Pitch Perfect =D

Heisann sveisann. Det er fredag. Jeg har så langt brukt påsken til å kose meg på ymse måter og det skal jeg i grunnen fortsette med de neste fire dagene også. Og det er ikke det at jeg gjør så mye fornuftig, men det trenger man da ikke heller. Påske er sånn jeg ser det en unnskyldning til å bruke mye tid på Nintendo, lesing, kryssord og å kaste bort tid på Youtube om man så vil. Og på mandag skal jeg sette i gang med Camp Nanowrimo og blogge i neste omgang (da kan jeg også godt komme med litt info om det så langt ganske lite planlagte konseptet mitt om så skulle være ønskelig). 

Og ellers så har jeg vært på kino! I går så jeg “Pitch Perfect” som nå skal anmeldes før jeg tar av og poster maaasse klipp fra den. Håper dette faller i smak og er av interesse:

 

Pitch Perfect

 

La oss møte Beca (det er faktisk det største problemet med filmen «Pitch Perfect», det at de staver det sånn i stedet for «Becca» som ville hørtes likt ut, men sett mye bedre ut). Hun er ny på college og ikke særlig gira siden hun heller vil være DJ og musikkprodusent i L.A. Men ja ja, tjo hei og fire kvister deler seg og hun er altså på college og etter en stund med oppriktige forsøk på å holde seg unna alt av grupper og fellesskap og slikt blir hun med i korgruppen Barden Bellas. De driver med acapella-korsynging der ingen instrumenter er med og alt skapes ved bruk av stemme og har sine store konkurrenter i guttegruppa Treblemakers (ha ha, diggbart pun) og så blir det konkurranser og ditt og datt og ja, det er basically plottet.

Og det høres kanskje ikke så episk ut, litt som Glee, men acapella og på college i stedet for High School, men det ER kjempekult og etter min mening mye bedre enn Glee. Mindre drama er det og. Her har vi en film som kanskje ikke slår noen rekorder på originalitetsfronten, men som tar igjen på sjarm, humor og det faktum at den er smart skrevet. Det er Buffy-bra skrevet for å si det sånn og fra meg er det stor skryt siden jeg er kjempefan av Buffy. Anyway. Hvis man liker musikk, er åpen for at acapella kan være tøft (selv hvis man ikke er åpen for det, men åpen for å bli overbevist om at det er det) og liker gode filmer der man går ut av kinosalen med lyst til å synge og danse (og være på nippet til å gjøre det, men klare å begrense seg til diskret dance moves på t-banen) så er dette en film man må få sett. Snarest! Definitivt et tilskudd til samlingen min når den kommer på dvd =D

Pitch Perfect har ellers strålende og interessante karakterer og selv de mer usympatiske karakterene har nyanser som gjør at man liker dem tross alt. Videre er det supert skuespill og greit nok, ingen får vel Oscar for innsatsen i denne filmen, men det tror jeg heller aldri har vært målet. I stedet gir folk alt og koser seg og man ender opp med å kose seg vel så mye som med en storslagen og mer høytidelig film som kaprer priser i hytt og gevær. Og til slutt må musikken nevnes for den er awesome og nå tenkte jeg å gi terningkast 5 (en sterk femmer for øvrig, men det mangler litt for å nå toppen av kransekaka) og bruke resten av denne anmeldelsen til å poste kule klipp fra filmen. God fornøyelse og takk for oppmerksomheten! 

 

AWESOME auditionsekvens som alle andre auditionsekvenser nå har den sure oppgaven å forsøke å leve opp til. Veldig underholdende og med mye god og ikke fullt så god synging 🙂

 

Hovedpersonen Becas audition. Veldig stilig og kreativt og Anna Kendrick synger kjempefint.

 

Hvis vi ser bort i fra det faktum at jeg ikke liker begrepet “guilty pleasure” fordi jeg ikke føler at man skal føle seg skyldig for å like noe, så er Disney Channel-ting min en av de tingene jeg liker, men ikke skryter så mye av at jeg liker. Jeg har sett omtrent alt av Hannah Montana, jeg syns noen av sangene til Jonas Brothers er oppriktig fine og jeg har selvfølgelig sett alle High School Musical-filmene bare for å nevne noe. Og jeg syns denne sangen i utganspunktet er veldig fengende og Pitch Perfect-versjonen gjør den bare enda bedre. Yay!

 

Her har vi ellers episkhet.

 

Og her! 

Ok, nå skal jeg gi meg før jeg poster hele filmen, dere skal jo fortsatt ha en grunn til å se den tross alt. Det er bare vanskelig å dy seg når en film er til de grader diggbar, ååå som jeg gleder meg til jeg har “Pitch Perfect” på dvd og den kan være min jam og jeg kan se den kjempeofte 🙂 Men da bables vi på mandag og fortsatt god påske alle sammen!

Fine ting =D

Heisann! Først vil jeg bare minne om påskekrimmen. Hvis dere ikke har lest den og det er av interesse så er det delt opp i de forrige to innleggene og jeg blir kjempeglad om folk leser og gjetter på hvem som står bak 🙂

Ellers så er det påske. Og etter i morgen vil jeg ha ferie! Det med ferie bekymrer meg egentlig litt siden jeg ikke har noen planer og alt vil være stengt og sånt. Jeg håper inderlig at jeg ikke vil dø av kjedsomhet eller noe sånt. Det fine er at det skal en del til for å kjede seg i og med at jeg for eksempel var på biblioteket på lørdag og lånte åtte bøker, fire filmer og tre musikalcder. I tillegg til det har jeg en hel masse blader og jeg har Nintendo Wii tilgjengelig og kinoplaner på torsdag så det burde være nok å finne på for min del. Planen min for denne påsken er kort oppsummert å lese, spille Nintendo og se film så dette blir nok fint =D For øvrig er det ikke så mye spennende å melde. Jeg finner på fine ting, jeg er fan av været for tiden (sooool!!!!) og jeg hadde skikkelig flaks og har visst vunnet et påskeegg med masse godsaker fra Deli de Luca som jeg skal hente enten i morgen på posten (om jeg rekker det) eller lørdag. 

Men nå tenkte jeg å poste noen fine ting:

 

Jeg har sett en superkul filmet ballett basert på Svanesjøen kalt Swan Lake som har en kreativ vri i form av at alle svanene er menn. Og dette er antakelig en av de dansefilmene der jeg har tenkt minst over at det er nettopp en dansefilm, noe som er en god ting. Her fortelles og formidles ting så godt at man egentlig bare tenker på det som en film der det tilfeldigvis foregår mye dansing og dansingen er attpåtil meget flott. Videre er Tschaikowskys musikk awesomehet og Adam Cooper som spiller den viktigste svanerollen er fantastisk til å danse OG eye candy deluxe. Med andre ord, Matthew Bourne’s “Swan Lake” anbefales!

 

Jeg har hatt et gjensyn med Legally Blonde: The Musical på Youtube (man kan se hele der) og det var kjempegøy. Jeg elsker Emmeth og Legally Blonde er en så sjarmerende musikal at jeg alltid liker å komme tilbake til musikken fra den og sånt. 

Brad Alexander & Adam Mathias ? I Can Tell (feat. Mamie Parris & Bryce Ryness) Og så har vi denne sangen fra musikalen “See Rock City and Other Destinations”, en sang og musikal jeg oppdaget for kort tid siden. Og det er ingen ny musikalfavoritt eller noe sånt, men denne sangen er virkelig super. Hele sangen er på en måte bygget opp som en samtale og snakking og synging glir naturlig sammen til en finfin helhet som i tillegg er elskbar nettopp fordi det høres realistisk ut. En slik samtale kunne tatt plass og teksten er smart, interessant og fint formidlet. Denne sangen er med andre ord verdt å lytte til og her er et utdrag (det som er i kursiv synges):

“What are you doing?”

“I’m going through your glove compartment. You can tell a lot about a person from their glove compartment.”

“What can you tell?”

“I can tell, you like collecting things. Parking Tickets, matchbox, day old onion rings. Are you going to be needing this receipt?”

“Maybe. So that’s it?”

“Mm… no. I can tell, you like to be prepared. Flash light, condoms. Okay, now I’m scared, it’s like a whole bachelor pad in here.”

*

Og så videre. Fine sangen <3

***

Men nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget og drive med fornuftige ting som å legge seg for eksempel, men jeg blogger nok igjen på fredag og da vil temaet sannsynligvis være “Pitch Perfect”. Dessuten kommer jeg kanskje til å poste løsningen på påskekrimmen på fredag, vi får se. Vi bables!

Ballongmassakren – del 2 (skal leses etter del 1) =D

Her kommer innlegget som inneholder andre delen av årets karolinske påskekrim. Dette skal altså leses etter det forrige innlegget for ellers så gir nok ting særdeles lite mening 🙂 Og løsningen skal folk få vite på et eller annet vis i løpet av neste uke og så blogger jeg igjen på mandag  tenker jeg. God fornøyelse!

Ballongmassakren del 2

 

«Ok, da fortsetter jeg,» sa Agent 160. «Hvor var du i går morges?”

«Jeg sto opp tidlig og så malte jeg, det hjelper for nervene mine,» sa Kasper og pekte opp mot veggen bak dem der det på rad hang tre akvarellbilder av soloppgangen.

«Så fine bilder,» sa Agent 160.

«Takk,» sa Kasper og så skvatt han plutselig igjen.

«Hva nå?» sa Agent 160.

«Sorry, men kan du puste litt lavere?» sa Kasper.

«Skal prøve,» sa Agent 160, som så vidt hun visste ikke hadde det med å puste noe høyere enn normalen. Hun visste det var litt slemt, men en del av henne begynte å forstå hvorfor Agnete kanskje hadde blitt litt lei av ham. Kasper var en utrolig vennlig og koselig mann, men også veldig skvetten og man ville kanskje blitt litt gal av å prøve å puste lavt nok eller sette fra seg tekopper så stille som mulig.

