Oppsummeringsinnlegg 3B

På den positive siden: jeg har aldri vært så fornøyd med hvem som vant hva under Oscar-utdelingen som i år. Jean Dujardin er jo kanskje min nye drømmemann og han ble beste mannlige skuespiller, filmen “The Artist” i seg selv fikk blant annet beste regi og beste film (awesome, jeg ELSKER den filmen, definitivt den beste filmen jeg har sett i år så langt), jeg har ikke sett “Jernkvinnen”, men jeg er superglad Meryl Streep vant beste kvinnelige hovedrolle for hun er fantastisk og virker i tillegg utrolig hyggelig og sympatisk. Ja, jeg så Oscar i år, ikke midt på natta av ymse grunner, men jeg tok det opp og det ga meg en fin mulighet til å spole forbi de mer kjedelige partiene og bare se underholdning og utdeling av priser. Og det var gøy!

Ellers, se hva jeg har kjøpt meg:


XYLOFON!!! Jeg har i mange år hatt skikkelig lyst på en fargerik barnlig xylofon og så solgte de det på senteret på lørdag og da kjøpte jeg det jo selvfølgelig og det gjør meg veldig glad. Nå trenger jeg bare å lære meg noter og så har jeg store komponistambisjoner i retning musikaler 🙂

På den negative siden: jeg har vært syk de siste dagene. Natt til søndag fikk jeg nesten ikke sove fordi jeg hadde supervond hoste og søndag og mandag har det gått mye i å være snørrete, hes, slapp og vond hals. Det fine er at jeg i dag er mye bedre. Jeg har fortsatt kjempelite stemme, men jeg er mye mer opplagt og tror nok at jeg snart er ferdig med forkjølelsen i denne omgang. Matlyst har jeg dog fortsatt ikke, men når jeg er ferdig med å skrive dette blogginnlegget skal jeg overse det faktumet, lage spagetti med kjøttsaus og spise minst to porsjoner uansett om det har smak eller ei. Basta!

Men nå skal jeg oppsummere februar bok- og filmmessig sett. Jeg setter i gang nå!

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for februar

BØKER

– Amy & Roger’s epic detour av Morgan Mattson

Jeg likte denne boka veldig godt, ikke bare fordi den har ordet “epic” i tittelen (et faktum som dog er bare et pluss spør du meg), men fordi den er en virkelig opplevelse av en bok, herlig skrevet, interessant og engasjerende hele veien og en av de bøkene der man blir mer på reisen selv, der man lever hovedpersonenes liv på en måte rett og slett fordi ting er så filmatisk og fint fortalt. Terningkast 5!

– Wildwood av Meloy/Ellis

Et forfatterpar der den ene har skrevet og den andre illustrert som er eventyrlig og engasjerende. Likevel føltes ting ikke så veldig nytt og originalt og det var fint skrevet, men manglet snevet av magi som ville forvandlet dette til noe mer enn kun nok en roman i Narnia-stil. Men illustrasjonene er kjempefint og det er potensiale her. Terningkast 4!

– We have always lived in the castle av Shirley Jackson

Mens jeg ikke ble helt betatt slik som mange andre på nettet tydeligvis har blitt og jeg ikke hang helt med på slutten, så er dette en svært interessant bok som jeg absolutt anbefaler. Det er fascinerende og mystisk og ikke minst stemningsfullt og jeg liker Shirley Jacksons skrivestil, det er hele tiden så åpenbart at det er mye som bare hintes til og jeg liker at man ikke vet helt hvor man har karakterene. Terningkast 5!

– Winter Town av Stephen Emond

Fin bok, skjønt illustrert og med en søt historie. Dog er den bedre tegnet enn skrevet og den irriterte meg en del, blant annet fordi det faktum at karakteren Lucy begynner å drikke, røyke, tar piercing og klipper håret her er tegn på at hun har problemer, noe som er både stereotypisk og teit i og med at alle disse tingene er ting mange ungdommer gjør uten at de av den grunn har problemer. Jeg bare føler at det kom alt for godt frem at det var en godt voksen person som hadde forsøkt å skrive en bok for ungdom og da fløt det ikke helt som det skulle. Men det er en helt grei bok og rask å lese. Terningkast 4!

– How to save a life av Sara Zarr

Utrolig fin bok, en av de bøkene jeg har likt best i år. Jeg liker hvordan den er fortalt av to karakterer med hver sin personlige stemme, jeg liker handlingen og skrivestilen, hvordan Sara Zarr har et ganske knapt språk uten så mange metaforer, noe som bare gjør de metaforene som er der ekstra sterke. Og jeg liker slutten kjempegodt. Terningkast 5!

– The Name of the Star av Maureen Johnson

Veldig awesome, underholdende, fengende, spennende og engasjerende. Jeg liker karakterene, handlingen, London-settingen og generelt det meste med denne boka og den manglet det lille ekstra for å bli en sekser, men det er sabla ikke mye å klage over her. Virkelig kul bok med tøffe ting som spøkelser og sånt som jeg vil at mange skal lese. Terningkast 5!

– Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Jeg lånte denne boka på biblioteket i forrige uke fordi jeg har følt at jeg burde lese den i flere år, tilsynelatende elsker nemlig alle den. Personlig bare likte jeg den. Den er veldig godt skrevet og har et originalt språk, er bittersøt som bare rakkern og en genuint fin bok på veldig mange måter, men jeg tror jeg hadde litt for høye forventninger på forhånd og falt ikke så pladask for den som mange andre. Med det sagt er dette en svært fin bok og jeg er glad for å ha lest den. Dessuten ble det liksom noe ekstra sterkt ved å se blurben på forsida av Stig Sæterbakken i og med januars triste hendelser. Terningkast 4!

– Logicomix av Doxiadis m/flere

En grafisk roman og biografi om Bertram Russell som var interessant nok uten at jeg ærlig talt vet så veldig mye mer enn jeg visste fra før. Det er litt som når man har superpeiling på et emne og skal forklare det for noen som ikke vet noe om det og stadig glemmer seg og forklarer det på en for komplisert måte. For det er fint tegnet og interessant nok, men jeg klarte ikke å bli engasjert og aner virkelig ikke hvilken målgruppe skaperne av denne grafiske romanbiografien har hatt. Det er likevel noe ved denne boka som gjør at jeg tross alt likte den, kanskje det at jeg følte meg skikkelig smart mens jeg leste den. Terningkast 4!

FILMER

– Kung Fu Panda 2

Underholdende, kul og nydelig animert, dessuten likte jeg budskapet i den om å finne indre fred og hvordan historien var rørende til tross for en viss mangel på originalitet. Terningkast 5!

– Captain America

En av de filmene jeg ikke var helt sikker på, men endte opp med å like skikkelig godt. Er det verdens beste superheltfilm, nei, men fenger den, ja! Og det var engasjerende og spennende og jeg likte hovedpersonen kjempegodt. Terningkast 4!

– Midnight in Paris

Skjønn og fascinerende og med en interessant historie som jeg likte svært godt. Minuset er at jeg rett og slett ikke likte Owen Wilsons karakter særlig godt, noe som er upraktisk siden det var ham det handlet om, og at det er en typisk sånn film som er smart og underholdende, men ikke noe jeg føler behov for å se mer enn en gang. Men jeg likte stemningen og musikken og ble jo svært sjarmert. Terningkast 5!

– Jag saknar dig

Fin og trist film, men den lærte meg at man virkelig ikke bør se filmer basert på bøker man har lest over tjue ganger. Det var så mange ting i denne filmen som irriterte meg grenseløst som jeg ikke hadde brydd meg det minste om antakelig hvis det ikke var for at jeg elsker boka og jeg kan boka ut og inn og la jo med det merke til alt som var helt feil i forhold til hvordan jeg ville ha det. Men det er en rørende film, boka er bare mye, mye bedre. Terningkast 4!

