Der jeg bobler over av glede over ymse episkheter og anmelder fine filmen som alle kattefans burde se :)

Heisann! Greia er at jeg nesten bobler over av entusiasme for øyeblikket for jeg har tenkt meg på kino på fredag og se “Brave” (anmeldelse vil dukke opp i løpet av neste uke) og jeg skal se musikalen “Spelling Bee” på lørdag (og nå veit jeg hvor Sagene Festivitetshus er så oddsen for å rote meg bort er desto mindre) og begge disse tingene er jo helt awesome. Og snart er det spillkveld på Humanismens Hus igjen og det er bare to uker til Oslo Bokfestival og Oslo Kulturnatt (den helgen blir seriøst hektisk, jeg gleder meg!) og jeg syns det er så gøy med slike episke finheter å se frem til. Det vil dukke opp anmeldelse av “Spelling Bee” i neste uke også (bare så dere vet det) for jeg har mål om å anmelde så godt som alt jeg ser av teater så det så.

Ellers, se her:

 

Jeg så jo altså filmen “Puss in boots” for ikke så lenge siden og nå tenkte jeg å poste en anmeldelse av denne finfine kattevennlige og superengasjerende filmen sånn for moro skyld. Jeg håper det er av interesse:

 

Puss in boots

Yay! Denne filmen er awesome! Her følger vi Katten med støvlene, kjent fra Shrek 2, 3 og 4 som han katten som tidvis ser så sykt adorabel ut at det er til å smelte av, og hva som gjorde ham til ham. Det er ganske Zorro-aktig naturlig nok (Antonio Banderas rolle som Zorro var jo åpenbart inspirasjonen bak hans stemmedubbingsrolle som Puss in boots), men er også et klassisk Dreamworks-eventyr. Man følger altså den støvlekledde katten Puss fra hans barndom på et foreldrehjem der han blir venn med Humpty Dumpty (Lille Trille satt på hylle-egget), videre til han som en eldre katt blir beryktet av ymse grunner og deretter på jakt etter en kylling som legger gullegg og her er det tydelig «Jack og Bønnestengelen»-inspirasjon. Og hele veien er det spennende og engasjerende og super underholdning uansett om det ikke er verdens mest originale historie.

Og jeg liker dette, jeg. Utenom at Puss er en svært kul fyr generelt sett og at denne filmen antakelig vil gjøre alle katteelskere særdeles tilfredse, så er dette også en film som er full av sjarm og som behagelig nok er ganske fri for ambisjoner utover å skape en svært underholdende film som passer for flere målgrupper samtidig, noe den får til med glans.

Dessuten er animasjonen fantastisk og den bruker noen kryssklippingsteknikker som jeg ikke kan huske å ha sett i animasjonsfilmer før og det er bare en bonus. Jeg liker ellers karakterene generelt sett (utenom Jack og Jill som jeg syns var ganske ufyselige, men det var det vel i grunnen meningen at man skulle syns) og jeg digger dansesekvensene (men dansesekvenser er det særdeles sjelden at jeg ikke liker, jeg elsker jo å se dans både i filmer og på tv). Det er ellers actionfylt, en god historie og hvis man liker katter og animasjonsfilm er man generelt sett i trygge hender her.

På den negative siden er det jo litt vel klassisk denne storyen som formidles her. Og jeg syns det hadde vært gøy om noen karakterer fra Shrek-filmene (utenom Puss) dukka opp i små biroller i det minste. Dessuten er jeg svært glad i Dreamworks, men jeg liker fortsatt Pixar bedre for de føler jeg har mer dybde i filmene sine og tør mer, Dreamworks sine filmer liker jeg kjempegodt, men de blir mer ren underholdning.

Med det sagt så er dette små bagateller og fakta er jo uansett at «Puss in boots» er en svært fin film som jeg klart anbefaler. Terningkast 5!

***

Enda en grunn til å se denne filmen er denne morotrailerdingsen jeg fant på Youtube:

 

Det er rett og slett en parodi på den velkjente Old Spice-reklamen med Katten med støvlene og resultatet er jo awesomehet som plutselig fikk meg til å like Dreamworks enda bedre. Yay!

Ellers så liker jeg at det går mot høst (selv om jeg er litt mer skeptisk til at det blir kaldere om morgenen og at det blir fortere mørkt om kvelden, men sånt hører jo med vel så mye som trær i vakkert fargespill), jeg liker at jeg har funnet ut at man sovner desto raskere om kvelden om man ikke hører på musikalcd på senga, men bare leser seg i søvn og jeg liker at jeg i morgen igjen kan starte dagen med å se nye SYTYCD-klipp på Youtube =D Ja, det er generelt mye som er likbart og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget og så kommer neste innlegg antakelig på lørdag. Vi bables!

Kon-Tiki og dager utenom normalen :)

Fint, fint, fint, fint er det at i dag ble en søndag helt utenom normalen (selv om jeg liker normalen, absolutt, det er bare litt gøy når dager blit litt småspesielle også). Jeg trener egentlig to ganger i uka (linedance på onsdag og spinning på søndag), men denne uka ble det bare onsdagstrening i og med at faren min hadde en sammenkomst med masse bekjente og familie og slikt i dag og greit nok så er trening viktig, men jeg fant ut at jeg ikke ville få tid til begge deler og siden pappa har besøk for tiden har jeg ikke fått sett ham på noen uker (drar vanligvis til ham en gang i uka) så jeg valgte logisk nok sammenkomsten. Og det er bra for det var sååå koselig. Vi hadde koldtbord med laks og annen havmat + parmaskinke og tomat og jeg danderte tallerkenen min med laks og parmaskinke og tomat og det var så godt og så fint og jeg traff folk jeg ikke har sett på en stund og spilte bordfotballspill og drakk cola og koste meg og at jeg denne helgen dermed hverken har trent eller moppet og støvsuget leiligheten velger jeg å se gjennom fingrene med for det er ikke akkurat som at jeg skal slutte med fornuftige søndagsting, dagen i dag ble bare litt annerledes og det er greit.

Og nå har jeg hockeypulver og jeg har kjøpt inn noe yoghurt siden jeg begynte å gå tom for frokost- og lunsjmateriale hjemme i leiligheten og i morgen skal pappa og noen andre folk på restaurant etter jobb og jeg er invitert til å være med så da blir det en ekstra koselig mandag sånn plutselig og så livet er fint. Og i det hele tatt tror jeg kanskje neste uke blir en sånn uke der jeg vil ha lite tid til matlaging og derfor må velge boksmat, suppe eller ikke så altfor dyre restauranter siden jeg har masse planer. For eksempel skal jeg på kino på fredag og teater på lørdag (og jeg er med på en konkurranse jeg håper jeg vinner for da vil jeg ha storslagne planer på torsdag og) så det skjer noe hele tiden. Og lørdag 8. september er det ny spillkveld på Humanismens Hus igjen og 14. september er Oslo Kulturnatt og 14.-16. september er Oslo Bokfestival så jeg har jo planer på programmet hver bidige helg i tre uker fremover nå så ja, det skjer ting. Det er så gøy! Og likevel får jeg sett en del film og jeg har lest skikkelig masse bøker denne måneden og jeg tror det er veldig lenge siden sist jeg kjedet meg i det hele tatt for har man ikke planer så har man internett og skriveprosjekter og bøker og filmer og musikalmusikk å lytte til og jeg tror jeg i tillegg snart skal spille litt Nintendo igjen for nå har jeg ikke spilt noe på en stund og det er jo lurt å ta seg tid til det og.

