Spamalot!!!

Ting jeg prøver å huske på siden jeg er i en periode der det føles som om det er ekstra få som kommenterer på bloggen min:

1) Det er bare en blog, ikke noe virkelig viktig og følgelig ikke noe som er verdt å bli frustrert over.
2) Jeg veit at det er flere som leser bloggen min, så den interesserer åpenbart ikke folk midt i ryggen.
3) Det kan hende det hele er relatert til at folk kanskje rett og slett nedprioriterer internett og det gjør jeg jo i grunnen selv. Jeg finner på ting, drar på teater og kafé og slike episkheter og bruker videre en hel del tid på planlegging, det er jo bare litt over en måned til Nanowrimo.

Hvis man husker på de tingene så går alt mye bedre 🙂

Ellers kunne jeg klaget over at det i går begynte å verke i det ene øret mitt (har hatt betennelse i øret før, håper jeg slipper å få det igjen for det er veldig ubehagelig), men i dag har jeg ikke lyst til å klage. I dag har jeg lyst til å kjøpe smågodt (selv om jeg strengt tatt har spist en del av både hveteboller og sjokolade allerede denne uka, men pytt pytt) på den butikken på Bislet der det er dødsbra utvalg og like billig som på svenskegrensa, dra på loppemarked på Grorud Skole (ikke først og fremst for å kjøpe ting, men fordi loppemarkeder alltid har hvetebakst og jeg altså er veeeldig glad i å spise sånt) og spise en eller annen veldig enkel middag (fårikålen på Karl Johan var ikke så god likevel og man fikk veldig stilig trebestikk som det var bortimot umulig å skjære med) i sentrum siden jeg ikke har kjøpt inn noe. Så det er akkurat de tingene jeg skal drive med =D

Men nå: se!


Det er en billett! Og ikke bare en hvilken som helst billett, men min billett som jeg brukte i går på å se “Spamalot”, en musikal jeg har supermegalyst til å se igjen, hadde det ikke vært for prisen på 625 kr som innebærer at det ikke er en sånn musikal det bare er å dra og se igjen og igjen og igjen. Nå kommer jeg til å dagdrømme om at det skjer noe episk som at de filmer siste forestillingen så den kan kjøpes på dvd (noe jeg skulle ønske man bare kunne gjort med sånn ca alle musikaler, jeg hadde kjøpt slike dvder på sekundet) eller at de spiller den inn på cd for dette er vel så bra som musikken på Broadway Cast Album-cden min med Spamalot, bedre til og med! Den lille trøsten når jeg tenker på det deprimerende faktumet at jeg i går ved ti-tiden måtte forlate Folketeateret og motvillig innse at forestillingen var over er jo at jeg har flere teaterplaner (“Jungelboka” på Det Norske Teatret alt neste fredag for eksempel) fremover. Det hjelper litt selv om “Spamalot” på mange måter er den forestillingen av alt denne høsten som jeg var mest spent på.

Her er et lite (og ikke spesielt pent) bilde av meg som jeg nettopp tok av meg selv for liksom å demonstrere hvor bredt jeg smiler bare av tanken på å se en musikal, å ha sett en musikal, å lytte til musikalmusikk, å generelt sett tenke på musikaler og å drømme om å vinne massevis av penger sånn at jeg kan se musikaler som er episke flere ganger. Kort oppsummert smiler jeg slike veldig brede smil særdeles ofte =D

Og her skal jeg nå skrive en slags anmeldelse som ikke nødvendigvis vil se så veldig ut som en anmeldelse, men virke mer random fordi jeg uansett er mer random og randomhet er på sin plass og jeg skal begynne med å nevne Gud.

Med Gud mener jeg ikke Gud i seg selv for han (eller hun eller det) er jeg ganske sikker på at jeg ikke tror på uansett. Jeg sikter heller ikke til Stephen Sondheim (selv om han på mange måter er en form for gudommelig hvis man er over gjennomsnittet opptatt av musikaler. Og jeg mener heller ikke Gud i forestillingen “Spamalot” som dukker opp med John Cleese sin stemme i en ganske kul scene (liker det av en eller annen grunn veldig godt når religiøse skikkelser plutselig dukker opp i musikaler som ikke er særlig religiøse i det hele tatt mer for moro skyld).

Nei, Gud i dette tilfellet er Reidun Sæther for hun synger som en gud og vel så det. Jeg har jo sett henne i både Cats og We will rock you og skulle vel vært forberedt på det, men milde melkespann og matematiske metaforiker så fantastisk!

 

Det finnes generelt alt for få klipp på nettet med Reidun Sæther som synger, men her kan man se henne synge Etta James sin “At Last” helt sykt bra og hun var diva deluxe på Spamalot og er egentlig alene grunn nok til å se “Spamalot” på Folketeateret. Og i tillegg til å altså synge som en gud så har hun en formidlingsevne og innlevelse som er av en annen dimensjon og jeg har jo tenkt en del over sånt, sånn hvordan det ikke gir meg noe hvis jeg ser noen synge og de bare synger uten å leve seg inn i det. Da blir det kjedelig uansett om de så synger nydelig. Reidun Sæther ER det hun synger, man tror på henne til de grader og om hun ikke blir nominert til både Heddaprisen og Komiprisen og hva enn det skal være for innsatsen i Spamalot så er det noe helt riv ruskende gale fatt. Hun er rå! Og jeg har også generelt veldig sansen for bevisst overspilling og overdriving. Overspilling og underspilling når det ikke er meningen blir bare feil, men når det er et bevisst virkemiddel slik som i “Spamalot” blir det awesome og her blir det vel så fantastisk som hver gang jeg besøker Youtube og ymse versjoner av sangen “Agony” fra “Into the Woods” (som jeg også vil at noen teatre som tilfeldigvis ligger i Oslo skal sette opp, det hadde vært kongefantastisk), en annen sang der bevisst overspilling kommer virkelig til sin rett.

Anyway, jeg må videre. Jeg likte skyene som drev forbi på sceneteppet før hver akt (særlig den som minnet meg om en pilende mus av en eller annen grunn, det og et helikopter), musikken (orkesteret var kongen av fantastiskhet) og humoren. Selv om det sikkert hjelper å være fan av Monty Python så funker denne musikalen også ypperlig for personer som meg som ikke har sett så mye Monty Python, men har definitive mål om å få sett mer etter hvert. Når alt kommer til alt fungerer denne musikalen dog for veldig mange: musikalelskere, folk som egentlig ikke kan fordra musikaler, men liker å le, folk som generelt sett liker å ha det gøy, store og små, gamle som unge. Hvis du har lyst til å smile, le masse og høre flott musikk er “Spamalot” i det hele tatt noe som burde vurderes meget sterkt. Og jeg liker digresjonene, hvordan musikalen brukte litt tid på å komme i gang (noe som nok var helt med vilje og brukt som et bevisst middel på lik linje med eventuell overspilling) og å avslutte, hvordan det egentlig ikke er et særlig innviklet og komplekst plott til bunn for fortellingen og det strengt tatt er komplett vås fra ende til annen, men perfekt vås. Vås som man skulle kunnet samle på flaske og lukte på som var det en parfyme, ta med på t-banen, åpne flasken og føle våsfølelsen spre seg gjennom t-banen til alle sitter med smil fra øre til øre og komplett tilfredshet. Akkurat slik og nå digresserer jeg, men det er jo i grunnen på sin plass. Det føles i alle fall helt riktig i denne sammenheng.

Det handler om Kong Arthur (noe som minner meg på at jeg alltid har elsket navnet “Arthur”, det navnet er kongefenomenalt) som samler riddere til det veldig, veldig, veldig runde bordet sitt og er egentlig basert og inspirert av en Monty Python-film jeg for øyeblikket ikke husker navnet på og vi følger altså Arthur (verdig spilt av en Atle Antonsen som jeg aldri har likt bedre enn her) og Patsy som er kongens hest og tjener (spilt av en episk Kim Sulocki som synger, spiller og danser kjempebra og som har en av musikalens mange høydepunkter med “Husk å alltid ta livet med et smil”, en norsk versjon av sangen “Always look at the bright side of life”, som forøvrig er en sang som småirriterer meg litt kun fordi den minner meg på at jeg tragisk nok ikke kan plystre) mens de drar rundt i England og omegn for å samle riddere, finne hellige graler og andre ting og tang. Og på veien synges det og danses det og underholdes det til den store gullmedaljen og jeg nøt hvert sekund.

Høydepunkter er det masse av, men alt som inkluderte nevnte Reidun Sæther var jo helt vidunderlig (likte henne særlig i “Finn din gral” og “Hva faen hendte med min rolle” (som kanskje heter noe annet på norsk, det får så være). Norske versjonen av “Always look at the bright side of life” var også fenomenal, det samme gjaldt “Du får ikke suksess på Broadway uten jøder”-sangen (Anders Baasmo Christiansen burde være med i flere musikaler, han var super) og den sangen der det kommer frem at Lancelot er gay og man får se nye sider av Trond Espen Seim for å si det sånn. Håvard Bakke (og mitt barnslige jeg tenker fortsatt alltid først på “Løvenes Konge” når det er snakk om Håvard Bakke siden han hadde stemmen til voksen-Simba) og Espen Beranek Holm (som jeg kjenner best fra Løvebakken) er også fenomenale og jeg digget hele ensemblet.

I tillegg stjeler Trond Fausa Aurvåg hver eneste scene han er med i og jeg er mer og mer overbevist om at han er en sånn skuespiller som kan spille omtrent alt og gjøre det med stor suksess i tillegg. Jeg forventer en komiprisnominasjon og vel så det til ham også.


