Ønskeliste Jul 2012 =D

På den negative siden så er bloggen min tydeligvis i en av de periodene da alt for få kommenterer (også jeg som skriver om så awesome ting, som filmer og Nanowrimo og bøker og alt mulig kult, maken). På den positive siden er det omtrent den eneste negative siden for livet mitt er topp. Jeg klager litt over vinter og snø i ny og ne og jeg er ikke spesielt fan av hvordan det føles som om mye mer penger går ut fra kontoen for tiden enn går inn, men det er liksom bare småting og alt ordner seg og på lørdag er det desember! Og da har jeg fortsatt plan om å være gal og drive med skikkelig mye rart på samme tid og late som om jeg har tid til alt. Og jeg har riktignok vært fryktelig håpløs når det gjelder å prioritere Nanowrimo denne uka, men det er jo bare onsdag og greia er jo at jeg når jo målene mine. For eksempel forrige helg, da hadde jeg 52 500 ord da jeg la meg på fredag kveld og så var målet mitt å ha 60 000 innen jeg la meg søndag kveld og så klarte jeg det. Så selv om jeg prokrastinerer og kaster bort bekymrende mye tid på Youtube så klarer jeg målene mine likevel. Jeg føler meg flink!

***

Anyway, “The Hobbit” er en innmari fin bok, jeg har litt lyst til å skrive slike bøker selv, ikke nødvendigvis ting som er Fantasy i like stor grad, men bøker som har sympatiske karakterer, eventyr og og dikt og sanger som krydrer historien. Og en del av meg føler at det virker ganske unødvendig at de skal dele “The Hobbit”-filmen i tre deler for tre deler føles veldig mye for en bok som ikke har 400 sider en gang. En annen del av meg har derimot veldig tro på filmene og jeg skal definitivt se første “The Hobbit”-filmen den helgen den har premiere. Dessuten liker jeg Bilbo kjempegodt 🙂

Og nå tenkte jeg først å poste dette:

 

Dette er awesome! En dame som heter Christina Bianco som er kjempegod til å etterlikne folk og som her synger sangen “Firework” som alt fra Christina Aguilera til Kristin Chenoweth, popartister og musikalartister i en salig og fornøyelig blanding. Og det er innmari kult for hun synger så bra og det høres ut som dem det skal høres ut som og at henger så godt sammen og ja. Fenomenal underholdning 🙂

Men nå skal jeg endeligvis poste ønskelisten for jul 2012 siden det nok er kjekt å vite. Og så skal jeg blogge i neste omgang enten fredag eller lørdag og så bables vi! 

 

Ønskeliste Jul 2012

 

– Penger (Penger er kongen av episkhet)

– Gavekort på bokhandel (Tanum, Ark, Norli og Outland er eksempler på riktig fenomenale bokhandler)

– Gavekort på Platekompaniet, Game Stop eller H&M

– Tegne- og skrivesaker

– Notatbøker

– Bokmerker og Post-it lapper

– Godteri (salt godteri, sjokoladeboller, sure ting, sjokolade, liker veldig mye rart, jeg)

– Sprettballer og såpebobler

– Lommebok

 

Billetter (elsker å dra på teater)

 

– Oliver på Oslo Nye Teater (Yay, fine musikalen, jeg vil se den)

– My Fair Lady på Folketeateret (samme her)

– Fossegrimen på Det Norske Teater (musikal med kule skuespillere og Frikar som bonusmateriale)

– Holiday on Ice: Speed på Telenor Arena (høres fryktelig stilig ut)

– Cirque Du Soleil på Oslo Spektrum (aldeles for dyrt, men det hadde vært skikkelig episk)

 

Bøker (ønsker meg gavekort på bokhandler mer enn jeg ønsker meg bøker siden bøker er noe jeg liker å shoppe selv, men det er bøker som er svært relevante å ha med på en ønskeliste likevel)

 

– The man who rained av Ali Shaw (er å finne på Amazon.com og Amazon.co.uk)

– This is life av Dan Rhodes (finnes også på Amazon)

– Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant av Jonas Jonasson 

 

Film 

 

– Modig (Pixars animasjonsfilm, kommer på dvd femte desember, er fenomenal)

– Dark Knight Rises (awesomehet!)

– Into the Woods (aner ikke hvordan man skal få tak i denne filmen med riktig regionskode, men ønsker meg den lell)

 

Tv-spill

 

– Epic Mickey 2: The Power of Two (til Nintendo Wii)

– Pokemon Black Version 2 (til Nintendo DS)

– Super Mario Sunshine (Game Cube-spill, finnes på Sortiment.no)

– Legend of Zelda: The Windwaker (Game Cube-spill, finnes på Sortiment.no)

 

Annet

 

– Nintendo 3DS (Har veldig lyst på og her er det også relevant å nevne at jeg ønsker meg spillene Professor Layton & the Miracle Mask, Paper Mario: Sticker Star og Super Mario 3D Land som er spill til 

Nintendo 3DS)

– Gavekort på teatre i Oslo (hvis det er utenbys er det av lite nytteverdi)

– Kinogavekort og fribilletter og liknende

– Tur til Gøteborg eller København eller noe annet awesome

 

Hvis klær så er yndlingsfargen rødt og jeg er også glad i lyseblå og grønt. Liker skjørt, har alltid bruk for strømpebukser i farger som beige og andre lyse farger, liker gensere, luene de selger på Accesories og hårting som hårstrikker og pannebånd. Angående skjørt er svart, brunt og mørkegrønt best siden det passer best sammen med røde gensere.

***

 

De urørlige

God jul! I følge det karolinske reglement er definisjonen av jul Coca Cola-reklamen (litt på samme måte som det er sommer første gangen jeg hører “Jenter som kommer og jenter som går” på radioen) og den så jeg på kino i går. Og det var til og med den riktige versjonen, den med sangen og Cola-bilen og alt og tilfeldigvis hadde jeg nettopp åpnet en flaske med nettopp Coca Cola da reklamen satte i gang. Yay! Det fine er at jeg har evnen til å holde på julestemningen frem til jul og til og med frem til 13. januar (tyvende dag jul) selv om den setter i gang i begynnelsen av november fordi det er da bokhandelen blir julifisert og jeg nå har drukket julebrus siden midten av oktober, spist pepperkaker og drukket cola fra flasker med julenisse på og lyttet til julemusikk. Og nå gleder jeg meg skikkelig til desember selv om jeg antakelig kommer til å bli sprø og har tenkt å overvurdere hvor mye tid man har skikkelig.

Altså i desember skal jeg a) skrive ferdig Nanowrimo (jeg har 56 000 ord nå og målet er og blir 78 000 ord, men forhåpentligvis vil jeg få skrevet en del i dag og i neste uke som vil føre til at det er under 10 000 ord igjen å skrive i desember), b) skrive Julekalenderhistorie (jeg vurderte å la det være i år, men nå har jeg begynt å planlegge og der er ambisjonene mine såpass lave at jeg bare har mål om å skrive 500 ord per dag eller noe sånt så det skal gå bra), c) være med på maaaassevis av julekalenderkonkurranser på internett hver eneste dag, d) lage Lego-julekalender der jeg må lage en ting i Lego hver dag, e) lese masse bøker (november har vært en ganske mislykket måned lesemessig sett, men i desember vøtt, da skal jeg ta helt av, godt hjulpet av åtte bøker jeg lånte på biblioteket i går og bøker jeg snart får i pakke fra Amazon og sånt) og f) se film og teater og finne på masse annet. I tillegg har man jo jobb og behovet for å sove og slikt.

Ja, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal finne tid til alt og jeg er litt vel ambisiøs for tiden, men på samme tid elsker jeg at jeg har så mye energi og overskudd. Det er veldig fint 🙂 Og jeg lånte bøker som ser veldig herlige ut på biblioteket i går og filmer og en musikalcd og akkurat nå hadde jeg litt ostepop igjen og det koser jeg meg med og livet er så gøy. Dessuten er jeg ferdig med julegaver allerede og har begynt å skrive ønskeliste og den skal jeg poste her på onsdag. Nå derimot skal jeg bable om en film.

 

Denne filmen så jeg i går og den er elsk og nå skal jeg bruke resten av innlegget på en anmeldelse av den og så skal jeg blogge i neste omgang på onsdag. Vi bables!

 

De Urørlige

 

Jeg har en slags kjærlighet overfor franske filmer. Utenom én film som jeg ikke gadd å se ferdig og som jeg ikke husker navnet på og som jeg så for en del år tilbake har jeg blitt betatt av alle franske filmer jeg har sett og gitt dem minst terningkast 5. Og jeg vet ikke helt hva det er for jeg kan ikke fransk og er ikke særlig frankofil generelt sett, men likevel. Franske filmer er elsk!

Og så dukket det opp trailer for «De Urørlige» og den var awesome og jeg ble helt sånn «omg, denne filmen MÅ jeg se» og som tenkt så gjort og nå har jeg sett den og den er herlig.

