Oppsummeringsinnlegg 3A

Heisann! Jeg har herved funnet ut at jeg bare MÅ spise laks med wokede grønnsaker og sweet chili saus en gang hver uke, jeg spiste det forrige tirsdag og i dag og det var så inderlig godt at jeg kunne gifta meg med det (sånn om man kunne gifte seg med gode matretter). Og jeg tror februar blir topp og jeg syns livet er fint og jeg syns riktignok alt for mye penger må brukes på irriterende fornuftige ting som regninger og sånt for tida, men i følge mamma er det helt normalt i januar og uansett kunne det jo vært verre. Ellers så fant jeg dette:

 

og ble helt i ekstase i stad bare fordi Lee Mead er ganske pen og jeg så ham i Wicked juli 2010 som Fiyero så jeg har på en måte sett ham in real life og jeg liker fortsatt Christian Borle best som Emmeth, men jeg har seriøst sansen for de krøllene, jeg syns alltid det er veldig skjønt når gutter har bølgete eller krøllete brunt hår, det er fint <3

Ok, nok om det, nå skal jeg ta for meg det EGENTLIGE temaet for dette innlegget, nemlig oppsummering. I morgen er det første februar og dermed er det på tide å oppsummere januar bok- og filmmessig sett. Og jeg setter like godt i gang med en gang 🙂

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

– Wonderstruck av Brian Selznick

En vakker bok som på en måte har noe uskyldig ved seg som jeg liker og som ellers har nydelige illustrasjoner. Dog er den bedre tegnet enn skrevet og man tenker ikke så mye over boka når den er lest, men absolutt, vel verdt oppmerksomheten. Teningkast 5!

– Empire State av Jason Shiga

Veldig fin grafisk roman av en skikkelig kul forfatter, litt melankolsk og det har jeg sansen for. Syns likevel ikke den ga meg så mye i lengden. Terningkast 4!

– Nelson av Rob Davis

Blogget om tidligere og en grafisk roman med et skikkelig flott konsept (kjempemange britiske tegneserieskapere samarbeider om en sammenhengende fortelling). En sånn praktbok som er veldig pen og i tillegg er en god oppvekstskildring og har en kul hovedperson. Terningkast 5!

– Lullabies for little criminals av Heather O’Neill

Vakker og skjør bok med nydelige metaforer og en sår historie som gir inntrykk. Terningkast 5!

– Timoleon Vieta come home av Dan Rhodes

Tidvis ganske fin, men også tidvis en bok der man tenker “hva i huleste?” en del. Jeg liker skrivestilen til Dan Rhodes og jeg skjønner ideen hans med denne boka, men samtidig ble jeg litt småskuffet siden jeg venter meg noe fortryllende når det er skrevet av fyren som skrev “Little Hands Clapping” som er <3 Dette var helt greit, men jeg er litt sur på slutten. Terningkast 4!

– The ninth life of Louis Drax av Liz Jensen

Fascinerende og utrolig interessant bok som ikke finnes forutsigbar og som engasjerte hele veien. Terningkast 5!

– Naken av David Sedaris

Grei underholdning, men ikke så mye mer. Jeg leste den riktignok på norsk og jeg tror den er bedre på engelsk. Terningkast 4!

– The fault in our stars av John Green

Virkelig nydelig skrevet, trist og skjønn og akkurat like flott som forventet. John Green skriver superbra 🙂 Terningkast 6!

– Bluebirds used to croon in the choir av Joe Meno

Novellesamling av en forfatter mange flere burde oppdage siden han er genial. Jeg ble riktignok ikke helt betatt av denne novellesamlingen, men det er en av Joe Menos tidligere bøker og han har skrevet bøker i senere tid som jeg elsker. Terningkast 4!

– Breadcrumbs av Anne Ursu

Mens jeg liker del 1 av denne boka bedre enn del 2 syns jeg helhetsmessig dette er en virkelig fin bok. Den er basert på eventyret “Snødronningen” (yndlingseventyret mitt <3) og jeg syns Anne Ursu har noen av de mest presise metaforene jeg har kommet over, jeg elsker dem i hvert fall. Terningkast 5!

FILMER

– Stick it

Svært kul turnfilm som overrasket positivt ved å være hakket mer original enn forventet. Ikke noen dype greier som forandrer livet mitt, men ganske bra og god underholdning. Dessuten er turn egentlig litt stilig å se på. Terningkast 5!

– Ariettas hemmelige liv

Nydelig film, vakkert animert og med en søt historie og musikk som er tristskjønn på den beste måten. Jeg angrer litt på at jeg var pysete og så den på norsk, neste gang jeg ser en Studio Ghibli-film skal jeg velge japansk språk for så lenge man har undertekster burde det jo ikke spille noen rolle. Terningkast 5!

– Les Chansons d’Amour

Fin musikk, vakre mennesker og en litt sær fransk film av det slaget som man liker mer og mer jo mer man tenker på den og som var nydelig filmet i tillegg til alt det andre. Burde virkelig sees 🙂 Terningkast 5!

– Hedwig and the Angry Inch

En typisk sånn film jeg har visst om i mange år og lenge tenkt at jeg burde se, men så ventet med og ventet med og hvorfor venta jeg egentlig? Dette er jo en fenomenal film, annerledes og spesiell, sår og vakker på en helt egen måte og med flott musikk. Akkurat som Les Chansons d’Amour er dette en musikal som passer like godt om man skulle være litt skeptisk overfor musikaler. Terningkast 5!

– Paris J’aime

Jeg var supertreig med å se denne filmen, men nå har jeg gjort det og jeg likte den. Dette er en veldig fin film som forteller små skjønne historier pakket inn i en nydelig miks av vakker filming, flott fotografi og stemning som får deg til å ønske at du kunne dratt til Paris på sekundet. Terningkast 5!

– The Artist

Perfekt! Ord blir overflødige, særlig fordi dette var en stumfilm i svart-hvitt fra vår tid som viser at man kan klare seg meget godt uten ord. Jeg syns dette er den mest perfekte filmen jeg har sett, vil at den skal få mange Oscar-statuetter og er fortsatt litt sur over at hunden i denne filmen ikke ble nominert i kategorien “beste mannlige birolle”. Seriøst, jeg må se denne filmen igjen og jeg elsker den og <3 Terningkast 6!

– Elevator

Grøsser-thriller som var grei underholdning og det er kult at det er skikkelig mange norske personer involvert i å lage denne filmen og at den ble laget på 13 dager med et ganske lavt budsjett til Hollywood-film å være. Likevel ikke helt min type film og de kunne dratt historien mye lenger enn de gjorde. Terningkast 4!

– 12 dates of Christmas

Koselig og forutsigbar kjærlighetskomedie/julefilm i samme stil som “Groundhog Day”, sånn dame opplever samme dagen omatt og omatt til alt ordner seg perfekt. Ålreit underholdning, men fullstendig overfladisk. Terningkast 4!
***

Konklusjon: jeg har sett veldig mange filmer og lest veldig mange bøker så langt i år. 10 bøker og 8 filmer faktisk når jeg teller etter, det er en del. Og nå kommer jeg nok til å lese masse fenomenalt i februar og, det blir fint 🙂 Men nå må jeg skrive videre på novellen min og lage noe varmt og godt og så blogger jeg nok igjen enten torsdag eller fredag. Vi bables!

(Og siden dette er tredje året jeg vil drive med dette “oppsummere måneder bok- og filmmessig sett”-konseptet er dette Oppsummeringsinnlegg 3A, 3 for tredje året, A for første måneden, helt logisk og karolinsk.)

