Oppsummeringsinnlegg for januar 2013

Heisann! Det er torsdag og jeg kunne sukket over teite ting som verdens generelle mangel på interesse uansett hvor jeg poster ting på nettet. Bloggen, Facebook, Twitter, ingenting interesserer visst andre enn meg. Men faen heller (og unnskyld bruken av F-ordet), det er så mye jeg heller vil bable om og det er ting som gjør meg lykkelig, ting som gjør meg SUPERHAPPY DELUXE EDITION!!! For eksempel leste jeg dette: http://www.aftenposten.no/kultur/Overskudd-for-Folketeateret-for-forste-gang-7106747.html og det i seg selv er jo flott. At teatre har overskudd er jo alene en nyhet som teaterelskeren i meg liker veldig godt og så blir jeg jo enda mer glad når jeg ser at Folketeateret skal sette opp “Annie” til høsten. Jeg ELSKER “Annie”, det er den musikalen jeg har vært fan av lengst (siden jeg har vært fan av den siden jeg var fem år) og selv om man kan innvende at det er litt tidlig siden “Annie” ble satt opp sist i 2004 er jeg likevel klar for et gjensyn, ikke minst fordi jeg ikke fikk sett den i 2004, men så den på teater i 1993 og dette sånn sett vil være tjueårsjubileum for “Karoline ser Annie på teater”-scenarioet 😉 Men om ikke det var nok så fant jeg også denne saken: http://www.aftenposten.no/kultur/–Shrek-blir-Norges-storste-oppsetning-noensinne-7106622.html og det er derfor jeg for øyeblikket er i himmelen. “Shrek”-musikalen har jeg jo på cd, men det er liksom en sånn musikal jeg aldri hadde trodd at jeg ville få sjansen til å se og i februar 2014 vil det skje. Og det vil bli den største oppsetningen i Norge ever bare for å gjøre ting enda kulere og det er jo Shrek og det er fantastiske sanger og ååå <3 Yay!

Ellers er jobb fint, jeg tenker at siden jeg burde skrive og ikke helt klarer å ta på meg digre romanprosjekter for tiden så kan jeg sette meg et sånt lite mål om å skrive en historie hver dag i februar. 28 dager, 28 historier i varierende lengde, det burde jo gå an 🙂 Og jeg koser meg med å endeligvis se Firefly via Netflix (tester den gratis måneden for å finne ut om det er verdt å ha eller ei), har ikke kommet inn i det før, men akkurat det har gått mye bedre etter at jeg bestemte meg for å hoppe over den første episoden. Ikke at jeg er overrasket, jeg tror jo at det generelt har seg sånn at med en gang Joss Whedon er involvert så blir resultatet fantastisk bortimot uansett 😉 Og jeg syns særlig Simon og Kaylee er herlige karakterer (dessuten er det de to peneste skuespillerne der, det er jo et lite pluss).

Men nå skal jeg først poste dette:

 

I disse Les Miserables-tider passer det fint å poste denne poppa medley-en som jeg har funnet på Youtube med Natalie Weiss (som har kjempeflott stemme og genial sans for humor åpenbart). Den passer liksom fint nå og er super underholdning 🙂

Og nå skal jeg ta for meg januar bok- og filmmessig sett, en måned da jeg har lest en hel masse og i tillegg fått sett en del film, noe som gjør det til en super måned. Tenk at det er februar i morgen alt, det er rart, tida flyr! Her er oppsummeringen altså:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

– Monstermenneske av Kjersti Annesdatter Skomsvold

En utrolig godt skrevet bok som jeg likte veldig godt. Interessant, engasjerende, sår og fin bok som flyter av gårde og som er lett å like. Terningkast 5!

– Who could it be at this hour (All the wrong questions 1) av Lemony Snicket

Jeg pleide (selv om jeg bare har lest de første ni bøkene) å like “A series of unfortunate events”-serien veldig godt siden jeg er en sucker for Lemony Snicket-fortellerstilen som er å ha en veldig tilstedeværende forteller som bruker motsatt psykologi for å få deg til å lese videre og dette er den første boka i den nye serien til Lemony Snicket (eller Daniel Handler som han egentlig heter). Men jeg likte ikke “Who could it be at this hour” like godt. Det er fengende skrevet og det er jo gøy med Crime Noir-stilen denne boka har, dessuten er det en bok med fine illustrasjoner og stilig cover. Men det manglet en hel del for å være virkelig fantastisk og ga meg ikke så mye. Terningkast 4!

– Evig Søndag av Linnea Myhre

Sår og velskrevet bok som går fryktelig fort å lese og som viser at Linnea Myhre definitivt har talent hva angår formidling. Terningkast 5!

– Seraphina av Rachel Hartman

Mens denne boka tok litt tid å lese så var den definitivt verdt det for denne boka er nemlig nydelig. Flott skrevet og svært fascinerende er dette i toppsjiktet hvis man skal lese engelske Fantasy-bøker om drager =D Terningkast 6!

– Northwood av Brian Falkner

Litt for barnslig (og hvis jeg kaller noe barnslig så sier det alt liksom) og for lett på en måte. Likevel både fin og eventyrlig og med koselige illustrasjoner og en søt stil. Terningkast 4!

– Ask the passengers av A.S. King

Hei bok, jeg sender deg kjærlighet siden du er såpass fin. A.S. Kings bøker har fortsatt til gode å skuffe meg og hun er en av mine definitive yndlingsforfattere. Og her handler det om passasjerer og kjærlighet og alt er veldig fint skrevet. Terningkast 5!

– Smaken av følelser av Aimee Bender

På den positive siden var denne boka svært fengende og fint skrevet og absolutt likbar lesning. Men på den annen side er det også den rareste boka jeg har lest på lenge og den er litt vel ut på viddene til tider (og det sier også en hel del, akkurat som meg barnslighet har jeg også en stor åpenhet overfor rarhet). Terningkast 4!

– Goodbye, Chunky Rice av Craig Thompson

Den første boka til Craig Thompson (mannen bak verdens kanskje fineste grafiske roman, dvs. “Blankets” som jeg har lest minst fire ganger) og en utrolig pen grafisk roman med en skjønn historie som er nydelig fortalt og formidlet og som inneholder kjærlighet mellom en mus og en skilpadde, noe som alene burde generere store mengder interesse. Det kan godt hende det dukker opp en anmeldelse av denne boka etter hvert siden den er såpass sår og nydelig. Terningkast 5!

– Kropp og sinn av Jan Grue

En novellesamling som går superfort å lese siden den bare er 120 sider lang, men som jeg ble lei ganske fort. Den er jo original og godt skrevet, men den var muligens litt for smart og ga meg ikke den store opplevelsen eller noe sånt. Jeg har likevel tenkt å få lest det neste Jan Grue gir ut for han er virkelig kreativ og har noen gode konsepter av og til. Terningkast 3!

FILMER

– Phineas & Ferb: Across the second dimention

Veldig fin og underholdende og søt og kul og sjarmerende animasjonsfilm som jeg likte ganske godt. Terningkast 5!

– Arthur Christmas

Svært søt julefilm om nisser og familie. Terningkast 5!

– The Avengers

Underholdende, smart skrevet, svært fengende og absolutt super superheltfilm som jeg likte veldig godt. Ikke overraskende var Joss Whedon involvert. Terningkast 5!

– Rock of Ages

Herlig musikal som var virkelig fengende selv om den antakelig dro klisjé til en ny level med å være så sabla gjennomskuelig at det nesten blir litt komisk. Fin musikk og skuespillere som har det kjempegøy på jobb redder filmen uansett og gjør at den ender opp med å være noe som er finfin underholdning. Terningkast 5!

– Les Miserables

Amazing! Jeg likte denne filmen utrolig godt, elsket den vel i grunnen og jeg håper den vinner masse Oscar-statuetter. Terningkast 6!

– School of Rock

Ganske rocka og awesome film med super musikk, fin story og en episk Jack Black i kjempeform. Terningkast 5!
***

Det var filmene og bøkene jeg koste meg med i januar og som dere ser var januar en måned med mange høydepunkter. Nå gleder jeg meg til å finne ut hva jeg vil digge i februar. Og nå skal jeg avslutte dette innlegget og i stedet prioritere andre ting, men jeg har tenkt å blogge i neste omgang på søndag og da skal temaet være “My Fair Lady” SOM JEG SKAL SE PÅ LØRDAG PÅ FOLKETEATERET, HURRA! 🙂 Jeg gleder meg! Vi bables!

A.S. King the Passengers =D

Hello! It’s Monday and today I’m going to have an english blog-post, seeing as I’m going to spend most of this post reviewing “Ask the passengers” and then I’ll try to get the american writer of this epic book to read it (which shouldn’t be too difficult since we’re friends on Facebook). This means englishness and hopefully the few people that actually reads this blog will find that to be totally okay.

Anyway, before reviewing begins I have fascinating news. A) It’s less than a week before AWESOMENESS, which means theatre and more precisely musical and even more precisely “My fair Lady” at Folketeateret. I’m veeeery exited! B) I’ve tried “Firefly” before, but haven’t gotten into it, but now I’ve tried it again by skipping the first episode and that helps. Now I’ve watched from the second to the sixth episode and finds it quite entertaining and brilliant and I’ll probably enjoy the rest too. And the reason why I watch Firefly is that I’m testing the free month of Netflix (which I basically use to see Firefly and the first seasons of Buffy and Charmed, there’s not many other things of interest there). C) I was at the library and borrowed eight books on saturday. I love books <3

I don’t really have any other fascinating anecdotes or anything so now I’ll first post this:

That’s the cover, the nice and quite wonderful cover and now I’m going to spend the rest of this post on the review and when that’s done I’m going to make dinner because I’m hungry and then I’m probably going to spend the evening on watching episodes of different tv-shows, writing and generally having fun and then my next blog-post will probably show up on Thursday and then in Norwegian. Hope the review is nice reading material 🙂

Ask the passengers by A.S. King

 

Every airplane, no matter how far it is up there, I send love to it. I picture the people in their seats with their plastic cups of soda or orange juice or Scotch, and I love them. I really love them. I send a steady, visible stream of it?love?from me to them. From my chest to their chests. From my brain to their brains. It?s a game I play.

