Godt nyttår, her er litt babbel servert sammen med et julete Pikachu-bilde =D

Heisann! I det siste har jeg gjort veldig lite fornuftig og veldig mye gøy. Og det vil jeg nok fortsette med selv om jeg skal tilbake til virkeligheten i morgen, dvs. skal jobbe, men det blir liksom fra ti på morgenen til fire på ettermiddag medregnet en halvtime pause så det vil nok gå veldig fort og etter jobb i morgen skal jeg hjem med matvarer (som må handles i lunsjpausen siden jeg først i går kveld kom på at det teknisk sett ville være impossibelt å handle etter jobb på nyttårsaften siden alt stenger rundt klokka 16:00 i morgen uansett) og deretter pakke ting og tilbringe Nyttårsaften-kvelden hjemme hos mamma. Jeg har overtalt henne til at vi skal ha taco og så skal vi ha snacks og brus og så skal jeg gjøre som i fjor og veksle mellom tv-titting, internett, Nintendo DS, lesing, skriving og filmtitting hele natta til ende. Sannsynligvis vil det gå som de siste nyttårsaftenene da jeg ikke legger meg, men sovner ved seks-tida om morgenen, sover fire timers tid og deretter driver dank hele første nyttårsdag. Det blir fint 🙂

Ellers er det bare to ting som er dumt med 2013. Det ene er at det vil bety slutten på Linedance-timer, noe treningssenteret skal slutte med siden det er for lavt oppmøte og som jeg vil savne fryktelig siden Linedance er den ene formen for trening som jeg virkelig liker og syns er såpass gøy at det ikke føles som trening. Dermed vil det bli spinning onsdager og søndager i stedet og det vil gå fint, men det er ganske mye kjedeligere. Den andre tingen som er dumt med 2013 er at jeg har tannlegetime 10. januar og det gruer jeg meg til selv om jeg ikke pleier å ha mye hull eller noe sånt, snarere tvert i mot. Jeg har tenner som ikke er spesielt pene, men som er sterke og som det sjelden er særlig med problemer med. 

Det fine er at det altså er bare to ting som er dumt med 2013. Ellers har jeg veldig tro på at 2013 vil bli et riktig supert år med masse fine bøker og filmer og mange muligheter. Jeg har jo i alle fall fryktelig mye å lese på fremover. Dessuten har jeg allerede billetter til to musikaler, det lover jo veldig godt 😉

Men jeg tenkte å bruke et senere innlegg på litterære høydepunkter i 2012 og slikt, men nå tenkte jeg å oppsummere i stil med dette: http://akimamontgomery.blogg.no/1325331362_et_nyttrsinnlegg_og_e.html siden det var ganske fenomenalt i fjor og sikkert vil være like finfint i år. Først skal jeg poste dette:

Bare for at julestemningen holdes ved like og fordi jeg prøver å ha noe med i innleggene mine som ikke er tekst sånn at det skal være så lett som mulig å lese. Og så setter jeg i gang!

 Hva gjorde du i 2012 som du aldri har gjort før?

Hadde praksis i flere måneder på Fretex på Majorstuen (noe jeg trivdes veldig godt med) før jeg fra slutten av oktober har hatt praksis på en bokhandel. Sistnevnte er helt vidunderlig og jeg håper jeg i 2013 får fast jobb på en bokhandel for jeg har bare blitt enda mer gira på å jobbe med bøker og jeg er om mulig enda mer bibliofil enn før 😉

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Bare Sverige, men det er nok. Jeg har jo vært i Gøteborg (som er en by jeg er virkelig glad i) og neste år ser det ut til at det kan bli litt mer reising enn i år, uten at noe skal sies sikkert. Og Sverige altså, det er et fint land og de har for eksempel sjokoladeboller (en virkelig viktig og essensiell ting som jeg elsker)!

Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Jeg ønsker meg fast jobb. Ikke bare praksis, men en fast stilling der jeg tjener mer penger enn nå (selv om jeg klarer meg finfint nå og altså) blant annet. Dessuten vurderer jeg å søke på noen forfatterstudier som er deltid og følgelig kan kombineres med jobb, men jeg får se hva som skjer. Uansett er målet mitt å komme inn i en bedre rutine når det gjelder skriving for jeg skal bli forfatter til slutt. Jeg kommer aldri til å gi opp den drømmen!

Hvilke datoer i 2012 vil du aldri glemme, og hvorfor?
Jeg har faktisk ingen datoer å trekke frem. Alle dagene jeg var på teater var jo virkelig fantastiske selvfølgelig og jeg likte bursdagen min veldig godt, men det er ikke noen spesifikke dager å trekke frem sånn egentlig. Det var mange fine dager i 2012 i alle fall 🙂

Ble du forelsket i 2012?
Jeg ble litt forelsket ja, i en gutt som jeg jobbet sammen med en periode og fant på ting sammen med. Og greit nok så klarte vi ikke å holde kontakten da jeg sluttet å jobbe samme sted som ham, men det er fine minner og gjorde meg mer klar for kompromiss enn før. Jeg føler at det hele var en begynnelse som bare ble en begynnelse og ikke noe mer, men at det var en begynnelse som jeg lærte en del av og er nå mer åpen for kjærligheten enn før, samtidig som jeg også liker å være singel og tar ting som det kommer 🙂

Hva var ditt favorittprogram på TV?
Stjernekamp! Jeg hadde ingen planer om å følge med på dette programmet i utgangspunktet, men så var det musikaler som tema første episoden og etter det fikk jeg med meg alle episodene unntatt to og likte det veldig godt. Ikke minst fordi det fikk meg til å like en del artister som jeg enten ikke hadde noe forhold til eller ikke likte før. Stjernekamp fikk vist spekteret i artistene som var med, fikk vist personlighetene godt (Jenny Jensen særlig liker jeg mye bedre etter Stjernekamp) og var hyggelig, underholdende og godt ledet av en super Kåre Magnus Bergh. Dessuten vant min favoritt, Rita Eriksen, og det var kult =D

Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Jeg har tenkt å bruke et senere innlegg på litterære høydepunkter i 2012 antakelig, men tror nok at jeg kan trekke frem særlig Chaos Walking-triologien (jeg var veeeldig obsessed med den serien i oktober i år), “A Monster Calls” av Patrick Ness (som også er forfatteren bak Chaos Walking-serien), “The Fault in our Stars” av John Green og “The girl who fell beneath Fairyland…” som alle var bøker som gjorde sterkt inntrykk. Dessuten elsket jeg “Jellicoe Road”, ble fan av Nick Hornby, leste “The Hobbit” og “Watership Down” (som begge var store leseropplevelser) og fikk tak i en masse nye bøker som jeg skal kose meg med fremover.  

Hva var årets beste musikalske oppdagelse?
“Bring it on: The Musical” og “Newsies” var årets nye oppdagelser og jeg har enda ikke sett filmen “Newsies” (som jeg har superlyst til å få sett så fort som mulig), men jeg har hørt på cden fra “Newsies”-oppsetningen som ble satt opp på Broadway veldig mange ganger. Dessuten har vi altså “Bring it on: The Musical” som jeg har lyttet masse til, jeg har blitt fryktelig glad i Idina Menzels versjon av sangen “Tomorrow” fra Annie og jeg har generelt vært like glad i musikaler som alltid. 

Siden dette føles som et relevant punkt å nevne det på så er årets største teateropplevelser “Spelling Bee” med Kulturpotetene, “Evig Ung” på Det Norske Teateret og “Spamalot” på Folketeateret. Jeg har sett mange andre teaterstykker og musikaler, men de tre stikker seg ut og var virkelig fantastiskhet deluxe!

Hva ønsket du deg? Og fikk?
Penger og masse annet fint til jul og bursdag. Noe å drive med i form av praksis på arbeidsplasser, nå har dagene mine en så fin rutine og det liker jeg. 

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste barberingsis (Shave Ice altså), taco og var på hytta der jeg generelt sett koste med en hel del 🙂 

Hva har holdt deg i mental balanse?
Mamma mest, men jeg tror jeg mentalt er i ganske god balanse uansett. Og særlig 2012 føler jeg at livet har vært i balanse, mer enn før liksom. Det er ikke det at det har skjedd så mye spennende for så vidt, men jeg føler at alt ordner seg, jeg finner på fine ting og jeg har klart Nanowrimo for sjette gang og det er jo også en fin ting 🙂

Hvem var den beste nye personen som kom inn i livet ditt?
Han som jeg var litt forelsket i og fant på ting sammen med. At vi mistet kontakten er jo litt synd, men minnene er jo der og det var første gangen jeg opplevde at en gutt ville finne på ting sammen med meg og at han til og med var den som foreslo det flere av gangene. Alt er mulig!

