Beasts of the Southern Wild og jobb-tankespill

Heisann blogg. I dag er en litt spesiell dag siden det var siste dag med praksis på Rema 1000, noe som er litt rart. Jeg endte jo aldri egentlig opp med å tenke på frukt- og grøntavdelingen på store matbutikker som drømmejobben, men det var hyggelige kollegaer og jeg fikk lest ukeblader og aviser i lunsjpausene og ting var helt ålreit (selv om jeg mislikte å måtte stå opp seks hver dag og fikk panikk hver gang jeg skulle kaste søppel på grunn av veps siden jeg er teit). Men i alle fall, for å gjøre en lang historie langt kortere så viste det seg at det ikke var muligheter for fast ansettelse (noe det av en eller annen grunn dessverre aldri har det med å være de stedene jeg har praksis) og da er det ingen vits å ha praksis der i hundre år. Så da blir det å skrive søknader og håpe på at noe nytt dukker opp, men heldigvis har det ordnet seg slik at jeg i en kort periode fremover skal ha praksis på Fretex-butikken der jeg har vært før sånn at jeg har et sted å gå til i denne mellomperioden. Og jeg har hatt litt ambivalente følelser overfor akkurat det, men det er jo trivelig der, det er ting jeg vet jeg kan og det er bare en kort periode frem til det skjer noe annet. Dessuten skal jeg bruke en dag i uka til å skrive søknader og får fri på lørdager så det er fint. Det som er litt mer bekymrende er at jeg har blitt bedt om å tenke litt utenfor boksen om det er noen andre yrker enn butikk og service-yrker som jeg er åpen for og det er jo veldig få yrker som frister meg. Jeg har innsett at jeg nesten uansett jobb antakelig aldri vil være en av dem som jobber for å jobbe. Jobbe er for å tjene penger sånn at jeg kan betale regninger, dra på kafé og finne på kulturelle ting for meg, det er for å treffe mennesker og for å ha noe å gjøre, men ikke noen lidenskap. Og det er greit, for noen er det sånn, ikke alle klarer å finne jobben i deres hjerte. Samtidig føler jeg at det som kommer nærmest nettopp er å jobbe med service og helst i butikk for uansett om jeg kan være håpløs i stress-situasjoner, ikke er den mest effektive og konsentrerte og nok har litt for lett for å drømme meg bort så elsker jeg mennesker. Jeg elsker å være en del av noe mer, elsker å treffe fine folk, rare folk, irriterende folk og folk som inspirerer og det er dette å være butikkmedarbeider i bunn og grunn er for meg. Og hvorfor må alle være så effektive og strukturerte uansett? Finnes det ikke noe fint med hun som kanskje bruker litt lenger tid på ting og ikke helt klarer å la være å gi seg hen til tankespill, men som smiler, er imøtekommende og har lite fravær og som finner noe magisk i de små ting? Det må da være behov for drømmere i butikker og…

*

Nok om det, alt ordner seg sikkert. Og forøvrig har det jo skjedd fine ting. Som at jeg kjøpte fine filmer (“Her” og “Løvenes Konge” på dvd) og nytt spill til Herr Nintendo 3DS på torsdag som jeg kan kose meg med fremover. Som at jeg endelig har funnet navnet mitt på en Cola-flaske igjen (eller i alle fall nesten, det var Caroline med C, men det var lett å rette på med en penn og en velplassert strek) og som at jeg har rim på hjernen siden jeg leser mye dikt for tiden. Alt dette er fint =D I tillegg skal jeg på biblioteket i morgen og det blir awesome! Men nå skal jeg poste en trailer for filmen “Beasts of the Southern Wild” som jeg endelig har sett nå og så kommer en anmeldelse. God fornøyelse og så kommer neste innlegg enten søndag eller mandag. Vi bables!

*

 

Beasts of the Southern Wild

 

Noen filmer får veldig mye oppmerksomhet og så blir man nysgjerrig av den grunn og dette er en sånn film. Og siden jeg var litt trøtt og litt ukonsentrert når jeg så den greide jeg ikke å gi meg hundre prosent hen til filmen, men likevel. Jeg skjønner på alle mulige måter at dette er en særdeles spesiell film. Og på sin egen selsomme måte temmelig fortryllende.

Vi følger Hushpuppy, seks år, som bor med faren sin i et lite lokalsamfunn kalt Bathtub. Og så ser vi alt gjennom hennes blikk og møter med det en spesiell og fortryllende film som virkelig fascinerer.

Det som er med denne filmen er at det er filmer som er bedre laget og som har mer handling og der det generelt skjer mer, men denne har en slags sær sjarm ved seg som gjør at man ikke savner ting, men bare ser en film som virkelig skiller seg ut. Og en ting er stemningen. Musikken og fotografiet og alt dette er med på å skape en tidløs stemning som gjør dette til noe svært så fint.

Dessuten så har vi Quenzhane Wallis som var veldig ung da denne filmen ble spilt inn og som bærer denne filmen og skaper en karakter som man heier skikkelig på. Hun har hovedrollen som Hushpuppy og det føles aldri som spill, men heller helt ekte og som en masse anmeldelser har bemerket er hun så definitivt et stort talent.

Jeg liker også hvordan det er litt eventyrlig, samtidig som det er sårt og vanskelig på samme tid og hvordan det ikke er kjente skuespillere og i det hele tatt er det mye jeg liker. Og likevel. Av ymse grunner klarte jeg ikke å bli borte i denne filmen, det var så fint, men det var likevel en distanse der og jeg klarte ikke å gi meg hen. Og jeg er ikke like betatt av denne filmen som mange andre og føler ikke noe behov for å se den mange ganger. Likevel. I sommer så jeg filmen «The Tree» og selv om det er en ulik film på mange måter inneholdt den visse likheter. Et snev av magi mellom linjene som gir sterkt inntrykk, barn i hovedrollen som er helt brilliante og en sår og ettertenksom stemning som er noe helt for seg selv. Og jeg liker disse elementene og det er det viktigste.

 

Terningkast 5!

Der jeg anmelder en fin bok jeg leste i juli :)

Heisann. Dette blir et veldig raskt lite innlegg siden det plutselig er en hel del senere på kvelden enn det var sist jeg så på klokka, men jeg ville bare si “hei”. Så “hei!” Det er tirsdag, jeg har fått ordnet litt ymse småting i dag og det er under to uker til neste gang jeg skal på teater og jeg har plutselig begynt å tenke en hel del på det 😉 Ellers så er livet fint, jeg finner på fine ting, jeg koser meg med te og dikt og hveteboller og jeg tar ting som det kommer. 

