Fra Charmed til Buffy – en dannelsesreise =D

Jeg har potetgull, cola og i morgen skal jeg levere bøker på biblioteket og bare forlenge en av de tre uleste bøkene (har lest ut nesten 4 av de 7 bøkene jeg lånte niende juli) og den jeg leser på nå om jeg ikke leser den ut i løpet av kvelden (noe som er høyst sannsynlig siden den roper etter å bli lest bortimot hele tiden). Så skal jeg låne noen filmer siden jeg vil at dette skal bli en super måned filmmessig sett, men droppe å låne bøker, noe som vil medføre at jeg på ett eller annet tidspunkt i neste uke kan starte prosjektet med å lese uleste bøker jeg har i leiligheten. Jeg har nemlig så mye å lese på for tiden at jeg egentlig har gitt meg selv forbud mot å kjøpe nye bøker før september og for å få dette til å gå er løsningen å gå i bokhandler uten å ta med bankkort eller nok penger til å shoppe generelt sett, henge lite inne på fristende nettsider som Amazon.com der jeg alltid finner minst en ting jeg skulle ønske jeg hadde med en gang og prøve å overse det når vi får inn bøker på Fretex. Vi får se hvordan det går 😉

Ellers så er hovedprosjektet mitt for tiden skrivemessig sett å skrive på det jeg posta utdrag fra i mitt forrige innlegg og andre historier, deriblant et noe kreativt prosjekt om sokker inspirert av Hunger Games, fremfor å starte på nye prosjekter i hytt og gevær. Og i går kveld ble jeg plutselig inspirert til å skrive en kvasi-erotisk novelle om en rød og en grønn sokk som har elskov selv om jeg ikke er interessert i noe som har med sånt å gjøre. Men det er så mye snakk om de derre “50 Shades of Grey”-bøkene (som jeg bare har lest noen veldig korte utdrag fra og det er nok) og hjernen min er ikke riktig skrudd sammen så da ble det som det ble. Hvis noen skulle ha lyst til at jeg skal poste “Sokkekjærlighet” her (som i bunn og grunn er mer romantisk enn erotisk) så er det bare å si i fra.

Nå derimot skal jeg først poste dette:

 

En sang fra musikalepisoden på Buffy som postes siden jeg nå skal poste en hyllest til Buffy som teknisk sett ble skrevet tidligere i sommer, men som i alle fall hører hjemme her på bloggen. For når man er veldig fan av noe må det bables om og Buffy har jeg i grunnen bablet alt for lite om så derfor. Jeg håper det er av interesse og skal la det avslutte dette innlegget siden det i seg selv er langt nok og så blogger jeg nok igjen på mandag tenker jeg. Vi bables!

 

Fra Charmed til Buffy ? en dannelsesreise

 

Jeg har aldri sett på meg selv som en TV-slave. Ikke for det altså, jeg føler ikke at jeg har vært anti-TV heller, men jeg har ikke blitt virkelig hekta av så veldig mange programmer og i tillegg har jeg det med at når jeg liker et program så følger jeg med i begynnelsen, men så glir det ut. Som med Heroes eller Glee! Likte det kjempegodt i begynnelsen, men så hadde det pauser og så glemte jeg å se episoder og det føltes aldri virkelig viktig å få med seg alt. Det samme gjelder Once upon a time og Merlin blant annet. Og jeg vet ikke hvorfor det er så få TV-programmer som virkelig har fått meg superengasjert, men det bare er sånn.

Samtidig elsket jeg Tv Norge i oppveksten fordi de sendte ting som Under samme tak og Steg for steg og alle slags slike familieserier som varte en snau halvtime og som jeg alltid har vært veldig glad i rett og slett fordi jeg alltid har funnet en slags komfort i å ha ting i livet mitt som jeg kan se på og vite at «her vil alt ordne seg, her vil alt ende godt.» Under samme tak hadde alltid en sånn superhappy ending der det var latter og smil og jeg har alltid likt å forestille meg at livet kan være sånt. Med rørende musikk som spiller på slutten av en dag som om den nettopp har vært en episode av en koselig familieserie og med noe man kan lære av alt som skjer. Og i mitt liv pleier ting å ordne seg, kanskje fordi jeg er for optimistisk, naiv og sta til å akseptere noe annet resultat, kanskje fordi jeg rett og slett har en del flaks. Så Under samme tak-verdenen føles ikke så urealistisk i forhold til det.

I alle fall er det mange TV-serier jeg liker (ting på Disney Channel, Are you afraid of the dark, alle norske sesonger av Idol og liknende programmer) og jeg er altså familieserie-fan, men det er bare fire serier jeg virkelig elsker eller har elsket og det er Pushing Daisies, So you think you can dance, Charmed og Buffy og det er de to sistnevnte denne teksten egentlig skal dreie seg om.