Ønsker og planer for det nye året:
Mål for 2013 er a) lese fler bøker enn de 94 (medregnet boka jeg holder på med nå og har under 100 sider igjen av) bøkene jeg leste i 2012, b) skrive og tegne mer, c) se masse musikaler og oppdage nye musikaler som jeg kan obsesse over og d) bli fast ansatt på en bokhandel. Generelt sett skal jeg bare fortsette å nye livet, ta hver dag som det kommer og glede meg over hvor inderlig fint livet kan være. Dessuten skal jeg dra masse på kafé =D

***

Men nå skal jeg spille Pokemon, se film eller lese eller noe helt annet. Planen er uansett å blogge igjen på tirsdag kveld så da bables vi! Ha det fint og godt nyttår! Nå skal jeg avslutte med å sitere en gang til fra boka “The girl who fell beneath Fairyland and led the revels there” av Catherynne M. Valente rett og slett fordi det er så fint skrevet og så klokt og rett og slett for moro skyld:

“Cats don’t have dark sides. That’s all a shadow is; and though you might be prejudiced against the dark, you ought to remember that that’s where stars live, and the moon and raccoons and owls and fireflies and mushrooms and cats and enchantments and a rather lot of good, necessary things. Thieving, too, and conspiracies, sneaking, secrets, and desire so strong you might faint dead away with the punch of it. But your light side isn’t a perfectly pretty picture, either, I promise you. You couldn’t dream without the dark. You couldn’t rest. You couldn’t even meet a lover on a balcony by moonlight. And what would the world be worth without that? You need your dark side, because without it, you’re half gone. Cats, on the other hand, have a more sensible setup. We just have the one side, and it’s mostly the sneaking and sleeping side anyway. So the other Iago and I feel very companionable toward each other. Whereas I expect my drowsy mistress Above would loathe this version of herself, who is kind and quiet and lonely and rather dear, all the things the original is not. My love stands for both. This one pets me more; that one let me pounce on anything I wanted.”

 

The girl who fell beneath Fairyland =D

Fortsatt god jul alle sammen! Nå ser jeg på en av de tusenvis av versjonene av “A Christmas Carol” som er laget, noe som i grunnen passer ypperlig i romjulen. Og i går brukte jeg en hel del gavekort og penger og ditt og datt og nå skal jeg blant annet se My Fair Lady lørdag 2. februar og Oliver! lørdag 2. mars, i tillegg til at jeg har mange fine nye ting, deriblant ny kjole og ny veske og flere nye bøker. Jeg har i grunnen konkludert med at jeg egentlig ikke trenger å dra på biblioteket på en stund fremover for jeg har fryktelig mange uleste bøker stående i hyllene mine nå. Bøker <3 

Men i dette innlegget skal jeg først og fremst bable i vei om en av de fineste bøkene jeg har lest i år og det er “The Girl who fell beneath Fairyland and led the revels there” av Catherynne M. Valente som er oppfølgeren til “The girl who circumnavigated Fairyland in a ship og her own making” (bøkene i denne serien har litt lange titler for å si det sånn). Første boka var en av de aller beste bøkene jeg leste i hele 2011 og “Fell beneath Fairyland”-boka (forkorter tittelen for enkelhets skyld) er en av 2012s store litterære høydepunkter og først skal jeg nå poste en boktrailer (som også er nydelighet).

 

Jeg elsker denne boka. Som den forrige boka byr den på en eventyrlig historie som gir assosiasjoner til både Narnia og Trollmannen fra Oz samtidig som den er noe helt eget og det er så vakkert og fortryllende at det er helt himmelsk. Det handler om September som nå har blitt 13 år og lengter tilbake til det eventyrlige riket hun besøkte for litt over et år siden. Så kommer hun tilbake og Fairyland har forandret seg. Hun må dra til Fairyland Beneath, skyggen av Fairyland og redde situasjonen med hjelp av nye venner og gamle venner og så skjer det masse spennende og slikt.

Det går egentlig ikke an å fortelle om denne boka for den er eventyrlig og vakker, har interessante karakterer og er sår, smart og genial på samme tid, men det funker liksom ikke å prate om denne boka. Den er en av de bøkene som må oppleves for hvis man prøver å fortelle om plottet og alt det der kommer det ikke ordentlig frem nøyaktig hvor episk denne boka er. Så jeg skal ikke si så mye. I stedet skal jeg nå bruke resten av dette innlegget til å poste maaaasse utdrag fra “The Girl who fell beneath Fairyland…” siden det er sitatene fra den som virkelig viser dens brillians. Da setter jeg i gang:

For there are two kinds of forgiveness in the world: the one you practice because everything really is all right, and what went before is mended. The other kind of forgiveness you practice because someone needs desperately to be forgiven, or because you need just as badly to forgive them, for a heart can grab hold of old wounds and go sour as milk over them.

Det er så mye i denne boka som er så inderlig sant og i tillegg nydelig formulert og det er en av dem. Dessuten er det så utrolig presise og herlige metaforer i denne boka og det elsker jeg.

A book is a door, you know. Always and forever. A book is a door into another place and another heart and another world.

Stemmer! Stemmer skikkelig. Det er en annen ting jeg elsker med denne boka. Catherynne M. Valente som er forfatteren bak disse Fairyland-bøkene elsker åpenbart bøker selv og når en forfatters kjærlighet overfor bøker skinner frem i en bok er det en super ting 🙂

That’s Venus, September thought. She was the goddess of love. It’s nice that love comes on first thing in the evening, and goes out last in the morning. Love keeps the light on all night.

The smell of loving is a difficult one to describe, but if you think of the times when someone has held you close and made you safe, you will remember how it smells just as well as I do.

She did not know yet how sometimes people keep parts of themselves hidden and secret, sometimes wicked and unkind parts, but often brave or wild or colorful parts, cunning or powerful or even marvelous, beautiful parts, just locked up away at the bottom of their hearts. They do this because they are afraid of the world and of being stared at, or relied upon to do feats of bravery or boldness. And all of those brave and wild and cunning and marvelous and beautiful parts they hid away and left in the dark to grow strange mushrooms?and yes, sometimes those wicked and unkind parts, too?end up in their shadow.

Det der er så klokt og sant og noe av det jeg elsker med denne boka er at den i stor grad handler om skygger og jeg har en viss fascinasjon overfor skygger. Både i Nanowrimo i år og Julekalenderhistorien min fra i fjor var det skygger involvert og det er særlig en interessant tanke det med ens skyggeselv. I “The girl who fell beneath Fairyland…” er deler av en selv i ens skygge så om man er veldig sjenert så er ens skygge den usjenerte og selvsikre delen av en, det føles på en måte sant at det kan være sånt får man har så mange sider og man viser noen sider mer enn andre, uten at det utelukker at de andre sidene finnes.

September had never been betrayed before. She did not even know what to call the feeling in her chest, so bitter and sour. Poor child. There is always a first time, and it is never the last time.

Det der er så sårt og samtidig stemmer det nok. 

“I don?t want to be a Princess,? she said finally. ?You can?t make me be one.? She knew very well what became of Princesses, as Princesses often get books written about them. Either terrible things happened to them, such as kidnappings and curses and pricking fingers and getting poisoned and locked up in towers, or else they just waited around till the Prince finished with the story and got around to marrying her. Either way, September wanted nothing to do with Princessing.

Heia, September! Jeg liker jo prinsesser veldig godt, men de pleier ofte å enten oppleve kjipheter eller bare sitte rundt og vente på at prinsen skal dukke opp. September i denne boka vil derimot ha det fint og nekter å vente å sitte på at prinser skal dukke opp og det liker jeg veldig godt. Det er en av de mange tingene som gjør henne til en awesome heltinne!

For though, as we have said, all children are heartless, this is not precisely true of teenagers. Teenage hearts are raw and new, fast and fierce, and they do not know their own strength. Neither do they know reason or restraint, and if you want to know the truth, a goodly number of grown-up hearts never learn it.

<3

Do you suppose you will look the same when you are an old woman as you do now? Most folk have three faces?the face they get when they?re children, the face they own when they?re grown, and the face they?ve earned when they?re old. But when you live as long as I have, you get many more. I look nothing like I did when I was a wee thing of thirteen. You get the face you build your whole life, with work and loving and grieving and laughing and frowning.

Det der er også så klokt og sant og nydelig skrevet. 

I can?t imagine a decent maze that would be caught dead without a minotaur. It?s not done! You don?t go out of your house without any clothes on, and a minotaur doesn?t go into the world without a labyrinth to keep him warm.

Morsomt, brilliant og <3 deluxe!

She leaned in, and kissed her Marid gently, sweetly. She tried to kiss him the way she?d always thought kisses would be. His lips tasted like the sea.

Så skjønt og herlig 🙂

Cats don?t have dark sides. That?s all a shadow is?and though you might be prejudiced against the dark, you ought to remember that that?s where stars live, and the moon and raccoons and owls and fireflies and mushrooms and cats and enchantments and a rather lot of good, necessary things. Thieving, too, and conspiracies, sneaking, secrets, and desire so strong you might faint dead away with the punch of it. But your light side isn?t a perfectly pretty picture, either, I promise you. You couldn?t dream without the dark. You couldn?t rest. You couldn?t even meet a lover on a balcony by moonlight. And what would the world be worth without that? You need your dark side, because without it, you?re half gone. Cats, on the other hand, have a more sensible setup. We just have the one side, and it?s mostly the sneaking and sleeping side anyway. So the other Iago and I feel very companionable toward each other. Whereas I expect my drowsy mistress Above would loathe this version of herself, who is kind and quiet and lonely and rather dear, all the things the original is not. My love stands for both. This one pets me more; that one let me pounce on anything I wanted.

Aller mest av alt i denne boka elsker jeg dette siste utdraget jeg skal poste i dag fordi det sikkert er veldig sant og fordi det er så himla nydelig formulert. Og det er jo sånn, man er redd for mørket, men det er i mørket stjernene og ildfluene og uglene bor. Hverken mørket eller lyset er perfekt, alt er bare flere sider av en større helhet og den delen av meg som syns katter er veldig supre dyr elsker ideen om at katter bare har en side, noe som gjør at katters liv sikkert er både ryddigere og enklere enn menneskeliv når alt kommer til alt.

