Der jeg blant annet poster Oscar-nominerte animerte kortfilmer som jeg har funnet på Youtube :)

La meg se. Siden sist har jeg vært i himmelen før jeg har ramlet litt nærmere jorda grunnet plutselige oppdagelser som igjen røper hvor himla distré jeg kan være av og til. Ærlig talt altså, Karoline, jeg skjønner meg virkelig ikke helt på meg selv. Altså, fredag, fine og koselige fredag oppdaget jeg at Oslo Nye Teater hadde en prøveforestilling av musikalen “Det bare er sånn” på lørdag 2. mars klokka 12:00 og ble himla happy. MUSIKAL! GRATIS! Vakre ord som får meg til å bli fra meg av lykke 🙂 Dessuten ville det innebære to musikaler på en dag siden jeg også har billetter til “Oliver!” som jeg av uante grunner har tenkt at starter 19:30 på kvelden. I dag sjekket jeg tilfeldigvis billetten min til “Oliver!” og oppdaget at jeg har tenkt helt feil. Den går 14:00 på lørdag, noe som er noe helt annet igjen. Hvis jeg er veldig heldig går det akkurat og ender opp med at jeg rekker begge deler. Hvis ikke så må jeg finne noen andre som kan bruke billetten til “Det bare er sånn” klokka 12:00 og for øyeblikket heller jeg litt mot å se etter noen andre som kan bruke den billetten uansett (hvis du er i Oslo og har innmari lyst til å se en rap-musikal klokka 12:00 på en lørdag er det bare å sende mail til [email protected]) for en ting er å se to teaterstykker på en dag. En annen ting er å se et teaterstykke og så ile av gårde og se et annet rett etterpå. Det tror jeg faktisk kan bli litt musikaloverdose selv for meg. Og dette er en typisk sånn problemstilling jeg ender opp med siden jeg av og til er den mest vimsete personen tenkelig. Det som derimot er veldig fint er det faktum at siden “Oliver!” altså går på ettermiddagen fremfor kvelden så kan jeg få med meg spillkveld på Humanismens Hus (yay!) og sparer plutselig en masse penger hva angår middag på lørdag og snacks og brus og alt det der siden alt slikt finnes på spillkvelder, sånn i tillegg til brettspill selvfølgelig! Med andre ord er det svært mye som løser seg veldig fint for meg og jeg er egentlig heldigere enn jeg fortjener siden jeg i går var fæl og grusom og prioriterte egen lykke fremfor å dra hjem til moren min for å gå gjennom ting. Hun skal flytte til en leilighet (som er rundt fem minutter unna der hun bor) om litt over en måned og jeg må innrømme at jeg ikke har vært så mye hjelp siden jeg finner på ting som frister mer hele tiden. Og riktignok tror jeg at jeg alt har blitt straffet for gårsdagens selvsentrerthet i form av at skoene mine og mobilen min i dag ikke har spilt på samme lag i det hele tatt, men likevel. Men jeg skal være veldig flink og i alle fall se gjennom bøkene jeg har i leiligheten til mamma i morgen etter trening. Det er da noe.

Ellers er livet fint. Jeg leser grafiske romaner for tiden, spiser middager som krever så liten innsats fra min side som mulig og drar en hel del på kafé. Og en del av meg syns riktignok det er litt synd at jeg ikke har vunnet noen av konkurransene jeg i det siste har hatt særdeles lyst til å vinne (av og til har jeg så sykt lyst til å vinne noe at jeg blir superskuffet når det ikke går selv om det er tullete av meg å bry meg, oddsen for å vinne noe i det hele tatt er jo ganske liten), men det går greit.

For øvrig skrev jeg en krim-tekst på Twitter i stad da Dagbladet søkte krim-twitteratur som jeg ble veldig fornøyd med og den ble sånn her:

“Dette er en sak for Agent 160” sa Agent 160 før hun spiste sjokoladebollen. Den var saken.

Der har vi et klassisk eksempel på min særegne karolinsk humor og nok et tegn på at sjokoladeboller, som lyktestolper, er noe som inspirerer meg nesten bekymrende mye. Men nå skal jeg komme til poenget for dette innlegget. For jeg hadde egentlig tenkt å anmelde en bok, men siden det var Oscar natt til i går og siden jeg i år ypperlig nok har funnet fire av de fem nominerte i kategorien beste animerte kortfilm på Youtube (yay!) tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å poste disse animerte kortfilmene med mine kommentarer til dem her. Jeg er nemlig veldig glad i animasjonsfilm bortimot uansett lengde og de animerte kortfilmene som jeg har fått sett er alle episkhet deluxe. Da setter jeg i gang:

 

– Paperman

En vakker og romantisk historie fortalt i svart-hvitt med nydelig musikk, stemning og finfine papirfly. Ikke uten grunn har jeg postet denne på bloggen før og det er helt naturlig at jeg likte denne enda mer enn “Wreck-it-Ralph” som i seg selv var en film jeg hadde veldig sansen for og gleder meg til å ha på dvd. “Paperman” er en historie som virkelig er classy laget og ser helt fantastisk ut og det er en så himla skjønn historie, søt og poetisk og en sånn historie man dikter videre på, noe som også er et pluss og viser at dette altså er en særdeles inspirerende kortfilm. 

 

– Maggie Simpson in “The Longest Daycare” 

Jeg har omtrent det samme forholdet til “The Simpsons” som jeg har til ostepop. I perioder syns jeg ostepop er ekstremt godt og kjøper det bortimot hver helg mens jeg nyter det til fulle. Og så er det perioder der jeg ikke har noen interesse av det i det hele tatt. Omtrent på samme måte er det med “The Simpsons”. Det som alltid er fakta er likevel at Lisa Simpsons er en av mine yndlingskarakterer blant tv-figurer og at Maggie Simpsons har stort potensiale til å være awesome og det potensialet lever hun virkelig opp til i denne søte og spennende kortfilmen. Den forteller en enkel, men samtidig smart og kreativ historie, har masse sjarm og har i tillegg fin musikk. Dessuten er babyen med unibrow en ganske super bad guy 😉 Det er med andre ord mye å like her.

 

– Adam and dog 

Adam and dog handler om verdens første mann i følge Bibelen og hans forhold til en hund. Det jeg liker her er at fortellingen er såpass almenngyldig at man ikke trenger hverken tro eller særlig kjennskap til Bibelen for å få glede av denne kortfilmen. Den kunne ha handlet om en hvilken som helst mann som går rundt naken og er glad i en hund liksom 😉 Og det er en nydelig film. Vakkert animert og med lyd mer enn musikk som er med på å skape stemning. På den negative siden er dette den minst umiddelbare av de animerte kortfilmene jeg skal poste her og det er en mer tenksom kortfilm som krever mer tålmodighet. Tar man seg tid så er likevel dette en kortfilm som er særdeles verdt å se og som er så himla nydelig animert at man blir helt betatt.

 

– Head over heels 

Av de Oscar-nominerte animerte kortfilmene jeg skal poste i dette innlegget er dette definitivt den mest originale. Ikke bare på grunn av dokkefilmteknikken som gir den en helt unik look, men også fordi den forteller en særdeles original historie om et forhold mellom to personer. Hva angår teknikk, perspektiv og kreativitet er denne filmen helt konge, men det som gjør det til en så fin kortfilm er hvor dyp den er og hvordan den skaper to karakterer man virkelig blir glad i på kun ti minutters tid. Og det er virkelig en kortfilm som fortjener å sees, virkelig!

***

Den femte av de nominerte har jeg ikke funnet på nettet, men å ha funnet fire av fem nominerte kortfilmer er i seg selv supert og viser hvor mye fantastisk som finnes av animerte kortfilmer. Og jeg er veldig happy med hvem som vant, men syns alle hadde fortjent seieren siden alle disse filmene har både sjarm og magi ved seg. 

