Om en fin og super lørdag og alt den inneholdt :)

I dag har vært veldig fin og full av hendelser! Dagen startet med å levere bøker til Fretex fordi jeg trenger å bli kvitt bøker for å få plass i bokhyllene til nye bøker og jeg har innsett at jeg har bøker jeg ikke kommer til å lese (noen som jeg har lest nok ganger, noen jeg ikke har lest, men ikke har nok interesse for), dessuten fortjener bøker et nytt liv og nå ender de forhåpentligvis opp i bokhyllene til folk som faktisk kommer til å lese og like dem 🙂 Så dro jeg på loppemarked på Majorstuen Skole der det var så stappfullt av mennesker at det var til å bli sprø av, men helt verdt det uansett siden jeg nå er den glade eier av

  • December Boys (film jeg har lyst til å se mest fordi Harry Potter er i en sentral rolle, dvs. Daniel Radcliffe da, men jeg liker å bare tenke på ham som Harry Potter på en måte)
  • American Dreamz (film jeg har sett flere ganger, men den har scener som er såpass geniale at den fortjener en plass i filmsamlingen min)
  • Nanny McPhee (film som virker søt og sjarmerende og sikkert er fin på en litt eventyrlig måte)
  • Blades of Glory (film som de sendte på tv en gang i fjor og som jeg så og likte kjempegodt, definitivt den morsomste kunstløpfilmen som er laget)
  • Cool World (film jeg aldri har hørt om før som hadde kult cover og som jeg tror kan være underholdende)
  • En Skrue Pocket-bok (tegneserier er gøy og jeg er fan av Donald Duck)
  • The Sims 2-dataspill (fordi jeg hadde det for lenge siden, men ikke har det lenger og jeg nå jo har en data som man kan spille dataspill og dvder på, dessuten liker jeg så godt og lage figurer og hus selv om jeg gir blaffen i alt det andre)

Jeg koste meg ellers med en brusflaske og en bolle får slikt er essensielt på loppemarkeder, men lot være å titte på klær og vesker siden jeg etter å ha kjøpt tingene nevnt overfor var lei av å gå i kø og det uansett var kongen av kaos. Praktisk nok for lommeboka mi begynner forøvrig loppemarkedsesongen å ta slutt for våren nå og jeg har uansett ikke tenkt å dra på flere loppemarkeder før til høsten selv hvis noe dukker opp. Rundt kvart på ett var jeg på Stortinget t-banestasjon og da gikk ferden til Det Norske Teateret siden jeg plutselig har bestemt meg for å dra på dette. Billettene kosta bare 250 kr, noe som ikke er så dyrt sånn i den store sammenheng så jeg spanderte på meg en billett og skal nå se teater på torsdag. I tillegg har jeg jo fra før av billetter til Evig Ung på lørdag 5. mai så neste uke blir teatermessig sett ganske super =D Og her ser vi forøvrig grunnen til at jeg aldri vil bli rik for det er som om penger brenner i lommeboka mi og jeg har lyst til å kjøpe ting hele tiden. Men jeg føler at jeg likevel bruker penger fornuftig og uten for store overdrivelser og uansett høres en musikal om Svartedauden fryktelig spennende ut, jeg husker jo da jeg var tretten eller noe sånt. Da leste vi “Det kom et skip til Bjørgvin i 1349” av Torill Thorstad Hauger i klassen og hadde sånne oppgaver om å tegne tegninger fra boka og jeg syns det var skikkelig interessant lesning. Og jeg syns i grunnen Bergen bare kunne ha fortsatt å hete Bjørgvin for min del, det er jo et melodisk og velklingende navn. Men det er jo litt som hvordan jeg alltid til dels har tenkt på Stovner som Stubnar etter at jeg fant ut at Stubnar var det gammelnorske navnet for hjemstedet mitt. Gammelnorske navn og sånt er uansett fint 🙂

Anyway, etter å ha brukt bankkortet mitt på (u)fornuftige ting som en teaterbillett så dro jeg på Hovedfilialen! Irriterende nok har de ikke fått inn så mye nytt og spennende på musikalcd-fronten på en stund nå og en kan selvsagt innvende at musikalcder nok generelt sett ikke er det som lånes mest, men likevel. På den annen side har å låne musikalcder blitt en smule overflødig når det jo finnes ting som Spotify og Youtube og jeg uansett har en del musikalcder selv, så det spiller ikke så stor rolle. Jeg lånte altså ingen filmer eller cder, men har tatt det igjen ved å låne disse syv bøkene

  • Sitt ikke inne når håpet er ute av Dag Evjenth (bok med dikt og slikt som virka morsom og sjarmerende, ikke minst fordi det ser ut til å være mye rim og rytme og jeg er skikkelig tilhenger av sånt)
  • Henry Tumour av Anthony McGowan (coveret og synopsiset og alt ved denne boka gir et inntrykk av en siterbar, morsom og svært underholdende affære som vil være midt i blinken for meg)
  • Starbook av Ben Okri (denne boka har nydelig cover og ser riktig eventyrlig ut og jeg er riktignok litt usikker på den, men den er verdt et forsøk)
  • Angelmaker av Nick Harkaway (jeg har hørt at denne boka skal være veldig bra og satser på at det stemmer)
  • Habibi av Craig Thompson (grafisk roman skrevet av mannen bak “Blankets” som er en av de bøkene jeg virkelig elsket)
  • Gangsta Granny av David Walliams (man MÅ lese en bok med en sånn tittel, det er faktisk et must)
  • The tale of Desperaux av Kate Williams (filmen var så som så, men boka er sikkert mye bedre og det vil uansett være fin lesning)

Og om jeg leser alt jeg lånte veit jeg ikke enda, men det kan godt hende det dukker opp en og annen anmeldelse for det er masse her som sikkert blir flott lesning! Å som jeg elsker bøker <3

Etter biblioteket dro jeg innom Saga i håp om at dagens aviser skulle være der (det var bare Dagbladet), følgelig skal jeg sjekke biblioteket på Stovner om de har noen “lese lørdagens aviser”-mulighet og hvis ikke så går det fint det og. Liker uansett ofte å unngå å kjøpe aviser for jeg leser dem jo bare en gang. Så dro jeg på McDonalds for enkelhets skyld og fordi man ikke har tid til hva som helst når man skal på kino eller andre ting under to timer senere og etter det dro jeg til Colosseum, fine flotte Colosseum der jeg så Hunger Games-filmen. Og egentlig var selve planen for dette innlegget å skrive en anmeldelse av den, men jeg fikk lyst til å bable mer generelt om min fine og begivenhetsrike lørdag. Dessuten er det ikke så mye å si, jeg likte filmen, syns det var en god tolkning av boka og var minst like  engasjert som når jeg leste første boka (og de neste to i triologien). Og det finnes mange ting jeg ville ønsket annerledes med Hunger Games som serie, men det er underholdende, mørkt og svært effektivt.

