Forbi virkeligheten :)

Fine ting: i mitt forrige innlegg klaget jeg over øret mitt som har verket en del siden lørdag. Etter tre dager med olivenolje sprutet inn i øret i ny og ne (noe som er noe upraktisk fordi jeg er kjempedårlig til å treffe riktig og om man får olivenolje i håret blir det ekstra fort fett) er det mye bedre og det har det fortsatt med å time verkinga til når jeg kommer på jobb der jeg biter tennene sammen og satser på å ikke la det skinne igjennom, men nå er det ikke like konstant lenger, men mer små rykk. Jeg gruer meg dog til tirsdag og øreskylling for jeg har ikke gjort det før og tenk om det er ubehagelig og jeg aner ikke hvor lang tid det tar og tenk om jeg blir skikkelig svimmel for jeg har lest på nettet at man kan bli det. Og hver bidige gang jeg bekymrer meg for noe som helst bekymrer jeg meg unødvendig, men jeg er nervøs likevel. Heldigvis er tirsdag en liten evighet unna og innen den tid har jeg sett “Jungelboka” på teater, tegnet, skrevet og lest mer og vært på spillkveld på Humanismens Hus i tillegg så det blir så fint så 🙂

Ellers har jeg nå planlagt de første 36 000 ordene av Nanowrimo og begynt å bli kjent med karakterene mine og slikt og jeg gleder meg enormt og forøvrig er jeg mitt vanlige rare, karolinske jeg og det er i grunnen fint!

 

Forøvrig er denne sangen fenomenal. Den er fra Sondheim-musikalen “Follies” og er superunderholdende og jeg liker Mandy Patinkins versjon særlig godt rett og slett fordi han tar den helt ut og det er kjempegøy når folk tar sanger helt ut med stort hell.

Og i neste innlegg, som dukker opp på søndag, vil det handle om teater, men nå tenkte jeg å poste historien jeg skrev i morges før jobb. For det var en av de magiske gangene da man ikke har noen plan på forhånd, men bare åpner et word-dokument og inspirasjonen slår til og du vips har skrevet en fire sider lang historie som får deg til å tenke at det må bli en strålende dag, dager som starter så produktivt er bare nødt til å være fenomenale 🙂 Og det er en av de typen historiene der det egentlig ikke skjer så mye, men så gjør ikke det noe likevel. Det var en historie som var supergøy å skrive og det er det viktigste. Så her har vi historia, god fornøyelse, og så avslutter jeg dette innlegget og så bables vi på søndag:

 

Forbi virkeligheten

 

 

Av og til tenkte hun at gatelyktene var porter til andre verdener som man nådde om man posisjonerte seg selv helt perfekt midt i lyset fra dem. Badet seg inn i ymse steder som tidvis minnet om Narnia og tidvis bare om seg selv. Hun hadde prøvd. Stelt seg i det oransje lyset fra en gatelykt på en sen oktoberkveld da gatelyktene gjerne fikk trærne til å gi inntrykk av å være i brann og ventet. Noen av forsøkene hadde inneholdt litt rare ord og i et tilfelle hadde hun høytidelig åpnet en pakning Hockey Pulver og blåst det for alle vinder i tilfelle noe sånt ville føre meg mystisisme og magi og ikke bare være en måte å miste Hockey Pulver. Ingenting hadde virket, i alle fall ikke enda, men det ville virke. Det var bare snakk om tid for hun hørte ikke hjemme her. Norge, Tellus, Universet var både for stort og for lite for henne og hun følte aldri at hun passet inn. For rundt henne stresset folk hit og dit og drakk kaffe, røyket sigaretter og blåste frem hypnotiske røykringer og drakk litt for mye i helgene og hun gjorde ingenting av det. Ville ikke, ønsket ikke og når hun fortalte folk at hun danset i regnet og fortapte seg i setene foran henne på t-banen så ga folk henne bare forundrede blikk som om det var HUN som var den rare. Det ga virkelig ikke mening for hvordan kunne man ikke føle for å ta noen dansetrinn, uavhengig av om man faktisk kunne danse, når regndråpene danset gjennom lufta, gjerne til tonene av et imaginært orkester som hun kunne sverge på at hun hørte selv om hun kanskje var den eneste. Og designet på setene på t-banen var fascinerende, på lik linje med hvordan gulvet på T-banestasjoner gjerne hadde en viss interesse for henne det og. Verden var generelt så full av mønstre at det nesten var umulig og ikke prøve å lete frem et system i alt sammen og likevel. På t-banen satt hun og betraktet t-baneseter og de andre hadde samtaler (der man hørte fragmenter av konversasjoner og de sånn sett ga like mye mening som en lørdag uten godteri), lyttet til musikk (mp3-spillere og iPod frustrerte henne på t-baner siden ingen som lyttet til musikk på t-banen samtidig hadde god musikksmak, det var som om de to tingene var som elektrisitet og vann, ting som virkelig ikke burde kombineres), sov (hun var alltid bekymret for de som sov, for at de skulle huske å gå av og at de ikke var for overarbeidede), leste (lesende mennesker derimot gjorde henne glad) og alt annet som man kan drive med på en t-bane. Men hun følte seg ganske alene om å betrakte t-banesetene. På samme måte som hun følte seg alene om det meste for når det var virkelig høst elsket hun å stelle seg midt ute og suge inn høsten i et veldig innpust og puste ut med et bevisst håp om å slippe ut så lite høst som mulig. Hun ville at oktober skulle være så intenst oktober som mulig, gjennombore henne inn til randen med følelsen av å være hundre prosent levende for man levde så mye sterkere når man kjente den lille vinden som kilte en på kinnet og minnet om at høsten førte frem mot vinter, at alt bare ville bli kaldere og kaldere, men sånn sett også friskere og mer intenst. Sommeren er lett og overfladisk i forhold følte hun, høsten var hun virkelig i sitt ess. Og av og til regnet det og da danset hun og noen ganger strålte sola og da føltes den av en eller annen grunn ekstra herlig og de dagene som bare var grå og tomme ark som ingen hadde dekorert med hverken regn eller sol eller vindkast med snev av vinter i, de dagene hadde noe fint ved seg de og.