It?s a good game because I can?t lose.

I do it everywhere now. When I buy Rolaids at the drugstore, I love the lady who runs the place. I love the old man who?s stocking shelves. I even love the cashier with the insanely large hands who treats me like shit every other day. I don?t care if they don?t love me back.

This isn?t reciprocal.
It?s an outpouring.
Because if I give it all away, then no one can control it.
Because if I give it all away, I?ll be free.

***

Astrid Jones needs a hug. She also needs someone to confide in and when she doesn?t find one she decides to confide in the passengers sitting in the planes flying high up above her backyard and the small town where she lives. So she sends them her love while asking all her questions, among them what it means that she might be in love with a girl.

I love A.S. King?s books. She is one of those authors where I want to read everything and where I?m safe, I know I?m in good hands, I know I will enjoy what I read. This book is no exception.

It?s not a completely original concept, books have been written about understanding one?s sexuality before and other coming-out stories have been told. When I still found this book wholly original it?s because of the A.S. King?s voice which shines through and makes it something completely special. And I adored it.

The thing I like the most is probably Astrid?s reluctance to put labels on things, something I kind of share. This reluctance is why I have nothing written in the field ?Interested in? on Facebook because anything?s possible. I?m personally of the view that what you fall in love with isn?t the gender, but the person so while I?ve only been in love with boys so far, I could fall just as easily in love with a girl. Everything can happen. And Astrid shares this reluctance to label herself as anything because she doesn?t know where she stands. All she knows is that she?s in love and it happens to be a girl she loves.

And I really liked reading about Astrid. She is easy to relate to seeing as she?s a dreamer, questioner, clever and snarky and most of all completely real. You get her; you understand her hatred of trigonometry and fascination towards philosophy, she?s one of those characters I could totally have been friends with in real life and that makes her story very compelling.

I also like that this book deals with the questioning part because many people really doesn?t know what they are. Gay, straight, bi, for many this isn?t easy to answer and this book also shows that it shouldn?t matter. Why should one have to put a label on everything, why can?t one just be oneself? It?s an important question and A.S. King deals with it in a wonderful way in this book.

Plus it?s very well written. It?s an important story told in a no-nonsense manner that shows a thoughtful, organic voice that makes A.S. King stand out. She has her own way of writing that?s eloquent, smart and interesting. And I also love the way her books all have something magical about them. In this case it?s the glimpses of the passengers life?s in small vignettes and the way Socrates himself is a character appearing once in a while. I personally love it when books have something quirky and enchanting about them and A.S. Kings books always have this, which makes them books that make me say ?yay!?

Other thing?s I love is that Astrid wants Socrates to have another name and decides on calling him Frank Socrates, I love that no one is perfect and how the ending is happy, but still realistic, I love how the cover fits the story very well and I love the idea of sending love to passengers.

What I don?t love is how the option ?bisexual? doesn?t really come up and I get why, but still. It seems a little like the option is either gay or straight when one can be right in the middle too. I also think some of A.S. King?s earlier books have made a bigger impact on me and wanted to know some of the characters better.

There is something missing that stops this from being absolutely brilliant, but nothing stops it from being very good and mostly I really did like this book a lot.

I give it a five rating (on a scale where six is the best) and wants to end this review with a thank you to A.S. King for being awesome still. Yay for her! =D

Sanger jeg vil og ikke vil høre på Idol :)

Heisann! For øyeblikket ser jeg på Idol, koser meg med brus og kjeks og i morgen skal jeg gi en blank kanarifugl i at jeg fortsatt har himla mye ulest i hyllene mine og dra på biblioteket og låne maaasse bøker! Nå har jeg jo lest en del off-the-shelf så sånn sett er det helt ok å bruke biblioteket for alt det er verdt i morgen 🙂 Ellers fascineres jeg for tiden veldig av hvor særdeles lite bil-reklamer har med biler å gjøre, jeg har lest ut “Ask the passengers” (som skal anmeldes om noen dager siden den var fenomenal) og jeg gleder meg himla mye til lørdag 2. februar da jeg skal på teater (My Fair Lady, hurra!) =D 

Tanken på at teaterplaner nærmer seg får meg til å smile litt som dette:

Bare at smilet blir enda bredere og suppleres av en hang til å nynne på musikk fra musikalen jeg skal se og en generell tilfredshet som vil bidra til at jeg vil føle meg en smule forelska i verden i hele neste uke 😉

Til noe annet. Nå, siden jeg ser på (så på, i skrivende øyeblikk er episoden over) Idol tenkte jeg her å skrive en liste over noen sanger jeg syns alle på audition bør styre unna og noen sanger de derimot burde synge og hvorfor. Så da setter jeg i gang:

Noen sanger jeg ikke vil høre på Idol hvis ikke du er sabla overbevisende

– Hallelujah til Leonard Cohen

Jeg liker denne sangen veldig godt i Leonard Cohen-versjonen, Jeff Buckley-versjonen og den versjonen som spilles i Shrek-filmen (som jeg tror er en annen en igjen) og jeg syns generelt at dette er en veldig fin sang. Og jeg forstår at folk får lyst til å synge denne sangen i Idol-sammenheng for eksempel for den er jo skjønn og har flott tekst og melodi og alt det der. Problemet ligger i at det for det første er et svært lite originalt valg rett og slett fordi den har blitt covret så mye før. For det andre er dette en sånn sang der folk har sterke meninger, der man gjerne har en favoritt-versjon og så irriterer man seg når noen synger den på “feil” måte og sånn sett er det også et dumt valg. I tillegg er det jo rett og slett noen sanger som er såpass fine at man ender opp med å være ekstra kritisk til nye versjoner av dem bare av den grunn. Dette er også en god grunn til å vurdere det veldig nøye før du velger å synge de kjenteste sangene til The Beatles 🙂

– Bohemian Rhapsody til Queen

Litt relatert til Hallelujah siden denne sangen også er et eksempel på en overdrevent covra låt som i utgangspunktet er så fin at det meste blir nedtur. I tillegg er et problem at mange bare velger å synge “Mama, I just killed a man”-delen og dropper den mer merkelige “galileo Figaro”-delen og den delen er like viktig. Og bare noen få utvalgte som Queen selv eller skuespillerne i “We Will Rock You” klarer å mestre begge delene av denne sangen. Derfor!

– Det meste av musikken til Whitney Houston (og liknende syngedamer)

En rar ting er hvordan både Whitney Houston og Michael Jackson er artister jeg har likt mye mer etter at de døde enn da de levde. Og det høres litt fælt ut, men det skyldes mest at mens de levde så var inntrykket mitt litt preget av rykter og avisoverskrifter og alt mulig sånt, men etter at de døde så er det bare musikken jeg fokuserer på, ikke alt det andre. Dette betyr ikke dermed at jeg er kjempefan plutselig, men nå syns jeg mye av musikken til Michael Jackson er veldig super (jeg har blitt svært glad i “Man in the mirror” for eksempel) og jeg har skjønt at nettopp konkurranser som Idol og sånt ødela inntrykket mitt av Whitney Houston litt. Whitney Houston selv synger nemlig fantastisk og hun holder igjen, tar ikke helt av og dropper tonejokkinga. Folk som synger sangene til Whitney Houston og liknende syngedamer på Idol (og andre sangkonkurranser) derimot overdriver i ni av ti tilfeller, de triller toner for mye, de gir for mye gass, de gjør at noe som kunne blitt flott og verdig blir heller irriterende. Dette gjør at jeg alltid blir skeptisk hvis folk dukker opp på Idol og skal synge for eksempel Whitney Houston. I tillegg syns jeg ofte at det virker litt påtatt om folk synger Whitney Houston for eksempel, da mistenker jeg alltid at de bare har tenkt “bwahaha, nå blir de imponerte, se, jeg kan synge skikkelig bra og trille toner og alt” og viser seg frem og Idol handler jo om å vise seg frem, men det handler mer om formidling. Her vil jeg understreke at Whitney Houston kan være et fenomenalt valg også og at det finnes nok av folk som kan synge slikt uten å overdrive. Det er bare litt langt i mellom dem.

– Stand by me med Ben E. King

Denne sangen vil jeg at folk skal unngå siden det er yndlingssangen min og jeg følgelig vil være skeptisk til de aller fleste versjoner jeg hører. Unntaket er hvis den ligger veldig nært opptil Ben E. King eller om du har veldig lik stemme som Timon eller froskene i Stand by me-musikkvideoen med denne sangen i Disney-stil 🙂 

– Walking on Sunshine og Can’t get you out of my head 

Begge disse sangene er både veldig fengende og veldig irriterende og det er veldig lett å synge dem på måter som understreker “irriterende”-siden ved sangene mer enn “fengende”-siden og følgelig er det like greit å unngå dem. 

