The Book Thief og en super ting som involverer Kristin Chenoweth

Heisann! La meg se. I dag er det torsdag og jeg skal få sendt litt søknader (selv om jeg egentlig har søkt på det meste som frister nå, uten hell), spise lunsj på Peppes, dra til faren min og se noen episoder av Doctor Who på Netflix bare for å nevne noe. Dessuten har jeg tenkt å forhåndsstemme sånn at det er gjort liksom (skal stemme nei til OL og ja til Rødt siden jeg er såpass kul)! 

Ellers så er dette kjempekult:

Det er fra en konsert med brilliante Kristin Chenoweth der hun velger en tilfeldig person fra salen til å synge duett sammen med seg og så velger hun Sarah Horn som det viser seg at er en sanglærer som synger ganske fantastisk. Utrolig fint og inspirerende og de harmoniserer og synger kjempeflott sammen og så er det så gøy. En tilfeldig person fra salen som viser seg å være el fantastico, det er jo innmari stilig 🙂 Også er Kristin Chenoweth awesome for så vidt, men det er jo ikke noe nytt. 

Jeg har ellers lite planer for helgen, men vurderer å dra innom Grorud Senter for å leie film siden man der kan leie tre filmer og ha dem i en uke for 130 kr og det er en ganske god deal. Vi får se. Men nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en slags anmeldelse av “The Book Thief” som jeg leste ut i går og ja, den er like fin som alle skal ha det til. Det jeg likte aller best med den var skrivestilen og originaliteten, men jeg hadde sansen for mye, er veldig nysgjerrig på filmen som skal komme og skal altså anmelde i vei nå og så blogger jeg i neste omgang enten lørdag eller søndag. Da bables vi og god fornøyelse!

 

The Book Thief av Marcus Zusak

 

The extraordinary #1 New York Times bestseller that will be in movie theaters on November 15, 2013, Markus Zusak’s unforgettable story is about the ability of books to feed the soul.

It is 1939. Nazi Germany. The country is holding its breath. Death has never been busier, and will become busier still.

Liesel Meminger is a foster girl living outside of Munich, who scratches out a meager existence for herself by stealing when she encounters something she can?t resist?books. With the help of her accordion-playing foster father, she learns to read and shares her stolen books with her neighbors during bombing raids as well as with the Jewish man hidden in her basement. 

In superbly crafted writing that burns with intensity, award-winning author Markus Zusak, author of I Am the Messenger, has given us one of the most enduring stories of our time.

 

Synopsiset er hentet fra Amazon.com og jeg bruker det her siden jeg på ingen måte kunne oppsummert denne boka selv. Men så er det heller ikke en bok som er ment til å oppsummeres, den bør leses, oppleves og så kan man skape sin egen ide om hva man føler. Det som er sikkert er at denne boka er viktig.

Jeg innrømmer det, jeg prøvde å lese denne boka for noen år siden og kom ikke inn i den. Den var ikke dårlig, jeg tror heller at det ikke var den riktige boka der og da og så gikk det noen år da og jeg leste utrolig mye annet frem til jeg nå bestemte meg for å gi «The Book Thief» en ny sjanse. Og herre jemini, milde melkespann, det er en helt fantastisk bok. Smart, gjennomtenkt, fryktelig deprimerende selvsagt siden det er andre verdenskrig som er settingen og mange som ikke får lov til å dø som dør likevel, men også med et snev av håp som stopper det fra å være bare sorgen. Det er så mye klokt som er skrevet og sagt om denne boka og så mange som har anmeldt den helt fortreffelig så jeg skal ikke prøve meg på noe langt og grundig og gjennomsmart. Men noen ting må sies likevel.

Jeg elsker karakterene, Liesel, Max, Hans og Rudy særlig, men alle karakterene i denne boka føles like virkelige og mangefasetterte som de man ser på bussen. Jeg elsker lekenheten og hvordan alt fra Døden som forteller til små fortellinger i fortellingen gjør det til en veldig kreativ bok som aller mest jo kan kalles en hyllest til ordenes makt. Jeg elsker kjærligheten til bøker, stemningen og herregud som Marcus Zusak kan skildre.

«The Book Thief» er rett og slett en bok som fortjener at den er elsket og som jeg virkelig vil huske og nå skal jeg bare gi den terningkast 6 fordi det egentlig ikke er noe man kan trekke denne boka for. Det er ikke min nye yndlingsbok eller noe sånt, men den er herved definitivt blant mine favoritter og nå skal jeg sitere i vei bare fordi det er helt lov:

 

?I have hated words and I have loved them, and I hope I have made them right.? 

*

?A DEFINITION NOT FOUND
IN THE DICTIONARY
Not leaving: an act of trust and love,
often deciphered by children? 

*

?It kills me sometimes, how people die.? 

*

?I wanted to tell the book thief many things, about beauty and brutality. But what could I tell her about those things that she didn’t already know? I wanted to explain that I am constantly overestimating and underestimating the human race-that rarely do I ever simply estimate it. I wanted to ask her how the same thing could be so ugly and so glorious, and its words and stories so damning and brilliant.? 

*

?A snowball in the face is surely the perfect beginning to a lasting friendship.? 

*

?His soul sat up. It met me. Those kinds of souls always do – the best ones. The ones who rise up and say “I know who you are and I am ready. Not that I want to go, of course, but I will come.” Those souls are always light because more of them have been put out. More of them have already found their way to other places.? 

*

?People observe the colors of a day only at its beginnings and ends, but to me it’s quite clear that a day merges through a multitude of shades and intonations with each passing moment. A single hour can consist of thousands of different colors. Waxy yellows, cloud-spot blues. Murky darkness. In my line of work, I make it a point to notice them.? 

*

 

Jeg tror jeg skal gi meg der selv om jeg kunne sitter mye mer. Denne boka er nemlig særdeles siterbar og det eneste problemet sånn jeg ser det er at jeg nå vil være litt skremt fra å lese flere bøker av Marcus Zusak siden det virker usannsynlig at noe annet han har skrevet kan være like essensielt. Men det er jo på en måte et slags kompliment. 

 

 

Der Karoline siterer seg selv og poster noen kule Youtube-videoer :)

Fin ting: Det arrangeres gatefest utenfor biblioteket på Stovner i dag. Jeg skal bort dit en tur etterpå og har allerede vært innom og gjort viktige og essensielle ting som å spise marsipankake. Når man kan begynne en uke med festligheter som kake så burde jo det være et meget lovende tegn for uka som helhet 🙂 Ellers er det fint at jeg har fått sendt mer søknader, lest mer på bøker, tittet mer innom Netflix og har hatt en trivelig helg selv om den var full av ting som ikke ble som forventet. Det er ikke så fint at internett har hatt en del tendenser til å være kranglete i det siste, men det er et lite aber. Akkurat nå tenker jeg at alt vil gå fint og det er det viktigste tross alt. 

Forøvrig føler jeg meg ganske genial på grunn av krimnovellen jeg fortsatt skriver i vei på og nå tenkte jeg å sitere litt sånn for moro skyld:

 

Akkurat det at det regner føles litt ekstra fint på onsdager, de er ment for grå nyanser. Lørdager derimot burde være en miks av gult og oransje med et bleklilla himmelskjær når dagen forvandles til kveld. Herman smiler for seg selv før han blar om til neste side og har et gjensyn med dødsannonsene. Også i dag er det en hel del folk på over seksti som har hatt en date med mannen med ljåen og blitt med ham hjem. De er alle gjennomført døde, er savnet av minst en person og har også i dag virkelig kjedelige og grusomt uengasjerende navn og denne dagen tar Herman seg i å irritere seg spesielt mye over dette. Hvorfor kunne det ikke dødd noen med et virkelig interessant navn, kanskje en «Mille Murmeldyr», en «Victor Vilikke Mendumå» eller en…

*

Kanskje Døden er en levende klisjé, spør om noen vil se på frimerkesamlingen hans og lar dem se mye mer. Som en eventuell himmel, en periode som spøkelse, å bli gjenfødt som en ny person som lover seg selv å holde seg unna frimerker så lenge som mulig.

*

Herman er en av dem som har lett for å se for seg at han faller i trapper. Han har aldri gjort det før, men inni hodet kan han likevel se fallet helt for seg og smellet etterpå, hvordan alt deretter blir svart eller kanskje hvitt i stedet. Når man er død ser man jo ingen ting og det hviteste av alt er total mangel på mørke. Herman liker livet sitt. Han holder seg fast.

I et sete bak ditt på bussen sitter Herman, en mann som glir inn i mengden.

*

Av og til liker jeg hjernen min veldig godt. Anyway, nå tenkte jeg å poste noen kule ting som jeg har funnet på Youtube i det siste. 

Dette er en som heter Christina Bianco som synger en sang som veldig mange forskjellige kvinnelige sangere og sånn sett viser et veldig stort talent for både sang og imitasjon. Det finnes masse forskjellige videoer med Christina Bianco på Youtube og de er alle super underholdning. 