– A time for dancing

En litt kjedelig film basert på en bok jeg likte ganske godt i tenårene. Nok et tilfelle der boka er bedre, men denne filmen irriterte meg lite. Problemet her er mer at det blir for overfladisk og det burde være mye mer rørende når det handler om bestevenninner der en av dem får kreft og i stedet var det en ganske følelsesløs og tom film. Likevel var den grei nok og dansingen var utrolig flott. Dansescener er en av de tingene som er lettere å få frem på film enn i en bok tross alt. Terningkast 4!
***

Det var mitt lille, lange oppsummeringsinnlegg. Og nå vil jeg nok blogge igjen enten torsdag eller fredag regner jeg med og i mellomtiden skal jeg bli frisk fra denne dumme forkjølelsen 🙂 Vi bables!

 

Felix’ Fantastiske Orkester =D

Livet er fint! Det eneste som er dumt er at jeg de siste dagene har kjent noen symptomer som etter min erfaring har pleid å bety at jeg snart vil bli forkjøla, men jeg satser på at jeg slipper for slikt har jeg virkelig ikke tid til, særlig ikke når jeg nå altså jobbmessig sett og på andre måter har en masse planer for neste uke. Min løsning: drikke solbærtoddy, kjempevarm solbærtoddy og krysse fingrene.

Men bortsett fra slike små besværligheter er jeg egentlig veldig tilfreds for jeg leser så fine bøker og spiller nintendo og skriver og i går var jeg på teater og det er det jeg skal bable om nå:

Felix’ Fantastiske Orkester

Som en kan se av bildet overfor så har jeg et nytt programblad. Dette har jeg fordi jeg i går var på teater, noe som igjen skyldes at jeg brukte et av to gavekort jeg har på Det Norske Teater i går kveld, noe som var meget smart av meg. Jeg valgte nemlig å se «Felix? Fantastiske Orkester» og den var fenomenal.

En av de mange drømmene mine er å lage musikaler der jeg står bak tekst og melodi til alle sangene (la oss bare overse at jeg hverken kan noter eller å spille noe instrument og at ingen av mine forsøk på å skrive teatermanus har funket særlig bra). Når jeg tillater meg selv å flyte av gårde på slike ønsketanker begynner jeg å forestille meg ting som at jeg står bak en ny storsuksess i samme stil som Torbjørn Egners stykker eller som Kaptein Sabeltann, noe som elskes av barn, men også funker fett for voksne og som gjør at folk ser på meg som en inspirasjon. Og det er bare fantasier på lik linje med mine storslagne planer om å bli den norske J.K. Rowling, men det er fine fantasier og jeg tenker bare at barn er et så herlig publikum og at det hadde vært så rått å skape noe som hele familien kan underholdes av.

Sånn som med «Felix? Fantastiske Orkester» (som jeg stadig har tenkt på som «Felix? Magiske Orkester» i stedet av uante grunner). Her følger vi marihønen Felix som blir utvist fra maurtua der han har vokst opp av den onde maurdronningen som er en falsk dronning og søster til den ekte dronninga. Med andre ord er det helt i begynnelsen egentlig ganske likt «Løvenes Konge». Videre utover i historien opplever Felix masse rart, får venner og fiender og får et eget orkester (derav tittelen) og det hele er fengende og superbt underholdende og så absolutt en musikal for hele familien.

Jeg gidder ikke gå så mye nøyere inn på handlingen, sånn for å unngå spoiling og sånt, men jeg har en masse annet jeg har ymse formeninger om. For eksempel har vi kostymene som er ekstremt flotte. Det formelig bruser over av fantasi og fargerikdom og dette gjelder også scenografien. Videre har vi musikken som er flott (og jeg husker riktignok lite tekster og musikk nå, men det tror jeg er rent tilfeldig) og ja, generelt er alt sånt supert gjennomført. Dessuten er det altså en virkelig flott historie i bunnen.

Jeg liker også veldig godt karakterene som ikke er så kompliserte, dette er jo en familiemusikal og ikke et kammerdrama, men som er godt formidlet og interessante å følge. Og dette skyldes jo selvsagt skuespillet som er kjempebra. Man får virkelig på geföhlen at skuespillerne har hatt det supergøy og det smitter over på publikummet der det var en masse latter og smil og klapping og jeg forlot salen med tårer i øynene og et skikkelig tilfreds smil, et typisk sånt smil som man har når man er virkelig lykkelig. Jeg vil sammenlikne det med smilet til VG-mannen, han statuen utenfor VG-bygget som har lest den samme avisa i flere tiår og som jeg er superglad i fordi jeg elsker smilet hans. Man vil smile slik, smile uten fnugg av falskhet, smile som om alt er magisk. Og når vi prater om skuespillere tenker jeg først og fremst på Thomas Bye (som pga. sin nydelige Henry i «Next to normal», en av de mange musikalkarakterene jeg er litt betatt av, var hovedgrunnen til at jeg valgte å se «Felix? Fantastiske Orkester»). Thomas Bye har nemlig hovedrollen som marihøna Felix og han er helt perfekt. Han virka veldig sympatisk, med en god sangstemme som jeg gjerne lytter mer til og en flott opptreden som gjorde det superlett å tenke på Felix som en helt av høyeste kaliber. Videre er jeg dårlig på navn, men alle de andre skuespillerne var like flinke og jeg bet meg spesielt merke i Belinda Braza som blant annet var sommerfugl og fikk æren av og «fly» over salen på finest Peter Pan-vis (noe som jeg har skikkelig lyst til å få sjansen til en gang, det ser så gøy ut).

Kort oppsummert var dette altså en musikal jeg i grunnen ikke kan finne noe å kritisere på (det ville så vært lengden, denne musikalen er ganske kort). Flott skuespill, fabelaktige karakterer, herlig musikk og tekster, en fin historie og scenografi og kostymer av en annen verden gjør dette til noe av det smarteste man kan velge å se. Terningkast 6 og mine varmeste anbefalinger =D
***

Så, jeg hadde det med andre ord veldig fint i går kveld og håper det ikke er snakk om veldig lange stunden før jeg igjen er på teater for jeg elsker teatre, de er så fortryllende herlige <3 Og nå tenkte jeg egentlig ikke å bable noe mer, men heller finne på andre ting og så kommer det sannsynligvis et nytt innlegg om to, tre dager. Vi prates!

om filmen “Jag saknar dig”, en blandet opplevelse

Heisann sveisann! Jeg gleder meg til fredag for da skal jeg på teater (“Felix’ fantastiske orkester” på Det Norske Teater, vil anmeldes på lørdag garantert, å gleder meg, teater er blant yndlingstingene mine) og nå ser det ut til at jeg starter på et tiltak neste uke og følgelig vil være ferdig med min periode som arbeidsløs og med alt for mye fritid. Ellers er boka “The name of the star” av Maureen Johnson i ferd med å gå fra underholdende og engasjerende til veldig engasjerende og spennende fordi jeg nesten er halvveis på den og Epic Mickey er Nintendo-spillet jeg har mest dilla på for tiden. Tjo hei!

Og nå skal jeg skrive litt om filmen “Jag saknar dig” og med det misbruke ordet “ambivalent” igjen siden jeg igjen har hatt en opplevelse jeg har delte meninger om.

