Et lite innlegg på bursdagen til blant annet husalven Dobby, Pat Morita, Kathy Bates, Aileen Quinn og undertegnede =D

Heisann! Jeg kunne sukket over at bloggen min igjen får alt for få kommentarer og at jeg måtte gå utendørs i øs pøs regnvær og lyn og torden på torsdag (og jeg får liksom panikk av tordenvær så det var pyton) og at jeg mistet en 100-lapp i stad, men det er i det store og det hele bare småting og generelt sett er livet fint. Dessuten:

Dette bildet ble tatt i formiddag av meg og viser bursdagslooken min. For ja, jeg har bursdag!!! Og det er veeeldig kos =D 

Jeg har feiret dette med kake, brus, jordbær og sjokoladeis hos moren min etter at vi spiste taco (yndlingsmaten min) og i tillegg har jeg sett litt på Pride-paraden, spist god lunsj på Peppes og kjøpt inn en del smågodt som jeg skal nyte skikkelig resten av kvelden. Attpåtil har jeg fått fine gaver som gavekort på H&M og Ark Bokhandel, litt klær, litt skrivesaker og på onsdag fikk jeg jo altså ny mobil og den er perfekt (og har batteri som varer tre dager i stedet for å måtte lades hele tiden sånn som min forrige mobil, takk og lov) <3 Jeg er fornøyd! Og jeg husker at da jeg var yngre hadde jeg sånne mål om at når jeg ble 25 så skulle jeg ha oppnådd det og det og sånt og så ble det ikke sånn og derfor er jeg veldig glad jeg ikke tenker sånn noe særlig lenger. Jo da, neste år fyller jeg 30 (et tall jeg syns høres alt for voksent ut til å kunne gjelde meg) og i en ideell verden er jeg forfatter og har funnet kjærligheten da og slike ting. Men jeg tar ting som det kommer og det ville bare gått utover meg selv om jeg begynte å bli kjempeopptatt av sånt, det viktigste er at jeg er frisk og energisk, tilfreds og har noe å gå til. Det å ha noe å gå til er egentlig det aller viktigste og aller helst fast jobb fremfor praksis siden jeg da ville tjent mer penger. Vi får se hva som skjer. Uansett har jeg nå én uke til med praksis på Rema 1000 fulgt av tre uker ferie og så praksis videre på Rema 1000 frem til 1. september. Jeg er med andre ord garantert å ha noe å gjøre i over to måneder fremover, det er jo fantastisk!

Med andre ord, livet er egentlig ganske fint. Dessuten finnes det SYTYCD og det er superkos 🙂

Og OMG, denne soloen med Ricky Ubeda (som er en av finalistene i år, jaaa, han er blant mine definitive favoritter) <3 Jeg mener 1:24 til 1:32 inn i klippet, hvordan er det mulig å få til noe som helst av det med kroppen sin og høyden på hoppet rundt 1:04 inn i klippet (WOW) og alt det andre og de perfekte piruettene og alt liksom. Som med kunstløp så er det jo noen som briljerer på teknikken og så er litt dårligere på presentasjonen og så er det andre igjen som er omvendt og så har vi noen som er som Ricky Ubeda og er fantastiske på begge deler. Ja, jeg er ganske fan 😉

Forøvrig har det gått veldig fint at værgudene ikke har GPS og med andre ord har sendt finværet andre steder enn der jeg er (der det likevel har vært bedre vær i dag enn det var meldt, det var spådd regn, men det har vært lite regn og mer overskyethet og vind og vind liker jeg jo så det er jo fint) på bursdagen min, det kunne vært verre tross alt. Og broren min har jo som regel ganske fint vær på bursdagen sin, men han er også født i midten av juli og da er sannsynligheten for sol størst liksom, slutten av juni er mer forbundet med at man bekymrer seg for at sommerværet er brukt opp fordi det vanligvis blir mer ambivalent vær etter lengre godværsperioder og så blir man alt for opptatt av været og så går det en uke av juli og så kommer jo sommeren tilbake og all bekymringen har vært unødvendig 🙂

Men nå tenkte jeg å bruke resten av kvelden på å spise smågodt, lese videre på boka jeg holder på med, se film, skrive dikt og drikke Cola (det får så være at jeg ikke har sett noen Cola-flasker med Karoline på i år) og så kommer neste innlegg på tirsdag. For å avslutte tenkte jeg å poste en video som er postet her før, men som er aktuell siden jeg igjen er i en periode der jeg syns denne sangen og videoen er awesome =D Vi bables!

Første halvdel av 2014s beste bok, film, tv-spill, tv-serie og teateropplevelse :)

Heisann. Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende. Jo, det har vært nok en av de herlige (ironi) nettene da å sovne er mission impossible, men ellers så har livet vært ganske så trivelig og nå er det jo faktisk bare syv arbeidsdager igjen før jeg skal ha ferie og det er jo ganske så motiverende 😉 Ellers så kan man lese en ny novelle jeg har skrevet her: https://www.facebook.com/notes/karoline-heldal-lund/fru-hansens-bringeb%C3%A6rpai/10152516766404082 hvis det skulle være av interesse. Og jeg har bursdag på lørdag og fått ny mobil som forhåndsgave av mamma og det er veldig brilliant =D

Men nå tenkte jeg først å poste dette:

Det er sangen “After Today” fra “A Goofy Movie” (som er en awesome film) og så er den gjenskapt med levende mennesker og det er jo superstilig og originalt funnet på =D Me like!

Forøvrig er det jo slutten av juni og siden et halvt år av året er unnagjort tenkte jeg at det var en ypperlig anledning til å kåre det første halvåret av 2014 sine beste ting. Så her kommer en liten liste over boka, filmen, teaterstykket, tv-spillet og tv-serien jeg har likt best i første halvdel av 2014 (og så kan jeg lage et liknende innlegg i slutten av desember). God fornøyelse!

– Beste boka

Mormor hilser og sier unnskyld av Fredrik Backman 

Fra mars har vi dette bildet fra den dagen da jeg skaffet meg denne boka og et Pokemon-spill (som ble rundet på tre uker fordi jeg blir alt for hekta) og ååå, denne boka er himla fin, nydelig og særdeles eventyrlig og karolinsk. Og jeg har inntrykk av at det er ganske splittede meninger rundt denne boka, men i mine øyne væffal så er den definitivt vidunderlig <3 På en god andreplass har vi “Two boys kissing” av David Levithan 🙂

– Beste film

Pirates of Penzance

Pirates of Penzance er AWESOME og gjorde at jeg dette året virkelig har fått sansen for Gilbert & Sullivan. Dette er en av sangene derfra, men ah, alt i Pirates of Penzance gjør meg kjempehappy. The Lego Movie og The Fault in our Stars dele andreplassen 🙂

– Beste tv-spill

Mens jeg er veldig glad i Zelda-spillene (alt fra stemningen til historien til musikken) så er jeg også veldig dårlig på Zelda-spill. Legend of Zelda: A Link between Worlds behersket jeg derimot veldig godt og det var videre et spill som gjorde meg veldig takknemlig for beslutningen min i desember om å kjøpe meg Nintendo 3DS. 