«Hva er ditt forhold til hunder og ballonger?» spurte Agent 160 forsiktig.

«Å, jeg liker hunder veldig godt, de er så mye lettere å forholde seg til enn mennesker. Men ballonger liker jeg ikke, de er farlige og lyden når de sprekker?» Kasper sa ikke noe mer, bare grøsset, som om tanken på sprekkende ballonger virkelig skremte ham.

«Jeg skjønner. Hva syns du om bøker da?» spurte Agent 160.

«Nja, jeg holder meg mest til lydbøker. Det er så lett å få papirkutt av vanlige bøker og noen ganger må man jo lukke dem igjen. Det er for bråkete dessverre,» sa Kasper.

«Ok. Takk for svarene dine og teen, jeg må videre,» sa Agent 160.

«Det var så hyggelig så, du er velkommen igjen,» sa Kasper med et lite smil mens han rødmet, noe Agent 160 hadde skjønt at han gjorde av det meste i grunnen. Når hun var godt ute av døra tenkte hun at Kasper hadde virket som en hyggelig fyr. Hun fikk riktignok veldig vondt av skjørheten hans og hvor nervøs og skvetten han var, men ellers virket han trivelig og langt fra morderisk. Og den eneste grunnen han kunne ha for å ha stått bak det Agent 160 nå tenkte på som ballongmassakren var en skepsis overfor bøker og at han var Agnetes eks og det var ikke særlig mye. Dessuten betvilte Agent 160 sterkt at han faktisk ville ha holdt ut lyden av såpass mange sprekkende ballonger. Men alt var jo mulig. Agent 160 så at det fortsatt var ganske tidlig på ettermiddagen og dro videre. Neste stopp ville være Molly Ludvigsen.

*

Noe av det første Agent 160 tenkte da hun så Molly Ludvigsen var at hun liknet veldig på hvordan Agent 160 hadde forestilt seg at Eponine fra Les Miserables hadde sett ut om hun levde i 2013. Agent 160 var klar over at dette var en smule merkelig. Men det var jo forståelig. Molly hadde kort brunt hår under en sixpence-lue, en hvit t-skjorte som det sto «Pirate Queen» på og en piratbukse med en meget falmende brunfarge. Og leiligheten hennes var et oppkomme av ting og tang og ikke minst, en hel masse bøker, sistnevnte ingen stor overraskelse siden Molly var deltidsansatt i nettopp Tanum bokhandel.

Molle hadde virket litt usikker og sjenert da hun åpnet opp, men da Agent 160 hadde forklart at hun bare hadde noen få spørsmål og at det ville gå ganske fort så gikk det greit. Og snart nok satt de rundt Mollys kjøkkenbord med hvert sitt glass vann.

«Beklager at jeg ikke har noe bedre å tilby, jeg skal handle i morgen og var ikke forberedt på besøk,» sa Molly, som kanskje var litt sjenert, men absolutt vennlig. Det var kanskje litt snodig at hun hadde lue på innendørs, men alle hadde sine greier.

«Det går helt fint,» sa Agent 160 og tok en slurk fra vannglasset sitt før hun satte i gang.

«Jeg vet ikke om du har hørt det, men det hendte en ulykke på Tanum bokhandel på Karl Johan i går morges,» forklarte Agent 160.

«Oi, nei, jeg jobber jo deltid der, men det var nytt for meg,» sa Molly.

«Nei altså, i går morges ble ballongene som var der i forbindelse med Mammut-salget sprukket og Agnetes hund funnet død der,» fortalte Agent 160.

«Å nei,» sa Molly, «det er jo skikkelig kjipt.»

«Så sant,» istemte Agent 160. De var stille et øyeblikk mens Molly dro hånden gjennom håret i en bevegelse som tydelig var en vane hos henne. Så fortsatte Agent 160.

«Hva gjorde du i går morges?» spurte hun.

«Ikke så mye akkurat. Sto opp litt sent, drakk kakao siden jeg da hadde noe igjen, leste,» sa Molly blidt og klødde seg litt i håret. Så la hun merke til hva hun holdt på med og la hendene i fanget sitt i stedet.

«Hva er ditt forhold til hunder og ballonger?» spurte Agent 160.

«Jeg er mer kattemenneske, men jeg har truffet Agnetes hund før og den er utrolig skjønn,» sa Molly blidt.

«Og ballonger da?» spurte Agent 160.

«Ballonger er fint,» sa Molly.

«Skjønner,» sa Agent 160. «Da var det ikke så mye mer,» la hun til.

«Ok,» sa Molly. Så fikk hun et bekymret uttrykk. «Jeg håper ikke du tror jeg gjorde det, jeg har kanskje ikke noe godt alibi, men jeg kunne aldri drept noen. Dessuten er Agnete kjempekoselig, selv om hun har irriterende fint hår,» sa Molly.

«Jeg har ingen jeg mistenker mer enn andre så langt,» sa Agent 160 før hun gikk mot døren. Rett før hun skulle gå ned trappen vinket hun til Molly som vinket tilbake med et sjenert smil mens hun dro den andre hånden gjennom håret sitt igjen.

Agent 160 bestemte seg for å ikke besøke noen flere denne dagen. Neste dag på ettermiddagen derimot skulle hun besøke de siste to mistenkte. Det var planen og hun var klar for alt.

*

Nikolay Manfred var en belest mann i førtiårene med briller på nesa, fast jobb på Norli Bokhandel og pistrete blondt hår som hadde sett sine bedre dager. Han virket litt overrasket over besøket, men slapp Agent 160 inn i leiligheten sin, en leilighet som viste seg å inneholde en hel del bøker, filmer og cd-er med musikk fra det glade 80-tall.

«Sett dem til rette i sofaen så bringer jeg te eller kaffe,» sa Nikolay.

«Te, takk,» sa Agent 160 og satte seg godt til rette i den meget komfortable lysegrønne sofaen. Det var litt støvete hos Nikolay, men ellers forholdsvis ryddig og hjemmekoselig og Agent 160 syntes ting var mest fint. Så snart teen var klar og de begge satt klare i sofaen satte hun i gang.

«Jeg er innom fordi det hendte noe på Tanum Bokhandel lørdag morgen,» forklarte Agent 160.

«Å, den liksombokhandelen, de er så søte der,» sa Nikolay, som tydeligvis så litt ned på alle bokhandler som ikke var Norli, og la til, «hva hendte?»

«Det er en ganske fin bokhandel det og,» innvendte Agent 160 før hun fortsatte, «men altså, lørdag morgen ble alle Mammutsalg-ballongene der sprukket og hunden til lederen der funnet død.»

«Oi, hvilken tragedie?» sa Nikolay og virket oppriktig.

«Jeg er jo ingen stor fan av Tanum Bokhandel, Norli er jo meget bedre, men det er jo grusomt at slikt skjer. Det finnes mange gale folk der ute,» sa Nikolay deretter og nippet sofistikert til teen sin.

«Så sant,» i stemte Agent 160. «I alle fall skulle jeg bare spørre noen om hvor de var lørdag morgen og deriblant spør jeg deg.»

«Meg? Å, jeg var tidlig oppe og leste. Ja, jeg vet, jeg kan ikke bevise det, men det er sant, jeg lover dem,» sa Nikolay.

«Ok. Hva tenker du om hunder og ballonger da?» spurte Agent 160.

«Vel, vi hadde jo ballonger på Norli også i forbindelse med Mammutsalget, men jeg syns ballonger er ganske barnslig. Det blir litt vulgært rett og slett. Hunder derimot liker jeg, det er ålreite dyr,» sa Nikolay.

«Jeg skjønner,» sa Agent 160 og drakk litt fra sin tekopp. De var stille et øyeblikk før hun kom frem til at det i grunnen ikke var så mye mer.

«Jeg tror i grunnen det var alt,» sa hun.

«Ha en fortsatt trivelig dag da og husk å kjøp bøker på Norli Bokhandel i neste omgang. Vi har egentlig det beste utvalget,» sa Nikolay.

«Takk for tipset,» sa Agent 160 før hun gikk, klart bestemt på å bruke flere bokhandler for alt de var verdt. Hun hadde egentlig ikke fått så godt inntrykk av den godeste Nikolay Manfred for han var jo hyggelig, men virket også ganske fordomsfull. Og hvem kalte ballonger pompøst? Det slo Agent 160 som et av de aller minst passende ordene for å beskrive ballonger.

Agent 160 trakk ingen klare slutninger angående ballongmassakren likevel, hun hadde fortsatt Anna Brage å intervjue. Det kunne fortsatt være hvem som helst som sto bak.

*

Anna Brage hadde langt brunt hår og grønne øyne og var kledd i en havgrønn kjole da hun slapp Agent 160 inn.

«Heisann,» sa Anna blidt mens hun geleidet Agent 160 inn i stua der Agent 160 snart nok kunne sette seg, drikke kakao og slappe av. Det var en hyggelig velkomst. Agent 160 la merke til at Anna var mest glad i duse farger og rolige omgivelser. Det var vanskelig å sette ordet på nøyaktig hvorfor det var sånn, men Agent 160 følte at det var et fredfullt hjem og det var fint når man var hos noen og fikk den følelsen.

«Hva lurte du på?» spurte Anna ivrig og interessert da de snart nok begge satt klare i stua, med her sin kopp kakao.

«Jo altså, det hendte noe på Tanum på Karl Johan lørdag morgen og i den sammenheng har jeg litt spørsmål og sånt,» forklarte Agent 160.

