Oppsummeringsinnlegg for april 2013

Fin ting: jeg har nådd målet mitt på Camp Nanowrimo! Det var 40 000 og nå har jeg over 40 000 ord og er nesten ferdig med historien min. Og det er ikke det at det nødvendigvis er så bra skrevet eller noe sånt, men det var jo heller ikke målet. Jeg har hatt et stort problem med å fullføre lengre historier utenom Nanowrimo-november og nå har jeg fått bevist for meg selv at jeg kan få det til. Og det vil jo komme til nytte sikkert 😉 Ellers har jeg laget en storslagen personlighetstest som jeg har postet på Facebook og har tenkt å poste her på bloggen også, men ikke i dag (man kan finne ut hvilken forfattertype man er, det er jo artig) og på søndag bestilte jeg “Parade”-musikalcd på Amazon.co.uk siden jeg så “Parade” på fredag og trenger cd med den musikalen i cd-samlingen min (det kosta meg faktisk bare 107 kr medregnet porto og slikt og det er jo helt genialt). Ser vi bort i fra litt forkjølelse (noe jeg ikke har tenkt å klage noe særlig over siden det bare er litt snørr og rennende nese og jeg tross alt er opplagt og full av energi, dessuten pleier forkjølelser for min del aldri å vare særlig lenge) så er jeg ganske så tilfreds for øyeblikket for jeg har det jo veldig fint. Og på grunn av Netflix så føler jeg liksom hverken behov for å leie film eller dra på kino for tiden for det finnes så mange tv-serier og filmer der og det er jo praktisk rent økonomisk sett. 

Ellers gleder jeg meg. Denne uka og neste er det ikke så mye spennende som skjer utenom noen helligdager, men fra og med 11. mai vil livet de neste ti dagene være ren perfeksjon. Lørdag 11. mai er det spillkveld på Humanismens Hus, tirsdag 14. mai er det semifinale 1 av ESC, torsdag 16. mai er det semifinale 2, fredagen den uka er det 17. mai (og jeg vurderer å lete frem noen som får panikk av unorske flagg i 17. mai-tog og vifte med et sjørøverflagg eller noe bare for å terge dem siden jeg personlig ikke ser problemet eller faren ved et og annet internasjonalt flagg) og verdens beste unnskyldning til å ta ren og skjær usunnhet særdeles seriøst og lørdag 18. mai er det ESC-finalen (dvs. karolinsk julaften i mai)! I tillegg til dette er det pinse den uka og fri på mandagen og langhelg deluxe med andre ord og ja, i mai vil det være en hel del dager som er awesome! Og nå begynner straks den storslagne “Karoline skriver ekstremt lange blogginnlegg der hun gir terningkast og kommentarer til samtlige av årets bidrag i Eurovision Song Contest”-sesongen, jeg tenkte å begynne moroa førstkommende søndag. Yay!

Forøvrig, har jeg nevnt at Sheldon er episk, nyeste bevismateriale:

 

Dette er etter at Amy har gjort et forsøk på å lære Sheldon å takle at ting ikke avsluttes med ting som å starte på leker og ikke avslutte dem eller droppe slutten på en sang eller andre ting. Og så drar hun og da avslutter han alle tingene og jeg forstår behovet hans veldig godt. Sheldon er en av de kuleste tv-karakterene ever =D

Men nå skal jeg oppsummere april bok- og filmmessig sett, en måned da jeg har sett en del film og lest en hel masse bøker. Akkurat på bokfronten brukte jeg faktisk nærmere fire timer i stad til å lese de siste 240 sidene av en novellesamling som jeg insisterte på å lese ut innen mai. Tatt i betraktning at novellesamlingen var på 320 sider ca til sammen så er dette antakelig et lite tegn på galskap og fritidsproblemer, men det gikk. 

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for april

BØKER

– Mc Sweeney’s Enchanted Chamber of Astonishing Stories av diverse

Dette er en antologi med noveller som alle har noe mystisk eller fantasy-aktig ved seg. Problemet er jo at siden dette er en antologi med ulike forfattere så varierer det jo veldig, noen noveller her er utrolig fine og andre interesserte meg midt i ryggen. Men i det store og det hele er dette grei underholdning. Terningkast 4!

– Between the lines av Jodi Picoult & Samantha Van Leer

Et samarbeidsprosjekt mellom Jodi Picoult og tenåringsdatteren hennes som var eventyrlig og romantisk og som jeg egentlig føler jeg likte mer enn jeg burde. For på mange måter er denne boka ganske teit, den har en masse logiske brister, språket er ikke all verden og den har blant annet en misforstått ide om hva feminisme er (boka inneholder mannehatende havfruer og kaller disse skikkelig feminister av den grunn når sannheten jo er at feminisme ikke betyr å hate menn, det betyr bare at man vil ha de samme rettighetene) bare for å nevne noe. Samtidig så elsket jeg konseptet, karakterene og hvordan det hele egentlig er fullt av klisjéer uten at det gjør noe i det hele tatt. Terningkast 5!

– Howliday Inn av James Howe

Sjarmerende og underholdende bok som jeg kjøpte på loppemarked, leste i løpet av et døgn og fant sjarmerende på samme måten som jeg i min ungdom elsket Grøsserne-serien. Absolutt ikke en bok som gjør et sterkt inntrykk eller føles særlig viktig, men moro lell. Terningkast 4!

– Ready Player One av Ernest Clines

En bok jeg hadde hørt mye om på forhånd og som var vel så episk og awesome som jeg forventet. Herlig, nerdete, actionfylt og kjempefengende bok som er en ren nytelse å lese. Terningkast 5!

– The Propability of Miracles av Wendy Wunder

Jeg var veldig skeptisk til denne boka i begynnelsen og den tok en stund å komme inn i, men på slutten likte jeg den veldig godt og det er absolutt en ungdomsbok som er verdt å lese. På samme tid så har jeg lest langt bedre bøker om ungdommer med kreft, denne manglet de virkelig rørende elementene og var til tider veldig gjennomskuelig, men jeg liker stemningen og Wendy Wunder har en helt egen skrivestil som løfter fortellingen. Terningkast 4!

– Vareopptelling av Erlend Loe

Jeg likte denne boka veldig godt. Den blander det absurde, det naive, det såre og det humoristiske i en liten perle av en fortelling som etter min mening er lett å fascineres av. Terningkast 5!

– Interiorae av Gabriella Giandelli

En poetisk, ettertenksom og fascinerende grafisk roman som jeg ikke forsto meg helt på, men likevel likte. Dessuten er det litt praktisk hvordan det omtrent er umulig å bruke lang tid på en grafisk roman siden tegneserieformen gjør at ting leses raskere. Terningkast 4!

– Moonwalking med Einstein av Joshua Foer

Svært interessant om hukommelsens kunst. Terningkast 5!

– The Empire of Ice Cream av Jeffrey Ford

En novellesamling som var utrolig flott skrevet, men der det varierte veldig hvor mye novellene interesserte meg. Noen av novellene her er helt nydelige, utrolig fascinerende og givende, men det var også noveller her som jeg presset meg i gjennom mens jeg kjedet meg. Likevel er jeg mest positiv, Jeffrey Ford er absolutt en forfatter som er verdt å lese. Terningkast 4!

FILMER

– Konserten

Herlig fransk drama-komedie om musikk og en flott konsert. Terningkast 5!

– First Position 

Fascinerende ballettdokumentar som jeg fant særdeles interessant siden dans er veldig interessant. Å danse er gøy selv om jeg ikke har snev av talent i det hele tatt og å se folk som virkelig kan danse og har det som sin store lidenskap finner jeg meget givende. Terningkast 5!

– Loving lampposts

En film jeg så kun på grunn av tittelen som viste seg å være en dokumentar om autisme som absolutt var interessant. Jeg vet riktignok ikke helt om det burde bekymre meg at jeg tydeligvis deler min enorme entusiasme overfor lyktestolper med en autistisk treåring, men jeg velger å tenke at det går fint. Terningkast 4!

– Warm Bodies

Herlig zombie-kjærleik! Du milde melkespann så episk denne filmen var. Terningkast 5!

– Memphis

Musikal filmet fra scenen som viste seg å være superinteressant med enormt fengende musikk og en finfin historie. Dessuten er dette en god grunn til å tenke “omg, Chad Kimball er elsk” og det passer jo ganske fint 😉 Terningkast 5!

– Tingeling og Vingenes Hemmelighet

Jeg likte denne filmen, jeg. Jo da, det er ikke noe veldig avansert plott eller noen stor film på noen som helst måte, men jeg likte historien lell og jeg liker karakterene og stemningen og å, milde melankoliker så vakkert det er å se på. Tingeling-filmene har så nydelig animasjon at det alene er en god grunn til å se dem egentlig. Terningkast 5!

***

Så jeg har lest og sett mye interessant denne måneden og før folk blir for imponerte av at jeg leser veldig mye så skal det jo sies at det er tre bøker her som var på under 150 sider. Det er jo grenser for hvor lang tid man kan bruke på såpass korte bøker uansett. Uansett er bøker elsk! Men nå skal jeg drive med litt andre ting enn blogging, som å se enda en episode Angel for eksempel. Men vi bables og jeg regner med at neste innlegg dukker opp enten torsdag eller fredag. Ha det fint!

Parade!

Wow!