 

Jeg starter denne omtalen med å si rett ut at jeg virkelig tror denne filmen vil falle i smak mer om man a) ikke elsker boka den er basert på like mye som meg og b) er i tenårene og rett alder. Med det meddelt setter vi i gang =D

Jeg var tretten år da jeg fant boka “Jeg savner deg, jeg savner deg” av Peter Pohl og Kinna Gieth på biblioteket og siden det handlet om tvillinger og jeg som trettenåring var mest glad i Klaus Hagerup og triste bøker der noen dør så ble jeg interessert i denne boka som røper alt på baksideteksten at den ene av tvillingene i historien dør i en bilulykke. Og jeg elsket den. I de neste ti årene lånte jeg den på biblioteket hver tredje måned og etter det kjøpte jeg den så den kunne stå i yndlingsbokhyllen og så leser jeg litt i den i ny og ne og det handler litt om nostalgi kanskje, men det er den boka jeg har det sterkeste forholdet til. Og så ble den altså filmet, noe jeg fant ut sommeren 2011, like før jeg fant ut at den kom på kino i Sverige, men ikke i Norge. Deretter har jeg kort oppsummert ønsket å se den i flere måneder og nå har jeg sett den og jeg angrer litt. Ikke fordi det er en dårlig film, men fordi jeg hadde alt for høye forventninger og lengter litt tilbake til før jeg så filmversjonen og kunne leve i den tro at det var en perfekt film. Men som sagt tror jeg man vil like den mye bedre hvis man ikke har det samme forholdet til boka som jeg og det er jo en fin film.

For å starte positivt syns jeg skuespillet er ganske bra i filmen “Jag saknar dig”. Det er ikke fantastisk og man kan til tider se at det er en del av skuespillerne i denne filmen som ikke har særlig film- og teatererfaring, men det er greit nok og man glemmer mesteparten av tida at det er skuespill og det er jo det som er meningen. Og ellers er det fin musikk og fotografi, god formidling av stemninger og man blir virkelig rørt mange steder og en smule trist på toppen av det hele. Jeg syns også filmen er forholdsvis tro mot boka.

Men dette med at filmen er tro mot boka er del av en av problemene jeg har med denne filmen og kanskje det største problemet mitt og siden greia er at filmen er tro mot boka, ja, men den tar det ikke fullt ut. Det er veldig mange hendelser som er som i boka, men de avsluttes ikke. Et eksempel er når Tina prater med en psykolog i en scene jeg i boka likte veldig godt. Der er det i filmen likt som i boka i begynnelsen, men så mangler det ganske sentrale svaret til psykologen. Slik er det kjempemange ganger, man får fragmenter av hendelsene i boka, men bare deler av dem og resultatet er at jeg følte at denne filmen ikke var helt ferdig. Og jeg innser at en film og en bok er to forskjellige medier og at man ikke kan ha med alt, men å ta med begynnelsen på en scene og så bare gå videre til en annen scene uten at scenen føles ferdig er skikkelig teit. Da er det nesten bedre å bare skippe scenen eller forandre den mer. I tillegg er det få knagger å henge tiden på, det var liksom sånn at jeg trodde det var høst i filmen og så kommer plutselig en scene som skjer på våren. Sukk…

Et annet problem jeg har er at tvillingene i filmen ikke var like nok. Tina har håret sitt farget svart fremfor brunt mens Cilla har naturlig brunt hår og de har forskjellig klesstil i tillegg og så videre. Og det er helt greit det, men da klarer jeg ikke å tro på at folk ikke kan se forskjell på dem for det er jo kjempelett når Tina er den med svart hår og sminke og Cilla den mer naturlige med brunt hår. Jeg vet jeg er pirkete, men i boka blir det sagt flere ganger at de er skummelt like og da er det meningen at de skal være det i filmen og, de er ikke det når hårfarge og klesstil og alt sånt er forskjellig.

I det hele tatt føler jeg bare at denne filmen hadde skikkelig potensiale til å bli virkelig fin, den er tross alt basert på en nydelig bok, men den føles for uferdig og fragmentert og blir bare en helt grei ungdomsfilm som er trist og vakker, men ikke noe storslått. Samtidig liker jeg hvordan Tina og Cilla portretteres i filmen og stemningen og jeg vil igjen understreke at mye av tingene jeg kritiserer nok er ting jeg hadde tenkt mye mindre over om dette ikke var basert på yndlingsboka mi. Og jeg klarte ikke å ikke ha boka i tankene mine mens jeg så på og da blir det en del sammenlikning, det var ikke til å unngå for meg.

Så, jeg gir terningkast 4 og håper dere gir filmen en sjanse uansett om jeg er litt ambivalent. Men les boka først pliiis for den er ti tusen millioner ganger bedre og den får frem utviklingen i karakterene bedre enn i filmen. Både filmen og boka er uansett fine ting på hver sin måte for så vidt.
***

Sånn, nå har jeg bablet litt om denne filmen og nå skal jeg straks legge meg tror jeg. Og så kommer et nytt blogginnlegg på lørdag og da vil det dreie seg om teater 🙂

How to save a life

Heisann, jeg har hatt en utrolig fin helg, for eksempel var jeg i Sverige i går og det innebærer at jeg ENDELIG har filmen “Jag saknar dig” som er basert på boka “Jeg savner deg, jeg savner deg”, boka som jeg forelsket meg i som trettenåring og som jeg leste hver tredje måned de neste ti årene, boka som jeg har elsket mer enn noen annen bok, boka som i fjor fikk en filmversjon som ble satt opp på kino i Sverige og ikke i Norge og som jeg har hatt superlyst til å se i over et halvt år. Nå har jeg denne filmen, forvent dere et blogginnlegg på onsdag der jeg skriver om filmen og sammenlikner med boka og obsesser en del, herre jemini, jeg er så spent på denne filmen, pliiis vær bra!

Uansett, jeg har hatt en fin helg og vært i familieselskap og nå skal jeg veldig snart lage taco, men først må jeg skrive om den utrolig fine boka jeg i stad leste ut, den var nemlig <3

HOW TO SAVE A LIFE AV SARA ZARR

 

(Søkte på “How to save a life by Sara Zarr” på Youtube og fant fin book trailer som var en god start på anmeldelsen sånn jeg så det.)

Om en bok som deler navn med en sang og er finhet 🙂

Det handler om å redde et liv, om livets sirkel og hvordan en slutt også kan være en ny begynnelse. Og det handler om vennskap, kjærlighet og familie. Alt dette og mer i den meget nydelige «How to save a life» av Sara Zarr.

Jill MacSweeny er 17 år og går sisteåret på High School. Hun er sårbar, bestemt og sørgende etter at faren hennes døde april året før. Og hun er helt imot den nye ideen til moren hennes om å adoptere et barn.

Mandy Kalinowski er nesten 19 år og har aldri følt seg elsket. Hun har aldri følt seg hjemme noe sted, er gravid og vet bare at hun ønsker et bedre liv for barnet sitt enn det livet hun har kjent selv.

Så blir hun og Jills mor, Robin, enige om at Mandy skal bo hos dem noen uker frem til Mandys barn fødes og at dette barnet deretter skal adopteres av Robin og det er disse ukene denne boka handler om, uker som forandrer flere liv i løpet av snaut 340 sider.

