Oppsummeringsinnlegg for mai 2014

Soundtrack: Friend like me 

 

Kjære leser av dette innlegget, lytt til sangen som jeg poster som soundtrack til dette innlegget. Det er “Friend like me” slik den fremføres i musikalversjonen av Aladdin som er på Broadway for tiden, det er James Monroe Iglehart som spiller rollen som Genie og det er helt fantastisk, virkelig brilliant fremført fra ende til annen, dessuten elsker jeg Disney-medleyen midt i sangen som er med på å gjøre en allerede episk sang enda mer episk. Og forøvrig, kjære leser, kan du ikke vær så snill å kommentere bloggen min (eller eventuelt komme med en ide om hva jeg kan forandre som ville ført til at du kommenterte), jeg syns ikke det er så mye å be om. 

Ellers så er livet fint. Det er riktignok ikke så fint at internett har vært veldig kranglete i dag eller at jeg er helt elendig på å ha døra til balkongen åpen av skrekk for at det skal komme insekter inn i leiligheten min (jeg takler ikke fluer, jeg takler virkelig ikke veps og bier selv om jeg ikke er allergisk og jeg har funnet ut at veps ofte liker seg på balkongen min, det og å fly rett på vinduet der jeg ikke har gardiner), men forøvrig er det meste ganske greit, ikke minst fordi jeg har maaasse planer neste helg. Teater, enda mer teater, gratiskonserter og spillkveld oh my, men det kan jeg komme nærmere tilbake til. Nå tenkte jeg å poste noen ting som er supert. 

Fant dette. En college acapella-gruppe som med hjelp av dansere og andre medhjelpere lager en awesome “Newsies”-medley med flott sang og dans. Helt fantastisk og jeg har siden oppdaget at acapella-gruppen som heter BYU Vocal Point har gitt ut cder som finnes på Spotify 🙂 Absolutt verdt å lytte til! 

SYTYCD sesong 11 har endeligvis begynt og dette er den mest originale og underholdende auditionen i første episoden. Han virker riktignok litt cocky og irriterende i intervjuet før auditionen, men han er virkelig veldig talentfull og kreativ og viser at Trevor Bryce altså er verdt å følge med på 🙂 

Ellers er jeg glad for at yndlingsmåneden min starter i morgen. Juni <3

Nå tenkte jeg å oppsummere mai bok- og filmmessig sett, en måned som inneholdt mye fint. 

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for mai

BØKER

Feynman av Ottoviani & Myrick 

Richard Feynman var awesome åpenbart (og tenkte mye fint, noe linken viser et eksempel på) og denne boka er en grafisk roman om livet hans som var veldig fin. Godt tegnet, flott formidlet og svært engasjerende lesning om en smart, kul og fascinerende mann. Terningkast 5!

The 13 clocks av James Thurber 

Linken viser en animert video der Neil Gaiman leser et utdrag fra denne boka, en bok jeg oppdaget i januar og så brukte flere måneder på å tenke at jeg var nødt til å lese. Så fikk jeg endelig muligheten siden biblioteket hadde den inne og jeg kan med det konkludere at dette er en eventyrlig og spesiell liten bok som er rask å lese gjennom, men som jeg stadig tenkte på som brilliant mens den ble lest. Terningkast 5!

– Det finnes ingen helhet av Helga Flatland

Avsluttende bok i en veldig fin triologi og svært presis og velskrevet om sorg og skjebner. Terningkast 5!

– Okay for now av Gary D. Schmidt

Utrolig sårt og velskrevet. Kanskje litt for velskrevet til tider, siden det virker veldig gjennomtenkt og med klare litterære virkemidler og sånt og som en forlengelse av det mangler den nerven som gjør at noe virkelig treffer en i hjertet, men likevel absolutt en bok jeg var veldig glad for å ha lest. Terningkast 5!

– Alfabet av Inger Christensen

En bok jeg hadde hørt mye fint om på forhånd og absolutt likte siden det er en klok, smart og veldig fin diktsamling. Terningkast 5!

– Vad gör alla super-okända människor hela dagarna av Fredrik Lindstrøm

Tidvis ganske så fin novellesamling som gikk fort å lese. Terningkast 4!

– Golemen og dsjinnen av Helene Wecker

Fortryllende, eventyrlig, menneskelig og stemningsfull bok som jeg likte veldig godt, ikke minst fordi Helene Weckers språk er særdeles flott. Terningkast 5!

– Ophelia and the marvellous boy av Karen Foxlee 

Inspirert av eventyret “Snødronningen” og en eventyraktig bok som var veldig søt og fint fortalt. Og det er kanskje litt for lett og naivt og det fantes absolutt ting og tang som irriterte meg, men så var det samtidig så eventyrlig og skjønt at jeg tilga det meste og fortsatt endte opp med  være veldit tilfreds med det jeg hadde lest. Terningkast 5!

– It’s kind of a funny story av Ned Vizzini

En bok jeg i flere år har vært nysgjerrig på og hatt lyst til å lese og som jeg flere ganger har vurdert å bestille på nettet før jeg likevel lot det være. Men så hadde de den på biblioteket og jeg lånte den og ja, dette er en god bok. Den er bedre på begynnelsen enn på slutten og jeg er ikke helt i himmelen, men det er absolutt underholdende skrevet og en god bok hvis man skulle føle for å lese om depresjon uten å bli deprimert selv. Terningkast 4! (Litt urelatert er det fryktelig trist å tenke på at Ned Vizzini som er forfatteren av denne boka selv endte opp med å ta selvmord i desember 2013 etter å ha slitt med depresjon i flere år, det er aldri noe koselig når det ender sånn.)

FILMER

– The Spectacular Now 

Veldig fin, sår og tankevekkende ungdomsfilm med gode skuespillere. Terningkast 5!

– Vinden stiger

Vakker animasjonsfilm som var langsom, men elegant og som jeg først og fremst er veldig glad for å ha sett selv om det var ting ved den som kanskje kunne blitt gjort annerledes. Men den var sååå pen å se på, det hjalp veldig for meg. Terningkast 5!

– The Gondoliers

Underholdende, artig og sjarmerende opera signert Gilbert & Sullivan. Terningkast 5!

– The Drowsy Chaperone 

Filmet oppsetning av en morsom og karolinsk musikal (veeeldig karolinsk siden hovedpersonen er en mann som oppmuntrer seg selv med å lytte til yndlingsmusikalen sin “The Drowsy Chaperone” hjemme i stua si, jeg er kanskje ikke mann og jeg er som regel tilfreds generelt sett, men jeg kjenner meg en del igjen i å lytte til musikaler jeg elsker i stua mi tross alt). Terningkast 5!

– Patience

Riddikuløs, men fremragende opera som også var signert Gilbert & Sullivan og som var morsom og fin. Terningkast 5!

– Maleficent

Ikke helt så god som jeg hadde håpet, menn eventyrlig og kul film som skal anmeldes nærmere i et senere blogginnlegg. Terningkast 4|

*

Jeg har altså lest og sett mye fint i mai og nå gleder jeg meg til å finne ut hva jeg kommer til å kose meg med i juni. Men da tenkte jeg å gjøre andre ting og så kommer neste blogginnlegg mandag eller tirsdag. Vi bables 🙂

Et randomt innlegg om musikalsanger og bestilte underverker og annen moro :)

Det er onsdag, sola skinner, livet er fint og jeg skal snart på trening. Men før det kan jeg jo blogge så heisann. Siden sist har jeg sett Neil Gaiman på Rockefeller og skrevet om det: https://www.facebook.com/notes/karoline-heldal-lund/heldigvis-hadde-jeg-veska-om-en-mandag-da-jeg-s%C3%A5-neil-gaiman-i-virkeligheten/10152449043979082 i en tekst som jeg ble veldig fornøyd med selv (og Facebook-venner, kommentarer hadde gjort meg kjempeglad) og hadde det supergøy med å skrive siden jeg bestemte meg for å gi blaffen i realisme og heller finne på ting i vilden sky 😉 Jeg syns også Kristi Himmelfart i morgen og at det er spådd strålende vær høres ut som en ypperlig kombinasjon som absolutt kan benyttes til å gjøre morsomme ting som å dra til parker eller Aker Brygge eller gå turer eller på annet vis inspireres. Også starter  ny sesong av SYTYCD i kveld, jeg skal SÅ bruke morgenen i morgen til å se masse klipp fra første episoden på Youtube 🙂