Og alt begynte med Charmed. Jeg var tretten år, dypt fascinert av hekser og magi og ble sporenstreks interessert da Tv 3 begynte å sende Charmed, et show som i tillegg handlet om søstre, et tema som også alltid har interessert meg siden jeg selv har en bror og ingen erfaring med å ha søstre i virkeligheten. Og jeg ble hekta, skikkelig hekta. Det var sånn at å gå glipp av en episode var verdens undergang og jeg elsket hvert sekund, i alle fall var det slik de første sesongene. Jeg var særlig fan av Piper og syntes forholdet hennes til Leo var det mest interessante romantiske forholdet på tv og senere dukket jo Cole opp og han ble spilt av Julian McMahon som er skikkelig eye-candy (og hovedgrunnen til å se første «Fantastic Four»-filmen btw). Charmed var gøy, det var kjærlighet og magi og handlet om søstre som i tillegg var hekser med magiske krefter som jeg ønsket meg selv. Og i fire sesonger var det kjempeflott. Det var demoner og trollmenn og andre slemminger, det var karakter jeg brydde meg om og det var magi ikke minst. Men så døde Prue og det var begynnelsen på slutten. Fjerde sesong kom og jeg likte den og deretter kom femte, også fint, men entusiasmen min begynte å falme. Sjette, syvende og åttende kom de også og jeg begynte å miste interessen for det var ikke like bra lenger, karakterene begynte å forandre seg til det verre og ting føltes generelt noe halvveis, som om heller ikke personene bak Charmed var like engasjerte lenger. Og en del av meg syntes det var fryktelig trist for jeg elsket de første fire sesongene, særlig de første tre. Å miste interessen for ting er en del av å vokse opp, men det er en del jeg alltid har hatt et ambivalent forhold til for jeg venner meg så fort til ting. Jeg trenger ikke så mye for å være tilfreds, snarere tvert i mot og jeg er alltid en smule skeptisk til forandringer, selv om det kan være en god ting. Og jeg er veldig nostalgisk og har hatt det med å tenke at hvis jeg skal like noe så skal jeg like det for alltid, noe som nok er hovedgrunnen til at det tok hele femten år før jeg innså at jeg likte elefanter hakket bedre enn katter og hadde Neverending Story som yndlingsfilm i super mange år før jeg innså at det ikke var en yndlingsfilm lenger. Det er fortsatt en film jeg av nostalgiske grunner alltid vil være veldig glad i, men ikke lenger en yndlingsfilm. Jeg har vel strengt tatt ingen yndlingsfilm for øyeblikket, jeg liker mange filmer, men det er ingen jeg elsker mer enn alle andre og det er jo egentlig helt greit. I alle fall innså jeg at Charmed ikke var like bra lenger og av nostalgiske grunner er det fortsatt slik at jeg må se det hvis det plutselig dukker opp på tv når jeg switcher mellom kanaler og jeg syns fortsatt de tre første sesongene er kjempebra, men det er ikke en favorittserie lenger. Det som derimot er noe jeg nå har elsket i seks år er Buffy.

Jeg hørte jo om Buffy for lenge siden, men tenkte på det som en mer voldelig Charmed-look a like før jeg så det. Buffy hadde jeg liksom ikke tro på i det hele tatt og derfor så jeg ikke mer enn kanskje fem minutter av en og annen episode før i 2006 da jeg hadde begynt å innse at Charmed ikke var like bra lenger og i grunnen var aller mest opptatt av SYTYCD hva angår tv. Og så var det juni og jeg hadde nylig sluttet på Danvik Folkehøgskole og tilbrakte to uker hos onkelen min i Stavanger og endte opp med å gå med på å se de første to, tre episodene av sesong 1 av Buffy. That was it! I løpet av de neste tre månedene lånte jeg sesonger og endte opp med å se hver bidige episode av Buffy, alle sesongene, alt sammen. Jeg fikk helt dilla!

