Oppsummeringsinnlegg 3G (med bonusmateriale i form av veldig kort utdrag fra et eller annet og litt OL-babbel)

Heisann! En liten del av meg syns sommer-OL bare kunne gått over med en gang nå siden favorittdelen med alle OL for meg er åpningsseremonien (som jeg forøvrig har på geföhlen at jeg var nesten alene om å ikke syns var det helt store i år, det var greit nok og jeg likte at J.K. Rowling leste fra Peter Pan, dessuten var det jo imponerende for så vidt, men jeg likte åpningsseremonien under OL 2010 mye bedre) og sommer-OL ikke inneholder kunstløp som er en av ekstremt få sporter jeg virkelig liker å se på. Dessuten innebærer sommer-OL at det ikke sendes noen ny episode av So you think you can dance, sesong 9, før etter OL i uke 33 og det føles som 100 år til (og det kan selvsagt innvendes at SYTYCD har tapt seg en hel del de siste tre sesongene og at neste episode uansett blir helteit siden de har noen eksepsjonelt idiotiske ideer som jeg bare veit om fordi jeg leser alt av spoilere som finnes omtrent, men likevel). Men nå har jeg tatt opp finalen av turning kvinner som sendes på tv en eller annen natt snart og jeg vurderer å se litt rytmisk sportsgymnastikk bare fordi det minner en del om dans så kanskje OL-interessen øker. Det praktiske er jo at man ikke trenger å se på, det er så enkelt som å la være å skru på tven eller lese sportssidene i avisene og om man får med seg noe går det bra det og. Dessuten kan det tenkes at jeg plutselig sitter der og ser lengdehopp eller løping eller deler av en håndballkamp med kvinner, Norge uten at jeg egentlig går innfor det, uansett hvor sportsuinteressert man er så kan ting plutselig være litt spennende likevel 🙂

Men nå tenkte jeg først og oppsummere juli bok og filmmessig sett, som seg hør og bør i slutten av en måned. Og denne måneden har jeg lest litt mer enn i juni uten at det spiller så stor rolle og jeg har sett bare fire filmer som er nye filmopplevelser, men det er til gjengjeld en del fint deriblant.

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for juli

BØKER

– Fake Mustache av Tom Angleberger

Urealistisk, original og kul bok der coveret og illustrasjonene var det fineste av alt. Litt for urealistisk faktisk til tider og med noen ting som irriterte meg, men i bunn og grunn helt ålreit. Det dukker kanskje opp en anmeldelse etter hvert, men jeg kan ikke si noe sikkert. Terningkast 4!

– The Mysterious Benedict Society and the Prisoner’s Dilemma av Trenton Lee Stewart

Å, jeg vil egentlig at absolutt alle skal lese “Benedict Society”-triologien for de er underholdende, smarte og spennende og klarer å være slike bøker som teknisk sett er skrevet for tolvåringer, men kan være super underholdning for langt eldre folk enn det. Dessuten inneholder de den poetiske karakteren Constance Contraire og hun er alene nok grunn til å lese denne serien som altså avsluttes på utmerket vis i boka jeg her gir terningkast 5!

– Me and Earl and the Dying Girl av Jesse Andrews

Jeg hadde et litt mikset forhold til denne boka og jeg tror nok det er en litt enten-eller bok som man enten elsker skikkelig eller er mer kjølig til. Og så har vi meg da som er et sted i mellom og som likte at den er en kreftbok uten å være en kreftbok og at den er underholdende og engasjerende hele veien, men som samtidig ble ganske frustrert av ymse ting ved denne boka, deriblant skrivestilen. Uansett verdt et forsøk og liker den mer enn jeg misliker den. Det kan hende en anmeldelse av denne boka dukker opp etter hvert og. Terningkast 4!

Watership Down av Richard Adams

Som det tydelig kommer frem av anmeldelsen min er dette en bok jeg likte kjempegodt. Den ga meg litt “Ringenes Herre”-vibber selv om det er to svært forskjellige bøker og er antakelig den mest episke historien du kommer til å lese om kaniner noensinne om du leser den. Dessuten er Richard Adams ekstremt flink til å skrive. Terningkast 5!

– Essex County av Jeff Lamire

Grafisk roman på over 600 sider som likevel er så fengende og interessant at den går svært fort å lese. Fint tegnet, til tider rørende og veldig fin generelt sett. Terningkast 5!

– Dancing Jax av Robin Jarvis

Engasjerende og original, spennende og intens og irriterende nok avsluttet på en sånn måte at man egentlig bør ha oppfølgeren tilgjengelig med en gang (og nå har jeg så mange uleste bøker at jeg skal prøve å unngå å kjøpe flere bøker før tidligst midten av august, noe som antakelig er dømt til å gå til helvete kjenner jeg meg selv rett). Om en bok som har magiske, hypnotiserende evner som er farlige og med mange interessant karakterer og alt det der. Terningkast 5!

– Wee Free Men av Terry Pratchett

Jeg har et ørlite Terry Pratchett-dannelsesprosjekt der jeg prøver å låne minst en bok av ham hver gang jeg er på biblioteket og sist ble altså denne boka med meg hjem. Forøvrig er dette i grunnen en ganske genial bok og finfin, sjarmerende og smart så den var vel verdt lesingen. Terningkast 5!

– Atmospheric Disturbances av Rivka Galchen

En veldig fascinerende bok som både var kjølig og romantisk på samme tid og som i tillegg fikk meg til å føle meg smart. Dessverre ikke så fengende skrevet og den var litt kjedelig til tider, men den var bra uansett. Terningkast 4!

FILMER

– The Soloist

Det kan ha vært det at den litt for åpenbart etter min mening har blitt laget med mål om å sanke en og annen Oscar (et forsøk som så vidt jeg vet ikke lyktes), jeg vet ikke helt, faktum er uansett at jeg er litt usikker på denne filmen. Men den har jo en god historie da og det er godt spilt og alt det der så det er jo fint. Og jeg liker at den er så musikalsk. Terningkast 4!

– Shine

Svært interessant film om en pianist og basert på en sann historie (akkurat som “The Soloist” for så vidt) og denne filmen likte jeg ganske godt, dessuten er den svært så musikalsk denne og. Terningkast 5!

– The Muppets Movie

Herlig underholdning og jeg tror riktignok jeg hadde likt den enda bedre i en kinosal for det er litt en film man bør se sammen med mange andre, men den var og er super uansett og har fin musikk, god humor og masse sjarm. Terningkast 5!

The Dark Knight Rises

Ok, man kan sikkert plukke denne filmen fra hverandre hvis man bestemmer seg for det, men jeg syns dette var en fantastisk film og en super avslutning på en høyst vellykket Batman-triologi. Jeg syns denne filmen var rørende, spennende, smart og kul og likte i grunnen alt ved den. Så det så! Terningkast 6!
***

Det var min oppsummering angående juli og jeg er allerede spent på hva august vil by på av nye litterære og filmatiske opplevelser. Jeg veit i alle fall om tre forskjellige filmer som kommer på kino i august og som jeg MÅ se så det er jo noe. Og jeg har utrolig masse å lese på fremover 🙂 Yay! Men nå tenkte jeg å avslutte med et kort utdrag fra en historie jeg ikke vet hva skal bli til, men som jeg skriver litt på i ny og ne for tiden. Det handler om musikk og snø selv om det er sommer i stedet for vinter nå (uansett om værgudene ofte tror at det er høst for tiden) og det kan hende jeg poster mer når jeg har skrevet mer, dette er bare et lite utdrag sånn for moro skyld. God fornøyelse (og det kan hende jeg prøver meg på Camp Nanowrimo, jeg har i alle fall en ide nå og hvis det skjer kan det dukke opp utdrag fra det etter hvert og for øvrig kommer nok neste blogginnlegg på fredag, vi bables!):

 

