Oppsummeringsinnlegg 3m

Ok, nå er jeg veldig i julemodus, jeg lytter til og med til Putti Plutti Pott på Spotify for øyeblikket 🙂 Men det må da være lov, det er nesten umulig å ikke kjenne i alle fall et ørlite snev av julestemning når det er så himla vinterlig ute med snøen (selv om den er mer av det småirriterende glatte og slapsete slaget for øyeblikket) og det er første november i morgen. Og himmelen var nydelig på mandag:

Ellers: hurra! I morgen er det første november, dvs. Nanowrimo =D Ååå, jeg gleder meg til å sette i gang <3 

Men nå skal jeg oppsummere oktober bok- og filmmessig sett for denne måneden har jeg fått lest og sett en hel del film og det er jo fint. Planen er å få sett en masse film og få lest en del bøker i november også selv om jeg har essensielle ting som skriveprosjekter å prioritere. Jeg har tenkt å bli gal i november, hurra! Nå skal resten av innlegget brukes til å oppsummere i vei og så kommer neste blogginnlegg enten fredag eller lørdag. God fornøyelse!

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for oktober

BØKER

– The last unicorn av Peter S. Beagle

Umulig å ikke i alle fall bli en smule betatt av for dette er en virkelig nydelig skrevet bok som både er eventyrlig og inspirerende. Dessuten handler det om enhjørninger, da må det jo være awesome, det sier seg selv. Terningkast 5!

– Athos i Amerika av Jason

Fin og fascinerende grafisk roman, jeg liker alltid Jasons bøker 🙂 Terningkast 5!

– The knife of never letting go av Patrick Ness

ARG! Frustrerende, men awesome bok som man vil kaste i veggen stadig vekk, men samtidig elsker fordi den er så sykt inni gusjegrønne granskauen spennende. I tillegg er Patrick Ness et ondt geni som jeg digger veldig nå. Terningkast 5!

– The ask and the answer av Patrick Ness

Oppfølger og andre bok i Chaos Walking og like dårlig for nervene som enern siden det også her er superengasjerende og så spennende at det umulig kan være sunt. Terningkast 5!

– Monsters of men av Patrick Ness

Tredje boka i Chaos Walking-triologien og den mest spennende og suggerende av dem alle. Awesome, kort oppsummert! Terningkast 6!

– You deserve nothing av Alexander Maksik

Fint skrevet, men den ga meg egentlig ikke så mye. Samtidig er jeg litt urettferdig for jeg hadde nok likt denne boka bedre om ikke jeg leste den rett etter noe superduperengasjerende. Dette var bare en bok, ikke en BOK med Caps Lock der man er helt i himmelen og da blir det litt letdown. Dette var fortsatt en absolutt fin leseropplevelse og som sagt så var den svært fint skrevet. Terningkast 4!

– A long way down av Nick Hornby

Jeg har for tiden litt dilla på Nick Hornby for han skriver så fint og har så gode setninger og det er liksom så naturlig lesning, flyter så fint og dette er intet unntak. Dessuten liker jeg at ting ikke løser seg perfekt på slutten og at han er ganske realistisk på en fin måte. Terningkast 5!

– Iskalde Grøss

Samling med Iskalde Grøss-historier som riktignok ikke er særlig skumle, men som tar det igjen med å være ypperlig underholdning i disse Halloween-tider. Terningkast 4!

FILMER

– Hello Dolly

Veldig super og herlig musikal med kule karakterer og flott musikk som fikk meg til å tenke at Wall-E har fryktelig god smak når det gjelder musikaler =D Terningkast 5!

– Snow White (ballett)

Filmet ballettversjon av Snøhvit med en awesome ond heks og virkelig imponerende dansing som ble litt kjedelig likevel. Terningkast 4!

– Alice in Wonderland (ballett)

Filmet ballettversjon av Alice i Eventyrland med fantastisk dans som sjarmerte, engasjerte og så absolutt var verdt å se. Terningkast 5!

– Tintin og Enhjørningens hemmelighet

Eventyrlig og spenningsfylt, flott animert og med masse humor på toppen av kransekaka. Terningkast 5!

– Hjem til jul 

Rørende, interessant norsk julefilm som minnet meg på at jeg bør se mer av Bent Hamer og som var svært menneskelig, sår og vakker. Terningkast 5!

– Saawariya

Ganske fortryllende Bollywood-musikal med pene mennesker og flott musikk som dryppet av romantikk og eventyrlighet. På den negative siden sovnet jeg av den flere ganger fordi den nesten er for drømmende, det er liksom en sånn film som svever så mye at man må være konsentrert for å ikke hypnotiseres. Uansett verdt å se og jeg har fått sett alt jeg sovnet fra i ny og ne. Terningkast 5!
***

Det var oversikten og nå skal jeg drikke te og så bables vi! Og neste gang jeg blogger har jeg forhåpentligvis minst 3000 ord 🙂 

Det Store Stygge Nanowrimo-innlegget med litt info om årets mål og sånt :)

Fin ting, jeg har sluppet både å trene og å moppe og støvsuge i dag siden jeg rett og slett ikke har hatt tid. Faren min har nemlig hatt bursdagsselskap og det har tatt opp mesteparten av dagen (og vært fryktelig koselig ikke minst)! Og det fine er at han ble kjempeglad for gaven fra meg som var dette:

Det er ikke så tydelig her, men jeg tegnet ham og samboeren hans, Petra, og så er det “Cola”-hilsener siden jeg forbinder faren min med Cola i ganske stor grad (han lærte meg å elske det da jeg var halvannet år gammel visstnok) og det er fra Karoline (selvportrett med meg bak en bok naturlig nok). I tillegg skrev jeg en sang med melodien “Just a Gigolo” (siden det er den sangen han velger å synge hvis det er snakk om karaoke) og tekst som jeg fant på og den fremførte jeg til stor applaus siden jeg er veldig lite sjenert sånn sett. Jeg har fått ekstra dilla på å tegne i det siste i grunnen og har sånn tilfeldigvis tegneblokk, tegneblyanter og tusjer liggende i veska til enhver tid, det er så fint at man kan lage kreative ting til folk, det blir jo mye mer personlig også 🙂
***

Men NÅ skal temaet være Nanowrimo, dette skal være det store, stygge Nanowrimo-innlegget med masse fascinerende informasjon om prosjektet mitt, målene mine, premieplaner og så videre og så videre. Forhåpentligvis er det i alle fall en smule interessant å lese om.

Historien og ymse mål

I år handler historien min om Samuel, Minette og Ravna som blir brikker i et større spill på tvers av flere verdener. Samuel er fra Superlandia der 98% har en form for superkrefter og blir valgt til å være superhelt eller superskurk når de er tre måneder på og så blir det basically forventet at de lever opp til den skjebnen de har blitt tildelt. Og Samuel passer ikke inn for han har ingen superkrefter og han har ikke spesielt lyst på det heller, noe få viser særlig forståelse for. Heldigvis har han en uke hvert år der han får dra til vår verden på en form for inspirasjonsutflukt og der møter han Minette som er der i samme ærend. Hun kommer egentlig fra verdenen Melodicus der 98% har talent for musikk, dans og drama (eller bare en eller to, men det er mange trippel threats) og Minette elsker sang, dans og teater, men mangler talent helt og holdent. Samuel og Minette blir fort venner og sniker seg på besøk til hverandres verdener og slikt, men av ymse grunner setter deres vennskap tre verdener i fare og de må finne en måte å redde situasjonen. Opp i alt sammen kan vi legge til politiske konspirasjoner, skumle skyggespill og musikalnumre bare for å nevne noe og resultatet blir forhåpentligvis både spennende og interessant.