– Beste tv-serie

Futurama!

Tv-serien jeg har likt best av årets nye oppdagelser er Futurama som har gjort meg til stor fan av Dr. Zoidberg og som er en tv-serie som jeg digger. På andre plass har vi Orange is the new Black som jeg har dilla på for øyeblikket 😉

– Beste teateropplevelse

Utradisjonelt nok er det beste jeg har sett på teater i første halvdel av 2014 ikke en musikal, men Forvandlingen. Men det var noe med stemningen og atmosfæren og hvor gjennomført og nydelig det var som gjorde at Forvandlingen definitivt er årets teaterhøydepunkt så langt. På en klar annenplass har vi “Guys and dolls” som jeg så på Oslo Nye Teater og som var en eksepsjonelt fengende og underholdende musikal =D Yay!

*

Med det er første halvdel av 2014s beste ting kåret og nå skal jeg på trening og slikt. Neste blogginnlegg kommer lørdag kveld, håper alle har det supert i mellomtiden 🙂

Tanker om Svanesjøen

Heisann! Det er mandag, sola skinner og ting ordner seg ganske så fint til så det er jo bra 🙂 Ellers så skriver jeg alt for lite for tiden (kreativiteten min har gjemt seg veldig godt), men jeg leser en del, jeg ser en del Netflix og jeg finner på fine ting så det er da noe. 

Ellers så har jeg lest noen irriterende nyheter om Disneys filmversjon av den brilliante musikalen “Into the woods”, den skal visst disneyfiseres og gjøres mer familievennlig ved å endre på aspekter som egentlig er ganske så essensielle for historien og jeg skal la være å poste en lang klagende kommentar eller noe, jeg bare er litt småbekymret siden jeg elsker “Into the Woods” og ikke liker ideen om å forandre på ting i musikaler hvis ikke det er en veldig god grunn til det. Sukk… Men jeg gleder meg fortsatt og siden jeg bablet om “Into the Woods”-relaterte ting kan jeg poste en fin sang. Yay!

Fine, smarte sangen. Bakerens kone er blant de beste Sondheim-karakterene, definitivt!

Men da tenkte jeg å bable om noe helt annet. Jeg endte praktisk nok opp med å vinne to billetter som innebar at jeg på lørdag var i Operaen sammen med moren min og så Svanesjøen. Dette var veldig fantastisk og inspirerende og jeg kan ikke klare å skrive en ordentlig anmeldelse med terningkast og slikt, men jeg kan klare å skrive litt tanker om det og det skal jeg sette i gang med nå:

7 tanker om Svanesjøen

1) Piruetter

Noen ganger når jeg ser piruetter på SYTYCD eller i en film eller noe tenker jeg at det egentlig ikke ser så vanskelig ut og bestemmer meg for å forsøke meg på piruetter på stuegulvet. Dette fungerer aldri særlig bra, bare å komme helt rundt er gjerne mission impossible. Når jeg så Svanesjøen var det flere piruetter som ble tatt og der i blant sånne piruetter der det liksom ikke er nok med å ta en masse piruetter, men så er det på tåspiss i tillegg, litt á dette:

Jeg skjønner at det er folk som har trent i årevis og har masse øvelse og talent og alt det der, men hvordan er slike piruetter fysisk mulig? Det er helt fascinerende hvordan dansere kan få til de vakreste piruetter og i tillegg kan få det til å se så lett ut når det jo er alt annet enn enkelt. Piruetter er fint og amazing <3

2) Problemet med ballett

De gangene jeg har sett filmede balletter, når jeg så Nøtteknekkeren live-overført til kino i 2012 og nå på lørdag så har jeg et lite problem med ballett og det er at det er så lite av det som skjer på scenen som avanserer handlingen. Når det gjelder teater så må alt som skjer på scenen være essensielt for plottet på en eller annen måte og i musikaler trenger sangene å føre handlingen videre. Og det er dette jeg er vant med når det gjelder de fleste ting jeg ser og det gjør at balletter alltid føles litt uvant for i ballett er det veldig lite plott. Nøtteknekkeren for eksempel, hovedplottet er unnagjort halvveis inn i andre akt og så er resten bare dans etter dans etter dans uten at det egentlig skjer noe rent handlingsmessig sett. Og jeg forstår det jo, dessuten er det ikke noe stort problem siden all dansingen er så flott å se på at man koser seg uansett, det er bare en ting jeg har lagt merke til og som gjør at jeg ikke klarer å bli like engasjert av ballett som av for eksempel musikaler. 

3) Grunner til at det likevel er veldig lett å tilgi dans som ikke avanserer plottet

Dette er skikkelig stilig! Noe av det definitivt fineste i Svanesjøen, definitivt =D I tillegg er musikken fantastisk <3 Hvis valget står mellom å avansere plottet eller å se dette velger jeg jo dette, bevares 😉

4) Tchaikovsky lager nydelig musikk

Dette er jo utrolig fint. Og ååå, det ser så elegant ut å kunne spille harpe, jeg mener det er sikkert lettere å briefe med det i selskapelige sammenhenger med for eksempel piano, gitar eller ukulele, men harpe er fint, det er jo det. Musikk er fortryllende <3

5) Rothbart er den kuleste karakteren

Jeg kan ikke begynne å trekke frem favorittdansere fra da jeg så Nøtteknekkeren for alle var så himla flinke. Men ah, han som spilte Rothbart var flott. Fantastisk til å danse, mørk og skummel og ond trollmann på en herlig stereotypisk måte og med langt mørk hår og slikt. 

6) Gutter kler tights veldig godt 😉

Guttene i Svanesjøen er kledd i tights alle som en og det er egentlig veldig attraktivt. Litt på samme måte som jeg syns det er attraktivt når gutter er kledd ut som ulver eller katter slik som for eksempel her:

Og dette var en god unnskylding for å poste en kul sang fra Cats 😉

7) Jeg har nå innmari lyst til å se mer ballett og jeg håper jeg får sett flere balletter på Operaen for det er veldig fint =D

*

Det var litt tanker om Svanesjøen og slikt og nå skal jeg lage meg te og bruke resten av kvelden på andre ting enn blogging. Men neste innlegg skal etter planen dukke opp på onsdag og så håper jeg alle har det supert i mellomtiden 🙂

Cuckoo Song av Frances Hardinge er skremmende, sår, nydelig og eventyrlig :)

Heisann. Utenom at jeg i tre kvarter nå nettopp kranglet med internett som insisterte på å ikke virke (jeg vant siden jeg er ekstremt sta og hadde bestemt meg for at jeg SKAL gjøre det og det før jeg legger meg om det så tar meg hele natta) så har denne dagen vært fin og denne uka vært trivelig og nå er jeg klar for helg med fine planer. I morgen for eksempel skal jeg og moren min se Svanesjøen i Operaen siden jeg var en av vinnerne på en konkurranse på Instagram for ikke så lenge siden så det blir nok spennende. Svanesjøen og andre danserelaterte finheter vil nok sannsynligvis være tematikk for mitt neste blogginnlegg (som nok kommer enten søndag eller mandag), men nå skal jeg bable om andre ting, mer nøyaktig en super bok som jeg nå har lest ut. 