Noen filmer er sånn at de ikke forandrer verden på noe som helst vis, men så er de så himla herlige og sympatiske at man blir kjempeglad av dem og «De Urørlige» er en sånn film. Det handler om Philippe som er lam fra halsen og ned (noe som virker utrolig upraktisk og antakelig er noe jeg hadde mistet sansen for etter ti minutter) og så trenger han en personlig assistent til å hjelpe ham og da søker en masse folk. Og så søker halvkriminelle Driss som egentlig ikke har lyst på jobben en gang og bare søker for å få trygdepenger og Philippe liker ham og voíla er det skapt et nytt radarpar.

Denne filmen er sååå fin! Jeg elsker forholdet mellom Philippe og Driss og jeg digger Driss for han er så upolert og brutalt ærlig og mens brutal ærlighet kan irritere meg i mitt eget liv syns jeg det er fenomenalt i filmer og bøker. Og jeg liker hvordan Philippe har sansen for Driss rett og slett fordi han ikke er medfølende, men behandler ham som en hvilken som helst for det tror jeg nok de fleste som er handikappede på en eller annen måte ønsker. Bare fordi man sitter i rullestol eller andre ting så er man fortsatt et menneske med lyster og behov som alle andre og det skjønner Driss og derfor blir han og Philippe perlevenner. Og jeg liker hvordan dette er en rørende film basert på en sann historie og likevel ikke går i noen av fellene slike filmer har det med å gå i med å bli for melodramatiske. Her får man absolutt sympati med Philippes situasjon og det er rørende, men på en ekte måte og det elsker jeg. Og jeg liker at det er herlig humor og masse humor og at salen lo seg skakke i ny og ne (særlig under scenen der Driss barberer frem en masse kreative bartestiler på Philippe). Dessuten er skuespillet fantastisk og særlig Omar Sy som spiller Driss er fenomenal, men alle er supre og det er en sånn gjennomgående god stemning, man føler virkelig at alle som har laget denne filmen har kost seg skikkelig.

Så ja, dette er ikke den beste filmen jeg har sett i år eller noe sånt, men det er en film som er helt herlig, dessuten føler jeg meg skikkelig kultivert som ser en fransk film på kino. Det er morsomt, godt fortalt, skjønt og nydelig. Og det er flott fotografert og filmet og alt det der og har super musikk og ja. Ååå <3

Terningkast 5!

Hurra for meg! NANOWRIMOJUBEL YAY!!! =D

Egentlig blogger jeg hver tredje dag, men nå tok det litt lenger tid. Dette har mange grunner, litt en ide om at om jeg ventet så ville kanskje innlegget med utdrag fra Nanowrimo om Maxini få mer oppmerksomhet, men aller mest en ide om å vente til noe helt spesielt og magisk skjedde som det virkelig var verdt å blogge om og dette magiske har skjedd nå! For det første har jeg kjøpt kinobilletter til å se “De Urørlige” på lørdag klokka 17:30 fordi den sannsynligvis er veldig awesome og det vil være bare en av flere ting som vil gjøre lørdag episk. Lørdag vil også være episk fordi jeg skal på biblioteket og låne maaaasse bøker (og “Into the woods”-dvden for n-te gang hvis den er inne) og fordi lørdager generelt er supre dager. 

For det andre bestilte jeg nettopp tre bøker og en film på Amazon som premie til meg selv siden jeg har klart noe awesome, noe som er like awesome som dette:

 

“Take me or leave me” er sangen jeg lytter til når jeg er veldig fornøyd med meg selv eller bare vil oppmuntres eller få energi. Jeg elsker denne sangen og den passer fint å spille når man kan skryte av fine ting. Og med fine ting sikter jeg altså til det magiske, vidunderlige, EPISKE faktum at jeg nå har 50 000 ord!

JEG HAR VUNNET NANOWRIMO! Og greit nok så klarte jeg det tidligere i fjor, men å nå 50 000 ord på 22 dager er bra uansett og særlig tatt i betraktning hvor mye tid jeg har brukt på alt mulig som ikke er Nanowrimo denne måneden. Og historien min er ikke ferdig, i følge planen (som jeg har tenkt å holde meg til) så er det 28 000 ord igjen, men jeg har tenkt å ikke stresse, men skrive i desember også og så er det nye målet mitt å være ferdig senest 9. desember 😉 Yay! Og så kan det hende jeg dropper å skrive julekalenderhistorie, men jeg skal fortsatt ha egen Lego-julekalender jeg lager til meg selv og jeg skal være med på supermange julekalenderkonkurranser på internett hver dag i desember. Å, jeg gleder meg til desember, jeg er i julemodus deluxe!

Og jeg har tilfeldigvis over 50 000 ord!!! Hurra! =D 

<3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 

Maxini og andre dingsebomser :)

Jeg skulle liksom skrive 2500 ord og se en film og sjekke internett og spise snacks i går kveld og i stedet ble det 500 ord, litt internett og at jeg sovna på sofaen. Og problemet er at jeg føler meg stresset for målet mitt er egentlig og skrive ferdig Nanowrimo-historien min i november og jeg har 38 000 ord nå og siden målet mitt for i år er 78 000 ord er jeg følgelig under halvveis og måneden er over halvveis og dette gjør meg gal. Og greia er at jeg kan jo stresse ned litt og skrive i desember også, dessuten er jeg under 12 000 ord unna 50 000 som er nummeret der jeg teknisk sett har vunnet så jeg burde egentlig ikke få panikk, men så har jeg også mål om å skrive julekalenderhistorie til glede for den ene personen som gidder å lese det og ha egen Lego-julekalender jeg lager for meg selv i desember og så er det tydeligvis ikke tid til alt. For jeg har valgt helt feil år for digre 78 000-ord ambisjoner når sant skal sies. I fjor var jeg arbeidsløs og hadde bare jobbsøknader å drive med og da er det ikke det spor rart at å skrive over 70 000 ord på Nanowrimo i november gikk som en lek. I år derimot har jeg det superfantastisk med praksis på bokhandel og det skjer generelt sett mye mer utenom jobb også og resultatet er at jeg har hatt en del dager da jeg ikke har fått skrevet særlig mye i det hele tatt. Dessuten har jeg leid tre filmer og de trenger jeg å få sett og ja og man trenger visst dumme ting som søvn også. 

Unnskyld, jeg tenker for mye. Det som er fint er at jeg leser fine bøker for tiden. Jeg leser riktignok alt for sakte for tiden fordi det å finne tid til å lese også er en liten utfordring siden livet mitt er så fullstappet av alt mulig annet, men jeg holder jo på med bok nummer fire for november og mens bøker er viktig er det også mange andre ting i livet som er viktig og ingen forventer at man skal få tid til alt. JEG er den eneste som forventer at jeg skal få tid til alt når sant skal sies og jeg tror egentlig det mest fornuftige jeg kan finne på er å overse meg selv litt på det punktet og slappe av mer. Og jeg har det kjempefint med jobb og på mandag har jeg tenkt meg på quiz-kveld på Humanismens Hus og jeg har til og med tenkt å få kjøpt alt av julegaver til uka. Yay!

 

Ellers er denne sangen fra “Matilda”-musikalen fortsatt awesome og jeg har blitt superfan av Maxini (som er en av karakterene jeg skriver om) og tenkte å avslutte dette innlegget med å poste et utdrag fra noen av de digresserende delene der jeg skriver ting om Maxini som egentlig ikke har noe med plottet å gjøre i det hele tatt. God fornøyelse og så blogger jeg nok igjen på tirsdag:

 

 

Samtidig som Samuel og elleve andre individer fra Superlandia forberedte seg til inspirasjonsutflukt var superhelten Maxini i fritt svev. Maxini var en av de heldige utvalgte som hadde evnen til å fly, noe som hadde gjort ham veldig populær gjennom hele skolegangen. Det man ellers trenger å vite om Maxini er at han hadde naturlig blått hår som fikk ham til å se ut som en fyr fra japanske tegneserier, at han likte å redde jomfruer i nød (selv om han i grunnen ikke hadde det med å finne ut om de virkelig var jomfruer eller ikke, det fikk de ha for seg selv) og at han i grunnen er en totalt uviktig del av denne historien. Men uansett viktighet eller ei var i alle fall fakta at Maxini lette vilt etter noen å redde for snart skulle han hjem for å spise middag og middager hadde det alltid med å smake litt ekstra godt om man hadde reddet noen samme dag. Dessverre hadde dette vært en ganske ufruktbar dag om man ville begå redningsdåder, det var liksom ikke så mange som hadde problemer og da var det lite å finne på. Men Maxini lette videre med friskt mot og plutselig lysnet det. Der så han et hus i brann og på taket sto en dame med lang hvit kjole og ropte «hjelp, hjelp» så høyt hun bare kunne.

«Jeg kommer,» ropte Maxini og hørte Superman-musikken inni hodet sitt mens han fløy mot den stakkars damen som viftet i vei med armene (noe som fikk det til å se litt ut som om hun prøvde å jage vekk noen fryktelig svære fluer eller noe sånt). Han grep tak i henne, røsket henne med seg og fløy mot solnedgangen mens hun jublet. Så landet han rundt tjue meter unna huset og følte seg såpass inspirert av sin storslagne redningsdåd at han kysset henne. Til sin store overraskelse svarte hun på dette med å fike til ham.

