Amy & Roger’s Epic Detour :)

Heisann! Snart skal jeg på kafé og så må jeg pakke litt ting siden jeg skal låne bort leiligheten min til broren min denne helgen (jeg skal bo hjemme hos mamma, praktisk hovedsaklig fordi det innebærer at jeg slipper å lage middag selv), men jeg tenkte liksom at jeg kunne blogge først. Jeg har nemlig lest en bok jeg likte veldig godt og følgelig må den definitivt bables om =D

Amy & Roger’s Epic Detour av Morgan Matson

 

(Søkte på “Amy & Roger’s Epic Detour” på Youtube og fant fanmade book trailers og denne likte jeg best og tenkte å starte innlegget med.)

“Amy & Roger’s Epic Detour” handler om sekstenårige Amy som har mistet faren sin i en bilulykke. Hun er fan av musikaler, driver med teater, har en bror som er på avrusningsklinikk og savner faren sin skikkelig. Og moren hennes har besluttet at de skal flytte til Connecticut fra California og derfor må Amy få kjørt bilen deres dit. Problemet: Amy har ikke klart å kjøre bil siden bilulykken som drepte faren hennes. Cue: kjekk gutt ved navn Roger som går på college og er sønn av en venninne av Amys mor og som kan være sjåfør. Og da er det dags for en roadtrip som blir mer interessant enn forventet da Amy og Roger beslutter å ta en omvei der de titter på ymse landemerker og forskjellig slikt.

Det er kort oppsummert plottet og saken er at med en ungdomsbok som denne vet man jo litt hva man får. Man vet at Amy og Roger etter hvert vil forelske seg i hverandre, man vet at de vil lære mye nytt og man vet at reisen vil være en reise også på andre levler enn bare rent fysisk. Og likevel føltes denne boka aldri forutsigbar, i stedet var den høyst engasjerende og en bok der jeg virkelig koste meg.

Jeg liker Amy og Roger som karakterer veldig godt rett og slett fordi de er så normale. Det er karakterer i bøker som har gitt sterkere inntrykk, men i denne boka er det helt perfekt med to karakterer som er forfriskende normale og veldig relaterbare. Og jeg liker at man blir litt småbetatt av Roger fordi han er så sympatisk og at det kommer så godt frem at Amy elsker musikaler uten at det av den grunn nevnes musikaler på hver side. Sistnevnte var egentlig noe jeg lærte en del av for jeg har liksom tenkt at hvis man skal skrive om en karakter som elsker for eksempel Disney-filmer eller musikaler eller bøker eller noe helt annet så må de prate om det veldig mye og her nevnes musikaler heller sporadisk og det kommer like godt frem at det er viktig for Amy. Det skal jeg virkelig huske på (når jeg for eksempel omsider kommer til å redigere Nanowrimo-historien min fra i fjor (noe jeg skal gjøre, jeg vil bare skrive litt på andre ting først en liten stund til).

Ellers så liker jeg utrolig godt scrapbook-elementet ved denne boka, hvordan man ser kvitteringer fra roadtrippen deres og fotografier, tegninger og jeg elsker også at det er mange playlister i boka, alle disse tingene bidrar til at man virkelig føler at man er med på roadtrippen til Amy og Roger selv. Noen bøker bare leser man, men i denne føltes det hele nesten som en film, jeg føler at jeg virkelig opplevde boka selv. Når karakterene smilte så smilte jeg, når de var triste ble jeg trist selv, det er som om jeg på en måte har vært alle stedene Amy og Roger var selv. Jeg elsker når bøker fenger på den måten, når de på en måte blir altoppslukende og engasjerer hele veien, det er noe av det fineste jeg kan tenke meg 🙂

Denne boka har altså fine karakterskildringer og god stemning og er i tillegg svært godt skrevet. Og det var en ting ved den som jeg kjente meg utrolig godt igjen i. Roger har en greie med at han nekter å si “farvel” fordi han mener at det betyr at man tillater at den samtalen kan være den siste han har med en person. Og jeg har ikke den samme greia, men det minnet meg om en ting jeg har det med på Twitter. En gang i blant tillater jeg meg litt småklaging på Twitter for eksempel, men jeg prøver alltid å la den siste tweeten før jeg er noen timer eller lenger borte fra Twitter være positiv og optimistisk. Jeg tror det har noe med at jeg vil at det siste inntrykket noen har av meg før de kanskje ikke hører fra meg på en del timer eller kanskje dager (avhengig av situasjonen) skal være at jeg er blid og optimistisk, jeg har det med å tenke at den siste tweeten min alltid er den viktigste. Og det gjelder jo egentlig utenom Twitter også og det minner meg om Rogers greie med å ikke si farvel for da må man treffes igjen for å fortsette samtalen, da er den fortsatt åpen. Jeg vet ikke om dette gir mening, jeg er ikke så sikker på om jeg ER meningsfull i dag, men i alle fall likte jeg den greia til Roger fordi det minnet meg om meg selv litt og fordi det gjorde ham enda mer relaterbar. I tillegg var det noe av det første i boka som viste Rogers sårbarhet og eleverte ham fra statusen som kjekk fyr som er sjåfør på roadtrip til kjekk fyr som er på roadtrip og som jeg gjerne skulle vært venn med i virkeligheten.

Og egentlig føler jeg at anmeldelsene mine er bedre når jeg finner mer å kommentere på, men jeg bare likte denne boka så godt og føler egentlig at det ikke er noe galt med denne boka. For den er sjarmerende, både morsom til tider og trist av og til fint balansert, den er filmatisk (jeg kan virkelig se for meg denne boka som en film) og den føles virkelig på den beste måten. Og greit nok, dette er kanskje ikke en av de bøkene jeg elsker så dypt og inderlig at jeg setter den på yndlingsbokhylla eller kommer til å sitere den i massevis (den er fint skrevet, men kanskje ikke sånn supersiterbar), men jeg nøt den mens jeg leste den og har lyst til å lese den igjen og jeg anbefaler den på det sterkeste.

Så terningkast 5! Kom igjen og les den da, “Amy & Roger’s Epic Detour” fortjener det. Og jeg skal SÅ lese mer av forfatteren Morgan Matson (som i følge Goodreads og sånt skal gi ut en ny bok til sommeren, yay!) =D
***

Men nå skal jeg kle på meg og finne på ting og slikt og så regner jeg med at neste blogginnlegg dukker opp enten søndag eller mandag. Vi bables!