Først tenkte jeg å poste noe totalt urelatert, men likevel kult jeg kom over forleden dag, og det er “Hello” fra musikalen “Book of Mormon” med South Park. Og jeg kom aldri ordentlig inn i South Park egentlig, men jeg liker denne videoen og det er ganske så godt laget og slikt så yay:

Men da kommer en laaaang og grundig anmeldelse av boka Cuckoo Song, skrevet av Frances Hardinge som er helt brilliant =D God fornøyelse!

Cuckoo Song av Frances Hardinge

Ååå, noen bøker må man skrive om i det sekund man blir ferdig med siste side fordi de ber om det, de befaler det og da er det jo bare å lytte, særlig når å lytte er noe man virkelig vil. For ååå som jeg liker denne boka og ja, dette er en bok jeg ønsker at de fleste skal lese snarest J

When Triss wakes up after an accident, she knows that something is very wrong. She is insatiably hungry; her sister seems scared of her and her parents whisper behind closed doors. She looks through her diary to try to remember, but the pages have been ripped out. 

Soon Triss discovers that what happened to her is more strange and terrible than she could ever have imagined, and that she is quite literally not herself. In a quest find the truth she must travel into the terrifying Underbelly of the city to meet a twisted architect who has dark designs on her family – before it’s too late?

Teksten i kursiv er Goodreads synopsis og det som står om boka på baksiden av omslaget og mer enn det har jeg ikke tenkt å røpe om handlingen. For dette er på veldig mange måter en typisk sånn bok der det er veldig lite man kan fortelle uten å ende opp med og spoile i vei, det er en bok som må oppleves, sånn er det bare. Men det jeg straks kan røpe er at denne boka var akkurat like fin som jeg hadde håpet på.

For det første er karakterene fascinerende. De er spennende å følge, har alle mange fasetter og nyanser og det er herlig når bøker virkelig har karakterer som utvikler seg og hele tiden viser at de har mer ved seg enn man først tenker. Og det er en bok som utmerket viser at de som først virker ganske usympatiske kan ende opp med å bli ens favoritter, mens karakterer som først virker sympatiske ikke egentlig er særlig lette å like i det hele tatt. Dette er noe jeg elsker for det er så realistisk og de tre karakterene jeg likte aller best (Triss, Pen og Violet er alle på hver sin måte karakterer som virkelig har mye ved seg og Pen kanskje særlig likte jeg veldig godt). Frances Hardinge er så utrolig god på å skape karakterer og det henger igjen sammen med hennes andre store styrke.

Forfattere har forskjellige styrker. Noen er best på skildringer og stemninger, andre igjen briljerer når det gjelder siterbarhet og sjarm, enkelte er konge på spenning og plott og andre har andre styrker igjen. Og noen forfattere, deriblant J.K. Rowling og Michael Ende bare for å nevne noen har som sin største styrke sånn jeg ser det at de er så fantastiske fortellere og dette er Frances Hardinges superevne også. For det finnes sikkert folk som skriver teknisk bedre og alt det der, men noen forfattere er fortellere og formidlere inntil fingerspissene, de skriver og man får følelsen av å bli fortalt en hemmelighet og hele dette føles magisk og besnærende og jeg elsker det.

Videre er Frances Hardinge åpenbart en sånn person som elsker ord og der ingen ord er tilfeldig valgt. Og dette er en bok som er skremmende, morbid, fascinerende, vakker, sår og elegant på samme tid.

Samtidig er det ingen perfekt bok. I bunn og grunn er det en ganske klassisk historie og det føles litt som om ting skjer forholdsvis fort på slutten. Videre føltes det fortsatt litt som om noe manglet, selv om jeg ikke er helt sikker på akkurat hva.

Dette er likevel en bok som er fortryllende og eventyrlig og først og fremst var en veldig fin og fengende leseropplevelse og som jeg nå vil at flere skal lese og som jeg gir terningkast 5!

For å avslutte skal jeg nå dele tre utdrag fra boka som falt veldig i smak og viser nettopp hvor god forteller Frances Hardinge er:

?She realized now that she had been expecting old-fashioned instruments ? pipes, fifes, fiddles and tinny drums. Instead there came the cocksure, brassy warble of a saxophone, the blare of a cornet and the squeak and trill of a clarinet being made to work for its living. Not-Triss had heard jazz with neatly wiped shoes and jazz with gritty soles and a grin. And this too was jazz, but barefoot on the grass and blank-eyed with bliss, its musical strands irregular as wind gusts and unending as ivy vines.? 

*

The world is breaking, and changing, and dancing. Always on the move. That?s how it is. That?s how it has to be.

*

?A Knife if made with a hundred tasks in mind.? He continued, threading his bone needle. ?Stab. Slice. Fray. Carve. But Scissors are really intended for one job alone ? snipping things in two. Diving by force. Everything on one side or the other, and nothing in between. Certainty.?

 

*

Kule ting og tang :)

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har det fint og jeg trives med tilværelsen og liker folka jeg jobber sammen med og slike ting. Forøvrig har jeg blitt bønnhørt helt uten å trenge å be eller noe. Jeg har nemlig tenkt helt siden i fjor høst at “ååå, så brilliant det ville vært om Reidun Sæther var en av deltakerne på Stjernekamp” selv om hun er så flink til å synge at det nesten blir urettferdig overfor de andre deltakerne. Bevismateriale:

Jeg er temmelig sikker på at jeg har delt dette klippet flere ganger før, men av klippene på Youtube så er dette det beste eksempelet på at Reidun Sæther er awesome og se: http://www.vg.no/rampelys/tv/media/disse-kjemper-for-stjernekamp-i-loerdagskrigen/a/23232728/ her. Hun er blant deltakerne! Jeg fant det ut i stad og ble kjempeentusiastisk. Dessuten liker jeg at Anita Skorgan og Unni Wilhelmsen skal være med så ja, Stjernekamp i år blir kult 🙂 Og det er noen av årets deltakere jeg er mer skeptisk overfor, men det er ingen fullstendig håpløse så det er jo fint. Videre er det også annonsert hvem som skal være med på “Skal vi danse” og der var det også temmelig god line-up i år og spennende folk som Fam Irvoll og sånt. Tv-messig sett kan dette med andre ord bli en fin høst, det er jo ny sesong med Idol også må vite 🙂 

Ellers er jeg treg, men jeg har begynt å se “Orange is the new black” nå og blitt en smule hekta (er i skrivende stund ca halvveis ut i første sesong). Videre leser jeg på boka “Cuckoo Song” av Frances Hardinge og den liker jeg kjempegodt (typisk sånn “vi lese hele tiden”-bok) og jeg gleder meg til lørdag da jeg skal i operaen og se ballett (har sett ballett live-overført til kino og sett ballett i filmer og på tv, men dette blir første gang siden da jeg så Nøtteknekkeren som tolvåring at jeg ser det live rett foran meg og det blir sikkert fint). Men nå tenkte jeg å dele noen Youtube-funn som jeg liker så da setter jeg i gang med det.