 

 

Og i et Narnia ville folk forstått henne. Eventuelt et Philophia eller Valeon eller hva enn andre verdener egentlig heter. De ville pustet inn høsten og sett på gatelykter og sett noe magisk fremfor kun stumme voktere som lyser opp langs veien om kvelden og intet mer. Og hun ville følt seg hjemme, mye mer enn her hvor livet og hverdagen gikk for fort og for sakte og man opp i alt sammen så lett kunne komme til å miste seg selv. Plutselig bare sto man opp, dro på jobb, dro hjem, spiste middag, la seg, sto opp, dro på jobb og så videre i en slags sirkel der man glemte å bryte opp monotonien med øyeblikk av magi. Som å dra på kafé, ta seg råd til et restaurantbesøk, dra på teater, gå en tur i skoger man mistenkte at det fantes både troll og tusser i og flykte inn i bibliotekets egen skog av reoler til man fant en lysning der man kunne føle bibliotekets lampesol titte frem, finne frem en av mange litterære underverker og lese seg hen til nye skoger, kanskje noen uten trær eller reoler, i bøkenes verden var jo alt mulig. Hun prøvde i hvert fall å balansere alt, finne måter å fylle livet med ting og tang som brøt rutinen og gjorde alt hakket mer spennende og når livet fortsatt ofte fikk henne til å sukke og tenke at hun var ment for bedre ting trøstet hun seg med at hun i alle fall forsøkte. For det fantes en magi i hverdagene og, det måtte det være, det bare fortonte seg så mye mer magisk med et personlig Narnia eller noe sånt der hun kunne være helt seg selv uten et eneste rart blikk. Der ville hun kunnet bryte seg fri fra alle uskrevne lover og regler og alt annet som gjør at en ikke går ut på en balkong og bryter ut i et storslagent musikalnummer selv om det av og til er det man mest vil, uansett hvor bra eller dårlig man synger. Der ville hun kunnet spist is i januar uten at folk stusset over valget om å spise fryktelig kalde ting når det var fryktelig kaldt fra før og hun ville kunnet si rare ord uten mening og ved en tilfeldighet endt opp med å trylle frem en enhjørning som hun kunne ridd på mot nye morgendager.