– Lady Gagas sanger i rolig versjon foran pianoet

Dette har blitt den nye trenden i sangkonkurranser og det er egentlig et smart valg siden dommerne tydeligvis aldri er klare over at Lady Gaga antakelig har spilt disse sangene i rolige, nedstrippa versjoner foran pianoet på utallige konserter og i stedet går ut i fra at valget om å gjøre en rolig, nedstrippa versjon av for eksempel “Poker Face” er veldig originalt og særpreget. Og jeg tror det i grunnen er ganske få versjoner av Lady Gaga-sanger som virkelig er originale og særpregede når alt kommer til alt og ender opp med å irritere meg når noen får masse skryt for egenart og slikt når de egentlig ikke er spesielt originale. Jeg vet ikke om dette gir helt mening.

 

Noen sanger jeg derimot vil at folk skal synge

– musikalsanger

Greit nok, det er kanskje ikke musikalsanger dommerne viser mest entusiasme overfor og musikaler i seg selv er veldig smak og behag, men jeg kommer til å heie på deg hvis du synger en sang fra en musikal. Jeg kommer til å digge deg, særlig hvis du velger noe obskurt eller noe awesome som “Defying Gravity” for eksempel, som “Astonishing” og hvis du er så kul at du velger noe fra musikaler som Into the Woods, In the Heights og Spring Awakening kommer jeg til å elske deg =D

– Somebody to love eller Another one bites the dust med Queen

Mens “Bohemian Rhapsody” bør unngås syns jeg folk generelt er veldig kule om de velge noe annet signert Queen og da særlig disse to sangene. De syns jeg nemlig er råkule sanger og hvis du synger dem med selvtillit, naturlighet og god stemme er det genialt!

– At last med Etta James

Denne sangen syns jeg har blitt litt overcovret så det er med forbehold at jeg trekker den frem, men hvis du har flott stemme, innlevelse og sjarm så kan dette bli en kongeopptreden. Og så kommer jeg til å tenke på deg som en person med god musikksmak og det er jo og et pluss.

– Both Sides Now

Jeg er veldig glad i denne sangen og liker alltid folk litt bedre om de synger denne sangen siden det viser at de har veldig god smak etter min mening. Videre er det et smart valg i og med at det er en sang der det er lett å bli likt om man for eksempel har en gitar eller et piano tilgjengelig og kan synge fint og har god formidlingsevne og det er en sang der jeg som dommer lett ville tilgitt nerver og usikkerhet siden det egentlig passer fint. 

– Selvskrevne sanger

Siden målet er platekontrakt føler jeg at det lover veldig godt om deltakere kan spille instrumenter og skrive egne låter. Det er ting som vil komme godt med post-Idol.

– Tullete sanger

Jeg liker deg hvis du velger en barnesang eller “Fiskebolla lengter etter havet” eller Pokemon-sanger eller liknende ting. Det vil antakelig ikke føre deg særlig langt, om du så synger den nydeligste versjonen av “Jeg kan en sang som går deg på nervene” så tviler jeg på at dommerne vil bli overbevist. Men det vil gjøre at jeg tenker på deg som underholdende og morsom og jeg liker når jeg kan tenke på folk som slike ting. 
***

Listene kunne nok vært lengre, men her er noen eksempler på ting jeg vil se og ting jeg ikke vil se. Jeg satser på at dette var av interesse =D Nå skal jeg finne på andre ting enn blogging, vi bables! 

Les Miserables!

Heisann! Det er tirsdag, jeg driver med middag nå og har derfor ikke tenkt å bruke så lang tid på dette blogginnlegget og livet er fint. Jeg har en slik fin periode da jeg er veldig kreativ og finner på veldig mye rart og et eksempel på det er jo min nye header 🙂 Og jeg har nå tenkt å poste dette:

 

Jeg har nemlig sett Les Miserables nå og den var omgawesomeepiskelskgenialhimmelsk, du skjønner tegninga. Og som forventet har den inspirert frem en veeeldig laaang og grundig og digresserende anmeldelsesdings og den skal jeg herved poste og bruke resten av dette innlegget på. Så skal jeg blogge igjen enten torsdag eller fredag (etter å ha overlevd farlige og skumle ting som å borre hos tannlegen) og nå håper jeg anmeldelsen faller i smak. God fornøyelse!

Les Miserables

 

Det var en gang en jente på rundt elleve, tolv år som oppdaget en VHS med «Les Miserables: 10th. Anniversary Concert» på biblioteket, lånte den og ble frelst på minutter. Jenta var i utgangspunktet glad i musikaler, selv om hun ikke hadde nådd den obsessende graden av musikalkjærleik hun i senere år har oppnådd, og ble bare enda mer overbevist da hun hørte Lea Salonga synge «On my own», Colm Wilkinson synge «Bring him home», Ruthie Henshall synge «I dreamed a dream» og aller viktigst: Philip Quast briljere som Javert. Den unge jenta var i himmelen, ropte ut sin mor som bare måtte høre ting siden de var såpass episke og fikk i senere tider tak i Les Miserables-cden med akkurat denne konserten. Årene gikk og førte med seg flere musikalkjærleiker, Les Miserables-konsert på Oslo Spektrum og generelt mye fint og plutselig var året 2013 og Les Miserables-filmen kom endelig på norske kinoer og det var søndag og jenta var på kino sammen med en venninne og så den og skrev dermed et nytt kapittel i eventyret om en musikal og jenta som elsket den.


Her kunne jeg skrevet snipp, snapp, snute. Men det er mer å fortelle. Først og fremst kan jeg røpe, selv om det nok er veldig opplagt, at den unge jenta var meg og at jeg nå er like overbevist som for to dager siden om at denne filmen var episkhet deluxe. For det er storslått og fantastisk og jeg har nå hatt to og en halv times magi og det er verdt å feire.

 

Les Miserables var først en bok (som jeg leste da jeg var rundt tretten år mest fordi jeg elsket musikalen og dermed ville lese boka) og ble deretter musikal, selv om den har blitt fortalt i utallige versjoner utenom musikalsjangeren. Først og fremst er det dog boka og musikalen man tenker på når noen sier Les Miserables. Og som historie er det slett ikke rart den inspirerer. Her følger vi Jean Valjean som havner i fengsel og så har en sånn midlertidig friperiode som han bruker til å skaffe seg et nytt liv, hele tiden med inspektør Javert i hælene. Og i tillegg handler det om utrolig mye mer og det formidles opp til flere skjebner, alt med en omtanke og lidenskap overfor historiene som fortelles som gjør at man blir betatt selv. Les Miserables er kanskje den musikalen som favner bredest, som forteller den mest storslagne og episke historien og det er med andre ord ikke det spor rart at hundrevis, ja tusenvis har sett denne musikalen i ymse versjoner og nytt hvert sekund. For min del handlet Les Miserables mest om Eponine og Javert. Eponine fordi man forstår henne, man har alle en gang elsket eller likt eller i det minste hatt interesse for noen som man ikke kan få. Javert fordi han er så ekstremt fascinerende i og med at han ser verden i svart-hvitt og ikke aner nyansene. Han tror på loven, på regler, tenker at alt skal være sånn og sånn og faller når han innser at han har tatt feil og at ting alltid er mer nyansert. Det fascinerer meg hvordan Les Miserables handler om to menn som velger hver sin vei og hvor mye historien sier om hva som egentlig er det rette.

 

Og nå kommer jeg til filmen endeligvis etter nok av digresjoner. Jeg satt i kinosalen; spent, usikker, bekymret, nysgjerrig, håpefull og interessert og så begynte filmen og alt var vidunderlig. Jeg elsket stemningen, filmingen, musikken (selvfølgelig), historien, skuespillet. Kort oppsummert: jeg var i himmelen!

 

Jeg syntes skuespillerne var fantastiske. Ok, så synger ikke Russell Crowe like fantastisk som Philip Quast, men han tar det igjen i innlevelse og flott skuespill, han gir alt og den litt rocka rufsetheten i stemmen hans gjør seg egentlig veldig godt i rollen og gir den noe nytt. Og vi har Hugh Jackman og jeg visste jo at Hugh Jackman kunne synge (han var jo med i musikaler lenge før han var Wolverine), men han gjør en utrolig sterk prestasjon som Jean Valjean. Anne Hathaway på sin side leverer helt fantastisk skuespill som Fantine og synger veldig bra i tillegg (hun fortjener definitivt Oscar syns jeg) og jeg digget valget av skuespillere når det gjelder Thenardier-paret. Videre er Eddie Redmayne antakelig min nye crush pga. hans tolkning av Marius og Samantha Barks er super som Eponine. Jeg kunne nevnt mange flere, jeg kunne på en måte nevnt alle for fellesnevner for alle i denne filmen er at de gir alt. Uansett stor eller liten rolle kaster de seg ut i det, gir alt og så får det så være om noen har en falsk tone i ny og ne.

 

På en måte er dette en av de tingene jeg likte veldig godt med denne filmen. Grunnet blant annet valget om at all syngingen skulle være live og at bakgrunnen til mange av skuespillerne slett ikke er Broadway og West End er ikke syngingen perfekt og akkurat det liker jeg veldig godt. At en og annen tone kanskje blir litt ustø bidrar til realismen og jeg er også en av dem som føler at skuespillet alltid er viktigst. Det gjelder i grunnen både scene og film når det gjelder musikaler, jeg syns skuespill og formidlingsevne alltid er det som burde være hovedfokus. For om man synger jævlig bra, men ikke er en god skuespiller eller formidler så rakner alt sammen uansett om man så kan nå de høyeste toner og vel så det. Og i filmmusikaler syns jeg skuespilldelen er ekstra viktig for med filmmediet ser man ansiktene mer, ser mimikken, de små grepene som bevegelser, alt slikt ser man mer av og da blir verdien av skuespillet bare enda viktigere.

