Karolines påskekrim – Musikalmorderen del 2

Jeg satser igjen på at alle skjønner at det er meningen at innlegget under dette skal leses først og deretter dette innlegget siden det er del 2. Og det mest praktiske hadde vært å ha alt i et innlegg, men det er visst enkelte lengdebegrensninger. Forøvrig tenkte jeg at det bare er å gjette i vei og hvis dere er venner med meg på Facebook så sender jeg dere message med løsningen der. Hvis dere ikke er venner med meg på Facebook hadde det beste vært om dere skrev mailadressen deres i kommentaren for jeg kan jo poste løsningen i mitt neste blogginnlegg, men jeg har litt lyst til å unngå det i tilfelle noen leser det neste innlegget før påskekrimmen og med det får ødelagt spenningen totalt. Jeg tenkte ellers at hvis noen som har en blogg gjetter riktig så kan jeg love å kommentere det neste blogginnlegget deres i diktform om de vil det 😉 Anyway, nå kommer del to:

 

 

Musikalmorderen del 2


 

Amelia Mikalsen gjør alltid veldig grundig research, slik har det alltid vært og sånn vil det nok alltid være. Hun husker for eksempel da teatergruppa satte opp «Annie» og hun hadde hovedrollen og farget håret rødt for anledningen for å føle seg mer lik Annie. Eller gangen da hun spilte i «Grease» og begynte å kle seg helt i stil med musikalens 50-tallslook. Og man kunne valgt massevis av eksempler, alt ting som får Amelia til å føle at hun virkelig gjør alt for å oppnå drømmen om å bli storslått musikalstjerne på Broadway. Hun føler seg nærmere enn noen gang nå for tida for nå går hun på Bårdar og det er riktig profesjonelt sånn hun ser det og hun nyter hvert sekund. De synger og danser og spiller og skal snart sette opp en liten oppsetning av musikalen «Chicago» der hun skal ha en av hovedrollene, hun skal nemlig spille Velma Kelly. Dette sistnevnte er noe av det hun er mest stolt av å ha fått til for det er jo en dritkul musikal og hun har alltid elsket å få oppmerksomhet. Noen ganger blir hun nesten litt bekymret for om hun kanskje er FOR glad i oppmerksomhet, men så slår hun bort bekymringene og regner med at alt er som det skal. Amelia smiler og overser den lille følelsen av å ha gjort noe galt som trenger litt på i ny og ne. Hun har jo ikke gjort noe galt, bare veldig grundig research. Så ringer det på.

«Heisann,» sa en litt lav jente med langt brunt hår, brune øyne, og knallrød leppestift som matcher en vel så knallrød kjole.

«Hei, du er Amelia Mikalsen, ikke sant?» spurte Akima.

«Stemmer,» sa Amelia blidt og slapp Akima inn i leiligheten sin, en ganske liten og rotete leilighet som tydelig gjenspeilet Amelias store interesse overfor musikaler. På veggene hang det Broadway-plakater og bokhyllene var stappet til randen av musikalcder og filmer og en masse programblader fra musikaler Amelia har sett opp i gjennom. Akima fikk lyst til å begynne å titte gjennom hyllene i ren fascinasjon, men klarte å dy seg.

«Det er litt rotete her, jeg beklager det, men jeg håper det går fint,» sa Amelia og la til, «vil du ha noe å drikke forresten, kakao, te, brus, jeg har det meste.»

«Kakao,» sa Akima etter å ha tenkt seg fort om og snart nok hadde hun en kopp kakao og satt ved siden av Amelia i den fine, blomstrete sofaen til Amelia.

«Så, hva var det?» spurte Amelia nysgjerrig og med et stort smil om munnen.

«Jeg lurte bare på om jeg kunne stille deg noen spørsmål,» sa Akima og Amelia nikket.

«Det er i grunnen bra dette her, jeg skal bli musikalstjerne og skikkelig berømt så jeg bør nok venne meg til intervjuer,» sa Amelia sprudlende.

«Lykke til!» sa Akima og så satte hun i gang med det første spørsmålet sitt, «hva er ditt forhold til butikken Ophelias Musikalbutikk?»

«Å, den butikken elsker jeg, det er selve himmelen sånn utenom Broadway vil jeg tro,» sa Amelia og strålte.

«Vel, det har skjedd noe veldig dumt og det er at eieren av Ophelias Musikalverden i går ble funnet død utenfor butikken sin,» sa Akima alvorlig.

«Oi, skitt!» utbrøt Amelia, «jeg var jo innom der for bare noen få dager siden, da var hun oppegående og levende og alt var som det skulle. Det der var fryktelig dumt, herre jemini at det er mulig.»

«Så sant,» sa Akima. «I alle fall hørte jeg at du er en av de fasteste kundene på denne butikken og derfor skulle jeg bare spørre hva du gjorde i går morges.»

«Du tror vel ikke jeg står bak? Jeg er uskyldig altså, lover, jeg var uansett syk i går, men jeg er frisk nå altså. Var bare litt feber og sånt og man må ta godt vare på kroppen sin når man skal bli skuespillerinne,» sa Amelia.

«Skjønner. Godt at du er frisk nå,» sa Akima. Hun innså med et at hun syntes Amelia var en veldig koselig person, kanskje litt selvopptatt, men sjarmerende og hyggelig, under andre forhold hadde dette sikkert vært en utmerket person å diskutere musikaler med. Men så bestemte hun seg for å ta seg av det hun tross alt var der for og fortsatte utspørringen.

«Var det noe du ikke likte med Ophelia og butikken hennes?» spurte Akima.

«Absolutt ikke, den butikken er super. Den er jo sikkert stengt akkurat nå, men håper den åpner igjen fort sånn at jeg kan kjøpe mer musikalting der, det hadde vært helt konge,» sa Amelia ivrig.

«Ja. Men da var det ikke noe mer egentlig,» sa Akima.

«Ok, her er telefonnummeret mitt, om to måneder skal vi sette opp Chicago og hvis du ringer meg kan jeg sikkert ordne til noe sånn at du kan se den gratis,» sa Amelia.

«Det hadde vært supert,» sa Akima fornøyd og like etter dro hun av gårde. Nå skulle hun prate med den fjerde mistenkte, Kain Kaspersen.

Kain Kaspersen sitter og leser i en bok han har lånt på biblioteket som handler om Stephen Sondheim og musikalene hans og følgelig er dypt fascinerende lesning. Saken er nemlig den at Kain har en viss interesse for musikaler, han har alltid likt dem og mistenker at det skyldes arv, hvordan han hadde en far som skrev musikaler for seg selv for moro skyld og en mor som var skuespiller. Dessuten har han en meget musikalinteressert kjæreste kalt Elvira og det virker jo inn selvfølgelig. Elvira bor her hun og, men nå er hun på skolen der hun studerer teatervitenskap. Kain studerer selv, men i dag studerer han hjemme i leiligheten siden det ikke var noen viktige forelesninger. Dette er selvsagt litt farlig siden det er veldig lett å prioritere å lese om Sondheim eller lytte til musikaler i stedet for å studere, men han tolker dette som kun en liten pause. Pauser må da være lov. Kain smiler for seg selv før han vurderer å spille litt piano før han gjør noe fornuftig, men innen han rekker noe annet ringer det på.

«Eh? hei,» sa en mannsstemme og Akima forklarte raskt at hun bare trengte å stille noen spørsmål.

«Eh? Ok,» sa den andre etter en kort tenkepause og så ringte det og Akima kunne gå inn i blokka og deretter opp trappene til Kains leilighet.

«Hei, jeg er Akima bare hadde noen få spørsmål og lurte på om vi kunne prate litt sammen,» sa Akima.

«Jeg heter Kain og det er helt i orden,» sa Kain og snart nok satt de på balkongen for det var ganske fint vær.

«Det jeg har hørt er at du er glad i musikaler og ofte besøker Ophelias Musikalverden,» sa Akima.

«Ja, det stemmer, jeg liker meg der,» sa Kain vennlig og Akima la merke til at han hadde en sånn sympatisk stemme. Noen ganger tenkte hun på stemmer som sympatiske og koselige og dette var et slikt tilfelle. Og Kain så generelt koselig ut. Han var vel rundt tjue ville hun tippe og hadde lysebrunt hår til skuldrene, klare blå øyne og en hvit genser og så ut som noen man kunne stole på. Og akkurat nå smilte han beskjedent og det gjorde Akima nesten litt trist hvordan det neste hun skulle si ville viske bort smilet. Men det måtte fortelles.

«Jeg er her fordi Ophelia, eieren av denne butikken, ble funnet død utenfor butikken sin i går morges og jeg skulle prate litt med hennes fasteste kunder, deriblant deg,» forklarte Akima.

«Virkelig?» sa Kain og ble straks snufsete. I tillegg piplet det frem noen tårer i øyekroken hans og han så ut til å naturlig nok bli svært nedstemt av disse nyhetene.

«Virkelig,» sa Akima trist.

«Så du var glad i den butikken? Var det noe ved den du ikke likte eller var alt fryd og gammen?» spurte Akima.

«Jeg var og er kjempeglad i den butikken, det er så få butikker der man kan kjøpe musikalting så jeg syns den er super. Dessuten er, nei faen det blir vel var, unnskyld språket, Ophelia veldig hyggelig og det eneste jeg har å kommentere på er prisene, jeg syns det var litt dyrt der og jeg er blakk student,» sa Kain.

«Jeg forstår,» sa Akima.

«Hva gjorde du i går morges?» spurte hun deretter.

«Var på skolen, jeg studerer litteratur. I dag studerer jeg i teorien hjemme, i praksis gjør jeg ikke så mye fornuftig,» sa Kain.

«Ja, det er ofte mye som frister mer enn det man bør gjøre,» sa Akima.

«Sant,» sa Kain.