Men jeg må egentlig teknisk sett legge meg straks så her er først Rainbow Rowell som leser fra boka “Attachments” som jeg leste og koste meg med i juli:

Og greit nok så er det bare de siste to minuttene som teknisk sett er lesing fra boka, men det er et fint klipp uansett, dessuten er Rainbow et awesome navn så derfor. Her er anmeldelsen og så kommer neste blogg-innlegg enten torsdag eller fredag. Vi bables!

Attachments av Rainbow Rowell

 

?There are moments when you can’t believe something wonderful is happening. And there are moments when your entire consciousness is filled with knowing absolutely that something wonderful is happening.? 

 

Året er 1999 og internett er fortsatt forholdsvis nytt, ikke minst i avisen «The Courier» der Lincoln er ansatt som IT-fyren som må lese e-mailen til de ansatte i tilfelle de skriver om noe bekymrende. I begynnelsen finner han denne jobben temmelig uinspirerende, men etter hvert begynner han å fascineres av å lese e-mailene til to ansatte ved navn Jennifer og Beth og som en forlengelse av dette blir han snart innmari forelsket i Beth. Og man kan ikke akkurat gå opp til noen og si «hei, jeg er fyren som leser e-mailene dine, kan vi bli sammen?»

?The strange thing about seeing someone for first time in nine years is the way they look totally different, just for a second, a split second, and then they look at you the way they always have, as if no time has passed between you.? 

Dette er en veldig søt bok. Det er også en bok man kan kalle chick-lit og det er i utgangspunktet ikke helt min type sjanger. Men her falt det veldig i smak. For greit nok, det er basically en romantisk komedie i bokform og ikke akkurat veldig uforutsigbart, men når noe er veldig godt skrevet så spiller det ingen rolle. Og jeg liker virkelig skrivestilen til Rainbow Rowell og det visste jeg jo siden både «Fangirl» og «Eleanor & Park» av samme forfatter var blant 2013s litterære høydepunkter. Denne boka er til forskjell fra de to andre bøkene en bok ment for voksne fremfor ungdom, men alle tre bøkene har til felles at de er velskrevne og tidvis så inderlig skjønne at man blir helt betatt.

Men tilbake til Attachments. Jeg liker altså skrivestilen, dette er en smart bok og også en sånn bok som er skikkelig fengende og fyker av gårde og i så måte funker ypperlig som sommerlesning. Videre liker jeg karakterene og da særlig hovedpersonen Lincoln (som jeg virkelig gjerne skulle kjent i virkeligheten, han er veldig lett å like). Og jeg liker hvordan det er underholdende og behagelig lesning, samtidig som det også er smart og intelligent nok til at det ikke blir for overfladisk liksom. Dessuten forstår Rainbow Rowell hvordan samtaler via meldinger mellom venninner ser ut, hun forstår mennesker og er en god observator og alt dette skaper en bok jeg altså likte veldig godt.

?Wasn?t hitting bottom the thing you had to do to knock some sense into yourself? Wasn?t hitting bottom the thing that showed you which way was up?? 

 

Terningkast 5!

Step Up: All In og kule ting =D

Heisann! Siden sist har jeg lest, skrevet dikt, drukket te, vært ved Akershus Festning der det var noe kalt Verdens Beste Dag (som ville vært akkurat det om jeg var barn og var litt mindre fantastisk siden jeg som voksen ikke helt føler at jeg kunne bli med på så mye, men som likevel var veldig trivelig og titte på) og sett film. Og jeg skal ganske snart snakke om filmen, men først kan vi lade opp med litt finheter.

 

Denne dansen med Zack og Fik-Shun for eksempel er basert på Rorscach-testen av alle ting og ååå så himla awesome den er. Og wow, Zack, han takler jo alt!

 

Eller denne Broadway-rutinen med Ricky og Valerie som er nesten for sukkersøt, samtidig som det er mye av sjarmen. Ååå <3 

Forøvrig har jeg skikkelig sansen for denne nye musikkvideoen med Taylor Swift:

Det er poppete og corny og jeg syns det er veldig artig for hun viser selv-ironi der hun “danser” sammen med folk som virkelig kan danse og det er en del dansere fra SYTYCD som er med i denne videoen og det er sjarmerende og har et godt budskap og i tillegg så handler det ikke om kjærlighet og jeg syns det er litt befriende siden kjærlighet naturlig nok er en yndet tematikk, men det tross alt er en hel del andre temaer man kan ta for seg. Kule videoen. 

Men jeg har altså vært på kino og sett “Step Up: All In” og koste meg skikkelig og nå tenkte jeg først å poste traileren før dette skal følges opp med min anmeldelse av denne finfine dansefilmen. Da setter jeg i gang.

Som traileren viser er dette en dypt seriøs og intellektuell film 😉 

Og da kommer anmeldelsen og avslutter dette innlegget og så kommer neste innlegg mandag eller tirsdag tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

Step Up: All In!

 

Som en forlengelse av å elske musikaler og å være veldig glad i SYTYCD og å se dans generelt sett så er jeg fan av dansefilmer. Og da tenker jeg først og fremst på Step Up-serien. Jo da, jeg tar meg av og til i å ønske at det en dag kunne komme én eneste dansefilm som faktisk tok plottet på alvor også og hadde en god historie uten utallige klisjeer. Med tanke på at det finnes musikaler som «Next to normal» og «Last five years» blant annet som virkelig har en god og gjennomtenkt historie føler jeg at det samme kunne gått an med dansefilmer også og gjort det til en enda mer givende opplevelse. Men da jeg dro på «Step Up: All In» som er femte filmen i denne film-serien visste jeg hva jeg gikk til og med de rette forventningene møtte jeg en film der jeg nøt hvert sekund.

For hvis det er en ting disse filmene har så er det hjerte og sjel. De er godt laget med spektakulære effekter og god filming, de har skuespillere som gjør det beste ut av materialet de er gitt og som åpenbart koser seg skikkelig og de har historier som gleder en fordi det er ganske Disney, rettferdigheten seirer og alt ender godt and all that jazz.