Men nå skal jeg spise polarbrød, skrive, lese, finne på andre ting enn blogging. Neste innlegg dukker nok opp på fredag så da bables vi. Ha det fint alle sammen 🙂

Ymse finheter fra det karolinske departement =D

Heisann! Aller først skal jeg kort forklare den nye headern min. Jeg tok utgangspunkt i et fint “vakker himmel”-bilde jeg tok for ikke så lenge siden og så har jeg lagt til andre ingredienser i Paint MS etterpå. For eksempel har vi en kopp med elefant og regnbue på og i den er det selvsagt te og ved siden av koppen er det fem ting som ligger oppå hverandre og det er bøker. Og på bøkene står det forfatternavn som er ting jeg liker, noe som er karolinsk humor og for meg gir mening. Dermed så har vi boka som er skrevet av K. Afé & K.A. Kao for eksempel 😉 Og så er det stjerner og info og en rød ballong og jeg håper dette til sammen skaper en header som faller i smak. Jeg liker den væffal og syns den er absolutt karolinsk så det er jo bra 🙂

Anyway! Siden sist har det skjedd noen episke ting. Jeg sjekket Facebook sånn rent tilfeldigvis ved 15:00-tida i går (la oss se gjennom fingrene ved at jeg altså sjekket internett mens jeg var på jobb) og oppdaget at Oslo Nye Teater inviterte de som var fan av dem på Facebook til prøveforestilling på rapmusikalen “Det bare er sånn” lørdag 2. mars. Det var sånn førstemann til mølla-tilbud og jeg fortet meg å vise interesse og var blant dem som fikk tak i billett så nå skal jeg se denne musikalen klokka 12:00 neste lørdag. Og bare for å gjøre ting ekstra awesome har jeg fra før billetter til å se “Oliver!” på samme teater klokka 19:30 samme dag så nå vil jeg altså få sett to(!) musikaler på samme dag. Neste lørdag blir med andre ord den mest episke lørdagen i verdenshistorien eller noe sånt <3 Og jeg ender opp med å fnise som en idiot hver gang jeg tenker på dette 😉

Ellers har jeg i dag levert bøker på biblioteket og deretter dratt på Serieteket og lånt fire grafiske romaner, noe som er smart av meg siden grafiske romaner går fort å lese og jeg i mars alt har en del bøker jeg har bestemt meg for at jeg bare mååå få lest. Og den ene av de grafiske romanene jeg lånte har jeg alt begynt å lese og den er så langt veldig episk så jeg kommer sikkert til å anmelde den på et eller annet tidspunkt. Jeg fikk dessuten svært god service på Peppes Pizza i stad for jeg dro dit for å ta et glass cola og en hvitløksbaguett siden det er godt og veldig trivelig en gang i blant (dvs. hver lørdag for tiden). Og så gikk det en halvtime uten at hvitløksbaguetten var servert og jeg fikk øyekontakt med en som jobbet der som innså at jeg ikke hadde fått baguetten min og det var da jeg fikk super service. For de beklaget, ga meg tilbake pengene (noe de ikke hadde trengt) og hadde deretter hvitløksbrødet klart på to minutter. Så jeg endte opp med å tipse dem med tjue kroner siden jeg syns servicen da de oppdaget at jeg ikke hadde fått hvitløksbaguetten min var så god. Og det fikk meg til å tenke på et par som var på samme sted for rundt tre uker siden og klaget over sen mat og var veldig sure og sånn sett tenker jeg at mange situasjoner handler vel så mye om hva man gjør det til. For ja, det er irriterende når man må vente lenge på mat et sted eller noe sånt, men samtidig så kan feil skje. Folk på restauranter eller butikker er ikke supermennesker og noen ganger er det travelt eller så er en maskin i stykker eller så er det noe annet som kompliserer ting og man må ha forståelse for det. Jeg føler at min håndtering av saken gjorde det hele til en fin historie og er så glad jeg ikke er en sånn person som ville hisset meg opp eller blitt sur eller noe sånt. Det ville jo bare skapt dårlig stemning. Dessuten er min erfaring på den Peppes-en rask servering i ni av ti tilfeller, det hadde jo vært noe annet hvis jeg hadde måttet vente over en halvtime hver gang. 

Forøvrig er livet generelt veldig fint for tiden. Jeg finner på fine ting, leser fine bøker, finner inspirasjon i det meste i grunnen og har sjokoladeboller i leiligheten min. Yay! Det er riktignok litt dumt av meg å se ting som disse klippene og få intenst lyst til å oppsetninger som skjer i New York, men hvem vet. Kanskje blir jeg plutselig superrik og vips 😉 Uansett burde “Last five years” settes opp i Norge for den har blitt satt opp i Sverige og den vil ikke kreve spesielt store ressurser i det hele tatt siden det bare er to skuespillere og femten sanger og man instrumentmessig sett i grunnen kan klare seg fint med kun et piano og en gitar fremfor å trenge et stort orkester. Det kule er dette: http://www.playbill.com/news/article/171408-Anna-Kendrick-Attached-to-Star-in-The-Last-Five-Years-Film-Adapted-and-Directed-by-Richard-LaGravenese. Det ser faktisk ut som om den skal bli film og jeg liker Anna Kendrick så dette kan bli svært kult. Dessuten tror jeg faktisk det kan bli en virkelig fin film i litt sånn “500 days of Summer”-stil (de fortelles i litt lik stil) og jeg leste også et sted at Jeremy Jordan (som er innmari pen) kanskje er planlagt for den mannlige hovedrollen og det kan og bli veldig fint. 

Jeg har ikke så veldig mye annet å bable om i dag. Men i alle fall så er ting altså fint og nå tenkte jeg å bruke kvelden på ymse episkheter, jeg skal i alle fall ha det gøy. Og neste blogginnlegg kommer nok på mandag eller tirsdag så vi bables! Her er en fin musikalsang for å avslutte dette innlegget og siden jeg babla om Last five years rett overfor dette avsnittet:

 

Yay, så kult!

Hotel Transylvania anmeldes og livet er fint =D Yay!

Heisann! Snart skal jeg bruke kvelden til å se opptak av dagens Idol-episode(r) (grunnet trening ser jeg det ikke direkte), men først skal det blogges. Anmeldelsen min av “Albert Nobbs” fenget visst ikke, men det gjør ingenting for livet er fullt av nye muligheter til blogging, til å kose seg, til å ha det fint 🙂 Ååå, jeg liker livet! Jeg liker at det er onsdag kveld og at jeg ikke kommer til å trenge noe som kan kategoriseres som kjedelig før på søndag. Jeg liker at jeg leser sabla fine bøker og har tenkt å være smart og utspekulert og levere bøker på biblioteket på lørdag og deretter dra til Serieteket for å låne flere grafiske romaner siden det går kjempefort å lese og jeg i mars har store planer om å få lest “Alcatraz”-serien til Brandon Sanderson, Ildkrøniken av John Stephen og Marucs Zusaks “The Book Thief” (som jeg burde lest for lengst, men ja ja) og følgelig har nok å konsentrere meg om på bokfronten. Bøker <3 

Ellers skriver jeg mye randomme historier som egentlig ikke gir særlig mye mening for tiden, jeg drikker nesten bekymrende mye te og jeg har tenkt å bruke helga blant annet til å se “The Dark Knight Rises” igjen siden jeg kjøpte den rett etter jul og ikke en gang har tatt av plasten på den, dessuten har jeg usette musikaler i hylla mi =D

Men nå skal jeg anmelde en annen fin film og det er “Hotel Transylvania” og det skal jeg like godt sette i gang med nå, etter å ha postet to viktige elementer:

 

1) Trailer for filmen. Fine traileren 🙂

 

2) Den beste scenen i “Hotel Transylvania”. Den er episk!

Anyway, her kommer anmeldelsen, vel bekomme og så blogger jeg nok i neste omgang lørdag så vi bables!

Hotel Transylvania

 

Ser man traileren for «Hotel Transylvania» så får man inntrykk av at det bare er en ganske alminnelig morsom animasjonsfilm av det underholdende slaget og regner med å få dette servert, men ikke så mye mer. Men man får mer. Dypest sett er dette en historie om kjærlighet og om å la ens barn vokse opp og skape sine egne liv selv om man er skeptisk til å slippe dem fri. Og den er hele veien rimelig episk i tillegg.

Draculas datter fyller 118 (som er monsterekvivalenten til å bli myndig) og har alltid bodd hjemme hos Dracula, the man, som driver et hotell for monstre. Og så skal det bli storslagent bursdagsfeiring og Dracula prøver å gi datteren sin, Mavis, ymse bevis på at mennesker er onde og fæle greier, noe som blir mer komplisert enn antatt da et menneske, Jonathan, dukker opp på hotellet. Vil dette gå bra eller til helvete, vil kjærligheten seire, vil alt bli kaos og fordervelse? «Hotel Transylvania» gir deg svaret!

Og det er ikke det at denne filmen egentlig byr på så mye nytt. Det er en ny historie, men den er ganske klassisk i formen likevel og ingen historie med mange twister som er impossible å gjennomskue. Grunnen til at det likevel funker fett og vel så det er kvaliteten. Denne filmen er nemlig skikkelig awesome!

