Doktor Proktors Prompepulver =D

Heisann! Siden sist har jeg jobbet, skrevet, spilt Nintendo, sett Futurama og lest veldig mye. Jeg bestemte meg på mandag for å lese “The three musketeers” av Alexandre Dumas på Kindle-en på en knapp uke selv om det er en klassiker på 780 sider og jeg har nå under 300 sider som jeg har besluttet å bli ferdig med innen første april. Det å bestemme seg for sånne nesten impossible leseprosjekter er veldig karolinsk 😉 Med det sagt så er det faktisk enormt underholdende og vanskelig å legge fra seg og jeg tror fektekamper i bøker er et kvalitetstegn generelt sett. Det er jo skikkelig kult. Utover det gleder jeg meg til alt det andre jeg også skal kose meg med av bøker fremover. Bøker <3

Ellers så er det ikke så mye å si, jeg har det fint, jeg var flink og deltok på Earth Hour selv om jeg ikke er noe glad i mørke (og har en ildskrekk som stanser meg fra å tenne stearinlys, fyrstikker eller lightere, ting jeg uansett ikke har i leiligheten min), jeg prøver å huske at jeg skal stille klokka fremover selv om det er på nippen til å bli en forglemmegeitanke hele tiden og jeg har sjokoladeboller og det er fint =D Jeg har dessuten fine planer om å dra på loppemarked og i familieselskap i morgen og jeg har kjøpt et halskjede selv om jeg egentlig ikke bruker smykker fordi det var himla fint så yay. 

Men nå tenkte jeg å poste en anmeldelse av Doktor Proktors Prompepulver som jeg har sett nå og så kommer neste blogginnlegg enten mandag eller tirsdag. Vi bables og god fornøyelse 🙂

 

Doktor Proktors Prompepulver

 

Innrømmelse: jeg har lest veldig lite av Jo Nesbø. Det er ganske tilfeldig, men har sikkert litt med at han er mest kjent for krim og det som sjanger er noe jeg liker langt bedre å skrive enn å lese. Med det sagt så er det et unntak og det er «Doktor Proktor og verdens undergang. Kanskje» som er tredje bok i Doktor Proktor-serien til Jo Nesbø og som jeg koste meg skikkelig med i desember 2012. Selv om jeg ikke har lest de andre bøkene om Doktor Proktor var det lille møtet mitt med serien nok til å vite at dette er en fenomenal serie som er godt over gjennomsnittet underholdende og siterbar. Og nå har jeg sett filmen basert på bok numero uno og den er veldig kul.

Det handler om Lise som mangler venner frem til den herlige dagen Bulle flytter inn i nabolaget og byr på et lavt og rødhåret sjarmtroll som skaper mye moro i Lises liv. Så blir de kjent med Doktor Proktor som har skapt et prompepulver og da skjer det mye rart og det er farer som truer og ditt og datt som skaper en særdeles engasjerende historie.

På mange måter er dette en veldig herlig film. Den er fargerik og med masse fascinerende detaljer og sjarm som gjør den mer internasjonal enn mange andre norske filmer. Denne filmen er rett og slett pen og se på og jeg elsker omgivelsene og effektene. Utover dette er det flott filmmusikk, super stemning og en hel del promping. Noen ganger glemmer man kanskje det faktumet at promping kan være en særdeles fengende tematikk og da er dette en sånn historie som minner en på det igjen.

Anyway, utover flott musikk og supre omgivelser så er det også andre ting å glede seg over. Det er interessante karakterer, godt skuespill av kjente og mindre kjente skuespillere som koser seg ratt og ja, det er rett og slett veldig moro.

Det er likevel en litt for enkel film til å gjøre et virkelig sterkt inntrykk på meg og noe av grunnen ligger kanskje i at jeg ikke helt er i filmens målgruppe, men jeg tror også litt av greia er at dette er en historie i litt Roald Dahl-aktig stil som gjør seg aller best som bok siden språket og siterbarheten er det fineste.

 

Med det sagt så er dette en super familiefilm om ting som flatulens som byr på latter, moro og masse sjarm og den er absolutt verdt å se. Terningkast 4 og fireren er sterk!

Blå er den varmeste fargen og tankespill :)

Heisann! Livet er kult og se, jeg har laget en ny header med Super Mario som hovedinspirasjonskilde <3 De fem fineste tingene i livet mitt nå er bøker (har lest 1/4 av “The three musketeers” og den er faktisk veldig fengende, noe som igjen er bra siden jeg har mål om å lese den ut innen første april), musikalmusikk, te, Netflix og prosjekter. Prosjekter er det nemlig en hel masse av. For det første har jeg mål om å lese gjennom og fikse noen små detaljer her og der på en gammel Nanowrimo-historie som jeg tidlig i april har planer om å sende av gårde til barnebokkonkurransen med frist 1. mai. I mangel på tid og siden jeg har en del andre prosjekter i tillegg får jeg ikke redigert det sånn supernøye, men det viktigste for meg er å i alle fall sende inn noe. Hvis et mirakel skulle skje vil det jo måtte redigeres i ettertid uansett. For det andre har jeg funnet enda en barnebokkonkurranse med frist 1. juni og det passer ypperlig siden det er Camp Nanowrimo i april så planen da er å skrive en barnebok og så se gjennom ting og slikt i mai og sende den som bidrag til den konkurransen. Forøvrig har jeg en plan om å skrive en påskekrim de neste dagene siden jeg vil måtte hovedprioritere Camp Nanowrimo skrivemessig sett i april og det skal selvsagt bli en musikalkrim med musikalnumre og hele pakka siden det jo er viktig å skape så store utfordringer som mulig for seg selv 😉 Og selvfølgelig tenker jeg at jeg så klart vil få tid til å lese masse, se film, spille Nintendo og tegne bare for å nevne noe i tillegg, det er jo logisk. Dessuten må jeg ha så mye å finne på som mulig for med en gang jeg ikke driver med noe kommer tankene.

Når jeg ikke fyller tiden med noe begynner jeg å bekymre meg for at mangel på interesse eller kommentarer for ting jeg poster på nettet (være seg blogginnlegg her eller historier på Facebook) eller andre ting og tang betyr at jeg er et totalt uinteressant menneske. Og jeg føler meg så teit når jeg tenker på sånt for det er jo ikke sånn i det hele tatt, det handler heller om at folk er opptatt med sitt og at slikt går i bølger. Det  er slike ganger jeg tenker at internett på mange måter ikke er det beste for den mentale helsen for det er så umiddelbart og så lett å bli avhengig av bekreftelser og man må huske at det viktigste ikke er hva andre mener om det enn gjør, men det man mener selv, man må ha et visst perspektiv på saker og ta ting som det kommer i det stedet for å henge seg opp i alle de teite tankene og redselen for å være uinteressant og uviktig. 

Og det fine er at jeg jo er alt annet enn kjedelig og uinteressant med tanke på alle prosjektene og planene og hvordan jeg hele tiden har det med å boble over nærmest av entusiasme, energi, kreativitet og pågangsmot. Det er så mye å fylle livet med tross alt, verden er temmelig fin <3

Men nå tenkte jeg å drikke te og skrive og se Futurama og litt forskjellig sånt før legge seg-tid. Jeg tenkte å blogge i  neste omgang enten fredag eller lørdag og mest sannsynlig lørdag kveld etter å ha brukt dagen til jobbing fulgt av kinobesøk (mest sannsynlig blir det nok “Doktor Proktors prompepulver” siden den høres sjarmerende og fin ut og går på et passende klokkeslett) med en kinobillett jeg vant i en konkurranse i forrige uke. Og så har jeg jo sett “Blå er den varmeste fargen” endeligvis og nå skal jeg poste trailer og en anmeldelse. Så god fornøyelse, håper det faller i smak:

Blå er den varmeste fargen

 

I januar leste jeg «Blå er den varmeste fargen», en grafisk roman av Julie Maroh som jeg kom over på en bokhandel og straks skaffet meg siden jeg hadde gavekort og det har vært en del blest rundt filmen basert på den grafiske romanen. Jeg husker at jeg elsket stemningen i boka og tegnestilen, hvordan det er en slags poesi over de minste detaljer, være seg fargebruken eller alt det andre. Og så var planen å få sett filmen, men vente til den kom på dvd siden det er en nærmere tre timer lang film og så ble ventetiden forkortet ytterligere da filmen var tilgjengelig på Netflix og nå har jeg altså sett «Blå er den varmeste fargen»- the movie og konklusjonen er at dette er en utrolig fin film.

Det handler om Adele (jeg dropper eventuelle drodler og streker over bokstaver og slikt her der det skulle ha vært det og jeg håper det er tilgivelig) som ser Emma med det blå håret på gaten og blir betatt. Siden oppstår det en kjærlighetshistorie og mens det på mange måter er en klassisk fortelling som formidles er dette likevel en av de kjærlighetsdramaene jeg har sett som gir sterkest inntrykk. For denne filmen fortjener alle superlativene, dette er en veldig god film.

Og der mange har fokusert på de grafiske sexscenene (som det skal innrømmes at jeg spolte delvis forbi siden jeg er litt ukomfortabel med sånt) denne filmen byr på er det som sitter mest igjen hos meg hvor presist det er. Det er så mange små detaljer (Adeles trang til å fingre med håret sitt er et eksempel) som gjør at det ikke føles fiktivt, men helt ekte. Litt som med teater, når det som skjer på scenen føles mer virkelig enn virkeligheten og slik er det i «Blå er den varmeste fargen». Alt er så ærlig, så nakent at det nesten føles litt for privat, som om man leser noens dagbok mens man ser på. Og mye av grunnen ligger i Adele Exarchopoulos som Adele. Lea Seydoux som Emma er også fantastisk og skuespillet er godt over hele linja, men Adele Exarchopoulos sitter mest igjen og mye av grunnen er ansiktet hennes. Det er noe med trekkene til Adele E? (Exarchopoulos er litt langt å skrive hver gang) som gjør i alle fall meg fascinert for på mange måter har det en slags barnslighet over seg, samtidig som det også virker veldig modent. Og hele skuespillet hennes er så godt, nettopp nakent og skjørt og sårbart og fascinerende. På en måte vil det være innmari rart med en gang jeg ser henne i noe annet for her føles det som om hun hører helt hjemme. Som om det ikke er film, men fullstendig ærlig.