Snødronningens bieorkester

Ja, musikk, det er en konsert på gang. Snødronningen har tilkalt biene sine, alle bevæpnet med sine instrumenter og klare til å spille natten til ende. En litt keitete pianist med briller roter litt før han får satt opp notehefte sitt og så setter seg ned. Han tørker brillene sine med et lommetørkle og så er han klar, like klar som stjernene er til å lytte. De er publikum, for orkestre trenger et publikum, noen som kan ta i mot musikken i stille ærbødighet før de bryter ut i applaus etterpå i form av stjerneblink i ly av måneskinn. Én av flere strykere stryker hånden sin over instrumentet sitt, en nydelig og eldgammel fiolin som hun tenker på som barnet sitt. Vanligvis gjemmer hun seg bak håret sitt, tykt og svart og blankt som fløyelsgardiner, men i natt vil hun kunne gjemme seg i musikken. Tonene som vil trille seg vei mellom gatelyktene, mellom bare vintertrær og husene der folk har tent i peisen siden det er kaldt, en slik kald kveld man finner i begynnelsen av januar når året er et nyfødt barn selv og man vet det utover året vil vokse til, lære verden å kjenne og til slutt nå desember som en klok gammel mann eller kvinne med tusenvis av hemmeligheter. Og kvinnen med fiolinen, som legger buen i riktig posisjon og bare venter for det er ikke lenge igjen, snart skal alt begynne.

 

Om mørke riddere som ikke blir sittende =D

Noen ganger i det siste har jeg kommet inn i den onde sirkelen der man irriterer seg over småting og deretter kommer på at det er småting og irriterer seg over at man irriterer seg over småtingene og deretter igjen irriterer seg over at man irriterer seg over at man irriterer seg over småting og så videre. Og den setningen gjorde meg en smule forvirret, men det får så være. Når alt kommer til alt er jo uansett livet finfint, hverdagslivet ruller og går og jeg leser interessante bøker og ser film og koser meg og jobben er såpass hyggelig at det ofte nesten ikke føles som jobb, men mer som å bare dra til en arbeidsplass og tilfeldigvis gjøre arbeidsoppgaver i syv-åtte timers tid og så fylle livet med morsomme ting som f.eks. kafébesøk. Ellers vurderer jeg å gjøre et forsøk på Camp Nanowrimo i august selv om jeg tydeligvis ikke har evnen til å fullføre ting jeg skriver på utenom november (og strengt tatt burde jeg mases på om å væffal prøve) og jeg er litt frustrert over at jeg ikke har kommet inn på Twitter siden torsdag og jeg har kjeks å kose meg med utover kvelden.

Anyway, i går var jeg på kino og så “Dark Knight Rises”, siste Batman-filmen, og jeg satt på en av yndlingsplassene mine i Sal 1 på Colosseum (tror jeg faktisk satt akkurat samme sted da jeg så “Dark Knight” uten at jeg kan si det helt sikkert), og jeg var litt bekymra på forhånd siden filmen skulle vare i nesten tre timer og startet kvart på ni på kvelden og jeg følgelig ikke var hjemme før nærmere halv ett på natta og skulle jobbe denne lørdagen, men alt gikk fint. Jeg forsov meg ikke, rakk alt som skulle rekkes og fikk til og med lest ut boka jeg holdt på med før jeg dro hjemmefra i morges sånn at jeg kunne begynne på en ny. Yay! Og nå skal jeg anmelde siste Batman-filmen resten av dette innlegget 🙂

Dark Knight Rises

Det finnes bøker og filmer som er veldig gode hele veien, men kanskje ikke mer enn det og så kommer de siste femti sidene i en bok eller de siste 45 minuttene av en film som varer over 150 minutter uten at det føles sånn i det hele tatt og forandrer alt til OMG <3 <3 <3 med utropstegn og hele pakka. Jeg elsker de tilfellene og “Dark Knight Rises” var en sånn film for jeg likte den jo hele veien, men var for eksempel litt skeptisk til Bane som skurk mye av tiden, selv om det her må innrømmes at en del av meg sammenliknet ham med Joker fra forrige filmen en del, noe som blir helt feil siden det er to helt forskjellige skurker og også to ganske ulike filmer. Men så kom liksom de siste tre kvarterene og bød på twister jeg ikke hadde forutsett i det hele tatt og ting ble plutselig ekstra episk. Seriøst, denne filmen håper jeg får masse Oscars uansett om det er en superheltfilm for Nolan har laget en strålende avslutning på en vel så strålende triologi.

Jeg skal ikke nevne så mye om plottet i “Dark Knight Rises”, bare nevne noen småopplysninger. Filmen tar plass åtte år etter “Dark Knight” og Batman har forsvunnet fra byen med et svertet rykte. Bruce Wayne har heller ikke blitt sett særlig mye til de siste årene. I tillegg har den organiserte kriminaliteten blitt så godt som utryddet i Gotham og alt virker trygt og fint. Men det viser seg fort at det koker under overflaten og noe av det jeg har tenkt litt over i ettertid er hvordan denne filmen viser at en by uten organisert kriminalitet på mange måter er skumlere enn en by med organisert kriminalitet for i sistnevnte tilfelle så er det i alle fall et system. For kriminalitet forsvinner ikke bare fordi den ikke er organisert lenger, i stedet finner den nye former og en av formene er altså “Dark Knight Rises” sin hovedskurk Bane.

Mens Bane ikke helt er den typen skurk jeg foretrekker (uten at jeg klarer å sette helt ord på hvorfor) så er han en svært effektiv skurk og i tillegg utrolig farlig. Og han viser tidlig at han virkelig er en skapning ut av mareritt. “Dark Knight Rises” (som jeg forresten er veldig glad for at har en tittel som ikke har blitt oversatt til norsk siden “Mørk ridder reiser seg” ikke klinger like fint, selv om det hadde vært ganske komisk) byr ellers på et interessant karaktergalleri der man møter gamle kjenninger fra de forrige Batman-filmene til Nolan, men også nye karakterer som Cat Woman (som aldri kalles for Cat Woman) Selena Kyle, Miranda Tate og Officer Blake. Alle disse karakterer som fenger og interesserer og som man gjerne følger. Og det er så flott skuespill, godt hjulpet av at skuespillerne i seg selv er ganske episke. Både Marion Cotillard, Anne Hathaway, Tom Hardy og Joseph Gordon-Lewitt er nye deltakere i Batman-filmene til Nolan og alle disse gjør flotte rolletolkninger. Joseph Gordon-Lewitt for eksempel har en av de mest sympatiske karakterene i hele denne filmen, Anne Hathaway viser nye sider ved seg selv med en karakter som er ganske ulik karakterene jeg har sett henne som før og Marion Cotillard liker jeg alltid i filmer. Og så har vi de gode gamle som vi har fulgt i to andre Batman-filmer og det hjelper jo filmen å bli bra at Michael Caine er fantastisk (dessuten liker jeg stemmen hans så godt hvis det gir mening, han har en stemme som er så hans egen liksom, man kjenner den igjen), samme med Morgan Freeman (som egentlig burde spille skurk en gang siden han er omtrent den skuespilleren i hele Hollywood jeg syns ser mest sympatisk og koselig ut, derfor ville han vært skikkelig effektiv som bad guy sikkert) og Christian Bale og Gary Oldman. Det hjelper med flinke skuespillere som går helt opp i rollen sin og gjør at du aldri et øyeblikk blir minnet på at det er film. I stedet sitter man i salen og forsvinner inn i eventyret og går ut av salen etterpå med tårer i øynene og den typen overveldethet som bare noen få filmer klarer å gi meg.

