Death of a Superhero!

Heisann! Utenom litt hoste er jeg nå frisk og det passer meg supert. Ellers leser jeg fine bøker og kommer til å være på en arbeidsplass fra ni til fem i morgen (slik som i sangen) så jeg får mindre fritid og det gjør meg ingen verdens ting. Og i går fikk jeg ny mobil av mamma som har wordfeud så nå kan jeg spille det jeg også og det gjør meg kjempefornøyd!

Men nå skal jeg anmelde en film! Jeg har jo vært på kino to ganger denne uka og den ene av filmene skal bables om nå. Og så avslutter jeg dette blogginnlegget med anmeldelsen min like greit:

 

(Siden jeg ikke fant noen engelsk trailer poster jeg heller en informasjonsfilm der to av skuespillerne snakker om filmen og man ser noen utdrag fra den.)

 

 

Death of a Superhero <3

 

Death of a Superhero handler om 14 år gamle Donald som elsker å tegne, gir faen i det meste og er redd for å være jomfru for alltid. I tillegg har han kreft. Det med kreft er viktig, samtidig som det på en måte er uvesentlig for man har ofte visse fordommer for krefthistorier i fiksjon i og med at kreft er en fryktelig sykdom som de fleste er litt redd og om man skriver en bok eller lager en film med dette temaet kan det bli for melodramatisk. Det er en klar balansegang med et slikt tema. Her behandles det riktig og til forskjell fra filmen «Restless» som jeg så i forigårs som var fin og vakker, men i bunn og grunn forglemmelig tror jeg at jeg vil huske «Death of a Superhero». Jeg har til og med store planer om å få lest boka «Death of a Superhero» av Anthony McCarten som filmen er basert på (interessant nok står visst Anthony McCracken bak manuset til filmen og).

 

Noen filmer fenger umiddelbart, de har dette ekstra som gjør at man vet man vil like resten etter at man har sett de første fem minuttene. Jeg tror skylden i stor grad ligger i tegneserieelementene. Donald har en egen fantasiverden i form av tegningene sine av superhelter, superskurker og femme fatale-naughty nurse skikkelser som av og til blir levende for ham. Og vi får liksom se deler av denne tegneserieverdenen i animerte sekvenser og dette ekstra elementet i fortellingen løfter en ellers mer ordinær historie og gjør filmen spesiell og forfriskende annerledes. For det er virkelig fantastiske tegninger og spennende tegneseriesekvenser og jeg liker hvordan det krydret filmen.

 

Videre likte jeg karakterene, særlig Donald som først og fremst er skikkelig sint på grunn av kreftsykdommen og som takler den ved å utfordre skjebnen og tegne graffiti og slikt, som man forstår fordi det er urettferdig og helt feil at noen skal ha kreft når de er 14 år, det er generelt feil at noen skal ha kreft i det hele tatt. Og jeg liker hvordan den største bekymringen hans ikke er å dø, men å dø før han har sex for jeg vil tro det er ganske realistisk med tanke på at han er rundt 14, 15 år. Jeg liker ellers Donalds nye psykolog Dr. Adrian King som til forskjell fra tidligere psykologer faktisk når inn og blir en venn for Donald. Og jeg liker Donalds nye venn Shelly som er hans første kjærlighet på mange måter og som er skikkelig smart, men som Donald gir faen. Generelt sett syns jeg i det hele tatt at karakterene i denne filmen er virkelig interessante og har mye ved seg.

 

Jeg liker skuespillet. Alle er skikkelig flinke, men Thomas Brodie-Sangster som har hovedrollen, Andy Serkis som spiller Dr. Adrian King og Aisling Loftus som spiller Shelly er de beste. Jeg liker som nevnt tegneserieelementet og jeg føler bare at denne filmen gjør alt riktig. Det er god musikk, en fin historie som aldri blir for sentimental, godt manus og alt det der, flinke skuespillere og en nydelig stemning ikke minst. Og det føles samtidig ikke for riktig, ikke for perfekt for der ligger faren når man ikke har noe å kommentere på. I stedet er det naturlig, rått og upolert og sånn sett på alle måter fint. Jeg var litt usikker på terningkast, men jo mer jeg tenker på denne filmen jo bedre liker jeg den så jeg tror jeg slår til med en sekser. Og om eller når den settes opp på kino utenom Filmfest Oslo vet jeg ikke, men om noen av leserne mine får sjansen til å se filmen «Death of a Superhero» bør de ta den.

jobb og selvopptatthet og kino og krimdikt og i det hele tatt en bablete Karoline som blogger og hilser “hallo!”

Jippi, nå er jeg bare bittelitt snørrete og hoster litt, men jeg kan puste og er generelt frisk! Og jeg syns det er litt rart at dette var tredje gangen på under et halvt år at jeg var forkjøla i og med at jeg før pleide å være det en gang i året, men har kommet frem til at det nok er relatert til mangel på frisk luft og aktivitet for jeg har sittet veldig mye i sofaen min i den arbeidsløse perioden som straks er omme.