Utover skuespill og at det er godt fortalt og formidlet så er det også utrolig nydelig filmet og fotografert og jeg elsker stemningen. Hvordan det er en sårhet som gjennomborer alt, hvordan kjærlighet males så inderlig godt frem. For alle har vært forelsket og opplevd hvor altoppslukende det kan være. Og jeg vet kanskje ingenting om kjærlighet og har ingen erfaringer, men jeg kjenner meg igjen likevel. Dessuten blir jeg nesten litt trist av alt fokuset på at det er en historie om to jenter som elsker hverandre for kjærlighet er så universelt, det er rett og slett helt feil at det så sent som i 2014 skal vekke oppsikt bare fordi to karakterer tilfeldigvis tilhører samme kjønn.

Jeg liker også at filmen tør å være så sensuell og seksuell som den er for ja, jeg spolte litt forbi under sexscenene og i mine øyne er sånt litt ukomfortabelt å se på, litt for privat på en måte, men samtidig så gjør det filmen til en sterkere film. For kjærlighet skal ikke være lett og det råe og røffe gjør det mer realistisk, følelser handler ikke om enkle valg og alle valgene som er tatt i forbindelse med denne filmen gjør at det blir mer naturlig og samtidig sårere og viktigere.

 

Og jeg vet ikke om dette er noen spesielt god anmeldelse i det hele tatt for det er vanskelig å skrive om ting og særlig når det er ting man sitter igjen med en takknemlighet for å ha sett. Filmer som er såre og nydelige på alle mulige måter og som inneholder skuespillere som har så uttrykksfulle ansikt at man nesten blir litt betatt selv. Og om jeg skal kommentere på noe er det at det kanskje er en litt lengre film enn den hadde trengt å være, dessuten syns jeg det er litt dårlig markert hvor mye tid som har gått i mellom scener og var litt forvirret av og til av den grunn. Samtidig er dette små ting i den store sammenheng og når alt kommer til alt er jo konklusjonen at denne filmen er flott. Fascinerende og interessant og en virkelig god film som er nok et eksempel på at franske filmer gjerne er supre. Så ja, anbefales absolutt! Terningkast 5!

Filtrert virkelighet :)

Egentlig var planen å vente med å blogge til i morgen i et lite håp om større interesse for krimgåtenovelledingsen, men pytt sann. Noen ganger har folk rett og slett ikke tid til å lese 17 sider lange krimgåter som må deles opp i to innlegg siden de er for lange for blogg.no og kanskje vil det være mer interesse neste gang jeg poster en krimgåtenovelledings her for det vil komme flere. Jeg har allerede én ide som jeg snart skal i gang med så jo da. Mer vil dukke opp! Og krimmen om Agnete Ruud har jeg tenkt å skrive ut og ta med på jobb sånn i tillegg til å gi den bort til ymse familiemedlemmer og slikt. Det blir fint 🙂

Nok om det. Livet er fint! Jeg var på biblioteket i går og lånte ni bøker, jeg har nettopp begynt på å lese “The three musketeers” på Kindle-en min (noe som får meg til å føle meg skikkelig sofistikert), jeg har fine planer å se frem til, jeg har dilla på Futurama og jeg har antakelig nektet meg selv å spille Pokemon X før neste torsdag siden jeg har kommet bekymrende langt og vil at det skal vare lenger enn kun snaut tre uker. 

Og jeg har sett “Sweeney Todd: Live in Concert”-film på Youtube og det var veldig fint og her er to eksempler på ting som gjorde det episk:

George Hearn og Patti LuPone som Sweeney Todd og Miss Lowett <3 Sååå bra spilt!

Og Neil Patrick Harris som Toby er temmelig brilliant det og =D

Man kan finne hele denne konsertversjonen her: http://www.youtube.com/watch?v=qWA-eRewQrA og den anbefales på det sterkeste 🙂 Og ååå, kunne ikke bare Det Norske Teatret for eksempel satt opp Sweeney Todd, tror den hadde blitt veldig fin i nynorsk utgave, det er lov å drømme 🙂 Det har forresten vært en ny konsertversjon av Sweeney Todd i USA med Emma Thompson, Philip Quast, Christian Borle og Audra McDonald i sentrale roller som jeg har sååå lyst til at skal bli filmet eller dukke opp på Youtube etter hvert eller noe siden jeg trenger å se den. 

Nå derimot tenkte jeg å la musikaler være musikaler og poste noen fascinerende fakta om meg som sikkert ikke er så fascinerende likevel og som jeg ikke tror at jeg har fortalt her før 🙂

Noen fakta som kanskje er fascinerende

– Jeg hadde en lek da jeg var liten der jeg snurret rundt og rundt i sirkel mens jeg telte til hundre og deretter falt om på gulvet og lot som om jeg besvimte før jeg liksom våknet og lot som om jeg var enormt forvirret før jeg reiste meg opp og så gjerne gjentok leken på nytt. I ettertid aner jeg ikke hvorfor jeg lekte denne leken, men jeg husker at jeg elsket svimmelheten fordi jeg mistet kontrollen. Og jeg liker å planlegge ting, liker å ha kontroll på alt som skjer, men noen ganger vil jeg bare flyte fritt og være hundre prosent tilstede i et øyeblikk uten å tenke på det som har vært eller vil komme og alt var så umiddelbart i de svimle sekundene da jeg var liten og hadde snurret bort all form for logikk. Og jeg husker hvordan det var litt ekkelt, men samtidig kilende behagelig med svimmelheten etter snurringen, litt som med hengende husker på fornøyelsesparker der jeg bruker halve turen til å tenke “oi, tenk om denne husken hadde løsnet” og bekymrer meg litt før jeg begynner å nyte opplevelsen fullt og helt og så når jeg syns det er aller mest herlig så tar det slutt. 

– Jeg var i mange år fullstendig overbevist om at brusing i nesa når jeg drakk Cola betydde lykke. Og nettopp fordi jeg var så sikker på at alle kvelder ville bli fantastiske hvis jeg hadde opplevd brusing i nesa så ble det fine kvelder da alt var i balanse og livet var fortryllende fint. Jeg lurer litt på nøyaktig når jeg sluttet å tenke på brusing i nesa som et lykketegn, men så sluttet jeg også etter hvert å tro at jeg kunne styre når det ble grønt lys ved fotgjengeroverganger med hendene. Noen ganger går noe bare over uten at det har noen spesiell grunn.

– Jeg tror at en av grunnene (sånn utenom at det aldri har fristet) til at jeg aldri begynte å drikke alkohol var da jeg, broren min og noen døtre av noen venner av foreldrene mine fikk en handlevogn som inneholdt en del vin og sånt til å falle over ende på matbutikken fordi vi lekte og sto bak på og slikt. Og da var det alkohol overalt på gulvet og jeg tror den overveldende lukten av det er en av grunnene til at jeg aldri har hatt lyst på alkohol i det hele tatt siden. 

– Jeg tror en av tingene som fascinerer meg mest med skriving er at jeg på mange måter føler at det blir vanskeligere og vanskeligere jo eldre jeg blir, kanskje fordi man lærer mer, leser mer og blir mer selvkritisk. Og samtidig er det nettopp det at jeg vet at det er så mye jeg ikke vet som gjør at jeg alltid kommer tilbake til det. For når noe blir mer og mer vanskelig så betyr det igjen mer når det ikke er det, når alt flyter og å være kreativ føles like naturlig som å puste. 

– Mens jeg av og til føler meg skikkelig teit og håpløs kjenner jeg også en del på hvordan jeg i større og større grad liker at jeg er den jeg er. Store deler av ungdomstiden brukte jeg på å være misunnelig på andre i klassen fordi jeg ikke følte at jeg passet inn, jeg var opptatt av andre ting enn andre på min alder, jeg var mer sårbar og jeg ønsket ofte at jeg kunne vært en av dem som fikk til ting siden jeg ikke var spesielt flink til noe. Og det skjer jo fortsatt litt for ofte at jeg kjenner på misunnelse og slikt, men samtidig liker jeg meg selv. Jeg liker at jeg ofte er ganske kreativ og rar, jeg liker at jeg har lett for å bli entusiastisk over småting, jeg liker at jeg har mye energi og pågangsmot og at det aldri skal mye til før jeg finner noe å smile over. Og jeg føler fortsatt at jeg er annerledes enn mange på samme alder og at jeg har mer til felles med folk som enten er noen år eldre eller noen år yngre enn meg, men nå gjør ikke det noe og jeg vil ikke være noen andre enn meg selv. Jeg vil være fullt og helt meg selv helt inn til randen og det er en fin ting. For den eneste som alltid er en del av ens liv er en selv og da er en selv på mange måter en av de viktigste å være komfortabel med. 

*

Og jeg aner ikke om det var noe interessant i det hele tatt, men det var i alle fall noen fakta. Nå tenkte jeg å poste et lite dikt eller noe sånt som jeg skrev for ikke så lenge siden og så kommer neste blogginnlegg enten tirsdag eller onsdag. Vi bables og god fornøyelse!

 

Filtrert virkelighet

 

Når virkeligheten filtreres i sølepytter,

forvandles til regnbuekaleidoskop

som igjen speiler andre verdener 

 

et og annet Narnia å flykte inn i,

en og annen drøm som blir mer virkelig enn alt annet.

 

de lange skyggene om kvelden 

som blir til tigre og hunder som passer på meg

 

gatelyktene om natten som lyser opp 

slik at man aldri føler seg helt alene

 

Og suset fra fjerne hav

med havrfruehemmeligheter

og den evige sannheten om at det egentlige eventyret er virkeligheten

Mordet på Agnete Ruud – del 2 NB: Skal leses etter innlegget under dette siden det fortsetter en allerede påbegynt historie

Jeg vil altså presisere at dette innlegget inneholder del 2 av en krimgåte som begynte i innlegget under og at det altså er meningen at innlegget under leses først og deretter dette sånn om noen er forvirret. Her kommer resten av krimgåten om Agnete Ruud. Håper det fortsetter å være av interesse og at det er mange teorier angående morderen og slikt:

Mordet på Agnete Ruud del 2

Det blir kveld. Etter litt om og men har det blitt besluttet hvem som skal sove hvor (Miette og Cornelius på et soverom, Agnete på et annet, Magnus og Kiara i kjelleren og Akima har tilbudt seg å bruke sofaen når det blir sovetid) og det er som om alt blir mer håndterlig når slike beslutninger er avgjort. Klokken er dog bare snaut åtte på kvelden og å sove er langt frem i tid, nå derimot skal det spilles Yatzy. Der Magnus virker litt ukarakteristisk stresset over ideen om å spille noe så er Kiara veldig gira og sender et sånt glis som tydelig forteller at hun, hun har planer om å vinne. Ikke bare det, hun har tenkt å slå de andre så langt ned i støvlene at de ender opp i Kina og dette til tross for at ingen har støvler på eller med seg på denne turen. Akima merker seg detaljene. Smilet til Agnete over å ha familie og venner samlet med henne på hytta, Miettes barnlige entusiasme over å være fus, Cornelius måte å samle alle terningene i håndflaten sin og deretter riste på hånden i et snaut minutt før han omsider kaster mens han mumler «bli noe bra, bli noe bra» i håp om at terninger kan manipulere når det er hans tur. De er alle så forskjellige og likevel så like og nå deler de brus, snacks, en kveld og noen runder Yatzy og da er det verdens fineste ting. Agnete vinner første runden og Miette lyser opp i entusiasme.