 

 

Det viktigste av alt dog i en annen verden ville vært at hun hadde kunnet gått bort til han supersøte som alltid satt på samme t-bane og hadde lysebrunt hår og fregner på nesa og sagt at han har tretten fregner på nesa og så ville han svart, «nei, det er faktisk fjorten, jeg har telt dem foran speilet flere ganger, men to av dem er så nære hverandre at de ser litt ut som om det bare er en» og så ville hun sagt «kanskje det er tjueåtte og at det gjemmer seg en mer sjenert en bak hver av dem» og så ville han ledd og sagt at han het et eller annet fint og poetisk som Lukas eller Elliot og hun ville introdusert seg selv og så ville de begynt å prate sammen i vilden sky og glemt å gå av der de skulle av og endt opp langt uten allfarvei, men ikke brydd seg om det i det hele tatt fordi de hadde hverandre. Og så ville han rakt henne hånden sin og hun hadde tatt den og de ville holdt hverandre hardt for å unngå å noen gang miste hverandre og plutselig ville det sige såpebobler og Disneysk musikk frem rundt dem og de ville følt seg som deler av et eventyr.

I en annen verden ville akkurat det hendt og i denne verdenen skjedde det nok aldri og derfor var hun åpenbart på feil plass. Men det gjorde henne glad over gatelyktene for de var kanskje litt malplassert de og, dessuten var de mer essensielle enn folk ga dem kreditt for og selv om det muligens var litt innbilsk tenkte hun det om seg selv til tider og. At det var så mye mer ved henne enn det virket som folk så og at de kanskje bare så en litt merkelig dagdrømmer med nedbitte negler fremfor den kule og episke personen hun egentlig var.

 

 

En dag ville folk se henne for hvem hun egentlig var. Og de ville fascineres av gatelykter og telle stjerner ved midnatt og puste inn høsten og føle seg levende. I mellomtiden fortsatte livets evige spiral av gjentatte gjøremål, tidvis avbrutt av magiske øyeblikk som gjorde alt verdt det og siden ingen Disneysk musikk dukket opp spilte hun Disney-sanger på full styrke hjemme hos seg selv og blåste såpebobler fra balkongen og det fine var at det i seg selv var ganske fortryllende.

Oppsummeringsinnlegg 3I

JEG HATER ØRET MITT!!! Unnskyld det lille utbruddet, men nå har det venstre øret mitt verket helt infernalsk siden fredag og det er utrolig ubehagelig og i går dro jeg til legen fordi jeg mistenkte at det var betennelse siden jeg har hatt det i øret før. Det var det ikke, i stedet var det noen andre greier som gjør at jeg har ny legetime neste tirsdag for øreskylling og så skal jeg av alle ting sprute olivenolje inn i øret noen ganger hver dag frem til da. Og greia er at utenom at øret mitt er mye rødere enn vanlig kan man jo ikke se det og jeg er jo opplagt og frisk sånn ellers, men det er så frustrerende. Plutselig klarer jeg nesten å glemme øregreia helt, sånn hipp hurra og hallelujah liksom og så er det plutselig et ekstra vondt verk og så får jeg lyst til å gå rundt og si “au” hele dagen og det kan man jo ikke heller. Og å sprute olivenolje inn i øret er jeg helt elendig på og de siste nettene har jeg sovet helt elendig fordi det er ubehagelig å ligge på det verkende øret og når jeg først klarer å sovne så våkner jeg rundt fem-tida om morgenen uten å klare å sovne igjen og det er i alle fall mot sin hensikt i dag da det er tirsdag og jeg skal jobbe på lørdag og jeg derfor har fri i dag og egentlig hadde planlagt å ligge litt lenger enn vanlig. Og jeg vil klage, jeg vil klage, jeg vil klage, men ting kunne vært verre og jeg har det jo egentlig veldig fint og det er bare et verkende øre og ikke noe alvorlig, det er bare utrolig irriterende.
***

Beklager, jeg føler meg alltid fryktelig patetisk om jeg klager, det er bare det at det føles litt nødvendig en sjelden gang i blant. Sånn generelt sett så har jeg det i hvert fall ganske fint da. Jeg leser fine bøker, har flere teaterplaner (på fredag for eksempel: Jungelboka), i dag skal jeg på kafé og hovedfilialen (låne bøker, jaaaa!) og på lørdag etter jobb er det spillkveld på Humanismens Hus igjen og sånt er kjempegøy. Dessuten har jeg kjøpt inn fine hårstrikker og flere strømpebukser og det er alltids praktisk =D

Og nå tenkte jeg å ha et sånn derre oppsummeringsinnlegg om september, en måned der jeg leste masse bøker, men så ganske få filmer.Og herre jemini, det er oktober, Nanowrimo nærmer seg med stormskritt, omg! Anyway, her er konklusjonen angående bøker og filmer jeg har lest og sett i september (og det kan hende det dukker opp anmeldelser av ting her som ikke er anmeldt før i senere innlegg).