«Hvorfor gjorde du det, jeg reddet deg jo?» spurte Maxini såret.

«Jeg er veldig glad for å bli reddet altså, men jeg har kjæreste. At han tilfeldigvis ikke er til stede for å hjelpe meg på grunn av jobb betyr ikke at du bare kan gjøre hva du vil, redningsdåd eller ei,» sa damen iltert og Maxini sukket. Dette var ikke sånn det skulle gå, damer i nød pleide å like kyssing, de pleide til og med oftest å være såpass takknemlige at de gjerne hadde en to uker lang affære for han og de gikk videre i livene sine.

«Ja, ja,» sa Maxini nedstemt og kvinnen sukket.

«Jeg mente ikke å såre deg, det var bare det at jeg bare ville bli reddet, ikke noe mer,» sa hun.

«Jo da, jeg ser den. Beklager kysset,» sa Maxini.

«Alt i orden og takk for at du reddet meg. Dette hadde vært en litt upraktisk dag å dø på,» sa kvinnen. Så gikk hun mot en nærliggende telefonkiosk for å ringe kjæresten sin og forklare situasjonen (jo, huset vårt brenner visst, men ta det med ro, det går bra, vi har jo forsikring og fotoalbumene har vi jo hjemme hos moren din) mens Maxini fløy hjemover, klar for å spise middag.

***

Den blåhårede superhelten Maxini hadde brukt de siste dagene på å tenke på damen han hadde reddet som ikke hadde ønsket å bli kysset. Han prøvde å minne seg selv på at det ikke var så farlig og at alt som tross alt hadde skjedd var at han reddet noen og at de ikke var interessert i leppemøter etterpå, noe som jo ikke burde ha så mye å si. Likevel følte han seg fortsatt såret og skuffet og det hele hadde gitt ham en viss bekymring for hva var det han reddet folk for. Var det belønningen (takknemligheten, et kyss, en hundrelapp for innsatsen av de få som syns han fortjente penger for heltegjerninger) som drev ham? Eller var det rett og slett et edelt ønske om å hjelpe eller bare heltedåder for å ha noe å gjøre? Maxini visste at i begynnelsen så hadde alt handlet om nobelhet, men nå hadde han drevet på som helt i fire år og det var ikke like engasjerende lenger. I stedet var det irriterende for det krevde tid og satte en i fare selv og dessuten var det fryktelig mye dødtid der man bare fløy rundt og lette etter noen å redde uten særlig mye hell. Da kjedet man seg rett og slett og Maxini følte egentlig at han var alt for kul og fenomenal til å måtte drive med unødvendige sysler som å kjede seg. Og man kunne ikke begynne å ta med seg bøker eller blader mens man dro på sin tilfeldige tur gjennom Superstad og omegn for å lete etter noen å redde for da risikerte man å bli så opphengt i boka eller bladet at man ikke fikk det med seg når det først dukket opp en jomfru i nød som man kunne redde med liv og lyst. Dessuten funket det ikke å fly og lese samtidig. Maxini hadde forsøkt og det hadde endt opp med en hjernerystelse som på effektivt vis hadde tryllet vekk alt av behov for å forsøke det igjen. Hjernerystelser var generelt sett ikke noe å anbefale hadde Maxini den gang konkludert med og takket skjebnen for at han hadde vært en ganske heldig helt rent helsemessig sett. Utenom hjernerystelsen hadde den eneste yrkesskaden hans så langt vært litt vondt i ryggen siden det var tungt å løfte kvinner bort fra brennende tak eller fra togskinner om noen skurker hadde hatt noen fremragende ideer om at personer gjerne kunne bli overkjørt av tog, det var til og med det foretrukne i mange sammenhenger og sparte dem for mye mas, dessuten fikk de mindre blod på hendene av sånt, blod er irriterende å vaske bort. Maxini begynte uansett å innse at i det siste så hadde takknemligheten og kyssene og alt man kunne få igjen for slitet drevet ham mer enn ren og skjær nobelhet og når fakta var at han egentlig ikke følte at han fikk så mye igjen for innsatsen lenger så følte han seg litt usikker. Var det egentlig noe poeng i at han drev med å redde jomfruer i nød eller skulle han kanskje se etter annet å sysle med?

Maxini hadde i en uke prøvd å skifte fokuset fra kvinner til menn og reddet dem i stedet. Og mange av dem hadde vært riktig utakknemlig og fått ham til å love at han ikke fortalte om dette til noen for det var liksom ikke meningen at de skulle måtte reddes. De var menn, de skulle kunne redde seg selv, det var hele poenget. Men noen få menn hadde vært veldig takknemlige og noen få av de riktig takknemlige hadde lagt an på Maxini og foreslått at han kom for å redde dem igjen kommende lørdag, noe Maxini alltid hadde sagt nei til siden han likte kvinner, ikke menn. De sistnevnte tilfellene hadde skremt Maxini fra å redde menn i det hele tatt og nå holdt han seg kun til kvinner. Men nå var han lei av utakknemligheten som han syntes også kvinnene han reddet hadde særdeles ofte og noen få var jo mer takknemlige, men de var snarere unntaket enn regelen. Og Maxini tenkte at det beste i grunnen kanskje var å gi seg eller i alle fall ta en pause.

Han kunne prøve seg som skurk en periode, gi blaffen i at det ville ødelegge ryktet hans og være riktig skurkete og skape nøden fremfor å redde folk fra den. Han var riktignok veldig lite fristet av å skape problemer for folk, men skurker vendte seg vel til den delen regnet han med. Var man skurk nok ganger ville sikkert samvittigheten etter hvert innse at den ble oversett og dra på ferie til fjerne strøk i stedet og så kunne man være ond uten sjelekvaler og le ondt så mye man ville etterpå. Det å le ondt var generelt sett det som fristet mest med å være skurk for god latter var bare latter. For det var liksom ingen måte å le ekstra snilt heller, eventuelt kunne man prøve å le en kokett Disney-prinsesse latter og det føltes veldig feil om man var mann. Det føltes unaturlig rett og slett. Maxini sukket. Han så ikke seg selv som noen skurk og var lei av å være helt og lurte på hva som sto igjen. Til slutt konkluderte han med at det han trengte rett og slett var en ferie og følte seg tilfreds med det. Så kunne han bekymre seg for fremtiden senere.

 

(Nevnte jeg at jeg elsker Maxini? Jeg gjør det, han er supergøy å skrive om, jeg tok til og med og forandret litt på planen for Nanowrimo bare for å kunne skrive enda litt til om ham. Etter Nanowrimo skal jeg skrive en eller annen lengre historie som skal handle mest om ham tror jeg, han er såpass fenomenal! Yay!)

Lyse utsikter :)

For det første: JEG GLEDER MEG VELDIG TIL DENNE!!! 18. januar skal den visstnok komme på kino i Norge og det vil føles som julaften og bursdag samtidig for er det én film som SKAL sees på premieren så er det denne 🙂

For det andre: jeg skrev 3300 ord i går, tirsdag var altså en kongefenomenal skrivedag. Jeg er litt usikker på hvordan i dag vil bli rent skrivemessig siden jeg egentlig pleier å stå opp halv syv og ha over to timer før jeg må dra i retning jobb og i dag sovnet jeg igjen etter at vekkerklokka hadde ringt og sto ikke opp før nå nettopp og det er onsdag så etter jobb er det trening og en masse fornuftigheter som kan komme i veien for viktige ting som skriving, men det vil nok gå fint, Uansett har jeg over 34 000 ord nå og det er jo ganske ypperlig! 

Ellers har jeg leid film, jeg har jublet over resultatet på Stjernekamp siden min favoritt vant (Stjernekamp har jeg hatt veldig sansen for denne høsten, håper det kommer en ny sesong av det neste år) og jeg drikker veldig mye te for tiden og det er fint 🙂 Og så har jeg lest en virkelig nydelig bok og nå skal jeg bruke resten av dette innlegget på å anmelde den og så blogger jeg igjen enten fredag eller lørdag om alt går etter planen. Vi bables!

Om «Lyse utsikter» av Marie-Sabine Roger

 

Noen ganger leser man bøker og liker dem bedre og bedre og så har man sytti sider igjen og tenker «å, jeg elsker deg, bok, skulle ønske du varte evig», men så gjør de ikke det og plutselig blar du om siste side og føler deg litt deppa over akkurat det. Dette er en sånn bok. I 2010 var en av de aller vakreste bøkene jeg leste «Å telle duer» av samme forfatter fordi den var skrevet i en sånn jordnær, muntlig og uformell tone som jeg elsket samtidig som den også var klok og inspirerende. Kort oppsummert, den var vidunderlig. Og når jeg leser bøker som opprinnelig er skrevet på et av de mange språkene jeg ikke kan (i dette tilfellet fransk) på norsk så tar jeg meg alltid i å ønske at jeg kunne lese originalspråket for hvis en bok er awesome i oversatt versjon er den kanskje awesome ganger 3 på originalspråket. Uansett språk er i alle fall Marie-Sabine Roger en forfatter jeg har virkelig sansen for nå etter å ha lest to bøker av henne og virkelig elsket dem begge.