Livet er fullt av eventyr! =D

 

Og et av flere eventyr er “Kon-Tiki” som jeg nå skal bruke resten av dette innlegget på å anmelde i en anmeldelse jeg kaller:

Karolinsk Anmeldelsesdings av Kon-Tiki (dvs. seks folk på flåteferd i 1947 som ender opp ganske skjeggete)

Jeg tenker alt for mye rart. Det er ikke meningen at man skal begynne å fundere på hvor folka på Kon-Tiki gjorde nummer 2 eller tenke nøye over hvor praktisk det var at de var menn alle sammen siden menn kan stå og tisse og det hadde vært mer upraktisk å sitte bakvendt på huk mot kanten av flåten i og med at man da ikke får fulgt med på havet som åpenbart inneholder ganske mye hai hai, hai på deg (ingen andre som hadde Blekkulf-kassett som barn med en sang som gikk ca sånn, jeg savner den cden jeg hadde egentlig, vil gjenlytte til gamle kassettfavoritter). Anyway, sånne ting skal man ikke sitte og tenke på, men jeg tenkte på sånt likevel, det og hvor fascinerende mye Agnes Kittelsens stemme i denne filmen minnet om damestemmene i sånn klipp jeg har sett fra norske filmer fra 50-tallet (syns ofte stemmene i gamle klipp er noe helt for seg selv i forhold til dagens stemmer, men det er kanskje bare meg). Heldigvis tenkte jeg også på en del ting som man nok skal tenke når man ser “Kon-Tiki”, som at den er spennende og veldig Hollywoodsk på en god måte.

For dette kunne like gjerne vært en film fra Hollywood. Det er nemlig veldig storslagent og at det nok har vært en dyr affære å lage denne filmen skinner klart frem, men innsatsen og pengebruken har lønt seg. Denne filmen er nemlig en på nesten alle måter veldig fin film som antakelig vil sees og bables om i massevis fremover. Vi følger Thor Heyerdahl som bestemmer seg for å bevise sin teori om at polyneserne innvandret fra Sør-Amerika fremfor Asia som folk har trodd før med å ta den samme flåteferden. Og etter litt om og men får han skaffet flåte, mannskap og økonomi til å gjøre reisen mulig og snart nok er de på vei, drivende i havets makt.

Historien er velkjent, men eventyrlig og spennende selv om man vet hvordan ting vil ende, og alt er supert gjennomført fra fotografi til musikk, klipp til skuespill. Ja i det hele tatt er dette en film som sikkert vil gjøre storeslem under neste års Amanda-utdeling. Og jeg var underholdt hele veien. Av skuespillet, godt gjennomført av alle sammen, med en super Pål Sverre Haga i spissen, av effektene og av karakterene. For noe av det fineste med denne filmen er at den har et fint rollegalleri med mange ulike typer. Og det har jo vært en del artikler angående hvordan Herman Watzinger er spilt i denne filmen i forhold til den ekte Watzinger og der jeg skjønner at det blir en sak føler jeg også at det absolutt er tilgivelig i og med at dette tross alt er en undeholdningsfilm fremfor en dokumentar.

Anyway. “Kon-Tiki” er godt laget med flott skuespill, spenning og humor og i tillegg er ting fortalt på en finfin måte. Man hadde øyeblikk der man satt på kanten av stolen og syntes alt var superspennende (øyeblikk som ofte inneholdt haier og andre farer som forklarer spentheten til gangs), øyeblikk der man lo (“Kon-Tiki” har faktisk blitt en overraskende morsom film der smil og latter aldri er langt unna) og øyeblikk der man bare føler seg glad over å kunne se noe såpass engasjerende.

På den negative siden er det at filmen er ganske Hollywoodsk ikke bare en fabelaktig ting siden det er fakta at dette er en ganske klassisk film som ikke tar noen overraskende vrier eller forandrer filmhistorien for alltid. Og mens jeg likte “Kon-Tiki” tror jeg ikke jeg vil føle noe stort behov for å skaffe den på dvd og se den massevis av ganger. En gang er nok.

Uansett er dette en flott og spennende film som fortjener terningkast 5 og tross små problemer er verdt å se og absolutt super kinounderholdning.
***

Og nå må jeg ordne en del raske småting og avslutte dette innlegget  og så vil jeg blogge igjen på onsdag. Vi prates!

Entusiastisk babbel om ymse ting og tang i mitt fascinerende liv =D

I dag altså, seriøst! Vekkerklokka mi gjorde ikke jobben sin i morges og jeg ble flaut nok vekket av sjefen på jobb som ringte meg klokka 10:00 og spurte om jeg kom. Så jeg rakk ikke å ta morgendusj, men spiste to bananer, sjekka nettet kjempefort, drakk et glass rød saft og ilte av gårde sånn at jeg var på jobben ca 11:00. Og selvsagt hadde jo t-banen en stans på to minutter av ymse grunner og sånt attpåtil, selvfølgelig. Det fine var at det var en fyr som spilte trekkspill på t-banen fra Nasjonalteateret til Majorstuen og de andre passasjerene i vogna der jeg satt så litt brydd ut fordi de tydeligvis er idioter, folk som spiller musikk på t-banen er jo elsk. For eksempel var det en mann som spilte gitar på t-banen en gang for mange år siden som har inspirert frem dikt og historier fra min side i flere år og nå har jeg ny inspirasjon. Jeg ga ham 15 kr for å oppmuntre i vei på t-banen og håper han dukker opp på ny, det er jo herlig med slike finheter som krydrer hverdagen. Så var det jobb og deretter kafébesøk og alt det der gikk finfint og deretter fikk jeg middag hos mamma og da sølte jeg cola utover hele spisebordet (jeg er generelt klønete, vimsete og sikkert en smule sprø for tida) og så skulle jeg poste et brev og omtrent samtidig som jeg kjøpte frimerker på Narvesen starta REGNVÆRSHELVETE der Caps Lock og det hele er på sin plass. Det varte ikke så lenge, men jeg rakk å bli klissblaut helt i gjennom i løpet av de tre minuttene det tok å poste brevet og deretter løpe fra senteret og hjem. Jeg innser sakte, men sikkert at denne ideen min om å kle seg for finvær, droppe regnjakke og at jeg ikke har brukt paraply siden jeg var tolv år muligens er litt teit og naiv. Ikke at jeg tror det hadde hjulpet så mye med regnvennlig tøy når det er snakk om “rainy weather of DOOM”, men likevel. Det som er fint er at jeg egentlig er veldig flink til å le av meg selv på en god måte og klarer å ta det meste med et smil. Og jeg har vært i utrolig godt humør i hele dag tross alle små setbacks.

Ellers lånte jeg selvsagt fire grafiske romaner da jeg var innom Serieteket på tirsdag og de gleder jeg meg til å kose meg med sånn i tillegg til alle de andre bøkene jeg har å lese på for tiden (det er en del) og jeg har begynt på et nytt skriveprosjekt der jeg ikke skal poste noe utdrag før jeg har minst femti sider siden prosjekter jeg babler om på bloggen ofte ender opp med å være prosjekter der jeg starter med masse pågangsmot, men så mister interessen og skriver på andre ting i stedet. Unntaket her er selvfølgelig Nanowrimo som jeg kan bable i vei om i massevis uten at det fører med seg manglende interesse noen gang. Men Nanowrimo er jo novembermagi, noe helt for seg selv (å, jeg gleder meg allerede til november). Og jeg har alt for dilla på SYTYCD, internett har tatt en pause fra klikking de siste dagene (bank i bordet at det varer) og livet er fint selv om været er dritt i skrivende stund.

 

Og det kan godt hende jeg har posta Idina Menzel synge “Tomorrow”-klipp her før, men det får så være for hun synger så fint og det er en så vakker versjon av en sang jeg har elsket siden jeg var fem år at jeg får tårer i øynene og alle tankene (for jeg tenker alt for mye) tar en pause og alt som eksisterer er musikken. Tenk å kunne synge så flott, bære musikken på den måten, virkelig talent vil alltid fascinere meg tror jeg. Og jeg tror en av grunnene til at jeg elsker musikalmusikk er orkestreringen for det bygger opp musikken så til de grader, man aner liksom konturene av et kommende crescendo hele veien og så kommer det og alt tar av og man sitter igjen som lytter med gåsehud og takknemlighet for å kunne være lytter til sånn fullstendig vakkerhet <3

Forøvrig skal jeg på kino i morgen (se “Kon-Tiki” sammen med han som er flinkest til å forvirre meg for tiden, en film jeg sannsynligvis vil bruke mitt neste blogginnlegg til å anmelde) og jobbe og på søndag har jeg planer og neste helg blir kongen av episkhet fordi OMG, “Brave” (nye filmen til Pixar) som jeg har gledet meg til i over et halvt år ENDELIG kommer på kino og jeg SKAL se den på premieren, noe annet kommer liksom ikke på tale. Ååååå <3 Også skal jeg på teater på lørdag 1. september og det er en musikal som skal sees, herlighet, episkheter to dager på rad 🙂 Yay!