Boka «How to save a life» får deg først til å tenke på sangen med samme navn og deretter til å bli rørt og engasjert i en interessant og utrolig fin historie som gjør at jeg nå har lyst til å lese massevis av Sara Zarr. En av grunnene er karakterene. Vi har Jill som ikke vet hvem hun er lenger nå som faren hennes er død, som mye av boka er både uhøflig og bitter og som man ikke liker hele tiden, men som man likevel føler for og som man vil følge videre. Vi har Mandy som man mye av boka ikke vet helt hvor man har, men som er et puslespill der bitene pusles sammen side for side, Mandy som jeg likte utrolig godt rett og slett fordi hun er så usikker i sosiale situasjoner og man kan kjenne seg igjen i å være den som skiller seg ut, som tenker annerledes enn de man har rundt seg, Mandy som ikke har vokst opp med den omsorgen man fortjener og som prøver å finne seg selv. Vi har Dylan, Jills kjæreste, som representerer den hun var og Ravi som hun har gått på skole med før, men ikke husker og som nå er en representasjon for hvem hun er nå. Og det fine er at selv etter at jeg har lest ferdig boka så kjenner jeg ikke karakterene helt, jeg vet ikke helt hvem de er og det gjør dem så ekte siden man aldri kjenner noen helt. Man får fragmenter av liv og personer og jeg vet bare at jeg på mange måter føler at dette er en av de bøkene der karakterene jeg leste om ble mest ekte for meg, delvis på grunn av alt jeg ikke vet.

Jeg elsker coveret, jeg elsker at Jill jobber i en bokhandel, jeg elsker hvordan boka er skrevet i jeg-form der Jill har et kapittel og så er det Mandy i det neste kapittelet og så videre, hvordan en slik skrivestil er noe av det jeg liker best å lese, i fin kontrast med min egen skrivestil som ofte blir i tredjeperson og presens fordi det føles mest naturlig å skrive sånn for meg. Og jeg liker generelt skrivestilen i «How to save a life», Sara Zarr er ikke full av metaforer, men har en mer konkret og minimalistisk skrivestil og det gjør de metaforene hun faktisk bruker ekstra sterke. Dette utdraget viser hva jeg mener veldig godt:

A lot of times when I look at the world and everyone in it, I feel like they all know something I don’t.  I’m not dumb; I can see how it works. But it’s like double Dutch jump rope. In grade school I would watch the ropes fly and see girl after girl jump in and either get it right or get tangled in the ropes and laugh. I’d stand there with my hands ready and my body going back and forth, trying to get the rhythm and the right moment, and Ms. Trimble, the PE teacher, would say, “Come on, Mandy, everyone’s waiting,” and I couldn’t do it. I couldn’t figure out how to get in.

That’s how life feels to me. Everyone is doing it; everyone knows how. To live and be who they are and find a place, find a moment. I’m still waiting.

Det der er så utrolig fint formulert og så sårt og relaterbart og hele boka får deg til å føle med og for og leve karakterenes liv, når en bok ikke lenger er en bok, men en opplevelse så er det jo en virkelig fin bok.

Så ja, dette er en nydelig bok og ja, den vil få en plass på yndlingsbokhyllen. Den mangler noe for å bli en terningkast 6-er bok, men den er en ekstremt sterk femmer, ikke minst fordi slutten var utrolig herlig, den fikk meg til å tenke på slutten på Løvenes Konge, når livets sirkel har gått hele runden og starter på nytt på en måte.
Så takk, Sara Zarr, jeg SKAL lese mer av deg, definitivt =D
***

Sånn, da har jeg blogga om denne boka og nå skal jeg straks spise middag og så blogger jeg nok igjen på onsdag antakelig. Vi bables!

Om flyvende bøker og nattespill

Heisann! Jeg blogget jo i går og hadde egentlig tenkt å vente litt lenger før jeg blogget igjen, men så fikk det så mange kommentarer og så tenkte jeg at jeg bare kunne poste et lite innlegg før jeg drar på kafé. Derfor!

Først tenkte jeg å poste noe en kul venn tipset meg om:

 

The Fantastic Flying Books of Mr. Morris Lessmore from Moonbot Studios on Vimeo.

Den er en av de nominerte i kategorien Beste Animerte Kortfilm Oscar 2012 og der jeg vanligvis ville heiet på Pixar uansett (de har visst en nominert i den kategorien de og som jeg ikke fant i helhet på internett, men som i følge min research skal være forfilm før “Brave” som kommer på kino i august), heier jeg absolutt på denne når det gjelder denne kategorien. Og riktignok har jeg bare funnet korte utdrag fra de andre nominerte animerte kortfilmene, men denne er så nydelig. Så vakker historie og pent animert og med flygende bøker <3 Yay!

Deretter tenkte jeg å poste et kort utdrag fra en av tingene jeg skriver på for tiden. For jeg skriver ikke nok, men jeg skriver litt og for øyeblikket skriver jeg mest på “Ild-feen” som skal være ment for barn og inneholde sirkus, feer, lyktestolper og dansere blant annet uten at jeg vet så veldig mye mer siden dette er mer en sånn historie der jeg finner ut hva som skjer mens jeg skriver. Og jeg tenkte å poste et skikkelig kort utdrag som forhåpentligvis viser stemningen jeg ønsker å formidle godt og som ideelt sett faller nok i smak til at dere får lyst til å lese mer, kjære lesere =D Så her:

Nattespill

Av og til kan man nesten høre lyden av musikk uten at noen skaper den, sånn når natten er så stille at man føler seg som en del av evigheten og himmelen er krydret med stjerner og en rund og smilende måne. Dette er en slik natt, det er litt som om tonene fra fioliner smyger seg mellom lyktestolpene, et magisk anstrøk av gitar, et snev av piano som setter prikken over i-en og likevel ingenting. Stillhet. En stillhet der det er lett å forestille seg musikk.

Hun har sittet her på toppen av lyktestolpen så mange ganger at hun har blitt vant med å drømme frem et imaginært orkester som skaper musikk stjernene kan danse til. Melodisk, manifesterende og vakkert på den fineste måten. Det er som å drømme bare at hun er våken, nattevåken fordi feer ikke trenger så mye søvn, hun trenger hvert fall ikke det. Hun liker seg uansett best når hun er våken og kan observere, fascineres og drømme seg bort i takt med musikken tankene hennes spinner frem og nattespillet himmelen serverer. Da er det lett for Midolin å føle seg takknemlig. Og likevel ensom.

For når natten er så vakker ønsker hun å dele den med noen og det er riktignok en og annen ildflue som flyr forbi med et søtt og pipende «hallo» eller andre insekter og dyr som hun til tider dukker opp, men det blir ikke det samme. De er opptatt av helt andre ting enn henne og kattene bare overser henne og det hun aller helst vil er å finne en fe-venn kanskje å dele alt med. En som kunne gjøre livet hennes hakket mer interessant for akkurat nå er det i grunnen ganske kjedelig. Og hun vil være en Midolin på eventyr fremfor en Midolin som kjeder seg. Det hun ikke vet er at alt vil forandre seg og at dette ganske enkelt vil starte med at noen sparker til lyktestolpen hun sitter i og hun reagerer med et «oi!»

***

Ok, det var et kort lite utdrag og ellers postet jeg den nydelige kortfilmen og med det tenkte jeg i grunnen å avslutte dette blogginnlegget for jeg har tenkt å blogge igjen på søndag og nå skal jeg snart på kafé =D Vi bables!

Winter Town

Har nå noen planer til helgen som jeg ikke har lyst til å ha, men det går nok fint uansett om det kan innebære grusomme ting som å vaske eller støvsuge. Forøvrig har jeg hatt det fint siden sist jeg blogget og livet er helt ålreit. Men nå tenkte jeg at jeg kunne blogge litt om boka jeg leste ut i går kveld, “Winter Town” 🙂

“WINTER TOWN” AV STEPHEN EMOND

Winter Town handler om 17årige Evan som gleder seg til hver juleferie siden barndomsvenninnen hans Lucy da kommer til byen for å bo hos faren sin (foreldrene hennes er skilte og hun bor hos moren sin ellers). Men dette året er alt annerledes, Lucy har fått hull i nesa og farget håret sitt svart i tillegg til å klippe det kort og er dessuten mer nedstemt og Evan bestemmer seg for å lete for å finne ut om den Lucy han husker finnes under overflaten.