 

I Les Miserables-filmen er det flott sunget, men enda mer er det fremragende skuespill og det er det som gjør at man sitter der med tårer i øyekroken og er helt paff når man omsider forlater salen, allerede fylt av et ønske om å se den igjen, se Les Miserables-filmen flere ganger.

 

Alt er så gjennomført. Skuespillet, musikken, kostymene, filmingen, stemningen, fotografiet, alt er flott og fint og dette er en film som absolutt fortjener skryt i massevis. Samtidig er det ingen perfekt film.

 

Et problem er tidsaspektet for i begynnelsen står det årstall og man har en slags ide om når ting skjer og hvor lang tid ting tar. Men utover i filmen forsvinner dette og det gjør at man mister oversikten litt. Dette er likevel et lite problem. Et litt større problem er valget om å ta vekk deler av noen sanger. Dette skaper for meg et lite problem i scenen i kloakken der herr Thenardier egentlig har en liten sang mens han stjeler eiendelene til de døde. Man ser jo dette så vidt og hører jo en strofe fra denne sangen, men det dveles lite på og mens det ikke skaper noen problemer for historien er det likevel litt problematisk i og med at det er denne sangen og denne scenen som viser råttenheten til Thenardier ordentlig. For ellers så er de ufyselige, men mest comic relief og denne scenen viser deres rette ansikt og gjør at man ser at de virkelig er avskyelige mennesker. Videre syns jeg sangen «Suddenly» var totalt uinteressant og unødvendig og bare virket puttet inn for å kunne konkurrere i kategorien Oscar for beste originale sang.

 

Likevel er dette små bagateller i en film som jeg vil understreke at jeg først og fremst tenker på som en fantastisk opplevelse. Og jeg skal definitivt ha den på dvd, vurderer sterkt å se den på kino igjen og liker nå Les Miserables-musikalen enda mer enn før. Terningkast 6 og de varmeste anbefalinger! <3 

Seraphina

Heisann! “Rock of Ages”-innlegget mitt var åpenbart ikke særlig populært, men her prøver jeg meg igjen og så får det gå som det går. Jeg har jo nye ting å bable om, må vite 😉 Som nevnt i mitt forrige innlegg skal jeg se “Les Miserables” på søndag sammen med en venninne og av den grunn har jeg i dag tenkt å få gjort fornuftige ting som å trene og koselige ting som å spise middag hos moren min. Ellers har jeg hovedsaklig mål om å lese, spille Pokemon og sitte på finfine kaféer littegrann, fine lørdagssysler som vil være kos. 

Ellers så har jeg noen mål for når jeg ser “Les Miserables” og det er å skru av hjernen. Med det mener jeg at jeg har lyst til å se “Les Miserables” uten å sitte og sammenlikne tolkningene av sangene med yndlingsversjonene, jeg skal prøve å gå inn i kinosalen og tenke på dette som en tolkning av Les Miserables og nyte den for det. For samtidig som jeg har gledet meg sykt til denne filmen veeeldig lenge er jeg også spent og nervøs og jeg har sterke meninger om hvordan ting skal gjøres. Og det må jeg legge fra meg, filmen fortjener at jeg ser den for dens egen del, fremfor å sitte og sukke over tullete ting som at Russel Crowe ikke har like flott og intenst vidunderlig stemme som Philip Quast på Tenth Anniversary Cast og antakelig vil den være en veldig fin, interessant og rørende film som engasjerer veldig. Åååå, det blir spennende! For øvrig har jeg lest en del anmeldelser i ymse norske aviser de siste dagene, noe som har irritert meg i og med at veldig mange anmeldere er helt på bærtur. Riktignok får filmen mest firere og det er jo ålreit, problemet ligger i at de av og til trekker for ting som gir inntrykk av at de ikke har skjønt musikalen eller filmens mening. Det blir rett og slett teit når folk viser skepsis på grunn av melodrama og tette nærbilder når det i følge det jeg har lest er noe av poenget til regissør Tom Hooper, denne filmens mening er at du skal få en intens opplevelse der du har veldig bruk for et lommetørkle mye av tida. Videre føler jeg ofte at det sendes feil folk til å anmelde filmer og det er tilfelle her, jeg sier ikke at det beste hadde vært å sende noen som elsker musikaler dypt og inderlig, men når folk er i utgangspunktet skeptiske overfor musikalsjangeren og så blir sendt for å anmelde Les Miserables (som er Musikal med stor M der over 90% er sunget) så er noen tydelig på feil planet. Man burde gjøre sitt ypperste for å finne noen som kanskje ikke er musikaloman, men som i det minste har litt interesse og som tar det for det det er når musikalfilmer anmeldes, det hadde vært det beste. 

Anyway! Det som ER fint er at det blir gøy å dra på kino. Og det er gøy at jeg lasta ned Wimp for å teste væffal en gratis måned med det siden jeg fant ut via research at det på Wimp finnes noen musikalcder som ikke finnes på Spotify og jeg tross alt lytter mest til musikk via streamingtjenester på nettet siden det er raskest og enklest når man uansett sitter foran dataen og skriver om ting eller leser om ting eller blogger eller andre greier. Jeg tenkte også litt på å prøve Netflix, men nå har jeg ombestemt meg i og med at jeg fant ut at utvalget på norsk Netflix er elendig. De mangler jo omtrent alle tingene jeg faktisk har lyst til å se. Vi får se hva jeg bestemmer meg for. 

Og nå skal jeg blogge om en veldig fin bok. Jeg har nemlig lest “Seraphina” av Rachel Hartman og nå vil jeg at alle andre skal lese den og.

 

“Seraphina” var en bok jeg kjøpte litt på grunn av coveret (den finnes i flere covere, men særlig det ene coveret som er det jeg har er veldig fint), litt fordi jeg hadde lest noen fenomenale anmeldelser av den på ymse utenlandske bokblogger og litt fordi den hørtes generelt awesome ut. Og det er en utrolig fin bok som absolutt er blant mine favoritter nå.

Vi følger Seraphina som lever i en annen verden der drager og mennesker lever om hverandre og det har vært en skjør fred dem mellom i førti års tid. Her kan drager forvandle seg til mennesker, men som mennesker er de forholdsvis kjølige og distanserte personer som har problemer med å forstå seg på følelser og tenker på verden på en veldig matematisk og systematisk måte. Og så finnes det noen få tilfeller der en drage i menneskedrakt og et menneske har fått barn sammen og utover i boka finner Seraphina ut at det finnes flere tilfeller av dette, flere halvdrager. Halvdragene på sin side ser ut som mennesker, men har noe drageaktig ved seg i for av drageskjell visse steder og noen har en hale og litt forskjellige manifestasjoner av sin drageside. Og Seraphina er en halvdrage selv (noe som ikke egentlig er en spoiler siden det kommer frem veldig tidlig), noe som er noe av forklaringen bak hennes ikke ubetydelige talent for musikk. 

Så blir en prins drept og siden kroppen hans blir funnet uten et hode tyder dette på at en drage er involvert, noe som setter freden mellom dragene og menneskene i fare. Vil Seraphina kunne redde freden, finne ut hvem som er morderen og oppleve sin store kjærlighet i tillegg? 

Dette er med andre ord en bok som først og fremst er fantasy med ungdom som målgruppe (uten at det stopper den fra å være interessant også for voksne), men også har elementer av krim, politikk, drama, vennskap og kjærlighet og med det har alle ingrediensene som skal til for å skape en virkelig fascinerende historie som gir en ny og kreativ vri på drager som er lett å engasjeres av. Og jeg likte denne boka utrolig godt. Riktignok brukte jeg en uke på den, men dette er en sånn bok som fortjener at man tar seg tid, antakelig skulle jeg brukt enda lenger tid på den siden den bør nytes. Leses i små porsjoner, smakes på, slike ting. Og det er så fint og jeg har antakelig fortalt alt for mye om handlingen nå, men det er så mye mer ved denne boka.

Det er det menneskelige, man fascineres av dragenes matematiske måte å se verden på, som mest skyldes at følelser forvirrer dem. Noe som igjen gjør dem veldig like menneskene som er vel så forvirrede selv om de styres mer av følelser enn matematikk. Det er hvordan det her skapes en verden som på mange måter minner om mange andre fantasiverdener i bøker, men samtidig føles helt egen og unik og veldig gjennomtenkt hele veien. Det handler om musikk og kunst og jeg er nesten sikker på at Rachel Hartman er ganske musikalsk selv for hun forstår det. Og dette gjenspeiles videre av språket i boka som er gjennomgående musikalsk for det flyter, det er elegant, det har skjørheten og vakkerheten til lyden av fallende regn og er like inspirerende som skjønne melodier spilt frem med en fløytes letthet eller en fiolins skarpe melankoli. “Seraphina” er en bok man like mye opplever som leser og det elsker jeg.

Og jeg liker karakterene. Alle er de interessante og har mye ved seg, men særlig Seraphina som bokens hovedperson er fascinerende. Hun er musikalsk, intelligent og drømmende, gjemmer av en hemmelighet som setter livet hennes i fare og jeg liker hvordan hun på mange måter er veldig lite perfekt, noe som gjør henne lett å forstå og ha sympati med. Seraphina er følsom, skarp, observant, usikker og håpløs, men også håpende og man merker hvordan det hun ønsker aller mest er å bli akseptert for den hun er.

