Oppsummeringsinnlegg for februar 2014

Heisann! Det er noen ting som har vært irriterende denne uken, men halspastiller og å slappe av og å drikke store mengder te hjelper på det meste. Dessuten hadde de julebrus (<3) på Meny og pappa har bestilt hotell (neste helg = helgetur til Gøteborg, men det kan jeg komme nærmere tilbake til) og jeg har kommet lenger på det nyeste skrivekonseptet mitt (skal dessuten skrive mer senere i kveld så hurra) og det er mye å glede seg over tross alt. Deriblant min nå ganske klare plan for morgendagen som er å spise lunsj på Peppes før jeg derefter bruker et gavekort på Ark Bokhandel til å kjøpe den nye boka til Fredrik Backman (“En mann ved navn Ove” var tross alt en av mine yndlingsbøker i fjor og da MÅ jeg rett og slett ha tak i forfatterens nyeste bok som jeg allerede er forelsket i kun basert på to anmeldelser og synopsiset) og en ny blyant eller to. Videre har jeg nå klart å overbevise meg selv om at det er helt greit å bruke litt over 300 kr på et nytt Nintendo 3DS-spill i morgen siden jeg uansett må kjøpe månedskort (har veldig lyst på Pokemon X, har rundet Zelda: A Link between worlds og føler meg ikke mentalt klar for vanskelig Hero Mode-forsøk enda og har funnet ut at det er fysisk umulig for Nintendo 3DS å gjøre manøvrene som trengs for å komme videre på Mario & Luigi: Dream Team, dvs. trenger nye ting å spille) og jeg har tenkt å spise middag på restauranten på Majorstua siden det der kan kombineres med lesing av morgendagens aviser og man med andre ord kan slå to fluer i en smekk. Med andre ord, det skjer fine ting og alt ordner seg ganske greit 🙂

Ellers har jeg dilla på Futurama for tiden, har fortsatt “Everything is AWESOME!” på hjernen og nå tenkte jeg å poste en kul musikalsang sånn for moro skyld:

“Stepsister’s Lament” fra musikalen “Cinderella” (selvsagt finnes det en Askepott-musikal også, det er jo fullstendig logisk) med Ann Harada =D

Men da tenkte jeg å oppsummere februar bok- og filmmessig sett, en måned som inneholdt mye fint, og det setter jeg i gang med NÅ:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for februar

BØKER

– Fem tusen kilometer i sekundet av Manuele Fior

Interessant, elegant og veldig fin grafisk roman. Terningkast 5!

– When did you see her last? av Lemony Snicket

Mystisk, engasjerende og artig skrevet. Jeg er en sucker for Lemony Snickets skrivestil og det hjelper jo også. Terningkast 4!

– Are you my mother av Allison Bechdel

Interessant og fascinerende biografisk grafisk roman. Litt kjedelig til tider, men det er jo smak og behag. Terningkast 4!

– Flora and Ulysses av Kate DiCamillo

Herlig og søtt om superhelter, ekorn og poesi. Dessuten angående poesi så er det altså ekornet i historien som skriver dikt og et av dem er dette:

“I love your round head,
the brilliant green,
the watching blue,
these letters,
this world, you.
I am very, very hungry.”

Her: http://irenelatham.blogspot.no/2014/02/squirrel-poetry-flora-ulysses.html kan man lese dette diktet og to andre utdrag fra “Flora and Ulysses” som også viser hvor sjarmerende det er. Terningkast 5!

– Luke and Jon av Robert Williams

En bok som viste seg å være både fin, velskrevet og interessant nok til at jeg lånte en annen bok av samme forfatter sist jeg var på biblioteket. Jeg syns ikke den levde helt opp til begynnelsen utover i historien, men den var så godt skrevet hele veien at jeg tilgir sånt. Terningkast 5!

– Odinsbarn av Siri Pettersen

Engasjerende, sår, spennende og fascinerende og en virkelig sterk opplevelse av en Fantasy-bok 🙂 Terningkast 5!

– The boy on the porch av Sharon Creech 

Koselig, nesten litt for lettlest og trivelig nok selv om den nok også er litt forglemmelig. Terningkast 4!

– Eight days of Luke av Diana Wynne Jones

Enda en grunn til å digge Diana Wynne Jones og en smart og unik bok som også er kos for alle som har en interesse for norrøn mytologi. Terningkast 5!

– The Invisible Kingdom av Rob Ryan

Nydelig bok som jeg ble litt forelsket i <3 Terningkast 6!

FILMER

– The Croods 

Veldig fin animasjonsfilm om å åpne seg for nye ting. Terningkast 5!

– The Time Machine

Fint formidlet sci-fi med fascinerende tematikk som er kult filmet og slikt. Terningkast 4!

– The Lego Movie

Everything is AWESOME-sangen sier i grunnen alt om denne filmen, en film der alt er nettopp awesome. I tillegg er det morsomt og rørende og genialt og ååå, jeg digger denne filmen. Terningkast 6!

– Epic

Hvis man ser bort i fra at alt i denne filmen er gjort bedre før og at det er forutsigbart som bare rakkern så er jo dette en sjarmerende film med fin historie som er godt animert og alt det der. Terningkast 4!

– Keeper’n til Liverpool 

Sympatisk og fin film som jeg hadde vært nysgjerrig på en stund. Terningkast 4!

– Persepolis

Sterk, fascinerende og veldig god animasjonsfilm som antakelig vil bli anmeldt her på bloggen etter hvert. Terningkast 5!

*

Med andre ord har jeg både lest en del og sett en del filmer i februar og det er jo bra. Men da tenkte jeg å prioritere middag og slikt og så kommer nok neste blogginnlegg på mandag. Vi bables!

The Invisible Kingdom, skriveflyt og finheter :)

Utenom å være litt hes siden jeg har brukt noen dager på unødvendigheter som forkjølelse så er livet fint. Riktignok er det fortsatt åpenbart at alt for få interesserer seg for bloggen min, men det får så være. Livet er en fin dings uansett, ikke minst fordi livet inneholder te og clementiner, lyktestolper og bøker og musikalmusikk =D Yay! 