Når det gjelder historien min har jeg forøvrig allerede planlagt alt supernøye, jeg klarer bare å fullføre romanprosjekter hvis jeg har alt planlagt på forhånd har jeg funnet ut for hvis ikke så blir det sånn tjue sider før jeg begynner å skrive på noe annet siden jeg er seriøst udisiplinert utenom Nanowrimo-november da jeg til gjengjeld gjerne er såpass disiplinert og flink at jeg ofte når 50 000 ord i god tid før første desember. I år er forresten målet mitt det mest ambisiøse jeg har hatt noen gang for jeg har kommet frem til at historien min skal bestå av tretten deler som hver skal være på rundt 6000 ord noe som vil medføre at jeg altså har mål om å skrive 78 000 ord hvert fall i år (noe som jeg har funnet ut at vil tilsi over 270 sider hvis man bruker skriftstørrelse 12 og halvannen linjeavstand og slikt). Så kort oppsummert er jeg gal! I tillegg skal jeg starte hver del med å intervjue delene, noe som vil se ca sånn her ut:

Navn: Del 1 eller 2 eller videre

Hvor tar du plass: Superlandia (eller Melodicus eller Norge eller flere verdener)

Hva skjer i deg (kort oppsummert)?:

Hvordan vil du beskrive deg selv?:

Hvilken sang forbinder du med deg selv?:

Hvorfor er denne sangen så passende for deg:

Hvorfor burde vi stemme på deg:

Ideen er at det skal brukes en side der for eksempel Del 1 og senere Del 2 og så videre introduserer seg selv og svarer på disse spørsmålene før de tar til og så skal jeg på slutten av boka ha et stemmeskjema sånn at man kan stemme på den delen av boka man likte best. Jeg tenkte at dette kunne være litt kreativt og originalt og i tillegg vil det jo bli litt ord ut av dette aspektet også og det blir en fin variasjon og slikt. Og så er det kjekt å vite litt om hva som venter en i delen man skal til å lese kanskje. 

En annen ting er at jeg har laget en playlist der man kan høre 13 sanger, en for hver del og hver passer til sin del på sitt eget selsomme vis og jeg skal bruke et senere innlegg på å forklare sangvalgene nøyere, men for nå er det bare fin musikk som akkompagnerer historien.

Så jeg skal altså skrive nærmere 80 000 ord hvis alt går etter planen og alt sammen har jeg attpåtil mål om å skrive i november siden jeg har andre skriveprosjekter i desember (julekalender på Facebook igjen selv om fjorårets julekalenderhistorie så vidt meg bekjent bare hadde én leser). Det fine er jo at det er masse tid til å skrive før jobb hvis man står opp for eksempel to og en halv time før man må dra i retning jobb (noe jeg har tenkt å drive med i november siden jeg tross alt er litt sprø) og man kan skrive på kafé og på kvelden og jeg tror egentlig dette skal gå helt fint selv om jeg har ekstremt ambisiøse mål i år 🙂

Premier og motivasjon

Hovedmotivasjonen for Nanowrimo er jo at jeg ønsker å bli forfatter og er veldig glad i å skrive (uansett om jeg ikke skriver nok ellers), men jeg blir også veldig motivert av peptalks-ene man blir sendt på mail av ymse forfattere (deriblant Nick Hornby i år, noe som er råkult siden jeg i det siste har blitt veldig fan av ham), diplomen man kan skrive ut når man vinner, stoltheten og hvor himla kult det er når man har fått skrevet ut et eksemplar av Nanowrimo som man tilfeldigvis kan ha med i veska og bla i og så være sånn “å nei dette er bare romanen jeg skreiv i november” hvis noen skulle spørre hva det var, det faktum at Nanowrimo-historier kan være ypperlige gaver til folk og at det imponerer folk jeg kjenner veldig mye.I tillegg pleier jeg å premiere meg selv hvis jeg vinner med å bestille en liten pakke fra Amazon med noen ting jeg har UTROLIG lyst på og som jeg ikke får lov til å bestille meg før tidligst februar om jeg ikke vinner. Noe som betyr at jeg MÅ vinne siden tingene er såpass viktige. Og premiene om (når) jeg vinner Nanowrimo i år skal være:

– Ask the Passengers av A.S. King fordi hun er yndlingsforfatteren min og en jeg er nødt til å lese alt av og den høres forøvrig ut som en bok jeg vil elske. Noen bøker bare vet man at vil falle i smak, vet man at vil gi en noe helt spesielt og dette er en sånn bok for meg. I tillegg liker jeg coveret og den har et interessant tema og ja, jeg vil lese!

– The Girl who fell beneath Wonderland and led the revels there av Catherynne M. Valente fordi det er oppfølgeren til en av de aller beste bøkene jeg leste i fjor og fordi jeg elsker skrivestilen til Catherynne M. Valente, dessuten virker den så himla inspirerende at jeg får vann i munnen bare av å tenke på den 🙂

– Tunneling to the center of the earth av Kevin Wilson fordi det er en novellesamling der jeg ha fått lest et kort utdrag via internett og det ga veldig mersmak. 

– Bring it on Cast Albumet fordi det er en cd jeg trenger i musikalcdsamlinga mi. Dessuten kan jeg jo lytte til musikken på Spotify, men i enkelte tilfeller er ikke Spotify nok, noen cder trenger man fysisk å eie og dette er en sånn cd. 

Det kan også hende at jeg bruker penger på Nintendo-spill eller teater etter Nanowrimo, men det tar jeg som det kommer. Og jeg vurderer å skaffe meg Netflix, men det skal jeg være fornuftig nok til å vente med til etter november siden det hadde vært farlig med slike fristelser når man liksom skal prioritere skriving og ikke alt mulig annet. 

Annet

Så jeg har altså storslagne mål og ambisjoner for i år og samtidig har jeg veldig tro på meg selv for jeg har vunnet Nanowrimo fem ganger før og det er sånn sett mye grunn til å tro at i år ikke skulle være noe unntak uansett om jeg altså har større mål enn før dette året. Det hjelper jo at jeg også har alt planlagt og kjenner figurene mine veldig godt (dvs. har laget dem på dollmakers og vet hvilke personlighestyper de er og alt mulig sånt), samtidig som jeg ikke kjenner dem for godt heller. Jeg har fortsatt en del ting jeg ikke vet om karakterene mine som jeg vil finne ut når jeg skriver om dem og dermed er det fortsatt rom for overraskelser. Og jeg har allerede noen geniale ideer til folk som vil få Nanowrimo etter hvert uansett om de vil eller ei så det er fint og jeg gleder meg dødsmye til 1. november da jeg kan sette i gang med skrivinga for alt jeg vil skrive på for øyeblikket er nettopp Nanowrimo, ingenting annet føles like viktig og essensielt nå. 

Jeg kommer forøvrig ikke til å ta pause fra lesing eller film eller andre ting på grunn av Nanowrimo. Bøker går det ikke an for meg å la være å ta pauser fra, jeg er for glad i dem til det og jeg kommer kanskje ikke til å lese de mest tykke og intellektuelle bøkene i november (men de dropper jeg jo resten av året også så det er jo ingen forandring), men jeg kommer til å lese og det blir nok like mye som resten av året. Og jeg har minst to filmer jeg MÅ se på kino i november (selv om jeg ikke lenger har fribilletter, men hallo, jeg kan ta meg råd til kino, jeg har mer enn nok til sånt) og kommer til å bruke biblioteket eller leie film i ny og ne sånn som ellers for man må ha noe variasjon også. Ideen min er å få skrevet minst 2000 ord hver dag (og gjerne mer, men væffal det) og så satse på å ha det skrevet før jeg eventuelt ser film og sånt på kveldene. Og det eneste jeg kommer til å nedprioritere er Nintendo fordi det er veldig lett å spille lenger enn man tenkte, dessuten skal jeg prøve å få skrevet dagens kvota minst før jeg titter innom Youtube. Litt praktisk er jeg jo 😉

I alle fall gleder jeg meg fryktelig til å skrive i vei og jeg vil nok bable masse om Nanowrimo på bloggen min fremover (så veit dere det) for jeg elsker det. Nanowrimo er et av årets definitive høydepunkt og det er riktignok litt synd at det i år ser ut til at jeg vil ha ganske liten mulighet til å dra på skrivemøter (noe jeg dro på av og til i fjor og syntes var veldig koselig, ikke minst fordi jeg hele tiden var den på skrivemøtene som hadde skrevet mest og kommet lengst hele tiden, bwahaha), men jeg kan dra massevis på kafé så det er jo kult! Og jeg elsker konseptet mitt og karakterene og alt i grunnen så dette blir fenomenalt! Yay!
***

Så det var litt fascinerende informasjon om Nanowrimo 2012 og nå skal jeg bare få postet dette innlegget og så er jeg i grunnen nødt til å legge meg siden det tross alt er mandag og arbeidsdag meget snart. Men jeg har tenkt å blogge igjen på onsdag tenker jeg og så håper jeg dette innlegget er av interesse og at folk vil være interesserte i utdrag og annen Nanowrimo-fiksert babling i november 🙂 Hurra! 

 

Et bablende innlegg der Chaos Walking i stor grad er i fokus!