Vi starter moroa med Sara Bareilles (som jo er yndlingsmusikeren min) som synger en av hennes fineste sanger i duett sammen med Elton John =D Å, så fint! Dessverre synger de aldri på likt, det hadde vært kulere om de sang med harmonier og slikt, men det er uansett veldig fint å lytte til.

Vi fortsetter med “Robyn’s Song” fra “Tom & Jerry: The Movie” i norsk versjon. Tom og Jerry-filmen var en av de filmene som skikkelig mange ikke likte fordi Tom og Jerry snakket og var venner i filmen og det egentlig er veldig Disney-aktig og har lite til felles med de vanlige kortere tegnefilmene om Tom og Jerry. Jeg derimot har likt denne filmen veldig godt siden da jeg så den første gang i ni-tiårsalderen eller noe sånt og akkurat det at Tom og Jerry snakket og samarbeidet hadde jeg veldig sansen for siden jeg alltid har vært litt mer på lag med Tom av de to karakterene og syns Jerry slipper alt for billig unna når det faktisk ofte er han som starter. Dessuten er jeg generelt sett mer glad i katter enn mus uansett 😉 Anyway, jeg har alltid likt Tom og Jerry-filmen og hadde den blant annet på kassett med svensk tale (en kassett jeg lyttet til enormt ofte da jeg var yngre og fortsatt hadde kassetter og kassettspiller) og min favoritt-ting var sangen til karakteren Robyn. Og nå har jeg funnet den i norsk versjon. Og da spiller det ingen rolle at jeg liker denne sangen aller mest i svensk versjon, norske versjonen er det nest beste. Nostalgi <3

Sist, men ikke minst i dag tenkte jeg å poste min favoritt-audition så langt fra den nyeste sesongen av SYTYCD og det er Stanley Glover. Han har jo i utgangspunktet en fascinerende bakgrunnshistorie og virker veldig sympatisk, men ååå, herre jemini for en dans. For det første er det uttrykket og intensiteten, man blir skremt og fascinert samtidig mens man ser på. Videre har han fantastisk teknikk og flotte linjer og alt det en danser skal ha og i tillegg er det et utrolig godt musikkvalg. Og han er liksom så creepy, spennende, nettopp animalistisk, talentfull og inspirerende at jeg virkelig håper han vil komme blant topp 20 i år. Yay!

*

Men da kommer neste blogg-innlegg på fredag og så håper jeg alle har det supert. Vi bables!

The Fault in our Stars og finheter

Heisann! Det er lørdag og livet er fint. Og en grunn til at det er fint er i dag da jeg blant annet var på Oslo Comcs Expo og så programposter med Ida Neverdahl og Øystein Runde og med Anna Fiske. Og når det gjaldt de to førstnevnte så er jeg fra før av stor fan og ble enda mer fan da jeg småpratet med dem og fikk tegninger og signaturer i notatboka mi og Øystein Runde gjorde dagen min brilliant. 

For det første, dette er en veldig kul tegning å ha i notatboka si. Men det enda kulere var at han ble veldig nysgjerrig på notatboka mi og begynte å bla gjennom den (noe han fikk lov til av meg) og så leste en del rimedikt jeg har skrevet i det siste i notatboka mi, rimedikt han likte veldig godt og syntes jeg burde sende av gårde til forlag. Dvs. ekte real life episke tegneserieskapere har tro på meg, det er jo kjempeflott <3 Jeg skal såå fortsette å skrive masse rimedikt og så samle dem og så gjøre nye forsøk på å sende til forlag og slikt for alt er mulig og jeg er faktisk ganske flink til å skrive. Når man har vunnet Nanowrimo 7 ganger så kan man uansett umulig være helt håpløs 😉

Nok om det. Dagen har forøvrig handlet om Burger King-besøk (der mannen i kassa hørte feil da jeg skulle servere og regningen kom på over 30 kr enn det pleier å være fordi han innbilte seg at jeg sa to Pommes Frites når jeg mente en, jeg fikk dog ordnet opp i det og fikk igjen penger sånn at det ble riktig og alt gikk bra) og å lese tegneserier på Serieteket og forøvrig har jeg funnet ut at jeg trenger å få dratt til Serieteket igjen snart bare fordi man kan lese Donald Pocket-er og Donald-blader der og det er sånne ting jeg gladelig kunne drevet med i mange timer.

Ellers så har dette vært en fin uke sånn utenom natt til torsdag og natt til fredag da jeg av en eller annen grunn sov helt elendig og endte opp med under tre timer søvn (jeg tror det handlet litt om at man av og til er så opptatt av at man MÅ sovne fordi man skal tidlig opp og trenger å være opplagt på jobb og sånt at det nettopp derfor blir mission impossible) begge nettene, noe som heldigvis ikke gikk utover jobben i det hele tatt. Og det er så fint at det finnes te og bøker og musikalmusikk og ting å glede seg til. Dessuten er det faktisk ikke så mange uker til Stavern og ferieplaner og sånt, det er jo også fint å tenke på.

Men da tenkte jeg å poste traileren og så min anmeldelse av filmen “Fault in our Stars”, en film jeg nå har sett og som jeg likte supergodt. Og så kommer neste innlegg på tirsdag sannsynligvis. Vi bables!

The Fault in our Stars

 

 

Alle er forskjellige og jeg er en av dem som sjelden gråter. Tårer i øynene av ting får jeg lett, men å virkelig gråte gjør jeg sjelden. Noen ganger leser jeg sånne kommentarer som “du må ha et hjerte av stein om du ikke gråter av dette” eller så får andre ting meg til å føle at jeg ikke reagerer sterkt nok på ting og det jeg da prøver å huske på er at alle er forskjellige og ingenting er mer riktig enn det andre, dessuten er det noen som viser følelsene tydeligere på utsiden mens andre føler like sterkt og intenst, men har det mer på innsiden. Og det “The Fault in our Stars” ga meg var ikke nedstemthet. Det jeg derimot husker fra da jeg leste boka “The Fault in our Stars” for første gang og som jeg også følte da jeg forlot kinosalen etter å ha sett filmen var sinne.

Det går fort over, men det jeg føler når jeg ser skikkelig triste filmer, ser veldig deprimerende tv-serie episoder, ser triste musikalscener eller leser noe enormt deprimerende er sinne over at det kan være lov å skape karakterer man blir så glad i og involvert i og så være så urettferdige mot dem. Og siden når man har et gjensyn senere med for eksempel boka eller filmen og håper naivt at det bare vil være en ny slutt denne gangen og det selvsagt ikke skjer og man føler på urettferdigheten på ny. Det er det som frustrerer meg aller mest med blant annet Joss Whedon (herre jemini så mange Buffy- og Angel-episoder som burde begynne å slutte på nye og mer håpefulle måter) og samtidig elsker jeg det, elsker hvordan jeg kan se for eksempel en film som «The fault in our Stars» og bli så involvert i det jeg ser. Jeg elsker alt som gjør at noe føles mer virkelig enn virkeligheten midlertidig. Anyway, nok om det, «Fault in our Stars» var fantastisk!