Så jeg har sett en god film og funnet på fine ting og nå er jeg hjemme og ganske trøtt etter en lørdag full av planer. Og derfor skal jeg avslutte dette innlegget, legge meg og siden blogge igjen på tirsdag, da med et oppsummeringsinnlegg tenker jeg. Livet er fint! 🙂

 

Om da jeg trodde Sagene Samfunnshus og Sagene Festivitetshus var akkurat det samme (noe det ikke var)

Som regel går ting som jeg har planlagt det, men ikke i dag. Nå sitter jeg hjemme i leiligheten og skal skrive om hvordan denne dagen har vært spennende og eventyrlig rett og slett fordi den har blitt helt annerledes enn forventet, delvis på en negativ måte. Jeg skulle hit: http://kulturpotetene.no/blog/2012/02/22/velkommen-til-showcase/ og hadde gledet meg skikkelig. Talentulle utøvere, derav mange fra Bårdar, sanger fra musikaler og show, kort sagt himmelen. Det ble dog ikke noe av…

Men la oss begynne med begynnelsen. Onsdag morgen, jeg sover forbi vekkerklokka, står ikke opp før kvart over syv og lager så frokost (dvs. spiser bringebær og sprøstekt løk faktisk, drikker solbærtoddy) og sjekker internett. Og når klokka er nesten åtte begynner jeg å gjøre meg klar (kle på meg, pusse tenner, alt det der). Mens jeg er i ferd med å ta på strømpebukse (som jeg bruker stadig vekk for tiden siden man fortsatt må ha det under om man har på skjørt og jeg har gått helt over til skjørt fremfor bukser) oppdager jeg at jeg har fått to små sår på en finger som blør. Det er ikke snakk om mye blod eller store sår, men det tar likevel ti minutter før det slutter å blø fra dem og først da drar jeg hjemmefra. Jeg rekker dermed ikke t-banen jeg pleier å ta og må ta den neste. Heldigvis rekker jeg jobben med god margin likevel, særlig fordi sjefen som låser opp ikke rakk en buss hun skulle ta og selv er forsinket. Dette gjør at jeg må stå ute og vente noen minutter og de benytter jeg til å lese selv om det er alt for kaldt for å lese utendørs om morgenen sånn egentlig. Så er det jobb, timene flyr av gårde, dagen spinner og spinner og plutselig er klokka kvart over fem og jeg drar fra jobb, tar t-banen til Nasjonaltheateret og spiser på tikka masala på en restaurant på Paleet. Jeg leser Hunger Games bok 3, jeg drikker vann, jeg er strålende fornøyd for jeg skal på en forestilling med utdrag fra musikaler.

Halv syv tar jeg bussen til Sagene for mens veianvisningene på Facebook er noe annerledes viste Ruters nettsider at Sagene Samfunnshus var der. Arrangementet skal jo være på Sagene Kulturhus (eller Festivitetshus) og jeg regner med at Sagene Samfunnshus og Sagene Kulturhus bare er forskjellige navn for det samme stedet. Så er jeg på Sagene og tar en kopp kakao mens jeg leser videre inne på en kaféting på Sagene Samfunnshus til klokka 19:15 da jeg bestemmer meg for å finne ut av hvor forestillingen skal være. Jeg spør ymse folk og en gammel dame mener at det nok er opp en trapp og inn en dør rett ved og at de sikkert ikke åpner der før halv åtte så da går jeg opp denne trappen og til den lukkede døren mens jeg føler meg ganske bekymret. Det er ingen mennesker her oppe, alt er stille, jeg er patetisk og begynner å gråte og ringer mamma i desperasjon siden jeg ikke skjønner noen ting og dette uansett var et arrangement jeg hadde gledet meg enormt til. Hun lar meg prate med broren min som sjekker noen ting på nettet for meg før han foreslår at jeg ringer 1881 og spør om veibeskrivelser. Dette blir neste trinn og jeg ringer og får forklart en vei som jeg klarer å huske og følge helt perfekt frem til et sted på Sagene like ved Akerselva der veiene løper litt forskjellige retninger. Her spør jeg ymse folk om hjelp og får litt forskjellige tips og innser at jeg er elendig til å følge veibeskrivelser, særlig fordi jeg er dårlig med gatenavn så vel som geografi og uansett ikke har så veldig god stedsans akkurat. Men jeg prøver meg frem selv om klokka nærmer seg åtte og jeg nok vil komme forsinket uansett, forestillingen skal nemlig starte halv åtte. Men etter en veibeskrivelse som jeg følger ganske nøye, men som fører meg tilbake til Grünerløkka i stedet gir jeg opp og tar trikken til Jernbanetorget og deretter t-banen hjem.

Så jeg var og er litt skuffet siden dette var en av de teaterplanene mine jeg hadde gledet meg mest til. Trøsten er at dette var en forestilling med utdrag fra musikaler og ikke teater i samme stil som de andre teaterplanene mine. I tillegg hadde jeg bestilt billetter, men man skulle betale i døra og derfor har jeg ikke tapt noe penger uansett. Dessuten har dette en del positive følger for jeg er optimist og finner noe fint ved alt!

1) Vi fikk skrittellere på jobben i stad som vi skal ha med oss overalt for å oppfordre oss til å gå så mye som mulig. Og i dag har jeg gått over en kilometer på jakt etter ting jeg ikke fant frem til og følgelig vil jo skrittellerscoren være super sikkert 🙂 Jeg skal skryte av det på jobb i morgen tenker jeg!

2) Jeg lærte at hvis man skal dra på et arrangement bør man ikke gå ut i fra at Sagene Samfunnshus er det samme som Sagene Festivitetshus og at hvis det er en veianvisning på Facebooksiden til arrangementet bør man følge den fremfor å stole på det man finner ut ved å sjekke Ruter.

3) Det har jo vært en veldig interessant dag i dag, greit så gikk ikke alt etter planen, men jeg fikk en fin spasertur, ble bedre kjent i Sagene/Grünerløkka-området og kunne se på fine Akerselva.

4) Av alle teaterplaner jeg har hatt i det siste er dette den eneste som ikke er et teaterstykke, men mer en forestilling med utdrag fra musikaler så teknisk sett er det den mest praktisk å gå glipp av selv om jeg selvsagt ideelt sett hadde fått vært der. Og med både “Rent” og “Evig Ung” veit jeg helt hvor de skal settes opp og det er ingen farer for å surre rundt på Sagene i en times tid. Jeg vet riktignok ikke hvor “Spelling Bee” skal settes opp eller nøyaktig når, men det finner jeg ut av nærmere det arrangementet og da skal jeg følge veianvisningene på Facebooksiden for arrangementet nøyere i stedet for å trekke dumme slutninger og dra dit på forhånd etter jobb en dag eller noe sånn at jeg, når dagen kommer, kan dra rett dit og være på plass uten fare for en gjentakelse av i dag.

Når alt kommer til alt er jeg ganske så tilfreds akkurat nå for ja, jeg hadde sikkert hatt det supert og gått ut fra lokalet nynnende på musikalsanger og i strålende humør, men jeg er i ganske godt humør uansett, har fine planer også til helgen (bibliotek og kino) og har både en fin historie å blogge om (dette) og nye erfaringer å ta med meg videre =D Og nå skal jeg jaggu lage solbærtoddy og lese videre på siste Hunger Games-boka, i tillegg til å lytte til musikalmusikk på Spotify og spise salte drops jeg kjøpte i stad og fortsette å ta livet med et smil.

Og nå skal jeg blogge igjen på lørdag kveld etter at jeg har sett Hunger Games-filmen på kino. Vi bables! Og så har jeg funnet en helt genial musikkvideo som jeg herved skal avslutte dette innlegget med:

 

Babbel, poesi og himla fine planer :)

Heisann! Det er mandag, ny uke, nye muligheter og to dager til en dag som er nødt til å bli kongen av episk siden jeg skal på dette: http://kulturpotetene.no/blog/2012/02/22/velkommen-til-showcase/  og av alle teaterplaner og andre planer jeg har fremover er dette en av de tingene jeg gleder meg mest til for det skal være masse sanger fra show og musikaler så jeg kommer til å være i himmelen. Så først på onsdag er det jo jobb og deretter drar jeg på den ene restauranten på Paleet tenker jeg for der har de indisk mat og nanbrød og det vil ikke koste meg mer enn 125 kr i følge nettsida til restauranten og det er jo ganske grei og så tar jeg buss eller trikk i følge Ruters henvisninger og satser på at jeg finner frem for jeg har ikke vært på Sagene Kulturhus før, ergo blir det en ny erfaring også det. Og Showcase-greia koster 100 kr som man betaler i døra og det er jo ikke så mye. Ååå, jeg gleder meg!