Det er interessante karakterer, historien fortelles på en svært engasjerende måte som gjør at interessen holdes ved like hele veien og det er attpåtil fenomenalt animert. Dessuten er det så sabla kreativt. Sjarmerende, livlig og sprudlende er dette en film som det skal mye til å bli deppa av og i tillegg har den jo altså dette hjertet. Mens det ikke blir Disney-rørende så er det en veldig søt historie som først og fremst handler om forholdet mellom en far og hans datter og hvordan man nødvendigvis må la ens barn utforske livet og verden og horisonten og skape sin egen skjebne. Det er herlig hvordan en film kan være super underholdning og likevel ha en dyphet og klokhet ved seg, jeg digger det.

Og jeg lo skikkelig av «Twilight»-referansen, elsket musikken og slikt, syns all humoren generelt sett var riktig episk og kan egentlig finne svært lite å klage over når det gjelder denne filmen. Det er ingen perfekt film, men den er fryktelig super og vel verdt å se og jeg hadde det kjempegøy. Terningkast 5! 

Albert Nobbs :)

Heisann! Det er søndag. Jeg har gjort fine ting denne helgen (som å se leiede filmer, sitte på kafé, være på spillkveld, sett Idol, generelt hatt det trivelig) og i morgen er det nok en gang mandag, uten at det gjør meg noe særlig. Neste uke og uka etter vil sikkert bli superinteressante arbeidsuker tenker jeg siden jeg har praksis på bokhandel og det er Mammut-salg. Faren er selvsagt at jeg blir fristet selv og det siste jeg trenger nå er enda mer lesestoff å velge mellom (nei nå tuller jeg, man trenger alltid mer bøker, det kan aldri bli for mye av sånt), men det går nok greit. Ellers så har jeg lurt veldig på om jeg skal fortsette med Netflix (den gratis måneden går ut i dag) og jeg tror jeg i første omgang skal la det være siden utvalget er ganske dårlig fortsatt. Dessuten regner jeg med at man når som helst kan ombestemme seg hvis behovet for å se de tre første sesongene av Buffy og å se Charmed blir så enormt at jeg må ha det 😉 Det jeg derimot har tenkt å fortsette med å ha er Wimp siden det finnes en del musikalmusikk som ikke finnes på Spotify der og jeg da kan få lyttet til alt jeg vil lytte til av musikalmusikk på dataen uten bruk av cder. Ikke at det er noe galt med cder, jeg er bare lat 🙂 

Anyway, jeg har sett leiede filmer denne helgen og to av disse filmene har jeg tenkt å anmelde og den ene skal anmeldes allerede i dette innlegget. Den filmen jeg i første omgang har tenkt å anmelde er “Albert Nobbs”, en aldeles nydelig film jeg så nå nettopp som jeg ble veldig glad i. Og jeg tror i grunnen jeg setter i gang med gang og så dukker nok neste innlegg opp enten tirsdag eller onsdag. Vi bables med andre ord” Og jeg håper anmeldelsen faller i smak og gir alle lesere lyst til å se Albert Nobbs 🙂

 

Albert Nobbs

 

Det er det nittende århundret i Dublin og Albert Nobbs jobber som kelner på et hotell drevet av Marge Baker (spoiler: Marge er en skikkelig dustekjerring). Albert er stillferdig, hardtarbeidende og drømmer om å eie sin egen tobakkforening som han sparer penger til. Også er han tilfeldigvis egentlig en kvinne…

 

Jepp, dette handler om en kvinne som later som om hun er en mann og gjør en såpass overbevisende jobb at ingen oppdager hemmeligheten hennes før en maler ved navn Hubert Page kommer for å male et rom på hotellet og må dele rom med Albert. Men det viser seg at Hubert har sin egen hemmelighet.

 

Mer om handlingen har jeg ikke tenkt å nevne, men fakta er at dette er en veldig fin film som attpåtil forteller en svært interessant historie. Og det er jo en sånn film med flotte kostymer som man sikkert ville klassifisert som periodefilm, men det er på ingen måte en kjedelig eller overdrevent høytidelig affære. Snarere er denne filmen til tider ganske artig og hele veien er den i grunnen temmelig super.

 

Glenn Close spiller Albert Nobbs og går helt opp i rollen. Hun ER Albert Nobbs, det er et sånt fremragende skuespill som man aldri tenker på som skuespill. I tillegg er det noe beskjedent og underdrevent med hvordan hun formidler Albert og det funker faktisk veldig godt for dette er ingen rolle for store fakter eller flotte monologer. Det handler om å skape en «mann» som er redd, usikker, keitete og ikke særlig sosialt smart, men som drømmer om et bedre liv og som dypest sett er utrolig ensom. Man blir virkelig glad i Albert og vil gjerne hjelpe ham.

 

Men Glenn Close er ikke alene om å gjøre en fantastisk innsats. Janet McTeer, som ikke var en skuespiller jeg hadde særlig kjennskap til fra før, spiller sin rolle helt enormt bra og er en sånn skuespiller som kan fortelle himla mye bare via blikket (noe som er en ting som alltid imponerer meg). Videre er Mia Wasikowska (best kjent fra Tim Burtons «Alice in Wonderland») utrolig dyktig og det er generelt fabelaktig skuespill og interessante karakterer over hele linja. Dessuten liker jeg at han som spilte Arthur Weasley dukket opp.

 

Og nå har jeg viet veldig mye plass til å fortelle om skuespillet og karakterene, men det føles også helt riktig for dette er ikke en film som handler om spenning. Det er heller en sår historie med mye sjarm og en viss eventyrlighet som forteller om menneskelighet, om å være villig til å gjøre alt for å nå et mål, om det da så innebærer å leve som en mann. Og jeg elsket hvordan det heller ble underspilt enn overspilt og hvordan dramatikken ikke lå i hendelser, men i følelser. Jeg føler at filmer og bøker på lik linje som mennesker kan kategoriseres som innadvendte eller utadvendte og dette er en film som sånn sett er mest innadvendt, men som hanskes med denne innadvendtheten på en åpen og fordomsfri måte. Uansett er det en film som er veldig fin. Og den er også nydelig filmet og fotografert, har massevis av skjøre øyeblikk med selsom magi og er meget stemningsfull. Det er med andre ord mye å glede seg over.

 

Det er ingen perfekt film, noe mangler og det blir kanskje litt for stille og ryddig til tider. Dessuten irriterer jeg meg grenseløst over hotellsjefdama (hun som var dustekjerring altså) og hun gjør noe ganske sent i filmen som jeg ikke skal røpe, men som ga meg lyst til å fike til henne.

 

Men når alt er sagt og gjort er uansett konklusjonen at dette er en svært fin film som jeg anbefaler på det sterkeste, særlig hvis man har litt tålmodighet og vil se en film som virkelig er givende og har både dybde, sårhet og lett humor. Og jeg gir den terningkast 5!

Toalettrullen

Heisann! Jeg tenkte egentlig å vente med neste blogginnlegg til i morgen, men så ombestemte jeg meg så her er jeg. I dag har jeg hatt en kjempefin dag med strålende humør og en ting jeg syns er herlig å tenke på nå er at det i skrivende stund er torsdag og de neste to dagene følgelig er fredag og lørdag som er de fineste ukedagene etter min mening. Ellers så er det jo altså Valentines Day og jeg skrev nettopp en fryktelig romantisk og litt søt novelle i den anledning og siden den ble litt lang tenkte jeg å ta meg den frihet og poste den og med det bruke resten av dette innlegget på den. Og jeg vet det ikke er så lenge siden sist jeg posta noe jeg har skrevet, men det må da være greit likevel, dette er jo min blogg. Dessuten skriver jeg minst en side med tekst enten på dataen eller i notatboka hver dag for tiden, jeg er flink til å gjøre skrivinga til en prioritet og jeg tror det hjelper. I alle fall har jeg blitt sabla fornøyd med en hel del ting jeg har skrevet i det siste, deriblant dette som handler om kjærlighet og toalettruller. Og nå skal jeg poste denne historien, ønske alle lesere en strålende morgendag og så dukker neste innlegg opp på søndag. Vi bables og jeg håper historien faller i smak 🙂

 

Toalettrullen

 

De har vært sammen i et år, tre måneder, to dager og ti minutter. Hun har fullstendig oversikt. Og de har delt leilighet i to uker, noe hun liker å skryte av siden det gjør alt enda mer seriøst og reelt og det er slik hun vil ha det. Når han sover og hun er våken om morgenen rufser hun til det brune håret hans og betrakter fregnene han har på kinnet og tenker at han er vakker. Da føler hun seg heldig siden han er hennes og føler at hun svever på skyer inn på kjøkkenet for å lage i stand to kopper kakao (de foretrekker kakao begge to). Hun tenker smilende på tingene hun liker med ham. Hvordan han kaller henne «prinsessa» si, hvordan han liker å synge opera i dusjen selv om han ikke har sangstemme for fem øre og hvordan han alltid spiller for å vinne og så beklager om han vinner og sier hun hadde fortjent det mer. Han har så mange sider og hun liker at hun får lest flere sider hver dag, kjenne ham bedre og utforske ham. Snart har hun to klare kopper på kjøkkenbordet og skal straks vekke ham og det slår henne der og da at det bare er en ting som er dumt med ham sånn egentlig. Han henger toalettrullen med papiret ut fra veggen.