Hadde denne frosken sittet i publikum hadde den sikkert klappet og ledd masse (om frosker kan klappe og le, men frosker som kan dra på teater kan nok både le og klappe for full fabrikk) og gått ut av salen mens den sa “ribbit-ribbit” og med det ment “å så herre jemini så fenomenalt, jeg elsket dette, jeg vil se dette igjen, jeg er i himmelen, ååååå”! Dette er nok en forestilling selv frosker utenfor kaféer i Stavern ville elsket, dessuten kunne den utvikle en homoerotisk lidenskap overfor det ene mennesket i froskedrakt i scenen der Lady of the Lake introduseres for første gang før Sir Galahad slåes til ridder og alt det der.

Uansett så er i alle fall “Spamalot” en forestilling jeg gir terningkast 6, et show jeg har superlyst til å se flere ganger og en musikal der man koser seg til gangs! <3 <3 <3 <3 <3

Nå skal jeg spise frokost og finne på ting og så blogger jeg omatt på tirsdag tenker jeg, vi bables!

Fascinerende fakta og annen babbel =D

På lørdag har jeg tenkt meg på loppemarkedet Grorud Skole arrangerer til helgen og der skal jeg se etter luer siden jeg var litt usmart to ganger i stad. Den ene gangen da jeg tenkte “hm, de siste dagene har jeg ikke vært så distré, kanskje jeg er ferdig med distréhet” (noe man ikke bør tenke siden man da forbanner seg selv), den andre gangen da jeg glemte den fine grønne lua mi på Peppes Pizza (der jeg spiste middag med faren min), noe jeg oppdaget litt for sent og da gadd jeg ikke å snu og gå tilbake. Det fine er at jeg er så flink til å le av meg selv, jeg tenker bare at det er en morsom historie og tar det med et smil og det er nok en fin holdning sånn i lengden. Ellers gleder jeg meg intenst, enormt, eksepsjonelt mye til klokka 19:30 på fredag 28. september, dvs. i morgen. Da skal jeg nemlig se “Spamalot” og nå har jeg basically drevet nedtelling i hele uka og i morgen skjer det. Ååååå, det blir gøy! <3 Og en annen praktisk ting er jo dette: http://www.aktivioslo.no/hvaskjer/farikalparty-karl-johan/! Det skal serveres fårikål for forbipasserende både i morgen og på lørdag og det blir gratis og det innebærer at jeg med andre ord har middag for de neste to dagene! =D Yay!

Forresten føler jeg meg som en dårlig J.K. Rowling-fan for hun gir jo ut ny bok i dag (The Casual Vacancy) og hvis jeg skal være helt ærlig så syns jeg den, basert på det jeg har lest om hva den skal handle om, høres ganske uinteressant ut. Og jeg elsker Harry Potter og syns J.K. Rowling er en av de beste forfatterne i verden så jeg føler meg litt slem når en ny J.K. Rowling-bok ikke gjør meg helt gira. Så planen min nå er å ikke kjøpe den med det første, men heller bestille den som en av premiene NÅR jeg vinner Nanowrimo i år (for at jeg i år skal klare Nanowrimo for sjette år på rad er jeg overbevist om, selvsagt skal jeg klare det), da vil den også kanskje være lettere å få tak i enn nå uansett siden det sikkert er veldig mange som skaffer seg den med en gang. På en måte tenker jeg likevel at det egentlig er en god ting litt at “The Casual Vacancy” ikke interesserer meg så mye i utgangspunktet for det er garantert veldig mange som leser den bare fordi det er J.K. Rowling det er snakk om og sånn sett vil jeg føle at jeg leser den mer av interesse for boka enn kun basert på forfatteren når jeg leser den og det føles mer fair på en måte. I tillegg betyr skepsisen at den har gode sjanser for å overraske positivt og det er jo også fint 🙂

Ellers har jeg nå oppdaget “Carrie: The Musical” (en musikal jeg hadde hørt om før grunnet dens bakgrunn som en av verdens dyreste flopper musikalmessig sett) som nå har blitt satt opp i en ny versjon som har havnet på cd og som finnes på Spotify. Mer spesifikt har jeg lyttet til sangen “The World According to Chris” veldig mye de siste dagene:

 

Jeg syns bare det er en enormt fengende sang, akkurat den typen sang jeg gjerne lytter til gang på gang. Dessuten synger de veldig bra og det er jo alltid et pluss 🙂

Nå tenkte jeg å fortelle noen fascinerende fakta om ting jeg gjorde som barn som kanskje ikke er så fascinerende likevel, men forhåpentligvis er av interesse uansett:

Kvasi-fascinerende fakta i villkårlig rekkefølge som omhandler meg da jeg var mindre enn jeg er nå

1) Jeg har både laget et spill, en lek og et miniteaterstykke på hytta i sommerferiene da jeg var yngre. Spillet var et pokemonbrettspill som jeg dessverre ikke har lenger og som ble laget da jeg var femten (fordi jeg likte Pokemon aller mest i tenårene) der vinneren var den som hadde samlet flest Pokemon mellom start og mål. Jeg fikk ingen med på å spille det, rotet vekk Pokemon-brikkene jeg hadde laget etter få dager og det var ingen stor suksess på noen som helst måte, men det var gøy lell. I tillegg fant jeg på et spontant og unedskrevet teatersykke som jeg og broren min og noen andre barn spilte for de voksne som var velvillig publikum fra verandaen og jeg fant opp en lek som burde bli mer populær kalt “Konge, dronning, prins og prinsesse” som jeg av en eller annen grunn har tenkt mye på i det siste. “Konge, dronning, prins og prinsesse” gikk kort oppsummert ut på at man hver og en skulle finne ut om man ville være konge, dronning, prins eller prinsesse og så skulle man ikke si hva man var, men gå rundt i rommet som det man hadde valgt å være (så var man konge så skulle man gå på en kongeaktig måte). Så var det en som skulle følge med på de som gikk rundt og hvis den hadde en ide om at en for eksempel hadde valgt å være konge så skulle han/hun prikke denne personen på skulderen og spørre lavt om den var konge. Hvis denne personen ikke var konge bare fortsatte leken og om den var konge så var det denne personen som skulle følge med neste runde. Det gir kanskje ikke så veldig masse mening, men jeg fikk faktisk med folk på denne leken flere ganger opp i gjennom.

2) Da jeg var femten var jeg overbevist om at jeg var fantastisk til å skrive sanger siden jeg følte at sangtekstene mine hadde like bra kvaliteter som sangtekstene til M2M (som jeg var veldig fan av i tenårene). Nå derimot innser jeg at disse sangtekstene egentlig var veldig idiotiske og jeg skal poste et utdrag fra to av dem for å demonstrere:

Fra sangen “Yesterday”

“Yesterday, I wanna start this song like Beatles did, yesterday.
Oooo I fell in love, and I who thought that love was just in fairy tales,
yesterday.

I have fallen in love and I thought I never would,
in love and I never should,
I am in love and I never thought I would.”

Altså det der er teit og skikkelig klisjé-tekst, men ikke så ille, det som gjør denne sangteksten min idiotisk er det neste verset som går som følger:

“He was great, handsome and unique and never late, he was great.
Oooo, but it was hate, when I found out that he had another date,
goodbye fate.”

Så basically blir fortelleren i sangen forelska for første gang dagen før og så finner hun at den hun forelsket seg i har en annen date og da hater hun ham og forbanner skjebnen. Så ting går jo veldig fort frem i grunnen og det er litt vel dramatisk for en første kjærlighet å regne kanskje.

I tillegg har vi sangen jeg kalte “Gemini, gemini” og som hadde en slags musikal-ide i bakgrunnen om at det skulle handle om tvillinger som faller for den samme gutten. og her er et utdrag fra første verset og refrenget:

“I saw a boy, you saw him too,
you know I loved him, he wasn’t for you.
I saw, you and him together, baby,
I really want you to know.

We were friends in good and bad,
I really want you to know.

Gemini, gemini,
gemini, gemi-gemini baby,
aaa, aaa, ooo, gemini-ahay,
aaa, ooo, aaa, gemini-yehey, oh,
aaa gemini baby,
gemini”

Så skeptisk som jeg i senere tid har vært overfor sanger med mye “yeah”, “oh”, “baby” og aaa-ing og ooo-ing og sånt så er det i grunnen litt komisk hvordan sangene jeg skreiv som fjortis var fullstappet med sånt. Men så forandrer man seg jo en del på tolv år og det er nok i grunnen like greit.

3) Jeg lagde mine egne radiotalkshow (som ikke blei spilt inn på noe som helst vis altså, det var bare prating med seg selv på et litt mer avansert nivå) der jeg pratet med meg selv og fant på figurer som liksom var barnestjerner som jeg intervjuet og så hadde de liksom opptredner og alt dette ga meg bare en unnskyning til å synge for meg selv. Dette er noe relatert til hvordan jeg som tiåring gikk rundt og sang for meg selv i friminuttene sånn i tilfelle en produsent skulle være i nærheten og gjøre meg til barnestjerne som ga ut kassetter (noe som var den store drømmen min på den alderen). Det dukket aldri opp noen produsent og resulterte mest i litt rare blikk fra andre elever på skolen, noe som førte til at min “synge for meg selv i friminuttene”-periode ikke var så veldig lang. Jeg ender fortsatt av og til opp med å synge for meg selv, men nå mest når jeg er overbevist om at ingen er i nærheten eller når jeg er hjemme i leiligheten min.

4) Min første ide til fanfiction var da jeg som barn hadde en kassett (som jeg litt skulle ønske jeg hadde fortsatt) jeg ikke husker navnet på om et troll som var snill blant slemme troll og som måtte dra fra trollverdenen sin fordi han var for snill (og for eksempel valgte å hete Per Magnus Carlsen fremfor Trolle, Truls eller Trulte som de andre ungtrollene rundt ham) og så ender han til slutt opp med å treffe en trolljente som er snill og får bli med til hennes verden. Og jeg hadde en ide til fanfiction før jeg en gang visste hva fanfiction var der det gikk andre veien og det startet med et slemt troll blant snille troll som endte opp blant slemme troll til slutt. Jeg husker at jeg, til tross for at jeg var et ganske snilt barn, som niåring tenkte at det i grunnen hadde vært mye kulere om det var et slemt troll det handlet om fremfor den snille Per Magnus Carlsen.