Å, livet er fint! Jeg savner folka fra Fretex Majorstuen litt, men jeg føler meg mer hjemme blant bøker enn blant klær sånn når alt kommer til alt og tiden går så fort. Det er liksom fredag i morgen alt, hvor ble denne uka av? Og internett er kranglete, men det går greit for man har andre ting man kan drive med som å se “Into the woods”-dvden for n-te gang og å planlegge for det er jo bare en uke til Nanowrimo (som jeg forøvrig skal bable om til den store gullmedaljen på søndag kveld så det er bare å glede seg (eller grue seg hvis man av en eller annen grunn er totalt uinteressert). Ellers skal jeg snart spise tomatsuppe med tortillachips i (ny vri jeg leste om et eller annet sted, lød spennende) og jeg har julebrus (min favoritt er Hamar Lillehammer Bryggeri har jeg kommet frem til selv om den ikke er så veldig rød av seg) og konfekt så ting blir fenomenalt. Men nå skal jeg poste dette:

 

Musikk fra “Sound of music”! Storslagent orkester og kor! Sierra Boggess som synger “I have confidence”-sangen! Jeg elsker dette så det må deles 🙂

Og nå skal jeg bruke resten av dette innlegget på obsessende babling om “Chaos Walking”-triologien som jeg nå har lest og falt veldig for. Superspennende, enormt engasjerende bøker der ting bare blir verre og verre siden Patrick Ness er veldig slem mot karakterene sine og resten vil vel i grunne komme frem i min kommende babling om dem. Dette er ikke helt det samme som en anmeldelse og jeg gir ikke terningkast siden jeg babler om en hel bokserie fremfor kun en bok, men det vil gjøre mye av samme nytten som anmeldelser uansett tenker jeg. God fornøyelse!

 

Chaos Walking

 

 

Patrick Ness, jeg hater deg! Og jeg elsker deg. Og jeg elsker at jeg hater deg og hater at jeg elsker deg og da er vi jo like langt.

Noen ganger leser man bøker som gjør ekstra sterkt inntrykk. Bøker som pirrer, lokker og som man bevisst bruker litt tid på bare fordi det vil være så trist når de ender. Og nå er hele «Chaos Walking»-triologien lest ut og en del av meg har lyst til å lese hele triologien igjen fra begynnelsen mens en annen del av meg syns det er en helt elendig ide siden jeg ikke tror jeg vil orke det. For noen bøker er bare bøker og andre er et fyrverkeri av følelser, engasjement, frustrasjon og intensitet. «Chaos Walking»-triologien er sistnevnte og kan umulig være helt sunn lesning med tanke på hvor engasjert man blir. Jeg hadde lyst til å kaste første boka i veggen på grunn av hvordan den sluttet, brått og med en ny twist som jeg ikke ville at skulle skje. Og jeg leste andre boka og den utviklet karakterene så himla mye, gjorde at man sitter og virkelig heier på Todd og Viola som er triologiens hovedpersoner. Etter dem igjen har man tredje boka som er et fyrverkeri av en bok og som har dratt meg fra entusiasme til tårer på slutten, fra lettede sukk til høye «arg!-utbrudd som runger gjennom stua mi. Og nå sitter jeg bare og tenker «åååååååååååå» og det «åååååååååå»-et inneholder så mange motstridende følelser at det er et kapittel i seg selv.

Og dette gir ikke mening og jeg gir ikke mening, men jeg håper dere holder ut likevel.

Alt begynner med «The Knife of Never Letting Go» der vi møter Todd Hewitt, nesten 13 år (de har en sånn rar tidsregning her der et år er 13 måneder og Todd er i følge den regningen 12 år og 12 måneder gammel). Todd bor i Prentisstown i en ny verden der det kun er menn og der alle kan høre alle andres tanker bestandig (medregnet tankene til dyrene i denne verdenen). Dette er med andre ord riktig dystopisk og det betyr jo et sabla kaos for det finnes så mange tanker og jeg ville nok hatt konstant hodepine i en verden der alt var lyd og informasjon, hele tiden, aldri et øyeblikks stillhet. Så en dag finner Todd et hull i lyden og dette forandrer alt for nå må han rømme fra alt han har kjent, dra av gårde og dette er bare begynnelsen på et storslagent eventyr. Senere viser det seg at det også finnes kvinner i denne verdenen og at det er større ting på gang enn det man ser ved første øyekast.

Jeg skal ikke gå så nøye inn på hver bok eller handlingen, men kan røpe at det dreier seg om store temaer som krig og makt i kombinasjon med aliens og Science Fiction/Fantasy. I tillegg handler det om vennskap og er krydret med en dose kjærlighet på toppen av det hele og hele veien er det så suggerende og engasjerende og intenst at det umulig kan være helt sunne bøker å fordype seg i.

Hjertet i serien er forholdet mellom Todd og Viola som finner hverandre i kaoset omkring seg og som virkelig ville gått gjennom ild og vann for hverandre. Vi følger Todd mest, Todd som er ung og tidvis enormt frustrerende siden han gjør fryktelig mange dumme valg, men som virkelig vokser i løpet av serien og som man hele tiden heier på, ikke minst fordi han er så velmenende. Han føler så sterkt og intenst, er så full av følelser og tanker og er samtidig så usikker. Og alt underbygges perfekt av hvordan delene av boka (som i første boka kun forteller fra hans perspektiv, i andre boka fra hans og Violas perspektiv og i tredje boka fra Todd, Viola og et veldig essensielt alien sitt perspektiv) er skrevet med bevisst bruk av dårlig staving og et særdeles muntlig språk. Todd kan nesten ikke lese og har fått lite skolegang og dette vises i språket og skrivestilen når det fortelles fra hans perspektiv og mens dette kan være en frustrasjon for enkelte lesere kanskje er det etter min mening en stor styrke. Jeg liker når jeg leser en bok og føler at ting ikke kunne vært fortalt på en bedre måte og sånn er det i «Chaos Walking»-triologien og jeg elsker det. Videre har vi Viola som er mer rolig og tenksom enn den mer lidenskapelige Todd, men er minst like full av følelser og blir en enormt viktig del av alt som skjer.

Jeg elsker dyrene som er med. Manchee som er Todds hund og som man i første boka blir utrolig glad i. Hesten Angharrad i bok 2 og 3 og jeg elsker hvordan de virkelig oppfører seg som dyr. Snakkende dyr pleier ofte å være mer Disneyske, men her er dyrene realistiske og opptatt av det man forventer at de skal være opptatt av.

Jeg elsker at alt er gråtoner. Vi har historiens bad guys i form av Mistress Coyle og Major Prentiss og samtidig har de begge nok gode sider til at man liker dem litt tross alt selv om de også gjør mye helt forferdelig. Alle i disse bøkene tar dumme valg og gode valg og Patrick Ness er dødsgod til å vise alle sidene ved en krig, hvordan ingenting er enkelt.

Og Ben er awesome og Lee og Bradley og Maddy og det er nesten impossibelt å skrive om denne triologien uten og spoile alt for mye og det vil jeg jo ikke. Dessuten er det alienrasen Spackle og de blir veldig essensielle de og, just saying!

Her er greia når alt kommer til alt. Jeg VIL at alle skal lese denne triologien. Det er bøker som virkelig engasjerer, som har spenning, action, vennskap og alt som gjør bøker fantastisk. Og ja, Patrick Ness er ond og brutal mot karakterene sine og det skjer himla mange ting som gjør at man får lyst til å skrike og kaste bøkene i veggen, men samtidig er dette også mye av sjarmen. Det er så intenst, så altoppslukende og engasjerende og opp i alt sammen er det også skikkelig filmatisk. Spenning og alle følelsene og hvordan det under overflaten er et dypere budskap om farene ved et samfunn der alt kommer frem. Mens det er en dystopi og sci-fi så er det likevel ikke alt for urealistisk for vi lever jo i en verden av Twitter og Facebook og tilgang til informasjon hele tiden, det er en kunst å finne en av-knapp i vårt moderne samfunn. Og det handler om krig og fred og religion og politikk og sånt på sin egen dypt originale og geniale måte og i tillegg er det altså så himla spennende.

Så takk, Patrick Ness. Du har gjort meg sprø og en smule gal og jeg tror ikke du er sunn for meg i det hele tatt, men du har skrevet bøker som har fått virkeligheten til å forsvinne mens jeg leser, bøker som jeg beundrer og er imponert over og som jeg vil at ALLE skal lese for det er awesomehet deluxe.

Åååååååååååååååååååååååååå! <3 

En fotonovelle, en Karoline full av pågangsmot og en stor dose energi og glede på toppen av det hele :)

Nå har jeg Nanowrimofisert headern min for i år, det er jo fint. Og nå over til et “hurra!”