Men nå tenkte jeg å fryde meg litt over musikal-lykke. Hele denne våren har det vært innmari mange musikalcder jeg har lest om som ikke har dukket opp på Spotify til min store frustrasjon, men så kom 26. og 27. mai og vips har det dukket opp to nye musikalcder på Spotify som er skikkelig kule. Den ene er “Rocky: The Musical” og fra det jeg vet om Rocky så er det ikke en sånn historie jeg egentlig hadde sett for meg som musikal, men på cden væffal så funker det ganske greit. Sangene er ikke spesielt originale eller nyskapende kanskje, men de er fine og det er godt sunget og særlig sangen “Raining” og “My nose ain’t broken (reprise)” er ganske fine. Dessuten har de med trainingmontage-spor med Eye of the Tiger og sånt og det er jo kult 🙂 

Mer essensielt er dog den andre musikalen som jeg har blitt veldig glad i denne uka og det er “Aladdin: The Musical” basert på Disney-filmen. Mest av alt på grunn av dette:

 

Her har vi “Friend like me” fremført av James Monroe Iglehart som spiller Genie på Broadway og dette er den definitivt mest episke versjonen av “Friend like me” EVER!!! Jeg har jo alltid likt sangen “Friend like me”, men når jeg ser Aladdin-filmen pleier jeg ofte å spole forbi en del av den fordi jeg henger meg opp i fargesymbolikk (Genie er blå, Jafar som ånd er rød og jeg følte alt som liten at det symboliserte hvordan Jafar som ånd er slem og Genie er snill og da føltes det feil at Genie var farget rød i store deler av “Friend like me”-nummeret siden det ødela for fargesymbolikken jeg leste inn i filmen, ja, jeg tenkte for mye alt som barn). Broadway-versjonen av sangen ville jeg aldri spolt forbi og det er fordi den er helt fantastisk. For det første synger James Monroe Iglehart helt fenomenalt og bare basert på cden håper jeg han vinner Tony Awards for sin tolkning av Genie. Videre har de episkifisert en allerede episk sang med å ha med blant annet en Disney-medley som gjør meg helt i himmelen siden jeg elsker Disney og er veldig glad i nostalgi og så er det bare veldig underholdende og gøy å lytte til så ååå, me like =D

Videre har de mange andre kule sanger og jeg tenkte å dele flere sanger i senere innlegg, men nå må jeg poste denne:

 

Adam Jacobs som Aladdin synger her “Proud of your boy” som er en helt nydelig sang som ble kuttet fra filmen og som jeg syns skulle vært med i filmen også. Ååå, den er jo utrolig fin og han synger flott og er søt og ååå <3

Også er “A million miles away” som er en ny duett mellom Aladdin og Jasmin veldig fin 🙂 

Så konklusjonen er at jeg lytter til fine musikaler og finner på kule ting og nå har jeg for eksempel bestilt billett for å se “Maleficent” på lørdag. I tillegg har jeg oversett det faktum at alt for mye penger går bort på husleie og månedskort og ymse fornuftige, men akk så irriterende ting fremover med det resultat at det blir mindre penger enn ønskelig igjen på kontoen og bestilt bursdagsgave fra meg selv til meg selv på Amazon.com siden det er en av tradisjonene mine. Bursdagen min er om temmelig nøyaktig en måned og nå kan det altså hende at jeg rundt det tidspunktet får pakke i posten med fire bøker som jeg tenkte å skrive kort om nå. Bøkene som er bestilt er:

The Hero’s Guide to being an outlaw av Christopher Healy 

Jeg ELSKER “Hero’s Guide”-serien og har lest de to første bøkene i den og da må jeg lese denne tredje boka som dessverre avslutter triologien. Jeg kan glede meg til siterbarhet deluxe, interessante karakterer, eventyr, fine illustrasjoner og mye sjarm så dette blir gøy =D

Remarkable av Elizabeth Foley 

Fordi den hørtes ganske underholdende og karolinsk ut og sikkert vil være søt og fin lesning til sommeren. Om å være den som er gjennomsnittlig i en verden der alle har noe imponerende og talentfullt ved seg og slikt.

Grasshopper Jungle av Andrew Smith 

Jeg leste “Winger” av samme forfatter i fjor og likte den kjempegodt og besluttet der og da at de neste bøkene Andrew Smith ga ut definitivt skulle leses. Og så høres “Grasshopper Jungle” uansett veldig interessant ut og samtidig ekstremt merkelig ut (det er kjærlighet og verdens undergang og “an army of praying mantises” for å sitere fra Amazon blant annet) og jeg må lese den for å finne ut hva dette egentlig er 😉

Cuckoo Song av Frances Hardinge 

Alt jeg har lest av Frances Hardinge har vært godt skrevet, noe av det jeg har lest av henne har vært helt brilliant og uansett hvordan man vrir og vender på det er hun en forfatter med fantastiske skildringer og stemninger som jeg ønsker å få lest det meste av. Og ut fra det jeg har lest om “Cuckoo Song” høres det ut som en usedvanlig fascinerende bok som balanserer et sted mellom horror og fantasy og som jeg gleder meg innmari til å lese 🙂

*

Så da har jeg ting å glede meg til å få i juni og det blir fint. Men da må jeg egentlig avslutte dette innlegget siden jeg skal på trening og slikt. Neste innlegg kommer på lørdag kveld og vil være oppsummeringsinnlegg for mai sannsynligvis så da bables vi (tenkte å spare blogging om “Maleficent” til mandag siden å skrive anmeldelse av ting ofte funker bedre en dag eller to etter at man har sett det da man har bearbeidet inntrykkene mer). Vi prates og god fornøyelse =D

 

 

Forvandlingen =D

Dette er min metamorfose. Dette som starter så forsiktig, beskjedent til og med. Én fjær funnet ved en forlatt handlevogn, en fjær som er i flammenes farger, i rødoransjgul høstpalett. Et vindpust som tar tak i den og tar den med seg. Meg som ser det og vet at det er en begynnelse. Litt som når jeg prøver å merke meg et øyeblikk mellom minuttet før midnatt og minuttet da et nytt døgn så smått er i gang som om det skulle finnes noe midt i som hverken er i dag eller i morgen. Litt som når jeg tenker meg en usynlig linje der himmelen møter bakken der alt er i balanse. Og fjæren som letter nå og flyr av gårde mot fjerne horisonter. Lik sjørøverskuter og tapte ballonger. Og jeg tenker at det er en føniksfjær og at en føniks snart vil bli født på ny og at det på en måte er et tegn. Nå er det noe som begynner, nå går sceneteppet opp, et nytt kapittel er i gang og jeg er klar. Og tilsynelatende er jeg fortsatt den samme. Det samme håret som ikke lytter til hårbørsters befalinger. Det samme smilet som aldri er langt unna så lenge te, bøker, musikaler og gatelykter finnes. Men jeg vil vite at dette er min metamorfose, smile og ha det som en hemmelig erkjennelse mens jeg nikker fordi jeg er beredt. 

Og et sted høres summingen til et orkester som straks skal sette i gang å spille…

*

Noen ganger har man sett noe så fantastisk at man blir inspirert og sitter å skriver småtekster på t-banen mens man smiler for seg selv som om man har en hemmelighet. Sånn var det i går kveld etter å ha vært på teater, men stykket skal jeg komme tilbake til. Først må jeg bable om noen andre ting.

Det er ikke det at dette bildet er så fint nødvendigvis, men jeg liker at det illustrerer de veldig fine tingene i livet mitt i går. Et Nemi-blad, Hockey Pulver og brus og “Håkon Håkonsen” på dvd fordi de solgte den på Kiwi og jeg pleide å være veldig glad i den filmen da jeg var yngre og fikk lyst på et gjensyn. Og jeg burde egentlig kanskje ikke kjøpt film og blad og slikt siden jeg har en del andre ting jeg skal kjøpe fremover og det snart er litt regninger og nytt månedskort som må kjøpes og ymse utgifter sånn sett, men ååå, jeg er ganske fornuftig som regel og jeg klarte ikke å dy meg. Og noen ganger kan ting gjøre en veldig takknemlig og glad <3

Ellers gleder jeg meg for i morgen er det Neil Gaiman på Rockefeller (må ta middag på Burger King av den grunn, men det kan jeg leve med) og lørdag 31. mai skal jeg kose meg skikkelig med å finne på fine ting (som å se “Maleficent” på kino). Dessuten er det premiere på ny sesong av SYTYCD på onsdag kveld og Kristi Himmelfarts på torsdag (dvs. fridag som jeg skal bruke til å gå tur om været er fint) så uka som starter i morgen blir nok super.