Å, det er i grunnen vanskelig å anmelde denne filmen for jeg likte den så godt. Jeg har lest andre formeninger, men etter min mening er dette en bedre film enn “Dark Knight” og den er jo i seg selv fantastisk og jeg syns egentlig det er to utrolig forskjellige filmer selv om de skjer i samme univers. Noe av forskjellen ligger i at der “Dark Knight” i grunnen handlet mest om Heath Ledger’s Joker og faktisk forvandlet Batman til en svært sentral bikarakter handler “Dark Knight Rises” mest av alt om Batman. Og ikke bare ham som Batman, men også mye om ham som Bruce Wayne. Dette føles riktig, på samme måte som det andre føltes riktig i “Dark Knight”. Videre liker jeg “Dark Knight” så godt fordi den henger så godt sammen med de to andre Batman-filmene, godt hjulpet av gjensyn med skikkelser fra så langt tilbake som første filmen og hvordan man blir minnet på deler ved Batman-mytologien i Nolans filmer som man kanskje hadde glemt. Og jeg liker hvordan man på den ene siden tjener på å ha sett de andre to Batman-filmene til Nolan og filmene alle sammen samtidig forteller historiene sine så bra at man kan se dem uten å ha lest særlig mye Batman-tegneserier eller noe og henge med hele veien likevel. Ellers er alt fra musikk til spesialeffekter fantastisk selvfølgelig og det er spennende, engasjerende og interessant hele veien. Jeg liker hvordan Nolan har evnen til å lage filmer med mye action som i tillegg er smarte og gjennomtenkte og virkelig intelligente på mange måter etter min mening. Og jeg liker masse, masse mer, generelt sett liker jeg i grunnen alt ved denne filmen. Og greit nok så er det sikkert småting man kunne kommentert på, men jeg vil ikke for dette er spennende og til og med rørende, imponerende og smart.

Også har vi slutten altså som jeg personlig syntes var perfekt. Jeg bare håper at den forblir en slutt for selv om Nolan har sagt at dette er den siste Batman-filmen sin åpner slutten opp for fortsettelser og jeg syns denne slutten var perfekt. Selvsagt kommer jeg til å se eventuelle andre Batman-filmer Nolan lager, men når en slutt er så tilfredstillende som her så syns jeg ikke det trengs. Dessuten føltes filmen som en avslutning akkurat som den andre delen av siste Harry Potter-filmen (det var naturlige steder å sette punktum.) Jeg kommer definitivt til å kjøpe “Dark Knight Rises” når den kommer på dvd, jeg likte alt ved denne filmen og jeg har egentlig ganske lite fornuftig mer å si. Terningkast 6 væffal og en varm anbefalning. SE DEN!!! Og neste blogginnlegg dukker nok opp på tirsdag 🙂

Fine ting, teite ting og Universeumting :)

 

Det er ting som irriterer meg for tiden. At internett har det med å klikke alt for ofte for tiden i leiligheten min, noe jeg må innrømme at jeg takler fryktelig dårlig siden jeg er veldig glad i internett, nesten litt for mye i grunnen og problemer som dukker opp da gjør meg gal. At SYTYCD sesong 9 er supert, men de kutter for mange dansere om gangen og det gjøres så mange forskjeller som bare gjør det himla åpenbart at det som tv-serie synger på siste verset og ikke vil få særlig mange flere sesonger enn denne uansett og det er dumt siden det er yndlingstvserien min utenom Buffy. At enkelte hvis navn ikke skal nevnes gir meg følelsen av at jeg er en kald og følelsesløs robot bare fordi jeg ikke gråter så lett og ikke viser følelser så tydelig, jeg smiler som regel og har et ganske jevnt humør og ja, jeg leter etter lyspunkter som regel, ser etter noe å smile over, men det betyr ikke at ting ikke går inn på meg, jeg har sterke følelser jeg og, de bare er mer på innsiden enn utsiden og sånn er folk forskjellige og jeg skulle denne personen jeg ikke nevner navn på forsto det.

Det er ting som gleder meg for tiden. At jeg har supermye å lese på, både biblioteksbøker og andre ting, deriblant de to bøkene jeg sikkert ikke burde ha bestilt på nettet i forigårs, men bestilte likevel siden de fristet så mye (nå har jeg teoretisk sett gitt meg selv forbud mot å kjøpe nye bøker før tidligst midten av august, men vi får se hvordan det går). At jeg skal jobbe på lørdag og derfor har avspasering i dag og kan bruke dagen til slike fornuftige ting som blogging, trening og å spise hvitløksbaguettlunsj på en Peppes i sentrum etterpå. At jeg har sjokoladeboller som er omtrent det beste jeg vet om i hele verden i skapet mitt. At jeg en eller annen gang denne uka så definitivt skal på kino og se “Dark Knight Rises” (nå prøver jeg på Facebook å finne ut om jeg kjenner andre i Oslo-området som også har tenkt seg på kino, men det går fint å se den alene og), herre jemini som jeg gleder meg til det. At det tross alt er flere av de øyeblikkene da jeg liker meg selv enn de øyeblikkene da jeg ser på meg selv som teit og patetisk.

Så ja, det fins fine ting i verden og ting som ikke er fullt så fine, men hovedsaklig liker jeg verden, ikke minst fordi det har gått så fint å dra tilbake til hverdagslivet igjen. Mens det skal innrømmes at jeg ikke tenkte “hipp hurra, ferdig med ferien” da jeg sto opp på mandag morgen, så har det likevel gått veldig fint, godt hjulpet av at jeg tross alt liker hverdagene mine med alt de har å by på. Og som jeg nevnte har jeg tenkt meg på kino i løpet av uka og den filmen regner jeg altså med at jeg vil blogge i vei om i mitt neste innlegg. Nå derimot har jeg andre planer.

Universeum er episk! Hvis man hadde krysset Teknisk Museum med akvarium, krydret det fint med regnskogsavdeling og butikken med det rare i og til slutt lagt til en koselig kafé, da får maén Universeum som attpåtil ligger rett ved siden av Liseberg. Dette museet er yndlingsmuseet mitt i hele verden, jeg liker det faktisk hakket bedre enn Liseberg til og med og siden jeg elsker Liseberg så sier det litt, det er engasjerende, lærerikt og det har både Teknisk Museum-vibe og bonusmateriale i form av regnskogen og akvariet (og her kan det jo nevnes at jeg liker akvarier bedre og bedre jo eldre jeg blir, å kunne se haier og andre fisker svømme forbi syns jeg er supert. Og jeg tok noen få (les: veldig mange) bilder da jeg var der på fredag og nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å poste dem.

Universeum

Utsiktspunkt for å se utover avdelingen “Vannets vei” der det var en del fisk og vann, men også andre finheter og en og annen fugl å finne i tillegg.

Det var en slags liten skjærgård der som minnet meg om hytta i Stavern og omgivelsene der.

Frosker og padder! Særlig frosker syns jeg er søte og fine dyr.

Stilige fisker og minifossefall 🙂

Tre bilder fra akvariet, det midterste av dem tatt i haitunnelen. Fikk dog ikke tatt noen bilder av haier, men vit at de var der.

Sjøstjerne!

Blekksprut! Det er jo såå kult 🙂

Jeg beklager til alle med edderkoppskrekk for disse to edderkoppbildene, men jeg syns i grunnen edderkopper er fryktelig stilige og fascinerende så lenge de enten er bak et glass eller på bilde. Det er litt som med slanger og skorpioner, finfine dyr så lenge de holder seg langt unna meg. Og den nederste edderkoppen er i tillegg supergiftig (noe som gjør det bare ekstra betryggende at den er bak et glass) og minner meg om edderkoppen i første Spiderman-filmen med Tobey Maguire så kanskje den egentlig ikke er giftig, men gir superkrefter.

Snakes on a plain! Ha ha, så morsom jeg er og de er jo strengt tatt i et annet landskap enn sletter, men likevel 🙂

I regnskogen regnet det logisk nok og de hadde kule ting som øgler.

Dessuten var det masse fugler omkring på alle kanter 🙂

Aper! Veldig nærgående og menneskevante aper. Hoppet fritt omkring i regnskogen.