«Å, den dustebutikken der jeg mista jobben i fjor ja, fortsett,» sa Anna. Hun sa ordet «dustebutikken» med en avslappet og selvfølgelig tone, men Agent 160 tenkte likevel «hm» for det var en særdeles interessant ting å vite som kunne være viktig.

«I alle fall, sjefens hund ble funnet død blant en hel masse sprukne ballonger,» sa Agent 160.

«Oi, det er jo kjipt, jeg er kanskje ingen fan av den butikken, men jeg syns dette var trist å høre,» sa Anna og snufset. Hun virket virkelig trist over å høre om dette.

«Av ren interesse, hvor var du lørdag morgen?» spurte Agent 160.

Anna smilte og tørket seg i øynene der et par tårer hadde vært på vei til å piple frem.

«Jeg var hos kjæresten min, jeg fikk nettopp kjæreste nemlig,» sa Anna mens hun rødmet og virket meget stolt.

«Gratulerer,» sa Agent 160 som alltid ble glad over å høre om kjærlighet hos andre. Agent 160 var egentlig utrolig romantisk, noe som ikke nødvendigvis alltid kom så godt frem. For hun virket ikke så opptatt av sånt, hun var langt mer opptatt av detektivvirksomhet enn å oppleve kjærlighet og slikt og hun syntes de aller fleste romantiske filmer bare var tullete. Men så kom det til å høre at noen hadde fått kjæreste eller se noen holde hender og slikt og det gjorde henne kjempeglad. Det føltes så mye mer ekte enn alskens romantiske komedier og det var det jo i grunnen og.

«Takk,» sa Anna med et smil. Agent 160 drakk litt kakao, smilte for seg selv og kom deretter på hva hun var der for.

«Hva er ditt forhold til ballonger og hunder?» spurte hun.

«Å, Timotei, det er kjæresten min, han har en hund så jeg liker hunder. Ballonger er fint og, men mest på avstand der man bare kan se dem og slipper panget om de sprekker,» sa Anna.

«Jeg skjønner,» sa Agent 160.

«Ok,» sa Anna og la til, «jeg håper du finner ut hvem som gjorde det. Greit nok, så er jeg litt sur på Agnete fordi jeg mista jobben der, men ingen fortjener å få hunden sin drept og jeg skjønner ikke at slike kjipe ting kan skje. Det hadde vært så fint om alle bare kunne være venner i stedet.»

«Så sant,» istemte Agent 160 og avsluttet deretter møtet før hun dro av sted.

*

Agent 160 var forvirret. Hun hadde ingen anelse om hvem som sto bak, om noe virket ting enda mer åpent enn før. Men noe sa henne at det var en av de fem mistenkte, det virket mest sannsynlig i hvert fall. Spørsmålet var hvem? I første omgang var det Anna og Nikolay som hadde mest motiv for å stå bak sånn hun så det, men det kunne like gjerne være Molly eller Kasper. Eller hva med Cecilia? Det var så mange muligheter. Agent 160 bestemte seg for å sove på saken og dro hjem, lagde middag og slappet av og neste morgen våknet hun og alt var klart for henne.

Og nå, kjære leser, har du skjønt hvem som står bak? Hvem som sto bak den storslagne ballongmassakren? 

Ballongmassakren – del 1

Heisann! Livet er fint. Ting ordner seg alltid på et eller annet vis og akkurat nå har jeg det supert grunnet nyinnkjøpte påskeblader, at Sondheim OG Lloyd Webber har bursdag og fine lørdagsplaner som innebærer både bibliotek og spillkveld. Yay!

Men nå skal jeg først poste dette:

Jeg skal nemlig poste min tradisjonelle påskekrim igjen =D Noe jeg for så vidt har gledet meg til i ukesvis siden det er kjempegøy! Og siden påskekrimmen min er skrevet av meg tross alt og med andre ord er nesten bekymrende lang så må den deles opp i to blogg-innlegg så nå poster jeg del 1 her og så poster jeg resten rett etterpå i et innlegg som havner rett over dette og da skal altså dette innlegget leses først. Så da setter jeg i gang, god fornøyelse:

 Ballongmassakren ? en kriminell historie

 

Agent 160 følte seg flink. Hun elsket bøker, elsket å lese dem, studere dem, gjøre forsøk på å skrive dem, lukte på dem og blåse støv fra dem og tenke seg at fragmenter av ordmagi lå i støvet, at hun med et pust kunne blande eventyrlighet med omgivelsene. Men hun hadde likevel klart å dy seg, gå forbi bokhandlene med en slags selvfølgelighet, insisterende på at nei da, hun kunne klare seg fint uten kjøp av flere bøker. Og likevel. Det var fredag. Hun var i sentrum mest for stemningens skyld og for å ta en kopp kakao på Baker Hansen og så plutselig ballongene ved Tanum bokhandel som minnet om at det var nest siste dagen av Mammut-salget og da kunne hun ikke dy seg lengre. Bare én liten titt. Det kunne jo gå an og bare ta en titt.

Hun gikk inn og kjente straks på stemningen. Av en eller annen grunn kjente hun alltid en mild eim av nybakte boller når hun entret bokhandler uansett om det ikke var noen boller til stede. Denne gangen var det imidlertid boller der på ordentlig for å lokke inn kundene, litt sånn «Bwahaha, her har vi boller og se: bøker!» Det virket visst for det myldret av store og små som spiste boller mens de tittet fascinert på alle bøkene som fortsatt var igjen, ventende på sin nye eier. Agent 160 var i himmelen, slik hun alltid var i bokhandler. Noen ser en bokhylle og ser en bokhylle og hun så en portal til en annen verden, så hundrevis av titler som alle hadde evnen til å viske bort virkeligheten for en kort periode. Hun elsket det og tok seg i å titte i vei på titler. Den ville hun ha. Eller nei; den! Å, det var så mange muligheter. Og hun hadde jo faktisk bankkort tilgjengelig i lommeboka. Hun hadde jo det. Og hun var jo temmelig fornuftig ellers og man har jo alltid bruk for bøker tross alt. Så greit, hun skulle tillate seg en bok eller to.

Ti minutter senere var hun nestemann i kassa og hadde funnet frem til fem bøker som snart skulle få et nytt hjem i hennes bokhyller. Foran i køen sto en mann sammen med en liten jente som så ut til å være rundt fire, fem år og som sa «pappa, ballong» med en meget insisterende stemme.

«Vil du ha en?» spurte en vennlig og smilende dame med lyse krøller som sto bak disken og den lille jenta strålte opp. «Ja!» sa hun meget entusiastisk og de fleste rundt smilte og smålo litt for seg selv. Damen bak disken fant frem en ballongmaskindings som sikkert hadde et mer fancy navn og så begynte hun å bruke den. Det slo Agent 160 at denne maskinen i grunnen var veldig fenomenal siden det nok ville blitt veldig mas å blåse opp himla mange ballonger. Maskinen hjalp. Snart nok var ballongen klar og den lille jenta hvinte av glede.

«Tusen takk!» sa hun og klemte ballongen forsiktig inntil seg før henne og faren dro videre med sin egen handlepose med to, tre mammutbøker.

«Jeg må visst ha disse,» sa Agent 160 og la bøkene hun hadde plukket ut på disken.

«Skjønner,» sa dama bak kassa og tok betalt og alt det der med null problemer. Snart var det klart og Agent 160 kunne reise fra butikken med nye bøker som definitivt ville være til glede i massevis. Mens hun gikk ut av butikken tenkte hun på hvordan ballonger egentlig var litt som bøker. De var så lett å bli glade av, så fine og koselige og hun smilte for seg selv. Dette ville bli en super dag og nå skulle hun på kafé.

*

Mens Agent 160 aldri hadde det for vane å sove lenge, selv ikke i helgene, ble hun likevel vekket av noe annet enn alarmen neste morgen. Hun ble vekket av en telefon. Og en kunne jo innvende at hun teknisk sett alltid ble vekket av telefoner siden vekkerklokka hennes var på mobilen hennes, men nå var det «Take me or leave me»-melodien fra Rent som alltid signaliserte at noen ringte henne. Litt groggy og morgenslapp svarte Agent 160.

«Hallo?» sa hun.

«Hei, det er fra Tanum på Karl Johan,» svarte stemmen i telefonrøret.

«Hei, hva kan jeg hjelpe til med?» spurte Agent 160 og prøvde å høres så våken ut som mulig. De neste ordene hun hørte fikk henne dog til å bli virkelig våken og de var:

«det har skjedd en katastrofe som har gått utover alle ballongene våre og en hund!»

Det ble ikke gitt så mange flere detaljer utenom at det altså hadde blitt sprukket en hel haug med ballonger og at det i tillegg var en hund som var blitt kvalt og lå død om i haugen med sprukne ballonger. Videre ble det nevnt at hunden det var snakk om, bare for å gjøre tingene enda verre, var hunden til butikkens daglige leder og det var mistanker om at dette skyldtes noe personlige anliggender. Det var jo ofte sånn. I alle fall lovet Agent 160 å være utenfor Tanum (som var stengt denne dagen på grunn av omstendighetene) klokka 11:00 samme morgen og dermed få mer detaljer før hun satte i gang etterforskingen. Hun tok saken, det var i hvert fall sabla sikkert.

*

 

Agent 160 betraktet den stengte bokhandelen med en viss nedstemthet. Det var noe fullstendig galt ved at bokhandler skulle være stengt, det passet seg ikke. Og hun så politisperringene og følte seg rimelig trist da hun entret bokhandelen. Der så hun damen som tydeligvis var butikkens daglige leder som sto tårevått og trist for seg selv, men likevel vinket med et tappert forsøk på et smil til Agent 160 da hun så henne.

«Følg meg,» sa hun og Agent 160 fulgte etter henne til et kontor der de kunne prate alene.