 

Breadcrumbs :)

Heisann! Siden sist har jeg vært på Splittet Skjerne og det var fint og i forigårs var jeg på Disney on Ice som jeg likte kjempegodt selv om jeg fant veldig mye å være frustrert over der, for eksempel prisene (minst 100 kr for omtrent hver ting de solgte der, ingen minibank inne på Oslo Spektrum og man måtte betale kontant, dvs. kaos foran minibanken ved Plaza 20 min. før forestillingen begynte) og feil dubbere når det gjaldt Ariel og Sebastian (Guri Schanke og en eller annen fyr fremfor Sissel Kyrkjebø og Helge Jordal, makan). Hovedsaklig var det dog fint og slushen der var vidunderlig og det var vakker isdans (kunstløp inspirerer meg) =D Og nå skal jeg skrive om boka “Breadcrumbs” av Anne Ursu og det setter jeg like greit i gang med nå:

«Breadcrumbs» av Anne Ursu

Yndlingseventyret mitt er «Snødronningen» av H.C. Andersen, slik har det alltid vært. Jeg syns det er en så ufattelig vakker historie og har et ønske om å en dag skrive noe som er inspirert av det eventyret, jeg vet bare ikke helt hva. Og nært beslektet med det ønsket har jeg alltid hatt lyst til å lese en bok basert på «Snødronningen» og nå har jeg funnet det jeg har lett etter. Jeg har nemlig nå lest «Breadcrumbs» av Anne Ursu.

Once upon a time, Hazel and Jack were best friends. They had been best friends since they were six, spending hot Minneapolis summers and cold Minneapolis winters together, dreaming of Hogwarts and Oz, superheroes and baseball. Now that they were eleven, it was weird for a boy and a girl to be best friends. But they couldn’t help it – Hazel and Jack fit, in that way you only read about in books. And they didn’t fit anywhere else.

And then, one day, it was over. Jack just stopped talking to Hazel. And while her mom tried to tell her that this sometimes happens to boys and girls at this age, Hazel had read enough stories to know that it’s never that simple. And it turns out, she was right. Jack’s heart had been frozen, and he was taken into the woods by a woman dressed in white to live in a palace made of ice. Now, it’s up to Hazel to venture into the woods after him. Hazel finds, however, that these woods are nothing like what she’s read about, and the Jack that Hazel went in to save isn’t the same Jack that will emerge. Or even the same Hazel.

Inspired by Hans Christian Andersen’s “The Snow Queen,” Breadcrumbs is a story of the struggle to hold on, and the things we leave behind.

Slik beskrives «Breadcrumbs» på Goodreads, et synopsis som delvis er dekkende, men ikke virkelig viser hvilken nydelig bok dette er. I hvert fall i begynnelsen.

«Breadcrumbs» er delt opp i to deler, en del før Hazel drar av sted for å redde Jack fra Snødronningen og en del når hun har dratt og den første delen er etter min mening definitivt den sterkeste. Det begynner fantastisk med denne åpningen:

It snowed right before Jack stopped talking to Hazel, fluffy white flakes big enough to show their crystal architecture, like perfect geometric poems. It was the sort of snow that transforms the world around it into a different kind of place. You know what it?s like?when you wake up to find everything white and soft and quiet, when you run outside and your breath suddenly appears before you in a smoky poof, when you wonder for a moment if the world in which you woke up is not the same one that you went to bed in the night before. Things like that happen, at least in the stories you read. It was the sort of snowfall that, if there were any magic to be had in the world, would make it come out.

Jeg elsker denne begynnelsen, etter min mening er det en av de beste bokåpningene jeg har lest på lenge for det er så vakker og eventyrlig skrevet og metaforene er så presise. Og det med metaforer er yndlingstingen min ved «Breadcrumbs». Jeg elsker skildringene i denne boka, jeg føler at det er så presist og fint formulert alt sammen og jeg virkelig nøt de første 150 ca sidene av denne 312 sider lange boka.

Dessverre taper boka seg litt etter min mening når Hazel drar av gårde for å redde Jack. Den blir ikke dårlig, denne boka er aldri dårlig, bra er den hele veien, men jeg stopper sjeldnere opp og tenker «å så nydelig formulering» og det fenger ikke like mye. Jeg tror litt av greia er at Anne Ursu er så god til å få frem magien i det hverdagslige og hun skildrer følelsen av å ikke passe inn helt så godt, man kjenner seg igjen i Hazel selv om man ikke er elleve og adoptert fra India sånn som henne, man forstår henne. Og så glir boka inn i det mer eventyrlige og jeg syns overgangen er en smule anstrengt og at språket ikke har den samme sjarmen som tidligere i boka. Jeg føler litt at ting er mer tilfeldig etter at Hazel drar inn i skogen etter Jack, at historien ikke er like nøye komponert og at ting ikke tillegges nok vekt. Og noe av det kan være meg som har for høye krav, men jeg syntes det nesten var litt trist for de første 150 sidene elsket jeg denne boka, da var den sånn holde inntil brystet og være betatt av-bok og så var den bare en fin bok. Men jeg tror virkelig det er veldig smak og behag og den blir bedre igjen mot slutten, de siste kapitlene er ren vakkerhet igjen. Og hadde jeg vært elleve år i stedet for 26 hadde jeg elsket alt ved denne boka, da hadde det blitt yndlingsboka mi definitivt.

Men nok kritisering, hovedsaklig er dette jo en veldig fin bok og ikke minst så er den riktig karolinsk. Jeg elsker hvordan det er inspirert av «Snødronningen» og hvordan den får meg til å virkelig se magien i en kald vinterdag. Og jeg elsker hvordan dette er en bok som har som målgruppe barn på rundt ti-elleve år, men som man kan ha stor glede av hvis man som meg er noen-og-tjue. Jeg liker hvordan det er en masse referanser til forskjellige Fantasy-bøker for barn og unge og til eventyr og noen vil føle at det er litt for mange referanser, men jeg elsker dem. Og jeg har sansen for karakterene i denne boka og hvor ekte og realistiske de er og en ting jeg setter veldig pris på er at denne boka tar noen uventede vrier. Snødronningen blir hele veien en mer diffus karakter fremfor en virkelig bad guy og slutten (som jeg ikke har tenkt å røpe) er ikke 100 % happy, men den føles riktig likevel. Så det er mye jeg liker her.

Så dette er en veldig fin bok, ikke perfekt og med en bedre del 1 enn del 2, men en gjennomført eventyrlig og ganske så skjønn historie som jeg virkelig ønsker at mange skal gi en sjanse. Jeg gir altså terningkast 5 og en varm anbefalning og avslutter med et siste utdrag for å overbevise eventuelle skeptikere:

She’d read once that if you ran into a bear in the woods you should avoid eye contact and you shouldn’t run away, but all she knew about wolves is that you should never tell them how to find your grandmother’s house.

Sist, men ikke minst er en annen god grunn til å lese denne boka illustrasjonene. Denne boka har noen supernydelige illustrasjoner av Erin McGuire som jeg likte kjempegodt. Og jeg elsker coveret <3

***

Og da er planen å blogge igjen enten tirsdag eller onsdag, men nå skal jeg drikke solbærtoddy og spille Nintendo. Det blir også supert <3

Tankespill og utdrag fra et av mine mange forsøk på å skrive “Cinema Blues”

Heisann! For det første gikk tannlegetimen min (som ble forflyttet fra forrige torsdag til i dag) fint. Jeg bekymra meg alt for mye på forhånd siden jeg ikke har boret og tatt fyllinger siden jeg var 16, men det eneste som var i nærheten av vondhet var å ta bedøvelse og det var jo snakk om sekunder. Faktisk var det hele nesten koselig, godt hjulpet av at tannlegen var søt og man tross alt ikke hadde så mange andre steder å se enn rett opp på ansiktet hans mens han holdt på 😉 Uansett, om et år når jeg blir kalt inn til tannlegen igjen, skal jeg prøve å huske at slikt alltid går mye bedre enn man frykter.

Ellers så er bøker og nintendo tingene jeg tenker mest på for tiden, noe som ikke er noen overraskelse når det gjelder meg, og jeg skal på Disney on Ice i morgen siden jeg har utviklet en viss motvilje mot å bare sitte hjemme på fredager. Det er så mye morsommere å finne på noe og jeg har jo råd så da er det jo greit.