 

Han aner ikke nøyaktig hvor lenge de har vært sammen, men vet at det er litt over et år og at det så langt har vært den fineste tiden i livet hans. Hun får ham til å smile. En ting er jo at hun er himla søt med de klare blå øynene og det røde skulderlange bølgehåret som han liker best når det er utslått selv om det også er fint slik hun foretrekker det; pyntet med spenner eller annen hårpynt. Men det som han elsker mest med henne er det litt barnlige smilet, hvordan hun lager kakao til dem om morgenene og hvordan hun har så lett for å bli entusiastisk over ting. Det er ting som inspirer ham og gjør at hun stadig er like fascinerende i hans øyne. Og han aner ikke hva han har gjort for å fortjene henne for han er ikke noe spesielt sånn egentlig. Han jobber på Kiwi, liker å tegne dinosaurer og har dilla på kinderegg og ingen av de tingene gjør at man automatisk fortjener å bli elsket. Men så blir han det likevel. Alt dette er ting han tilfeldigvis tenker på mens han drikker dagens første kakaokopp og smiler over at det egentlig bare er en ting som er dumt med henne. Hun henger toalettrullen med papiret inn mot veggen.

 

Det er mandag ettermiddag og hun er tidligst hjemme og hun er på toalettet. Mandagen har vært litt småkjip sånn i den forstand at det er mandag og man da gjerne fortsatt er mest i helgemodus, men jobben på klesbutikken har gått fint likevel. Dessuten er det trivelige kollegaer og hyggelig kunder og da går det meste fint likevel. Men nå tenker hun ikke på det. Nå fokuserer hun mest på tingene man driver med på nettopp et toalett og dette går i grunnen finfint, men så skal hun tørke seg og ser toalettrullen. Ser hvordan den igjen henger med papiret ut fra veggen og sukker. Det er så feil! Hun snur den med en lett resignert grimase, tørker seg og kler så på seg ting, vasker hendene mens hun glemmer situasjonen. I stedet fokuserer hun på middag. Hun skal lage mat denne dagen og de skal kose seg med spagetti.

 

Han er alene hjemme fordi hun er på besøk hos en venninne og har benyttet anledningen til å se actionfilmer siden det er noe han får sett heller lite av når hun er hjemme. Ikke at det er noe stort problem for så vidt, men likevel. Det er litt fint å ha sofaen og dvd-spilleren for seg selv en gang i blant og han har laget seg litt popcorn så nå er livet temmelig supert. Plutselig merker han at han må tisse og setter filmen på pause før han iler ut til toalettet. Etter å ha tisset tar han litt papir og tørker seg, ikke så mye, men litt og da ser han at hun har snudd toalettrullen. Den henger med papiret inn mot veggen. Han minner seg selv på at dette ikke er noe stort og alvorlig problem og at det når alt kommer til alt er en ganske liten feil, men snur likevel rullen før han forlater toalettet med et lite sukk.

 

Hun er kanskje litt overfølsom siden hun nettopp har fått mensen og det har vært mange masete kunder på jobben og en generelt teit dag, men likevel. Det hun tenker er at det burde være regler. Hun tenker at han er et irriterende fjols. Og hun snur toalettrullen tilbake slik at den vender inn mot veggen.

 

«Faen!» banner han etter et toalettbesøk med nummer to på plakaten der han leste et nyinnkjøpt Pondus og toalettrullen igjen hang feil vei. Han lurer på om andre har disse problemene de og.

 

«Du henger toalettrullen feil vei,» roper hun iltert etter en morgen da de har sittet og spist frokost og hun har sittet gjennom hele frokosten med et bittert uttrykk og sendt ham slike blikk som sikkert hadde kunnet drepe om hun hadde vært superhelt. Han har stadig vekk sett opp fra avisen og sett surheten hennes og spurt hva som er galt og nå roper hun det. Høyt. Hun er gal, blir gal, vil sannsynligvis klikke veldig snart og alt fordi han ikke forstår hvordan ting skal være. Alt kunne vært så enkelt om han bare sluttet å snu toalettrullen. Hun blir så frustrert.

 

«Den skal vende fra veggen. Alle forstandige mennesker forstår det,» sier han irritert og slenger fra seg avisen.

«Alle smarte mennesker skjønner at det du sier nå er helt på jordet,» parerer hun før hun tar en stor bit av brødskiva si og spiser med munnen åpen litt bare for å terge ham. Han ser bort på henne med et uttrykk som forteller om vemmelse før han sukker.

«Kanskje du burde bo sammen med et annet menneske enn meg da, et som er smartere,» sier han og sier ordet «smartere» med et tonefall som får det til å høres både giftig og faretruende ut.

«God ide!» sier hun.

«Sabla god ide,» sier han og så legger han tallerkenen i vasken sammen med glasset sitt og kniv og gaffel.

«Jeg må på jobb,» sier han og straks etter drar han.

 

Hun ser surt etter ham før surheten går over i tristhet. Han ga henne ikke noe kyss før han gikk og det gjør han alltid. Og nå er de sure på hverandre og det er ikke noe koselig i det hele tatt, de hadde det jo så fint. Hun tror ikke på Gud, men tar seg likevel i å be en liten bønn om at alt vil ordne seg for hun elsker ham fortsatt. Han bare irriterer henne grenseløst av og til.

 

«Hun er håpløs,» sier han til en arbeidskollega på jobb. Det er en forholdsvis stille dag på Kiwi og den brukes først og fremst til å rydde i hyller og sånt.

«Har dere krangla?» spør kollegaen, en mann som er mer vant til å høre om hvor fint de har det og hvor søt hun er og alt mulig slikt. Dette er nye toner.

«Ja, hun skjønner ingenting,» forklares det i vei til kollegaen som bestemmer seg for bare å nikke og smile siden det virker som den beste måten å hanskes med situasjonen.

 

«Jeg hater ham av og til!» utbryter hun til en venninne som prøver å trøste med at alt sikkert vil ordne seg.

 

Det er mandag og de har ikke pratet med hverandre i det hele tatt omtrent hele helga. I stedet har de hver i sær holdt seg for seg selv og det gjør ham litt trist for han syns fortsatt at hun er himla vakker. Det er lett å være en smule nydelig når man smiler for smil blir man glad av, det som er det spesielle er at han nå ser hvor pen hun er når hun er sur og såret, skarpheten hennes i slike stunder har en skjønnhet ved seg den og. Men så kan han ikke si noe om dette for de er uvenner. Og han prøver å tenke at han hater henne, at hun er fæl og grusom. Prøver å undertrykke sannheten som er at det han ønsker aller mest er at de igjen skal være lykkelige sammen.

 

Hun våkner og det er Valentines og hun husker Valentines året før da hun serverte boller og kakao på sengen og han kjøpte roser til henne, hvor fint de hadde det da. Og nå er de uvenner og alt dette på grunn av en toalettrull. Det er jo egentlig temmelig idiotisk. Samtidig vil hun ha rullen inn mot veggen, det høres teit ut, men for henne er det viktig og han klarer liksom ikke å forstå dette. Hun ser bort på ham, ser at han smiler i søvne og savner å kysse ham eller rufse til håret ham. Han er jo rett ved siden av henne, men likevel er det som om de nå er på to helt forskjellige planeter og hun leter på en måte etter en passerende komet som kan føre dem til en planet de kan dele igjen. Så må hun tisse og går inn på toalettet, setter seg og ser på toalettrullen som henger feil vei. Hvordan kan en så liten ting skape så mye problematikk? Det er i grunnen en gåte. Så ser hun den tomme plassen på veggen ved siden av der toalettholderen henger og plutselig slår det henne. Hun har et eureka-øyeblikk og det er flott!

 

Han kommer hjem og ser henne ikke noe sted og han har kjøpt en rose og et kort til henne selv om de er uvenner for det er tross alt Valentines.

«Er du hjemme?» spør han, men så legger han fra seg blomsten og kortet på en hylle de bruker til hatter og skjerf og slikt før han går på toalettet for å tisse. Når han skal tørke seg ser han det. Ved siden av toalettholderen henger det en til og på begge er det toalettruller. Den ene henger inn mot veggen, den andre vender utover. I tillegg ser han er lapp som er teipet fast til toalettdøra der det står:

«Fant på en løsning som gjør begge fornøyd. Du får det som du vil og jeg får det som jeg vil. Sitter på balkongen og har kjøpt kinderegg. Elsker deg, gratulerer med Valentines.»