Ok, jeg tror dette innlegget er langt og bablete nok nå så det skal avsluttes, men jeg blogger igjen enten søndag eller mandag og satser på at jeg ikke forsover meg noe fremover for sånt har jeg ikke tid til. Vi bables!

Jellicoe Road (innlegg ført i pennen av en forvirret, planrik og tilfreds Karoline)

Heisann! Jeg hadde tenkt å vente til i morgen med å blogge, men så har jeg jo himla god tid nå så hvorfor ikke liksom. Siden sist har det i grunnen ikke skjedd så mye spennende utenom at det finnes gutter som forvirrer meg, bøker som engasjerer meg og tv-programmer som SYTYCD som jeg har nesten usunt mye dilla på for tiden. Og akkurat nå spiser jeg bringebær og i dag har jeg avspasering siden jeg skal jobbe på lørdag og jeg tror internett liker meg i dag, men vi får se hva som skjer for internett liker klikking ganske godt også.

I dag er planen antakelig å dra en tur for å finne ut hvor i huleste Sagene Festivitetshus er. I april hendte nemlig dette: http://akimamontgomery.blogg.no/1335384021_om_da_jeg_trodde_sage.html da jeg skulle se en forestilling der Kulturpotetene hadde utdrag fra ymse musikaler, jeg fant ikke fram og resten er historie. Og saken er at jeg skal se hovedprosjektet deres “Spelling Bee”-musikal på lørdag første september og selv om jeg ikke har billettene fysisk så er det noe jeg har vunnet billetter til og nekter å gå glipp av og det er i samme lokalet. Så smarte meg tenkte at “aha, i dag er eneste fridagen utenom søndag før den tid, det er kanskje smart å lete opp veianvisningene og dra dit sånn at jeg på lørdag 1. september vet hvor alt er og ikke roter meg bort.” Derfor, jeg skal på eventyr! Og så skal jeg på yndlingskaféen og kanskje ta en liten tur innom Grünerløkka filial siden jeg har litt lyst til å låne noen grafiske romaner selv om jeg egentlig har alt for mye å lese på fra før.

Forøvrig har jeg verdens vakreste notatbok nå:

Bildet er ikke så klart siden jeg er en ganske håpløs fotograf, men den er i alle fall enda nydeligere enn hva bildet viser og kostet bare 99 kroner og notatbøker er alltid fornuftig å kjøpe. 

Jeg har også blitt litt forelsket i en bok for noen bøker faller man hodestups for, noen bøker gjør deg småmisunnelig nesten fordi man ikke tror man selv noen gang vil kunne skrive noe halvparten så fantastisk og samtidig takknemlig fordi man er bibliofil og elsker bøker og jeg skjønner ikke hvordan folk ikke kan elske bøker for det er så herlig og gjør at man kan oppleve slike litterære opplevelser som gjør deg betatt og beruset og som man bare vil at alle andre skal lese. Og boka det er snakk om er denne:

Og nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av denne lille episkheten og deretter blogger jeg nok i neste omgang enten torsdag eller fredag. Vi bables og god fornøyelse anmeldelsesmessig sett 🙂

 

Jellicoe Road av Melina Marchetta

 

My father took one hundred and thirty-two minutes to die.

I counted.

It happened on the Jellicoe Road. The prettiest road I?d ever seen, where trees made breezy canopies like a tunnel to Shangri-La. We were going to the ocean, hundreds of miles away, because I wanted to see the ocean and my father said that it was about time the four of us made that journey. I remember asking, ‘What’s the difference between a trip and a journey?’ and my father said, ‘Narnie, my love, when we get there, you’ll understand,’ and that was the last thing he ever said.

***

Slik begynner boka «Jellicoe Road av Melina Marchetta, en bok jeg hadde hørt ufattelig mye fint om og derfor kjøpte da jeg var på ferietur til Gøteborg. Og det er noen bøker som man elsker mens man leser dem og så glemmer man litt at man elsker dem når man legger dem fra seg og så blir man minnet på det igjen i neste lesende stund og det var litt sånn med denne. Det er for så vidt ikke ment som kritikk, bare fascinerende fakta eller noe sånt. Jeg vet bare at når jeg så leste på «Jellicoe Road» forelsket jeg meg i omtrent hver eneste setning og det er en utrolig vakkertristromantisk historie som anbefales på det sterkeste.

Det handler om Taylor Markham som ble forlatt av moren sin som elleveåring og som rømte fra kostskolen hun gikk på som fjortenåring og ble brakt tilbake av en mystisk fremmed. Og om en krig med en annen kostskole, om gutten som lærer henne å puste på nytt og om fem ungdommer hun leser om i en fortelling som ender opp med å være viktigere enn hun kunne forestilt seg. Og jeg vil ikke gå nøye inn på plottet for denne boka bør man egentlig vite så lite som mulig om før man leser. Alt ender nemlig opp med å pusles sammen på perfekt vis som om hele boka «Jellicoe Road» er et puslespill og leseren pusler i vei side for side, bit for bit.

 

If you weren’t driving, I’d kiss you senseless,” I tell him.
He swerves to the side of the road and stops the car abruptly.
“Not driving any more.”

 

Dette er en av de mest romantiske bøkene jeg har lest på lenge og dessuten en av de vakreste. Sårt og rått og fortalt med et intenst poetisk språk som gir en et sug i magen og får en til å tenke at dette vøtt, dette er talent. Dette er skriving som gjør en misunnelig og attpåtil gir en lyst til å lese absolutt alt av Melina Marchetta. Og jeg har lest en bok av Melina Marchetta før som jeg ikke likte så godt, men denne boka elsket jeg. Og jeg nevnte at den var romantisk, den er det virkelig og man får lyst på en Jonah Griggs i livet sitt, en som kan åpne sansene på nytt og skru verden på med større lys- og lydstyrke, litt som om livet til da bare har vært halvveis og det er med ham det begynner for fullt.

 

Med det sagt så er «Jellicoe Road» en smule forvirrende, det tok nærmere 150 sider av de 420 før jeg hang ordentlig med og det er definitivt en av de bøkene som kommer smygende. Men saken er den at plutselig sitter du der og har litt over hundre sider igjen og har samme følelsen som med Harry Potter-bøkene på slutten av serien, av å måtte lese fort fordi man må vite hva som skjer og hvordan ting ender. Og jeg skal lese denne boka igjen for den bør leses flere ganger, en gang for å pusle sammen puslespillbitene, en gang mest for å nyte alle de intenst nydelige setningene og avsnittene og bli fascinert av alle karakterene, alle så ekte og levende at det nesten er umulig å forstå at de er fiksjon og ikke bare vil kunne klatre ut fra sidene og treffe deg for eksempel på t-banen neste dag. Det er så vakkert, så intenst sårt, trist, skjørt og elegant.

 

He is the most beautiful creature I have ever seen and it’s not about his face, but the life force I can see in him. It’s the smile and the pure promise of everything he has to offer. Like he’s saying, ‘Here I am world, are you ready for so much passion and beauty and goodness and love and every other word that should be in the dictionary under the word life’ Except this boy is dead, and the unnaturalness of it makes me want to pull my hair out with Tate and Narnie and Fitz and Jude’s grief all combined. It makes me want to yell at the God that I wish I didn’t believe in. For hogging him all to himself. I want to say, ‘You greedy God. Give him back. I needed him here.