«Så trist at dette skjedde,» sa Agent 160 med en gang hun hadde satt seg ned. Hun visste ikke helt hva hun skulle gjøre for hun ønsket å trøste, men kjente jo ikke butikksjefen og hun taklet ikke ord som «kondolerer» for det var så upersonlig. Heldigvis virket det som om butikksjefen var takknemlig for ordene Agent 160 hadde endt opp med.

«Takk,» sa hun. «Jeg er forresten Agnete Moe, daglig leder her,» la hun til og dro hånden gjennom det lange bølgete lyse håret hennes som lå fint nedover ryggen og minnet om korn. Agent 160 tok seg i å tenke at det var veldig fint hår, hun hadde som liten alltid ønsket seg tykt langt hår fremfor hennes mer tynne hår som aldri ble lenger enn skulderlangt. Så bestemte Agent 160 seg for å la tanker om hår være og heller konsentrere seg om møtet.

«Og jeg er Agent 160 altså,» sa hun med et lite smil.

«Hyggelig, håper vi treffes igjen under hyggeligere omstendigheter,» sa Agnete.

«Får satse på det,» sa Agent 160.

«Vet du forresten noe om når hunden og ballongenes skjebne ble forseglet?» spurte Agent 160 og følte seg skikkelig sofistikert som brukte ord som «forseglet».

«Jeg vet at det må ha skjedd i løpet av natten, alle ballongene var der da jeg dro i går ettermiddag og i følge Molly som var kveldsvakt i går så var ballongene der da hun dro ved stengetid på kvelden også. I følge politiet var blodet på hunden dog temmelig ferskt da de kom ved åtte-tida i morges, rett etter at jeg hadde ringt dem. Og siden jeg vil tro både sprekkingen av ballongene og mordet av hunden har skjedd ganske likt så tyder dette på at det hele tok plass tidlig om morgenen,» sa Agnete.

«Da vet vi jo alt en hel del,» sa Agent 160 med et glis. Så slo det henne at det kanskje var litt udelikat med dette gliset nå og hun tok på seg det mest alvorlige uttrykket hun klarte å få til.

«Jo, ja,» sa Agnete.

«Har du noen mistenkte da?» spurte Agent 160 som la merke til Agnetes tristhet og tenkte at det var lurt å gå fort videre.

«Politiet kom frem til at det mest sannsynlig er en av fem personer og jeg kan godt gi deg adressen til dem. Jeg har selv ingen ide om hvem det kan være, bare tanken på at noen skulle finne på noe så forferdelig klarer jeg så vidt å forstå. Hvis jeg skulle tippet noen av de mistenkte tror jeg mest på at det er Kasper da, vi slo nettopp opp og han er definitivt gal nok,» sa Agnete med et snøft som langt på vei visste hvor lite hun likte den godeste Kasper.

«Tusen takk for all informasjonen, jeg skal gå innfor å løse saken så fort som mulig,» sa Agent 160 og tok i mot lappen med de fem mistenkte, alle personer som bodde i nærheten og som hun sikkert kunne få besøkt ganske fort. Og når Agent 160 forlot åstedet tenkte hun at hun virkelig håpet hun fant ut av dette fort. Hun visste at ingenting kunne få hunden levende igjen eller ballongene usprukne, men om hun fant ut av tingene trodde hun i alle fall det ville gi Agnete fred. Og det ville gi henne selv en form for fred og.

*

Agent 160 startet friskt på søndag ettermiddag med å besøke den første av de fem mistenkte, Cecilia Wong. Cecilia bodde særdeles sentralt og hadde vært i bokhandelen rett før den stengte, noe som tydeligvis var nok til å gjøre henne til en av de fem mistenke pussig nok. Ja, ja, Agent 160 ringte i alle fall på og ble straks sluppet inn i Cecilias leilighet som viste seg å inneholde veldig mange katter. De var i tillegg svarte som natten alle som en og Agent 160 tok seg i å lure på hvordan i all verden Cecilia så forskjell på dem. Men hun hadde vel en teknikk. En ting som i alle fall var sikkert var at Cecilia Wong ikke virket særlig morderisk. Og det slo Agent 160 at dette nok gjaldt de fleste og da også de som virkelig var mordere. Om alle som drepte noen i utgangspunktet ga fra seg en «jeg er ond og dreper gjerne»-aura ville det nok vært langt færre mord. Likevel, Cecilia virket veldig snill. Hun var en liten dame som så ut til å være fra Kina eller Korea eller noe sånt (Agent 160 var dårlig på å se forskjell) og hadde skulderlangt svart hår, et lite smil som ikke viste noen tenner og var kledd i en litt for lang hvit ullgenser som igjen var over et knelangt sort skjørt. Og hun tok Agent 160 i mot med et smil og to tekopper, noe som jo var fint og nå satt de for å drikke te og prate i stua og Agent 160 satte i gang.

«Heisann, jo altså, jeg bare intervjuer noen i forbindelse med en sak som hendte på Tanum Bokhandel på Karl Johan,» sa Agent 160.

«Det går helt fint. Hva hendte?» spurte Cecilia.

«En hund ble funnet drept i blant en hel haug med sprukne ballonger i går morges,» forklarte Agent 160.

«Så forferdelig,» utbrøt Cecilia og strøk en av alle de svarte kattene sine.

«Jeg vet og det er ingen jeg mistenker, jeg bare lurte litt på om jeg i den forbindelse kunne spørre deg noen spørsmål,» sa Agent 160.

«Selvfølgelig,» sa Cecilia.

«Hvor var du lørdag morgen?» spurte Agent 160.

«Jeg sov,» svarte Cecilia.

«Selvsagt. Hva syns du om hunder?» spurte Agent 160, som prøvde å finne de rette spørsmålene til å få folk til å innrømme mer enn de hadde planer om.

«Hunder er greie nok, men det er katter som en dag vil ta over verden,» sa Cecilia og sendte kattene rundt seg et blikk fullt av kjærlighet.

«Jeg skjønner. Hva er ditt forhold til bokhandler og ballonger da?» spurte Agent 160.

«Vel, jeg må innrømme at jeg aldri har vært så glad i å lese, men det er jo smak og behag. Og jeg liker ballonger, men da mest på avstand, blir litt nervøs om de er i nærheten siden lyden av sprekkende ballonger så definitivt ikke er en favoritt,» sa Cecilia.

«Tusen takk for svarene dine,» sa Agent 160. Hun hadde i grunnen fått svar på det meste av Cecilia og syntes uansett at det virket særdeles lite trolig at Cecilia sto bak. Før hun forlot Cecilias leilighet koste hun litt med noen søte og særdeles kjælne svarte katter og så dro hun videre, klar for å besøke Kasper.

*

Kasper Korneliussen var en ganske høy og keitete mann som hadde lett for å rødme og stadig stanget i taklamper. Han var dessuten den ene personen som Agnete på Tanum faktisk hadde mistenkt, uten at det trengte å bety så mye. Han var jo altså Agnetes eks og i følge ryktene pleide ikke folk nødvendigvis å ha noe spesielt godt forhold til eks-kjærester. Uansett tok han Agent 160 vennlig imot da hun ringte på. Og han beklaget riktignok at han hadde skvettet skikkelig av lyden av ringeklokka, men virket ellers trivelig. Dessuten ble Agent 160, som aldri hadde vært særlig kjent for å være spesielt ryddig og organisert, imponert over Kaspers leilighet som hadde en stue ut av en Ikea-katalog og generelt hadde det særdeles ordentlig og systematisk omkring seg. 

«Så fint det er her,» sa hun med et smil.

«Takk,» sa Kasper og tilbød Agent 160 te (dette var en av flere grunner til at Agent 160 likte å drive med detektivvirksomhet, når hun dro innom folk for å stille dem spørsmål fikk hun ofte servert varme drikker), noe hun gladelig tok i mot. Og så satt de seg i hver sin stol i den Ikea-katalogfine stua og Agent 160 satte i gang.

«Jeg er her på grunn av noe som hendte på Tanum på Karl Johan i går morges,» sa Agent 160.

«Oi, det er jo der Agnete jobber, har hun det bra?» sa Kasper bekymret.

«Ikke så veldig dessverre, noen har drept hunden hennes og sprukket en hel haug med ballonger der attpåtil,» forklarte Agent 160 og drakk litt te mens hun kjente på den selsomme følelsen av å være skikkelig sofistikert, en følelse hun kjente hver gang hun drakk nettopp te.

«Å nei,» sa Kasper og snufset, «også fine Embla da.»

Embla var navnet på Agnetes hund, noe Agent 160 hadde fått vite dagen før av en politimann, det hadde ikke kommet opp i samtalen med Agnete som forståelig nok var litt for opptatt av å være deppa enn å gi navneinformasjon.

«Hva er ditt forhold til Agnete?» spurte Agent 160.

«Vi slo opp for ca to uker siden og jeg har fått inntrykk av at hun ikke liker meg noe særlig for tiden. Jeg derimot syns Agnete fortsatt er koselig og skulle ønske vi i alle fall kunne vært venner,» sa Kasper vemodig.

«Jeg skjønner,» sa Agent 160 og satte ned koppen sin på bordet. Da hun gjorde dette kvapp Kasper til og Agent 160 ble litt forvirret.

«Beklager, jeg er bare litt skvetten av meg,» sa Kasper.

«Eh, ok, jeg mente ikke å sette koppen fra meg for høylytt eller noe?» sa Agent 160.

«Det går bra,» sa Kasper. 

(forts. i neste innlegg.)