Også har det skjedd noe veldig fantastisk. Jeg prøver jo å skrive for tiden og holder på med opptil flere skriveprosjekter, uten å få skrevet så mye på noen av dem. Og så ender jeg opp med dårlig samvittighet, samtidig som det har det med å friste mer å være på internett eller prioritere Netflix når jeg sitter foran dataen. Så slo det meg at de gangene jeg faktisk blir mest inspirert tross alt er når jeg ikke er foran dataen, men på jobb for eksempel eller på t-banen og derfor har jeg nå bestemt meg for å skrive en historie i en notatbok jeg fikk til jul for hånds. For en gangs skyld skrive noe for hånd for det vil jo måtte redigeres uansett. Og dette har funket helt genialt. Jeg begynte på en eventyrlig historie om prinsesser og folk som vil ta over verden og slike elementer på t-banen i stad og i løpet av t-baneturer og lunsjen på jobb har jeg så langt fem tettskrevne sider i notatboka mi. Og jeg innser at det ikke er såå mye i den store sammenheng, men det var så god flyt og jeg klarte å slippe meg helt løs og ikke tenke på at det skulle være godt skrevet. Det er sånn skriving skal være og jeg var skikkelig inspirert på jobb og planla i vei og nå skal jeg få skrevet masse i morgen og på fredag og det vil bli kjempefint 🙂 Dessuten elsker jeg allerede den nye historien min og har ideer om å ha med musikalsanger og illustrasjoner og bare kose meg og se hva det blir til. Det er så kos <3

Ellers så har jeg veldig lyst på nye Nintendo 3DS-spill, jeg liker at det snart er mars og jeg finner på fine ting 🙂 Dessuten har jeg lest en nydelig bok og det er denne:

Det handler om en ensom prins på et slott som ønsker seg et normalt liv og finner en egen verden på slottet der man vokser opp og utover det kan jeg egentlig ikke oppsummere handlingen. Den er heller ikke det vesentlige her. Greia med “The Invisible Kingdom” er at den er så himla vakker. Jeg ble veldig glad i denne boka og det til tross for at den som gjennomillustrert engelsk barnebok går kjempefort å lese og ikke forteller noen helt unik historie eller noe sånt. Men jeg elsker stilen til Rob Ryan som er en helt særegen papirkuttingsteknikk med bilder i silhuettstil. Det høres kanskje ikke så stilig ut, men det er kjempefint og her er noen bilder fra boka som er eksempler på dens vakkerhet:

Jeg liker fargebruken, hvordan det ikke er så mye farger og at det som er av farger er brukt så smart og stilfullt.

Her har vi to sider der det skjer så mye forskjellig og er så mange interessante detaljer at man kan sitte og bare betrakte i flere minutter.

Dette er vakkerhet.

Og disse gatelyktene er så nydelige at de kanskje er en hovedgrunn til at jeg ble så betatt av denne boka. 

Noen bøker vet man at kanskje ikke er de best skrevne eller mest dype eller noe sånt, men så er det noe med dem som gjør at man blir betatt likevel. Og “The Invisible Kingdom” er på ingen måte en bok man ikke kan leve uten å ha lest. Med det sagt så er den utrolig verdt å lese for det er fint skrevet, det som er av skrift og jeg elsker illustrasjonene, de er himla fascinerende. Videre er det så fin og gjennomført stemning og ja, ååå, denne boka hypnotiserte meg <3 Terningkast 6!

*

Men nå skal jeg se litt på film og drikke kakao og slikt og så blogger jeg nok enten fredag eller lørdag. Vi bables og her er et klipp som viser at Emma Thompson er kjempekul:

 

EVERYTHING IS AWESOME!!! =D

Noen ganger ligger det liksom i kortene at en dag vil bli fin. Det får så være om man er litt småforkjøla for hva spiller vel det for noen rolle når man har supre planer, deriblant biblioteksbesøk, og dagen ligger foran en full av muligheter. Og så drar man på biblioteket og går opp trappene til Hovedfilialen og det føles litt som dette:

Alle historiene som venter på å bli oppdaget, filmer og musikalcder og bare gleden ved å gå på oppdagelsesferd mellom reolene <3 Og slik flyr tre timer av gårde, minutt for minutt til jeg ender opp med en fangst på åtte bøker og tre filmer fordi det passer seg sånn. Deretter er klokka nesten 16:00 og lørdagen føles fortsatt ung, like ung som sommerfugler og de første snevene av vår i mars og man smiler mens man gleder seg over hvor upraktisk det er å bære rundt på et handlenett med masse lesestoff før man drar til Byporten og drar til restauranten som er favoritten for øyeblikket fordi den har så himla god Pizza Pepperoni. Og det er kanskje ikke skikkelig romantisk eller noe sånt slik som her:

Men det er fortsatt italiensk mat servert av trivelige folk og man sitter der og man har lånte bøker og Kindle i veska og et helt nytt VG i tillegg og det er så fint. Det er en selv og lesestoff, cola og pizza og akkurat da er det alt man ønsker seg i verden. Og så drar man videre når klokka nærmer seg 17:00, tar trikk til Birkelunden og havner ved Ringen Kino med veldig god tid, leser litt, sjekker internett på mobilen, drikker julebrus fordi de har det på kaféen der og jeg elsker julebrus også når det ikke er jul og slik går minuttene, taktfaste og tilfeldige hen mot det magiske øyeblikket da en kan kjøpe seg sursild-godteri, popcorn og Sprite og entre kinosalen der man vil oppleve et skikkelig eventyr som vil ende med at man forlater kinosalen og føler et behov for å kaste brusen i søppelkassa og søppelet der flasker skal kastes bare fordi det hadde vært å virkelig bryte anvisningene. Og jeg kaster ting i riktig dunk i begge tilfeller, men behovet for å ikke følge bruksanvisninger ligger igjen og det med rette. Å tørre og tenke nytt fremfor å følge strømmen er nemlig på mange måter essensen i “The Lego Movie” som altså er filmen jeg var på Ringen Kino for å se og som var AWESOME!!!

Akkurat som denne sangen fra filmen “The Lego Movie” som er kongen av episkhet og som jeg har hatt på hjernen konstant siden i går. Den er såå genial! For ja, jeg har altså sett “The Lego Movie” og konkluderte raskt med at det er den herligste filmen jeg har sett så langt i år og en film jeg definitivt skal ha i dvd-samlingen min når den tid kommer. 