Og i går, ååå, fine i går. Jeg var på biblioteket og lånte åtte bøker (alt fra diktsamlinger til grafiske romaner til ungdomsbøker jeg har ønsket å lese i flere år) og tre filmer (én ballettfilm og to filmer med operetter signert Gilbert & Sullivan) og det var jo toppen siden jeg elsker biblioteker og bøker og de hadde omorganisert en del på Hovedfilialen som nå var enda finere enn før. Deretter tittet jeg litt rundt ved Bogstadveien der det var markedsdager og blant annet bondens marked sånn at jeg kunne kjøpe svele (elsker sveler) før jeg hilste på ved Fretex. Etter det igjen var det middag på yndlingsrestauranten på Majorstua der jeg ble fortalt at de hadde savnet meg siden det nå er en liten stund siden sist jeg var der før jeg dro på teater. Og basically tenkte jeg nå å bare la være å bable mer for teater betyr anmeldelse og anmeldelse betyr at jeg definitivt har noe kult å avslutte dette innlegget med. Men ja, jo, i går var en fin dag og uke 22 blir sikkert kul og nå håper jeg anmeldelsen av “Forvandlingen” faller i smak og så kommer nok neste innlegg på onsdag regner jeg med. Vi bables!


Forvandlingen

 

Det var en gang en historie signert Kafka som het «Forvandlingen». Denne historien er en av dem jeg kjenner godt til selv om jeg fortsatt har til gode å lese både den og andre ting signert Kafka (jeg leser oftest nyere litteratur fremfor klassikere) og det er jo et fascinerende konsept. Forvandlingen. Hvordan det går om noen en dag våkner og er et insekt. Hva det innebærer om man er Gregor Samsa og våkner en dag til en verden der alt er annerledes.

Da jeg for en måned tid siden måtte kjøpe nytt månedskort og tenkte at det var en fin anledning til å skaffe meg en ekstra teaterplan i samme slengen landet jeg ganske fort på «Forvandlingen». Jeg hadde hørt mye bra om denne forestillingen der Gisli Örn Gardarsson hadde regi og hovedrollen og det var tilbud og jeg tenkte at det hørtes spennende ut. Dessuten ser jeg oftest musikaler når jeg er på teater og derfor føles det alltid veldig spennende de gangene jeg ser noe som ikke er det. Anyway, bestemte jeg meg for å se «Forvandlingen» og regnet med at det ville være givende og når jeg så den i går fant jeg ut at det var mer enn bare givende. Det var fantastisk.

 

Ååå, jeg føler jo egentlig at jeg skriver «OMG, dette er kongen av episkhet» hver gang jeg er på teater, men dette er virkelig enormt fantastisk. Jeg elsket dette stykket, elsket den effektive og uhyre virkningsfulle scenografien, elsket koreografien og hvordan det er noe malerisk ved alle bevegelser, elsket stemningen og elsket i grunnen alt. Dette stykket gir sterkt inntrykk uansett om man har lest eller ikke har lest Kafka for det er jo en svært universell historie. Følelsen av å ikke lenger passe inn i puslespillet, å våkne til en verden der det føles som om alt har forandret seg. Og hvor mye historien sier om samfunnet, om hvordan man takler det om en i familien blir som forvandlet eller kanskje får en sykdom eller noe annet som endrer ting for alltid. Det er så mye man kunne sagt om dette stykket, men jeg skal prøve å fatte meg mer i korthet.

«Forvandlingen» er spesiell og magisk. Det har nydelig musikk og er vakkert formidlet. Det er sårt og rørende nok til at man forlater salen med tårer i øynene og en visshet om at man har vært vitne til noe helt unikt. Og det har skuespillere som er særdeles dyktige og i spissen for dem har man Gisli Örn GardarssonDet var et intervju mellom Per Sundnes og Gisli før forestillingen der man fant ut at Gisli var en veldig kul fyr og i stykket finner man ut at han også er brilliant siden han bruker sin bakgrunn som turner til å klatre på vegger og tak og generelt sett bruke kroppen sin til å formidle Samsas forvandling på en ekstremt fascinerende måte som gjør denne forestillingen til noe mer enn bare godt teater. Det blir rett og slett spektakulært. Og det er stilig, stilfullt, originalt og vakkert og jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si utenom at jeg altså likte dette veldig godt.

Terningkast 6 selvsagt!

 

Golemen og dsjinnen :)

Heisann! Siden sist har jeg jobbet, lest, drukket te og gledet meg over at tilværelsen er ganske fin og at jeg har fine planer for helgen om bibliotek og teater (å, milde melkespann så kult det blir å se “Forvandlingen” og så spennende det blir i tillegg siden jeg skal se noe som ikke er en musikal og det egentlig ikke skjer særlig ofte). Og på en måte føles det som om absolutt alt vil ordne seg så lenge det finnes løvetenner, verden er i alle fall ganske så pen for tiden så det er jo bra. 

Her er en fin sang:

Jeg har lyttet en del til musikken fra “Little Women: The Musical” igjen de siste dagene, mest fordi Sutton Foster spiller Jo og hun er så kul 🙂 Fine, episke sangen!

Men nå tenkte jeg å poste en brilliant bok trailer for en brilliant bok som jeg har lest ut og så en anmeldelse av denne boka og avslutte med det siden jeg teknisk sett er nødt til å legge meg nå siden jeg skal veldig tidlig opp. Neste innlegg kommer mest sannsynlig søndag formiddag siden det er da jeg vil ha tid til å blogge i vei i neste omgang. Til da håper jeg alle har det fint og at anmeldelsen faller i smak. Here we go!

«Golemen og Dsjinnen» av Helene Wecker

 

Noen bøker blir man veldig glad i rett og slett fordi de er så eventyrlig skrevet. De skildrer, formidler og forteller på eventyrets selsomme vis, inspirerer og fascinerer og når de er lest ut kan man kjenne på at man har hatt en virkelig fin leseropplevelse. “Golemen og Dsjinnen» er en sånn bok og den er super.

Det handler om Chava som er en golem og med det en skapning skapt av leire som har blitt gitt liv og som er ment å tjene sin herre. Denne ideen må dog legges til side temmelig fort siden den nevnte herren dør på reisen til New York og Chava kommer dit alene og forvirret og må skape sitt eget liv. Hun er i menneskeskikkelse og ser ut som en alminnelig kvinne, men har spesielle evner og skiller seg ut og må lære seg å bli en del av en verden som for henne er noe nytt.

Og det handler om Ahmed som er en dsjinn (litt i stil med ånden i Aladdin) og en ildens skapning som blir fanget i en flaske i tusen år av en ond trollmann og så blir satt fri i New York der han er bundet til en menneskekropp og må finne sin egen måte å bli en del av livet.

Noe mer om handlingen har jeg ikke tenkt å røpe, men det handler om mye mer enn dette, dette er en historisk og fragmentert fortelling av det storslagne slaget, men jeg kan informere om at viktige elementer oppe i alt sammen er kjærlighet, hva det betyr å være et menneske og forholdet mellom Chava og Ahmed som i hverandre finner noen som forstår. Og så handler det om kunst og å skape og veldig mye forskjellig og resultatet er en virkelig fantastisk bok som jeg syns alle bør lese.

For det første er det en spennende tematikk for jeg har lest om mye rart, men ikke dsjinner og golemer før nå. Og jeg elsker at det er noen som tar for seg mer ukjente deler av mytologiske skapninger og gir dem nytt liv. Videre elsker jeg stemningen i denne boka og hvordan det nettopp er noe eventyraktig ved alt fra handling til skrivestil, et aspekt som hos meg falt veldig i smak. Jeg liker også at denne boka på sett og vis minnet meg litt om «The Night Circus» selv om det er svært forskjellige historier. De deler dog en billedlig, malende fortellerstil der atmosfæren er hakket viktigere enn det som faktisk skjer rent handlingsmessig sett og det er fint. Og det er helt utrolig at dette er Helene Weckers første bok for som debut er dette en filmatisk og nydelig start og Helene Wecker er åpenbart en forfatter det er verdt å følge med på.