Og før denne anmeldelsen postet jeg først en trailer og som denne traileren viser så har denne filmen det viktigste for en dansefilm. Virkelig spektakulært awesome dansing! Jeg elsket alle dansescenene i Step Up: All in! Elsket dem, nøt hvert sekund, danset litt diskret i stolen der jeg satt og ble like entusiastisk hver gang en ny danser jeg hadde sett på SYTYCD dukket opp og dem var det mange av.

Så nei, er dette en film som overrasker eller som kommer til å vinne tonnevis med priser? Nei, definitivt ikke. Men er det en film jeg koste meg skikkelig med og som er helt konge om man liker dans og underholdning? Jaaaaa <3

 

Siden sistnevnte er hele poenget klarer jeg ikke å dy meg fra å gi denne filmen terningkast 5 og jeg skal så absolutt ha denne filmen på dvd. Yay!

Fine ting som gjør meg glad =D

Heisann! Det er sikkert mye jeg kunne sukket over om jeg ville det, men jeg vil ikke. For når alt kommer til alt så er det egentlig mye med livet som er veldig fint og i dette innlegget tenkte jeg å dele et knippe finheter. For det finnes jo mye som gleder meg, himla hattifnatt!

– “She used to be mine”  

For noen år siden kom det en søt dramafilm kalt “Waitress” som jeg så og likte, selv om den ikke ga meg noen stor filmopplevelse. Nå skal denne filmen bli musikal og da blir ting naturligvis litt mer interessant og når det er min yndlingsartist, Sara Bareilles, som skal stå bak tekst og melodi er det helt brilliant. Og her får man høre en sang fra denne kommende musikalen og ååå, denne sangen <3 Selv hvis jeg ikke hadde vært fan av musikaler eller Sara Bareilles så er det noen sanger man hører og så klikker det med en gang. Sanger der tekst og melodi virkelig treffer en i hjertet og man blir skikkelig inspirert og alt er nydelig og “She used to be mine” er så til de grader en sånn sang. For det handler om å miste seg selv, sånn jeg oppfatter det så viser denne sangen hvordan det er i de øyeblikkene da det føles som om ingenting er under ens kontroll og ååå, det er så fin tekst og her er et utdrag:

She’s imperfect but she tries,
She is good but she lies,
She is hard on herself
She is broken but won’t ask for help.
She is messy but she tries,
She is lonely most of the time
She is all of this mixed up and baked in a beautiful pie,
She is gone but she used to be mine

 Noen ganger kjenner jeg meg veldig igjen i den teksten og jeg tror det er noe veldig universelt ved det, alle kan føle seg litt hjemme.

– https://www.youtube.com/channel/UC6tkQEuem5wMXTa7Cy2dhLw 

Denne Youtube-kanalen er ypperlig hvis man er veldig glad i musikaler siden alt er musikalbabbel og musikalspoilere (som for min del ikke er spoilere i det hele tatt) og generell obsessing av det underholdende slaget 😉

– https://www.youtube.com/watch?v=a8uJ6wlm828 

 Musikalen Company i konsertversjon, filmet live og med Neil Patrick Harris i hovedrollen. Alt med den setningen er episkhet og her er en fin sang fra den med Neil Patrick Harris:

“Marry me a little” heter denne sangen og siden Company er en moden og sofistikert musikal om voksne mennesker med voksne problemer så setter denne sangen ord på følelsen av å ha litt lyst til et seriøst forhold, men samtidig være redd for å gi seg hen til noe fullt og helt. “Marry me a little” som han synger. Og siden det er en Sondheim-musikal så kan en jo analysere det i det uendelige, men det skal jeg ikke. Jeg bare, ååå, det er en veldig fin sang og nå forstår jeg den mer enn før og hvor nydelig det er med alle nyansene, hvor presis teksten og melodien er på alle mulige måter. Og <3 på Neil Patrick Harris =D

Ellers så er “Ladies who lunch” brilliant sunget av Patti LuPone som virkelig får frem desperasjonen og kynismen og som er diva på den aller beste måten:

Supre sangen 🙂

*

Forøvrig liker jeg at det for øyeblikket er spådd sol mye av neste uke (selv om det sikkert blir sol og regn om hverandre i så stor grad at man aldri vet helt hvordan man bør kle seg, slik det er denne uka), jeg liker at det snart er september siden det skjer mye kult den måneden, jeg liker at det er teknisk sett er nærmere to enn tre uker til neste gang jeg skal på teater og jeg liker at det finnes te og hvetebakst og at alt ordner seg til slutt 🙂 Nå skal jeg avslutte dette innlegget, bestille noen essensielle ting som jeg trenger og så er det trening og ymse fornuftigheter som må prioriteres. Neste blogginnlegg kommer nok på lørdag og vil nok dreie seg om den nyeste “Step Up”-filmen så da bables vi =D

Om Oscar-nominerte animerte vidundere 2014 og fjær som er forandring :)

Heisann. Jeg blogget sist og det innlegget interesserte tydeligvis ganske få, men det går greit, vi prøver igjen. Det er søndag, livet er fint selv om jeg ikke har så lyst til at det skal være nesten slutt på helgen igjen allerede og jeg har brukt helgen til artige ting som spillkveld på Humanismens Hus, lunsj på Peppes og generelt sett hatt det ganske trivelig. Dessuten har ikke været vært så ille som de spår for tiden, selv om jeg med det sagt skulle ønske det kunne komme en periode igjen der mulighetene for regn var minimale siden det er enkelte ting jeg har ganske lyst til å finne på som er veldig avhengig av fint vær og det virker som de aller fleste dager i Oslo for tiden inneholder i alle fall en liten dose regn som man må ta i beregning når man finner på ting. 