Så ja, jeg vet ikke om denne anmeldelsen virkelig får det frem, men dette er en bok som har veldig mye for seg og som er klok, interessant og fascinerende og virkelig fortjener å bli lest. Dessuten føler jeg at boka også sier noe dypere om viktigheten av å akseptere folk som er annerledes, være åpen for at alle har noe å bidra med. Hvis man skal kommentere på noe med “Seraphina” er det kanskje at man bruker litt tid på å dras inn i den, den er ikke intenst fengende slik som enkelte bøker der man leser første siden og blir hekta på null komma niks. Og den krever at man er tålmodig og tar seg tid, men det er jo for så vidt ingen stor feil, det er egentlig en fin ting i seg selv. Uansett er det ikke til å komme bort i fra at denne boka er fantastisk så terningkast 6! Les den!
***

Men nå skal jeg spise frokost (les: tacorester og clementiner mens jeg drikker te) og sjekke andre ting og så skal jeg jo trene og dra på kafé for å lese aviser og sånt. I alle fall blogger jeg om Les Miserables mandag eller tirsdag så da bables vi! Ha det fint =D 

Rock of Ages og andre fine greier :)

Heisann! Nå har jeg trent og badet og er nesten ferdig med å lese boka “Seraphina” (som skal anmeldes på et eller annet tidspunkt siden den er episk) og nå sitter jeg her og har tenkt å bruke resten av kvelden på bøker, Pokemon Black 2 og andre ting som jeg kan få tid til i løpet av de to timene før jeg skal legge meg. Men først skal det blogges. 

Viktig opplysning i første omgang: JEG HAR NÅ KJØPT BILLETTER TIL “LES MISERABLES”!!! Koselig nok skal jeg se den på søndag kl. 17:30 sammen med en venninne (som også er kjæresten til lillebroren min) og dermed kommer jeg sannsynligvis til å blogge om boka “Seraphina” i løpet av helgen (les: lørdag mest sannsynlig) og så vil jeg nok enten mandag eller tirsdag ha verdens mest grundige og obsessende blogginnlegg om “Les Miserables” så det er bare å glede seg (eller grue seg eventuelt). Åååå, det blir gøy =D Og det blir så fint å gjøre noe sammen med andre for jeg gjør så mye alene og det er jo fint det og, men det er noe eget med å dele opplevelser 🙂

Ellers skal jeg nå poste dette:

 

Dette er et klipp fra den fenomenalt underholdende, men eksepsjonelt klisjéfylte musikalfilmen “Rock of Ages” som jeg så på søndag og som jeg nå skal bruke resten av dette innlegget på å anmelde. Og så skal jeg blogge enten fredag eller lørdag og fascineres av hvordan det skjer ting hele tiden denne uka (helikopterstyrt, brennende busser, gisselaksjoner, kjedekollisjoner, osv.) og journalister sikkert sitter og jubler i hemmelighet siden det nå er noe annet å skrive om enn alskens agurker av noen saker om trening og kosthold og slike kjedelige emner. Ha det fint alle sammen, her er min lille anmeldelse av “Rock of Ages”:

 

Rock of Ages

 

Rock on! Her har vi en klassisk musikal med en temmelig forutsigbar story der dette likevel ikke gjør noen verdens ting og resultatet er at man smiler og underholdes fra ende til annen. Hvis du har hørt sangen «Don?t stop believing» så er denne filmen basically storyen i den sangen i filmform. Småbyjente flytter til L.A., møter sin store kjærlighet og så er det folk som er i mot rock, rockere som er noenlunde sprø og veldig smarte aper + mye annet som bidrar til å gjøre denne filmen svært så fengende og engasjerende.


Og jeg liker det. Jeg smiler meg gjennom kjente og rocka sanger som blir godt covret av skuespillere som åpenbart har det kjempegøy, koser meg med kjærlighetshistorien selv om den er kongen av klisjé og nyter og bare kunne sette meg tilbake i sofaen og ha det gøy uten å måtte tenke nevneverdig mye i det hele tatt.

 

Jeg liker Julianne Hough og Diego Boneta som har de mest sentrale rollene som Paret i filmen med stor P. Riktignok mistenker jeg at det, til tross for musikalsk talent, er brukt autotune til den store gullmedaljen og da særlig i Julianne Houghs tilfelle, men det er ikke så farlig. De byr likevel på god innlevelse og kjemi. Videre har jeg aldri hatt særlig sansen for Tom Cruise, men i «Rock of Ages» er han faktisk skikkelig awesome og alene en god grunn til å se denne filmen. Videre har vi Catherine Zeta-Jones i hennes første film-musikal siden «Chicago» og generelt er det jevnt over fint skuespill og sjarmerende karakterer.

 

Og greit nok, det er ikke perfekt. Man koser seg og det er gøy, men også forglemmelig og på ingen måte en film som forandrer livet ditt eller gir deg ren magi. Men hvis man vil se en film med fengende musikk som bare er sjarm fra ende til annen og som man bare kan kose seg ratt med så er dette filmen. Sånn sett er «Rock of Ages» helt konge. Terningkast 5! 

Et innlegg om “The Avengers” som forøvrig viser at jeg har veldig stor interesse for animasjonsfilmer :)

Heisann! Siden sist har jeg spilt en del Pokemon Black, sett litt film (selv om jeg har funnet ut at det å se filmer etter klokka 22:00 på kvelden egentlig funker ganske dårlig for meg for da blir jeg for trøtt til å følge helt med og så må jeg se ting på nytt og slikt) og funnet på andre finheter. Dessuten har jeg sett Idol-jubileumsshowet (som ikke imponerte særlig mye, men fortsatt var grei underholdning) og Idrettsgallaen (der jeg irriterte meg over grammatikken til folk som tok i mot eller ga priser, de sa veldig mye rart som ikke fikk dem til å høres særlig smarte ut). Det merkelige er at jeg liker musikk og film mye bedre enn sport, men av slike prisutdelingsgreier på tv syns jeg likevel Idrettsgallaen generelt er bedre enn både Amanda og Spellemannsprisen. Den er mindre tullete rett og slett og virker mer organisert. 

Ellers så kom det frem hvem som er Oscar-nominert for noen dager siden og det er jo interessant. Jeg ble personlig mest skuffet over at “De Urørlige” ikke var nominert blant beste utenlandske filmer i og med at det var en av de aller fineste filmene jeg så i 2012, men liker at “Les Miserables” (som jeg forhåpentligvis vil få sett neste helg!) var nominert til massevis. Jeg har forøvrig lite tro på Kon-Tiki når det gjelder utenlandske filmer for ja, den var fin og jeg likte den, men den er utrolig klassisk. Det er en sånn film som er både underholdende og interessant, men heller aldri utfordrer eller overrasker. Det er likevel kult at den er nominert. Ellers må det vel sies at den kategorien der jeg er mest nysgjerrig på hvordan det går er Animerte Filmer siden jeg elsker animasjonsfilmer og alltid har elsket det. Jeg har tenkt litt over saken og mens det bare er “Brave” og “Piratene” jeg har sett av de nominerte animasjonsfilmene så langt (“Paranorman” ville jeg ha sett for lengst om det ikke var for at kinoer tydeligvis har store problemer med å sette opp animasjonsfilmer på originalspråket og de siste to har jo ikke en gang kommet på kino i Norge enda og om de bare settes opp på norsk vil jeg i grunnen bli litt trist, “Frankenweenie” særlig MÅ jeg se på engelsk) tror jeg ingen av de vil vinne. “Brave” har jo en sjanse i og med at det er Pixar og det er en veldig fin film, men den er likevel nede på syvende plass eller noe sånt i min uskrevne mentale ranking av Pixar-filmer og langt i fra like fantastisk som for eksempel “Wall-E”, “Up”, “Ratatouille” og “Toy Story”-triologien. “Piratene” derimot er blant de aller mest underholdende filmene jeg så i 2012, men den er en typisk sånn film som er flott underholdning og flott laget, men likevel ikke blir tatt på alvor av de som bestemmer hvem som vinner priser. Egentlig håper jeg mest at “Frankenweenie” vinner for der “Wreck-it Ralph” høres ut som en utrolig kul Disney-film som vil appellere veldig til den delen av meg som digger tv-spill og “ParaNorman” antakelig er super den og, så tror jeg nok “Frankenweenie” er den filmen som har mest for seg rent kunstnerisk sett. Dessuten vil det her være snakk om stop-motion, Tim Burton, den er i svart-hvit (slik som fjorårets “The Artist”) og alt dette gjør at den føles mer ambisiøs enn de andre nominerte og det fortjener den å få noe igjen for. Men vi får se hvordan det går 😉

For øvrig er boka jeg leser på (“Seraphina” av Rachel Hartman) fortsatt fantastisk og jeg har ikke kommet så langt på den riktignok, men noen ganger er det litt fint å lese bøker i mer rolig tempo, la dem vare for man har jo ikke dårlig tid. Og ja, livet er fint. Men nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på å anmelde “The Avengers” og så blogge igjen enten tirsdag eller onsdag. Så da bables vi!

 

The Avengers

 

I enkelte tilfeller hører man mye positivt i en film, men så er det noe som stopper en fra å se dem på kino eller leie dem likevel. Sånn var det litt med «The Avengers» og jeg aner ikke hva det var, men så spiller det jo heller ingen rolle for nå har jeg hvert fall sett den og det var veldig fint.

 

Plottet er ikke det viktige. Her har vi skurk som vil ta fra folk friheten, bruke rare og farlige greier for å ta over verden og superhelter som må stå sammen om å redde situasjonen. Osv. Med noen særdeles få unntak ser man ikke superheltfilmer først og fremst for plottets skyld. I mitt tilfelle er plottet faktisk veldig viktig i bøker og grafiske romaner om superhelter (der jeg har en litt alternativ smak og liker ting som mange andre ikke en gang har hørt om), men i filmer gir jeg som regel blaffen og det er like greit. Det som er essensielt er karakterene, spenningen, alt det supre og der er «The Avengers» helt rå.