Dinosaurutstilling på taket. Spoiler: dinosaurene er ikke ekte! Regner med at alle gikk ut i fra at de var det, men nei, jeg ble ikke en plutselig statist i en ny Jurassic Park eller noe sånt. I stedet var det figurer som lagde lyd og beveget på hodene sine og i grunnen så ganske ekte ut likevel.

Sist, men ikke minst, utsikten fra dinosaurtaket. Fredag var det strålende solskinn og supersommerlig i Gøteborg, virkelig herlig =D Og det var spådd mer grått vær og regn så det viser at det alltids er håp uansett hvor negative aviser og værsider kan være.
***

Det var det, neste gang jeg blogger vil jeg ha sett tredje Batman-filmen regner jeg med og da vil den anmeldes! Vi bables 🙂

 

Øyeblikk man husker og ting en kan kjøpe seg i Gøteborg

Heisann! Det er øyeblikk man husker, dager som brenner seg inn i hukommelsen og blir værende der. Som når man tar av en klokke og huden der klokken har vært er hakket lysere enn resten av huden på armen, litt i samme nabolag i det minste. I fjor var 22. juli en tung dag, en vond dag og selv om jeg var heldig og ikke ble rammet var det likevel et sjokk og det tok meg en stund å innse at det faktisk ikke var et mareritt, men på ekte og om det var et mareritt var det et kollektivt et som hele Norge delte mens regnet falt og falt slik som det hadde gjort mesteparten av sommeren forøvrig, men etter 22. juli tenkte jeg meg at det var sorg det og, at værgudene sørget de også for sol hadde liksom ikke vært riktig opp i alt sammen. Så dro jeg og mamma på Stavern, hadde to uker der vi så alle nyhetssendinger og leste alt av aviser, men likevel fikk det hele litt på avstand og så kom høsten og livet gikk jo videre. Jeg hadde en behagelig, om enn ganske kjedelig høst der jeg søkte på jobber uten hell og hadde såpass mye fri at jeg angret på hver gang jeg hadde klaget over å jobbe på Europris siden selv en kjedelig jobb er bedre enn ingen jobb i det hele tatt, men livet var helt ålreit, jeg dro på teater og så filmer og leste bøker og skrev Nanowrimo og 22. juli var noe jeg tenkte på i ny og ne, men ikke noe som preget livet mitt i særlig stor grad. Vinteren var mye av det samme, våren kom så og var helt super egentlig for jeg fikk praksis på en Fretex-butikk (der jeg skal tilbake på jobb igjen i morgen, i dag er min siste feriedag denne sommeren) og jeg har følt at alt henger sammen i større grad enn før. Denne våren har jeg gjort fine ting, hatt flaks og kost meg masse og likevel. Det kommer sånn plutselig når man leser i aviser eller ser at det er 22. mars, så april, mai, juni, blir minnet på at det var en dag i fjor som var så fæl at det nesten ikke er mulig å forestille seg, jeg minnes på hvor sinnsykt heldig jeg har vært selv. Og så var det kinomassakren i USA på fredag, enda en tragedie på en av de mange stedene man tenker på som helt trygt, en kino. Hvordan jeg likevel føler meg trygg opp i alt sammen. Og uansett forblir jeg optimist, det får så være om det er naivt eller feil. Folk er forskjellige og jeg har innsett at jeg ikke takler tristhet i store doser, hvis jeg er lei meg for noe eller sur så varer det aldri lenge for jeg distraherer meg selv, finner noe som jeg vet gleder meg og søker trøst og tilflukt i det. Det er kanskje litt derfor jeg ikke var på noen minnesmarkeringsarrangementer i fjor og bare har tenkt å se minneskonserten i kveld via tv i sofaen fremfor å dra til Rådhusplassen. Å stå der i sentrum i kveld som en samlet gruppe er nok riktig for veldig mange, men for meg blir det for sterkt og med å se det på tv har man muligheten til å skru av hvis ting blir for deprimerende og man kan trøste seg selv med en tekopp eller kanskje solbærtoddy eller å lytte til en yndlingssang via Spotify for den saks skyld. Og på godt og vondt har jeg alltid hatt evnen til å leve i nuet, jeg tenker fremover og bakover, men først og fremst lever jeg i øyeblikket. Så alt som eksisterer hvis jeg finner frem en fin bok og lytter til en fin sang er nettopp sangen og boka, alt som eksisterer hvis jeg drar på kafé er nettopp minuttene på kaféen mens jeg leser, drikker kakao og spiser skolebolle, alt som eksisterer hvis jeg drar på kino og teater er filmen, stykket og virkeligheten viskes bort, blir som et falmet fotografi der falmingsprosessen reverseres etter hvert som t-banen kjører meg hjem igjen etterpå og virkeligheten fortsetter, men jeg er beriket av film eller teater og livet er en smule mer magisk enn tidligere.

Og i dag tenker jeg tilbake på 22. juli i fjor, men også tilbake på onsdag, torsdag, fredag og lørdag denne uken som inneholdt en herlig og begivenhetsrik reise til Gøteborg, yndlingsbyen min sammen med mamma. Verden er full av øyeblikk og heldigvis føler jeg at det er aller flest av de øyeblikkene som er fine <3

Nå hadde jeg egentlig tenkt å poste masse bilder fra Gøteborgturen, en ide som ble ødelagt da jeg prøvde å lagre dette innlegget som utkast og blogg.no ikke var med på leken. Siden jeg for øyeblikket ikke orker å laste opp alt sammen på nytt med kommentarer og hele pakka poster jeg derfor heller bilder av innkjøpene og det er disse tingene:

“Titan A.E.” kjøpte jeg fordi jeg har lånt den filmen av onkelen min flere ganger før og det er en super animasjonsfilm i Science Fiction-segmentet. Dessuten er denne filmen grunnen til at jeg kaller meg Akima på nettet en del, den kvinnelige hovedpersonen i denne filmen heter nemlig Akima og det var sånn jeg oppdaget det navnet og så likte jeg det kjempegodt og har brukt det ymse steder i ettertid. “The Muppets” har jeg hatt lyst til å se lenge og “The Artist” er kongen av perfeksjon så de to var forøvrig naturlige innkjøp.

“Eld” er oppfølgeren til Fantasy-suksessen “Sirkelen” som jeg leste for noen måneder siden. Jeg besluttet der og da at jeg skulle kjøpe “Eld” i Gøteborg og som bestemt, så gjort. Og det kule er at “Eld” enda ikke har blitt oversatt til norsk så jeg vil sikkert være ganske tidlig ute med å lese den her i Norge. “Tell the Wolves I’m Home” kjøpte jeg fordi den har fått supre kritikker og så interessant ut.

På en magisk og vidunderlig bokhandel kalt Science Fiction Bokhandeln fant jeg disse tre bøkene som bare måtte kjøpes. Robin McKinley-boka kjøpte jeg fordi jeg har lest bøkene hun har skrevet inspirert av eventyret “Skjønnheten og Udyret” og de er herlige og da er sikkert boka hennes basert på “Tornerose” fin den og. “The Last Unicorn” avbrøt jeg da jeg lånte den fra biblioteket for en del år siden, men jeg har hørt at den skal være nydelig så den fortjener et nytt forsøk. “World War Z” av Max Brooks har jeg hørt masse om og den blir nok super zombiefisert underholdning 🙂

“Jellicoe Road” har jeg bare sett superpositive anmeldelser overfor så jeg er glad jeg fant den i en bokhandel i Gøteborg for jeg tror den sikkert er fin.

Ellers har jeg kjøpt notatbok, post-it lapper og bursdagsgave til broren min og jeg har nye sjokoladeboller =D Yay!