Nok om det. I 2013 fant jeg på vidunderlig vis de Oscar-nominerte i kategorien beste animerte kortfilm på internett, noe jeg postet om her: http://akimamontgomery.blogg.no/1361905872_26022013.html og så hadde jeg veldig lyst til å følge opp det innlegget i år, men i år fant jeg ingen og vips ble det ikke noe av. Ikke før nå altså. Det er ikke så veldig aktuelt lenger siden Oscar-utdelingen 2014 var for et halvt år siden, men det er fortsatt Oscar-nominerte animerte kortfilmer og jeg har i det siste funnet tre av dem på nettet og nå tenkte jeg å poste dem og skrive kommentarer til dem. Den fjerde, “Room on the Broom” fant jeg trailer for her: https://www.youtube.com/watch?v=dsNu4-OdoKE&list=UUnnCv_SvahdkgXDxqy7BTkQ og jeg fant jo hele for så vidt dubbet til russisk eller noe sånt og konklusjonen fra det eg har sett er at dette er en søt historie basert på en sjarmerende barnebok. Den femte kortfilmen, Possesions, fant jeg ikke, men her er de tre jeg fant skikkelig og kommentarer til dem:

– Mr. Hublot

Her har vi trailer og her: http://vk.com/video-25867865_168435202?hash=12705384125b18b2 kan man se selve kortfilmen og dette er ganske stilig. Det er noe magisk og finurlig over hele atmosfæren og jeg liker animasjonsstilen og hvor detaljert det er. Og greit nok, selve historien som fortelles er ikke blant de mest originale, men når det er snakk om en kortfilm så gjør egentlig ikke det så mye for dette er jo søtt, det har fin musikk og man smiler av det så yay! Denne kortfilmen var forøvrig vinneren i kategorien beste animerte kortfilm i år og den fortjener seieren selv om jeg heiet mest på Get a horse 🙂

– Feral

Her er trailer og her: http://vk.com/video-25903808_167769705?hash=8c86b5fc8d23db0d er filmen Feral og dette er en veldig spesiell kortfilm. Valget av musikk gjør dette veldig sårt og effektivt og det er en svært unik animasjonsstil som tidvis er virkelig nydelig. Og greit nok, dette er nok den av de nominerte som krever mest tålmodighet og som er minst tilgjengelig, men det er veldig verdt det og historien som fortelles er sterk og mytisk. 

– Get a horse

Jeg har postet et klipp her og man kan ved å følge denne lenken: http://www.metatube.com/en/videos/225407/Get-A-Horse-Short-Film-Full-Movie-From-Frozen-Movie/ se hele filmen og denne kortfilmen er genial. Det er morsomt og nostalgisk på samme tid, det er stilig animert og jeg liker hvordan det er ganske meta i tillegg. Disney <3

*

Det var litt om fine Oscar-nominerte animerte kortfilmer og jeg håper det var av interesse. Jeg har forøvrig tenkt å blogge om flere animerte kortfilmer snart for det finnes utrolig mange fine videoer på nettet og det er mye som er verdt en titt og litt babling fra min side. Men nå tenkte jeg å avslutte dette blogginnlegget med litt kortprosa jeg skrev for ikke så lenge siden og så kommer neste innlegg enten tirsdag eller onsdag. Vi bables!

Fjæren

 

Kanskje er forandring en fuglefjær, lett vibrerende i lufta før den legger seg på bakken. En som mange går forbi, men jeg stopper, gransker det som er der nå og ikke var der før og som en forlengelse av det ser jeg at alt allerede har forandret seg.

For tre timer siden var himmelen malt i grå nyanser og med skyer overalt og det fantes bittesmå glipper og tittehull som solen kunne kikke gjennom før den kanskje sendte en og annen forsøkende solstråle på tur. Solstråler som så lette seg frem til hår de kunne lyse opp akkurat sånn, vegger der noen kunne finne regnbuefragmenter og som kilte seg inn mellom gardiner for å kile noen på kinnet. Og kanskje ikke, aller mest var verden grå og dagen kaffeflekker og brukte lommetørklær.

Og nå er det sol. Nå er det skilpaddeskyer og eventyrstøv og verden er en bok der man virkelig ønsker å lese videre. For når alt er så sommerlig og vakkert føles det så sikkert at neste side av livets bok vil by på opplevelser. Tankespill og metaforer og lange linjer som man kan velge eller ikke velge å følge og det er det som er forandringen. Verden var gretten og grå og nå er den klar og oppkvikkende, hver dag er full av metamorfoser.

Fjæren ligger der fremdeles, men bare i et øyeblikk. Plutselig dukker det helt uten videre opp en liten vind som så langt har gjemt seg, vært en hemmelig observatør i bakgrunnen, men som nå dukker frem og får fjæren til å lette også spinne litt oppover i piruetter før den forsvinner. Det er som en rask dans, som et lite eventyr og fjæren som flyr med vinden, legger seg godt til rette uten surfebrett på luftbølgene. Og man kan fundere på hvor de skal i vilden sky.

Og noen dager når forandring er en mann som dropper å barbere seg eller å nistirre på en klokke mens viseren går over fra 23:59 til 00:00 og. Å telle gatelykter på vei hjem fra jobb, å tenke seg hen til andre verdener der alt ender godt og å male med ord når alt er nesten midnatt og skyggene er lengre enn evigheten.

 

Kanskje alt sammen, men aller mest en fjær som nå har tatt følge med såpebobler, løvetannfrø og papirfly til et annet liv der alt igjen begynner. Alt forandrer seg og livet er i balanse.

 

Litt fascinerende fakta :)

Siden jeg fortsatt av og til tenker på Robin Williams og blir trist med en gang tenkte jeg nå først å poste den fineste og mest rørende hyllesten til ham som jeg har funnet (dette rørte meg mest væffal):

Jeg tror en av grunnene til at jeg fant dette så fint (sånn rent utenom at jeg digger sangen) er at jeg er sikker på at Robin Williams hadde likt skikkelig godt å hylles med allsang av “Friend like me” for det er en av de gladeste sangene som finnes, den feirer virkelig livet og vennskap og ja <3 

*

Men nå tenkte jeg å dele noen fascinerende fakta om meg (som kanskje ikke er så fascinerende, men som forhåpentligvis interesserer likevel):

Noen fascinerende fakta for tiden

– Jeg har fått skikkelig sansen for å lage salatgåter

Siden jeg har praksis på Rema 1000 og holder mest på med frukt og grønnsaker har jeg fått dilla på å finne på innmari tørre salatgåter og her er noen eksempler:

Gåte 1) Hvis en Ruccula var på karneval, hva ville den kledd seg ut som og hva ville den kalt seg? 

Svar (kommer i alle tilfeller med en gang siden jeg har testet disse gåtene på folk og ingen pleier å klare dem siden gåtene mine gjerne ikke gir like mye mening for folk som ikke er meg): Grev Druccula (innsett tørr latter her) =D

Gåte 2) Hvis en spinat hadde startet som storbandsartist hva ville den hatt som artistnavn?

Svar: Spinatra =D

Gåte 3) Hvis reddiker reder hva reder de?