Hurra! Jeg var på bokhandel på Alna i dag fremfor Fretex og det gikk kjempefint. Det er jo litt annerledes selvfølgelig (nye arbeidsoppgaver, annerledes oppsett på dagen, alt det der), men det virket som om sjefen der syns jeg gjorde en god jobb så nå er jeg klar for mer. Jeg hadde liksom “I have confidence”-sangen til Maria i Sound of Music spillende i hodet mitt hele veien til jobb og mens jeg var litt mer usikker da så har jeg virkelig “confidence” nå for dette vil gå kjempebra. Akkurat nå føler jeg meg fullstappet med energi og klar for alt og det er veldig fint. Og det er under ti dager til Nanowrimo og jeg har funnet ut at jeg fremover vil få dilla på “Over the Rainbow- Canada” der Andrew Lloyd Webber skal finne en Dorothy til en oppsetning av Wizard of Oz i nettopp Canada (det finnes visst masse klipp og sånt på Youtube og det passer jo midt i blinken). Ellers så har jeg tenkt å ha et innlegg om “Chaos Walking”-triologien snart, men nå tenkte jeg å ha det morsomt og poste en fotonovelle siden jeg lekte meg med lego på torsdag på Teknisk Museum (og kjøpte lego til 298 kr, men det er et kapittel for seg selv). Selvfølgelig er denne fotonovella en smule romantisk siden jeg liker å være akkurat det av og til og jeg håper den faller i smak (og beklager om jeg har skrevet noe feil i de tilfellene der svenske elementer dukker opp) =D Skriften er også litt liten til tider, men jeg håper også det går greit 🙂

Så ingenting er perfekt, men ting ender ganske bra likevel. Det er sånn det skal være! Og nå skal jeg drikke te og kose meg og nyte det faktum at jeg med jobb på Alna faktisk vil ha litt kortere arbeidstid og kortere vei til jobb og ikke vil trenge å dra hjemmefra før rundt klokka ni om morgenen så jeg kan ligge til syv i stedet for seks og likevel ha god tid om morgenen. Og når november kommer kan jeg tilfeldigvis stå opp halv syv i stedet og ha over to timer til å skrive før jobb så Nanowrimo er jo nødt til å gå megafantastisk i år (noe som er bra siden målet mitt er å skrive nærmere 80 000 ord og over 250 sider i år, så jeg er ekstra sprø). Og jeg kan holde kontakten med fine folk og besøke Fretex på Majorstuen rent tilfeldig i ny og ne og livet er herlig! <3

Yay! 

Ambivalens og Scener fra et ekteskap

Ambivalens! Det er et fint ord og et meget passende et for øyeblikket. Siden mars har jeg jobbet på en Fretx-butikk i Oslo sentrum. En butikk der jeg har trivdes utrolig godt. Saken er bare den at dette har vært ment som midlertidig hele tiden og fra og med mandag av skal jeg ha praksis på en bokhandel på Alna Senter. Jeg burde på en måte hoppe av glede, danse rundt i stua, juble siden jeg alltid, ALLTID har ønsket å jobbe med bøker. Utenom musikaler er bøker det jeg er mest opptatt av i hele verden så det kommer sannsynligvis til å passe meg midt i blinken og likevel er det hele krydret med en viss ambivalens. Greia er jo at jeg har trivdes så utrolig godt på Fretex-butikken der jeg har holdt til så langt, stemningen, arbeidsoppgavene, folka der, beliggenheten og jeg er himla nervøs for det er ganske skummelt med forandringer. Dessuten har jeg på Fretex jobbet sammen med en gutt som jeg siden april har tenkt på som verdens søteste og som jeg nok er litt småforelsket i og jeg er redd for å miste kontakten med ham siden vi ikke kommer til å jobbe sammen lenger. På samme tid vil det bli veldig spennende å endelig finne ut hvordan det er å jobbe i bokhandel og jeg føler meg veldig klar for å oppleve forandringer for det er ikke meningen at ting skal bli for rutinerte heller. Livet handler om å utvide horisonten, finne nye sider ved en selv og jeg kommer nok til å trives kjempegodt på bokhandelen på Alna også. Dessuten var det så fint i går for de hadde kjøpt sjokoladeboller og feiret meg på jobb, i tillegg hadde de blomst til meg og fortalte at de tenkte på meg som en gledesspreder som de vil savne masse. Og han søte hadde avskjedsgave til meg i form av en stor eske med konfekt og det må jo være et godt tegn, dessuten var vi på Teknisk Museum sammen på torsdag 🙂 Og jeg er mest vemodig fordi det er rart å slutte et sted der man liker seg himla godt og det kom så brått på. Men samtidig: bokhandel! Ååå, det blir så spennende! 

Og jeg småklaget litt i det forrige innlegget mitt over ymse småplager som har frustrert meg i det siste, men nå er ting mye bedre. Det er jo fint. Og det er fint at jeg har snacks og brus og skal se Stjernekamp etterpå og livet er egentlig veldig flott og jeg takler forandringer veldig dårlig, men jeg skal ta meg sammen. På mandag skal jeg bare tenke “dette blir gøy!”, dra på bokhandelen og så kan jeg jo besøke Fretex på Majorstua massevis. Alt ordner seg!

Ellers er dette awesome:

(Ja, jeg er “Bring it on: The Musical”-hekta for tiden, jeg MÅ bestille cast albumet NÅR jeg har vunnet Nanowrimo for i år!)

Og i går traff jeg bestevenninnen min etter jobb og så dro vi på Peppes og deretter på teater på Oslo Nye Teater. Etter dette teateret dro vi en liten tur innom Det Norske Teateret der jeg boblet over av entusiasme siden det var bikubekveld der det ble sunget sanger fra ymse nyere musikaler og jeg ble supergira over at sanger av Jason Robert Brown og Scott Alan ble sunget, sånn i tillegg til “Astonishing” fra Little Women-musikalen og “Gimme Gimme” fra Thoroughly Modern Millie blant annet. Jeg vet jo at jeg langt i fra er alene om å ha supermusikaldilla, men det føles noen ganger sånn og det gjorde meg ekstra happy over sangene som ble sunget fordi det er fint å bli minnet på det finnes andre som er minst like musikalomane som meg. 

Men nå skal jeg poste anmeldelse av teaterstykket jeg og bestevenninna mi så på Oslo Nye Teater og bruke resten av dette innlegget på det basically og så blogger jeg nok igjen enten mandag eller tirsdag. Vi bables!

 

Scener fra et ekteskap

Man føler seg litt kultivert når man er på teater og kanskje i litt ekstra stor grad når det er snakk om Teater med stor T fremfor Musikal med stor M (eller litt mindre m som betyr musikal lell). Og jeg var på Oslo Nye i går og der så jeg «Scener fra et ekteskap», et stykke som i mine ører lød svært interessant selv om jeg ikke har noen erfaring med ekteskap eller samliv og sånt selv. Det er det interessante og fascinerende med menneskeskjebner, delte liv og jeg oppsøkte teateret med stor nysgjerrighet sammen med min besteste venninne.

«Scener fra et ekteskap» er nettopp hva tittelen lover, scener fra et ekteskap, nærmere bestemt Marianne og Johan sitt. Vi følger dette paret gjennom et utvalg hendelser i deres liv som tidvis er blomstrende hverdagslige og tidvis mer dramatiske, men alle forteller om et par som har sine problemer og frustrasjoner, men som når alt kommer til alt aldri helt slutter å elske hverandre. Stykket er signert Bergman og det må innrømmes at jeg for min del ikke egentlig har noe forhold til Bergman fra før utenom at han visstnok skal være fryktelig awesome både når det gjelder film og teater. Jeg likte i alle fall dette teaterstykket. Det skal innrømmes at jeg var ganske trøtt etter en lang dag med jobb, dessuten har jeg det med å legge meg sent og stå opp tidlig (men her kan det også nevnes at det ikke virker for meg å legge meg tidligere og sette vekkerklokka på senere for jeg sovner like sent og våkner like tidlig likevel), men det stoppet meg ikke fra å ha en fornøyelig teaterkveld. Jeg likte å følge Marianne og Johan, likte å sitte der som flue på veggen mens de hadde sine øyeblikk med glede, frustrasjon, krangler, fortrolighet. Dette er et av de stykkene der alt i veldig stor grad ligger i dialogen, så vel som alt som ikke sies, men bare antydes og det engasjerte meg.