Jeg elsker også karakterene. Særlig Ahmed og Chava som man blir veldig fascinert av og engasjert i, men alle karakterene i denne boka har mye spennende ved seg og fenger fra ende til annen. Og jeg liker hvordan alt henger sammen på en måte, dette er en veldig smart bok, klok og intellektuell og veldig gjennomtenkt.

 

Samtidig er ikke dette en perfekt bok, den kunne muligens vært hakket kortere og ting skjer litt fort på slutten, sånn i tillegg til at det ikke er så veldig siterbart nødvendigvis selv om det er herlig skrevet. Noe mangler for at det skal bli en sekser. Men det ER en sterk femmer terningkastmessig sett og jeg er først og fremst særdeles fornøyd. For noen bøker er det veldig lett å gi seg hen til og dette er en sånn bok til gangs. Og den er som et eventyr, fascinerende, magisk og mytisk. Takk for det J

Fine helgen <3 Hurra!

Soundtrack: Julie Andrews ? I Have Confidence 

Heisann! Det er mandag, jeg har hatt en fin dag så langt og jeg gleder meg til å finne ut hvordan denne uka skal bli fin 🙂 Lørdag for eksempel virker spesielt lovende pga. planer om å kose meg på hovedfilialen, yndlingsrestauranten og Nationaltheateret, men hele uka kan sikkert bli trivelig, jeg er i alle fall optimist 😉 Og jeg gleder meg til uke 22 og uke 23 som begge inneholder veldig mye fint, men det skal jeg komme nærmere tilbake til senere. Uansett, det er jo mye som er fint, det er essensielt å huske på. 

Her er en oppmuntrende ting:

Skuespillerne i musikalen “Gentleman’s Guide to love and murder” (som jeg forøvrig har veeeldig lyst til å se siden den høres særdeles kul og karolinsk ut) som koser seg og gjør fine ting med Pharell’s “Happy” som bakgrunnsmusikk 😉 Yay!

Men da tenkte jeg å poste en masse bilder fra denne helgen, en helg som har inneholdt 17. mai og Aker Brygge og med andre ord temmelig fine ting 🙂

Oppdrag: Kosehelg 🙂

17. mai startet med en forventning om at alt skulle gå helt som planlagt hele tiden, en forventning som ikke ble levd helt opp til. Det startet veldig fint. Jeg spiste frokost, sjekket internett, skrev 17.mai-dikt og dro så av sted med en naiv tanke om at man bare kan dra til Nasjonalteateret t-banestasjon og så bare gå oppover og gjennom Slottsparken til Peppes ved Bogstadveien der man kan spise lunsj, lese aviser og sjekke nettet på mobilen på 17. mai. Det kan man ikke for da må man gå i gjennom der hvor 17. mai-barnetoget går og det er fysisk umulig og heller ikke tillatt, videre kan man forsøke å gå opp til slottet i en ide om å gå rundt det og det funket heller ikke.

 

Men jeg fikk vinket til kongefamilien fra slottsplassen da og det var jo fint det. Jeg fant dog ut at å være nede i Oslo sentrum på formiddagen 17. mai når det attpåtil er grunnlovsjubileum er å be om å bli gal siden det var stappfullt med mennesker og kaos deluxe og jeg måtte gå i kø en hel del. Og da jeg bestemte meg for å ta t-banen til Stortinget for å dra til Peppes med trikk og det tok meg et kvarter(!) å komme inn fra plassen utenfor Nationalteateret t-banestasjon og til jeg satt på en t-bane fordi det var så mye mennesker, da var jeg ganske frustrert. Ting ble enda mer irriterende da jeg omsider kom til Peppes-en og fant ut at de ikke hadde aviser eller nett-tilgang den dagen og det så ut som om de var litt for opptatt til å få servert meg fort nok og jeg derfor ikke ble værende på Peppes siden jeg basically hadde dratt dit mer for aviser og internett sin del enn fordi jeg hadde så ekstremt lyst på Garlic Bread. I stedet dro jeg videre til Humanismens Hus.

På Humanismens Hus var det kake og brus og livet var virkelig fint. Det var riktignok litt synd at jeg traff litt få av de jeg pleier å treffe på Humanismens Hus og at jeg følte litt på den ensomheten med å dra overalt alene mens andre er der sammen med noen, men det var god kake og god stemning og jeg hadde det veldig hyggelig. 

Neste stopp var Hasle skole av en eneste grunn (de pleier erfaringsmessig å ha popcorn på 17. mai og jeg er veldig glad i popcorn) og det var turen til Hasle som forandret 17.mai til det bedre. For frem til da hadde jeg hatt en ide om at jeg skulle gjøre sånn og sånn og at alt skulle gå helt etter planen og så var det ingenting som gikk helt som jeg håpet på og jeg var litt småskuffet selv om det var teit av meg. Men da jeg kom til Hasle kom jeg frem til at greit, ting går ikke alltid helt som man vil og da får man nyte ting slik som det går og så gjorde jeg det. Jeg spiste kanelbolle, kakestykke og popcorn, koste meg og slappet av og da blir jo alt mye finere. Når man gir seg hen og tar ting som det kommer og fra og med besøket på Hasle Skole gjorde jeg det til gangs. 

Og det var musikk med Tut og Blæs og det var faktisk veldig stilig og stemningsfullt og fint vær og litt vind og livet var en fin dings.

Siden dro jeg til Grorudparken der det var gratiskonsert med mye moro og det var toppers. Det var klassisk musikk og Oslo symfoniorkester, men jeg koste meg mest under den mer popkulturelle delen om jeg skal være helt ærlig. Jeg hadde det for eksempel veldig fint da Margaret Berger opptrådde, jeg syns Kaveh og sånt var kult og jeg ble en smule overraskende forvandlet til skikkelig entusiastisk fangirl da Don Martin var på plass fordi jeg egentlig er veldig glad i sangen Nilsen:

Den sangen er jo innmari kult og veldig lett å like for meg siden jeg er fra Oslo øst selv og kjenner meg igjen en del. Det er så fint å ha et anthem for byen der jeg aller mest hører hjemme <3

Etter rap og slikt var det Silya og det var awesome for hun er så kul. Hun har helt rå stemme, er så entusiastisk, energisk og gira at det nesten blir for mye av det gode og samtidig er det mye av sjarmen og hun sang tre sanger og dette resulterte i at jeg lytta i vei til Silya på Spotify mye av gårsdagen.

Etter Silya så jeg bittelitt av opptrednen til Omer Bhatti før jeg gikk langs elva og gatelyktene i koselige og idylliske omgivelser frem til t-banestasjonen der jeg dro hjemover til Stovner. Der spiste jeg middag hos moren min og gikk tur med verdens fineste hund før jeg dro hjem for kvelden og sa meg fornøyd med en 17. mai som utviklet seg til en veldig herlig 17. mai og som jeg i ettertid kan si meg godt fornøyd med.

Så var det i går og etter husarbeid og tur til Liastua dro jeg til sentrum. 

Der var det såpebobler <3

Og sjokoladeis på Aker Brygge i strålende solskinn mens jeg leste avisen og koste meg =D I tillegg dro jeg innom moren min og slo henne ned i støvlene på Maxi Yatzy 😉 Jepp, i går var fin. 