 

Takket være Netflix har jeg fått sett veldig mange animasjonsfilmer som jeg har vært nysgjerrig på og “A monster in Paris” er en av dem. Dette er en utrolig skjønn og sjarmerende animasjonsfilm fra et eller annet europeisk film-studio (husker ikke hvilket at the moment) og jeg så den riktignok på engelsk, men jeg fant sanger fra den franske versjonen på Youtube (tror filmen opprinnelig er fransk, uten at jeg kan love noe) og der er det Vanessa Paradis som synger og det er topp. Og jeg liker denne sangen veldig godt 🙂

 

På den lange uskrevne lista over nøyaktig hvorfor Sondheim er kongen av genialitet så er jo Company et godt eksempel. Mens jeg personlig liker Sweeney Todd og Into the Woods hakket mer så er det noe veldig sofistikert ved Company som understrekes av hvordan både melodiene og tekstene har en jordnærhet ved seg, samtidig som de er intrikate og fascinerende og veldig fine. Og denne sangen er så interessant og stilig og jeg liker selvfølgeligheten ved hvordan det synges. Angel Desai heter hun som synger her og hun virker så trygg og sikker og bruker virkelig stemmen sin sånn sangen kler at den skal brukes. (Seriøst, hadde det fantes et studiet der man skulle analysere tekster og melodier i musikaler så hadde det vært perfekt, det tror jeg hadde passet veldig fint for meg.)

***

Ok, men da tenkte jeg å få andre ting ut av dagen og siden blogge i neste omgang enten onsdag eller torsdag (men det blir nok torsdag mest sannsynlig). Så da bables vi og god fornøyelse!

 

Pluss og minus med topp seks av SYTYCD sesong 10 =D

Heisann! Mens jeg liker livet mitt må det innrømmes at jeg syns det er teit at veldig lite går helt som ønsket for tiden. For eksempel var det meningen at jeg skulle ha praksis på Ark Grünerløkka, men så blir visst ikke det noe av likevel og det betyr mer tid som arbeidssøkende med alt for mye fritid. Og det går bra økonomisk sett, jeg klarer meg fint, dessuten har jeg allerede hatt to intervjuer og det er jo en god begynnelse, men det er irriterende likevel. Ikke bare fordi den praksisen hadde vært kjempegøy siden det var bokhandel og jeg vil jobbe i bokhandel aller mest av alt i hele verden, men også fordi jeg vil ha et sted å gå til. Jo da, det er behagelig med all fritiden, men det er også ganske kjedelig, dessuten er jeg helt håpløs på jobb-intervjuer (jeg har aldri fått en jobb pga. et intervju, det har alltid vært fordi jeg har hatt praksis der eller andre grunner) og nå må jeg begynne å søke mer og mer på andre ting enn bokhandel og jeg vil væffal ikke jobbe på matbutikk for det er superkjedelig og tenk om det er sånn at å få jobb eller bli forfatter eller alle de tingene jeg ønsker mest aller mest i verden er ting som ikke vil skje rett og slett fordi jeg ønsker det for mye. Tenk om skjebnen tenker at jeg er så heldig generelt sett at jeg ikke fortjener å være heldig nok til å få til de tingene jeg virkelig vil… Ja, jeg bekymrer meg for mye. Sorry! I tillegg har jeg vært med på masse konkurranser med premier jeg har superlyst på uten å vinne i det siste, men det er et ganske lite problem siden det er temmelig normalt og de fleste ikke vinner uansett. 

På den positive siden har jeg nå begynt på flere forsøk på krim og antakelig endt opp med å velge det jeg virkelig skal satse på. Det er nemlig en konkurranse der man skal skrive krimnovelle som har frist 1. september og jeg må jo delta, jeg er nødt. Dessuten er jeg uansett mer i kort historie-modus for tiden fremfor å skrive på lengre historier. I alle fall så har jeg nå en krimnovelleide jeg virkelig liker og gleder meg til å fortsette på og det er jo fint. Jeg syns ellers fortsatt at det er veldig fint å lese “The Book Thief” som jeg holder på med nå, jeg lagde virkelig god taco i går (jeg elsker taco, men syns ikke det pleier å bli så godt når jeg lager det selv, men i går ble resultatet supert), jeg har dilla på å se sesong etter sesong med “Doctor Who” på Netflix og jeg koser meg fortsatt masse med SYTYCD selvfølgelig. Og det fine er at jeg er veldig flink til å få mye ut av dagen selv om det blir mye fritid og jeg er mest for meg selv og slikt. 

Og jeg har det veldig fint altså. Jeg gjør fine ting, finner på masse forskjellig og har mye jeg gleder meg til fremover, jeg bare håper at jeg snart ender opp med noe å gå til hver dag siden å jobbe er veldig givende og jeg er særdeles motivert.

Men nå tenkte jeg å ta for meg SYTYCD litt dypere enn før bare fordi jeg føler for det og har tid til det uansett og jeg advarer om at resten av dette innlegget vil inneholde spoilere for årets sesong hvis noen bare ser det på Tv Norge fremfor å se det på nettet via Youtube-klipp og slikt sånn som jeg. Ideen min er å ta kort for seg hver av de seks gjenværende, poste dansen med dem jeg har likt best i år og poste en grunn til at de bør gå videre til finalen og en grunn til at de ikke bør det. Så da setter jeg i gang og forhåpentligvis interesserer dette flere enn bare meg.

Hvorfor og hvorfor ikke hver av de gjenværende fortjener å gå til finalen av SYTYCD sesong 10

Aaron

(Mens Aaron kler de fleste stiler syns jeg Broadway kler ham aller best siden han er veldig uttrykksfull og god til å fortelle en historie via dans.)

Pluss: Han er den jeg har heiet på fra begynnelsen grunnet en kombinasjon av at han er veldig pen (han har nydelige øyne særlig), takler de aller fleste stiler godt og er en så god entertainer at han tar det igjen eventuelle tekniske småting på sjarmen. Dessuten liker jeg at han er tapper og egentlig ikke kom videre til topp 20 en gang, men så fikk han en sjanse likevel og har virkelig benyttet den muligheten til å gi alt. Jeg liker også at han er litt eldre og ser mer voksen ut enn de andre guttene, han utstråler styrke og virker veldig sympatisk og det gjør at han virkelig fortjener å komme til finalen.

Minus: Han har noen små tekniske problemer i ny og ne som jeg ikke legger merke til, men som er der likevel. Mens jeg liker det så kan det at han har veldig mye ansiktsuttrykk være en irritasjonskilde for noen og nettopp det at han virker eldre kan gjøre at han appellerer mer til de eldre seerne av SYTYCD enn ungdommene. 

Paul

(Paul takler absolutt alt, men jeg velger denne dansen fordi det var den første som viste hvor fantastisk han er på contemporary-danser og fordi jeg elsker sangen og digger Idina Menzel.)

Pluss: Han er den definitivt mest allsidige denne sesongen og har nå danset helt perfekt i alt fra jazz og contemporary til to typer hip hop og videre til hans egen ballroom-stil. I tillegg virker han hundre prosent jordnær, sympatisk og snill rett og slett og ser ut som en Disney-prins på grunn av funklende øyne og det nydelige smilet sitt. Og det hadde i grunnen vært en skandale om han ikke kom til finalen, han fortjener det virkelig.)

Minus: Siden han har vunnet i Armenia før så trenger han kanskje ikke seieren i like stor grad som de andre guttene. Han er en av dem som jeg syns har gjort det bedre i andre stiler enn hans egen ballroom-stil, men det er jo på en måte et kompliment også. Jeg vet ikke, Paul gjør veldig lite feil.

Fik-Shun

(Jeg har likt veldig mange danser med Fik-Shun, men jeg liker denne særlig. Fik-Shun er helt konge når det gjelder Hip-Hop.)

Pluss: Han overrasker stadig. Mens Fik-Shun på ingen måte er den beste rent teknikkmessig sett så gjør han det likevel veldig bra på de aller fleste dansene og mens han er aller best på rutinene der søtheten hans tas i bruk så har han også gjort contemporary, Paso Doble og wienesse (veit, jeg sikkert skriver det ordet feil) waltz blant annet og gjort en mer enn godkjent innsats. Og han er så enormt sjarmerende og adorabel at man blir litt betatt bare av den grunn. Jeg liker også hvordan Fik-Shun av de gjenværende er den som definitivt har utviklet seg mest og hvordan han tar all kritikk til seg og blir bedre hele tiden.

Minus: På den negative siden er han kanskje litt for søt og han virker veldig ung. I tillegg så har han mer problemer med teknikken enn de andre to guttene som er igjen og mens man glemmer at Paul er ballroom og Aaron tapper pga. allsidigheten deres så husker man hele tiden at Fik-Shun er Hip-Hop, noe som for så vidt også er et testament til akkurat hvor dyktig han er i sin egen stil.

Amy

(Amy er jo alltid flink, men denne dansen er perfeksjon og følgelig et naturlig valg.)

Pluss: Amy er sinnssykt flink og har taklet alle stilene hun har fått (discoen var kanskje litt mindre fantastisk enn de andre dansene, men så er jeg heller ikke så fan av disco i utgangspunktet) veldig godt. Hun er allsidig, virker sympatisk og er i tillegg utrolig søt og sjarmerende, noe som gjorde henne og Fik-Shun til et supert par. I en ideell verden danser hun og Paul en Broadway-dans i neste uke (ingen av dem har hatt Broadway enda og jeg tror det hadde blitt veldig fint) og generelt sett blir jeg veldig overrasket om hun ikke går til finalen, ikke minst fordi folk stemmer basert på Travis-rutinen som jo var perfekt deluxe.

