene i “Luftpiano og Sommerfugltanker” synger da han nettopp har forelsket seg og bekymrer seg for alt dette kan føre med seg. Og jeg likte den sangen veldig godt så her poster jeg den med teksten under og etter det sier jeg meg ferdig med dette innlegget og så vil jeg nok blogge igjen på tirsdag eller noe sånt. Vi bables! Og her er sangen:

 

Hold kjeft, lille hjerte (en sang fra «Luftpiano og sommerfugltanker», Demetrius Evils nyeste musikalkonsept)

 

Hei, lille hjerte,

du banker og banker,

med ymse personer

i alle slags tanker

og ønsker og drømmer

og håp så jeg rømmer

fordi jeg får så vondt i hodet

 

 

Hei, lille hjerte,

så stappet til randen

av tanken på en

så jeg vet da fanden

og sukker og stønner,

så alt bare drønner

fordi jeg får så vondt i hodet

 

For alt var så lett,

ja så lett da jeg var

helt fri fra forelskelsens klør

for den er så nær meg,

så inderlig nær

og slik var det slett ikke før

 

Hei, lille hjerte,

du vil ikke stoppe,

jeg blir nesten gal

og får lyst til å hoppe

rett ned fra balkongen

og skade fasongen

fordi jeg får så vondt i hodet

 

Så hold kjeft, hold kjeft, hold kjeft,

lille hjerte,

det vil jo aldri bli noe mer,

hold kjeft, hold kjeft, hold kjeft,

lille hjerte,

jeg er jo aldri den som noen ser

 

Jeg er jo aldri den som noen ser

 

Hei, lille hjerte,

det stråler og skinner

og tidvis så er det

så sorger forsvinner

og alt føles magisk

før jeg kommer på noe tragisk

og dermed får så vondt i hodet

 

Hei, lille hjerte,

det kunne jo være

at vi kunne dele

forelskelsens sfære,

en drøm hele dagen

før jeg kommer på klagen

og dermed får så vondt i hodet

 

For alt er så rart,

ja så rart og jeg tror

nok ingen vil elske meg særlig

mitt hat er så nær meg,

så inderlig nært

og det føles slett ikke herlig

 

Hei, lille hjerte,

jeg venter og venter,

på dagen da lykke

og fred er bekjenter

med trygghet i troen på alt vi kan dele,

at vennskap og kjærlighet så er det hele

og jeg unngår å få vondt i hodet

 

Men siden det sikkert ikke skjer

synger jeg

 

Så hold kjeft, hold kjeft, hold kjeft,

lille hjerte,

det vil jo aldri bli noe mer,

hold kjeft, hold kjeft, hold kjeft,

lille hjerte,

jeg er jo aldri den som noen ser

 

Jeg er jo aldri den som noen ser

 

Men om det vil gå,

ja vil gå som i bøker

så fantastisk som eventyrs spille

så vil jeg be min pessimisme

om bare å stikke

og holde seg stille

 

Så hold kjeft, hold kjeft, hold kjeft,

lille hjerne,

det kan jo bli til noe mer,

hold kjeft, hold kjeft, hold kjeft,

lille hjerne,

en dag er jeg den,

en dag er jeg den,

en dag er jeg den noen ser

*** =D

Flykta frå rekkehuset og generell babling =D

Siden sist jeg blogget har jeg nådd over 25 000 ord og over 75 sider så her går det raskt fremover. Og i dag har jeg tenkt å skrive slike ting som vil være så klisjéaktig romantisk at jeg kommer til å rødme og fnise ustyrtelig mens jeg skriver. Det bli gøy 😉

Utenom Nanowrimo tror jeg fredag blir ganske toppers for da skal jeg først på yndlingskaféen og lese aviser, drikke kakao, spise skolebolle (og ideelt sett smugbetrakte ham pene som jobber der og som har æren av å være en av de få guttene jeg tar meg i å tenke at har en pen rumpe) og kose meg en liten stund, derefter skal jeg spasere til Carl Berner, ta t-banen til sentrum, treffe skrivebua-Jenny som også skriver på Nanowrimo og så skal vi skrive i vei på en annen kafé en stund (blir kanskje Kafé Laundromat for den er så nydelig), derefter tenkte jeg å dra på kino kl. 16:00 (“Pína”, jeg har en fribillett som dette skal brukes til, det blir gøy), dra hjem, spise økologisk suppe jeg har kjøpt inn og derefter kose meg med Idol. Med andre ord har jeg funnet en fin måte å fylle store deler av morgendagen med innhold og det er jo likbart =D

Men nå tenkte jeg å skrive litt kort om en bok jeg leste ut for noen dager siden som var helt i min gate.