Og jeg likte scenografien, smart løst og nok et bevis på hvordan de på Oslo Nye Teater etter min mening er veldig løsningsorienterte og kreative. Jeg likte skuespillet, vi har Svein Harry Schöttker Hauge som skaper en karakter vi tross alt liker selv om vi kan være fundamentalt uenige deluxe i enkelte av valgene hans. Og vi har Linn Skåber som, tross stemmeplager i forkant av forestillingen, gjorde en flott og sporty prestasjon og som viste at hun er en utmerket skuespiller på alle måter. Vi har musikken og stemningen og ja, jeg syns veldig mye var veldig fint her.

Det er noe som likevel stoppet meg fra å bli helt betatt. Kanskje kan det handle litt om det at jeg tross alt ikke er så vant med vanlig teater for nitti prosent av alt jeg ser på teatre er tross alt musikaler. Kanskje skyldes det helt andre aspekter. Det spiller uansett liten rolle for fakta er at jeg likte det godt, det kan man ikke komme bort i fra eller skyve under en stein.

Terningkast 5!

Hjem til jul, frustrasjon og spennende ny utvikling

Ok, greia er at jeg sjelden blir syk og hvis jeg blir syk er det bare forkjølelse eller liknende småplager og går fort over. I det siste dog har kroppen min ikke spilt på samme lag som meg og jeg mener ikke å klage, jeg syns bare det er så unødvendig at jeg først hadde noen dager da ørene mine verket helt infernalsk (noe som betydde to legebesøk, en av dem for å finne ut av ting og en for å ta øreskylling) og så når jeg endelig er ferdig med sånt så finner øynene mine ut at det er de som ikke liker meg for nå har det ene øyet mitt vært rødsprengt og hovent siden lørdag (noe som sannsynligvis skyldes øyekatarr) så nå må jeg til legen igjen angående det i morgen siden sånt kan være smittsomt og bør gjøres noe med ganske fort. I tillegg dro jeg hjem fra jobb for tidlig i stad fordi jeg hadde feber (men det er borte nå heldigvis) og den siste uka har jeg forøvrig kasta bort masse tid for å bekymre meg for idiotiske ting. Og jeg skal ikke klage veldig mye, virkelig ikke, det er bare det at her slipper jeg unna sykdom helt og holdent fra april til oktober og nå i det siste så virker det som om kroppen min og hjernen min ikke liker meg i det hele tatt. Dessuten er øyegreiene ikke direkte vondt, men det er ganske ubehagelig og gjør at man liksom hele tiden føler det som om man har fått noe i øyet som ikke vil ut og i tillegg ser man så uopplagt ut. Åååå, arg!

På den positive siden skjer det fine ting også for nå klarer jeg å tenke på det som fint og ikke bare skummelt eller spennende. Det ser nå ut som om jeg skal ha praksis i Ark bokhandel på Alna fra og med mandag og frem til i går da jeg hadde et intervju der fokuserte jeg bare på de dumme sidene ved det. Som at jeg syns folka og miljøet og alt på Fretex-butikken der jeg holder til nå er så himla fint og at jeg vil savne dem. Dessuten er jeg alltid litt redd for forandringer og det er folk jeg virkelig ikke vil miste kontakten med og jeg har blitt så vant til alt sammen. Men så var jeg innom butikken og da ble jeg minnet på at det jeg tross alt vil aller mest i verden jo er å jobbe i bokhandel og nå vil jeg få testet det ut. Og det er jo bare fem, seks uker praksis i første omgang og jeg er jo ikke garantert jobb, men jeg vil få funnet ut hvordan det faktisk er å jobbe i bokhandel og det er jo ganske supert!

Og det gjør det jo ekstra irriterende at kroppen og hjernen min hater meg for tiden så jeg håper at jeg bare kan få noe hos legen som gjør at øyet mitt ikke gjør meg gal så mye lenger for jeg har viktige planer fremover. I morgen etter jobb hadde jeg egentlig tenkt meg på sent-kveld på Teknisk Museum (jeg satser på at det fortsatt vil være mulig uansett hva som skjer hos legen i morgen) og på fredag har jeg billetter til å dra på teater med bestevenninnen min. Så jeg har ikke tid til helseplager av ulike typer.

Nok om det. En fin ting er at jeg leser fine bøker og ser fine filmer og har sett en veldig fin en nå i form av “Hjem til jul”. Nå tenkte jeg å poste traileren og deretter en anmeldelse av denne filmen og så blogge igjen på lørdag og så satser jeg på at dumme øyne og alt mulig slikt er bedre til da. Alt ordner seg nok!

 

Hjem til jul

I følge kalenderen er det oktober, men en del av meg er i julemodus allerede. Kanskje fordi julebrusen kommer i butikkene rundt nå (noe jeg personlig er fan av siden jeg elsker julebrus og man bare får kjøpt det i oktober, november og desember) og kanskje fordi jeg bare elsker jul. Jeg elsker stemningen, jeg elsker Coca Cola-reklamen i desember og jeg syns det er himla koselig med julemusikk og julefilmer siden de har en fin dose håp ved seg. Og nå har jeg sett «Hjem til jul» som er en sånn fin julete film av det rørende slaget selv om det bare er oktober og det var veldig fint.

Magien ved «Hjem til jul» ligger i de små fortellingene man blir fortalt. Og mens det er ganske frustrerende å vite at det er så mye som ikke blir fortalt er det også noe av det fine. Vite at man får fragmenter av historier som alle henger sammen på en sånn fin «Love Actually»-måte, sånn utenom at dette er litt mindre romanse-fokusert og mer allmenngyldig. Det er som noveller, det fineste ligger i alt som ligger mellom linjene og mye av det herlige er alt som mangler. De beste novellene gir deg lyst til å lese mer og sånn er det med «Hjem til jul» også. Man sitter på slutten og tenker «nei, ikke slutt, jeg vil vite mer om hva som skjer og få mer klarhet i ting» og så liker man at det nettopp er ting man ikke vet.

Og det man vet er at ting er herlig fortalt. Sårt, vakkert og med en dose humor i tillegg sånn for å krydre alt sammen. Og jeg har sett lite signert Bent Hamer før, men jeg er nok nødt til å se mer for man merker liksom medmenneskeligheten, hvordan han virkelig bryr seg om livene som i «Hjem til jul» skisseres opp. Noen har hjertet nærmest på utsiden, følelsene klart fremme i døra og dette er en sånn film. En film laget med hjerte og sjel og bare det selsomme ønsket om å fortelle.

«Hjem til jul» er ikke perfekt, det mangler noe opp i alt sammen og jeg satt nok igjen med litt for mange spørsmål på slutten (selv om det altså er noe av det fine og). Men det er en veldig fin film likevel. Alt fra filming og foto til skuespill er ypperlig og jeg liker særlig Trond Fausa Aurvåg (men han liker jeg i grunnen uansett rolle) og uteliggeren (hvis skuespillers navn gjemmer seg for øyeblikket). Og i det hele tatt så er det fint med filmer med et julehjerte til å varme opp et litt frossent og trøtt oktoberhjerte. Terningkast 5 og en varm anbefaling. 

Kristian Krogh og tankespill

Fin ting, jeg tenker kanskje på meg selv som himla patetisk mye av tiden for tida fordi jeg bekymrer meg for mye for ting og er redd for forandringer og kanskje er i ferd med å bli forkjølet igjen og tenker for mye rart. Men den fine tingen er at jeg veit at jeg tar feil. Når jeg tenker dumme tanker som ikke er invitert, men kommer likevel så vet jeg dypere sett at jeg slett ikke er håpløs i det hele tatt. For på lørdag for eksempel prøvde jeg Masala Bhangra som skulle være høyenergisk dansetime med indiske rytmer på Condis og jeg tenkte liksom at det ville være som Zumba (som var tortur den gangen jeg prøvde det), aldeles for raskt og slitsomt. Men det gikk veldig bra. Riktignok ville jeg bare rømme fra timen etter de første ti minuttene og tenkte “å hjelp”, men så har jeg en sånn sta bestemmelse om at jeg ikke får lov til å forlate treningstimer før de er ferdig uansett hvor slitsomme de enn er og følgelig holdt jeg ut og fakta er jo at jeg greide å henge med selv om det gikk fort. Jeg var slettes ikke blant de flinkeste der, men jeg klarte meg fint og etterpå hadde jeg ekstra mye energi og det var en fin bonus. Og jeg klarer Nanowrimo og vil sikkert klare det i år også og jeg leser veldig mye bøker og hver bidige gang jeg bekymrer meg er det unødvendig og det er ganske fint.