Med andre ord hørtes dette ut som en bok jeg ville like siden jeg liker å lese om vennskap og tenåringer. Og det er en fin bok, men jeg har et noe ambivalent (å, jeg elsker ordet “ambivalent”) forhold til den og jeg tenkte å forklare litt hvorfor.

Førsteinntrykket av “Winter Town” er positivt. Coveret er kjempefint og boka har mange illustrasjoner og små tegneserier og er mest roman, men med elementer av grafisk roman, noe som jeg likte. Det er en svært pen bok og tegningene er det jeg likte mest med den. Og historien er også fin, jeg liker Lucy for man kan kjenne seg igjen i usikkerheten hennes og ønsket hennes om å stoppe tiden fordi det er så vanskelig å bli eldre, hun er lett å relatere seg til selv om man ikke har opplevd de samme tingene som henne. Jeg liker også Evan for han er så sympatisk og man heier på ham hele veien.

På samme tid har denne boka en rekke ting som ikke akkurat er feil, men som for meg trakk ned. En av tingene er hvordan forandringen til Lucy portretteres. For hun begynner med røyking, drikking, klipper og farger håret og tar ring i nesa og dette gjør henne til en “rebell” og det irriterer meg. Ikke at hun gjør det altså, men at det gjør henne så rebelsk for det får forfatteren til å virke veldig voksen og gammeldags og fakta er at drikking, røyking og å eksperimentere med utseendet sitt for veldig mange er en sentral del av ungdommen. Og greit nok, det fins mennesker som ikke røyker eller drikker og som ikke har gjort så mye med utseendet sitt (blant annet meg), men mange gjør det og det er så teit hvordan Lucys forandringer tydeligvis betyr at hun trenger hjelp og ikke kan bli tatt som en naturlig del av å bli eldre, det med å finne seg selv og slikt.

I tillegg var det noe med hvordan boka er skrevet som gjorde at jeg aldri overga meg helt til den. For de beste bøkene visker vekk virkeligheten og får deg til å glemme at det er en bok du leser, men her glemte jeg aldri at jeg leste. Og litt av grunnen er skrivestilen. Personlig føler jeg at Stephen Emond tegner bedre enn han skriver (litt i samme stil som Brian Selznick sånn sett) og jeg hadde det med å henge meg opp i de rareste ting (som at han kaller Evans mor for eksempel for “Mom” hele tida fremfor “Evans mom” når hele boka er i tredjeperson siden å skrive Mom gir en mer førstepersons feeling etter min mening), noe som kan bety at jeg bare er vanskelig, men også at det var en del småting som gjorde at denne boka ikke falt hundre prosent i smak.

Men jeg vil understreke at når alt kommer til alt så er dette en underholdende bok som i tillegg er lett å lese og interessant nok. Og jeg likte at “Winter Town” har en del populærkulturelle referanser og fint portretterer litt nerdete ungdommer på en flott måte. Jeg liker ellers illustrasjonene som sagt og jeg liker hvordan dette er en skikkelig vinterbok som passer perfekt på denne tida av året. Og Stephen Emond kan skrive og tegne og det kan godt hende jeg gir ham et nytt forsøk senere.

Så jeg gir “Winter Town” og terningkast 4 og så er det bare å lese i vei om den virker interessant 🙂
***

Greit, da har jeg blogga om den boka og da dukker det sikkert opp et nytt blogginnlegg på søndag. Vi bables!

Zelda-problemet =D

Ting jeg gir fullstendig blaffen i: Valentines Day! Jeg er helt for å feire kjærligheten, men for min del vil i morgen være en helt alminnelig tirsdag hvis ikke Kuzco plutselig tråkker ut av dvd-coveret til Kongerike for en lama og ber meg ut på date eller at helt samme scenario skjer med f.eks. Emmeth fra Legally Blonde: The Musical, Melchior fra Spring Awakening, Javert fra Les Miserables eller de peneste guttene fra SYTYCD og oddsen for at noe sånt skal skje er nok innmari liten. Og det gjør meg ikke så mye egentlig, jeg liker meg som singel og selvsagt hadde det vært fint å bli elsket, men jeg har god tid 🙂

Ellers ble moren min kjempeglad for morsdagsgaven hun fikk av meg (en hvit genser/kjole jeg kjøpte på H&M) og det er jo bra og jeg har vært på vaffelmøte med kule mennesker. Så livet er fint. Men NÅ skal jeg skrive litt om mitt Zelda-problem.

 

Jeg kjøpte “Legend of Zelda: Skyward Sword” like etter jul, men har likevel ikke kommet så langt. Litt fordi jeg kjøpte nytt Professor Layton-spill samme dag og det følgelig var to uker da jeg var helt hekta på Professor Layton og deretter fikk tak i et nytt Pokemon-spill og det samme skjedde med det spillet (som jeg nå har tatt en pause fra siden jeg er elendig på å slå Elite Four og i tillegg ikke er helt sikker på hvor jeg har gjort av Nintendo DS-laderen min). Litt fordi jeg i det siste har hatt superlyst til å spille et annet Zelda-spill (Legend of Zelda: The Windwaker) som jeg idiotisk nok leverte inn til Game Stop da Game Cube-en min gikk i stykker for fem år siden, uvitende da om at jeg senere ville få Nintendo Wii inn i livet mitt og nye muligheter til å spille Game Cube-spill. Sånn seriøst: hvis noen som leser dette tilfeldigvis kan selge eller låne meg Windwaker vil jeg bli supertakknemlig, just saying liksom! Og den siste grunnen til at jeg ikke har kommet særlig langt på Skyward Sword er Zelda-problemet.

Jeg elsker Zelda-serien, musikken, stemningen og karakterene og jeg har det alltid gøy når jeg spiller det, men likevel er det bare ett Zelda-spill jeg har rundet og det var Legend of Zelda: Phantom Hourglass til Nintendo DS. Og det er andre Zelda-spill der jeg har kommet langt, men etter hvert blir det til at jeg spiller Zelda-spillene mine mindre fordi jeg er elendig på bosser og fiender generelt. Og det er jeg jo egentlig uansett spill, men det er ekstra ille på Zelda-spill fordi jeg er litt lettpåvirkelig. For eksempel: Ocarina of Times. Jeg og broren min fikk det like etter at det kom ut og jeg elsket å se på når broren min spilte, men når jeg selv spilte det pleide jeg rett og slett bare å dra og fiske delvis fordi fisking på Zelda er awesome, men mest fordi jeg ble skremt av musikken i Zelda-spill. Og bare gå rundt og utforske ting gikk greit, men så kom det templer med fiender og bosser og det tok flere år før jeg faktisk turte å prøve meg mot noen av bossene på Zelda-spill rett og slett fordi musikken påvirket meg sånn, den fikk meg til å holde meg til trygge ting som fisking og slikt.

Jeg har aldri likt bosser og fiender på spill. Kanskje derfor var Mario Party yndlingstv-spillet mitt i mange år, det var trygt og uten så mange farer, men handlet om konkurranse og småspill og slike koselige ting. Jeg har ellers alltid hatt sansen for spill som Tetris og ordspill og sånt og jeg elsket Super Mario 64 for ja, det var fiender og bosser der, men jeg elsket å dra inn i verdenene i bildene og med Mario-spill har fiendene og bossene ikke føltes så umulige (unntaket er Super Mario Galaxy som jeg elsket i begynnelsen, men som jeg sjelden spiller noe særlig i og med at jeg syns det er for vanskelig nå når jeg har over 60 stjerner og slikt). Samtidig innser jeg at spill hadde blitt kjedelige veldig fort uten fiender og bosser, litt av moroa er å utfordre seg selv, kanskje tenke “å nei, dette klarer jeg aldri”, men prøve likevel og så bli superhappy når man får det til. Og mye av problemet mitt er at jeg gir opp for fort og det gjelder ikke bare tv-spill, men i grunnen det meste. Jeg liker ting i begynnelsen, men så blir ting vanskelig og da fortsetter jeg ikke, men begynner på noe nytt eller holder meg til de tingene det tar lenger tid før blir vanskelige. Og det er så teit, særlig fordi jeg vil bli flinkere til ting og Zelda-spill vil jeg virkelig bli flinkere til.