Boka heter “Flukta frå Rekkehuset” og er skrevet av Jon Hjørnevik, en forfatter jeg ikke hadde hørt om i det hele tatt, men som jeg nå har lyst til å lese flere diktsamlinger av. Dette er nemlig geniale dikt på nynorsk og på rim og, mens rytmen ikke bærer like godt hele tiden (noe som de fleste ikke vil tenke over en gang, men jeg har veldig øre for rytmen i dikt hvis jeg skal være helt ærlig), så bærer den mesteparten av tida og rimene er smarte og tekstene generelt kulhet deluxe. Og nå skal jeg poste noen gode eksempler:

Eg er livredd for dusjen

Eg er livredd for dusjen,
så eg tykkjer det er greitt
at det luktar litt svette,
og at håret er feitt.

Eg er livredd for dusjen,
mellom anna fordi
det er glatt på golvet,
eg er redd for å gli.

Eg er livredd for dusjen,
eg jobbar med saken,
eg er redd for at nokon
skal sj meg heilt naken.

Eg er livredd for dusjen,
det er ei mare som rir,
eg kan få sjampo i augo,
det er vondt når det svir.

Eg er livredd for dusjen,
redd for sjampo i håret,
så eg brukar dusjen
maks ein gong i året.

Eg er livredd for dusjen,
og uansett kor eg dreg,
vert folk som eg møter
livredde for meg.

eller

Eg tenkjer på kommunen min

Eg tenkjer på kommunen min,
eg tenkjer på deg støtt,
eg har tankar om kommunen min,
der kor eg er født.

Eg tenkjer på kommunen min,
du er min eigen hær,
for kommunen er der alltid,
du er meg alltid nær.

Eg tenkjer på kommunen min
når livet går i lås,
du gir meg vatn i springen,
du hentar skit og bos.

Eg tenkjer på kommunen min,
den fyller opp mitt sinn,
om andre skulle svikta meg
har eg kommunen min.

Stundom spør folk rundt meg,
kva eg no tenkjer på,
dei stivnar litt i maska,
når eg svarar så:

Eg tenkjer på kommunen min,
den reddar titt mitt skinn,
når eg har tenkt for mykje,
har kommunen lagt meg inn.

eller

Helsing til den tilbakeståande svenske arkitekthomoen som truleg teikna garderobeskapserien Pax

Eg ville ha orden,
eg stolte på deg
som teikna skapet
som ligg framfor meg.

Eg ville ha orden
og ro i mi sjel,
men no er alt kaos,
eg manglar ein del.

Eg ville ha livsro,
eg kjøpte ditt skap,
til monteringa mi
er det eit gap.

Eg ville ha livsro
med ho som eg bur,
men skapet du teikna,
bygde ein mur.

Eg ville ha skapplass
med eit system,
men alt eg har kjøpt,
er eit verdensproblem.

Eg ville ha skapplass,
men fann ikkje råd,
før eg fann ut
kor skapet skal stå.

Hallo, svenske satan,
du får ikkje fred,
har sett meg i bilen,
eg har skapet ditt med.

No skal det bli slitsamt
heime hjå deg,
eg har funna adressa,
og eg er på veg.

Snart, kjære svenske,
er ditt liv perifert,
eg har med ein bombe,
den er ferdigmontert.

Jeg elsker vrien på slutten av disse diktene, hvordan man ler høyt og tidvis får en sånn fin “Bunny Suicides, burde jeg le av dette”-følelse som man ender opp med å overse. Og det er ikke alle diktene som er like herlige, men alle har de morsomme rim og sjarme og en tørr humor som jeg digger. Men nå skal jeg faktisk la være å skrive opp og ned i mente om noe, men bare legge til at jeg personlig ga denne boka terningkast 5 og at jeg syns det var like gøy å titte i den nå som jeg fant frem til eksempler. La meg bare poste et siste kort utdrag:

Når du er på bortekamp

Her heime er tribunane fylte
når du spelar på ving som ein foss.
No er du på ein bortgjøymd bane
og ikkje her heime hjå oss.

Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar dei bortekamp –
eg veit ikkje kor du er.

(Tjihi, jeg elsker hvordan det andre verset nesten er helt som andreverset i et annet veldig kjent dikt som jeg ikke husker navnet på, men med en egen fotballifisert vri, noe som er gøy.)

Så da har jeg anbefalt en diktsamling som er morsom og genial og nå skal jeg gjøre noe storslagent, noe verdifullt, en erfaring som vil gjøre meg tusen ganger rikere og sterkere. Jeg skal lage meg dagens første tekopp! Da da!!! (Sorry, jeg har random humor i dag, jaggu fint at dette innlegget nesten er ferdigskrevet.)

Men jeg skal blogge igjen på lørdag, sannsynligvis da med en anmeldelse av “Pína”, og nå skal jeg altså drikke te og spise frokost. Og snart skal jeg skriveeee! =D

***
(Forøvrig anbefaler jeg folk å lese boka jeg holder på med nå, “Little Hands Clapping” av Dan Rhodes, jeg tenker på den som hva som ville hendt om Pixar og Tim Burton fikk et kjærlighetsbarn i form av en bok, da ville det nok vært nettopp “Little Hands Clapping”.)

Karoline er Nanowrimo-betatt og poster et utdrag fra historien sin =D

Jeg har en ørliten mistanke om at denne måneden vil være en mye større suksess enn oktober lesemessig sett selv om jeg teknisk sett ikke burde hatt tid til å lese omtrent med alt dette Nanowrimo-kjøret. Men jeg leser i vei og jeg skriver i vei og nå har jeg over 60 sider og over 21 000 ord på Nanowrimo så det vil ikke ta så lang tid før jeg er halvveis. Ja, jeg er gal! Men historien min skal faktisk være på ca 75 000 ord og det som hadde vært råkult er om jeg nådde hele denne summen i løpet av november og ikke trengte å bruke de første dagene av desember til å avslutte ting 😉 Det jeg liker veldig godt med i år er i alle fall det at jeg har planlagt hele historien, også slutten, for en gangs skyld vil jeg ikke være drittlei en historie og finne på en tulleslutt bare for å bli ferdig, i år vet jeg hva som skal skje og alt. Jeg syns det er sååå fint!

Og ellers gjør Nanowrimo og karakterene mine meg så lykkelig for tiden at det er helt magisk. Jeg skriver og det går så fint å skrive og jeg elsker karakterene mine og det er veldig fint når man nesten blir forelsket i figurer man har diktet opp selv, når det en skriver blir så levende for en at det virker som dataen er alt som står i mellom dere og du får lyst til å skyve din Damian Evil ut av historien og Word-dokumentet og inn i din virkelighet der dere kunne dratt på kafé sammen og diskutert musikaler og skriving og han ville spandert en kopp kakao. Jeg har etter hvert funnet ut at Damian Evil er en karakter jeg liker så godt at jeg får lyst til å ta en sånn Tore Renberg-vri med ham, skrive masse bøker der han er involvert på et eller annet vis og der man følger ham i forskjellige aldre og slikt. Merkelig hvordan jeg plutselig skriver om mannlige karakterer en del for tida og det faktisk går veldig fint, det føles til og med ganske naturlig 🙂

Og nå, etter et fint høstbilde som bryter opp innlegget som en fin illustrasjon, så skal jeg for første gang dette året driste meg til å poste et utdrag. Her introduseres den ene av historiens hovedpersoner, Damian altså, og som en kan se ut i fra utdraget har han noen småting til felles med meg (men jeg kan bare nevne at han er ganske ulik meg på mange andre punkter, for eksempel sverger Damian vanligvis til pessimisme, han drikker rødvin bare fordi det virker poetisk å skrive foran en vinflaske etter hans mening, han er mer kald og kynisk enn meg, han er gutt og han liker faktisk vinter veldig godt så vi har en del ulikheter som ville gitt oss ting å diskutere om Damian bare fantes i virkeligheten). Uansett tenkte jeg å poste et lite utdrag, jeg beklager at oppsettet er ganske tett, og jeg håper virkelig det faller i smak og vil sikkert poste flere utdrag etter hvert. Og så avslutter jeg innlegget mitt med det utdraget og blogger igjen på torsdag eller eventuelt fredag (men jeg tror mest på at det blir torsdag):

Hvilken lokalavis han finner annonsen i glemmer han med en gang, men det er heller ikke relevant. Det viktige er at den interesserer han og han begynner å fundere på denne muligheten, en brevvenn. Kanskje er nettopp det en god ide!