Men nå tenkte jeg å poste et utdrag fra et av alle de konseptene jeg har begynt på for så å skrive 26 sider og deretter starte på et nytt konsept fordi jeg er dårlig på å opprettholde motivasjon eller avslutte ting. Tross alt, kanskje vil det å poste utdrag her være nettopp det som inspirerer meg til å fortsette, skrive videre, jeg vil jo egentlig det. Og noen ganger har man de ideene som begynner med et navn og som man så gjør gjentatte forsøk på å skrive, ideene der man stadig begynner på nytt, revurderer, der noe likevel alltid er konstant, navnet og hovedkonseptet. “Cinema Blues” er en sånn ide. Jeg vet ikke når jeg faktisk vil klare å skrive den ferdig, men det er en ide jeg har tenkt på i flere år og som jeg vil skrive en gang. Det skal handle om personlige sanger og vennskap og kjærlighet og være en ganske liten historie, men stor på sin egen måte. Jeg vet til og med akkurat hvordan den skal slutte, den er bare så vanskelig å skrive. Og jeg vet ikke om jeg burde konsentrere meg om denne ideen min eller om jeg burde prøve å redigere Nanowrimo fra i fjor i stedet. Jeg må hvert fall redigere den en gang for jeg tror det kan bli til noe. Jeg vet ikke. I alle fall har jeg tenkt å poste et lite utdrag fra en av de mange begynnelsene på “Cinema Blues” som dreier seg om det første møtet mellom Cinema Blues og Melchior Olstad (hi hi, dette er tredje romankonseptet mitt der jeg bruker navnet Melchior på en av hovedpersonene, jeg er virkelig alt for glad i det navnet, jeg velger å skylde på “Spring Awakening” der). Jeg håper det faller i smak og avslutter innlegget mitt nå med dette utdraget og så blogger jeg igjen på lørdag eller søndag =D

Om å huske i januar

Skyggene lå lange om kvelden, danderte fortau og gater som snirklete trerøtter, innsmigrende på et spissferdig vis. Egentlig var det mest poetisk, skjønt det poetiske ved det ikke tok særlig stor plass i hjernen til Melchior akkurat da. I stedet tok han seg i å tenke at det egentlig var skikkelig kaldt. Han hadde latt seg forføre av tankespill, men nå vek tankene hen for så å erstattes av tanken «oi, det er egentlig innmari kaldt nå». Og Melchior tok seg i å tenke at det i grunnen var mest patetisk å tenke over kulden for det var jo ganske opplagt at det ville være kaldt på middels sene januarkvelder og uansett var det noe av sjarmen også. Gå rundt uten noe mål ved gåinga og bare føle på at man er, kjenne at man lever ved hvert frostdrag, hver kilende vintervind og knasinga skoen mot snøen skapte. Livet var jo i grunnen litt magisk da. Dette tenkte Melchior og bestemte seg for å nyte ting før han like etter bestemte seg for ingenting siden hjernen hans sluttet å være i «ta beslutninger»-land. I stedet ble alt erstattet av ren forundring, en ting som i grunnen aller mest skyldtes et sånt poetisk syn som man mest forventet seg i meget forseggjorte dagdrømmer. Noen brukte nemlig januarkveldens gryende mørke frampek til huskemanøvrer og det var noe elegant ved det. Et huskestativ like i nærheten av der Melchior var ikke like tomt som det pleide å være. I stedet huska en jente som åpenbart var på Melchiors alder der, huska sånn frem og tilbake i en harmonisk huskedans, sittende i en lang blå kåpe som hun hadde dandert sånn at den dekket over snøen som nok hadde befestet sin posisjon på huska før henne. Og Melchior kunne ikke unngå å tenke at dette øyeblikket var som henta rett ut av en film, ikke noen spesiell film for så vidt, men det var bare så filmatisk. Han følte at det riktigste av alt hadde vært om filmmusikk plutselig hadde begynt å spille og at det hadde blitt klippet sammen bilder av jenta som huska fra ulike vinkler i en litt polaroidaktig stil, generelt sett virka det bare som et sånt øyeblikk som en skulle hatt muligheten til å feste bak kamera. Og deretter kunne se det på bærbar dvd-spiller om igjen og om igjen, sette på pause mens huska var akkurat midtveis i sin elegante sving mellom a og b og tilbake til a igjen i en slags evig sirkel. Fryse et øyeblikk som allerede føltes direkte magisk selv om det bare så vidt hadde begynt.

Melchior funderte litt fram og bak i mente om hva han skulle gjøre nå for å ta initiativ og si «hei» føltes litt vel vågalt og å bare gå kunne han jo hvert fall ikke, ville han ikke heller. Og samtidig ville han føle seg som selve personifikasjonen av begrepet «patetisk» om han bare ble stående med gapende munn og betrakte jenta på husken selv om det forekom ham som det enkleste der og da. Omsider valgte han likevel ingen av tingene han hadde vurdert, i stedet bare gikk han og skjøv bort litt snø fra huska ved siden av huska jenta satt på og satte seg ned selv. Så begynte han å huske litt rolig frem og tilbake og etter hvert ble det som et system av det, en slags balanse, han som husket en vei når hun gikk den andre, de to som begge husket, men likevel ikke møttes på midtveien. Farten økte, det gikk fortere og fortere, som en dans nærmest, vuggende bevegelser på full guffe og så stopp. Hun stanset husken sin, brått, og Melchior prøvde på det samme og var så nær å bare fly av gårde, men hun stanset ham.
«Nære på,» sa hun.
«Ja,» sa han, fant ikke på noe bedre å si. Nå som de satt ved siden av hverandre virket det mer naturlig å betrakte henne litt diskré og det han merket seg først var håret hennes. Det var langt, eller i alle fall mellomlangt, nådde henne til rett forbi brystet ett sted og danderte ansiktet hennes som gardiner på en fin og passende måte. I tillegg var det brunt, en nyanse av brunt han der og da tenkte på som mørk, men som han senere ville finne ut at tilpasset seg litt alt ettersom, i strålende solskinn kunne det nesten se mer gyldenbrunt ut, glitrende og flott. Melchior hadde ellers ikke for vane å tenke særlig over øyenfargen til folk, men her var det en så sterk og knall blåfarge at det syntes umulig å ikke legge merke til det. Ellers hadde hun et pent smil og sikkert masse annet en kunne bemerket eller lagt merke til om ikke hun akkurat da sa noe og avbrøt tankene hans på et vis.
«Skyggene puster om nettene,» sa hun og han svarte med å se spørrende bort på henne. Akkurat da hadde han ikke hatt noen forventninger til hva hun ville si eller han ville si, men han visste med seg selv at han i alle fall aldri ville forventet dette: en kryptisk setning av det formatet en ville forvente fra et slags orakel eller noe. Men kanskje det var nettopp det hun var, et huskende orakel, han hadde jo hatt følelsen av at hun var viktig på en eller annen måte allerede fra aller første øyekast.
«Jeg mener, de virker jo lengre, kanskje grunnet det gyldenoransjeskimrende lyset fra lyktestolpene og når man virkelig tar seg tid til å legge merke til det betyr det gjerne at det er veldig sent og stille. Og likevel er det aldri helt stille, aldri komplett stillhet. Kanskje skyggene alltid puster.»

Melchior hadde fulgt nøye med gjennom hvert ord hun ytret gjennom denne lille tankespillseskapaden, men nå var det som om alt rant i strie strømmer ut gjennom ørene hans, i hvert fall ville han aldri greid å oppsummere mer enn rundt en tredjedel av alt hun hadde sagt og igjen stirret han på henne, de lyseblå øynene hans fylt med en selsom forundring. Han tenkte seg at han kunne svare noe tilsvarende merksnodig, krydre en setning med en haug med fascinerende metaforer som han uansett ofte hadde boblende et sted under hjernelokket. Eller så kunne han si «å ja, selvsagt», late som om han var helt med på notene og følge «fake it till you make it»-filosofien inntil fingerspissene.