 

Tusen takk, Melina Marchetta, for å ha gitt meg en leseropplevelse som jeg ikke vil glemme med det første og beklager om denne anmeldelsen ikke henger helt på greip for det er så vanskelig å anmelde noe som man blir så glad i at man bare vil at det skal oppleves av alle. En bok som bruker litt tid på å gi mening, men så gir deg Eureka-øyeblikk etter Eureka-øyeblikk og gjør forvirringen i begynnelsen helt verdt det og som jeg forøvrig vil sitere mye mer fra, men jeg skal la være. I alle fall gir jeg “Jellicoe Road” terningkast 6 og håper alle som vil lese en engelsk ungdomsbok med karakterer som man blir betatt av, språk som er til å dåne av og et plott som er så genialt satt sammen at man blir helt henrykt kaster seg over denne boka. Den fortjener det!

Lite innlegg der jeg anmelder “Step Up Revolution” før legge seg-tid :)

Teknisk sett burde jeg legge meg sånn siden det er rundt midnatt og jeg skal på jobb i morgen og tidlig opp og alt det der, men jeg tenkte bare å skrive et raskt lite blogginnlegg sånn for moro skyld først og såå legge meg. Fin ting: det er faktisk under to uker nå til 31. august da jeg endelig vil kunne se “Brave” på kino (har gledet meg til denne filmen superlenge, det blir helt magisk). Fin og dum ting: jeg har lest ut den fantastiske “Jellicoe Road”, anmeldelse av den vil dukke opp senere, men ikke i dette innlegget for her har jeg andre planer. Dum ting: internett på dataen min er litt for glad i å klikke for tida, mistenker at det er et hint fra verden om at jeg bør lese, skrive og spille nintendo fremfor å sitte på nettet, bør kanskje bli flinkere til å lytte til slike hint.

Anyway, livet er fint og jeg har bare tenkt å poste dette:

 

Her har vi en AWESOME dansescene fra Step Up Revolution som jeg altså så på kino på lørdag og likte svært godt siden jeg er en sucker for slike dansefilmer uansett. Og jeg har nå tenkt å poste en anmeldelse av denne filmen og deretter avslutte dette innlegget, legge meg og blogge igjen på onsdag antakelig. God fornøyelse!

 

Step Up Revolution

Jeg dro for å se denne filmen på grunn av to ting: flott dansing og at folk fra SYTYCD garantert ville dukke opp. Og anmeldelsene jeg har lest er jo så som så og jeg hadde dessuten lest at skuespillet ikke var særlig fabelaktig, men regnet med at jeg ville ha det gøy uansett siden dette tross alt er en av de filmene der dansingen er viktigere enn alt det andre. Nå som jeg så har sett «Step Up Revolution» (fireren i Step Up-serien) kan jeg konkludere med at den var en veldig herlig film.

Ok, så er det en ganske forutsigbar story (dog en fin en) og skuespillerne er i hovedsak dansere først og deretter skuespillere, men det er superunderholdende uansett. Og skuespillet var ikke så ille som enkelte kritikere har skullet ha det til, det funket fint og greit nok så vil kanskje ingen få Oscar for denne filmen, men det er heller ikke poenget. Liker man SYTYCD og å se dansing så er denne filmen særdeles lett å like. Det er sånn det er 🙂

Anyway, storyen er kort oppsummert jente møter gutt, begge er dansere, forholdet og andre ting settes på prøve og så er spørsmålet om alt vil ordne seg. Det skjer mer og, men dette er hovedpunktene i en film der man skjønner hvordan ting vil gå veldig fort. Og likevel gjør det ingen verdens ting. Man følger hovedpersonene Emily og Sean og alle de andre karakterene med interesse, koser ser og fenges skikkelig av flotte og kreative dansenumre. Det er med andre ord lett å kose seg i salen.

Filmen har likevel noen problemer og da tenker jeg ikke først og fremst på skuespillet eller storyen for de elementene har jeg ingen problemer med. Det største problemet mitt var slutten for det var et av de øyeblikkene da man ser en film og man får en mistanke om at den slutter og tenker «nei, det må da være litt mer først», men så slutter den nettopp der. Og slutten er jo til å leve med, absolutt, men jeg skulle ønske det var en mer opplysende og mindre brå slutt der man fant ut mer om hva som ville hende post-filmen. I tillegg var det noe som manglet og da sikter jeg ikke bare til enkelte karakterer fra de tidligere Step Up-filmene som jeg syns hadde alt for små roller i denne filmen. Jeg gikk dansende ut av salen i mye mindre grad enn for eksempel «Step Up 3» og syns ikke de få effektene som var der gjorde 3D-brillene verdt å ha.

Like fullt en fin dansefilm som jeg garantert skal kjøpe meg på dvd og mens jeg i går vurderte å gi en femmer, men nå syns firer er en riktigere karakter, er det fortsatt en ålreit karakter til en film som tross alt er særdeles underholdende. Verdt å se!

Entusiasme over helgegleder og en liten novelledings jeg håper faller i smak :)

Hei verden! Her er jeg igjen, like klar for blogging og med et håp om at det vil interessere noen 🙂 Og herre jemini, det er helg, jeg er så glad for at det er det. For jeg liker jobb altså, men man blir glad for pause fra alt sammen også, litt tid da jobb kan være jobb og man kan finne på tull og tøys i stedet. Som i morgen. Da skal jeg på hovedfilialen for å se om det er noen filmer eller musikalcder som frister og jeg skal ikke låne bøker siden jeg har lyst til å prioritere de uleste bøkene jeg har her hjemme mest for tiden, men film og musikalcder blir finfint. Og så skal jeg levere filmene jeg leide forrige lørdag (anmeldelse av den ene filmen dukker opp i et senere innlegg tenker jeg og dra på kino ikke minst. Jeg skal masse på kino fremover og i morgen er kinoplanen “Step Up Revolution” som antakelig vil være forutsigbar som bare rakkern, men som vil være elsk uansett rett og slett på grunn av flott dansing. Å, det blir gøy! Har tenkt å blogge igjen på søndag og benytte den anledningen til å anmelde “Step Up Revolution”, det er væffal planen. Ellers så tenkte jeg først nå å poste dette:

 

Fant dette ganske nylig og syns det er så skjønt for hun er så søt og keitete sjarmerende og jeg elsker sangen og hennes tolkning av den så ja. Herlig <3 Kommer definitivt til å lytte mer til Janet Devlin 🙂

Og nå tenkte jeg å poste en liten novelledings som jeg teknisk sett har skrevet ferdig, men som det godt kan tenkes at jeg skriver videre på senere likevel for det er akkurat en slik type historie jeg elsker å skrive. Ting som er mer flytende, poetisk og drømmende og som jeg ikke har noen spesifikke mål for utenom at jeg vil at alt skal henge sammen sånn når alt kommer til alt. Og jeg har postet et kjempekort utdrag fra denne historien før, men nå tenkte jeg å poste hele greia sånn det er for øyeblikket og om det plutselig fortsettes på et eller annet vis kan det tenkes at mer dukker opp senere. Det fine er at det handler om musikk og snø (selv om det er august i skrivende stund)og er inspirert av eventyret “Snødronningen” (som jeg forøvrig elsker). Og det er egentlig ikke så mye å si, men god fornøyelse og så blogger jeg igjen på søndag =D

 

Snø

 

Det er om vinteren verden er på det stilleste, snøen dekker over alt, gjemmer bort, alt er mye mer ryddig enn ellers og natten føles ekstra mørk de gangene den regjerer, et mørkemørkeblått teppe med verdigheten til en konge og krone i form av månen, diamanter i form av stjernene.  Hun har ryddet leiligheten sin nøye, men syns fortsatt det er alt for rotete der. Skoene har sin plass, jakkene er hengt fint opp på knagger, ikke et eneste bilde henger skjevt. Alt er i balanse, men likevel, hun blunker og blunker og lukker øynene og tenker at når hun åpner dem igjen vil hun se system, orden, alt det hun har ønsket å skape, men hun åpner øynene og ser en verden snudd på hodet. Og det er i hjernen, hun vet det, vet det bare er innbilning, men lengter etter ro, øyeblikket da hun ser det hun vil se og ikke bare det stikk motsatte. Og så går hun bort til vinduet, trekker gardinene til side og ser ut. Utenfor hvor det er kveld, men man i lyset av en gatelykt kan se at det har begynt å snø igjen, skjøre flak som dekker over og hun tenker at det, det er orden. Der ute er det orden og balanse og til og med musikk.