 

Denne «han» er Damian, Damian Evil, en djevel med svart kort hår, mørkebrune øyne og et smil som alltid får det til å se ut som han pønsker på noe, uavhengig av om han faktisk gjør det eller det bare er en ren tilfeldighet. Damian er litt under gjennomsnittet høy til gutt på atten å være og har levd et langt liv som den gutten som var lavere, mindre og tynnere enn alle de andre guttene i klassen, et liv han forøvrig har vendt seg til nå selv om det irriterte ham veldig da han var yngre. Damian var han som ble valgt sist i gymtimene og som hatet sport med et blindt hat han ellers kjente oftest når han hørte folk synge musikalsanger på feil måte, annerledes enn når hans yndlinger som for eksempel Phlip Quast sang dem og alt var helt riktig. Videre var Damian han som ikke kom i stemmeskiftet før han var seksten og kunne se tilbake på hele tiende klasse som han som nesten hørtes ut som en jente blant ti gutter der alle tilfeldigvis var høyere og i alle fall hadde litt mer fett på beina. Damian klarte ikke å unngå å være tynn og spinkel med armer som av uante grunner bestemte seg for å leve sitt helt eget liv proporsjonsmessig og som var litt for lange og med litt for lange fingre (selv om det dog skal sies at Damian likte fingrene sine, han fant dem elegante og likte at det fantes i alle fall en ting ved seg selv som kunne tolkes som elegant). Ja, en kan fortsette å berette i timesvis om hvem Damian var og mer essensielt, alt han slettes ikke var uansett om han så prøvde å være, prøvde sitt beste for så å feile. Det viktigste var uansett Damians mørke trekk i sterk kontrast med en blek hud som en kort stund i tiende klasse hadde gitt ham noen beundrende blikk fra de tre «Twilight»-omane jentene i klassen hans som en stund tydeligvis håpet at han var en vampyr, noe de fant ut at han ikke var da de så ham i sollys en dag med en litt for liten t-skjorte som lot det være åpenbart at han ikke glitret. Da det slo dem at han i grunnen ikke ga særlig inntrykk av å ha spesielle krefter eller hoggtenner heller mistet de helt interessen. Damian hadde så smått vurdert å skape en glitreeffekt ved bruk av store mengder glitterlim, men slått ideen fra seg mest fordi han egentlig ikke følte noe behov for at noen skulle interessere seg for ham. Aller helst ville han bare leve sitt eget liv, bli oversett av de fleste og så heller bli populær om en fem, seks år da han sikkert hadde fått gitt ut minst en bok og vunnet noen litterære priser på toppen av det hele. Bøker og musikaler, det var slike ting Damian ville ha oppmerksomhet for, ikke alle andre slags uvesentligheter. Og nå skrev han på en episk skrivehåndbok med mange sider om viktigheten av å ha en virkelig vakker autograf så han var nok på god vei.

 