Han kjenner noe vått i øyekroken og gjør seg fort ferdig med tissingen før han tørker seg fra rullen som henger utover og vasker hendene nøye. Deretter tørker han bort det våte fra øyekroken som sikkert bare er at han er fått noe i øyet og går ut til balkongen med rosen og kortet og der sitter hun som ventet. Hun har en lysegrønn sløyfe i håret sitt og har på den fineste kjolen sin og smiler til ham.

«Jeg elsker deg,» sier hun, «uansett hva og jeg vil ikke la en toalettrull komme i mellom oss.»

«Det vil ikke jeg heller,» sier han og legger til, «genial plan forresten, Einstein.»

«Takker, la oss herved lete etter en løsning eller et kompromiss fortere neste gang vi er uenige om noe, for jeg hater når vi krangler,» sier hun og smiler til ham.

Så spiser de kinderegg og nyter Valentines Day og den kvelden går de glade til sengs mens toalettet deres nå har to toalettrullholdere og to toalettruller som henger forskjellige veier, men er venner lell.

 

Og de gleder seg begge til det neste kapittelet i den fortsatt uskrevne boka om forholdet deres. Det kan by på alt fra toalettrullkonflikter til ekteskap så det blir nok spennende. I mellomtiden nyter de livet, kjærligheten og alt for mange kinderegg!

someday this pain will be useful to you = fin og ellers, se: en vakker himmel

Heisann! Nå skal jeg straks lage middag (røkte kjøttpølser) og så skal jeg finne på masse fint utover kvelden. Ellers har jeg vært på yndlingskaféen (elsker den), leid filmer og generelt hatt det fint og nå sitter jeg altså her. Og fakta er at jeg i grunnen ikke har så veldig mye å bable om nå, dessuten skal jeg poste en laaang bokanmeldelse uansett så nå tenkte jeg bare å poste dette:


Å, så himla vakker himmelen var (på fredag, tror det var fredag, kan ha vært torsdag også, husker ikke helt, men det spiller ikke så stor rolle) forleden dag. Innmari inspirerende <3

Og nå skal jeg altså bruke resten av dette innlegget på å anmelde en veldig fin bok og så kommer nok neste blogginnlegg enten torsdag eller fredag. Talast!

?Someday this pain will be useful to you? av Peter Cameron

 

Noen bøker er herlige på grunn av skrivestilen. På grunn av setninger i massevis som man blir betatt av og elsker og som man får lyst til å sitere i vilden sky til alle som skulle være interesserte. Dette var en sånn bok.

Vi følger James Sveck i New York gjennom en kort periode sommeren 2003. James er 18 år, skeptisk overfor ideen om å gå på college slik alle forventer at han skal og liker bare to mennesker og det er bestemoren hans og John som han jobber sammen med (og blir forelsket i). Og så drar han til en psykolog i ny og ne, sukker over livet og ser ned på folk rundt seg og det er ikke det at det nødvendigvis skjer så mye. Men det som skjer er så godt fortalt og hele historien er så himla fint skrevet og formidlet at jeg sitter igjen og tenker at om Peter Cameron skrev en lang utlegning om maling som tørker så ville det vært interessant lesning det og. Denne boka er rett og slett veldig fin.

 

For det første liker jeg James. Mens de andre karakterene ikke er like utviklet så gjør ikke det noe siden dette på alle måter er James sin historie, han er fortelleren, han er i fokus og dette er i grunnen en bok som kan betegnes som mer innadvendt enn utadvendt, noe som her er en fin ting. James er vanskelig, kverulerende, pirker en del på hva andre sier og er i grunnen ganske irriterende og nettopp derfor liker jeg ham. Jeg kjenner meg igjen i ham selv om vi er svært forskjellige og jeg liker å følge ham boka til ende.

 

Videre liker jeg at ting ikke ordner seg på magisk vis på slutten. Jeg har ikke tenkt og spoile noe, men jeg liker veldig godt hvordan denne boka rett og slett handler om en kort periode i en gutts liv og sånn sett er ganske hverdagslig og jeg liker å tenke at James får det litt lettere etter boka er over selv om det fort er klart at han er en sånn person som ofte vil ha det vanskelig og som tenker så mye at ting som er enkelt blir vanskelig det og. Jeg liker ellers hvordan James er homofil uten at dette blir en big deal i boka. Det er en del av ham, men slettes ikke alt. Og jeg liker New York-settingen og stemningen og aller mest liker jeg altså hvordan ting er skrevet. Dette er en sånn bok der jeg tidvis tar meg i å lure på om Peter Cameron rett og slett har sett inn i hjernen min for det er så mange ting her som er så presist uttrykt at det nesten ikke er måte på. Og her er noen utdrag for å vise dette:

 

I often feel like I want to think something but I can’t find the language that coincides with the thoughts, so it remains felt, not thought. Sometimes I feel like I’m thinking in Swedish without knowing Swedish.

*

I wish the whole day were like breakfast, when people are still connected to their dreams, focused inward, and not yet ready to engage with the world around them. I realized this is how I am all day; for me, unlike other people, there doesn’t come a moment after a cup of coffee or a shower or whatever when I suddenly feel alive and awake and connected to the world. If it were always breakfast, I would be fine.

(Utrolig fint formulert, jeg liker dette veldig.)

*

Most people think things are not real unless they are spoken, that it’s the uttering of something, not the thinking of it, that legitimizes it. I suppose this is why people always want other people to say “I love you.” I think just the opposite – that thoughts are realest when thought, that expressing them distorts or dilutes them, that it is best for them to stay in the dark climate-controlled airport chapel of your mind, that if they’re released into the air and light they will be affected in a way that alters them, like film accidentally exposed.

*

Sometimes I envy religious people for the comfort of believing. It would make everything so much easier.

(Det jeg nevnte med å se inn i hjernen min, her er et godt bevis. Jeg har ofte tenkt akkurat dette, at det må være fint å tro på noe som Gud eller noe sånt, for det må være en trøst i å tro på noe i de tilfellene da noe virker håpløst. Dessuten har man noen å skylde på, fremfor å skylde på seg selv.)

*

I’m not a sociopath or a freak (although I don’t suppose people who are sociopaths or freaks self-identify as such); I just don’t enjoy being with people. People, at least in my experience, rarely say anything interesting to each other. They always talk about their lives and they don’t have very interesting lives. So I get impatient. For some reason I think you should only say something if it’s interesting or absolutely has to be said.

*

I thought that under the circumstances the best thing to do might be to get out of the house, so I took our dog, a black standard poodle named Miró, to the dog run in Washington Square. Miró, who seems to think he is human, doesn’t really enjoy the dog run, but he will sit patiently on the bench beside me, observing the simple canine ways of other dogs with amused condescension.

(Jeg liker vokabularet i denne setningen for å si det sånn og generelt hele denne setningen kanskje mest av alt i hele boka og det sier en del siden det er en hel del sitering på gang her.)

***

Så konklusjonen er at jeg gir denne boka en sterk femmer og en klar anbefaling og har nå lyst til å få lest masse mer av Peter Cameron. Yay!

“Wreck-it-Ralph” og annen babbel :)

Heisann! Har i dag kjøpt meg en ny bok:

Den virka så awesome og så inneholder den onde bibliotekarer og Brandon Sanderson er i følge det jeg har hørt en veldig flink Fantasy-forfatter så den blir sikkert super lesning. Jeg har riktignok ikke tid til å lese den før i mars sannsynligvis siden biblioteksbøker må prioriteres i første omgang, men nå har jeg virkelig noe å glede meg til. 

Forøvrig har jeg laget Donald Duck i Lego:

Jeg har et lite “trekke lapper fra en skål i ny og ne og lage det i Lego”-prosjekt og så langt har bare prosjektet blitt brukt til å lage Donald, men det er jo en begynnelse 😉 Og det likner jo litt =D 

Utenom bibliofile innkjøp og lagde Lego-figurer har det ikke skjedd så mye spennende siden sist. Jeg har jo sett Margaret Berger vinne norsk MGP (noe jeg er svært fornøyd med, dessuten er en barnslig del av meg litt skadefro siden jeg fortsatt husker hvor himla misfornøyd jeg var da Kjartan vant Idol i 2004) og sett på Hver gang vi møtes som en del av meg syns er veldig koselig og en annen del av meg syns er ganske teit. I fjor vant “det er teit”-delen og alle var i himmelen over Vinnie mens jeg ga blaffen. I år har “det er koselig”-delen vunnet og jeg har fulgt halvveis med mens sympatiske artister har tolket sangene til andre sympatiske artister. Ja ja 😉 Ellers er livet fint, jeg drikker cola for øyeblikket og boka jeg leser akkurat nå er kjempefin.