*

Så det har vært en super helg og nå venter denne uka med sine finheter og jeg er klar. Bring it on! Neste innlegg kommer sannsynligvis på onsdag kveld, vi bables 🙂

 

Okay for now :)

Soundtrack: When will my life begin

Heisann! Utenom at jeg ønsker meg et sosialt nettverk i større grad enn det jeg har (folk å finne på ting sammen med) så er jeg i grunnen ganske så tilfreds med tilværelsen for tiden. For det er så mye fint som skjer og jeg klarer meg veldig fint på den nye praksisen (nå for tiden er beliggenhet og at man må bruke arbeidsuniform de tingene jeg liker minst og da er det jo lite å kommentere på sånn egentlig), dessuten har jeg fra neste uke av enten kino- eller teaterplan hver eneste helg frem til midten av juni og det er helt vidunderlig fint å tenke på <3 Og i morgen er det 17. mai og det blir superkos og jeg har mange fine planer og skal være særdeles usunn og dra på gratiskonsert på Grorud og pynte meg og ja, i morgen blir fenomenal =D 

Uansett, verden er så pen, selv om jeg av og til tenker teite tanker og fokuserer på alle tingene jeg ikke har og gjerne skulle hatt, så går det alltid fort over siden jeg lever i en verden med trær og løvetenner, gatelykter og fine kjoler, Hockey Pulver og elskbare bøker og muligheten til å være en del av alt sammen <3 

Også så jeg palmer in real life i forrige uke og tegnet dem og det var gøy 🙂

Men nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en anmeldelse av en veeeldig fin bok jeg leste for ikke så lenge siden og så kommer neste innlegg enten søndag eller mandag. Vi bables og håper anmeldelsen faller i smak 🙂

Okay for now av Gary D. Schmidt

 

Av og til handler livet om å kjenne på at uansett hva som vil komme av tankespill og kaos og eventyr og utfordringer og uansett hva som har vært så er livet kanskje ok akkurat nå og da spiller det egentlig ingen rolle. «Okay for now» handler om de øyeblikkene og så mye mer og er på alle mulige måter en bok jeg er ufattelig glad for å ha lest.

Litt forhistorie. For noen få år tilbake leste jeg «The Wednesday Wars» av Gary D. Schmidt og mens jeg har glemt en del av den i ettertid husker jeg at den var fantastisk behagelig skrevet. Det er noen bøker som er sånn, som flyter så godt, som man trives så godt med å lese og som får en til å bli særdeles takknemlig for muligheten til å lese, være en del av alt sammen. Og jeg fikk veldig lyst til å lese noe mer av Gary D. Schmidt og nå har jeg gjort det og kan konkludere med at «Okay for now» også er en innmari herlig bok.

Det tar plass på slutten av 60-tallet på et småsted i New York som 12årige Doug Swieteck og familien hans flytter til. Og så følger vi Doug gjennom et år i livet hans der han lærer mye om vennskap, om kjærlighet og om seg selv og det hele i en tid som inneholdt Vietnam-krig, flotte bøker med fuglebilder og en nært forestående månelanding blant annet. Og jeg merker at jeg ikke vil oppsummere så mye for det er ikke først og fremst handlingen som gjør denne boka så fin, det er skrivestilen.

Skrivestilen som på samme tid som det er bokas største styrke også muligens er dens største svakhet, noe jeg nå skal forklare litt nærmere. «Okay for now» er en særdeles velskrevet, sår og presis bok der man blir kjempeglad i karakterene, blir virkelig opprørt over urettferdigheter Doug møter og det er skapt stemninger med stort hell ved hjelp av å beskrive store ting med få ord. Samtidig er det at boka er nettopp så godt skrevet også en svakhet og ingen stor svakhet, men en svakhet likevel, for her ser man at det er brukt en del litterære virkemidler og man føler at boka er veldig gjennomtenkt hele veien og mens det er en bra ting så gjør det også at jeg føler det skinner i gjennom at boka er skrevet av en voksen. På en måte minner dette meg litt på at jeg leser en bok og ikke blir fortalt en historie av Doug, som er bokas fortellerperson i en bok som fortelles i jeg-form. Og samtidig vet jeg ikke hvordan det skulle blitt gjort annerledes for nettopp de litterære virkemidlene var noe av det jeg elsket mest på samme tid. Det er vel litt det at Dougs stemme noen ganger ikke føles helt naturlig og det tror jeg skyldes nettopp hvor gjennomtenkt skrevet denne boka er.

Med det sagt så er det også et kompliment til en bok når dens største svakhet i grunnen er at den er FOR bra skrevet og det er så mye fint med denne boka. For eksempel starter hvert kapittel med et fuglebilde og Doug blir fascinert av disse fuglebildene og tegner dem og jeg liker utrolig godt hvordan disse fuglebildene blir metaforer for ting som skjer i boka ellers. Jeg liker hvordan slutten er litt diffus og åpen, men med en håpefull tone som gjør at man tenker at ting vil ordne seg. Og jeg liker hvordan det dukker opp elementer som et teaterstykke som settes opp på Broadway (selv om det ikke er snakk om en musikal) og den første kjærligheten og hvordan det tas opp en hel del vanskelige temaer på en moden, men samtidig særdeles tilgjengelig måte. I tillegg er dette en bok som minner en på å ikke nødvendigvis stole 100 % på førsteinntrykket og at det er dumt å dømme folk før man vet alt (uten at det noen gang føles belærende i det hele tatt).

Og jeg vet ikke helt hva mer jeg skal si utenom at ååå, denne boka er utrolig fin og får en sterk femmer og nå skal jeg avslutte med å sitere litt siden denne boka er full av setninger og avsnitt som er elsk deluxe.

?She came over and looked at the picture. Then she took my hand. 
You know what that feels like?
Like what the astronauts will feel when they step onto the moon for the very first time.?

*

?Mrs. Daugherty was keeping my bowl of cream of wheat hot, and she had a special treat with it, she said. It was bananas.

In the whole story of the world, bananas have never once been a special treat.?

(Denne boka er til tider veldig morsom også og jeg liker hvordan Doug har en sarkasme som ofte skinner i gjennom.)

*

?Reader, I kissed her. A quiet walk we had, she and I.?

(Doug leser ?Jane Eyre? i boka og mens han tilsynelatende er ganske skeptisk kommer det frem at han egentlig ikke er så skeptisk likevel og det i fine scener som dette.)

*

?Sometimes–and I know it doesn’t last for anything more than a second–sometimes there can be perfect understanding between two people who can’t stand each other. He smiled, and I smiled, and we put the Timex watches on, and we watched the seconds flit by.?

*

?In English, we were still on the Introduction to Poetry Unit, and I’m not lying, if I ever meet Percy Bysshe Shelley walking down the streets of Marysville, I’m going to punch him right in the face.?

*

 

?When you find something that’s whole, you do what you can to keep it that way. 

And when you find something that isn’t, then maybe it’s not a bad idea to try to make it whole again. Maybe.?

Her er et eksempel på et fuglebilde av Audubon (som er kunstneren bak fuglebildene Doug i “Okay for now” blir fascinert av. Jeg forstår absolutt fascinasjonen 🙂

Filmer jeg gleder meg til som kommer ut i mai, juni og juli =D

Soundtrack: If that’s what it is 

Utenom en lengsel etter mer kommentarer på bloggen min enn jeg pleier å få (kjære leser, hvis du har et tips til hva jeg eventuelt kan gjøre annerledes eller hva som får deg til å kommentere blogger setter jeg veldig pris på det) så er livet ganske fint. Jeg har en del fine ting å se frem til fremover, jeg leser mye fantastisk og det er spådd fint vær på 17. mai. Alt det der er supre ting <3 Og jeg ble riktignok litt skuffet over MGP-resultatet siden Latvia jo ikke en gang kom til finalen og i finalen endte ingen av favorittene mine særlig høyt. Og den sangen jeg elsket mest i selve finalen, Montenegro, kom av en eller annen grunn bare på 19. plass og den var jo elsk. Jeg mener, bare se:

Han er for det første innmari fin å se på og så synger han fint og det er kunstløp og en eventyrlig vakker melodi. Og det er for så vidt Karoline-magnet deluxe, ikke bare på grunn av kunstløpersken, men fordi det er sånn skikkelig Disney-ish og jeg alltid glemmer at MGP ikke handler om å ha den mest Disney-aktige sangen, men likevel. Hadde det vært opp til meg hadde denne vunnet. Definitivt! Med det sagt så syns jeg Conchita Wurst fortjente seieren og jeg liker at Norge havnet blant topp 10 og at Sverige ikke vant igjen siden det er litt for kort tid siden de gjorde det sist og sangen deres var fin, men egentlig ganske kjedelig. Dessuten ble jeg positivt overrasket over Nederlands plassering og det er jo fint 🙂 Men akk, Montenegro. Hva kan jeg si, jeg er en sucker for sanger som høres ut som om de er hentet fra animerte Disney-filmer 😉 

Ellers så går ting fint på praksis-greia selv om jeg fortsatt ikke tenker “hipp hurra, matbutikk er vidunderlig” hver dag når jeg skal på jobb. Men så ender jeg jo opp med å ha det trivelig, drikke en del te og med arbeidstid fra åtte til fire er jeg plutselig ferdig på jobb over en time tidligere enn da jeg holdt til på Fretex og det er også deilig. Så jo da, livet er ganske greit sånn egentlig, jeg skal ikke klage. 