Svar: Diker (reddiker, red diker, tjihi)

Ja, det er veldig tørr humor, ikke særlig meningsfylt og veldig ordspill-ish siden hjernen min tenker ordspill og sånt hele tiden, men de er jo litt sjarmerende da. Og siden jeg fremover vil ha en del prosjekter å holde på med så vurderer jeg å la et av dem være å finne på liknende gåter basert på basically alle salater og grønnsaker man kan komme på, det kan jo hende det er et marked for tørre salatgåter 😉

– Jeg har plutselig kommet frem til at jeg gleder meg veldig til jeg er rundt 31, 32 år gammel.

Greia er at etter at jeg fylte 29 er det en teit del av meg som har tenkt at jeg nå har skikkelig dårlig tid, at nå må jeg bli forfatter og oppleve kjærligheten og få et liv og alt mulig rart fort som svint siden jeg blir 30 neste år og det er jo ikke sånn. Ja, mange er etablert og har mye under kontroll når de fyller 30, men det gjelder langt i fra alle og det er derfor jeg tenker at om to, tre års tid så vil alt bli lettere for jeg har lest så mye om folk som blir 32 og 33 og plutselig føler at nå er livet i balanse, nå er alt i vater liksom for når jeg blir 30 og oppdager hvordan det ikke er en så skremmende alder likevel så tenker jeg at med det så vil det også komme en større ro over meg. Etter hvert som jeg blir eldre tror jeg at jeg i større og større grad vil innse at livet ikke er noen konkurranse i hvor raskt man kan få til ting og tenke mer at ting skjer når det skjer. Alt ordner seg, etter hvert vil jeg bli fast ansatt et sted, det er jeg sikker på, kanskje vil jeg etter hvert komme over klubber eller foreninger eller andre måter å treffe nye mennesker og om jeg fortsetter å skrive og sende inn til magasiner og konkurranser og forlag og slikt så kan det godt tenkes at jeg vil bli forfatter en dag også og det er dette jeg gleder meg til. Hvordan jeg med de neste årene mer og mer vil føle at jeg har god tid og at jeg med alderen også vil finne balansen i livet mer og mer. Jeg gleder meg, de neste årene kan lett bli skikkelig awesome!

– Jeg har nå blitt kjent som “hun som ikke tør å kaste søppel på grunn av veps” på jobb

På jobben kryr det av veps og særlig svermer de rundt søppelkassene og jeg er i utgangspunktet redd for veps (jeg hadde et mareritt til og med for en del år siden der det var en gigantisk veps som stengte meg og en del av familien min inne på rommet mitt og slapp oss fri om vi lot den stikke og så lot alle den stikke seg unntatt meg og så måtte jeg bare bli inne på rommet med en veps i menneskestørrelse) og jeg vet at det er irrasjonelt og jeg er jo ikke en gang allergisk eller noe sånt, jeg bare er livredd for å bli stukket siden jeg fikk tre vepsestikk da jeg var tolv, tretten og husker at det var kjempevondt. Så om jeg må kaste søppel nå for tiden ender jeg opp med å stå i noen minutter og stirre på søppelkassa i håp om å plutselig utvikle magiske krefter som kan få søppelkassen til å åpne seg selv og søpla til å fly bort til den, noe som merkelig nok enda ikke har skjedd. Uff, jeg er litt teit noen ganger, men det er kanskje en del av sjarmen 😉 

– Jeg har ved senere ettertanke funnet ut at jeg heier aller mest på Zack under SYTYCD siden det på mange måter vil være litt for opplagt om Ricky vinner siden han er så stor favoritt og Zack er den definitivt aller mest allsidige denne sesongen. Her er en ny brilliant rutine med Zack i:

Han er jo så søt og sjarmerende og han takler alt av stiler og dessuten kler han Broadway-sjangeren veldig godt, det er en av Michael Jacksons kuleste sanger og det er sammen med Makenzie og hun er brilliant så yay! Forøvrig SYTYCD-messig sett syntes jeg det var litt urettferdig at Tanisha gikk ut selv om hun ikke er blant mine favoritter i år siden hun har vært god i alt, men jeg liker Jacque bedre og når det sto mellom dem så er det greit at det gikk som det gikk. Angående Rudy så syns jeg han er ganske slitsom og sånn sett er det greit at han gikk ut selv om det er synd han gjorde det etter sin beste rutine. Det er forøvrig litt slemt av meg, men jeg håper virkelig Casey går ut neste uke for jeg vil ha Ricky og Zack i finalen, hvis det er tilfelle så er det guttemessig sett en finale jeg vil si meg ganske så fornøyd med. Jeg skulle også ønske de kunne laget en regel om max en Contemporary-rutine per episode siden jeg syns det blir litt for mye av det og jeg syns de burde hatt det slik at de etter topp 10 i hver episode kuttet de to danserne med færrest stemmer uavhengig av kjønn siden dansene med to personer av samme kjønn ofte skaper en mer spennende dynamikk uansett. 

– Jeg gleder meg veldig til en hel masse som skjer i september <3

Teaterplaner for eksempel, kulturnatt, bokfestival, ååå =D

*

Da tenkte jeg å avslutte dette innlegget og så regner jeg med at neste innlegg kommer søndag kveld. Vi bables 🙂

 

Yndlingsfilm-scener med Robin Williams

Heisann! Når alt kommer til alt er livet en fin dings. Og ja da, noen ganger ender jeg opp med å fokusere litt for mye på ting jeg ikke har fremfor alt jeg har, men det går jo over. Vips skjer det noe fint og for min del føles det ofte som om jeg har et valg angående hvordan jeg skal takle en situasjon og så føles det lett å velge å takle det på en optimistisk måte. Og det er en del av meg som blir veldig frustrert hvis folk er veldig masete i køer eller kunder er vanskelige der jeg har praksis siden de i mine lager for big deal ut av ting som egentlig ikke er så store problemer i det hele tatt, men man kan jo innvende at det er like teit å irritere seg over folk som irriterer seg over ting. 

Nok om det. Noe som ER veldig supert er at det er elefantdagen i dag og i tillegg bursdagen til Snickers, dvs. den beste hunden jeg vet om <3 Her er et bilde av Snickers i den anledning:

<3 <3 <3

Dessuten er det i skrivende stund temmelig ålreit vær som kan gi en mistanke om at værgudene igjen har kommet på at august er en sommermåned (været i går var nemlig særdeles høstlig). 