 

Som Buffy-fan deluxe så jeg denne filmen først og fremst fordi Joss Whedon både har regien og er medforfatter av manus og man merker innflytelsen hans. Her er det like godt skrevet, like geniale replikkvekslinger og like mye sjarm som i det meste annet jeg har sett med Joss Whedon involvert og akkurat det er veldig kult. Ellers har «The Avengers» interessante karakterer og som ensemblefilm er den fenomenal. En del av meg syns det er litt synd at Loke (fra norrøn mytologi, som mytologi-fan har jeg lest mye om ham) er som Hades og følgelig alltid er bad guy når Hollywood er involvert, noe som blir feil i og med at de mytologisk sett males frem med bredere pensel og ikke er ren ondskap, men har mer ved seg enn bare det. Men selv om Loke (eller Loki da som han kalles på engelsk) er rett frem-ond i denne filmen så er han akkurat det på en særdeles underholdende måte. Han er veldig awesome egentlig. Videre er jeg nødt til å få sett «Ironman»-filmene siden Robert Downey Jr. tydeligvis er dritkul som Ironman og jeg liker Bruce Banner/The Hulk rett og slett fordi han er søt og snill som menneske og så er det kult med den Dr. Jekyll og Mr. Hyde-greia som innebærer at han som Hulken derimot er skikkelig sinna og ute av kontroll. Dessuten er han spilt av Mark Ruffalo som egentlig er ganske kjekk.

 

Nok om det. Jeg merker at jeg her glir ut i en sånn anmeldelse som blir veldig bablete og kanskje ikke henger helt på greip, men jeg satser på at den er fin lesning likevel. I alle fall syns jeg altså denne filmen har mange styrker. Den har interessante karakterer, kul bad guy, er smart skrevet og fenger fra a til å. Videre er det godt filmet, gode spesialeffekter og fin musikk og hvis man liker superhelter i alle fall litt så er man jo skikkelig i himmelen her. Dessuten er det herlig lite fokus på romantikk og det er jeg veldig glad for siden kjærlighetshistorien var det som interesserte meg definitivt minst i Spiderman-filmene med Tobey Maguire for eksempel.


På den negative siden merker jeg at det er en del filmer jeg burde ha sett før jeg så denne (noen karakterers story hadde gitt mer mening om jeg for eksempel hadde sett film med deres story spesifikt som tema før jeg så denne for eksempel) og jeg må innrømme at jeg mister interessen når det blir for mye action. Det siste høres kanskje rart ut, men det er faktisk på slutten av superheltfilmer da man har blitt kjent med karakterene og det er den store episke kampen med det onde at jeg slutter å engasjere meg. Det kan ha med at jeg fascineres mer av karakterene og deres indre reise og utvikling, men mest er det nok fordi jeg interesserer meg veldig lite for action. På samme tid er det at det er mye action også ganske kult og jeg føler ikke at jeg kan trekke filmen for mye for å være veldig full av action og spenning i de siste tre kvarterene, særlig ikke siden dette er noe jeg regner med at de aller fleste vil sette pris på. Jeg er bare rar.


Som konklusjon syns jeg «The Avengers» er super underholdning og om det ikke er den beste superhelt-filmen jeg har sett så er det blant høydepunktene på grunn av nettopp karakterene og at det er så smart skrevet og godt gjennomført. Og mens Batman-filmene til Nolan for eksempel ga meg mer når det gjelder story og hjerneføde så er denne filmen Underholdning med stor U og sånn sett episk deluxe. Terningkast 5 og en klar anbefaling med andre ord. Yay!   

Babbel fordi det finnes mennesker jeg er totalt uenig med og sånt

Heisann! I dag var jeg hos tannlegen der konklusjonen var kjefting (som ikke føltes som kjefting i og med at tannlegen min er så hyggelig og søt) for at jeg ikke pusser tennene nøye nok og ét hull. Dvs. har jeg ny tannlegetime om to uker for å borre, men jeg føler meg likevel tilfreds over at det ikke var noe verre og har tenkt å ikke bekymre meg så veldig mye når det gjelder borringen for det vil nok gå fint. I tillegg skal jeg prøve å være flinkere til å pusse tenner fremover for jeg er egentlig veldig dårlig på sånt.

Nok om det. Livet er fint. Jeg leser fine bøker (for øyeblikket “Seraphina” av Rachel Hartman som handler om drager og er skikkelig fenomenal), jeg spiller masse Pokemon Black 2, jeg trives med jobblivet, fritiden, det meste i grunnen og det er sannsynligvis under to uker til januarjulaften (dagen da jeg endelig får sett Les Miserables på kino)! Yay! =D Og jeg har leid filmer som jeg skal kose meg med i helga og for øyeblikket spiser jeg Fireheads og drikker cola hos faren min og det er også supert. Men nå tenkte jeg først å poste dette:

 

Via Spotify har jeg hørt en del på den nye cden til Kurt Nilsen der han synger på norsk og sangene der er faktisk veldig fine. Man kan jo innvende at det er ganske trygt, men det gjør jo ingenting og greia er at jeg føler at Kurt Nilsen her endelig lever opp til potensialet sitt for jeg har tenkt på ham som en artist som virker veldig sympatisk og har utrolig fin stemme i mange år, men følt at musikken hans ikke har vært særlig interessant likevel. På denne nye cden på norsk er han derimot på sitt mest interessante noensinne og det er fint og jeg digger teksten på denne sangen for eksempel og vurderer til og med å kjøpe cden fremfor bare å lytte til den på Spotify. Men vi får se hva jeg gjør 🙂

Ellers tenkte jeg nå å være litt samfunnsaktuell og kommentere en del saker fra nettaviser i korte drag. Det blir ikke de mest grundige kommentarene, bare litt tanker. Det har nemlig vært litt av hvert å kommentere på i det siste. Da setter jeg i gang:

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10072330

Jeg syns det er litt søtt nesten når finansfrue Marte Krogh går ut og sier at nybakte mødre burde ta seg sammen og trene mer. Noe som jo er lett å si når man har vaskehjelp (noe det kommer frem at hun tar det som en selvfølge at folk har), Au Pair og personlig trener og ikke jobber og i tillegg er kona til en millionær, ting som i seg selv viser at hun ikke har noen anelse om virkeligheten for de aller fleste andre. Personlig har jeg jo ingen erfaring med å være mor eller noe sånt, men jeg tenker at man har nok å gjøre hvis man er nybakt mor, det å løfte rundt på barn kan jo kalles en trening i seg selv og det er så mange ting jeg føler at bør prioriteres i mye større grad når man får barn enn trening. Dessuten er det svært få som er millionærer eller gift med millionærer og dermed har muligheten til å “ta seg sammen” slik som Marte Krogh oppfordrer til i denne artikkelen og det hele minner meg på at alt for mange er alt for raske til å synse i vei om hvordan andre burde leve livet sitt. Fakta er jo at alle er forskjellige og har ulike behov eller muligheter og noen bare synser i vei uten å se lenger enn sin egen nesetipp. Det er i grunnen skikkelig idiotisk.

http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kardemomme-by-skader-barna-7086101.html

Ellers har vi jo denne saken om at Thorbjørn Egner er skadelig og fremmer høyreorientert retorikk, noe som bare viser at folk har enorme fritidsproblemer og lager en sak ut av de rareste ting. Selv har jeg alltid likt “Folk og røvere i Kardemomme By” som etter min mening er en koselig historie med et miljø som etter min mening lyder veldig trivelig. Samtidig vet jeg at det bare er teater og da jeg så forestillingen på Nrk i romjula oppdaget jeg nye sider ved denne historien som jeg ikke har sett før og det er ikke høyreorientert retorikk. Hvis man følger litt med ser man at Thorbjørn Egner viser at Kardemomme-livet ikke er ideelt for man ser at Politimester Bastians politimetoder ikke fungerer (vist med hvordan han bare tar notater når ting blir stjålet og i praksis bare tenker at han bare kan ta livet med ro og så vil alt ordne seg) og jo eldre man blir, jo mer fornuft finner man i Tante Sofies vise for ja, hun er streng, men hun har også rett i en hel del. Dessuten har man jo Kardemommeloven som teoretisk sett er en kjempegod ide, men i praksis ikke hadde funket i og med at folk har veldig ulike oppfatninger av hva “å plage andre” innebærer for eksempel. “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill og forøvrig kan man gjøre hva man vil” høres jo fint ut, men hva om folk tenker på å lese på t-banen som en plage, hva om noen tenker at definisjonen av å være snill er at man ikke gjør noe som helst, men bare ser i veggen? Hva om noen plager noen på skolen hele tiden med noe de bare tenker på som erting og ikke ser alvoret i og tror de lever etter Kardemommeloven, når fakta er at de ikke gjør det i det hele tatt? Kardemommeloven er med andre ord en lov som funker mye bedre i teorien enn i praksis og jeg tenker slik at dette, og hvordan det vises at Tante Sofie egentlig har rett og at Politimester Bastian er koselig, men ikke fungerer særlig godt som politi er bevisste valg som gjør at “Folk og røvere i Kardemomme By” fungerer på flere plan. På den ene siden er det en familievennlig historie med fin musikk og interessante karakterer. På den annen side er det en kommentar til ideen om et idealistisk samfunn som Kardemommeby representerer som viser at ingen samfunn er perfekte og at selv ting som virker grunnleggende koselig har sine problemer. Og nettopp dette gjør kommentarene til den svenske regissøren om at “Kardemommeby” er skadelig så idiotiske for det er jo karikert, det er teater for barn og det er for meg helt åpenbart at Egner ikke tenker at Kardemomme By er hvordan livet bør være. Han peker i stedet på problemene med hvordan ting håndteres og på slutten av forestillingene er ting bedre. Ikke perfekt, men ting har ordnet seg godt til. Og angående det hun skriver i kronikken om likhetstanken er jo det fullstendig misforstått, poenget med at røverne blir en del av samfunnet og får jobber og kone og alt det der er ikke at alle skal bli like. I stedet viser det en tro på at alle kan forandre seg, at ting kan bli bedre og at røvere kan finne sin naturlige plass i samfunnet, noe som er en positiv tankegang som jeg ikke ser noe feil med. Og røverne synger en sang om at de trenger et kvinnemenneske til å vaske og rydde og det er jo tydelig at dette ikke dermed betyr at Thorbjørn Egner tenker det samme, dessuten kommer det tydelig frem at røverne ikke er særlig skumle og i grunnen ganske dumme og med andre ord ikke noen man bør ta veldig alvorlig. Og hvis det så hadde vært masse farlig med dette stykket, noe jeg ikke syns det er, så er jo fakta også det at dette er et teaterstykke for barn, enkelt og greit og jeg tenker at ting går dypere at som så. Å påstå at å se “Kardemomme By” vil gjøre barn mer høyrevridde er like idiotisk som alle artiklene som gir dataspill skylden for alt som skjer av vold. Hvis folk blir høyrevridde eller får gammeldagse tanker om kvinners rolle så vil ikke det skje kun fordi de så Kardemomme By som barn. Og det er jo det samme med dataspill. Folk som går bananas har nok større problemer enn å ha spilt mye dataspill gjennom oppveksten. I det hele tatt gir hele kronikken inntrykk av at Sofia Jupiter har gått direkte inn for å lete frem noe å kommentere på når fakta er at dette bare er en trygg og koselig historie for barn med et positivt budskap om at alle kan finne sin plass i samfunnet, et budskap som jo gjør stykket evigaktuelt. Og som faren min påpekte i bilen i stad. Hadde Kardemomme By vært utdatert så ville man sluttet å sette det opp. Da ville man satt opp nye stykker. Når fakta er at det går for fulle hus fortsatt viser jo det at det fortsatt er aktuelt og interessant. Folk er så dumme!_
***