***

Og nå har jeg sitert (med god hjelp av denne nettsiden: http://www.goodreads.com/work/quotes/14556391-the-girl-who-fell-beneath-fairyland-and-led-the-revels-there-fairyland) lenge nok og skal drikke te og spille det nye Pokemon-spillet mitt og generelt finne på andre ting enn blogging. Men jeg tenkte å blogge i neste omgang på søndag eller mandag så da bables vi. Yay! (Og pliiis les bøkene til Catherynne M. Valente, de er vakkerhet!) 

Det storslagne innlegget om hva jeg fikk til jul :)

Fortsatt god jul alle sammen! Nå spiller vi Wordfeud, spiser surt godteri og drikker julebrus, hunden Snickers spiser griseøre (og er følgelig storfornøyd han og) og vi hadde en fenomenal julaften i går =D Hurra! Og nå skal jeg bare la babbel være babbel og poste bilder av julegaver i vilden sky. Dette blir fenomenalt 🙂 

Vi starter lett med hals jeg fikk og rød lue jeg fikk (disse skal selvsagt brukes samtidig og gjerne mens jeg også har på en av de røde jakkene mine). Luen er forøvrig strikket av moren min, et av flere bevis på at hun er genial 🙂

På dette bildet ser man litt av det lyseblå skjørtet mitt, men mer relevant så ser man her en julegave i form av nok en lue, denne gang en blå. Og når vi er inne på det spennende temaet klær har jeg også fått en ny bh (kjekt å ha), men den er blant tingene jeg ikke har tatt bilde av. På listen over ting jeg ikke har tatt bilde av har vi også en Gimble (dvs. ting til å holde bøker åpne), et håndkle, en fuglematerdings og tørrbag til å ha med på stranda for eksempel.

To bøker! En av Per Inge Torkelsen og en med humanistiske og ureligiøse julesanger. 

Per Inge Torkelsen har til og med signert =D

3 x notatbøker! Den minste skal brukes som oversiktsbok der jeg gir terningkast på bøker og filmer og skriver korte omtaler og sånt. De andre to skal brukes til andre finheter 🙂 Ååå, jeg elsker notatbøker <3

Blyanter 🙂

En elefantfigur man kan henge opp som jeg elsker, en elefantfigur som kan males og en vannflaskedings med Ark-logo som skal brukes på trening i 2013.

Egg-timerdings (som jeg skal finne på alternativ bruk for siden de eneste eggene jeg pleier å spise er kinderegg), kamferdrops, brente mandler, elefantknaggdings og en snurredings som skal være på telys. Dessuten er det en veeeldig liten og søt penn der som man kan henge på nøkkelknippet.

Gavekort på Ark Bokhandel til verdi av 300 kr som jeg skal bruke i vei om noen dager tenker jeg 🙂

Gavekort på 500 kr på H&M som også vil benyttes snart. Det blir gøy å shoppe fine klær til meg selv om noen dager 🙂

Billett til dette: http://www.holidayonice.com/corporate/45A2B70DD6394F46AFCCECB864EE1560.htm som er i april og vil bli utrolig fint siden det er is-show med kunstløp og andre episkheter. Yay!

Gavekort på 500 kr på Billettservice! Planen er å bruke dette gavekortet på My Fair Lady som i februar skal settes opp på Folketeateret (jeg har et gavekort på Oslo Nye Teater fra før og om det fortsatt kan brukes så skal det brukes på Oliver). Teater!!! 

Litt utydelig, men det var en ramme med paspartur skjært til og så var det fire luker med en 500-lapp i hver luke. Så jeg fikk med andre ord 2000 kr av Pappa og Petra i år, hallo shopping 🙂 I tillegg fikk jeg i år gave av en som kalte seg Julenissen, men egentlig var meg selv. Å kjøpe godteri og kryssordblad til seg selv og deretter pakke det inn, det er jo en fenomenal ide 🙂
***

Så da har vi altså postet det meste og det er ganske lite som er glemt. I alle fall har jeg fått veldig mye fint og det var en svært koselig jul som besto av mamma, Onkel A, Joakim og meg, personlig og intimt med andre ord. Og da skal jeg blogge i neste omgang enten torsdag eller fredag så da bables vi!  

Tankespill, juleglede og Nøtteknekkeren =D

Heisann! Det går helt fint at mitt forrige innlegg tydeligvis ikke interesserte folk så veldig for nye innlegg betyr nye muligheter tross alt så jeg tar alt med et smil. En ting jeg syns er dumt er at ikke alle har mitt forhold til jul. Noen liker ikke jul, noen syns det bare er mas og slit og det syns jeg er så dumt for det er så fint å være julemenneske. Jeg elsker julen, julekalendere, gaver, juletre (selv om jeg syns det er direkte idiotisk at moren min etter sigende har satset på et lite og stusselig juletre i år når jeg har ønsket meg så et stort juletre med masse plass til gaver, og man kan jo innvende at det uansett ikke er så god plass i stua hjemme hos mamma og at det kanskje ikke en gang vil være så mye gaver, men det ser mye mer ut hvis juletreet er stort, når juletreet er lite ser det mindre ut), julemat, julesanger, alt sammen. Og det er noe med desember og adventstida. Selv om jeg ikke er så glad i snø og vinter så passer det jo på en måte ganske godt med slikt i desember og forøvrig får jeg en slags herlig stemning generelt sett i desember. Jeg vil glede folk, jeg vil gi komplimenter, tegne folk, skrive julesanger, oppmuntre. Det er noe magisk med juletiden og jeg skulle ønske alle så magien i det og det kan jo hende at jeg er for naiv og har sett for mange Disney-filmer, men likevel. Jeg direkte misliker det når faren min for eksempel prater om at vi er for gamle for julegaver og moren min går rundt og ser bare stress ved alt sammen og man kan jo innvende at jeg aldri har hatt så mye ansvar i julen, det er åtte personer og handle gave til og å hjelpe litt til med rydding og det er det liksom, men uansett så skulle jeg ønske alle kunne elsket julen i alle fall litt og sett tydeligere at det er mye kos også. Og angående gaver er man aldri for gammel, dessuten er det jo så herlig å gi bort ting, så fint og se noen åpne en gave fra en selv og lyse opp. Dessuten kan man tenke kreativt, man kan gi noe man har laget selv, man kan gi bort opplevelser, man kan gi gavekort på tjenester, det er så mange muligheter. Poenget mitt er at jeg i alle fall er veldig glad for at jeg fortsatt er minst like glad i jul som da jeg var liten og målet mitt er at det aldri skal forandre seg 🙂

Ellers har jeg tenkt litt på kjærlighet og livet. Jeg leste et intervju med Else Kåss Furuseth for ikke så lenge siden og der fortalte hun at hun ikke fikk sin første kjæreste før hun var 29 år gammel og ikke var så opptatt av det og det ble jeg så glad av. For jeg er 27 år og har aldri hatt kjæreste, men liker meg veldig godt i eget selskap og føler ikke at det er noe stress og derfor følte jeg at det intervjuet var så hyggelig. For selvfølgelig har jeg lyst til å bli elsket (jeg er kanskje ikke intenst opptatt av kjærlighet slik som enkelte jeg kjenner, men alle ønsker seg jo det innerst inne), men jeg har på en måte alltid tenkt at det som skjer det skjer og at ting vil hende når tiden er inne. Og i mellomtiden skal jeg kose meg sammen med andre så vel som alene og ta ting som det kommer. For skjebnen er en uskrevet bok og det er med kjærlighet som med alt annet. Det er ikke noen sånn regel om at man skal ha oppnådd det og det innen man er en viss alder. Man må ikke sammenlikne seg selv med andre og hvis man kanskje ikke har fått så mye ut av 27 år for eksempel som en del andre så spiller det ingen rolle i det hele tatt. Ting skjer når det er meningen at det skal skje og en dag vil jeg bli forfatter, en dag vil jeg oppleve kjærligheten, en dag vil jeg ikke bare ha praksis på bokhandel, men faktisk være fast ansatt. I mellomtiden skal jeg kose meg, gjøre det beste ut av livet og smile. Så lenge man klarer å finne noe å smile over så er jeg godt fornøyd =D

 I stad var jeg ellers på Ringen Kino og så Nøtteknekkeren live-overført fra Operaen og det var helt vidunderlig. Det er jo ikke helt det samme som å se noe på Operaen, men det var veldig fint og jeg håper Operaen setter den opp på kino flere år fremover rett før jul for jeg vil gjerne at det skal bli en ny vintertradisjon eller noe sånt. Jeg skal innrømme at jeg ble litt trøtt under den siste halvtimen, men alt var flott og nå skal jeg poste en slags anmeldelse. Men først skal jeg sette stemningen med Nøtteknekkeren-musikk og en scene fra filmen Fantasia:

 

Siden jeg har sett “Fantasia” (og “Fantasia 2000” for så vidt) langt flere ganger enn jeg har sett Nøtteknekkeren-balletten satt jeg litt av andre akt og tenkte på hvordan scener det var til musikken i Disney-filmen i forhold til hva som hendte på scenen. Dette er sikkert noe av grunnen til at jeg i andre akt ikke var like konsentrert om det som hendte på lerretet foran meg som i første akt. Men jeg fikk med meg det aller meste altså og på en måte gir både Nøtteknekkeren og Disney on Ice og alt det som jeg først opplevde som barn og så har gjenopplevd som voksen noe ekstra nå. Som barn ser man historien, da handler alt om historien og når man blir eldre ser man fortsatt historien, men tenker også over “oi, så flott scenografi, å så fin musikk, å så høyt han hoppet der, oi så mange piruetter”. Og samtidig føler jeg ikke at noe av magien forsvinner bare fordi man blir mer analytisk. Alt er like eventyrlig, man bare får mer ut av alt sammen.