Ja, musikk, det er en konsert på gang. Snødronningen har tilkalt biene sine, alle bevæpnet med sine instrumenter og klare til å spille natten til ende. En litt keitete pianist med briller roter litt før han får satt opp notehefte sitt og så setter seg ned. Han tørker brillene sine litt med et lommetørkle og så er han klar, like klar som stjernene er til å lytte. De er publikum, for orkestre trenger et publikum, noen som kan ta i mot musikken i stille ærbødighet før de bryter ut i applaus etterpå i form av stjerneblink i ly av måneskinn. En av flere strykere stryker hånden sin over instrumentet sitt, en nydelig og eldgammel fiolin som hun tenker på som barnet sitt. Vanligvis gjemmer hun seg bak håret sitt, tykt og svart og blankt som fløyelsgardiner, men i natt vil hun kunne gjemme seg i musikken. Tonene som vil trille seg vei mellom gatelyktene, mellom bare vintertrær og husene der folk har tent i peisen siden det er kaldt, en slik kald kveld man finner i begynnelsen av januar når året er et nyfødt barn selv og man vet det utover året vil vokse til, lære verden å kjenne og til slutt nå desember som en klok gammel mann eller kvinne med tusenvis av hemmeligheter. Og kvinnen med fiolinen, som legger buen i riktig posisjon og bare venter for det er ikke lenge igjen, snart skal alt begynne.

Jenta i leiligheten, stirrende ut av vinduet fortsatt på snøen som faller og faller og visker bort alle de eksepsjonelt forseggjorte tegningene av trær og benker og brannhydranter og alt det andre. Og strengt tatt er det ikke å viske, men å dekke snøen gjør, men det er for så vidt samme greia med et viskelær også for man kan skimte streker etterpå, som et ekko av den illustrerte verdenen som ikke eksisterer lenger, sukkende på spøkelsers vis om det som en gang var. Uansett, snøen, evig fallende, utenfor eksisterer Narnia pre-Aslan og det er himla lett å tenke seg at om en ser nøye nok etter vil en finne faunen Tumnus som man kan bli med hjem til, bli spandert te på og se ildfeer danse i peisen etterpå. Og opp i alt sammen, orden. Det er så organiser, så systematisk og derfor elsker hun det for i hennes verden er alt kaos. Det er begynnelsen av januar og året er et blankt ark, men hva det skal fylles med er uklart som bare rakkern for hun har jo for så vidt en jobb på en matbutikk, men den hater hun dypt og inderlig og hun liker uansett ikke penger, hva det gjør med henne for hun er mest seg selv i øyeblikk som er helt gratis som om sommeren når hun sitter under et tre og observerer folka som går, spaserer, stamper, løper eller hopper og spretter for den saks skyld forbi eller øyeblikk som nå, foran vinduet mens hun ser snøen falle videre, pynter verden med silkestøv. Penger er derimot upersonlig, avhengighetsgjørende, nærmest som en rus og hun vil ikke bli fanget av det. Vil at livet skal handle om å observere, leve i takt med naturens drifter og i tillegg ha orden på ting, verden i balanse. Og for tiden er ikke verden slik, snarere motsatt og hun vet ikke hvor hun hører hjemme eller hva hun bør bruke livet sitt på eller hvordan. Vet så alt for lite generelt sett. Føler seg håpløs stadig vekk mens hun tenker at skyer skygger for livet hennes, skyer som en dag vil drive til side og gjøre alt åpenbart. Og i mellomtiden, mens hun venter har hun jo snøen. Det er tross alt en trøst.

Snødronningen betrakter hver bie, hver av dem en bit av puslespillet, deler som utgjør en viktig helhet som hun dirigerer med styrken til en viking og en dansers eleganse. Hun har strykerne, de som lar en bue gli over en fiolin som et flyktig kjærtegn, han som spiller trommer og skaper takt og rytme som understreker alt det andre og som hjelpes av trompetistenes sterke lungekapasitet og hun har pianister, gitarister, en og annen som spiller ukulele og en harpist. Alle viktige, alle essensielle. Og svært forskjellige, men likevel inderlig like siden de alle lever i musikken. Som om virkeligheten bare er et teaterstykke og de virkelig lever og alt er ekte først når de spiller musikk og lar tonene flyte fritt, bølgeskvulp på et himmelhav. Det glir et raskt smil over leppene til Snødronningen, kirsebærlepper som sammen med hvit porselenshud og beksvart hår gjør at hun ser veldig ut som Snøhvit i eventyret, noe som for så vidt ikke er så rart, hun er jo et eventyr i seg selv. I alle fall varer smilet veldig kort tid, så kort at bortimot ingen legger merke til det, knapt henne selv en gang. Men et smil var det likevel og når det så glir hen, erstattes av en mer kjølig maske som røper lite av hva som ligger under overflaten, er ekkoet etter det i lufta. Som en slags nærmest elektrisk intensitet og selv om ingen vet nøyaktig hva det skyldes tolker de fleste biene det som et tegn, nå er det ikke lenge før alt vil gå i gang.

Og i leiligheten sitter hun og har tatt en pause fra å betrakte snøen. Nå betrakter hun heller andre ting. Mønstrene i tapetet som er litt som skyer, noe man kan finne former i hvis man lukker øynene, åpner dem igjen og ser med et annet blikk, ikke det vanlige blikket, men fantasiblikket (bare for å være litt klisjé). Og hun er egentlig ikke spesielt kreativ eller iderik, men det er noe med det formløse som fascinerer henne. Tapetet som ikke likner på noe spesifikt og derfor minner henne om alt mulig rart, skyene som bare driver forbi, men hvem vet om himmelen er en ørken der skyene er karavaner, eller omvendt; et hav, skyene skip og gjerne fylt med fine ting som sjørøvere for eksempel. Hun tenker seg at alle livets gåter har svar og at folk flest kanskje leter i bøker eller på toalettvegger eller via googling mens hun leter blant skyer og tapeter og skyggene i taket når hun skrur av lyset om kvelden og blir liggende og stirre med oppovervendt blikk en time eller to før hun sovner. Og det har jo ikke hjulpet, ikke enda, men en dag vil det kanskje det. Kanskje det til og med vil medføre bedre svar. Eller ikke, kanskje liker hun bare å søke bedre enn å vite på et plan, hun aner ikke. Nok en ting hun ikke aner. Og om hun aner noe i det hele tatt er og blir et mysterium. Men hun vet at det hjelper å søke etter system, orden, balanse og tro på at livet egentlig er meningsfullt uansett hvor god all «mening» er til å leke gjemsel. Og det hjelper når hun så igjen går til vinduet for å se på snøen og innbille seg at hun hører musikk.