Jeg har det fint og se: kunstløp =D

Heisann! Jeg har brukt hele kvelden på å spille Supaplex og lytte til musikalmusikk på Spotify og jeg burde ha skrevet eller sett film eller gjort noe mer fornuftig, men jeg har en sånn uke da jeg er lat på kveldene, det må da være lov av og til. Jeg skal uansett ta det igjen snart og skrive masse i april om alt går etter planen. Ellers er livet fint. Jeg har kost meg litt med kunstløp (selv om jeg måtte finne alternative metoder for å se det da Eurosport er litt lunefulle når det gjelder riktige opplysninger, to år på rad har det stått at det skal gå kunstløp et klokkeslett og så har jeg tatt opp og så funnet ut etterpå at jeg har tatt opp snooker som er en særdeles lite interessant sport å se på) i det siste, jeg har sett Disney-filmer og lest på fine bøker og ja, livet er kult nok 🙂

Og nå skal jeg poste dette: 

 

Dessverre var det eneste klippet jeg fant på Youtube der innbygging ikke var deaktivert ved forespørsel dette med kommentarer hele veien på et eller annet språk jeg ikke skjønner bæret av, men det viktige er uansett dansen og dette er Javier Fernandez som jeg sporenstreks ble ganske betatt av da han hadde dette nummeret under gallaen på slutten av kunstløp-vm. Dette er jo den perfekte kombinasjonen, han er kjekk, han er talentfull og han har åpenbart både humor og selvironi. Da kan det ikke bli særlig mye bedre 😉

Og så skal jeg poste dette:

 

Yu-Na Kim under samme avslutningsgalladings, hun er dritkul. Og hun er en av mine definitive favoritter blant kvinnelige kunstløpsutøvere, dessuten se: hun har god musikksmak, Michael Bublé er jo dritkul 🙂

Og sist, men ikke minst skal jeg poste min favorittdans ever hva angår kunstløp og den er fra gallaen etter VM 2011:

 

Super Mario OG kunstløp samtidig! Det er jo himmelsk <3 

Og nå skal jeg bare drikke litt te før leggetid, dessuten må jeg lytte mer til musikalmusikk og kanskje prøve å få skrevet hvert fall litt i kveld, men før jeg stikker kan jeg jo avslutte med å nevne at fredag blir episk, fredag blir el fantastico, fredag skjer det for da postes min storslagne, intense, kreative, merksnodige og veeeeldig lange (den vil garantert kreve to blogginnlegg for å få plass til alt) påskekrim for 2013 =D Yay!

Vi bables og her er i siste omgang et dikt jeg skrev forleden dag:

Duften av vår


våren er enda snøfnugg

og glittergrunn og vindbjeller


enda strømpebukse og jakke og sko med brodder under

 

men så ser man sola

og akvarellmaleriske himler om ettermiddagen

og kjenner likevel duften av vår

 

vintervinden plystrer plutselig en lysere melodi,

en om ermeløse kjoler og røde hårbånd,

skrubbsår på kneet og en og annen sølepytt

 

og med det rette blikket ser man potensialet

 

en dag vil de bare trærne fylles med blader

og en vil kunne sitte på en benk ved en gatelykt

mens man ser folk gå forbi, opptatt med sitt

før man tegner frem virkeligheten sånn man ser den

 

våren er enda snøfnugg,

men med et gåtefullt sus, kan du høre det

 

og vindbjellene forteller meg at snart, snart plukker jeg hestehov 🙂

Alcatraz-serien til Brandon Sanderson er episkhet =D

Heisann! Det er lørdag og jeg har tilbragt dagen med bestevenninna mi på loppemarked (kjøpte tre Donald Pocket-er og en rød genser) og i butikker (deriblant bokhandler der jeg hadde med bankkort og likevel ikke kjøpte noe, jeg syns det skulle gitt meg en medalje eller noe sånt). Dessuten har jeg spist lunsj på Peppes og middag på restaurant og lest dagens aviser så denne dagen har vært super. Og nå sitter jeg hjemme i leiligheten og drikker cola, spiser potetgull og koser meg =D

Ellers har jeg kanskje muligens fått en genial ide til hva jeg kan skrive om under Camp Nanowrimo, jeg skriver påskekrim-historier (og den ene av dem vil bli postet neste fredag om alt går etter planen) og jeg har nå tenkt å obsesse i vei om Alcatraz-serien til Brandon Sanderson! Yay!

Dette blir ingen klassisk anmeldelse der jeg tar for meg karakterer og handling og andre elementer ved denne serien i detaljerte drag. Jeg kan røpe at det handler om 13-årige Alcatraz Smedry, inneholder onde bibliotekarer og bobler over av fantasi og noe særlig mer trenger man i grunnen ikke å vite. Det som ER sikkert er at dette er en himla genial bokserie som jeg koste meg massevis med. Og det handler egentlig ganske lite om handlingen eller karakterene eller slike ting. Jo da, disse elementene er absolutt på plass, men dette er en sånn serie der det viktige er fortellerstilen og her var det en fortellerstil som appellerte enormt til meg. Og jeg innrømmer at det nok er litt smak og behag, mens jeg elsket disse bøkene så er de også skrevet i en sånn stil som er full av digresjoner og artigheter der fortelleren henvender seg til leseren i et sett, noe som nok kan drive enkelte til vannvidd. For meg var dette likevel bøker av episk klasse og grunnen til at jeg nå har skikkelig sansen for Brandon Sanderson og nå skal jeg poste veeeeldig mange sitater og utdrag for liksom å demonstrere episkheten til fulle:

“So, there I was, tied to an altar made from outdated encyclopedias, about to get sacrificed to the dark powers by a cult of evil Librarians.”

(Åpningssetningen til den første av de fire bøkene i Alcatraz-serien. En meget god begynnelse spør du meg.)

*

“People can do great things. However, there are some things they just CAN’T do. I, for instance, have not been able to transform myself into a Popsicle, despite years of effort.”

*

“Authors also create lovable, friendly characters, then proceed to do terrible things to them, like throw them in unsightly librarian-controlled dungeons. This makes readers feel hurt and worried for the characters. The simple truth is that authors like making people squirm. If this weren’t the case, all novels would be filled completely with cute bunnies having birthday parties.”

(Så sant. Bwahaha!)

*

“You see, that is the sad, sorry, terrible thing about sarcasm.

It’s really funny.”

*

“By now, it is probably very late at night, and you have stayed up to read this book when you should have gone to sleep. If this is the case, then I commend you for falling into my trap. It is a writer’s greatest pleasure to hear that someone was kept up until the unholy hours of the morning reading one of his books. It goes back to authors being terrible people who delight in the suffering of others. Plus, we get a kickback from the caffeine industry…”

(Jeg endte egentlig opp med å ligge våken i senga litt lenger enn planlagt på kveldene en del når jeg leste Alcatraz-bøkene, de er typisk sånne bøker der man bare leser et kapittel til og så et til og vips så er klokka kvart over et og en burde sove for lengst egentlig.)

*

“They are presented attractively for the same reason that kittens are cute – so that they can draw you in, then pounce on you for the kill.

Seriously. Stay away from kittens.” 

(Liker katter og liker også dette utdraget.)

*

“So, when people try to give you some book with a shiny round award on the cover, be kind and gracious, but tell them you don’t read “fantasy,” because you prefer stories that are real. Then come back here and continue your research on the cult of evil Librarians who secretly rule the world.”

(Ha ha ha ha ha!)

*

“Personally, I like it much better when someone else does the decision making. That way you have legitimate grounds to whine and complain. I tend to find both whining and complaining quite interesting and amusing, though sometimes–unfortunately–it’s hard to choose which one of the two I want to do.
Sigh. Life can be so tough sometimes.” 

(Sååå sant!)

*

“Once there was a bunny. This bunny had a birthday party. It was the bestest birthday party ever. Because that was the day the bunny got a bazooka.
The bunny loved his bazooka. He blew up all sorts of things on the farm. He blew up the stable of Henrietta the Horse. He blew up the pen of Pugsly the Pig. He blew up the coop of Chuck the Chicken.
“I have the bestest bazooka ever,” the bunny said. Then the farm friends proceeded to beat him senseless and steal his bazooka. It was the happiest day of his life.
The end.
Epilogue: Pugsly the Pig, now without a pen, was quite annoyed. When none of the others were looking, he stole the bazooka. He tied a bandana on his head and swore vengeance for what had been done to him.
“From this day on,” he whispered, raising the bazooka, “I shall be known as Hambo.” 

(En random begynnelse på et kapittel i den andre boka. Har veldig lyst til å lese mer om kaniner med bazooka-er nå merker jeg. Og elsker når ting er nettopp randomhet deluxe og slikt kryr det av i Alcatraz-serien.)

*

“Not all librarians are evil cultists. Some librarians are instead vengeful undead who want to suck your soul.” 

(Med tanke på hvor glad jeg er i bibliotekarer er det egentlig litt merkelig hvordan jeg også er veldig glad i en bokserie der bibliotekarer er onde og fæle skapninger man bør holde seg langt unna. Men sånn er det, ja ja.)

*

“I’m convinced that responsibility is some kind of psychological disease.”

*

“You want to be a better person? Go listen to someone you disagree with. don’t argue with them just listen. It’s remarkable what interesting things people will say if you take the time to not be a jerk.”

(Og innimellom all episkheten, randomheten, humoren og sjarmen har man øyeblikk av klokhet også. Sett på makan. Man lærer til og med noe av denne serien.)

***

Jeg kunne sitert mye mer, men her er i alle fall en hel del utdrag som beviser at dette er en firologi (eller quadrilogi som det visstnok het hvis det var fire bøker i en serie, men jeg liker ordet “firologi” bedre) som virkelig er toppers. Og den inneholder videre en del henvisninger til haier, en del filosofisk lærdom, i bok 4 har kapitlene randomme titler (et heter 24601, noe Les Miserables-elskeren i meg frydet seg over) og andre verdener, sånn i tillegg til magiske briller i ulike slag og folk med rare talenter (en har som talent å gå seg vill for eksempel og bruker det for alt det er verdt). Det er dessuten en kortvokst figur med som fikk meg til å tenke på Tyrion i Game of Thrones (der jeg så langt bare har sett første sesong av tv-serien for øvrig) og en del teddybjørn-granater, spenning, action og eventyr, referanser som lekent erter enkelte andre forfattere litt og ja. Les!