5) Da jeg var seksten kom jeg frem til at det smarteste man kan finne på hvis man sitter foran en ganske treg data (skolepc-ene da for eksempel, treghet deluxe) er å ta musepekeren helt nederst på skjermen og la den stikke så vidt opp sånn at den likner en haifinne og så bevege den sakte frem og tilbake mens man nynner på “Haisommer”-temaet (jeg har bare sett små utdrag av filmene, men musikken kjenner jeg godt). Det er fortsatt et godt tips, man har det litt morsommere mens man venter på at nettsider skal loade for eksempel da. I tillegg ender folk alltid opp med å smile når jeg forteller om det og det velger jeg å tolke som et godt tegn 🙂
***

Det var noen småfakta og nå skal jeg avslutte dette innlegget, drikke solbærtoddy og skrive litt og slikt. Og i morgen skal jeg altså på teater! =D

Pikachu, Bårdar og en Karoline som tilfeldigvis gleder seg til ting :)

Heisann, det er tirsdag morgen, om noen timer er jeg på jobb og noen timer etter det igjen er jeg på yndlingskaféen fordi jeg pleier å besøke den på tirsdager og uansett må svikte den de neste fredagene (teaterplaner, jeg har flere av dem, jeg er litt generelt supergira og tenker på det hele tida, ja). Og til helgen har jeg tenkt meg på loppemarked fordi jeg kan det, basically og i neste uke er det jammen meg oktober og det betyr jo at november bare er så mye nærmere (Nanowrimo, gleder meg skikkelig til Nanowrimo). Men nok om det. Nå skal jeg poste et bilde av Pikachu sånn for moro skyld:


Vi sitter ofte og går en liten tur innom Youtube som bare skal vare en kort stund, men så har det plutselig gått en time. Det er nok livets sirkel eller noe sånt. Og uansett kommer jeg veldig snart til å bli veldig bablete så det er like greit med litt variasjon (for eksempel altså i form av å betrakte et kosedyr bakfra). 

Og nå skal jeg bruke resten av dette innlegget på tanker om Bårdars 75års-jubileumsforestilling som jeg så på søndag og så skal jeg blogge igjen på torsdag og så gleder jeg meg enda mer til fredag!

 

Bårdar 75 år

 

Hadde dette vært en bok hadde man kunnet begynne med «det var en gang en musikalelsker som i større og større grad digget Bårdar». Man kunne begynt med blomstrende skildringer av øyeblikkene som trinn for trinn førte til at hun ivrig dro på Bårdars sommerforestillinger, juleforestillinger, Rent-oppsetningen deres på Oslo Nye Teater og småshowene på ca 40 minutter under Oslo Kulturnatt. Man kunne fortalt om hvordan hun mer og mer følte at hun kunne blitt kjempegod venn med folk som gikk på Bårdar og følgelig delte hennes lidenskap for musikaler, sånn sett bort i fra den sentrale forskjellen som lå i at de var utøvere og hun bare tilhørte publikum. Alt dette, som gjorde at hun brukte litt over 200 kr på en billett til Bårdars Jubileumsforestilling på Chat Noir.

Men dette er ikke en bok, ja ikke en gang en anmeldelse. Bare noen tanker og ord om hvorfor jeg nå har vært helt i himmelen og blitt enda mer forelsket i følelsen av å sitte i en sal mens man ser hva som skjer foran en på en scene.

Jeg satt der på første rad balkong høyre og lette frem bilder i rosene på sceneteppet som jeg lengtet etter at skulle gå opp. Og jeg skrudde av mobilen, lot bøker være bøker og bare ventet fullstappet med forventning. Jeg visste lite på forhånd, visste at musikalartister og sangere og dansere og andre flinke folk som hadde gått på Bårdar skulle opptre, visste at jeg sannsynligvis ville ha det veldig gøy, men ante veldig lite mer. Men jeg gledet meg, det var bombe og kanonsikkert. Teppet gikk opp og frem kom kveldens konferansierer Espen Grjotrheim (hvis etternavn her muligens staves feil og i så fall beklages det på det sterkeste) og Lisa Tønne (sistnevnte en person jeg faktisk ikke visste at hadde gått på Bårdar, noe som var gøy å finne ut at hun hadde). De sang en sang fra Miss Saigon som jeg i skrivende stund ikke husker navnet på siden det når sant skal sies ikke er blant musikalene jeg har lyttet mest til og det var underholdende og fint. Dette satte showet i gang og siden kom fine numre som perler på en snor.

Det var dansenumre og det var gøy og det var sangnumre og da gjerne sanger fra musikaler slik seg hør og bør. Heidi Ruud Ellingsen sang en sang kalt «Some People» og strålte av flott stemme og supert skuespill for noe av grunnen til at jeg elsker musikalsanger er jo at de ikke kan bare synges. Eller de kan jo det, men det som gjør det fint er at de forteller en historie og følgelig er formidlingen og skuespillet vel så viktig som sangen og Heidi Ruud Ellingsen er jo supergod på begge deler. Videre fikk vi Eivind Dundas sin musikalske godbit om menn som gjør musikal, Hans Marius Hoff Mittet med «Stars» (og da var det jo en sang som den godeste Javert synger i Les Miserables og det er jo vidunderlighet) og det dukket videre opp en medley fra Grease som gjorde sitt for å holde engasjementet oppe. Angående Grease har jeg nå begynt å tilgi den for det var lenge en musikal jeg var litt lunken overfor rett og slett fordi min indre feminist ikke liker at Sandy er den som må forandre seg når Danny bare kan være som han er. Nå derimot innser jeg at man egentlig bør skyve eventuelle indre feminister godt til side ved enkelte anledninger og Grease er en svært underholdende musikal og det er det som er det essensielle tross alt. Anyway, det var Marianne Penta som sang nydelig, rå musikk fra hovedrolleutøvere i fjorårets episke oppsetning av We will rock you, Cheesy Keys og litt Bårdar-historie, dette og veldig mye mer og jeg satt på slutten og var så happy at en skulle tro jeg hadde kommet til himmelen.

Riktignok skulle det vart enda lenger (fem timer hadde vært ok for meg, jeg kunne sikkert hatt det moro enda lenger til og med, jeg) og det skulle vært ekstranumre. Det skulle vært flere artister (som for eksempel Maria Haukaas Mittet og Jannike Kruse kanskje, veit væffal at førstnevnte har gått på Bårdar, og så kunne Heidi Gjermundsen Broch dukket opp rent tilfeldigvis med et nummer fra Evita) og flere numre med hver artist. Og dette er bare meg som aldri blir lei, ikke egentlig klaging for det var ikke noe å klage på. Jeg vil bare alltid ha mer hvis jeg ser noe som skjer på en scene, da føles ingenting som nok.

Jeg digget Kristoffer Olsen som sang en sang av Stephen Sondheim som jeg ikke kjente til (og jeg skal liksom være musikalelsker, skamme seg Karoline) og Kjetil Tefke som jeg husker at jeg hadde en liten småcrush overfor da han var med i Cape (tic tac, once a clock again eller noe sånt var det vel), alt var så gøy. Og tårene kom på slutten da Marian Aas Hansen sang «Both Sides Now» helt nydelig for den sangen er, unnskyld språket, jævlig fin og den ble også sunget virkelig fint.

Så ja, jeg var litt i himmelen takket være Bårdars jubileumsforestilling på søndag, vil fortsette å prøve å få med meg så mye som mulig av Bårdars ymse forestillinger og jeg veit ikke hva og vil definitivt kjøpe billett når Bårdar feirer 80 i 2017!

Takk!

Hovedsaklig et billedfylt innlegg om Elvelangs i Fakkellys :)

Heisann! Det er lørdag, jeg spiser taco, ser på Lilo & Stitch på Disney Channel og Stjernekamp på Nrk 1 litt om hverandre og har cola så det er en super kveld. Og i morgen skal jeg se Bårdar 75års-jubileumsforestilling på Chat Noir og det kommer jeg sikkert til å bable litt om neste gang jeg blogger. Forøvrig har jeg lest en del anmeldelser av Spamalot og blir bare mer og mer gira. Gleder meg helt enormt til neste fredag da jeg skal se den! Og ellers så var jeg på Elvelangs i fakkellys på torsdag og jeg har litt bilder og slikt fra det her.

Kort oppsummert så var det veldig koselig og stemningsfullt. Faklene, fargede lys, musikk, alt sammen, ååå det var fint 🙂 Etter jobb på torsdag dro jeg jo først på Burger King basically fordi det rett og slett er det mest praktiske hvis man ikke har så god tid og jeg ikke ville rukket å dratt hjem for å spise uansett. Så dro jeg av gårde, sto i fem minutter for å se et åpningsshow som ikke kom i gang raskt nok så jeg mista interessen og dro videre.

 

Like før åpningsshowet gikk jeg forbi en plass med masse lys og det var dette her og så skikkelig fint ut. Men det var jo bare begynnelsen.

Noe av det første på veien var her der det ble sunget kjempefint i litt jazzaktig stil og jeg angrer litt på at jeg ikke sto og så på dette lenger, men jeg fikk med meg det viktigste så det er bra.

Og etter en del gåing uten kameraet fremme tok jeg en masse bilder ved fossefallsekvensen for det var så fascinerende og stilig. Det var også ganske fint hvordan ting som kakao og boller og vafler ble solgt langs veien, sånt passer meg kjempegodt 😉

Noe av det kuleste var selvfølgelig ved Wallmans Salonger der man kunne se et kort utdrag fra showet deres. Det var rimelig awesome, det skulle bare vart mye lenger.