«Ja men da har jeg spurt om tingene jeg lurte på,» sa Akima.

«Ok. Og så trist med Ophelia, håper det går bra med alle som er glad i henne for det er det sikkert mange som er,» sa Kain.

«Jeg er detektiv, jeg skal løse saken,» sa Akima kjekt.

«Så fint,» sa Kain og stemmen hans var veldig oppriktig. Like etter dro Akima, nå ferdig med intervjuene sine.

 

      Akima funderer

 

Akima Montgomery hadde nå pratet med alle de fire mistenkte og følte seg ikke så mye klokere. Og egentlig syns hun alle fire virket ganske uskyldige i grunnen og det var en del av henne som ikke ønsket å tro at noen som elsket musikaler også kunne begå et mord av en eier av en musikalbutikk. Det var litt pussig. Men en av dem var det nok og plutselig slo det Akima at hun hadde en teori. Og det var i det minste en god begynnelse.

Nå, kjære leser, hvem tror du det er?

Karolines påskekrim – Musikalmorderen del 1

Jaaa! Livet er fint =D Jeg er i så himla godt humør for tiden og det er herlig vær og snart påske og jeg har skrevet mye de siste dagene og alt blir så mye finere når man har gjort noe kreativt <3 Og nå har jeg Villa Farris ved siden av meg og det er jo også supert. Og i dag tenkte jeg å poste årets påskekrim anno Karoline 😉

Tilfeldigvis blir ting jeg skriver av og til veldig langt så dermed vil jeg nok måtte dele opp påskekrimmen i to innlegg, men de vil postes rett etter hverandre og så satser jeg på at det går bra. Jeg skal jo presisere nøye hva som er del 1 og hva som er del 2 tross alt. Og først skal jeg poste en illustrasjon:

.
Jeg brukte gårsdagens lunsjpause til å tegne de fire mistenkte personene i påskekrimmen min og tenkte at det kunne akkompagnere den her (bare overse det om de ser for unge eller gamle ut for alderen sin) =D Og nå kommer del 1 av årets påskekrim og den avslutter dette innlegget som så følges opp av innlegget med del 2 av påskekrimmen min:

 

Musikalmorderen Del 1

 

      Akima får et nytt oppdrag

 

Akima Montgomery satt på kontoret sitt og leste avisen, uvitende om at nettopp denne dagen ville være en begynnelse på noe mye større, nemlig en ny kriminell utfordring. Foreløpig var det bare en dag og da en torsdag og en ganske grå torsdag, preget av regnværsskyer og en og annen sølepytt, generelt sett vær som gjorde at det passet Akima ypperlig å være innendørs. Og uansett var avisen (kulturavisen til Aftenposten) en smule interessant så livet inne på kontoret var for så vidt finfint. Akima leste i vei mens hun spiste en sjokoladebolle og drakk en kopp kakao og syntes alt var riktig fint og harmonisk da det plutselig ringte på. Ringingen var sterk og insisterende og Akima spratt opp, gikk ut fra kontoret og bort til utgangsdøren og åpnet den så vidt mens hun spurte hvem det var.

«Jeg søker detektivhjelp,» sa den besøkende med en stemme som røpet langt på vei at den besøkende nok hadde vært i gråt kort tid tidligere og Akima slapp henne inn.

«Bli med meg til kontoret og forklar alt så skal jeg gjøre alt for å hjelpe til,» sa Akima og førte den besøkende inn på kontoret sitt. For Akima var så visst en detektiv og en riktig flink en også og nå var det en ny sak på gang tydeligvis.

Så snart den besøkende var satt seg ned i en stol inne på kontoret tok Akima et overblikk og betraktet denne personen foran seg og så med det at det var en ganske ung jente, tidlige tyveårene ville hun tippet, med fregner på nesa, kort blondt hår og brune øyne. I tillegg hadde hun en åpenhet i trekkene sine som gjorde at hun så svært sympatisk ut og til å stole på og Akima følte et snev av omsorg for personen foran seg allerede nå, før sakens kjerne var fortalt.

«Jeg heter Miriam Solei,» sa den besøkende med en skjør, men likevel klar stemme.

«Og jeg er detektiv Akima, hvorledes kan jeg hjelpe deg?» spurte Akima.

«Jo, jeg er altså datteren til Ophelia Solei,» sa Miriam og Akima stusset litt for rang ikke dette navnet en bjelle? Jo, det var noe kjent ved det og Akima ble riktig nysgjerrig på å finne ut mer.

«Du kan ha hørt om Ophelia for hun ble intervjuet av et knippe aviser for to måneder siden da hun åpnet Ophelias Musikalverden, en butikk som selger musikalfilmer og musikalcder,» begynte Miriam og Akima klappet ivrig i hendene for dette var noe hun hadde hørt om. Akima hadde en viss interesse for musikaler selv og hadde vært innom denne butikken flere ganger og hun husket Ophelia, hvordan hun alltid hadde vært så blid og hyggelig og hatt en utstråling som viste at dette var noe hun virkelig fant viktig og essensielt.

«Hva med Ophelia?» spurte Akima ivrig, en iver hun snart ville angre litt på i og med at svaret hun fikk på ingen måte var noe hun ønsket seg.

«Ophelia, moren min,» begynte Miriam før hun snufset og dro frem et lommetørkle og blåste kraftig. Så fortsatte hun, «mamma ble funnet død i går morges utenfor butikken.»

«Å nei!» utbrøt Akima for dette var definitivt en kjip nyhet.

«Jo, jeg begynte å hjelpe til i butikken for litt over en uke siden og da jeg kom på jobb i går morges fant jeg mamma død utenfor butikken og politiet vet jo alt, men når sant skal sies har jeg mer tro på at du vil løse saken enn dem for de har jo så mye annet å styre med,» sa Miriam.

«Vel,» sa Akima, som ikke følte seg like sikker på sine egne ferdigheter selv om det jo var fakta at hun hadde løst et utvalg saker. Så helt håpløs var hun nok ikke.

«Jeg skal gjøre mitt beste,» sa Akima endelig og så spurte hun, «har du noen flere detaljer, noen mistenkte eller noe sånt?»

«Ja, jeg tror sannsynligheten er veldig stor for at morderen er en av våre fire stamkunder. Det er ingen gedigen kundekrets på musikalbutikken, men det er fire kunder som kommer innom flere ganger i uka og har full oversikt over når butikken åpner og stenger hver dag. Det er uklart nøyaktig hvordan mamma ble drept, men hun ble i alle fall funnet i en haug med blodige musikalcder.”

Akima følte plutselig et lite behov for å fnise for situasjonen var jo dypt seriøs, men det var noe som hørtes en smule komisk ut ved scenarioet «funnet død blant blodige musikalcder». Men Akima innså at et fnis i denne sammenheng ikke ville blitt særlig satt pris på så hun tok seg sammen og tenkte intenst i et minutt på regninger. Dette var det mest deprimerende temaet Akima visste om og det gjorde utslaget. Straks ble hun igjen alvorlig nok for situasjonen.

«Jeg skjønner,» sa Akima og la til, «jeg begynner i morgen med å dra til de fire mistenkte, hvis du bare kan skaffe meg navnene deres så skal alt gå fint.»

«Det skal vi ordne,» sa Miriam og for første gang lekte et ørlite smil på leppene hennes, dette et takknemlighetsfylt smil som gjorde Akima bare enda mer sikker på at hun skulle gjøre alt i sin makt for å løse denne saken. Koste hva det koste ville!

Like etter dro Miriam og like etter det igjen dro Akima på kafé og neste dag begynte Oppdrag: Musikalmorderen!

 

      De fire mistenkte

 

Akima fant ut at de fire mistenkte var Kain Kaspersen, Ingeborg Regndal, Amelia Mikalsen og Martinus Nikolas og snart nok hadde hun adressene deres og da var det bare å dra av gårde for å intervjue. Dette ville sikkert føre frem. Akima følte den selsomme følelsen av pågangsmot som alltid hadde det med å dukke opp når hun skulle i gang med en ny sak, ønsket om å redde situasjonen, ordne opp i alt som var galt. Hun følte seg virkelig betydningsfull i slike sammenhenger og den følelsen elsket hun. Og dette var en særdeles viktig sak uansett. Akima nikket konstaterende før hun besluttet å begynne med å besøke Ingeborg Regndal. Så hun dro av sted.

Ingeborg Regndal er hjemme i huset sitt der hun bor sammen med mannen sin Gustav Regndal og sin femårige datter Elida. Elida sitter og pusler med Lego-klosser med stadige pauser for å spørre om alt mulig mellom himmel og jord (hvorfor er himmelen blå? Hvem har mest striper av sebraer og tigre? Tror du engler kan snakke alle språk eller bare noen få?) Ingeborg har som regel få svar, men syns uansett det er søtt og tolker det som et åpenbart tegn på at hun har en skikkelig smart datter. Utenom å ha mann og barn har Ingeborg noe annet essensielt, nemlig en stor interesse overfor musikaler. Hun elsker særlig alt der Jason Robert Brown er involvert, men interessen strekker seg i mange retninger og er en interesse hun setter sterkt pris på. Ingeborg er faktisk såpass interessert at hun har mål om å åpne en egen musikalforretning og nå har hun arvet en del penger av farfaren sin som dessverre døde for ikke så lenge siden og det gjør at drømmen føles nærmere virkelighet enn før. Det kan jo bli ganske supert og Ingeborg vet at farfaren hennes nok ville ønsket at hun brukte pengene på noe hun brant for. Og dette, dette engasjerte henne virkelig. Ingeborg fortsetter med å ta oppvasken, det er egentlig dette hun driver med, ikke å dagdrømme, selv om de siste minuttene har visst tegn på det sistnevnte. De har spist grønnsaksuppe og skålene lengter etter renhet. Dessuten har hun ingen oppvaskmaskin. Plutselig ringer det på døra?