På den negative siden så er altså fortellerstilen nok ganske enten-eller og det blir kanskje litt overdose av forsøk på å være morsom. Men jeg nøt i grunnen hvert sekund likevel og syns herved alle burde lese Alcatraz-serien. Yay! 

***

Og nå skal jeg gjøre litt andre ting, men vi bables på tirsdag tenker jeg 🙂 Ha det fint alle sammen!

 

 

Der jeg poster mer eller mindre fascinerende fakta og et fint bilde av pene skoglige omgivelser :)

Heisann, sveisann! Livet er fint. I skrivende stund er jeg dessverre ferdig med å lese “Alcatraz”-serien til Brandon Sanderson (som er awesomehet og skal anmeldes på en måte i et ekstremt siterende innlegg på lørdag) og har forøvrig skrevet ferdig en påskekrim (“Ballongmassakren”). Hvis noen har noen geniale ideer til påskekrim-titler som kan inspirere flere påskekrim-historier så er det bare å si fra 😉 Ellers har jeg nå teoretisk sett bestemt meg for å prøve meg på Camp Nanowrimo i april selv om jeg ikke har noen anelse om hva jeg skal skrive om og koser meg forøvrig en del med å ha gjensyn med episke ting som animerte Disney-filmer. Dessuten: hurra, det er VM i Kunstløp denne uka. Jeg har brukt magiske opptaksmuligheter på tv-er for å ta opp alt som skal komme sånn at jeg vil kunne se ALT og da særlig kortløp menn som er min favorittøvelse (det er noe veldig attraktivt med gutter som kan danse og det gjelder selvsagt også når dansen skjer på isen). Å, kunstløp <3

Anyway, nå tenkte jeg å poste dette: Carolee Carmello / James Ludwig ? Bye Room (virka ikke å poste Youtube-videoen med sangen) fordi det er en sang fra musikalen “John & Jen” og jeg nå har lyst til å synge “Hasta la Vista, telephone, adios every thing I own” i tide og utide hver gang jeg skal forlate leiligheten =D 

Og så skal jeg poste dette:

Stemningsbilde fra Liastua som er en hytte midt i skogen med kakao og sjokolade som jeg har besøkt de siste søndagene grunnet sol og fint vær. Det er veldig fint der og riktignok var det innmari kaldt da jeg var der og satt utendørs på søndag (sola lurer meg liksom til å tro at det er varmt og så får jeg bevist at nei, det er det absolutt ikke), men det gjorde ikke noe. 

Og nå tenkte jeg å inspireres av dette innlegget: http://www.icarroi.com/2013/03/05/atte/ og fortelle åtte fascinerende fakta som jeg forhåpentligvis ikke har fortalt før. Det er ikke nødvendigvis så fascinerende for så vidt, men jeg satser på at det er av interesse uansett 🙂 

1) Jeg er veldig glad i å skrive navnet mitt. Hver gang jeg må skrive det så tar jeg det like seriøst og prøver å skrive det så fint som mulig. 

2) Noe av det verste jeg vet om er å gå i rulletrapper som har stoppet og står stille. Det er noe med hvor høye trinnene er og hvordan jeg, særlig når jeg skal opp, får følelsen av at trinnene vokser foran meg. Det får meg til å føle meg som om jeg går i den trappa på Super Mario 64 som varer uendelig om man ikke har over 70 stjerner. 

3) Jeg tar musikalmani til et såpass høyt nivå at jeg minst en gang i uka googler “Broadway Cast Albums 2013” i tilfelle det skulle være noen nye cder tilgjengelig eller det skulle stå noe om musikalcder som kommer ut senere i år. Dette for å lete frem musikalmusikk som jeg deretter kan søke etter på Spotify og Wimp. Sånn sett irriterer det meg grenseløst når jeg oppdager nye musikalcder og de ikke er på Spotify eller Wimp siden jeg selvsagt vil at jeg skal ha muligheten til å lytte til alt av musikalmusikk og å ikke kunne finne ut hvordan musikken i en musikal er frustrerer meg.

4) Jeg ble kjempelykkelig på mandag siden jeg fant igjen dette: http://www.kongregate.com/games/radarek/supaplex-remake og det er et spill jeg husker at jeg elsket på slutten av nitti-tallet da vi fikk datamaskin. Men det er skikkelig vanskelig, uten at det stopper det fra å være gøy 🙂

5)  Hver gang jeg går over veien et sted som ikke har trafikklys er jeg superlettet når jeg har kommet over veien. Personlig syns jeg det skulle vært trafikklys eller en ekvivalent hvert sted man trengte å gå over veien siden det hadde gjort alt mye tryggere. 

6) Jeg syns det av og til er ganske urettferdig at de religiøse får flotte bibler og kirker og slikt. Noen ganger tenker jeg at det skulle vært flotte bøker og bygg også for humanister, ateister og agnostikere. Men på den annen side trenger man jo ikke sånt. Det er mye mer jordnært å ikke trenge noe, med humanisme for eksempel tror man på mennesket og med en kirke eller en flott bibel har man jo noe reelt som må manifistere troen på en måte, mens troen på mennesket er manifestert i en selv. På en måte. Jeg vet ikke om jeg ga mening her. Ja ja 😉

7) Jeg satte nettopp på en tekopp. Ikke at det er så fascinerende fakta egentlig, men det er vanskelig å finne på noe å skrive som jeg ikke har nevnt før. Dessuten er det jo fakta og snart vil jeg drikke te 🙂

8) Jeg vedder ti kroner på at jeg kan si alfabetet baklengs fortere enn hvem som helst som leser dette. Så hvis noen plutselig treffer meg rent tilfeldig i Oslo er det bare å minne dem om at jeg skrev dette her og utfordre meg. 

Sånn, det var noen faktadingser. Og nå skal jeg drive med andre ting frem til jeg må dra i retning jobb så vi bables! Ciao! =D

 

 

 

 

Ghostopolis og dronningen av evigheten :)

Egentlig tenkte jeg å vente med å blogge igjen til det forrige innlegget mitt hadde fått kommentarer (for innlegg der jeg poster historier er de jeg har aller mest lyst på tilbakemeldinger på), men jeg er i bablemodus nå så “hei!” 

Her er et dikt jeg skrev i går forresten før jeg setter i gang dette innlegget for fullt. God fornøyelse!

 

Queen of Eternity


Fairie whispers in the air, 

winter breaths and fantasies

which we’re not allowed to hear,

sweet enchanted melodies

 

May we ask what is to come,

may we speak and find in thee

lamp post soldiers maybe some

guidance through eternity

 

Eternity, a winter sky

which lovers long to call their own

and me a dreamer, passing by

with all these stories I have known

 

Eventually a night to find

in which there is a way to see

me as a matter over mind

and queen of all Eternity

*

Anyway! Det er søndag. Jeg skal gjøre litt husarbeid, benytte det faktum at moren min har et badekar fortsatt (noe hun ikke har lenger om en måned siden hun da bor i en annen leilighet like ved som ikke har badekar, noe som igjen vil begrense mine ligge i badekar-muligheter, men det går bra) og kose med verdens fineste hund og ellers er dagen som et åpent lerret som kan fylles med hva som helst. Jeg vurderer nå om jeg skal dra til Liastua sånn som forrige søndag eller dra på kafé eller noe annet, men det vil jeg finne ut av. Uansett er målet å gjøre kreative ting og å nyte solskinnet og disse to ønskene kan jo lett kombineres 🙂 Ellers har det ikke skjedd så mye spennende. Jeg leser fortsatt på Alcatraz-serien (forvent dere en ekstremt lang og siterende anmeldelse når serien er utlest), jeg så “Watership Down”-filmen i går og den var nydelig, merkelig og like fin som boka er (les den boka pliiis og se filmen etterpå, det anbefales på det sterkeste siden “Watership Down” er bortimot LOTR-episk selv om det handler om kaniner) og jeg har det generelt ganske fint nitti prosent av tida. Dessuten er jeg flink, jeg gikk i en del bokhandler bare for å titte i går og fikk lyst til å kjøpe tre bøker på Outland og syv, åtte bøker på Tanum og så kjøpte jeg ingenting (godt hjulpet av at jeg ikke hadde pakket med meg bankkort). Og riktignok gjorde det nesten fysisk vondt å ikke kjøpe noe på Tanum for det var så mange fristelser at jeg hadde himla lyst til å gå helt bananas, men jeg klarte å dy meg. Sukk… (Å være fornuftig hva angår bokshopping og penger er irriterende, jeg liker det ikke i det hele tatt, det går i mot mine prinsipper sånn egentlig.)

Men nå tenkte jeg å anmelde en av de fenomenale grafiske romanene jeg leste i slutten av februar. Og boka jeg skal bable om i dag er ingen ringere enn “Ghostopolis” av Doug Tennapel som er en awesome bok av det episke slaget som bobler over av superhet og er genial i tillegg. Med andre ord: me like, me reeeeeally like! Først skal jeg nå poste denne boktrailergreia jeg fant på Youtube:

 

Mens denne boktraileren er den kuleste boktrailergreia jeg fant anbefaler jeg folk heller å google tittelen på google bilder siden man da får mer inntrykk av tegnestilen enn boktrailere kan tilby. I alle fall er planen nå å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av “Ghostopolis” og så regner jeg med at neste blogginnlegg dukker opp på onsdag mest sannsynlig. Vi bables!