Og det er så supert for i morgen skjer det fryktelig spennende ting som kan forandre livet mitt for alltid og nå veit jeg at jeg overdriver og er skikkelig dramatisk, men det vil kanskje skje forandringer jobbmessig sett snart da i alle fall og jeg er nervøs, spent og som sagt alt for flink til å bekymre meg for det, men det vil sikkert ordne seg. Dessuten skal jeg på teater med en venninne på fredag og jeg har tenkt meg på Sent-kveld på Teknisk Museum på torsdag etter jobb (først og fremst for å kunne bygge ting i Lego og sikkert lage en og annen fotonovelle om lego-ting siden that’s how I roll) og jeg har blitt fryktelig flink til å lage røkte kjøttpølser selv om det ikke er imponerende i det hele tatt. Jeg er flink lell 🙂

 

Forøvrig er denne greia herlig selv om det litt er feil sesong til å poste den. Men det snødde i går, julebrusen dukker opp i butikkene, jeg føler meg litt i julemodus allerede og dessuten er det en veldig fin liten filmdings så derfor poster jeg den. 

Men nå tenkte jeg å poste en novelle siden dette tross alt er min blogg og jeg kan poste ting jeg skriver så mye jeg vil. Dessuten ble det en litt ålreit historie og jeg liker statuer og tanken på at de kan bli levende så alt funker fett. God fornøyelse, her er historien og så blogger jeg antakelig igjen på onsdag. (Forøvrig er grunnen til at jeg skriver at Kristian Krogh går bortover Karl Johan og ikke oppover eller nedover at jeg alltid glemmer hva som er opp og ned når det gjelder Karl Johan, jeg er nok en smule retningsforvirra til tider. Bær over med det pliiis uansett om det kan høres rart ut.) 

 

Kristian Krogh gidder ikke å sitte her lenger

 

Kristian Krogh gidder ikke å sitte her lenger. Han er en statue og har sittet på den samme plassen i flerfoldige år, men nå har han mista interessen. For man blir sliten av å sitte, ikke på samme måte som av å gå eller stå eller danse tango (noe Kristian aldri en gang har vurdert), men litt på liknende vis likevel. For det handler om at det blir for mye av det samme, for mye i det hele tatt og plutselig lengter man så intenst etter variasjon at det nesten gjør vondt. Og Kristian har hatt det sånn den siste måneden og plutselig slo det ham at det ikke var nødvendig å sitte her. For visst er han en statue, men hvorfor skulle det sette en stopper fra å utvide horisonten, oppsøke verden og finne ut av alle livets spørsmål. Kort oppsummert, Kristian ser ingen grunn til å bli sittende så han lar sitting være, reiser seg og begynner å vandre bortover Karl Johan uten å bry seg nevneverdig om blikkene slikt fører til.

Rebecka ser ham reise seg fra en benk like ved og nikker. En del av henne har alltid venta på at noe slikt skal skje for hun har sett gateunderholderne om sommeren, de som står helt stille og er malt som statuer og en del av henne har alltid tenkt at det kanskje kan være omvendt med ekte statuer. At så lenge det finnes mennesker som oppfører seg som statuer vil også noen statuer bli inspirert og begynne å oppføre seg som mennesker. For eksempel i form av å vandre bortover Karl Johan slik som Kristian Krogh. Rebecka betrakter ham fascinert, velvitende om at hun og de andre på Karl Johan denne formiddagen ikke vil bli trodd om de forteller hva de har sett. Selv hvis det tas bilder av Kristian Krogh og av plassen der han ikke sitter lenger så vil mange påstå at det bare er en statuemann som er spesielt overbevisende. Og så vil noen begynne å ettersøke tyveriet av Kristian Krogh-statuen. Sånn er det bare, men på en måte er det fint også, nå er Rebecka og menneskene rundt henne del av noe sammen, de vet det ikke, men hun vet det. Dette vil binde dem sammen for alltid og en dag vil kanskje noen si «Kristian Krogh gå Karl Johan» som en slags ikke særlig utspekulert kode og så vil det bety at de var der, del av alt sammen slik som henne. Det er en fin følelse, gir henne lyst til å synge, men hun synger ikke. Bare betrakter Kristian Krogh litt til før hun bestemmer seg for å følge etter.

Kristian Krogh vet ikke at han fulgt og han bryr seg ikke om at alle rundt ham stirrer på ham, gjerne åpenmunnet og forundret. Alt hva han vet er at han føler seg fri, som om livet er en bok som alltid har vært lukket for ham, men nå får han lyst til å leve, oppleve dagen som en side i denne boka og samtidig å kunne vite at man vil oppleve neste side neste dag. Det er herlig og hadde det ikke vært for en manglende evne til å bevege noe særlig annet enn føttene og armene ville ansiktet hans blitt brutt opp i et stort smil. Sånn det er nå smiler han heller inni seg, men det er jo fint det og. Innvendig eller utvendig, smil er smil. Kristian Krogh når snart Egertorget og Ark Bokhandel, en bokhandel han går innpå selv om han aldri har lært seg å lese. Av mystifistiske årsaker er det ingen som har tatt på seg oppgaven med å lære statuer å lese og det er i grunnen synd for sannsynligvis finnes det sikkert flere statuer med skikkelig lesehest-potensiale. VG-mannen for eksempel, statuen som sitter der utenfor VG-bygget, han har jo alt avisen fremme og følgelig er halve jobben gjort. Han har lesestoff så nå trenger han bare å bli levende og å lære seg å lese, det er det. Kristian Krogh er ikke vant med trapper og føler det som en stor påkjenning å gå ned, ikke bare fysisk, men også mentalt. Men vips er han nede og da begynner han å titte fascinert omkring. Han blar i bok etter bok og selv om han ikke kan lese altså så er det fascinerende for det er som hemmelige koder, på en måte bare vet han at de har noe magisk ved seg og han tar seg i å tenke at om han bare titter på nok bøker vil alle deres budskap tre frem for ham. Livets gåter vil bli løst og alt vil gi mening, han trenger bare å lete. Så han leter. Blar gjennom bøkene med enorm entusiasme og iver fra topp til tå og føler seg så mye mer menneskelig enn da han satt der, dag ut og inn mens menneskene for forbi uten å bry seg nevneverdig om ham. Og det hele blir nærmest som en rus, innhyller ham i tryllestøv og legger virkeligheten under lokk og til side.

Han er på en måte nydelig. Det er konklusjonen Rebecka trekker der hun står og tilsynelatende blar i en tilfeldig valgt bok, men i praksis smug-observerer ham, Kristian Krogh i all sin storhet. Hun aner seg detaljene, hans selsomme, naturlig nok statuefargede kropp, kraftfull og sterk og med et uttrykk som gir ham umiddelbar respekt. Og hadde dette vært et eventyr hadde hun kanskje gått bort til ham, prikket ham på skulderen og sagt «heisann». Han hadde ikke trengt å si noe, bare han hadde nikket, rakt ut hånden og delt blikk såpass lenge at eventuelle ballonger drivende forbi i hennes blåøyde blikk kunne fløyet inn i hans blikk i stedet så hadde det vært nok. Men verden er ikke et eventyr, alt løser seg ikke med en trylleformel eller et kjærlighetens kyss og uansett er ikke dette en kjærlighetshistorie, i alle fall ikke enda. Og hun bare betrakter ham og det er det frem til han begynner å gå mot trappen, klar for å forlate butikken og utforske verden videre. Da løper hun bort til ham før hun rekker å angre og sier «hei».

Kristian Krogh er en statue og har plutselig lært seg å bevege armene og bena, noe som tillater ham å finne på utrolig mye mer enn før. Han har derimot ikke lært seg å lese altså, eller utviklet ansiktsmimikk og han har definitivt ikke evnen til å prate. Lytte derimot kan han og han vet hva et «hei» innebærer, vet at det er en hilsen som han føler det er meningen at skal besvares. Hvordan er han litt usikker på for det finnes ingen manual, ingen guide og han er bare en statue, hva vet vel han. Så han tenker seg om et minutts tid før han rekker frem hånden og tar henne på den venstre skulderen, noe som er ment som en hyggelig gest og han aner ikke om den oppfattes slik, men konkluderer med at den kanskje gjør det for hun smiler. Jenta foran ham smiler og legger sin hånd på hans høyre skulder og de kunne begynt å danse gjennom bokhandelen til et imaginært orkester som kun de oppfattet, men de står heller stille. Bare skulderberørelser, delte blikk og følelsen av å dele et øyeblikk. Men det er for så vidt mer enn nok akkurat da. Snart tar de hverandre i hånda, begynner å gå opp trappene og så videre bortover Karl Johan. At folk stirrer gjør dem ingen verdens ting og snart skal Rebecka introdusere ham for glohete kakaokopper.