Men nå tenkte jeg å skrive litt om filmer som kommer på kino i mai, april og juli som jeg gleder meg veldig til så da setter jeg like greit i gang:

Maleficent – premiere 30. mai

Denne filmen virker helt fantastisk. Jeg elsker stemningen i alle trailerne jeg har kommet over for den, jeg elsker at det skal handle om Maleficent fra Disney’s “Sleeping Beauty” (og greit nok, Tornerose er i utgangspunktet en av de Disney-filmene jeg liker minst siden jeg syns Tornerose som karakter er totalt uinteressant, men Maleficent i den filmen er jo en av de Disney-skurkene som har kulest look definitivt) og jeg elsker musikken i traileren, hvordan en i utgangspunktet ganske glad låt på herlig vis har blitt skumlifisert og nå virker sitrende faretruende. I tillegg liker jeg veldig godt at de har Angelina Jolie som Maleficent siden jeg alltid har funnet Angelina Jolie temmelig skummel av en eller annen grunn og jeg elsker generelt sett ideen om å ta for seg skurkens side av historien (det er ikke uten grunn at Wicked er blant yndlingsmusikalene mine og Javert er favorittkarakteren min i Les Miserables). Og jeg er litt redd for at jeg har for høye forventninger, men den sjansen er jeg villig til å ta og Maleficent skal absolutt sees i premierehelga =D 

The Fault in our Stars – premiere 13. juni 

Basert på boka med samme navn av John Green er dette en film som jeg er ekstremt nysgjerrig på, ikke minst fordi jeg er veldig glad i boka. Det som er med denne boka er at nei, jeg gråt ikke, mange gjorde det, men jeg gråter sjelden av bøker og filmer (å få tårer i øynene av filmer får jeg derimot lett, men det er jo noe annet igjen), men jeg husker at jeg følte veldig mye da jeg leste “Fault in our stars” for første gang og også når jeg har lest den i ettertid. Det er en bok som tar for seg viktig tematikk som kreft, men det handler også om vennskap og kjærlighet og er ofte morsomt, men også sårt og trist og fantastisk skrevet. Og jeg gleder meg skikkelig til filmen selv om han som spiller Augustus Waters ikke ser ut slik jeg forestilte meg Augustus Waters og det kommer til å være en meget deprimerende film siden ting på en måte blir enda litt sterkere med en gang det er film pga. filmmusikk og sånt. Det eneste negative med traileren er hårfrisyren til Hazels mor og det er jo smak og behag. Denne filmen må jeg se 🙂

How to train your dragon 2 – premiere 4. juli 

Da “How to train your dragon” kom på kino hørte jeg jo at den var veldig bra, men lot være å se den. Men når jeg først så den, ikke så lenge etter at den kom på dvd, likte jeg den utrolig godt. For det er en utrolig flott film, en virkelig herlig animasjonsfilm med innmari kul stil og sånt og en film jeg ofte har koselige gjensyn med (og jeg ser den alltid på norsk av en eneste grunn og det er at Helge Jordal har en av stemmene i den norske versjonen og jeg er veldig glad i stemmen til Helge Jordal, dessuten har Alexander Rybak stemmen til hovedpersonen i den norske versjonen og jeg har i grunnen ganske sansen for han og). Og nå kommer oppfølgeren og man burde teknisk sett ikke se traileren siden den spoiler en del, men om man ser traileren så ser man at det ser ut som en god oppfølger, det ser generelt sett ut som en bra film og jeg har tenkt å se den og det gleder jeg meg til. 

*

Så det er tre filmer jeg har mål om å se de neste tre månedene. Og det kan selvsagt fort hende at andre filmer vil bli sett også, men dette er de jeg gleder meg mest til. Men da tenkte jeg å finne på ymse andre ting og så kommer neste blogginnlegg antakelig på fredag. Så da bables vi og god fornøyelse!

Both sides now =D

Heisann. Siden sist har jeg vært i bryllup og vært hos faren min som for øyeblikket ikke har internett. Jeg har med andre ord ikke vært på nettet siden fem-tida på torsdag ettermiddag, men det har tydeligvis ikke skjedd så mye spennende. Og ideelt sett hadde det selvsagt skjedd noe interessant (som at bloggen min hadde blitt lest og kommentert av flere for eksempel), men på den annen side har jeg i det minste ikke gått glipp av noe med en kort nett-løs periode. Anyway, nå er jeg hjemme igjen og dette blir ganske kort og greit for jeg har en hel del planer for dagen med Grand Prix-kos hos mamma og slikt, men jeg kan jo nevne at bryllupet var superfint, jeg koste meg skikkelig og begge sa ja 🙂 I alle fall, ideen for dette innlegget var å poste en historie jeg skrev for ikke så lenge siden inspirert av sangen “Both sides now”. Historien er jo for så vidt postet på Facebook før, men jeg ble temmelig fornøyd med den og det er en stund siden jeg postet en lengre historie her, så jeg tenkte at det var en grei ting å gjøre. Til innlegget tenkte jeg å ha med stemningsbilder fordi det føltes passende og verden inneholder finheter. Neste blogginnlegg kommer ellers mest sannsynlig på tirsdag og nå håper jeg skriverier inspirert av elskbare sanger og himmeleventyr faller i smak. Vi bables og god fornøyelse <3

Both sides now

 

Rows and flows of angel hair 
and ice cream castles in the air
and feather canyons everywhere, 
I’ve looked at clouds that way

 

Aprilhimmelen forteller eventyr nå. Skyene driver forbi, de er alltid på vei og hun aner ikke hvor de skal, vet bare at en del av henne ønsker å være med. Av og til føles det som om føttene hennes er festet til bakken av usynlige røtter som trekker henne nedover når alt hun egentlig vil er å sveve, lette som en mistet ballong eller være som en såpeboble i de skjøre sekundene før den kanskje sprekker og kanskje ikke. Bli borte. Og skyene er det ingen som holder igjen og de kan være hva de vil, slik de var skilpadder i forigårs. Skilpadder som var på eventyr og tok det helt med ro at det nok ville gå i langsomt tempo, de hadde avfunnet seg med situasjonen og hadde ikke dårlig tid. I stedet skulle de til og med ta pauser, lukte på skyroser. I dag er skyene sjørøverskip og hun kan nesten høre sjørøversangene, kjenne eimen av øl og stanken av uvaskede manneføtter og likevel, alt det til tross, om et sjørøverskip hadde stoppet opp og kapteinen spurt henne om å bli med hadde en del av henne vurdert å si ja. Slik hun nå vil bli med skyene hvor de enn er på vei. Og likevel. Hun står på bakken, om hun løfter en fot vil hun fortsatt stå på bakken og å løfte to føtter samtidig er fysisk umulig siden hun fortsatt ikke har lært kunsten å sveve. En dag kanskje.

I’ve looked at clouds from both sides now
from up and down and still somehow
it’s cloud’s illusions I recall
I really don’t know clouds at all

 

Og i mellomtiden betrakte skyene gli forbi og så svinne hen i horisonten og smile over at det er kveld og vår og en himmel som er malt med de vakreste pasteller, duse appelsintoner og rødskimmersanger, glidende over i dus lilla. Himmelen som om dagen kan være alt fra grå til lyseblå og som nå er et eventyrspill som minner henne om alt som begynner om nettene. Stjernespill, gatelykter og nye skyer som Månen kan peke frem i mellom og som kanskje vil komme i veien. Og hun kjenner fortsatt ikke natten eller dagens hemmeligheter, ikke fullt og helt, men hun vet at skyene forteller eventyr om dagen så vel som om natten og at hun fascineres like mye av skyene fra begge sider.


