Oppsummeringsinnlegg for januar 2014

Heisann! Jeg har brus og snacks og er lastet med glede over helg uansett hvor fint praksisting er og ååå, jeg syns egentlig alt er ganske trivelig for tiden 🙂 Det er jo det man bør ønske seg, ikke nødvendigvis det perfekte eller det episke, men generell tilfredshet ved tilværelsen for så lenge man trives og gjør fine ting så er det mer enn nok. Og livet handler om å krysse fingerne siden det kanskje muligens skjer noe supert neste tirsdag (skjønt jeg er ikke sikker, men jeg håper) og om å lese og å skrive og å spille Nintendo og nyte hvert sekund når man føler seg satt pris på av andre fordi det føles så herlig. Og forøvrig gleder jeg meg fordi TEATER i morgen med moren min. Vi skal se “A Chorus Line” på Chat Noir og jeg har gledet meg lenge og den skal anmeldes på mandag og ååå <3 

Nok om det. I morgen er det altså februar, en måned som altså lover svært godt, og januar har vært en fin start på året for min del. Dessuten fant jeg dette forleden dag:

Her har vi Jonathan Freeman som spilte Jafar i originalversjonen av Disney’s “Aladdin” og som skal spille samme rollen på Broadway nå og så synger han en kul duett sammen med Yago og det er utrolig fenomenalt 🙂 Å, Disneys skurker har alltid brilliante sanger <3

Men nå skal jeg til poenget for dette innlegget og det er å oppsummere januar bok- og filmmessig sett, en måned da jeg typisk nok har lest en hel del. Så da setter jeg i gang:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

– Dark Lord of Derkholm av Diana Wynne Jones

En original og særdeles underholdende og karolinsk bok som jeg ble veldig glad i, ikke minst på grunn av dette sitatet, “The men nearly all had villainous beginnings of beards”. Elsker det sitatet, digget boka, en god start på leseåret 2014 med andre ord. Terningkast 5!

– Who done it? av Jon Scieszka og mange andre (antologi)

Artig, kreativ og sjarmerende underholdning og kanskje ikke den boka man husker best sånn i ettertid, men som man koser seg med mens den leses. Terningkast 5!

-The hen who dreamed she could fly av Sun-Mi Hwang

Skjønn og inspirerende liten bok. Terningkast 5!

– Blå er den varmeste fargen av Julie Maroh

En nydelig og sår grafisk roman som filmen med samme navn er basert på. Har til gode å se filmen, men den grafiske romanen er i alle fall flott, det vet jeg nå. Terningkast 5!

– Verdigris Deep av Frances Hardinge

Fascinerende, småskummel og utrolig velskrevet. Terningkast 5!

– Steelheart av Brandon Sanderson 

Awesome, spenningsfylt og svært underholdende om superhelter og slike episkheter. Terningkast 5!

– The Wonderful Wizard of Oz av L. Frank Baum

Fin, herlig og sjarmerende bok jeg er takknemlig for at finnes. Terningkast 4!

– The Ogre of Oglefort av Eva Ibbotson

Søt og interessant nok, dessuten var den koselig og kreativ på en fin måte. Ikke noe jeg kommer til å tenke mye på i ettertid, men greit nok, mens det gjaldt. Terningkast 4!

– Picture me gone av Meg Rosoff

En sår, presis og vakker bok som sannsynligvis vil bli anmeldt på et eller annet tidspunkt siden den blant annet var særdeles siterbar. Terningkast 5!

FILMER

– Shrek: The Musical

Filmet live fra Broadway er dette en herlig, underholdende og super musikal som jeg kan takke Netflix for å ha sett. Terningkast 5!

– Newsies

Flott musikal som jeg lenge har ønsket å si med en syngende og dansende Christian Bale, noe som alene er grunn nok til å se den. Videre er det massevis av fenomenale sanger og en god story og det er også bra. Terningkast 5!

– Worlds Away

I praksis en fortryllende og velpresentert lang reklame for Cirque du Soleil forkledd som et romantisk eventyr. Terningkast 4!

– The Book Thief

Fantastisk og deprimerende film som avisene var litt slemme mot, men som jeg elsket vel så mye som boka selv om de har hver sine styrker. Veldig sårt og fint. Terningkast 6!

– Kule kidz gråter ikke

Fin, morsom og trist samtidig. Terningkast 5!

– Dr. Jekyll & Mr. Hyde

Også filmet live fra Broadway og en særdeles dramatisk som også var god unerholdning, ikke minst på grunn av David Hasselhoff som har hovedrollen som Jekyll og Hyde og tar igjen eventuelle mangler som vokalist med ekstrem innlevelse og høytidelighet. Terningkast 5!

*

Så ja, jeg har sett og lest fine ting i januar og gleder meg nå til å bli kjent med februars episkheter 🙂 Men da skal jeg finne på litt annet og så blogger jeg altså i neste omgang på mandag og da blir tematikken altså TEATER!!!

 

 

Ting og tang som gjør at jeg gleder meg til februar og generell tilfredshet forøvrig :)

Heisann, kjære leser, jeg tar deg blidt i mot. Og akkurat nå er livet for fint til å irritere seg over ukommenterte innlegg for sånt varierer jo. Like greit å ta det med et smil =D

I alle fall er livet fint fordi det finnes bøker, musikaler, nintendo, te og sjokoladeboller og jeg trives med tilværelsen og hva er vel bedre enn det. Dessuten er boka jeg leser på nå, “Picture me gone” av Meg Rosoff fylt til randen av særdeles elskbare formuleringer som for eksempel dette:

The people I find disturbing are those with no native language at all. Gil’s friend Nicholas had a French mother and a Dutch father. At home he spoke French, Dutch and English but he grew up in Switzerland speaking Italian and German at school. When I ask him which language he thinks in, he says, Depends what I’m thinking about. 

The idea of having no native language worries me. Would you feel like a nomad inside your head? I can’t imagine havng no words that are home. A language orphan.

Det utdraget er så fint og så langt har jeg virkelig elsket “Picture me gone” og det er jo herlig. Så nå har jeg noe å kose meg med. 

Ellers så skjer det ikke så mye spennende. Jeg har det fint, finner på ting som gleder meg og er generelt tilfreds og da trenger det ikke skje noe storslagent. Og oppi alt sammen går jeg rundt og tenker at februar vil bli kongen av episkhet og her er noen av grunnene til det:

Nye musikalting å lytte til

Siden jeg er musikaloman og alt det der følger jeg særdeles nøye med på denne nettsiden: http://www.broadwayworld.com/upcoming.cfm. Her informeres det om utgivelsesdatoer for nye musikalcder og i februar kommer det mange nye musikalcder som er musikaler jeg ikke har lyttet til før og dette betyr OPPDAGE NYE MUSIKALER Å OBSESSE OVER MULIGENS og det er en brilliant ting. Og det er selvsagt avhengig av om cd-ene kommer på Spotify, for det er der jeg tester ut nye musikalcder mest, men mye dukker jo opp på Spotify etter hvert og dukker det ikke opp så går det fint det og, det er ikke akkurat snakk om liv og død. Med det sagt så håper jeg særlig at “Big Fish: The Musical”-cden dukker opp på Spotify fordi jeg allerede er veldig glad i enkelte sanger fra denne musikalen, for eksempel denne:

Ååå, fine sangen <3

Mye å lese og kule ting å skrive på

En annen fin ting med februar er at det som måned vil fortsette tendensene dette året allerede har visst i retning av å være et skikkelig fenomenalt bok-år. Jeg har et knippe uleste bøker på Kindle-en min, jeg har uleste bøker i bokhylla, jeg har mange bøker som jeg lånte på biblioteket på lørdag og jeg har fortsatt igjen gavekort på Ark Bokhandel hvis jeg skulle føle et intenst behov for enda mer lesestoff. Med andre ord burde sannsynligheten for å mangle noe å lese på være særdeles liten fremover 😉 I tillegg har jeg altså satt i gang med noe som skal bli en barnebok hvis alt går etter planen og det har jeg mål om å prioritere i enda større grad i februar. Kan hende dukker det opp utdrag etter hvert, vi få se. I alle fall flyter det godt så langt i skrivngen selv om jeg fortsatt ikke har kommet særlig langt. Jeg har forøvrig også kommet over en konkurranse om å skrive et sportsdikt og den konkurransen har jeg selvfølgelig planer om å være med på selv om jeg ikke akkurat har særlig interesse for sport. Så langt har jeg ikke funnet på noe brilliant, men her er for underholdnings skyld et noe nødrimpreget forsøk som jeg ikke har tenkt å sende inn, men som altså var et forsøk på et sportsdikt som jeg skrev for noen dager siden:

Men kunstløp

 

En sportselsker ei, nei det er hun slett ikke,

idrett maler som regel frem “vil ikke”-blikket,

med fotball og skisport så sukker hun støtt 

og hun kan like håndball, men bare på gløtt


Å se turn kan hun takle, innebandy er fint,

men som regel gjør sport henne lei og forpint,

hun gjør spinning, men mest for å føle seg flink 

før hun spiser litt snacks med et klapp og et klink


Men så finnes dette, det eneste ene, 

den fineste sport, det er det hun vil mene,

ja, kunstløp, så vakkert, som dans, men på is

til å drømme av, et salig, fint paradis


Hun ser piruetter og blir som besatt 

og guttene gjør henne ganske betatt,

det er hopp, det er stil og det er jo så flott,

med kunstløp på tv er allting så godt


Så nei, sport er ikke på hennes frekvens,

men kunstløp er i karolinsk eksistens 

og det er da noe og nå er det klart 

for OL med Kunstløp snart, det blir nok smart 

*

Eh, ja… Særlig underholdende hvordan jeg rimet “følte seg flink” med “et klapp og et klink” som er nødrim av verste sort. Men det er jo en begynnelse, kanskje jeg finner på noe genialt etter hvert. Hvem vet 🙂

Teaterplaner

Sist, men ikke minst blir februar episk takket være teaterplaner. Og dem har jeg hele tre av i februar, tre helger på rad faktisk! Først nå på lørdag med moren min da vi skal se “A Chorus Line” på Chat Noir og det er antakelig også  musikalen jg gleder meg mest til å se i februar. For det er mammas yndlingsmusikal i utgangspunktet og jeg har veldig tro på Chat Noir sin oppsetning, dessuten gleder jeg meg til å høre en ny versjon av denne sangen her:

“Nothing”, her sunget av Lea Salonga (dvs. Jasmin OG Mulans sangstemme i originalversjonene av Disney’s “Aladdin” og “Mulan” og en virkelig fantastisk sanger), en sang jeg alltid har vært veldig glad i. Gleder meg <3

Derefter skal jeg og mamma igjen på teater lørdag 8. februar og da skal vi se “Et spill for galleriet” med Musikkteaterhøyskolen fordi jeg var smart nok til å nevne for mamma at det var en Agatha Christe-inspirert historie, noe det altså er, og hun da fikk lyst til å se den. Tror det kan bli ganske spennende 🙂

Sist, men ikke minst har jeg billett tl “Guys and dolls” på Oslo Nye Teater lørdag 15. februar og da skal jeg dra alene. Og jeg vet i grunnen ganske lite om “Guys and dolls” når sant skal sies og har tenkt å bare la være å gjøre noe særlig research eller se filmen eller slike ting siden jeg ofte har litt for mye forventninger til musikaler og det nå vil være ganske ukjent også for meg. Så kan jeg heller se filmen i ettertid og slikt. 

*

Så ja, februar blir en fin måned, men først skal vi bli ferdig med januar og finne ut hva resten av måneden byr på. Jeg satser på at det ikke dukker opp noen flere store branner denne måneden, hvis brann annenhver uke er den nye norske trenden for 2014 så er det jo særdeles deprimerede. Jeg satser videre på at alle jeg kjenner har det fint og har forøvrig tenkt å blogge igjen på fredag og da skal januar oppsummeres bok- og filmmessig sett. Så da bables vi! Og nå skal jeg skrive og drikke te og kanskje spille litt mer nintendo =D Yay!

Dr. Jekyll & Mr. Hyde som musikal med David Hasselhoff betyr god underholdning og her er litt om hvorfor

Heisann! Det er søndag kveld og jeg har hatt en veldig fin helg, godt hjulpet av at jeg lånte åtte bøker på biblioteket i går og med det har særdeles mye å lese på sånn i tillegg til uleste bøker i bokhyllene mine og på Kindle-en. Bøker <3 Og ellers er det mye jeg liker med tilværelsen og det er riktignok litt synd at det ikke finnes noen tv-spill telefon man bare kan ringe og så kommer noen og klarer bosser for deg siden den siste bossen jeg har kommet til på “Mario & Luigi: Dream Team” tydeligvis er totally mission impossible, men man kan jo spille andre spill i en periode og så prøve på nytt med nytt giv senere. Dessuten finnes det jo faktisk masse annet å gjøre enn Nintendo. Å skrive for eksempel. Mens jeg ikke akkurat har skrevet så mye så har jeg i alle fall satt i gang med barnebok-prosjektet mitt og i februar har jeg mål om å være virkelig effektiv og få skrevet minst tre sider på konseptet hver dag, noe som bare er en av mange ting som vil gjøre februar brilliant. De andre tingene som gir meg veldig troa på februar i år tenkte jeg å ta for meg i mitt neste blogg-innlegg som dukker opp på tirsdag, men nå skal jeg ta for meg noe helt annet. Jeg har nemlig sett en ny film nå. En musikal og den var temmelig super.

Denne musikalen har jeg forøvrig vært kjent med i en lengre periode, men i dag fant jeg hele av den filmet live fra Broadway på Youtube og vips har jeg nå brukt to timer og tjue minutter av kvelden til å se “Dr. Jekyll & Mr. Hyde: The Musical”. For ja, det finnes en musikal basert på denne historien, en historie som burde være ganske kjent for de fleste uansett om de har lest boka, sett en filmversjon, sett “The Nutty Professor” med Eddie Murphy (som basically er samme storyen, men spilt som komedie) eller bare kjenner plottet fra populærkulturelle referanser eller noe sånt. Men kort oppsummert handler det om Dr. Jekyll som forsker på det gode og det onde i mennesket og lager et formula som skal splitte den gode og onde delen, et formula han bruker på seg selv med det resultat at han blir omskapt til den onde og morderiske Mr. Hyde. Og så skaper det problemer da Mr. Hyde prøver å ta overtaket fullt og helt og dette skaper kaos og sånt. 