Og mens jeg jo er og alltid har vært musikalelsker er det liksom i ekstra stor grad nå for tiden. Jeg tenker på musikaler og teaterstykker jeg vil se eller skal se eller drømmer om å se stadig vekk og jublet da Bonnie & Clyde-musikalcden dukket opp på Spotify siden jeg researcher hvilke musikalcder som skal komme ut når hele tiden og det uansett er praktisk med alle slags muligheter til å lytte til musikalcder frem til de eventuelt skal bestilles (har storslagne planer om en shoppingtur på Amazon.com i slutten av mai som en tidlig bursdagsgave fra meg til meg, det er en av mine fine nyere tradisjoner). Spotify er perfekt når det gjelder “lytte til musikalcder man ikke har” =D

Ellers har jeg tenkt meg på Hovedfilialen på lørdag for å låne i vei og etter det igjen tror jeg jaggu at jeg skal få sett “Hunger Games”-filmen på kino for nå er jeg nesten ferdig med bok 2 og skal snart begynne på treeren og første boka har jo blitt filmet tross alt og jeg er nysgjerrig. Og jeg liker bøkene veldig godt for de er sabla spennende. Dessuten vil det bli perfekt når jeg har lest hele triologien for da vil jeg kunne lese alt om Hunger Games på tvtropes, spoilerne også og det vil ikke være spoilere siden jeg vet det. Jeg var forøvrig litt uheldig stad spoilermessig sett og leste ved et uhell noe av siste siden av boka som gjør at jeg er enda mer intenst nysgjerrig på treeren. For det skjer visst spennende ting ser det ut til!

Jeg har egentlig ikke så mye å prate om i dag. Livet er fint og jeg har det gøy, men det er liksom ikke så mye spennende å skrive om før på torsdag (teatergreia på onsdag må dokumenteres) og søndag (Hunger Games-filmen som skal sees). Men jeg kan jo avslutte med å poste to av diktene jeg har skrevet denne måneden siden jeg har et sånt “skrive et dikt hver dag i hele april”-prosjekt som jeg faktisk har klart å holde ved like (selv om mange av diktene jeg har skrevet er helt elendige). Jeg tenker som så at det uansett gjør at jeg skriver hvert fall noe hver dag og det er bedre enn ikke noe og hvis man skriver 30 dikt må jo noen av dem faktisk bli ålreite. Her er to av diktene jeg har skrevet hvert fall:

Fine ting å tenke på

Jeg tenker først på solbærtoddy,
varm og sterk og god
og deretter på sjokoladeboller,
jeg tenker så på godteri og cola,
like tro
og deretter på fine spillkonsoller

Så tenker jeg på planer
om teater, kino, kos
og alt det andre jeg kan finne på
som å skrive, lese, tegne
eller utdele litt ros
til andre så de smiler like så

Jeg tenker like etter
på familie og venner
og alle jeg vil at skal ha det bra,
så tenker jeg på blomster,
hestehov og løvetenner,
at våren er her gjør meg veldig glad

Musikaler vies og en tanke,
ingen tvil om det
og min leilighet og mammas badekar,
jeg kan tenke på så mangt,
mitt fine skjørt og sjelefred
og at jeg nå snart har en dikt-ting klar

Og helt til sist så tenker jeg
på mine yndlingsdyr,
elefant og katt og meitemarker kjære
og alt jeg skulle tenkt på,
for eksempel eventyr
eller alt det fine jeg en dag kan være

For man kan tenke på teite ting,
men det er jeg så lei,
for verden er så fin, så fin
og alt vil gå min vei
om bare smilet er på plass
så kan alt ende bra
mens jeg tenker litt på fine ting
som gjør meg blid og glad

og

Bølgevarsel

Hva bølgene forteller vet jeg ikke,
budskapet kommer på et susende,
hemmelig språk,
et jeg leser ukjente eventyr inn i

Flaskepost kanskje,
herjinger blant fjerne pirater
og sirener som synger om natten

sanger som varsler noe,
akkurat som bølgene

om jeg bare lytter lenge nok

Det er de diktene jeg har skrevet denne måneden som jeg liker best så langt. Jeg håper de faller i smak! Men nå må jeg lage meg middag før det blir aldeles for sent for sånt, ikke minst fordi jeg skal ha besteste middagen i verden for tiden, laks med wokede grønnsaker og sweet chili saus. Nam nam, jeg vil nok kose meg 🙂 Og så blogger jeg nok igjen på torsdag!

Oslotrikken og andre fine ting =D

Jeg håpet jo at den forrige posten min ville interessere flere, men ja ja, nytt innlegg, nye muligheter 🙂 Det er som med livet det, hvert minutt bringer noe nytt ved seg, alt kan skje og det gjør livet spennende! Og i et tidligere innlegg nevnte jeg en gutt jeg syns er utrolig søt som jeg ville invitere på kafé en dag og nå skal vi på kafé i morgen. Jeg liker ham veldig godt, men det skal han selvsagt aldri få vite for jeg tviler sterkt på at han liker meg på den måten, men uansett, han må jo syns jeg væffal er hyggelig å tilbringe tid sammen med siden han er villig til å treffe meg på en kafé og jeg er så himla spent og håper jeg ikke virker helt patetisk. Men det kan jo bli fint <3

Ellers har jeg nå lest ut første boka i Hunger Games-serien og skal til å lese bok 2 og Suzanne Collins, du er god! Jeg har av en eller annen grunn ikke trodd at Hunger Games-serien ville være helt min greie på grunn av konseptet, men det er så sykt engasjerende skrevet og jeg får lyst til å skrike til karakterene når de oppfører seg som idioter og skrike til Suzanne Collins herself når karakterer som jeg liker kjempegodt dør, jeg blir så revet med og det er jo et kvalitetstegn. Håper resten av serien er like spennende 🙂

Og så var jeg jo på teater igjen i går og det skal jeg bable om i en litt annerledes anmeldelse. Jeg så nemlig “Oslotrikken -minutt for minutt for minutt” på Oslo Nye Teater og jeg tror faktisk jeg så den siste forestillingen av dette stykket. Følgelig blir denne anmeldelsen ikke en grunn til hvorfor du bør se “Oslotrikken”, men hvorfor du skulle ha sett den og jeg setter i gang NÅ!

Hvorfor du burde ha sett “Oslotrikken” på Oslo Nye Teater

 

Turen begynner i bakgården til Centralteateret på en trikkeholdeplass. Her er det billettautomat på plass og billettkontrollør og man venter litt i vei før man entrer salen, en koselig sal som på alle mulige måter føles vennligsinnet. Det er som om omgivelsene hvisker til deg “vær velkommen, sett deg til rette, vi vil deg bare vel” og da er det ikke annet å gjøre enn å lytte. Publikum setter seg, småprater litt og snart dukker skuespillerne opp og snart er vi på trikketeater, vi sitter i trikken selv på en måte og er på en fascinerende reise gjennom tid og rom. I begynnelsen er vi passasjerer mens Kari-Anne og Anne-Kari Marstein (spilt av Birgitte Victoria Svandsen og Eli-Anne Linnestad) guider oss under reisen og trikkesjåfør Elvira Syvertsen (Kari-Ann Grønsund) kjører oss av gårde. Og det er trivelig. Mens jeg må innrømme å ha sett mer engasjerende teaterstykker, så er det hele koselig og det er så gjennomført. Hvordan de har et filmlerret som gjør at man virkelig føler det som om man sitter i en trikk, hvordan man står på en trikkeholdeplass før man entrer teateret og dørene som lukkes og åpnes under hele reisen. Og så, toppen av kransekaka, hvordan vi liksom har dratt tilbake i tid til 17. mai 2011 rett før pausen og der derfor serveres pølser og selges kaffe, saft og vafler i bakgården! Fenomenalt, stilig, innmari kreativt. Deretter andre akt, en akt som riktignok er ganske annerledes enn første akt siden stykket nå tar en ny vending og er mer en litt forskrudd, men riktig søt kjærlighetshistorie der man får lyst til å “awww”-e litt i kor med resten av publikummet (medpassasjerene).