Snødronningen kjenner på stillheten, det er som om mangelen på lyd puster. Utpust, innpust, et sus i lokalet. Og en liten vind som leker seg blant fioliner og gitarer og alle de andre biene i Snødronningens orkester, en vind Snødronningen merker som en slags kilende og svimlende følelse, litt som å være forelsket selv om Snødronningen sant og visst ikke har særlig erfaring med kjærlighet. Hun syns slikt er gåtefullt og uforutsigbart og holder seg derfor unna, vier heller all kjærlighet til musikken som hun elsker, ja nærmest forguder. Det er så magisk, som om hver tone forteller eventyr og jo flere toner, jo flere eventyr og så blir alt til en samlet helhet og det er da hun virkelig lever. Musikalske bier summer i vei, alt er så klart og evigvarende og hun føler seg mer til stede enn ellers. Litt som om livet ellers kun er drøm, når musikken spiller derimot er hun våken. Sanser og føler med hele seg og glir inn i alt som om hun er en blanding av vind og spøkelse selv, gjennomborende som frostkyss og snøfnugg som smelter inn i huden, blir en del av den. Og hun lukker øynene og åpner dem og stirrer rett på orkesteret og summingen stanser. Plutselig er alt enda stillere enn før, en slags ubeskrivelig stillhet som rommer alt og samtidig ingenting og så løfter hun hånden og man kan se at hun har klart det som fungerer som hennes form for tryllestav. Det er litt som når en trollmann sier «abra kadabra» når hun starter dirigeringen med dirigentpinne og fullt kontroll og sakte setter musikken i gang. Først skjelvende, flyktig og så vokser den mer og mer i intensitet og det tar ikke lang tid før alt er ordentlig i gang og musikken er som en levende organisme, bevegelig og tøyelig som plastelina og slangemennesker. Og Snødronningen glemmer alt om strenghet, styrke og kjølighet, hun bare blir borte i dirigering og musikk og bienes summende underverk. Hadde noen betraktet henne da ville de kanskje sett tåren på kinnet eller det litt rare smilet som er så vakkert siden det er et sånt smil som kun smiles av personer som er så lykkelig at de ikke en gang vet at de er det. For det er virkelig lykke, når man ikke trenger å minne seg selv på at det er det, når det bare er. Et sånt smil mens musikken danser gjennom luften, bienes vals som så ofte skjer om vinteren, gjerne i lyset fra en ensom lyktestolpe (som kanskje eller kanskje ikke er dypt betatt av en brannhydrant som ikke aner noe som helst), men likevel føles like ny hver gang.

Og akkurat da gir verden mening for en kvinne som er observator av det hele og som sitter i leiligheten sin og glemmer at hun er blakk, håpløs og del av et liv som særdeles ofte føles høyst verdiløst. For det snør og hun vet at det er musikk og dans i skjønn forening og da kan det være det samme med alt annet. Og denne lykken er gratis og det er praktisk i og med at den garantert må være verdt flere millioner. Det snør og neste morgen vil det ha sluttet å snø og alle biene vil ta en liten pause frem til neste konsert, men resultatet etter dem vil være åpenbart. Et hvitt teppe, isroser på kinn og en eller annen filofax der Snødronningen kan skrive ned med sirlig løkkeskrift «neste konsert holdes i morgen klokka 17:32», like elegant og musikalsk og magisk på den måten nesten bare biesnøorkestre kan være.

***

Beneath a moonless sky =D

Heisann! Teknisk sett er det nesten ikke noe poeng i at jeg blogger eller liknende ting for det er ikke så mange som viser interesse og det er ganske få som kommenterer og sånt. Men jeg klarer ikke å la være å poste ting på bloggen min eller andre steder på internett likevel for jeg blir så entusiastisk over ting og så må jeg dele tanker med verden og internett er der man kan gjøre sånt. Og uansett kan det jo hende dette er midlertidig, at bloggen min snart kommer inn i en periode der den engasjerer flere. Med det sagt tar jeg gjerne i mot tips, ideer til hva dere har lyst til at jeg skal bable om, kan ikke love at oppfordringene følges, men det er jo en god hjelp 🙂

Ellers så er ting fint. Jeg leser fine bøker, skriver i ny og ne og ser film og alt det er supert. Og programmet for Oslo Kulturnatt er å finne her: http://www.prosjekt-oslokulturnatt.oslo.kommune.no/  nå og det er supert for da kan jeg allerede begynne å planlegge. Det er jo en av høydepunktene mine i livet mitt denne høsten 🙂 Nå venter jeg bare på program angående Oslo Bokfestival 😉 Yay! Og jeg gleder meg generelt til høsten kommer ordentlig i gang og t-banene slutter med sommeravganger og biblioteket med sommeråpningstider og teatrene spiller i vei og det blir spillkvelder på Humanismens Hus og alt det som jeg syns er fenomenalt. Nå når det er august og teknisk sett en sommermåned, men hverdagslivet mitt har vært i gang føles det litt som en mellomstasjon og jeg elsker høsten mye mer enn sommeren når alt kommer til alt for høst er perfekt for meg. Med sommer er det mest ideen om sommer jeg liker og man har for høye forventninger i bunn. Dessuten er sola ekstra vakker om høsten, sånn når det er oktober og trærne har pyntet seg og det er sola og gatelyktene og trærne i skjønn harmoni og alt er oransje-rødt og magisk og jeg i tillegg skriver mer enn om sommeren fordi inspirasjonen er dårligere til å leke gjemsel.

Og noen ganger tenker jeg på rare ting. Som med steder eller andre ting som jeg er vant med og hvordan jeg av og til kan se på disse tingene og se dem sånn jeg så dem før da jeg ikke var vant med dem. Plutselig huske hvordan Oslo sentrum fortonet seg for meg da jeg først begynte på Videregående og dro på Norli i Universitetsgata for å kjøpe skolebøker og hvor forvirrende Oslo sentrum var da rett og slett fordi jeg ikke pleide å være i sentrum noe særlig. Eller på butikken der jeg jobber og det stadig omarrangeres og pyntes på nye måter og jeg plutselig ser på et område i butikken og husker hvordan det var akkurat der for eksempel i mars og får en følelse av at alle tider eksisterer på tvers av hverandre eller at minnet vibrerer i lufta foran meg, skjørt og lett og plutselig borte. hvordan verden igjen er den samme som før og likevel annerledes.

Og jeg tenker på forfatterdrømmen og hvordan jeg fortsatt ønsker å bli forfatter, men samtidig har en mer avslappende holdning til det. For jeg er veldig glad i å skrive, men jeg skriver ikke hver dag og noen ganger lurer jeg på om jeg ikke har lidenskapen til å lykkes for man hører i filmer eller i bøker om folk som brenner for ting. Som våkner og det eneste de vil er å synge eller stå på scenen eller male eller skrive og det er ikke sånn med meg. Når jeg våkner er det jeg vil å spise frokost, drikke solbærtoddy og sjekke internett og hvis jeg har under 100 sider igjen av en bok så vil jeg lese ut den boka sånn at jeg kan pakke med en ny og ulest bok på jobb fremfor å pakke boka jeg leser på og en annen bok i tilfelle den første boka leses ut i løpet av dagen og man jo må unngå å risikere å sitte på t-banen hjem fra jobb uten å ha noe å lese på. Og jeg er ikke noe flink til å avslutte ting eller redigere ting og det vil ta tid før jeg får gitt ut bok uansett hvor fantastisk det høres ut og likevel bekymrer jeg meg mindre over det. For jeg har klart Nanowrimo 5 ganger og med det teknisk sett skrevet fem bøker og jeg har kanskje ikke publisert noe, men jeg kan skrive, uansett hva som skjer (dessuten var det et forlag som viste interesse for noe jeg sendte dem i fjor høst og det ble ikke noe ut av det, men det er det nærmeste jeg har kommet så langt). Og jeg har lyst til å ta forfatterstudie etter hvert og før var det mest for å bli forfatter, men nå er det mest fordi jeg så gjerne vil utvikle meg. Jeg ser for tiden en del begrensninger for hva jeg kan skrive om og jeg vil ikke se begrensninger, bare muligheter. Målet mitt er å bli flinkere til alt jeg vil bli flinkere til og videre tar jeg ting som det kommer 🙂

 

Ellers så er denne sangen fra “Love never dies” (oppfølgeren til “Phantom of the Opera”) fantastisk. Kommentaren med høyest markering sier alt (“This truly is the greatest song about sex”) for ja, dette er en sang som Phantom  og Christine Daae synger om en gang de hadde elskov ti år tidligere (under perioden da handlingen i “Phantom of the Opera” tok plass). For seriøst, dette er et utdrag fra teksten:

And I touched you.
And I felt you.
And I heard those ravishing refrains.
The music of your pulse.
The singing in your veins.
And I held you.
And I touched you.
And embraced you.
And I felt you.
And with every breath and every sigh.
I felt no longer scared.
I felt no longer shy.
At last our feelings bared
beneath a moonless sky.