Som historie er det jo svært engasjerende og fullt av viktige problemstillinger om ondskap og godhet og som musikal funker det faktisk ganske bra. Det er langt i fra å være blant mine favorittmusikaler eller noe sånt, men det er absolutt en musikal som er verdt å bruke litt over to timer til å se på Youtube og en musikal som i den filmede versjonen inneholder en skikkelig bonus. David Hasselhoff!

For mange mest kjent for Baywatch er Hasselhoff en fyr de fleste har et forhold til om det så er at man syns han er ganske kul eller helt teit. Jeg har personlig hellet mest mot å se på han som en temmelig harry fyr, men i den filmede utgaven av “Dr. Jekyll & Mr. Hyde” som jeg har sett så har han hovedrollen som Jekyll og Hyde og dette funker faktisk særdeles bra. For mens han kanskje ikke er verdens beste vokalist hele veien og det er langt mer polerte Broadway-skuespillere så tar han igjen det han mangler av musikalsk talent med innlevelse og overbevisende spill. Han skaper en Jekyll og en Hyde man nesten ikke klarer å tro på at spilles av samme person og det er en kunst og videre skaper han episke øyeblikk som dette:

“Confrontation” er en skikkelig kul sang og scene som fungerer som en duett mellom Hyde og Jekyll og siden David Hasselhoff jo spiller begge kan man på mange måter si at han har en duett med seg selv og DET er tøft. Og greit nok, pent å lytte til er dette kanskje ikke, men gud bedre så dramatisk og med enormt sterk innlevelse hele veien. Videre er det noe helt usannsynlig kult over lysbruk og hvordan andre små effekter gjør at Hyde fremstår som fullstendig ulik Jekyll hele duetten igjennom. Jeg finner dette veldig kult. 

Og det er andre høydepunkter som gjør denne filmede oppsetningen verdt å se og her er to utvalgte:

Her har vi Colleen Sexton som Lucy (en prostituert karakter som faller for Jekyll og senere blir introdusert for Mr. Hyde) som synger en sang om det gode og det onde som er veldig riktig og passende for musikalens tematikk, sånn i tillegg til å være en ganske fengende og kul sang som også er svært flott fremført. Jeg liker Colleen Sextons stemme og der det er to viktige kvinneskikkelser i denne musikalen (Lucy og Emma, sistnevnte Dr. Jekylls forlovede) føler jeg Lucy er den mest utviklede karakteren og følgelig den man får mest sympati med. 

Med det sagt er Emma også en viktig karakter og her er en sang hun (spilt av Andrea Rivette, som synger helt vidunderlig) synger sammen med Lucy om hvordan de begge elsker Dr. Jekyll. Ja da, denne musikalen er i grunnen fryktelig romantisk på en litt pompøs og underholdende dramatisk måte med masse lidenskap og slikt. Også er jo dette en ganske fin sang da 🙂

Så ja, jeg har kost meg med musikal i kveld, en musikal som jeg ikke føler noe stort behov for å se mange ganger, men som jeg like fullt er glad for å ha sett. For jo da, det er kanskje litt vel melodramatisk og høytidelig til tider og Hasselhoff blir litt for mye av det gode med tendenser til overspill i ny og ne (samtidig som nettopp det var noe av sjarmen) og det er ikke en sånn musikal der jeg virkelig falt for noen av sangene. Men det ER underholdende og det veldig dramatiske kan ha en appell om man er i det rette humøret. Dessuten er Hasselhoff kul i denne musikalen, jeg har aldri likt ham bedre enn her og det er jo kult. Så ja, terningkast 5 og la dette fungere som et tips til en fin ting man kan bruke en kveld til å se. Men nå skal jeg drikke te og ymse annet og så blogger jeg etter planen på tirsdag kveld. Vi bables!

The wonderful Wizard of Oz :)

Heisann. Det er torsdag, jeg har brus og hockey pulver og livet er fint, ikke minst fordi jeg HAR billett til “Skjønnheten og Udyret” på Christiania Teater 6. september. Og riktignok er det ikke de beste setene akkurat for jeg har jo gavekort på Billettservice (som for øvrig irriterende nok ikke kan brukes på veldig mange teatre jeg har lyst til å bruke det på), men det var ganske dyrt og da valgte jeg balkongplass til 420 kr og det er jo ganske lenge til fortsatt, men da er det i alle fall hundre prosent sikkert at jeg vil få sett den musikalen. Og jeg kommer sannsynligvis til å kjøpe billetter til Billy Elliott med gavekortet snart (så har jeg enda mer å glede meg til i september) og på lørdag tenkte jeg å bruke noen penger jeg fikk like etter jul og sånt på billett til å se “Den merkverdige hendinga med hunden den natta” 15. mars siden jeg MÅ se teaterstykket når jeg tross alt har lest boka flere ganger. Yay! I tillegg gleder jeg meg til lørdag da jeg også skal låne masse bøker på Hovedfilialen og jeg har en del å se frem til ellers også fremover så ja, livet er ganske så supert =D

Og nå tenkte jeg å poste dette:

Danielle Hope som synger “Somewhere over the rainbow” og vant en tv-konkurranse på BBC for noen år siden som ga henne rollen som Dorothy i en oppseting av “The Wizard of Oz”. Veldig fint 🙂

Og så skal jeg poste dette:

“The Wizard and I” fra Wicked med Idina Menzel <3 

Og det disse to sangene har som fellesnevner er at de er fra musikaler som handler om herlige, eventyrlige Oz, en verden som har inspirert uttallige bøker, filmer og musikaler, men som aller først var en bokserie av L. Frank Baum. Og den første boka i denne serien, som er inspirasjonen bak “The Wizard of Oz”-filmen, hadde jeg jo bladd litt i før, men aldri lest ordentlig, men nå har jeg gjort noe med det og i den sammenheng skal jeg herved poste en anmeldelse av den ganske så fine boka”The wonderful Wizard of Oz” =D Jeg håper anmeldelsen faller i smak og vil nok blogge i neste omgang enten lørdag eller søndag. Da bables vi! 

The wonderful Wizard of Oz av L. Frank Baum

 

Noen bøker liker man mer for hva de betyr enn hvordan de er. Og «The wonderful Wizard of Oz» er virkelig absolutt en sånn bok. For boka i seg selv er fin nok og rask å lese gjennom med sine under 150 sider, men det jeg elsker med denne boka er at den er grunnen til at filmen med samme navn, teaterstykket basert på filmen, The Wiz, «The life and times of the Wicked Witch of the West» av Gregory Maguire, Wicked og Oz: The Great and Powerful-filmen blant annet finnes. For jeg elsker Oz-universet og jeg elsker Wicked og det finnes så mye sånn sett som jeg kan takke boka «The wonderful Wizard of Oz» for. Så derfor elsker jeg den litt tross alt.