«Jeg er Melchior Olstad,» sa han i stedet og strakk ut på hånda fordi han likte denne måten å hilse på. Det var noe med det at uansett hvor formelt det var med et håndtrykk så etterlot det seg et merke, man kjente det kanskje ikke så lenge, men rett etter et håndtrykk hadde man et ekko av håndtrykkets følelse og i tillegg følte man seg så nær noen på den måten. Alt dette tenkte han riktignok ikke over der og da, men i underbevisstheten hans hadde det nok alltid ligget på lur, en tanke som ga mening hvert fall for ham. Uansett strakk han ut hånda og først skjedde det ingenting, som om jenta måtte tenke gjennom litt av hvert før hun svarte ham.

«Cinema Blues,» sa hun omsider, strakk ut hånda si og så kom altså to håndflater hverandre i møte, delte et øyeblikk som kanskje var begynnelsen på noe, kanskje ikke og Melchior følte det hele som noe elektrisk selv om det varte kun et øyeblikk. Likevel, det føltes litt som om han fikk støt i det første sekundet før denne følelsen ble skjøvet til side til fordel for følelsen av at dette var det riktigste av alt. Som om det var meningen, skjebnebestemt, som i filmene han så der to møtes og de er ment for hverandre fra begynnelsen. Jenta, som han fortsatt tenkte på som jenta på husken og ikke som Cinema selv om det ville forandre seg ganske snart, på sin side smilte bare, som om det naturlige ved håndtrykket dem i mellom ga fullstendig mening for hennes del. Og når håndtrykket var over strøk hun over denne nylig benyttede hånden med den andre hånden sin, nærmest som om hun kjente etter spor, spor i hender, skygger, håndflater som hadde vært på et slags besøk. Så var øyeblikket over, like brått som det hadde begynt. Og det som var igjen var delte smil dem i mellom, kvelden og lyktestolper og den skjøre vuggingen til to husker med mennesker på.

«Jeg må hjem,» sa Melchior omsider, rev seg løs fra minuttene, sekundene og millisekundene og smilte beklagende, et sånt smil der ordene «beklager altså, men jeg skal tidlig opp i morgen, håper det går greit» hørte med som usagte ord, men ord like fullt.

«Den er grei,» sa Cinema og husket videre mens Melchior reiste seg og gikk mot leiligheten der han bodde, så smått litt ør av møtet som hadde foregått. Da han var kommet ganske langt unna hørte han Cinema rope etter ham «vi ses!» og han visste med seg selv at disse ordene var fullstendig sanne.

The fault in our stars (uspoilende og uartikulert om en virkelig fin bok)

Heisann! Jeg skal ikke bable så mye nå siden jeg nettopp skrev en superlang bokanmeldelse og dette innlegget skal brukes til denne anmeldelsen. Saken er at jeg nemlig har lest “The Fault in our Stars” og den var fantastisk og da må jeg jo selvsagt blogge om den så det setter jeg like greit i gang med nå:

The Fault in our Stars av John Green

Da jeg var 12 år elsket jeg bøkene til Lurlene McDaniel selv om jeg etter hvert som jeg ble eldre innså at hver eneste bok av henne egentlig var den samme. I hver av dem er det en eller annen sykdom og noen som dør og så er den som dør ganske perfekt og likevel hadde jeg veldig sansen for disse bøkene og gjorde til og med et (mislykket) forsøk på å skrive en bok i helt lik stil. Og hvis jeg skal være helt ærlig har en del av meg alltid hatt en fascinasjon for sykdommer og syndromer, moren min hadde et hefte om ulike syndromer da jeg var yngre og den leste jeg flere ganger og hvis jeg lekte med Barbie foretrakk jeg gjerne og enten leke at de hadde sangkonkurranse eller at en av dem hadde et mareritt og våknet brått med masse feber og ble skikkelig syk. Jeg var åpenbart rar alt som barn. Uansett, jeg har jo kommet over Lurlene McDaniel-fasen, men jeg syns fortsatt det er interessant å lese blogger eller bøker om sykdom og følgelig var det alene en av grunnene til at jeg ble interessert i «The Fault in our Stars».

I tillegg liker jeg John Green bedre og bedre. Mitt liv med John Green startet da jeg ved en tilfeldighet kjøpte «Looking for Alaska» på en bokhandel for en del år siden (jeg husker ikke akkurat når, men jeg leste den på hytta på Hadeland om sommeren i hvert fall). Dessverre har jeg ikke eksemplaret mitt av denne boka lenger siden jeg lot den ligge på den nevnte hytta og faren min i ettertid har kastet mye vi hadde liggende der siden vi ikke bruker den hytta lenger, men jeg husker følelsen da jeg leste den. Jeg husker at jeg likte den boka utrolig godt og at den fikk meg til å tenke og føle og bli inspirert. Siden har jeg lest flere bøker av John Green, men det har hver gang hvert mer tilfeldig, at jeg plutselig kommer over bøkene hans i en bokhandel og kjøpt dem og så likt dem godt, ikke like godt som «Looking for Alaska», men godt likevel. Så kom 2010 og sommerferien og jeg var på en langweekendferie i London (som jeg for øvrig lengter tilbake til, den ferien var vidunderlig) og fant «Will Grayson, Will Grayson», som var skrevet i et samarbeid med David Levithan, i en bokhandel der og det var med den jeg virkelig ble fan av både David Levithan og John Green og innså at jeg i John Greens tilfelle særlig nå hadde et klart definert mål om å lese alt han gir ut.

Og med disse tingene kombinert med lovnaden til John Green om å signere førsteopplaget på «The Fault in our Stars» var det jo ikke det spor rart at jeg feiret Nanowrimo-seier med å forhåndsbestille «The Fault in our Stars», noe jeg ikke har angret det spor på. Dette er nemlig John Greens beste bok så langt etter min mening.

«The Fault in our Stars» handler om Hazel Grace Lancaster som er 16 år og har hatt kreft siden hun var 13 og grunnet et medisinsk mirakel lever hun, men hun må dra rundt på en oksygentank hele tiden fordi lungene hennes, i Hazels egne ord, «sucks at being lungs». Siden foreldrene hennes bekymrer seg for henne siden hun bare er hjemme blir hun overtalt til å dra på en støttegruppe for ungdommer som har eller har hatt kreft og der har hun en venn i Isaac og blir etter hvert kjent med Augustus Waters. Så skjer ditt og datt og det oppstår kjærlighet mellom Hazel og Augustus og særlig mer om handlingen har jeg ikke tenkt å si siden jeg vil unngå og spoile så godt jeg kan.

Og i første omgang er det flotte ved denne boka karakterene. Jeg har hørt noen kritikker om at John Green skriver de samme bøkene flere ganger, men jeg syns dette er høyst overdrevet. Ja, bøkene hans inneholder ofte smarte tenåringer og en reise i en eller annen form, men de er svært forskjellige likevel. Sarah Dessen, uansett hvor mye jeg liker bøkene hennes, er mye verre på dette med og egentlig fortelle den samme historien hver gang. Og «The Fault in our Stars» skiller seg ut uansett hvordan man vrir og vender på det. Jeg har «terningkast 5»-likt John Greens bøker før, men dette er en «terningkast 6, å hvorfor kunne du ikke vart evig, å jeg vil diskutere deg med noen som har lest deg»-bok og jeg håper alle ender opp med å lese den.

Jeg liker hvordan denne boka er skrevet. Jeg liker karakterene og spesielt Augustus som jeg ble ganske betatt av og som var nok en ting som minnet meg på hvordan de beste guttene tydeligvis insisterer på å være oppdiktede. Og jeg liker hvordan dette var en av de bøkene man i begynnelsen bare liker ganske godt og så blir man sakte, men sikkert dratt inn i bokas verden uten å merke det før noe i boka skjer og man er på nippet til å skrike til den og innser at man ikke lenger er på «like»-stadiet, men har nådd «<3»-stadiet.

Ærlig talt blir dette en ganske håpløs anmeldelse siden jeg virkelig hadde sansen for denne boka og ikke klarer å skrive noe fornuftig om den uten og spoile og derfor skal jeg nå bare poste noen utdrag fra boka som var elsk:

?My thoughts are stars I cannot fathom into constellations.?