“Oslotrikken” er et teaterstykke med stort hjerte, et stykke som kanskje ikke har det største budsjettet eller den mest klare tråden, men som tar igjen på å gjennomføre trikkekonseptet inn til fingerspissene og skape teater der man går smilende ut av lokalet, litt gladere enn man var da man gikk inn 🙂

Og greit nok, “Oslotrikken” er ikke et perfekt teaterstykke. Det virker for eksempel som om man ikke har visst helt hvilken retning man vil ta stykket og derfor spenner det litt hit og dit og forsøker å være mye på en gang. En trikketur, en slags hyllest/parodi på tv-konsepter som “Hurtigruten”, en tidsreise og en kjærlighetshistorie. Og mens jeg liker randomhet så er det litt for randomt. I tillegg er jeg ikke sikker på målgruppen for det er allsang av trikkesanger og man blir til tider bedt om å vinke (ting som jeg ellers har sett oftere på barneteater før), samtidig som den guidede turen gjennom Oslo i begynnelsen av stykket fikk de eldre personene blant publikum (noe det tilfeldigvis var en del av) til å nikke gjenkjennende. Jeg syns ellers at karakterene ikke var helt definerte nok.

Men samtidig er alt bare små bagateller for det viktigste er stemningen og mens jeg liker flere teatre føler jeg at det liksom er en egen atmosfære på Oslo Nye Teater. Man føler seg nærmere teateret og skuespillerne der enn på mange andre teatre og jeg har hatt noen av mine herligste teaterøyeblikk akkurat på Oslo Nye Teater, jeg får til og med litt lyst til å flytte inn, være teaterfantom der eller noe sånt. Og det er aller mest derfor du, kjære leser, burde ha sett “Oslotrikken” for det er så trivelig. Det er deg og dine medpassasjerer på en reise full av kreative innfall og med skuespillere som har det kjempeartig og skjønne musikalske øyeblikk.

Ikke perfekt, men en sterk firer og nok en grunn til å være fan av Oslo Nye Teater!
***

Da har jeg skrevet en kort anmeldelse av et fint teaterstykke og forøvrig bablet litt om andre ting og tang og nå skal jeg finne på noe annet (Nintendo for eksempel) og så kommer nok neste blogginnlegg på mandag. Vi bables!

 

 

Pikachus fabelaktige tirsdag =D

Heisann! Jeg liker livet mitt fortsatt. Riktignok syns jeg det er synd at aviser bare vil være deprimerende de neste ti ukene siden det som kjent pågår en storslagen rettsak og dette vil medføre mer detaljer enn man ønsker seg (jeg har en slags ide om å, når jeg en gang i blant leser aviser fremover,  late som avisene starter etter sporten og med det bare lese kultur og underholdningssidene og tegneseriene, men vi får se hvordan det går). Og jeg syns og det er skikkelig kjipt at ikke alle har det like fint som meg for det er så mange som fortjener det mye mer enn meg. Men i hovedsak er ting flott og en av grunnene er at jeg nå har fått tak i en trepakning med alle tre Hunger Games-bøkene, nå skal jeg jaggu få lest den serien jeg også sånn at jeg deretter kan se filmen som har kommet på kino og sammenlikne og alt det der 🙂 Har alt begynt på første boka i triologien og liker den godt så langt! Men nå tenkte jeg å gjøre en av de mange tingene man kan gjøre som forhåpentligvis kan resultere i at bloggen min er en glad oase der man kan glemme bort virkeligheten litt. Jeg skal nå fortelle om en tirsdag i mitt Pikachu-kosedyr (kjøpt på fredag sammen med et elefantkosedyr, fryktelig smart bruk av 68 kr) sitt fascinerende liv i form av en slags fotonovelleaktig dings =D

Pikachus fabelaktige tirsdag!

Pikachu er veldig mye rart, deriblant et lite kosedyr som starter tirsdagen stående på fanget til Karoline. Der står han og ser opp på henne fordi han på mange måter er litt som en hund, vet at et meget uskyldig og inntrengende blikk vil føre til kos og oppmerksomhet (noe som for så vidt stemmer). Etter denne eventen ser Pikachu ut av vinduet med en viss skepsis siden dette er en tirsdag som starter med snø, store flak som ikke legger seg, men som likevel er litt irriterende når en solfylt og varm mars fikk en til å tro at det var skikkelig vår. Men Pikachu når samme konklusjon som sin kule og episke eier, Karoline, han skal ta det med et smil. Og det er i grunnen praktisk siden kosedyrs evne til å skifte ansiktsuttrykk uansett er noe redusert.

Etter litt om og men har Pikachu fått sin eier til å rive seg løs fra internett og Spotify og forlate leiligheten med Pikachu pakket med for anledningen, komfortabel og blid i Karolines finfine veske. Og etter en t-banetur Pikachu finner noe kjedelig, i og med at Karoline sitter og leser Hunger Games (bok 1) hele veien og han bare sitter i veska, er de framme på Majorstuen der Pikachu gjør dagens gode gjerning i form av å bli med Karoline på storslagne innkjøp av en muffins og en bolle, ting noen ungdommer selger til inntekt for Redd Barna. Pikachu er strålende fornøyd da Karoline tar bilde av ham foran fangsten, det er noe eget med å fotograferes foran koselige nam nam-ting.

Deretter er det fortsatt snakk om ti minutters tid før Karoline og Pikachu må komme seg på jobb og slikt og dette betyr Pikachu til å lese litt i Hunger Games selv. Pikachu har nemlig sansen for bøker selv og er til kosedyr å være overraskende stø i engelsk 🙂 Det farlige er at man nesten glemmer tida helt om man sitter sånn ved et bord og leser før arbeidstid, men alt går fint og Karoline er på plass presis og da med Pikachu nok en gang trygt plassert i veska.

Utenom å lese litt bruker Pikachu mesteparten av dagen til å spille Textwist (et ordspill som er nesten like fengende som Wordfeud, men som man ikke spiller mot andre, her er målet heller å slå sin egen rekord), når han ikke leser altså. Siden Pikachu er et særdeles hjelpsomt og snillt kosedyr tilbyr han seg å hjelpe Karoline med hennes spennende arbeidsoppgaver, men forskjellige omstendigheter fører til at Pikachu heller sitter på pauserommet og spiller mobilspill eller leser, noe som går helt greit. Og slik går timene…

Plutselig, som ved et trylleslag, er arbeidsdagen over og snart nok sitter de på t-banen der Pikachu ser ut av vinduet på utsikten, en utsikt han finner meget interessant.

Han syns det óg er pent og interessant på Karolines yndlingskafé der Karoline spiser en kanelbolle og drikker kjempegod kakao. Pikachu konkluderer med at han mer enn gjerne drar til denne kaféen igjen!

Like etter at de en stund senere kommer hjem til Karolines leilighet spiser Karoline og Pikachu spagetti med kjøttsaus som middag. Og Pikachu syns dette er fint, veldig fint. Han smiler og koser seg og gleder seg over hvor hyggelig denne tirsdagen har vært.


Og nå skal han sjekke internett mens Karoline spiller litt Nintendo 64. Vi får håpe han koser seg =D
***

Det var litt om Pikachus tirsdag og samtidig litt om min. Og nå skal jeg altså spille litt Nintendo før jeg skal gjøre andre fascinerende tirsdagsting. Mitt neste blogginnlegg kommer forøvrig på fredag og handler antakelig om et nytt teaterstykke så det blir nok fint. Da bables vi!