Jeg syns det var utrolig fint når man gikk inni det jeg bare vil betegne som hulepartier fordi jeg ikke har noe bedre beskrivelse på det. Og det var et sånt stilig et der det var rosa lys og man fikk en følelse av å entre en annen verden, litt sånn Narnia-style og jeg prøvde å tegne det også, noe man kan se resultatet av her:

Tegningen, tusjet frem i mørket, og hakket finere i virkeligheten enn her, er jo ikke noe storslagent kunstverk, men det gjør jo ingenting. Jeg bare liker veldig godt å tegne og jeg føler meg egentlig mer trygg på tegning enn fotografi siden jeg har tegnet mer enn jeg har tatt bilder opp i gjennom. Og man kan jo se hva det skal forestille litt da, det er jo ålreit 🙂

Jeg ble mer fornøyd med denne tegningen dog. Her var det et sånt magisk område der det var rødfargede lys som malte himmelen rød mellom trærne som av kvelden var omgjort til svarte omriss og nedenfor det igjen var det gress og Akerselva der også elva var farget rød. Det var sååå utrolig fint og det funket teknisk sett veldig dårlig å ta bilde av det siden det var ganske mørkt, men det gikk greit å tegne det. Greia er at jeg syns det er så gøy med skygger, med å la farger gli inn i hverandre og her hadde jeg sjansen til det og det var kos. Det kan nok godt tenkes at jeg poster mer tegninger her for jeg liker å tegne veldig godt og nå har jeg tenkt å tilfeldigvis pakke tusjer og tegneblokk i veska oftere for det ga virkelig mersmak.

Så det var en kveld fylt med stemning, musikk, fine omgivelser og Akerselva ved min side og jeg gikk i ca halvannen time før jeg ble lei og dro hjemover. Jeg var hjemme rundt klokka 23:00 og godt fornøyd med kvelden. Og seriøst, jeg liker Elvelangs i fakkellys altså. Det er så stemningsfullt og inspirerende og det føles som om det er det som virkelig setter høsten i gang, som om høsten skulle vært et album og dette var første sporet på plata.
***

Og nå gleder jeg meg altså til kulturelle planer fremover og skal bruke resten av kvelden på skriving, filmtitting og nettkos og så blogger jeg nok igjen enten mandag eller tirsdag. Så vi bables! Yay! =D

om Snøbarnet, å ha levd i dag og tankestreif for øvrig :)

Hvis vi ser bort i fra at jeg har vært litt småforkjølet de siste dagene (noe jeg ikke skal klage over for det er bare litt heshet, rennende nese og rennende øyne og det er allerede mye bedre enn det var i går) så er livet ganske fint. Jeg fikk utrolig mye ut av tirsdag da jeg hadde fri siden jeg skal jobbe på lørdag (moppet og støvsuget leiligheten og trente siden jeg pleier å gjøre sånt på søndager og på søndag prioriterte bokfestivalen), var på yndlingskaféen, spilte Nintendo, så film og leste, skrev videre på novelle om Kristian Krogh (statuen altså, den kommer kanskje til å dukke opp her når den er ferdig), skrev dikt og slappet av. Og diktet jeg skrev har jeg som status på Facebook og nå tenkte jeg å poste det her rett og slett fordi jeg ble ganske fornøyd med det, here we go:

 

Si meg, har du levd i dag

Si meg, har du levd i dag,
mitt svar er alltid ja,
på innpust glider høsten inn,
jeg tror jeg lever da

jeg lever når jeg leser bok
og verden viskes bort,
når alt er ord og bare ord
og hjertet banker fort

liv kjennes i hver yndlingssang,
hver vakker melodi,
når jeg drar på teateret
og alt er poesi

si meg, har du levd i dag,
mitt svar er sjelden nei,
jeg lever når jeg er på jobb
og når jeg er på vei

på vei mot nye eventyr,
kaféer der jeg kan
la kakao varme kropp og sjel
og lykken føles sann

ja visst kan hverdag føles grå,
dagen virke tom,
men se inn i et øyeblikk,
la tanker vende om

for er det ikke magisk da
i gatelyktens skinn
og hvordan selv en statue
setter tanker lett i spinn

si meg, har du levd i dag,
som alltid kan jeg glad
la svaret komme som en vind,
et alltids evig: ja


Jeg syns det er et fint budskap egentlig, hvordan det beste er om man hver dag kan svare ærlig ja om noen spør om man har levd denne dagen. For det er lett å bare eksistere, bare flyte av gårde og det herligste er når man puster inn høstluft og kjenner på følelsen av at man er i livet, del av alt sammen. Det syns i hvert fall jeg.

Og jeg skal på Elvelangs i Fakkellys i morgen og i år tenkte jeg å ta med fargeblyanter før å kanskje kunne fange de magiske øyeblikkene på en måte jeg ikke får til med kamera. Sannsynligvis dukker det nok opp et innlegg med bilder og inntrykk på fredag eller lørdag. Nå derimot skal jeg bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse. Jeg har nemlig lest boka “Snøbarnet” av Eowyn Ivey og den var veldig fin og her er min anmeldelse av den og så bables vi!

 

Snøbarnet av Eowyn Ivey

 

Denne boka gir en lyst til å reise til vinteren selv om det er september og man elsker høst, får en til å drømme om å puste inn frisk luft med snø i og se snøkrystaller ligge i noen knappe sekunder på håndflata før det smelter inn i huden og blir en del av en selv. Det er kanskje dette som gjør «Snøbarnet» til en bok som er så lett å bli glad i.

Basert på et eventyr og herlig eventyrlig i seg selv er dette en fortelling om Mabel og Jack, et ektepar på rundt 50 eller der omkring i begynnelsen av boka som flytter til Alaska for å drive gårdsdrift der. Deres store sorg er at de aldri har fått barn (de fikk et dødfødt et for en del år tilbake og dett var dett liksom), men en natt bygger de et barn av snø. Og like etter begynner en liten jente å dukke opp, et barn kun de ser som kommer med snøen og drar hen når snøen smelter om våren. Et barn som forandrer livene deres for alltid.

Jeg hørte om denne boka i våres og visste på et vis med en gang at dette var en slik bok som jeg ville ha sansen for. For jeg liker det eventyrlige og dette var en bok med et konsept som fikk meg til å tenke på bøker jeg har elsket som «The Girl with Glass Feet» av Ali Shaw (som har gitt ut en ny bok som jeg håpefullt leter med blikket etter hver gang jeg er på bibliotek eller bokhandler) og «The Stolen Child» av Keith Donoghue. Samtidig var det en av de bøkene som jeg heller følte for å låne på biblioteket enn å kjøpe og siden den var utlånt mye av våren og sommeren fikk jeg følgelig ikke lest den før nå. Det var likevel vel verdt ventetiden, «Snøbarnet» er en nydelig bok.

Og det som gjør den vakker er ikke først og fremst det eventyrlige i form av Snøbarnet, selv om det selvsagt er en bonus. Magien ligger i skildringene av bokas karakterer og aller mest i hvordan Eowyn Ivey har formidlet forholdet mellom Mabel og Jack. Hun får frem to mennesker som ikke alltid er enige og som har sine problemer, men som i bunn og grunn elsker hverandre dypt og inderlig. Min indre romantiker trekker assosiasjoner til Ellie og Carl i Pixars «Up!» selv om det er to veldig forskjellige historier, men de deler det vesentlige som er at de begge i essens er kjærlighetshistorier, historier om to som tross alt elsker hverandre uansett hva som skjer. Videre har vi snøen, den blir en karakter i seg selv og jeg elsker Eowyn Iveys vinterbeskrivelser, de er virkelig skjønne.

Samtidig er «Snøbarnet» ingen perfekt bok. Den er skjør, vakker og eventyrlig, men også flyktig. Som vinteren og Snøbarnet er det en bok som er der og så drar videre, en bok man blir glad i mens den leses, men ikke en bok jeg føler for å ha i bokhylla eller lese flere ganger. Videre er det en del faktorer som oppbygging, tidsforløpet og andre småting som gjør at Eowyn Ivey føles som en uerfaren forteller og det er ikke noe stort problem, men like fullt relevant å nevne.

Det fine er at jeg føler at jeg bare er pirkete når jeg kommenterer på noe og det er tegn på en litterær opplevelse som det i grunnen er vanskelig å finne noe feil ved. For jeg likte virkelig denne boka, den var sår og vakker og fikk meg til å huske på hvorfor jeg elsker bøker. Så jeg vil inderlig gjerne lese mer av Eowyn Ivey, anbefaler denne boka på det sterkeste og gir terningkast 5!

Oppdrag: Oslo Bokfestival og Kulturnatt 2012

Mitt forrige innlegg inspirerte åpenbart ikke frem kommentarer, men det får gå. Kanskje jeg er heldigere med dette? 🙂 Uansett er livet fint. Jeg har teaterplaner fremover, jeg har bøker å kose meg med og moren min ble kjempeglad for bursdagsgaven hun fikk av meg (hun har ikke bursdag før på onsdag, men jeg var så nysgjerrig på hva hun syntes om det hun fikk at jeg ga henne gaven fra meg i dag). Og det er til og med ganske fint vær for tiden!