Ja for nå er det bestemt, jeg har kommet inn på et jobbtiltak og skal jobbe fra mandag av (skal jobbe på en butikk og det er mer praksis, men likevel). Det blir fint for da vil jeg også kunne svare tiltak når jeg sender meldekort og med det få inn litt mer penger og det er ikke sånn at penger er noe stort problem (er langt fra rik, men klarer meg på rundt 1000 kr i uka og da er alt av middager og kafébesøk og eventuelle mer unødvendige innkjøp inkludert), men likevel, det blir fint. Dessuten er det slik at hvis jeg har masse tid som kan brukes til skriving, nintendo, nettspill og youtube-besøk brukes det til mest av de siste to alternativene og med en gang jeg har litt mindre fritid begynner jeg også å bruke den fritiden jeg faktisk har mer fornuftig. Så ja, jeg går en fin mars i møte 🙂

Ellers så har jeg tenkt litt på hvordan selvopptatthet både er en positiv egenskap og en negativ egenskap. For det høres ikke så fint ut, det høres slemt ut, men på samme tid er det to sider av hver sak og jeg føler min egen selvopptatthet har en del fine ting ved seg. Saken er at jeg prioriterer meg selv først. Jeg tenker på andre, men jeg er i bunn og grunn mest opptatt av mine egne behov og det har hjulpet meg en masse for jeg lytter til meg selv. Mange bare fortsetter og glemmer å ta hensyn til det hvis de er slitne eller lei eller andre ting, men jeg stopper opp. Noe av greia er at jeg har lest sånne bøker om ulike intelligenstyper og mens det definitivt er språklig intelligens jeg har mest av kommer personlig intelligens på en klar annenplass og denne personlige intelligensen gjør at jeg kjenner meg selv. For jeg gjør det, veldig godt. Jeg vet akkurat hvilke ting som gjør meg glad, hvilke ting som får meg nedstemt, hva slags ting jeg liker best og hvilke ting jeg ikke liker og jeg tror det er en utrolig god egenskap sånn egentlig for da er det lett for meg å være tilfreds mesteparten av tiden siden jeg vet akkurat hvordan jeg kan bli tilfreds igjen hvis jeg mot all formodning ikke er det. Og man skal ikke tenke bare på seg selv og glemme andre helt, men å være flink til å være snill mot seg selv tror jeg bare er sunt.

Før denne helga hadde jeg forresten en maaaasse planer for denne helgen om å se kjempemange filmer under Filmfest Oslo og å dra på mange av arrangementene siden det også er en krimfestival i disse dager, men så var jeg forkjølet noen dager og det kræsjet med litt andre ting og ulike omstendigheter som fører til at jeg nå har ganske få planer. Til gjengjeld er de planene jeg faktisk har veldig fine. Jeg har kjøpt festivalbånd til Filmfest Oslo og billetter til to filmer så nå skal jeg på kino og se Restless i kveld og Death of a Superhero i morgen kveld. Og jeg hadde tenkt å se Hugo, men den kommer på kino om kun to uker og da kan jeg like gjerne se den da i stedet. Dessuten vil jeg da kunne bruke en av firmabillettene jeg har kinomessig sett 😉 Og jeg gleder meg til å se både Restless og Death of a Superhero selv om begge høres ut som rimelig triste og inneholder kreftsyke ungdommer. Restless særlig ser jo direkte vakker ut hvis traileren er til å stole på <3

Sist, men ikke minst i dette bablete lille innlegget: http://www.dagbladet.no/2012/03/02/kultur/litteratur/bok/gert_nygardshaug/krimbok/20464245/ Dagbladet har en liten krimdiktkonkurranse, jeg ble henrykt i går da jeg oppdaget det for dikt er gøy (særlig nå når jeg har blitt bare mer bestemt på at det er dikt på rim som er mest karolinsk) og jeg har kanskje ikke så mye krim-erfaring, men om jeg kan skrive påskekrim kan jeg jaggu skrive krimdikt og =D Så det skal skrives i vei og for å avslutte dette innlegget tenkte jeg å poste to krimdikt jeg skrev i går for å øve meg. Ingen av disse diktene skal sendes inn til konkurransen, de er ikke såpass fantastiske, men de er kule nok til å poste her:

I løpet av dette diktet dør en edderkopp

Diktet spinner fra a til å, edderkoppen likeså,
ei vitende, kjære, om skjebnen den skal få,
tankene går til dens vev her nå

Vårsol skinte fra himmel ned, edderkoppen likte det,
alt var herlig der den gikk opp et ben uten trafikk,
regnet da ikke med beneiern’s blikk

Med et pang kom død, min venn, edderkoppen endte hen
i en pøl med spredte bein, knust av en gedigen stein,
som før mordet var ganske ren

Men hvem sto bak dette komplott, en stein mot en edderkopps skrott,
om en bare kunne vite, det sier oss ikke lite,
regn med et svar eller svar i en kommentar

(Edderkoppdiktet er jo fullt av nødrim og klinger ikke godt nok rytmisk sett, men det er jo litt smart og det hadde vært kult å skrive et nytt og bedre krimdikt med lik form og der man også kan lese hvem morderen er ut av diktet hvis man tenker seg litt om.)

En morders bekjennelse

Jeg er en jævel til å drepe
og en jævel til å gå
veldig fort fra åstedet
der mordet skjedde nå,
nå ligger det kun smuler
igjen og det får holde,
jeg slikker meg om munnen,
jeg myrdet en skolebolle


(Men på samme tid har jeg veldig sansen for tekster der noen dør og så viser det seg at det er noe spiselig, det appellerer til min noe rare og sikkert ganske håpløse humor og det siste diktet er jo faktisk sant. Så jeg må tenke meg grundig om skjønner jeg.)
***

Så nå skal jeg skrive kriminelle dikt og dra på kino og slikt og så blogger jeg sikkert igjen på søndag 🙂