 

Moons and Junes and Ferris wheels, 
the dizzy dancing way that you feel
as every fairy tale comes real, 
I’ve looked at love that way

 

Den kvelden på balkongen. Hun med en tekopp, et kosedyr på fanget som kan betrakte månen sammen med henne, å se opp og finne Månen der oppe. Månen som inspirerer henne. Den er som løvetenner og tryllestøv og de fineste sangene hun vet om på Spotify, vakker og høyt der oppe samtidig som den føles nær. Og vanligvis kan hun se opp mot Månen og stjernene og føle seg hjemme, så mye mer hjemme i tankene om universet enn ellers, men akkurat nå kjenner hun på noe annet. Hun funderer på hva det kan være, kjenner etter og innser at det er noe ganske enkelt, men samtidig veldig vanskelig. Ensomhet. Og hun har Elliot på fanget, Elliot som er en elefant og derfor episk og så myk å stryke over, nettopp sånn et kosedyr skal være og av og til når hun er ensom kan hun se bort på ham og smile og huske at hun slettes ikke er alene. Hun har jo ham og Pikachu og den gamle kaninen som mangler et øye og som likevel holder vakt i vinduskarmen og det er mange som har langt mindre enn det. Og likevel, akkurat nå er det ikke nok og hun vet ikke hvem hun ønsker at skulle vært der i stedet eller hvem hun skulle ønske at hun kunne delt denne natten med, men det er kanskje det livet hennes vil handle om fremover. Hver dag vil være som en bit i et puslespill og når det er puslet sammen vil hun plutselig vite hvem det er som mangler. Og da vil det ikke gjøre noen ting om hun i nuet som nå eksisterer kjenner seg litt ensom og melankolsk. Uansett finnes det drømmer om det som kan komme og det alene kan få henne til å smile likevel, smile på den måten hun gjør når hun tar pariserhjul og de er helt på toppen og hun kan se utover, observere verden bortenfor og forbi og bli borte i utsikten slik hun nå blir borte i månespill og dagdrømmer og følelsen av å være litt ensom, men vite at alt går bra.


 

I’ve looked at love from both sides now 
from give and take and still somehow
it’s love’s illusions I recall
I really don’t know love at all

 

Det finnes tekopper og det finnes eventyr og det finnes eventyr hun kan dikte frem om tekopper og feer som kan bruke dem som boblebad og det tenker hun sånn helt plutselig på. Og det er en rar tanke, men for henne gir det på en måte mening, slik det er helt logisk at hun av og til føler seg ensom alene og av og til ensom sammen med andre og av og til full av teorier om hvordan det vil være når hun har noen å elske. En dag vet hun at hun vil ha sett kjærlighet fra begge sider, både som den som funderer på hvordan slikt er og som den som vet. Og nå vet hun at alt handler om å se opp mot Månen med Elliot på fanget og en tekopp hun stadig tar små slurker fra selv om den nå har rukket å bli litt lunken mens hun drømmer seg så langt bort at selv det er en måte å forsvinne på. Alt dette og det hun vet mer enn noe annet, det sanneste som finnes og det er at verden er magisk. Uansett om den er fin eller sår eller bare helt forskrudd så er den magisk. Magisk som gatelyktpoesi og eventyrtanker og imaginære feer som hun kan forestille seg så godt at de på en måte finnes for henne selv om de rent reelt ikke finnes i det hele tatt. Og så går hun inn og natten fortsetter å eksistere likevel.

 

Tears and fears and feeling proud, 
to say “I love you” right out loud
Dreams and schemes and circus crowds, 
I’ve looked at life that way

 

Egentlig føles det ikke sent i det hele tatt da hun ved midnatt endelig legger seg. Verden føles ung, alt føles fortsatt mulig og om hun ikke vil gjøre så mye mer før søvnen tar over så går det fint. Og når hun sovner venter drømmene og der kan hun dra på fortryllede sirkus med popcorn og slangemennesker og linedansere og det siste er det viktigste. Det skal være en vakker linedanser som balanserer høyt der oppe på selsomt elegant vis og av og til stopper opp slik at hun kan kjenne hjertet i halsen av nervøsitet der hun sitter på tribunen og ser opp og vet at alt nok vil gå helt bra, men kjenne seg nervøs likevel. Og så skal linedanseren fortsette og til slutt nå frem og da skal det klappes for det hører med. Og siden det tross alt er en drøm føler hun at det hadde passet best å la den fylles med priser for storslagen skrivekunst eller noe liknende inspirerende og beundringsverdig for så lenge de store øyeblikkene skjer i drømme føles det mulig at det også kan skje i virkeligheten. Mirakler skjer stadig vekk tross alt og hun er åpen for det meste. Hun smiler for seg selv der hun ligger under en varm og god dyne og tenker eventyrtanker og alt er drømmefnugg og finurlighet og ideer om alt som kan komme. Og det føles så lett å la tankene spinne, la dem skape en alternativ virkelighet som også er en enklere virkelighet fordi den gir mening. Drømmer opererer på eventyrets logikk føler hun og hun venter fortsatt på et ekte eventyr som tilsynelatende ikke har noen planer om å komme. Men hun gir ikke opp, det kommer nok.

 

I’ve looked at life from both sides now
from win and lose and still somehow
it’s life’s illusions I recall
I really don’t know life at all

 

Endelig kjenner hun seg trøtt og klar for å sove og gi seg hen til en natt som snart vil følges opp av nye øyeblikk. Ingen kjenner neste dag enda og de som sier at de gjør det lyver. Med andre ord kan den neste dagen romme alt. Bøker og kjærlighet og kakaokopper og forsøk på å forstå livet selv om det er og forblir en gåte hvor enn mange vinkler hun har sett det fra. Alt det som er vanlig og hverdagslig vil på en måte føles nytt for det er en ny dag og med det en ny verden. Og utenfor er det gatelykter og stjernestøv og måneserenader og hun elsker at det er det selv om hun egentlig ikke forstår seg på det heller. Men kanskje det er nettopp det som neste dag vil vise henne. Nye tegn på at det kanskje er en velsignelse ikke å forstå. Hun vet ingenting, hun vet generelt veldig lite, men hun vet at hun snart vil sovne og etterlate alle tankene om ensomhet og eventyr og tanken på hvordan hun en dag vil kunne si at hun har sett både skyene, kjærligheten og livet fra begge sider. De vil ligge igjen på feil side av linjen mellom virkelighet og drøm og så vil neste dag være nye melodier.

 

Og kanskje fine ord som symbiose og å lytte til «Both sides now» mens man inspireres. 

Der Karoline tar for seg sangene som er direkte kvalifisert for finalen av MGP 2014 og Sara Bareilles er awesome =D

Det er onsdag og jeg har nå hatt praksis på matbutikk to dager og det har gått fint. Og jo da, jeg føler meg bittelitt håpløs av og til for jeg er ny og selv om jeg har jobbet på Europris før så er jo dette noe annet igjen på mange måter. Men det går greit, bedre enn forventet (siden matbutikk ikke er drømmen i utgangspunktet var jeg litt skeptisk, men jeg har det jo trivelig) og etter hvert vil dette gi erfaringer som vil hjelpe meg neste gang jeg søker etter jobb. Jeg er mer og mer optimist! 

Ellers skulle jeg jo egentlig vente med å blogge til torsdag, men jeg tar det like greit nå. Hadde ikke noe annet jeg dreiv med uansett. Ting som er fint nå er at jeg endelig har fått tak i ekstra eksemplarer av det magasinet der jeg fikk tekst på trykk. Videre leser jeg fine bøker, har en del ting å se frem til fremover og drikker mye te og forøvrig nyter jeg at det er MGP-uka. Og dessverre gikk Latvia ikke videre fra semifinalen sin, men det går ganske greit, særlig siden jeg egentlig ikke regnet med at den ville gå videre uansett. For det er en herlig og sjarmerende låt og han som synger den er supersøt, men den hadde jo strengt tatt ikke noe i MGP-sammenheng å gjøre. Jeg er, utover denne skuffelsen, ganske fornøyd med resultatet etter semifinalen i går og gleder meg veldig til semifinale2 i morgen og herlige, episke vidunderlige lørdag 😉 Ellers så blir det koselig å være gjest i bryllup på fredag <3 

Jeg syns forøvrig Sara Bareilles er enda mer awesome nå enn før om mulig for her er hennes nye musikkvideo:

Og det er jo uansett flott sunget med fin melodi og fin stemning og slikt, men det som gjør det så brilliant er at Sara Bareilles har hjulpet to personer med å fri til den de elsker og så fortelles det om det i musikkvideoen. Det er antakelig den søteste, mest sjarmerende og mest romantiske og herlige musikkvideoen man kan komme over for øyeblikket og det er supert =D

Men nå skal jeg ta for meg de seks sangene som er direktekvalifisert til finalen av MGP og så kommer neste innlegg på lørdag. Vi bables og god fornøyelse!