Ok, nå har jeg kastet bort en del tid på dustete tanker som ikke fører noen som helst vei og nå har jeg tenkt å gjøre alt for å tenke på viktigere ting. Som hvordan jeg akkurat nå for tiden lever akkurat det livet jeg drømmer om å leve. Det eneste som mangler er å lykkes med skrivingen og å bli fast ansatt på bokhandel og så trenger jeg egentlig ingenting mer. Og i mellomtiden har jeg praksis på bokhandel og skriver Camp Nanowrimo (der jeg har 34 000 ord og følgelig ikke så masse igjen før jeg når 40 000 ord). Det Camp Nanowrimo beviser er at jeg kan skrive og fullføre lange tekster utenom november og jeg skal så definitivt drive med nye skrivekonsepter når jeg er ferdig med det jeg holder på med nå og være med på neste Camp Nanowrimo. Ellers skrev jeg en brettspillinspirert diktsamling høsten 2011 og etterpå tenkte jeg å sende den av gårde til et nytt forlag. Og jeg har kanskje fått nei fra to forlag angående denne diktsamlingen før, men det er jo verdt et forsøk. Oddsen er i alle fall mye større for å bli forfatter om jeg sender inn ting enn om jeg bare skriver for å poste på bloggen 😉

Men tilbake til Wow-et. Jeg skrev Wow! fordi jeg var i himmelen i går. Fordi jeg så en musikal som var så sinnssykt intenst fantastisk at jeg var på gråten av ren og skjær lykke da jeg forlot Kanonhallen i går kveld. Og ja, jeg hadde jo forventet at det ville være veldig bra, men det var episk og overgikk all forventning. Noen ganger ser jeg en musikal og så er jeg så takknemlig etterpå at jeg tenker faen heller, så lenge jeg kan oppnå gleden av å være i musikalhimmelen på teater så trenger jeg jo ingenting. Det betyr så mye for meg og jeg vet jeg nevner min kjærlighet overfor musikaler veldig ofte, men det er ingenting som kan sammenliknes med følelsen av å sitte i en sal eller et teater når orkesteret begynner å spille og det så skapes en ny verden som i inntil tre timers tid føles sannere enn virkeligheten og er alt som gjelder. Og en ting er å se musikaler på film, en annen ting er å lytte til musikalcder, men å se det på scenen slår alt. Da skjer det der og da, rett foran deg og da kan alt skje. Ååå <3 Jeg vil se “Parade” igjen!

 

På nettsiden til denne oppsetningen av Parade som man finner her:  http://paradenorge.no/#  kan man lese om historien og kort oppsummert er dette historien om Leo Frank. Han blir (og ble for dette er en musikal basert på en sann historie, noe som gjør det bare enda sterkere) i april 1913 anklaget for å ha voldtatt og drept 13 år gamle Mary Phagan. På grunn av en suspekt rettsprosess og medias forhåndsdømming blir Leo dømt til døden selv om han sverger på at han er uskyldig. 

I front for historien har vi Leo Frank som egentlig er fra New York og er jøde og aldri har funnet seg helt til rette i sørstatene. Det som er fint er at mens Leo er uskyldig så er han ikke av den grunn 100 % sympatisk. Man får sympati med ham, men mye av tiden er han litt nebbete og vanskelig og det gjør ham mye mer menneskelig enn om vi hadde hatt en fyr som var mer koselig av seg. Videre er viktige karakterer Lucille Frank, Leos kone som støtter ham hele veien, stakkars Mary Phagan, den noe korrupte advokaten Hugh Dorsey som bestemmer seg for å gjøre alt for at Leo dømmes selv om det mangler bevis, Frankie Epps som elsker Mary Phagan og sverger hevn når hun dør, guvernør Slaton, Jim Conley, journalister, Newt Lee som er den andre mannen de først mistenker for mordet og mange andre viktige karakterer. Og alle karakterene er godt utviklet og viser at dette er en musikal der ingenting er svart-hvitt. I stedet er alt gråtoner og det gjør alt mye vanskeligere. 

Skuespillerne er eksepsjonelle. Først og fremst har vi Sindre Postholm som Leo og han er helt fantastisk. En ting er jo det at han spiller bra, han skaper en karakter full av nyanser og der hver bevegelse er av stor viktighet, men herregud, stemmen hans. Jeg så ham i My Fair Lady og ble betatt for det var fløyel og malteserkuler som smelter på tunga og her er han enda bedre og jeg vil høre ham på plate, ja bare synge navnene i telefonkatalogen for den saks skyld, han synger helt nydelig <3 Ellers har vi Charlotte Brænna som jeg så i Bårdars oppsetning av Rent i fjor og har sett i My Fair Lady og som her virkelig beviser at hun er en musikalartist å se opp for. Hun har en klar, sterk stemme som er som poteten og kan brukes til det meste og er en god skuespiller og hun viser at hun har viljen og talentet som skal til for å klare seg kjempegodt i musikalbransjen. Monika Dybwad som Mary Phagan og Lars Henrik Aarnes som Frankie Epps viser seg også som store talenter og den delen av meg som elsker Disney-filmer og Aladdin frydet seg over at Trond Teigen var med (ja, jeg forbinder ham først og fremst med Aladdin, jeg håper det går bra, fra min side er det uansett et kompliment). Og åååå herre jemini som Liv-Unni Larsson Undall kan synge =D Eller hva med Elvic Kongolo, stemmen hans er dritkul. Egentlig kunne jeg nevnt alle som er med for det er gjennomgående flott kvalitet på både stemmer og spill og da er det jo ikke noe rart om man føler at man er i musikalhimmelen.

Dette er en musikal full av magiske øyeblikk. Siden det mangler norske titler på sangene i programbladet (noe som jeg gjerne ville hatt) blir det vanskelig å nevne akkurat hvilke øyeblikk som stikker seg særlig ut, men jeg skal prøve. Som forventet var det sangen (som man på Youtube-klippet overfor kan høre på engelsk) som var det øyeblikket jeg likte aller best. Jeg syns den sangen er så utrolig fin og det er også den sangen som virkelig viser hvem Leo er. Sangen til Frankie Epps i begravelsen til Mary Phagan er ellers flott og generelt alle sangene som inneholder enten Leo Frank eller Lucille Frank er supre. I en scene i andre akt viser Øyvind Boye Løvold og Trond Teigen at de harmoniserer utrolig godt og synger flott sammen og Jim Conleys sang i andre akt er eksepsjonelt fengende. Og det er en så viktig musikal, ikke bare fordi den forteller en sann historie, men også fordi Leo Frank-saken i følge det jeg har lest fikk en masse konsekvenser videre. Og det viser medias makt, hvordan et samfunn dømte en mann. Det er en sjokkerende, rørende og flott historie og den er bare nok et eksempel på at musikaler kan fortelle viktige historier og romme langt mer enn bare sprudlende dansenumre og fornøyelige melodier. Musikaler er kunst og dette er en musikal som virkelig viser dette.

Og jeg elsker at Jason Robert Brown og Alfred Uhry finnes og at de skapte denne musikalen, jeg elsker hvor himla godt musikalen har blitt oversatt til norsk og jeg elsker hvordan alt her er så flott. Spill og sang, orkesteret, scenen (enkel, men perfekt) og koreografi. Her funker alt ypperlig og ååå, jeg vil se “Parade” igjen! Alle burde kjøpe en billett til å se “Parade” hvis de er i Oslo eller omegn. Billettene koster under 400 kr og man får tilbake en lykke som er verdt millioner. Og om dere ikke får sett “Parade” anbefaler jeg uansett å gå inn her: http://paradenorge.no/#/doner/bidra/ og støtte for det er dyrt å sette opp musikaler og alle monner drar. Dessuten er det nettopp med å støtte prosjekter som dette at man får utviklet musikalmiljøet i Norge og utvidet det. Musikaler er så utrolig mye mer enn Andrew Lloyd Webber og slike ting og jeg er sikker på at det finnes en musikal for alle og alt som fører gleden jeg får av musikaler til et større publikum gjør meg lykkelig.

Terningkast 6! 

***

Men nå må jeg spise frokost og slikt, dessuten skal jeg skrive og se “Angel” og få noe ut av dagen. Vi bables på tirsdag, ha en strålende dag alle sammen og husk: PARADEEREPISKOGFANTASTISKOGMUSIKALHIMMELENDELUXE!!!

Brave, Camp Nanowrimo og tankespill

Noen ganger er jeg skikkelig teit. Jeg kjenner personer som vinner skrivekonkurranser, har gitt ut bøker og i det hele tatt får stadige bekreftelser på at de har et litterært talent og så sammenlikner jeg meg med dem og blir misunnelig og det er så idiotisk. For greit nok, jeg har ikke vunnet skrivekonkurranser enda eller utgitt bøker, men det er jeg langt i fra alene om og om jeg ikke altså ikke blir forfatter med det første, om jeg ikke får gitt ut bøker før jeg er for eksempel 30 år eller mer så er det ikke noe mindre imponerende. Og noen er flinkere enn andre, sånn vil det alltid være, men det er ingen konkurranse. Saken er at jeg ikke må glemme at det som alt gjelder ikke nødvendigvis er å bli den nye J.K. Rowling eller skikkelig beundringsverdig. Det viktige er å skrive. Så vil ting gå som det går. 

Det som er fint er at jeg har så mange ting å glede meg til og over. Denne uka er det teaterplaner på fredag etter jobb (“Parade”! Herre jemini, jeg gleder meg så sinnssykt at det nesten ikke er til å komme over) og nå har jeg også en fin følelse av at jeg er nærmere drømmen om fast jobb i bokhandel enn før siden jeg i går leverte søknad og cv på ti bokhandler rundt i Oslo sentrum. Og jeg har jo søkt på jobb i bokhandel før, men denne gangen søker jeg mens jeg har praksis i nettopp en bokhandel og sånn sett får mer og mer erfaring med livet blant reolene for hver dag som går. Jeg har opplevd gleden av å jobbe i bokhandel i praksis og ikke bare i teorien og uansett om det gjør meg naiv så tenker jeg at det kanskje kan gjøre en forskjell. Ellers er det fra og med onsdag i neste uke mai og ikke så lenge til den himmelske uka som inneholder to semifinaler i MGP, den store europeiske finalen OG 17. mai. Jeg gleder meg veeeldig til den uka også. 