Postkort fra Lillebjørn

Heisann! I går var magisk for da var jeg på loppemarked (og fikk med det tak i en del nye klær, de hadde sånn “fyll en pose for 50 kr”-greie) og deretter på vandring nedover Bogstadveien (de hadde bilfrie dager og markedsgreier, jeg kjøpte dog intet) og etter det igjen var jeg på teater med mamma og onkel A og onkel C før vi dro på indisk restaurant. Og i dag har i grunnen også vært magisk for nå er jeg endelig på Pottermore jeg også og jeg har havnet i Rawenclaw (samme som Luna Lovegood, min favoritt i Harry Potter-universet, jeg er av den grunn meget fornøyd)!

Ellers kunne jeg postet bilder av kleskjøp og bablet om en hel masse rart, men jeg tenkte faktisk å komme rett til poenget som er teater, nærmere bestemt teateranmeldelse. For jeg har jo sett “Postkort fra Lillebjørn” og sånt må bables om =D Og så skal jeg blogge i neste omgang enten tirsdag eller onsdag! Livet er fint, teater er fint, nå skal jeg spise sjokoladebolle og drikke solbærtoddy straks og det er helt episk!

 

 

Postkort fra Lillebjørn

 

De fleste i Oslo (og Norge generelt for så vidt) har et forhold til Lillebjørn Nilsen. Om det så bare er å ha sunget Haba Haba av full hals som barn eller å ha lyttet massevis til «Tanta til Beate», blitt rørt av «Stilleste gutt på sovesal 1» eller å ha sunget «God natt Oslo» når en kveld glir over i natt så er Lillebjørn Nilsen noe man har vokst opp med på lik linje med andre gitarkamerater eller for eksempel Jahn Teigen. Og det er noe koselig med slike viser, koselige melodier med underfundige norske tekster som man kan smile eller inspireres av, lytte til og føle seg forstått. «Postkort fra Lillebjørn» er i så måte en perfekt hyllest.

«Postkort fra Lillebjørn» gir riktignok en ny betydning til uttrykket «tynt plott» i form av at det nærmeste man kommer en historie er en rød tråd i form av en tenåringsgutt med gitar som man følger gjennom stykket. Og jeg hadde lest at det var mer som en konsert før jeg så stykket, men var likevel litt forvirret helt i begynnelsen av første akt siden jeg trodde det skulle være litt mer plott enn det var. Men etter noen få sanger vender man seg til det noe uvanlige formatet og det hele blir ganske fint. For ja, det er mer en konsert enn en klassisk teateroppsetning, men det er da en konsert med et godt utvalg skuespillere og musikere som synger og spiller fantastisk og med ting som skjer i bakgrunnen under hver sang, små fortellinger som tar plass mellom linjene. Alle er forskjellige og jeg er ikke konserttypen, men denne formen for teaterkonsert liker jeg.

Og det er noe med stemningen. Gåsehuden kryper frem under «Stilleste gutt på sovesal 1» og senere under «Regnet er en venn» da den blir værende frem til den erstattes av smil og ren fornøyelse når «Tanta til Beate» spilles opp. Og alt er så fint, fra akkompagnementet og hvordan de som spiller instrumenter og skuespillerne alle er på scenen og glir i ett. Jeg elsket hvordan scenen var løst og skjermen i bakgrunnen, hvordan alt er små historier og scener og gjenkjennelsen alltid er til stede. Om plottet så er bortimot ikke-eksisterende så er stemningen der hele veien og jeg koste meg, jeg gjorde det.

Alle instrumentalister og sangere gjør for øvrig jobben sin meget godt og jeg syns det var ganske så koselig i grunnen med gitarer og fioliner i skjønn harmoni og skuespillere og musikere som sang i vei på finfint vis. Særlig merket jeg meg Henriette Faye-Schjøll (som forresten har imponerende flott cv, i følge informasjonen om henne i programbladet har hun godt både på Bårdar og Teaterhøgskolen og i tillegg en teaterskole i London OG hun har spilt i musikal på West End, det er ganske awesome) som sang flott og hadde sterk utstråling, Elisabeth Carew som hadde utrolig fin stemme og Marvin Amoroso som sang helt herlig og i tillegg var ganske pen å se på. Men her er det spenn fra Unni Wilhelmsen til Ola G. Furuseth (sistnevnte en jeg har sansen for pga. «Skaff meg en tenor» og «Lærere for livet», to andre flotte oppsetninger på Oslo Nye Teater) og i grunnen er jo alle flinke.

Og jeg var der sammen med moren min, onkel A og onkel C og det gjorde ting ekstra fint for det er gøy å dele ting med andre, for eksempel teater, ha en delt opplevelse som vi deretter fulgte opp med å dra på indisk restaurant, også dette en stor suksess. Så ja, jeg anbefaler «Postkort fra Lillebjørn». Det er ikke et perfekt stykke og jeg savnet litt mer plott og sammenheng, særlig under første akt. Men det tar igjen på stemning og talent og hvordan man tross alt forlater salen mens man nynner i vei på Lillebjørn Nilsen-sanger og smiler fra øre til øre. Og jeg får liksom lyst til at det skal komme flere forestillinger som dette, teatralske konserter med musikken til norske musikere, det er jo mange å velge mellom. Og jeg har vært litt usikker på terningkastet, men et «Crescendo i gågata» får meg til å ende opp på terningkast 5!

Så hei og hopp folkens, teateret venter!

Watch what happens :)

Før har jeg hatt billetter til noen få ting, men planer om mye mer, men nå har jeg brukt noen gavekort og slikt og har billetter fysisk til det meste (unntatt den ene tingen der man betaler i døra og den tingen der billettene ikke er i salg enda). Så da skal jeg først på teater på lørdag og se “Postkort fra Lillebjørn” på Oslo Nye Teater (anmeldelse kommer på søndag selvfølgelig), så skal jeg se “Oslotrikken” på samme teater torsdag 19. april, deretter Showcase med utdrag fra ymse musikaler onsdag 25. april på Sagene Kulturhus, så “Evig Ung” på Det Norske Teater (har hatt lyst til å se superlenge) lørdag 5. mai og “Rent” lørdag 2. juni =D I tillegg har jeg visst vunnet billett til å se “Spelling Bee”-oppsetningen til Kulturpotetene (påskenøtter, jeg deltok massevis), men hvilken dag den skal sees veit jeg ikke enda, men den skal væffal sees! Med andre ord har jeg seks teaterplaner i løpet av april, mai og juni og fire av dem er fordelt fint utover denne og de neste tre ukene! Dvs. jeg er i teaterhimmelen <3

Ellers har jeg lyst til å spørre en gutt jeg syns er innmari søt for tiden om vi kan treffes på kafé en dag, men jeg tør ikke og han har et litt for alminnelig navn til at jeg kan stalke ham på Facebook. Jeg leser på “Song for Eirabu” av Kristine Tofte og skjønner ikke hvorfor jeg har drøyet det så lenge med å lese den for den er helt herlig. Nynorsk Fantasy med norrøne elementer på litt over 500 sider der jeg fint nok har en del igjen, noe som er bra siden den er virkelig super lesning. Dessuten skal den få en oppfølger-bok om ikke så lenge så det blir jo flotters! Jeg fikk sendt inn bidrag til Kortlest-konkurransen etter litt om og men og jeg spiller en hel del Nintendo for tiden og da særlig Mario Party 3 som jeg syns er helt fenomenalt 🙂

Men nå tenkte jeg å ha et gjensyn av noe jeg har gjort tidligere, nemlig å ta for meg en musikalsang og kommentere den i vei og dagens musikalsang er “Watch what happens” fra “Newsies” som man kan høre her:

 

“Watch what happens” sunget av Kara Lindsay, fra Broadway-oppsetningen av “Newsies”