Jeg elsket virkelig denne filmen fra skuespillet (jeg var skeptisk overfor Ansel Elgort på forhånd siden han i utgangspunktet ikke likner så veldig på sånn jeg så for meg Augustus da jeg leste boka, men ååå så god han var som Augustus og Shailene Woodley er en virkelig fantastisk skuespiller generelt sett og ååå, han som spilte Isaac og Hazels foreldre og ja, brilliante rolletolkninger hele veien) til historien til alt annet. Det er flott formidlet, supert filmet og fotografert, musikken er flott valgt og stemningen kler historien hele veien. Og mens jeg også er veldig glad i boka av John Green så er det en del av meg som faktisk likte filmen hakket bedre fordi det er noen ting filmer kan formidle bedre enn bøker. Soundtrack har mye å si og det er noe med å se karakterene som gjør ting veldig effektivt for ja, man kan se for seg karakterer mens man leser bøker og man kan visualisere scener for sitt indre blikk, men det blir likevel ikke helt det samme. Det er også noe med at i en film må man velge ut deler av en bok, selv om man deler en bok opp i flere filmer så er det likevel umulig å få med hvert eneste aspekt med en bok uten å lage en film som er minst ti timer lang eller noe sånt. Og dette er en av de filmene som virkelig har valgt ut det viktigste i en bok og samtidig gjort karakterer som Hazels mor særlig enda tydeligere illustrert på en måte som gjør at jeg syns Laura Dern (som spiller Hazels mor) fortjener utallige priser for sin innsats i denne filmen. Samtidig er det jo også et faktum at filmer og bøker ikke kan sammenliknes for det er forskjellige medier og det er litt det som gjør at jeg ikke kan nikke og si meg 100 % enig når folk kommenterer på at boka alltid er bedre enn filmen for igjen, bøker og filmer har kanskje det samme målet om å formidle og skape følelser, men de gjør det på forskjellige måter og noen ganger er filmens måte til dels mer effektiv.  

Og dette blir en anmeldelse full av digresjoner, men det hele handler bare om at det er vanskelig, ja nesten umulig av og til når man skal skrive om noe som gjorde veldig sterkt inntrykk. Mens jeg elsker ord føles ord av og til som bare det, ord og ingen ord er store nok til å romme det essensielle som er at ååå, jeg elsket denne filmen. Den er sår, vakker, morsom, klok og nydelig formidlet og ja, det er rett og slett ikke så mye mer å si om jeg ikke skal begynne og spoile i vei og det skal jeg ikke.

Det viktige er at ååå, jeg skal såå ha denne filmen i dvd-samlingen min, jeg syns John Green er awesome, jeg liker at det finnes filmer og bøker om kreft som ikke er helt Lurlene McDaniel av den grunn (selv om en del av meg alltid vil være veldig glad i Lurlene McDaniel-bøker altså, det er jo en del av barndommen min og jeg var jo med i TL-klubben mest for hennes og Barnevaktklubbens skyld), jeg liker at jeg følte så mye og jeg liker i det hele tatt at jeg kan glede meg skikkelig til en film og se den og så oppleve at den så til de grader lever opp til og til og med er bedre enn forventet.

 

Terningkast 6!

(Ps: Og forøvrig vil jeg nå gjerne møte en kjekk gutt som minner om Augustus og som blir fascinert av meg med en gang, det hadde vært ganske fint.)

Der jeg babler om de 7 kuleste tingene med Tony Awards 2014 :)

Heisann! Det er onsdag, jeg har trent og gjort ymse fornuftige ting og nå skal kvelden brukes til kos og en form for kos er jo å blogge 🙂 Og livet er fint. Det kunne gjerne vært mer sosialt og det er kanskje ikke direkte spenningsfylt, men det er fint og det inneholder bøker, te og musikalmusikk og da er jo jeg fornøyd. Dessuten har jeg fine planer for lørdag om å dra på Oslo Comix Expo, spise middag på Burger King og se “Fault in our stars” på kino (en film som jeg sannsynligvis kommer til å anmelde her lørdag kveld) så det blir jo også gøy. Forøvrig har jeg funnet ut at jeg vil ha veldig fine planer lørdag 21. juni i tillegg siden jeg var blant ni vinnere av en Instagram-konkurranse og dermed vil få to billetter til Svanesjøen i posten snart (ballett, Operaen, sofistikerthet yay!), men det er jo fortsatt ti dager unna. Uansett så er livet en kul dings og en grunn til det var mandag 9. juni. 

9. juni er jo i utgangspunktet en brilliant dag siden det er bursdagen til Donald Duck, men i år var det i tillegg dagen etter Tony Awards og det innebar at jeg kunne starte uka med klipp fra den mest karolinske pris-utdelingen som finnes 😉 Og greit nok, jeg skal innrømme at jeg syns Tony Awards de siste årene har vært bedre, det var fortsatt fint og underholdende, men i år var det mindre ekstravagant og det var mindre OMG-fantastiskhet. Noe av grunnen til dette er nok at det var Hugh Jackman og ikke Neil Patrick Harris som var programleder for Hugh Jackman er absolutt ganske brilliant og talentfull selv, men jeg liker Neil Patrick Harris bedre som programleder, sånn er det bare. Med det sagt så var det mye som var supert og siden dette er min blogg og jeg kan bruke den til slik tematikk som muligens interesserer alle andre midt i ryggen så tenkte jeg nå å poste de syv beste tingene med Tony Awards 2014 i villkårlig rekkefølge. Så da setter jeg i gang:

Topp 7 ting med Tony Awards 2014

 

1) James Monroe Iglehart 

Det var bare én ting jeg visste med full sikkerhet og det var at jeg håpet James Monroe Iglehart skulle vinn Tony for sin tolkning av Genie (siden jeg, som en del nok har fått med seg, har dilla på å lytte til ham på Aladdin: The Musical-cden på Spotify og sånt) og han vant! Noe som videre ble forklart da det var en opptreden fra Aladdin med “Friend like me” og han var fantastisk:

Ååå, jeg er sååå fan! I tillegg er han som spiller Aladdin (Adam Jacobs) skikkelig eye candy og det er kult å se på og ja, me like!

2) Audra McDonalds rekord

Audra McDonalds er teaterets versjon av Meryl Streep har jeg funnet ut og har med dette vunnet sin Tony Award nummer 6(!) og dette er rekord. Hun har attpåtil vunnet Tony Award i alle kvinnekategoriene og siden hun er 43 år gammel så har hun jo en lang karriere foran seg fortsatt så det blir sikkert flere priser. Jeg er imponert og fascinert og jeg digger talen hennes for den er superfin, verdig og viktig 🙂

3) Neil Patrick Harris som Hedwig (Hedwig and the angry itch)

“Hedwig and the angry itch” er ikke blant mine favoritter musikalmessig sett, men jeg har sett filmen og den er en veldig sterk, meningsfylt og awesome filmopplevelse (og en av de musikalene som er mer rocka og nok kan appellere vel så mye til folk som ikke er musikalomane). Og nå har den blitt satt opp på Broadway med Neil Patrick Harris (som vant Tony Award for sin tolkning av Hedwig, just saying) i hovedrollen og her er en sang og det er veldig flott. Neil Patrick Harris gir alt bokstavelig talt, det er en kul sang og fascinerende fakta: mannen som synger rundt 3:25 inn i klippet er spilt av en dame (som forøvrig også vant Tony på søndag). 