Men nå skal jeg ta for meg «Lyse utsikter». Dette er historien om Alex som er en omstreifende jente på 30 som ser yngre ut og som prøver å holde folk på avstand, noe som ikke funker like godt lenger når hun blir kjent med Roswell. Roswell (eller Gérard som han egentlig heter) er broren til Bertrand som Alex bor hos. Og Bertrand igjen er gift med Marléne som avskyr Roswell og behandler ham som om han skulle være et monster. Roswell er nemlig litt deformert og har en hjerneskade eller noe sånt som gjør at han er annerledes enn de fleste. Og så er litt av storyen altså at Alex som en av få begynner å bry seg om Roswell og ta ham med på turer og under en av disse turene blir hun kjent med Cédric og Abboren som pleier å sitte ved elva uten å finne på så mye rart og så dukker det opp nye vennskap og slikt. Jeg føler egentlig ikke for å oppsummere så mye for dette er i grunnen en bok man ikke trenger å vite så mye om på forhånd. Det som er sikkert er at den er nydelig.

Man føler for Roswell som blir grusomt behandlet av Marléne (en skikkelig bitch av en dame som man har lyst til å slå til gjennom hele boka) for han er så mye mer enn det folk gir ham kreditt for og har en barnslig entusiasme og er så herlig at man ender opp med å elske ham. Og Alex, som er en av bokas forteller, er en av de karakterene som gjemmer et stort hjerte under en maske av likegyldighet og som er så genuin og ekte at man vil henne bare vel. Man digger Abboren og Cédric (bokas andre forteller) og man engasjerer seg generelt hele veien skikkelig i karakterene og historien som fortelles. Aller mest elsker man dog hvordan ting fortelles for noen har en sånn skrivestil som ikke kan etterliknes, men er noe helt for seg selv og sånn er det med Marie-Sabine Roger. Hun har et muntlig og jordnært språk som sagt, men samtidig er det også fullt av fine og meget presise metaforer og en sårhet som ligger under overflaten og gjør at man føler det man leser og beveges av det.

Her er noen utdrag:

Det er vel menneskelig, får en tro, å ønske å bli oppført i rekordboka eller få en medalje festet på jakkeslaget, selv om det bare står «Kongen av Kødd» på den. Uansett så kunne jeg merke at han ble litt motløs av bemerkningene mine, og da ble jeg sur på meg selv. Det er altfor lett å stikke hull på ballongen til folk. Det skal ikke store greiene til for å få lufta til å gå ut av dem: bare en liten spydighet i forbifarta, og pst!

Det er litt det jeg ikke vil gjøre: dytte drømmene innerst i et kassaapparat og gi igjen vekslepenger på alle de falske forhåpningene mine.

Alle disse årene er bare en eneste stor, grå suppe, med to-tre persilledusker som stikker opp her og der. Det må endres. I mangel av en skjebne burde jeg i det minste skaffe meg en framtid.

Jeg tenkte at det var feigt å vitse med det, for det er sant at han ser ut som et monster. Men hva kunne jeg svare? Dessuten syns jeg han blir mindre og mindre stygg, når sant skal sies. Sjokket blir mindre når en venner seg til det. Vakre typer blir alminnelige etter hvert. Til slutt lurer du på hvorfor du syntes de var så fantastiske, så deilige, så til å dåne av. Og styggingene tjener på nærmere gjensyn. Men med de som er med Roswell, de som er virkelig skrekkelige, med dem er det mer komplisert, tror jeg. Du må glemme det de viser fram for å oppdage det de skjuler. Du må glemme det veldig fort. Roswell er et monster. Det er sant. Han er fullkomment stygg. Det er ingenting ved ham som ikke er ødelagt, misformet, frastøtende, latterlig. Ingenting bortsett fra hundeblikket, som er helt ubeskrivelig ømt. Bortsett fra den gjallende latteren, som er full av liv og humor. Men dette ingenting, det er nok til at ting begynner å dukke opp, følelser jeg ikke forstår, lysten til å strekke ut vingene hans litt, om det så må gjøres med makt. Lysten til å høre ham om kvelden. Til å ta ham med på tur langs kanalen. Samme om de to møkkafyrene, de to stakkars idiotene, kommer til å fortelle om det til kameratene sine på kroa i kveld. Samme om de legger på litt: «Fy faen, en sjimpanse, en skikkelig ape, vi bare sier det!» Vi kommer til å støte på andre som gir seg til å le når de ser Roswell. Det er de som er monstrene.

(Det siste utdraget overfor er stedet der jeg gikk fra å like denne boka til å elske den. Jeg syns det utdraget er utrolig sårt, fint og vakkert og det er så rett. De som ler av folk som er annerledes og monstrøse er de virkelige monstrene, det er så sant som det er skrevet.)

Det var bare noe som ikke stemte, som jeg ikke greide å sette fingeren på. Men jeg var jo bare så vidt i gang med å komme meg etter begynnelsen på ei seriøs fyllekule og en møkkakveld der jeg hadde sett dama-mi-som-ikke-er-dama-mi-lenger sitte og holde lanke med en pappfigur av Brad Pitt. Det var bare naturlig at ingenting så ut til å være i vater.

Hvor mange mennesker er det som tegner abonnement på ulykken, helt alene, som voksne mennesker, uten noen gang å si opp abonnementet?

Jeg har aldri vært på teater, bortsett fra en gang på ungdomsskolen. Det gjorde inntrykk å se folk trekke på seg en annen personlighet og leve et annet liv rett foran øynene på oss, at de greide å overbevise oss om at døra i bakgrunnen vendte ut mot gata og den til høyre mot hagen. Jeg syns faktisk det er sterkere enn film, for det finnes ingen spesialeffekter, ingen zooming eller panorering, ingen vibrerende bakgrunnsmusikk. Bare to-tre skuespillere på et gulv, foran malte kulisser. Menn eller kvinner, tre meter fra oss, som snakker med ord som ingen bruker. Sjeldne eller gammeldagse ord som ofte rimer på hverandre, men som noen ganger ikke rimer på noe som helst. Og som tross alt gir deg tårer i øynene. Teater er som det virkelige livet, det gis ikke flere opptak, en kan ikke si «Vi tar den en gang til!» Når teppet går opp er det bare å kaste seg ut i det. Modig.

Det er ikke det å jobbe som skremmer meg, det er det å skulle bruke fem dager i uka på å lengte etter at det skal bli lørdag. Og å være sur på søndag fordi det er mandag dagen etter. Akkurat som de fleste jeg kjenner og som jeg ikke er misunnelig på, uansett hva slags lønn de har. Jeg skulle så gjerne ha funnet det jeg har lyst til å gjøre. Fått det til. Vært stolt av det. Hvis ikke er jeg redd for at det å tjene til livets opphold først og fremst ville gitt meg følelsen av å miste det.

Jeg kunne i grunnen sitert veldig mye mer, men jeg har sitert mer enn nok allerede så jeg skal gi meg. Og jeg håper bare at dette er nok til at folk får lyst til å lese «Lyse utsikter» av Marie-Sabine Roger (og ellers lese «Å telle duer» og se filmversjonen av «Å telle duer» som heter «Møte med Margueritte» som også er vakkerhet) for det er virkelig vakre bøker som gir deg noe igjen for å lese dem.

Terningkast 6!

Om Reisen til Julestjernen anno 2012 :)

Mens det må innrømmes at jeg ikke har fått skrevet helt like mye de siste dagene som i begynnelsen av måneden (i går for eksempel skrev jeg “bare” 1300 ord fordi jeg hadde fullt program hele dagen med kino og kafé og spillkveld på Humanismens Hus) så ligger jeg ganske godt an likevel. Jeg har jo over 26 000 ord alt og jeg føler også at det er viktig at jeg drar på kafé eller kino eller andre ting, leier film, generelt sett fyller dagene med ting utenom Nanowrimo i tillegg til å skrive. Nanowrimo er viktig og supergøy, men det er ikke alt. Likevel. Jeg har over nitti sider og målet for historien er 78 000 ord, jeg har liksom en tredjedel av det nå, herre jemini, denne boka vil bli lang, den blir nok minst 200 sider. Milde melkespann altså! Den småtingen som bekymrer meg litt er dog det at mens jeg liker historien min så har jeg også noen bihistorier som ikke egentlig har noe med hovedplottet å gjøre og den ene av disse bihistoriene elsker jeg. Når jeg skriver om Minette og Samuel og Ravna koser jeg meg, men når jeg skriver på bihistorier om superhelten Maxini er jeg i himmelen. Det er supergøy! Men jeg har løsningen, etter Nanowrimo i desember skal jeg i år som i fjor skrive en julekalenderdings der jeg skriver en ny del hver dag og poster det i noter på Facebook for det var jo en storsuksess i fjor. Jeg hadde riktignok bare én leser, men det er jo mye mer enn 0 og da kan jeg skrive om Maxini for fullt. Yay!