Og jeg elsker Nøtteknekkeren, det er en utrolig fin historie selv om plottet ikke er blant de dypeste, det er fint hvordan noen har flere roller (moren til Klara og en sånn arabisk tepottedanserdame spilles av samme person), noe som gir meg assosiasjoner til hvordan dette også jo skjer i Trollmannen fra Oz og det er noe av sjarmen og musikken er nydelig. Musikken altså, det er så vakkert og jeg elsker når ting spilles av et fullt orkester, det er liksom noe ekstra høyverdig over alt sammen med en gang det er stemming av fioliner og alt dette her før noe tar til for fullt. Tschaikowky var flink til å komponere altså, seriøst! Jeg syns karakterene var fine, stemningen var koselig, jeg likte hvordan Ingrid Lorentzen fortalte litt og gikk bak scenen og pratet med folk rett før aktene tok til og rett etter første akt, alt dette likte jeg meget godt. Dessuten var det jo filmet live fra Operaen og da var det jo faktisk intermission, pause mellom aktene og jeg har lest om hvordan filmer på kino ofte hadde pause i gode, gamle dager og skulle egentlig ønske at kinoer hadde fortsatt med den trenden for jeg liker veldig godt at ting har en pause. Jeg blir utålmodig fort av filmer, jeg innrømmer det, og jeg liker så godt på teatre når det er en liten pause der man kan gå på toalettet, kjøpe en cola, strekke på beina, ting føles ekstra kultivert når det er pauser involvert. På toppen av det hele fikk man gratis programblad (hurra) og kostymene var dødsfine (jeg vil ha kjolene til omtrent alle i hele andre akt!

Og dansingen. Jeg liker veldig godt å se SYTYCD, dansing i musikaler, dansefikserte filmer med syltynt plott, men så gode dansenumre at man gir blaffen og ballett er kjempefint det og. Jeg kan ikke danse selv (utenom å få til Linedance ganske greit), men jeg syns det er gøy og tar gjerne noen håpløse forsøk på piruetter på stuegulvet hvis jeg er i det rette humøret. Og jeg elsker å se dans og kunstløp, slike ting der folk er så elegante og flyter over et gulv med en letthet som får en til å drømme seg bort. I Nøtteknekkeren er det ballett med arabesque og piruetter, tåspiss og luftige hopp og det er jo fascinerende hvordan dansen forteller hele historien. Uansett hvor glad jeg er i ord så er det også noe eget med mangelen på dem, hvordan man kan si vel så mye med ansiktet og her, med dans. Det inspirerer meg. Nå har jeg ikke navn på danserne helt klart for meg, men både store og lille Clara var fenomenale. Nøtteknekkerprinsen var kjekk, Drosselmeyer var på mange måter eye-candy han og, dessuten hadde han kappe, det gjør ting automatisk awesome! Generelt syns jeg dansere har det med å være veldig pene, dessuten blir jeg fascinert av lange og elegante nakker og jeg syns alle på scenen danset nydelig. Alle barna som var med var ellers skjønne og fulle av danseglede og talent og det fascinerer meg hvordan noen kan danse og jeg vet at det handler om en masse øvelse, men likevel. Noen danser og så ser det så lett ut. Man går ut i en verden der snøen faller lett og man skal hjemover etterpå og er på nippet til å danse seg av gårde, hoppe og sprette, man vet at alle har øvd og øvd og øvd, men glemmer det når man ser på. Ser bare elegansen, alt det eventyrlige ved alt sammen og på en måte er det noe eget og magisk ved det. 

Nøtteknekkeren er vakkerhet! Likevel har jeg et problem med Nøtteknekkeren og generelt de fleste filmer jeg har sett der fokuset er på dans og det er plottet. I “Nøtteknekkeren” for eksempel er det jo en story for så vidt, men fokuset er på dansen og fra midtveis i andre akt for eksempel så er det egentlig lite som avanserer handlingen og mer bare randomme karakterer som har ymse soloer og pardanser og fellesdanser i en halvtimes tid før balletten er over. Og jeg har sett filmer med andre balletter for eksempel og det handler jo om dansen. Handling og rød tråd kommer i andre rekke og det til gangs. Og det er ikke det at jeg trenger et virkelig innviklet plott, det skal handle om dansen, det er hele poenget, men jeg mister litt tålmodigheten når jeg ikke ser poenget bak noe som skjer på et lerret eller en scene. Dette er dog ikke noe stort problem for dansingen er fantastisk.  Men det er en av grunnene til at jeg ikke syns Nøtteknekkeren var perfekt og jeg tror nok jeg vil fortsette å like musikaler mer enn balletter.

Uansett var dette smart bruk av 200 kr og absolutt verdt det og jeg gir opplevelsen terningkast 5!
***

Men nå skal jeg se litt på film, skrive på ting, finne på ymse ting som ikke har med blogging å gjøre og så kommer neste innlegg sannsynligvis på tirsdag og da vil nok temaet være julegaver og hva jeg fikk og slikt. Vi bables og god jul alle sammen! <3 

Karolinske julesanger =D

 

Heisann! Livet er fint. I dag har jeg trent for siste gang på lenge (skal ta ferie fra fornuftige ting som trening frem til 30. desember og kose meg masse fremover) og typisk nok var jo Linedance-timen (som er den eneste formen for trening som er så gøy at det ikke føles som trening) avlyst av ymse grunner og det var ekstra synd i og med at det neste år ikke skal være Linedance siden for få kom til timene. Dvs. blir det spinning to ganger i uka i stedet og det går jo greit, men er jo mye kjedeligere. Ja, ja 🙂 Uansett er jobb kos og jeg har visst fri i neste uke og det er fem dager til jul og det er supert. Det eneste som ikke er supert med det er at jeg vil savne å åpne julekalendere veldig mye, men kanskje jeg lager en januarkalender. Det er mye man kan finne på 🙂 

Ellers tenkte jeg i dette innlegget å fokusere på Thorbjørn Egner og julesanger. Jeg fikk nemlig en genial ide i går som gikk ut på å skrive fire julesanger innen torsdag morgen og la alle ha en Thorbjørn Egner-sang som melodi og nyskrevet tekst skrevet av meg og så få skrevet ut fem eksemplarer av Julesangsamlingen sånn at vi kan synge mine julesanger på julaften. Dessuten skal sjefen på bokhandelen der jeg har praksis nå få en kopi (og det kan jeg røpe her for vi er ikke venner på Facebook enda så hun kjenner sikkert ikke til bloggen min) som en liten julegave som også kan fungere for lesestoff siden hun skal feire jul i Syden og følgelig ta fly. Og på ferieturer er jo lesestoff det mest essensielle av alt, det er jo et kjent faktum 😉

Anyway så tenkte jeg å være ganske julete og poste to av disse nye sangene (tenkte egentlig å poste alle fire, men da ble visst innlegget for langt så jeg poster bare to nå og så kan jeg poste flere i senere innlegg). Og i tillegg poster jeg klipp fra Youtube med melodier til de to sangene jeg poster her og så kan lesere synge med om de så vil =D Yay! Da setter jeg i gang: 

Karolinske Julesanger


 

Det var en gang en julesang (tekst: Karoline & melodi: Dyrene i Afrika)

 

Det var en gang en julesang

som ingen mennesker kunne,

den ville helst bli kjent og sånn

og ikke gå til grunne

 

Ref: For en herlig julesang,

passe kort og passe lang,

det var en gang en julesang

som ingen mennesker kunne

 

Den sang i vei på gata,

dro av gårde på audition

og lagde egen fanside

kalt “I’m the Competition!”

 

Ref:

 

“En dag,” tenkte den håpefullt,

“vil jeg bli selve kongen

og synges ut blant folk og fe,

blant annet fra balkongen”

 

Ref. 

 

Men dager gikk og uker gikk

og ingen suksess hendte,

men julesangen smilte lett,

det var nok kos i vente

 

Ref.

 

Og plutselig en vakker dag

ble julesangen sunget,

i øst og vest, i sør og nord,

det ljomet og det runget

 

Ref. 

 

Moralen er: gi aldri opp

for en dag vil du skinne

som julesangen som i dag

er alle folk på minnet

 

For en herlig julesang,

passe kort og passe lang,

det var en gang en julesang

som alle mennesker kunne

*** 

Jeg er en pepperkake i en leilighet (tekst: Karoline & melodi: Papegøyen fra Amerika)

 

Jeg er en pepperkake i en leilighet

som vet at ganske snart vil enden komme,

da vil jeg spises i en jafs, det er noe som alle vet

og all min tid på jorda vil bli omme

 

Ref: Men frem til da og falleri og fallerei

så synger jeg en julesang for deg,

du smiler, falleri og falleret,

jeg er en pepperkake i en leilighet

 

Den niende desember ble jeg kjevlet frem

i stjerneform av kule Karoline,

hun ga meg frihet, ga meg pynt og vil gi meg et hjem

på magesekkens flotte trampoline

 

Ref. 