4) Utdrag fra “Gentleman’s Guide to Love and Murder”

Kort oppsummert er hovedplottet i “Gentleman’s Guide to Love and Murder” historien om en mann som finner ut at han er niende i rekken til å vinne en stor formue og så er det åtte før ham i rekken som altså må mordes på ymse underholdende måter og så spilles de åtte som må drepes alle sammen av samme person og sånt. Og mens musikalcden ikke har så fengende musikk at jeg lytter en hel massevis til denne musikalen så tror jeg denne musikalen vil være en makaber, genial, underholdende og særdeles artig affære å se på teater og jeg har en sånn liten dagdrøm om at den kan settes opp på Det Norske Teater for der så jeg “Shockheaded Peter” som viste at Det Norske Teater kan skape magi ut i fra sære, makabre og kreative musikaler. Og det var en skikkelig digresjon. Anyway, i alle fall var det et utdrag fra “Gentleman’s Guide to Love and Murder” under Tony Awards og det var fantastisk <3 Og introduksjonen til dette nummeret: awesome!

5) Idina Menzels opptreden

Idina Menzel opptrådde med en sang fra den nyeste musikalen hennes, “If/Then” (som jeg for så vidt også har veldig lyst til å se) og det var supert! Jeg syns Idina Menzels stemme er så himla fin og jeg liker henne så godt generelt sett og ååå, denne opptrednen var et høydepunkt for man ser det så godt hvor sterkt hun føler det hun synger, hun lever sangen mens den synges og det elsker jeg <3

6) Utdrag fra “Finding Neverland”-musikal 

Jeg liker Johnny Depp aller best i “Sweeney Todd” og nest best i “Finding Neverland”, en film som er veldig fin, trist og vakker og som altså skal bli musikal. Her er en sang fra denne nye musikalen der Jennifer Hudson synger en sang som heter “Neverland” mens Melanie Moore (vinner av sesong 8 av SYTYCD) er en dansende Peter Pan. Dette var kanskje det mest fortryllende øyeblikket for dansingen var superfin, sangen var vakkerhet og Jennifer Hudson er jo veeeldig flink til å synge 🙂 Og å som jeg håper “Finding Neverland”-musikalen får en cd etter hvert som tilfeldigvis havner på Spotify 😉

7) Utdrag fra “Beautiful: The Carole King Musical” 

Carole King var jo et navn jeg hadde hørt, men det er først nå jeg har funnet ut hvor mange skikkelig kjente sanger hun står bak som sanger og låtskriver. Og så har det altså kommet en musikal om henne med Jessie Mueller i hovedrollen og her var det utdrag fra den musikalen der Carole King også var med og det hele var supert. Jessie Mueller og Carole King har en duett etter hvert og det er flott på alle mulige måter. Girl Power og alt det der!

*

Og det var høydepunktene fra årets Tony Awards sånn jeg ser det og nå skal jeg finne på andre ting. Neste blogginnlegg kommer altså etter planen lørdag kveld så da bables vi!

Der Karoline har hatt en finfin helg og babler om det =D

Heisann, sveisann! De siste dagene har vært veldig trivelige og kulturelle og det er jo fint 🙂 Og alt sammen startet på fredag etter jobb da jeg dro på yndlingsrestauranten og koste meg med spagetti bolognese, cola og fredagens aviser før veien bar til Oslo Nye der Bårdar satte opp “Anything Goes“. Mens jeg pleier å skrive anmeldelser av teater tenkte jeg og la det være i dette tilfellet, men det jeg kan si er at det var superbra. Særlig Mari Mathillas Røsvik og Hogne Vangen gjorde sterkt inntrykk på meg, men ååå, alle var de utrolig flinke og danset, sang og spilte på brilliant vis i en musikal som var særdeles underholdende (seriøst, alle som går på Bårdar eller Musikkteaterhøgskolen er så talentfulle, det er nok mange fra fredagens forestilling som vil ende opp som musikalskuespillere på mang en rolleliste fremover). Og greit nok, Cole Porter-musikaler er kanskje ikke de mest intellektuelt stimulerende musikalene, men det er i grunnen i orden for det er så himla fengende musikk og så mye sjarm at man blir i strålende humør uansett. 

Her har man litt utdrag fra den nyeste Broadway-versjonen =D Fine musikalen <3

Deretter kom gårsdagen, en fin dag som startet med et snev av panikk da jeg innså at min plan om å skrive ut billett til “A night to remember” som jeg skulle se i dag på biblioteket av naturlige grunner ville gå i vasken (biblioteker er visst ikke oppe på Pinseaften), et problem som ordnet seg via å dra innom jobben til faren min og skrive ut ting der. Ting har det heldigvis med å ordne seg 😉 I tillegg var i går Oslo Musikkfest og jeg hadde én konsertplan og det var Siri Nilsen i Botanisk Hage. Siden Sølvguttene også hadde gratiskonsert der i går der de sang Prøysen og slikt fikk jeg med meg dem også og det var vakkert å lytte til. Men ååå, Siri Nilsen =D 

Jeg fant noen sanger fra opptrednen hennes i går på Youtube nå og dette var en av dem og den som inneholder den sangen av henne jeg liker aller best <3 Siri Nilsen var så kul å lytte til for hun virker som et så fint menneske, hun tok bilde av publikum og koste seg og jeg liker stemmen hennes veldig godt og gleder meg til høsten da hun visstnok skal gi ut ny cd, en cd jeg selvsagt skal ha i cd-samlingen min (selv om jeg strengt tatt ikke lytter til cd-ene mine så mye for tiden, det går mye mer i Spotify). Dessuten sang hun noen nye sanger, deriblant en som het “La det gå” og som jeg likte veldig godt selv om den minnet meg en del om “Let it go” fra “Frozen” (skjønt det kan være en medvirkende årsak til at den falt så i smak og da) og ja, det var veldig fint.

Etter botanisk hage og utskriftstur til jobber og sånt tok jeg like greit en lunsj på Peppes siden Cola og Garlic Bread ofte har det med å friste og det var absolutt finfint. Dessuten fikk jeg med det sittet ute under parasoll og værgudene var i midlertidig solskinnshumør med varme og fin stemning og jeg fikk lest dagens aviser og alt var i det hele tatt veldig fint. 

Deretter var det spillkveld og det så litt ut som om det ville bli en veldig dårlig spillkveld siden den startet med lite brus, null snacks, få folk og ingen spill. Den første timen var det bare konversasjon og det var ganske kjedelig, dessuten ble det pratet om tematikk som lå langt unna mine interesseområder så jeg hadde lite å bidra med. Men så ble det omsider ordnet med mer snacks, brus og spill og det ble pizza og flere folk og alt endte opp med å bli ganske så trivelig. 