«Hei,» sier Akima da damen som nok er Ingeborg åpner opp.

«Hei, hvordan kan jeg hjelpe?» spør Ingeborg vennlig.

«Jeg lurte bare på om jeg kunne prate litt med deg om noe som hendte i går,» sa Akima og Ingeborg nikket.

«Mamma skal bare prate litt med damen, hvis du trenger meg er jeg på kontoret,» sa Ingeborg til noe som måtte være datteren hennes, en jente som så ut til å være rundt fem år og var intenst opptatt med å lage noe storslagent av Lego. Så gikk de inn på et lite kontor som minnet litt om Akimas kontor og der satte de seg på hver sin stol.

«Jo, jeg heter Akima,» sa Akima og fortsatte, «og jeg er her på grunn av Ophelias Musikalverden, en butikk jeg har fått høre at du besøker ganske ofte.»

«Det stemmer,» sa Ingeborg og lyste opp og Akima la merke til at kvinnen foran henne, som så langt hadde sett ganske alminnelig ut og litt sliten, egentlig var ganske pen. Hun var høy og hadde skulderlangt blondt hår og en naturlig rødhet i kinnene som gjorde at hun så ganske sunn ut. I tillegg var hun kledd i en lyseblå genser som matchet de vel så lyseblå øynene og hadde et snev av dialekt som røpet at hun nok var nordfra i utgangspunktet. Og hun elsket åpenbart musikaler for man kan ikke lyse så opp av noe uten at det er noe man elsker. Slik var det bare.

«Du har kanskje hørt det, men det skjedde noe veldig dumt i går,» sa Akima.

«Nei, hva da?» spurte Ingeborg.

«Ophelia ble dessverre funnet død utenfor butikken i går morges,» sa Akima trist.

«Å nei, det var virkelig ikke bra,» sa Ingeborg.

«Niks. Og jeg skulle bare prate med de fasteste kundene i Ophelias butikk for å løse saken og du var blant dem så her er jeg,» sa Akima.

«Jeg skjønner,» sa Ingeborg, «men jeg lover deg, jeg ante ingenting.»

«Det tror jeg på, men jeg skal bare spørre deg noen spørsmål bare for sikkerhets skyld, det er min oppgave som detektiv,» forklarte Akima.

«Fyr løs!» sa Ingeborg.

«Hvor var du i går morges?» spurte Akima.

«Jeg var og leverte Elida, datteren min, i barnehagen. Hun skal begynne på skolen til høsten, det blir skikkelig spennende,» sa Ingeborg og smilte.

«Så flott!» sa Akima.

«Har du alltid vært glad i musikaler forresten?» spurte Akima rett etterpå og Ingeborg nikket.

«Bestandig. Jeg har faktisk tenkt å åpne en egen musikalbutikk selv, det er litt av grunnen til at jeg ofte besøkte Ophelias butikk, må jo sjekke ut konkurransen,» sa Ingeborg. Det siste sa hun spøkefullt, men Akima fikk på geföhlen at det ikke var så spøkefullt ment likevel.

«Hm?» mumlet hun og Ingeborg så spørrende bort på henne.

«Å, ikke noe, drømte meg bort,» sa Akima og la til, «var det noe du ikke likte med Ophelias musikalbutikk eller var den noe du hadde virkelig sansen for?»

«Jeg kan ikke komme på noe å klage over, kanskje at det var litt lite utvalg av Jason Robert Browns musikaler og hun hadde visst ikke en gang hørt om Parade, men det er jo småting. Og så ville hun jo blitt vanskelig å overgå musikalbutikkmessig sett, men det ville sikkert gått fint,» sa Ingeborg optimistisk.

«Jeg skjønner,» sa Akima.

«Da var det i grunnen ikke noe mer,» sa Akima rett etterpå og deretter avsluttet de samtalen før Akima dro, nå klar for nye besøk. Denne gangen hos Martinus Nikolas.

Martinus Nikolas vasker. Han har allerede vasket to ganger i dag, både gulv og bord og tatt oppvask, men syns fortsatt ting ser skittent ut. Likevel vil han ikke si at det er en kompulsivitet eller at han er vaskeavhengig for han kan klare seg helt fint uten å vaske. Men det ser jo mye finere ut når han har vasket. Mens Martinus vasker har han på en playliste han har laget på Spotify med musikalsanger som på et eller annet vis har med vasking eller rydding å gjøre. Dette fordi han a) er fan av musikaler og b) fordi det er utmerket motivasjon. Martinus smiler mens gulvet blir bare renere og renere og sannsynligheten for at basilusker og slikt skal dukke opp blir mindre og mindre. Smiler mens han følger opp vaskingen med å tørke støv og beholder smilet like etter da han støvsuger sånn for sikkerhets skyld. Så gir han seg selv lov til å sette seg i sofaen sin, klar for å søke på Spotify etter alt som har med Martinus sin personlige Gud å gjøre, Stephen Sondheim. For utenom å være glad i musikaler og vasking kan man legge til Sondheim-dyrking på listen over Martinus interesser. Martinus har nettopp begynt med søkingen da en rar ringende lyd durer i vei. Etter litt betenkningstid innser han at det er lyden av ringeklokka hans og reiser seg. Han har visst besøk, han satser på at det er et kort besøk som ikke roter til noe.

«Hvem er det?» spør Martinus og åpner døra til huset sitt så vidt, akkurat nok til at Akima kun kan se litt av ham.

«Akima her, jeg bare lurte på om jeg kunne prate litt kort med deg,» sa Akima.

«Er det veldig viktig, jeg har nettopp vasket her?» spurte Martinus.

«Vi kan sitte ute og, det vil ikke ta lang tid, jeg har bare noen få spørsmål,» sa Akima.

«Uff, hm, ålreit da, på balkongen min. Ta av deg skoene her så blir det mindre skittent,» sa Martinus med et sukk.

«Ok og takk,» sa Akima og fulgte etter Martinus ut til en ganske liten balkong der det passende nok sto et lite bord og to stoler. «Hva var det?» spurte Martinus så snart de hadde satt seg.

«Jeg er Akima Montgomery, detektiv og hadde bare noen spørsmål,» sa Akima.

«Martinus Nikolas her,» sa Martinus, «fyr løs da.»

Etter å ha tenkt et øyeblikk med fascinasjon på hvordan hun nå hadde hørt to personer bruke uttrykket «fyr løs» med kort mellomrom, et uttrykk hun ellers ikke hadde vært borte i på flere år, satte Akima i gang.

«Jeg har hørt at du er en fast kunde på butikken Ophelias Musikalverden,» sa Akima.

«Var, ikke er, jeg har tenkt å boikotte den butikken og kjøpe alle musikalting på Amazon,» sa Martinus surt.

«Hvorfor det?» spurte Akima og der hun tidligere hadde vært i det profesjonelle hjørnet var det nå bare Akima som snakket. Et øyeblikk glemte hun sin detektivstatus.

«Er det ikke åpenbart? Jeg fant alt for lite Sondheim der og han er jo Gud og da jeg spurte henne dristet Ophelia seg til å si at hun likte Andrew Lloyd Webber bedre,» sa Martinus og sukket et så kraftig og overdrevet sukk at det tydeligvis var en katastrofe om man var mer into Lloyd Webber enn Sondheim. Akima på sin side likte både Lloyd Webber og Sondheim, men bestemte seg for å unngå temaet, det var nok det lureste.

«Vel, grunnen til at jeg er innom,» sa Akima endelig, «er at Ophelia, eieren av denne butikken, ble funnet død i går morges.»

«Å nei,» sa Martinus og det var som om all ambivalensen han hadde hatt overfor Ophelia pga. Sondheim vs. Lloyd Webber-problematikken forsvant. I stedet fikk han et oppriktig trist uttrykk.

«Så forferdelig dumt, vi var jo uenige om vårt, men i bunn og grunn gjorde hun jo en viktig jobb for musikalelskerne i Oslo, ga oss en butikk for å dyrke vår interesse,» sa Martinus alvorlig.

«Så sant,» sa Akima. Hun benyttet dette øyeblikket til å betrakte mannen på stolen ved siden av seg litt nøyere, tok inn det svarte håret og de mørke øynene, blikket som hadde et snev av alvor uansett. Ellers var Martinus kledd i sort dress og var innehaver av et fornavn Akima ikke hadde hørt om før og han stirret nå intenst ned på balkonggulvet, som om det fantes mønstre eller fascinerende skyggespill der. Kanskje det var det, man kunne aldri vite.

«Og hva gjorde du i går morges?» spurte Akima snart nok.

«Var hos tannlegen,» sa Martinus.

«Uff,» sa Akima som ikke var særlig glad i noen former for leger i det hele tatt.

«Jeg liker faktisk tannleger veldig godt,» sa Martinus.

«Hver sin smak,» sa Akima.

«Vel da har jeg fått svar på alt jeg lurte på,» sa Akima rett etterpå.

«Skjønner,» sa Martinus og reiste seg fort opp som om han var veldig, veldig klar for å få huset sitt for seg selv igjen. Akima følte seg ikke så veldig mye klokere, men satset på at alt ville gi mening etter hvert. Og kanskje besøket hos Amelia Mikalsen ville utgjøre en sentral forskjell.