Jeg smiler ellers litt over Tone Damli Aaberge som i Vg Helg sa at det hun likte minst var når folk snakket hardt til henne, når det er det verste man vet så har man det ikke så verst. Og senest i stad på dagbladets nettside da det ble klaget over draktene til langrennsutøverne fordi det norske flagget var ved rumpa og det altså ikke viste respekt for flagget. Folk har så mye rart for seg og det er så fascinerende og nå har jeg synset litt om folks synsing, noe som gjør meg akk så intellektuell satser vi på. Alternativt har jeg bare ikke noe bedre å finne på og var i bablemodus, men det går for det samme. Og nå skal jeg finne på helt andre ting enn å blogge, men jeg skal blogge igjen enten lørdag eller søndag og håper alle har det fenomenalt i mellomtiden. Vi bables!

Om brannhydranter og monstermennesker =D

Brannhydranten opplever en ny verden som er like fin og like full av lyktestolper selv om det ikke er snakk om den samme. Det er likevel fine lyktestolper, inspirerende og særlig om nettene når de får det til å se ut som trærne er i brann, eller når det snør på sene vinterkvelder og man tenker at alt er svart, men så ser snøfnuggene falle i lyset av en lyktestolpe og tenker at det er vakkert. Brannhydranten kjenner det suggerende suget av minner som drar den tilbake, putter den inn i noen måneder gamle øyeblikk som en del av den har lyst til å skrive på nytt, med en ny ende der alt ender opp som i animerte Disney-filmer. Men hun lever også i nuet og nå er det et nytt år. Alt er fullt av nye muligheter, nye sjanser, alt kan skje og hun er åpen for det meste. 

 

Det over er utdrag fra noe jeg skrev på lørdag og spontant sendte inn til denne konkurransen: http://www.vg.no/film/artikkel.php?artid=10056942. Jeg har ingen store forhåpninger eller noe sånt for jeg vet utrolig lite om kjærlighet, men jeg ble bare ganske fornøyd med historien jeg skrev og det er alltid gøy med skrivekonkurranser. Dessuten handler det jo om brannhydranter og lyktestolper, men de to tingene er også brukt som metaforer for andre ting og man kunne skrive ting som novelle så det var det jeg valgte å gjøre. 

Ellers har jeg brukt store deler av helgen til å spille Pokemon Black 2 mens jeg så på ymse animasjonsfilmer som jeg har sett så mange ganger at jeg kan dem utenat og dermed føler at jeg kan følge sånn halvveis med mens jeg ser på. I dag derimot har jeg leid film og slikt er jo ikke halvveis. De skal jeg nok kose meg med å se til helgen 🙂 For øvrig liker jeg livet for tiden, ting går så fint. Og riktignok gruer jeg meg en del til torsdag da jeg har tannlegetime fordi jeg er så lite glad i sånt, men det er teit av meg. At jeg bruker tid på å grue meg eller bekymre meg er jo sant og si riktig idiotisk i og med at jeg i fjor var hos tannlegen for første gang på seks år og da bare hadde et lite hull mellom fortennene, og generelt sett pleier jeg aldri å ha særlig mye problemer, dessuten er tannlegen min koselig (og egentlig ganske søt) og det er snakk om en halvtime av livet mitt på det lengste og oddsen for at det skal være veldig mye galt er jo liten siden jeg da ville trodd at jeg ville ha kjent det. Jeg burde derfor la være å bekymre meg. 

Nok om det. Fin ting: bøker! I morges leste jeg ut “Monstermenneske” og nå tenkte jeg å skrive en slags anmeldelse av den. Til variasjons skyld har jeg tenkt at denne anmeldelsen skal være litt kortfattet til meg å være, men den vil ha med det viktigste likevel. Og da setter jeg i gang:

Dette er boka om Kjersti som er rundt 25 år da boka begynner og er syk med M.E. (kronisk utmattelsessyndrom). Hun føler seg ikke som et menneske når hun er så syk og dette er noe som gjør at hun begynner å skrive. Så følger boka Kjersti gjennom rundt fem år som fører henne fra veldig syk til mye bedre, gjennom to skrivestudier og hen mot debutten høsten 2009 med boka “Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg”, år som utvikler Kjersti på veldig mange måter og som nydelig formidles i boka “Monstermenneske”, en bok som beveger seg i Knausgårds farvann og er svært biografisk. 

Kjersti i boka er Kjersti Annesdatter Skomsvold, så Kjersti skriver om Kjersti som skriver om Mathea på nitti som er redd for å dø. Det hele funker veldig godt. “Monstermenneske” er en slik bok som er biografi, men samtidig fiksjon og som også er høyst aktuell fordi den også handler om M.E. som jo er en ganske omdiskutert sykdom som jeg syns er et spennende tema rett og slett fordi den er så misforstått. Jeg har ingen erfaring med M.E. selv utenom å lese blogger til noen som har det og vet derfor svært lite om denne sykdommen og det er interessant å lære om. Og det er skummelt, hvordan det ut i fra det jeg har lest blir flere og flere som får M.E. og med det en sånn sykdom som gjør dem veldig slitne og syke samtidig som man ikke kan se sykdommen på utsiden. Jeg er veldig glad for at jeg er så heldig at jeg får lov til å være frisk og ha godt immunforsvar. 

Men først og fremst er det som gjorde denne boka så bra for min del det faktum at den er utrolig godt skrevet. Ikke på den måten at jeg vil sitere i vei slik som med “En brøkdel av helheten” eller sånn at jeg blir gal og full av følelser sånn som med “Chaos Walking”-triologien, men bra på den måten at det er en bok jeg vil huske og tenke tilbake på. Dessuten er det garantert den beste boka jeg har lest i 2013 (uten at det sier så mye siden jeg nå er i ferd med å lese årets andre bok, det er med andre ord ikke så mange bøker å sammenlikne med enda) og jeg likte den kjempegodt. Og det må jo sies at “Monstermenneske” definitivt var en bok som appellerte til min indre forfatterspire. Jeg kjente meg rett og slett igjen en hel del selv om jeg ikke er i nærheten av å være like talentfull som Kjersti. Det må dog innrømmes at jeg følte snev av misunnelse mens jeg leste. Kjersti skriver om “Jo fortere jeg går, jo mindre blir jeg” som hun skriver på i flere år og som hun stadig kaller hjerteboka og det er akkurat det jeg misunner litt. Det å ha en historie som føles så viktig for en at den må skrives. For jeg prøver å skrive og klarer Nanowrimo, klarer å skrive påskekrim og egne julesanger og rare noveller og dikt i ny og ne, men har enda ikke funnet den boka som det virkelig er viktig å få skrevet. Det høres så fint ut å ha en “hjertebok”, en historie som man ikke mister interessen for og som føles virkelig viktig. Jeg mister så lett interessen, skriver, starter på noe nytt, gir opp, prøver på nytt, mister interessen. Og “Monstermenneske” viser jo at det ikke kommer av seg selv, det vises at det går sakte og at det ikke er noen tryllekunst, dessuten vil jeg understreke at misunnelsen ikke er særlig dyp og at jeg unner Kjersti Annesdatter Skomsvold alt godt, jeg bare ønsker meg å ha noe som føles like viktig. Det fine er at denne boka inspirerte meg. Jeg fikk lyst til å skrive av å lese og det er et godt tegn. 