Det handler først og fremst om Emmet som er en helt alminnelig fyr som kommer over en gjenstand som får folk til å tro at han er “den utvalgte” som skal redde verden fra den onde Lord Business som vil at alle skal følge bruksanvisningene hele tiden. Så har vi andre karakterer som trollmannen Vitruvius, kule Wyldstyle og mange andre episke karakterer som blir del av alt sammen og det hele blir til et eventyr i Lego som er originalt, morsomt og underholdende fra ende til annen. Og aller mest er det morsomt for dette er en av de morsomste filmene jeg har sett ever og i kinosalen var det den ene latterkula etter den andre. Samtidig er det også en rørende film der man får tårer i øynene i ny og ne og virkelig blir glad i karakterene man følger og en spennende film som har noen totalt uforutsette twister som jeg hadde veldig sansen for. Og det er en film som inneholder Unikitty <3

Jeg er herved superfan av Unikitty, en karakter jeg også kjenner meg en del igjen i (da først og fremst hvordan hun går inn for å lete etter noe positivt uansett, en tendens jeg også har) og som er noe så episk som en krysning av katt og enhjørning. Det er jo helt perfekt! 

Også inneholder “The Lego Movie” Batman og han er skikkelig kul og har sin egen sang som man kan høre her:

Batmans sang er jo egentlig ikke min musikksmak, men ååå, den er helt konge! Og jeg liker teksten veldig godt også 🙂

Så “The Lego Movie” har altså kule karakterer (deriblant en ypperlig superskurk), er morsom, spennende, engasjerende, rørende og genial, er flott animert og full av kreative innslag og inneholder musikk som man straks får dilla på. Det er rett og slett en helt fenomenal film som jeg nå vil at absolutt alle skal se sånn at jeg kan obsesse sammen med andre og som jeg rett og slett gir terningkast 6 siden det egentlig ikke er noe å kommentere på. Ååå, fine filmen <3

<3 <3 <3 EVERYTHING IS AWESOME, EVERYTHING IS COOL IF YOU WANT IT TO BE, EVERYTHING IS AWESOME!!! <3 <3 <3  

*

Med andre ord visste jeg at i går ville bli en fin dag og det ble det også og nå er det søndag og jeg har spist vafler og drukket iste og trent og gjort husarbeid og ymse fornuftigheter og skal nå kose meg med å lese, se film, se flere episoder av Futurama og lytte til “Everything er awesome” flere ganger. Dessuten har jeg enda flere skriveprosjekter nå og det er helt i orden at OL 2014 er over og yay for kakao som jeg kan lage meg pronto om jeg vil det. Livet er fint og alle burde se “The Lego Movie” og hurra for å ha masse å lese på =D 

Ha en fortsatt fin dag og så dukker nok neste blogginnlegg opp på onsdag tenker jeg 🙂

Fine ting og tang!

Heisann! Det er fredag og helg og livet er en fin dings. Riktignok er det irriterende slapsete ute slik at jeg har vært temmelig gjennomblaut i hele dag, men pytt sann. Det går jo bra. Med det sagt så ønsker jeg meg flere dager da det ikke regner eller snør, men er klart og solfylt. Om det er snø på bakken går helt fint, siden det tross alt fortsatt er vinter, det essensielle er at jeg vil ha sol! Men kanskje mars blir mer solfylt på østlandet, hvem vet.

Forøvrig leser jeg på nok en veldig fin bok (lærer meg etter hvert at Diana Wynne Jones rett og slett var et geni) kalt “Eight days of Luke” som er ypperlig lesning om man liker engelske ungdomsbøker og samtidig liker norrøn mytologi. Dessuten har jeg fine planer for lørdag om å a) dra på hovedfilialen og levere og låne en hel del (kan ikke love at jeg låner det, men tips til gode Fantasy-bøker eller andre brilliante ting å se etter tas gladelig i mot), b) spise middag på restaurant (antakelig den nye favoritten min på Byporten der man får Cola og en veldig god Pizza Pepperoni for snaut 170 kr og c) se “The Lego Movie” på Ringen Kino =D “The Lego Movie” vil anmeldes her på søndag regner jeg med og jeg er ganske sikker på at den vil være veldig god underholdning. Forøvrig er det en del av meg som har veldig lyst til å kjøpe “Pokemon X” bare fordi jeg er stuck på verdens mest impossible boss på “Mario & Luigi: Dream Team” og har rundet “Legend of Zelda: A Link between Worlds” og fordi jeg vil spille Pokemon-spill. Dessuten bruker jeg essensielt tiden jeg pleide å bruke på Zelda-spilling på å se Futurama-episoder uansett (er veldig lite inspirert når det gjelder skriving for tiden dessverre) og hvis man spiller Nintendo får man mer utbytte av det. Men vi får se. Jeg kan jo prøve meg på Hero-mode på Zelda-spillet også selv om det sikkert er megavanskelig. Vi får se hva jeg gjør 🙂

Det fine er at Futurama i det minste er superkult. Dessuten er det av og til musikalske øyeblikk av stor episkhet som dette:

Robot Hell Song =D Litt dårlig klipp, men det beste jeg fant på Youtube og med en veldig underholdende tekst og kul melodi. Yay!

Og denne Oompa-Lompa (eller hvordan det nå enn skrives)-inspirerte scenen (i et enda dårligere klipp, men noen ganger får man klare seg med det man finner) med en morsom sang med herligheter som nødrim deluxe og sånt er også morsom. 

Men nå tenkte jeg å se opptak fra gårsdagens friprogram kvinner kunstløp og slike ting og tang, men da har jeg i alle fall en fin helg i vente (og hvis alt går etter planen har jeg mål om å få spist vafler på søndag siden jeg har hatt skikkelig lyst på det i det siste) og så blogger jeg nok på søndag altså. Vi bables!

Odinsbarn =D

Heisann! Livet er mest fint. Og det er ting som er dumt og, men siden det fortsatt alltids er en mulighet for at dette bedrer seg skyver jeg bekymringene til side for øyeblikket. I stedet er fokuset på de tingene som er fint, ting som bøker, ting som at jeg har rundet “Zelda: A Link between Worlds”, ting som at jeg skrev ferdig en novelle i går som man kan finne her: http://www.facebook.com/notes/karoline-heldal-lund/prinsen-som-likte-%C3%A5-kysse-d%C3%B8de-ting-d/10152227172644082 og som jeg har holdt på med i ny og ne i flere måneder, ting som at jeg har begynt å se “Futurama” siden jeg nødvendigvis trengte noe annet å få dilla på siden jeg altså har rundet Zelda-spillet og ting som at jeg finner på mye trivelig. Dessuten er te en super ting og jeg gleder meg til lørdag da jeg er nødt til å dra på biblioteket og kino (bøker som går ut snart, kinogavekort som må brukes innen 28. februar). Men nå tenkte jeg først å poste dette: 

Det er Christina Bianco (som jeg er kjempefan av) som synger sangen “Let it go” fra “Frozen” som forskjellige artister og det er så fantastisk at jeg vil at alle skal digge det like mye som meg =D Hun er jo så flink! 