Men nå tenkte jeg først å poste dette:

 

Sara Bareilles (som er min yndlingsartist og som jeg digger musikken til, hvis jeg ikke lytter til musikalmusikk går det nok hovedsaklig i Sara Bareilles) har gitt ut ny singel. Den kan man høre her og den er utrolig awesome selvfølgelig! Og hun skal gi ut ny cd senere i år og jeg skal SÅ bestille den på Amazon basically med en eneste gang jeg får muligheten til det =D

Ellers så går Camp Nanowrimo så som så. Jeg har 32 000 ord nå og målet mitt er 40 000 så det burde jo gå ganske greit. Riktignok syns jeg historien min er ganske håpløs og er lite inspirert, men samtidig liker jeg karakterene mine og jeg får skrevet minst 900 ord hver dag og det er jo ganske bra. Og jeg har nå over 100 sider og det syns jeg er så kult. Selv når jeg er lite inspirert og ikke har planlagt mye i det hele tatt så klarer jeg å skrive tekster på over 100 sider på under 25 dager. Jeg er jo litt flink 🙂

Nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et utdrag fra Camp Nanowrimo der bad guy-en Jack (som alltid bruker trenchcoat hvis han er påkledd og ikke sitter naken i et boblebad, de fleste kjenner ham hovedsaklig som han mystiske i trenchcoaten) bader sammen med badeanden sin Napoleon (jeg elsker at han har en badeand og at den heter Napoleon, noe som føles veldig passende siden Jack har ideer om verdensovertakelse og slike ting) og slikt. God fornøyelse og så blogger jeg på ekstremt obsessende vis om “Parade” på lørdag =D

 

Utdrag fra Camp Nanowrimo 


 Det kunne ha vært en mørk og stormfull kveld, men i stedet var det sol fra klar himmel og en slik vakker dag da fuglene sang serenader til hverandre og alt var ekstra eventyrlig. I Jacks sinn var det likevel mørkt og stormfullt og han satt akkurat nå i boblebadet sitt og tenkte på hva som var planen videre. Jack kom fra en familie uten boblebad, han hadde vokst opp i småbyen Kaneli som lå langt nord i Philophia og hadde hatt en trygg, men ganske fattig oppvekst. Foreldrene hans hadde vært trivelige, men uten særlig med ambisjoner og Jack hadde aldri blitt fornøyd med tilværelsen sin. Han hadde vært en som siktet høyere og alt som fireåring hadde innsett at det han trengte var nettopp verdensovertakelse. Mange hadde nok kunnet blitt fornøyd med Jacks liv da han vokste opp. Han hadde god helse, foreldre som var omsorgsfulle og snille og drev med dyrking av tomater og greit nok, så var familien hans ikke særlig rike, men han fikk middag og frokost hver dag og ble aldri mobbet. Problemet var at Jack alltid hadde følt at han fortjente mer enn han fikk. Han hatet å tape, holdt seg hovedsakelig til tingene han var flink til siden han ikke taklet å være dårlig til noe og følte tidlig at han var ment for noe større enn bare et vanlig, men helt ålreit liv. Jack ville bli viktig. Husket av massene, gå inn i verdenshistorien og når man i oppveksten hele tiden legger planer for hvordan ting skal bli bedre senere enn å leve i øyeblikket så er det kanskje naturlig at man ikke ender opp med så mange venner. Jack holdt seg heller for seg selv mens han planla og planla og deretter planla litt til og mer og mer så for seg et liv der ting gikk som han ønsket. En verden der han var sjefen og alle måtte høre på ham. Jack tenkte i sitt stille sinn at han ville gjøre en langt bedre jobb når det gjaldt verdensherredømme enn kongene som tok seg av slikt. Han var antakelig både smartere og mer sleip og det faktum at dette ikke var noe folk hadde det med å legge merke til var rent tilfeldig og ville forandre seg. Jack selv hadde blitt forandret av den gangen han overhørte noen tikser sukke over hvordan de alltid ble misforstått og egentlig ikke var så fæle som folk ville ha det til. Han hadde blitt forandret av hvordan han etter hvert hadde funnet ut at det var en del vesener i Philophia som ikke var så fornøyd med hvordan de ble behandlet og som Jack dermed hadde funnet ut at han kunne lure. Jack kunne få dem til å tro at han forsto dem og deretter få dem til å hjelpe ham, noe han alt hadde begynt med i form av slottsangrepet og bortføringen av Kong Septimus Regn. Og Jack hadde i tillegg blitt forandret av den gangen da han fant trenchcoaten som han nå brukte stadig vekk og som fikk være kjennemerket hans. Det var veldig fint å kunne være den mystiske mannen i trenchcoat som i hemmelighet la planer om verdensovertakelse og liknende artigheter. Å være kjent som noe sånt passet ham i grunnen midt i blinken og appellerte til hans ønsker om å bli husket.

 

«Ha, jeg skal så bli kongen av alt!» utbrøt Jack høyt med kraftfull stemme og henvendt til badeanden sin Napoleon som svarte med og ikke svare i det hele tatt. Han følte seg deretter litt dum der han satt i boblebadet og pratet til badeanden sin, men så tenkte han at det måtte da være lov. Dessuten var faktisk Napoleon en særdeles god lytter. Napoleon bare vugget frem og tilbake og kom hverken med velmente råd eller uønskede kommentarer. I stedet var Napoleon stille og tok alt i mot og det var fint. Jack satte veldig stor pris på å ha noen å henvende seg til utenom seg selv som bare kunne lytte ettertenksomt. Dessuten tolket han stadig vekk duppingen til Napoleon som et tegn på at Napoleon var enig. Og det var jo en fin ting, noen som var enig med ham. Jack hadde vært i stormfullt og mørkt humør, han hadde hatt et humør som var et dypt tjern i midten av en skog på en novemberdag like før vinteren slo til for fullt, men litt lett konversasjon henvendt til Napoleon, litt bobler i boblebadet, litt tanker om hvordan han skulle fortsette på veien sin mot verdensovertakelse. Alt dette hadde fått den grå skyen over Jacks humør til å drive vekk med lette vinder som bragte optimisme og entusiasme og nå var han mer tilfreds. Han smilte for seg selv og tenkte som så at Napoleon og boblebad definitivt skulle være deltakere i hans kommende liv som enehersker over Philophia. For at han en dag ville ta over verden og slikt, det var han sikker på at han ville få til, han hadde jo allerede satt i gang med planene sine. Og Jack var videre ganske så trygg på at disse målene sine ville bli nådd ganske snart, sikkert innen to uker hvert fall. Og så ville folk nevne ting som navnet «Jack» og «trenchcoat» med ærefrykt og dårlig skjult beundring, kanskje blandet med en lett dose skrekk og litt bekymring til å krydre det som absolutt ville være en cocktail av følelser angående ham. Først og fremst ville han i alle fall bli beundret og anerkjent og det ville være det viktigste, da spilte det i grunnen liten rolle om folk kanskje var mer bekymret i hemmelighet. Han ville gå inn i verdenshistorien som den viktigste Jack-en Philophia noen gang hadde erfart og det ville bli episk. Og antakelig ville skogstrollene ankomme med Septimus Regn samme kveld. Det ville også bli interessant.

Vareopptelling (åtte grunner til at jeg likte denne boka veldig godt)

La meg se. I dag har jeg sett Angel, gjort husarbeid og oppvask, trent og koseligst av alt: sittet ute på en benk og lest, tegnet og spist sjokolade og en is. Det er jo sol! Jeg kjenner personer som ikke liker vår, men jeg syns i grunnen at vår er herlig og særlig nå når snøen smelter og temperaturene stiger og jeg har sett hestehov endeligvis (ilte av glede da jeg tittet ut av vinduet på t-banen og så hestehov i går, noe som resulterte i rare blikk fra de som satt like ved meg, men dem om det). Og i går var det en trikk ved Bislet ca som ikke gadd å komme så jeg fikk en tjue minutters uplanlagt spasertur (noe som egentlig ikke er så veldig ille hvis man nettopp har kjøpt masse smågodt og det er strålende vær) og ja, generelt sett har dette vært en koselig, men ganske rolig helg. Men det er jo litt fint av og til det og 🙂 På den negative siden bor jeg i fjerde etasje i en blokk med heis og denne heisen har ikke virket siden onsdag. Den skal virke fra i morgen da og uansett er det jo ikke så ille å måtte ta trappene (det gidder jeg jo veldig sjelden ellers), men likevel. Gleder meg til heisen virker igjen for da har jeg i alle fall muligheten til å ta et bevisst valg i stedet for å måtte ta trappene uansett. 

Ellers har moren min nå flyttet til en ny leilighet og bor enda nærmere enn før. Dette vil ikke utgjøre så veldig stor forskjell for min del utenom at hun nå ikke har badekar så det blir mindre av idyllen med å ligge nærmere halvannen time i et badekar mens man drikker te. I tillegg vil jeg nok hjelpe til mer med å gå tur med hunden som bor hos mamma siden vi bor nærmere hverandre nå og jeg har mindre unnskyldninger sånn sett. Men i det store og det hele vil livet mitt være mye av det samme og på en måte blir det ganske fint også for tiden jeg brukte i badekar kan herved brukes på andre ting. Som å dra på kafé, sitte på ymse benker og se på livet eller å gjøre andre ting. Og nærmere sommeren vurderer jeg å pakke håndkle og badedrakt og slikt og en bok og lete opp svømmehaller i Oslo med boblebad som kan gi badekarfølelse på ny. Vi får se hva jeg finner på. 

Livet er for øvrig fint. Jeg gleder meg helt sinnssykt mye til musikalen jeg skal se neste fredag og koser meg masse for tiden med å lese veeeeldig mange bøker. Deriblant “Vareopptelling” av Erlend Loe som jeg nå tenkte å bruke resten av dette innlegget på å bable om. Jeg gir denne boka terningkast 5 forresten (noe jeg sier med en gang siden dette mer vil bli om grunnene til at jeg likte denne boka enn en vanlig anmeldelse) og Erlend Loe er kul. Håper Vareopptelling-bablinga er av interesse, god fornøyelse og så blogger jeg nok i neste omgang på onsdag:

 

Åtte fine ting med Erlend Loes «Vareopptelling»

 

1)   Coveret, designet av Alice Lima de Faria (som også illustrerte barneboka «Rumpemelk fra Afrika» som Erlend Loe ga ut i fjor) er svært fint. Dette er en sånn bok som til tross for en viss beskjedenhet på mange punkter er lett å legge merke til, godt hjulpet av den røde skriften.