«Supert, mamma, du er kjempeflink!» utbryter hun. Cornelius nikker.

«Fillern. Jeg må ha revansj,» sier Kiara frustrert og det blir flere runder. To runder til blir det for å være helt nøyaktig og Agnete vinner de rundene også mens Kiara virker mer og mer utilpass.

«Går det bra?» spør Akima i et stille øyeblikk etterpå mens Cornelius og Agnete rydder bort Yatzy-spillet og Kiara sitter for seg selv i sofaen med hendene i kors og en frustrert mine.

«Ja da,» sier Kiara og lar hendene sine falle langs siden i stedet. Så sukker hun.

«Jeg må bare beklage, jeg prøver å bli bedre på det, men jeg har veldig sterkt konkurranseinstinkt,» sier hun og Akima smiler.

«Det går nok bra,» sier hun og så går hun og setter seg i en stol borti et hjørne for å lese litt.

*

Det går mot kveld og Miette skal straks legge seg da Agnete spør om de kan snakke sammen. De går ut på verandaen og ser opp på stjernehimmelen, ser Månen som er en halvsirkel og delvis skjult bak skyene, finner Karlsvogna og ser at Orions Belte ikke har krympet i vaskemaskinen.

«Vi har en fin tur, har vi ikke,» sier Agnete og hun sier det mer som en konklusjon enn et spørsmål.

«Absolutt,» istemmer Miette kjekt.

«Og hvordan går det med?» begynner Agnete og presiserer hva hun mener med å stryke over Miettes mage som nå har båret på et barn i rundt syv og en halv måned.

«Å, det går kjempefint,» sier Miette og smiler stolt.

«Så bra,» sier Agnete, «jeg gleder meg veldig til å bli mormor.»

«Du kommer til å bli verdens beste mormor,» sier Miette tilfreds. De er stille et øyeblikk før Agnete får et litt bekymret uttrykk.

«Du vet at du kan spørre meg om hjelp når som helst med barnet?» spør hun og mens det høres ut som et ganske ufarlig spørsmål gjør det likevel at Miettes smil erstattes av noe hardt.

«Mamma, vi har pratet om dette, jeg vet at du vil være en god hjelp, men dette er mitt ansvar, mitt og Cornelius sitt og vi vil klare oss fint uansett,» sier hun.

«Likevel, jeg vil bare presisere det, du er jo ganske uerfaren,» sier Agnete omsorgsfullt og det er tydelig at Miette hører dette som «du vet jo at du er ganske barnslig og ikke klar for ansvaret» selv om det ikke er det som sies.

«Jeg er ikke et barn lenger, jeg kan klare meg helt fint uansett,» sier Miette og innser at hun der og da høres nettopp litt barnslig ut. Men moren hennes bekymrer seg for mye og tar henne ikke på alvor og det misliker hun. Miette vil bare at folk skal ta henne seriøst.

«Unnskyld, jeg sier så mye dumt, alt vil nok gå bra,» sier Agnete som merker Miettes irritasjon.

«Det går bra,» sier Miette med mildere stemme. Så går de inn, klar for den siste stunden før de skal legge seg.

*

Miette og Cornelius står og pusser tenner mens Miette i frustrasjon tar stadige pauser i pussingen for å irritere seg.

«Det er så teit at ingen tar meg seriøst, jeg kommer til å takle alt helt fint og at folk ikke bare skjønner det, erkeidiotisk,» sier hun.

«Du vil nok klare deg fint,» sier Cornelius omsorgsfullt, men han følger egentlig ikke med. I stedet følger han intenst med på speilet for å merke seg detaljer siden han føler at å være observant er essensielt. Det er faktisk noe av det viktigste når han omsider vil skrive krimromaner, dette kunne jo ha vært et åsted. Et ørlite øyeblikk er det en bitteliten del av ham som tenker at det nesten hadde vært litt fint om det hendte noe kriminelt bare for at det ville gitt god research, men han skyver bort tanken. Han vil jo egentlig ikke det og at alt er trygt og idyllisk passer ham best. Og med et smil fortsetter han å observere alt av detaljer rundt seg mens han pusser tenner og Miette klager litt videre over at ingen tar henne alvorlig nok.

Samtidig tenker Magnus en hel del på penger han skylder og hvor fint det hadde vært om man bare kunne fått litt penger sånn helt uten videre og Kiara ergrer seg fortsatt enormt over å ha tapt på Yatzy. Maria står ute og ser på stjernene mens hun røyker en siste sigarett for natten og krysser fingrene for at dette ikke er en sånn natt der hun ender opp med å gå i søvne (noe hun har det med å gjøre en del og da kan hun finne på de rareste ting) og Agnete føler at hun sa helt feil ting under samtalen med Miette og håper de finner ut av ting veldig fort.

Og Akima vet ingenting om alle de forskjellige tankespillene som er i gang på hytta, hun vet bare at det er fredagskveld og nesten leggetid og at neste dag er full av nye muligheter.

*

Agnete våkner plutselig. Klokka er snaut tre på natta og alle sover og hun vet at hun skal sove igjen selv ganske snart, men først skal hun tisse. Noen ganger er man jo nødt til det, sånn er det bare. Agnete lister seg ned trappa til kjelleren, er så stille som mulig for ikke å vekke Magnus og Kiara, og entrer toalettet. Så tar hun seg av det hun er der for å gjøre mens hun kjenner på hvor stille det er. Det er som om hele livet er satt på pause, som om verden har stanset og egentlig er det ganske fint. Nå er det som om alt er i balanse, som om alt er i vater rett og slett. Snart nok er hun ferdig og står og vasker hendene og etter at vasken er skrudd av sniker hun seg ut av rommet, gjennom kjelleren og opp trappen der en plutselig innskytelse får henne til å gå en rask tur utendørs, sånn rett ved inngangsdøra. Agnete har ingen planer om å være der lenge, hun vil bare kjenne på følelsen av å være en del av universet, se opp mot stjernehimmelen og tenke på at hun bare er en liten person på en liten planet og at alt er så stort rundt henne. Akkurat der og da føler hun seg veldig liten, men samtidig ganske så stor og på veldig mange måter temmelig essensiell. Agnete bestemmer seg for å gå inn om et minutts tid da hun hører en lyd. Et ørlite knirk i døren, et stille pust ut i luften, noen som kommer ut til henne. Agnete tar seg i å føle et snev av redsel som hun straks slår bort siden det er helt idiotisk å bekymre seg. Alt er jo trygt og idyllisk på denne hytteturen. Så snur hun seg og myser før hun ser hvem det er.

«Heisann, er det?» begynner hun og stanser brått da hun ser noe glinse til. En kniv.

«Hva skal du med?» rekker hun å spørre før det ender opp med å ha seg sånn at Agnete aldri mer vil ha muligheten til å stille spørsmål. Hun vil heller ikke ha muligheten til å få svar. Kniven stikkes fort inn i brystet hennes og hun faller fort sammen og med et raskt stikk til er det kort prosess. Så snufser personen med kniven trist over det som har hendt før personen går inn.

*

Det er en uendelig stille natt, krydret med stjernestøv og galaktiske fantasier, en slik natt man kan bli borte i, der man kan gi seg hen og være fri. En vakker natt er det og verden er dekket av snø og alt kunne vært så fint om det ikke var for at det ligger en død gammel dame ved inngangsdøra til en hytte som aldri vil få muligheten til å fortelle noen at hun ønsket seg ballonger i kirka. Ballonger og såpebobler.

*

Akima våkner først neste dag og er et øyeblikk forvirret på den klassiske måten folk vanligvis er forvirret i bøker når de våkner et annet sted enn de pleier. Det tar dog bare et snaut minutt før hun er helt med på notene og setter seg opp med et smil. En ny dag venter, nye muligheter og hytteturen med alle dens overraskelser. Akima er temmelig overbevist om at det blir en begivenhetsrik dag av det særdeles interessante slaget og gleder seg over det mens hun skifter fra pyjamas til dagens antrekk (rød genser, brunt skjørt og hun gidder ikke å dusje siden hun gjorde det morgenen før). Snart nok er hun kledd for dagen og sitter litt og leser foran en tekopp før det våknes på alle kanaler. Snart nok har Magnus og Kiara (som begge virker godt over gjennomsnittet trøtte), Cornelius (som skribler ekstra mye i notatboka si og tydelig er inspirert) og Miette og Maria også stått opp og entret stua og de planlegger å spise frokost snarest. En som dog mangler er Agnete og Akima går for å vekke henne og finner med det ut at Agnete slett ikke ligger på soverommet sitt. Rask leting fra alle parter viser at Agnete heller ikke er på badet, i kjelleren eller på verandaen og bekymringen sprer seg som en forkjølelse gjennom hytta. Sånn for moro skyld bestemmer Akima seg for å sjekke raskt at Agnete ikke har gått ut en tur og det er da hun kommer over Agnete. Agnete Ruud som ligger død foran inngangen til hytta og også er temmelig forfrossen etter å ha ligget der en del timer.

«Jeg har funnet henne,» stotrer Akima frem, Akima som har løst flere saker, men aldri blir vant til sjokket når noen er drept. Miette iler til døra og så kommer et skrik som gjennomborer hytta og får de andre til å komme til døra de og. Maria reagerer med å messe «håperjegikkehargåttisøvne» for seg selv mens tårene renner ustanselig, Magnus og Kiara virker mest sjokkert og Cornelius er trist, men virker også litt fascinert. Etter litt ringing etter dem man ringer når man finner noen man er glad i død foran inngangsdøra og ymse ting og tang (deriblant en frokost selv om ingen orker mat i særlig stor grad utenom Miette som føler hun må presse inn litt av hensyn til babyen i magen sin) er det tidlig ettermiddag og Akima bestemmer seg for å prate litt med de andre. Det er jo en ganske stor sannsynlighet for at morderen er en av de som er på hytta, særlig siden det ikke er noen tegn på innbrudd, og da må det avhøres. Akima innser med dette at hun ikke får noen pause fra detektivposisjonen sin likevel.  Men der og da er hun ikke mest opptatt av det. Mest av alt er hun bare intenst trist over at en hyttetur skal ende i tragedie og håper det er en himmel eller noe der Agnete nå har det bra.