For øvrig er det jo en fin historie som burde være godt kjent for de fleste og som kort oppsummert forteller om Dorothy som blir tatt av en tornado fra Kansas til Oz der hun prøver å komme seg hjem og møter mange farer, men også får gode venner i fugleskremselet, tinnmannen og den feige løven. Og hvis sant skal sies så liker jeg filmen litt mer enn boka siden det er den jeg er mest vant med og den tross alt er musikal, men boka er på mange måter temmelig herlig, den og.

For det er så herlig. Det er eventyrlig og rett på sak og mens det er et lite problem hvordan det aldri føles virkelig farlig og spennende, så er det også noe av sjarmen. Man koser seg mens man leser, smiler over karakterene og setter veldig pris på fint skrevne ting som dette:

?Hearts will never be practical until they can be made unbreakable.
– Wizard? 

*

?He is my dog, Toto,” answered Dorothy.
“Is he made of tin, or stuffed?” asked the Lion.
“Neither. He’s a– a– a meat dog,” said the girl.? 

*

?Dorothy said nothing. Oz had not kept the promise he made her, but he had done his best. So she forgave him. As he said, he was a good man, even if he was a bad Wizard.? 

*

Det ER veldig fint skrevet tross alt og stemningsfullt og koselig og jeg gleder meg til å lese flere av L. Frank Baum?s bøker om Oz etter hvert. Når jeg likevel ikke er helt betatt handler det om at det blir litt for enkelt. Det løser seg for lett og selv når det dukker opp farer vet man at alt vil ordne seg og at det vil gå bra med karakterene. Og litt av grunnen til dette er jo også at det er en så kjent historie, selv om det er forskjeller mellom boka og filmen eller teaterstykket, så vet man mye allerede og da blir det naturlig nok litt forutsigbart.

 

Med det sagt så elsker jeg L. Frank Baum for å ha skapt universet som ligger til grunne for ting jeg er utrolig glad i (for eksempel Wicked) og jeg syns absolutt det er verdt å få lest «The wonderful Wizard of Oz» siden den tross enkelte mangler er noe helt for seg selv med mye finhet på plass. Terningkast 4!

Litt generell babbel om ymse ting og tang og “Mario & Luigi: Dream Team” =D

Heisann! Dette er en fin dag siden livet er temmelig trivelig og jeg har vært på fineste yndlingskaféen og det alltid er kos og ellers er ting generelt fint. Jeg legger planer, finner på ting og tang, leser, har begynt på barnebok (hadde tenkt å vente til februar, men gadd ikke) selv om jeg bare har noen sider så langt og spiler alt for mye Nintendo 3DS- Og hva angår bøker så har jeg a) lastet ned enda flere bøker til Kindle-en min, b) store planer om å levere inn bøker og litt ymse til Fretex snart for å få plass til nye ting og c) en brilliant ide om å dra på hovedfilialen på lørdag og gå amok selv om jeg har veeeldig mye å lese på allerede 😉 Og for øyeblikket har jeg nettop satt i gang med å lese “The Wonderful Wizard of Oz” som jeg har bladd i før, men ikke lest ordentlig selv om jeg har sett filmen mange ganger. Boka er jo sikkert skjønn den og selv om det sikkert vil bli sånn som da jeg leste “De elendige” da jeg var 13 og musikken fra “Les Miserables” spilte som et soundtrack inni hodet mitt hele tiden. Og så kan jeg sikkert få lest de andre Oz-bøkene til L. Frank Baum etter hvert 🙂 

Ellers er dette fint:

Jason Brown som herved er den jeg heier på under OL i februar (et OL jeg er skeptisk til av mange grunner, men å se åpningsseremonien og kunstløp føles uansett litt essensielt) med en rutine som er innmari stilig. Og ååå, han er jo søt også på en sånn sympatisk og litt smånerdete måte. 

Ellers så burde alle kjøpe Nintendo 3DS og “Mario & Luigi: Dream Team” for det er usedvanlig fint å ha. Det er morsomt og underholdende, det inneholder Mario og Luigi og er en slags blanding av RPG og platform-spill med artig dialog, humor og spenning og ekstremt awesome bossekamper. Og jeg liker egentlig ikke bosser, men bossene på dette spillet er episke og her er noen eksempler:

 

Episk musikk, en del strategi og yay! Dette er for øvrig den bossen i “Mario & Luigi: Dream Team” jeg har likt best så langt 🙂

Og her er et annet brilliant utdrag fra spillet:

Heia vannfontener som skaper innmari merkfundige scener =D

Ååå, dette spillet er så episk. Bare synd jeg er så hekta at jeg har kommet veldig langt. Men heldigvis har jeg jo også “Legend of Zelda: A Link between worlds” som jeg kan spille i vei etterpå så jeg har nok å drive med. Og etter hvert skal jeg skaffe meg “Pokemon X” eller Y også så yay!

Og dette er kanskje muligens et totalt uinteressant blogginnlegg og det beklager jeg. Jeg hadde bare ikke noe annet episk å bable om og da blir det babbel om Nintendo og slikt. I alle fall er livet fint og dataen min har riktignok vært litt rar de siste dagene, men jeg satser på at det bedrer seg. 

Neste blogginnlegg kommer nok torsdag eller fredag, vi bables!

“Kule kidz gråter ikke” og et utvalg ting å glede seg over =D

Heisann. Dette er fint:

Se! Jeg vant en Nemi-veggkalender for ikke så lenge siden (og det er jo kjekt å ha) og jeg kjøpte meg et Aftenposten Kultur-magasin i dag fordi de har 29 sider om teater og en 12(!) sider lang artikkel om musikaler der de spør:

“I år fylles norske scener med musikaler. Publikum elsker dem, men kan de gjøre noe annet enn bare å underholde oss?”

Det kan liksom ikke bli mer karolinsk enn det der og så har jeg lest deler av det de har om musikalskriverier og de har pratet med herlige Heidi Gjermundsen Broch som trekker frem Sondheim og “Into the woods” som favoritter og med andre ord har veldig lik smak som meg 😉 Ååå, kunne ikke bare “Into the woods” blitt satt opp på f.eks. Det Norske Teatret. Jeg kan godt oversette alle tekstene gratis for at det skal skje, så fenomenalt hadde det vært. Å <3

Nok om det. Livet handler jo om andre ting også. Som å spille Nintendo 3DS, som å lese og som å nyte livet og legge planer som blant annet vil resultere i at februar vil bli en sabla god måned for teater =D I tillegg har jeg tenkt å laste ned noen flere bøker på Kindle-en min, levere inn noen bøker på Fretex for å få plass til nye og kanskje dra innom en Ark-butikk igjen snart siden jeg fortsatt har gavekort. Og de liker meg. På Fretex altså, de syns jeg er flink og koselig og det er jo så bra. Jeg kan være ganske kul!

Men nå til noe helt annet. Jeg har vært på kino. Jeg har også spist pizza tre dager på rad og truffet bestevenninnen min (som jeg dro på kino sammen med), men nå skal det altså dreie seg om kino-besøket og filmen jeg så var “Kule kidz gråter ikke”. Og nå tenkte jeg først å poste en trailer for denne filmen og deretter bruke resten av dette innlegget på å anmelde i vei før jeg blogger i neste omgang enten mandag eller tirsdag. Og så skal jeg bare la være å tenke for mye på at broren min fra og med i dag skal en uke til henholdsvis Las Vegas og Los Angeles og nyte alt det fine Oslo har å by på. Frost for eksempel. Å nyte kakao litt ekstra hver gang man drikker det etter å ha gått utendørs. Å planlegge finheter. 