?I’m in love with you, and I know that love is just a shout into the void, and that oblivion is inevitable, and that we’re all doomed and that there will come a day when all our labor has been returned to dust, and I know the sun will swallow the only earth we’ll ever have, and I am in love with you.?

og

?Sometimes, you read a book and it fills you with this weird evangelical zeal, and you become convinced that the shattered world will never be put back together unless and until all living humans read the book. And then there are book which you can’t tell people about, books so special and rare and yours that advertising your affection feels like a betrayal.?

Seriøst, jeg kjenner meg så igjen i det siste utdraget der, jeg har opplevd den følelsen noen ganger og jeg elsker den.

Så ja, «The Fault in our Stars» fortjener å bli lest og er nydelig skrevet og utrolig fin og det eneste jeg egentlig kan kritisere er at jeg syns slutten var litt plutselig, men det syns jeg nesten alltid så det sier ikke så mye. Advarer dog om at denne boka tidvis er ganske trist, men det gjør ikke noe. Og jeg likte veldig godt hvordan denne boka på en måte gjør litt narr av sjangeren den tilhører og hvordan det er en bok om kreftsyke ungdommer uten og av den grunn være en «kreftbok» og hvordan ting er realistisk og upolert og helveisfint. Og ja, denne boka er <3

The Artist (der jeg i teorien anmelder en film og i praksis skriver en hyllest til denne filmen siden den er perfeksjon)

Heisann! Siden sist har jeg altså ikke vært hos tannlegen (timen ble utsatt til neste torsdag), men jeg har sett to filmer og konkludert med at “The Artist” er verdens mest perfekte film EVER og at “Elevator” ikke helt er min type film (det var en thriller-grøsser mix og jeg satt med hendene halvveis foran øynene mye av tiden), men likevel var grei underholdning og bedre enn jeg fryktet (det kan hende det kommer en grundigere anmeldelse av “Elevator” senere, vi får se hva som skjer). Og jeg har fått tak i et nytt Pokemon-spill 🙂 Men nå har jeg tenkt å poste en slags  anmeldelse av “The Artist” og siden blogge igjen enten mandag eller tirsdag. Da setter jeg i gang:

 

The Artist

Da jeg så traileren for «The Artist» ble jeg forelsket for jeg likte ideen om en stumfilm i svart-hvitt laget i vår tid så godt og filmen hørtes fantastisk ut. Så leste jeg om prisene den fikk under Golden Globe og slikt og ble enda mer nysgjerrig og så fikk jeg sett den i går under filmarrangement på Folketeateret. Og jeg hadde jo veldig troa på denne filmen, men jeg visste likevel ikke at jeg ville gå ut av kinosalen med tårer i øynene og et stort smil og en konklusjon om at dette nok var verdens mest perfekte film ever.

Jeg har egentlig ikke noe forhold til stumfilm fra før og har generelt sett flere filmer fra nyere tid enn før 1940 og slikt. Men jeg har sett «Singin in the rain» mange ganger og den behandler det samme temaet som denne filmen, perioden på slutten av 1920-tallet da lydfilmen tok over for stumfilmene, en periode som satte mange skuespillere i fare. Og det er dette som skjer med George Valentine i filmen «The Artist», han er superstjerne i Hollywood som alle elsker og med i de store stumfilmene og så bestemmer selskapet han tilhører seg for å lage lydfilm i stedet og George er skeptisk og bestemmer seg for å regissere og spille i en stumfilm han lager selv, noe som ikke blir noen stor suksess akkurat. Og den ene delen av historien er historien om fallet fra stor stumfilmstjerne til fallen stjerne, en reise som byr på mange nedturer for George Valentine, nydelig spilt av en Jean Dujardin som man tror på og føler med.

Samtidig er dette også historien om Peppy Miller, en ung og vakker jente som via tilfeldigheter kommer inn i Georges liv og etter hvert får større og større roller i filmene hans frem til hun blir med filmselskapet og lage lydfilmer og blir den neste store stjernen.

Og så er dette en kjærlighetshistorie om George Valentine og Peppy Miller, hvordan de blir en del av hverandres liv og følger hverandre gjennom forskjellige oppturer og nedganger. Og min indre romantiker frydet seg 🙂

Jeg skal ikke prate noe mer om plottet eller hvordan det hele ender (selv om slutten av forståelige grunner var ganske så <3 etter min mening), men jeg bare elsket denne filmen. Det er ikke det at plottet er det mest originale i verden eller noe, det er bare noe med hvordan det er fortalt. Her har vi i stor grad stumfilmformatet der det ikke snakkes, men heller spilles på lyder og musikk og at bare det viktigste og mest essensielle vises i en sånn rute de har i stumfilmer der det står hva som sies. Dette gjør også at det naturlig nok spilles en hel del på fysisk komikk og slikt, noe som funker fortreffelig. Og alt er løst så fantastisk; musikk, spill, stemning, dette er en av de filmene der jeg satt og fulgte intenst med hele veien og nøt hvert sekund. Herregud, jeg elsker denne filmen, Elsker med stor E, forguder den nok kanskje litt til og med. Jeg sitter fortsatt nå og tenker at dette er en av de filmene som er fullstendig perfeksjon =D

En av grunnene er skuespillerne. Jean Dujardin er George Valentine og «The Artist» himself og han er helt fantastisk. Han har looken, en sånn Clark Gable møter Gene Kelly møter Charlie Chaplin, en sånn gjennomført estetisk 1920-talls filmstjerne-look som i seg selv er noe av sjarmen. Men så er han jo attpåtil en super skuespiller, han ER rollen han spiller, det kunne ikke vært noen andre enn ham som «The Artist», han er kongen av genialitet, definitivt.

Så har vi Bérénice Bejo som Peppy Miller som også er fantastisk. Hun er den unge drømmeren som blir stjerne og George Valentines love-interest og er nydelig og spiller kjempebra hun og. Ellers så er alle de andre skuespillerne flotte og fabelaktige de og, men min favoritt, utenom Jean Dujardin er nok Uggie, Georges sin trofaste hund.

Jeg må nesten ha et eget avsnitt til å bable litt om hunden Uggie (han heter visst det både i filmen og i virkeligheten) som spiller George Valentines hund og er helt perfekt. Seriøst, det er mange flinke dyr, men her sitter jeg liksom og tenker at denne hunden fortjener Oscar for beste mannlige birolle, så flink er denne hunden. Og så er den ekstremt søt også =D

Sånn nå burde jeg ta for meg det negative og det er?
Her skal ? liksom symbolisere hvordan jeg virkelig føler at det ikke er noe negativt med denne filmen i det hele tatt, den er ikke for kort, ikke for lang, den forteller en fin historie, alt er gjennomført fra musikk til skuespill, dette er på mange måter en elendig anmeldelse siden jeg ikke klarer å finne en eneste ting å kommentere på.
Med andre ord, se «The Artist», den er mer perfekt enn både musikaler og animasjonsfilmer (to sjangre jeg elsker) og fortjener terningkast 6 og mine varmeste anbefalinger!
<3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

om film og bøker og andre bableverdige aspekter ved mitt interessante liv :)

Ting som er fint: at jeg nå har lest 5 av de 7 biblioteksbøkene jeg lånte i slutten av desember og har tenkt å spare de 2 uleste bøkene til en annen gang og levere alle bøkene og filmene jeg har lånt på biblioteket i morgen uten å låne noe nytt. Nå skal jeg prioritere de uleste bøkene jeg har i hyllene mine som er kjøpt på ulike tidspunkter og som ikke har blitt lest enda (deriblant bøkene jeg bestilte som gave til meg selv som kom i posten for nesten to uker siden) og det blir gøy for jeg har så mange bøker som formelig roper etter å bli lest. Og første prioritet skal være “The Fault in our Stars” av John Green (signert og episk og som jeg gleder meg veldig til å lese).