Jeg hadde mange pepperkakevenner før

og snart vil vi nok treffes i en himmel

fordi jeg spises meget snart, slik som seg hør og bør

og havner i blant matrestenes vrimmel

 

Ref. 

***

Men da er i grunnen dette innlegget langt nok og da håper jeg det faller i smak og er akkurat passe barnlig og fin nostalgisk og julete underholdning 🙂 Vi bables!

 

 

In a hole in the ground there lived a hobbit…

Fin ting, er hos faren min der vi har hatt pinnekjøtt og andre julete saker og det var kjempekos 🙂 Og nå har gjester flest dratt mens jeg skal sove over til i morgen og heller sitte på når pappa drar i retning jobb. Og kvelden skal jeg bruke til å skrive julekalenderhistoriedel, lese, spille Nintendo Wii og se den nyeste episoden av Julekongen på nett-tv blant annet så det blir nok hyggelig. Ellers så har jeg nå sett “Hobbiten” sammen med moren min og det var fint og nå skal jeg bare poste en trailer for filmen og deretter den laaange, grundige anmeldelsen min og i grunnen bruke mesteparten av dette blogginnlegget på det for det er ikke så veldig mye spennende å melde forøvrig.

 

Flott trailer for en fenomenal film! Og nå skal jeg bruke resten av dette innlegget på anmeldelsen min og så skal jeg blogge i neste omgang på onsdag. Så da bables vi!

 

 

Hobbiten

 

Noen ganger klarer man ikke å gi seg helt hen til filmer eller bøker. Alt gjøres jo så riktig og det er flott og stemningsfullt og spennende og hele pakka, men så forblir man i virkeligheten likevel når det man helst vil er å forsvinne helt inn det man opplever, glemme virkeligheten, selve tiden i seg selv. Det var litt sånn da jeg så «Hobbiten» på kino. Dessuten syns jeg to timer og tre kvarter er veldig lenge, men så er jeg også ganske utålmodig når det gjelder filmer (noe som jeg mistenker at er litt av grunnen til at jeg bare har sett halvannen av Ringenes Herre-filmene).

Samtidig er det en virkelig fantastisk film. Det er så mektig og episk og jeg elsket at det var sanger og at den hadde med mer rolige scener opp i all action-en, som for eksempel scenen der Bilbo treffer Gollum og de forteller hverandre gåter. Jeg leste endeligvis boka for tre uker siden (hadde bare lest Hobbiten som grafisk roman før det) og da var det yndlingsdelen min. Og i mange filmer ville den delen vært noe som ikke ville blitt prioritert, men det ble prioritert her og det elsket jeg.

Det er kanskje litt her ambivalensen ligger. En del av meg elsker ideen om å bruke tid og fortelle historien supernøye med alt av detaljer (tilpasset filmmediet selvfølgelig). Jeg husker Harry Potter-filmene og alt jeg følte manglet, hvordan jeg tenkte at de filmene for min del gjerne kunne vart seks timer hver om de hadde med alt.

En annen del av meg føler at å strekke en bok på under 400 sider utover tre filmer virker litt kynisk, litt sånn for å tjene mest mulig penger. Og mens å tjene penger nok er en målsetning, så tror jeg aller mest det skyldes et ønske om å gjøre historien høyest mulig rettferdighet, men likevel.

Men nå høres jeg veldig negativ ut og det mener jeg ikke å være. For dette er en virkelig magisk begynnelse.

Jeg tror personlig at jeg liker «Hobbiten» som historie bedre enn «Ringenes Herre». Begge er episke bøker og filmer (selv om jeg altså fortsatt har til gode å se alle Ringenes Herre-filmene) og jeg elsker universet Tolkien har skapt og hvor dypt det bunner. Det er episk i den aller høyeste betydningen av ordet og det er så magisk, fascinerende og engasjerende at det ikke er det spor rart at Tolkien gjennom over femti år har fascinert millioner. Men jeg liker «Hobbiten» best og det tror jeg aller mest skyldes Bilbo. I større grad enn med Frodo så ser jeg meg selv i Bilbo og da særlig i begynnelsen når han stadig lengter tilbake til sitt rolige, kjedelige og bedagelige liv i «The Shire». For mens jeg mer enn gjerne skulle funnet Narnia i klesskapet mitt eller kommet inn på Hogwarts er jeg også litt bedagelig anlagt og liker egentlig at livet mitt er så rolig og trygt som det er. Og jeg liker å følge utviklingen til en karakter, se hvordan noen går fra å være en person til noe annet (som likevel essensielt er den samme) og fortellingen om Bilbo er en perfekt historie i så måte. Dette gjorde at jeg likte boka «Hobbiten» utrolig godt og gjør at også filmen blir en fremragende opplevelse.

For å snakke spesifikt om filmen nå så er den herlig. Alt er gjort riktig hva angår filming, fotografi, musikk, omgivelser og spesialeffekter og skuespillerne er fenomenale. Særlig Martin Freeman som Bilbo er perfekt (selv om han, så vel som enkelte av dvergene, er langt mer attraktive enn jeg forestilte meg dem da jeg leste boka, noe som for så vidt er helt i orden for min del), han skaper en Bilbo man virkelig ønsker å følge gjennom flere filmer og en karakter det er lett å få sympati med. Ian McKellen er ellers awesome selvfølgelig og av dvergene har jeg en forkjærlighet overfor den eldste av dem som jeg syns så superkoselig ut. Og det er så pent, jeg så den riktignok i 2D, men herregud. Det er noen filmer som er så pene at man får lyst til å eie dem på dvd, sette dem på og av og til ikke en gang se på filmen, men bare pause filmen og sitte og se på omgivelsene mens man drømmer seg bort og dette er en sånn film. Og musikken er så flott og jeg har lyst til å bo i et hobbithus med runde dører og alt det der og jeg trenger virkelig å få sett Ringenes Herre-filmene ordentlig snart. Det er så mye fint med denne filmen tross alt. Dessuten mangler det ikke på verken humor, spenning, eventyr eller sjarm og det er jo kult!

Og jeg nevnte ambivalensen litt angående å dele opp «Hobbiten» i tre filmer, men vil understreke at det altså er en stor del av meg som elsker dette. Som elsker hvordan det for eksempel i denne første filmen har blitt lagt til en del elementer som man ikke får servert i boka som gjør ting enda bedre tilrettelagt filmmediet, som gjør at historien blir enda større og mektigere og som viser kjærligheten filmskaperne har overfor Tolkiens univers bare enda bedre. Dessuten er dette et av de tilfellene der en brå slutt har føltes veldig perfekt, jeg syns denne filmen sluttet på en veldig effektiv måte som absolutt gir en lyst til å se mer.

Så ja, jeg klarte kanskje ikke å gi meg hen til filmen i helt like stor grad som jeg hadde håpet, men konklusjonen er likevel at «Hobbiten» er en veldig flott film som jeg likte veldig godt. Og den må jo ha gitt inntrykk i stor grad med tanke på hvor lang og grundig denne anmeldelsen endte opp 😉 Terningkast 5!

The bear went over the mountain =D

Planer for helgen: se “Hobbiten” lørdag ettermiddag sammen med moren min. Jeg prøvde å invitere med andre, men den eneste som viet interesse foreslo at jeg også skulle betale togbilletter og det vil jeg ikke. Uansett så syns jeg i grunnen at det alltid er koselig å finne på ting sammen med moren min og det faktum at vi dermed vil se filmen i 2D (siden mamma er skeptisk overfor 3D-briller av ymse grunner) gjør heller ingenting. Jeg syns generelt sett at 3D er ganske overvurdert uansett! Andre planer for helgen er å trene, spise pinnekjøtt hos pappa på søndag antakelig og kose meg på kaféer som forhåpentligvis har lussekatter siden jeg har veldig lyst på akkurat det nå. Det blir nok en fin helg 🙂 Og nå leser jeg “Absolutt Midnatt” som er tredje boka i Abarat-serien og mens den er en smule forvirrende (det er veldig mange år siden jeg leste bok en og to av Abarat-serien så jeg husker veldig lite og det er også en veldig fantasifull og absurd bokserie generelt sett) så er den også underholdende og fengende nok til at jeg ikke kan tenke meg at de litt over 500 sidene vil ta særlig lang tid å lese. Dessuten skriver jeg fortsatt på Julekalender på Facebook selv om inspirasjonen min dro på ferie i slutten av november og ikke har kommet ordentlig tilbake så langt (historien min blir med det ikke noe særlig imponerende) og jeg har det generelt fint mesteparten av tiden. Yay!

Og nå tenkte jeg å bable i vei om denne boka siden den var veldig awesome:

Kort oppsummert handler boka “The bear went over the mountain” (som jeg nettopp fant ut at også er navnet på en engelsk barnesang med samme melodi som “He’s a jolly good fellow” på Youtube) av William Kotzwinkle om en mann ved navn Arthur Bramhall som skriver en bok og gjemmer den under et tre i en koffert og så finner en bjørn denne kofferten og manuskriptet og drar til byen under aliaset Hal Jam og later som om han er forfatteren og så byr dette på morsomme hendelser og ditten og datten. Og så er en dypere tematikk hvordan en mann finner sin indre bjørn og en bjørn sin indre mann og hele veien er det morsomt, underholdende og veldig siterbart. 