For det er noe med musikken og stemningen, jeg syns fortsatt Ocarina of Times har verdens fineste spillmusikk og jeg leser gjerne Zelda-fanfiction på nettet, jeg husker Nintendo-bladene de hadde for mange, mange år siden på antikvariatet når jeg var på hytta der det var Zelda-tegneserie. I det hele tatt er jeg Zelda-fan på veldig mange måter, jeg har bare rundet utrolig få Zelda-spill. Jeg kom ganske langt på Wind Waker (Tower of the Gods) før jeg var dum og leverte det inn på Game Stop (angrer, angrer, angrer, vil så gjerne spille det igjen), jeg har kommet ganske langt på Ocarina of Times (til skogstempelet når Link er voksen, der står jeg litt fast pga. lite liv og ymse grunner, i tillegg til at jeg nå ikke har fått spilt Nintendo 64 på lenge) og jeg har kommet til det første tempelet på Skyward Sword og Twilight Princess. Og nå for tiden spiller jeg mest Skyward Sword selv om jeg teit nok har spoilet masse for meg selv og blant annet er overbevist om at jeg aldri i verden vil klare første bossen for den ser vanskelig ut og jeg er ikke noe flink.

Og likevel. Jeg skriver dette litt fordi jeg av en eller annen grunn har hatt lyst til å bable om Zelda-problemet mitt, hvordan jeg alltid har det med å gi opp på Zelda-spill med en gang de blir vanskelige. Og jeg skriver det litt fordi å skrive ned dette problemet viser hvor teit det er for greit, fiender kan være skumle, musikken spennende på en intens måte og bossene kompliserte, men jeg trenger å slutte med å rømme fra vanskelighetene og fortsette. Om det så tar meg flere år før jeg runder Zelda-spillene mine så får det så være, jeg må fortsette og prøve meg. Være Link på et storslagent eventyr og ta sjansen. Drepe de dumme skulltulaene (eller finne gode måter å unngå dem), prøve meg mot bosser selv om jeg ikke har troen på meg selv i forhold til store fiender som vil drepe meg (dvs. Link da) og fortsette å spille til jeg mestrer Zelda-spill og med det er rustet for så mange andre utfordringer.

Konklusjonen er klar: jeg må spille Legend of Zelda: Skyward Sword til jeg runder det og deretter skal Twilight Princess til pers (om ikke jeg på mirakuløst vis får tak i Windwaker igjen)! Jeg er klar!  Bring it on!

 

 

***

Greit, da har jeg babla i vei om mitt forhold til Zelda-spill og litt sånt (muligens ganske uinteressant, men det får så være) og nå skal jeg lage meg solbærtoddy og skrive litt på ting og så kommer det antakelig et nytt blogginnlegg på onsdag eller torsdag. Vi bables!

Kung Fu Panda 2 er kul :)

Hallois! Ting som har skjedd siden sist: jeg har leid film, lest ferdig “Wildwood” som jeg holdt på med sist jeg blogga og jeg er nesten ferdig med å lese den meget interessante “We have always lived in the castle” (tips: Shirley Jackson skriver veldig bra), jeg har kost meg (og koser meg med usunne gleder) og trent og slike fornuftigheter og nå sitter jeg her og blogger i vei. Og ja, det skjer ting antakelig uka etter neste uke som vil hjelpe meg bort fra min arbeidsløse tilværelse og det er bra, jeg har endelig fått tak i billetter jeg vant i julekalenderkonkurranse (dvs. kommer jeg til å få med meg to teaterstykker på Det Norske Teateret uansett og jeg har allerede bestemt meg for at den ene av dem skal være “Evig Ung” som settes opp i en periode i mai visstnok for seriøst, jeg må jo få sett den. Og generelt sett tenker jeg veldig mye på teater og musikaler for tiden, det er så mye jeg har lyst til å få med meg, jeg burde få jobb som teateranmelder eller bli skikkelig rik eller noe sånt, det hadde vært supert 🙂

Men nå skal jeg skrive litt om en av filmene jeg leide på fredag, bruke dette innlegget på en liten anmeldelse før jeg lager middag:

KUNG FU PANDA 2

 

Jeg så Kung Fu Panda sommeren 2010 hos onkelen min og likte den. Det var ingen ny favoritt eller en sånn film jeg har tenkt noe særlig på i ettertid, men den hadde en fin historie og var sjarmerende. Kung Fu Panda 2 er heller ingen film som forandret livet mitt, men jeg likte den likevel bedre enn 1-ern og syns i det hele tatt det var en svært fin film.

Mens jeg generelt sett er mer glad i Pixar enn Dreamworks så er det mange Dreamworks-filmer jeg har likt kjempegodt (både Dragetreneren, Megamind og de første to Shrek-filmene er filmer jeg har hatt veldig sansen for) og jeg tror jeg kanskje tidvis har feilbedømt Dreamworks basert på at de lager oppfølgere til omtrent alt. Og jeg har, med unntak av Cars 2, følt at Pixar har spart oppfølgere til når de virkelig føles nødvendige og latt filmene stå alene ellers. Men Kung Fu Panda 2 føler jeg er Dreamworks beste oppfølger siden Shrek 2 og i tillegg er det en av de få Dreamworks-filmene der jeg virkelig har lagt merke til animasjonen. For jeg syns alle Dreamworks-filmene er flott animert, men jeg glemmer liksom å tenke “å så fint animert” mens jeg ser på sånn som jeg gjør med Disney og Pixar. Men her var det nydelig, jeg syns virkelig Kung Fu Panda er en utrolig pen film.

Historien i Kung Fu Panda er ganske basic, panda-hovedpersonen Po må finne ut av hvor han kommer fra, det er en hevnlysten bad guy-påfugl bevæpnet med fyrverkeri, gjengen som samarbeider for å redde Kina og Kung Fu og en hel del komikk pakket inn i en litt forutsigbar, men likevel fin historie. Og det gjør ingen verdens ting. Jeg koste meg hele veien og likte humoren og dramaet og actionscenene og det meste i grunnen. Dessuten ble jeg positivt overrasket av at filmen her var på under halvannen time for jeg føler at filmer ikke trenger å være så lange, så lenge de har med det essensielle så vil jeg heller se en film på en time og et kvarter som er engasjerende hele veien enn en på over to timer der man tar seg i å se på klokka. Og det kommer selvsagt an på filmen og sjangeren, musikaler trenger en viss lengde føler jeg, samme med historiske filmer og Fantasy-filmer og Harry Potter-filmene syns jeg til og med var for korte. Men generelt sett så er jeg mer utålmodig når det gjelder film enn bøker og syns halvannen time gjerne er nok.