Nok om skriveprosjekter for dette innlegget. Andre fascinerende ting er at jeg i går endeligvis kjøpte meg boka “The Hobbit” for jeg har jo lest Hobbiten, men bare som grafisk roman og det er ikke helt det samme og siden det kommer film om den med en første del som kommer ut i desember i år må jeg jo få lest boka først. Det teite var at jeg selvfølgelig glemte igjen denne boka på Humanismens Hus i går kveld, men jeg greide å spore opp nummeret til en av de som var der sånn at jeg kunne ringe og få dem til å legge boka i resepsjonen så nå vil jeg bare kunne dra og hente den der. Det er jo bra, da er den ikke virkelig mistet. Og jeg har begynt å planlegge julegaver og har veldig lyst til å dra på teater og det fine med særlig julegavene er jo at jeg alt vet hva veldig mange skal få og at man kan gi folk fine ting og likevel ikke bruke hundrevis av kroner. Jeg har virkelig tenkt å sette ordentlig i gang med innkjøp ganske snart for det vil være fint å få det unnagjort og jeg vil egentlig at desember bare skal bli kos og ikke noe stress. Dessuten har jeg allerede julestemning på grunn av pepperkaker og at det er julete på Ark Alna til den store gullmedaljen. Ja ja 🙂

Og nå skal jeg bruke resten av dette innlegget på å poste en anmeldelse av den nye “Reisen til Julestjernen” som jeg så på kino i går og så blogger jeg i neste omgang på onsdag tenker jeg:

 

Om den nye Reisen til Julestjernen

 

Da jeg var liten var «Reisen til Julestjernen» en film jeg var veldig glad i og jeg syns fortsatt at den er kos. Og jeg kan se at den ikke er perfekt og at jeg liker den mest av nostalgiske grunner og fordi det er så himla fint når Sonja synger sangen sin til Julestjernen, men likevel. Det er en skjønn julefilm og den har en fin historie. Og nå var det altså dukket opp en nyinnspilling av «Reisen til Julestjernen» basert mer på den originale historien og siden jeg generelt sett er ganske glad i eventyrlige julefilmer der man vet hvordan alt går etter fem minutter troppet jeg opp på kino i håp om å underholdes. Men nyinnspillingen av «Reisen til Julestjernen» skuffet meg litt.

Greia er at når man sitter på slutten av en film og føler at man er på nippet til å begynne å gråte så vil man helst at det skal skyldes filmen fordi den var så vakker eller så rørende eller noe sånt. Men her skyldtes det musikken og det er ikke helt det samme. For ja, denne filmen har virkelig fin musikk og stemning og alt det der, men slike elementer ligger på utsiden av en film føler jeg. Det er viktige ting, på samme måte som et fint cover er viktig på en bok og illustrasjoner er supert i ny og ne, men jeg føler at det skal være en bonus. Og det er derfor jeg elsker det meste av Pixar-filmer eller animerte Disney-filmer, de har herlig musikk og er flott animert og alt der, men alt det ligger på toppen av en god historie med interessante karakterer og et fint budskap. Med den nye «Reisen til Julestjernen» er alt som skal være en bonus vidunderlig, men hvis man leter dypere rakner ting dessverre litt i sømmene. Dessuten er spesialeffektene lite å rope hurra for.

Dette er likevel en fin film, over gjennomsnittet grei underholdning og absolutt verdt å se. Historien byr ikke på noen store overraskelser, men det er noen nye skikkelser som dukker opp, deriblant en heks i Agnes Kittelsens skikkelse som er en av de mest gjennomførte karakterene i denne filmen. Jeg liker ellers tolkningen av Sonja for greit nok, så er ikke Vilde Zeiner et stort skuespillertalent enda, men hun er naturlig og sympatisk og har definitivt potensiale. Jeg liker at det virker som om alle skuespillerne gir seg veldig hen til rollene sine og det største problemet ligger sånn sett mest i at de ikke har så mye å spille på for her kunne ting vært utviklet mye mer. Nå blir karakterene først og fremst bare figurer fremfor karakterer som gir deg mer og det er synd. Det fine er at Julenissen, hvis skuespiller er glemt i skrivende stund, er super! Jeg liker alltid Julenissen i filmer, kanskje fordi jeg liker tanken på Julenissen og en del av meg vil at han skal finnes. Han og feer og tryllestøv som kan gi evnen til å fly i kombinasjon med et hopp fra senga si og glade tanker.

Jeg syns ting er fint fortalt og at det er skikkelig eventyrlig stemning og jeg kunne virkelig ha elsket denne filmen tror jeg om man bare hadde fått mer. Og her er problemets kjerne, mens jeg syns de fleste filmer er litt vel lange med sånn to timer eller mer så syns jeg også filmer bør vare minst halvannen time. Det perfekte etter min mening er i grunnen om en film varer en time og førtifem minutter, det er akkurat nok føler jeg. Den nye innspillingen av «Reisen til Julestjernen» varer knapt en time og femten minutter. Det er for lite. Drit i at det er for barn, drit i om barn mangler tålmodighet og at det kribler i dem når de må sitte stille lenge i mange tilfeller. Her er det kjente skuespillere, et klassisk julete eventyr, stemning, musikk og omgivelser som inspirerer og får en til å tenke på «Tre nøtter til Askepott», med alle de ingrediensene skulle filmen vart en halvtime til minst, utviklet karakterene og skapt mer spenning og med spenning mener jeg ikke action, action, action og fullt stress som mange nyere filmer ment for barn og unge tror at alle ønsker seg. Men spenning i form av mer dynamikk, mer utfordringer for hovedpersonen, generelt mer som gjør at man virkelig sitter og jubler når alt til slutt endeligvis når den happy endingen fordi det har vært en kamp, men nå er den over.

Så terningkast 4 fordi musikk, stemning og fotografi er verdt en femmer, mens omtrent alt det andre fortjener en treer og da ligger liksom terningkast 4 i mellom alt og balanserer det. 

Ting og tang og andre ting :)

Heisann! Siden sist jeg blogget har det ikke skjedd så mye spennende. Jeg har kjøpt billett til å se “Reisen til Julestjernen” på lørdag (tenkte å anmelde den på søndag), jeg har julebrus og noen godteting som jeg koser meg med nå og jeg har over 75 sider på Nanowrimo. Når det gjelder sistnevnte så føler jeg at ting går veldig bra i år og i år så jeg på som den store testen hva Nanowrimo angår siden jeg i år har så mye annet jeg driver med utenom Nanowrimo som syv timer jobb hver hverdag, trening to ganger i uka og ymse andre ting jeg finner på som kafébesøk og kino og så videre og så videre. Det viser seg at med alt annet jeg finner på i tillegg så klarer jeg likevel å få skrevet ca 3000 ord hver dag. Det er jo temmelig awesome! 

Ellers så er jeg veldig happy for jeg har praksis i en bokhandel, jeg kan faktisk være omgitt av bøker, notatbøker og tegnesaker hver eneste dag, det er helt vidunderlig å tenke på <3 Og jeg er også veldig glad for at jeg startet med kule ting som praksis i bokhandel nå og ikke tidligere for hadde jeg begynt å jobbe i en bokhandel for bare et år siden hadde jeg forventet noe perfekt og og hatt alt for høye forventninger. Nå derimot kom jeg jo rett fra praksisen på Fretex-butikken der jeg også likte meg veldig godt og var mer derfor mer ambivalent (å, jeg elsker det ordet) på forhånd og det har vært praktisk. For bokhandel er jobb som alt annet og av og til er det lite å gjøre og da er det litt kjedelig, mens det andre ganger er hektisk. Men jeg liker det veldig godt for det er fin stemning der, det er koselig, jeg er omgitt av ting jeg elsker hele tiden og ukene flyr av gårde. Og det fine er at dette krever mer av meg enn oppgavene jeg hadde på Fretex. Det er ikke vanskeligere nødvendigvis, men jeg føler at jeg får mer ansvar og at jeg i større grad kan dra hjem fra jobb og føle at jeg har brukt dagen til noe reelt og det er en veldig fin følelse. Og uten at det har så mye å si så er det jo en hel del fordeler med å jobbe på bokhandelen i form av kortere arbeidsdager, kortere vei til jobb eller til kaféen på Hasle, kafé i nærheten der kakao er skikkelig billig og slike ting. Dessuten er det superpraktisk om morgenen for jeg står liksom opp halv syv og har over to timer til skriving og internett før jeg drar hjemmefra ti over ni og så er jeg likevel på jobb et kvarter før butikken åpner. Jeg føler at jeg virkelig får en hel masse ut av dagene for tiden og det elsker jeg. Så ting er fint jobbmessig sett også 🙂