2)   Det er en fin tittel. Man kan velge så mye når det gjelder titler, lange og innviklede, poetiske og elegante, (innsett navn her) og kampen mot et eller annet. Og så kan man gjøre det enkelt, men fint. «Vareopptelling» liksom. Det funker fett det J

3)   Erlend Loe er blant de forfatterne som virkelig har sin egen skrivestil. Alle har jo sin egen stil for så vidt, men det er forfattere som minner om andre forfattere eller som viser klart litterært slektskap. Og så har vi Erlend Loe som det er andre som kan minne om, men som selv bare minner om seg selv. Og det er så fint.

4)   Det er en fin historie. Vi følger Nina Faber på noen og seksti som nettopp har gitt ut en ny diktsamling og som går en smule bananas da anmelderne er særdeles lite greie med henne. Og nå spoiler jeg i grunnen ganske lite siden dette også står på baksiden av boka. Jeg liker å lese om Nina Faber, jeg får sympati med henne selv om hun tar en hel del beslutninger som etter min mening er svært lite lure og det hele blir godt formidlet i tillegg.

5)   Jeg elsker hvordan absurde og mer groteske handlinger blir fortalt om med en naiv og avslappet tone. Det minner meg litt om «Sweeney Todd» og «Bunny Suicides» og sånne sanger jeg liker så godt der handlingen er deprimerende deluxe mens melodien er glad og sprudlende. Og det gir en viss distanse til stoffet samtidig som boka gir et sterkere inntrykk enn om alt var mer melodramatisk.

6)   Jussi er awesome. Jussi er et pinnsvin som Nina serverer soyamelk og har bare en liten rolle i alt sammen (hadde dette vært en tv-serie hadde han nok bare blitt nevnt i end credits), men jeg vil gjerne lese flere bøker om Jussi. Kanskje et der han er pinnsvindetektiv som kjemper mot demoner og slikt (ja, jeg har sett for mye Angel i det siste)! J

7)   Boka er delt opp i flere korte deler som kalles etappe 1, etappe 2 og så videre. Jeg syns det var et fint grep.

8)   Det er en forholdsvis kort bok (130 sider) som man kan lese ut på bare noen timer. Mens mange bøker kler en viss lengde så liker jeg også korte bøker, bøker som det er raskt å få lest flere ganger. Dessuten kler Erlend Loe bøker som ikke er så lange uansett, det passer med den enkle, naive, men likevel kloke skrivestilen hans og er fint og sjarmerende.

 

Memphis, vår, virkelighet og tankespill (og i tillegg er Chad Kimball herlig)!

Aller først noen viktige ting. Les dette: http://fraulei.wordpress.com/2013/04/18/hvem-stjal-kvinnekroppen/! Det er ikke jeg som har skrevet det, men noen jeg kjenner linka til det på Facebook og jeg leste det og det er en utrolig velskrevet og viktig tekst som får frem godt hvordan det er noe helt galt med samfunnet vårt. Og det minner meg på at det er helt tilfeldig hvordan jeg for min del ikke har følt på skjønnhetstyrraniet, uansett om det er berettiget eller ikke har jeg alltid fundamentalt likt meg selv og følt at jeg er verdt noe og samtidig er jeg fullt klar over at dette langt i fra er tilfelle for alle. Personer som er mye penere og som har fått til langt mer enn meg sitter der med elendig selvtillit og sukker når de ser seg i speilet og det er så dumt. Og så har vi jo helse- og treningsfokuset til avisene og det er også helt teit. Å være opptatt av helse er en god ting så lenge man ikke overdriver og jeg er helt for å trene (og om man ikke finner noe trening som frister og tanken på treningsentre byr en enormt i mot så finnes yoga, man kan ta spaserturer, man kan gjøre det jeg personlig er elendig til som er å ta trappene i stedet for heisen, alt er bedre enn ikke noe), men jeg syns også at det skal være lov å kose seg. Jeg er for å spise hveteboller, dra på kafé, spise godteri i helgene og tillate seg selv å være usunn. Cluet sånn jeg ser det er alt med måte. Selv prøver jeg å holde godteri og snacks hovedsaklig til helgene, drikke brus på bestemte dager og trener to ganger i uka og mens jeg kunne vært langt sunnere enn jeg er så funker dette for meg. Og jeg skulle ønske flere kunne hatt et slikt forhold til helse og trening, bruke sunn fornuft, men også ta ting som det kommer og innse at folk også er bygget forskjellig. Jeg for eksempel har former og andre er naturlig tynne, sånn er folk forskjellige og det er ting man kan gjøre noe med, men det er også noen ting som er som det er. I tillegg skulle jeg ønske det var mer fokus på å ha det godt med seg selv generelt sett. Vekt, utseende, alt mulig sånt burde ikke være så viktig som det er og alle fortjener å trives med seg selv. 

Men egentlig skulle jeg ikke prate om dette. Jeg bare måtte kommentere ting på en måte, noen ganger får jeg et kommenteringsbehov. Det er jo for så vidt en fin ting, det bor mer i meg enn bare drømmeren, bokormen og forfatterspiren tross alt. Og jeg tenker uansett alt for mye så takk og pris for blogger der man kan få utløp for alt om man så vil det. Generelt er jeg så glad for at jeg alltid har hatt et sterkt behov for å uttrykke meg, om det så er gjennom ord eller en tegning eller bare bablende tankespill. Og jeg har kanskje skiftet mål fra 50 000 til 40 000 ord når det gjelder Camp Nanowrimo, men det er lov, dessuten er å skrive ca 1000 ord hver dag i seg selv ganske bra 🙂

Forøvrig har jeg for tiden ekstra lyst til å rømme inn i bøker og filmer og tv-seriers verden siden det er så mye lettere å forholde seg til slikt enn virkeligheten om hvor mye teit som skjer i verden. Å tenke på eksplosjoner i Boston og Texas og jordskjelv i Iran og generelt alt kaoset som skjer i verden er bare deprimerende og mens man selvsagt må forholde seg til det så er det også lov å styre hvor mye man involverer seg i det. Man kan velge å grave seg ned i en pøl av tanker om hvor jævlig verden er, men man kan også finne ting som oppmuntrer en og ta pauser fra virkeligheten. La være å lese nettaviser, skru av tven og se en Disney-film for eksempel som minner en på at det finnes steder der alt ender godt. Eller ta en spasertur og kjenne en lett vind rufse til håret og tenke at noe så enkelt og lite i seg selv er forholdsvis magisk. Og ser man bort i fra alt kaoset rundt omkring i verden så er det jo mye i livet som er fint. Te for eksempel og fin musikalmusikk. Og når man nettopp har skrevet og blir minnet på at man har dette. Man har alltid ordene <3

Ellers så har man Chad Kimball =D

 

Jeg koste meg på Netflix i helga med å se “Memphis: The Musical” som er en skikkelig awesome musikal om hvite Huey Calhoun på 50-tallet eller noe sånt som forelsker seg i musikken til afro-amerikanerne og videre i den afro-amerikanske Felicia som på sin side drømmer om å bli artist og leve av musikken. Så handler det om rasisme, musikk, kjærlighet og hvordan det musikalske landskapet åpner seg og gir mer og mer blaffen i hudfarge og fokuserer mer på sjel og slike ting. Det er ikke det at det er den mest originale musikalen ever eller noe, men den har en viktig og flott historie, awesome musikk og Chad Kimball som spiller Huey og er helt perfekt. Jeg er en smule forelsket i stemmen hans, den er fløyel og malteserkuler som man legger på tungen og lar smelte der. Nydelig <3

 

Ååå, denne sangen for eksempel! Det er jo utrolig fint og behagelig rett og slett å lytte til. Og så er det fin melodi og tekst og alt er liksom finfint 🙂 Yay!

 

Dessuten, herre jemini som Montego Glover kan synge =D I tillegg liker jeg denne sangen veldig godt. 

Kort oppsummert, har du Netflix så gjør deg selv en tjeneste og søk opp Memphis. Det er utrolig verdt å se og en sabla kul musikal med sjelfull og fantastisk musikk som det er lett å obsesse i vei over etterpå. Hurra!

Men nå tenkte jeg å lese, se film, skrive og generelt sett prioritere andre ting enn blogging, men jeg tenkte å blogge i neste omgang på søndag og håper alle koser seg i mellomtiden. Og fin ting til slutt: det er vår. Greit nok så har det vært mye grått og regnvær denne uka, men det gjør ikke noe. Nå virker det som om Kong Vinter er i ferd med å gi opp taket, snøen smelter og det er plussgrader og alt dette forteller meg at jeg snart vil kunne plukke løvetann igjen. Jeg gleder meg =D 

 

Warm Bodies =D

Heisann! Camp Nanowrimo går ikke sånn kjempefantastisk, men det går og selv de mest håpløse dagene ender jeg i det minste opp med 1000 ord ca og dette bidrar til at jeg for øyeblikket har over 75 sider. Det kunne med andre ord vært langt verre. Ellers leser jeg “Ready Player One” og den er fantastisk (synd at jeg er nesten ferdig med den), jeg har tenkt å ikke legge andre planer enn å få lest aviser og kanskje dra på kino til helgen siden moren min nok vil trenge litt flyttehjelp på lørdag og jeg har funnet ut at jeg er alt for glad i å planlegge generelt sett. Ja ja 🙂

Ellers er det bare å komme med tips til hva dere vil lese om på denne bloggen, jeg kan ikke love at jeg blogger om det, men tips har jeg lyst på uansett siden jeg er veldig glad i kommentarer, men ikke føler at det er så mange av dem nødvendigvis. Og uansett er det kjekt med ideer 🙂

Men jeg var altså på kino på lørdag og så “Warm Bodies” og nå tenkte jeg å poste traileren før jeg deretter poster min anmeldelse og deretter igjen blogger i neste omgang på torsdag. Vi bables og god fornøyelse!