Her er et bilde jeg tok av meg selv mens jeg tok det nye 60 meter høye pariserhjulet de har fått på Liseberg 🙂
***

Og jeg beklager om det på noen som helst måte er respektløst at jeg i dette innlegget fokuserer en del på ting jeg har shoppet i Gøteborg fremfor Utøya, men det er så mange som får formulert ting mye bedre enn meg og livet går videre og som jeg nevnte lever jeg i øyeblikket, nyter nuet fremfor å dvele så mye ved ting som har skjedd eller skal skje. Jeg har hatt en fin Gøteborgtur og en hyggelig søndag, i morgen begynner virkeligheten igjen med jobb og ferieslutt og hverdagslivet, livet er som en presang som pakkes inn hver kveld og åpnes hver morgen, hver gang med nytt innhold.

Det kommer sikkert flere bilder fra Gøteborgturen senere, men nå skal jeg lage middag, ha på minneskonsert på tv og avslutte dette blogginnlegget med et håpefullt smil om munnen og en stadig tro på at de fleste øyeblikk er gode. Tross alt 🙂

Ymse fine ting og tang =D

Heisann, sveisann! Siden sist har jeg lest boka “Essex County” (flott grafisk roman på 500 sider som gikk superfort å lese siden den var så fengende) og begynt på boka “Dancing Jax” av Robin Jarvis (som skrev denne boka: http://bokelskere.no/bok/kampen-mot-tornedjevlene/180739/ som jeg leste for en del år tilbake og likte kjempegodt, men som forøvrig er en forfatter jeg har lest lite av). Men “Dancing Jax” har superfint cover, er på rundt 500 sider og vil være en perfekt “ta med på ferie til Gøteborg”-bok med andre ord (men jeg har helgardert meg og pakket en bok i reserve i tilfelle jeg mot all formodning leser den ut før jeg på lørdag kveld er tilbake i Norge igjen). Ellers har jeg sett to fine og musikalske filmer som jeg ikke hadde sett før, spilt maaasse Pokemon Pearl og fortsatt med min nesten bekymrende obsessing hva angår SYTYCD sesong 9. Seriøst, jeg har helt dilla, jeg ser klipp på Youtube stadig vekk, leser recaps og engelske forum om det, følger flere deltakere på Twitter og har allerede funnet ut at det første jeg kommer til å gjøre når jeg er tilbake i leiligheten min igjen lørdag kveld er å søke opp recaps og se klipp fra episoden som vil sendes i USA i morgen kveld. Ja ja, det er i hvert fall en fin ting å ha dilla på da 😉 

Ellers så har jeg nå tenkt å poste bilder av de to nye veskene jeg har fått tak i:

by:Larm-veska var noe en kunde leverte inn på Fretex på lørdag og som jeg bare måtte kjøpe selv om jeg aldri har vært på by:Larm eller noe særlig med festivaler i det hele tatt utenom Oslo Bokfestival. Men den har sånne type stropper jeg liker best, den er diger nok til å ha plass til data og var ganske så stilig så dermed måtte den kjøpes. Dessuten kostet den meg bare 39 kr så den var bortimot gratis.

Denne røde veska var bursdagsgave av pappa og Petra og visstnok er den både dyr og eksklusiv (designet av en som kjenner en som de kjenner igjen visstnok), men jeg fokuserer mest på at den er fin og rød og definitivt skal bli med meg til Gøteborg. Og i denne veska er det ikke plass til store ting som dataer ser det ut til, men det går fint for det er plass til både bok, notatbok og Nintendo DS og det er vel så viktig, dessuten har den en innerlomme man kan gjemme mobil og lommebok i 🙂

Og siden jeg er alt for heldig fikk jeg en 500-lapp av pappa attpåtil som kunne være bursdagspenger og som jeg skal bruke i Gøteborg (sånn i tillegg til at jeg skal være bevæpnet med bankkortet mitt selvsagt) =D Yay!

Forøvrig håper jeg fortsatt at alle som liker kaniner, episke eventyr og nydelige beskrivelser leser “Watership Down” som jeg skreiv om i mitt forrige innlegg, jeg har begynt å lage en superlang og grundig liste over bøker og filmer og andre ting jeg skal se etter i Gøteborg, jeg har funnet ut at jeg elsker denne boka: http://www.goodreads.com/book/show/13237037-office-girl selv om jeg enda ikke har den bare basert på coveret, synopsiset og det faktum at Joe Meno er en av yndlingsforfatterne mine (altså, hvis de ikke har den i Gøteborg mot all formodning er jeg nok plent nødt til å bestille den på Amazon snart for den virker så vakkerhet) og jeg skal snart lage meg en ny kopp med solbærtoddy. Dessuten er jeg nesten ferdigpakket og det er også bra.

Her kommer ellers noen episkheter fra Youtube som alle burde se:

Ååå, for en som var helt “Annie”-frelst som barn og fortsatt er veldig glad i sangen “Tomorrow” både i norsk og engelsk versjon så var det litt himmelen da jeg fant denne übernydelige versjonen av “Tomorrow”, ikke minst fordi jeg også er fan av Idina Menzel og syns hun har en av de fineste sangstemmene i verden. Herre jemini, så fint <3

 

Jeg følger Sarah Bareilles på Twitter og hun posta en link til denne Youtube-videoen og sånn fant jeg den. Og her har vi altså en fyr som spiller ukulele og synger en kjærlighetssang til Joseph Gordon-Lewitt (som takket være filmer som “500 days of Summer”, “Mysterious Skin” og “50/50” er en skuespiller jeg har veldig sansen for) og denne sangen er så himla søt. Teksten er morsom, sjarmerende og kreativ, det er fint spilt og det er generelt sett ganske så kult så det er jo fint! 🙂

 

Min teori er at det nok er eksepsjonelt få som ikke har fått med seg sangen “Call me maybe” med Carly Rae Jepsen, særlig i og med at det OG “Somebody that I used to know” helt tydelig er radiokanalenes favorittlåter å spille for tiden. Og jeg syns for min del at “Call me maybe” er en helt ålreit sang, litt teit, men fengende nok og alt det der. Men denne versjonenaltså, den overgår originalen skikkelig og er råflott sunget akkompagnert av en beatboksende cellist. Det er utrolig stilig og fint å lytte til og dermed må jeg jo nesten poste det her 🙂

Og det var vel i grunnen alt jeg hadde på hjertet i dag, men jeg har tenkt å blogge igjen på søndag og vil ellers antakelig være ganske lite på nettet de neste dagene siden jeg altså er i GØTEBORG!!! Fra onsdag til lørdag, milde melkespann så flott det blir uansett om værmeldingen ikke lover så godt. Det fine er at det egentlig er ett fett hva slags vær det er om man for eksempel går rundt på Nordstan og Universeum (sistnevnte skal jeg ta bilder fra btw) siden de stedene er innendørs og på Liseberg er selvsagt sol prefererbart, men det blir gøy uansett det også og det er jo bare å ha på jakke med hette og så går alt så fint så. Jeg skal ha det gøy uansett, så får været bli som det blir 🙂 Da bables vi, ha det!

Vær og ve og Watership Down

Heisann! Jeg er hos faren min for øyeblikket, livet er fint og vi ser på en interessant film (som likevel ikke vil bli med på lister over filmer jeg ser denne måneden i og med at jeg ikke har fulgt med hele veien og multitasket i massevis med f.eks. å spille Pokemon-spill). Ellers har jeg kjøpt aviser i dag, men ikke lest dem enda, kjøpt en veske på jobben og deretter kommet til pappa der veske var den litt forsinkede bursdagsgaven fra ham, noe som er litt komisk. Men i grunnen så gjør det ingenting, begge veskene er jo kjempefine og kommer godt med. Og jeg kan sikkert ha med bilder av dem i mitt neste blogginnlegg, men i dag tar jeg ikke meg tid til å leke fotograf. 