Ellers liker jeg karakterene, jeg liker navnet til forfatteren (Kjersti er navnet på en av mine yndlingsmennesker og Annesdatter syns jeg bare lyder veldig stilig), jeg liker i det hele tatt veldig mye ved denne boka. Samtidig er den ikke perfekt. Det er en bok på over 500 sider og det er mye og jeg tenker at boka nok kunne vært redigert litt til. Den kler å være lang, men man føler også lengden og særlig når man for eksempel godt inn i boka kommer til kapittelet som plutselig fortelles i tredjeperson fremfor i førsteperson som resten av boka. Dessuten blir jeg ikke helt klok på for eksempel forholdet til Hilde og det er også en del i boka som jeg føler at jeg ville ha forstått mye mer av om jeg hadde vært der selv. Men jeg liker derimot at verden ikke blir perfekt automatisk i det øyeblikk Kjersti blir forfatter (jeg pleier å tenke at når jeg blir forfatter vil alt bli magisk og fortryllende, men det er nok aldri så enkelt), det føles realistisk. 

Så jeg syns personlig denne boka absolutt burde leses. Den er helt annerledes enn “Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg” som mange elsket (og som jeg likte selv om jeg “bare” ga den terningkast 4), men samtidig handler de begge om å formidle en person og de viser begge en forfatter som virkelig har noe på hjertet, noe som gjør at man som leser blir inspirert selv. Jeg gir “Monstermenneske” terningkast 5, håper Kjersti Annesdatter har flere historier i seg og smiler avslutningsmessig litt over påstanden min i begynnelsen av dette innlegget om en litt kort anmeldelse. Yeah right, den ble visst ikke så kort likevel! Ja ja 😉
***

Men nå, nå skal jeg finne på andre ting som å lese, spille Pokemon Black 2 og se film eller andre finheter. Og så blogger jeg nok i neste omgang enten onsdag eller torsdag så vi bables! =D 

Om “Hver dag” og karoliniteter :)

Jeg leser “Monstermenneske” av Kjersti Annesdatter Skomsvold for øyeblikket og liker den veldig godt. Det er så godt skrevet og det er både lettlest og fengende samtidig som den er sår og interessant. Dessuten tenker jeg hele tiden mens jeg leser den og det liker jeg. Noen bøker bare leser man og det er det, men her leser jeg og blir inspirert, tenker og føler at jeg gjør noe mer enn bare å lese mens jeg leser. Ellers har jeg det fint med å være tilbake i virkeligheten med jobbing og alt som følger med. Jeg lurer riktignok av og til på om jeg må virke litt rar siden jeg ikke har filter og ikke klarer å skru hjernen på kun jobbfokusert frekvens, jeg var på jobb i forigårs og så satte jeg sånne plaststøttegreier som man kan sette bøker på slik at de står fremfor å ligge på rekke og skrev “start” på en post it-lapp og fortalte sjefen at de nå var klare for å løpe om kapp. Og i går var det ni pakninger med julemerkelapper eller noe sånt i en plasteske og på den ene siden av dem sto prisen så jeg foreslo at vi, om vi hadde hatt veldig lite å gjøre en dag, kunne lekt tre på rad der den ene var siden med prislappen og den andre den andre siden. Dessuten fikk hun julesanger som jeg skrev som julegave før jul. Jeg gjør slike rare ting og er kreativ og barnlig og forhåpentligvis er det noe som settes pris på siden det er i kreative og barnlige øyeblikk jeg er aller mest meg selv. Og så tenker jeg på “Monstermenneske” og Kjersti som trenger å bli forfatter og så håper jeg at alle de rare tingene jeg gjør kan bety at det er meningen at jeg skal bli det selv for forfattere er jo litt rare. Det største hinderet mitt er at jeg skriver for lite og er for dårlig til å fullføre ting, men jeg er full av ideer og jeg klarer jo å fullføre Nanowrimo så da er jo ikke fullføring umulig.

Nok om det, jeg har egentlig et fokus for dette innlegget. For det første: Heather Headley (som spilte Aida i Aida-musikalen som jeg har på cd og som er basert på operaen med samme navn) kan synge veeeldig bra, nå har jeg lyttet en del til hennes versjon av “I will always love you” i det siste. Yay!

 

Ellers leste jeg jo boka “Hver dag” av David Levithan før jul og nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse. Og dette er et av de tilfellene der jeg skrev og slettet og skrev på nytt og pirket og pirket og fortsatt ikke syns anmeldelsen er bra nok, noe som egentlig er et veldig godt tegn siden det betyr at jeg virkelig følte for å finne den beste måten å formidle denne boka. Jeg håper virkelig denne anmeldelsen får frem det gode med denne boka og det ikke fullt så gode og at konklusjonen likevel er lyst til å lese. Så ja, her er anmeldelse av denne boka og så blogger jeg i neste omgang enten søndag eller mandag. Nå skal jeg se film og spille pokemon og skrive og lese kvelden av gårde 🙂 Dessuten har jeg kjeks OG sjokoladeboller!

 

«Hver dag» av David Levithan

 

Tenk om man våknet hver dag og var den samme, men hadde bolig i en ny kropp. Dette er livet til A og har alltid vært livet hans. I rundt seksten år har dette vært A sitt liv og selv om det ikke er ideelt så har A vendt seg til det. Så forandrer alt seg da A forelsker seg hodestups i en jente og det videre oppstår komplikasjoner på andre måter som setter A på prøve og dette skaper til sammen en historie som fascinerer, irriterer og gleder om hverandre og som jeg personlig likte veldig godt.

For det er et utrolig spennende konsept i og med at det vekker en hel masse spørsmål og jeg likte hvordan det får en til å tenke. Over hvor mye ved en som er hjernen og hva som er kroppen, over hvordan det man elsker med noen ikke er kjønnet, men andre ting og at kjønn egentlig er uviktig i den store sammenheng, over hvordan alle er så mye mer enn hva man ser og veldig mye mer. Det er så mange spørsmål og så mange tanker og konseptet for boka kan på en fin måte vekke assosiasjoner til «Animorphs» og boka «The Host» blant annet, samtidig som den er noe helt for seg selv og dypest sett mye mer handler om kjærlighet og menneskelighet enn science fiction.

Samtidig er dette en bok som krever det rette humøret litt og den krever at man ikke stiller for mange spørsmål. Man må velge når man begynner å lese at man skal kjøpe ideen om at noen kan våkne i en ny kropp hver dag (en ide jeg var med på rett og slett fordi det er såpass usannsynlig at det i grunnen gjør det sannsynlig likevel). For noen forfattere liker å forklare alt og David Levithan er omvendt. Jeg føler at hans bøker heller etterlater meg med en hel del spørsmål etterpå og for min del er dette et tilfelle på en forfatter der alle spørsmålene og tankene man sitter igjen etter å ha lest noe av ham er noe av magien. Mens hvis man er veldig teknisk og realistisk av seg og tenker for mye over alt som ikke forklares så faller «Hver dag» i gjennom.

Jeg likte «Hver dag» veldig godt, jeg syntes det var helt ok at jeg stusset over en del ting og at konseptet ikke hang helt på greip hele veien for jeg syntes det var så interessant og dessuten er David Levithan veldig flink til å skrive. Og jeg tror riktignok denne boka hadde vært enda bedre igjen om jeg hadde lest den på engelsk fremfor norsk, men den var fin uansett. Jeg likte karakterene, skildringene, hvordan David Levithan skriver så enkelt og likevel både klokt og vakkert og med en menneskelighet som gjennomborer hver setning, hver linje. Det er så mye ved denne boka som er fint og sant og filosofisk og det liker jeg.

En dum ting er likevel at boka av og til mister omtanken sin på en måte som er litt rar. «Hver dag» preges omtrent hele veien av en stor åpenhet og fordomsfrihet, noe som er naturlig med A sin situasjon, og som også reflekterer David Levithan selv som jeg alltid har oppfattet som en forfatter som er åpen og fordomsfri generelt sett. Men han virker likevel overraskende fordomsfull da han er i kroppen til en kraftig overvektig gutt som det kommer tydelig frem at han tenker på som lat og som en person som har gitt opp (noe som føles urettferdig overfor overvektige og som krasjer litt når boka tidligere har visst stor åpenhet for legninger og slike ting). I tillegg har boka et problem i form av at den kan bli litt belærende av og til og den har en slutt som etter min mening ikke virket særlig gjennomtenkt. Dette innebærer at dette blir en bok som er veldig enten eller, hvis man liker den så liker man den veldig godt og hvis man ikke liker den irriterer man seg en hel masse. Men på en måte er dette veldig fint, det er mye bedre når en bok får deg til å føle noe enn om man er helt sånn «greit nok» og egentlig ikke føler noe som helst. Og jeg liker denne boka veldig godt, jeg vil bare gi et så nyansert bilde av den som mulig. Forhåpentligvis klarer jeg det.

Så saken er vel at dette er en bok som slettes ikke er perfekt og som har en del problemer, men som jeg likevel syns absolutt fortjener å leses. Ikke bare fordi den får en til å tenke, men videre også fordi den formidler en svært original og skjønn kjærlighetshistorie som nok kan appellere til de fleste romantikere og fordi den virkelig får frem hvor viktig det er å leve i øyeblikket.

Dessuten har jeg veldig lyst til å sitere i vei omtrent alt som er postet her: http://www.goodreads.com/work/quotes/18464379-every-day av utdrag fra boka og det lover jo godt og jeg gir denne boka terningkast 5 fordi den etter min mening hadde veldig mye fint ved seg. Anbefales absolutt!