Men nå skal jeg skrive litt om min svært begivenhetsrike helg, dette har jo vært en helg full av action =D

Oppdrag: Bokfestival og Kulturnatt i Oslo

Alt begynte på fredag, 14. september, en dag fylt med både flaks og uflaks som jeg først og fremst tenker tilbake på med et smil likevel. Dagen begynte jakkeløs og cherrytomat-spisende hos faren min som til min store glede hadde kjøpt sjokoladeboller til meg da han var i Sverige forrige søndag (noe jeg hadde bedt ham om). Og deretter dro vi til det stedet der han pleier å sette meg av og jeg tar t-banen videre og siden jeg hadde veldig god tid kunne jeg dra på kafé og lese aviser før jobb. Det var i grunnen supert. Og jeg satte fra meg posen med sjokoladeboller i, drakk kakao og leste aviser og følte at dette i grunnen var en super start på dagen. Siden dro jeg videre uten å bære på noen pose. Dette faktum at jeg ikke bar på noen pose gikk ikke opp for meg før jeg hadde lunsj på jobb og innså at posen med sjokoladeboller ikke var med meg lenger, glemt som den var på kaféen. Her var uflaks del 1. Uflaks del 2 gikk utpå at jeg helt siden juli har bekymret meg for om jeg hadde fri den lørdagen det var Oslo Bokfestival og slik hadde det sett ut hele juli, august og september frem til fredag på jobb da det var nok et tilfelle av forkjølet person på jobb (seriøst: det virker som om hele verden er snufsete for tiden) og denne personen av helsemessige årsaker ikke kunne jobbe på lørdag slik han var satt opp til. Noe bekymret svarte jeg “hvordan det?” da sjefen spurte om jeg hadde noen planer på lørdag, en lørdag som typisk meg var planlagt i detalj fra ti om morgenen til åtte på kvelden. Spørsmålet var om jeg kunne jobbe på lørdag, noe jeg ærlig innrømmet at passet litt dårlig siden Oslo Bokfestival tross alt kun er en helg i året og et av årets høydepunkter attpåtil. Enden på visa var at jeg jobbet tre timer på lørdagen slik at de andre kunne ta pauser og så der uten mangel på personell og det gikk jo greit. Dessuten vil det tas igjen og jeg var en reddende engel og alt det der så det var i grunnen mest fint. Og jeg liker meg veldig godt på jobb uansett 🙂 Anyway, post-jobb på fredag dro jeg på kaféen der sjokoladebolleforglemmelsen hadde tatt plass og sjokoladebollene selvfølgelig ikke lenger var (så, kjære person som plutselig fant en pose med sjokoladeboller, gratulerer med dagen, håper du enten koser deg enormt med dem eller plutselig kommer over dette innlegget og kan levere dem tilbake). Så ringte jeg mamma og sukket og bar meg over hvor distré det er mulig å være (merk dere dette med distréhet, det vil gå igjen i dette innlegget, så sant som det er sagt) før jeg full av pågangsmot dro videre hen mot Bårdarakademiet der de hadde en forestilling klokka 18:00. Denne forestillingen varte nærmere 40 minutter og var som forventet AWESOME og jeg skulle ønske Bårdar hadde en linje for personer som hverken kan synge, danse (jeg er ganske god i linedance nå da) eller spille teater, men bare er eksepsjonelt glad i musikaler og gjerne vil skrive musikalsanger, musikaler i seg selv og oversette musikalsanger fra engelsk til norsk og slikt. Kort oppsummert: folk som meg! Og jeg gleder meg skikkelig til 23. september og jubileumsforestillingen til Bårdar som er en av tingene jeg har billetter til denne høsten. Neste stopp var å surre litt omkring før jeg endte opp ved Amnesty International der det var helt utrolig god stemning.

Det var hjertemat, alkoholfri punsj med bær i og Unni Wilhelmsen (nå holdt jeg komisk nok på å skrive Lindell fremfor Wilhelmsen og det ville blitt veldig feil) som sang og spilte blant annet “Both Sides Now” (som forøvrig er med på min uskrevne liste over de vakreste sangtekstene i verden). I tillegg var det hjerter man kunne skrive fine hilsener i og perlebrett (men det var dessverre ingen ledige til meg) og det var så koselig, fint og herlig at jeg følte meg veldig lykkelig. Etter Unni Wilhelmsens konsert dro jeg videre selv om det sto mer på plakaten på Amnesty International. Jeg kjøpte pommes frites og cola på en gatesjappe jeg for forbi (man har av og til ikke tid til mer ordentlig mat enn sånt) og spaserte (mens jeg forbannet min manglende evne til å huske jakker) til Oslo Litteraturhus der det var Åpen Mikrofon. Jeg lyttet til folk som leste, leste selv og koste meg. Og det var ikke like vellykket som i fjor da jeg leste spilldikt og gjorde stor suksess, men det var uansett hyggelig og en koselig slutt på fredagsmoroa.

Lørdag sto jeg tidlig opp, spiste frokost og sjekka internett og dro først på biblioteket og leste dagens aviser (jeg prøver å få lest aviser på fredager og lørdager av ymse grunner) før jeg dro ned til sentrum  for å hjelpe til tre timer på jobb. Forøvrig huska jeg jakke og det føltes basically superunødvendig mesteparten av dagen siden i går var ganske sommerlig i Oslo i grunnen. De tre timene på jobb gikk fort som svint og plutselig var klokka 15:00 og jeg kunne dra videre på nye eventyr. Og først glemte jeg å skifte fra arbaidssko til yttersko (denne distréheten som nevnt), men det oppdaget jeg fort og snart nok var jeg ikledd de rette skoene. Så dro jeg på debutanttimen der et knippe debutanter leste fra bøkene sine og ga meg litt ideer til bøker jeg skal se etter på biblioteket etter hvert. Etterpå dro jeg til Saras Telt der et panel skulle prate om sex i litteratur, lese dårlige sex-scener og lese sine beste sex-scener. Jeg er når sant skal sies veldig uinteressert i dette temaet, men får av og til plutselig lyst til å skrive erotiske noveller likevel (noe som resulterte i en novelle om sokker som har sex for litt over en måned siden som jeg faktisk ble ganske fornøyd med selv om den sant nok handlet mer om andre elementer enn selve akten, som uansett ikke ble særlig sex-aktig siden det tross alt handlet om sokker) og tenkte at det kunne være underholdende. Det ble dog ganske ulikt hva jeg forventa, andre panelister også og blei mer generell snakking rundt temaet i de tjue minuttene jeg så før jeg ikke gadd å se mer. Men det var litt kult at intervjueren mista mye av kontrollen over debatten da Alexia Bohwim basically kapret debatten og ikke fulgte de uskrevne spillereglene for hvordan praten var lagt opp. Og nå var neste programpost jeg hadde tenkt meg på 40 minutter unna så jeg bestemte meg for å dra å kjøpe smågodt på den godtebutikken som ligger like ved Bislett der de har superbra utvalg og like bra priser som på svenskegrensa. Dette brukte jeg dog en del mer tid på enn planlagt så jeg gikk glipp av programpostene ved femtida (noe som ikke gjorde så mye) og da var det neste som var viktig å få med seg ikke før klokka 19:00 så jeg dro til Majorstuen for å researche noe (ja, de har sjokoladeboller på Centra og nei, de har det ikke i pakninger) og for å spise middag. Det ligger en restaurant som jeg lenge hadde vært ganske nysgjerrig på der og den testa jeg ut og de hadde god spagetti Bolognese og glass-cola så det var smart. I tillegg var ikke prisene så ille og det lå aviser man kunne lese på der så ting var supert. Det eneste dumme der var den lille fluen som kretset vilt omkring meg, men da jeg til slutt overså den og bare satt og spiste og leste så sluttet den å plage meg og (moralen er at fluer bare bør oversees, noe som ikke stoppet meg fra å myrde en flue hjemme i leiligheten min på lørdag morgen med å kaste en astrologibok opp i taket, noe som resulterte i en død flue og en hardt skadet bok som nå har det fint, men på mange måter nå er to bøker fremfor en) lot meg være. Så dro jeg til neste programpost, en klassikerquiz.

Jeg vant ikke noe (men klarte anagrammet og å finne ut at man skulle frem til Jahn Teigen likevel), men hadde det kjempegøy og det var både musikk, spørsmål og kos så det var særdeles vellykket.

Dessuten hadde jeg cola og smågodt.

Jaaa, se: SMÅGODT!!! <3 Og masse surt og salt selvfølgelig, nam nam =D

Så dro jeg hjemover!

 

I dag sto jeg også ganske tidlig opp og sjekka nettet først, noe som forøvrig var en smule mislykket siden internett var i det klikkende hjørnet. Så oppdaget jeg to fluer ved taket og åpnet døra til balkongen i håp om at de skulle fly ut. De fløy ut, men to nye fløy inn og i tillegg dukket det opp en veps og jeg fikk helt panikk siden jeg er virkelig redd vepser (er ikke allergisk og har ikke blitt stukket siden jeg var tolv, men likevel). Jeg hadde en hyperventilerende panisk over-reaksjon som fikk meg til å føle meg ganske så patetisk siden vepsen jo ga blaffen i meg og bare ville ut igjen (via det lukkede vinduet på rommet mitt smart nok). Det jeg endte opp med var å fange vepsen i et glass som jeg tok med ut på balkongen og så ble jeg redd for at vepsen skulle være sint på meg så jeg bare satte glasset på bordet ute på balkongen der vepsen er fanget fortsatt (noe som gir meg ganske dårlig samvittighet, men det var i min panikk løsningen jeg fant på). Så tok jeg morgendusj, dro av gårde og snart nok var jeg i sentrum der jeg trodde jeg var for sen for kosetimen halv tolv, men endte opp med å være en halvtime for tidlig ute (noen ganger blingser man og tenker helt feil). Og forøvrig var i dag en dag da jeg igjen glemte jakke og angret dypt og inderlig siden det i dag hadde vært kjekt å ha. Kosetimen var forøvrig hyggelig selv om det var litt kaldt. Det mest upraktiske var at man må kjøpe noe hvis man er på Saras Telt helst siden det jo er en restaurant og dermed måtte jeg kjøpe en 39 kr dyr kopp kakao (som dog var kjempegod). Og det er jo naturlig at det ønskes at man kjøper noe når man er på en kafé eller restaurant, men det er økonomisk sett litt upraktisk siden man ikke alltid har med seg bank-kort (jeg har væffal det med kun på mandager når mandagsinnkjøpene skal gjøres) og det medførte at jeg ikke fikk dratt på en programpost ved tre-tida siden den var der og jeg da hadde brukt opp det meste av det jeg hadde igjen av penger i lommeboka da på gave til mamma og en skolebolle på en annen kafé der jeg leste dagens aviser. Anyway, etter kosetimen og avislesing og så der var neste stopp et intervju med en veldig uredd fyr som blant annet har balansert på kanten av Prekestolen. Det var litt småprating og så viste han eksempler på balanskekunstnerfaget sitt.