Og en dag vil flere statuer våkne, bli lei av å sitte der de sitter eller stå der de står og utforske verden og kanskje finne eller ikke finne noen å dele alt med. VG-mannen som sitter og betrakter den samme siden hver dag med det samme smilet vil en dag reise seg, gå på biblioteket og antakelig lære seg å lese på null komma niks siden han på mange måter er skapt for lesning. Det er sånn det er, bøker og aviser og ham hører sammen og det er ingen grunn til at han ikke skulle oppdage akkurat det sabla fort. Leif Juster-statuen utenfor Chat Noir vil våkne og sette i gang med et storslagent dansenummer som vil gi assosiasjoner til Gene Kelly og vel så det, alle som går forbi og ser det vil høre musikken selv om den ikke er der og smile for det er jo så inspirerende. Musikalelskere vil føle seg bønnhørt som om dette er hva de alltid har ventet på og musikalskeptikere vil kose seg likevel for dansenumre tror jeg i grunnen alle kan finne noe eventyrlig i sånn egentlig. Og utenfor Nationaltheatret står statuen av Wenche Foss og når hun våkner vil det bli teater, selvfølgelig vil det bli det. Teater og både latter og tårer vil komme som bestilt. En dag vil alle statuer våkne og sakte men sikkert vil de gli inn i menneskeverdenen, dra på jobb, finne på kreative ting, bli en naturlig del av alt sammen og jeg gleder meg.

Mens jeg venter blåser jeg såpebobler, teller lyktestolper og betrakter statuer og hvisker ømt at det ikke lenger er natt.

Uansett hva :)

Heisann! På den positive siden så er det helg, en helg der jeg hovedsaklig skal slappe av og ta det kuli. I tillegg leser jeg “Chaos Walking”-triologien og den er AWESOME, seriøst, jeg leste ut første boka i triologien før jeg dro på jobb på torsdag og forfatteren Patrick Ness er så slem mot karakterene sine, sånn i tillegg til å ha verdens mest brutale cliffhangers og han hadde en sånn slutt der man er på nippet til å kaste boka i veggen fordi man blir så frustrert og så hater man ham litt samtidig som man elsker ham for å ha skapt noe så til de grader engasjerende og spenningsfylt. Jeg har vel i grunnen konkludert med at “Chaos Walking” antakelig er en ganske usunn bokserie å lese siden den gjør en sprø, men det er jo også mye av sjarmen 😉 Ellers så har jeg for øyeblikket dilla på “Bring it on: The Musical” (inspirert av filmen, men med annerledes storyline og sånt) som jeg lytter til i et sett på Spotify: Bring It On: The Musical – Original Broadway Cast ? Bring It On: The Musical – Original Broadway Cast Recording og mens favorittsangen min der er “It’s all happening” så er den sangen der jeg er obsessed med teksten “I got you”, en sang som er awesome på grunn av dette utdraget fra teksten (kan ikke love at teksten er helt slik siden jeg ikke fant sangtekster fra denne musikalen på nettet og dermed må sitere ut i fra slik det høres ut for meg):

“I got you, like Pokemon and Pikachu,
Ron and Hermione, maybe we can freak it (true)
I got you like Mickey and Puffy,
like Oprah and Gail, Big bird and Snuffy
I got you like Sam and Frodo, 
like Dorothy and Toto, Notre Dame and Quasimodo
like Lucy and Ricky, like Brad and Angelina
We’re leaning on the cord like Venus and Serena”

Ååå, den teksten er så kongegenial at det er ikke måte på, den delen av meg som digger popkulturelle referanser i ting er i himmelen over den teksten 🙂 

På den negative siden så har brannalarmen IGJEN begynt med å gå i tide og utide irriterende ofte i blokka der jeg bor siden jeg har enkelte fryktelig dumme naboer som åpenbart ikke burde gjøre ting på kjøkkenet i det hele tatt. I tillegg blir jeg så sliten av hjernen min for den er så full av tanker og jeg skulle litt ønske man bare kunne skrudd av hjernen av og til for noen tanker er sånne dumme “tenk om”-tanker som bare er unødvendige og dessuten er jeg alt for flink til å bekymre meg for tiden, sånn i tillegg til å veksle veldig mellom å tenke at jeg er genial og å tenke at jeg er patetisk. 

Generelt sett er uansett livet fint da og det skjer mye interessant så det er fint. Dessuten er det under tre uker til Nanowrimo! =D

Nå tenkte jeg å poste en tegning jeg nettopp tegna i Paint MS som liksom symboliserer et knippe ting som aldri vil forandre seg og så forklare kort rundt tingene på denne tegningen. Dette litt fordi det bare falt meg inn, litt fordi det kanskje vil skje forandringer og da er det litt fint å tenke på at det tross alt er ting som ikke vil forandre seg uansett og litt fordi det forteller litt om meg (selv om det er ting mange vet). Her væffal:

Uansett hva som skjer vil jeg

– hoppe paradis når jeg kommer over paradis. Jeg pleier å tenke at dette er et tegn på at en del av meg aldri vil bli helt voksen og det er i så fall veldig fint siden en viss barnlighet bare er bra å ha sånn jeg ser det 🙂

– fascineres av lyktestolper. Og nå har jeg begynt å dekorere dem med post it-lapper med koselige hilsener i ny og ne igjen så det er fint. 

– elske såpebobler. Såpebobler er evig fortryllende, sånn er det bare!

– tenke på Karlsvogna som en handlevogn. Jeg syns det ser sånn ut som det så jeg tenker på det som Handlevogna fremfor Karlsvogna som regel 🙂

– bli yr av lykke av bøker. Det er så vidunderlig at det finnes bøker, at man kan lese dem, skrive dem, tenke på dem, inspireres av dem og dandere dem fint i veska sånn at man alltid har noe man kan drive med for eksempel på t-banen eller ellers.

I tillegg vil jeg alltid elske å tegne både på papir og i Paint MS, jeg vil alltid like å skrive svært godt selv om jeg har perioder der jeg skriver ganske lite (noe som jeg syns er særdeles tilgivelig i oktober siden jeg skal skrive dødsmye i november), jeg vil nok alltid elske musikaler og teatre og kafébesøk vil alltid være noe jeg tenker på som herlig <3

Oppi alt som skjer er jeg alltid meg, karolinske, merkfundige meg med alle mine vel så merkfundige tankespill og det er fint. Og nå skal jeg spise to sjokoladeboller og finne på andre ting enn blogging og så kommer neste innlegg enten søndag eller mandag 🙂 Yay!

Hello Dolly (Wall-E har god smak når det gjelder musikaler) =D

La oss begynne dette innlegget med åpningen av “Wall-E” bare fordi den er magisk og vidunderlig og passer kjempegodt inn i et innlegg som etter hvert vil dreie seg om “Hello Dolly” =D La oss fortsette innlegget med et smil over at jeg nå har planlagt hele Nanowrimo-historien min for november 2012 og funnet ut at målet mitt for i år for moro skyld ikke er 50 000 ord, men 78 000 ord (medregnet min geniale ide om å ha intervju med alle de 13 delene jeg har tenkt å dele historien opp i blir det nok enda mer, men mer detaljer kommer siden) fordi jeg er gal. Og la oss lytte til episk musikk på Spotify og fascineres av hvor herlig det er med høstlufta om morgenen for tiden, hvordan alt kjennes så kaldt og friskt og man føler seg ekstra levende. La oss smile over alt sammen 🙂

Forøvrig bekymret jeg meg i hjel over øreskylling jeg skulle gjøre i morges og det var enormt unødvendig siden det ikke var ubehagelig i det hele tatt. Omtrent hver bidige gang jeg bekymrer meg for noe som helst viser det seg å være fullstendig idiotisk så jeg burde virkelig slutte å bekymre meg for ting selv om det selvsagt er lettere sagt enn gjort. Og så er jeg nervøs fordi det kanskje skjer spennende jobbmessige ting om ikke så alt for lenge som jeg vil nevne nøyere når jeg veit mer og jeg har funnet ut at jeg klarer å lage veldig gode røkte kjøttpølser med tyttebærsyltetøy og poteter (noe som er særdeles lite imponerende, men det får så være. 