*

Først prater hun med Magnus.

«Heisann, jeg kommer til å behandle deg som en hvilken som helst klient i en sak og må stille deg noen spørsmål,» forklarer Akima.

«Det går bra,» sier Magnus og prøver å gi inntrykk av at han har det bra, selv om han åpenbart er sterkt preget av det som har hendt.

«Hva gjorde du i natt?» spør Akima.

«Jeg sov. Ikke så godt, men likevel,» sier Magnus.

«Er det noe i livet ditt du gjerne skulle hatt som du ikke har?» spør Akima tankefullt.

«Litt ekstra spenn kanskje, men det er det,» svarer Magnus.

«Jeg skjønner,» sier Akima og tenker seg om før hun kommer frem til at hun ikke har noe mer hun lurer på.

*

Neste hun prater med er Miette og samtalen starter ganske likt som samtalen med Magnus. Den tar snart en egen vending da Akima stiller et spørsmål som Miette tydelig reagerer på.

«Har du hatt noen uoverensstemmelser med Agnete i det siste?» spør Akima.

 «Ikke noe jeg kommer på,» sier Miette snufsende før hun kommer på noe.

«Vi hadde en liten diskusjon i går, men det var bare fordi mamma ikke tok meg alvorlig nok, hun var usikker på om jeg var moden for ansvaret med å bli mor og det irriterte meg grenseløst. Jeg var en idiot, det var bare det,» sier Miette.

«Ikke for det altså, mamma var en idiot hun også, det må sies,» legger hun til før hun videre legger til, «unnskyld mamma, jeg mente det ikke, å som jeg savner deg.»

«Takk for svar,» sier Miette.

*

«Hva gjorde du i natt?» spør hun snart Cornelius.

«Sov og drømte om å være krimforfatter,» sier Cornelius drømmende.

«Krimforfatter? Har det vært en drøm lenge?» spør Akima.

«Noen år. Det er nok det eneste man tjener på det som har hendt, det er veldig god research angående hvordan man vil takle kriminelle hendelser,» sier Cornelius og blir så bekymret.

«Unnskyld, det hørtes litt fælt ut, jeg lover deg, jeg har ikke gjort noe annet enn å sove i natt,» sier han.

«Jeg skjønner,» sier Akima som har fått enda mer å tenke på nå.

«Jeg skulle ønske Agnete fortsatt levde, det er så trist at slike ting skjer,» sier Cornelius og Akima nikker. Det er veldig dumt og trist som bare rakkern.

*

«Du tror ikke det var meg vel?» spør Maria når det er hennes tur.

«Jeg tror ingenting spesifikt enda, hvorfor skulle jeg mistenke deg?» spør Akima.

«Jeg går i søvne,» forklarer Maria og utdyper, «og jeg finner på veldig rare ting i søvne.»

«Men da hadde det jo måttet bli et jomfrumord,» sier Maria like etter med fascinasjon i stemmen, en stemme som også er preget av at Maria har brukt mesteparten av dagen på å gråte.

«Jomfrumord?» spør Akima forvirret.

«Ja, politiet fant jo ut at hun nok var blitt knivstukket ganske fort og jeg har ingen kniv og da hadde det blitt litt som å bli gravid uten å ha hatt sex. Så et jomfrumord,» sier Maria og høres ut som om hun vurderer denne muligheten. Akima sender Maria et bekymret blikk som inneholder budskapet «du er veldig rar og jeg er litt redd for deg, nå skal jeg komme meg bort forsiktig» før hun reiser seg og sier at hun har hørt det hun trenger å vite. En del av Akima mistenker Maria en del basert på svarene hennes, men det kan ha handlet om Magnus sitt ønske om raske spenn eller Cornelius ønske om research til å skrive krim også, eller Miettes frustrasjon over å ikke bli tatt alvorlig. Akima gnir seg i hodet i usikkerhet før hun er klar for å prate med Kiara.

*

«Hva gjorde du i natt?» spør Akima.

«Jeg sov. Også drømte jeg om å få revansj,» sier Kiara.

«Revansj?» spør Akima.

«Ja, det er egentlig innmari teit av Agnete å gå hen og dø før jeg kunne slått henne i yatzy. Hun slo meg jo tre ganger i går,» sier Kiara og virker veldig frustrert over dette faktumet.

«Er du veldig opptatt av å vinne?» spør Akima.

«Opptatt og opptatt, man må jo være fokusert på å være den beste seg selv, det er det jeg sier hver dag på trening. Hvorfor være middelmådig når du kan være best?» sier Kiara før hun snufser.

«Jeg kjente jo ikke Agnete så godt dessverre, men jeg ønsket aldri at dette skulle skje, hun var veldig grei,» sier Kiara deretter og snufser en gang til før hun snyter seg.

«Takk for svarene dine,» sier Akima.

*

 

Akima tenker seg om og har ingen anelse om hvem som er morderen. Men det vet kanskje du, kjære leser?

Mordet på Agnete Ruud – del 1

Heisann! En ting jeg kjenner på nå er lettelse for i går var jeg veldig bekymret for ham her:

Dette er selvsagt verdens fineste hund, dvs. Snickers og en ting jeg ikke har fortalt så mye om er at Snickers har hatt en del problemer i det siste og at mamma var redd for at det gikk mot slutten for Snickers sitt tolv og et halvt årige liv. Og så var hun hos veterinæren med ham i går og det ser ut til at alt vil gå bra. Snickers vil riktignok måtte gå på medisiner mot kraftig øreverk og benproblemer og gå korte turer og ta det med ro en del (noe Snickers ikke er så flink til, han er mer valpete og leken og elsker kos og sånt) en stund, men han vil være en del av livet mitt en god stund til. Og da blir man enormt lettet og livet føles ekstra overkommelig. Snickers <3

Forøvrig har jeg fine planer for i morgen om lunsj på Peppes, tur på biblioteket og middag på restaurant så i morgen blir veldig fin =D

*

Ellers så er jeg glad for at det er helg og tenkte nå å poste del 1 av en innmari lang vinterkrimnovelle jeg har skrevet. Jeg har nemlig tenkt å skrive flere krimnoveller i år, ikke bare påskekrim, men flere andre krimgåter som kan postes på nettet mens jeg krysser fingrene for at det interesserer noen. Og nå kommer jeg til å gjøre slik jeg har gjort med krimhistorier de siste årene og det er å poste en del her og deretter poste et til innlegg umiddelbart med resten av historien siden Blogg.no har visse begrensninger for hvor lange blogginnlegg kan være. Så da blir det krimposting og så kommer neste innlegg om andre ting på mandag. Vi bables, god fornøyelse og håper krimmen faller i smak.

Mordet på Agnete Ruud del 1

 

Det skal være ballonger i kirka. Agnete Ruud har lite planer klare, men dette vet hun og det er at når hun dør skal kirken være full av ballonger, det og såpebobler. Ideelt sett vil jo Agnete være udødelig for det er så mye hun ønsker å få gjort, men nå er hun nesten seksti og skal snart bli mormor og da innser man hvilken vei det går. Og da går det jo an å få klart for seg noen små aspekter ved det hele, deriblant denne beslutningen. Det skal være ballonger.

Agnete Ruud aner ingen verdens ting eller tang om at ønsket hennes ikke vil bli oppfylt. Hun aner heller ikke noe om at helgen på hytta i vinterferien vil ende med hennes død, men det vil den. Den vil også ende med sjokolade. Agnetes sønn, Magnus, kjøper nemlig alltid sjokolade på bensinstasjon når han kjører hjem fra hytteturer. Men det er nok en annen historie som vi kan ta for oss senere.

*

Det er mørkt og stille da Akima ankommer hytta. Hun har blitt invitert i stand av å være en venninne av Miette Ruud, Agnetes eldste og for tiden ganske så gravide datter, og gladelig sagt «ja». Akima trenger uansett en pause. Mang en sak har hun løst i det siste og ikke har hun blitt stort rikere av dette. Snarere tvert i mot og skylden er januar. Alt kan januar, med sin husleie og NRK-lisens og ymse andre regninger ta skylden for. Januar med sin snø og tomhet og sitt bud om at desember med all sin selskapelighet og julekos er forbi og nå erstattes av hverdag og kjedsommelighet. Akima er i grunnen veldig skeptisk overfor hele januar. Litt på lik linje med hvordan hun er skeptisk overfor henholdsvis fotball, tyggegummi, skisport, likninger og å drikke Cola uten kullsyre. For øvrig er hun åpen for det meste.

Akima har tatt buss og deretter taxi for og nå hytta, noe som skyldes mangel på tilgjengelig sjåfør og mangel på lappen samtidig. Uansett har det vært en trivelig tur som hovedsakelig har blitt brukt til å lese, lese og deretter lese litt til. Men nå får bøker være bøker og tur være tur og hun går opp mot familien Ruuds hytte mens hun lytter til lyden av skoene sine mot snø og slaps, typiske ingredienser når februar skal tilberedes. I Akimas sinn føles denne lyden faretruende, men hun regner med at det bare er en bieffekt av storstilt detektivvirksomhet. Da er man var for det meste og de mest alminnelige lyder kan tolkes som tegn på fare. Omsider banker Akima frem en selsom melodi med hånden mot døra i bestemte bank som bidrar til trivelig åpning av døra. Det er Agnete som lukker opp og med en gang hun ser Akima lyser hun opp og virker med ett yngre enn hun er.

«Velkommen skal du være,» sier hun blidt og Akima takker, entrer og føler et deilig velbehag over dette at hun nå skal tilbringe en uke sammen med Miette, Agnete og ymse andre mens jobb skal bli skjøvet til side. Hun konkluderer med at denne uken vil bli super.

*

Siden det er kveld er hytta malt frem i skumringsnyanser, men om dagen er den brun og i tre. Og det er en fin hytte, en med terrasse og fin utsikt og en blomstereng foran seg som man om sommeren kan ligge på mens man observerer skyer som glir forbi. Hytta er nærmere skog enn vann, men det går i grunnen fint og det viktige og essensielle er i grunnen at dette er en hytte, den er trivelig og den inneholder syv personer som alle er klare for vinterferie og moro.