Det som derimot er skikkelig trist og teit er at jeg våknet til denne nyheten: http://www.vg.no/rampelys/film/usa/robin-williams-funnet-doed/a/23272282/. Robin Williams er og har alltid vært yndlingsskuespilleren min og greia med at han er død er litt også det at det føles som om noen tar fra meg en rest av barndommen min for jeg vokste opp med Hook, Mrs. Doubtfire, Jumanji og så mange andre filmer med Robin Williams i og da føles det så sårt, sånn om det gir mening. Robin Williams har alltid vært en sånn skuespiller som har rørt meg, fått meg til å smile og føltes som noe trygt som alltid vil være der og nå er han et annet sted. Og jeg kan ikke skrive noe virkelig flott og artikulert i sakens anledning, men jeg kan poste klipp og tenkte nå å poste klipp fra syv filmer med Robin Williams i som jeg er veldig glad i. Så da setter vi i gang.

Fine klipp fra 7 herlige filmer med Robin Williams 🙂

– Hook 

Hook var en film jeg og broren min så uttallige ganger da vi var små. Det var noen venner av foreldrene mine som hadde den på vhs og hver gang vi var på besøk der så vi den. Siden har jeg hatt noen gjensyn med denne filmen på Netflix for det er noe magisk med Peter Pan. Da jeg var yngre pleide jeg å misunne Peter Pan fordi jeg aldri har likt å bli eldre. Jeg liker alt annet ved bursdager; å få gaver, oppmerksomhet, kake, taco til middag, men den delen med at man må bli eldre i samme slengen er jeg mindre glad i. Kanskje er det fordi jeg naturlig er barnlig av meg, kanskje er det at en teit del av meg av og til tenker at det vil være mindre imponerende når jeg eventuelt blir forfatter om man ikke kan sette ordet “ung” foran, kanskje er det at å bli eldre for min del ofte har hengt sammen med å bli for gammel for ting (skrivebua for eksempel, da jeg fylte 21 gjorde det meg skikkelig nedstemt), uansett så likte jeg hvordan Peter Pan var evig ung. Og jeg likte hvordan Hook handlet om ham i voksen alder og hvordan han fant barnet i seg igjen og med det ble Peter Pan skikkelig igjen i stedet for å være grå forretningsmann som alltid pratet i telefonen. Scenen jeg har valgt viser de tapte guttene og øyeblikket da de skjønner at denne voksne mannen er deres Peter Pan og musikken er med på å gjøre det hele veldig stemningsfullt.

– Aladdin

Jeg er veldig glad i Disney-filmer og da særlig de jeg vokste opp med på tidlig 90-tall. Vi hadde Skjønnheten og Udyret som antakelig er min favoritt blant alle Disneys filmer og som var det første som viste meg at en heltinne i en historie kunne være en bibliofil brunette. Vi hadde Løvenes Konge og Den lille havfruen. Og vi hadde Aladdin som i tillegg kunne by på Genie, fantastisk stemmelagt av nettopp Robin Williams. Scenen viser Robin Williams humor og musikalske talent og er utover det en veldig kul scene fra Aladdin selv om den har småting som irriterer meg (Genie er en snill og blå ånd, Jafar som ånd er rød og jeg føler at de fargene er essensielle rent symbolsk og da ødelegger det litt når Genie i mye av denne sangen er rød). Fine sangen og filmen uansett 🙂

– Bicentennial Man

I Bicentennial Man (200års-mannen på norsk) spiller Robin Williams en robot som vil bli menneske. Og ja, det er sånn sett en ganske klassisk Pinocchio-ish historie, men samtidig noe mer siden dette er en film som jeg syns er utrolig fin og som virkelig viser at Robin Williams ikke bare er morsom, men også en fantastisk skuespiller. Scenen viser Robin Williams som roboten Andrew der han prøver å fortelle vitser og det ikke funker særlig bra siden han på roboters vis tar ting veldig bokstavelig og ikke helt har skjønt ting som timing og hvordan vitser best skal presenteres og sånt. Kul og artig scene.

– Flubber

I voksen alder innser jeg at Flubber har sine svakheter, men da jeg var yngre elsket jeg denne filmen og den er en av de filmene jeg har blitt rørt mest av av ymse grunner. Og greit nok, det er mest på grunn av karakteren Weebo jeg digger denne filmen, men Robin Williams hadde hovedrollen og var super og jeg liker denne kule scenen der han oppdager Flubber og alt forandrer seg for alltid av den grunn 🙂

– Patch Adams

Av enkelte grunner er denne filmen veldig deprimerende, på samme tid som dette på noen måter er en litt for klassisk film uten noen store overraskelser. Likevel så liker jeg den og jeg elsker Robin Williams i den og utover det så er dette en veldig viktig og sterk scene. For det er jo så sant alt han sier og det er en flott tale og den gjør virkelig at man heier i vei på Patch Adams og det er jo selve poenget. Og så er humor en super medisin og denne filmen viser det 🙂

– Mrs. Doubtfire

Mrs. Doubtfire er brilliant og denne scenen er fenomenal. Jeg føler egentlig ikke noe behov for å legge til noe mer her, jeg bare ååå <3 Herlige, morsomme, episke filmen!

– Dead Poets Society

Man kan sikkert kommentere på ting med denne filmen, men for meg er denne filmen en film som er veldig viktig og som betyr mye for meg. For jeg elsker budskapet om å gripe dagen og hvordan noe av budskapet også er at man ikke alltid skal gjøre det likevel. Jeg liker hvordan karakterer som er usikre i begynnelsen og som bruker en del tid på å forstå læreren John Keatings budskap til slutt er de som forstår det best av alle og hvordan dette er den i mine øyne aller beste av alle “lærer som forandrer elevers liv for alltid”-filmer. Jeg liker hvordan Robin Williams igjen er fantastisk og hvordan det er skuespillere i denne filmen som er skikkelig eye candy med masse sjarm og jeg elsker denne scenen. 

Så takk, Robin Williams, oh Captain, my Captain, tusen takk for disse og flere film-øyeblkk som jeg alltid vil være takknemlige for <3

*

Neste blogginnlegg kommer torsdag eller fredag så da bables vi!

Om toalettspøkelser og fine ting :)

Soundtrack: Katie Rowley Jones ? The Life I Never Led 🙂

Heisann! Det er lørdag, jeg har smågodt og Villa Farris (sistnevnte fordi jeg i år irriterende nok finner alle andre navn enn mitt på Cola-flasker og jeg i dag ikke var i “drikke en annen persons navn”-modus og livet er fint. Og ja, noen ganger får jeg for mye tid til å tenke og så er hjernen min idiot, men generelt sett så ja. Livet er trivelig, det føles som om alt er i balanse og jeg er full av planer og ideer og ting jeg har lyst til fremover og sånt så det er jo flott! Dessuten har internett vært i det kranglete hjørnet mye av denne kvelden, men nå tror jeg det verste er over (krysse fingrene).