 

 

Ting jeg elsker, babbel og et bilde av xylofonen min :)

Siden sist har jeg jobbet, lest videre på nok en fin bok og kjøpt billetter til dette: http://www.oslonye.no/forestillinger/45948.html. Mens jeg har nok til det viktigste så bør jeg strengt tatt ikke bruke massevis av penger på bøker og teater for tida, men jeg trenger å se “Rent” i virkeligheten minst en gang i løpet av livet mitt og dette er den nærmeste muligheten. Så da skal jeg på teater lørdag 2. juni garantert. Ellers har jeg endeligvis begynt å skrive årets påskekrim og siden jeg allerede er på side åtte er det en ørliten sannsynlighet for at jeg vil måtte gjøre som i fjor og dele opp påskekrimmen i to blogg-innlegg. Men det spiller vel ikke så stor rolle, alt burde gå fint. Og fortsatt er jeg happy, samtidig som jeg av og til funderer litt for hvis en selv syns livet er ganske supert og kjenner andre som syns livet er kjipt kan man fortsatt selv like livet eller burde man se på livet som teit i sympati med de som ikke er fornøyd med tilværelsen? Inni hodet mitt er det mest logiske at om man syns alt er ganske supert så skal man nyte det, nyte gleden man er fylt med. For livet mitt er så flott, jeg finner på fine ting, jeg er inspirert, det er sol, jeg leser og lytter til musikalmusikk og i stad var jeg på yndlingskaféen og skrev og det var herlig <3 Dessuten var han søte som jobber der tilstede og det er litt fint når man merker at hjernen ikke fungerer helt pga. eyecandy 😉

Men egentlig er dette innlegget mer en mellomdistanse for jeg har sånne storslagne påskekrimplaner og andre planer som ikke er klare enda så jeg tenkte nå bare å poste noen randomme greier jeg skrev om livet mitt på Facebook forleden dag i en note der. Det er bare litt tanker jeg har for tiden om ting jeg liker for jeg har tenkt litt på ting jeg elsker i det siste:

Jeg elsker å få øyekontakt med andre og smile til dem og oppleve tilbake smil og blikk ment for meg for da føler jeg at jeg har betydd noe for noen andre og det er det jeg vil. Aller helst vil jeg inspirere noen og det er derfor kanskje at jeg alltid har vært så fascinert av muser og noen ganger tenker jeg at det er det jeg er skapt for, å gi komplimenter eller oppmuntre eller på annet vis være en som betyr noe for andre. Det er jo en veldig fin tanke. Og jeg elsker når jeg kan se det barnlige i noen, når jeg sier noe rart eller på annet vis trigger frem en latter eller et smil som er helt oppriktig ment, som gjør at folks profesjonelle masker faller bort og det som er igjen er det mest sanne og ekte i dem. Jeg tror faktisk jeg er ganske flink til å finne det ekte og barnlige i andre, skape reaksjoner som er helt naturlige uten noe innøvd ved seg. Kanskje fordi jeg ikke klarer å spille skuespill selv, men er helt meg selv til en hver tid. Jeg er litt keitete og noe usikker i sosiale sammenhenger, jeg vet mange ganger ikke helt hva jeg skal si eller hvor jeg skal feste blikket og jeg er enormt bevisst på meg selv uansett og samtidig håper jeg litt at det er noe av sjarmen, jeg trenger ikke mange venner eller masse oppmerksomhet, jeg vil bare at så mange som mulig sånn i ettertid om de går gjennom navnene på personer de har kjent opp i gjennom skal komme over mitt navn og føle et snev av nostalgi og tenke på meg med et smil, at jeg er en av dem som kanskje ikke var noen sentral del av livene deres, men som de likte seg sammen med og følte seg trygg på og likte på grunn av min naturlighet. Det er akkurat det jeg ønsker meg og vil. Og derfor blir jeg så lykkelig når jeg drar på Mix-butikken og han som jobber der småprater med meg og virker glad for å se meg, eller på yndlingskaféen der de vet hva jeg skal ha, det er så fint med de øyeblikkene da man føler seg sett. Da tenker jeg at uansett om jeg har massevis av feil og mangler, om jeg er for selvopptatt, naiv, lat og forsiktig, overfladisk og merkelig, uansett har jeg gjort noe riktig tross alt. Det gjør at feilene ikke gjør så mye likevel, jeg er fortsatt verdifull. Det er akkurat sånt som gjør meg lykkelig og minner meg på at verden når alt kommer til alt jo er ganske fortryllende. Ja, livet, jeg er egentlig litt forelsket i det, verden er på mange måter et svært inspirerende eventyr.


Avslutter med et xylofonbilde bare for moro skyld og blogger igjen om noen få dager når påskekrimmen er klar =D

A monster calls

Det er mye som er fint for tiden og noe av det er de mange tingene jeg har mål om å få med meg teatermessig utover våren og høsten. Noe annet supert er skriveplaner for i neste uke er siste uka før påske og dermed skal jeg fortsette med min storslagne “skrive påskekrim”-tradisjon og det gleder jeg meg skikkelig til =D Og i går (og det er for så vidt i kveld og) var jeg på Bohemfestival-arrangement og det var superkos, dessuten ble jeg kjempeglad av musikken til Dead Girl Funeral der og jeg leste tekster som jeg fikk fine komplimenter for. Idiotisk nok var jeg litt nervøs først fordi jeg ikke drikker og det bare var noen der jeg kjente, men det var bare kos og jeg innser mer og mer at jeg undervurderer meg selv for jeg er ikke håpløs i sosiale sammenhenger, jeg klarer meg egentlig ganske fint og jeg er heller ikke det spor sjenert. Jo da, noen ganger føler jeg meg litt dum, men slik er det med alle og jeg er når alt kommer til alt mye mer trygg og utadvendt enn jeg gir meg selv kreditt for. Og jeg småpratet med folk og minglet og drakk te og alt var herlig <3

Ellers leser jeg fortsatt mye fint og nå nylig leste jeg noe som definitivt vil komme på yndlingsbokhyllen min og som jeg i grunnen tenkte å obsesse i vei over nå. Så da setter jeg i gang!

 “A monster calls” av Patrick Ness

Wow! Sånn utenom å ha en nydelig boktrailer med fiolinmusikk som er vakkerhet deluxe så er dette også en ekstremt sterk bok. Jeg hadde lest så mye fint om den så jeg kjøpte den etter jobb på tirsdag og så ble jeg fenget fra side 1 og du vet hvordan det er noen bøker som er sånn at du vil lese dem sakte, du vil liksom at de skal vare, men så er de så intenst engasjerende og umulige å legge fra seg at du leser dem ut superfort likevel. “A monster calls” er en sånn bok.

The monster showed up just after midnight.
As they do.
But it isn’t the monster Conor’s been expecting. He’s been expecting the one from his nightmare, the one he’s had nearly every night since his mother started her treatments, the one with the darkness and the wind and the screaming… The monster in his back garden, though, this monster is something different. Something ancient, something wild. And it wants the most dangerous thing of all from Conor. It wants the truth.

Carnegie and Costa Award winner Patrick Ness spins a tale from the final idea of much-loved Carnegie Medal winner Siobhan Dowd, whose premature death from cancer prevented her from writing it herself.

A Monster Calls is an absolutely unmissable novel of coming to terms with loss from two of our finest writers for young adults.

Slik presenteres boka under boktrailereren og så mye mer er det ikke å si om handlingen for denne boka må oppleves. Den må leses, en anmeldelse vil aldri helt kunne fange essensen føler jeg og bøkers handlinger bør uansett oppsummeres i så liten grad som mulig. Men det som må sies er at dette er en historie om historier og om å klare å tørre å være ærlig med seg selv uansett hvor skremmende det er. Det handler om monstre og eventyr og er på alle måter en symbolsk, viktig og intens bok som det vil ta lang tid før jeg får ut av hodet.

Jeg må innrømme at noe av grunnen til at boka ble så sterk for meg var at jeg ikke greide å glemme bakgrunnshistorien, hvordan denne boka er basert på en ide av Siobhan Dowd som hun ikke rakk å skrive før hun døde. Siobhan Dowd har jeg lest en bok av og den var en firer terningkastmessig, men det jeg husker var at jeg så utrolig mye potensiale i nettopp denne boka, noen ganger vet man at en forfatter vil skrive noe virkelig fantastisk senere, at det man leser på en måte er et frø av noe som en dag vil være et gedigent tre. Og så ble det ikke så mange flere bøker siden Siobhan Dowd døde som 47åring av kreft (og av bøkene som kom ut senere ble også noe gitt ut etter hennes død) og mens det alltid er trist når noen dør så er det en del av meg som syns det blir litt ekstra trist når det er forfattere fordi jeg elsker historier og det blir så mange spørsmål igjen om hva som kunne blitt. Dessuten har moren i boka “A monster calls” kreft hun også og det gir det hele flere lag igjen.

Det fine er at jeg har lest hvordan Patrick Ness (som jeg nå definitivt skal lese mer av for han skriver fantastisk) bestemte seg, da han ble spurt om å lage en bok ut av Siobhan Dowds ide, for at han ikke skulle skrive den med hennes stemme. I stedet var målet hans å skrive en bok som hun ville ha likt om hun fikk lest den og det tror jeg han lyktes med. Jeg vet utrolig lite om Siobhan Dowd, men jeg tror likevel at hun ville elsket det Patrick Ness skapte av ideen hennes for “A monster calls” er helt utrolig.

“A monster calls” har for det første fantastiske karakerer. Man føler så for hovedpersonen Conor at det nesten gjør vondt, jeg gråt ikke, men det er litt den følelsen når man leser noe og man føler at det man leser river en i stykker bare at det skjer på innsiden, at det blir for sterkt for gråt og tårer, alt er likevel bare et kaos av følelser og sånn var det her. Conor er så lei av å være “gutten som har en mor som har kreft” og han er så sint og sår at man bare skulle ønske man kunne gå inn i boka og gi ham en god klem eller trøste så godt man kan samtidig som man vet at han ikke ville tatt i mot trøsten, han ville kjempet mot den, kjempet for å bli synlig, kunne være bare Conor igjen. Jeg leser om Conor og inne i hodet mitt lever han videre etter boka, han vokser opp, finner ut av ting og jeg håper at alt vil gå bra med ham tross alt.