Etter dette var det ikke så mye mer som føltes essensielt å få meg seg så jeg dro hjemover og snart nok var jeg hos mamma der jeg spiste fårikål og etter det igjen var jeg hjemme hos meg. Og ser vi bort i fra at jeg er alt for distré for tiden så har jeg hatt en super helg =D
***

Det var helgen min kort oppsummert og nå må jeg i grunnen legge meg for klokka er ganske sent. Men jeg blogger nok igjen enten tirsdag eller onsdag og så får dere ha det gøy i mellomtiden 🙂 Yay!

Mine fem yndlingsapper til mobilen min og generell entusiasme over andre tingester :)

Altså, nå for tiden er jeg så entusiastisk, bablete, blid og energisk at det nesten er i overkant for det er så utrolig mye jeg liker med livet for tiden. Jeg elsker at jeg nå har kjøpt inn billetter til ting og følgelig har teaterplaner flere uker på rad (Bårdars 75års-jubileumsforestilling på Chat Noir søndag 23. september, Spamalot på Folketeateret fredag 28. september og Jungelboka på Det Norske Teater fredag 5. oktober), sånn i tillegg til at det ser ut til at jeg har en teaterplan på Oslo Nye Teater i uke 41 og jeg og mamma har planer om å se Evita sammen (noe vi dog ikke har billetter til enda, men det kommer). Jeg elsker at jeg har planlagt hele helga inn til fingerspissene siden det er Oslo Kulturnatt og Oslo Bokfestival (jeg har blant annet tenkt å lese på Åpen Mikrofon på Litteraturhuset på fredag kveld, selv om jeg fortsatt ikke har noen anelse om nøyaktig hva jeg skal lese). Jeg elsker at det er en sånn supermørk natt da man kan se stjernene og de på en måte føles som noe jeg ser for første gang selv om jeg har sett dem tusen ganger før. Og jeg elsker at det finnes fine programmer som SYTYCD som jeg kan være alt for opptatt av (synd sesong ni er over i neste uke, da må jeg finne andre ting å være like engasjert i). Dessuten leser jeg på “Snøbarnet” av Eowyn Ivey og den har så langt vært nydelig og jeg kommer snart til å ha sjokoladeboller i leiligheten min <3 Yay! Jeg mistenker forøvrig mer og mer at dataen min prøver å gi meg et hint om at jeg er for mye på nettet siden internett fortsatt har det med å klikke aldeles for ofte i leiligheten min og jeg stadig takler det ganske dårlig. På den positive side har jeg jo tenkt å være veldig lite hjemme til helgen så det er sånn sett ikke så farlig, dessuten finnes det nok av alternativer hvis man sitter hjemme i leiligheten sin uansett om man kanskje helst er i internett-modus.

Men nå tenkte jeg å ha en liten liste over de fem appene jeg liker best (og da tar jeg utgangspunkt i appene som finnes til min android-mobil som heter Huawei ett eller annet)! Jeg tenkte at det kanskje kan være av interesse og sånt. Så da setter jeg i gang:

Wordfeud er av naturlige grunner yndlingsappen min. Jeg husker at jeg alltid lengtet etter å spille wordfeud før jeg fikk muligheten til det fordi jeg hørte så mye om det på nettet og av folk jeg kjenner og fordi jeg digger scrabble og generelt sett er svært glad i ord. Dessuten trekker det selvfølgelig opp at jeg er ganske god på Wordfeud egentlig, jeg vinner ikke hver gang, men jeg får omtrent alltid gode poengsummer og i tillegg er det jo kjempegøy! Jeg er forøvrig Karolinsk hvis noen vil spille med meg, jeg spiller gjerne i vei med flere 🙂

Jeg er egentlig fryktelig elendig på SongPop og taper omtrent hele tiden der fordi jeg ikke er rask nok i refleksene og har lite peiling når det gjelder veldig mange musikksjangre. Likevel syns jeg SongPop er svært artig og uansett vil jeg fortsette å spille det til jeg har nok poeng for å kunne ha spørsmål fra sjangeren animated movies, for der vil jeg gjøre det fenomenalt mistenker jeg 😉

Item Get er herlig unødvendig (litt på samme måte som den vidunderlige hai-pennen jeg hadde før, men dessverre mista en gang i fjor og som de ikke lenger selger på Notabene, jeg håper jeg får tak i en ny hai-penn etter hvert, det hadde vært awesome) og det er det fine med den. Item Get er rett og slett et bilde av Link som spiller musikken når man åpner skattekister på Zelda-spill når man trykker på ham. Og slik sett får man følelsen av accomplishment stadig vekk og føle seg ekstra flink når man gjør imponerende bedrifter som å rive seg løs fra internett om morgenen når man skal på jobb og sånt 🙂

Epic Coaster er også å finne på nettet (på Facebook for eksempel) og er et spill som bare går ut på å trykke på en knapp på timede tidspunkter slik at berg og dalbanen man kjører ikke faller til sin død, men kjører videre på skinner. Jeg er dårlig på å forklare, men det er egentlig veldig likt Robot Unicorn (bare at jeg er tusen millioner ganger bedre på Epic Coaster) og er et sånt spill der man gjør det samme hele tiden, men likevel ikke mister interessen fort når man først kommer i gang. Det har riktignok ganske irriterende musikk så jeg spiller det som regel uten lyd, men det er et lite aber, hovedsaklig er dette spillet supert 🙂

Text Twist 2 er et spill der man skal danne ord ut av bokstaver man får utdelt og kommer til neste level om man finner det lengste ordet. Det er svært artig for ordelskeren i meg og den delen av meg som liker anagrammer (noe som for så vidt er samme del som ordelskeren i grunnen) og det eneste problemet er at det har samme effekt som for eksempel Tetris om jeg spiller det for mye i en periode, nemlig at jeg begynner å spille spillet inni hodet mitt når jeg driver med helt urelaterte ting. Og man kan bli ganske sprø når hjernen setter sammen ord i vilden sky hele tiden fordi man har spilt for mye Text Twist.
***

Det var mine fem yndlingsapper og om noen har noe annet de mener jeg bør teste ut som helst er gratis så er det bare å foreslå ting. Men nå må jeg egentlig legge meg siden klokka er over midnatt så jeg skal avslutte dette innlegget nå. Og de neste dagene vil nok blogging nedprioriteres grunnet andre planer så neste innlegg kommer nok på søndag kveld sannsynligvis. Jeg håper alle har det supert i mellomtiden 🙂

Om ny header, Eureka-øyeblikk og andre finheter :)

Se: Ny header! La meg forklare. Vi har jo rammen som er de to delene som jeg har hatt med på de fleste headerne mine i år og som er delen der det står “Akima Montgomerys  karolinske verden =D Føl deg velkommen” og den delen der det står “bloggen til en…” og deretter mange ting jeg er i en regnbueaktig stil. Og planen min er å ha det som en ramme rundt de fleste headerprosjekter sånn fordi jeg syns det er litt fint. Så lagde jeg den delen til venstre med gatelykt (med elefantskygge, så nå er elefanter del av headeren det og, hvert fall på en måte), rød ballong og en løvetann fordi det er elskbare ting og på grunn av en fin kombinasjon av latskap, at det ser ganske stilig ut og at jeg ikke hadde noen bedre ideer så brukte jeg revolusjonerende metoder som klipp og lim og roter og slikt og voíla så var det en refleksjon av denne delen på andre siden, noe jeg håper kan se litt kult ut. Og midterste delen er et selvportrett der jeg lot hodet være større enn kroppen mest fordi jeg syns ansikter er morsommere å tegne og jeg uansett ikke hadde noen målsetninger om å ta hensyn til elementer som proporsjoner og slikt her. Rundt meg igjen er det meningen at alle de svarte strekene skal være litt som i notehefter, derav notene som dukker opp, og inni her igjen har jeg ord som musikaler, bøker og nintendo fordi det er ting jeg er veldig opptatt av, uansett hvor sant det er at jeg i det siste har nedprioritert Nintendo-spilling i alt for stor grad (men herre jemini, når skal man få tid til sånt, det er så mye å finne på at man må nedprioritere enkelte ting, dessuten går det jo i perioder). Plutselig vøtt kommer jeg kanskje inn i en “spille masse Nintendo, massevis deluxe”-periode så det tar jeg som det kommer. I tillegg har vi det lille rektangelet der jeg siterer fra “Tomorrow” fra Annie siden jeg er så utrolig glad i den sangen og uansett er veldig optimist så den passer meg sånn sett. Og jeg vet ikke hvor fabelaktig jeg har forklart headeren min, men jeg håper i alle fall den faller i smak for jeg liker dansende roboter under ufoer svært godt, men det hadde vært headeren min i en god stund og jeg følte at det var på tide med noe nytt. Og yay, farger og gatelykter og fine ord som representerer store karolinske interesser, jeg liker i det minste denne headeren for øyeblikket og det er da noe det og 🙂