Nå tenkte jeg å poste noen nye SYTYCD-klipp siden forrige episode var super (la oss bare se gjennom fingrene med at dommerne var teite og at feil gutt definitivt gikk ut, rent utenom det var alt finfint).

Her har vi Ricky og Lauren (vinner av sesong 7) og denne dansen er nok den jeg likte best fra forrige episode. For den er så underholdende og engasjerer hele veien og mens jeg noen ganger føler at dommerne skryter litt vel mye av Ricky så er det også en del danser som viser at han fortjener det, deriblant denne. Og det jeg liker her er visst er nok dette vanskelig deluxe rent teknikk-messig sett, men det handler egentlig mer om personlighet og karisma enn teknikk og Ricky har det til gangs. Så yay!

Ååå <3 Vakkerhet, dessuten elsker jeg musikken, hvordan de danser til lyden av regnet og det hele blir så nakent og skjørt bare av den grunn. Zack (og Amy) er fantastisk!

Nå tenkte jeg å poste et utdrag fra en av tingene jeg har skrevet på denne sommeren. Det er ikke en ferdig historie av ymse grunner, jeg aner for eksempel ikke hva som skal skje i den videre og det kompliserer ting litt, men det jeg har liker jeg veldig godt og er bare en del av hvordan jeg fra i fjor har fått veldig sansen for å skrive om de forskjellige medlemmene i familien Olsen (familien fra en novelle jeg skrev i fjor). Håper dette utdraget faller i smak og så kommer neste blogginnlegg på mandag eller tirsdag tenker jeg (og ja, det er nok en del metaforer og sånt i denne historien som jeg har brukt før, jeg satser på at det ikke gjør noe) =D

Mille Olsen og toalettspøkelset (utdrag)

 

Mille Olsen har skjøvet brillene lavt ned på nesa, noe hun vet gjør at hun ser litt ugleaktig ut, men det er også poenget. Hun liker ugler og om hun minner om dem på noen som helst måte så er det bare en bonus sånn hun ser det. Det er tirsdag og Mille har nettopp hatt matte, et fag hun liker. Mille har fått et inntrykk av at man helst burde mislike matte og se på det som kongen av kjedsomhet, i alle fall virker det som om dette er den brede oppfatningen i Milles klasse. Og greit nok, Milles mattelærer er et kapittel for seg selv. Han er en høy og spinkel mann med tynt hår som minner henne om nyklippet gress og antakelig vil spises av en antilope ganske snart og han er jo hyggelig nok, men samtidig lastet med en stemme som drypper i vei av både monotoni og ubalanse. Og han er ikke spesielt flink til å få matte til å høres interessant ut og akkurat det syns Mille er en smule forferdelig. Mille syns nemlig tall er utrolig spennende og elsker alle slags gåter og matematiske oppgaver, det er noe med utfordringen med det og hvordan det bare er en løsning som får det til å engasjere henne. Men for så vidt, Mille er jo godt vant med å være på og fra en helt annen planet enn de andre i klassen sin. Frem til Mille var ti hadde hun et ørlite håp om at hun etter hvert ville passe inn, men skjebnen er uransakelig og har visst fått det for seg at det ikke er noe poeng i at dette skal skje. Og uansett er Mille ti tusen ganger mer interessant enn klassekameratene sine, det er ikke til å komme bort i fra og da gjør det kanskje ikke så mye likevel.

Alt dette og mer med tenker Mille litt på mens det rundt henne kribler i vei av «hurra, det er storefri»-entusiasme. Mille har for sin del funnet ut at det lureste er å begynne nettopp dette storefrikvarteret med et lite toalettbesøk. Noen ganger tar lavere makter slike beslutninger for en. Mille entrer omsider jentetoalettet, et toalett som på ingen måte skiller seg ut fra offentlige toaletter flest. Det inneholder do og vask og alt man i grunnen behøver og da er jo det meste på stell. Snart viser det seg dog at dette toalettbesøket vil være noe helt for seg selv og det første tegnet på dette er hulkene. Mille er i ferd med å vaske hendene da hun hører et hulk fra en av båsene og først tenker hun at det kanskje er innbilning. Hun er tross alt ganske god til å innbille seg ting. Da det så kommer et nytt hulk og da et enda mer tydelig og hørbart blir Mille overbevist skikkelig om at dette er reelt og fullstendig ekte. Mille prøver diskret å se etter om man kan se skyggen av føtter under båsene, men hun ser ingenting. Og generelt sett har hun fått inntrykk av at hun er den eneste på dette jentetoalettet i denne omgang. Igjen kommer et hulk og Mille blir usikker.

«Er det noen her?» spør hun lavt med stotrende stemme (Mille tenker på det som stemme som fliser seg opp, men ingen andre pleier å forstå seg på akkurat den metaforen). Ingen svarer. Det er stille og Mille tenker at det har gitt seg og at det bare er å forlate toalettet da enda et hulk høres. Og brått går det opp for Mille hva det er. Det er åpenbart et spøkelse på toalettet.

*

Frem til dette øyeblikket har Mille tenkt at spøkelser finnes i bøker og i filmer. Spøkelser er en eventyrting slik som dragedrepere og prinser med krone på hodet og dette er ikke et eventyr, men virkelig. Og likevel. Det er et spøkelse på toalettet, et som hulker i desperasjon over noe fortsatt uvisst og Mille vet ikke hva hun skal gjøre. Hun tenker på spøkelse på jentetoalettet i Harry Potter, et som også brukte en hel del tid på hulking og tenker at likheten er påfallende. Forskjellen ligger mest i at dette ikke er Hogwarts for Mille kom ikke inn. Hun husker at hun ventet håpefullt på et slikt brev som kunne forandre verden, men ingenting skjedde og da var det nok rett og slett ikke meningen. I stedet er Mille en del av virkeligheten, men det er i grunnen greit det og. Særlig når det altså er en virkelighet som med et har blitt hundre ganger mer fascinerende siden den inneholder et hulkende spøkelse på toalettet.