Og i dag ventet West End Studios sommerforestilling og tur til Liastua og det var kjempekos begge tingene. Jeg koste meg med sjokolade, kakao, sol og skogsstemning på Liastua, jeg skrev rimedikt på t-banen ned til sentrum fordi jeg leser en bok med rimedikt for øyeblikket og derfor har rim på hjernen (se stjernen og kjernen når rim er på hjernen helt til jeg i grunnen blir skikkelig gæren) og deretter var det show! West End Studios er sånn jeg har skjønt det et studio med jazz, ballett og musikal på timeplanen for barn og unge og forestillingen jeg så med dem var en forestilling med utdrag fra en hel masse musikaler (og med andre ord var det jo veldig karolinsk). Og greit nok, jeg skal innrømme at jeg ikke syntes alt var like interessant (numrene der det var fire-femåringer eller seks-syvåringer var veldig søte, men kanskje mest interessant for foreldrene deres), men det var massevis med talent og sjarm fra barn og unge fra fire år til godt opp i tenårene. I tillegg bidro elever fra Musikkteaterhøgskolen og det var masse fin sang og dans og veldig fint sammensatt. Så ja, det var fint og det er godt mulig at jeg drar på nye forestillinger med West End Studios senere selv om omtrent alle andre i publikum er der fordi de kjenner noen på scenen. Hvis det er utdrag fra musikaler så interesserer det jo meg basically uansett 😉

Så ja, denne helgen har vært kulturell på veldig mange måter og det som gjør ting enda bedre er at det tilfeldigvis er Tony Awards 2014 i kveld og fri på grunn av pinse i morgen sånn at jeg kan sove helt til klokka 08:00 og så sitte noen timer mens jeg koser meg med massevis av klipp fra Tony Awards på Youtube. Det blir kjempegøy! Og Hugh Jackman skal være programleder og så vil det være masse musikalopptredner og det er i det hele tatt temmelig stor sannsynlighet for at mitt neste blogginnlegg (som kommer på onsdag mest sannsynlig) vil inneholde litt klipp og sånt siden det sikkert er en hel massevis som faller i smak. Og hva angår favoritter så vet jeg bare at jeg vil at James Monroe Iglehart skal få Tony for sin tolkning av Genie (siden han er awesome på Aladdin-musikalcden som jeg har det med å lytte til på Spotify stadig vekk for tiden) og forøvrig er jeg fornøyd med det meste =D 

Men da tenkte jeg å finne på andre ting, drikke te og så kommer neste innlegg altså mest sannsynlig på onsdag. For å avslutte tenkte jeg å poste avslutningen på fjorårets Tony Awards siden det er Neil Patrick Harris, Audra McDonalds OG Lin-Manuel Miranda og da er det jo konge da, sånn er det bare. God fornøyelse og bables! 

Two boys kissing og fine planer :)

I utgangspunktet var planen å blogge i morgen, men så er jeg litt usikker på om det er internett hos faren min da og så er det gjerne litt lite tid til å blogge før jobb når man må stå opp seks og dra klokka syv og derfor kommer dette innlegget nå. Anyway, nett eller ikke nett, de neste dagene blir veldig fine. På fredag etter jobb skal jeg på elskepårestauranten på Majorstuen og derefter av gårde til Oslo Nye Teater der jeg skal se Bårdar sette opp Anything goes, noe jeg gleder meg skikkelig til =D På lørdag er det musikkens dag i Oslo og jeg har etter litt research funnet ut at jeg nok ikke vil få med meg så mange konserter som jeg først hadde håpet av ymse grunner, men jeg SKAL dra til Botanisk Hage og se Siri Nilsen og det blir fint. Dessuten er lørdag en sånn dag som gjerne kan brukes til å titte i butikker uten å kjøpe noe, lese aviser på kafé og bare nyte at det er juni og det er jo gøy. Og på lørdag kveld igjen så er det spillkveld på Humanismens Hus (hurra!) og det er topp. Og deretter kommer søndag da jeg skal gå tur til Liastua:

Utsikt fra vinduet på kaféen på Liastua <3 Post-tur skal jeg begi meg hen til sentrum siden jeg brukte gavekort-dings til å spontant kjøpe billett til “A night to remember” med West End Studios siden å se barn og unge fremføre utdrag fra massevis av musikaler i to og en halv time hørtes ut som en veldig karolinsk ting å bruke tid på 😉 

Og på mandag er det andre pinsedag og fri og muligheten til å nyte dette med å se maaasse klipp fra Tony Awards som beleilig nok sendes på søndag kveld =D 

I alle fall, jeg har masse å se frem til de neste dagene og det gjør meg veldig takknemlig og siden jeg altså har en del planer kommer ikke neste blogginnlegg før på søndag kveld da jeg virkelig vil ha tid til å sette meg ned og skrive i vei om fine helgen og alt den ga meg. Ååå <3 Det er så fint å ha mye å se frem til =D 

Men nå tenkte jeg egentlig ikke å skrive så veldig mye mer. Det jeg derimot tenkte å nevne er at jeg har lest en helt usedvanlig fin bok. Noen bøker elsker man fordi de er så morsomme, andre fordi de er så engasjerende igjen og noen bøker er helt fantastisk fine fordi de er så himla nydelig skrevet. “Two boys kissing” av David Levithan er en sånn bok. Og jeg visste at David Levithan skriver fine bøker, men dette er så langt den boka av ham jeg har likt aller best og det fordi den er så skjønn og siterbar. Og så har den fint cover:

Hvis man trykker på bildet kommer Goodreads-siden om denne boka opp, men kort oppsummert handler det om homofili, det handler om to gutter som prøver seg på en verdensrekord i lengste kyss, det handler om forhold og aller mest handler det om kjærlighet. Og det er en viktig bok pga. tematikken om homofili og retten til å elske hvem man vil, men det er også en viktig bok fordi den er så poetisk og ettertenksom og hver setning føles essensiell, ikke et ord føles overflødig. Denne boka gir jeg terningkast 6 fordi den er så himla fin og nå skal jeg bruke resten av dette innlegget til å sitere i vei. God fornøyelse og så kommer altså neste innlegg på søndag 🙂

 

Love is so painful, how could you ever wish it on anybody? And love is so essential, how could you ever stand in its way?

*

He has no idea how beautiful the ordinary becomes once it disappears.

*

The first sentence of the truth is always the hardest. Each of us had a first sentence, and most of us found the strength to say it out loud to someone who deserved to hear it. What we hoped, and what we found, was that the second sentence of the truth is always easier than the first, and the third sentence is even easier than that. Suddenly you are speaking the truth in paragraphs, in pages. The fear, the nervousness, is still there, but it is joined by a new confidence. All along, you’ve used the first sentence as a lock. But now you find that it’s the key.

*

Laughter rarely lasts longer than a few seconds, it’s true. But how enjoyable those few seconds are.