Men nå skal jeg poste vakkerhet: 

Åååå <3 Den kortfilmen er så himla nydelig fortalt og animert og jeg elsker at det er svart-hvitt og musikken og stemningen og alt. Og denne kortfilmen sendes før “Wreck-it-Ralph” som jeg i dag så på kino og som jeg herved skal bruke resten av dette innlegget på å anmelde. Deretter skal dette innlegget avsluttes og så skal jeg blogge i neste omgang enten mandag eller tirsdag så vi bables!

 

«Ooooreo, ooooreo» = EPISKHET! (dette gir mening hvis man har sett «Wreck-it-Ralph»)

 

Det var en gang en skurk i et tv-spill på en spillehall som ble lei av å bo på en søppelhaug og være fryktet og hatet så han rømte. Skurken het Wreck-it-Ralph og drømte om en medalje, noe han så på som det som ville forandre livet hans og gjøre ham respektert og anerkjent, men hans jakt på denne medaljen satte flere spillverdener i fare og skapte storslagen problematikk. Underveis møtte Ralph på Vannelope (som jeg trodde het Penelope frem til det ble klart at denne antakelsen var feil) og andre spillfigurer og det store spørsmålet var hvordan alt skulle gå?

 

Sånn, der har jeg basically fortalt alt jeg har tenkt å fortelle om plottet i den herlige filmen «Wreck-it-Ralph» som jeg i dag har sett på Ringen Kino på originalspråket og herved er stor fan av. For denne filmen er innmari fin og kul. Den har et kreativt plott som henter litt inspirasjon fra Toy Story (bare at leker her byttes ut med spillfigurer), samtidig som den er noe helt for seg selv og byr på rørende øyeblikk så vel som spenning, humor og fin musikk.

 

For alle som noen gang har elsket et tv-spill er denne filmen himmelsk siden den er proppfull av referanser og byr på nerdete humor av ypperste klasse. Sånn sett er dette en film som passer for langt flere enn barn og generelt sett tror jeg det nok er mange som kan få mye ut av denne filmen (som jeg definitivt skal ha når den kommer på dvd). Ellers er denne filmen awesome på grunn av super animasjon (selv om jeg nok en gang ikke syntes man fikk så mye ekstra ut av å ha på 3D-briller, men så er jeg generelt litt 3D-brilleskeptiker og da), flott musikk og masse sjarm og da jeg gikk ut av salen var jeg sabla fornøyd.

 

Man kan innvende at filmen er best i begynnelsen. Den første halvtimen er nærmest perfeksjon, men etter hvert så glir ting litt mer over i heseblese-land og ting er fortsatt fint, men noe av modenheten forsvinner. Likevel blir filmen aldri for masete og siden dette tross alt er en Disney-film er det noe rørende og magisk som gjør at ting forblir fortryllende. Og jeg elsket karakterene. Ralph for eksempel blir man glad i siden han er en typisk misforstått outsider-karakter og de er noen av de mest elskbare når alt kommer til alt. Vannelope er sjarmerende og skjønn til tross for at hun tidvis kan være fryktelig masete. Hun er sånn som Jessie i Toy Story 2 og 3, en sånn karakter som man kunne fått hodepine av i store doser, men som man samtidig føler et stort behov for å gi en klem i spesielle øyeblikk. Jeg liker den egentlige bad guy-karakteren (selv om jeg gjennomskuet en twist der veldig fort) og hun som Jane Lynch hadde stemmen til og Fix-it-Felix og ja. Karakterene i denne filmen er finfine, noe som passer seg siden dette generelt sett er en virkelig episk film.

 

Og i tillegg er altså forfilmen før Wreck-it-Ralph så himla fantastisk og nydelig animert at den alene i grunnen er verdt kinobilletten. Jeg gir forfilmen terningkast 6 faktisk selv om jeg ikke har for vane å gi terningkast på forfilmer. Og Wreck-it-Ralph i seg selv er super nok til en sterk femmer. Anbefales veldig!

Sunrise Seekers, bibliofile tankespill og fascinerende hendelser fra mitt spennende liv :)

Livet er fint! I går var det ikke fint for da var toalettet mitt tett for n-te gang (toaletter liker meg ikke) og jeg skal ikke gå inn på detaljer, men det hele var riktig udelikat og irriterende og medførte vasking av ymse gulv og tull og tøys og å svikte “dra på kafé etter jobb på tirsdager”-tradisjonen min. Det fine er at jeg unnet meg selv en bollepakke fra Meny, sånn for å ta igjen for mangelen på kafébesøk og da er det meste i grunnen flott likevel. Og med hjelp av mamma (siden jeg er patetisk og håpløs og ikke klarer å ordne ting selv) er toalettet helt i orden nå så det er da noe. 

Utenom slik dramatikk er ting supert. Jeg er i skrivende stund nesten ferdig med “Ender’s Game,” som er en fin og interessant bok selv om jeg ikke egentlig føler noe stort behov for å lese mer av Orson Scott Card av den grunn, og når den er helt utlest så skal jeg prioritere biblioteksbøker en periode. Når det gjelder bøker har jeg ellers fått tak i et frieksemplar av andre boka i triologien til John Stephens og jeg har funnet ut at jeg antakelig er plent nødt til å kjøpe en bok til helgen, nærmere bestemt denne: http://www.goodreads.com/book/show/15929466-alcatraz-omnibus. Jeg leste ved en tilfeldighet om denne serien forrige torsdag og fant med det ut at den skulle inneholde ONDE BIBLIOTEKARER!!! og selv om jeg er veldig fan av bibliotekarer hørtes det premisset særdeles lovende ut. Og så fant jeg boka på Outland forrige lørdag og fant ut at man kan få en murstein-bok med alle fire bøkene i serien i et til 240 kr og konklusjonen er at jeg nok rett og slett er nødt til å kjøpe den. Det fine er at da kan jeg ta med bankkort, spandere på meg den boka og så bruke litt penger til å kjøpe morsdagsgave til mamma. Det kan jo bli fint 🙂

Ellers har jeg sannsynligvis tenkt å se “Wreck-it-Ralph” på Ringen Kino på lørdag 15:30. Jeg har irritert meg litt over hvor og på hvilke idiotiske tidspunkt den settes opp på hvis man vil se den på engelsk (og skrev en laaang kommentar om det på Oslo Kinos nettsider som mange likte, var til og med en som kommenterte kommentaren min med ét ord, “applaus”, ting som viser at mange er enige med meg), men det vil funke ganske fint med 15:30 på lørdag også for så vidt. Jeg kan fortsatt få det til å passe meg de andre planene mine. Så ideen min er nok kino på lørdag ettermiddag og siden blogging om nevnte kinofilm på lørdag kveld. Resten av dette innlegget skal jeg derimot bruke på Nanowrimo 2007.

2007 var det året da jeg prøvde Nanowrimo uten å vinne det. Men jeg skrev likevel 78 sider på en engelsk Fantasy-historie og denne historien fant jeg plutselig igjen i helgen og jeg har tenkt å lese i gjennom den og så prøve å skrive videre på den siden det jo er litt for galt å ikke avslutte noe når man har skrevet 30 000 ord. Og nå tenkte jeg, siden dette er min blogg og jeg i grunnen kan gjøre hva jeg vil, å poste noen utdrag fra denne historien. Så da er planen å bruke resten av innlegget på det og deretter blogge igjen på lørdag kveld så da bables vi og god fornøyelse =D

Ymse utdrag fra “Sunrise Seekers”, historiegreie fra 2007 som jeg har tenkt å fortsette på

Clear was the sky and beautiful was the day surrounding it. It fitted the beginning of July perfectly in Marilla’s honest opinion. It was bright and pretty and therefore somehow meaningful. Marilla felt sure that she had been born with an especially happy mind or something; she was in a good mood almost always and somehow found it easy to find small pieces of life to admire and enjoy. The taste of a blueberry, the smell of hot chocolate, the wind whispering softly through the leaves of this magnificent place next to the wonderfully big wood, where one could easily get lost, but just as easily be found. There was just so much to enjoy and if it hadn’t been, Marilla surely would have found something right away. She was that kind of person. Right now she sat and let the sun amaze her, tickling her on the cheek and making her feel a bit tired. She yawned and she was nearly falling asleep there she lay on the grass, when a sharp voice awoke her suddenly. Marilla looked around, but she wouldn?t have needed too, because the result was obvious. Only the squirrel Binky had that voice.