Ellers så er det søndag, jeg drikker solbærtoddy og jeg skal etter hvert få gjort skikkelig fornuftige ting som å moppe, støvsuge og trene i dag, men ikke enda. Først skal jeg bable litt om fascinerende og ikke så fascinerende ting som kanskje er fascinerende likevel, hva veit vel jeg. Siden sist har jeg vært på spillkveld på Humanismens Hus, noe som alltid er supergøy selv om jeg ikke har det med å vinne så ofte (men jeg er veldig god på Ubongo og var på vinnerlaget den ene runden av Team TP så det er jo fint). Dessuten fikk jeg god trening i å snakke engelsk siden det var briter blant dem jeg spilte mot og det var greit nok det også og jeg drakk brus og spiste snacks og livet var supert. Og nå håper jeg at jeg snart får kjøpt meg teaterbilletter for det er liksom bare teaterplaner som mangler for å gjøre høsten til en komplett fornøyelse =D

Og nå har det skjedd noe fabelaktig! Jeg hadde det jeg kaller et Eureka-øyeblikk på fredag morgen og vet nå nærmest bombe- og kanonsikkert hva jeg skal skrive om i november under Nanowrimo. En kan selvsagt innvende at det er veldig tidlig og det vil muligens bli veldig frustrerende etter hvert i og med at jeg vil få intenst lyst til å begynne å skrive før jeg får lov til det (man kan ikke begynne på å skrive Nanowrimo-historien før november for da jukser man og sånt driver ikke jeg med), men det er fint også for da har jeg masse tid til å planlegge. Antakelig kan det jo nå ende opp sånn som i fjor da jeg hadde alt planlagt så nøye at det bare gjensto å skrive det da november kom, så jeg har veldig tro på at Nanowrimo heller ikke i år vil by på store problemer 🙂 Jeg vil komme med mer info om konseptet mitt for i år nærmere november, men kan røpe at ideen min inneholder andre verdener, superhelter og skurker og musikaler og at jeg gleder meg enormt til november nå! Yay! =D

 

Forøvrig har jeg superlyst til å spille “Epic Mickey 2” nå fordi det spillet ut i fra hva jeg har lest vil inneholde musikalnumre (Nintendo + Disney + Musikaler = noe som bare må være episk), det er bare to uker til med SYTYCD før sesong 9 er over og jeg må finne nye ting å være bekymrende opptatt av og jeg har nå tenkt å avslutte dette bablete lille innlegget.

Men vi prates, neste innlegg dukker nok opp på onsdag og jeg håper alle har det finfint i mellomtiden 🙂

Brave =D

Heisann, sveisann! Jeg er for øyeblikket hos faren min og har som vanlig sittet en del på nettet. I går var en av de få gangene da jeg ikke nøt hvert sekund av arbeidsdagen, men jeg tror det er fordi jeg blir litt sprø når butikken er så stappfull at man må bedrive menneskeslalom for å komme seg frem når man skal henge ut tøy og rydde. Med det sagt hadde jeg fortsatt en finfin arbeidsdag og jeg har det generelt veldig koselig omtrent hele tiden. Og på biblioteket på tirsdag lånte jeg syv bøker så nå har jeg enda mer å lese på! Ellers er jeg småskuffet over at en av mine største favoritter nå har gått ut av SYTYCD (jeg lurer litt på hva jeg skal obsesse over om tre uker når det er over for det opptar meg i veldig stor grad, men det vil nok gå bra, det er mer enn nok å finne på), men jeg liker at det er ganske fint vær for tiden (sånn utenom regnet i dag som jeg ikke var forberedt på) og at jeg har en del fine planer fremover. Så ja, livet er kult =D

Og som lovet skal jeg jo altså anmelde “Brave” og det skal jeg drive med nå:

 

Jeg er jo altså veldig glad i Pixar og det med rette for de har jo bydd på en hel masse virkelig fantastiske filmer. Vi har “Wall-E”, “Up” og “Ratatouille” og det er bare noen utvalgte perler fra Pixars skattekiste. På samme måte er Pixars awesomehet også dets verste fiende for man forventer at hver film de skaper bare skal bli bedre og bedre og det er generelt sett en vanskelig oppgave å leve opp til perfeksjon. Og i fjor bydde de på “Cars 2”, en film jeg for så vidt fant både underholdende og fin, men det var samtidig alt. I år byr de på “Brave”!

“Brave” er historien om Merida, en prinsesse i Scottland for lenge, lenge siden hvis mor vil hun skal finne seg en å gifte seg med, noe Merida på sin side ikke vil i det hele tatt. Merida vil skyte pil og bue, ri på eventyr og prøver å forandre skjebnen med trolldom. Dette byr på problemer selvsagt og ender opp med bjørnekaos på slottet og ymse andre eventyrlige elementer. Hvordan skal dette gå?

Det var et veeeldig kort lite synopsis, men det er nok, man finner ut resten av å dra å se denne filmen på kino, noe som forøvrig anbefales. Ok, greit nok så er det nok en av de filmene da det føltes unødvendig med 3D-briller, men det gjør ikke så mye og når alt kommer til alt er dette et fabelaktig eventyr.

Jeg elsker Merida som karakter og hvordan det tykke, viltre, røde håret hennes er en karakter i seg selv (jeg er litt småmisunnelig på sånt tykt og viltert hår for hvis mitt mer fine og tynne hår prøver seg på vilterhet betyr det i effekt et utvalg tuster som gir inntrykk av et ublidt møte med strøm). At det i bunn og grunn er mest en historie om en tenåringsjentes konflikt med moren sin og ikke en kjærlighetshistorie er også fint (det er jo en slags kjærlighetshistorie dog, ikke en romantisk en, men om morskjærlighet som er en viktig form for kjærlighet det og) og jeg elsker animasjonen. Herre jemini, omgivelsene, Pixar har seriøst skapt sin kanskje peneste film her og dette er folka som fikk alle til å si “awww”-e i kor over Wall-E for noen år tilbake og fikk frem realismen i et kjøkken på en restaurant i Paris til gangs i Ratatouille. At denne filmen på mange måter er enda vakrere er noe å klappe entusiastisk i hendene over. Og mens man først klapper i hendene så kan man videre klappe for at Brave er spennende, morsom (hele salen hadde gigantisk latterkrampe store deler av filmen), har flott musikk og er særdeles eventyrlig.

Et fascinerende aspekt med Brave dog er at den på en måte skiller seg ut vesentlig fra Pixars andre filmer og da sikter jeg ikke til at dette er deres første kvinnelige hovedperson (noe som forøvrig er en sannhet med modifikasjoner i og med at Dori var en sentral del av Finding Nemo, Helen og Violet av The Incredibles og Ellie jo var hjertet av filmen Up, så om kvinner ikke har hatt hovedrollen nødvendigvis har Pixar hatt flere svært sentrale kvinnelige karakterer opp i gjennom). Greia med Brave er at den er den mest Disneyske filmen til Pixar sånn jeg ser det. Og dette er på samme tid en styrke som det er en svakhet for det gjør Brave til en film som alle som elsker Disney og prinsesser og magi vil få glede av å se, men det er samtidig en film som ikke på samme måte som for eksempel Wall-E og Ratatouille viser Pixars originalitet. De nevnte to filmene og Up var alle filmer som hadde store ambisjoner og som på sett og vis var modige siden de hadde dypere historier enn mange andre animasjonsfilmer som heller er ren underholdning (uten at det er noe galt med dette) og turte å ha øyeblikk som kanskje går over hodene på de minste, samtidig som de passet for alle aldre. Og Brave føles bare ikke like ambisiøs og kunstnerisk. Det er en vakker film med et flott budskap og flere positive elementer så jeg skal ikke klage, men den mangler det lille ekstra som mange av Pixars tidligere filmer har hatt og føles også litt lettere og mer overfladisk.

Det er også litt smått bekymrende at mens jeg likte Brave veldig godt, sånn satt med tårer i øynene på slutten fordi den var så tilfredstillende og lo og nøt hvert sekund, så er fakta at forfilmen “La Luna” var bedre. “La Luna” var supernydelig, eksepsjonelt vakker og original og muligens Pixars beste forfilm så langt og er teknisk sett alene grunn nok til å se Brave på kino.

Jeg vil understreke at Brave på langt nær er en dårlig film, snarere tvert i mot og jeg tror mye av grunnen til de mer småkritiske kommentarene er at Pixar har gjort oss så bortkjemte før. Man har for høye forventninger og det er litt dumt. Og Brave er nydelig, har en fin historie (som ikke likner for mye på Min Bror Bjørnen slik noen kritikker har skullet ha det til) og byr på flott underholdning og jeg skal definitivt ha den på dvd når den tid kommer. Terningkast 5!
***

Så da har jeg anmeldt Brave og nå må jeg ordne litt småting og sånt før jobb siden det i skrivende stund er fredag morgen, men det kommer nytt blogginnlegg på søndag og i mellomtiden håper jeg alle har det fenomenalt. Vi bables!

SPELLING BEE (evnt. UV-Frowns) =D

Heisann! Det er mandag og helga har vært helt fenomenal pga. “Brave” på kino på fredag, “Spelling Bee” på teater på lørdag og fårikål og kakekos hos mamma i går (spiste seks sjokoladekakestykker bare fordi det var såpass godt)! Og siden jeg skal jobbe på lørdag denne uka har jeg fri i morgen og det skal jeg benytte til å dra på hovedfilialen og LÅNE BØKER uansett om jeg egentlig har nok å lese på fra før. Det får så være og jeg har i det minste klart å la være å kjøpe bøker siden 2. august, det er jo flinkhet 🙂 Ellers så skal jeg på yndlingskaféen i morgen og jeg skal pante flasker og trykke på millionærknappen selv om det har til gode å gjøre meg til millionær (en del av meg tror ikke på at man kan vinne masse penger og tenker at om man hører om folk som gjør det så er det en konspirasjon og skuespill for å opprettholde illusjonen om at vinning av store pengemengder er mulig sånn at folk skal fortsette å prøve seg).