Å, den er vakker <3 Regn forøvrig med en spoilerfri anmeldelse når jeg er ferdig med den (og regn i grunnen i samme slengen med mange anmeldelser av ting også i tida fremover, bøker så vel som filmer) =D

Ja, en annen fin ting er filmplaner, rettere sagt dette her: http://www.filmfestoslo.no/article440871.ece. For 120 kr kan man se filmen “The Artist” (som virker helt fantastisk, jeg har lest om den og sett traileren og er i grunnen en smule forelsket i den allerede) klokka 18:00 og derefter filmen “Elevator” klokka 21:00 på Folketeateret på fredag og det var en så god deal at jeg bare måtte liksom. Og jeg er veldig nervøs angående “Elevator” siden det er en thriller og thrillere ikke er min greie i det hele tatt, men på den annen side kan man jo i verste fall gå for tidlig og antakelig er den både fengende og spennende. Dessuten burde jeg utvide horisonten også filmmessig sett.

Ting som er dumt: tannlegetime i morgen. Forrige torsdag var jeg hos tannlegen for første gang på seks år og egentlig var jeg jo ganske heldig for det gikk helt fint og det meste så greit ut. Men jeg hadde hull i fortennene som må fylles og slikt og jeg har ikke hatt hull siden jeg var 16 og det vil sikkert gå kjempefint, særlig siden jeg definitivt skal ta bedøvelse, men nå har jeg begynt å bekymre meg rett og slett fordi jeg ikke har bekymret meg noe særlig for akkurat det så langt. Det er helt teit, men jeg tar meg i å tenke at siden jeg bekymret meg kjempemye forrige uke og det gikk helt finfint så vil det kanskje gå elendig i morgen siden jeg ikke har bekymret meg. Og akkurat slikt viser jo at jeg tenker for mye, men likevel. Men alt går sikkert supert, jeg satser på det 😉 I tillegg er tannlegen jeg skal til faktisk ganske kjekk =D

Torsdagsediteringsnotat: tannlegetimen er visst blitt forflyttet til neste torsdag siden tannlegen hadde en annen avtale eller noe sånt. Så i morgen betyr om en uke altså, kjekt å vite 😉


Jeg har posta dette bildet før, men jeg liker det så godt at jeg tar det med som en slags illustrasjon til dette innlegget 🙂

Ellers har jeg nå (med litt juks, men bare litt) rundet alt på det nyeste Professor Layton-spillet mitt, alle oppgavene og alt og selvfølgelig tok det meg bare tre uker siden jeg kan bli veldig hekta på spill til tider. Følgelig skal filen min slettes og så skal spillet leveres inn på Game Stop i morgen i håp om at jeg får noe igjen for det. Og så får jeg finne noe annet å bli hekta på og jeg vurderer å slette filen min på et eller annet Pokemon-spill og begynne fra begynnelsen på nytt der, men vi får se hva som skjer. Jeg burde teknisk sett spille det nyeste Zelda-spillet og, det er jo nydelig, jeg har bare av en eller annen grunn ikke blitt så fenget enda. Men det kommer nok etter hvert.

Og dette blogginnlegget blir jo bare generell babling, men jeg håper det interesserer folk likevel. Men nå skal jeg avslutte blogginga og finne på noe annet frem til legge seg-tid og så regner jeg med at mitt neste blogginnlegg dukker opp på lørdag og vil dreie seg om en av filmene jeg altså skal se på fredag. Vi bables!

Torsdagsediteringsnotat del 2: ny header, basert på den jeg lagde i forrige uke, men her er alt tegnet i Paint MS. Håper den faller i smak =D

Les Chansons d’Amour :)

Hei verden. Her er jeg igjen! I dag har jeg trent og badet og spist hjemmelaget pizza hos mamma og generelt sett har dette vært en ganske fin helg. Og jeg leser på og er snart ferdig med boka “The ninth life of Louis Drax” som er veldig spesiell og svært interessant og bruker ellers mye tid på internett og nintendo og å ha det generelt fint. Men nå skal jeg rett til saken for dette innlegget og det er en ny filmanmeldelse. Jeg ser mye god film for tiden og nå har jeg sett en veldig vakker fransk film som jeg altså har tenkt å bable litt om nå. Så da setter jeg like greit i gang:

 

Les Chansons d’ Amour (Love Songs)

Jeg lånte denne filmen fordi baksideteksten sammenliknet den med «Paraplyene i Cherbourg» (som er kjempesupermegavakker og som jeg likte kjempegodt da jeg så den) og det skulle handle om kjærlighet og ha musikalske numre og slikt. Og jeg fant ut at denne filmen hadde særdeles lite med «Paraplyene i Cherbourg» å gjøre, men det gjorde ingenting. På sin egen sære måte var dette nemlig likevel en virkelig fin film.

 

Vi møter Ismaël som har vært kjæreste med Julie i mange år og som også har en arbeidskollega i Alice og så har de et trekantforhold sammen. Og så skjer det ditt og datt og en gutt ved navn Erwann kommer inn i Ismaëls liv og folk faller fra og kommer til og det er i det hele tatt ganske umulig å forklare handlingen, ikke fordi den er forvirrende, men fordi den ikke bør forklares, bare oppleves. For dette er en veldig fin film og helt annerledes enn baksideteksten på coveret fikk den til å høres ut.

Og det var noe med filmingen, jeg vet ikke hvordan det ble gjort, men jeg fikk en slik følelse av å se en film gjennom et slør av vann, litt som når man tar bilder på regnværsdager og ser verden gjennom regndråpene på objektlinsa om det gir mening. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det, jeg bare likte veldig godt hvordan det ble filmet og fotografert i denne filmen. Og det var en masse annet jeg likte i tillegg.

Stemningen. Musikken. Menneskene. Dette er en slags musikal i form av at det av og til brytes ut i sang og likevel føles det ikke som en musikal. Sånn sett minner denne filmen meg litt om filmen «Once» som også teknisk sett er en musikal, men som på samme tid får deg til å glemme at det er det siden sangene glir så naturlig inn i alt sammen. Og jeg liker at «Les Chansons d? Amour» er en film om forhold og man ser forhold av ulike arter, alle fordomsløst og åpent behandlet. Her finnes trekantforhold, heterofil og homofil kjærlighet, overfladisk og dypsindig kjærlighet og noe av det jeg likte var at ting på en måte ble behandlet ganske diffust. Man får aldri ting stavet ut og det ligger så mye mellom linjene og på denne måten er dette også en av de filmene som er svært åpen for tolkning. Og man vet heller ikke hundre prosent sikkert hvor man har karakterene, men det føles ganske passende her. Ellers er skuespillet i denne filmen fantastisk og jeg ble veldig glad i alle vi følger i denne filmen.

Med andre ord var dette en svært fin film og musikken festet seg kanskje ikke helt, men det gjør ikke noe. Og hvis dere trenger enda en grunn til å se denne filmen så er det øyegodterifaktoren. Seriøst, skuespillerne i denne filmen, jentene så vel som guttene og særlig han som spilte Erwann er skikkelig vakre. Dessuten er dette en fransk film, veldig fransk og fransk film er flott. Jeg pleier nesten alltid og like franske filmer jeg ser. Og jeg føler at det lille ekstra som kunne løftet denne filmen til en sekserkandidat mangler, men den får definitivt terningkast 5 og en varm anbefaling. Se den =D
***

Å, jeg elsker når jeg ser fine filmer, tittet nettopp på traileren for denne filmen og da ble jeg enda litt mer betatt av hele denne filmen. Og jeg vil understreke at dette er en film som er lett å like selv hvis man er skeptisk til musikaler og at traileren ikke får frem skjønnheten i denne filmen, den er mye finere og mer sår og intens enn traileren viser. Ellers skal jeg ikke si noe mer, det er nok best å vite ganske lite om “Les Chansons d’Amour” når man ser den, det føltes ganske riktig for meg i hvert fall.

Ellers skriver jeg ikke nok for tiden, men jeg har ideer da, tankespillmaskineriet oppe i hodet mitt spinner for fullt. Og jeg liker verden og livet og skal snart lage meg en ny kopp med solbærtoddy og så blogger jeg nok igjen enten tirsdag eller onsdag. Vi bables!