La vita bella, carpe diem, hakuna matata og god fornøyelse. Så bables vi!

 

Kule kidz gråter ikke

 

Det er en del av meg som er en smule fascinert av å lese om sykdommer og syndromer og jeg har egentlig brukt litt for mye tid på å se ting på Youtube om rare diagnoser eller å lese fryktelig deprimerende kreftblogger. Og i stil med dette har jeg lest en hel del bøker og sett en hel del filmer med kreft som tematikk selv om en del av meg misliker sånne bøker og filmer en smule også. For handler det om kreft ligger det liksom i kortene at minst en karakter dør og så blir jeg litt sur fordi det ikke er greit og skikkelig deprimerende og dermed dukker det opp en viss ambivalens ved det hele. Og på samme tid som jeg vil at alt skal ende bra føles det også litt feil med en 100 % happy ending også, det føles litt deus ex machina hvis det er kreft som tema uten at noen dør. Så ja. Det er en mix av følelser involvert. 

Og det var en skikkelig digresjon, men samtidig på mange måter ikke siden jeg nettopp har sett en ny film som handler om en karakter som får kreft. Denne filmen heter «Kule kidz gråter ikke» og skal herved bli bablet om.

Det handler i hovedsak om Anja på tolv, tretten som elsker fotball. Hun har hyggelige venner, er del av et utrolig godt klassemiljø som jeg nesten misunnet og liker livet veldig godt da en kombinasjon av ymse faktorer får foreldrene hennes til å ta henne med til legen der det viser seg at hun har leukemi (blodkreft). Så handler det om Jonas som i utgangspunktet er litt «jenter kan ikke spille fotball» og bøllete, men skjuler en veldig flott person under en hard kjerne. Og vi møter videre en stammende gutt med tegnetalent, en venninne med dilla på hjerter og kjærester (som minnet meg så smått om enkelte jeg kjenner som vet hvem de er), en lege med bart og en lærer som er der 100 % for elevene sine. Alt dette i en norsk film som er både trist og sår, men også morsom og interessant og like passende for en på ti som en på tjueåtte.

«Kule kidz gråter ikke» er basert på en nederlandsk film som igjen er basert på en bok som igjen er basert på en sann historie. Og jeg har ikke sett den nederlandske filmen eller lest boka, men håper å få gjort noe med det etter hvert. I mellomtiden kan jeg jo glede meg over at ååå, den norske filmen som jeg altså nå HAR sett er veldig fin. For det er interessante karakterer man følger, karakterer som i tillegg føles virkelig for den som ser på og som man engasjeres av og det er godt skuespill både blant de voksne skuespillerne og barneskuespillerne. Og en fin ting er at det også er brukt litt mer ukjente skuespillere i hovedsak, det syns jeg faktisk hjelper en hel del på realismen.

Utover karakterer og skuespill så er denne filmen godt laget med fin stemning og både øyeblikk der man ler og smiler og øyeblikk der man kjenner tårer i øyekroken og føler et visst behov for å snufse litt. For det er fint å følge Anja og vennene hennes, det er fint hvordan det i stor grad vises hvordan kreft ikke bare har konsekvenser for den syke og den sykes nærmeste familie, men også venner, lærere og leger og det handler en hel del om fotball, men på en fin måte som gjør at jeg forholder meg like engasjert selv om jeg generelt sett er ganske skeptisk til fotball, en sport jeg aldri har forstått meg på. Dessuten liker jeg veldig mange scener i «Kule kidz gråter ikke», jeg har lyst til å se den igjen når den kommer på dvd og i det hele tatt er det lite å kommentere på.

Samtidig så er det enkelte småting som stopper dette fra å være perfeksjon og det største problemet for min del er at Anjas foreldre ikke er definerte nok. For mange vil dette gå helt fint, men for meg hadde klarere personligheter gitt meg enda mer sympati med dem og interesse for dem. Utover det så blir det mer småting som at musikkvalget ikke er blant min favorittmusikk og slikt og det går jo mest på preferanser.

 

Hovedsakelig er uansett «Kule kidz gråter ikke» en fin film som jeg likte veldig godt selv om det var litt trist. Terningkast 5!

Om “Boktyven”-filmen og andre finheter =D

Heisann! Siden sist har jeg hatt en veldig trivelig helg og funnet på fine ting og forøvrig har jeg fått gavekortet fra Billettservice i posten (gleder meg til å benytte det). Og livet er interessant nok, i morgen for eksempel har jeg blitt skaffet en samtale på en Rema 1000-butikk der jeg kanskje skal ha praksis etter hvert (praksis som videre kan resultere i jobb) og det kan bli spennende selv om jeg for øyeblikket også trives ekstremt godt med praksis på Fretex. Men jeg skal ta ting som det kommer, gjøre det beste ut av ting og jeg har jo innsett at man ikke får drømmejobb i bokhandel med en gang og om jeg ender opp med å jobbe i matbutikk igjen så er det jobb det og, det er erfaring og det gjør det kanskje lettere å få en jobb jeg virkelig drømmer om senere. Igjen, ta ting som det kommer, se hva som skjer og gi 110 % hva enn jeg driver med 🙂

Ellers så er boka jeg leser på for tiden fin (“Verdigris Deep” av Frances Hardinge som er et geni, åpenbart), jeg har egentlig ikke noe i mot at Kong Vinter plutselig har skjønt at det er vinter (faktisk, egentlig er jeg jo ikke så into vinter, men nå syns jeg at det er litt fint med snøen fremfor alt regnet i julen og det er egentlig litt deilig at det er ganske kaldt for det er så friskt og hver gang man puster inn frostluften så kjenner man at man lever), jeg spiller alt for mye Nintendo 3DS, jeg har omsider tatt meg råd til flere strømpebukser og jeg har vært på kino og det er sistnevnte dette innlegget egentlig skal dreie seg om. 

For jeg var på kino på lørdag og det var utrolig fint. Jeg testet ut Victoria Kino og var først litt smskuffet over at de ikke hadde popcorn (jeg er egentlig ganske avhengig av popcorn i kino-sammenheng), men så følte jeg at det gjorde ting litt mer sofistikert og opphøyet på en måte (selv om jeg fortsatt foretrekker popcorn som kino-snacks. Og så var det dødskomfortable seter og kjempefint overalt og utenom det irriterende faktum at jeg for første gang ever ble sinnsykt tissetrengt på kino og måtte gå ut av salen midt i filmen for så å virre forvirret rundt noen minutter for å finne toalettet så var kino-opplevelsen fullkommen. Ikke minst fordi “Boktyven” var en særdeles fin film. Og nå nettopp leste jeg en mer kritisk anmeldelse, men i mine øyne var denne filmen nært opptil å være like brilliant som boka, jeg elsket hvert sekund (unntatt de fire minuttene som jeg gikk glipp av grunnet det nevnte toalettbesøket). Nå tenkte jeg å poste traileren og deretter en anmeldelse (der jeg har gjort mitt beste for å ikke spoile ting) av “Boktyven”-filmen og så tenkte jeg å blogge i neste omgang enten onsdag eller torsdag. God fornøyelse og så bables vi!