Agnete har seks gjester på besøk. Det er Miette, Agnetes eldste datter; en jente med blondt hår i musefletter som ofte virker langt yngre enn hun er og som for tiden er gravid, noe som gjør henne ekstra fnisete og blid. Videre er det Cornelius, en sjenert fyr av koreansk avstamning som er veldig høflig, men også veldig sjenert og usikker. Det er Agnetes sønn, Magnus, som er en selvsikker blond fyr som under den kjekke overflaten gjemmer en hemmelig lidenskap overfor karaoke og Magnus sin kjæreste, Kiara, som på sin side er treningsinstruktør (noe som av en eller grunn er særdeles åpenbart). Sist, men ikke minst er det Akima og Maria, Agnetes yngste datter og en litt merkelig og drømmende person som antakelig var et orakel i et tidligere liv siden hun ofte forutser ting før de skjer og liknende. Alle trivelige nok personer med egne rariteter som gjør dem unike og alle absolutt velkomne på hyttetur, en hyttetur som tolkes som ordentlig i gang da alle er på plass og klare for å spise middag; en ting som skjer sånn ca klokka syv på kvelden.

*

Mens de kjørte til hytta var Magnus i gang med en krangel med Kiara. Hun ville kalt det en diskusjon, men han visste bedre. Det hadde blitt en del slike krangler i det siste og de startet gjerne med en vanlig samtale som sporet ut og fløt over sine bredder og hen til det Magnus tenkte på som Krangleland. Og ofte dreide seg om pengespill. Magnus var god i poker, han var i grunnen god i det meste og i omtrent hele livet hans hadde flaksen vært å regne som status quo. I det siste hadde flaksen hans gjemt seg litt og nå skyldte han penger. Man kunne pakke inn denne sannheten i flere lag, krydre den med smakfulle krydre og pynte i vei med salatblader, men det forble like sant. Han skyldte penger etter å ha skrytt i vei av at han selvsagt ville slå dem ned i støvlene slik han hadde for vane. Helt til han nå for tiden altså ikke hadde det for vane lenger og pengemengden han skyldte virket mer og mer overveldende.

«Det er typisk, du tenker deg aldri om,» sa Kiara irritert. Kiara var kjennetegnet av blondt hår i hestehale og jobb som treningsinstruktør og sistnevnte var åpenbart selv når hun snakket om helt andre ting enn trening. Magnus var overbevist om at det handlet om hvordan hun pratet innmari raskt, men samtidig med en veldig klar og bærende stemme og vanligvis var stemmen hennes en av tingene han elsket mest med henne. Nå derimot var stemmen hennes mest irriterende, ikke minst fordi han motvillig innså at hun hadde rett.

«Det gjør jeg visst, dessuten pleier jeg jo å vinne, du kjenner jo meg,» sa Magnus og gliste kjekt mot Kiara.

«Jeg er helt for å spille spill, men kunne du ikke bare holdt deg til yatzy og brettspill og latt pengespill være,» sa Kiara med et sukk.

«Poker er mye mer interessant, da står det mer på spill og det elsker jeg,» innvendte Magnus.

«Likevel, jeg vil ikke at du skal havne i problemer, det er så teit,» sa Kiara og la hendene i kors med en sur mine. Magnus sukket tungt og så kjørte de resten av veien mot hytta i en vemmelig stillhet som kjentes trykkende som en vannkoker eller noe annet som blir en bedre metafor for stemningen når alt kommer til alt. Omsider nådde de hytta og tok begge på seg sine mest overbevisende «nei da, vi har ikke kranglet vi, livet er fryd og gammen»-smil mens de entret hytta, klare for noen dager med hytteidyll. Magnus satset på at alt ville gå bra siden det generelt føltes som om det måtte det.

*

De sitter ved bordet for å spise alle syv (åtte hvis man skal regne med det lille nurket inni Miettes mage) og maten ser særdeles god ut. Agnete har aldri vært noen meste på kjøkkenet, men akkurat spagetti har hun alltid vært veldig god på og da passer det jo ypperlig at det er nettopp det hun har disket opp med for anledningen. Nærmere bestemt er det spagetti med kjøttsaus ved siden av som alle forsyner seg av unntatt Maria som er vegetarianer og uansett ikke spesielt storspist av seg. Mens de spiser ender Miette opp med å stryke seg distrahert over magen sin i ny og ne. Kiara på sin side sender et og annet surt blikk i Magnus retning, men føler at hun er ganske diskret når hun gjør det og Cornelius noterer av og til små ting og tang i en notisblokk han har hatt med seg overalt under denne hytteturen. Akima selv smiler over hvor fint det er med denne pausen fra hverdagen, denne hytteturen der alt kan være ro og yatzy og veldig mange kopper kakao. Og slik går middagen unna mens alt enda er idyllisk.

*

Agnete satt på med Miette og Cornelius til hytta i en grå Toyota som tilhørte Cornelius. Egentlig hadde Cornelius alltid tenkt at han ikke var ment for å kjøre bil, men snaut to år tidligere hadde han våknet av en drøm der han døde fordi han ikke hadde lappen og resten var historie. Cornelius hadde siden blitt oppriktig glad i bilen han etter hvert hadde skaffet seg, en bil som het Otto siden det var helt logisk at en bil måtte ha et navn, og han var riktignok en sjåfør som andre hadde det med å irritere seg over siden han kjørte litt for sakte og veldig forsiktig som regel, men det fikk så være. Bilens navn skyldtes for øvrig at Otto var det samme baklengs, det føltes i grunnen essensielt med et palindrom på plass, særlig i og med at det var en Toyota og Toyota var et av de navnene som irriterte med å være nesten palindrom, men ikke helt på grunn av den ekstra A-en. Cornelius hadde flere ganger forklart hvor enerverende dette var til Miette og da hadde hun hatt det med å vise tydelige tegn på hodepine. Men Cornelius tok det med ro, de hadde vært sammen i fire år og skulle sikkert være sammen for alltid og da ville hun en dag forstå ham fullt og helt.

«Det blir en fin tur da,» sa han fornøyd.

«Jo da,» istemte Miette kvikt og Agnete nikket.

«Eller hva tenker du, Otto?» spurte Cornelius omtenksomt. Bilen svarte i grunnen ikke, men Cornelius visste at den var like klar for en hyttetur som ham selv om en hyttetur for en bil gjerne handler mest om å stå stille utenfor selve hytten. Det ville bli fint og kanskje ville han til og med finne muligheter til å skrive. Cornelius hadde nemlig ikke bare våknet en morgen og bestemt seg for å få lappen. En helt annen morgen noen år før det igjen hadde han våknet og bestemt seg for å bli en mannlig moderne versjon av Agatha Christie. Han skulle skrive krim og riktignok hadde han strengt tatt ikke skrevet så mye enda, men han hadde lest mye krim og skrev stadig ned setninger og karakterer som ville kunne være byggeklosser den dagen krimmen hans virkelig ville settes i gang. Cornelius hadde planen klar og dette ga ham en fin følelse og mens de kjørte videre, forbi gressende kuer og lappeteppeåkre var det som om hele verden var i balanse. Og balansen ville selvsagt ikke vare, men den var der akkurat da og det var det som betydde noe.

*

Under måltidet er Maria mentalt langt borte. Hun føler at hun i grunnen er det bortimot uansett og er overbevist om at hun egentlig hører hjemme et helt annet sted. For eksempel på en stjerne et eller annet sted i universet eller ved Saturns ringer eller kanskje på Månen. Og hele tiden mens hun spiser tenker hun på hvor bekymrende ideen om å være tett oppå seks andre personer i tre dager er. Det er jo trygt, de er jo familie og venner av familie og slikt, men likevel. Maria vil vekk, hun vil hjem, hun vil gjemme seg under et varmt teppe og bare være alene med seg selv og nå går ikke det an. Hun sukker. Dette visste hun jo om på forhånd, dette har hun jo i to uker forsøkt å lure seg selv til å tro at ikke er noe problem i det hele tatt. Hun trodde til og med at hun hadde klart det. Men det har hun tydeligvis ikke. Og rundt henne spises det spagetti og ingenting merker den gryende panikken Maria desperat prøver å skyve bort uten hell. Hun skulle bare ønske de var litt færre, da hadde det føltes lettere.

 

«Jeg skal bare sjekke noe,» sier Maria brått og reiser seg og merker et knippe granskende blikk i nakken mens hun går ut på verandaen. Det er kaldt, snøen dekker alt og hun ser pusten sin i lufta foran seg, pust hun tenker på som dragepust bare fordi hun liker drager. Hun tenner en sigarett, blåser røyksirkler som fascinerer henne på lik linje med universet og stjernestøv, minner seg selv på at alt hun trenger er å puste. Da er halve jobben gjort. Like etter går hun inn og da føles alt litt lettere.

*

Om yndlingsblomster (med bonusmateriale i form av illustrasjoner) =D

Heisann! Egentlig var planen å vente til i morgen med i blogge, men så ombestemte jeg meg. Sånt skjer jo i ny og ne 🙂 

Siden sist har jeg vært på kafé, fått tak i sjokoladeboller som ligger i skapet mitt (<3), lest ut “Nyckeln” (siste bok i “Sirkelen”-triologien, så sykt fengende at jeg stadig leste femti sider i løpet av halvtime lange t-baneturer, noe som sier litt), spilt Pokemon X (og funnet ut at jeg blir trøtt av å spille Nintendo 3DS for tiden), sett Futurama og skrevet videre på krimnovelledingsen jeg holder på med for tiden. Alt sammen er fine ting og denne uka har så langt vært en ganske fin uke. 

Ellers så har jeg funnet enda en covring av “Let it go” å få dilla på:

Han synger den som ymse Disney-karakterer og det er skikkelig turn-on i mine øyne, gutter som er like nerdete glad i Disney og Pixar som meg. Dette er genialt!

Men nok om det. Dette innlegget skal egentlig ikke bli så veldig langt, men det skal bli akkurat langt nok til å poste tegninger av de fem blomstene jeg liker best med korte opplysninger om hvorfor. Jeg tenkte at det var en passelig tematikk siden verden for tiden er ganske vårlig og i tillegg viser jeg ganske sjelden eksempler på at jeg egentlig har tegnedilla mye av tiden så nå passer tegninger fint. Så da setter jeg i gang:

Yndlingsblomster

Personlig har jeg funnet ut at jeg ikke er spesielt glad i blomstene man kan kjøpe i blomsterforretninger. Jeg er generelt ikke noe plantemenneske, men hva angår blomster har jeg alltid foretrukket villblomster fremfor kjøpeblomster og jeg syns også en del blomster de fleste liker er en smule overvurdert. Roser for eksempel. Det er jo en nydelig blomst, eventyrlig og vakker, men jeg vil ikke ha roser selv. Roser er fint på bilder og i eventyr, men i praksis er de torner og mas og jeg syns altså villblomster er finere og jeg syns også blomster generelt sett er finest ute i naturen enn plukket og puttet i en vase. Anyway, her er mine fem favorittblomster.