Minus: Som Fik-Shun virker hun veldig ung og det at hun er så søt og sjarmerende kan også spille i mot henne. I tillegg har hun vært dommernes yndlingsting hele sesongen i grunnen og det gjør henne litt mindre spennende enn Jasmine og Hayley som også er godt likt, men ikke på samme måte. Dette er dog ganske små problemer sånn i lengden.

Jasmine

(Jasmine killed this routine! Jeg liker henne særlig godt i Hip-Hop og da er dette et godt eksempel.)

Pluss: Jasmine er veldig god på å gå inn i en rolle. De er jo alle flinke dansere, men Jasmine er den i år jeg føler aller mest blir til den karakteren hun spiller i hver dans og det er vel så viktig som å være teknisk dyktig eller å kunne ta haugevis med piruetter. Videre syns jeg Jasmine som Paul utstråler en veldig jordnærhet og takknemlighet og det appellerer og jeg liker hvordan hun skiller seg ut. Hun virker liksom litt mer edgy og moden enn de andre jentene i år og det liker jeg.

Minus: Jeg føler Jasmines problem mest i år er at jeg ikke føler koreografene vet helt hva de skal gjøre med henne mye av tiden for hun kan klare alt, men i de siste ukene så har hun ikke hatt de rutinene man virkelig husker i ettertid. I tillegg syns jeg dommerne er litt for raske ofte med å snakke om Jasmines ben for ja, hun har lange ben og vet hvordan de skal brukes, men hun har også sterk personlighet på scenen, får til alt hun blir bedt om og er som jeg nevnte tidligere utrolig godt på skuespilldelen av danser og det er vel så essensielt. Som Aaron kan det også gå i mot henne at hun virker mer voksen enn de andre (noe som bare understreker hvor unge deltakerne er i år, Jasmine er 20 år og den eldste jenta i år, det er ganske utrolig), men jeg håper likevel veldig at hun kommer til finalen.

Hayley

(Hayley var godt hjulpet av at hun danset med Leonardo, men hun gjorde dette skikkelig bra.)

Pluss: Jeg liker at Hayley er en av dem som det ikke ble fokusert på under audition-rundene eller Vegas Week og som likevel har klart seg fint hver uke. Med unntak av Hip-Hop (som hun likevel er langt fra dårlig på) har hun overbevist i alle stilene hun har fått og hun har også hatt noen danser der hun virkelig har vært fantastisk. Hayley er en av dem som er pen og flink, men også er litt girl next door-aktig, en av dem som man ser seg selv litt i og jeg tror det er det som er mye av grunnen til at hun har klart seg så godt som hun har. 

Minus: På den negative siden syns jeg fortsatt Hayley er litt forglemmelig. Hun har hatt noen virkelig brilliante rutiner, ja, men hun er likevel ikke like umiddelbar som Amy og Jasmine og soloen hennes var ganske kjedelig. Og jeg vet ikke helt hvem hun er som person, samtidig som dette også er litt av grunnen til at hun klarer det meste. Hun er jo litt som en kameleon. Et siste lite problem med Hayley er at dommerne og dansene hennes litt for ofte har fokusert på at hun er pen, at hun skal være sexy, slike ting når hun er aller mest pen og sexy der det ikke er mål om å være det, men kommer naturlig fordi hun er så flink. 

*

Med andre ord finnes det ting som trekker opp med alle de gjenværende og så har de noen svakheter og det skinner kanskje litt i gjennom hvem jeg liker aller best, men jeg liker alle som er igjen og syns det er en god topp seks i år. Uansett blir neste episode spennende. 

Men da tenkte jeg å blogge igjen søndag eller mandag, finne på mye interessant for å få tiden til å gå og så bables vi igjen snart. God fornøyelse og takk for interessen!

“The shock of the fall” og annet som sikkert er interessant :)

Heisann. I mitt forrige innlegg anmeldte jeg “Pippi Langstrømpe“-teaterstykke og i dag skal jeg anmelde en bok, men før jeg gjør det så kan jeg informere litt om ting som har skjedd. I dag var jeg på gruppe-intervju angående jobb på en ny lekebutikk som skal åpne i Oslo snart og det var veldig interessant og særdeles ulikt alle andre jobb-intervjuer jeg har opplevd før. Det var leke-demonstrasjon, hopp og dans, spørsmål som ble stilt og masse forskjellig og varte i halvannen time (noe jeg ikke var helt mentalt forberedt på). Jeg kommer nok til å høre noe ganske snart og hvis det blir annengangsintervju skjer det torsdag eller fredag. Spennende! I tillegg fikk jeg mail i stad så nå ser det ut som om jeg skal på et annet intervju i løpet av uka på en bokhandel på Lørenskog. Det skjer ting =D Wohoo!

Ellers så leser jeg endeligvis “The Book Thief” som jeg sikkert burde ha lest for lengst, men bedre sent enn aldri (prøvde å lese den en gang, men da la jeg den fra meg fordi jeg ikke var i riktig modus, denne gangen derimot skal jeg lese alt uansett hva). Valget om å lese “The Book Thief” nå skyldes også det at jeg har lest veldig mange bøker denne måneden veldig fort og har lyst til å lese en bok i mer rolig tempo, en som blir spist (so to speak) i mindre porsjoner og som jeg bruker mer enn bare noen dager på og da virket det som et fint valg. Så langt har det vært en veldig interessant bok, men jeg har ikke kommet så langt enda. Planen er at en anmeldelse skal dukke opp her når den er lest ut. Jeg har ellers sendt masse søknader, redigert ferdig Konrad Krokodille-diktsamlingen sånn i første omgang (ideen er å få skrevet den ut og sendt den til et forlag ganske snart), har som hovedprosjekt å skrive krim til en krimnovelle-konkurranse for tiden (siden jeg ikke har noen forventninger om å vinne tenkte jeg å bare ha det morsomt og skrive noe påskekrim-aktig siden det er sånn krim jeg har skrevet mest før) og gleder meg til å kose meg med taco på torsdag siden jeg har hatt skikkelig lyst på det i det siste.

Nå tenkte jeg å poste en kul SYTYCD-dans sånn fordi jeg har så dilla:

Særlig 0:57 – 1:01 inn i klippet er awesome, det er helt sykt hvordan noen kan lage så flotte linjer med bena sine og være så presise og elegante i bevegelsene sine. Også er det innmari stilig!

Så må jeg poste denne fine kortfilmen:

Dette skyldes at den er inspirert av boka “The Shock of the Fall” som var en virkelig vakker bok jeg leste i juli som jeg nå skal bruke resten av dette innlegget på å anmelde. Så da håper jeg anmeldelsen faller i smak og regner med at neste innlegg kommer enten torsdag eller fredag. God fornøyelse!

The Shock of the Fall av Nathan Filer

 

Noen ganger ser man en bok på en bokhandel og blir nysgjerrig. Og så kjenner man litt på den, blar i den, fascineres, men lar være å kjøpe den. Deretter tenker man på denne boka i hele helga etterpå, drar ned til sentrum noen dager senere for «bare» å finne ut tittelen sånn at man kan google boka og finne ut alt mulig om den og kjøper den likevel og så er det et særdeles smart valg!

Det handler om Matthew fra han er ni år og drar hjem fra campingferie uten broren sin Simon og hvordan han lever de neste ti årene med broren sin. Dette høres litt ut som et paradoks, men det gir mening etter hvert. Det handler også om psykiske problemer, om familie, om å skille seg ut og mye mer, men jeg kan ikke fortelle noe særlig om handlingen siden dette er en bok som ikke skal forklares. Ikke minst fordi noen bøker er litt som puslespill eller gåter, bøker der alt veves sammen bit for bit og man først til slutt har hele puslespillet klart for seg.

Jeg skal ikke si så mye om handlingen, alt jeg vet er at jeg ble veldig fascinert av denne boka. Dette er en av de bøkene som ikke likner på noen andre bøker, som er noe helt for seg selv og som antakelig virkelig treffer når den treffer. Og det gjorde den for meg. Jeg liker hvordan det fortelles via bruk av ulike skriftstørrelser og typografiske løsninger med noen tegninger som illustrerer litt i ny og ne og en helt egen stemning som gjør det både intenst, vakkert, ekkelt og mystisk på samme tid. Jeg liker at Matthew som forteller ikke er helt til å stole på, jeg liker hvordan det ligger så mye under overflaten og at man hele tiden på en måte vet at det er så mye skjult og underforstått her, jeg liker hvordan vi hele tiden vet at Simon dør, men at det tar lang tid før vi vet hvorfor og hvordan, og hvordan han blir like levende for leseren som de som faktisk er levende i boka på ekte. Det er så mye jeg liker ved denne boka og på samme tid er det så vanskelig å sette ord på det som gjør dette til en så spesiell leseropplevelse. Personlig elsker jeg også hvordan det er referanser til spilling av Nintendo 64 og slikt i Matthews oppvekst, det gjør at jeg kjenner meg igjen siden det var en sentral del av min oppvekst også (selv om jeg for min del ikke rundet Super Mario 64 før jeg spilte Nintendo DS-versjonen).