Og jeg leser på en utrolig fin bok for øyeblikket som definitivt må anmeldes når den er lest ut og hvis jeg skal kommentere på noe som helst så er det kanskje at jeg er fundamentalt uenig med værgudene. Jeg vil ikke at det skal være så vinterlig allerede. Ok, så er jeg i utgangspunktet ikke noe veldig vintermenneske, men det er helt greit med snø i desember for da er det så koselig og julete. Problemet med vinter er mest at den føles så himla lang. Snøen begynner gjerne å dukke opp alt i november og så blir man liksom ikke kvitt den før i april og jeg vet vi bor i Norge og alt det der men likevel. Dessuten ELSKER jeg høsten med fargerike trær og det at det begynner å bli kaldere, men ikke er superkaldt, heller kaldt på en litt deilig og frisk måte der man puster inn høstlufta og kjenner at man lever og blir derfor alltid litt deppa når den første snøen kommer rett og slett fordi det medfører at løvene faller ned i stedet for å bli værende på trærne og så blir trærne bare og jeg liker trær best med løv på. Og så er vinteren egentlig helt perfekt for meg siden jeg er innemenneske uansett årstid og elsker varme drikker og å kose meg og om vinteren kan man på en måte gjøre det med mye bedre samvittighet enn resten av året, men jeg glemmer magien med snøen i lyset fra lyktestolpene og husker glatthet og kulde og slaps og det er dumt av meg. Så det mest perfekte hadde i grunnen vært en kombinasjon av høst og vinter der det var snø og ordentlig snø, ikke glatt og slapsete sørpe som gjør skoene gjennombløte, men kram, skikkelig snø som man kunne lage snømenn av, men så lot bladene bare være å falle ned fra trærne og var i stedet røde og oransje og tilstedeværende hele vinteren i gjennom siden fargerike løv er det beste med høsten og så kunne gradene vært rundt seks, syv plussgrader og følgelig nok til at skjerf og lue og strømpebukse blir nødvendig, men ikke så kaldt at man virkelig fryser. Og så kunne det ikke regnet noe i det hele tatt mellom fra november til februar for regn om vinteren føles mer feil enn snø og regn er bedre om våren uansett for da fører det hen mot blomsterspill. Jeg kan se det helt for meg hvordan ting kunne vært.

Egentlig har jeg veldig lite mer å bable om nå for jeg kunne skrevet et langt innlegg om Stjernekamp eller Nanowrimo-playlister eller noe annet fascinerende, men egentlig føles det litt teit å skrive på lange ting som ikke er Nanowrimo så derfor skal jeg gi meg nå. Men neste innlegg dukker altså opp på søndag sannsynligvis og i mellomtiden kan dere jo kose dere med dette: 

 

I alle filmer der handlingen tar plass på 1800-tallet eller tidlig på 1900-tallet betyr hoste at personen har fått tuberkolose og kommer til å dø, akkurat det er like sikkert som det jeg fant ut på Videregående om at hvis en kvinne i en bok eller novelle som tar plass på samme tid blir kvalm eller har gått litt opp i vekt så betyr det automatisk graviditet. Og denne filmen gjør litt narr av hoste-fenomenet og det er kjempemorsomt og derfor skal jeg dele den. Fine Youtube og Tv Tropes som introduserte meg for denne filmen.

Og nå må jeg straks skrive mer!

Perks of being a part of something beautiful

God morgen! Det er mandag, jeg skal straks skrive videre på Nanowrimo (før jobb, står opp over to timer før jeg trenger å dra hjemmefra for tiden for å skrive før jobb i tillegg til å skrive på kvelden) og jeg har nå over 12 000 ord og over 50 sider, det er jo ganske ålreit. Ellers vurderer jeg å dra på en spillkveld-dings på Subscene i kveld en liten tur bare fordi det hørtes hyggelig ut, men vi får se. Kan jo dra ned dit en liten tur etter jobb før jeg tar t-banen hjem til Stovner, kjøper noe fryktelig enkelt og praktisk som en Big One Classic for eksempel som kan være middag og skriver mer. Ellers har jeg ødelagt en veske fordi den ikke tålte at jeg hadde bærbar data og lader i den og tok den med for å skrive på kafé i går, men det går bra for jeg har nok av vesker og det skal jo innrømmes at jeg også hadde bok, notatbok, tegnesaker og tegneblokk i veska i tillegg fordi jeg tydeligvis har lett for å tenke at vesker tåler alt (uansett hvor mange bevis jeg så langt har fått på at det ikke er tilfelle). Og jeg traff dessverre ikke han søte på kafé, men jeg fikk dratt på loppemarked på lørdag og kjøpt “Grease” på dvd for bare 10 kroner og det var jo praktisk. Og så har jeg sett “Perks of being a wallflower” på kino og nå skal jeg bruke resten av dette innlegget på noe som skulle være en anmeldelse i utgangspunktet, men endte opp som mer generell babling om livets vakkerheter. God fornøyelse!

 

Perks of being a part of something beautiful

 

Jeg føler for tiden at jeg virkelig fascineres av mennesker. Mens det er gutter jeg forelsker meg i, de få gangene det skjer, så syns jeg vakkerhet ikke er noe kjønnsbundet. Jeg kan sitte sammen med en venninne og plutselig tenke at hun egentlig er ganske skjønn, den siste tiden på Fretex hadde jeg dilla på å tegne folka på jobben fordi de liksom var så herlige alle sammen for alle har noe vakkert ved seg. Det kan være fregnene i noens ansikt, det kan være at kinnene deres blir veldig røde lett, at de gløder nærmest når de blir engasjert eller hvordan smilet deres er litt skjevt. Og det minner meg om figurer, om hvordan jeg vet nøyaktig hvilken nyanse av blondt hår en karakter jeg skriver om har og om jeg skriver at de har brune øyne kan du vedde på at jeg også vet nøyaktig hvilken brunfarge det er snakk om og jeg vet at det er unødvendig og at man egentlig ikke trenger å vite så mye om personene man leser om, men jeg liker å vite det selv. Kunne se dem for meg mens jeg sitter på t-banen, tenke meg Minette på teater og vite at hun ville sittet med de samme stjernene i øynene som meg, hatt det samme smilet under de mest storslagne sangnumrene, tenke meg Samuel mens han vandrer rundt i Oslo på inspirasjonsutflukt og føler seg lykkelig over og bare være en uviktig del av alt som skjer. Greia er at jeg er generelt forelsket i verden, både når den er bare herlig og når den er teit og irriterende og jeg elsker fortsatt å tegne menneskene jeg kjenner for alle har noe eget som gjør dem til dem, noe som gjør dem vakre. Og jeg elsker når jeg blir så inspirert av et kinobesøk at jeg setter meg for å skrive en anmeldelse og skriver om alt mulig annet.

Jeg var på kino og jeg så «Perks of being a wallflower» og jeg har lest boka for en stund siden, men hadde glemt en del og syntes filmen var nydelig. Men det jeg elsket var ikke først og fremst filmen selv om den fortalte en fin, sår og vakker historie og jeg satt og ville gi Charlie en klem hele tiden og jeg elsket musikken og fotografiet og stemningen og skuespillerne var supre. Det jeg elsket var kino-opplevelsen for en sjelden gang i blant har man en virkelig magisk kino-opplevelse der publikum ler, blir rørt, der folk utbryter «å nei» eller «yes» høyt fordi filmen i så stor grad engasjerer dem. Der det brytes ut i spontan applaus på slutten og man merker at alle er så tilfredse og takknemlige når de forlater kinomørket og kommer ut i novembermørket blant tente gatelykter og sølepytter fra tidligere timers regn. Når man har tårer i øynene og er i gråt på slutten og ikke har prøvd å presse det frem fordi det føles som om tårer er riktig, men det kom helt naturlig og man føler en tomhet og en glede og en viss ambivalens på samme tid og verden virker mer poetisk og sår og intens enn ellers.

Og jeg ser meg selv i Charlie selv om han er mer observant enn meg og har mer han sliter med og det handler ikke bare om forfatteren i ham (hvordan kan man unngå å relatere seg til lesere og forfatterspirer når man er bokorm og forfatterspire selv). Det handler om hvordan han er så genuin, ikke later som, men er seg selv fullt og helt og blir et bilde og jeg aldri har klart å late som selv. Og følelsen av å ikke passe helt inn, være en puslespillbrikke som ikke hører til sammen med resten av brikkene tror jeg de fleste har til tider og i Perks of being a wallflower (både filmen og boka) blir den følelsen så sinnssykt godt formidlet at det gir inntrykk og man føler en samhørighet med Charlie og som sagt vil gi ham en klem og fortelle ham at alt blir bedre. Om verden ikke nødvendigvis blir perfekt så vil den ha øyeblikk som er så magiske og fine at ting er litt perfekt likevel.