Jeg har forresten funnet ut en ting som irriterer meg og det er klagingen over været og f.eks. Dagbladets avisforside i dag der de skriver “Beklager folkens: Sommeren er avlyst” bare fordi det ikke er spådd strålende sommervær fremover heller. Greit, jeg skal gå med på at det har vært en del regn denne sommeren og det ideelle hadde selvsagt vært en høytrykksbølge som ble liggende noen uker, men det har jo vært oppholdsvær en del og. Det er perioder med sol, perioder med regn og perioder med overskyet vær og det er jo normalt sommervær, dessuten er man bare naiv hvis man tenker at det skal være Syden-temperaturer for her er det snakk om Norge tross alt, Syden-vær er snarere unntaket enn regelen. Og jeg skjønner at det er slikt som selger avisforsider, men hvorfor er det som om det eneste som finnes i følge alle aviser er enten strålende vær eller drittvær, det hadde vært så fint om forsidene rett og slett var noe sånt som “fremover kommer litt sol, litt regn og ingen kommer til å være 100% fornøyd uansett, men man får ta det som det kommer”, det hadde vært mye bedre. I tillegg er forsidetekster som “sommeren er avlyst” teite fordi de impliserer at det ikke er sommer hvis det ikke er fint vær. Sommer er det uansett vær og hvis sommeren mot all formodning ikke er helt som en skulle ønske kan det hende at høsten blir bra og da har man kanskje riktignok ikke ferie, men det er fortsatt helger, fortsatt muligheter til å nyte finværet. Jeg syns rett og slett at man bare skal ta ting som det kommer, benytte det og nyte det når det først er sol og generelt sett slutte å ha for høye forventninger til sommeren. Og i dag var det faktisk ganske fint vær og sommeren er langt i fra over så alt ordner seg.

Men nå skal jeg bable om en annen finfin bok jeg har lest og det er boka “Watership Down”. En klassiker av beste slaget som jeg lenge har tenkt at jeg burde lese og som jeg så fant på hytta og nå har lest og som passer for alle mellom ni og nittini år og som virkelig fortjener massevis av lesere. Og nå skal jeg avslutte dette innlegget med å poste et bilde av forsiden og deretter en lengre anmeldelse av denne episkheten av en bok:

Normal
0

21

false
false
false

NO-BOK
X-NONE
X-NONE

/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Vanlig tabell”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-qformat:yes;
mso-style-parent:””;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin-top:0cm;
mso-para-margin-right:0cm;
mso-para-margin-bottom:10.0pt;
mso-para-margin-left:0cm;
line-height:115%;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:11.0pt;
font-family:”Calibri”,”sans-serif”;
mso-ascii-font-family:Calibri;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-fareast-font-family:”Times New Roman”;
mso-fareast-theme-font:minor-fareast;
mso-hansi-font-family:Calibri;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}

Watership Down

One of the most beloved novels of our time, Richard Adams’s “Watership Down” takes us to a world we have never truly seen: to the remarkable life that teems in the fields, forests and riverbanks far beyond our cities and towns. It is a powerful saga of courage, leadership and survival; an epic tale of a hardy band of adventurers forced to flee the destruction of their fragile community…and their trials and triumphs in the face of extraordinary adversity as they pursue a glorious dream called “home.”

 

“Watership Down” is a remarkable tale of exile and survival, of heroism and leadership…the epic novel of a group of adventurers who desert their doomed city, and venture forth against all odds on a quest for a new home, a sturdier future.

(Goodreads synopsis av «Watership Down»)

*

Dette er en episk, storslagen fortelling med spenning og eventyr og alt som trengs for å ha en super leseropplevelse. Og det handler om kaniner.

Ja nettopp, kaniner og det fine er at de virkelig ER kaniner også, oppfører seg og lever på kaniners vis fremfor å være for menneskelige. Og disse kaninene bor trygt og godt i en koloni frem til Fiver, en kanin med profetiske evner, aner fare og han, Hazel (bror av Fiver og bokas hovedperson på mange måter), den tøffe Bigwig og et utvalg andre drar av gårde for å finne et nytt bosted. Og så opplever de en masse eventyr, får nye venner i andre kaniner og en fugl blant annet, møter på den onde kaningeneralen Woundwort og jeg har i grunnen ikke tenkt å oppsummere særlig mye for denne boka bør oppleves. Virkelig! Om ikke annet fordi den ga meg assosiasjoner til Ringenes Herre selv om det er to vidt forskjellige bøker.

Grunnene til Ringenes Herre-assosiasjonen er dog ikke så alt for dum for her er det også interessante karakterer på reise, spenning og eventyrlighet og en av kaninene heter til og med Pipkin (som er veldig likt navn som Pippin, just saying). Men mer enn det handler det bare om hvor gjennomført fortalt ting er. Med Ringenes Herre var det så mye mer enn bare historien i form av språk (alvespråk og slikt), mytologi, historier og dikt som krydret fortellingen og et detaljert språk som gjorde at alt som hendte blir levende for leseren og med nydelige beskrivelser attpåtil. Hvis man bare bytter ut alvespråk med kaninspråk så finnes alle disse elementene også i «Watership Down» og det er noe av grunnen til at jeg likte denne boka så mye. For alt er så gjennomført, alle stedene finnes til og med i virkeligheten og det er så himla åpenbart at forfatter Richard Adams ikke bare har gjort enormt god research på forhånd, i tillegg er det åpenbart at han virkelig brenner for historien han forteller og syns den er viktig og da blir den viktig også for leseren.

Ellers så er karakterskildringene supre, man blir virkelig kjent med og engasjert i karakterene og jeg ble for min del særlig glad i Bigwig, som er en skikkelig tøffing og som har enkelte bøllete kvaliteter, men som når alt kommer til alt har hjertet på det rette stedet og byr på storslagent mot i tillegg og Hazel. Sistnevnte er bokas hovedperson og han som leder kaninene på ferden deres og er hverken blant de største eller sterkeste kaninene, uten at det stopper ham fra å føre vennene sine av gårde med idealisme, sympatiskhet og en evne til å se utenfor boksen som virkelig kommer til nytte. Likevel, Bigwig er kongen, det er ingen tvil, han er så fenomenal at han alene er grunn nok til å lese «Watership Down». Han burde ha egen fanside på Facebook og vel så det.

Ellers så er det nydelig skrevet. Her er noen eksempler:

?My heart has joined the Thousand, for my friend stopped running today. ?

Dette sies om en kanin da de tror ham er død og det viser seg at han ikke er død da likevel, men uttrykket er uansett nydelig. Det er virkelig noe av det mest vakkertriste man kan si om noen man er glad i som dør, uavhengig av om de er en kanin eller menneske eller noe annet.

?The full moon, well risen in a cloudless eastern sky, covered the high solitude with its light. We are not conscious of daylight as that which displaces darkness. Daylight, even when the sun is clear of clouds, seems to us simply the natural condition of the earth and air. When we think of the downs, we think of the downs in daylight, as we think of a rabbit with its fur on. Stubbs may have envisaged the skeleton inside the horse, but most of us do not: and we do not usually envisage the downs without daylight, even though the light is not a part of the down itself as the hide is part of the horse itself. We take daylight for granted. But moonlight is another matter. It is inconstant. The full moon wanes and returns again. Clouds may obscure it to an extent to which they cannot obscure daylight. Water is necessary to us, but a waterfall is not. Where it is to be found it is something extra, a beautiful ornament. We need daylight and to that extent it us utilitarian, but moonlight we do not need. When it comes, it serves no necessity. It transforms. It falls upon the banks and the grass, separating one long blade from another; turning a drift of brown, frosted leaves from a single heap to innumerable flashing fragments; or glimmering lengthways along wett wigs as though light itself were ductile. Its long beams pour, white and sharp, between the trunks of trees, their clarity fading as they recede into the powdery, misty distance of beechwoods at night. In moonlight, two acres of coarse bent grass, undulant and ankledeep, tumbled and rough as a horse’s mane, appear like a bay of waves, all shadowy troughs and hollows. The growth is so thick and matted that even the wind does not move it, but it is the moonlight that seems to confer stillness upon it. We do not take moonlight for granted. It is like snow, or like the dewon a July morning. It does not reveal but changes what it covers. And its low intensity—so much lower than that of daylight—makes us conscious that it is something added to the down, to give it, for only a little time, a singular and marvelous quality that we should admire while we can, for soon it will be gone again.?