 

Warm Bodies ? the movie

 

Året var 2011 da jeg leste «Warm Bodies» av Isaac Marion og med det den fineste og mest filmatiske boka som finnes om temaet zombie-kjærleik. Jeg falt pladask for historien, hadde boka på oversikten over klare litterære favoritter for 2011 og har gledet meg lenge etter at jeg fant ut at «Warm Bodies» skulle bli film. Og nå har jeg sett filmen og den er awesome!

Vi følger R som stønner og spiser hjerner og er ganske så dau når alt kommer til alt. R er nemlig en zombie. Så treffer han Julie, blir forelsket og dette starter en zombie-revolusjon og slikt. Og det er kanskje litt i stil med Twilight, samtidig som dette er ti tusen millioner ganger kulere. Dessuten zombier. De er ganske tøffe!

Uansett da, denne filmen gjør det meste riktig. For det første elsker jeg hvordan det fortelles. R er fortelleren (men ta det med ro voice over-skeptikere, denne filmen tar det ikke for langt og når det benyttes så er det virkelig nødvendig siden R ikke akkurat har de beste mulighetene hva angår uttrykksfullhet) og han er en virkelig interessant karakter som er særdeles menneskelig til zombie å være. Og det som gjør at denne filmen sånn jeg ser det kan bli en skikkelig kult-film og ti tusen ganger kulere enn Twilight er at filmen «Warm Bodies» aldri tar seg selv for seriøst. I stedet er den kul og inneholder langt mer humor enn drama uten at det helt kan kalles en komedie av den grunn. Og det er som om filmskaperne har innsett at greit nok, en film om kjærlighet og zombier vil aldri være vinneren av massevis av Oscar-statuetter og derfor har de heller kost seg og laget en film de ville likt å se selv. Resultatet er en film som er annerledes og etter min mening virkelig herlig. Dessuten er det spennende også takket være bonies (skjelettvesener som er ordentlig ukoselige) og ja, denne filmen har både action og spenning, sånn i tillegg til en fenomenal historie.

Jeg syns historien er super, jeg liker klipping og fotografi og alt mulig slikt. Musikken er ypperlig og stemningen med og jeg digger karakterene. Særlig R, men zombie-bestevennen hans M, Julie og Julies bestevenninne Nora er også virkelig fine karakterer. Også er skuespillet finfint. Analeigh Tipton (som var med på ANTM (Americas Next Top Model) for noen sesonger siden viser seg faktisk å være en ganske god skuespiller og Teresa Palmer som spiller Julie ser ut som en blond Kristen Stewart, men er en langt bedre skuespiller. Hovedattraksjonen på skuespillersiden er likevel Nicholas Hoult som har hovedrollen som R og bærer filmen fantastisk. Han er søt, creepy, lett å relatere seg til og helt perfekt i rollen sin fra ende til annen. Seriøst en skuespiller som er verdt å følge med på, yay!

Så hvis man vil se en film som er søt, morsom, spennende, romantisk og original så er «Warm Bodies» filmen for deg. Og nettopp det at dette er en film som både er keitete og uperfekt og at den antakelig ikke vil elskes av alle er nettopp mye av grunnen til at dette falt veldig i smak hos meg.

Heia denne filmen og terningkast (sterk) 5! Yay!

Utdrag fra Camp Nanowrimo og annet nytt og spennende i livet mitt :)

Ting som har skjedd siden sist:

– Jeg har funnet ut at Justin Bieber er den nye agurken. Bla bla Bieber, bla, bla, bla, bla… Sukk! Men etter neste uke vøtt, da blir det kanskje en liten pause fra Bieber-preik hele tida 🙂 Yay!

– Jeg har fått tak i dette:

Erlend Loe har jo gitt ut ny bok og siden jeg har praksis på en bokhandel hadde jeg en utspekulert plan om å få tak i lesereksemplaret (hvis vi fikk et) før noen andre på jobben. Denne planen funket helt ypperlig. Bwahahahaha! (Hvis noen fra denne bokhandelen skulle ende opp med å lese dette innlegget og er sånn “å nei, jeg ville lese den, buhu” så kan jeg selvfølgelig ta den med tilbake på jobb når den er utlest. Jeg trenger ikke nødvendigvis å eie den, jeg trenger bare å lese den og å få gjort det før mange andre.)

– Jeg skal på kino i morgen og se “Warm Bodies” klokka 18:40 på Colosseum, noe jeg bestilte billett til i stad. Regn med at anmeldelse dukker opp enten søndag eller mandag 🙂

Ellers drar jeg kanskje på loppemarkeder i helgen siden det er kjempemange av dem, jeg har over 60 sider på Camp Nanowrimo til tross for at jeg egentlig er ganske uinspirert for tiden og syns det er litt vanskelig å prioritere skriving (når man har bøker, Nintendo og Netflix som kan distrahere en i stedet) og nå tenkte jeg å poste en tegning av noen sentrale karakterer fra historien min:

Det er ikke så tydelig kanskje, men det likner en del på hvordan jeg ser for meg karakterene og jeg syns det er en litt fin tegning uansett. Den burde riktignok vært fargelagt, men kanskje en tegning av figurene mine i farger dukker opp senere. Vi får se. Uansett er min yndlingskarakter i historien for øyeblikket Mikaela siden hun er veldig skeptisk, negativ og virker ganske kald, men egentlig bare er veldig usikker, sår og i tillegg har elendig selvtillit. Jeg liker Mikaela fordi hun egentlig er ganske usympatisk mesteparten av tiden og man dermed kan bruke historien til å smelte hjertet hennes bit for bit. Det gjør henne veldig interessant å skrive om.

Men nå skal jeg veldig snart se Idol og for å avslutte tenkte jeg å poste et lite utdrag fra Camp Nanowrimo som fokuserer mest på nettopp Mikaela og som er en scene der hun, Lotte og Felix blir bedre kjent med hverandre. Uten at jeg skal påstå at det på noen som helst måte er fantastisk så er det dette utdraget jeg har blitt mest fornøyd med så langt og jeg håper det faller i smak. God fornøyelse og så bables vi!

Utdrag fra Camp Nanowrimo


Mikaela hadde fått med Felix og nå entret de peisrommet/ biblioteket/ rommet de ikke hadde noe spesielt navn på, men som Felix følte for å kalle «Pax» bare for moro skyld. Der ventet Lotte og hun hadde dandert bordet ved den røde sofaen med skåler med ymse philophiske kjeks- og godterityper (som ikke var særlig annerledes fra godteriet og kjeksen man fant på en hvilken som helst Meny-butikk), termos fylt med kakao, kopper å ha kakaoen oppi og litt bringebærsaft (noe som i Malurt visstnok var en delikatesse og en stor favoritt blant de fleste).

«Se!» utbrøt Lotte glisende og pekte mot bordet.

«Jo da, fint,» sa Felix. Mikaela nikket mens hun tok seg i å tenke at dette virket ganske uinteressant. Kakao og kjeks og sånt var godt for så vidt, men Mikaela hadde lite tro på og bare sette seg i en sofa og plutselig bli mye bedre kjent med noen sånn helt uten videre. Men større mirakler hadde nok skjedd og uansett var det jo kakao til stede. Det i seg selv var sikkert en god grunn til å gi Lottes «bli bedre kjent»-plan i alle fall ti minutter. Og som skålene viste så hadde visst Philophia sjokoladekjeks og det hadde Mikaela alltid hatt sansen for. Så hun satte seg ned i sofaen og tok en kopp kakao. Felix satte seg han og. De neste to minuttene skjedde det ikke stort utenom litt drikking av kakao (mens Mikaela irriterte seg litt fordi Lotte slurpet) og spising av kjeks og drops, men Lotte smilte som om dette var helt midt i blinken.

«Så, hva var ideen din, sånn utenom å spise snacks, drikke kakao og sitte her i denne sofaen?» spurte Mikaela omsider.

«Jeg vil kjenne dere, jeg vil vite hvem dere er og jeg vil videre finne ut om dere har noen kaos-ideer,» forklarte Lotte.

«Vel, egentlig ikke,» sa Felix. «Kaos-ideer altså, jeg vet ikke helt, jeg pleier som regel å holde meg langt unna kaos.»

«Nei vel, men fortell litt om deg selv da,» sa Lotte ivrig.

«Det er ikke så mye å si, jeg heter Felix, er 16 år, jeg…» begynte Felix, men så ble han avbrutt av Lotte.

«Nei, ikke sånt. Det er ikke alder eller navn som gjør folk unike, det er jo med, men det jeg vil er å bli virkelig kjent med deg. Hva brenner du for, hva drømmer du om å bli, hvilke ting fascinerer deg,» sa Lotte.

«Slikt er jo personlig da, det er slikt man finner ut etter en lengre periode,» begynte Mikaela, men Felix svarte og svaret hans fikk henne til å være stille.

«Vinduer,» sa han.

«Hva da?» spurte Lotte undrende.

«Jeg er veldig glad i å vaske vinduer og har lyst til å starte min egen vindusvaskertjeneste som drar rundt omkring og vasker folks vinduer, jeg liker ikke å vaske andre ting, men vindusvask gjør meg av uante grunner gladere enn noe annet,» sa Felix.