Egentlig vil jeg sitere hele boka, men jeg er litt for lat til å gå gjennom boka og så bare skrive inn alt jeg elsker av sitater her. Men hvis du ønsker å lese en bok som er smart gjennomført, dyp og intens, utrolig presis og velformulert og som får deg til å tenke. Hvis du ønsker å bli fascinert, inspirert og nysgjerrig. Kort oppsummert hvis du ønsker å lese en bok som du, uansett om du liker den eller ei, garantert vil ende opp med å huske så er dette boka du bør skaffe deg snarest. Terningkast 6, mine varmeste anbefalinger og her er et sitat likevel:

?There are moments that make the dot-to-dot pictures of our past; everything else is simply filling in the gaps.?

 

 

Pippi Langstrømpe-fokusifisering =D

Heisann! Det er ting i verden som gjør meg veldig fornøyd. For eksempel det faktum at jeg hadde noen penger jeg fikk til bursdagen min i juni som i går ble brukt på en ny bok (fordi jeg tar feil når jeg påstår at jeg har nok å lese på, man har aldri nok å lese på, dessuten sto den uansett på Amazon-ønskelista mi så det var nok skjebnen), elefantformede post-it lapper (yay!) og billetter til å se premieren på Ronja Røverdatter den syvende september. Siden jeg også har sett “Pippi Langstrømpe” i dag (noe jeg snart skal komme tilbake til), skal se et show med folk som synger musikalsanger i november og jeg og mamma har planer om å se “Annie” betyr det at uansett hva som skjer så vil høsten i alle fall inneholde en fin dose kultur (og dette er jo bare en begynnelse, jeg har mål om å få sett en hel masse forskjellig annet også, teater er jo det smarteste i verden å bruke penger på) =D 

For øvrig leser jeg skikkelig mye bøker for tiden, jeg har en fæl tendens til å tenke at jeg bare skal se en episode med ting på Netflix og plutselig har jeg sett tre, fire stykker (dette er hvordan jeg nå skal i gang med min tredje sesong med Doctor Who, min nye dille) og jeg vet fortsatt ikke helt hva som skjer når det gjelder jobb og praksis og slikt, men det ordner seg nok snart og i mellomtiden har jeg nok å finne på. Generelt sett har jeg i grunnen veldig tro på at tiden fremover blir super 🙂

Men som jeg nevnte så har jeg altså vært og sett “Pippi” i dag og nå skal jeg bable i vei litt om den som seg hør og bør.

 

Syv grunner til at Pippi Langstrømpe på Christiania Teater er super og fortjener terningkast 5


1) Det er Pippi! Greit nok, som barn likte jeg Marikken best hva angår Astrid Lindgren og jeg fant det av en eller annen grunn mer sannsynlig å finne Narnia i klesskapet mitt enn å være barn og kunne bo alene uten noen voksne sånn som Pippi gjorde, men Pippi er jo himla kul. Astrid Lindgren burde fått Nobelprisen i Litteratur sånn jeg ser det og Pippi er hennes kanskje aller mest umiddelbare karakter for hun er litt som Super Mario, Harry Potter og Mikke Mus, en så godt som alle kjenner til og det med rette. Og jeg liker håret hennes, pågangsmotet og sangen hennes og ja, Pippi er genial 🙂

2) Skuespillerne er fenomenale. Da jeg så det var det Evelina Moholt i hovedrollen som Pippi og hun hadde masse sjarm, sang fint, kunne slå hjul som en proff og gjorde i det hele tatt en flott prestasjon. Forøvrig er jeg ganske overbevist om at Kevin Haugan, som stjal showet flere ganger, kommer til å bli musikalteaterets versjon av Aksel Hennie og være med i alt fremover og jeg syns generelt alle skuespillerne, voksne så vel som barna gjorde en kjempejobb, dessuten hadde de det åpenbart kjempegøy mens de var i gang. 

3) Det er ganske fin lengde på stykket. Noen av de voksne i nærheten av der jeg satt virket litt uforberedt på at det ikke var pause, men sånn jeg så det så var det uansett ikke noe naturlig sted å ha pause. Stykket varte ca halvannen time og for min del kunne det gjerne vart enda lenger, men sånn det var så var det ganske fint. Dessuten er det akkurat lenge nok til at små barn ikke blir alt for utålmodige og til å formidle en fin historie som underholder hele veien.

4) Økonomisk sett er det helt brilliant. Veldig mye teater koster mellom 400 og 600 kroner, men billetten min til Pippi kostet meg bare 350 kroner (teknisk sett kostet det meg jo enda mindre også siden jeg hadde gavekort, men ja) og det er forholdsvis rimelig for en tur på teater. Attpåtil var programbladet gratis og brus kosta 30 kr i kiosken (noe som jeg ser på som ganske greit). Særlig det med programbladet imponerte meg siden jeg alltid må ha programblad og det til sammenlikning kostet over 70 kroner da jeg var på Folketeateret i våres.

5) Det er finfin musikk og flott dansing. Jeg husker riktignok ingen av sangene utenom “Her kommer Pippi Langstrømpe” nå i ettertid, men de var fengende og gode musikalnumre som i tillegg bydde på fin dansing. Elaine Fatland særlig imponerte med skikkelig danse- og entertainerskills og nummerne var også slike numre som både barn og voksne kunne kose seg med. 

6) Stykket er både morsomt og sårt. Mens plottet ikke er spesielt innviklet (noe som er like greit) og det er masse sjarm og humor så er en av denne forestillingens største styrker nettopp det faktum at det også har en sårbarhet. Pippi er sterk og modig og optimistisk som få (hun og Annie kunne hatt en optimismeduell, jeg er faktisk litt usikker på hvem som ville vunnet), men hun er også alene. I en utrolig nydelig scene der hun går og legger seg og synger nattasang først for Herr Nilson og deretter for seg selv og drømmer om havet og moren sin og slikt, en scene jeg for min del fikk tårer i øynene av, kommer det spesielt tydelig frem at under all selvtilliten og styrken er det en ung jente som er ganske så alene i verden. For mens de voksne angriper saken fra helt feil side med deres mas om barnehjem og slikt så er det likevel litt trist at Pippi bor alene i villaen sin uten foreldre og det finnes stunder der man trenger noe mer enn en hest og en ape.

7) Det er stilig. Scenografien er ganske enkel, men fungerer fint og det er veldig stilig teknisk utført med en animert ape og slike ting. Jeg liker videre hvordan hele scenen tas i bruk og hvordan det er fin kommunikasjon med publikum hele veien. 

Så ja, det er veldig mye fint her. Og man kunne kommentert på det at karakterene strengt tatt er ganske karikerte utenom Pippi, men det føles litt riktig her. Det som dog er litt dumt er at det sånn jeg ser det ikke var helt konsekvent løst angående Herr Nilson og hesten som tidvis var animerte figurer og tidvis kosedyr og gyngehest, om de faktisk var innbilte figurer eller ikke ble litt uklart for meg. Jeg syns også plottet hoppet litt hit og dit og at det kanskje hadde vært bedre om de voksne som var skeptisk til Pippi hadde likt henne bedre og bedre fremfor hvordan de var skeptiske helt til de på slutten plutselig var kjempefans.

Det fine er at dette er ganske små ting og generelt sett håper jeg det er så tydelig som mulig at jeg først og fremst koste meg skikkelig for dette er en virkelig super forestilling med masse som er lett å like. 

*

Men da var det i grunnen ikke så veldig mye mer jeg hadde på hjertet, men jeg tenkte å blogge i neste omgang mandag eller tirsdag så da bables vi. God fornøyelse! 

Fine ting og leserprofil :)

Fine ting: jeg har fått skrevet, redigert og sendt en hel del søknader denne uka, sånn i tillegg til å lese, se Doctor Who på Netflix (ja, jeg har begynt å se på det, har bare sett litt over en sesong så langt, men det er da en begynnelse) og obsesse over SYTYCD. Og når det gjelder sistnevnte er jo dette en god grunn til å elske det:

 

Jean Marc Generoux alene er jo sinnssykt kul siden han er så sprø og energisk og Paul er eye candy og veeeldig flink. Også er jo Witney ganske rå og til sammen blir det dynamitt. Me like!

Jeg er litt vel opptatt av So you think you can dance egentlig, det må innrømmes. Det er forum om programmet som jeg titter innom flere ganger hver dag, det er massevis av recaps jeg leser, det er radio-show om det som sendes på Youtube på torsdagskvelder som jeg alltid får med meg. Men det er jo fint, man trenger ting å ha dilla på, det er en fin ting 🙂

Nok om det. Her tenkte jeg nå og ha en leserprofil, inspirert av innlegg som dette: http://bokmerker.org/?p=13412&cpage=1#comment-9025 og da setter jeg i gang:

1. Hvilken bok leste du sist?

“Memoirs of an imaginary friend” av Matthew Dicks, en bok som var fortalt fra synspunktet til nettopp en usynlig venn og sånn sett jo hadde et veldig originalt konsept. Jeg er derimot litt usikker på selve historien for jeg fant den veldig urealistisk (og ikke på grunn av konseptet, men tingene som skjedde i den) og noen ganger føler man at konseptet er bedre enn utførelsen når det gjelder bøker (eller andre ting. Dessuten var den veldig trist. Det som var fint var at den var interessant, klok og tidvis veldig fint skrevet og jeg likte karakterene så det er jo bra. 