Men hei, jeg har jo lest en bok, jeg. Ikke at dette er noe nytt selvsagt, men denne boka var så brilliant at den må anmeldes med en eneste gang. Så ja, her er min anmeldelse av “Odinsbarn”, jeg håper den faller i smak og så kommer neste blogginnlegg enten torsdag eller fredag. Vi bables!

 

Odinsbarn av Siri Pettersen

 

Noen ganger følger man en forfatter på Twitter og er venn med dem på Goodreads og syns de virker så sympatiske selv om man ikke kjenner dem ordentlig at man virkelig håper man vil like boka deres. Og så leser man den og nyter hvert sekund og føler seg så glad for det var jo akkurat sånn det skulle være. For jeg ble glad i Odinsbarn, jeg gleder meg til å lese neste bok i serien om Ravneringene og jeg har nå fryktelig lyst til å lese masse mer Fantasy, tegne Odinsbarn-fanart og jeg opplevde hele denne boka som himla filmatisk på den aller beste måten. Og uten at det sier så mye siden vi fortsatt bare er halvveis ut i februar så er det definitivt en av de sterkeste leseropplevelsene mine i år så langt og absolutt en bok som er sår, spennende, fascinerende og særdeles givende lesning og som også byr på noe nytt i en sjanger med mange klisjéer. For selv om det finnes kjente Fantasy-elementer også her så gir Siri Pettersen dem nytt liv på fortreffelig vis og det er derfor jeg er så overbevist. Ja, denne boka er super =D

Odinsbarn handler om Hirka på femten år som finner ut at hennes mangel på hale, noe alle andre har, ikke skyldes ulver, men at hun rett og slett er født uten. Dette fordi hun er menneske og egentlig fra en annen verden, noe som skaper bekymring. Så handler det om mye mer, men det vil jeg spare til eventuelle lesere å finne ut. Det som er sikkert er at dette er en veldig sterk litterær debut fra en forfatter som virkelig har teft for den gode historien og som formidler med glans. Og jeg vil helst unngå å fortelle særlig mye mer om handling eller karakterer, men det som er sikkert er at denne boka falt i smak.

Hovedgrunnen er Hirka. Hirka blir så levende for leseren for hun har så mange sider og hun utvikler seg så mye i løpet av Odinsbarn, noe som også er fint. De andre karakterene er også godt utviklet og interessante å følge og det eneste man kanskje kan kommentere på i så måte er at historiens klareste bad guy kanskje er litt for åpenbart bad guy, han blir litt mer svart-hvitt enn de andre sånn jeg føler det, samtidig som den delen av meg som elsker Disney-skurker syns det er noe av sjarmen. I hovedsak føler jeg dog at Siri Pettersen har skapt karakterer man tror på og som både har feil og mangler, noe som bare gjør dem enda mer realistiske. Men aller mest likte jeg Hirka, av alle karakterer jeg har lest om i år er hun den definitive favoritten vil jeg tro og ååå, jeg vil lese mer om henne. NÅ!

Og der mange anmeldelser jeg har lest om denne boka mener det tok litt tid å komme inn i handlingen var det ikke slik for meg. Jeg var i grunnen fanget fra første setning, jeg og så fulgte jeg like spent med hele veien. Ikke minst fordi dette er en historie der det skjer veldig mye og man aldri kan forutse ting på forhånd. Det er veldig spennende og samtidig er det sårt for det skjer mye urettferdig. Verden er ikke så snill mot Hirka og det gjør vondt å lese, samtidig som det jo gjør historien ekstra engasjerende.

 

Det mangler fortsatt noe for at det skal være fullstendig perfeksjon, men en klar femmer er dette definitivt. Og det gjør meg veldig glad hver gang det dukker opp norsk Fantasy og jeg liker også veldig godt de norrøne elementene (er generelt ganske fascinert av mytologi og da særlig gresk eller norrøn). Jeg liker også Siri Pettersens språk og at det skal komme flere bøker i serien og jeg syns i det hele tatt dette er en veldig gjennomarbeidet og god bok generelt sett. Så yay, heia denne boka J

Guys and Dolls på teater er elsk =D

Heisann! Dette har vært en veldig fin dag =D Og det supre er at om man bare lever i nuet, tar ting som det kommer og gjør det beste ut av enhver situasjon så går det meste ganske greit i grunnen. Det er jo mye man kan glede seg over. Bøker for eksempel. Nintendo og musikalmusikk og hvordan jeg på Valentines Dag kom frem til at det ikke er noen som helst regel som tilsier at å feire kjærligheten bare handler om romantisk kjærlighet. Man kan feire kjærlighet overfor venner, familie, kollegaer og sjokolade. Man kan skrive en liten hilsen på en post-it lapp og deretter klistre den på et t-banevindu (noe jeg gjorde på vei til jobb i går). Man kan spise Hockey Pulver og tenke at det i grunnen er så fint at det kunne vært en egen Hockey Pulver-dag. Eventuelt lage en selv 🙂 

Og oppi alt sammen finnes det teater som jeg har sett i dag med denne sangen blant annet: 

Denne sangen kalles “Lady Luck” i Oslo Nye Teaters versjon av Guys and Dolls og ååå, denne sangen er kjempekul og var mitt yndlingsnummer i Guys and Dolls. For ja, jeg har sett Guys and Dolls og den var episk! Og jeg skal straks poste anmeldelsen min av den, må bare poste en annen fin sang fra den først og det er denne:

Fine sangen 🙂

Og planen min er å blogge i neste omgang på tirsdag tenker jeg. Nå derimot skal jeg anmelde Guys and Dolls på Oslo Nye Teater så god fornøyelse og på gjensyn 🙂

Guys and Dolls

 

Mens jeg alltid elsker musikaler på teater så er det to teateropplevelser jeg elsker aller mest. Den ene typen er når noe er så sterkt og rørende at tårene renner og man er totalt overveldet når man forlater teateret. Den andre typen er når man har det så gøy at man smiler fra øre til øre og har intenst lyst til å bryte ut i sang og dans når man drar hjemover etterpå. Guys and Dolls på Oslo Nye kommer i kategori to og var en nytelse fra ende til annen og ååå det var så fint. Og nå er jeg rett og slett nødt til å få sett filmen og lyttet til musikken på Spotify og en del av meg har veldig lyst til å kjøpe billett og se «Guys and Dolls» flere ganger siden det var så herlig. Ja, jeg er fan!