«Ghostopolis» av Doug Tennapel = awesome!

 

 

Dette er en veeeldig fin grafisk roman som jeg likte særdeles godt. Det handler om Garth som har en eller annen alvorlig sykdom som ikke er kurerbar og som ved et uhell blir sendt til de dødes verden til tross for at han fortsatt lever. Der møter han spøkelse etter bestefaren sin, Frank Wallows og Claire Voyant (ha ha ha, episk navn) og får en kompanjong i form av en skjeletthest og opplever et storslagent eventyr som involverer ymse døde, insektvesener som er verre enn selv de mest påtrengende mygg og en ond bad guy som har tatt over stedet Ghostopolis i nettopp de dødes verden. Og noe særlig mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen, men fakta er at denne boka er kongefenomenal.

 


Jeg liker grafiske romaner, men det er bare noen få jeg blir virkelig glad i og ender opp med å tenke på som en magisk opplevelse. Nå er denne boka i blant dem og det fordi den byr på en original, spennende, rørende og fascinerende historie og attpåtil er nydelig tegnet. Den er veldig komfortabel å bla i og å holde, Doug Tennapel har en særegen, men veldig uttrykksfull tegnestil som jeg liker veldig godt og jeg liker historien.

 

 

Og noe av grunnen er karakterene. Særlig Garth og bestefaren hans er svært interessante karakterer, men vi har også Frank og Claire som har mange sider ved seg som gjør dem vel verdt å følge. Men mer enn karakterene tror jeg det som gjør denne boka er hvordan den er fortalt. For det første er dette en av de aller mest filmatiske grafiske romanene jeg har lest, det føles litt som å se en film når man leser og det hadde vært så sabla kult om det faktisk ble en film av denne historien for den hadde nok passet det særdeles godt. For det andre liker jeg hvordan dette er en historie som tidvis tar noen ganske klassiske vendinger, men likevel forblir fullstendig original hele veien.

Og jeg elsker slutten, jeg elsker hvordan vi fort blir dratt inn i handlingen og jeg elsker i grunnen det meste. Det er fortsatt ikke en bok jeg liker så godt at jeg føler et sterkt behov for å lese den flere ganger eller å eie den (har lånt den fra biblioteket). Men det er en bok som jeg vil at alle skal oppleve og som i mine øyne er selve definisjonen av episk.

 

 

Dessuten: spøkelser, spenning, eventyr, skjeletthester, at det hele i tillegg er rørende nok til at man lett får en tåre i øyekroken væffal på slutten. Masse kult, maaaasse kult ass! Terningkast 6!

Et innlegg som inneholder både barter og brannhydranter :)

Heisann! Det er kanskje bare stort i mine øyne, men en temmelig fenomenal ting er det faktum at anmeldelsen av “Oliver!” ikke bare falt i smak hos Oslo Nye (jeg posta den på Facebook-siden deres), men de linka til den de også og det resulterte i at dette innlegget fikk over 20(!) likes på Facebook. Jeg syns det var veldig kult i alle fall 😉 Ellers så er livet fint. Og nå har jeg nye ting siden TGR har masse billig tull som lurer en til å tro at man bare har funnet frem noen få ting, men likevel ender opp med at alt sammen koster en 80 kr. Det fine er at jeg dermed har en sprettball, en ny hårstrikk, maleskrin med maling og pensel (jeg skal etter hvert finne frem til min indre kunstner) og verdens mest awesome post-it lapper, jeg mener bare se:

Ok, teknisk sett er det memoblokker, men de funker fett som post-it lapper i alle fall og de er fryktelig episke 🙂 Yay!

Det har ikke skjedd så mye annet spennende å melde. Jeg er nå i gang med andre boka i “Alcatraz”-serien til Brandon Sanderson som jeg nå forguder littegrann, jeg er random og blid og drikker masse te, jeg koser meg for tiden med å se finfine filmer som jeg har sett mange ganger før og jeg har lånt filmer på biblioteket som jeg skal se til helgen. Og det er en del ting jeg har planer om å anmelde etter hvert, men nå tenkte jeg å poste en historie. VG hadde nemlig en konkurranse der man skulle skrive om Umulig Kjærlighet og kunne vinne tur til Paris og å få historien postet i VG Helg. Og greit nok, jeg hverken vant eller var blant finalistene, men det betyr ikke noe annet enn at det var andre historier som falt mer i smak hos juryen. Sånt skjer, bedre lykke neste gang kanskje 🙂 Uansett ble jeg ganske fornøyd med historien min som er løst inspirert av sanne hendelser (jeg har ikke tenkt å røpe noe om snevene av sannhet i historien, det kan tolkes fritt), men samtidig handler om ting som brannhydranter og lyktestolper. Ja, jeg er merkelig 😉 Anyway, jeg tenkte å poste historien her og bruke resten av dette innlegget på den og deretter blogge i neste omgang enten fredag eller lørdag og da vil jeg nok anmelde et eller annet. Vi bables og god fornøyelse. Håper historien faller i smak:

 

Som en brannhydrant og en lyktestolpe

 

Dette er en liten historie om kjærlighet av det ulykkelige slaget. Ulykkelig mest fordi den var umulig. Av flere grunner. Vi bodde mentalt på hver vår planet, vi ønsket forskjellige ting og vi var i grunnen mest som en brannhydrant og en lyktestolpe.

Tenk deg lyktestolpen. Han er høy, har et lyst hode og alt han vil er å passe på. Være en stille vokter, en man kan stole på som alltid er der, for lyktestolper går ingen steder. Litt fordi det er teknisk sett umulig for dem, hadde de blitt levende ville de uansett hatt bare en fot og måttet hoppe rundt, noe som videre hadde blitt komplisert av deres mangel på armer som kunne holdt om en stokk. Kanskje hadde den falt over ende, blitt liggende på bakken i all sin lengde og så tenkt litt over livet og hvordan ting gikk som de gikk. Det er kanskje like greit at lyktestolpen blir stående.

Så har vi brannhydranten. Alltid kledd i rødt og ikke særlig høy, men full av ideer, i dette tilfellet representert av vannet inni henne. Hun er uvanlig, skiller seg ut siden det egentlig ikke er så mange brannhydranter å finne i Oslo lenger. Kanskje var det flere før, hun aner ikke. Hadde brannhydranten blitt levende hadde den antakelig hatt mest lett for å bare bli stående den og. Det hadde uansett ikke gjort den så mye. Når den står der kan den betrakte lyktestolpen uten at noen kan beordre den til å snu seg eller vende blikket hen. Den kan bare stirre i vei på denne ene som den fascineres av, ingen kan stanse den fra det.

Om natten kan brannhydranten drømme at den og lyktestolpen er mennesker som jobber samme sted, møtes hver dag og har stotrende konversasjoner der ordene føles fremmede og alt ender opp som fragmenter. Brannhydranten vet at det er sånn det er, men at det også er naturlig, ting blir nødvendigvis litt knotete når følelser er involvert. Dessuten er hun så uvant med kjærlighet at hun prøver å lete etter en bruksanvisning eller en fasit og bare blir mer skremt av sannheten som jo er at slikt ikke finnes. I stedet er alt individuelt fra gang til gang og mange lærer aldri helt reglene. Kanskje er det heller ikke meningen at det skal være noen regler.

Lyktestolpen ser også brannhydranten og vet ikke hva den føler. Hun er så rød og så brusende, boblende, en gang vil hun kanskje sprute av gårde, være som en brusflaske som har blitt ristet på og deretter åpnes. Og han liker henne, litt, han tror i alle fall det, men han er redd for at ting skal bli for seriøst. Han vet ikke at brannhydranten er redd for akkurat det samme. Men om nettene råder drømmene og der er alt mulig. Der er de mennesker som drar på kafé og kino og prater sammen og det er kanskje hun som prater mest siden han er mer sjenert, men det gjør ingen ting. Og noen ganger ser han på henne og blir fylt med et behov for å si noe passende, men så prøver han å si dette noe og ordene slår krøll på seg. I stedet blir det bare kaos og hun skjønner ingenting og han skjønner seg ikke på seg selv og ingenting gir egentlig mening. Og i det virkelige liv kan han ikke si henne noe som helst siden de ikke kan snakke, ingen har lært lyktestolper eller brannhydranter sånt, ingen har vel sett på det som viktig nok. Men da trøster det ham at de er like håpløse i drømmene, at å være et menneske ikke forenkler alt. Det skaper om noe bare mer frustrasjon.

Vi var som lyktestolpen og brannhydranten og kunne aldri helt nå hverandre. Ikke at vi ikke prøvde.

Du var som lyktestolpen. Stille, men genuin og du gjorde deg aldri til. Det ville antakelig aldri falt deg inn en gang. Og det var det jeg likte for jeg var mye av det samme. Meg selv fullt og helt. For min del har jeg alltid tenkt at alle skulle vært slik. Gått gjennom livet uten masker, uten å prøve å være noe mer enn seg selv. Innsett at man er langt i fra perfekt, perfeksjon finnes ikke, men omfavne sine rariteter. Være den som pynter lyktestolper med post it-lapper med små meldinger (du er episk og ha en fortreffelig dag), komme med kreative innfall på jobb, gjøre slike rare ting mens man føler seg litt som Luna Lovegood og like det. For det vakreste i verden er det genuine.

Noen ganger ser jeg noen smile et barnlig smil, et sånt smil som er helt som smilet de hadde som liten og som er helt ubevisst. Da mister de masken, er seg selv fullt og helt og det gjør dem enda mer inspirerende enn de var før. Og jeg liker å tenke at jeg både er flink til å få frem det genuine i andre og å være genuin på denne måten selv. I alle fall håper jeg det.