2. Hvilken bok skal du begynne på nå?

Jeg leser for øyeblikket “Small chance for Stuart” (eller “Horton’s Magical Mechanism”, det er en bok som har ulike titler forskjellige steder) og det er en engelsk ungdomsbok som er underholdende og smart og ganske så lettlest. Og når den er lest ut vet jeg ikke helt hva jeg skal lese, jeg har veldig mange muligheter tross alt. 🙂

3. Er det mest mannlige eller kvinnelige forfattere i bokhyllen din?

Antakelig er det nok mest mannlige forfattere og det er ikke bevisst, men likevel. Med det sagt så er det enkelte kvinnelige forfattere jeg er veldig glad i og har lest omtrent alt av. 

4. Teller du alltid hvor mange sider du har igjen av en bok, eller tenker «nå har jeg kommet en fjerdedel/halvparten» eller lignende?

Ja. Det er sikkert litt feil, men jeg liker veldig godt å vite hvor mye jeg har igjen av bøker uansett om det er en bok jeg liker eller en bok jeg ikke liker. Dessuten har det litt med mitt lille mål om å lese så mange bøker i måneden som mulig og jeg vet at det ikke spiller noen verdens rolle hvor mange bøker man leser i året, men jeg bryr meg likevel. 

5. Hvordan velger du hvilke bøker du vil lese? (For eksempel omslag, tips fra venner, anmeldelser, topplister, blogger osv)

Amazon, norske og utenlandske bokblogger, omslag og ting jeg plutselig kommer over i bokhandler eller på biblioteket. Jeg husker at jeg leste “En brøkdel av helheten” kun basert på at jeg likte coveret og det var jo full klaff og veldig mye er ting jeg oppdager via bokblogger (Thebooksmugglers for eksempel). Det finnes så mange måter å oppdage nye litterære oppdagelser <3

6. Når er en bok for lang?

Når man bare leser for å bli ferdig og ikke nyter lesingen. Og jeg syns ofte bøker er litt for lange hvis de er over 600 sider. Det er jo selvsagt unntak (den nevnte “Brøkdelen av helheten” eller “Fraction of the Whole” som den egentlig heter, de tykkeste Harry Potter-bøkene, andre bøker jeg har lest som jeg ikke kommer på nå), men generelt sett føler jeg ofte at veldig tykke bøker gjerne har med en del ekstra som jeg ikke føler er nødvendig å ha med (Moby Dick og Les Miserables for eksempel, flotte fortellinger, men ekstremt detaljorienterte og når det gjelder Les Miserables liker jeg i grunnen musikalen best). 

7. Leser du like gjerne på engelsk (hvis det er originalspråket) som på norsk?

Jeg leser nok aller mest på engelsk, men også en del på norsk og mens det på norsk oftest går i bokmål så har jeg ingen problemer med å lese nynorsk i ny og ne heller. Men det går veldig mye i engelsk, det gjør jo det. 

8. Hvilken bok var den siste du bare måtte overtale ALLE vennene dine til å lese?

Hvis jeg anmelder en bok kan det som regel tolkes som at jeg vil at alle skal lese den siden de fleste bøker jeg anmelder er ting som virkelig har gitt inntrykk. Men jeg tror det siste jeg virkelig, VIRKELIG obsesset ordentlig over bokmessig sett nok var “Alcatatraz”-bøkene til Brandon Sanderson som jeg leste i vårres. De var jeg i noen uker ekstremt opptatt av 😉

9. Kan du slutte å lese en bok hvis den er kjedelig? I så fall ? når gir du opp?

Ja, jeg syns livet er for kort til å lese uinteressante bøker, dessuten skal å lese være gøy, det er tross alt en av mine definitive yndlingsting. Jeg kan også ende opp med å legge fra meg en bok ganske tidlig. Samtidig er det også noen bøker jeg legger fra meg som ikke er kjedelige, men som jeg heller finner ut at ikke er riktige der og da. Noen ganger er man rett og slett i feil modus for en bok og da kan man prøve igjen senere. Sånn var det eksempelvis med “Parfymen” av Patrick Süskind, den la jeg fra meg første forsøk, men så leste jeg den nå i juni og likte den kjempegodt (og jeg trenger å få sett filmen, håper den etter hvert dukker opp på Netflix).

10. Hvilken sjanger er overrepresentert i bokhyllen din ? og hvilken finnes ikke?

Engelske ungdomsbøker er det veldig mye av. Jeg leser også en del ting som teknisk sett er ment for barn, men som jeg liker godt lell, jeg leser også Fantasy, grafiske romaner og generell skjønnlitteratur er det også mye av og det er mer engelske bøker enn norske bøker antakelig hvis man teller over. Jeg leser ikke så mye Science Fiction (men det finnes unntak), jeg leser lite krim (men burde seriøst lese Agatha Christie snart for jeg tror det kunne vært litt min smak og jeg liker uansett ideen om detektiver langt mer enn ideen om politi-etterforskere) og jeg er veldig uinteressert i chick lit. 

*

Jeg satser på at dette var interessant. For øvrig har det ikke skjedd så mye spennende. På mandag trodde jeg at det ikke lenger gikk an å låse utgangsdøra og fikk panikk (godt hjulpet av at det var drittvær og torden og jeg er litt redd for torden), men mamma reddet situasjonen og nå virker alt fint og brannalarmer har det fortsatt med å gå alt for ofte, men ellers så er det meste fint og nå gleder jeg meg til helgen og Pippi Langstrømpe på teater.

Og da tenkte jeg å blogge i neste omgang enten fredag eller på lørdag etter at jeg har vært på teater kanskje eller et helt annet tidspunkt. Fredag eller lørdag blir det nok uansett. Vi bables og ha en fortsatt fin dag alle sammen! =D

Mormor og de åtte ungene og planer for uke 33 :)

Heisann! På den negative siden blir neste uke kjedeligere enn jeg trodde siden jeg misforsto en del ting. Grunnet ditt og datt hadde jeg en samtale på en Ark-butikk på fredag med mål om å ha praksis der og den samtalen gikk fint, men jeg hadde tenkt at det bare var samtale og så helg og så vips praksis med en gang (siden det har vært sånn før) og nei da. De skulle prate om ting og planlegge i forhold til andre som jobber der og se an og antakelig vil jeg sikkert ende opp med å ha praksis der, men da må jeg vente litt lenger før det begynner. Ergo betyr det at jeg også i neste uke har fri. Ideen er at jeg skal bruke neste uke til å sende søknader til bokhandler jeg vil jobbe på og søknader til andre steder det kan friste og jobbe og så skjer det kanskje noe mer i sakens anliggende på fredag. Sukk… Nei da, jeg skal ikke klage. Det er litt kjedelig, men jeg har nå lagt noen planer som vil gjøre neste uke veldig givende og interessant. 

1) Jeg skal skrive og sende søknader til bokhandler og andre butikker og ikke bare til noen få, men nærmere 20 eller noe sånt. Det kommer ikke til å ta meg så lang tid hver dag å ordne med sånt, men det går bra for jeg skal også

2) Skrive! Det finnes krimnovellekonkurranse, denne skrivekonkurransen: http://www.stemmer.no/tekstkonkurranse.htm og grøsserkonkurranse som alle har frist 1. september. Jeg syns det riktignok er veldig morskel (“morskel” betyr vanskelig på Urdu og er et av mine yndlingsord) med alle tre konkurransene siden tekstkonkurransen har et temmelig uinspirerende konsept etter min mening og jeg ikke føler at det faktum at jeg skriver påskekrim hvert år nødvendigvis betyr at jeg kan skrive krim av den grunn. Og i grøsserkonkurransen er det ikke bare grøsser det gjelder, men også hørespill og det har jeg aldri skrevet før. Men man vinne væffal ikke om man ikke deltar og jeg vil delta og nå har jeg jo tid og mulighet. I tillegg skal jeg få skrevet videre på “Eventyrmorderen”-greia selv om det også er morskel. 

3) Redigere. Dette er jo litt som å skrive, men ikke helt. Jeg har et skrivekonsept kalt “Konrad Krokodille og vennene hans” som for øyeblikket består av 60 dikt på rim om Konrad og venner av ham og ting som skjer i deres liv og slikt som jeg har nevnt her før og i neste uke skal jeg lese gjennom alt sammen og gå gjennom diktene supernøye for å være bombe- og kanonsikker på at alt av rim og rytme er perfekt og så velge ut de beste diktene og slikt og redigere enda mer. Og jeg er litt bekymret for målgruppe for det høres jo ganske barnslig ut, men det er egentlig ikke så veldig barnslig likevel. Det er dikt om vennskap, kjærlighet, bringebær, sjokoladeboller og musikaler, om ensomhet og om å føle seg liten og egentlig er det skrevet med folk som meg i tankene, voksne som er barn i hjertet. Og jeg vet ikke om det går eller om det er bedre å gjøre diktene litt barnsligere sånn at de passer bedre for barn, samtidig som jeg vil at de skal være litt kloke og tenksomme for det siste jeg vil er å undervurdere noen. Barn er smarte og de aller fineste barnebøkene er jo de man kan få glede av uansett alder sånn som med “Den lille prinsen”. Det som er fint er at jeg sendte tre av Konrad Krokodille-diktene til et tidsskrift i sommer og de ville ikke trykke dem, men de ga meg masse konstruktive kommentarer til alle diktene og virket positive til ideen og det er jo bra.