Og vi har Conors bestemor som ikke er slik bestemødre skal være etter Conors mening og som han er utrolig ulik, men som han etter hvert innser at er mer lik ham enn han tror. Og vi har Lily, Conors tidligere venn, og Conors mor og sist, men ikke minst har vi monsteret.

Jeg elsker monsteret. Hvordan det som heksa i musikalen “Into the woods” er noe som ikke kan kalles ondt, men heller ikke er godt. I stedet er det sant og det gjør det viktigere enn alt det andre. Og jeg liker hvordan det forteller historier som aldri er enkle. Det blir aldri opplagte eventyr der noen er slem og noen snill, i stedet er det historier fulle av gråtoner, historier som får en til å tenke og som viser hvordan ingenting er enkelt. I stedet har alt flere sider ved seg og det er så fint.

Ellers skriver altså Patrick Ness fantastisk og her er noen få utdrag som viser det:

?Stories don’t always have happy endings.”

This stopped him. Because they didn’t, did they? That’s one thing the monster had definitely taught him. Stories were wild, wild animals and went off in directions you couldn’t expect.?

*

?Because humans are complicated beasts, the monster said. How can a queen be both a good witch and a bad witch? How can a prince be a murderer and a saviour? How can an apothecary be evil-tempered but right-thinking? How can a parson be wrong-thinking but good-hearted? How can invisible men make themselves more lonely by being seen?

“I don’t know,” Connor shrugged, exhausted. “Your stories never made any sense to me.”

The answer is that it does not matter what you think, the monster said, because your mind will contradict itself a hundred times each day. You wanted her to go at the same time you were desperate for me to save her. Your mind will believe comforting lies while also knowing the painful truths that make those lies necessary. And your mind will punish you for believing both.?

*

?You do not write your life with words, the monster said. You write it with actions. What you think is not important. It is only important what you do.?

*

Jeg kunne sitert i vei i timevis, men skal klare å la det være. I stedet skal jeg nevne noen flere elementer som forvandler denne boka til noe EPISK. Den er i perfekt lengde, “A monster calls” er bare 215 sider eller noe sånt, men det er ikke et ord for lite eller for mye, alt i boka føles viktig og som om det må være der og det gjør en stor forskjell. Den tør å være vond å lese og man vil at mirakler skal skje og ønsker seg litt en happy happy ending på samme tid som man innser at slutten (som jeg ikke skal røpe) er det eneste riktige. Og det er så trist og ubehagelig at det er det riktige, men det er det.

Pluss en annen flott ting, “A monster calls” har fryktferdelig nydelige illustrasjoner av Jim Kay og jeg tok litt bilder fra boka mi med kameraet mitt som jeg tenkte å poste her for å prøve å vise noen eksempler:

http://www.jimkay.co.uk/Jim_Kay_Illustrator/A_Monster_Calls.html På denne linken kan man finne en side på hjemmesiden til Jim Kay der han skriver litt om illustrasjonene og man får litt flere eksempler. Et besøk anbefales.

Så vi har en sterk historie, flotte karakterer man føler for, interessante historier, super skrivestil og fascinerende illustrasjoner. Når man så legger til en stemningsfullhet som er helt rå er det ikke til å komme bort i fra at dette er en bok som på absolutt alle måter er kongen av episkhet og bør leses av ALLE!!!

Terningkast 6!

***

Jeg tror muligens dette ble en veldig lang og grundig og obsessende anmeldelse, men det får gå. Og jeg håper virkelig at det gjør at folk vurderer å lese “A monster calls” for det er en virkelig fantastisk bok og jeg elsket den <3

Men nå må jeg kle på meg, finne på ting, det er jo lørdag, jeg skal jo fylle dagen med massevis! Og så blogger jeg nok igjen på tirsdag tenker jeg. Vi bables!


Verden er innmari fin og det er filmen “Hugo” også =D

Ååå, livet er så fint =D Jeg trives kjempegodt der jeg jobber for tiden, jeg har slått mamma i wordfeud flere ganger (er Karolinsk der om noen er i spillemodus) og neste uke er siste uka før påske og med det påskekrim-sesong (jeg leser lite påskekrim, men jeg har som tradisjon å skrive det rett før eller i påsken og i år tenkte jeg å la det være mitt store prosjekt i neste uke)! I tillegg ender alle bøker opp med å være herlige for tiden og særlig vidunderlige “A monster calls” som jeg leste ut aldeles for fort, men den var så enormt fengende og nydelig at den var impossibel å overse. Forvent dere en grundig anmeldelse på lørdag 🙂

Men nå, den vel så storslagne anmeldelsen av filmen “Hugo” som jeg så på kino på lørdag og likte meget godt. Jeg tenkte å bruke resten av dette innlegget på denne anmeldelsen rett og slett.

 

 

Jeg har lest to bøker av Brian Selznick og mens jeg likte dem begge følte jeg likevel at Brian Selznick var bedre på tegningene enn skrivingen. Bøkene hans er vakre og imponerende, men det mangler det lille ekstra som gjør at jeg tenker på dem som flott skrevet i tillegg til alle de andre måtene de er flotte. Samtidig er det jeg liker definitivt best med bøkene til Brian Selznick at han tør å være sentimental. I begge bøkene jeg har lest av ham har han hatt scener som i mange tilfeller kunne vært klisjéer deluxe, men på grunn av hvordan de er løst så blir det sentimentalt på en fin måte i stedet. Og filmen «Hugo» (basert på boka «The Invention of Hugo Cabrét») har dette elementet ved seg den også og det er bare en av mange grunner til at dette blir en film som definitivt er vakkerhet.

I filmen «Hugo» er handlingen akkurat det samme som i boka den er basert på, vi følger Hugo som nok er rundt ti år og bor på en togstasjon der han tar seg av klokkene. I tillegg har han en gammel automaton (en slags robot) som var Hugos fars spesielle prosjekt og som han nå, etter sin fars død, fortsatt prøver å reparere. Og av den grunn stjeler han små deler og krims-krams fra lekebutikken på togstasjonen til han blir tatt på fersken av den gamle mannen som jobber i lekebutikken og må hjelpe ham. Hugo må ellers unngå sin personlige Javert (stasjonsinspektøren) og får en venn i Isabelle og det handler ellers mye om filmer og klokker og ønsket om å reparere både maskiner og mennesker. Det var litt om handlingen, den er sånn jeg ser det ikke det viktigste her heller.

 

«Hugo» er ingen perfekt film. Mens skuespillet hovedsakelig er veldig fint syns jeg Asa Butterfield som spiller Hugo overdriver litt og mistenker at han er valgt mest fordi han har så blå øyne, han har jo en veldig filmvennlig look. Jeg stusser også litt over hvordan hele filmen tar plass i Frankrike mens alle snakker britisk engelsk (bare noen få ord i ny og ne nevnes på fransk) og siden det jeg liker best med boka er nettopp tegningene savnet jeg dem litt, jeg ser for meg at de kunne funnet en måte å få mer av tegningene med i filmen. Sist, men ikke minst føler jeg at sentimentaliteten (som jeg dog liker) og hvordan filmen er fortalt gjør at den føles såpass ferdig på slutten at jeg ikke har noe behov for å se den flere ganger. Og det er ikke noe galt med det egentlig, det er bare mest relevant å nevne her hvor jeg skriver om tingene som stanser filmen fra å være perfekt.

 

Samtidig er dette et av de tilfellene da nettopp det man ser kunne vært løst annerledes er noe av sjarmen. Og mens jeg ikke føler noe stort behov for et gjensyn med «Hugo» nøt jeg den til fulle da jeg satt i kinoen og så på den i går for det er en utrolig fin film. Akkurat som «The Artist» er dette en film som på mange måter er en hyllest til filmmediet og slike filmer er veldig effektive. Vi har «Cinema Paradiso» og «Singin in the Rain» og så mange andre filmer som er fantastiske og nydelige og hyller filmmediet og det viser jo at film om film funker fett. Og «Hugo» har ellers en fin historie med en så tilfredsstillende slutt at man lett kan få en og annen tåre i øyekroken.

 

Yndlingstingen min med «Hugo» er dog hverken hovedplottet eller at det er en hyllest til filmen, men alle detaljene. Hvordan det er små bi-historier som vi får følge i tillegg til hovedhistorien og alle de små øyeblikkene som gjør at man får noe ekstra i tillegg til, det blir litt som med leken når man kjøper kinderegg og jeg elsket det.

 

Ellers er det interessante karakterer man vil vel, det er flott scenografi og fotografi og alt det der, det er i det hele tatt en vakker film på utrolig mange måter. Og med unntak av «Avatar» har jeg ofte sett 3D-filmer og tenkt at 3D-brillene har vært noe unødvendige, følt at filmene hadde vært like bra uten 3D-effekten og ikke forstått helt hvorfor så mye må være 3D for tiden. Men i «Hugo» føltes 3D-effekten riktig og fint utført og det vil sikkert være en fin film også uten 3D-briller, men 3D-effekten var flott. Og det er jo bra. Så, ja, «Hugo» er virkelig en fin film og en kan kanskje innvende at den lider litt av det samme problemet som boka den er basert på, at 3D-effekten og fotografiet, scenografien og alt rundt filmen føles hakket mer gjennomført enn selve handlingen, men på samme tid er jo ikke det noe stort problem mens man ser filmen (eller leser boka) for da viskes virkeligheten bort og man svever liksom. Det er nettopp en slik film man forsvinner inn i og når den slutter er det litt som å våkne fra en drøm, man går ut av kinosalen og ut i verden og det er litt som om man er fortryllet og det er først ti minutter ut i t-baneturen hjemover at man igjen er hundre prosent tilstede i virkeligheten igjen. Og da har man opplevd spenning, ledd, kanskje grått, smilt, blitt tatt med på en reise, knitret med godteripapir og drukket brus og spist popcorn og er så tilbake, hjemme igjen og med noe nytt å skrive om.