Anyway, Guys and Dolls var faktisk en musikal jeg ikke var så kjent med fra før. Jeg hadde hørt noen sanger og visste om noen aspekter ved historien, men utenom det så hadde jeg ikke satt meg så veldig inn i denne musikalen, noe som er helt tilfeldig. Og da jeg fikk tak i billett bestemte jeg meg for å bevisst unngå å gjøre noe særlig research sånn at jeg for en gangs skyld ikke visste nesten for mye om en musikal på forhånd. Denne gangen var det en viss spenning ved det hele også for meg og det var litt fint.

Med det sagt. Guys and Dolls er ikke en musikal man ser mest for spenningens skyld. Det er heller ikke storyen som er det store her for den er ganske enkel. Her er det man trenger å vite av synopsis at det handler om kjærlighet og gambling og så er det i grunnen nok. Og likevel. Av alle musikalene jeg har sett på teater i år (fire og året har ikke vart to hele måneder en gang, et faktum som får meg til å digge 2014) er dette årets høydepunkt så langt siden det er så fantastisk. Det er underholdende, morsomt, sjarmerende, romantisk og fantastisk formidlet. Her danses og synges det ypperlig hele veien og det er en sånn klassisk vidunderlig musikalopplevelse der man har fullt orkester på scenen og det er så vidunderlig.

Og hvis jeg kan trekke frem noen spesielt så må jeg nevne de fire hovedrolleinnehaverne Kåre Conradi, Hans Marius Hoff Mittet, Hilde Louise Asbjørnsen og Andrea Bræin Hovig. Conradi for eksempel er jo alltid kul, men jeg har aldri likt ham bedre enn her og Andrea på sin side viser seg som en virkelig sympatisk skuespiller som jeg nå håper å se i langt flere forestillinger fremover. Også har vi Hilde Louise Asbjørnsen som stjeler showet i alle scener hun er med i og Hans Marius som også er konge. Videre digger jeg Henriette Faye-Schjøll som synger kjempefint og jeg er fortsatt like betatt av stemmen til Sindre Postholm som da jeg så ham i My Fair Lady og Parade. Og Trond Teigen og Johannes Joner er med, de digger jeg jo generelt sett. Ååå <3 Og alle er så flinke og orkesteret er et kapittel for seg selv og live-orkester under musikaler er det beste, jeg kan ikke komme bort i fra det.

Og dette er sikkert ikke den beste anmeldelsen siden den er så ukritisk, men faen heller, noen ganger finnes det faktisk ingenting å kommentere på. For jo da, det finnes musikaler med dypere historie og musikaler jeg generelt sett er mer glad i, men akkurat i kveld var dette alt en kunne ønske seg med briljans i alle ledd. Som koreografien (elsk), som scenografien (stilig og passende) og som oversettelsen (veldig super).

 

Så ja, dra på teater, hvis du vil ha en klassisk og fornøyelig musikalopplevelse der man smiler i vei og har lyst til å gå syngende ut etterpå så er dette det opplagte valget. Terningkast 6!

Om kunstløp og poesi og en påminnelse til meg selv om å fokusere på de fine tingene i livet :)

De siste dagene har jeg teit nok fokusert litt for mye på de få tingene som er litt dumt (få som kommenterer på bloggen min, irriterende Valentines-konkurranser med premier jeg har lyst på som jeg ikke kan være med på fordi jeg er singel, at i morgen kan bli litt idiotisk av ymse grunner) og ikke alt det som er fint. For det er jo egentlig langt flere fine ting i  livet og konklusjonen er at hjernen min bare er litt dum. Heldigvis kommer feil-fokuseringen til å gå fort over, ikke minst fordi det er så mye som gjør meg glad på null komma niks og her er noen finheter: 

Jeg leser. Maaasse! Det er så himla mye fint å lese i verden at det er en fryd (nå for eksempel leser jeg endeligvis “Odinsbarn” og den er herlig så langt, begynte på den i morges og har lest over 100 sider av den allerede). Og jeg spiller Nintendo og er skikkelig god på Zelda-spillet mitt til Nintendo 3DS, jeg får skrevet litt selv om det ikke er nok og jeg ser “Into the Woods”-filmen fra 1990 eller noe sånt igjen på Netflix og den er så genial, jeg trives med hverdagen, jeg finner på fine ting og på lørdag skal jeg atter en gang på teater. Også er det OL og det innebærer kunstløp og kunstløp er så fint <3 Her er årets høydepunkter for meg så langt hva angår OL i Kunstløp:

 

Yulia Lipnitskayas kort program i lagkonkurransen <3 Hun er bare 15 år, men så teknisk dyktig og jeg elsker musikken og hvordan det begynner med at hun tegner på isen med fingeren før hun går bakover som om det skulle være et skikkelig regnvær før hun danser. Det er noe naturlig og barnlig med det hele på en veldig fin måte og ja, nå er hun definitivt blant favorittene mine før vanlig kortprogram-konkurranse 19 februar. 

Ellers har jeg sett kortprogram parløp og der er mine favoritt-ting dette:

Aliona Savchenko og Robin Szolkovy og Pink Panther-rutine =D Såå awesome og underholdende. 

Og mine favoritter hva angår parløp er disse:

Maxim Trankov og Tatiana Volosozhar som hadde noe á denne dansen under kortprogram parløp og som gjorde det fantastisk (de er jo de regjerende verdensmesterne tross alt). Dette paret hadde en Super Mario-inspirert rutine under en kunstløpgallaen under VM 2011 og dermed var jeg deres fan for life siden Super Mario jo er <3 

I alle fall gleder jeg meg til kortprogram menn i morgen (har tatt det opp sånn at jeg kan kose meg ratt med det etter jobb og middag og alt mulig fornuftsrelatert) og kortprogram kvinner den 19. februar om jeg ikke husker helt feil. For ååå, kunstløp er topp! 