<3 på hele det utdraget i grunnen, det er så presist beskrevet og så intenst nydelig og så skjønne bilder det skaper.

*

Så jeg likte skrivestilen og karakterene og i grunnen veldig mye med denne boka og en fin ting med den er at den er en av de bøkene som man liker enda bedre når man er ferdig med den enn når den leses. For mens jeg elsker bøker må jeg innrømme at målet mitt om å lese så mange bøker som mulig i løpet av en måned til tider gjør at jeg ikke alltid nyter bøker så mye som de fortjener. «Watership Down» fortjener at man gir den to uker og leser den sakte, lar den smelte på tunga som sjokolade og nyter hvert sekund. Jeg leste den derimot på en uke og tok meg av og til i å tenke på biblioteksbøker og tidligere innkjøp og alt jeg skulle lese senere. Og «Watership Down» var likevel en fin leseropplevelse og alt det der, men jeg har likevel bestemt at jeg skal lese den senere en gang, da saktere, roligere, gi meg hen til opplevelsen helt og ikke vie en tanke til andre bøker som må leses.

Når alt kommer til alt er likevel konklusjonen at dette er en veldig fin bok og den får en til å tenke, engasjerer, pirrer, alt det der. Og mens den ikke er like umiddelbar som de bøkene jeg virkelig forelsker meg i, så er den vakker og storslagen og i grunnen ganske perfekt. Så terningkast 5 og femmeren er veldig sterk og nå håper jeg at jeg får sett filmen basert på boka snart og at jeg får lest mer av Richard Adams for han fortjener definitivt å bli lest og det er ikke det spor rart at denne boka er en klassiker.

***

 

Kjære Hero’s Guide to saving your Kingdom og annen babbel

Livet er fint. Riktignok er det et spekter av småting i det siste som ikke har gått helt slik jeg vil, men det er tross alt bare småting som egentlig ikke er verdt å henge seg opp i. Og i hovedsak er livet så herlig, så herlig for jeg lånte syv bøker og tre filmer på biblioteket på mandag og hotell og tur er nå bestilt og betalt så jeg og mamma SKAL til Gøteborg fra 18. – 21. juli =D Av hensyn til økonomi og fornuft og ymse ting i samme nabolag skal jeg være så smart å unngå å oppsøke bokhandler og Platekompaniet og slikt frem til vi drar til Sverige for jeg vil shoppe mer enn nok da og jeg har så lett for å fristes. Derimot kan det godt tenkes at jeg kjøper et skjørt eller to på Fretex, vi får se. Uansett gleder jeg meg skikkelig til Gøteborg-turen for Gøteborg er i grunnen yndlingsbyen min og nå bare håper jeg skikkelig på at det sånn tilfeldigvis er oppholdsvær i det minste når vi er der. Strålende solskinn hadde selvsagt vært det beste, men jeg tar til takke med det meste så lenge det ikke er regn og grått hele veien for da blir jo Liseberg hakket mindre gøy og Liseberg er jo en av de viktigste planene. Ellers er “Watership Down” virkelig flott, jeg leser på den nå og den minner meg litt om Ringenes Herre selv om de er svært ulike bøker på veldig mange måter. Seriøst, jeg må nok anmelde også den boka når den er ferdiglest. Men nå skal jeg bable om en helt annen bok, nemlig “Hero’s Guide to saving your Kingdom”!

“Hero’s Guide to saving your Kingdom” er førsteboka til Christopher Healy og i så måte en eksepsjonelt god debut. Denne boka er nemlig el fantastico (bare for liksom å leke kvasispansk et øyeblikk)! Den er morsom, underholdende, sjarmerende, illustrert og har et dritkult cover og en vel så fin baksideillustrasjon og jeg låner et bilde fra internett der man ser både forsiden og baksiden i et langt bilde:


Bilde er funnet her: http://2.bp.blogspot.com/-jTkNzDitrQ0/T8rYB0Tz2kI/AAAAAAAAD6k/-Ug6ADLnJFU/s1600/Hero%27s+Guide+to+Saving+Your+Kingdom+crop.jpg og hvis man følger den linken kan man se det bildet i en større og tydeligere versjon. Og se: http://www.hollywoodreporter.com/heat-vision/fox-animation-heros-guide-saving-your-kingdom-318041, denne episke boka, som er første bok i en serie jeg definitivt skal lese resten av etter hvert som oppfølgere dukker opp, skal visst bli animasjonsfilm. Det kan bli superepisk! Anyway, jeg har i grunnen skrevet anmeldelse til denne boka allerede, originalt nok i form av et kjærlighetsbrev til denne boka og dette brevet/anmeldelsesgreia skal jeg poste nå og avslutte dette innlegget med. Og så skal jeg blogge igjen på lørdag og kose meg med jobb og andre ting i mellomtida 🙂

 

 

Kjære «Hero?s Guide to saving your Kingdom» av Christopher Healy, jeg tror jeg elsker deg! Du er riktignok en bok og jeg et menneske, men du fikk meg til å le, smile, engasjeres og riktig kose meg gjennom snaut 430 sider og jeg liker at du er bok 1 og følgelig skal følges opp.

Alt sammen begynte da jeg hørte om deg. Det var via internett, som med alt annet jeg bestiller på Amazon.com, og jeg leste først om deg i mars en gang og skjønte med en gang at du var en bok jeg måtte ha. Litt fordi du handler om Prince Charming-ene fra henholdsvis Askepott, Snøhvit, Tornerose og Rapunzel og like mye fordi du hadde et dritkult cover. Seriøst, jeg elsker coveret ditt, kjære fine boka, jeg tok pauser i lesningen for å betrakte coveret og hvordan bokas prinser og prinsesser var tegnet i en stil som på mange måter er ganske Disneysk og dermed automatisk meget karolinsk. Dessuten er jeg litt betatt av flere av prinsene på nettopp på grunn av disse illustrasjonene, noe som er nok et tegn på hvor awesome de er. Og jeg liker Shrek, Into the woods, 10th Kingdom, generelt det meste som enten er eventyr eller dekonstruksjoner av eventyr eller gjenfortellinger av eventyr og du skjønner tegninga liksom. Du var en sånn bok, en sånn der alt en vet snus på hodet og man finner ut at alle disse Prince Charming-ene er fire ganske så forskjellige prinser som slår seg sammen og opplever storslagne eventyr og jeg elsket å lese om dem.

Vi følger fire prinser! Prins Frederick som er diplomatisk, høflig og en god danser og som utvikler seg fra en pysete overbeskyttet prins til en som utvider horisonten sin og tar sjanser selv om det skremmer ham. Prins Fredericks utvikling er litt i samme nabolag som utviklingen til Neville i Harry Potter selv om de på mange måter er veldig ulike karakterer. Men de er personer som trosser frykten sin og har en sterk utvikling og derfor er det en litt naturlig sammenlikning. Ellers så har vi Prins Liam som er en mer klassisk prinsetype, modig og eventyrlysten og ganske smart og godhjertet i tillegg. På den negative siden er Liam litt for selvsikker og selvopptatt, men han er en god venn og en karakter man vil følge. Dessuten er han definitivt den mest klassisk kjekke hvis man ser på illustrasjonene. Vi har videre Prins Gustav som er impulsiv og dårlig til å ta i mot hjelp, men som også er lojal og som under sin mer gretne overflate gjemmer et stort hjerte og en egentlig ganske usikker person som aller mest fortjener en klem. Og til slutt har vi Prins Duncan, en merkelig og unik figur som blir slitsom i store doser, men som sånn jeg ser det er den mest snille og sjarmerende i prinsegjengen.

Ellers blir vi kjent med prinsessene, skjønt i mindre grad enn prinsene for det er prinsenes historie tross alt og i det hele tatt er dette enda en grunn til at jeg elsker deg «Hero?s Guide?», du har så himla episke karakterer og jeg kunne gladelig lest tusenvis av sider om både Liam, Gustav, Duncan og Frederick, de er AWESOME!