 

Som «Hugo», magiske og tryllestøvbefengte «Hugo» som jeg tross alt likte meget godt og som jeg nå tenker tilbake på med et smil og terningkast 5!

Fine sanger fra musikalen Parade

Heisann! Siden jeg nå har ting og tang som fyller dagene er det for tiden litt vanskeligere enn før å finne tid til å blogge. Men jeg skal fortsette å prøve å få blogget sånn ca hver tredje dag altså, det syns jeg er sånn passelig. Og i går så jeg filmen “Hugo” på kino og den tenkte jeg å anmelde, men jeg tror jeg sparer den anmeldelsen til onsdag. Akkurat nå føler jeg nemlig at jeg burde bable om musikaler igjen for dette er tross alt bloggen til en musikalelsker, må vite. Og jeg har for tiden dilla på musikken i musikalen “Parade” og nå tenkte jeg rett og slett å skrive litt kort om denne musikalen og deretter poste fem flotte sanger fra den og jeg setter like greit i gang nå!

PARADE

Musikalen Parade’s manus er skrevet av Alfred Uhry og så står Jason Robert Brown bak musikken og låttekstene. Og det rare er at de første gangene jeg lytta til musikken i “Parade” så falt jeg ikke helt for det. Først i det siste så har jeg fått virkelig sansen for musikken og det meste generelt sett ved denne musikalen (som jeg for øvrig ikke har sett, men som jeg håper jeg får sett etter hvert for den er sikkert en skikkelig sterk opplevelse). “Parade” er basert på den sanne historien om Fabrikkmanageren Leo Frank som i 1913 ble beskyldt og dømt for voldtekt og mord av den fjortenårige Mary Phagan. Så han fengsles og saken er at han er uskyldig dømt og det gjør saken ganske så forferdelig. Man kan lese mer om plottet her: http://en.wikipedia.org/wiki/Parade_%28musical%29 og det er jo en veldig interessant tematikk. Og så har “Parade” mange veldig fine sanger og her er de fem fineste etter min mening.

 

 

“The Picture Show” sunget av Mary Phagan og Frankie Epps.

Denne sangen trekker jeg frem fordi det er et av de gladeste øyeblikkene i en musikal som ikke akkurat mangler drama. Her tar et møte mellom ungdommene Frankie Epps og Mary Phagan plass og det er litt flørting på gang og de konverserer og det hele er ganske underholdende, men samtidig vondt med tanke på alle de mer kjipe tingene som skjer etterpå. Og ellers er klippet jeg fant på youtube med en fyr som spiller gutten og jenta i sangen veldig artig og jeg aner riktignok ikke om han virkelig synger eller ei, men det spiller i grunnen ingen rolle, uansett er dette kult.

“There is a fountain/It don’t make sense” sunget av ensemble og Frankie Epps

Dette er også en sang der karakteren Frankie Epps er sentral, men det er en helt annen historie på gang her. Frankie Epps i musikalen spilles her av Stuart Matthew Price og synger hovedsolodelen i denne sangen. Og jeg er tilfeldigvis en smule betatt av stemmen til Stuart Matthew Price (som har gitt ut en cd man kan lytte til her: Stuart Matthew Price) for tiden for han synger så utrolig fint og jeg elsker klangen i stemmen hans, den har liksom en varmhet ved seg og en fortrolighet som jeg liker veldig godt. Og i scenen denne sangen er hentet fra er det begravelsen til Mary Phagan og Frankie Epps sin sang tolker jeg som talen hans i denne begravelsen og mens det er litt sentimentalt så blir det aldri for mye av det gode og aller mest rørende og trist for det gir virkelig ikke mening at en 14 år gammel jente skal møte en så uheldig skjebne. Dessuten minner denne sangen meg litt om sangen “Left Behind” fra musikalen Spring Awakening  selv om de har helt ulik tekst og melodi, essensen er det samme og det er en god ting, alt som minner meg om Spring Awakening har noe flott ved seg i grunnen.

 

“It’s hard to speak my heart” sunget av Leo Frank.

Hovedgrunnen til at jeg har så dilla på musikalen Parade for tida er nettopp denne sangen som tar plass under rettsaken og er Leos følelsesfulle tale der han forklarer at han er uskyldig og hvor vond denne situasjonen er og slikt og det hele er helt fra hjertet og ufattelig pent uten at det hjelper. Og jeg syns denne sangen er så fin og da særlig i denne versjonen der Bertie Carvel synger. Det jeg liker er hvordan det ikke er overdrevet i det hele tatt, det er mer rolig samtidig som man bare vet at det er en masse stille intensitet under ordene. Slik blir det veldig virkningsfullt.

 

“Do it alone” sunget av Lucille Frank

Lucille Frank er kona til Leo og denne sangen er da de har en krangel fordi Leo insisterer på å gjøre alt alene og hun har prøvd å hjelpe ham på feil måte. Og det er en veldig fin sang fordi den viser hvordan situasjonen er like vanskelig for Lucille Frank som for Leo og i tillegg hvordan mye av poenget i musikalen er at Leo ikke er en hundre prosent sympatisk karakter. Han er velmenende og uskyldig, men han er langt i fra perfekt og det gjør ham mer spennende. Forøvrig synger jo Lara Pulver som her spiller Lucille ganske flott selv om jeg er litt usikker overfor aksenten hennes.

 

 

“All the wasted time” sunget av Leo og Lucille Frank

Dette er den storslagne kjærleiksduetten i Parade og dette er da det har blitt besluttet at Leo Frank skal få livstid i fengsel i stedet for å myrdes siden nye detaljer og slikt har dukket opp. Dette medfører at Leo og Lucille får ta en etterlengtet piknik der Leo synger i vei om hvordan han har tatt Lucille som en selvfølge, men at han nå skjønner hvor viktig hun har vært for ham. Og så handler det om all tiden de har mistet og troen på at de nå kan vinne tilbake det tapte. Med andre ord er det et fint tema i denne sangen og det er også en virkelig fin sang, vakker og med nydelig tekst. Og denne sangen synges meget flott på denne fine versjonen jeg fant på Youtube i tillegg.

Det var de fem sangene fra musikalen Parade som jeg tenkte å trekke frem. Parade har selvsagt flere sanger som er fine, men dette er de jeg liker definitivt best 🙂 Så det så!
***

Men da har jeg blogget om fine sanger i en musikal og i morgen er det mandag igjen og tidlig opp for jobb og slikt så jeg bør nok avslutte dette blogginnlegget nå. Sånn for å avslutte kan jeg nevne at jeg hadde en super tur på biblioteket i går som resulterte i lån av flere uleste bøker så det er jo flott. Og jeg liker livet generelt sett, alt er fint =D Vi bables!

Tre fine versjoner av en sang og annen babbel =D

Siden torsdag morgen har jeg hatt litt panikk siden mobilen min ikke har virket, men nå har det løst seg og jeg fant ut at det hele skyldtes at jeg har fått nytt simkort. I tillegg er det nok relevant å nevne at jeg er en smule teknisk inkompetent, det spiller inn en del det og 😉 Uansett er jo alt i orden nå da, det er det viktigste. Ellers er jobben fin og det er fryktelig praktisk å arbeide på en Fretex-butikk (rabatt på alt billige klær har resultert i innkjøp av nye skjørt, deriblant et nydelig blått et som jeg har på meg nå) og det kule er jo ellers at det i går begynte å jobbe en gutt der som jeg syns er litt søt (han er så lett å prate med og smiler så sympatisk). Like fullt passer det meg ypperlig at det er helg nå for helg føles ekstra fint nå. Og i morgen skal jeg på biblioteket OG på kino så det blir supert (film og bøker, yay!) =D 

Men nå hadde jeg tenkt å ha det første av flere innlegg i samme stilen der tematikken er forskjellige fine versjoner av fine sanger. Så jeg tenkte å velge en sang jeg personlig syns er vakkerhet og deretter poste tre versjoner av denne sangen og skrive kort om hva som gjør hver versjon fin og hvorfor jeg liker sangen i utgangspunktet. Det kan bli et interessant tema og det vil gi meg en unnskyldning for å bable om sanger jeg liker så det er jo en annen bonus. Da setter jeg i gang med dagens sang:

 

Both sides now

“I’ve looked at love from both sides now,
From give and take, and still somehow
It’s love’s illusions i recall.
I really don’t know love at all.”

Det rett over er et kort utdrag fra den virkelig vakre sangen “Both sides now” og jeg har ikke noe spesielt forhold til Joni Mitchell, det handler rett og slett om at jeg bare syns denne sangen har en virkelig nydelig tekst, ikke bare fordi den er klok, men også fordi den har så mange vakre ord og slikt besnærer. Og jeg liker dessuten melodien veldig godt, den har en modenhet ved seg på en måte og samtidig er den litt beskjeden, den gjør seg ikke til på noen som helst måte, bare er der og fungerer ypperlig. Dessuten er det en av de sangtekstene som jeg nesten tolker som en musikalsk novelle og det er en svært positiv ting.Og nå skal jeg poste mine tre yndlingsversjoner av denne sangen:

 

 

Den første versjonen jeg trekker frem er selvfølgelig Joni Mitchells versjon, det er jo hennes sang. Noe av det som gjør sangen i dette tilfellet er hvordan det på en måte er litt snakkesyngende. Det er litt som om sangen bare smyger seg i gang, lister seg av sted og det er en smule hypnotisk for her glir man inn i en stemning av vemodighet og nostalgi og det er nesten ubemerkelig, plutselig innser man at man har blitt fortryllet. Og når det gjelder singer-songwritere (som er det jeg i hovedsak lytter til om jeg ikke lytter til musikalmusikk) pleier jeg å like det når tekstene og musikken er mer imponerende enn vokalprestasjonen og med det mener jeg ikke at Joni Mitchell er noen svak vokalist for det er hun definitivt ikke. Men det er teksten man lytter til, teksten og melodien, stemmen kommer lenger bak i rekka og det er litt det samme for meg med for eksempel Marit Larsen, hun kan synge, men hun er enda flinkere på komposisjonsdelen og låttekstene. Det kan hende det handler om hvordan jeg ikke liker det perfekte, at jeg heller vil oppleve ting som har noen små svakheter, men så er det innlevelse og nerven i det som gjør at ting blir fantastisk likevel. Uansett, Joni Mitchell og denne sangen er en flott kombinasjon.