 

The Book Thief

 

I høst leste jeg endeligvis «Boktyven» og falt, som så mange andre, pladask. Det er en nydelig bok med de vakreste formuleringer og den dypeste ettertenksomhet og det er selvsagt særdeles deprimerende (naturlig nok kanskje med andre verdenskrig) som setting, men likevel med håp mellom linjene som stopper det fra å bli for trist. Og så skulle den bli film og jeg var himla nysgjerrig og så dukket det opp en førpremiere og jeg hadde jo kinogavekort og vips. Det som da var ganske fremragende var at filmen var minst like fin som boka, i grunnen er denne filmen bortimot perfekt og nå skal jeg prøve å skrive litt om hvorfor.

La oss begynne med en mystisk skikkelse som ingen kjenner, men som alle vil møte en dag. Døden, som hverken er god eller ond, men bare er og som ubønnhørlig vil komme til slutt uansett hvem du så er. Døden, som i perioder er mer busy enn ellers og er særlig busy under andre verdenskrig. Og der møter han boktyven, Liesel, som stjeler bøker og elsker ord og som er en av sjelene han husker ekstra godt. Dette er Liesels historie, en historie om Himmel Street og Hans og Rosa Hubermann som adopterer Liesel, en historie om et trekkspill, en gutt med håret til sitroner og en historie om å leve, Døden og bøker.

Mer enn det vil jeg ikke fortelle for jeg ønsker ikke å spoile for mye, men det som er sikkert og visst er at dette er en sykt deprimerende film. Og jeg var jo forberedt på det siden jeg hadde lest boka, men så er det flott film-musikk og det bygger oppover mot et stille, men skjebnesvangert crescendo og det føles på en måte både sterkere og nærere enn det gjorde i boka. Samtidig er det en virkelig sterk og flott film som formidler historien virkelig flott og gjør en glad i Max og Hans og Rosa og Rudy og aller mest Liesel, godt hjulpet av flott skuespill.

Først og fremst har vi Sophie Nélisse som Liesel, en ung og forholdsvis uerfaren skuespiller som like fullt gjør en strålende prestasjon. Hun ER Liesel inn til fingerspissene og spiller med en naturlighet som inspirerer og bidrar til at man virkelig heier på henne. Videre er de andre skuespillerne fantastiske og jeg likte særlig Geoffrey Rush som spiller vel så mye med blikket som med alt annet og som i mine øyne fortjener Oscar for rollen sin i Boktyven. Og jeg liker Emily Watson som Rosa Hubermann og hvordan hun utvikler seg enormt i løpet av filmen og man virkelig ser at det gjemmer seg en kvinne med et helt enormt hjerte under en mer sur og klagete overflate. Og Ben Schnetzer som Max ikke minst. Det er så godt spill og så interessante karakterer som skapes i en film som også på andre måter er perfekt.

For det er noe med stemningen, hvordan dette er en film som har bokas lekenhet til tross for en på mange måter dyster tematikk. Og det er så fint filmet, alle slike tekniskheter er upåklagelig. Dessuten er det super musikk og ja, det er egentlig lite å kommentere på. Det finnes jo småting som at det er litt teit at skuespillerne snakker engelsk med tysk aksent i en film som tross alt tar plass i Tyskland (de kunne vel så gjerne snakket tysk hele veien og hatt undertekster sånn jeg ser det), men det blir jo småpirk.

Og oppi alt sammen forteller Døden, som en karakter i seg selv, og man velger å lytte, gi seg hen og huske viktigheten av ord og å leve fremfor kun å eksistere. Og visst er man kanskje snufsete og nedstemt når man forlater salen og går ut i verden igjen, men det er så verdt det og når man snart smiler på nytt og koser seg med en bok eller litt Nintendo så tenker man kanskje tilbake på hvordan man så en film og hvordan den var noe av det fineste av alt og så er det i seg selv magisk.

 

Terningkast 6 og se den. Enda bedre, les boka fort som svint og løp deretter hen mot kinoen og se «Boktyven». Fine boka og filmen <3

Grunner til at det er veldig fint å være meg =D

Heisann! I mitt forrige innlegg (http://akimamontgomery.blogg.no/1389078229_the_men_nearly_all_ha.html) skrev jeg om en awesome bok og jeg håper virkelig folk velger å lese det og så tenke “aha, den må jeg lese” for det er en såpass episk bok. I dette innlegget derimot skal jeg ikke skrive om episke bøker, men annen ditt og datt, deriblant det faktum at jeg virkelig elsker 2014 så langt.

Jeg vil muligens høres litt skrytete ut her og det beklager jeg, men jeg har vært litt heldig i det siste og det er til dels en skikkelig underdrivelse. For først vant jeg jo kinobilletter og jeg trodde det var to stykker jeg hadde vunnet, men jeg fikk fire(!) i posten på tirsdag og det var jo helt greit det. Den ene av dem brukte jeg nå siden jeg har lyst til å teste ut Victoria Kino og oppdaget at de hadde førpremiere på “The Book Thief” i morgen 14:00 og jeg syntes jo boka var temmelig fantastisk da jeg leste den i høst og filmen har Geoffrey Rush i en sentral rolle og han er super og det kommer sikkert til å være veldig deprimerende, men fint på samme tid. Og neste gang jeg blogger skal jeg anmelde den 😉 Jeg er videre nødt til å få brukt de andre billettene innen 28. februar, men det går bra 🙂

Deretter var jeg heldig nok til å ha null hull når jeg var hos tannlegen på mandag og alt kulminerte i en særdeles koselig beskjed på onsdag. Billettservice hadde nemlig en sånn konkurranse der man skulle poste en gave man hadde fått med hashtag #bedremedgavekort og være med i trekningen av et gavekort og så sendte jeg inn et bilde av en gave da og tenkte ikke noe videre over det før jeg fant ut på onsdag at jeg faktisk hadde vunnet. Og det som gjør det skikkelig sykt er at det er liksom ikke snakk om et gavekort på noen hundrelapper eller noe, men et gavekort på hele 3000(!) kr. Jeg trodde jo ikke det gikk an å ha så flaks, men det går visst og riktignok får jeg dessverre ikke brukt det på Det Norske Teater eller Nasjonaltheateret (som også setter opp ting jeg bare er nødt til å få sett), men jeg kan bruke det på Oslo Nye Teater, Operaen, Oslo Spektrum, konserter om ønskelig, det er jo uendelig med muligheter. Og når man vinner gavekort på 3000 kr fra Billettservice så må det være lov å skryte litt og være veldig happy. Det er jo veldig fantastisk <3 

Og jeg leser herlige bøker, har det utrolig trivelig med praksis på Fretex, koser meg skikkelig med Nintendo 3DS-en min og det er generelt ganske så fint å være meg for tiden =D

Ellers så er dette fint: 

Sutton Foster, Anna Kendrick og andre episke folk som hyller Shirley MacLaine 🙂 Flott sang og dans, kul person de hyller og ååå så fine røde kjoler ikke minst 😉 Me like! 