En del av Mikaela tenkte «seriøst?», men en større del av henne forsto. Hun forsto faktisk denne interessen, uansett om det så var rart eller uvanlig. Det minnet henne om hennes fascinasjon overfor musikk. Mange liker musikk, de blir inspirert av å lytte til det, smiler over en fin sang på radio og får kanskje en god score om de spiller SingStar. Men for noen er ikke musikk bare noe de liker. For noen, og deriblant Mikaela, var musikk alt. Ingenting ga henne den samme følelsen av frihet som når hun satt foran et piano og kunne la fingrene stryke over tangentene, før hun deretter kunne spille skalaer og videre sanger og videre egne komposisjoner. Mikaela syntes verden var vanskelig og at det var få grunner i livet til å smile ellers, men når hun spilte piano eller sang forsvant dette hen. Da var verden bare god og hun var fascinert av hvordan man selv kunne skape musikken, omskape verden til et melodisk landskap der tonene danset seg frem og alt var eventyrlighet og tryllestøv. Og Felix fortalte om sin fascinasjon overfor vasking av vinduer og det var akkurat det samme selv om det gjaldt noe helt annet. Det var å være veldig glad i noe som andre kanskje ikke fant den samme gleden i, finne lykke der andre så kjedsomhet og mas. Plutselig kjente Mikaela seg litt nærmere Felix og hun sendte ham et lite smil som hun håpet fortalte ham at hun forsto. Så tok hun en slurk kakao og fikk sitt mer sedvanlige skeptiske uttrykk igjen.

«Så fint at du har noe som kan gjøre deg glad,» sa Lotte og fortsatte, «jeg har ikke helt den samme interessen for vindusvask, men folk er forskjellige og jeg for eksempel syns å tegne, male eller andre kunstneriske ting er kjempegøy. Sånn om dere minner meg på dere kan jeg godt tegne dere etter hvert, ikke akkurat nå, men senere sikkert.»

Mikaela konstaterte der og da at Lotte var et fint menneske, kanskje ingen potensiell bestevenninne eller noe, men det var noe behagelig med Lotte uansett. Hun var det man så, intet mer, intet mindre. Det var litt fint å vite at noen ikke lot som, at noen var blid og naiv og kunne se på verden som en enkel og fascinerende ting fremfor den mer kjedelige og seriøse tingen Mikaela visste at verden egentlig var. Og det stemte jo at hun fikk mer ut av å vite at Felix likte, nei elsket (åpenbart) å vaske vinduer enn av fakta som at han het Felix og tilfeldigvis var seksten år. Så Lotte hadde rett der.

«Du da?» sa Lotte.

«Hæ?» spurte Mikaela som hadde vært i egne tanker.

«Hva er det du frykter mest?» spurte Lotte og Mikaela følte seg først litt forvirret. Hun hadde regnet med å bli spurt det samme som Felix, hva hun elsket mest og så tenkt å svare musikk uten å utdype siden det ikke var noe å utdype. Hun elsket musikk og trengte ikke å forklare det. Men her ble hun spurt om hva hun fryktet og det var et spørsmål som skremte henne. Det var såpass personlig at hun ikke hadde tillatt seg helt å tenke ordentlig over det før og uansett var det jo så mye hun fryktet. Hun var redd for å tape, redd for å dø og så bare glemmes av alle, redd for å miste seg selv, finne seg selv, redd for å bli såret, redd for å falle i trapper (så hun holdt alltid fast i gelenderet om det var gelender), redd for at noen hun var glad i skulle forlate henne, redd for at alle egentlig hatet henne fordi hun ofte syntes det var lettere å være sur enn glad, redd for å bli alvorlig syk (hun hadde alltid hatt en klar følelse av at hun sikkert var den typen menneske som en eller annen gang ville få kreft eller noe liknende) og redd for klovner, rotter og lyden av kritt mot tavla. Og hvor mye av dette kunne hun faktisk svare til Lotte og Felix, som nå satt og så bort på henne med irriterende forventningsfulle blikk, hun kjente dem jo ikke ordentlig en gang. Mikaela visste jo at det var hele ideen, at å fortelle slike personlige ting ville være det som gjorde at de ble kjent, men vegret seg likevel.

«Jeg er redd for det meste,» svarte hun endelig, et svar som stemte, men fortsatt var diffust nok til at det kunne sies og sånn sett noe ganske annet enn om hun hadde svart «å være uvesentlig» selv om det antakelig var sistnevnte som skremte henne mest.

«Edderkopper og tenker jeg da?» spurte Lotte og Mikaela ristet insisterende på hodet.

«Nei. Ikke at jeg er noen stor fan av edderkopper, men jeg er ikke redd dem, de er jo faktisk litt fascinerende,» sa Mikaela og så sukket hun. Der ja, der hadde Lotte lurt henne til å røpe noe personlig likevel og det uten en gang å vite det. Så sleipt, tenkte Mikaela.

«Å, jeg hater edderkopper,» sa Lotte, men Mikaela merket seg Felix. Han så på henne med et nytt blikk nå, en viss interesse. Mikaela fikk inntrykk av at han likte henne litt bedre enn før, bare fordi hun til forskjell fra de aller fleste jenter ikke hatet edderkopper, men så noe interessant ved dem. Og det var helt ok for henne, hvis dette var nok til at noen likte henne bedre så var det helt greit, fint til og med.

De neste to timene fant Mikaela ut at Lotte kunne gå i spagaten (både gutte- og dametypen) og likte å synge med mens hun så musikalfilmer på dataen sin selv om hun ikke var noe flink til å synge i det hele tatt (noe hun demonstrerte for Mikaela og Felix og som nå innebar at Mikaela intenst håpet at hun ikke ville høre Lotte synge noe mer på en lang stund). Hun fant videre ut at Lotte var skytte og trodde veldig på astrologi og at hun kunne de aller fleste Disney-filmer utenat. Om Felix fant Mikaela ut at han hadde foreldre som forventet at han skulle bli noe stort siden han omtrent alltid fikk seksere (utenom i gym der han så vidt klarte å få toere) og som han visste at han ville skuffe når de fant ut at alt han ønsket var å vaske vinduer, spille Nintendo og lese og ikke trengte mer enn det. Hun fant også ut at han elsket dyr, var allergisk mot gress- og bjørkepollen og at han trodde på romvesen og ufoer.

Mikaela selv røpet ikke så mye om seg selv, men hun røpet at hun elsket å spille musikk og å synge (og sang på oppfordring litt, noe hun fikk applaus for, en ting hun syntes var gøy). Hun røpet også at hun hatet å tape, elsket å lese og var særdeles god på Tetris og Sudoku. Alt i alt var det i alle fall en trivelig kveld der de pratet sammen, drakk kakao, spiste snacks og om de ikke var perlevenner nødvendigvis etterpå så var det en utvikling. Mikaela syntes riktignok at det var litt synd hvordan de enda ikke hadde funnet ut helt hvordan de skulle skape kaos, men det ville sikkert komme. Nå var de i hvert fall bedre kjent og det var en begynnelse.

Det Mikaela ikke visste var at verden igjen ville forandre seg alt neste dag. Philophia hadde nemlig skapninger med mørke hensikter som begynte å bli veldig klare for å slå til. 

Der jeg igjen deler litt fascinerende fakta om meg selv og later som om det er interessant og givende lesning :)

Det faktum at jeg i denne og neste uke kommer til å ha fri tirsdager og torsdager av ymse grunner gjør at jeg føler at jeg burde gjøre noe fornuftig. Men så har man Nintendo og internett og vips 😉 I tillegg har jeg nå skaffet meg Netflix igjen selv om det koster rundt 80 kr måneden. Jeg fant nemlig ut hvordan man kunne få ekstra stort utvalg og dette innebærer at jeg nå kan se dansedokumentarer, rare filmer jeg har lest om og blitt nysgjerrig på og ikke minst tv-serier som jeg lenge har hatt mål om å få sett. Så for tiden driver jeg med å se “Angel” (som jeg har vært nysgjerrig på grunnet Buffy-dilla og som ikke er like fantastisk som Buffy, men svært underholdende uansett) og kaster på andre måter bort kveldene på tv og film på nettet når jeg kunne ha gjort noe mer produktivt. Som for eksempel å skrive. Til mitt forsvar så er det litt vanskelig å skrive i vei på ting der man ikke har en anelse om hva som skal skje når man er vant til å planlegge ting supernøye, dessuten er jeg litt uinspirert for tiden, men likevel. På den positive siden så er det ganske fint hvordan jeg oppdager historien min ord for ord, plutselig dukker det opp scener og figurer som jeg ikke hadde tatt med i beregningen og ting spriker i forskjellige retninger og dette er veldig fint. Og jeg burde ikke ha noen problemer med å få skrevet nok til at jeg har 15 000 ord minst når jeg legger meg i kveld så jeg tror nok ting vil gå fint. Snart har jeg 50 sider, det er jo bra! 

Ellers gleder jeg meg til lørdag da planen min er å spise Spagetti Bolognese på restaurant og se Warm Bodies på kino. Det kommer nok til å bli temmelig fint 🙂 Og kanskje det blir nye loppemarkedbesøk til helgen, hvem vet. Alt er mulig!

Men nå tenkte jeg, sånn siden jeg ikke har noen virkelig geniale ideer for dette innlegget, å poste 8 nye fascinerende fakta om meg. Det er ikke så veldig lenge siden sist jeg hadde et slikt innlegg, men det er ting jeg ikke tenkte på å ta med da og jeg har lyst så da blir det sånn. Og da setter jeg i gang:

Fryktferdelig fascinerende fakta om meg

1) Jeg kler ikke bart særlig godt. Bevismateriale:

Hvis vi ser bort i fra mindre kledelige elementer som dobbelthaka så beviser dette bildet at de bartete post-it lappene mine fungerer bedre i bøker enn under nesa mi. Men det gir meg jo litt “fæl skurk i en western”-look da syns jeg og det er jo kult.