“Newsies” er i utgangspunktet en musikalfilm som kom ut i 1992 og jeg har faktisk ikke sett den (men jeg har funnet den delt opp i en del klipp på Youtube så frem til jeg får tak i den på dvd skal jeg benytte meg av Youtube tenker jeg for jeg trenger å få sett den, musikaler jeg ikke har sett, det er jo helt feil, dessuten er Alan Menken involvert og han er jo helt konge). Anyway, nå har “Newsies” blitt scenemusikal på Broadway med den awesome Jeremy Jordan (nevnt i mitt forrige innlegg som nytt crusheobjekt) i hovedrollen og i den sammenheng har det kommet til noen ekstra sanger, deriblant altså “Watch what happens”. Den blir i scenemusikalen sunget av love-objektet for hovedpersonen (for så vidt en karakter som ikke var med i filmen i følge hva jeg har lest, men som er skrevet inn i sceneversjonen), Katherine, og tar til da hun skriver en artikkel og jeg har tilfeldigvis lytta til denne sangen kanskje ti ganger på de siste to dagene. For det er så utrolig fin og fengende melodi og teksten er super og veldig lett å relatere seg til uansett hva man skriver, være seg artikler som dikt og noveller. Og jeg fant teksten her: http://www.tumblr.com/tagged/newsies?before=1324495741 og nå skal jeg poste den og kommentere ting på storslagent vitenskapelig vis.

Watch what happens

Write what you know, so they say
All I know is, I don?t know what to write
Or the right way to write it- this is big, lady!
Don?t screw it up
This is not some little vaudeville I?m reviewing
Poor little kids versus rich, greedy sourpusses
Huh! It?s a sitch! It could practically write itself
Let?s pray it does- cause as I may have mentioned
I have no clue what I?m doing
Am I insane? This is what I?ve been waiting for!
Well that, plus the screaming of ten angry editors
?A girl? It’s a girl, how the hell- is that even legal?
Look, just go and get her!?

Not only that, there?s the story behind the story
Thousands of children exploited, invisible-
Speak up! Take a stand! And there?s someone to write about it
That?s how things get better!
Give life?s little guys some ink, and when it dries
Just watch what happens
These kids will live and breathe right on the page
And once they?re center stage
You watch what happens!
And who?s there with her camera and her pen
As boys turn into men?
They?ll storm the gates and then
Just watch what happens when they do!

De første to versene her viser hvordan Katherine er usikker på hvordan hun skal skrive artikkelen hun har mål om å skrive og tankene hennes om hvordan den vil tas i mot, på samme tid som hun også har ambisjoner og mål om å forandre ting til det bedre. Og det beste med sanger er når man lever seg inn i dem og ser seg selv i dem og jeg ser meg selv første november når jeg lytter til denne sangen, sånn når jeg begynner å skrive Nanowrimo og enda ikke vet om jeg vil få det til eller ikke og hvordan resultatet vil bli. Og samtidig settes det i denne sangen veldig godt ord på hvordan man gjerne når man skriver skifter mellom å hate og elske det man skriver hele veien, veksler mellom å føle seg som en idiot og et geni og hvordan de øyeblikkene da man føler seg som et geni og føler at man virkelig kan gjøre en forskjell likevel er de som fester seg. Det er de man husker neste gang man begynner på å skrive noe nytt med nytt pågangsmot og klare ambisjoner.

Picture a handsome, heroicly charismatic-
Plain-spoken, no-nothing, skirt-chasing cocky little son of a-
Lie down with dogs and you wake up
With a raise and a promotion!
Sure he?s a flirt- a complete egomaniac
The fact is, he?s also the face of the strike
What a face- face the fact, that?s a face
That will save us all from sinking in the ocean
Like someone said, power tends to corrupt
In absolute power- wait- Corrupts! Absolutely!
That is genius! But give me some time,
I?ll be twice as good as that
Six months from- never

Tredje verset skiller seg litt ut siden det i begynnelsen er en smule digresserende siden Katherine tenker på gutten hun har et hat-elsk forhold til (og hver gang noen i en film eller en bok eller en musikal irriterer seg grenseløst over en annen person på samme alder er det jo hint deluxe om kommende “love is in the air”-scenario), gutten som samtidig er en viktig del av temaet hun skal skrive artikkel om. Så glir det over i tanker om at noe hun skriver er fenomenalt før hun blir usikker igjen. Akk så velkjent situasjon 🙂

Just look around at the world we?re inheriting
And think of the one we?ll create
Their mistake is, they got old
That is not a mistake we?ll be making
No sir, we?ll stay young forever!
Give those kids and me the brand new century
And watch what happens!
It?s David and Goliath, do or die
The fight is on- and I can?t
Watch what happens
But all I know is,
Nothing happens if you just give in
It can?t be any worse than how it?s been
And it just so happens that we just might win!
So whatever happens,
Let?s begin!

Det siste verset er det mest ettertenksomme, men på samme tid det mest optimistiske, ikke nødvendigvis når det gjelder artikkelen alene, men hele greia, alt som er i emning, alt hun blant annet i form av å skrive denne artikkelen er del av. Og det er så flott holdning hun viser, hvordan man ikke kan vite hvordan det går, men man må likevel prøve for å se hva som skjer og kanskje, kanskje vinner man! Jeg kjenner meg igjen også her, det er slik jeg tenker hver gang jeg deltar på konkurranser (noe jeg gjør ganske ofte) for eksempel for man kan væffal ikke vinne om man ikke deltar og man må prøve for å få til ting. Og jeg elsker når sanger gir en slik håpefull følelse som denne sangen gir meg, elsker når en sang får meg til å smile, kjenne meg igjen og lytte fem ganger etter hverandre. Slik er det her.

Ellers så syns jeg altså melodien er flott som sagt, jeg har åpenbart sansen for teksten og på toppen av kransekaka synger Kara Lindsay helt fantastisk. Hun har en klar, flott stemme med litt særpreg som passer perfekt til musikaler og som jeg gjerne lytter mer til.

Så ja, jeg har en ny musikalsang å obsesse over, det passer jo alltid ypperlig. Og da skal jeg prioritere Nintendo, film, dikt eller andre ting og tang nå og så skal jeg blogge igjen på søndag, da om teater =D

 

Mirror Mirror og annen babbel :)

I dag har føltes helt som en søndag, men det er en mandag, nærmere bestemt “The Monday before vacation ends” (cue: du du du du duuu-musikken på slutten av Brødrene Dal-episoder)! Nei da, skal ikke være så dramatisk, det blir i grunnen helt ok og reise tilbake til hverdagslivet i morgen, dessuten bruker jeg uansett fritid veldig lite fornuftig uansett, hadde for eksempel alle disse skriveambisjonene og utenom å skrive et dikt hver dag har jeg skrevet ganske lite. Har jo for så vidt endelig valgt ut tekster til Kortlest-konkurransen Gyldendal arrangerer, men det ser ut som jeg må skrive det ut på biblioteket i morgen av ymse grunner, noe som bil koste meg 100 kr siden det på bibliotekene her er 2 kr per ark man skriver ut. Dessuten må jeg skaffe konvolutt og frimerker og det må sendes i løpet av morgendagen siden det plutselig viser seg at fristen 10.april er allerede i morgen (frister kommer alltid så brått på). Når det gjelder skriving har jeg ellers utviklet en liten ide om å lese gjennom Nanowrimo-historien min fra i fjor og skrive notater i margen og så ganske snart begynne på å editere for det for det er en av de få tingene jeg har skrevet som jeg virkelig har troa på at kan bli til noe hvis jeg bare tar meg sammen.Om jeg ikke skriver nok så tenker jeg i det minste på skriveting hele tiden, det er da noe 🙂

Ellers har jeg lest ut krimboka “Katalysatormordet” av Hans Olav Lahlum og funnet ut at jeg liker krim bedre enn jeg trodde. For jeg har jo de siste årene skrevet påskekrim og det elsker jeg å skrive og jeg liker å skrive krimdikt, jeg liker dessuten påskekrimoppgaver i blader. Utenom sånt har jeg holdt meg unna krimsjangeren i stor grad, men Lahlum-boka har visst at jeg liker krim mer enn jeg trodde. Det er ingen ny favorittsjanger og ikke noe jeg kommer til å lese så mye, men om det ikke er for mye action og blod og sånt og mer samtalebasert så liker jeg det litt. Jeg tror jeg skal lese mer av Lahlum i det minste og sjekke ut Agatha Christie. Det er jo en plan.