Min yndlingsblomst har alltid vært løvetann. Det er noe med styrken og pågangsmotet til løvetenner, hvordan de kan bryte seg frem overalt. Dessuten liker jeg dem både i gul og hvit versjon, liker stilken og syns generelt sett at løvetann er en undervurdert og særdeles karolinsk blomst som jeg heier på deluxe =D

Forglemmegei har jeg vært glad i lenge og en grunn var et kristent eventyr (man kan ha sans og glede av kristne eventyr og historier selv om man er en humanist/ateist/agnostiker-miks og ureligiøs) jeg hørte om hvordan forglemmegeien fikk navnet sitt. Siden hadde en “forglemmegei”-karakter en sang under Blomsterfesten-episoden av Huset med det rare i da jeg var åtte eller noe sånt og så er det noe med hvordan jeg kjenner meg igjen i forglemmegeiens redsel for å bli glemt. Jeg tenker liksom på forglemmegei som en beskjeden drømmer som er viktigere enn den tror selv og utover det så er det jo en fin blomst, herlig lyseblå og søt.

Hestehov kommer på tredje plass på lista og er en blomst jeg alltid blir glad av å se, slik jeg generelt sett har veldig sansen for alle slags tegn på vår. Hestehov er gule og fine og inspirerende 🙂

Hvitveis er den blomsten jeg plukker oftest og da i form av buketter til moren min en gang i blant. Jeg har ingen spesiell forklaring på min sans for hvitveis utover at jeg syns de er fine og sjarmerende. Men det er jo nok for så vidt 😉

Magnolia kommer på femteplass mest basert på navnet som jeg også liker å bruke som navn på figurer jeg skriver om. Men videre så er det en veldig pen plante som er fin å se på og som absolutt fortjener en plass på lista.

Ellers liker jeg også juleblomster, prestekrager og blåklokker og jeg liker jo roser veldig godt i eventyr og diktning. I “Den lille prinsen” og “Skjønnheten og Udyret” for eksempel. Og man kan konkludere med at det er mange blomster som er fine og dermed vel verdt å skrive blogginnlegg om eller tegne 🙂

*

Men da tenkte jeg å drive med andre ting og så kommer neste blogginnlegg på fredag. Vi bables!

Alt ordner seg nok og det fins jo alltids teater

Når noen spør hvordan jeg har det svarer jeg alltid “bra” for det går jo bra, jeg har jo bøker og nintendo og Netflix og notatbøker. Og noen uker er svaret “bra” litt mindre sant enn ellers og denne uka har vært litt sånn. For jeg gjør jo fine ting, det er ikke det, men jeg har følt meg litt håpløs, taklet vanskelige situasjoner ekstra dårlig og vært intenst opptatt av idiotiske ting som få kommentarer på bloggen og generelt manglet litt av motivasjonen og tiltakslysten jeg pleier å ha. Og samtidig, det går jo over, jeg vet jo det. I morgen starter en ny uke med nye muligheter og hva angår blogging er det bare å kommentere andre blogger og blogge selv og innse at slikt går i bølger. Vite at ingenting som skjer betyr at jeg er uviktig eller teit for jeg er ikke det. Jeg bare har en uke der hjernen min er litt dum og neste uke vil kanskje alt være mye bedre. For alt ordner seg, jeg vet jo det. Og oppi alt sammen er det så mye som fascinerer meg. 

Jeg satt på t-banen i går og skulle jobbe og så hestehov, de første hestehovene jeg har sett i år. Og det har vært sol denne uka og det er vintervår og jeg tar meg i å lure på om det kanskje er mest vår, samtidig som det pleier å være lureri når det er så vårlig i mars. Som regel kommer det jo snø igjen og så blir man forvirret og folk pådrar seg forkjølelser fordi de har tenkt at det nå er trygt å droppe vinterkåpen og la skjerfet ligge igjen hjemme. Jeg er på vakt, har kåpe, nyter sola med luehår. 

Ellers har jeg funnet “Blå er den varmeste fargen” på Netflix og begynt så vidt å se på den, noe jeg deler litt opp siden jeg har mistet tålmodigheten til å se nærmere tre timer film i et strekk, jeg har kommet bekymrende langt på Pokemon X til bare å ha hatt det i to uker og prøver å ta det med ro fremfor å spille for mye, jeg leser fine bøker og skriver på en vinterkrimnovelle som antakelig vil bli veldig lang, jeg tegner, jeg ser Futurama, jeg prøver å puste med magen og skru av hjernen når jeg føler at den begynner å stresse. 

Og jeg hadde på det nye hårbåndet i går og den nye kjolen og da føltes alt ganske fint 🙂

Men heisann, hoppsann, jeg har jo vært på teater. Og nå tenkte jeg å poste min anmeldelse av det teaterstykket og avslutte dette innlegget med det og så kommer altså neste innlegg sannsynligvis på onsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Det merkelege som hende med hunden den natta

 

Jeg blir alltid tiltrukket av karakterer som ikke passer inn. Det er nok naturlig for de fleste føler av og til at de er annerledes, at de skiller seg ut og av og til er det en diagnose som ligger til grunn for dette og av og til er det ingen spesiell grunn. Historien om Christopher er på mange måter fortellingen om en som er mer annerledes enn de fleste, samtidig som kjernen i alt sammen tross alt er hvor menneskelig Christopher er, hvordan han speiler alt som gjemmer seg under overflaten av usikkerhet og skjørhet hos oss alle. Og dette er en litt omstendelig begynnelse på en anmeldelse, men jeg håper det går bra. Det føles på en måte riktig med litt omstendelighet for «Det merkelege som hende med hunden den natta» er et veldig tankevekkende teaterstykke.

Da jeg var rundt 19, 20 år eller noe der omkring leste jeg boka «The curious incident of the dog in the night-time» av Mark Haddon flere ganger. Siden glemte jeg en del detaljer, men det som alltid ble igjen var følelsen boka ga meg. For uansett hvor ulik jeg var Christopher forsto jeg ham og var fascinert av historien hans. Noen bøker er slik, de handler ikke mest om alle detaljene i dem, men følelsen de ga deg, hvordan de engasjerte deg og sitter igjen i ettertid som et godt minne. Det var slik med denne boka og derfor var jeg svært nysgjerrig på teaterstykket, et stykke jeg nå har sett og som jeg nå bestemt føler at de fleste trenger å se.

Det handler altså om Christopher som ikke liker at andre tar på ham, som alltid sier sannheten, som kan alle primtall opptil 7.507 og som syns det generelt sett er mye lettere å forholde seg til fakta, tall og universet enn mennesker. Og han finner en død hund, tar på seg rollen som etterforsker og så blir det etter hvert til en fortelling som delvis er krimgåte, men som i større grad er en historie om familierelasjoner og om å være brikken i puslespillet som ikke passer inn. Og det er et sterkt teaterstykke, på samme måte som det er en sterk bok. Det er godt formidlet, flott fortalt og nærmest hypnotiserende på en stillferdig og ettertenksom måte.

Og greit nok, jeg skal innrømme at jeg var litt trøtt under første akt, litt på grunn av jobb og en del stressing fra min side før jeg dro på teater (noe som er min egen feil) og at jeg brukte litt tid på å komme inn i stykket. Jeg er litt uvant med vanlig teater siden nitti prosent av alle forestillinger jeg ser er musikaler og det bidro også til at jeg brukte litt tid. Etter hvert blir man dog fascinert og det at skuespillerne sånn jeg så det heller ikke pratet så høyt og klart som jeg ofte er vant med på teater gjorde at man fulgte intenst med. Man må følge nøye med når det gjelder dette stykket og om det er litt uvant så føles det fort helt naturlig og det er jo det teater handler om. Å skape en verden på scenen som der og da er mer ekte enn virkeligheten. Det ble skapt en slik verden under «Det merkelege som hende med hunden den natta».

En grunn til at det ble så fint var skuespillet. Særlig Emil Johnsen var fantastisk med sin tolkning av Christopher, men Marie Blokhus som Siobhan gjorde også en utmerket tolkning. Alle de andre skuespillerne var også veldig gode, men det er Emil Johnsen og Marie Blokhus som gjorde det sterkeste inntrykket på meg. Videre likte jeg den enkle scenografiske løsningen og hvordan dette er et stykke som brukte veldig enkle virkemidler på en veldig god måte. Det viser hvordan teater ikke trenger å være pompøst eller storslagent for å fortelle en stor historie, det store kan ligge i det helt enkle. Som en og annen sang på en gitar, et mylder av stjerner, en lommelykt. Det er veldig effektivt og det er veldig fint og jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si. Alt hva jeg vet er at når jeg tenker tilbake og tenker meg om så føles dette som en sterkere og sterkere teateropplevelse og derfor gir jeg terningkast 5. Dra på teater, glem virkeligheten, husk at vi alle er merkelige og at det er det som gjør oss mest normale. Dette stykket og boka er verdt oppmerksomheten. 

Når man er glad og det finnes mange grunner til akkurat det =D

Heisann, livet er fint (selv om jeg i går var litt for dårlig på å glede meg over å være satt på rydding mesteparten av arbeidsdagen) og alt ordner seg! Jeg ønsker meg riktignok kommentarer fra flere enn bare de to, tre tilsynelatende som pleier å kommentere for tiden (hadde andre lesere som kommenterte i ny og ne før og skulle ønske jeg visste hva jeg gjorde annerledes da), men det er et lite problem og bare et problem om jeg gjør det til det. I hovedsak er livet fint og her er først et bilde av meg med ny hårpynt (som en kunde ga meg komplimenter for på Fretex i går, det er jo skikkelig awesome) før jeg skal nevne et knippe ting som gjør meg lykkelig. 

Ting som gjør det ekstra lett å smile:

– Å ha brukt et gavekort på Billettservice til flere finheter. Nærmere bestemt “Billy Elliott” på Folketeateret 20. september denne høsten (i september skal jeg dessuten se “Skjønnheten og Udyret” på Christiania Teater og det er bokfestival i tillegg så september blir nok brilliant uansett hvordan man vrir og vender på det) og “Anything Goes” på Oslo Nye Teater med Bårdar 6. juni. Jeg har forøvrig billett til å se “Det merkelege som hende med hunden den natta” på Det Norske Teater førstkommende lørdag og med tanke på hvor mye jeg likte boka så er jeg veldig nysgjerrig på teaterstykket, et stykke jeg har tenkt å anmelde (selvsagt) på søndag. Teaterplaner <3

– Å ha ekstra stor leselyst og da benytte denne leselysten til ting som å lese “Nyckeln” som er tredje boka i Sirkelen-triologien mens jeg fryder meg på barnlig entusiastisk vis over at den ikke kommer på norsk før til høsten eller noe sånt og jeg da er tidlig ute siden å lese svensk for meg funker flotters. “Nyckeln” er forøvrig særdeles fengende skrevet og jeg har en mistanke om at den vil gå veldig raskt å lese til tross for at den er på over 800 sider. 