Og så har jeg sett “Hello Dolly” og det skal jeg bable om i resten av dette innlegget og så skal jeg blogge i neste omgang på fredag:

 

Hello Dolly

 

«Out there, it?s a world outside of Yankers!» Inspirerende toner som satte «Wall-E» i gang og som kommer fra filmen «Hello Dolly» som jeg nå endeligvis har sett. Dette innebærer at jeg for øyeblikket syns Barbara Streisand er AWESOME fordi hun er helt perfekt i denne filmen og herre jemini, tenk å kunne synge som henne, jeg blir alltid fascinert av folk som virkelig er musikalske inntil fingerspissene, som tar det helt ut til senter av universet og videre og som stjeler hvert sekund de har av en film i tillegg. Ellers er jeg småbetatt av Danny Lockin (som Barnaby) og Michael Crawford (som Cornelius), de er så søte og da særlig Barnaby som man har lyst til å gi en god klem hele filmen igjennom. Og jeg syns Louis Armstrong tilfeldigvis burde dukket opp i omtrent alle filmer, det får så være at han er død for lengst (zombie eller vampyr eller spøkelse på saksofon, hadde funka fett det).

Storyen er ikke den mest imponerende i verden, men så elsker jeg ikke musikaler først og fremst for historiene de forteller uansett. Det handler mye mer om hvordan ting fortelles og all sjarmen alt er krydret med, stemningen og herlige musikalnumre ikke minst. Det viktigste temaet er uansett, som i så mange andre filmer, kjærligheten. «It only takes  moment» synges det i et magisk øyeblikk som hadde passet inn i hvilken som helst Disney-film og man blir helt øm og matt og svever uansett om man er forelska i virkeligheten eller ei. Og «Hello Dolly» inneholder hele fire kjærlighetshistorier så det blir nesten overdose, men bare nesten. Uansett nyter man hvert sekund.

Det synges og danses og musikken er enormt fengende og jeg sitter i sofaen og koser meg og om dette likevel ikke er en ny musikalfavoritt så er det definitivt en jeg har sansen for veldig mye og nå har jeg basically ganske lite å si. Jeg vil bare gi terningkast 5 og så skal jeg bruke resten av dette innlegget til å poste kule klipp fra «Hello Dolly»! Yay! =D

Min geniale ide om å poste masse kule klipp fra “Hello Dolly” funker ikke helt siden Youtube inneholder overraskende få klipp fra denne filmen. Men her er væffal traileren. Og her er link til Spotify der man kan lytte til all musikken: Various Artists ? Hello, Dolly! 

 

Man klarer ikke å ikke bli litt betatt av Michael Crawford i denne scenen, han er jo helt skjønn. Og det er liksom parken og lyktestolpene i bakgrunnen og stemningen og alt sammen, ååå <3

Anyway, føler jeg nå at jeg har minst like god smak som elskbare roboter i Pixar-filmer og har lyst til å få tak i “Hello Dolly” til dvd-samlingen min og nå må jeg i grunnen legge meg siden det er ganske lite hensiktsmessig å forsove seg. Vi bables, livet er fint!

 

En teatralsk storbyjungel av et innlegg :)

Hei! I dag har jeg følt meg som “Wall-E” fordi jeg så “Hello Dolly” i stad, men den skal bables om i et senere innlegg. Forøvrig har jeg nå sjokoladeboller i leiligheten, men jeg skal prøve å overse dem sånn utenom torsdager, fredager og lørdager i håp om at det vil få dem til å vare ut måneden væffal. Og ellers så gleder jeg meg til november og har besluttet at neste helg skal være en lat helg. For jeg har kommet frem til at jeg finner på ting hele tida og så sover jeg under seks timer vanligvis og så er det jobb og trening og alt mulig rart og jeg slapper aldri av. Og neste helg skal jeg ikke dra på kino eller teater eller noe og jeg skal se på tullete tv-programmer og bare ta det kuli og det blir fint 🙂 

Forøvrig skal jeg bruke resten av kvelden på skriverier, film og nintendo og slikt, men først skal jeg poste en anmeldelse siden jeg har vært på teater igjen. Teaterstykket var “Jungelboka” på Det Norske Teatret og var en hyggelig måte å tilbringe fredagskvelden selv om det ble litt småstress (forestillingen startet klokka seks, jeg var ferdig på jobb kvart over fem og jeg var ganske trøtt i utgangspunktet av ymse grunner). Ved senere teateranledninger skal jeg dog gå inn for å se stykker som går senere enn seks for om man slutter kvart over fem så er det litt mas og teater skal aldri forbindes med mas. Teater skal være bare gøy! 

Anyway, her er en video Det Norske Teatret har posta på Youtube som handler om forestillingen. 

Og så skal jeg blogge igjen på tirsdag eller onsdag så da bables vi, men nå poster jeg anmeldelsen altså:

Jungelboka

Da jeg var yngre så jeg flere oppsetninger med Jungelboka og likte særlig oppsetningen på Det Norske Teatret fra 2001 (som finnes på en plate jeg trenger i cd-samlinga mi, veit bare ikke hvorledes den kan skaffes) og derfor var jeg nysgjerrig på denne nye oppsetninga som skulle komme denne høsten. Nå har jeg sett den og jeg er på en måte fortsatt nysgjerrig for jeg vil ha mer.

Grunnhistorien er fortellinga om Mowgli som vokser opp som menneske i en ulveflokk med en evig fiende i Shere Kahn (altså litt som Harry Potter altså eller generelt alle som føler at de ikke passer helt inn i verdenen de kommer fra). Han har gode støttespillere i Baloo og Baghera, men når alt kommer til alt må han gå sin egen vei og selv stake kursen for livet sitt. Legg til aper, Kaa, andre dyr og et urbant bymiljø og du får en moderne Jungelboka som kan passe for de fleste.

Jeg likte denne oppsetninga så absolutt, men må innrømme at jeg ikke var helt frelst. Litt av det kan skyldes at jeg denne uken ikke har vært i teatermodus i like stor grad som ellers (hjernen min er rar og kretser rundt andre ting for tida), litt av det kan skyldes at jeg savnet sangene fra musikalversjonene jeg så da jeg var yngre og litt av det kan skyldes at jeg så «Spamalot» forrige fredag og det var blant teatertoppen av alt jeg har sett i hele år.

De små frustrasjonene jeg hadde angående Jungelboka var a) at jeg ikke fikk helt taket på historien og b) at jeg følte at det var en del som manglet. Med sistnevnte mener jeg mer at det var et finfint teaterstykke, men jeg ville ha mer utvikling i karakterene, en slutt som var mer avsluttende og snipp snapp snute (men det er smak og behag) og jeg føler at alt ble litt for overfladisk behandlet. Dessuten var dette mer teater med sanger enn en klassisk musikal og det innebar at det ikke var noen overture på begynnelsen og jeg elsker overturer, elsker når ting begynner med musikk fra stykket man skal se og det triller frem entusiasmen tone for tone. Her blir man dratt rett inn i alt sammen og det er også fint, men ikke helt det samme.

På den positive siden har vi dog det aller meste annet. Jeg digget scenografien, koreografien og det røffe uttrykket og jeg elsket scenen på slutten når Mowgli klatrer opp langs setene mens han synger «Man in the Mirror» (som jeg tror er den Michael Jackson-sangen jeg liker best) som blir dritstilig speilet og på alle måter var episk. Jeg elsket Charlotte Frogner som Kaa (Charlotte Frogner liker jeg alltid for hun ER karakterene sine så til de grader, jeg syns hun er en av de mest overbevisende skuespillerne som finnes på norske teaterscener) og Kash King Gashamura som Mowgli (han var så sympatisk og egentlig ganske vakker til og med mye av tiden). Jeg er fan av Baghera (som her er mye mer interessant enn i Disney-filmen). Og jeg digger hvordan alle skuespillerne åpenbart spiller med hjerte og sjel og har det kjempegøy på scenen. Det smitter på oss i salen som ler og koser oss og smiler en masse.

Jeg likte musikken og humoren, effektene og hipheten (la oss bare late som hiphet er et ord) og jeg tror jeg likte aller best hvordan alle kan få glede av dette stykket. Dessuten dukker det opp ninjaer og når ninjaer er inkludert må jo resultatet være i alle fall en smule episk.

Og på mange måter er det også en styrke hvordan ting ble avsluttet og hvordan ting ble fortalt, dette er et teaterstykke der man kan finne masse positive ting selv med det man muligens tenker på som svakheter, noe som jo er et godt tegn.

Så var jeg i himmelen, nei, men det gjør ingenting. Jeg likte uansett Jungelboka veldig godt og anbefaler den absolutt så terningkast 4 og la storbyjungelen ta deg J