Jeg har forøvrig funnet ut at Jeremy Jordan er den nye drømmemannen min (musikalskuespiller som jeg syns er skikkelig pen og som synger fantastisk i tillegg) og her er et klipp der han synger:

 

Han er så skjønn og sangen er fin og nå har jeg superlyst til å bli skikkelig rik og dra til New York og se ham i musikalen “Newsies” der han har hovedrollen for tida, en oppsetning jeg forøvrig har sett en del klipp fra og som jeg ellers har lyst til å se fordi den inneholder maaange mannlige skuespillere som synger og danser kjempebra, i tillegg til å være eye-candy! Det høres jo flott ut da 🙂

Men nå skal jeg til poenget for det er et poeng. Jeg var på kino på fredag og så filmen “Mirror Mirror” og den har jeg tenkt å bruke resten av dette innlegget på å anmelde etter at jeg først poster trailern. Og da setter jeg i gang med dette og så blogger jeg i neste omgang på torsdag:

 

 

Mirror Mirror

 

For å være helt ærlig er en av hovedgrunnene til at jeg ville se denne filmen det faktum at Snøhvit her har ganske tykke og definerte øyenbryn. Jeg har ganske tykke øyenbryn selv og siden jeg er en pyse og vil unngå ubehagelige ting så langt det lar seg gjøre er oddsen for at jeg noen gang vil nappe øyenbrynene mine minimal. Og derfor syns jeg det var supergøy at Snøhvit, verdens vakreste, her har tykke øyenbryn, det er kanskje teit, men jeg likte signalet det sender ut. Men til poenget.

De aller fleste kjenner vel eventyret om Snøhvit, et eventyr som opp i gjennom har vært inspirasjonen bak en hel masse bøker og filmer og i år er inspirasjonen bak hele to filmer, deriblant Mirror Mirror som jeg nå har sett.

Som så mange andre nyere eventyrfilmer prøver denne filmen å vri på historien for å gjøre prinsessekarakteren tøffere og mer interessant og slik lykkes den etter min mening langt på vei. Snøhvit her, fint spilt av Lily Collins (datter av Phil Collins), er en karakter som gir meg mye mer enn Disneys Snøhvit, som man vil vel og som engasjerer. Det samme gjelder prinsen som her er langt i fra perfekt, men som man liker uansett. De som stjeler showet er ellers i stor grad dvergene, hver av dem en helt egen karakter og alle kule og artige. Og ikke minst dronningen.

Den onde dronningen er også fortellerpersonen og blir episk spilt av Julia Roberts, en skuespiller jeg personlig alltid har hatt sansen for. Jeg likte henne veldig godt som Tingeling i den grovt undervurderte Hook fra 1990 (en film jeg som barn så svært mange ganger), jeg syns hun var perfekt i Min bestevenns bryllup (en av mine favoritter blant romantiske komedier) og jeg syns hun er helt ypperlig her. Dessuten tenker jeg at det rent generelt må være morsomst å spille ond i slike eventyrfilmer, man kan ta av mye mer og kan le ond latter om man føler for det, alt dette ting som må være kjempegøy skuespillermessig sett.

Så jeg likte karakterene og jeg likte skuespillet, jeg likte at Nathan Lane var med siden han og er en skuespiller jeg har sansen for og jeg likte at Mirror Mirror på alle måter var en slik film som gjør narr av seg selv hele veien for nei, det er ingen film som vil vinne mange priser. Og når sant skal sies er dette en særdeles riddikuløs affære med bollywood-inspirert gruppenummer på slutten som toppen av kransekaka. Men det er idiotisk på The Princess Bride-måten, idiotisk på den måten der man gir blaffen i alle feil og sitter med et stort glis hele veien, ler høyt en del ganger og blir rørt av slutten til tross for at den er en smule forutsgibar.

Så terningkast 5 og mine varmeste anbefalinger, denne filmen var gøy!

Sweet Charity =D

Heisann, hadde tenkt å blogge i morgen eller ta det i kveld, men nå er jeg jo her, sittende i sofaen, klar for alt! Så ja, nå kommer et blogginnlegg altså 🙂

Mens jeg har hatt og har en fin påskeferie har jeg tatt meg litt i å sukke over at jeg ikke skal reise bort eller noe for jeg har så ofte hatt noen planer for påsken før og i år har jeg bare vært hjemme og jeg burde skrive eller lese eller finne på ting, men jeg blir så tiltaksløs og så gjør jeg tull i stedet. Og jeg har ingen planer for sommerferien heller enda og det virker som folk rundt meg har så mange spennende planer og ting og tang og så glemmer jeg at jeg har vært massevis av steder før og at dette bare er et år i en større sammenheng. For greit, kanskje blir ikke dette det året da jeg har herlige reiser til fjerne (eller ikke så fjerne) strøk eller finner på så masse spennende i ferier, men det har så langt vært et helt herlig år og om jeg har en noe tiltaksløs påske finner jeg på desto mer ellers. Dessuten har jeg skikkelig mange kulturelle planer fremover og det er supert 🙂

Så, jeg tror rett og slett man må prøve å skru av hjernen hver gang den begynner å tenke teite tanker, eventuelt gjøre noe som får hjernen over på et helt annet spor og en ting som er særdeles effektivt i så måte er musikaler. Jeg har de siste dagene sett flere musikalfilmer og nå har jeg også sett Sweet Charity som jeg herved skal bable om siden den var genial! Ellers skal jeg på kino senere i ettermiddag og se “Mirror Mirror” som sannsynligvis vil anmeldes i mitt neste blogginnlegg (som høyst sannsynlig dukker opp på mandag fordi det passer best) og nå skal jeg altså bruke resten av dette innlegget på å leke filmanmelder:

 

 

Sweet Charity

 

Jeg er herved fan av Shirley MacLaine siden hun er perfekt, ikke bare i scenen over som er hentet fra filmen Sweet Charity, men i hele denne filmen forøvrig. Hun er utrolig lett å like. Men nå kommer litt info.

Sweet Charity er musikalen om den håpefulle og håpløse romantikeren Charity Hope Valentine som alltid jakter på kjærligheten, men alltid forelsker seg i feil menn. Jeg visste i utgangspunktet lite om denne musikalen, men har nå funnet ut at den er flott. I det minste er filmversjonen fra 1968, som er mitt møte med denne musikalen, super.

Man kan argumentere med at den er en smule utdatert stilmessig sett, når det gjelder filmtekniske ting og klipp og alt sånt er den intet underverk, særlig ikke med nyere filmer i minnet. Og den er også en av de musikalene som er veldig musikal, dvs. perfekt for musikalelskere, men ikke særlig interessant om man ikke er så into musikaler. Disse tingene føles likevel som bagateller og når alt kommer til alt er Sweet Charity en herlig film.

En blir utrolig glad i Charity, ypperlig spilt av Shirley MacLaine, en jente som forblir like evig håpefull og optimistisk uansett hvor galt ting går og som man virkelig unner lykken. Hun jobber som ballroom hostess (noe som er litt i samme nabolag som prostituert, men det virker som det de leier ut heller er tid og en dans fremfor seksuelle tjenester i grunnen), men drømmer om et bedre liv, selv om hun ikke aner hva dette livet skal være. Og så forelsker hun seg hele tiden, men hver gang går det skeis og man ender opp med å tenke at det er dem hun forelsker seg i som er idioter for Charity er kanskje naiv, men samtidig så godhjertet og snill at man ikke kan forstå hvorfor folk er så slemme at de svikter henne.