Men nå handlet ikke livet om musikaler eller bøker eller de koselige tankene om hvor patetisk han var, tanker han dog likte meget godt og ellers stadig vendte tilbake til, nå handlet livet om biblioteket og lokalavisa og den fascinerende brevvenn-annonsen han fant der. Damian hadde aldri vurdert å få en brevvenn før, han pleide i grunnen å være veldig dårlig til å sende brev generelt sett og syntes ofte det var så ufattelig mye enklere med et liv levd på nettet. Men så var det noe med denne annonsen som fikk ham til å fundere på om brevvenn var en god ide, som fikk ham til å tenke at det kanskje var nettopp det. Det var ikke det at annonsen, som var skrevet av en Gabriel Od, hvis navn umiddelbart underholdt Damian siden det ble G.Od om man skrev kun intialene til fornavnet og det virkelig hørtes en smule guddommelig ut på en fin og småkomisk måte, var så fantastisk skrevet. Den var ikke det, hvis Damian var helt ærlig syntes han den var heller dårlig skrevet og nesten litt vel tydelig skrevet av noen med alt for dårlig selvtillit og Damian syntes alltid det var litt irriterende hvis det skinte for tydelig frem at noen manglet helt tro på seg selv. Han kunne forstå det, meget godt faktisk, han hadde slettes ikke verdens beste selvtillit selv, snarere derimot. Men han følte at man burde late som, smile en del, se ut som om man trodde mer på seg selv enn man gjorde for en slik forkledning hjalp, det var han overbevist om. Og han visste jo med seg selv at når han smilte og prøvde så godt han kunne å tro på at han kunne få til noe så gikk det bedre, noe som sikkert forklarte det ene faget der Damian stadig fikk femmere, norsk, det trodde han bevisst at han hadde alle muligheter for å gjøre det bra i og vips. Brevvenn-annonsen strålte heller av usikkerhet og det ville ofte bare irritert Damian, men denne gang kjente han i tillegg en annen følelse. Hva var det? Han kjente etter og så kjente han følelsen igjen, det var omsorg. Det var en rar, litt uvant følelse, noe Damian ikke pleide å kjenne særlig ofte, men nå kjente han det og i grunnen var det litt deilig. Litt fint å fylles med et lite ønske om å oppmuntre, trøste og gi noen mer trygghet på seg selv, noe den godeste Gabriel Od nok virkelig trengte. Likevel var Damian stadig litt usikker for var han noe flink til å skrive brev da, han manglet jo helt erfaring. Damian hadde omtrent like mye erfaring med brev som forelskelser, dvs. Ingen erfaring omtrent i det hele tatt og dette var litt skremmende. Men handlet ikke livet om å gjøre seg erfaringer, prøve nye ting. Og var ikke det Damian ville aller mest i hele verden å skrive, brev ville i det minste gi ham en hel del skrivetrening å ta med seg videre. Så om alt gikk til helvete hadde han blitt bedre til å skrive og da var alt ganske flotters likevel.

 

 

høstbilder, hva jeg lånte på biblioteket og Ole Brumm =D

Mens en del av meg syns bloggen min får alt for få kommentarer for tida så vet jeg jo også at ting blir lest og at det sikkert bare er midlertidig. For vips blir jeg jo plutselig positivt overrasket av at et innlegg får en masse kommentarer så jeg får ta det med et smil og vente på mer popularitetsfylte tider. Og uansett må jeg blogge nå for det er a) utmerket måte å skyve dagens Nanowrimo-skriving enda lenger frem i tid og b) det jeg hadde av ord i mitt forrige innlegg stemmer jo ikke i det hele tatt lenger. NÅ har jeg faktisk over 15 000 ord og over 45 sider så jeg har kommet langt på vei, en ting som er praktisk siden jeg innser at i dag nok ikke vil være blant de mest effektive dagene skrivemessig sett. Jeg har nemlig så vidt vært hjemme og mesteparten av denne dagen er tilbragt i familieselskap. Angående familie var jeg bittelitt starstruck i stad siden kjæresten til den ene av fetterne mine er ingen ringere enn Kaja Norum, hun Nerdrum-eleven som har vært en del i media i det siste og hun var der i dag og var veldig hyggelig og enda penere enn i avisene. Det er litt kult 😉

Ellers så har jeg tenkt å fylle dette innlegget med tre ting og det ene er noen høstlige stemningsbilder jeg har tatt i det siste siden verden er pen for tida:

Det ble dritstilig effekt etter min mening da jeg prøvde å ta bilde av den pene solnedganghimmelen mens jeg satt på t-banen og t-banen reflekteres og slikt. Jeg er jo ingen proff fotograf, men jeg begynner å legge mer merke til stilige effekter og slikt og det er jo en god utvikling =D

Litt i samme stil som det forrige bildet og på en måte nesten enda mer drømmeaktig etter min mening.

Samme dag og samme himmel etter at jeg hadde gått av t-banen. På grunn av det oransje i kontrast mot alt det mørke tenker jeg på Mordor og liknende steder i Fantasy-bøker, steder der kontrastene lever fritt. Jeg tenker til og med litt på Mio min Mio av uante grunner og det er fint når bilder vekker assosiasjoner.