*
Ellers så var jeg jo altså med på en skrivekonkurranse der man skulle skrive sportsdikt for ikke så lenge siden og jeg fant forleden dag ut at jeg ikke var blant de utvalgte, noe som egentlig ikke er så overraskende siden mitt dikt mer er et anti-sportsdikt til dels. Men siden det ikke gikk veien kan jeg jo poste diktet her og så satser jeg på at det faller i smak:

 

Hattifnatter, gatelykter og kunstløp

 

Titusener av hattifnatter kan jeg skrive om,

gatelykter har en plass i mine drømmer,

jeg kan dikte frem en superskurk som ler på usselt vis,

sy det sammen uten utpregede sømmer,

telle stjerner, puste dragepust og leke litt med ord,

karolinsk i grunn og kult som bare det,

men å skrive litt om sport er derimot slett ikke lett

og jeg vet ikke om det kan gi suksess

 

For jeg leser og jeg tegner og mitt liv er fint og flott,

men med sport så er jeg sjelden engasjert,

skisport sukk og fotball stønn, det er slik det gjerne er,

tematikken gjør meg oftere frustrert,

men hver regel har et unntak og for meg så er det klart,

det er sikkert fullt og helt hva dette er,

innebandy er litt gøy, turn er helt ok å se,

men kunstløp er den sport jeg holder kjær

 

For mitt hjerte er en tango og mitt liv en snedig vals,

ser jeg dans så blir jeg inspirert og glad,

kunstløp er en dans på isen, piruetter, fine hopp

og en følelse av at alt vil gå bra,

eleganse, pene gutter, fine antrekk, alt er flott,

det er sport og kunst med storslagen teknikk,

for det danses og det spinnes og det skapes en magi

som vil males frem med selsom logistikk

 

Så titusen hattifnatter kan forenes nå i natt 

i et dikt blant gatelykter for seg selv

om den sport som inspirerer meg på egenartet vis,

som gjør meg til OL-titter likevel

Sjokoladebolletanker, metaforer i prinsipp

alt er eventyr når jeg kan tenke på

denne sport som illustreres her blant rim og mye mer

i et vinterdikt som jeg vil dele nå

*

I det minste er det i alle fall veldig karolinsk da, med rim og hele pakka 😉 

Men da tenkte jeg å la blogg være blogg og finne på andre ting og så blogger jeg nok i neste omgang på fredag eller lørdag. Vi bables, god fornøyelse og alt ordner seg. Hakuna Matata og alt det der =D

Picture me gone og ymse annet :)

Heisann! Livet er fint selv om bloggen min ikke får så mange kommentarer for tiden og det ser ut til å bli en grå regnværsdag i dag og det passer dårlig siden jeg var i “gå til Liastua”-modus og det ikke frister i regnvær. I det store og det hele er livet uansett helt fint og jeg er ganske så tilfreds med tilværelsen 🙂 Dessuten var jeg jo på teater i går og så “Et spill for galleriet” og det var litt fint. Jeg var ikke helt i ekstase kanskje, det må innrømmes, det var for eksempel litt for teatralsk og litt for tynn story, i tillegg til å være litt forvirrende. Men det var også ekstremt talentfulle unge som nok hovedsaklig var tidlig i tjueårene og som sang og danset fantastisk hele veien og teater er jo alltid underholdende tross alt =D

Ellers så ble jeg inspirert av “Et spill for galleriet” og har nå veldig lyst til å skrive veldig mye krimnoveller, selv om jeg egentlig burde skrive på barnebok. Hm… Krim-barnebok kanskje 😉 

Jeg har forresten oppdaget ski-ballett(!) nå:

Og syns herved at den sporten burde bli del av OL igjen på sekundet. Det er jo skikkelig kult 🙂 Hva angår OL har jeg ingen planer om å følge særlig mye med siden jeg generelt sett er ganske uinteressert i sport. Med det sagt så har jeg sett deler av åpningsseremonien og det er et unntak fra “ikke se på OL”-planen og det er kunstløp. Jeg har nå på forhånd tatt opp ALT av kunstløp som skal sendes på Tv 2 Sportskanalen for en uke fremover og det er ikke sikkert jeg faktisk skal se alt sammen, men nå har jeg muligheten. Kunstløp <3 Jeg heier på Jason Brown blant guttene, Maxim Trankov og Tatiana Volosozhar blant par og Yuna Kim blant jentene i utgangspunktet, men er åpen for å bli overbevist av andre. 

Nok om det, jeg har jo andre ting som engasjerer meg for tiden. Nintendo for eksempel. Og ikke minst, å lese. Maaasse! Selv om jeg teknisk sett har mer enn nok å lese på kjøpte jeg denne i går:

10659865

Noen ganger er det som om en bok roper på deg fra hyllene på bokhandelen og så leser du begynnelsen og får enormt lyst til å lese resten til tross for at du aldri har hørt om boka før og ikke kjenner til forfatteren eller noe. Det bare føles som et tegn og tegn skal man ta på alvor og jeg hadde jo gavekort så voíla 🙂 

Men nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en ganske lang anmeldelse av en annen bok, en bok jeg leste i slutten av januar som jeg allerede da besluttet at skulle anmeldes og det har den nå altså blitt. Så da kommer anmeldelse av boka “Picture me gone” og så blogger jeg i neste omgang enten tirsdag eller onsdag. Vi bables og god fornøyelse 🙂

13639446

Picture me gone av Meg Rosoff

 

Det er noen bøker som kunne handlet om hva som helst uten at det spilte noen rolle. Dette fordi det er bøker der handlingen mer har en birolle oppi alt sammen og det essensielle er formuleringer, elskbare formuleringer. Setninger som er så presise og fine at man blir helt betatt og «Picture me gone» er en sånn bok.

Det handler om Mila som drar til USA med faren sin for å lete etter en venn av Milas har som har forsvunnet. Det handler om en jente på tolv og et halvt som er ekstremt observant og var for stemninger og tingene andre ikke får med seg. Og det handler om valg og vennskap og hvordan ingenting er svart-hvitt.

Men som sagt, handlingen er ikke det som er vesentlig her. Og mens dette på mange måter er en fortelling om et mysterium, så er det heller ikke en bok man leser for spenning og intensitet. Det som er med denne boka er at den er så himla godt formidlet og skrevet og den krever kanskje litt tilvenning siden den mangler anførselstegn og slikt, men man venner seg til det fort. Når man først kommer inn i denne boka blir den en ungdomsbok man forsvinner inn i. Som en litterær rus og det er jo temmelig ideelt. Og alt på grunn av setninger. Vakre, herlige setninger og tanker som jeg kjente meg igjen i og her er noen eksempler:

 

“I will not always be happy, but perhaps, if I’m lucky, I will be spared the agony of adding pain to the world.” 