Dette var en bok jeg likte svært godt. Den er godt skrevet, underholdende og lett å lese, men klok tross alt og full av smarte betraktninger rundt samfunnet og mennesket og slikt. Og jeg likte karakterene, både Hal Jam og Arthur Bramhall (som dessuten heter Arthur og følgelig har et av yndlingsguttenavnene mine), stemningen og sjarmen denne boka har fra start til slutt. Dette er en av de bøkene som er en sånn liten perle av en bok, en sånn bok som hverken er veldig tykk eller veldig tung, men som man husker og tenker tilbake igjen på med et smil. I tillegg er den morsom og risikoen for å le mange ganger er over gjennomsnittet stor 🙂

Og best av alt. Denne boka er veldig siterbar og nå skal jeg sitere litt i vei sånn for moro skyld:

Bramhall nodded. The fur-bearing woman loved festivals. On nights when he was only mildly depressed he could help himself get out of it by thinking how wonderful it was that he wasn’t at a moon goddess festival.

He stumbled back through the field, his brain mixing up that killer cocktail he knew so well, the one that was going to result in him feeling like a corroded anchor at the bottom of the sea.

William Kotzwinkle (dritkult etternavn btw) er veeeldig flink på å finne originale metaforer.

The bear pushed his shopping cart through the supermarket. The sky-scrapers of Manhattan had astounded him and now the endless amounts of honey that man had available to him had humbled him to the ground. The intelligence, the inventiveness, the time and courage it took to layin this much honey was the final proof that man wore the crown of creation. ‘Bears are just along for the ride,’ he said to himself as he filled his cart with honey – honey in jars, honey in plastic bottles, honey in plastic tubs.

He sensed she wanted to repeat what they’d  done earlier. She couldn’t know how hard it had been for him to perform with her, how he’d had to imagine her covered with fur.

The bear was puzzled by all the angels surrounding him. He didn’t know about angels, and thought he might have missed something about human beings, that maybe they came with wings they kept folded neatly out of sight most of the time.

Her er han hjemme hos en englefiksert dame som jeg bare ser så for meg at Prinsesse Märtha Louise kunne blitt bestevenninne med 😉

Much as Wheelock had always liked Bramhall, he was hoping to find him dead or out of his mind.

He descended now, into the subway, through the turnstile, and onto the platform. Sure enough, there was a gumball machine. I’m doing beautifully here, he said to himself as he approached the machine. He inserted a quarter in its slot, turned the crank, and out rolled a large red gumball. He took it in his paw and gazed at it. Interview. With a gumball. He waited, and while subway trains came and went and the gumball sat unmoving in his paw, he wondered if perhaps there was something else he’d missed. He popped the gumball into his mouth. The vivid red dye that coated the gumball melted over his tounge, and the carcinogens within flowed over his taste buds, absolutely first-rate. He chewed happily, feeling that, after all, the mission had turned out well. He was interviewing a gumball. Publicity was easy. He wondered why the little birdlike female at his publisher’s was so worried about it all the time.

Denne delen er fra da bjørnen Hal Jam skal i et intervju med en mann med etternavnet Gumbel og misforstår på en brilliant måte som fikk meg til å le høyt da jeg leste det på bussen i retning jobb på tirsdag. 

It’s a pity I can’t slow that process down, reflected the dog as he stared at the floor. If I broke the cookie into little pieces I could savour the experience. But somehow in the passion of the moment, I lose control.

Se, denne boka er klok og filosofisk også!

Og det er så herlig med slike bøker som er kloke, men morsomme og som ikke er perfekte, men definitivt er en nytelse fra start til slutt. Bøker som får deg til å le, smile, fascineres og dette er en sånn bok til gangs. Nå kunne jeg sikkert sitert mye mer og skrevet mer om boka og slikt, men jeg tror jeg skal gi meg her. I alle fall gir jeg boka terningkast 5 og håper at dere får lyst til å lese denne boka, kjære lesere 🙂

***

Men nå skal jeg skrive dagens kapittel av julekalenderen på Facebook og drikke mer julebrus og så blogger jeg nok i neste omgang på søndag og da vil det dreie seg om Hobbiten =D Vi bables!

Det julesangfikserte innlegget :)

Utenom at brannalarmene fortsatt går irriterende ofte i blokka der jeg bor og at det er litt dumt at ingen kommenterte innlegget mitt om Evita (men jeg veit i hvert fall at det ble lest for hun som ekspediterte meg på matbutikken i går nevnte at hun hadde lest det og leste bloggen min og sånt kult nok, så det fine er at ting leses selv når det ikke kommer kommentarer, det er bra) så er livet veldig fint. Ikke minst fordi alt ordner seg. For eksempel var jeg litt bekymret i går siden jeg jo vant billetter til Hobbiten-premieren, men misforsto litt da jeg deltok på konkurransen og i går fant ut at det var midnattspremiere jeg hadde vunnet billetter til og den passer det av ymse grunner dårlig for meg å se (skal jobbe i morgen, det går ingen t-baner hjem fra sentrum til Stovner midt på natta, jeg blir skikkelig trøtt av å se film på kvelden, osv.) og da trodde jeg at jeg måtte gi bort billetter eller noe. Men det gikk i orden og nå har jeg i dag fått to Norgesbilletter til å se Hobbiten på en dag som passer for meg så da blir det kino enten fredag eller lørdag tenker jeg. Hurra! Det er så utrolig fint hvordan ting i ni av ti tilfeller ordner seg for meg og det kan jo hende det hjelper at jeg er grunnleggende optimistisk generelt sett, men uansett. Alt går bra, jeg må huske på det de gangene jeg er i tvil. Alt går fint! 

Og nå nyter jeg en helt herlig bok om bjørner og forfattere som jeg bare må få anmeldt når den er lest ut og sånt og jeg har pepperkaker (har ingen bilder for øyeblikket, men de er fine og jeg gjør mitt beste for å unngå å bare kaste meg over alt av det med en gang, det skal vare en liten stund væffal) og drikker masse te og herre jemini, det er så rart å tenke på at det er under to uker til jul. Å, jeg gleder meg til alt med det. Gaver, julemat og familiehygge og en annen sentral del av julen: se julefilmer jeg har sett titusen millioner ganger før, men som liksom vil føles helt nye bare fordi det er jul (for eksempel den filmen der Tim Allen blir Julenissen eller Alene Hjemme). Og siden vi nå er inne på temaet jul tenkte jeg her å kåre mine fem yndlingsjulesanger for øyeblikket, skrive litt om hvorfor og poste fine versjoner av sangene. Dette vil sikkert bli koselig underholdning satser jeg på:

Julesangkåring

I første omgang når tematikken er julemusikk kan jeg linke til julemusikkplaylista mi på Spotify (som etter min mening er veldig awesome og nå har den hele to subscribers, yay!) som har alt fra kjente norske klassikere til julesanger fra musikaler og sånn sett byr på en god miks av kjente og ikke så kjente sanger. Og nå kommer listen over topp fem.

1) I saw mommy kissing Santa Clause

Jeg har alltid elsket denne julesangen, jeg syns teksten er sjarmerende, jeg liker at den forteller en historie og jeg syns den har en utrolig fengende melodi på toppen av det hele. 

Yndlingsversjonen min av “I saw mommy kissing Santa Claus” er definitivt denne versjonen der Teresa Brewer synger og det skyldes nok at det var den første versjonen av “I saw mommy kissing Santa Claus” jeg hørte også, men utenom det så er det jo også generelt sett en veldig fin versjon av sangen og jeg liker den litt barnlige stemmen til Teresa Brewer, den kler sangen veldig godt. 

 

Ellers er “Jackson 5”-versjonen av denne sangen ganske fenomenal den også. Den er litt mer dancey liksom og svinger mer og er altså et ypperlig alternativ. 

Og jeg liker også denne sangen på norsk og ja, generelt sett. Dette er absolutt en julesang jeg har veldig sansen for =D

2) Last Christmas

I det siste har jeg hatt denne sangen på hjernen veldig mye. Jeg har det litt moro med å synge den for meg selv når jeg er alene på norsk, sånn

“Forrige julen så ga jeg deg mitt hjerte, men allerede neste år ga du det bort. I år, for å spare meg fra tårer, så sparer jeg det til noen spesiell” selv om det rytmisk sett fungerer dårlig til melodien og sikkert høres veldig lite pent ut. Men sånn sett er jeg litt glad for at jeg ikke har talent for å synge i det hele tatt for folk som synger pent tenker sikkert en del at de vet de kan synge fint og derfor går de inn for å synge pent uansett. Jeg derimot vet at jeg ikke er spesielt flink til å synge og kan dermed skråle i vei i leiligheten min så mye jeg vil uten tanke på at det skal lyde fint. Det eneste jeg trenger er å ikke synge for høyt, men det går bra. 

 

Min yndlingsversjon av Last Christmas er naturlig nok “Wham” sin originale versjon og jeg elsker også videoen rett og slett fordi den egentlig er himla teit. Hele musikkvideoen er jo bare George Michael og venner som er på fjellet sammen og har det gøy og har liksom ingenting med teksten å gjøre egentlig og det gjør hele videoen episk. Dessuten er denne sangen kul fordi den egentlig er ganske trist (han gir bort hjertet sitt, men allerede neste dag gir personen han har gitt det til det bort og derfor bestemmer han seg for å spare det til noen spesiell) og så lærer han jo aldri for denne sangen spilles jo hver jul og jeg vet det ikke er sånn, men jeg dikter det frem slik at han hver jul opplever akkurat det samme (å gi bort hjertet sitt, å oppleve at det gis bort til noen annen, å spare det til noen spesiell) og så bare gjentar det seg og gjentar seg som en slags ond sirkel han ikke kommer ut av. Man kan egentlig begynne å tolke denne sangen veldig hvis man er i det rette humøret. 