Jeg tror dette bildet ble tatt på dagen i slottsparken, de har så utrolig fine lyktestolper der <3

Enda et høstlig fint bilde fra det samme området som det forrige. Høsten er såå pen, jeg liker egentlig høst så godt at den for min del gjerne kunne vart evig 😉

Det andre er en liste over bøkene jeg lånte på biblioteket i går siden jeg har en slags sprø tanke om at jeg liksom vil få tid til å lese massevis selv om det er Nanowrimosesong:

– Slipp håndtaket når du vrir av Tor Åge Bringsværd (forlenget bok fordi jeg fortsatt leser på den, men nå har jeg bare litt over 100 sider igjen, en veldig absurd og fantasifull bok som får meg litt til å tenke på Final Fantasy og som jeg liker mer og mer for hver side jeg leser =D)
– Stalins Kyr av Sofi Oksanen (forlenget bok som ikke er den første prioriteten blant de lånte biblioteksbøkene mine, men som definitivt må leses fordi jeg trenger å lese noe av Sofi Oksanen og egentlig har lyst til å lese Sofi Oksanen aller mest på grunn av den enkle overfladiske grunn at hun har dritkul look og blant kvinnelige forfattere er blant de peneste jeg har sett)
– Ring for Jeeves av P.G. Woodhouse (jeg vil lese morsomme ting for tida, gjerne britisk sofistikert humor som får meg til å le og P.G. Woodhouse er jo en klassisk forfatter sånn sett og blir sikkert artig lesning)
– Flukta frå rekkehuset av Jon Hjørnevik (forfatter jeg aldri har hørt om, men jeg bladde litt i denne boka og den var full av dikt på rim på nynorsk og de var geniale så jeg gleder meg veldig til å lese)
– The way things look to me av Roopa Farooki (som jeg har lest om på engelske nettsteder og av og til vurdert å bestille på Amazon og som ser veldig fin ut, dessuten har en av hovedpersonene i den Aspbergers og jeg har veldig sansen for bøker og filmer der karakterer har Aspberger eller på andre måter ikke passer helt inn, kanskje litt fordi jeg selv ikke har noen diagnose og likevel føler at jeg ikke passer helt inn noe sted selv, en ting jeg for så vidt har lært meg å sette litt pris på)
– Good Omens av Neil Gaiman og Terry Pratchett (har lest alt for lite av både Pratchett og Gaiman og denne boka har jeg hørt at er veldig morsom så den blir sikkert en ren nytelse å lese, det er nesten så jeg er glad jeg ikke har lest den sånn at jeg kan oppleve den for første gang ganske snart)
– Little hands clapping av Dan Rhodes (jeg syns den hadde et nydelig cover og et herlig synopsis på baksiden, derfor)
– The Wednesday Wars av Gary D. Schmidt (bok jeg har hørt en del om på engelske bokblogger og slikt og som jeg tror er veldig fin, smart, siterbar og tankevekkende, dvs. verdt å lese så absolutt)
– Ottoline and the yellow cat av Chris Riddell (teknisk sett ment for barn, men den hadde artige illustrasjoner og så veldig ut som min type bok så jeg gleder meg fryktferdelig til å lese den)

Regn med at mange av disse bøkene etter hvert vil bli anmeldt på bloggen min, jeg er nemlig i den attraktive posisjon å ha superlyst til å lese alt jeg lånte på biblioteket i går og jeg tror bokmessig sett at tiden fremover vil bli utrolig fin 🙂

Det tredje er litt kort om da jeg dro på kino i går og så denne filmen:

 