Her var det magi og spesielle krefter, hekser og folk som reddet verden i hytt og gevær, men det som gjorde utslaget for meg var karakterene og skrivingen. Buffy er så godt skrevet, smart, morsomt og rørende om hverandre og man følger karakterer man virkelig blir glad i. Vi har Buffy som er kjempesterk og tøff, men likevel tilgjengelig fordi hun også er sårbar og en helt vanlig ungjente med uvanlige problemer. Det er Xander som var morsom og interessant og som man så seg selv i mer enn med de andre karakterene fordi han ikke var magisk. Før Willow fikk magien sin var Buffy den sterke og Willow den smarte og Xander var han som ikke utpekte seg i noen spesifikk retning og derfor lettest å relatere seg til som seer for de fleste av oss er ganske så ordinære. Ikke smartere eller sterkere enn gjennomsnittet, men mer alminnelige og der hadde man Xander. Som likevel var superviktig, som man likevel aldri kunne hatt Buffy uten. Så var det Willow som var så søt og usikker og deretter blir skikkelig powerful heks og sånt og som var lett å like, ikke minst fordi Alyson Hannigan ER lett å like. Hun virker sympatisk omtrent uansett hva hun gjør, noe som gjør det ekstra effektivt selvsagt når Willow er mer i det onde, destruktive ødelegge verden-hjørnet i slutten av sjette sesong. Vi har videre Anya (som jeg digger) og Tara (Willow og Tara er yndlingsforholdet mitt på tv nå, det er nesten Disneyfilm-skjønt og romantisk frem til ting ubønnhørlig går til helvete fordi Joss Whedon åpenbart liker å ødelegge det når ting virker mest happy) og Spike som jeg nå liker bedre enn Angel selv om det var omvendt i begynnelsen. Jeg er likevel fortsatt ingen fan av Spuffy (Spike og Buffy sammen), men Spike er kul og mye mer interessant enn Angel (men det kan jo hende jeg ombestemmer meg når jeg etter hvert får sett Angel-serien). Og Giles selvfølgelig (Anthony Stewart Head er eye-candy han og, på en mer moden måte) som jeg er veldig glad i. Generelt sett er det så mange fine karakterer i Buffy og alle har en interessant utvikling og har mange sider ved seg og er karakterer man bryr seg om. Og det er det mest engasjerte jeg har blitt i en tv-serie noensinne utenom SYTYCD for her var det slik at jeg leste recaps av episodene etter at jeg så dem (benefit of internett og Google-søking), jeg gjorde som med Charmed og leste i vei på Buffy-fansider på nettet og jeg har brukt masse tid på å lese essays på nettet om karakterene. Fortsatt, etter seks år, er det slik at ekstramaterialet på Buffy-sesongdvdene jeg har virkelig interesserer meg og jeg syns det er oppriktig interessant å lese alt mulig av info om hvordan Buffy ble laget, om karakterene, alt mulig liksom. Det er litt som med musikaler og hvordan jeg kan sitte i en time på musikkavdelingen på hovedfilialen og lese i bøker om musikaler om tankene bak tekstene og melodiene i for eksempel musikalene til Stephen Sondheim. Hvordan jeg kan lese i disse bøkene om tankene bak selv ting som orkestreringen og bli superinteressert fordi alt med musikaler interesserer meg. Ikke alle musikaler interesserer meg, men alt om hvordan de skapes synes jeg er superspennende å finne ut om. Og det er det samme med Buffy. Jeg er interessert i alt med det, hvis Buffy nevnes i en bok så leser jeg det ivrig, hvis Buffy refereres blir den refererende parten umiddelbart hakket mer episk i mine øyne. Det er bare SYTYCD som engasjerer meg like mye av tv-programmer og jeg tror det handler om flere ting enn bare at Joss Whedon er awesome. For han er jo awesome (selv om jeg bare har sett Buffy og Dr. Horrible og sånn sett er mer Joss Whedon-nybegynner enn mange andre), men det er også det med at det er flott skrevet, det er interessante karakterer, det er spennende, morsomt og tidvis trist og det er fengende (på samme måte som de svenske sangene på MGP som jeg i begynnelsen misliker sterkt, men som fenger mer og mer jo mer jeg hører dem).

Og jeg tror en del av greia mi med Buffy er litt det samme som med Spring Awakening. Jeg ser på meg selv som ganske uskyldig, jeg må til og med innrømme at jeg nok er ganske prippen tatt i betraktning at jeg hverken røyker eller drikker, har aseksuelle tendenser og ikke er villig til å tatovere meg, ta hull i ørene, få lappen eller en gang banne særlig mye. Sant og si er jeg nok ganske kjedelig (og erfaringsløs). Og mye av appellen med Spring Awakening var (og er) at den var det stikk motsatte. Det var en musikal, men den var også edgy og hadde sex og banning og dessuten gikk ting til helvete i MYE større grad enn i koselige familieserier på Tv Norge. Mens jeg fortsatt elsker Disney og familieserier og eventyr så er det også en del av meg som er mer opprørsk. Som liker ting som er mer edgy enn jeg vil eller tør å være selv. Og Buffy appellerer også til den siden fordi ting går til helvete stadig vekk på Buffy. Det er verdens undergang ofte og karakterer man er kjempeglad i dør og man vil til tider slå til Joss Whedon bare fordi han er så hard mot karakterene sine og det viser bare hvor engasjert man blir i karakterene og historien. Buffy pirrer, engasjerer og interesserer hele veien og det er der magien ligger. Og videre fordi Buffy tar sjanser, det var tidlig ute med å ha et homofilt forhold, det hadde en episode nesten uten dialog og en annen som var musikalepisode, det hadde smarte metaforer og det tok alt like seriøst. Buffy er et av de programmene der karakterene blir ekte for en, der man ikke tenker på ting som skuespill, men Willow og Buffy og Xander og alle de andre blir som levende for en. Sånn sett er det som med Pushing Daisies som definitivt har den samme effekten og som med yndlingsbøkene mine og slikt.

Så ja, dette er vel en slags hyllest til Buffy og til utvikling som var det som tok meg fra Charmed til Buffy og sånn sett forandret livet mitt for alltid. Tusen takk!