*

We gather the things we learned, and they don’t nearly add up to fill the space of a life.
You will miss the taste of Froot Loops.
You will miss the sound of traffic.
You will miss your back against his.
You will miss him stealing the sheets.
Do not ignore these things.

*

With some people ,the minute you start talking, it feels like you’ve known them for years. It only means that you were supposed to meet sooner. You’re feeling all the time you should have known each other, but didn’t. That time still counts. You can definitely feel it.

*

…he hopes that maybe it’ll make people a little less scared of two boys kissing than they were before, and a little more welcoming to the idea that all people are, in fact, born equal, no matter who they kiss or screw, no matter what dreams they have or love they give.

*

Yes, we could talk to you for days on end about all the bad first dates. Those are stories. Funny stories. Awkward stories. Stories we love to share, because by sharing them, we get something out of the hour or two we wasted on the wrong person. But that’s all bad first dates are: short stories. Good first dates are more than short stories. They are first chapters. On a good first date, everything is springtime.

And when a good first date becomes a relationship, the springtime lingers. Even after it’s over, there can be springtime.? 

*

The world is quieter now. It is never quiet, but it can get quieter. What strange creatures we are, to find silence peaceful, when permanent silence is the thing we most dread. Nighttime is not that. Nighttime still rustles, still creaks and whispers and trembles in its throat. It is not darkness we fear, but our own helplessness within it. How merciful to have been granted the other senses.

*

Pink is female – but why? Are girls any more pink than boys? Are boys any more blue than girls? It’s something that has been sold to us, mostly so other things can be sold to us.

*

Then he picks up the first book and holds it so Peter can read the title.   
I Hadn’t Meant to Tell You This

Peter quiets. Watches as Neil holds up the books one by one. 

Just Listen
Stay
You’re the One That I Want
So Much Closer
Where I Want to Be
The Difference Between You and Me
Positively
Matched
Perfect
Wonder
You Are Here
Where I Belong
I’ll Be There
Along for the Ride
The Future of Us
Real Live Boyfriends
Keep Holding On

When Neil is through, Peter smiles and holds up his hand, gesturing Neil to wait there, to not say a word. He picks out two books from the YA section, then runs to the fiction section for a third. He is still smiling when he returns to Neil and shows his selections one by one.

Take a Bow
A Blind Man Can See How Much I Love You
Keep Holding On

***

<3 <3 <3 (Tusen takk, David Levithan for at du skriver bøker som er så essensielle og presise og så fulle av nydelige formuleringer at man blir helt i himmelen. Takk for alt du har latt meg ta del i. Og takk for at du skriver om kjærlighet så jeg klarer å forstå det for jeg har så lite erfaringer, jeg vet så lite om hva kjærlighet innebærer og her gir alt mening på en magisk og inspirerende måte.)

Maleficent :)

Jeg tenkte å starte dette innlegget med “Let’s go to the movies” fra Annie-filmen fra 1982 fordi den er veldig aktuell siden jeg var på kino på lørdag. Og det var ikke akkurat så storslagent, men det var kino og det var stemning og popcorn så livet var kult. Og forøvrig er jeg veldig glad i “Annie” <3

Anyway, livet er fint selv om internett har vært veldig kranglete i leiligheten min de siste dagene og det har irritert meg siden jeg er en smule nett-avhengig. Uansett, i hovedsak er livet en fin dings og det blant annet fordi jeg har veeeldig masse planer til helgen. Jeg har funnet ut at jeg egentlig er nødt til å blogge på torsdag så jeg kan jo gå nærmere i detaljer da, men ååå, det vil bli fint. Teater og spillkveld og gratiskonserter og musikalmusikk og yay! Ellers så leser jeg på en kjempefin bok (“Two boys kissing” av David Levithan, den er nydelig skrevet), “If/Then”-musikalcden har endeligvis dukket opp på Spotify og det finnes sånne fine ting i livet som te og å skrive dikt og slikt og da er det meste greit. 

Men nå tenkte jeg raskt å poste trailer og deretter en anmeldelse av “Maleficent” siden jeg strengt tatt ikke har tid til å skrive et langt og grundig blogginnlegg nå. Skal snart dra på jobbtingen og gjøre fornuftige ting tross alt. Og så kommer altså neste innlegg etter planen på torsdag 🙂

Maleficent

 

Noen ganger ser man trailere og leser om filmer og tenker «ååå, dette blir fantastisk» og så blir det akkurat det. Og andre ganger igjen tenker man at det blir fantastisk og så blir man litt småskuffet. Dessverre var sistnevnte tilfelle med «Maleficent». Med det sagt så er «Maleficent» fortsatt en ganske så fin film som er vel verdt å se og her kommer en slags anmeldelse.

Først litt bakgrunnsmateriale, «Tornerose» har aldri vært blant mine favoritter eventyrmessig sett og hva angår Disney-filmen så liker jeg musikken og animasjonsstilen, men syns Tornerose som karakter er utrolig uinteressant. Men det Disneys «Tornerose» har er Maleficent som er en temmelig brilliant skurk. Og når filmen «Maleficent» skulle fortelle hennes historie ble jeg naturlig nok veldig nysgjerrig. Så dro jeg, kinoen ventet og jeg var spent og gledet meg. Og «Maleficent» er en film der mye gjøres riktig.

Det er for eksempel en film som er veldig pen å se på. Omgivelser, kostymer, spesialeffekter, fotografi og alt dette her skapte en vakker og inspirerende film som pirret sansene (og der det for en gangs skyld føltes verdt det å ha 3D-briller). Videre liker jeg Angelina Jolie veldig godt som Maleficent og det er en fint fortalt ny versjon av en ganske så klassisk historie. Og selv om jeg elsker musikalnumre og alt mulig sånt er jeg i dette tilfellet ganske takknemlig for at det ikke var det her for dette er en film der det ikke hadde passet inn.

Dette er en eventyrlig og stemningsfull film og den er elegant laget fra ende til annen. Dessuten har jeg aldri likt Tornerose som karakter mer enn i denne filmen der hun ble hakket mer interessant enn i tidligere versjoner av historien.

Og likevel, jeg var litt skuffet etterpå og dette handler mest om at det føltes for lett. En del av meg ønsket meg en enda mørkere historie enn det man fikk servert. Det kunne blitt gjort så mye mer ut av historien og resultatet av kinobesøket var å ha kost meg med popcorn, brus og en fin film, men ingen følelse av å ha sett noe virkelig nyskapende og fortryllende. Og jeg vet ikke hva som kunne vært gjort annerledes, men jeg tenker at de for eksempel kunne hatt en ondere Maleficent, det er jo hennes historie og henne man skal heie på, men hun er litt for sympatisk sånn jeg ser det. Videre har filmen noen løse tråder og noen karakterer som kunne vært bedre utviklet og alt dette til sammen bidrar til at jeg ikke er helt i himmelen.

 

Men samtidig, dette er en god film og jeg liker veldig mye ved den, jeg bare ønsket meg mer. Og det er uansett en sterk firer på terningen sånn jeg ser det og det er jo ganske bra J