Det er jo über-åpenbart hva det hele handler om. I tillegg så er denne sangen fantastisk fordi de synger superflott og fordi den er så pompøs og de synger det så dønn seriøst at jeg for min del fniste i vei da jeg så denne scenen på “Love never dies”-film i går (en film jeg så ferdig i stad og som var en fabelaktig musikal mest på grunn av musikken og sangstemmene, handlingen var nemlig mer så som så og det er litt vel dramatisk, dessuten tror jeg ikke det kan være sunt av Christine å besvime så mye). Hva angår musikalen “Love never dies” så liker jeg fortsatt å forestille meg at “Phantom of the Opera” slutter der den slutter og at den ikke egentlig fortsetter. Men sånn er det jo til dels med en del oppfølgere til Disney-filmer også, oppfølgere jeg fortsatt syns er grei underholdning, men ikke regner som canon på samme måte som originalfilmen. Men “Love never dies” er likevel finfin, godt hjulpet av at Andrew Lloyd Webber er godt over gjennomsnittet flink til å komponere musikk 🙂

Men nå er i grunnen dette bablete lille innlegget langt nok, men jeg skal blogge igjen enten torsdag eller fredag og så bables vi!

Der Karoline har håndball på i bakgrunnen og anmelder en bok om falske barter :)

Akkurat nå har jeg håndballfinalen på i bakgrunnen selv om jeg ikke er særlig sportsinteressert. Aner ikke hvor mye jeg kommer til å se, men det kan jo bli interessant. Dessuten håper jeg skikkelig at vi vinner for det hadde vært så skuffende å tape og jeg er jo norsk, man blir litt ekstra nasjonalistisk av sport (og MGP)! Det fine med håndball er jo at det skjer noe hele tiden, det gjør det til en sport som kan gi litt underholdning uansett hvor lite sportsinteressert man er. Angående OL har jeg forøvrig fulgt med særdeles lite og likevel fått med meg en hel del kun basert på forsiden av aviser, Twitter og Facebook og samtaler man overhører. Og i morgen kommer jeg sikkert til å se litt på avslutningsseremonien og i neste uke er SYTYCD tilbake og ferdig med OL-pausen sin så yay for det 🙂

Nok OL-prat. Ellers er livet fint. Jeg hadde tikka masala til middag og det er nok rester til at det blir middagen min i morgen også, jeg leser på en veldig fin bok (“Office Girl av Joe Meno, jeg er utrolig glad i Joe Meno, han skriver så sårt og det gjør det til vakkerhet) og jeg har leid film i dag og de gleder jeg meg til å se.

Men nå tenkte jeg å poste en annen bokanmeldelse siden jeg har lest flere bøker som fortjener å anmeldes i vilden sky her. I sommer skrev jeg flere anmeldelser som jeg kan poste etter hvert som det faller seg sånn og nå faller det seg sånn. Dette er anmeldelsen av boka “Fake Mustache” (som jeg leste mest på grunn av coveret som er awesome) og som var en bok jeg likte selv om den var langt fra perfekt. Og først skal jeg bare poste en boktrailer jeg fant på Youtube angående denne boka.

 

Og så skal jeg poste anmeldelsen og med det avslutte dette innlegget, noe som er like greit siden jeg ikke har så mye å bable om for øyeblikket og i tillegg blir noe distrahert av håndballkampen jeg har på i bakgrunnen. Neste blogginnlegg kommer antakelig på mandag eller tirsdag så da bables vi og håper forøvrig anmeldelsen faller i smak:

 

«Fake Mustache» av Tom Angleberger

 

«Fake Mustache» eller «Fake Mustache: Or, how Jodie O?Rodeo and her wonder horse (and some nerdy kid) saved the U.S. Presidental Election from a mad genius criminal mastermind» som er den fulle tittelen er en sånn bok jeg bestilte på Amazon av to grunner. 1) Jeg er i grunnen ganske glad i laaange innviklede titler, slikt har det med å vekke nysgjerrigheten min. 2) Den hadde et veldig interessant konsept.

Dette er boka om Lenny Flem Jr. på tolv år som drar på en butikk med morosaker sammen med sin jevnaldrende bestevenn Casper Bengue. Så kjøper Casper en juksebart, men ikke hvilken som helst juksebart. Nei da, dette er snakk om en Heidelberg Handlebar Number Seven, en eksepsjonelt overbevisende falsk bart med hypnotiske egenskaper. I tillegg kjøper Casper en dress og når det kort tid senere skjer et bankran og det ser ut til at han som står bak er en litt lav mann med dress og bart legger Lenny sammen to og to. Og barten har visst enkelte hjernevaskningsevner som fører med seg at alle elsker Casper (eller Fako Mustacho som han kaller seg) slik at han kan bli guvernør og prøve å bli president, sånn i tillegg til å kjøpe opp selskapet bak morosakene og robbe flere banker. Mens Lenny Jr. derimot blir syndebukken og den alle mener står bak bankranene og alt mulig annet galt. Lenny Jr. har med andre ord store problemer. Heldigvis får han hjelp fra uventede kilder, blant annet Jodie O?Rodeo og med henne er det love in the air og sånt.

I alle fall, konseptet bak denne boka er alt annet enn realistisk, men det er også noe av sjarmen. Her kan tolvåringer hjernevaske hele Amerika ved hjelp av en juksebart som bare Lenny og Jodie O?Rodeo (som for øvrig åpenbart er inspirert av Hanna Montana, bare med flere hestetriks involvert) gjennomskuer og det er i det hele tatt fra start til slutt opplagt og vedtatt at dette er en bok der man skal legge fra seg alle ideer om realisme med en gang. Og jeg liker det. Jeg likte fantasien og originaliteten, jeg likte skrivestilen og hvordan det er engasjerende hele veien og jeg liker hvordan de 193 sidene bare suser av gårde mens man koser seg hele veien. I tillegg er Lenny en ganske sympatisk karakter og det er Jodie også og man heier på dem hele veien.

Boka har likevel noen ganske store svakheter og den ene er et problem jeg har lagt merke til med flere bøker jeg har lest som teknisk sett er ment for barn i det siste. Jeg syns personlig at målgruppen til bøker ikke spiller noen verdens rolle. Barnebøker, ungdomsbøker og voksenbøker leser jeg om hverandre og det finnes både bøker for barn, ungdom og voksne blant yndlingsbøkene mine. Men jeg syns samtidig at man aldri skal undervurdere målgruppen man skriver for. Hvis man skriver for barn kan man fortsatt ha gåter (som i Benedict Society-bøkene til Trenton Lee Stewart) og ta opp viktige temaer for barn er smarte og om de ikke skjønner alt så skjønner de likevel en del og om det er noe som går dem hus forbi er det alltids voksne man kan spørre. Og i år har jeg lest flere bøker med barn som målgruppe som har hatt skikkelig originale plott og lovet svært godt, men så har det vært som om forfatteren på ett eller annet tidspunkt har tenkt «å ja, jeg skriver for barn» og så drar de det ikke så langt som de hadde kunnet. I tillegg løser ting seg for lett og praktisk og ting står ikke virkelig på spill og det irriterer meg for barn takler det. Og det kan jo hende det ikke er ment sånn, men med mange barnebøker jeg har lest i det siste har det virkelig føltes som om forfatteren har tenkt at de ikke kan ta en historie helt ut fordi de skriver for barn og da blir det noe halvveis ved det.

Men i hovedsak likte jeg jo denne boka. Den er litt for lett og overfladisk til å gjøre veldig sterkt inntrykk, men den er jo underholdende og kreativ attpåtil. I tillegg liker jeg de popkulturelle referansene (Jodie O?Rodeo som er inspirert av Hannah Montana for eksempel) og innslag av sms og mail og slikt. Dessuten har boka kjempefine illustrasjoner og et flott cover og det er jo et pluss. Så ja, en bok som anbefales til tross for en del svakheter. Terningkast 4!