 

Og dette er ikke en anmeldelse i alminnelig forstand, men jeg kan jo si kort at filmen og boka «Perks of being a wallflower» er nydeligheter som bør sees og leses av alle, mer en generell tekst om at jeg elsker øyeblikk som på lørdag da det var kinoen og alle menneskene og stemning som man sitter igjen og smiler over for seg selv etterpå. Og det er sånt som minner meg på at livet er så full av herlige ting og mennesker og da får det så være om det er regntungt og grått for tiden. Verden er ikke alltid lett, det fins frustrasjoner og teite ting, men det finnes alltid ting som er vakkert likevel og på lørdag lå vakkerheten i øyeblikk <3

Kos og utdrag fra Nanowrimo 2012 =D

Det er natt til tredje november, helg og jeg sitter her med brus og snacks og koser meg. I tillegg er jeg allerede godt i gang med Nanowrimo (hurra!) og har i skrivende stund litt over 6000 ord og over tjue sider og jeg vurderer å skrive mer i dag, men vi får se hva det blir til. I alle fall er jeg skikkelig inspirert og har det veldig gøy =D Ellers skal jeg i morgen trene, forhåpentligvis treffe søte fyren på kafé, dra på kino (det er den store kinodagen, 15:00 i morgen skal jeg se “Perks of being a wallflower”, den skal anmeldes på mandag tenker jeg) og spise middag på restaurant i sentrum. Det blir fint 🙂 

Egentlig er jeg bare i fryktelig godt humør nå uansett om kaféen dessverre var tom for både kanelbolle, skolebolle og hvetebolle i stad og jeg ikke fikk lest VG og Bring it on-musikalcden plutselig ikke lenger er å finne på Spotify (nå må jeg vente HELT til jeg har vunnet Nanowrimo før jeg kan lytte til musikk fra den musikalen siden cast album-et skal være en av årets premier fra meg til meg når jeg vinner og alt for lite av musikken fra Bring it on: The Musical er å finne på Youtube). Det er liksom så små problemer og livet er ganske supert og jeg elsker at det er november og gleder meg skikkelig til desember 🙂 Yay!

Forøvrig er dette awesome (jeg er så glad i musikken og tekstene til Jason Robert Brown, han er fenomenal og dette er en sang fra “Last five years” fremført på fremragende vis på dette klippet) og jeg leser en bok som er skikkelig Karoline-bok, jeg liker den veldig godt og den kommer sikkert til å anmeldes når den er lest ut. Jeg tenkte ellers at jeg alt nå kunne ha med et utdrag fra Nanowrimo-historien min. Og jeg kommer nok til å poste utdrag ved flere anledninger, noe jeg satser på at er helt i orden og i akkurat dette utdraget treffer vi en av Nanowrimo-historien min sine hovedpersoner, foreldrene hans og vi får vite en del fakta om verdenen Superlandia som er en av stedene der historien min tar plass. Og jeg håper det er underholdende lesning som gir mersmak og tenkte nå å avslutte dette innlegget og så skal neste innlegg altså dukke opp på mandag hvis alt går etter planen. Vi bables og god fornøyelse! 

 

 

Demetrius og Louise Dorm bodde i toppetasjen av en leilighet midt i sentrum av Superstad og klaget stadig vekk over dette siden de også bodde i en blokk uten heis. Det var en ganske liten leilighet og ikke særlig ryddig heller, men den funket greit nok. Demetrius og Louise drev en forretning som tok seg av rensning av superheltkapper, noe det faktisk var et stort behov for i Superlandia siden det myldret av både superhelter og superskurker. Dessuten hadde en del superhelter og de få skurkene som brukte kapper (superskurker var generelt mer glade i korsett, ond latter og tekniske duppeditter enn kapper som mange skurker rett og slett fant en smule vulgært) fått sansen for noe nytt som var på moten da og det var lommer. Kapper med lommer med glidelås som en kunne legge lommebok og andre essensielle ting i (det var upraktisk å ha på ryggsekk eller drasse på vesker når man drev med heltegjerninger, de kom mest i veien). Og mange superhelter glemte ting i disse lommene, ting Demetrius og Louise benyttet anledningen til å stjele når kappene var innlevert til vask hos dem. Det funket i grunnen veldig bra.


Denne dagen hadde ikke Demetrius og Louise vært på jobb, alle i Superstad hadde fått fri på grunn av prinsessens navnefest nemlig. Demetrius og Louise hadde hatt det hyggelig på navnefesten, men brukte tiden på å gå opp trappene til å klage likevel for det falt dem mest naturlig.

«Himla typisk at prinsessen blir helt, jeg mener hva er galt med å la en kongelig bli valgt til skurk, vi er like viktige,» sukket Demetrius.

«Du har så himla rett,» sa Louise og stemmen hennes dryppet nesten over sine bredder av ren grettenhet. Dessuten var hun like glad i ordet «himla» som Demetrius, uten at det har så mye med saken å gjøre.

«Å, jeg hater disse trappene,» sa Demetrius og gikk videre med bevisst tunge skritt, liksom for å demonstrere hvor kjipt og fælt han hadde det.

«Og hvorfor lyver avisene, de påstår liksom at skurker og helter er sidestilte, men alle veit jo at avisene er drevet av heltefolk, de er heltevridde hele gjengen.»

«Det er så sant som det er sagt, Demi,» sa Louise og la en hånd på Demetrius skulder som var høyst omsorgsfullt ment. I tillegg var Demi hennes kjælenavn for Demetrius og det gjorde gesten bare enda hyggeligere.

«Takk, jeg hadde faen meg ikke holdt ut detta livet uten deg,» sa Demetrius og smilte ømt mot kona si, en kone han nå hadde hatt i nesten tjue år. De hadde gift seg som unge og håpefulle superskurker og mens de nå hadde mye mindre håp, følte seg mindre supre og var mer generelt nedstemte så var kjærligheten der fortsatt. Noen ting slukner aldri, slik kan det gjerne være med kjærlighet, kjærlighet som ofte ble holdt ved like med et fruktbart lommetyverisamarbeid. Louise sang ikke spesielt pent, men når hun sang stivnet folkene rundt henne frem til hun sluttet å synge eller prikket dem på skulderen, en evne som i kombinasjon med Demetrius sin evne til å få folk til å glemme å sjekke lommene sine før de kom hjem til leiligheten gjorde dem til en svært vellykket duo hva lommetyveri angikk.

«Ja, jeg er ganske kul,» sa Louise spøkefullt. Så ble smilene deres erstattet av nye sukk da de etter noe som hadde føltes som en evighet tråkket inn i leiligheten sin uten sko. Der ventet sønnen deres Samuel som grunnet en forkjølelse han var nødt til å bli kvitt i løpet av de neste dagene hadde holdt seg hjemme. Nå følte han seg dog mye bedre og med bare litt snufsete stemme tok han foreldrene sine i mot.

«Var det hyggelig på navnefesten?» spurte han.

«Jo da, ja da, men det er så himla idiotisk at ingen viktige personer som prinsesser for eksempel blir valgt til skurker. Skurker blir rett og slett ikke respektert nok,» sa Demetrius. Samuel nikket, ikke fordi han nødvendigvis var så enig, men mer fordi det var den lureste løsningen. Han hadde etter å ha levd sytten år blitt vant med dette temaet, foreldrene hans likte å klage over det, og han visste at det ikke var noe poeng i å argumentere, det ville bare være å be om problemer.

«Hva skal vi ha til middag?» spurte han i stedet.

«Blir vel pølser, det er enklest,» sa Louise som var godt over gjennomsnittet glad i pølser.

«Å ja,» sa Samuel litt skuffet, han var veldig lei av pølser.

«Ikke klag a, vi forsørger deg, gjør alt. Du har å ta i mot eller gjøre deg fortjent til det du har lyst på til middag,» sa Demetrius surt.

«Ok,» sa Samuel stille. Han gikk deretter inn på rommet sitt, litt for å sukke uten at noen hørte det og kunne sukke over at han sukket og litt for å tenke over det urettferdige med at han ikke hadde noen mulighet til å gjøre seg fortjent til en middag som fristet ham, i alle fall ikke i foreldrene sines øyne. Samuel visste at de ville blitt kjempestolte om han brukte evner til et eller annet ulovlig, men det var av flere grunner umulig. For det første hadde han ingen superkrefter, han hadde ingen evner i det hele tatt. Og for det andre var han blitt valgt til helt som liten og om han ikke akkurat hadde gjort så veldig masse helteaktig opp i gjennom så hadde han heller aldri gjort noe skurkete. Han var i det hele tatt særdeles lite ondsinnet og skurkaktig og da falt man utenfor om man altså hørte til den lille familien Dorm. Sånn var det bare. Det fine var at alt ville bedre seg, det satset han i alle fall på. Og da ville ting bli mye finere.