 

Kommentarer angående sangene som går direkte til finalen (aner ikke hvorfor skriftstørrelsen forandret seg, håper det er lesbart fortsatt)

Danmark – Cliché Love Song (https://www.youtube.com/watch?v=fn8DzOcpQas

Tjihi, jeg liker denne sangen. Jeg syns riktignok at den er temmelig uoriginal og likner en del på innmari mange andre sanger, men jeg har ganske så på geföhlen at det er hele poenget go da gjør det ikke så mye. Og det er en sjarmerende vokalist, en ganske fengende melodi og man blir litt glad av det og da er jo livet en fin dings da. Og jeg har riktignok ikke særlig mye tro på at dette bidraget vil gjøre det særlig bra, men jeg liker det. Jeg syns dette er lett og freidig som en sommerbris. Terningkast 4!

Frankrike – Moustache (https://www.youtube.com/watch?v=7Md89N7AniQ

Av og til hører man sanger som liksom er på en annen frekvens enn alt annet og det passer jo godt som beskrivelse her, dette er nemlig et skikkelig kaos av en sang og jeg mistenker at Frankrike her har tenkt litt “fuck, dette, vi er jo blant dem som kommer til finalen uansett og da kan vi sende hva som helst” for de kan da ikke ha tenkt i fullt alvor at dette er bra? Pluss for at det handler om mustasjer som er et fint tema for en sang og også pluss for elektrisk hår, dessuten er det bittelitt småfengende på en random “dette gir sikkert mye mer mening på andre planeter”-måte. Terningkast 2!

Italia – La mia citta (https://www.youtube.com/watch?v=Si9K0ChHzDI

Jeg liker at Emma synger på italiensk i stedet for eventuelt gebrokkent engelsk og dette er en sang som har visse kvaliteter. Først og fremst, dama kan synge, stemmen hennes er kanskje ikke helt min stil, men det er talent på plass absolutt. Og det er radiovennlig og fullt av energi og har en god melodi av det litt rocka slaget. Og det er fortsatt ingen stor favoritt, men jeg liker det. Terningkast 4!

Spania – Dancing in the rain (https://www.youtube.com/watch?v=-PBKAp_YJN8)

Denne sangen syns jeg er litt fin for hun kan absolutt synge, refrenget er litt Disney og det er en typisk sånn sang jeg liker. Det er jo riktignok temmelig kjedelig og stillestående, sceneshowet er i alle fall på dette klippet så godt som ikke-eksisterende og jeg syns sangen aldri tar skikkelig av dessverre, men likevel. Jeg har sansen for dette og håper det kommer blant topp 15 i det minste. Terningkast 4!

Storbrittania – Children of the universe (https://www.youtube.com/watch?v=-wFUPCkmlOo

Her har vi et engasjert anthem som virkelig vil noe. Og jeg liker stemmen til Molly, den er ganske spesiell, men samtidig sterk og fin å lytte til. Og jeg blir kanskje aldri helt klok på melodien og det passer egentlig ikke så veldig inn i MGP, men det er jo litt kult. Terningkast 5!

Tyskland – Is it right (https://www.youtube.com/watch?v=j4jRCm31E0g

Her har vi trekkspill og cello og en sang der jeg er litt “nja”. For jeg syns tidvis stemmen til Elaiza er skikkelig kul og i enkelte øyeblikk tar jeg meg i å like melodien litt, en melodi som minner meg om karuseller på tivoli og sukkerspinn og sånt. Men melodien er også litt irriterende i enkelte andre øyeblikk og det blir fint, men på en litt svimmel måte. Terningkast 3! 

 

Vinden stiger og uke 19 vil sannsynligvis bli veldig fin =D

Soundtrack:  Gianluca Bezzina ? Light Me Up  

Fin ting, i dag har jeg fått gjort en hel del fornuftig som jeg liksom ikke hadde funnet tid til ellers og i morgen starter praksis. Enda mer fin ting, jeg har veldig snille venner på Facebook, det er mange som har tro på meg og som tenker at alt vil gå bra når jeg lufter bekymringene for at det ikke skal gjøre det når jeg i morgen skal ha praksis et nytt sted, på en ny arbeidsplass med nye kollegaer og arbeidsoppgaver og det vil være så uendelig mye som er nytt og annerledes enn før. Aller mest blir det nok spennende og jeg er heldigvis veldig rask til å bli vant med ting.

Og ellers, denne uka blir awesome! Værgudene har riktignok ikke skjønt det helt med hvordan det er spådd regn på østlandet omtrent hele uka (kunne det ikke bare fortsatt med sol og finvær, nå er det jo mange dager fremover finvær er høyst nødvendig), men uansett vær så er ligger det i kortene at denne uka blir el fantastico. Det er nemlig julaften/bursdag-uka og den beste uka i verden pga. MGP <3 Semifinale 1 på tirsdag, semifinale 2 på torsdag og grand finale på lørdag. Ååå, jeg gleder meg og fryder meg og skal se alt mens jeg koser meg ratt =D I tillegg skal jeg altså i bryllup på fredag og jeg har fine planer for helgen og ja, det er generelt temmelig sikkert at denne uka lett kan bli veldig fin 🙂 

Så ja, livet er fint, det er rart og merkelig og byr på farlige ting som forandringer av og til, men det er mest fint =D 

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på å skrive om “Vinden stiger” som jeg så på kino på lørdag og så kommer neste innlegg etter planen på torsdag og da tenkte jeg å ta for meg de siste MGP-bidragene. God fornøyelse og håper anmeldelsen faller i smak 🙂

Vinden stiger

 

Vinden stiger. Vinden danser og den suser og den senker seg og den stiger. Og av og til stiger vinden i filmer, i skjøre og vakre og inderlig skjønne animasjonsfilmer som på norsk heter nettopp «Vinden stiger» og som er vel verdt å se uansett.

Jeg innrømmer det, jeg er mer vant med vestlig animasjon enn asiatisk, mer vant med Disney, Pixar og Dreamworks enn med Studio Ghibli. Og det gjør at det tar litt tid for meg før jeg kommer inn i Miyazakis filmer for de har et langsommere tempo, det er noe stillferdig ettertenksomt ved dem som gjør at man må være mer tålmodig. Dette betydde også at jeg tidvis følte meg bittelitt trøtt og ukonsentrert da jeg så «Vinden stiger» på kino og at jeg ikke klarte å gi meg hundre prosent hen til filmen. Men samtidig, i de øyeblikkene da jeg ble borte i filmen, i musikken og de nydelige landskapene og hvor malerisk vakkert alt var, i de øyeblikkene var alt herlig.

For dette er en nydelig film og Miyazakis siste ut i fra det jeg har lest. Og om man skal ta farvel er dette en veldig verdig avskjed. Dette er en stor film og den vil så mye, den vil være en hyllest til flyet og vinden, fortelle om en flykonstruktør og dette basert på den sanne historien om den virkelige Jiro Horikoshi og det er en kjærlighetshistorie. Og kanskje gaper denne filmen over litt mer enn den kan svelge til tider, kanskje vil den være mer enn det den er, men det føles lett å tilgi når alt kommer til alt for dette er så pent.

Og greit nok, jeg er fortsatt uenig med den anmelderen som mente at «Vinden stiger» skulle vunnet beste animasjonsfilm under Oscar i stedet for «Frozen», jeg er fortsatt generelt mer glad i Disney og Pixar og jeg føler ikke noe enormt behov for å se «Vinden stiger» mange flere ganger, men generelt sett likevel så er jeg meget tilfreds. For jeg likte «Vinden stiger» veldig godt, jeg føler i større grad enn før at jeg virkelig burde se langt flere Studio Ghibli-filmer enn jeg har sett og jeg likte stemningen så godt.

 

Jeg likte musikken og karakterene og aller mest at det er himla pent og det er det jeg sitter mest igjen med. Følelsen av å ha sett noe vakkert og viktig som kanskje ikke er perfekt, men som absolutt er fint og inspirerende. Så terningkast 5. Definitivt! Dessuten er jeg glad jeg for en gangs skyld så en Studio Ghibli-film på originalspråket 🙂