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for september

BØKER

– Daytripper av Fabio Moon & Gabriel Bá

En nydelig og klok grafisk roman som får en til å tenke på dype ting og som er virkelig fascinerende. I tillegg syns jeg Fabio Moon er et utrolig pent navn, uten at det har noe med boka å gjøre for så vidt. Terningkast 5!

– I kill giants av Joe Kelly & JM Ken Nimura

Fin og sår grafisk roman som jeg nok ville likt mye bedre om jeg ikke hadde lest “A monster calls” først som er en av de beste bøkene jeg har lest i år og som har et veldig likt plott (noe jeg tror er rent tilfeldig dog). Uansett om “I kill giants” led litt under å likne litt for mye på andre leste underverker var det tross alt en godt tegnet og fint fortalt historie og jeg likte at den hadde mye ekstramateriale i form av skisser og ymse annet. Terningkast 4!

– Spindle’s End av Robin McKinley

Fin, eventylig og interessant bok og en kan innvende at Robin McKinley etter min mening har en litt omstendelig måte å fortelle på med mye detaljer som gjør at man gjerne bruker en liten stund på bøkene hennes, men på samme tid gjør disse elementene også bøkene hennes mer eventyrlige og det er en fin ting. Dessuten er noen bøker virkelig ment til å brukes litt tid på uansett om de ikke er så tykke. Noen bøker skal slukes og andre skal mer være som en og annen pære man spiser i ny og ne. Terningkast 5!

– Snøbarnet av Eowyn Ivey

Fortryllende, vakker og veldig fin bok som jeg ble svært glad i. Jeg håper Eowyn Ivey skriver flere bøker og syns forøvrig hun er heldig som har et såpass melodisk og stilig navn som Eowyn Ivey. Terningkast 5!

– Jimmy Corrigan, smartest kid on Earth av Chris Ware

Egentlig var det meningen at denne boka skulle blitt lest i januar 2011 da jeg hadde kjøpt den for få uker siden på engelsk og leste i vei på den. Men da greide jeg å legge den fra meg i en handlevogn på en Meny-butikk og miste den og siden jeg ikke kjøpte den inn på nytt ble den derfor ikke lest før nå da jeg lånte den i norsk utgave på biblioteket (uten å miste den heldigvis). I alle fall en flott bok, en virkelig stilig grafisk roman som i tillegg var sår og fascinerende og veldig verdt å lese. Terningkast 5!

– About a boy av Nick Hornby

Herlig skrevet, smart og underholdende og på mange måter ganske klok i tillegg og jeg skal virkelig få lest mer av Nick Hornby for det er gøy med sånne bøker som fenger skikkelig, underholder i vei, men også har en dyphet ved seg som gjør at det kanskje blir lett, men definitivt ikke overfladisk. Terningkast 5!

– The Graveyard Book av Neil Gaiman

Fin, spennende og elegant, dessuten er hovedpersonen veldig lett å like. Terningkast 5!

– Vekten av snøkrystaller av Thorvald Steen

Jeg kunne kommentert på hvordan jeg ikke føler karakterene var særlig velutviklede og det er en bok med en del små frustrasjonselementer. Likevel tilgir jeg denne boka det meste rett og slett fordi den var veldig fint skrevet, jeg liker Thorvald Steens beskrivelser, og jeg likte overraskende godt å lese en bok der skihopping er et sentralt element. Dessuten er dette en enormt fengende bok på snaut 200 sider som kan leses ut på bare noen timer uten problemer, dette er en bok ment til å slukes. Terningkast 5!

FILMER

– Den magiske lekebutikken

Fint fortalt og ganske så fortryllende film med mye sjarm. Terningkast 5!

– Tur & Retur

Familiefilm med en ny vri på “personer som likner på hverandre og bytter plass”-konseptet som er lett å like og helt grei underholdning. Terningkast 5!

– I blanke messingen

Britisk underholdningsfilm som jeg har sett deler av før, men først nå har sett ordentlig, Den har mye sjarm og alt det der, men det føltes likevel som om noe manglet og jeg føler at historien kunne ha vært fortalt bedre. Likevel absolutt verdt å se. Terningkast 4!
***

Så det ble altså tre filmer og åtte bøker, men det er jeg godt fornøyd med i grunnen. Og nå skal jeg spise frokost og dusje og sånt og så er planen å blogge igjen (uansett om noen gidder å lese eller kommentere eller ei) på torsdag så da bables vi!