“Binky, what is going on? Please tell me,” Marilla asked politely and Binky smiled nervously at her. Marilla wasn’t the reason why Binky was nervous. Binky was always nervous, it seemed like he was constantly drugged on Coffee and he spoke very quickly with a sharp, easily recognized voice.

“I was just in the neighborhood, wanted to say ‘hello’, how nice it is to see you again. Everything okay with you, I’m fine, but your situation may be otherwise, though I hope it isn’t. You should be happy, really. It’s a beautiful day, quite beautiful. Do you have some coffee?” said Binky, everything coming like a stream of conscious-monologue, lots of thoughts uttered in less than a minute.

“Are you sure you need coffee?” asked Marilla. “Perhaps you’ve had enough.”

“One can never have enough coffee; it’s a life-giving thing. It’s wonderful, like the weather. It’s a wonderful day, isn’t it?” exclaimed Binky.

“Yes, it is beautiful,” agreed Marilla. There was a moment of peacefulness and Marilla felt thankful for that, Binky could give you quite a headache with all his talking, but it was so much a part of him. Marilla wasn’t sure she would have recognized Binky without his mouth in constant motion, blabbering away on whatever subject interested at the moment. The peacefulness didn’t last though, it never lasted with Binky and soon enough he was talking again.

“I’m going to visit the town of Dandelion, need to do some shopping for the family. I think my father sorely needs a walnut, but then he loves nuts. Then again we are squirrels, so what should one expect? Anyway, I’m going to buy one for myself too, do you want anything?” asked Binky and looked inquiringly up at Marilla.

“I do not need anything,” said Marilla with a small laugh.

“As you may,” said Binky and left at once, his restlessness making it impossible for him to stay at one place for long. Binky had a hunger for constant excitement and that could be an explanation for why he talked so much. Then at least something was going on. Marilla looked after him as he went on, He was a special guy, very unique and Marilla found him entertaining in small dosages. If it had been too much Binky, Marilla would have had a headache at this very moment, because constant sound could give that feeling. But Binky had moved on towards Dandelion and everything that town could bring him and Marilla was once again alone. And she decided to make herself some hot chocolate. It would fit her mood right now, like it always did. And it was summer and sun and July.

 

(Ja, dette er Fantasy og inneholder snakkende ekorn og slikt. Dessuten var dette en historie der absolutt ingenting var planlagt på forhånd og alt ble funnet på mens jeg skrev så derfor ble ting veldig randomt etter hvert. Ellers liker jeg Binky veldig godt! =D)

 

One who wouldn’t feel to sad about anything bad that happened to Forget-me-not was King Victor of Rose, the land next to Forget-me-not and second best in most recent polls. The king of Rose hated the popularity of Forget-me-not, had it been up to him he would have made everyone leave Forget-me-not and move to Rose instead. After all, roses were the most beautiful flowers of all, or so King Victor thought. Luckily everything could change for the better; for Victor had a guest and she could ruin things very well.

“Feel welcome, dear visitor,” he said to the lady sitting at the chair in front of him.

“Thank you. I hope I will be serviceable to you,” said the lady, a tall beautiful woman with long dark hair and grey eyes who had walked a long way to get here. She sent the king of Rose a lingering gaze that seemed to have a hypnotizing effect, somehow making the king very interested in her.

“I shall dearly hope that you feel welcome. Might you be interested in a glass of Rose Vine, it has the most incredible taste, or so Ive always believed.”

“I would like that very well, how nice of you to ask,” said the lady.

“Oh, it’s my pleasure to be of service,” told the king and left for the kitchen in a hurry. The lady looked around with a bored expression; kings were obviously among the most uninteresting creatures the world had to offer. It was a pain to deal with, really. But it had to be done. The king could be of great help to her, he knew the kingdom of Forget-me-not and he shared her hatred of it. He could help her and then he would suffer Forget-me-nots destiny. For Rose too, were to get an eternal night, something the lady very easily could grant. Because the lady was, as one probably have realized now, Nova Sutton, the earlier mentioned fairy of Violet Forest and had these dark, starlit plans. Nova smiled at her idea, her sophisticated deep-rooted plan and her smile was still there when the king of Rose entered the room again; now with Rose Wine and cookies.

“Here we go, enjoy,” he said nervously and served her the treats.

“Thank you!” Nova exclaimed and looked and sounded genuinely thrilled. This was one of Novas talents and had she not decided to make everlasting nights and take over kingdoms; she would have become an actress. She was great at pretending. King Victor of Rose took her smile seriously and he felt a great proud ness of himself for being such a wonderful host. They both drank from their glasses and so Nova said, “Well?”

“Well, I think we should get to the point perhaps. Let’s talk of Forget-me-not and the sunset,” she exclaimed.

“Oh, yes. The sunset,” said the king and rubbed his hands, much like a fly, but more royal.

“You told me that you could make it, what was it, oh yeah, disappear,” said the king. He was in a great mood somehow.

“Yes, let’s see. I can make the sun shine only here and lay Forget-me-not in a forever eternal night,” Nova replied.

“Very well,” said King Victor and then they both laughed ugly, evil laughs that put a shadow over the castle and made everything so very frightening.

And then they sang a merry tune of great terror and substance.

 

Evil plan

 

This is a merry, merry tune

of great terror and substance

This is a simple song,

clear as a chance

 

As chance

 

We have an evil plan,

we have our ways,

of changing step by step

and day by day

 

We have a sun that sets

upon the land

You and me and us, it’s an evil plan

 

It is our chance to change

the page, the stage

in every single way,

this is our faze

 

When we will do

an evil plan

 

We have an evil plan,

we have our ways,

of changing step by step

and day by day

 

We have a sun that sets

upon the land

 

You and me and us, it’s an evil plan

You and me and us, yeah us, it is an evil plan

 

(Jepp, historien inneholder musikalnumre tilfeldigvis og kule onde feer. Jeg liker egentlig hjernen til 22årige meg veldig godt sånn ved senere ettertanke, jeg hadde en masse ideer som jeg ville likt selv om jeg hadde lest dem i andres bøker.)

 

Agent 160 sneaked through the town of Dandelion, all alone and quietly as a whispering wind through the deserted leafs in a secret tree by a lake. She were observing the world, the sky, old ladies with elflike ears and sharp voices that made her wince and teeny-tiny children with extremely big eyes and messy dresses. She was discovering it all. Agent 160 stopped sneaking and walked regularly. Perhaps she was a spy, but walking in a spy-like way all the time would only seem weird and suspicious. Agent 160 stopped in front of a statue. As she inspected it she soon understood that this were no statue, but a humane man who had painted his body in a metallic color and sttod very silently, a human statue. It was impressive and Agent 160 (or Akima as she will be called from now on) watched it in awe. She would have loved that ability in her field of espionage. It would help her a lot probably.

“Agent 160 to central. Over,” Akima said into her walkie talkie.

“What? Stop,” were the answer.

“Humane statue in the town of Dandelion. Over. Standing at the bottom of the shopping road. Over. Can be a great help in our field. Over.” “Thank you!” was heard through Akimas walkman. There was no “over” afterwards rudely enough. Akima guessed she would just have to deal with that. She felt a bit annoyed though as she left the human statue and continued down the streets of Dandelion, but her annoyance didn’t last long. It didn’t seem possible to be annoyed in Dandelion. Jugglers stood on every corner, some of them even juggled crystal balls and Akima had tried to lift one of those once and they were heavy. That somebody could actually juggle something like that was mightily impressive. Akima looked to the other side and saw a snake woman in a position that had to hurt; Akima didn’t understand how sitting with both feets behind a neck could be comfortable in the least. It was weird, really. A man on stilts walked past her while shouting “apples for sale, reach up to get one.” Akima found it funny, especially because the basket with the apples were on the mans arm of course and one really had to reach up to get that. One couldn’t blame the man for lying, that was for sure. A group of chicken children ran after the man on the stilts, possibly with a plan to draw down his panties and put him to shame for the whole city. Children can have a cruel sense of humor at times. But the children did no such thing; they just ran toward him and jumped up and down in the hope of catching apples. The man on the stilts laughed and warned the kids that there was rain coming in from north and then he threw down apples while the children catched it with great exitement. Akima smiled, she had new faith in humanity now. Then she walked on while thinking that there was a great lot to observe here. There were lots of exiting features actually.

“Loving Dandelion. Over,” she said into her walkie talkie and meant every word.