Ellers så skal jeg jo gjøre de vanlige tingene med å dra på kaféer, lese bøker og obsesse over SYTYCD mens jeg gleder meg til lørdag og teaterplaner (Pippi Langstømpe) og greia er jo at alt ordner seg jo. Antakelig blir det praksis til slutt selv om jeg må vente litt lenger og nå skal jeg sende masse søknader og det kan jo hende det virker. Dessuten skal jeg redigere ting og skrive historier og uansett om det varierer hvor inspirert og motivert jeg er så er å skrive noe av det fineste jeg vet om i hele verden så ja da, dette blir fint 🙂 

Forresten så har jeg verdens søteste elefantfigur, noe man kan se her. Han heter Ellef Elefant og har så langt visst seg å ha svømming i popcorn og balansekunst som interesser og jeg burde lage en barnslig og veldig sjarmerende fotonovelle om ham eller noe sånt snart. Og så liker jeg det faktum at jeg har sjokoladeboller og barteformede post-it lapper 🙂

Men nå skal jeg bruke resten av dette innlegget på å bable om den nye “Mormor og de åtte ungene”-filmen som jeg så på førpremiere i går. Jeg håper det faller i smak og så kommer neste blogginnlegg enten tirsdag eller onsdag tenker jeg. God fornøyelse!

 

Mormor og de åtte ungene

 

Jeg innrømmer det, jeg hadde egentlig ikke noe forhold til Anne Cath. Vestly som liten. Jeg har lest noe, sett litt filmer og tv-serier basert på bøkene hennes og sånt, men jeg var mye mer into Astrid Lindgren og Klaus Hagerup og slikt. Med det sagt så syntes jeg Anne Cath. Vestly virket som verdens koseligste person og jeg var skikkelig fan av hvordan alle barna i «Mormor og de åtte ungene» hadde navn på M. Og så kom nå altså denne nye filmen basert på «Mormor og de åtte ungene» og det i seg selv ville vanligvis ikke vekket mye av interessen min, hadde det ikke vært for et viktig og essensielt faktum. Det var en musikal. For første gang siden en og annen «Olsenbanden Jr.»-film har det blitt laget en god gammel norsk musikalfilm og da er jeg helt med vøtt. Musikaler er jo topp! Og så var det førpremiere og jeg dro på kino og nå kommer min anmeldelse. Hurra!

Anyway, denne filmen er utrolig søt. Det er en sånn film som er herlig tilfredsstillende og som man blir glad av selv om det er sånn happy-happy og ekstremt forutsigbart. Likevel, det er koselig. Det fortelles en søt historie om når en lastebil blir stjålet og midterste barnet i familien som er skremt og liten må trå til og står i sentrum for den storslagne redningsaksjonen. Og så handler det om familie, om verdens fineste mormor, om vennskap og kokosboller og alt sammen med sanger og glade farger og en hel masse sjarm. Med andre ord passer det fint for barn og det passer fint for meg for jeg liker sånne ting. Selv jeg skal gå med på at det er litt for lett og naivt og søtt, men samtidig er det noe befriende ved at det er det for virkeligheten har skarpere kanter. Livet kan vise seg å ha så mange nyanser at man av og til blir ganske sliten av alt sammen og da er det fint at det finnes koselige familiemusikaler der man kan kose seg litt og glemme virkeligheten.

Videre er det mye som er gjort veldig riktig her. Det er fint fotografi og filming, herlig musikk som spenner fra en gospel-ish sang om en mix-master til søte sanger om at man kan klare alt selv om man kanskje er liten og skremt og det er flinke skuespillere som gjør alt ut av materialet de er gitt selv om det kanskje ikke alltid er nok.

For det er her filmens problemer dukker opp. Den er litt for liten. Mens jeg sant nok kan være ganske utålmodig med filmer og føler mange er for lange, så syns jeg også det er for kort når filmer varer knapt en time og ti minutter og denne filmen varer ikke mer enn noe sånt (kinobilletten min påsto noe annet, men den løy åpenbart). Videre er ikke alle karakterene like gjennomarbeidede og jeg syns storyen ikke henger like mye på greip hele veien heller.

Det som er fint er at det er en film som også voksne kan like. Mange barnefilmer er mer masete og energiske og det er ikke noe i veien med det nødvendigvis, men jeg føler det er et stort pluss om en film kan være laget med barn som målgruppe, men samtidig være absolutt severdig for voksne også og det er «Mormor og de åtte ungene» definitivt. Det er søtt, det er sjarmerende, det er sang og dans og inneholder dessuten flinke skuespillere. Og hva angår skuespillerne får man dessuten den bonusen at det er tenkt mer kreativt enn de gamle slagerne man ser i bortimot alt. Jeg syns særlig det er veldig fint at Thomas Bye var med siden jeg liker ham veldig godt pga. «Next to normal».

Så ja, jeg likte denne filmen. Den er ikke perfekt, men den er utrolig søt, sjarmerende og severdig. Terningkast 5!

 

 

der jeg babler litt om en ny musikaloppdagelse og eventyrlige mordere

Heisann! Det er torsdag og i morgen har jeg en samtale på en ny Ark-butikk og hvis den samtalen går som jeg håper vil jeg ha praksisdings å fylle hverdagene med fra neste uke av. Ellers skal jeg på kino på lørdag for å se den nye “Mormor og de åtte ungene”-filmen, en film jeg har tenkt å anmelde på søndag og i dag har jeg lest ut “A wrinkle in time” og den var veldig rar, men jeg likte den uansett. 

En annen ting som er interessant er at jeg har oppdaget en ny musikal. Den heter “The Life” og jeg fant cast album til den på Spotify på søndag ved en tilfeldighet og er nå ganske så fornøyd med det siden det ikke er så veldig ofte jeg finner musikaler som jeg ikke en gang hadde hørt om før. Og det fine er at “The Life” har skikkelig fengende musikk og sanger og jeg har egentlig ikke peiling på hva som egentlig er storyen i musikalen en gang, men det spiller ikke så stor rolle. Det er kul musikk, det er det som er det essensielle og attpåtil er det Lillias White i en rolle og jeg har i det siste også oppdaget at hun har sinnssykt rå stemme. Jeg mener, wow:

Jeg gjorde litt research, dvs. googlet navnet hennes for det er jo hvordan man gjør research nå for tiden, og fant med det ut at hun var en av musene i originalversjonen av Disneys “Hercules” (lead muse faktisk) og “Hercules” er jo en av de Disney-filmene som jeg ser omtrent like ofte på engelsk som på norsk (med de fleste Disney-filmene har jeg en yndlingsversjon, men jeg har ingen klar favorittversjon med “Hercules”, der varierer jeg i vei etter humøret hver gang jeg ser den) så da har jeg jo lyttet til henne massevis før uten å vite det. Anyway, jeg syns alltid det er fascinerende når noen er så flinke til noe at det virker som en lek for dem og man på en måte glemmer at det er alt annet enn lekende lett og at det ligger årevis med trening og øvelse i bunn. Og utenom sangen overfor (som forresten heter “The Oldest Profession” og her er profesjonen prostitusjon og det synges om hvordan karakteren mener hun begynner å bli for gammel for det) så har “The Life” også mange andre jazzy, groovy, kule sanger, deriblant denne:

Denne sangen heter “Use what you got” og er kul fordi den a) er veldig fengende og lett å få på hjernen på en god måte og b) synges av Sam Harris og han har en typisk sånn stemme jeg liker veldig godt å lytte til. Yay!

Men nok om det, nå tenkte jeg å prate litt kort om et skrivekonsept jeg holder på med litt for tiden. I ny og ne for tiden har jeg det med å skrive på det som ideelt sett skal bli mitt bidrag til Cappelen Damm sin barnebokkonkurranse og det er en historie jeg begynte på i 2011 kalt “Eventyrmorderen”. Kort oppsummert handler det om at mange er etterkommere av kjente og mer ukjente eventyrfigurer uten å vite det og at det er en person som dreper dem. Og så tar mange av mordene plass i eller i nærheten av småbyen Fayville (som er en sånn småby jeg har funnet på der veldig mange ting jeg skriver tar plass siden jeg liker idylliske småbysettinger i bøker veldig godt) og så flytter Snødronningen og datteren hennes Lumi til Fayville og blir en del av alt sammen og ellers så er det ikke så mye jeg vet enda. Jeg har i grunnen ganske lite klart for meg. Men det fine er at jeg liker karakterene, jeg liker ideen og jeg har 30 sider og 10 000 ord nå så det er jo en god start (det er ikke så imponerende i og med at 21 av disse sidene ble skrevet sommeren 2011, men likevel, jeg er godt i gang). Og nå tenkte jeg å poste et kort utdrag som er helt i begynnelsen av historien. Forhåpentligvis er det stemningsfullt og fascinerende og jeg håper det faller i smak. Det kan hende flere utdrag dukker opp i senere innlegg, vi får se, jeg har i alle fall mål om å skrive videre. 