I alle fall ser det ut som om 2014 vil bli et temmelig fenomenalt år hva angår kulturell moro og jeg har mye fint å se frem til og slikt så ja, livet er fint. Men nå tror jeg at jeg skal bruke kvelden til andre ting som å skrive litt poesi og spille litt Nintendo 3DS og så blogger jeg i neste omgang enten søndag eller mandag så da bables vi! Yay!!!

“The men nearly all had villainous beginnings of beards” =D

Setningen som titulerer dette innlegget er hentet fra “Dark Lord of Derkholm” og er min favorittsetning for øyeblikket. Og nå skal jeg straks av gårde til Fretex-triveligheter, men jeg fikk så god tid at jeg faktisk rekker å blogge før jeg drar. Så heisann, håper dere får en fin tirsdag alle sammen 🙂 

Og ååå, livet er fint. Jeg gruet meg til en ting i år og det var tannlegen i går og det gikk kjempefint, var unnagjort på tjue minutter og jeg hadde ingen hull. I tillegg finner jeg på fine ting, har en boks full av ristopper og har masse brilliant å lese på og da kan man jo ikke annet enn å smile da. Og det eneste som mangler er inspirasjon for jeg trenger å ha et eller annet storslagent skriveprosjekt igjen snart, det merker jeg, men det dukker sikkert opp og i mellomtiden kan man skrive dikt og korte tankespill-tekster og være generelt kreativ uansett =D

Men her tenkte jeg nå å poste dette:

Og deretter en lang anmeldelse av denne, i mine øyne temmelig brilliante boka, og bruke resten av dette innlegget på det. Neste blogginnlegg kommer nok torsdag eller fredag og i mellomtiden håper jeg alle har det kjempegøy og nyter livet. God fornøyelse og håper anmeldelsen faller i smak:

Dark Lord of Derkholm av Diana Wynne Jones

 

Det må innrømmes at hovedgrunnen til at jeg leste denne boka var tittelen siden jeg finner skurker og mørke fyrster svært underholdende å lese om. «Dark Lord» er på en måte et par magiske ord som tilkaller min oppmerksomhet med såpass insisterende stemmer at jeg ikke kan annet enn å lytte til dem. Og det var en lur beslutning for denne boka er temmelig brilliant.

Diana Wynne Jones er for mange mest kjent for boka «Howl?s moving Castle» (supert filmet av Studio Ghibli), men hun har også skrevet veldig mange andre fantasifulle bøker for barn og unge og et av mine mål for 2014 er å få lest en hel del av Diana Wynne Jones (frem til i år er alt jeg hadde lest av henne nevnte «Howl?s moving Castle»), et prosjekt som ble satt i gang med «Dark Lord of Derkholm».

Everyone – wizards, soldiers, farmers, elves, dragons, kings and queens alike – is fed up with Mr Chesney’s Pilgrim Parties: groups of tourists from the world next door who descend en masse every year to take the Grand Tour. What they expect are all the trappings of a grand fantasy adventure, including the Evil Enchantress, Wizard Guides, the Dark Lord, Winged Minions, and all. And every year different people are chosen to play these parts. But now they’ve had enough: Mr Chesney may be backed by a very powerful demon, but the Oracles have spoken. Now it’s up to the Wizard Derk and his son Blade, this year’s Dark Lord and Wizard Guide, not to mention Blade’s griffin brothers and sisters, to save the world from Mr Chesney’s depredations.

Her kan man se Goodreads synopsis av “Dark Lord of Derkholm” og som man fort skjønner er dette delvis en parodi, samtidig som det er langt mer enn bare det. Her leker Diana Wynne Jones med Fantasy-klisjéene og resultatet er en sprudlende historie som man koser seg skikkelig med. 

Jeg digger konseptet (person som må late som om han er ond fyrste for turister fra en annen verden og slikt), stemningen og humoren, men det som for meg løftet dette fra en fin bok til en veldig fin bok var hvor levende karakterene ble for meg mens jeg leste. Jeg fikk en sånn fin følelse av at man kunne stilt Diana Wynne Jones hvilket som helst spørsmål om hvilken som helst karakter i «Dark lord of Derkholm» og så ville hun kunnet svart på minuttet med temmelig kort betenkningstid. Og særlig Blade og Shona ble jeg glad i som karakterer, men selv de mindre rollefigurene banet seg frem og er karakterer jeg vil tenke tilbake på med et smil.

Videre er det en veldig sjarmerende og godt formidlet historie, fengende og underholdende skrevet og jeg har nå enda mer lyst enn før til å gå bananas og få lest alt jeg kommer over av Diana Wynne Jones og hva er vel bedre enn det. Det er ønsket om å lese mer man skal sitte igjen med etter å ha lest en bok og når det er så til de grader på plass som her så er det absolutt fenomenalt. Og hallo, her finnes det griffer, familie- og kjærlighetsforhold, vennlige kuer, sarkastiske gjess, prinser, magi og flyvende griser bare for å nevne noen. Bare en av de ingrediensene hadde vært nok til å skape episkhet.

«Dark Lord of Derkholm» er likevel ingen perfekt bok. Det skjer litt mye på slutten og den virker tidvis noe tilfeldig og vilkårlig og kan kanskje bli litt for vimsete og merksnodig hvis det går an. Og samtidig er det også noe av sjarmen. For noen bøker er ikke ment for logikk og systematikk, av og til handler det mer om å gi seg hen og så ta det som det kommer og i så måte er dette virkelig ypperlig lesning. Så terningkast 5, en varm anbefaling og nå skal jeg avslutte med å sitere i vei siden dette i tillegg er en veldig siterbar bok:

 

She looked like a snake herself, small and glossy-skinned and greenish, and very, very old.

*

Mr. Bennet cleared his throat and opened his briefcase. It was hard to listen to Mr. Bennet. He had that boring kind of voice you shut your mind to.

(Jeg liker den beskrivelsen veldig godt av en eller annen grunn, man skjønner virkelig hva som menes føler jeg.)

*

The noise from them died down, although there was one final sound from the rear, the sound of a goose sarcastically wondering when anything from a human was worth listening to.

(“sarcastically wondering”, så elskbar formulering <3)

*

“Been here for days now,” said the surly one, whose name was Galadriel. Derk had been wondering, ever since he discovered this, what Galadriel?s parents had been thinking of.

(Å ha med en karakter ved navn Galadriel MÅ jo ha vært en referanse til LOTR og det som gjør ting enda mer artig er at Galadriel i “Dark Lord of Derkholm” er en dverg!)

*

The men nearly all had slightly villainous beginnings of beards.