Du var en av dem som ga mest inntrykk av å like dette. Du smilte til meg når jeg var merkelig og husket på tingene jeg sa og det ga meg tro på at vi var meningen. Litt som i eventyrene. At vi hørte sammen. Men jeg tok feil.

På en måte var det forståelig. Brannhydranter klarer ikke å gi seg helt hen til noe eller noen. Til slutt vil de gjøre det, tas i bruk og sprute i vei med sjel og sinn. Men ikke enda. Brannhydranten ser lyktestolpen og tenker til dels at den kanskje ikke er klar uansett. For kjærlighet er så stort og så viktig og et enormt ansvar og når man har hatt problemer nok med å passe på seg selv blir slikt vanskelig. Og lyktestolpen tenker på drømmene sine der den og brannhydranten er mennesker som stotrer og stammer seg gjennom konversasjoner og innser at den ikke vil at ting skal bli mer seriøst. Og når noe skjer og brannhydrantens liv tar en ny retning mister de kontakten.

Lyktestolpen står på stedet hvil og ser og ser, men ser ingen brannhydrant. I stedet ser den livet som er fint, men annerledes og har blandede følelser. En del av den er vemodig for en avskjed er alltid rart og det var noe som lå i lufta, som aldri ble helt reelt, uten at det stoppet dette noe fra å være der. Men samtidig har man minnene.

Brannhydranten opplever en ny verden som er like fin og like full av lyktestolper selv om det ikke er snakk om den samme. Det er likevel fine lyktestolper, inspirerende og særlig om nettene når de får det til å se ut som trærne er i brann, eller når det snør på sene vinterkvelder og man tenker at alt er svart, men så ser snøfnuggene falle i lyset av en lyktestolpe og tenker at det er vakkert. Brannhydranten kjenner det suggerende suget av minner som drar den tilbake, putter den inn i noen måneder gamle øyeblikk som en del av den har lyst til å skrive på nytt, med en ny ende der alt ender opp som i animerte Disney-filmer. Men hun lever også i nuet og nå er det et nytt år. Alt er fullt av nye muligheter, nye sjanser, alt kan skje og hun er åpen for det meste.

Og jeg kalte dette en historie om ulykkelig kjærlighet, men det er ingen trist historie. For brannhydranten er meg og jeg er lykkelig og vet at dette bare var et kapittel i livets bok. Livets bok har så mange sider og så mange kapitler og en dag kan en brannhydrant og en lyktestolpe være på samme planet og så vil alt stemme. I mellomtiden skal jeg leve, puste og finne tryllestøvet i livet for det finnes overalt.

Blant annet mellom linjene i bøker og blant uoppdagede lyktestolper. 

Oliver!

Heisann! Det er sol, det er søndag og jeg tror jeg skal prøve å få vært litt utendørs i dag, det er jo kjempefint vær nå! Vi får se hva jeg gjør. Ellers så gikk det altså veldig fint i går med mitt tette program med to musikaler fulgt av spillkveld og jeg var riktignok ekstremt trøtt da jeg satt på t-banen hjem igjen i går kveld, men likevel. Alt funket fett så yay! Og min nye plan for måneden er å skrive mange krimhistorier siden jeg koser meg så mye hvert år når jeg skriver påskekrim. Det er rart for jeg har liten interesse for å lese krim, men å skrive det syns jeg er kjempegøy. Og jeg har en slags ny frihet når det gjelder å skrive for før drømte jeg om å gi ut bøker og bli forfatter og jeg drømmer jo teknisk sett om det fortsatt, men nå er målet mitt mest å ha det gøy. Det viktigste for meg nå er faktisk at jeg skriver i hvert fall litt hver dag, alt er mer enn ingenting, og at jeg koser meg med det =D 

Ellers skal jeg egentlig ikke bable så mye mer siden jeg har en sånn megalang anmeldelse av Oliver som skal postes, men jeg tenkte å blogge i neste omgang på onsdag tenker jeg og nå kommer Oliver-obsessingsdelen av dette blogginnlegget! 

 

Oliver!

 

Et av de stedene der jeg føler meg aller mest hjemme er i teateret. Jeg ønsker meg ikke noe mer enn å være publikum, men skulle til gjengjeld gladelig vært publikum for det meste for det er så fint. Og jeg satt der i salen på Oslo Nye i går og så «Oliver!» og alt føltes så riktig og så gikk jeg ut av salen og gikk og sang diskré for meg selv på vei til Humanismens Hus og ja, jeg vil se den igjen. Jeg er antakelig rett og slett nødt til å se den minst en gang til!

Historien er kjent, dette er Oliver Twist av Charles Dickens tilsatt musikk. Og jeg er en av dem som, hvis en musikal er basert på en bok eller en film eller hva som helst, alltid liker musikalversjonen best. Dette er sånn sett intet unntak. Her har vi en musikal med utropstegn i tittelen, sanger som får deg til å bli henført og generelt mye episkhet og jeg har ikke tenkt å bable særlig mye om plottet, men gå videre til andre viktigheter.

I første omgang har vi sangene. En ting jeg alltid ønsker meg er at programbladet skal skrive ned titlene på sangene og det skjer med «Oliver!», noe som gjør det enda enklere for meg når jeg nå skal nevne litt om hvilke musikalnumre jeg likte best. Mens sangene før den tid også er fine så er det «Se på deg som en venn» som virkelig gjør at man går fra og bare like det man ser til virkelig å elske det. Artful Dodger (eller Sløye Dodger som han kalles på norsk) er sammen med Gavroche fra Les Miserables en av de to aller mest episke musikalkarakterene blant gutter under tolv år. Og jeg så Kristian Verpe Indrebø som Artful Dodger og han var el fantastico med attitude og sjarm i massevis, super stemme og alt som skal til for å kose seg ratt. Jeg elsket «Jeg gjør alt du vil», «Det er et fint liv» (som jeg syns det er kult at hadde en mørk reprise i andre akt, jeg liker mørke repriser som gjør at en sang plutselig får en dypere mening) og «Vurderer situasjonen» fordi Geir Kvarme er fenomenal som Fagin. Og OMG altså, «Jeg vet han trenger meg»! Wow! Trine Wenberg Svendsen. Kombinasjonen av en flott sangstemme og orkestrering som løfter alt til et nivå av episkhet på så høyt plan at man blir blåst av banen. En teit person like foran meg i publikum satt faktisk og holdt seg for ørene fordi det var så høy musikk og hun har jo misforstått alt. Jeg er ikke spesielt glad i høye lyder vanligvis, men når det er musikal og ekte orkester og alt det der så skal det være høyt. Da skal alt være så storslagent og fantastisk at man blir fullstendig overveldet på den beste måten og det blir man med «Oliver!». Og å så kul «Mitt navn» var. Det er litt fint når en karakter blir så skummel og ubehagelig at man egentlig nesten fryder seg litt over det. Jeg tror egentlig jeg bare kunne nevnt omtrent alle sangene basically, men det er bare fordi det er så bra. Jeg kjente jo sangene fra før siden jeg hørte på Oliver!-kassett fra 1992-oppsetningen superofte som liten og har sett filmen utallige ganger, men ting blir mye sterkere når man ser det på scenen, rett foran en. Og det var sånn kjempekult i pausen for Linn Skåber var der siden sønnen hennes i dag hadde hovedrollen som Oliver (han var for øvrig kjempeflink) og jeg var teite meg og begynner å bable som en idiot sånn «å du var så flink i Scener fra et ekteskap og det er dødskult at sønnen din er med i Oliver og han er kjempeflink» og det blir litt sånn med skuespillere og meg. Jeg tar av og blir henrykt og ekstatisk og beundrer dem så mye. Ååå <3

Anyway. Skuespillet var gjennomført fabelaktig, alle barneskuespillerne var supre og musikken løfta taket og fylte salen skikkelig og var fantastisk. Men det var så mye mer som var bra. Scenografien for eksempel. Jeg tenker mer og mer over ting som scenografiske løsninger når jeg ser teater og tror muligens dette er den musikalen jeg har sett med den kuleste sceniske løsningen. Wow! Og koreografi, kostymer, alt sammen var helt himla fint. Ja, jeg var i musikalhimmelen. Jeg vil tilbake. Siden det er alternerende roller hva angår Oliver og Dodger vil jeg se den med Magnus Bjerke Hofgaard og Sigurd Spørck Thoresen i rollene også sånn at jeg kan sammenlikne, det hadde vært kjempegøy. Og jeg liker hvordan det var sangnumre på gang nesten hele tiden og hvordan det med pause varte i nesten tre timer (man får mye for pengene med andre ord) og hvordan dette viser at Oslo Nye Teater kanskje er det viktigste teateret vi har i Oslo. For ja, jeg har sett mye fint på Det Norske Teatret og Folketeateret, det er ikke det, men Oslo Nye Teater er det teatret som har vært mest imøtekommende overfor meg føler jeg som den musikalnerden jeg er og de vil så mye. Det er teatret som aller mest er Oslo og jeg elsker det.

Og det er egentlig bare to ting jeg vil trekke ned for hva angår «Oliver!»-oppsetningen. Det ene er hvordan de har gjort sangen «Hvor finnes kjærlighet?», jeg klarer ikke å forklare det, men det er som om de har gitt sangen flere lag for å gjøre det enda sterkere og det virker ikke helt sånn jeg ser det. Men det er jo smak og behag. Jeg er også litt skeptisk overfor sangen «Din begravelse», men det er mest fordi den ikke er med i filmen eller på kassetten jeg har hørt før så den var helt ny for meg.

Disse tingene er dog bare småting og her har vi teater som forteller historien på fabelaktig vis, som rører og imponerer og som gjorde meg fra meg av lykke og tilfredshet for dette er meningen med livet. Å bli så glad av noe, hva kan vel være mer meningsfylt enn det! Terningkast 6!