Uansett, nå avslutter jeg dette innlegget med utdraget og så blogger jeg altså i neste omgang på søndag. Da bables vi og god fornøyelse! (Jeg advarer om at det ikke er så veldig koselig det som skjer i dette utdraget, men det er heller ikke poenget, jeg tenker at det kan være en effektiv begynnelse som forhåpentligvis vekker leserens interesse og gir folk lyst til å vite mer og forhåpentligvis stemmer denne antagelsen. Og oppsettet er kanskje litt tett, men det var ingen naturlige steder for avsnitt der syns jeg så da ble det sånn)

Desember 1996, i en skog, ganske sent på kvelden

 

 

Om en gikk inn i skogen den kvelden ville en fått en følelse av å være i et eventyr, men da et av den skumleste sorten der ingenting er helt som det virker og det hele er innkapslet i en slags trolsk atmosfære. Skyggene virket ekstra lange, trærne spredte grenene sine ut som vinger, som om de snart ville fly av sted, bare trengte et ekstra kraftig vindpust, høye, elegante og innpakkende, skjulte hele himmelen. Det var kveld, men siden trærne skjulte himmelen så godt uansett kunne det like godt ha vært dag. Og derfor dette trolske inntrykket, denne følelsen av å være oppslukt, rotet bort, fortryllet på et slags forholdsvis ukoselig vis. Også stillheten, det at man ikke hørte noen lyder ga klangbunn for fantasien, vekket til live alle de mest marerittaktige tankene, de mest tilstedeværende. Det var rett og slett en sånn kveld da skogen ikke akkurat var det stedet en ville være og tilfeldigvis var skogen også ganske tom. Jo da, det var dyr der, men de lå og sov inne i sine hjem, langt fra tydelige for en tilfeldig forbipasserende. Og de små strimene av lys som månen desperat forsøkte å sende gjennom treverket kom ikke frem, ble borte et sted på veien, var uinvitert, den eneste inviterte var stillheten og ensomheten. De kunne dog gjøre hva de ville, rote til alt det naturalistiske systemet om det var noe de følte for. Noe de kanskje gjorde, hvem vet. Men uansett var alt mest tomt. Så, en knasende lyd, nei ikke knasende, traskende som om noen nettopp da gikk gjennom skogen, lyden av sko mot snø, dette hvite teppet som så fint danderte trærne, kvistene, treverket. Et skritt og så et annet, videre og så videre. Deretter lyden av et hardt slag, et sårt ul som gjennomboret vinterkveldsstillheten, stillheten som etterpå vendte tilbake. Skrittene mellom trærne, raske, fokuserte, skrittene man snart ikke hørte lenger. Og det var som om ingenting hadde skjedd, en ville bare tenke at det var vinden, tilfeldigheter, slikt noe om en ikke gikk sånn ca. ti meter innover i skogen, inn til en liten lysning, et sånt sted der solen kom seg frem i stedet for å bli utelukket takket være greners spill under himmelhvelvingen. Der var det spor i snøen som snart ville viskes vekk som om det at de en gang hadde vært der var en drøm og i midten av lysningen lå et dyr. Hadde man sett dyret fra en viss avstand kunne man tenkt at det bare hadde brukket benet eller lå og sov eller noe. Noe som igjen bare viser at det hjelper å minske avstanden til ting for å finne frem til den brutale sannheten som var at dyret var dødt. Ikke bare dødt, myrdet. Det lå en stor stein ved siden av dyret som altså var en ulv. Skogen var plutselig like stille som før slaget, skrittene, ulet og snart ville snøen pakke dyret inn som om det var en dyne over en meget trøtt ulv. Og ingen kunne se hvordan det nå lå der i en forvridd stilling mens snøen rundt den ble dekket av røde flekker som rant fra ulvens skalle, se hvordan blodet lå så fint omkring den, små fragmenter som talte om en tiltagende mangel på liv. I stedet lå ulven død og alene og forholdsvis blodig og hadde noen vært der hadde de kanskje gispet, sukket sørgmodig og tenkt at det nok bare var naturlige årsaker, for hvem dreper vel en ulv i skogen på kveldstid i desember?  Det virker så unaturlig at slikt kan skje og likevel her var det et faktum. Et mord hadde skjedd og hvis en hadde sett nøye nok etter hadde en kanskje sett noe merkelig, nemlig at mye av blodet på mystisk vis lå rundt ulvens nakke. Hadde man ikke visst bedre er det nesten så en kunne tro at blodet skulle forestille en rød hette…

 

Monsters University og fine kulturelle planer =D

Heisann! Det er mandag og jeg har en uke til uten noen store planer før jeg hvis alt går som jeg håper vil ha praksisdings å fylle hverdagen med og denne uken skal brukes til å lese, skrive, obsesse over SYTYCD og for øvrig kose meg. Mens jeg riktignok skulle ønske denne bloggen interesserte flere så tar jeg det som det kommer og generelt sett så er livet mitt i grunnen veldig fint. Ikke minst fordi jeg nå har finfine kulturelle planer. På lørdag skal jeg igjen på kino og denne gangen skal jeg se den nye “Mormor og de åtte ungene”-filmen. Det er barnas dag på Saga Kino og førpremiere på “Mormor og de åtte ungene” og nitti prosent av publikum vil sikkert være småbarnsfamilier, men jeg har gledet meg til denne filmen selv i flere måneder rett og slett fordi det skal være en musikal. Jeg elsker jo musikaler og når det kommer ny norsk musikalfilm på kino er det jo selvsagt at jeg skal dra. I tillegg fikk jeg et gavekort på Billettservice til bursdagen min og et minor setback i den sammenheng var at man ikke kan bestille billetter til Det Norske Teater og Nasjonaltheateret på Billettservice, noe som innebar at jeg ikke kunne bruke gavekortet på de stykkene jeg har aller mest lyst til å se denne høsten utenom “Annie” (som jeg skal se sammen med moren min mest sannsynlig). Men da bruker man jo bare gavekortet på noe annet og dette andre viser seg i første omgang å være “Pippi Langstrømpe” på Christiania Teater som skal sees alt lørdag 17. august (det er under to uker til jeg endelig skal få oppleve magien ved å dra på teater igjen, hurra). Kulturelle planer gjør meg veldig lykkelig <3 

Ellers er mitt største problem for tiden at jeg ikke har Nintendo 3DS og sånn sett så har jeg i grunnen få problemer. Det er også litt dumt at brannalarmen igjen går alt for ofte og at de bråker i vei utenfor blokka mi siden de driver med bygging på en blokk like ved, men det går bra. Dessuten har de fått sånne supergode cherrytomatbegre på Meny og det i seg selv er en god grunn til å smile. Små gleder og alt det der =D 

Men nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på å anmelde “Monster University” og så blogge i neste omgang på torsdag. Så da bables vi og så håper jeg anmeldelsen faller i smak:

Monster University

 

Jeg har alltid og vil alltid være fan av Pixar. For selv de «dårligste» (anførselstegn siden ingen Pixar-filmer noen gang har vært dårlige, jeg likte kanskje ikke «A Bug?s Life» så godt, men det var fortsatt en grei og underholdende nok film) Pixar-filmene er terningkast 4-filmer og de er så himla gode på å skape en ypperlig kombinasjon av stemningsfull musikk, flott animasjon og en god story at man blir veldig fornøyd av det hele. Og greit nok, jeg innrømmer at jeg personlig var litt uenig i at de fikk Oscar for beste animasjonsfilm 2012 med «Brave» (jeg heiet på «Wreck-it-Ralph») og at det er noen år siden sist de ga ut en virkelig fantastisk film («Toy Story 3» i 2010), men likevel. Pixar er kule og med «Monster University» har de nok en gang kommet med en veldig fin film.

«Monster University» er visstnok Pixars første prequel og handler om når Mike og Sully gikk på college for å bli skremmere og deres opplevelser der. Det handler om skremming, om å finne seg selv og har en overraskende realistisk moral som jeg ikke har tenkt å røpe, men som jeg personlig likte. Og mens det er en interessant historie og en kul college-film så var det ikke først og fremst storyen som gjorde at jeg likte denne filmen så godt.

Det som gjør denne filmen så kul er karakterene, sjarmen og hvor underholdende det er. Her handler det mest om Mike og hvordan han har drømt om å bli skremmer siden barndommen og så får problemer fordi han naturlig ikke er spesielt skremmende. Det vises hvordan Mike er den beleste og smarte som kan alt om skremming, men mangler naturlig talent for å være skummel, mens Sully er lat og avslappet og dårlig til å gjøre lekser, men skremming kommer naturlig for ham, en situasjon som er ganske så realistisk siden man ser den stadig vekk. De fleste har nok opplevd det å ha noe de er kjempeglad i og liker godt å gjøre, men så er andre naturlig flinkere til det og så har man igjen noen ting man ikke vurderer å drive med i det hele tatt som det viser seg at egentlig er det man er ment for å drive med. Noen ganger hjelper det ikke å kunne alt om noe for å lykkes med det og andre ganger har man naturlige anlegg for noe, men så innser man at man også må jobbe med det for virkelig å nå opp. Jeg liker dette temaet denne filmen bringer for dagen og jeg liker altså å følge Mike og Sully. I tillegg til Mike og Sully er det mange flere karakterer og de er ganske så realistiske og gjenkjennelige og interessante de og. Videre er det altså en veldig underholdende film; morsom, søt, sår og engasjerende og man koser seg i kinosalen mens man ser på. Det er også fin musikk, flott animasjon og fin stemning.

Og det er dessuten smart, gjennomtenkt, kreativt og fargerikt og jeg liker monster-universet veldig godt, dessuten syns jeg både begynnelsen og slutten på denne filmen var flotters.