Forøvrig håper jeg den nye headern min faller i smak =D

Ariettas hemmelige verden =D

Innlegget jeg posta på onsdag var ingen suksess, men det er i grunnen greit, jeg har mye større håp for innlegget jeg poster nå uansett 🙂

I går var jeg hos tannlegen for første gang på seks år og det overlevde jeg utrolig nok (selv om jeg var veldig nervøs) og konklusjonen er at jeg hadde hull mellom fortennene som må fylles neste torsdag. Det gruer jeg meg for så vidt til, men med bedøvelse regner jeg med at det vil gå ganske greit og uansett er det jo flaks at det ikke var verre enn det etter seks år uten tannlegebesøk. Og nå slipper jeg å få panikk hver gang noen snakker om tannleger for nå skal jeg bli flink til å dra til tannlegen en gang i året og pusse nøyere enn før og i tillegg har jeg nok tenkt å begynne med tanntråd snart.

Ellers har jeg i dag vært på kafé, biblioteket (lånt tre filmer) og kino i dag blant annet og i det hele tatt fylt alle dette døgnets timer med innhold og nå er jeg her, i sofaen min, klar til å poste en anmeldelse av filmen jeg så. Og jeg setter like greit i gang med anmeldingsgreiene med en gang:

 

Ariettas hemmelige verden

Jeg elsker animasjonsfilm og føler at det på ingen måte er en sjanger for barn, snarere ser jeg på animasjonsfilm som en kunstnerisk filmart som er like full av variasjoner som alle andre filmsjangre og som spenner fra animerte musikaler som «Løvenes Konge» til mer modne filmer som «Mary & Max» (sistnevnte en film som definitivt passer bedre for voksne enn barn). Og blant alt av Pixar, Disney, Dreamworks og alle de andre skaperne av animasjonsfilmer har vi det japanske Studio Ghibli som står for noen av de nydeligste animasjonsfilmene en kan tenke seg. Her er det på sin plass med en liten innrømmelse fra meg. Jeg har sett en del Studio Ghibli-filmer (ikke alle, men en del like fullt) og har likt mange av dem ganske godt. Likevel vet jeg om så mange som elsker Studio Ghiblis filmer mens jeg bare har likt dem, tidvis veldig godt, men likevel. Jeg har ikke elsket dem på samme måte som med Disney og Pixar og jeg har aldri visst helt hvorfor for de er jo nydelig animert og med fin musikk og skjønne historier. Og jeg har lurt litt på om det kanskje er fordi de er mer rolige og realistiske enn filmene til Disney og Pixar, de krever en annen tilnærming. Jeg vet ikke. Det jeg vet er at «Ariettas hemmelige verden» falt i smak, det er faktisk den filmen til Studio Ghibli jeg har likt best så langt.

«Ariettas hemmelige verden» er basert på bøkene om Lånerne, bøker jeg ikke har lest, men jeg har sett en film og en tv-serie basert på denne bokserien før og vet litt om det hele. Og i Studio Ghiblis versjon følger vi Arietta og hennes lille familie av 10 cm store skikkelser som bor under et hus og lever av å låne ting av menneskene der, men som ellers holder seg langt unna mennesker. Og så blir Arietta etter hvert kjent med det hjertesyke mennesket Shō som skal være hos bestemoren sin i påvente av en operasjon og det gir henne et minne for livet. Jeg skal ikke prate så mye om handlingen for dette er en ganske enkel historie der handlingen kommer i annen rekke sånn jeg ser det, men det er i alle fall en utrolig fin film Og en måte jeg vet det er hvordan jeg ikke har så lett for å gråte eller få tårer i øynene og tårene likevel piplet frem for fullt på slutten fordi det var noe med stemningen og musikken og hvordan slutten, som jeg ikke skal spoile, var ganske bittersøt som beveget meg. Jeg har et litt ambivalent forhold til slutten i denne filmen for den er på mange måter ganske riktig, men en del av meg satt og ønsket meg en superhappy Disneysk slutt likevel. I alle fall var det en slutt der man smiler et lite smil gjennom tårer og det er for så vidt ikke noe i veien med det heller.

Uansett om jeg generelt sett har hatt mer sansen for Disneys og Pixars filmperler så har Studio Ghibli nydelig animasjon. Og her ble jeg tatt med storm fra første stund for det er så ufattelig vakkert, jeg elsker at det er tegnefilm for jeg er superfan av Pixar, men jeg liker stop-motion og tegnefilm aller best når det gjelder animasjon, det har mer personlighet enn data-animasjon sånn jeg ser det, sånn er det bare. «Ariettas hemmelige verden» var vakkerhet deluxe å se på, fra animeringen av karakterene til blomster og planter og alt. Det var helt magisk <3 Og jeg elsker også musikken. Den hadde noe barnlig og litt naivt ved seg som fortryllet meg og den bygget godt under stemningen. Og jeg er imponert over Studio Ghibli for å tørre å skape mer ettertenksomme, atmosfæriske filmer i en tid der så mange filmer er fulle av action fra start til slutt. Man blir på en måte tatt med tilbake til en mer uskyldig tid og i dette tilfellet føltes det helt herlig.

Ellers likte jeg karakterene og hvordan man sto åpne til å tolke forholdet mellom Arietta og Shō, man kan tolke det som ett vennskap, men like gjerne som kjærlighet. Så dette er altså en film som har fine karakterer, skjønn historie, vakker animasjon og nydelig musikk og det er mye som gjøres riktig. Likevel føler jeg at noen ting mangler. Jeg føler at filmen ble litt for ufarlig, jeg ønsket ikke masse mer action, men likevel føltes den litt for trygg. I tillegg syns jeg forholdet mellom Arietta og Shō skulle vært utviklet enda mer for de blir aldri ordentlig kjent og jeg skulle gjerne hatt flere scener med de to der de lærte hverandre ordentlig å kjenne og forholdet deres ble enda dypere enn det var. Og slutten føltes også litt brå, det var en del ting jeg ønsket å finne ut mer om som ikke ble nøstet opp. I bunn og grunn handler det vel om at jeg likte det jeg fikk, men ønsket å få enda mer.

Til tross for enkelte kommentarer er det likevel fakta at jeg likte denne filmen for den er både nydelig og inspirerende og full av sjarm. Og det er så detaljert i tillegg, alt er så gjennomført og det liker jeg. Så terningkast 5 og en varm anbefaling, skal dere først se en animasjonsfilm på kino for tida kan det like godt være denne. Jeg så den for øvrig på norsk fordi den på norsk gikk på det mest passende tidspunktet for meg, men jeg tror nok det vil funke vel så bra å se den på japansk. Uansett er det en film som er ganske så vidunderlig 🙂

***

Så da har jeg altså sett en nydelig film i dag og nå skal jeg sikkert lage meg solbærtoddy og spille nintendo snart. Og så har jeg altså lånt filmer på biblioteket så det kan godt hende det dukker opp en del anmeldelser fremover, men det er jo bare fint. Jeg liker veldig godt å skrive om ting jeg leser og ser og slikt i alle fall. Men da skal jeg finne på noe annet og så regner jeg med at neste blogginnlegg dukker opp enten søndag eller mandag. Vi bables!

Noen episke ting jeg har funnet på Yutube :)

La meg se, siden sist har jeg lest på bøker, spilt Nintendo og begynt å forberede meg på verdens undergang (dvs. tannlegetime på torsdag). Nei da, jeg er bare overdramatisk, jeg bare gruer meg og tenker dumme “tenk om”-tanker og jeg har ikke vært hos tannlegen siden jeg var 20 og det er seks år siden. Og jeg visste at jeg måtte dra til tannlegen igjen i løpet av i år sånn for sikkerhets skyld, men jeg tenkte mer å grue meg i en måned fremfor to, tre dager. Jeg håper han er snill og forståelsesfull og vant med pyser som meg og at det går mye finere enn jeg tror.

Ellers er det en masse jeg kan blogge om, men i dette innlegget tenkte jeg å fokusere på EPISKE ting jeg har funnet på Youtube som jeg ikke har postet her, noe som er teit siden dette er fantastiskheter. Og jeg setter like greit i gang med en gang.