Kjære bok, du har altså episke karakterer og illustrasjoner og i tillegg til det er du fenomenalt skrevet. Riktignok skinner det noen gang i gjennom at du er debuten til forfatter Christopher Healy i form av at du har noen setninger som egentlig er overflødige og slutten er litt for åpen og uforløst sånn jeg ser det, men det er småting. Hovedsakelig elsker jeg bortimot alt med deg, kjære bok. Du er morsom, du er sjarmerende, du gir meg assosiasjoner til Disney, Monty Python (selv om jeg i grunnen har sett alt for lite Monty Python opp i gjennom) og Shrek og omtrent alt ved deg nærmest skriker Karoline-magnet og det er derfor jeg overser alle småfeil og gir deg terningkast 6! Det og det faktumet at jeg nøt hvert sekund av å lese deg og i grunnen syntes det var ganske trist da jeg nådde siste side.

Dessuten har du hekser, dverger, troll, banditter, kjemper og drager og det eneste du egentlig mangler er ninjaer og zombier, men der tar jeg alt med ro. Du skal jo følges opp, du må jo følges opp, det blir andre muligheter til å legge til andre fine ingredienser i bøker. Og da bør du også ha med sanger, dikt og kanskje litt alver og feer sånn for moro skyld. Det er mange muligheter!

I alle fall elsker jeg deg bok og anbefaler deg på det sterkeste siden du er så himla fantasifull og sprudlende at det er helt vidunderlig! Og du skal bli film, tenk på det, animasjonsfilm, det vil bli helt konge! Yay for deg, bok altså!

Oppsummeringsinnlegg 3F

Heisann! Jeg er tilbake i leiligheten igjen og ferdig med to ukers hytteferie 🙁 Nei da, livet er fint uansett om jeg er i Stavern eller i Oslo, men jeg har jo hatt det veldig koselig på hytta. Været har vært noe variabelt, men det har vært noen doser solskinn og mamma er Yatzy-kongen, men jeg tok igjen med å være eksepsjonelt fantastisk på Ubongo. Ellers prioriterte jeg hovedsaklig blader og Buffy-episoder første uka på hytta, men i juli har jeg så langt lest ut tre forskjellige bøker og i forigårs begynte jeg på “Watership Down” som så langt er kjempefin.

Her er et bilde av verdens fineste hund, Snickers, som liker å bjeffe på folk fra hytteverandaen for å vise at han er sjefen, men ellers er uskyldigheten selv:

Dama man ser litt av i bakgrunnen er mamma, men hovedattraksjonen ved dette bildet er altså verdens fineste dvergschnauzer, som jeg har kost masse med i Stavern på hytta og som bor hos mamma.

Ellers har jeg sett en frosk:


Og jeg kysset den ikke (siden jeg en gang løftet opp en frosk, kysset den og den den gang takket meg med å tisse på hånda mi, sånn i tillegg til at den ikke ble forvandlet til en prins, nå løfter jeg derfor ikke opp frosker lenger, jeg tar bare bilde), men jeg betraktet den ivrig i noen minutter og syns den var svært søt.

Ellers har de hatt internett på kaféen som ligger 15 minutters spasertur unna hytta så jeg har fått sjekket internett to timer hver dag (og drukket kakao som bare(!) kostet 12 kroner og spist en godteting bortimot hver gang jeg var innom der og) og ellers har jeg startet nytt spill på Pokemon Pearl, lest masse aviser og hatt dilla på polarbrød. Generelt sett har jeg altså hatt det supert!

Men nå skal jeg oppsummere juni bok- og filmmessig sett, en måned der jeg ikke leste nok eller så nok filmer etter min mening. Da setter jeg i gang:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for juni

BØKER

– Sirkelen av Mats Strandberg & Sara B. Elfgren

Bok jeg leste fordi den hørtes interessant ut og har vært en skikkelig snakkis og den var verdt å lese takket være interessante karakterer og en story som virkelig holdt på interessen. Jeg syns ikke alle karakterene var like velutviklede, men det stoppet ikke dette fra å være en både spennende og kul bok og jeg gleder meg til å få lest bok 2 i serien. Terningkast 5!

– The Onion Girl av Charles Du Lint

Ganske spesiell og magisk bok og det må innrømmes at Charles Du Lint er litt for glad i karakterene sine og gjør dem litt for Mary Sue til tider, men jeg syns ting var så fint skrevet og jeg kunne tilgitt Charles Du Lint det meste for han får det til å fungere ypperlig. Terningkast 5!

– The color of magic av Terry Pratchett

Random, original og interessant og jeg har enda ikke blitt helt Pratchett-overbevist, men det kan jo hende det kommer. Terningkast 4!

– The light fantastic av Terry Pratchett

Og når vi snakker om Pratchett så likte jeg jo denne boka enda bedre enn den andre boka, denne likte jeg faktisk veldig godt for den var så underholdende og en smule genial attpåtil. Terningkast 5!

– The Heroes Guide to saving your Kingdom av Christophet Healy

Karolinsk, herlig og full av sjarm og det vil dukke opp en veldig positiv anmeldelse etter hvert for denne boka fortjener det. Terningkast 6!

– Boy meets boy av David Levithan

Denne boka er helt himla fin og i tillegg romantisk og skjønn og nydelig skrevet og jeg er og ble veldig glad i den. Det vil dukke opp en anmeldelse av også denne etter hvert. Terningkast 5!

FILMER

– Prometheus

Ikke min type film, svært ekkel og noe forvirrende siden jeg ikke har sett noen andre av filmene i serien den hører til. Dessuten syns jeg noe av dialogen var helt idiotisk og den har noen ekstremt dumme karakterer som gjør hjernedøde valg. Samtidig er det teknisk sett en meget flott film, alt fra musikk til fotografi til spesialeffekter var supert og den var jo helt grei underholdning de gangene jeg ikke gjemte øynene bak hendene av lettskremthet. Terningkast 4!

– Love’n dancing

Tittelen sier i grunnen alt man trenger å vite om denne filmen for det er akkurat disse to tingene det handler om. Veldig forutsigbar i tillegg, men dansingen var super da, jeg likte at Benji fra SYTYCD dukket opp og den var helt ålreit. Terningkast 4!

– Jesus Henry Christ

Denne filmen var jeg på nippet til å slå av fordi jeg ikke syns den var morsom og egentlig syns den heller var mer teit og forvirrende når det liksom skulle være en mer mørk komedie. Samtidig var den på sitt særegne vis interessant nok og den hadde øyeblikk da den var veldig fin så det reddet den likevel. Terningkast 4!

– Submarine

Utrolig fin film med karakterer man blir engasjert i og kul stemning. Terningkast 5!

– Moonrise Kingdom

Rar og spesiell og i grunnen veldig fin film som definitivt var verdt kinobilletten og vel så det. Terningkast 5!
***

Jepp, bare seks bøker og fem filmer i juni og filmmengden gjør meg ikke så mye i grunnen, men jeg har mål for juli om å lese minst ni filmer sånn at juli blir en mye bedre måned bokmessig sett. Og det spiller jo egentlig liten rolle akkurat hvor mye man leser, men likevel. Jeg skal lese massevis fremover. I morgen for eksempel, da skal jeg på hovedfilialen og låne massevis av bøker. Ellers så skal jeg altså jobbe i uka som starter i morgen og deretter ha en uke til med ferie og frihet før hverdagen begynner igjen sånn skikkelig og det fine er at jeg skal jobbe på lørdag og dermed har fri i morgen og følgelig altså kan dra på hovedfilialen. Det blir gøy!

Men nå er dette blogginnlegget langt nok og jeg har uansett lyst til å drikke solbærtoddy og se på film eller noe sånt, men jeg skal blogge igjen enten tirsdag eller onsdag så vi bables!