*

“In theory, I would like to lead a transparent life. I wold like my life to be as clear as a new pane of glass, without anything shameful and no dark shadows. I would like that. But if I am completely honest, I have to acknowledge secrets too painful to even tell myself. There are things I consider in the deep dark of night, secret terrors. Why are they secrets? I could easily tell either of my parents how I feel, but what would they say? Don’t worry, darling, we will do our best never to die? We will never ever leave you, never contract cancer or walk in front of a bus or collapse of old age? We will not leave you alone, not ever, to navigate the world and all of its complexities without us?” 

*

“So much of translating, Gil once told me, takes place in an imaginary space where the writer and the translator come together. It is not necessary to sympathize with the writer, to agree with what he’s written. But it is necessary to walk alongside and stay in step. It’s harder, he says, when the other person has a bad limp or stops and starts all the time or moves erratically. It is hardest of all when the story comes from a place the translator himself can’t go.”

*

“Feeling are like three-year-olds. They’re not rational. They’re just there.”

*

“I wonder at what point a child becomes a person. Does it happen all at once, or slowly, in stages? Is there an age, a week, a moment, at which all the secrets of the universe are revealed and adulthood descends on a cloud from heaven, altering the brain forever? Will the child-me slink off one day, never to return?”

*

“Not everything you want to know is explained properly on Google.”

*

“I’ve noticed that the magic getting along with someone isn’t really magic. If you break it down, you can see how it happens. You say something a bit off-center and see if they react. If they get it, they push it a bit further. Then it’s your turn again. And theirs. And so on, until it’s banter. Once it’s banter, it’s friendship.”

*

“I like the way snow piles itself at the top of telephone poles and even collects on the wire in long thin white lines. There are gaps where birds have landed, spelling out Morse-code messages. Dot dot dot. Dash dash dash. Dot dot dot.”

*

Og den delen i boka jeg liker aller mest siden jeg kjenner meg så enormt igjen og har tenkt særdeles like tanker selv:


“The snow is still falling.

Where does it all come from?

Too many questions, Gil says. Something to do with ice crystals attaching to each other in groups of six. It?s pretty odd, when you think about it.

And no two alike.

That?s right. Almost makes you believe in God.

Does it make you believe in God?

He shakes his head. No, I said almost. What about you?

No. But no two alike is strange. I wonder how they can be sure.

And who they are. Gil is smiling now. The snowflake scientists. Legions of them, catching and examining billions of snowflakes every year, just on the off-chance”

*

Og det har vært kommentarer på denne boka angående fortellerstemmen og hvordan Mila visstnok lyder for voksen til å være 12 år, men det er egentlig veldig teit for hva er egentlig normalen? Det finnes barn og ungdom som er kloke og ettertenksomme og som stiller spørsmål ved alt. Det finnes ingen mal for hvordan tolvåringer i bøker skal oppføre seg og det finnes mange scener i boka som viser at Mila når alt kommer til alt fortsatt bare er et barn. Et barn som i løpet av en kort periode lærer en viktig lekse om at voksne gjør feil og har mangler og at livet har langt flere fasetter enn man først tenker over.

 

Og alt dette i en bok som gir meg lyst til å lese mer av Meg Rosoff og viser at hun er helt unik. Så ja, dette er en veldig fin bok. Terningkast 5!

 

 

Om “The Last Five Years” og andre finheter :)

Heisann! Det er torsdag, jeg er hos faren min (der vi koser oss med “Road to Eldorado”) og verden handler om å lese, jobbe, spille Nintendo og gjøre kulturelle ting. For sistnevnte er det en del av for tiden og det passer meg i grunnen ypperlig 🙂 På lørdag for eksempel skal jeg se “Et spill for galleriet” med Musikkteaterhøyskolen og siden denne forestillingen spilles av studenter og bare har to spilledager har jeg ikke tenkt å skrive noen ordentlig anmeldelse, men jeg skal skrive litt kort om den i mitt neste innlegg, sånn i tillegg til å bable om andre ting og tang som passer seg sånn. I tillegg fikk jeg plutselig muligheten til å se “The last five years” gratis på tirsdag og det skal jeg straks komme tilbake til. Først vil jeg dog dele dette:

 

Denne “reklamen” som ikke er en reklame, men på en måte er det likevel er episk. Her er det fine storyboard-illustrasjoner, slemme aper, katter/griser på skateboard, damer i bikini og generelt en del underholdning 🙂 Det hele er veldig kult!

Ellers så er dette en fin sang:

 

“I can do better than that” fra “The last five years”, en sang jeg deler siden jeg altså har sett “The last five years med herlige Heidi Gjermundsen Broch:

 

Og fantastiske Heine Totland:

 

Kan man bli småforelsket i en stemme? I så fall så er jeg det når det gjelder stemmen til Heine Totland, han synger jo så himla nydelig <3

Og ååå, “Last five years” var så fint. Jeg var litt småskeptisk først siden karakterene hadde skiftet navn fra henholdsvis Cathy og Jamie i originalversjonen til Lena og Eivind i den norske versjonen, men jeg skjønte fort at dette bare var snakk om litt fornorsking av handlingen og slikt og på mange måter et lurt valg siden det gjorde referansene mer aktuelle. Dessuten var selve storyen akkurat den samme som før, gutt møter jente og så følger vi dem gjennom deres fem år lange forhold. Det som gjør “The Last Five Years” unik er at den er omvendt kronologisk. Vi følger Eivind fra forholdet begynner og gjennom de fem årene til det tar slutt og så følger vi Lena fra forholdet tar slutt til begynnelsen. Dette skaper en interessant ramme rundt historien og gjør den til en musikal man virkelig husker i ettertid. Og ååå så glad jeg er for at den ble satt opp i Norge for dette er i utgangspunktet en av mine yndlingsmusikaler. Jeg fascineres av historien, jeg elsker musikken til Jason Robert Brown og jeg likte “The Last Five Years” på Edderkoppen Teater kjempegodt.