Episke ting jeg har funnet på Youtube =D

 

Siden jeg ikke pleier å finne på noe på Nyttårsaften sitter jeg som regel i en sofa med snacks og brus og Kongelig Variéte på tven og det syns jeg i grunnen er fint siden jeg er kjempeglad i Kongelig Variéte, jeg klarer rett og slett ikke å se for meg en nyttårsaften uten det og hadde jeg gått glipp av det ville det definitivt blitt tatt opp. Og dette er fra 2011s kongelig variéte og en gruppe som kaller seg Base Berlin og dette er awesome siden det er to gutter (kjekke gutter) som tydeligvis gir blaffen i gravitet og driver med akrobatikk som er et syn for guder. I tillegg er musikken kul og jeg liker bakgrunnen (veldig Tesla-isk) og jeg syns dette generelt sett er råstilig siden en skulle tro slikt ikke var mulig. Yay!

 

<3 Her synger først Rolando Villazon den nydelige sangen “Smile” med flott operatisk stemme i en scene som kunne vært hentet fra en musikal og som er herlig. Så synger Hayley Westenra (som jeg har lyttet en del til i det siste) “Gabriel’s Oboe (Whispers in a dream)” og det er vakkerhet. Og til slutt synger hun og Rolando “Tonight” fra West Side Story og det er perfeksjon 🙂 Riktignok overdøver stemmen til Rolando litt siden han har en mer opera-stemme og Hayley en mer klassisk møter musikal-stemme, men det høres veldig flott ut likevel og med musikken og danserne i forgrunnen og alt det der, å <3

 

Under Kongelig Variéte-showet da 2010 gikk inn i 2011 sang Danielle Hope “Over the Rainbow” fordi hun hadde vunnet rollen som Dorothy i en tv-konkurranse. Etter den tid har jeg sett klipp med henne og de andre fra den tv-konkurransen (noe jeg har brukt bekymrende mye tid på) og blitt fan av henne og mange andre fra den konkurransen og her har vi kombinasjonen av Danielle Hope som synger kjempefint OG sangen “Quiet” som jeg har sansen for og det blir veldig fint. Og godt spilt og, det beste er når sanger ikke bare synges, men spilles i tillegg og sånn er det her.

 

Her synges sangen “You’re the top” fra nyeste versjonen av musikalen Anything Goes (som er med på den superlange uskrevne listen over musikaler jeg har lyst til å se) og det er kjempekult, ikke minst fordi sangen er så flott, den har jo herlig tekst for eksempel. Og sangerne her er Colin Donnell og ikke minst Sutton Foster og Sutton Foster er jeg skikkelig fan av fra før. Herlighet, om jeg hadde sett henne eller Kristin Chenoweth eller Christian Borle i virkeligheten, omg! Det hadde vært musikalhimmelen eller noe sånt 😉
***

Det var de episkhetene fra Youtube jeg følte for å poste i dag. Og nå er planen min (om jeg overlever tannlegebesøket vel og merke, noe jeg satser på at jeg gjør) å blogge igjen enten fredag eller lørdag. Vi bables! Men nå skal jeg spise frokost og se litt på tv og så kommer jeg sikkert til å spille litt Zelda: Skyard Sword etterpå. Yay!

 

Håndskriftsmeme =D

Heisann! Jeg er litt patetisk siden jeg bruker alt for mye tid på å fokusere på at jeg kjeder meg mye, ikke har jobb og et liv og at fakta er at om jeg plutselig hadde tatt en pause fra blogging ville bare jeg savnet bloggen min når jeg kunne fokusert på alt som tross alt er fint: kafébesøk, bøker, film og musikk, de vennene jeg har som er flotte mennesker 🙂 Jeg skal prøve å skjerpe meg, det er jo så mye å glede seg over tross alt 😉

Og når det gjelder bloggen min så greit nok, ideelt sett skulle jeg hatt flere lesere og slikt, men jeg vet at dette er midlertidig, plutselig blir jeg overrasket over en hel del kommentarer. Og det er bare å fortsette å blogge og huske at det skal være for ens egen del. Kommentarer er jo fint, men det er ikke derfor jeg blogger, men fordi jeg har ting på hjertet som jeg vil bable om og det kan jeg her. Dette er min lille verden og det er en fin ting 🙂

Det fine er at jeg fikk en ide og det så et øyeblikk ut til at denne ideen skulle gå i vasken takket være at jeg tydeligvis har rota bort ledningen til å overføre bilder fra kameraet til dataen (håper jeg finner den igjen eller at sånt er mulig å få kjøpt), men så kom jeg på at det finnes andre metoder å ordne slikt og voíla, nå vil dette funke fint likevel. Jeg tenkte å bruke dette innlegget på et håndskriftsmeme jeg fant på nettet blant annet her: http://fuzzypinkslippers.com/2011/11/04/and-for-your-your-enjoyment-the-handwriting-meme/ og siden dette er en norsk blogg har jeg tenkt å oversette spørsmålene og slikt til norske forhold før jeg har tenkt å svare på dem i håndskrift:

Spørsmål:

  1. Bloggen din
  2. Høyrehendt/venstrehendt eller blanding
  3. Bokstaver du liker å skrive
  4. Bokstaver du ikke liker å skrive
  5. Skriv “The quick brown fox jumps over the lazy dog.”
  6. Skriv CRAB, HUMOR, KALEIDOSCOPE, PAJAMAS, and GAZILLION in caps.
  7. Skriv utdrag av en sangtekst du liker veldig godt
  8. Skriv hvem du syns bør gjøre dette memet.
  9. Noen siste ord!

Siden jeg har fått en konstruktiv kommentar på facebook fra en venninne som syns ting var litt utydelig skal jeg nå skrive inn tingene jeg har svart på hver av spørsmålene nå:

1) akimamontgomery.blogg.no
2) høyrehendt, pleide å ønske at jeg var venstrehendt fordi jeg hadde lest at de var mer kreative
3) S M A K og slike bokstaver som blir pene i løkkeskrift, f.eks. skjgt og sånt.
4) det er i grunnen ingen bokstaver jeg ikke liker å skrive
5) “The quick brown fox jumped over the lazy dog”
6) CRAB, HUMOR, KALEIDOSCOPE, PAJAMAS & GAZILLION
7) so you watch me, just watch me, I’m calling, I’m calling and one day all will know
8) http://minopplevelse.blogspot.com/ og forøvrig alle andre som leser dette
9) Ha en fin dag alle sammen!

Jeg satser på at det nå er lettere å lese og håper skriften min faller i smak. Angående skrift er det forresten litt kult for jeg har tidligere brukt sånne håndskriftsanalysebøker og i følge dem betyr de runde prikkene i-ene og sansen for å tegne stjerner at jeg liker oppmerksomhet, mens det at jeg veksler mellom vanlig skrift og løkkeskrift og skriver bokstaver på forskjellige måter i stedet for å holde meg til én måte å skrive dem på er et bekymrende tegn (egentlig handler det om at jeg liker bokstaver godt på mange forskjellige måter og syns det er kjedelig å holde meg bare til én måte å skrive dem på når det fins så mange muligheter). Sansen for å skrive noen ting i mer løkkeskriftstil er også fordi jeg gikk på Steinerskolen fra tredje til tiende klasse. Jeg lærte løkkeskrift først og det var ikke før jeg var elleve at det falt meg inn at man kunne skrive ikke-løkkeskrift og. Når det gjelder skriving husker jeg ellers med gru hvordan vi skrev diktater da jeg gikk på barneskolen der læreren leste noe opp og så skulle vi skrive det ned, noe jeg hatet siden jeg skriver sakte for hånd. Det tok faktisk mange år før jeg sluttet å synonymisere skriving med å skrive diktat og heller synonymiserte det med den skrivingen jeg i mange år har elsket, det med å skrive dikt og historier. Rare greier…

I alle fall håper jeg mange blir inspirert av dette memet for jeg liker å se håndskriften til folk og nå skal jeg begynne å gjøre meg klar for trening og slikt. Vi bables om noen dager!