Men altså, nå skal jeg bable om “Spelling Bee” for jeg så den på lørdag og var helt i musikalhimmelen. Jeg ringte mamma etterpå mens jeg gikk fra Sagene Festivitetshus og var sånn supergira og helt sånn omgdettevarfantastiskjeglomasseoghaddetåreriøyneneogvilleropeencoreogjegvilsedenigjenogigjenogblikulturpotetenegroupiesomseraltogelsk, en venninne av meg mener at jeg aldri blir entuasiastisk, men hun så meg ikke da for akkurat da boblet jeg over. Jeg liker å sammenlikne meg selv med en brusflaske som har blitt rista på når jeg er veldig engasjert og happy og seriøst, brusflaskemetaformessig sett, jeg bruste over nok til at det gikk utover genseren min (noe det for så vidt gjorde mer bokstavelig talt også siden jeg på et eller annet smart vis fikk masse tyggis på genserermet på et eller annet tidspunkt på lørdag, noe som ble oppdaget på kvelden da genseren satte seg fast i sofaen og det plutselig ble åpenbart nøyaktig hvorfor).

Ok, nå skal jeg prøve å være mer meningsfull og skrive en storslagen anmeldelse av “Spelling Bee” siden teater selvfølgelig må anmeldes, det står et eller annet sted svart på hvitt i det uskrevne karolinske reglement!

Spelling Bee – UV-Frowns og episk brillianse

Først av alt er det kanskje en smule essensielt å forklare “UV-Frowns”-delen av tittelen på denne anmeldelsen. På bildet ser man scenen under lørdagens forestilling sånn før forestillingen tok til og siden jeg var i salen en god stund før “Spelling Bee” satte i gang på sitt selsomme stavevillige vis moret jeg meg med å finne ut hvilke bokstaver man kunne se på klossene på scenen. Jeg fikk det av en eller annen grunn for meg at det hadde en slags betydning nøyaktig hvilke bokstaver som IKKE figurerte på noen klosser og hva slags ord de eventuelt dannet og fant ut at det var 21 bokstaver på scenen (da medregnet “E”-en og “M”-en bakerst der) og følgelig åtte bokstaver som ikke var på scenen og ut fra de bokstavene som ikke er på scenen er det mest “ordaktige” ordet som kan dannes UV-Frowns (som teknisk sett ikke er noe ordentlig ord, men det er det nærmeste man kommer). Man kan nok konkludere med at jeg har litt fritidsproblemer (eventuelt at jeg definitivt ikke har det siden jeg klarer å finne noe rart å finne på uansett), men det var en god oppvarming for et teaterstykket som tross alt dreier seg om noe så verbalt som staving.

For ja, dette er en musikal om en stavekonkurranse og alt det kan by på av humor, dramatikk og flott musikk. Og en ting som kanskje var litt praktisk var utgangspunktet mitt når det gjelder denne musikalen for jeg hadde jo selvfølgelig hørt om den og til og med lyttet en del til musikken hovedsaklig via Spotify, men det er likevel ikke en av de musikalene jeg var mest familiær med og sånn sett unngikk jeg problemet jeg hadde første gangen jeg så “Spring Awakening” eller da jeg så “Wicked”, greia med at man kjenner en musikal så godt før man ser den at man sitter litt og venter på ting som skal skje, sånn ja, der ja, der kommer den sangen og nå er det meningen at den sangen skal komme og der er den twisten. Jeg er så musikaloman at det til tider nesten har vært et lite handicap på teater, men her var ting spennende hele veien og jeg kunne bare sette meg godt til rette og nyte hvert sekund. Og for en nytelse det var, Kulturpotetene, som var de som satte opp “Spelling Bee” har skapt en helt fantastisk oppsetning der man ler supermasse, men det også er øyeblikk av mer seriøs art som gir stykket dybde forbi å bare være LOL-magnet på øverste nivå. 

Og jeg hørte første gang om Kulturpotetene i en artikkel i Groruddalens Avis eller noe sånt i fjor høst og om målet deres om å sette opp musikaler i Norge som de store teatrene så langt ikke har satset på. Greia er jo det at det er en risiko å sette opp musikaler og når det først settes opp er det lettere å satse på noe forholdsvis safe som “Les Miserables” for eksempel. Samtidig er det folk i Norge som tar musikalinteressen hakket lenger, som liker de kjente musikalene som nevnte “Les Miz”, men også har lyst til at horisonten skal utvides for det er så himla mange musikaler der ute i verden som fortjener oppmerksomhet. Og sånn sett er det som om Kulturpotetene rett og slett har lyttet til mine bønner sånn rent ubevisst, her har vi unge musikalutdannede talenter med stor interesse for musikaler og et ønske om å bringe noe nytt på bordet. Derav “Spelling Bee”, en musikal med bok av Rachel Sheinkin og musikk og sangtekster av William Finn som nå altså har blitt satt opp på norsk til min store fornøyelse!

Vi kan starte med plottet. 25th. Annual Putnam County Spelling Bee er i gang og deltakerne er klare som egg. Vi har Mari Park som snakker seks språk og er over gjennomsnittet flink til det meste, Løv Pølsebjørn som er smartere enn folk gir ham kreditt for, Lillian Eekoggyldenløv som har to særdeles pågående homofile fedre som er særdeles skeptiske overfor taping, Kurt Dystebakken som er fjorårets vinner, William Hansen som er en mester til å stave med sin magiske fot og Olivia Ostrovski som har ordboken sin som sin bestevenn i verden. Seks karakterer som vi blir kjent med og glad i og som er svært interessante å følge. Suppler dette med Dennis Barth, Mona Lisa Pedersen og Max Mowalchic og du har en fin forsamling karakterer som alle er supre. Og hele musikalen er denne stavekonkurransen og det høres kanskje litt rart ut, men det gir fullstendig mening og funker direkte ypperlig. Ikke minst fordi det er så lett å kjenne seg igjen uansett om man er god i staving eller ei.

Jeg elsket karakterene, særlig Olivia Ostrovski og Løv Pølsebjørn fordi jeg så mest av meg selv i dem til tross for at det er mange forskjeller ute og går også. Og jeg elsket hvordan det var såre øyeblikk opp i mellom alle gangene da salen var et enda stort latterbrøl, jeg elsket settingen, sceneoppsettet og i grunnen alt.

Og musikken og skuespillet er et kapittel for seg selv. Mens jeg likte musikken fra denne musikalen før har jeg etter lørdag hatt sangene konstant på hjernen og musikalcden har blitt spilt i et sett på Spotify. Før var “I speak six languages” (og jeg bruker de engelske titlene siden jeg ikke vet helt nøyaktig hva sangene heter på norsk) min favorittsang fra denne musikalen, men etter lørdag har jeg blitt minst like frelst av “The I love you song” og “Pandemonium”, uten at dette bør tolkes som at de andre sangene er noe mindre fenomenale for alle sangene her er kort sagt episke. Og så har vi skuespillet som også var fantastisk. Seriøst, jeg har lyst til å bli en sånn Kulturpotetene-groupie deluxe som ser alt de setter opp ever og gjerne mer enn en gang. De er så flinke! Vi har for eksempel Katarina Lund (som jeg også så i Bårdars oppsetning av “Rent” i våres) som er Mari Park og med det har en av de mest underholdende sangene i hele musikalen (I speak six languages) og som gjør en super rolleprestasjon. Det er Aleksander Erichsen og Lasse Vermeli som er som skapt for å stå på scenen og gjør særdeles gjennomførte rolletolkninger. Vi har Lars Kristian Kristoffersen som med sin Løv Pølsebjørn skaper en karakter som jeg ble særdeles glad i og Hannah Bergh-Johansen som har en utrolig flott sangstemme. Og så har vi Janne J. Kjellevold som Olivia Ostrovsky og herre jemini så fantastisk hun synger i “I love you song”. Altså det er ganske tilfeldig hvem jeg nevner for alle som er med på Spelling Bee er både skuespillmessig sett og sangmessig sett episke og jeg hadde antakelig vært villig til å selge sjela mi for å ha Spelling Bee-cd med de norske skuespillerne for de er minst like fenomenale som skuespillerne på det engelske cast album-et. Flinke, sympatiske, talentfulle, la superlativene bare hagle i vei.

Sist, men ikke minst er jeg imponert over oversettelsen siden jeg for moro skyld av og til har forsøkt å oversette musikalsanger fra engelsk til norsk selv (det er en av mine ikke så hemmelige drømmejobber) og det er neimen ikke lett å beholde det samme innholdet og likevel også beholde rim og la det passe til melodien like godt. Men her fungerer det supert og man tenker liksom aldri over at det har blitt oversatt og det er jo bevis på super innsats fra oversetternes side.

Så ja, det kommer kanskje ikke så tydelig frem (ironi), men jeg likte altså “Spelling Bee” utrolig godt! Det eneste som trekker ned er at det åpenbart ikke var noe budskap bak hvilke bokstaver som ikke figurerte på klossene (UV-Frowns greia i begynnelsen av denne anmeldelsen) og det trekker egentlig ikke ned i det hele tatt, nå er det bare jeg som har veldig random humor. Terningkast 6 og pliiiis, gjør deg selv en tjeneste og dra til Sagene Festivitetshus for å se denne musikalen. Jeg lover at du ikke vil angre, Spelling Bee er episkhet deluxe <3
***

Ok, da er jeg ferdig med denne anmeldelsen tenker jeg og nå er nok dette innlegget langt nok så jeg skal avslutte. Men jeg har tenkt å blogge igjen på torsdag (da om “Brave”) så da bables vi! Yay!!!!