 

Ellers elsker jeg Crazy Frog-versjonen av denne sangen som er nok et tilfelle på en video som ikke har noe med teksten å gjøre i det hele tatt omtrent. Den er genial!

3) Let me be your Father Christmas tonight

En av de fine tingene med denne sangen er at både jeg og broren min syns den er fenomenal. Vi sang den en gang sammen for mamma til hennes store underholdning siden broren min kunne teksten bedre, mens jeg traff tonene og kunne melodien bedre og sånn sett ble det en opptreden som sikkert var veldig morsom, men ikke særlig vakker å lytte til. Anyway! Denne julesangen er genial. Melodien er faktisk virkelig pen, sånn “ordentlig seriøs julesang”-pen, sånn i tillegg til å være poppa og passe Boyband-ish. Og så har vi teksten som krasjer litt med melodien og er mer morsom og useriøs. Og dette gjør at denne sangen er fin på opp til flere måter!

 

I tillegg er det jo en ganske romantisk sang da 🙂

4) Sonjas sang til Julestjernen

I filmen “Reisen til Julestjernen” fra 70-tallet (som jeg pleier å se deler av hver julaften, ser sjelden hele, men de viktigste delene får jeg med meg) finnes denne sangen, en sang jeg absolutt tenker på som en julesang og som er veldig fin.

 

Og noe av det jeg liker med denne sangen er hvordan den synges. Det er så enkelt og rett frem sunget og det føler jeg gjør at sangen gir sterkere inntrykk enn om det hadde vært tonetrilling meg her og meg der og alt sånt. Dessuten liker jeg Hanne Kroghs stemme på akkurat denne sangen veldig godt, det er så rent og klart og fint 🙂

5) Christmas Lullaby

Denne sangen er fra en slags musikaldings signert Jason Robert Brown (mer spesifikt er det en sangsyklus, så det er flere sanger og de har hver for seg en handling, men det er ingen sammenhengende historie gjennom hele syklusen) og er litt mer ukjent enn de andre sangene på denne lista. Men det er definitivt en veldig julete sang og den har nydelig tekst og melodi og fortjener sånn sett så absolutt en plass på denne lista.

 

Mens det finnes flere covringer av denne sangen på Youtube som er fine er det originalversjonen som man kan høre her som jeg liker best. Uansett er dette en sang som er veldig passende i disse adventstider.

Ellers liker jeg mange andre julesanger, deriblant alle på juleplaylista som ikke er nevnt, og jeg har veeeldig hekta på denne Mad Tv-julesangen som man kan se her: http://www.youtube.com/watch?v=PBWJV3Qf464 (det virket ikke å poste dette klippet på bloggen så da linker vi til Youtube i stedet) og elsker denne:

 

Og denne er teknisk sett ikke en julesang, men den har julete handling og inneholder Max og Langbein og er utrolig fin så den må være med (selv om jeg har posta den før). Og Tom Leonard som synger her og har stemmen til Max synger veldig fint, det er jo også en bonus, dessuten er Max søt 🙂
***

 Men nå skal jeg skrive på ting og drikke te og finne på ymse andre ting som ikke har noe med blogging å gjøre, men jeg blogger nok i neste omgang enten torsdag eller fredag så da bables vi!

Der jeg først og fremst babler om Evita =D

Heisann! Det er lørdag, jeg har tenkt å finne på masse fine ting i dag og bøkene jeg leser er forøvrig brilliante. Og mens Prosjekt: Julekalender ikke har gått så fint så langt (begynte på en og så begynte jeg på en ny i forigårs og så har kapitlene kommet skikkelig seint hver dag), så er det mye igjen av måneden og det viktigste er at jeg skriver. Det hadde vært så lett å bare tenke sånn “nå er jeg ferdig med Nanowrimo, nå kan jeg ta pause” og det kan jeg ikke. Om jeg så skriver bare to sider på en historie hver dag så må jeg skrive for jeg SKAL bli forfatter. En dag så skal det bli min tur. Og planen min nå er å drive med julekalenderting frem til jul og så bruke resten av desember etterpå til dikt og noveller og slikt og så i januar skal jeg sette ordentlig i gang med redigering av Nanowrimo-historien min fra 2006 for selv om det er den første Nanowrimo-historien min og den mest sprø er det også en historie jeg har veldig tro på. Den har en masse potensiale sånn jeg ser det 🙂

Men nok om det. Julekalendersesongen er i gang på andre måter også og jeg elsker det. Hver dag er det en hel haug med julekalenderkonkurranser jeg er med på og i tillegg har jeg Flax-julekalender, fransk julekalenderdings jeg fikk av onkelen min, Donald Duck-julekalender og jeg skal få Kinder-julekalender i dag. Det er toppen! Og jeg liker julekalenderen til Nrk i år kjempegodt selv om jeg går glipp av en hel del episoder siden jeg ikke nødvendigvis er hjemme klokka seks på ettermiddagen (opptak vøtt og Nrk nett-tv, jeg vil nok bli oppdatert) og jeg skal lage pepperkaker i morgen og ja. Ting er kult i grunnen! 

Og nå skal jeg bable i vei om Evita siden jeg var på teater i går. Det kommer jeg i grunnen til å sette i gang med nå:

 

Yay! Trailerdings med bilder fra den norske oppsetningen og Heidi Broch Gjermundsen som synger og slikt. Fenomenalt =D

Anyway. Av alle musikalene til Andrew Lloyd Webber syns jeg Evita er den smarteste. Og det kan kanskje handle om at den er basert på en sann historie, men likevel. Andrew Lloyd Webber har flere supre musikaler (Cats og Phantom of the Opera for eksempel), men man liker dem ikke på grunn av plottene som gjerne er mer tynne. Og det gjør ingenting at det er tynne plott for det funker jo som bare rakkern med Cats for eksempel, men jeg bare nevner fakta. Og så har vi Evita som går mye dypere, som ikke bare forteller en historie om en kvinne som ble en levende legende, men også viser et Argentina i forandring og som også stiller et spørsmålstegn ved Evita som figur (var hun snill og grei, var hun manipulativ og grådig) og ikke egentlig etterlater oss med et klart svar. Det er også noe av det herlige siden mennesker alltid har flere sider og Evita blir mer levende for oss på denne måten enn om hun hadde blitt fremstilt som en ren helgen hele veien. 

Og jeg har jo på en måte sagt det allerede, men dette er altså musikalen om Evita (eller Eva Duarte som hun egentlig het) som går fra vanlig småbyjente til radio og reklame-skuespiller i Buenos Aires, videre hen til å være kona til oberst Peron som snart nok er President Peron. Det blir sånn sett en slags Askepott-historie om en veldig karismatisk kvinne som klarte å få til mye i løpet av sitt forholdsvis korte liv, i tillegg til at det viser at dyrkingen av idoler ikke er noe ny som sådan. Slik har de alltid drevet med. Og det er også en historie om Argentina, som er en karakter i seg selv for så vidt, og fantastisk fortalt i en virkelig flott musikal.

For det er flott! Det er jo i utgangspunktet en musikal som har mye ved seg, men Det Norske Teatret har formidlet den utrolig godt, med god hjelp av supre skuespillere. Først og fremst har vi jo Heidi Broch Gjermundsen som Evita og hun er helt genial. Hun synger bra, klart og rent og med en egenhet som gjør at man vet at det er Heidi Gjermundsen Broch som synger og ikke en hvilken som helst annen, dessuten gir hun alt og man blir sittende igjen i salen og er helt paff og innmari imponert. I tillegg spiller hun bra, formidler rollen så godt at hun absolutt fortjener en masse priser og vel så det. Og så har vi Frank Kjosås (jeg er en av dem som er litt småbetatt av Frank Kjosås og får litt lyst til å late som om han gir blaffen i resten av publikum og bare synger for meg) som er helt rå. En ting er at han synger sabla bra (jeg liker stemmen til Frank Kjosås veldig godt, jeg har lyst til at han skal gi ut egen cd der han synger musikalsanger og i tillegg har jeg begynt å høre stemmen hans inni hodet mitt hver gang jeg leser nynorske dikt), men spillet. Bare mimikken alene er liksom perfeksjon og det sier på en måte alt. Vi har ellers Jon Bleiklie Devik og mens han ikke har så mye å spille på i Evita (noe som jo også er mye av vitsen) så gir han alt og er i tillegg nesten ugjenkjennelig i forhold til Next to Normal. Dessuten syns jeg egentlig Jon Bleiklie Devik er en smule undervurdert og i følge min mening er han en fabelaktig skuespiller (han hadde for eksempel det øyeblikket i Next to Normal der han synger “kven er galen” som av en eller annen grunn var et veldig sterkt teaterøyeblikk etter min mening og absolutt en av grunnene til at jeg faktisk endte opp med å se Next to Normal fire ganger). Og så har vi Ingeborg S. Raustøl som mange kjenner mer fra Hotel Cæsar og som har en av de fineste sangene i hele Evita og synger superfint og som gjør en super rolle. Resten av ensemblet er også fabelaktige og både sang og dans er jevnt over vidunderlig.