I tillegg er dette altså en musikal og sangene er veldig fengende sanger som er lette å få på hjernen. Dessuten står Bob Fosse bak regisseringen og koreografien, noe man kan kjenne igjen på dansestilen, og jeg skal ikke påstå at jeg er noen ekspert hva dans angår, men jeg syns Fosses stil her gjør seg veldig godt, det er noe veldig presist og samtidig litt quirky over dansingen som gjør det gøy å se på. Og jeg liker jevnt over alt av dans og skuespill, sang og det hele.

Ellers er «If my friends could see me now» en super sang, stemningen god og slutten håpefull til tross for at man rett før slutten blir en smule deprimert av ting jeg ikke skal røpe, men som jeg syns var riktig synd. Men sånn seriøst, hovedgrunnen til å se Sweet Charity ligger i et helt annet aspekt, nemlig en scene med en sang kalt «Rhytm of life». Denne scenen er veldig hippie-aktig, har egentlig ingenting med handlingen å gjøre og involverer Sammy Davis Jr. og det er i grunnen en fryktelig random og merkverdig scene og nettopp derfor er den AWESOME!! Såpass AWESOME at den alene er grunn nok til å se Sweet Charity, at jeg likte resten av filmen og er bare en bonus.

Så Sweet Charity, terningkast 5, en varm anbefaling og et stort ønske om at Charity etter filmens historie endelig finner kjærligheten siden hun virkelig fortjener det.

Og til slutt må jeg jo bare poste et klipp med den enormt geniale “Rhytm of life” som viser at Sammy Davis Jr. er episk og at det samme også gjelder hippier og ting som er fullstendig random (uten at det forøvrig er noen stor overraskelse at disse tingene er herlig), scenen som er Sweet Charitys store høydepunkt etter min mening:


Farlig fengende, seriøst!!! <3

Duften av vår =D

Heisann! Fine ting: Jeg har FERIE!!! Påskeferie fra og med klokka 12 i formiddag og jeg tok meg litt i å tenke at jeg skulle ønske i år var i fjor for i fjor tilbragte jeg jo påskeferien på Gran Canaria og i år skal jeg visst bare være i Oslo, men på den annen side er det sol her i Oslo, strålende solskinn og det er riktignok ikke så varmt som det var i mars, men om man bare har på seg jakke og strømpebukse funker det meste fett. Og selv om jeg liker jobb og alt det der er det likevel innmari fint med ferie, avslappende påskeferie med blader og aviser og antakelig et kinobesøk på fredag siden det er mye jeg har lyst til å se og jeg praktisk nok har en del firmabilletter som gjør at kino blir særdeles billig (da trenger jeg bare å betale for snacks og brus). Jeg aner enda ikke hva jeg skal se, men det finner jeg sikkert ut av. Og nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på bilder av ting jeg gleder meg over for tida:

 

30 % rabatt på Fretex innebærer at jeg nå eier tre nye skjørt og det ene er for øyeblikket hjemme hos moren min, men de to andre har jeg tatt bilder av og det brune skjørtet der er et av de nye funnene. Er ikke så tydelig på bildet, men det har et særdeles behagelig stoff og en fin brun farge som passer perfekt sammen med røde gensere (og røde gensere er blant mine definitive yndlingsting klesmessig sett). Jeg personlig elsker dette skjørtet <3

Litt skrukkete på bildet, men i alle fall er dette et annet innkjøp på Fretex og her er det snakk om et blått skjørt som jeg også er veldig glad i. Jeg syns riktignok at ganske få av genserne mine passer så godt sammen med dette skjørtet, men det er ikke noe veldig stort problem og generelt syns jeg dette skjørtet er nydelig 🙂

Dessuten har jeg en ganske ny veske som er særdeles stilig og den ser man litt av her og er noe jeg eier fordi jeg er bortkjemt og har en veldig snill mamma.

Mamma og kjæresten hennes var i Sverige for tida og jeg spurte om de kunne kjøpe sjokoladeboller til meg for det er en av mine store kjærleiker i livet og det gjorde de og å ha sjokoladeboller gjør meg lykkelig <3

Forøvrig fikk jeg ny mobil for ikke så lenge siden og den er litt håpløs, men det viktige er at man kan spille wordfeud med den og da spiller det ingen rolle om den har kort batteritid, lett får dårlig dekning, avbryter samtaler og har litt dårlig lyd. Jeg kan spille wordfeud, det er det essensielle 😉

Et bilde med litt av balkongen min og utsikten fra den. Fint 🙂

Noe annet flott er at jeg for tiden har BÅDE Nintendo Wii, Nintendo 64 OG Nintendo DS i leiligheten min og det innebærer riktignok et lite ledningkaos, men er uansett praktisk 🙂 Nå for tida har jeg en del koselige gjensyn med Mario Party!

Ellers har Ark Bokhandel en påskekrimstafettkonkurransedings på Facebook der det skulle skrives et kapittel hver dag i ti dager og jeg ble tilfeldigvis dagsvinneren på fredag og dette innebærer at jeg fikk en krimbok i posten i går (og er med i trekningen av noen litt større premier som jeg og har meget lyst på). Boka jeg fikk er på bildet og er den nyeste boka til Hans Olav Lahlum og jeg leser ganske lite krim, men denne boka jeg vant leser jeg for øyeblikket og så langt har den vært finfin!

Og jeg var på musikkavdelingen på lørdag og skal bruke mye av ferien på musikaler og da skal Chicago (som jeg har sett) sees, i tillegg til at jeg skal se Sweet Charity, The Producers (1968-versjonen, jeg har sett musikalversjonen fra 2005, men originalfilmen som scene- og filmmusikalen er basert på er usett frem til den altså skal sees nå i påsken) og Camelot! Dvs. vil jeg se nye musikalfilmer og det kan godt innebære nye ting å blogge om siden.

Når man snakker om musikaler har jeg forøvrig en hel del musikalplaner denne våren. Jeg kjøpte spontant billetter til Bårdars oppsetning av Rent (fordi jeg MÅ få sett minst en versjon av den musikalen in real life) og skal se den 2. juni, jeg har ikke billettene enda, men har tenkt å se Kulturpotetene sine oppsetninger denne våren (Showcase 25. april der de skal ha utdrag fra mange musikaler, dvs. et arrangement som er perfekt for meg, og Spelling Bee-musikalen når den settes opp) og jeg har gavekort på Det Norske Teateret som jeg har tenkt å bruke til å se Evig Ung i mai! I tillegg har jeg noen gavekort på Oslo Nye Teater som jeg ikke enda vet hva jeg skal bruke til 😉

OG mamma, onkel A, onkel C og meg skal på “Postkort fra Lillebjørn” lørdag 14. april og det er jo faktisk ikke særlig lenge til i det hele tatt (dette var en julepresangspleisegave fra meg og mamma) så det blir gøy! Alt jeg ser av teater denne våren skal selvsagt anmeldes her på bloggen. Så jeg har fine planer fremover =D Yay!

***

Det var det jeg hadde av bilder i dag og det jeg tenkte å bable om og nå tenkte jeg å lage solbærtoddy og se litt på film og så hadde jeg jo egentlig store skriveplaner som jeg ikke har vært så flink til å følge så langt, men jeg har i det minste skrevet et dikt hver dag så langt i april (skal skrive dagens dikt nå snart) og det er jo noe. Sånn jeg ser det trenger man ikke å skrive massevis hver dag, så lenge man skriver og periodene da man ikke skriver helst blir så korte som mulig. Skriving er fint!

Og da kommer neste blogginnlegg antakelig på lørdag. Vi bables!