 

Hayley Westenra er en av dem jeg har fått veldig sansen for i det siste for hun er så pen og hun synger utrolig pent. Og jeg er så fascinert av hvordan det her er akkurat samme sangen, men her er den mer glad og drømmende og nostalgisk på en helt annen måte. Det er jo den samme nydelige teksten og samme melodien selv om den her er mer tilfredshet og mens Joni Mitchells versjon er den som gjør sterkest inntrykk føler jeg meg likevel på en måte mer hjemme i Hayley Westenras versjon rett og slett fordi jeg kan se meg selv i den drømmende, naive stemningen som skapes her, det er mer ungt og barnlig og eventyrlig og det passer meg godt.

 

 

Om jeg skal være helt ærlig er dog min definitive yndlingsversjon av “Both Sides Now” Heidi Ruud Ellingsens norske versjon. Jeg aner ikke hvem som har oversatt teksten til norsk, jeg vet bare at den er minst like nydelig og poetisk på norsk som på engelsk. Og dessuten har jeg vært fan av Heidi Ruud Ellingsen siden “Drømmerollen” i 2007 og sett henne i fire musikaler så langt, jeg har hilst på henne under førpremieren på Spring Awakening og jeg var på en musikalquiz-ting på Det Norske Teateret i fjor og da fikk jeg blikkontakt et øyeblikk og tror faktisk hun kjente meg igjen fra Spring Awakening (så jo den musikalen tre ganger tross alt). Og hun synger så utrolig fint, det er liksom sånn at jeg nesten blir bittelitt misunnelig (kombinert med hvordan jeg syns det er direkte deprimerende at hun ikke har gitt ut noen cder enda, det hadde vært så awesome med en cd der Heidi Ruud Ellingsen sang musikalsanger og “Both Sides Now”, den hadde jeg kjøpt på sekundet!), hun har en sånn stemme som kler det meste og i tillegg har en veldig fin tone, nærmest litt jazzy og samtidig utrolig melodisk og fin. Og der Joni Mitchells versjon er den mest vemodige og Hayley Westenras versjon er den mest optimistiske føler jeg at Heidi Ruud Ellingsens versjon er den mest ettertenksomme og uttykker mest tvilen til fortellerpersonen, hvordan hun har sett kjærligheten fra begge sider og ikke kjenner den så veldig mye bedre likevel. Det er veldig inspirerende 🙂
***

Da har jeg trukket frem tre versjoner av “Both Sides Now” og det vil etter hvert komme flere slike innlegg som dette med sanger jeg liker i flere versjoner 🙂 Og nå har jeg spist litt hjemmelaget Peppes Pizza og jeg var ikke så veldig sulten, men det tror jeg mest skyldes at jeg i det siste har begynt på middag såpass sent at middagssulten rekker å forsvinne før jeg får spist så mye. Jeg må prøve å bli flinkere til å lage middag med en gang jeg kommer hjem etter jobb, før jeg sjekker dataen og sånt. Når man ender opp med å vente til nærmere ni er det litt for sent. Det fine er at med pizza spiller det ingen rolle hvor mye eller lite man spiser for det er bare å varme opp i mikrobølgeovnen senere. Så det er jo kult, nå blir det pizzarester som del av frokosten i morgen 🙂

Andre fine ting: jeg var i dårlig humør i morges og så bestemte jeg meg for å skrive i vei på t-banen om tingene som frustrerte meg og snart var jeg på tredje notatboksiden i et langt dikt som når alt kom til alt var mest optimistisk og vårlig og det var så herlig for da skjønte jeg at det ville bli en flott dag for hvordan kan en dag unngå å bli fin når man har vært inspirert og opplevd herlig skriveflyt. Det er nok en typisk sånn ting som betyr lykke. Men nå skal jeg sjekke litt nettsider og ditten og datten og så blogger jeg nok igjen på søndag eller mandag og da er det stor sannsynlighet for at jeg vil bable i vei om “Hugo”-filmen. Vi prates!

Drive

Ting jeg burde slutte med: gå på nettsider som lommelegen og slikt. Små ting som forkjølelsesrester kan nemlig lett tolkes som mye verre ting når man researcher symptomer og slikt og det er i grunnen bare å torturere seg selv. En annen bekymrende ting er at jeg muligens er i ferd med å utvikle en liten crush overfor tannlegen min og det er omtrent like håpløst som minicrushen jeg har overfor han kjekke på yndlingskaféen. På den positive siden er det nok mye bedre å begynne å like å dra til tannlegen fordi han er pen enn da jeg tidligere var redd tannleger sånn i lengden 🙂 Ellers har jeg som vanlig dilla på solbærtoddy, jeg leser på “The time traveler’s wife” og liker den veldig godt (avbræt en bok for ikke så lenge siden fordi den fenget alt for lite og da er det deilig at denne boka fenger skikkelig og er engasjerende og alt sammen), jeg syns jobbtingen er hyggelig (håper, håper, håper at jeg får vært i kassa igjen snart), det største problemet er at jeg tar meg alt for lite tid til å skrive for tiden fordi jeg mangler inspirasjon og jeg håper at det bedrer seg fort.

Anyway, jeg har tenkt å snart bruke et innlegg på noe annet enn å anmelde ting, men det får bli i neste omgang. Jeg føler nemlig at “Drive” som jeg så på søndag også fortjener å bables om 🙂 Så jeg skal like greit poste min anmeldelse av den nå og deretter avslutte dette innlegget og sannsynligvis blogge igjen på torsdag (evnt. fredag, men regner med at det blir torsdag altså). Vi bables!

 

 

Drive

 

Jeg er egentlig ikke så glad i actionfilmer. Det finnes jo unntak; deriblant enkelte superhelt-filmer og det meste jeg har sett signert Christopher Nolan, men samtidig er nettopp action-delen det jeg liker minst med de filmene, filmer jeg liker mest på grunn av engasjerende historier. Samtidig hadde jeg hørt at filmen Drive, til tross for å være en action-film, var en ganske annerledes affære og siden jeg har hørt veldig mye fint om denne filmen og har sansen for Ryan Gosling (som jo er veldig kjekk og en flink skuespiller) måtte jeg jo nesten teste den ut. Og det var smart for dette er virkelig en av de fineste action-filmene jeg har sett EVER!

 

Mye av grunnen er stilen filmen er laget i. Mens mange action-filmer er mer up-tempo er dette en mer rolig, stille film, der mye av spenningen mer skyldes en stille intensitet som gjør det hele til en ganske suggerende opplevelse. Jeg skal innrømme at jeg ble litt trøtt mens jeg så på, men det skyldes at jeg la meg sent og sto opp tidlig og ikke filmen for den er rolig, ja, men langt i fra kjedelig.

 

I Drive handler det om en navnløs karakter vi aldri får vite navnet om som bare kalles Driver og som er stuntsjåfør på dagtid og rømningssjåfør om natta. Utenom dette vet vi aldri særlig mye om Driver som er en mystisk, stillferdig skikkelse og det gjør ting faktisk veldig engasjerende. Alt som vi ikke vet er bare et pluss i denne filmen. Så er det romantiske følelser mellom Driver og Irene og Driver blir del av en større sak der noen gangstere er involvert og jeg vil egentlig ikke bable noe særlig om plottet for jeg føler at det er noe av det minst viktige i denne filmen. I stedet er dette en film som handler om stemning og det er det til gjengjeld masse av. Hele filmen har en slags nesten drømmeaktig atmosfære som er en smule impossibel å sette helt ord på, men som gjør at dette er en film man husker. Og det lyder kanskje litt grotesk, men en del av meg likte litt hvordan voldsscenene er ganske grafiske, men på samme tid er raske og gjort med en slags selvfølgelighet. Nettopp hvordan de er løst gjør dem veldig effektive og jeg klarer virkelig ikke å finne ordene for å forklare hva jeg mener, jeg bare syns det er løst veldig godt.

 

Ellers liker jeg soundtracket utrolig godt, jeg syns det er godt klippet og filmet og slikt og det er generelt bare en virkelig sterk film som engasjerer og flyter godt. Føler jeg behov for å se denne filmen mange ganger til, nei, og er det en ny yndlingsfilm, også nei, men Drive er en god film, godt laget og som sagt med en flott stemning. Dessuten er skuespillet flott altså og igjen, Ryan Gosling. Han er grunn nok egentlig.

 

Terningkast 5!