Fine ting med Kung Fu Panda 2 var ellers karakterene som var mer interessante og tredimensjonale enn i den første filmen etter min mening. Jeg likte hvordan filmen begynte med annerledes animasjonsstil enn resten (et grep jeg har likt i filmer siden første gang jeg så Skjønnheten og Udyret), jeg likte moralen om å finne indre fred og jeg likte som sagt animasjonen utrolig godt. Og jeg liker ellers hvordan denne filmen passer like godt for voksne som for barn og hvordan det faktisk ikke var noen kjærlighetshistorie på gang der (selv om jeg personlig shipper Po og Tigress nå), det er så mange filmer og bøker og musikaler som har med kjærlighetshistorieplott som strengt tatt er unødvendige og det skjer ikke her. Forøvrig, mens jeg altså i mange tilfeller er skeptisk til oppfølgere, syns jeg det er litt herlig hvordan slutten på Kung Fu Panda 2 legger så opp til en oppfølger at det nesten er en smule komisk, det er så obvioust at det halve kunne vært nok. Nå er det nesten så jeg vil de skal lage en oppfølger bare for å kunne si “hva var det jeg sa” og flire litt for meg selv.

Anyway, dette er altså en film som engasjerte meg og underholdt meg og som jeg generelt hadde sansen for. Men det er samtidig ingen ny yndlingsfilm. For eksempel så er historien litt for klassisk og jeg blir aldri rørt på samme måten som i Pixar-filmer. Og mens man er engasjert og interessert hele tiden så er det hele på lik linje med veldig mange bøker jeg leser som er sånn fengende hele veien, men som jeg ikke vil tenke særlig mye på i ettertid. Like fullt er dette en svært fin film og jeg gir terningkast 5 og en varm anbefalning!
***

Greit, da har jeg blogga litt om den filmen og nå skal jeg straks lage meg middag og så regner jeg med å blogge igjen enten mandag eller tirsdag. Vi bables! =D

Mine 3 yndlingsdyr (illustrert med plastelinafigurer)

Heisann! Jeg hadde egentlig tenkt å lese ut boka jeg holder på med nå, men jeg sparer det bittelitt og blogger i stedet like godt. Og jeg syns livet er ganske fint for de fleste tingene ordner seg og alt er mulig 🙂 Uansett tenkte jeg å skrive et litt kort (til meg å være) blogginnlegg med en liten liste over mine tre yndlingsdyr supplementert av figurer jeg har laget i plastelina =D Så da setter jeg i gang!

MINE TRE YNDLINGSDYR

I utgangspunktet tenkte jeg å ta topp fem yndlingsdyr, men min manglende evne til å lage frosk og ugle i plastelina fikk meg til å holde meg til topp tre. Og på første plass har vi dette dyret:

Ellef Elefant representerer yndlingsdyret mitt, elefant, og dette har vært yndlingsdyret mitt siden jeg var femten år og vi fikk i oppgave å lage hatt i håndarbeidstimene og stol i sløydtimene inspirert av afrikanske dyr og jeg lagde elefantstol og hatt (har ikke bildet av dem for øyeblikket, men det kan godt hende det dukker opp siden) og innså med et at elefant (som er et dyr jeg alltid har hatt sansen for) faktisk er det dyret jeg liker aller best. De er så flotte dyr og jeg har en fin samling elefantfigurer og kosedyr og syns generelt sett at elefanter rett og slett er innmari stilige og interessante dyr =D

På en klar annenplass har vi dette dyret:

Katten Nemo representerer katter (og en kan innvende at det er masse som gjør dette til en langt fra perfekt kattefigur, men jeg håper den er godkjent til tross for de noe gigantiske værhårene og leppene, det bare ble sånn) og katter var yndlingsdyret mitt frem til elefanter tok over førsteplassen. Jeg har alltid likt katter, det er sånn at hvis jeg ser en katt må jeg liksom hilse på og de er så fine dyr, dessuten er de nok skikkelig smarte. Det vil nok ta en stund, men om jeg blir gal kattedame en dag er det helt ok (akkurat katter virker i tillegg som et litt mer praktisk kjæledyr enn elefanter).

På tredje plass er det faktisk dette dyret:

Max Meitemark representerer meitemarker som jeg vet er et ganske rart dyr og ha sansen for, men jeg har alltid vært glad i meitemark. De er ikke spesielt søte og interessante, men jeg syns de har en viss sjarm ved seg likevel og jeg har en sånn greie med at jeg alltid er redd for å tråkke på dem de gangene det kryr av dem på grunn av regn. Meitemarker er i det hele tatt et høyst undervurdert dyr som jeg liker.

På fjerde og femte plass har jeg henholdsvis frosk og ugle. Frosk fordi jeg syns de er søte og kule og fordi jeg en gang hjalp en frosk på ville veier tilbake til vannet den kom fra. Jeg bar den i håndflaten min og kysset den i tilfelle det ville bli en prins for man vet jo aldri og den forble en frosk og tisset på hånden min. Men uansett om jeg så har opplevd frosketiss på litt for nært hold liker jeg frosker for de er fascinerende. De er jo det 😉 Ugle har jeg på femte plass og det er fordi ugler er så pene. Jeg tror nok litt av grunnen til at jeg liker ugler er Harry Potter, men det er uansett den fuglen jeg liker best og jeg liker ugle- og frosketing nesten like godt som elefantfigurer 🙂

Så det er mine yndlingsdyr og jeg leste en sånn artikkel om vanlige dyrefavoritter og fant ut at elefanter faktisk er godt likt av mange. Det syns jeg er kult. I det hele tatt liker jeg smaken min når det gjelder dyr og håper jeg en dag får en ny sjanse til å ri på en elefant (noe jeg visstnok gjorde en gang på Sri Lanka da jeg var halvannet år gammel og som jeg naturlig nok ikke husker i det hele tatt) og finner en froskeprins og kan kose med en katt ganske snart.
***

Ja ja, det var det innlegget, jeg håper det interesserer folk og det er bare å si fra hvis noen har lyst på nye innlegg med figurer i plastelina (kanskje et om yndlingsblomster en gang) etter hvert. Jeg tenkte også at de korte tekstene om dyrene kunne være som små fragmenter av uskrevne helheter og litt inspirerende (de på bildene inni små ruter) =D Men nå skal jeg straks legge meg og så blogger jeg nok igjen på lørdag. Vi bables!

60 spørsmål besvares og livet er fint :)

Heisann! Grunnet mitt avanserte “blogge med max tre dagers mellomrom så langt det er mulig”-system som jeg for tiden følger er dette en dag for babbel. Og i tillegg er det mandag, ny uke, nye muligheter, jeg liker mandager litt mest fordi jeg liker begynnelser. Uansett, jeg har spilt brettspill denne helgen, jeg har lånt bort leiligheten min til broren min og bodd hos moren min selv, men i går kveld kom jeg hjem til meg selv. Jeg har sett Ratzikalen Ratz (en forestilling andre klasse på Niss hadde) og med en sånn pakning lagde jeg dette på lørdag:


Boller! Av mystifistiske grunner fristet bollene mer før jeg lagde dem enn når de var klare, men de ble uansett ganske gode og jeg har mange igjen 🙂

Men nå tenkte jeg å besvare noe jeg fant her: http://ithildancer.com/megmegmegmeg/ siden jeg ikke visste helt hva jeg skulle blogge om og dette virka gøy. Så da setter jeg i gang 🙂

 

60 spørsmål

 