 

(Sist, men ikke minst har vi min yndlingssetning i hele denne boka og det er denne. «Slightly villainous beginnings of beards», herregud så genialt! <3 <3 <3)

 

Fangirl og andre fine ting =D

Heisann! Fine ting: å ha masse flott å lese på, et nytt år med nye muligheter, at jeg vant en konkurranse på Facebook der man skulle svare på hva man fikk til jul og de beste kommentarene vant (jeg tenkte at å slå til med et rimedikt på tre vers om hva jeg fikk til jul kanskje ville falle i smak og det gjorde det selv om diktet ble litt nødrimpreget og slikt) og jeg dermed vil få to kinobilletter i posten i løpet av neste uke =D Her er diktet hvis det skulle være av interesse:

 

Jeg fikk en Kindle, det var bra

og gavekort er kjekt å ha,

tre kjoler med, så fint og flott,

og skjerf og da vil alt gå godt

 

Jeg fikk en kaffemaskin som kan

få både kakao og te i stand

og jeg har fine planer med,

teater jeg med min mor skal se

 

Og annet med, men kort fortalt,

her er et snev av bredt og smalt 

og nå er ønsket som dere forstår

et hjertelig og fint nytt år

*

Ellers er det fint at jeg faktisk fikk tak i Nintendo 3DS og spill som var bestilt i går og så satt mye av fredagskvelden og spilte Nintendo =D Og livet er generelt supert sånn utenom tannlegetime på mandag som jeg gruer meg skikkelig til. Jeg vet at det er unødvendig å bekymre seg for det går faktisk bra og jeg ville jo ha merket det hvis jeg hadde kjempemange hull og ting og tang, men jeg er like nervøs uansett. Det finnes så mange tenk om-tanker tross alt.

Neste gang jeg blogger vil dog tannlegetimer og slikt være overlevd og det blir nok enten mandag eller tirsdag, men nå skal jeg poste dette:

Og grunnen til at jeg poster dette er at jeg nå tenkte å poste en veldig lang, grundig og forhåpentligvis interessant anmeldelse av “Fangirl” som jeg håper faller i smak. God fornøyelse og så bables vi om noen dager:

Fangirl av Rainbow Rowell

 

I tillegg til å ha et fryktelig kult fornavn er Rainbow Rowell veldig flink til å skrive, noe som jeg jo forsto da jeg leste «Eleanor & Park», men som ble enda klarere for meg da jeg leste «Fangirl», en bok som mange jeg kjenner virkelig burde kaste seg over på sekundet.

«Fangirl» er boka om Cath som skal starte på college og er fryktelig nervøs og usikker. Dette hjulpet av hennes tvillingsøster Wren som har besluttet at de ikke skal dele rom på college og heller finne på forskjellige ting i stedet for å henge sammen hele tiden. Caths trøst er «Simon Snow», Harry Potter-aktig bokserie der Cath er Fan med stor F og leser bøkene, ser filmene og skriver en fanfiction med over tusen lesere. Cath er ikke klar for å la Simon gå og hun er heller ikke klar for college, for å leve sitt eget liv og skrive egne historier, men dette året vil kanskje bli en ny start?

Jeg er dårlig på å gi synopsis av bøker og da særlig bøker jeg selv likte utrolig godt, men det som er sikkert er at dette er en bok for alle som noen gang har vært en fan. Om det så er Harry Potter eller noe helt annet og uansett hvor seriøst det har vært så er dette en historie for alle som noen gang har vært fan av noe og sånn sett er det en bok for veldig mange. Det er også en bok for alle som har begynt noe nytt og skremmende (som å bli student for eksempel) og følt seg litt usikker og liten i møte med omgivelsene. Og det er en bok om vennskap, kjærlighet og de rette ordene.

Jeg for min del ble først interessert i «Fangirl» på grunn av konseptet. Det er ikke så mange bøker om det å være fan og hvert fall ikke så mange historier om folk som skriver fanfiction, men her er dette tematikk og det funker fantastisk. Og mens jeg har skrevet veldig lite fanfiction selv så har jeg jo lest litt og jeg kjenner veldig igjen følelsen av å være skikkelig fan av noe. Finne en bok eller en film eller noe helt annet som jeg blir intenst opptatt av og vil flykte inn i fremfor å møte en ny og truende virkelighet. Det er lett å forstå Caths frykt for alt som venter.

Samtidig utvikler hun seg jo og å følge denne utviklingen er en annen grunn til at «Fangirl» er en såpass fin bok som det er. For Cath er en så fin karakter. Hun er forsiktig, usikker og innadvendt, men også smart og omsorgsfull og en veldig talentfull skribent ikke minst. Og de andre karakterene i boka er også velutviklet, Levi for eksempel, Reagan og Wren. Også har vi Caths far, jeg digger ham. Og jeg har ikke tenkt å si så mye om karakterene for denne boka vil jeg at folk skal lese, den bør oppleves. Det jeg kan si er at jeg ble overrasket av enkelte vrier jeg personlig ikke hadde forventet. Og jeg kan røpe at om dette er en bok som er langt mer enn man tror først. Jeg trodde jeg ville like denne boka og fikk jo rett i det, men det tas opp en hel del tematikk som man ikke så ofte ser ungdomsbøker ta tak i og resultatet av det er en sterkere historie som man virkelig husker i ettertid. Dessuten ga den meg lyst til å re-oppleve Harry Potter, lese alt av Rainbow Rowell og finne min egen versjon av Levi og det er jo også et pluss.

Og ellers er det altså god stemning, fint formidlet, flott skrevet og mens det mangler det siste ekstra som gjør noe om til perfeksjon så er det neimen ikke mye å klage over her. Terningkast 5 og håper dette får alle lesere av bloggen min til å kaste seg over «Fangirl». Her er til sist noen utdrag som bevismateriale på episkhet:

 

?Underneath this veneer of slightly crazy and mildly socially retarded, I’m a complete disaster.? 

*

Real life was something happening in her peripheral vision.

*

?I feel sorry for you, and I’m going to be your friend.”
“I don’t want to be your friend,” Cath said as sternly as she could. “I like that we’re not friends.”
“Me, too. I’m sorry you ruined it by being so pathetic.? 

*

?I choose you over everyone.? 

*

?You?ve read the books??
?I?ve seen the movies.?
Cath rolled her eyes so hard, it hurt. (Actually.) (Maybe because she was still on the edge of tears. On the edge, period.) ?So you haven?t read the books.?
?I?m not really a book person.?
?That might be the most idiotic thing you?ve ever said to me? 

*

?How do you not like the Internet? That’s like saying, ‘I don’t like things that are convenient. And easy. I don’t like having access to all of mankind’s recorded discoveries at my fingertips. I don’t like light. And knowledge.? 

*

?Sometimes writing is running downhill, your fingers jerking behind you on the keyboard the way your legs do when they can?t quite keep up with gravity.? 

*

?That moment,” she told Cath, “when you realize that a guy’s looking at you differently – that you’re taking up more space in his field of vision. That moment when you know he can’t see past you anymore.? 

*

?You look so blindingly cute right now, I feel like I need to make a pinhole in a piece of paper just to look at you.? 

*

?Honey, I’ve watched a lot of 90210. The parents weren’t even on the show once Brandon and Brenda went to college. This is your time – you’re supposed to going to frat parties and getting back together with Dylan.”
“Why does everybody want me to go to frat parties?”
“Who wants you to go to frat parties? I was just kidding. Don’t hang out with frat guys, Cath, they’re terrible. All they do is get drunk and watch 90210.? 

*

 

Nevnte jeg forresten at Rainbow Rowell er dronningen av søte setninger som man blir enormt inspirert av. Hun er det. At jeg siterer så mye som jeg gjør her er jo et bevis, men det at man, om man går inn på quotes fra «Fangirl» på Goodreads, finner seks(!) sider med sitater fra denne ene boka beviser det enda mer. Rainbow Rowell har virkelig et helt fantastisk språk og ååå, jeg skal lese mer av henne. Fine «Fangirl» <3