The Help

Livet er i grunnen fint. Det er riktignok litt synd at jeg måtte skru av Nintendo Wii på feil måte i stad fordi batteriet på wiimoten plutselig var tomt (og jeg hadde selvfølgelig ingen andre batterier her) og det er også litt synd at jeg fortsatt har litt hoste selv om jeg ellers er frisk som en fisk, men generelt sett er ting fint og nå spiser jeg appelsin 🙂 Ellers har jeg i dag funnet ut at “Bad teacher” er en elendig film for jeg begynte å se den og så snaut 20 minutter før jeg skrudde den av fordi jeg ikke likte den i det hele tatt. Litt synd for traileren fikk den til å se morsom ut, men det er ikke så gøy når man ikke liker en hovedperson i det hele tatt. Forøvrig skal jeg liksom moppe og støvsuge og trene på formiddagen i dag, men internett har så langt fristet mye mer. Vi får se om ting faktisk blir gjort i dag eller i morgen tidlig, det vil tiden vise 🙂

Uansett, jeg tenkte å bruke resten av også dette innlegget på en anmeldelse siden jeg har sett en litt fin film og så regner jeg med at mitt neste blogginnlegg dukker opp enten mandag eller tirsdag og siden jeg også har leid filmen “Drive” kan det godt tenkes den etter hvert vil anmeldes også. Men jeg liker å anmelde ting så jeg regner med at det ikke gjør noe om det blir mye av sånt til tider 🙂

 

 

The Help

 

Filmen «The Help» (med norsk tittel «Barnepiken» som er en mye teitere tittel) er basert på boka med samme navn av Kathryn Stockett, en bok jeg ikke har lest og ikke har noen planer om å lese med det første selv om jeg likte filmen. Ærlig talt tror jeg nemlig dette er at de tilfellene der en historie kler filmmediet bedre enn bokmediet, uten at jeg egentlig kan uttale meg siden jeg bare har sett filmen.

 

Uansett. «The Help» tar plass på sekstitallet og er historien om journalist- og forfatterspiren Skeeter som nettopp har fått en journalist-jobb og som etter litt ditt og datt bestemmer seg for å intervjue noen fargede barnepiker for å finne ut hvordan livene deres egentlig er. Og en av dem hun intervjuer er filmens egentlige hovedperson Aibileen som har vært barnepike og tatt seg av 17 barn opp i gjennom og har litt av hvert å fortelle. En annen viktig karakter er Minny, en annen farget barnepike som er litt av en karakter og ellers er filmen full av andre karakterer som alle har mye interessant ved seg. Og så handler det om boka intervjuene fører frem til og hvordan Minny og Aibileens liv forandres av det hele og mye mer, men jeg er dårlig på å oppsummere handlinger til tider og man bør nok oppleve filmen selv i stedet.

 

I utgangspunktet var jeg litt usikker for det er et viktig tema (rasismen de fargede barnepikene blir utsatt for) og jeg tror det er litt lett å bli blendet av viktige temaer når det gjelder filmer og bøker, at man har lettere for å like dem litt fordi man føler at man må det. Og det er igjen grunnen til at jeg ofte venter en stund med å lese bøker eller ser filmer det er mye blest om, jeg vil ikke risikere å like noe fordi alle andre liker det eller fordi det føles mest riktig, jeg vil at alt jeg setter pris på skal settes oppriktig pris på. Jeg vet ikke om det gir mening. Men tross noe skepsis var dette tross alt en film der noen skuespillere var Oscar-nominert og en til og med vant en Oscar og i tillegg var det en film som jeg har hørt mest positivt om. Derfor. Og «The Help» er virkelig verdt å se.

 

«The Help» er en av de filmene der man ikke tenker noe særlig over kostymer og fotografi, musikk og alt det andre rundt en film. I stedet er det essensielle karakterene, skuespillet og historien. For det er en historie som er svært interessant og som man lærer mye av og reagerer på. Og jeg liker karakterene i tillegg, det er så mye ved dem, de er så sammensatte og det liker jeg. Med unntak av en karakter som er litt for klassisk kjip er de fleste karakterene her både realistiske og engasjerende og virkelig karakterer man vil finne ut hva skjer med. Jeg liker også skuespillet som er fantastisk. Emma Stone for eksempel er en svært god skuespiller og jeg liker hvordan hun er pen, men samtidig ser ut som et vanlig menneske. Octavia Spencer og Viola Davis er ellers fantastiske og generelt sett er dette en film med mye godt ved seg.

 

Men det beste med denne filmen er at den holder på interessen veldig godt, den fenger og det i seg selv er det ikke alle filmer som gjør. Og til tross for hvordan dette er en film som tar opp temaer som rasisme og liknende betent tematikk så er den underholdende og tidvis ganske morsom også. Og likevel føles det ikke overfladisk, det er mer at det er smart fortalt og at det klokt nok har blitt behandlet på en måte som gjør det til en underholdningsfilm med et viktig tema fremfor noe som er for deprimerende og alvorstungt.

 

Samtidig er det en litt for lett film. For selv om jeg bryr meg om karakterene og ble engasjert i rasismen og motstanden de fargede barnepikene møter så er dette likevel ikke en film som jeg vil tenke mye på. Dette er også litt av grunnen til at jeg ikke har tenkt å lese boka, hvert fall ikke med det første, jeg har lest et utdrag fra den og jeg tror mye av det som gjør at denne historien tross alt fungerer er skuespillet og hvordan det tross alt er enkelte muligheter filmmediet har som bøker ikke har. Og jeg har uansett veldig på geföhlen at dette er et tilfelle der filmen er ganske tro mot boka uansett så å lese boka føles i første omgang noe unødvendig. Men tilbake til filmen og noen andre problemer jeg hadde med den. Flashback-scenene syns jeg var ganske dårlig løst. De var for konstruerte, det var for åpenbart at det ville komme en flashback-scene når de kom og sånn jeg ser det bør jo flashback-scener gli mer naturlig inn. Her var det sånn at en karakter så bort på en benk og så kom en flashback-scene og det blir på mange måter litt for opplagt. Et annet problem er at denne filmen er litt som «Historien om Benjamin Button» som er en annen slik film som er fin, men samtidig litt for opplagt laget med tanke på Oscar-priser.

 

Men nå er jeg mest vanskelig og ingen av problemene er i veien for opplevelsen i særlig stor grad og aller mest er dette tross alt en svært vellaget og fin film med en interessant historie, viktig tematikk og en tilgjengelighet som gjør at jeg tror de fleste kan få en god opplevelse om de ser denne filmen. Så terningkast 5 og en klar anbefaling.

Hold still

Etter tre dager med arbeid har jeg funnet ut at tiden går mye fortere om man jobber enn om man har fri. Jeg har riktignok ikke enda kommet så langt at jeg faktisk bruker det jeg har av fritid fornuftigere og siden jeg har håpløs har jeg ikke funnet tid til skriving i det hele tatt de siste dagene, men det vil sikkert bedre seg og det er så fint at dagene blir så mye mer givende nå, dessuten gleder jeg meg til hvordan helgen virkelig vil føles som en helg og være en nytelse i mye større grad 🙂

Men nå skal jeg blogge om en bok jeg tilfeldigvis lånte på biblioteket sist jeg var på låningsferd og som jeg endte opp med å like ganske så godt.

“Hold Still” BY Nina LaCour

 

 

Noe av det fineste er når man er på biblioteket og titter på en bok og så er så nær å sette den tilbake i hyllen, men så bestemmer seg for å låne boka likevel og deretter finner ut at det var smart siden boka er fin. Akkurat slik var det med “Hold still”, en vakker og poetisk bok som fløt av gårde.

Dette er historien om Caitlin som forståelig nok er skikkelig deppa siden bestevenninnen hennes Ingrid nettopp har tatt selvmord. Og så handler boka om året etterpå og hvordan fotografi, Ingrids dagbok og nye venner hjelper henne gjennom sorgen og mot nye begynnelser.

Saken er at handlingen var grunnen til at jeg var litt usikker på boka før jeg lånte den for det kunne blitt for melodramatisk eller for mye som en sånn tv-film av det “rørende” slaget der alt egentlig er en smule kynisk når alt kommer til alt. Og det kunne blitt for deprimerende. Men i stedet var dette en levende bok og egentlig ikke særlig trist i det hele tatt til tross for det ukoselige temaet. Det er triste øyeblikk selvsagt, men det er befriende tomt for klisjéer og i det hele tatt utrolig fint skrevet.

For det første er det en svært realistisk bok, alt føles så ekte og så levende og man blir glad i karakterene. I Ingrid som var for trist for livet, i Caitlin som er bokas forteller og som man følger gjennom sorg, glede, kjærlighet og personlig utvikling, i Caitlins foreldre, Caitlins nye og gamle venner og så videre. Det er skapt karakterer som ikke føles oppdiktede, men reelle og som man gjerne vil lese mer om og det er så fint når bøker gir den følelsen, når de har så mye ved seg. 

Og jeg liker hvordan interessen for fotografi blir veldig sentral og hvordan det bygges et trehus, den nedlagte kinoen som til slutt rives og hvordan selvmordet til Ingrid er viktig, men samtidig ikke tar alt fokus, hvordan det samtidig er nok av mer glade øyeblikk og hvordan det skjer mye utvikling med Caitlin og hun lærer om seg selv og om livet.

Jeg liker ellers utdragene fra Ingrids dagbok, hvordan boka er skrevet i et flytende, poetisk språk som alene er grunn nok til at jeg har mål om å få lest det neste Nina LeCour gir ut uansett hva det er, jeg liker hvordan jeg syns det er ganske vanskelig å finne de rette ordene for å beskrive følelsene denne boka ga meg og jeg liker hvordan den var passelig lang og hadde en fin slutt.

Samtidig mangler det lille ekstra som forvandler en bok fra svært likbar til direkte elsk og jeg ble ikke følelsesmessig påvirket nok på en måte, det er en fin og interessant bok, men de beste bøkene får meg til å le eller få tårer i øynene og til tross for temaet i boka hendte ikke dette. Videre føler jeg ikke behov for å sitere i vei eller kjøpe en utgave og sette i yndlingsbokhylla, det holdt å lese denne boka denne ene gangen. Med det sagt er kommentarene mine mest pirking og hovedsaklig syns jeg “Hold still” var en virkelig fin bok som fortjener terningkast 5!
***

Da har jeg bablet litt om den boka og nå skal jeg drikke solbærtoddy og finne på geniale ting frem til jeg legger meg. Og så regner jeg med at neste blogginnlegg kommer enten fredag eller lørdag så da prates vi 🙂