Kjære leser, bare dra, kom deg på teater, vær så snill! Nei, du går kanskje ikke syngende og dansende ut av salen (hvis du ikke er meg da for jeg går og småsynger når jeg forlater teatere bortimot uansett) og det kan tenkes at du er småforvirret siden det kanskje ikke er like åpenbart med den omvendte kronologi-twisten om man ikke som meg er veldig kjent med “The Last Five Years” fra før, men å, det er så verdt det likevel. “The Last Five Years” er en nydelig musikal, en skjønn historie og en intim, sår, vakker, morsom og personlig teateropplevelse der alle vil kjenne seg litt igjen. Og man blir så glad i både Eivind og Lena selv om de har mange feil og er langt i fra perfekte, men kanskje nettopp derfor. De blir levende for deg, du føler med dem og vil følge dem videre. Og det er smarte tekster som er godt oversatt, det er nydelig musikk, det er et fantastisk lite orkester og det er Heidi Gjermundsen Broch og Heine Totland som synger, spiller og gir av seg selv så det ljomer etter. De er fantastiske begge to og ja, jeg er fortsatt litt småforelsket i stemmen til Heine Totland og Heidi Gjermundsen Broch har jeg fortsatt lyst til å dra på kafé med og diskutere musikaler med for jeg tror vi tenker mye av det samme. Det er fin scenografi, god stemning og både latter og tårer og ja, det var innmari fint, det var det 🙂

Så terningkast 5 og ja, dra. Og nå gleder jeg meg enda mer til filmen omsider skal komme. Ååå <3

*
Men da blogger jeg nok i neste omgang søndag og nå tror jeg nok jeg skal prøve å få spilt litt mer Nintendo. Dessuten kan man skrive små dikt og ting og tang og ah, mulighetene er endeløse 🙂 Vi bables og god fornøyelse!

Der jeg anmelder “A Chorus Line” og slikt :)

Heisann! Jeg skal visst på teater i morgen. Prøveforestilling av “Last five years”, mer om det i mitt neste innlegg 🙂 Dessuten har jeg teaterplaner på lørdag så hurra, for en himla kulturell uke dette vil bli 🙂

Ellers så koser jeg meg med å lese og spille Nintendo en del og i tillegg skriver jeg på barnebok selv om det varierer en del fra dag til dag hvor effektiv jeg er og jeg har sendt inn dikt til skrivekonkurranse der man skulle skrive sportsdikt så nå krysser jeg fingrene. Jeg har også litt dilla på Buzzfeed og å ta alskens teite tester på nettet og liknende ting som det teknisk sett ikke er så behov for at jeg driver med, men som jeg gladelig driver med likevel. Og på Fretex er ting fint og trivelig og livet er en koselig dings så ja, jeg er tilfreds =D

Jeg har forresten litt dilla på å lete opp sanger og ymse ting og tang relatert til “Aladdin: The Musical” og dette er en fin sang derfra som gjør at jeg inderlig gjerne håper at det kommer cd med Original Broadway Cast så fort som bare rakkern:

Den er så herlig Disneysk og det passer jo godt, dessuten har særlig Courtney Reed som spiller Jasmine en perfekt stemme for Disney-prinsesser og det passer jo også ganske ypperlig. Ååå, fint <3 Forøvrig er det gøy å google Adam Jacobs som spiller Aladdin for i tillegg til å være en god vokalist så er han så utrolig søt. Og ja, jeg er litt overfladisk, men det må da være lov en gang i blant. 

Nok om det. Jeg var jo på teater nå på lørdag og, jeg. Også da sammen med moren min og da så vi “A Chorus Line” som i utgangspunktet er favorittmusikalen til moren min, noe som gjorde at vi begge var ganske så spente. Og det var absolutt fint og jeg skal nå bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av denne finfine musikalopplevelsen før jeg blogger i neste omgang onsdag eller torsdag, men mest sannsynlig torsdag. Så da bables vi og god fornøyelse!

A Chorus Line

 

A Chorus Line er en musikal som har lyktes godt. Det er dansernes musikal og handler om nettopp en audition der danserne må vise hvem de er, ikke bare som dansere, men som mennesker forbi alder og navn og CV-en. Og kanskje nettopp dette personlige er noe av grunnen til at denne musikalen både har spilt lenge og fått Pulitzer-prisen. Sikkert er det i alle fall at det er en historie som gir inntrykk og som også nå på Chat Noir byr på en super teateropplevelse.

Selv kjente jeg A Chorus Line fra filmen, fra dokumentaren «Every little step» og fra alle gangene jeg har spilt sangen «Nothing» på repeat siden den er så fin, men jeg hadde aldri sett den på scenen. Det vil si ikke før nå. Nå på lørdag sammen med moren min (det er favorittmusikalen hennes i utgangspunktet) på Chat Noir mens vi hadde det veldig hyggelig.

For det er fint. Det er for det første fantastisk spill av skuespillere som danser, synger og spiller med stor ekspertise. Og mens alle var flinke, var det noen som utpekte seg og da sikter jeg i første omgang til Anette Lauenborg Waaler. Det hjelper riktignok at Diana er favorittkarakteren min i A Chorus Line, men selv uten dette så var Anette super for hun spilte godt, danset godt og hun har en utrolig fin sangstemme som dessuten har klart særpreg. Absolutt et høydepunkt med andre ord. Videre har jeg med glede oppdaget at Håkon Sigernes tilsynelatende dukker opp i de fleste musikaler jeg ser og det med rette, dyktig som han er og jeg likte Fransiska Sveinall som Valerie Clark veldig godt. Jeg syns videre Kjetil Tefke gjorde en svært god tolkning av Paul, selv om jeg ikke ble så rørt av monologen hans som jeg ønsket å bli og jeg likte Helene Olav som Judy Turner veldig godt. Jeg elsket også harmoniene i sangen «I min ballett».

Og egentlig kunne jeg fortsatt i timevis for her er det masse talent, men dette er et utvalg. I alle fall er dette en oppsetning som er verdt å se for både teater og sang, men først og fremst dans i ypperste klasse. Og også på andre punkter er dette fint.

Jeg liker koreografien og den enkle scenografien og mens store sett og slikt kan være veldig gøy er det samtidig fint med en musikal der staffasje ikke på noen måte står i veien for skildringer av dansere som aller mest ønsker å stå på scenen og gjøre det de kan og elsker og som deler av seg selv for å nå drømmen.

Når dette likevel ikke er en helt perfekt teateropplevelse handler det om småting. A Chorus Line har noen helt fantastiske sanger, men også noen sangnumre som ærlig talt ikke interesserer meg så mye. Videre savnet jeg et orkester (men det er en karolinsk preferanse) og jeg syns noen karakterer males bedre frem enn andre. Samtidig er dette bare små detaljer og i det store og det hele så er dette en teateropplevelse som er vel verdt å få med seg. For en musikal kan være noe så enkelt og vanskelig som en historie om håpefulle talenter på audition i håp om å danse. Det er fint og viktig å se.

 

Terningkast 5 og dra i vei på teater.