Da bestevenninnen min fant ut at jeg hadde sett Ole Brumm på kino ble hun overrasket og forundret siden nettopp jeg var den som for ikke så lenge siden mente at hun, som er nesten 27 år, var for gammel til å gå “Knask eller knep” og så gjør noe vel så barnslig selv. Men min forklaring er at det litt skyldtes at jeg selv har følt meg for gammel for “Knask eller knep” og derfor aldri har gjort det selv om jeg hvert år har hatt litt lyst siden jeg er over gjennomsnittet glad i godteri antakelig. Og jeg har likt litt det at andre får lyst uten å gjøre det, da deler man det liksom. Men Ole Brumm valgte jeg å se uansett, mest fordi traileren er så utrolig fin og jeg vet om folk på nettet som bare er litt yngre enn meg, men som likevel har vist interesse for å se den og det følte jeg at på en måte ga meg lov også. Jeg er glad jeg gjorde det for det var en av de koseligste filmene jeg har sett på lenge og jeg elsker at den var håndtegnet og at man slapp 3d-briller og slikt mas, dessuten var den herlig fortalt og det var en slags interaksjon mellom tegnefilmmediet og bokmediet i form av at alt ble fortalt av en forteller og figurene av og til spaserte rundt på ordene i en bok og slik. Det var utrolig sjarmerende og nydelig tegnet og jeg merket at herre jemini, hadde jeg vært syv år i går mens jeg så denne filmen hadde det blitt min nye yndlingsfilm 🙂 Dessverre hørte jeg dårlig alt som ble sagt siden det er det mest urolige kinopublikummet jeg har vært del av på lenge og salen var full av barn som pratet sammen, gråt eller skrek og på annet vis forstyrret i massevis. Videre er Ole Brumm en film som faller litt mellom to stoler for tenåringer drar jo ikke på Ole Brumm (da er man ofte ikke voksen nok til å tillate seg å være barnslig nok uansett om man skulle få lyst) og den er litt for rolig for dagens publikum barnemessig sett (barn i dag vokser jo opp med animasjonsfilmer full av liv og spenning) for det var få som klarte å konsentrere seg om filmen av barna i salen i går. De Ole Brumm faktisk passer for er folk i tjueårene som vokste opp med Ole Brumm og gamle personer som gjorde det samme, de som får glede av det nostalgiske ved denne filmen og dette gjør at jeg ikke tror dette er en film Disney vil tjene så mye på i lengden (utenom via effekter og sånt da). I tillegg var filmen fylt med et knippe små sanger og utenom den første sangen som var den velkjente Ole Brumm-sangen som jeg husker fra da jeg var liten, så syns jeg faktisk alle sangene var totalt unødvendige og det pleier jeg, som musikalelsker, sjelden å synes. Men det var koselig og jeg anbefaler folk å leie denne filmen når den kommer på dvd og se den i et stille rom mens man spiser godteri og drikker rødsaft og blir liten igjen <3
***

Men dette innlegget er nok mer enn langt nok nå så jeg skal avslutte det og finne på andre ting (som å skrive på Nanowrimo). Uansett så blogger jeg nok igjen på tirsdag eller onsdag og jeg håper alle har det supert i mellomtiden =D

“Snart er det oss”, Nanowrimo, post og en bok som fascinerer meg (og forøvrig tripper en søt fugl rundt på balkongen =D)

Jeg har bare skrevet ca 1000 ord i dag på Nanowrimo og målet mitt er å skrive 3000 ord i dag så jeg skal snart få skrevet 2000 ord til. Men først skal jeg blogge. Sånn for å bable litt mer om Nanowrimo så er jeg på side 33 for øyeblikket og har over 11 000 ord, noe som er nokså bra til at det kun er 4. november og det er rart for jeg har skriveprosjekter jeg har skrevet på i rykk og napp i fem år der jeg kun har noen og tyve sider, men så tar det meg fire dager å skrive den samme mengden sider på Nanowrimo, hvordan det å skrive lange ting blir så ufattelig mye enklere av Nanowrimo aner jeg ikke, men det gjør jo ikke meg noe da for øyeblikket da jeg er helt i november-modus og skriveflyt og alt føles inspirerende. Anyway, historien min i år er fryktelig kul om du spør meg og det later jeg som om du gjør og jeg er litt småforelsket i både Damian Evil og Seth Wilhelmsborg, noe som kanskje burde bekymret meg, men som jeg heller syns er bare gøy =D Ååå, jeg elsker Nanowrimo <3

Forøvrig har jeg fått dette i posten:

Reklame for filmen “Pina” (som jeg har tenkt å se, men det blir nok ikke på den store kinodagen for da går den dessverre på tidspunkter som ikke passer i det hele tatt), en koreansk diktsamling (jeg hadde dog hatt et ørlite håp om at det var oversatt fra koreansk, men den er skrevet på koreansk og er følgelig noenlunde uleselig for min del) som blir pen å ha i bokhylla og overraskende nok en kinobillett til å se filmen “Poesi” (en film jeg har hørt mye om, men som jeg ikke var sikker på om jeg ville se siden jeg har lest at den er ganske lang og jeg er litt nervøs overfor lange filmer), en film jeg ikke har tenkt å se i morgen, men senere i november. Det er sikkert en fin og god ide, har man en gratisbillett må den jo brukes og jeg er sikkert unødvendig nervøs 😉 Uansett, fint med post i form av premieting =D