 

(Ehm, Agent 160 er meg, jeg tar del i historien selv. For det første har jeg avsnitt i forskjellige farger i presens på begynnelsen av hvert kapittel der Agent 160 (dvs. Akima Montgomery, dvs. meg i grunnen) skriver på historien med Binky og Nova og hovedpersonene Marilla og Jack, så det er sånn “breaking fourth wall” på gang hele veien. Og for det andre ender Agent 160 opp med å dukke opp i kapitlene selv som en hemmelig agent som titter rundt og slikt. Og her følger vi Agent 160 mens hun utforsker byen Dandelion (alle byer og land i denne historien har blomsternavn). Ja da, dette gir jo veldig mening.)

***

 

Ok, nå skal jeg ikke poste noen flere utdrag i denne omgang, men hvis det er interesse kan det hende jeg poster flere utdrag i senere innlegg. Nå skal jeg skrive på noen andre greier og se ting og tang på Youtube og generelt drive med andre ting enn blogging og så bables vi 😉

My Fair Lady

Ting som er fint: 

Jeg skriver. Ikke lange historier og ikke spesielt meningsfylte, men når jeg sitter på t-banen eller når jeg sitter og venter på noe og så blir det til rundt to, tre sider i notatboka og det viktigste er at man skriver. Lengde, kvalitet, alt mulig sånt er mindre essensielt, det viktige er bare å holde ting ved like. Og jeg tror nok mange har mer talent fra naturens side enn meg, men jeg prøver i alle fall. Alt er mulig. 

Jeg leser. Akkurat nå leser jeg “Ender’s Game” av Orson Scott Card som er skikkelig Sci Fi og veldig interessant lesning og det er veldig fint. Jeg liker hovedpersonen, Ender, svært godt og kjenner meg en del igjen i ham, noe som bare er et pluss, dessuten er jeg nysgjerrig på hvordan ting vil utvikle seg og det er en smart bok å lese siden den i følge hva jeg har lest skal bli film. I tillegg tenker jeg generelt veldig mye på bøker for tiden og finner hele tiden nye titler som jeg ønsker å få lest så fort som mulig. Bøker <3

Jeg har sett “Firefly” nå og Joss Whedon er kjempekul. Dette var ingen stor overraskelse egentlig siden det er ganske selvfølgelig. Det er like opplagt som at snø er hvitt (hvert fall i utgangspunktet) og at klokker viser tiden (så lenge de ikke er tomme for batteri og selv da viser de tid, selv om tiden de da viser selvsagt er feil). Når det gjelder tv-serier driver jeg ellers med å se “My Little Pony: Friendship is Magic” på Youtube og det er søtt, koselig og adorabelt og jeg liker denne gratis måneden med Netflix som jeg er halvveis i gang med ganske mye, det dumme er bare utvalget. Det mangler omtrent alle tv-seriene jeg virkelig har lyst til å få sett etter hvert og det er dumt. Men det kan jo hende ting forandrer seg.

Forøvrig liker jeg meg særdeles mye på kaféer for tiden, jeg syns det er synd at det enda ikke har blitt bestemt når Humanismens Hus skal sette i gang med spillkvelder en gang i måneden igjen (det var så fint) og jeg tror alle strømpebukser har en “få hull i seg”-konspirasjon som de burde gi seg med snarest siden jeg ikke har lyst til å kjøpe flere strømpebukser og strømpebukser er et must hvis man skal bruke skjørt eller kjole (noe jeg insisterer på siden jeg syns sånt er mye finere og mer komfortabelt enn bukser) om vinteren.

Nå skal jeg bruke resten av dette innlegget på teater. TEATER!!! Jeg var på Folketeateret og så My Fair Lady i går og det var herlig og teater skal jo selvsagt anmeldes i lange og bablete anmeldelser som videre nevnes på Facebook-sida til teateret med et mål om at de leser anmeldelsen og blir happy. Det vil jo medføre at noen blir glad og så er det min skyld og det er definitivt lykke. Anyway, her er dette:

 

Musikaltrailerting for oppsetningen. Veldig kul! Og nå kommer anmeldelsen og så avslutter jeg dette innlegget med den og blogger igjen tirsdag eller onsdag tenker jeg. Vi bables!

My Fair Lady

 

«I could have watched all night, I could have watched all night and still have begged for more»

For å kvasi-sitere “I could have danced all night”-sangen fra My Fair Lady er det sånn ca det jeg tenker hver eneste gang jeg drar fra et teater etter å ha sett en musikal. En del av meg syns bestandig at de varer alt for kort tid og at de gjerne skulle vart i tre timer til minst selv når de har vart i godt over to timer. Og ønsket om mer var i høyeste grad tilstedeværende da jeg så My Fair Lady siden det jeg fikk se var «femmenalt» deluxe.

 

My Fair Lady handler om Professor Higgins som inngår i et veddemål med Mr. Pickering. Han vedder på at han kan få blomsterselgeren og gatejenta Eliza Doolittle til å virke som en skjønn sosietetsfrue med riktig språk og korrekte manerer og alt mulig og så setter han i gang med prosjektet sitt. Med andre ord er dette en historie om klasser og samtidig en slags Askepott-historie. Det handler jo også om veldig mye mer, deriblant kjærlighet og det hele er en veldig, veldig fin musikal med setting i London tidlig 1900-tall. For øvrig er «My Fair Lady» basert på teaterstykket Pygmalion skrevet av Bernard Shaw og det forteller en interessant og fin historie som engasjerer hele veien. Dessuten er det en musikal som, akkurat som programbladet går inn på, passer veldig godt å spille i år siden det er jubileum for kvinners stemmerett i år. Eliza Doolittle skinner jo i gjennom som en kvinne full av kontraster som viser hvor mye styrke som kan gjemme seg i et kvinnesinn. Og jeg liker språk-tematikken selv om jeg er bombesikker på at Professor Higgins hadde blitt enormt frustrert over meg. Skj- og kj-lyder og slikt har jeg nemlig aldri vært særlig flink på. Til gjengjeld er jeg nok ganske pen i språket til å være fra Oslo østkant på andre punkter. Nok om det.

 

Jeg var i himmelen. I alle fall hadde jeg det veldig, veldig fint der jeg satt og var del av publikum og omgitt av musikk og dans og teater av ypperste klasse. For det er ikke bare en fin historie, den er også meget flott fortalt. I første omgang på grunn av skuespillet. Kåre Conradi er ypperlig som Professor Higgins og skaper en karakter som er snobbete, selvopptatt og sær, men likevel sympatisk. Og jeg liker hvordan Kåre Conradi tolker og formidler rollen, dessuten tolker han kunsten å snakkesynge inn til fingerspissene. Videre er Dennis Storhøi fantastisk, jeg elsker hvordan han er en skuespiller som virkelig blir karakteren han spiller, kaster seg ut i det og gir alt. Jeg syns for øvrig at ensemblet var supert og ble en smule betatt av stemmen til Sindre Postholm, det er sånn stemme man smelter av, som er som sjokolade. Og så har vi stjernen selv, Nina Hammarklev som spiller Eliza Doolittle og som jeg nå håper å se i veldig mye mer siden hun er super. Hun spiller bra (dessuten er hun norsk-svensk og har bodd hovedsakelig i Sverige og det hører man ikke i det hele tatt imponerende nok) og skaper en virkelig interessant skikkelse full av nyanser. I tillegg synger hun superfint. Jepp. Skuespill, sang og dans er fra alle kanter episk i denne oppsetningen.

 

I andre omgang er «My Fair Lady» herlig fordi den gjør alt det andre riktig også. Det er flott scenografi, tekstene er flott oversatt, koreografien er spennende og jeg liker arrangementene av musikken. Alt er godt løst og det eneste jeg lurte på var nøyaktig hvor orkesteret var gjemt for det fikk jeg ikke med meg. Hvis jeg skulle kommentert på noe er det nok at jeg ville høre mer av sangen «I could have danced all night» som på cd-en med Julie Andrews er mye lenger. Jeg syns også at det slutter litt brått slik at man sitter igjen og lurer på en del ting og hadde lyst til at skuespillerne skulle gå ut på scenen for å bukke enda flere ganger og da også røpe hvor orkesteret var. 

Men alt det er bare bagateller og fakta er jo at dette var en oppsetning som absolutt var super. Jeg syns riktignok at det er ganske dyrt med 75 kr for programblad og 39 kr for et glass cola, men det fine er at hva angår billettprisen har alt jeg har sett på Folketeateret av musikaler verdt ekstremt verdt prisen. Det er helt magiske oppsetninger der alt stemmer og musikken klinger vakkert i luften, skuespillet sitrer og dansen er toppen og jeg gleder meg allerede utrolig til «Annie» og «Shrek» etter hvert skal settes opp også.

 

Så, jeg kunne ha danset hele natten eller i det minste sett teater natten lang og det med rette. «My Fair Lady» er episke greier! Terningkast 5 (og femmeren er sterk)!