– Å få tak i autografen til Fredrik Backman i tre forskjellige bøker av nettopp Fredrik Backman. Har ikke bildet tilgjengelig andre steder enn på Instagram for øyeblikket, men det var i hvert fall særdeles fint for jeg var ved Cappelen Damm og det var kjempefin stemning og tirsdag kveld og det var samtale med ham (han er så kul, så himla kul) før han gladelig signerte bøker og jeg kunne være hun supergira superfanen som hadde med alt han hadde gitt ut og som han dermed var nødt til å bruke litt tid på mens mannen bak meg i kø sukket og var tydelig utålmodig. Ååå <3

– Å finne ut at Ila Auto, som spilte under Fredrik Backman-arrangementet, var herlige. De spilte bluegrass eller noe sånt (jeg kan jo ikke musikk hvis det ikke er snakk om musikaler) og de var superflinke, enormt musikalske og innmari sympatiske og her er en sang med dem sånn som akkompagnement: 

Jeg likte særlig stemmen til hovedvokalisten veldig godt, det er sånn stemme som man kan smelte inn i og jeg har nå funnet ut at jeg MÅ lytte masse til Ila Auto på Spotify og kanskje muligens skaffe meg cden de etter sigende skulle gi ut til høsten 🙂 

– Å spille masse Pokemon X mens man syns akkurat Pokemon X er nydelig <3 Det er definitivt det peneste Pokemon-spillet og jeg liker det veldig godt.

– Å skrive noe tilfeldig tankespinn som plutselig blir kommentert og likt på Diktkammeret mens man lurer litt på hva man gjorde rett siden det meste man poster på sånne sider bare glir inn i mengden. Dette tilfeldige tankesurret er også postet på Facebook og siden jeg ikke egentlig har så mye mer på hjertet i denne omgang tenkte jeg å avslutte dette innlegget med det tilfeldige tankesurret siden jeg ble litt fornøyd med det og det uansett setter ord på veldig mye som jeg går rundt og tenker på for tiden. Og så kommer neste innlegg altså søndag formiddag etter planen så da bables vi:

 

Når man leser en bok og føler det som om ingen annen noensinne kan elske den boka så mye som man elsker den.
Når man blir superfan av en forfatter og tenker at man er man er mest fan av den forfatteren av alle og at den forfatteren kunne skrevet en nitti sider lang skildring av maling som tørker og så ville det likevel vært fantastisk skrevet. Når man ser en musikal og tenker at det er helt utrolig at det lever folk som ikke har noe forhold til den musikalen på samme planet som en selv og man vil snakke om den hele tiden og krydre alle setninger med referanser, samtidig som man innser at det ikke ville gitt noe særlig mening.
Når man har en artist man liker musikken til supergodt og en sang som man kan lytte til tusentals versjoner av uten å bli lei og når man ser “The Devil’s Hands are idle playthings”-episoden av Futurama og syns den er den mest geniale episoden av noe tv-program ever selv om man vet at man sikkert snart vil skifte mening.
Når man kjenner på hvor glad man kan bli i en film eller en musikal eller en bok eller noe helt annet og likevel vet at det finnes mange som er mer fan enn en selv samtidig som det ikke spiller noen rolle i det hele tatt siden det tross alt ikke er noen konkurranse. Det handler bare om å gi seg hen til noe som i en midlertidig periode visker vekk virkeligheten eller skyver hverdagen under et metaforisk teppe.
Og når man så møter virkeligheten igjen og smiler fordi det finnes sol og vårfølelse og kaféer der man kan drikke kakao mens man puster inn den selsomme vintervårduften som bare tilhører mars og vet at så mye ligger foran en. Nye bøker vil elskes, nye sanger vil oppdages og nye teaterstykker vil få en scenisk virkelighet til å virke mer ekte enn alt annet og i tillegg vil man ha muligheten til å skape. Skrive frem noe eget som man kan dele med verden, tegne frem en verden der eventyrene er like virkelige som alt annet og bare skape og finne en glede i det.
Og så vil man igjen elske noe, for eksempel et Nintendo-spill eller en bok og igjen føle seg som verdens heldigste mens man ønsker seg en flaske og tappe denne følelsen på slik at man kan finne den frem uansett, selv når man gjør noe veldig kjedelig der timene forvandles til snegler som går bevisst sakte med stadige pauser for å lukte på duggen på løvetannblader 🙂

 

Der jeg poster bilder fra en helgetur til Gøteborg :)

Heisann! Siden sist har jeg spilt en del pokemon, skrevet litt (men ikke nok), lest og så har jeg jo vært i Sverige. Jeg og faren min var på helgetur til Gøteborg og det var kjempekoselig. Dette innebar besøk på Norstan og Universeum (verdens beste museum) og en skikkelig feriefølelse selv om det ikke var så alt for fjerne strøk akkurat. Og nå snart skal dette innlegget inneholde bilder fra turen og slikt, men først tenkte jeg å poste dette: 

I innlegget mitt med “Let it go”-covringer hadde jeg med han her og han har spilt utrolig mye annet fint på fiolin, deriblant “I dreamed a dream” <3 Det er såå vakkert!

Men nå tenkte jeg å poste en hel masse bilder og slikt fra Gøteborg-turen så da setter jeg like godt i gang:

Denne butikken måtte jeg ta bilde av bare fordi den var så stilig. Jeg kjøpte ingenting der, men den var fin uansett 🙂

Fant lokalene som pleide å inneholde Science Fiction Bokhandeln (som er den svenske versjonen av Outland basically), men der var bare kunstbutikken og selve Science Fiction Bokhandeln hadde visst flytta. Og så rota jeg rundt på jakt etter der Science Fiction Bokhandeln var nå og fant det ikke og til slutt gadd jeg ikke lete lenger. Men det går bra. Drar dit neste gang jeg er i Gøteborg i stedet, jeg, skal muligens til Gøteborg til sommeren og 🙂

Sol, fint vær, fint vann, finfine omgivelser <3

Hotellfrokost <3

Utenfor Universeum! Dinosaurfigur =D

Dette bildet inneholder en padde!

Universeum har fortsatt akvarium 🙂

Dette var visst en av de giftigste slangene som finnes så det er nok like greit at den var bak glass.

Jeg liker slanger og slikt veldig godt så lenge de er trygt bak et glass 😉 Er de derimot ikke det så er det fryktferdelig bekymrende.

Unnskyld alle med edderkoppskrekk, men jeg syns også edderkopper er ganske fascinerende dyr så lenge de er bak et glass eller bare på et bilde eller noe sånt. Jeg vil ikke påstå at jeg har spesielt sansen for edderkopper og jeg holder meg helst på avstand, men når de er trygt bak et glass så går det veldig fint. 

Akvariumsbilde.

Dette bildet inneholder Nemo 🙂

Unnskyld igjen for edderkoppen, men også denne er bak et glass heldigvis. Og det ligger en and eller noe sånt på toppen der 🙂

Universeums regnskogsavdeling er flott!

Veldig flott faktisk og den inneholder aper 🙂

De hadde et hjørne med hjernetrim i “Teknisk Museum”-ish avdelingen og her var det sånn greie der man må sette inn tall og så skal det bli femten alle veier. Magisk kvadrat tror jeg det kalles og sånne oppgaver elsker jeg 🙂

Jeg var på en nydelig kafé med faren min i går før vi dro hjemover etter en tur som hadde inneholdt hotell, god mat, cola, godteri, Universeum, shopping og fin stemning. Dessverre fikk jeg ikke tak i sjokoladeboller, men det går kanskje greit å ikke ha masse fristelser i leiligheten av og til også, dessuten får jeg nok tak i det igjen etter hvert 🙂

Men da er det på tide å vise innkjøp for jeg har egentlig shoppet aldeles for mye. Jeg har ikke tatt bilde av bokmerket eller fempakningen med truser, men ellers så er de andre finhetene nå foreviget og her er mine nye ting:

Litt uklart bilde, men denne kjolen er kjempefin 🙂 Og den har ermer til sånn ca albuelengde og vil være perfekt å bruke utover våren <3

Hårpynt 🙂 

Veldig fin t-skjorte. Dette er sannsynligvis den ferieturen der jeg har kjøpt mest klær. Jeg pleier heller å bruke penger på bøker, filmer og musikk og sånt, men denne turen fant jeg litt klær som jeg likte kjempegodt og da føltes det like greit å benytte anledningen. Ellers så har jeg kjøpt disse bøkene:

Den ene boka av Fredrik Backman som jeg ikke har lest (noe som jeg vil få gjort noe med veldig snart) og “Nyckeln” som er tredje boka i Sirkelen-triologien og som var den boka jeg virkelig var bestemt på at jeg måtte ha =D Gleder meg til å lese “Nyckeln” siden det er en veldig tykk Fantasy-bok og jeg liker sånt en del 🙂

“How to be invisible” så tilfeldigvis interessant ut og ble kjøpt av den grunn og “The Wise man’s fear” er oppfølger til en bok jeg leste og likte i fjor og ville nok blitt kjøpt etter hvert uansett.

Fine klær og bøker <3 

*

Men da har jeg postet bilder og slikt (kan tenkes at det dukker opp litt bilder på Facebook etter hvert også) og nå skal jeg finne på andre ting. Forøvrig vil jeg fascinerende nok ha fri til å gjøre alt annet enn jobb i morgen siden jeg skal jobbe på lørdag (har antakelig tenkt meg hit: https://www.cappelendamm.no/main/katalog.aspx?f=32&artid=9869 i morgen siden man kan treffe Fredrik Backman og jeg er veldig fan av akkurat ham for tiden) og jeg gleder meg til teaterplaner til helgen, men det kan jeg komme tilbake til senere. Neste innlegg dukker nok opp på torsdag så da bables vi og god fornøyelse!