Boy meets boy, Agony og bableri

Heisann, jeg hadde egentlig tenkt å vente med å blogge til i morgen, men hvorfor vente, jeg kan blogge nå! Det har ikke skjedd noe spennende siden sist, men jeg har hatt og har det fint. En ting jeg dog skulle ønske var at jeg var flinkere til å ikke ta ting personlig for de fleste er jo greie og koselige, men noen mennesker (les: kunder på jobb) er mer slitsomme og vanskelige og får meg til å føle meg dum. Og det er jo bare å huske at man ikke er håpløs, men noen ganger er det vanskelig og så ender jeg opp med å ta ting for personlig når det bare er å plage seg selv. Ja ja, hvis jeg føler meg teit går det heldigvis fort over. Det er jo fint.

Ellers så sitter jeg nå og gjør morsomme ting som å lytte til Pokemon-musikk på Spotify, skrive litt videre på ting og så snart jeg er ferdig med å blogge kommer jeg nok til å ta en sjokoladebolle og det blir elsk <3 Dessuten har jeg tenkt å leie film på fredag og planen er muligens å leie kun animasjonsfilmer fordi jeg uansett elsker sånt og det er så mange nye filmer som jeg ikke har fått sett enda. Jeg kan forøvrig la være å stresse med å legge meg i dag siden jeg har avspasering i morgen siden jeg skal jobbe på lørdag. Og jeg har planer for morgendagen, men det er ikke før halv tolv rundt omkring så det er ikke noe morgenstress heller. Dessuten er jeg straks klar til å begynne med å lese uleste bøker som er stående i hyllene mine, det blir flott! =D

Men nå skal jeg først poste en video med en flott versjon av sangen “Agony” fra musikalen “Into the Woods” (en sang jeg er veeeldig glad i, den har verdens mest geniale tekst)!

 Så fint, de synger så supert og forøvrig må jo denne sangen være en enormt artig sang å synge og spille siden man er ment til å overdrive i vilden sky 🙂

Og nå skal jeg avslutte dette innlegget med en anmeldelse som blei skrevet tidligere i sommer egentlig, den har bare ikke blitt posta noen steder før nå. Dette er altså en anmeldelse av den innmari fine boka “Boy meets boy” som jeg for så vidt sterkt anbefaler folk å lese. Ellers kommer neste blogginnlegg sannsynligvis på lørdag og i mellomtiden håper jeg dere alle har det finfint og liker anmeldelsen og sånt 🙂

 

Boy meets boy av David Levithan – en veldig fin bok

«And in that moment, I swear we were infinite.»

Setningen over er hentet fra boka «Perks of being a wallflower» og grunnen til at jeg nevner den er at boka «Boy meets boy» (som jeg leste ut på under et døgn, men sikkert vil tenke tilbake på mye lenger) minnet meg om den. Nærmere bestemt minnet den meg om følelsen «Wallflower»-boka ga meg, du vet når man leser en bok og det ikke er en ny favorittbok eller noe du vil ha på yndlingsbokhylla, men den likevel gir deg noe helt spesielt. En av de bøkene som plutselig setter ord på ting så fint at man trykker den inntil brystet og hvisker «jeg elsker deg», en av de bøkene som er veldig fin hele tiden, men som så har øyeblikk da den er vakkerhet deluxe og man føler seg privilegert som leser. «Boy meets boy» av David Levithan er en slik bok <3

 

Det handler om kjærlighet i en by der de er mer åpne og fordomsfrie generelt sett og man kan ha en drag queen som quarterback og der homofili blir akseptert like lett som heterofili. En verden som likevel er realistisk og ekte, men som viser hvordan ting lett kunne vært om alle bare var åpne og fordomsfrie og lot alle få lov til å være seg selv uavhengig av legning. Og midt i denne verdenen har vi Paul som alltid har visst at han er homofil og som i selvhjelpsseksjonen i en bokhandel ser Noah, en nyinnflyttet gutt som han straks blir betatt av. Så settes forholdet på prøve og det oppstår komplikasjoner og det hele er på mange måter som en romantisk film, sånn utenom at denne boka på alle mulige måter er klokere enn nitti prosent av alle romantiske filmer sånn utenom «Imagine me and you» og «500 days of Summer».

 

Og jeg er dårlig på å fortelle om denne boka nå merker jeg og jeg beklager det, men poenget mitt er i alle fall at denne boka er innmari fin. Jeg syns ikke alle karakterene er like velutviklede og det er ingen perfekt bok, men det er en herlig bok og viktig og jeg syns David Levithan skriver utrolig fint, herlig rett og slett!

 

Dessuten var det mange, mange steder jeg måtte sette inn post-it lapper pga. fine setninger og den fineste setningen av dem alle er denne:

?We pencil-sketch our previous life so we can contrast it to the technicolor of the moment. ?

 

Der har vi «Boy meets boy» sin «?I swear we were infinite», den setningen som gjør at det føles som om tiden stopper opp og man virkelig kan kjenne på øyeblikket man er del av, mer enn vanlig liksom og når tiden surrer videre og alt er i gang igjen så er man forandret og ikke lenger helt den samme.

Jeg skal ikke poste flere setninger fra «Boy meets boy», bare understreke at dette altså er en bok jeg likte veldig godt og på det sterkeste anbefaler. Terningkast 5!

Stilig dansevideo og meme der man svarer på spørsmål med boktitler :)

Livet er fint, bloggen min kommenteres ikke nok og været er variabelt, men livet i seg selv er i grunnen finfint. Og i morgen skal jeg på et arrangement hos noen folk jeg kjenner og en teit del av meg bekymrer meg allerede for hvor lenge ting varer og når jeg er hjemme og slikt siden det jo er jobb igjen på onsdag, men det ordner seg sikkert. Ellers så skal jeg triste og deprimerende ting på torsdag (lillesøstra til mormoren min døde for ikke så lenge siden så det er begravelse og jeg kjente henne ikke så veldig godt, men det er uansett synd), men har forøvrig ingen andre deprimerende planer så i hovedsak blir dette nok en ålreit uke.

Nå skal jeg først poste en veldig stilig dansevideo med en edderkopp i menneskeversjon som jeg fant på Youtube for ikke så lenge siden:

 

Grunnen til at denne postes er at det er fascinerende og flott å se på og jeg liker generelt å se på dansing. Og så fant jeg denne og tenkte å svare på denne meme-n selv. Poenget er at man skal svare på hvert spørsmål med en boktittel fra det man har lest i løpet av året (og jeg leser jo en del så det er en del å velge mellom). Vi får se hvordan det går 🙂

 

Describe Yourself: The Onion Girl

How Do You Feel: Wonderstruck

Describe Where You Currently Live: Wintertown (det var jo det Oslo ble kalt da det var vinter vm-greier i fjor vinter)

If You Could Go Anywhere, Where Would You Go: Empire State – A Love Story (seriøst, jeg MÅ oppleve New York en gang, Broadway og alt det der, det er drømmen!)

Your Favourite Form of Transportation: Watership Down

Your Best Friend is: Extremely loud & incredibly close (eller egentlig ikke, men det var den mest passende tittelen)

You and Your Friends are:  The Color of Magic

What’s the Weather Like:  Atmospheric Disturbances (seriøst, den boktittelen passer egentlig eksepsjonelt godt som svar her)

Your Fear:  Dancing Jax (er litt redd for scenarioet i den boka ja, creeepy)

What’s the Best Advice You Have to Give: The Hero’s Guide to Saving Your Kingdom

Thought for the Day: Sitt ikke inne når alt håp er ute

How I Would Like to Die:  A monster calls

My Soul’s Present Condition: Like

 

Mest på grunn av latskap dropper jeg å linke til anmeldelsen når det gjelder titlene som også er anmeldt av dem jeg har besvart spørsmål med og ellers er altså alt dette (ikke det i parentes da) titler på bøker jeg har lest i år. Og dette var gøy!
***

Men jeg har i grunnen ikke så mye mer på hjertet, men jeg blogger nok igjen torsdag kveld og så håper jeg alle har det finfint i mellomtida =D