***

Det skal sies at Samuels frustrasjon denne dagen i stor grad skyldtes at han fortsatt var litt småforkjøla og slapp og da var det som om hele ham var en lampe og alle dumme tanker var ildfluer som ble tiltrukket på null komma niks. Generelt sett var Samuel ganske tilfreds med livet. Det var ikke perfekt, men det var helt ålreit og det var i grunnen nok. Samuel var sytten år gammel med blondt og småbølgete skulderlangt hår og klare blå øyne. Han var ikke spesielt høy, men høy nok likevel og det viktigste ved utseendet hans var vel i grunnen uttrykket. Noen har noe fredfullt ved seg helt naturlig og slik var det med Samuel. Han ante det ikke, men folk pleide å få en slags følelse av at ting ville ordne seg bare av å være sammen med ham uten at han gjorde noe spesielt for å gi dem den følelsen. Det bare var sånn. Kanskje hadde det noe med at Samuel når alt kom til alt krevde veldig lite at verden. Han følte ikke at han hadde noen grunn til å kreve mer enn middag, en seng å sove i og noen ting å se frem til og da var alt i boks. Og kanskje var det denne følelsen Samuel ga av at ting ville ordne seg som var noe av forklaringen på forholdet hans til foreldrene sine for de var åpenbart på en annen planet enn Samuel og sånn hadde det alltid vært. Det var ikke bare det med at de var blitt valgt til skurker og levde opp til den skjebnen så godt de kunne mens Samuel var valgt til helt, noe foreldrene hans syns var helt idiotisk. Og Samuel gjorde ikke så mange heltedåder, mest fordi han ikke hadde superevner og det uansett var veldig mange helter som var på pletten med en gang så hans hjelp var i grunnen unødvendig, det var mest det at han i det hele tatt var valgt til helt, noe som ikke tok seg ut i en slekt av skurkevirksomhet. I tillegg var det denne følelsen han altså ga av at ting ville ordne seg som foreldrene hans ikke ville kunnet sette ord på, men som de definitivt ikke likte. De syntes ikke ting trengte å ordne seg. Eller ting kunne gjerne ordne seg for dem for noe annet ville jo vært fryktelig upraktisk, men for alle andre kunne ting gjerne bli kaos og stjålne lommebøker. Akkurat nå gikk det i alle fall ganske greit. Samuel Dorm, sytten år, satt på rommet sitt og drømte seg bort og utenfor var det en masse støy fordi det som vanlig foregikk en eller annen episk kamp mellom en superhelt og en superskurk. Rommet til Samuel var nokså lite og beskjedent uten særlig mye dilldall eller bilder på veggene. Det var et av de rommene som er såpass ryddige og tomme at man lurer litt på om de hører hjemme i en Ikea-katalog fremfor å være noens rom på ordentlig, men det hele skyldtes mest at ikke alle har kreativiteten eller tålmodigheten til virkelig å personalisere et soverom. Samuel brukte rommet sitt mest til å drømme seg bort, se masse film og til å sove og så fikk rommet klare seg for seg selv til andre ting. Derfor var det slik at om man oppsøkte klesskapet til Samuel var den ene siden forbeholdt klær og den andre hadde et sortert og digert lager av filmer som han kunne se på dvd-spilleren sin. Det funket veldig fint, dessuten var det hyggelig med filmer for det ga en viss variasjon fra alle de episke kampene som utspant seg utenfor. Superskurker og superhelter i aksjon er gøy nok det altså, men når man visste at det ville være tre, fire episke kamper hver dag så holdt ikke engasjementet seg like høyt. Dessuten var Samuel egentlig ganske uinteressert i superhelter og superskurker og superheter i det hele tatt, noe som riktignok var noe upraktisk når man lever i en super verden som Superlandia, men sånn kunne det gå. Uansett syns Samuel livet var helt greit sånn egentlig og det var nok for ham. Og nå tenkte han på fine ting som kommende hendelser som ville gi ham ny inspirasjon og det var fint å tenke på. Tankene fløy som spøkelser gjennom augustkvelden der Superlandias lys var tent alle som en og verden var et supert eventyr.

***

Her er det sikkert relevant med litt fascinerende fakta om Superlandia. Superlandia var en annen verden, litt som med Narnia, og man kunne finne det om man gikk gjennom spesifikke dører som var å finne ymse steder i vår verden. For øvrig var ikke Superlandia så veldig ulik Norge og Tellus og alt det der, også Superlandia hadde filmer, dvd-spillere, middager om kvelden og et behov for å sove minst fem timer hver natt for å være opplagt neste dag. Og hvert år var det inspirasjonsutflukter som ga Superlandias innbyggere nye ideer til hva de burde bringe med seg til Superlandia. De hadde fått ideen til å ha filmer, kino og dvd-spillere fra slike utflukter og stjålet ideen om taco og hamburgere, middager som var raske og praktiske siden mange i Superlandia generelt syns mat var noe mas å bruke tid på når man kunne sette jomfruer i nød eller redde dem fra nød eller robbe banker eller banke opp tyver i stedet. På samme tid hadde de ikke sett vitsen med datamaskiner for hvorfor sitte på nettet når 98 % har spesielle evner man kan finne moro med i stedet og de hadde heller ikke sett poenget med mobiltelefoner. I stedet hadde Superlandia en masse klassiske røde telefonkiosker og hvis en superhelt for eksempel ville bli litt sent hjemme fordi han holdt på med dagens episke kamp på liv og død så ringte han heller fra den, det funket like greit. Og ja, det var vel egentlig det mest spesielle med Superlandia. Her hadde 98 % superkrefter eller evner som ikke var såpass supre, men var evner likevel. Evnen til å bli usynlig eller fly eller rett og slett få fugler til å begynne å kvitre infernalsk utenfor en nabo man mislikte sitt vindu, alt mulig slikt og det var til glede og frustrasjon, men mest underholdning sånn i den store sammenheng. I tillegg ble man altså valgt til enten superhelt eller superskurk når man var tre måneder gammel under ens navnefest (navnefester som hovedsakelig var ganske verdinøytrale, men til tider ble mer religiøse i form av å ofre ting til guder og be bønner i forkant av seremonien) og om man ikke nødvendigvis vokste opp til å drive med superskurkerier og superheltting på heltid så var man forventet til å leve opp til skjebnen sin. Ble man valgt til skurk var det rett og slett ingen som hadde forståelse for det hvis man følte mer for å redde folk fra brennende hus og slikt og var man valgt til helt var det tilsvarende liten forståelse for det til tider helt naturlige behovet en kunne ha for å stjele store mengder smågodt på nærmeste matbutikk. Og hvis man var valgt til helt eller skurk, men når alt kom til alt foretrakk blomsterdekorasjon og ville droppe både heltedåder, skurkearbeid og å bruke evner generelt sett ble man sett på som sprø. Grunnet dette var det folk som ikke følte seg helt hjemme uansett hvor åpent og fascinerende Superlandia var som samfunn når det gjaldt en hel masse ting.

 

Samuel var en av dem og han elsket Superlandia de dagene man satt på med en av de superheltene som hadde et skikkelig kult kjøretøy, litt á den Batman kjører, til et av de mer landlige områdene siden det fortsatt var noen få steder i Superlandia som ikke var preget av industrielt bymiljø. Når man kom litt utenfor byen dukket det opp blomsterenger som bugnet av alle slags rare blomster og så kunne man ha med ryggsekk og sovepose og sove ute og så ligge oppe til tre på natta og se på stjernene. I slike stunder syns Samuel Superlandia var helt perfekt, det var bare alt for få av de stundene. Til hverdags var det skole, noe som var kjedelig siden de aller fleste hadde superevner som de brukte til å jukse og lærerne selv hadde superevner og satte pris på juksingen litt siden de så på superevner som mer essensielt og viktig enn å være flink til å pugge. Veldig mange av lærerne til Samuel mente visst at om man hadde evnen til å jukse på grunn av superkrefter så hadde man såpass praktiske superkrefter at det var et fett om man var elendig i algebra og stavet ordet «sjokoladekake» feil i ni av ti tilfeller. Og Samuel som ikke hadde superkrefter og av samvittighetsårsaker ikke hadde kunnet fått seg til å jukse uansett han fikk sånn klapp på skulderen og tilbakemeldinger om at han var flink, men ikke inspirerte dem. Det hele var ganske håpløst. Sånn i det store og det hele var i alle fall Superlandia et ganske fint sted selv om lærerne hadde et rart perspektiv på saker og superevner ble sett på som det viktigste og man ble forventet til å leve opp til skjebner man ble utdelt da man bare var babyer. Det var en verden av superheter og episke kamper på liv og død, onde lattere og rare dingser som kunne vært hentet rett fra en James Bond-film og det var høyblokker å finne de aller fleste steder, sånn i tillegg til at man helst måtte ut av sentrum for å se stjernene (noe som hadde ført til at Samuel hadde sånne selvlysende stjerneklistremerker i taket, stjernene ville han helst ha i nærheten). Superlandia var en verden av kontraster og spenning og eventyrlighet som man egentlig forventet at skulle ha et soundtrack og det var til stadighet folk som kunne sverge på at de hørte filmmusikk fra en Spielberg-film i lufta mens de reddet en stakkars kvinne som var bundet til togskinnene en og annen torsdag og fløy henne opp i lufta der de kysset henne ømt og det hele endte opp med ekte kjærlighet og tjo hei. Og det var en verden som Samuel snart skulle forlate for å dra på inspirasjonsutflukt.