  1. kor gamal er du om fem år? I 2017 blir jeg 32 år, det er et alt for høyt tall. Eller det er jo egentlig ikke det, jeg bare liker meg så godt i tjueåra 🙂
  2. kven var du minst to timar rundt i dag? I dag har jeg ikke vært andre steder enn hjemme i leiligheten min, men hvem vet hva som skjer utover dagen.
  3. kor lang er du? 1’60 cm 🙂
  4. kva var den forrige filmen du såg? En episode av Buffy hvis det gjelder. Hvis ikke så var det “12 dates of Christmas” for to uker siden.
  5. kven ringte du sist? Moren min
  6. kven ringte deg sist? Moren min
  7. kva stod på den forrige sms?en du fekk? et engangspassord for MinID
  8. føretrekk du å ringa eller senda sms? Ringe, jeg er egentlig ganske dårlig på å sende sms.
  9. er dine foreldre gifte eller skilte? Skilte, selv om det teknisk sett etter min mening føles som en litt feil beskrivelse siden de ikke var gift, bare samboere.
  10. når såg du mamman din sist? I går kveld før jeg dro hjem til min egen leilighet.
  11. kva farge har du på augene? Brune.
  12. når våkna du i dag? Satte vekkerklokka på åtte og sto opp kvart over ni.
  13. kva er din favorittjulesang? I saw mommy kissing Santa Clause! =D
  14. kva er din favorittplass? Vet ikke helt, men jeg er veldig glad i Gøteborg, i teorien skal jeg og moren min ta en tur dit snart, men når det skjer i praksis er usikkert. Forøvrig er jeg kjempeglad i yndlingskaféen, biblioteker og bokhandler og leiligheten min 🙂
  15. kva plass likar du minst? Ich weiss nicht!
  16. kvar trur du at du er om ti år? Jobber i bokhandel og har gitt ut minst tre bøker, jeg håper hvert fall veldig at det er statusen da.
  17. kva skremte deg mest om natta som liten? Ikke sikker, jeg har egentlig hatt få mareritt. Jeg husker at jeg prøvde å tenke frem et mareritt en gang da jeg var syv da fordi noen i klassen min pratet om at de hadde hatt det så jeg tenkte masse på troll for å selvpåføre meg et mareritt.
  18. kva fekk deg til å le hardt seinast? Husker ikke helt.
  19. kor stor er senga di? Har ikke målebånd og er ikke sikker.
  20. har du stasjonær eller bærbar datamaskin? Bærbar 🙂
  21. søv du med eller utan klede? Underbukse, sokker og bh
  22. kor mange puter søv du med i senga? En de fleste steder, men to hos faren min.
  23. kor mange land har du budd i? Bare Norge. Har lyst til å bo et år i Gøteborg en gang, men når det skjer aner jeg ikke.
  24. kvar har du budd? Oslo (Stovner) hele livet. Og Drammen da jeg gikk på Danvik, det glemte jeg å ta med 🙂
  25. likar du sko, sokkar eller berrføtt? Sko og sokker, har en rar greie med at jeg ikke liker barføtt hud mot ting som jeg mistenker at jeg er ganske alene om, jeg liker best å ha sokker på uansett.
  26. er du sosial? Ser ikke på meg selv som særlig sosial, men jeg tror egentlig at jeg er mer sosial enn jeg selv tror, jeg er jo absolutt ikke sjenert og jeg er blid og imøtekommende.
  27. kva er din favorittis? Barberingsis (mitt kallenavn for Shave Ice). Er også ganske glad i sjokoladeis 🙂
  28. kva er din favorittdessert? Boller og hvetebakst.
  29. likar du kinamat? Er ikke spesielt glad i det, men det kan være helt ålreit.
  30. likar du kaffe? Jeg lærte meg aldri å like kaffe. Foretrekker te. For tiden er jeg aller mest glad i solbærtoddy i grunnen <3
  31. kva drikk du til frukost? Pleide å være te, men har blitt solbærtoddy til frokost en del i det siste.
  32. søv du på nokon spesiell måte? I følge moren min beveger jeg meg mye i søvne, i følge broren min oig bestevenninnen min (som tar feil selvfølgelig) snorker jeg og noen ganger våkner jeg i siklende tilstand.
  33. kan du spela poker? Har spilt det ganske få ganger og er ikke noe flink til det.
  34. likar du å kosa? Kommer an på hvem. 
  35. er du eit avhengighetsmenneske? Bare av internett.
  36. kjenner du nokon med samme bursdag som deg? Kjente en, men har ikke hatt kontakt med ham siden ungdomskolen.
  37. vil du ha born? Tror ikke det.
  38. kan du nokon andre språk enn norsk? Engelsk. Er jo andre språk der jeg kan noen ord og det går jo greit å lese svensk og dansk, men å bruke ordet “kan” føles mest riktig for norsk og engelsk.
  39. har du nokon gong vore i ein ambulanse? Ikke så vidt jeg vet.
  40. føretrekk du havet eller eit basseng? Basseng. Men jeg liker badekar aller best.
  41. kva brukar du helst pengar på? Kafébesøk, bøker, teater og kino
  42. eig du dyre smykker? Nei, er ikke noe smykkemenneske
  43. kva er ditt favorittprogram på tv? The Voice og Big Bang Theory av det som går på tv for tida. Ellers er yndlingstv-seriene mine SYTYCD og Buffy og jeg har sett nesten alle episodene av Once upon a time på nettet. Det er forøvrig veldig mange tv-programmer jeg burde sjekke ut.
  44. kan du rulla med tunga? Nei.
  45. kven er den morsommaste personen du kjenner? Ubesluttet.
  46. søv du med kosedyr? Nei, men syns kosedyr er fine ting da, særlig elefantkosedyr.
  47. kva har du som ringelyd? En som sikkert er ganske irriterende som er praktisk siden det er veldig lett å kjenne den igjen når det ringer.
  48. har du klesplagg frå du var liten? Kan godt hende, men kommer ikke på noe.
  49. kva har du nærast deg no som er raudt? Sofaen jeg sitter i 🙂
  50. flørtar du mykje? Jeg flørter ikke. Kan ikke sånt og har ikke følt behov for å kunne det heller.
  51. kan du bytta olje på bilen? Niks og jeg har ikke bil eller lappen så jeg regner ikke med at jeg vil ha behov for å kunne det heller.
  52. har du fått ei fartsbot nokon gong? Nei, har ikke lappen, holder meg til Mario Cart når det gjelder bilkjøring.
  53. kva var den forrige boka du leste? Det var “Amy & Roger’s Epic Detour” av Morgan Matson. Den var fin 🙂
  54. leser du avisa? Jeg kjøper sjelden aviser, men jeg liker å lese Vg og Dagbladet og kulturmagasinet til Aftenposten så ofte jeg kan og A-Magasinet på fredager. Jeg leser aviser oftest på yndlingskaféen, biblioteker og andre steder der det går an og lese aviser uten å kjøpe eller smuglese.
  55. abonnerer du på noko magasin? Nei.
  56. dansar du i bilen? Niks. Men jeg danser Linedance på treningsenter hver onsdag og jeg kan danse litt for meg selv i leiligheten en gang i blant. Generelt sett er dog dans noe jeg liker mer å se på enn å gjøre selv.
  57. kva for radiostasjon høyrte du på seinast? Hører kun på radio når jeg sitter på i bilen med noen som hører på radio, men broren min hørte på NRJ da han kjørte meg opp til leiligheten min i går kveld (noe han gjorde fordi jeg hadde så mye jeg skulle ta med hjem.
  58. kva var det siste du skreiv ned på eit papir? Handleliste
  59. når var du i kyrkja sist? Det er leeeenge siden.
  60. er du lykkelig? Jeg er ofte lykkelig, men oftere det jeg definerer som tilfreds. Men tilfreds er jeg til gjengjeld mesteparten av tida så det er jo fint.

Sånn! Da har jeg besvart denne greia her og hvis noen lesere skulle få lyst til å svare så på spørsmålene er det fritt frem 🙂 Men nå skal jeg spise frokost og drikke solbærtoddy og så blogger jeg sannsynligvis igjen enten onsdag eller torsdag =D Vi bables!