Ti tusen eventyrs evigheter =D

Heisann! Det er torsdag og jeg skulle egentlig bruke kvelden til å skrive og spille Nintendo, men så ble den heller brukt til å lese ferdig elskepåbok og deretter skrive anmeldelse av nettopp den boka. Men det skal jeg komme tilbake til. Først så er det nyeste nye at livet er fint. Jeg skriver og leser og gjør fine ting og har attpåtil supre planer for helgen siden jeg skal til Gøteborg. Faren min henter meg fredag kveld og så drar vi til ham og deretter drar vi til Gøteborg lørdag morgen, sover på hotell én natt, drar hjemover til Hurum og pappas ringe bolig på søndagen og så kjører han meg på jobb på mandag. Det blir kjempekoselig, jeg skal ha med bankkort og jeg har fornuftig nok satt visse begrensninger for hvor mye penger jeg får lov til å bruke, samtidig som jeg er fast bestemt på at enkelte bøker måå kjøpes. Jeg tror dette blir en veldig koselig helg <3

Ellers så er Pokemon X kjempefint og jeg har blitt veldig glad i denne sangen:

“When you’re driving through the moonlight/A Lovely Night” fra musikalen Cinderella (som har helt andre sanger enn Disney-filmen siden det er to forskjellige ting). Veldig fint og fengende og jeg liker stemmen til hun som spiller Cinderella (Laura Osnes) veldig godt der =D

Men nå tenkte jeg å poste en innmari lang anmeldelse av “Mormor hilser og sier unnskyld” siden den nå dessverre er lest ut og så vil planer for helgen medføre at jeg for øyeblikket er en smule usikker på akkurat hvor mye jeg vil få vært på nettet de neste dagene. Så det neste blogginnlegget mitt vil komme på mandag og dreie seg om ting som Sverige-turen og slikt. Vi bables og god fornøyelse. Her er anmeldelsen av elskepåboka, håper den faller i smak:

Ti tusen eventyrs evigheter eller “Mormor hilser og sier unnskyld” er elsk 

 

En gang i blant leser man bøker som heter «En mann ved navn Ove» og blir betatt fordi det er morsomt og sårt og trist og herlig på samme tid og man elskerelskerelsker det og vil dele det med hele verden. Og så finner man ut at forfatteren Fredrik Backman har skrevet en ny bok og da må man jo bare lese den og så viser det seg at den er enda bedre. «Mormor hilser og sier unnskyld» er faktisk den beste boka jeg har lest så langt i 2014 og nå vil jeg at alle skal lese den. Noen ganger leser man bøker og blir så glad i dem at det gjør vondt og så hater man seg selv for å ikke få dem til å vare samtidig som man vil lese på dem hele tiden. Og alt dette er omstendelige måter å formulere noe ganske enkelt, nemlig at jeg har lest en bok og den er vidunderlig!

Det handler om Elsa (som «Frozen»-fan elsker jeg at hun heter Elsa) som er syv år, nesten åtte og er annerledes. Og det handler om Elsas mormor som er gal og når Elsas mormor dør etterlater hun brev som Elsa skal levere til ymse naboer der hun sier «unnskyld» siden Elsas mormor har en del ting å si «unnskyld» for. Og dette skaper et stort eventyr der virkelighet og fantasi har syltynne skillelinjer og det viser seg at en blokk kan bære på mange hemmeligheter.

Og noe særlig mer om handlingen enn det kan jeg faktisk ikke si for alle MÅ lese denne boka og det helst pronto for ååå, den er så fin. Jeg forventet riktignok at den ville være fin siden jeg var forelsket i både synopsiset, coveret og tittelen før jeg startet å lese, men den var enda bedre enn jeg hadde håpet på. Og det starter mer søtt og lett og siterbart med masse øyeblikk der man ler høyt og så får rare blikk på t-banen, men utover blir det mer og mer sårt og etter hvert er det egentlig uendelig trist samtidig som det fortsatt er siterbart og eventyrlig og intenst nydelig skrevet. Og jeg elsker, elsker, elsker denne boka. Elsker med hjerteknaking og vindkilerier mot kinnet, elsker med høylytt sitering til andre på jobb selv om de kanskje muligens ikke er så interessert og med ønsket om å lese hele tiden.

For det første elsker jeg Elsa som karakter. Hun er en snusfornuftig, veslevoksen og innmari klok jente på syv år, nesten åtte (det med nesten åtte er veldig essensielt, nesten-aldere er alltid det frem til man begynner å komme oppi tjueårene og har mer lyst til å svare 28, nesten 27 hvis noen spør om hvor gammel en er). Og hun elsker bøker og tegneserier og aller mest Harry Potter og er med det kjempekos å lese om. Men det som er med denne boka er at alle karakterene fascinerer for det viser seg fort at selv de mest teite karakterer har en grunn til at de er som de er og det er det som er så magisk med denne boka. Alt har en forklaring, alt henger sammen og alle fra Elsas mor og mormor til Britt-Marie og Alf har noe med dem som gjør at man vil gi dem en god klem og deretter lese flere bøker om dem i ti tusen eventyrs evigheter.

Videre er dette en bok om historier og om eventyr og magisk-realistisk på den aller beste måten og jeg elsker stemningen i den og humoren og hvordan det alltid er et snev av håp i horisonten selv om Fredrik Backman er en utspekulert jævel som gjerne finner måter å få ens hjerte til å knuse i så uendelig mange biter at det ikke er helt mulig å pusle det sammen skikkelig. Og det er en bok som skrivestilmessig sett egentlig er godt over gjennomsnittet karolinsk og av og til minner meg om ting jeg har skrevet selv, hvis det er lov å tenke det om en bok uten å være særdeles innbilsk.

Og dette er en håpløs anmeldelse for noen ganger elsker man en bok så mye og så sterkt at det gjør vondt og den er sår og trist og det skjer ting som ikke får lov til å skje, samtidig som det også er en bok der man smiler mellom tårene og ler støtt og stadig og har lyst til å si «Eureka!» høyt opp til flere ganger fordi det er verdens beste metaforer ever og det er så himla siterbart. Og så jobber man og med en gang det er pause begynner man å lese med en gang, på t-banen leser man i et sett, hele tiden vil man bare lese og samtidig så vil man at det skal vare, men det er jo umulig. For det er så fint.

Dessuten er det himla siterbart og her er enormt mange utdrag som beviser dette inn til fingerspissene:

Alle sjuåringer fortjener superhelter. Det er bare sånn det er. Og den som ikke er enig i det, er faktisk helt dum i huet.

*

Livredning og å drive folk til vanvidd er altså mormors superkrefter. Noe som gjør henne til en ganske dysfunksjonell superhelt, kan man si. Elsa vet det, for hun har slått opp «dysfunksjonell» på Wikipedia. «Wikipedia» er det folk på mormors alder kaller «et oppslagsverk» men på nettet! når de skal forklare det. «Oppslagsverk» er det Elsa kaller «Wikipedia, men analogt» når hun skal forklare det. Og Elsa har slått opp «dysfunksjonell» begge steder, og det betyr at noe fungerer, men ikke helt sånn som det var tenkt. Det er kanskje det Elsa liker best med mormor.

(Dette utdraget fra side ni i boka er der jeg skjønte at jeg kom til å elske denne boka helt inn til fingerspissene for det er så perfekt. Og jeg liker veldig godt at det er skrevet i presens selv om slikt selvsagt er smak og behag.)

*

Det er komplisert, kan man si. Som en Facebook-status.

(Dette er fra samme side som forrige utdrag og viser bare videre hvor smarte og samtidig presise metaforer denne boka har, sånn samtidig som den er morsom deluxe.)

*

Å være spesiell er den beste måten å være annerledes på.

*

Mormor liker dessuten ikke sjefer, og det er et problem på akkurat dette sykehuset, for mamma er ekstra mye sjef akkurat her, siden det er her hun er sjef.

(<3)

*

Elsa er den typen barn som tidlig i livet lærte at det blir lettere å komme seg gjennom den hvis man får velge sitt eget soundtrack.

*

Og en morgen finnes det ikke lenger noe i morgen.

*

Ingenting er så irriterende som en irriterende person som ikke engang har den grunnleggende fordømte høfligheten å være en drittsekk.

*

Det finnes tusenvis av eventyr i den virkelige verden som ingen smarthuer vet hvor kommer fra. Det kommer av at hvert eneste av dem er fra Landet-Nesten-Våken, og der tar man ikke æren selv og brisker seg og holder på, man bare gjør jobben sin. Og alle de aller beste eventyrene fra Landet-Nesten-Våken er fra Miamas.

*

Politifolkene går med kroppsspråket til politifolk som tydelig vurderer kaffe. Schæferhunden går med kroppsspråket til en schæferhund som tydelig vurderer førtidspensjonering.

*

Det er en merkelig akilleshæl for en superhelt å ha, tenker hun etterpå. Snørr.

*

Litt som når folk i tv-serier tilfeldigvis inviterer vampyrer inn over dørstokken og deretter innser at de er vampyrer, og tenker «skitt og,» akkurat før de blir bitt.

(Helt brilliant metafor, særlig hvis den blir lest av en Buffy-fan.)

*

Det er merkelig hvor fort betydningen av en lukt kan endre seg, avhengig av hvilken avkjøring den velger på sin vei gjennom hjernen. Det er merkelig hvor nær hverandre kjærligheten og redselen bor.

(<3)

*

«Harry Potter er viktig for alle!» svarer Elsa som om kvinnen nettopp har spurt «oksygen, er det viktig for deg, synes du?»

*

Elsa rister på hodet og holder den hardt.

«Nei,» lyver hun.

For hun er høflig nok til å forstå at når noen gir deg en bok, er du nødt til å gi den personen et inntrykk av at du ikke har lest den. Fordi den egentlige gaven er å få gi bort en leseopplevelse, ikke å ta imot den. Det er fordømt grunnleggende folkeskikk å vite det, faktisk, hvis man ikke er et smarthue.

(<3)

*

Når noe fryktelig skjer, sier folk i den virkelige verdenen alltid at sorgen og savnet og smerten i hjertet «blir mindre med tiden», men det er ikke sant. Sorgen og savnet er konstant, men hvis vi alle var nødt til å gå rundt og bære på den i resten av våre liv, ville ingen noensinne holde ut noen ting i det hele tatt. Tristheten ville lamme oss. Så vi pakker den til slutt bare i kofferter og finner et sted å plassere den.

*

For Elsa er ingen idiot, hun vet at hvis det finnes en drage i begynnelsen av eventyret, kommer dragen til å dukke opp igjen før eventyret er slutt. Hun vet at alt må bli mørkere og fælere før det blir bra på slutten. For alle eventyrene fungerer sånn.

*

For det gjør ikke noe at gutter ikke kan snakke hvis de kan danse helt vidunderlig.

*

Jeg kunne sitert enda mye mer, men jeg har nok sitert nok og det er i alle fall klinkende klart at denne boka inneholder skriving av det desidert mest episke slaget. Og nå er jeg mega-fan av Fredrik Backman <3

 

«Hils mormor og si unnskyld» får med dette terningkast 6 og er vakkertristmorsomvidunderligrørende perfeksjon som alle bør lese. NÅ!