Det største problemet med å se filmen var den frustrerende personen i salen ett eller annet sted som hadde verdens mest høye og irriterende latter (noe som ikke er filmens sin skyld for så vidt, men som uansett ødela litt av opplevelsen siden jeg tenkte i mitt stille sinn «ja, det er gøy, men det er ikke såå gøy, kan ikke du bare la være å le så jeg kan slutte å lete med blikket etter hvem jeg skal sende drepende blikk pga. irriterende latter»). Det som irriterer meg mer enn den irriterende latteren var at jeg ikke klarte å overse den irriterende latteren, men satt og irriterte meg over den.

De største problemene med filmen i seg selv var at det rett og slett blir litt for lett. Det er en fin film, men den er ikke som «Up!» eller «Wall-E» eller «Toy Story 3» for den saks skyld der man blir helt betatt og i himmelen over det man ser (og om man ikke blir i himmelen så er de tre filmene uansett gode eksempler på filmer man føler noe for og som man husker). Jeg koste meg og jeg kommer definitivt til å skaffe «Monster University» på dvd, men den er ingen virkelig klassiker sånn jeg ser det. Et annet litt mindre luksusproblem er at Pixar lager så sinnssykt fantastiske kortfilmer før filmene sine at jeg de siste årene har endt opp med å like kortfilmene bedre enn hovedfilmene når jeg ser Pixar-filmer på kino. Det er jo et kompliment til Pixar på en måte, men det er likevel en litt bekymrende utvikling.

Med det sagt så setter jeg veldig pris på at «Monster University» ikke tok noen vendinger jeg forventet meg. Selv om man vet noen ting om hvordan ting vil ende opp om man har sett «Monsters Inc.» så tar «Monsters University» likevel en del vrier som overrasket meg og gledet meg. Dessuten er det en sånn film jeg tror jeg vil like bedre og bedre og den fortjener kanskje ikke Oscar for beste animasjonsfilm under neste utdeling, men den fortjener definitivt å bli nominert hvis ikke de neste animasjonsfilmene som kommer ut i år er eksepsjonelt fantastiske.

 

Og jeg var veldig usikker på terningkast, men lander på en veldig sterk firer og det er jo slett ikke dårlig det. 

A face like glass :0]

Heisann, jeg kunne ventet med å blogge, men jeg  gidder ikke siden jeg er i bloggehumør akkurat nå og det forrige innlegget mitt var et oppsummeringsinnlegg og de er litt mindre viktige og essensielle (hvis ikke man vil ha gode ideer til hva man bør lese da selvsagt, jeg har etter min mening veldig god smak når det gjelder bøker og musikaler). Anyway, jeg har fri og lite planer for tiden, men jeg har nok å finne på uansett pga. bøker og hvordan jeg har en hel masse å lese på (hurra!) og det alltids er supert. Og ellers har jeg i dag skrevet i vei på det som kanskje skal være mitt bidrag til en krimnovellekonkurranse jeg har lest om (og jeg vet jeg antakelig ikke har sjans siden jeg har lest veldig lite krim og ideen min i stor grad dreier seg om onde lattere og slike ting jeg tenker på som veldig originalt ikke har det med å falle i smak hos juryer, men det får så være, man vinner i hvert fall ikke om man ikke deltar og hvis man har en ide som inspirerer en så er det jo den ideen man bør gå for) og jeg bruker forøvrig bekymrende mye tid på SYTYCD-obsessing siden jeg har helt dilla 🙂

Uansett, livet er fint, det er jo det. Og det er litt teit at brannalarmen gikk igjen i går kveld (har ikke hørt den siden den ekte brannen i den andre oppgangen for halvannen uke siden og trodde ting hadde bedret seg, men nei da), men denne gangen var det i det minste falsk alarm igjen og det varte bare ti minutter. Dessuten gikk det an å lese mens jeg sto ute og ventet på å kunne gå opp og kan man lese går det aller meste fint. 

Ellers, hva angår SYTYCD, er dette fint:

 

Veldig ofte med SYTYCD er det en av guttene jeg blir litt betatt av og tenker på som helt perfekt og i år er det Aaron. Han er tapper, men takler alle stiler godt og dessuten er han den definitivt kjekkeste av guttene i år (og det hjelper at han er den eldste av guttene i år og virker mer som en mann enn de andre, men likevel), dessuten virker han rett og slett veldig sympatisk. Og jeg digger denne dansen for den er virkelig original og nydelig og sangen er fin og den er liksom en dans som skiller seg ut blant mange Contemporary-rutiner som likner en hel del på hverandre. 

Forøvrig er denne episoden av SYTYCD kul fordi Anna Kendrick er gjestedommer og jeg begynner å bli veldig fan av Anna Kendrick pga. filmer som Pitch Perfect, 50-50 og det faktum at hun skal være med i både Into the Woods-filmen OG Last Five Years-filmen (med dreamy Jeremy Jordan, omg!) og i tillegg hadde hun faktisk ganske gode og gjennomtenkte kommentarer til dansene og det gjør det enda finere. Yay!

Til noe annet. På lørdag skal jeg se “Monster University” fordi jeg elsker Pixar og på søndag eller mandag vil den anmeldes her, men nå skal jeg anmelde en bok. Og ja, det vil bli en del anmeldelser på denne bloggen for tiden, det må nødvendigvis bli sånn siden jeg leser veldig mange bøker som er episke. Boka jeg skal ta for meg i denne omgang er “A face like glass” og da setter jeg like godt i gang og så bables vi igjen om noen dager 🙂

«A face like glass» av Frances Hardinge

 

Jeg hørte først om Frances Hardinge i fjor siden de ble megafan av henne på en av mine yndlingsbokblogger og så leste jeg i våres endeligvis «Mosca Mye og de forbudte ordene» uten å bli helt overbevist. Det var en absolutt smart og velskrevet bok og jeg hadde nok likt den bedre om jeg hadde lest den på originalspråket, men jeg fant den litt forvirrende. Like fullt ga den meg lyst til å lese mer av Frances Hardinge og det har jeg nå og denne gangen var det full klaff. Her er Goodreads beskrivelse av «A face like glass»:

 

In Caverna, lies are an art ? and everyone’s an artist . . .

In the underground city of Caverna the world’s most skilled craftsmen toil in the darkness to create delicacies beyond compare. They create wines that can remove memories, cheeses that can make you hallucinate and perfumes that convince you to trust the wearer even as they slit your throat. The people of Caverna are more ordinary, but for one thing: their faces are as blank as untouched snow. Expressions must be learned. Only the famous Facesmiths can teach a person to show (or fake) joy, despair or fear ? at a price.

Into this dark and distrustful world comes Neverfell, a little girl with no memory of her past and a face so terrifying to those around her that she must wear a mask at all times. For Neverfell’s emotions are as obvious on her face as those of the most skilled Facesmiths, though entirely genuine. And that makes her very dangerous indeed …

 

Jeg skal ikke begi meg ut på særlig mer synopsisgiving for man trenger i grunnen ikke å vite stort annet om denne boka på forhånd. Det som er sikkert er at denne boka er virkelig fantastisk. Den er en sånn bok som minner om Michael Ende og alt det eventyrlige jeg elsket som barn og fortsatt er særdeles glad i og det er en sånn bok som jeg ønsker å skrive noe som. Hvis jeg noen gang skriver en bok som gir noen litt av den følelsen bøker som «A face like glass» ga meg så er det omtrent det beste kompliment tenkelig. Frances Hardinge er som J.K. Rowling og Lewis Carroll, fylt til randen med nesten overveldende doser fantasi og denne boka er vidunderlig.

Jeg elsker karakterene, stemningen, hvordan alt males frem med nydelige og originale skildringer som får en til å fryde seg som leser. Og mens jeg må innrømme at jeg generelt sett ikke er så into dystopier (jeg likte «Hunger Games»-serien, men ellers er det mange sjangre og stiler jeg liker langt bedre), så kan man på mange måter kalle «A face like glass» temmelig dystopisk og denne boka elsket jeg jo. Dessuten liker jeg ideen med hvordan Neverfell er fra utsiden og av den grunn har et ansikt som viser følelsene sine mens verden rundt henne i Caverna må lære ansiktene sine eller gå omkring med et blankt lerret av et ansikt som ikke røper noe som helst. Jeg liker hvordan det fås frem hvordan dette skaper en del problemer for de laverestående i Caverna som mangler tilgang til andre ansikter enn de som viser tjenestevillighet og derfor ikke får vist det når de er sinte eller lei og hvordan de høyerestående da har muligheten til å velge å tolke det som om de er helt fornøyde med hvordan de har det siden det er det ansiktene forteller dem. Og jeg liker hvordan det er fullt av twister jeg ikke forutså i det hele tatt, og man kan selvsagt innvende at dette gjør at boka ikke er så spennende å lese flere ganger, men det er et veldig lite problem. Jeg liker hvordan dette er en bok jeg følte et veldig behov for å skrive om siden jeg vil at alle skal lese den og jeg føler virkelig ikke at jeg får frem akkurat hvor brilliant denne boka er, men jeg håper det kommer klart frem at jeg er fan i alle fall.

 

Ellers liker jeg hvordan dette er en sånn bok man må lese sakte. Det er en bok på ca 480 sider og en sånn bok man nyter i små porsjoner, der man leser litt hver dag og føler seg litt trist når man ser at oi, man er jo nesten ferdig. Og jeg kunne sitert i vei, men det skal jeg ikke, jeg bare liker at det finnes slike geniale, vakre og virkelig originale bøker som man kan bli betatt av og deretter håpe at alle andre leser og. Terningkast 6!