2) Jeg er egentlig litt fascinert av tall og ganske overbevist om at mine manglende evner mattematisk sett mer skyldes uinspirerende mattetimer enn idioti. Greia er at jeg ikke er noe god på algebra, geometri, brøk eller det meste egentlig, men på samme tid er jeg egentlig ganske god i hoderegning (som praktisk nok er den typen matte man får mest bruk for i hverdagen) og en av de få som faktisk har virkelig sansen for å ta seg av utregning av poenger om jeg spiller Yatzy eller Scrabble. Og jeg har lest en bok som het “Talldjevelen” minst fire ganger, elsker når bøker heter ting som “Primtallenes ensomhet” og blir barnslig fascinert hvis en dato er det samme forlengs eller baklengs eller på annen måte har noe rart ved seg tallmessig sett. I tillegg elsket jeg programmet “Siffer” og lengter etter en ny sesong og alt dette viser at problemet mitt ikke er mangel på interesse. Jeg har lyst til å være bedre i matte enn jeg er, det er bare det at det er vanskelig, dessuten blir ting fort nærmest gresk for meg med en gang det handler om ting som algebra og slikt. Og det virker som om det er mer in å være dårlig med tall når man elsker å skrive eller tegne eller noe annet kunstnerisk, det passer liksom til ideen om å være styrt av høyrehjernen og generelt være bedre på kreative ting enn logiske ting som matte og naturfag. Og det er litt dumt for jeg tror på at det aller meste kan være interessant og givende hvis det formidles på den rette måten. Da også matte.

3) Hva angår høyre og venstre hjernehalvdel har jeg funnet ut at jeg styres like mye av høyre side som av venstre i følge tester jeg har tatt på internett. Jeg er overbevist om at det antakelig er derfor jeg for det første er veldig diplomatisk og flink til å si flere sider av samme sak og for det andre kan være særdeles ubesluttsom til tider. 

4) Jeg har alltid hatt en indre kritiker som dukker opp hver gang jeg leser noe eller ser en film eller noe. I oppveksten når vi dro på kino skrev jeg kanskje ikke anmeldelser etterpå, men jeg hadde en sånn greie med at en film i utgangspunktet var en treer-film og så klatret den opp og ned ut i fra musikk og skuespill og fotografi og alt mulig og så brukte jeg liksom den neste halvtimen på å bable i vei til broren min og faren min, som umulig kan ha vært så veldig interesserte, om hva jeg likte og ikke likte og så videre og så videre. Og litt på grunn av den diplomatiske greia som jeg nevnte under forrige punktet så klarer jeg aldri å tenke at noe er helt forferdelig eller helt perfekt, jeg leter etter feil hvis noe virker helt perfekt og etter positiviteter hvis noe virker helt forferdelig. Ikke at det er noe stort problem altså, men det hadde vært praktisk å kunne se en Idol-episode uten en indre kritiker som gjør at jeg mentalt forfatter kommentarer til hver deltaker, om jeg bare kunne se på noe og skru av hjernen. Jeg tenker for mye.

5) Jeg elsker Myers-Briggs og tar slike personlighetstester på alt av figurer jeg finner på siden det gjør at man blir mer kjent med karakterene sine og er svært fascinerende. Jeg er INFP selv, men har mye til felles med ENFP og ISFP og grenser til dem en del. Men INFP er seriøst den kuleste personlighetstypen, alle forfatterspirer og lesehester i bøker er visst den typen så jeg liker at jeg er samme type. 

6) Et mål for høsten er å få tak i Wii U bare for å kunne skaffe meg Wind Waker som skal gis ut på nytt til Wii U. Jeg trenger nemlig å spille “Legend of Zelda: Wind Waker” igjen og neste gang jeg har det i samlingen min så skal jeg runde det og bryte “gi opp på alle Zelda-spill utenom Phantom Hourglass”-forbannelsen. 

7) Jeg har en viss fascinasjon overfor aspberger og autisme som bidrar til at jeg veldig gjerne leser bøker om eller ser filmer med dette temaet. Dette stammer igjen fra en generell fascinasjon overfor sykdommer og diagnoser og alt mulig slikt som jeg alltid har hatt (moren min hadde et blad om syndromer da jeg var rundt ni år og den leste jeg uttallige ganger), men ting som autisme og slikt syns jeg er ekstra spennende og hvis jeg finner ut at en hovedperson i en bok har asperger for eksempel så er sannsynligheten veldig stor for at jeg både leser og liker denne boka veldig godt (“The Curious Incident of the Dog in the Nighttime” for eksempel, super bok). Jeg tror det er fordi jeg kan kjenne meg litt igjen i disse karakterene selv om jeg ikke har noen diagnose selv, jeg føler ofte at jeg er opptatt av andre ting enn mange andre på samme alder for eksempel og har egne ting som fascinerer meg mens de for folk flest er totalt uviktige. Lyktestolper for eksempel og enkelte statuer (han som sitter og leser avis mens han smiler utenfor VG-bygget for eksempel). På samme tid tror jeg også man ofte er for rask med å sette en diagnose på folk og at man generelt burde være mer åpne for at alle er forskjellige. Og hva er normalt uansett, det kan ikke defineres. Og jeg vil mye heller lese om noen som skiller seg ut og ikke passer inn enn noen som er helt som alle andre uansett. Det er mye mer spennende. 

8) Jeg syns de aller mest irriterende sluttene på eventyrlige bøker og filmer er de der det viser seg at alt bare var en drøm. Det føles urettferdig at man følger ivrig med og fascineres av ting og så er alt bare en drøm, det føles litt som juks. På samme tid elsker jeg slutter der det virker som om det bare har vært en drøm, men man kjenner i lomma og finner et bevis på at ting må ha hendt likevel. Litt relatert til dette irriterer jeg meg grenseløst over bøker som har vrier på slutten som snur dem helt på hodet. Tre eksempler på dette er “This is all: The Pillow Book of Cordelia Kenn” av Aidan Chambers (en nydelig skrevet mursteinav en bok som plutselig har en vri på slutten som jeg ikke skal røpe, men som var sånn at jeg var helt “hva?!” og måtte lese over siden flere ganger for å være sikker på at jeg hadde lest riktig), “One day” av David Nicholls og “My Sister’s Keeper” av Jodi Picoult. Samtidig elsker jeg disse bøkene for disse vriene siden de jo gjør at dette er bøker man definitivt husker, jeg blir bare litt gal. 

***

Ok, men da skal jeg få noe ut av denne solskinnsdagen, ikke minst fordi det er spådd dårligere vær senere i uka. Men jeg tenkte å blogge igjen på fredag så da bables vi. Ha det fint =D

The Abominables!

Heisann! I dag har jeg trent, sittet på nettet, lest aviser og løst kryssord. Og så har jeg vært på loppemarked da, deriblant et helt ute på Smestad skole helt i andre enden av byen, noe som var lurt av meg siden det var ganske mye større og hadde mer utvalg enn det mer beskjedne og hjemmekoselige jeg var innom på Stovner tidligere på dagen. Mine loppemarkedturer har resultert i nye klær (som enda ikke er prøvd, men jeg satser på at de passer), to engelske bøker (en av Agatha Christie fordi jeg trenger å få lest noe av henne og en som heter “Howliday Inn” og virker genial) og en Donald Pocket og det er jo fint. Dessuten har jeg drukket cola, spist vaffel og spist et alt for dyrt kakestykke som var ganske godt. Fine lørdagen 😉

Og Camp Nanowrimo går greit. Det går ikke så fantastisk som Nanowrimo ofte pleier å gå, men så er det heller ikke målet. Denne gangen er målet mest å skrive hver dag, nå dagsmålene mine som hver dag ligger et sted mellom 1400 og 2000 ord og ellers ha det gøy med å dikte opp en eventyrlig historie som sprudler av gårde i sitt eget tempo 🙂 Og jeg har jo over 30 sider, det går jo fremover, dessuten liker jeg karakterene mine ganske godt.

Men nå tenkte jeg å prate om elsk, elsk, elsk boka “The Abominables” av Eva Ibbotson som jeg ble veldig glad i da jeg leste den på tampen av mars. Resten av dette innlegget skal være min anmeldelsesdings og så blogger jeg i neste omgang på tirsdag tenker jeg. Vi bables!

Brev til «The Abominables» av Eva Ibbotson

 

Kjære bok. Du er skrevet av Eva Ibbotson, en forfatter jeg ikke har lest så mye av, men som står bak en heksebok som jeg leste flere ganger da jeg var i tolvårsalderen. Nå derimot har jeg lyst til å lese masse mer av Eva Ibbotson og grunnen til dette er deg (som etter sigende var den siste boka hun skrev før hun døde, teit at forfattere må dø de og, de skulle vært udødelige sånn at det aldri ble slutt på nye bøker av dem).

«The Abominables», du handler om avskyelige snømenn eller yetier (som er det jeg skal betegne dem som i resten av denne anmeldelsen) og hvis man skal lese bare én bok om yetier så burde det være denne. Dette fordi du er nydelig. En grunn er illustrasjonene (tok bilder av noen av dem som jeg vil krydre denne anmeldelsen med). Det er virkelig fine illustrasjoner som attpåtil er tegnet i gråblyant (jeg syns det ofte er ekstra kult når illustrasjoner i bøker er tegnet med gråblyant eller fargeblyanter eller akvarell, slike ting fordi det ser så naturlig ut på en måte og definitivt likbart) og som er med på å gjøre dette til en virkelig stemningsfull bok.

Mer enn det dog elsker jeg det fordi du er så behagelig og fint skrevet. Du er kanskje skrevet med store barn som målgruppe, noe som er tydelig, men så lenge man er barn i hjertet så er du midt i blinken. For det er en del av en som aldri mister troen på magi og eventyrlighet og som er villig til å tro litt på det når en bok forteller at det finnes yetier og at dette er helt supre vesener med et ufortjent dårlig rykte som aller mest fortjener å bli elsket. Du er en av bøkene som snakker til drømmeren i meg og hvisker at verden egentlig er et eventyr og det med hviskingen som er så insisterende at man ikke kan unngå å tro på det (og lete litt etter yetier sånn for sikkerhets skyld).

Du handler om Agatha Farlingham som blir kidnappet av yetier og finner ut at de er oppriktig fine vesener og om Con og Ellen som blir del av en episk reise ment for å føre yetiene til et nytt hjem for dem da deres trygge verden settes i fare av fremadstormende omgivelser. Og greit nok, du har kanskje et litt vel åpenbart moralsk standpunkt til ting, men det er et lite problem, særlig når du på så veldig mange måter har fullstendig rett.