Ellers var jeg på Tanum Bokhandel i går, imponerende nok uten å kjøpe noe, og da fant jeg ut at de fortsatt har den ene boka jeg så der for noen år siden og som etter min mening er den mest unødvendige boka jeg har sett noensinne (sånn utenom de to bøkene om henholdsvis pupper og peniser med medfølgende 3d-briller som jeg så i en bokhandel i København i sommer):

I boka “Stjernetegn ved livets slutt” går man ikke ut i fra stjernetegnet en er født i, men stjernetegnet som var da en person dør, noe som begrenser nytteverdien kraftig. Man kan selvsagt begynne å analysere døde kjendiser og familiemedlemmer ut i fra hvilket stjernetegn som var da de døde, men hele poenget med astrologibøker sånn jeg ser det er jo mest å analysere seg selv og da er en bok som man bare får nytte av når man selv er død fryktelig unødvendig. Jeg skjønner i grunnen ikke helt hvorfor denne boka har blitt gitt ut en gang…
***

Men nok om det, nå skal jeg skrive litt om denne boka:

“Snart er det oss” av Ida Zachariassen Sagberg, en bok jeg fikk tak i et lesereksemplar av og som jeg har lest og anmeldt og så der. Og nå skal jeg poste anmeldelsen min og med det avslutte dette blogginnlegget og så blogger jeg nok igjen på søndag eller mandag 🙂

«Snart er det oss» av Ida Zachariassen Sagberg

 

Alt begynte da jeg leste på Twitter at Ziarah (som jeg leser bloggen til i ny og ne og er venn med på Twitter og Facebook) kunne få sendt lesereksemplarer av debutboka hennes (en bok jeg uansett hadde planer om å få lest) i posten til folk mot anmeldelse, Og jeg var selvsagt gira og så fikk jeg på den måten boka og så leste jeg den ut og nå skriver jeg altså en slags liten anmeldelse.

 

Boka heter «Snart er det oss» og er en søt og beskjeden novellesamling på ca 130 sider som jeg leste ut på en dag og som jeg syns var en veldig fin leseropplevelse. Det er en ganske tynn bok, men det føles riktig når det er snakk om en samling noveller og det var en sånn bok som man leser og syns er fin og interessant hele veien.

 

Og de tingene som jeg likte best var flere. For eksempel liker jeg at novellene var ganske korte og jeg liker skrivestilen. Ida er flink til å skrive og det er kanskje litt vel flinkt av og til, litt vel tydelig at dette er skrevet av noen som definitivt må ha fått veldig gode norsk-karakterer, men når akkurat det er en av tingene en kommenterer på så er jo det i grunnen et slags kvalitetstegn i seg selv. Og jeg liker altså hvordan ting skrives, hvordan språket er ganske lettlest og ikke flyter utover sine bredder slik som ting til tider gjør i ting jeg selv skriver. Dessuten er metaforene Ida bruker så presise, hun har et stort talent for formuleringer som føles så veldig riktige, hun bruker fine sammenlikninger og jeg har ingen gode eksempler, jeg syns bare generelt alt dette var løst svært så ypperlig. Videre liker jeg titlene på novellene og at de alle er bundet sammen av tematikken «å forlate noe eller selv bli forlatt» sånn jeg ser det. Av novellene var de tre jeg likte best «Slå av lyset før du går», «Forkjørsrett» og «Aurora Juliussen (eller: Det er ikke noe galt med meg)», men alle er meget fine og lesbare.

 

Hvis jeg skal trekke frem noe mer negativt er det kanskje at jeg personlig liker mer magisk-realistiske eller absurde noveller (akkurat når det gjelder noveller har jeg spesielle preferanser) og disse føltes mer realistiske. Det er ikke noe stort problem, men jeg tror Ida har språket og evnene til å skrive mer fantasifulle noveller og med det også skille seg enda litt til ut i mengden av novelleforfattere. Men det er i grunnen lite å kritisere egentlig for dette er en fint skrevet bok, den går fort å lese og den er absolutt et godt supplement i alle bokhyller. Så denne boka anbefales med andre ord. Terningkast 5!