Jeg liker ellers Ola E. Bøs oversettelse og jeg liker musikk og koreografi og alle ingrediensene som skal til for å gjøre en musikal til noe episk og jeg er veldig imponert av scenografien. Akkurat scenografi tenker jeg mer og mer over når jeg er på teater for jeg syns det beste er når løsningene er enkle, men smarte og godt brukt og både Det Norske Teater og Oslo Nye Teater syns jeg er utrolig gode på å finne scenografiske løsninger som ikke er for kompliserte og som er presise og svært funksjonelle. Og mens jeg noen ganger på Det Norske Teater henger meg litt opp i nynorsken (ikke mye altså, men jeg syns av og til at det høres litt rart ut når noen snakker nynorsk uten dialekt, uten at det også er for eksempel bergensk eller noe), så gjorde jeg ikke det i det hele tatt her. Ellers er det jo fine sanger og fengende musikk og både jeg og mamma koste oss.

Hvis jeg skal kommentere på noe er det kanskje slutten som er veldig brå og plutselig (men på den annen side syns jeg nesten alltid at slutter når jeg ser musikaler på teater er det fordi jeg alltid har så lyst på ekstranumre og at ting ikke skal ta slutt, men bare vare og vare) og at denne musikalen ikke følelsesmessig gir den samme berg og dalbanen som for eksempel Spring Awakening. Det manglet noe diffust for å få meg opp i den syvende himmel. Sånn det var så var jeg dog i himmelen, om ikke den syvende himmel så i hvert fall kanskje den tredje himmel og det er rimelig høyt det også. Og jeg syns denne forestillingen var utrolig flott og har lyst til å se den igjen. Terningkast 5!
***

Og nå skal jeg spise frokost og delta på julekalenderkonkurranser og se Cabaret-filmen (som jeg begynte å se for noen dager siden, men ikke har hatt tid til å se ferdig) og så blogger jeg nok i neste omgang på mandag eller tirsdag og så bables vi! Yay! 

Fine ting, brannalarmer og Doktor Proktor!

Heisann! Det har skjedd noen veldig fine ting nå. For det første er jeg endeligvis ferdig med Nanowrimo-historien min. Og den skulle egentlig bli lenger enn den ble, men så nådde den liksom en naturlig ende og da bare ble det sånn og den ble jo på 72 000 ord og det er jo ganske mye, det 🙂 I alle fall er den ferdigskrevet nå så hurra! Dessuten vil det kanskje bli lettere å få skrevet på julekalenderen min nå, så langt har jeg liksom hatt både den og Nanowrimo å drive med og det blir litt for mye. Nå har jeg litt færre prosjekter og det er ganske fint. Den andre fenomenale tingen er at jeg fikk mail i forigårs og har visst vunnet to billetter til premieren på Hobbiten (noe som i grunnen passer fryktelig perfekt siden jeg leste boka for to uker siden og hadde store planer om å se den filmen i løpet av neste uke uansett). Jeg har ikke fysisk fått billettene i postkassa enda, men de kommer nok snart. Uansett blir kino gøy og nå er det store spørsmålet hvem jeg skal dra på kino sammen med. Det satser jeg på å finne ut av i løpet av uka. På toppen av det hele skal jeg på teater og se “Evita” på fredag så fredag blir episk! Regn med at jeg blogger i neste omgang på lørdag og da babler i vei om “Evita”!

Livet er med andre ord veldig fint. Det som er dumt derimot er at jeg blir så frustrert av brannalarmer for nå gikk en halv seks lørdag morgen, så gikk det en halv tre natt til tirsdag og en klokka ti på kvelden på tirsdag og de har med andre ord ringt tre ganger på fire dager og jeg vil antakelig bli gal denne vinteren hvis brannalarmen skal gå hele tida sånn som i fjor vinter. Sukk…

For å fokusere på noe fint:

 

Omgomgomgomgomgomgomg! <3 <3 <3 Jeg har funnet flere klipp fra “Les Miserables”-filmen (som har premiere om en måned og tretten dager, jeg driver nedtelling siden jeg gleder meg så enormt) og milde melkespann så perfekt denne scenen er. Det er jo i utgangspunktet yndlingssangen min fra Les Miserables og det ser så nydelig ut med omgivelsene og regnet og stemningen og alt. Dessuten synger hun så fint og enda viktigere, hun spiller fantastisk. Virkelig fantastisk skuespill i film handler etter min mening veldig mye om øynene og øyenbrynene og her forteller bare ansiktet alene så mye av historien og det elsker jeg. Åååå, 18. januar 2013 blir en ekstra julaften, jeg bare vet det! Og ja, jeg kommer antakelig til å obsesse veldig mye over denne filmen fremover, her er en advarsel 🙂

Men nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å sitere fra en veldig herlig bok som jeg nettopp leste ut og det er “Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje.” av Jo Nesbø. Dette er den første boka jeg har lest av Jo Nesbø og jeg er fortsatt totalt uinteressert i krim (utenom påskekrim på melkekartonger og i Se og Hør eller som jeg skriver selv og krimoppgavene i Donald-blader), men skal sannelig sørge for å få lest flere av Doktor Proktor-bøkene. De er nemlig innmari karolinske! Jeg er jo litt barnlig av meg (noe jeg syns er en fin ting) og jeg elsker mange bøker som teknisk sett er ment for barn og særlig hvis de har referanser eller generelt bare er så intenst nydelig skrevet at de passer for alle aldre. De herligste bøkene som finnes er jo de som har noe universelt ved seg, bøker som kanskje har barn og unge som målgruppe, men som kan fascinere og inspirere uansett alder. “Hobbiten”, Harry Potter-bøkene og “Den lille prinsen” er blant eksemplene på slike bøker. Og  Doktor Proktor-boka var fenomenal. Den var spennende, morsom og underholdende, den hadde interessante og kule karakterer som man blir glad i og den var herlig gal på en nærmest Roald Dahlsk måte og det er alltid et pluss. I tillegg føles den veldig aktuell siden verden liksom skal gå under om 16 dager (noe jeg ikke tror noe på i det hele tatt) og den var utrolig siterbar. Og nå skal jeg altså sitere i vei i resten av dette blogginnlegget. God fornøyelse og så blogger jeg i neste omgang på lørdag:

Men etter hvert sluttet snøen å falle, tyggingen opphørte, folk i Oslo begynte å våkne til en ny dag og bega seg gjennom mørket og snøslapset til arbeid og skole. Og i det frøken Strobe begynte å fortelle elevene sine om annen verdenskrig, tittet en blek vintersol som igjen hadde forsovet seg, forsiktig opp over åsen.

(Jeg liker hvordan sola har forsovet seg, det er en sånn naivitet i det som jeg elsker, dessuten kunne jeg ærlig talt skrevet den selv for det minner litt om en del setninger jeg selv har skrevet opp i gjennom og det viser jo bare at det er temmelig karolinsk.)

På kjøkkenbenken stod modellhelikopteret han brukte til å piske krem, brødristeren han brukte til å hurtigtørke votter og strømper, og en stor fiskesuppekasserolle hvor han hadde laget et stort hull i bunnen ettersom han ikke kunne fordra fiskesuppe.

(Elsker den setningen. Jeg er i grunnen veldig sikker på at Jo Nesbø må ha hatt det supermoro med å skrive denne boka.)

Og hun merket ikke at det sluttet å snø, eller at det fra kumlokket utenfor i Kanonveien hadde begynt å stige en underlig mumling. Den steg opp mot månen, som blunket søvnig ned mot Oslo mens den nynnet på en sang.

“Serriøst,” sa Beatrize, som ikke bare var den søteste i klassen, men best i matematikk, gymnastikk, hoppestrikk og stort sett alt annet som endte på -ikk.

Det luktet i hvert fall ikke slik Bulle luktet, han luktet nesten ingenting, bare litt Bulle.

For karamellpudding smaker liksom ikke like karamellpuddete når noen akkurat har spurt: Hvordan redder vi verden fra undergang?

5. Bulle brølte et ord som dessverre ikke kan settes på trykk siden dette er en barnebok.

(Jeg elsker når ting brekker den fjerde veggen, av og til smadres den rett og slett i to og da koser jeg meg skikkelig.)

“Stein, saks, papir,” sa Bulle.

De telte til tre og viste hver sin hånd.

“Hah!” sa Lise triumferende fordi hun hadde vist tegnet for papir og Bulle det for stein.

“Hva hah-er du for?” sa Bulle. “Stein slår papir.”

“Hva?”

“Har du ikke fått med deg det? De endret reglene på årsmøtet i oktober.”

“De?”

“Ja. Det internasjonale stein-saks-papir-forbundet.”

Lise skulle til å protestere, men kjente plutselig at nå fikk det være nok av dette tullet. Hun dro opp døra.

(Episk dialog! Og stein burde i grunnen slå papir, dessuten er det ikke så mange steiner som lar seg pakke inn, det funker bare med de jevneste. Mer knotete, stikkete steiner gjør opprør mot papiret.)

Doktor Proktor nikket med en mine som var dyster som en gråværsdag i Vadsø.

***

Sånn siden det sikkert er mot sin hensikt å sitere i flere timer til skal jeg gi meg nå og bare oppfordre folk til å lese for “Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje.” er veldig fengende, smart, morsom og siterbar. Og attpåtil er den krydret av referanser og andre ting som gjør at den kan være minst like god underholdning for voksne som for tiåringer. 

Men nå må jeg være med på julekalenderkonkurranser og spise mer frokost og slike ting. I alle fall dukker neste innlegg opp på lørdag så da bables vi =D