Dessuten har du interessante karakterer med gode og dårlige sider som man veldig gjerne vil lese om og dette gjelder særlig yeti-familien i spissen for hele eventyret, en familie av fascinerende individer som hver kunne hatt en helt egen bok helt til seg uten at det hadde vært noe problem.

Så ja bok, jeg elsker deg. Du er en «trykke inntil brystet»-bok, en «smile fra øre til øre»-bok og en «hvorfor kan ikke bare alle i hele verden elske deg?»-bok og de bøkene er de fineste av alle. Og så er du jo herlig skrevet og her er noen eksempler:

Best of all are their smiles. “Before I had seen a yeti smile,” Lady Agatha used to say, “I didn’t know what a smile was.”

(Om yetiers smil.)

“‘esent,” said Clarence excitedly. “‘esent”, “esent!” He always seemed to understand things like that.

(Om en av yetiene, Clarence, som er litt sløv, men som forstår seg på ting som gaver.) J

Yetis are absolute experts at being quiet. In the moonlight, five great shadows flitted across the perfectly mown lawn towards the hotel. The only sound was an almost inaudible “sorry” from Lucy, who was feeling peckish after her walk and happened to pass a bed of Himalayan poppies.

(Herlig skrevet og Lucy er en annen i yeti-familien og det med sorry-greia er at yetiene læres høflighet av Agatha og tar det litt for seriøst, noe som resulterer i at de sier unnskyld til tingene de spiser og for Lucy blir det dermed en hel masse ?sorry?-er siden hun har svært stor appetitt.)

Perry had done a lot of things since the day he’d said «Open wide» to a lady called Gladys Girtlestone and decided he wasn’t cut out to be a dentist.

*

Nor did anyone ever find out who had freed the animals. True, Mr Bullaby had gabbled something about furry giants with bedsocks round their necks and Queen Victoria on their stomachs. But when people talk like that there is only one thing to do: take them to some nice, quiet hospital and shut them up till they are better. And that’s exactly what the people of Aslerfan did.

(Etter at yetiene har befridd alle dyrene i en dyrehage der de hadde grusomme tilstander takket være en skikkelig fæl sultan.)

*

Egentlig vil jeg sitere i vei mye mer, men jeg skal dy meg. I stedet skal jeg nevne andre grunner for å lese denne boka, som for eksempel en særdeles elskverdig yak som lengter etter å finne foreldrene sine og den kule karakteren Perry, to andre fine ingredienser i en bok som er himla skjønn og sjarmerende og burde falle i smak hos mange. Hvis man elsker dyr, yetier, å bli fortryllet av en nydelig formidlet historie eller stemning av en annen verden så ja, bok. Du er den man bør lese.

Så takk. På samme måte som jeg takker Harry Potter og Michael Ende for å ha gjort livet tusen ganger bedre enn det ville vært ellers så takker jeg deg bok for at du finnes. Du er en sånn bok som jeg drømmer om å skrive selv, i alle fall noe i liknende stil som kan fylle noen med den samme gleden som du ga meg og en bok som virkelig er fenomenal.

Terningkast 6 og et storslagent yay! =D 

Camp Nanowrimo, Kirby og påskeegget som skal gjøre folk misunnelige på meg =D

Ååå, jeg tror Camp Nanowrimo vil gå veldig fint. Jeg har nå 6103 ord (men skal skrive 1000 ord til i ettermiddag, det er i alle fall planen) og over 20 sider og det fascinerer meg at dette funker, selv uten en gulrot (i form av ting jeg skal bestille som premie, jeg har ingen premieplaner denne gang) eller så mye planlagt i det hele tatt (slik som jeg pleier under Nanowrimo) så går dette fint. Og det hjelper litt at jeg er mindre ambisiøs når det gjelder skrivemål, ideen min er å skrive rundt 1500 ord minst hver dag, men ellers ta ting som det kommer for noen dager vil jeg ha mye tid til å skrive og andre dager vil jeg ha mindre tid og jeg har ikke tenkt at Camp Nanowrimo skal være det eneste som opptar april. Det er jo jobbting og bøker som skal leses, filmer som skal ses og Nintendo som skal spilles blant annet, dessuten har jeg nå bestilt billett fordi jeg mååå se Parade og det på premieren. Parade er nemlig en helt fantastisk musikal signert Jason Robert Brown (som lager genial musikalmusikk) og den skal endeligvis settes opp i Norge og jeg tok meg følgelig råd til å kjøpe billett i går fordi det hadde vært verdens undergang om jeg ikke fikk sett den. Og det er så perfekt, den settes opp på Kanonhallen på Hasle og jeg drar på kafé på Hasle etter jobb på fredager og da kan jeg bare gjøre det som vanlig fredag 26. april og så ta spaserturen opp til kanonhallen rundt halv syv, være der litt for tidlig og deretter se på TEATER!!! Gleder meg! Men tilbake til Camp Nanowrimo. Det går veldig fint så langt og grunnet enkelte misforståelser og så der ser det nå ut til at jeg vil ha fri tirsdager og torsdager de neste to ukene og dermed innebærer det at det vil være dager da jeg får skrevet ekstra mye. Skrive <3

Ellers, se:

Jeg vant et påskeegg med masse snacks i fra Deli de Luca og sånn ser det ut lukket (det er digert, o la la) og her er det åpent:

 

I bakgrunnen kan man se mikrobølgeovnen min og i forgrunnen er altså et bilde som jeg poster her for å gjøre alle lesere av denne bloggen misunnelige 😉 Jeg trenger nok ikke å kjøpe noe godteri til helgen, her har man jo snacks til gangs. 

Men nå tenkte jeg å bable om Nintendo-spillet jeg har dilla på for tiden, “Kirby’s Epic Yarn”, og poste de ni grunnene til at det er genialt før jeg avslutter dette innlegget med litt klipp fra det som demonstrerer finheten til fulle. Og så blogger jeg i neste omgang på lørdag tenker jeg 🙂

 

Kirby?s Epic Yarn til Nintendo Wii

 

Her tenkte jeg for moro skyld å skrive ni grunner til at alle burde spille «Kirby?s Epic Yarn» sånn for moro skyld.

1)   Det er veldig søtt. Jeg trodde «Yoshi?s Story» på Nintendo 64 og Pikachu var søtt, men dette spillet er minst like søtt og bruser nærmest over av sjarm. Det er klare pastellfarger, søte figurer og musikk som er vel så søt og dette skaper en spillverden som antakelig gjør susen hvis man har himla lyst på noe søtt, men ikke har noe godteri av det søte slaget tilgjengelig. Og det er også nydelig grafikk og alt det der etter min mening, uten at jeg skal påstå at grafikk er det som opptar meg mest.

2)   Kirby er kulere enn noensinne. Han er også mer garnete enn noensinne og har andre talenter enn før, men det gjør ingenting og siden jeg ikke har spilt så mange andre Kirby-spill før så er dette spillet der jeg har sett mest til ham og her er han super.

3)   Bossene er tidvis direkte episke. Mitt største problem hva angår tv-spill er at jeg misliker bosser og gir opp fort, sånn i tillegg til at jeg fort blir frustrert av andre skurker. Dette problemet mitt er grunnen til at «Legend of Zelda: Phantom Hourglass» er og blir det eneste Zelda-spillet jeg har rundet (noe som vil forandre seg til høsten da målet mitt er å eie både Wii U og Wind Waker som jeg deretter skal spille og runde og hele pakka). Men bossene på «Kirby?s Epic Yarn» er fenomenale. De er utfordrende, uten å være for vanskelige, de har tøff musikk og de er av og til utrolig kreative, noe som også er en fin ting. Yay!

4)   Det er både lett og vanskelig samtidig. Mens banene generelt sett ikke er så vanskelige (hjulpet av det faktum at man ikke kan dø, bare miste poengene sine), så er spillet utfordrende på grunn av alt man samler på og hvis målet er å få en god score på banene forsvinner letthetsgraden ganske så fort. Denne kombinasjonen gjør dette spillet lett å lære, men vanskelig å virkelig mestre, noe som er en god ting.

5)   Musikken er herlig! Den er det, virkelig og særlig når man slåss med bossene.

6)   Det er sånne scener når man har klart en verden med en fortellerstemme som forteller en historie om Kirby og sånt og om hva som skjer nå og det er vanskelig å forklare det, men det er fint. Og det er litt barnslig, men litt fint også, litt koselig liksom, dessuten er det litt fint å bli fortalt historier igjen.

7)   Det er veldig stilig hvordan alt i spillet er i garn. Man er selv en garnfigur i en verden av garn og det ser både innmari kult ut og funker fett.

8)   Man kan samle ting og handle ting og innrede sin egen leilighet og det er ganske gøy. Dette spillet gir deg muligheten til å lete frem din indre interiørdekoratør på en måte som ellers hovedsakelig har vært tilstedeværende i «The Sims» og «Animal Crossing» og det er jo diggbart.

9)   Spillet er stemningsfullt og gir en godt humør. Det er jo en veldig god ting da.

 

Og nå skal jeg poste litt klipp for å demonstrere episkheten ved dette spillet. God fornøyelse! 

 

Episk boss. Jeg digger denne fyren, seriøst. Og musikken er jo brilliant i tillegg. Yay!

 

En veldig kreativ og stilig bane som gir deg julestemning (og det er kanskje ikke så nødvendig med julestemning i april, men uansett så er denne banen finfin).

Yndlingsbanen min antakelig. Musikken og stemningen og alt ved denne banen har jeg skikkelig sansen for så jaaa, fine spillet <3

Ok, det var klippene jeg tenkte å vise i denne omgang og jeg håper med dette at folk blir sånn skikkelig inspirert og skaffer seg “Kirby’s Epic Yarn” hvis de har Nintendo Wii eller Wii U (man kan i følge hva jeg har lest spille Wii-spill på Wii U også). Men da skal jeg finne på andre ting så ha det bra. Bables!