Mille vet ikke helt hva hun skal gjøre. Hun er ikke spesielt flink til å trøste og det kan jo til og med tenkes at spøkelse ikke vil trøstes. Kanskje vil det bare sitte der med hulkene sine, evig fanget i en uendelig dose med depping og nedstemthet. Sitte der, være i fred, glemmes etter hvert, muligens viskes vekk så det til slutt ikke er noe spøkelse der, bare ekko av hulk som er hulket. Mille vet ikke. Hun vet bare at det ikke er det spor koselig når man treffes av hulk på et toalett. Folk som gråter er i det hele tatt ikke trivelig i det hele tatt om ikke det er gledestårer grunnet et særlig hardt anfall av lykke.

 

«Går det bra?» spør Mille og føler seg litt teit som spør for det går jo åpenbart ikke bra. Ting går nok som regel alt annet enn bra om man er et spøkelse som hulker i vei på et toalett. Det er ingen som svarer Mille, om man ikke tolker det neste hulket som et svar, som et «nei» eller «uff» eller «dessverre ikke» på hulkisk. Kan man kalle noe «hulkisk»? Mille tar en beslutning om at man absolutt kan det hvis man først skal kalle et hulkende språk for noe annet enn bare hulking. Og når hun tenker videre over det føles det også litt rart å kalle det for hulking selv om det er det som det er for ordet «hulk» minner henne om superhelter. Og det minner henne om lillebroren hennes, Jesper, og hvordan han i det siste har vært i en periode der alt er superhelter ditt og superhelter datt og det eneste fine med denne dillen er at det får ham til å slutte og obsesse over sin evne til å telle til ti på engelsk. Det er ikke såå imponerende selv om han tror at det er det. I alle fall, det er fortsatt kraftig gråt, og alle andre synonymer til begrepet «hulking» som ikke minner om superhelter, på toalettet og Mille kremter før hun igjen spør, litt høyere denne gangen, om alt går bra. Det er fortsatt ingen som svarer og Mille sukker for seg selv før hun innser at hun ikke kan bli værende på toalettet hele storefrikvarteret. En bør nok for eksempel spise matpakken sin (et eple, en pakning bringebær, en flaske med iste som sikkert er alt for varm siden den har ligget i sekken hennes hele dagen, men som hun fortsatt har til hensikt å drikke av mens hun spiser lunsj) og hun trenger nok å gjøre mer research. Mille bestemmer seg likevel for at hun så definitivt skal hjelpe toalettspøkelset etter hvert. Det vil bare måtte vente litt til. 

 

The land of Stories: The Wishing Spell =D

Heisann. Jeg tenkte litt på å vente med i blogge  til i morgen, men så ombestemte jeg meg. Ikke for det altså, jeg har ikke tenkt å bruke så mye tid på blogging nå heller for jeg må trene og ting og tang som man kan finne essensielt, men jeg ville si hei. Så, “hei” 🙂 Kjære leser, håper du har det fint. Jeg har det ganske så trivelig selv om jeg fortsatt savner ferien litt og jeg av og til tar meg i å få veldig lyst på de tingene jeg ikke har, noe som er teit av meg. Men hovedsaklig så ja, livet er hyggelig og det er mange ting jeg ser frem til fremover, dessuten skal jeg gjøre finheter i helgen og jeg har mulige planer å se frem til og skrivekonkurranser jeg trenger å delta i og ååå, det er nok å fylle tiden med. 

Men nå tenkte jeg å poste en boktrailer jeg fant på nettet: 

Dette er boktrailer for “The Land of Stories: The Wishing Spell” av Chris Colfer som jeg nå har lest og likt. Og nå skal resten av dette innlegget brukes på en anmeldelse av første boka i serien og så håper jeg det faller i smak. Neste blogginnlegg kommer forøvrig enten fredag eller lørdag så da bables vi!

The Land of Stories: The Wishing Spell av Chris Colfer

 

Der det sikkert finnes en hel del kjendiser som har gitt ut bøker mest fordi de er kjente og i mindre grad på grunn av talent, så er det heldigvis også en del som virkelig har noe å komme med. Og heldigvis er Chris Colfer blant sistnevnte.

Chris Colfer er mest kjent fra Glee, men beviser med denne boka at han også er flink til å skrive og jeg koste meg virkelig skikkelig med The Land of Stories og gleder meg til å lese de neste bøkene i serien (det har kommet ut to bøker til og skal komme enda flere, jeg har bok to stående i hylla der den venter på å bli lest) siden dette er en serie som på mange måter er veldig karolinsk. Jeg elsker jo eventyr, jeg elsker historier som tar utgangspunkt i eventyr og snur dem på hodet og jeg liker sjarm, fine forsider og kule hovedpersoner og her får man alt sammen.

Vi følger Conner og Alex Bailey på tolv år som får livet snudd på hodet da de havner i en eventyrbok og blir del av eventyrverdenen de alltid har lest og hørt om. Her må de løse åtte gåter for å finne åtte gjenstander som de trenger for å ønske seg hjem igjen og dette byr på et eventyr som fører dem på kryss og tvers i en verden full av farer og magi.

Og greit nok, det er ingen perfekt bok. Det er noen løse tråder og en del øyeblikk der ting løser seg for lett, sånn i tillegg til at noen ting overforklares og en del twister er lett å forutse om man har lest en del fra før. Generelt sett så er dette en bok der man sikkert kunne funnet masse småting å pirke på om man var i det grundige hjørnet. Og likevel, det gjør egentlig ikke så mye. For det første kan en del forklares ved at dette tross alt er Chris Colfers første bok og hvor mange skaper vel perfeksjon på første forsøk (dessuten kom denne boka ut i 2012 da Chris Colfer kun var 22 år)? I tillegg er det som sagt bare småting og det essensielle er følelsen en bok gir deg når du leser den og jeg koste meg skikkelig med denne boka. Uansett hva som skjedde leste jeg med stor interesse mens jeg lurte spent på hva som ville hende nå.

Det er nemlig veldig engasjerende. Her har vi en bok med behagelig språk som flyter, en bok som underholder og byr på både eventyr og sjarm og en bok der man sitter igjen og vil lese mer. Dessuten er den veldig gjennomtenkt og smart mye av tiden, den har karakterer man liker og den er rett og slett generelt sett en bok jeg likte. Yay!

Så terningkast 5, jeg gleder meg til å lese flere bøker om Alex og Conner og deres eventyr i eventyrlandet og her er litt sitater som viser kulhet og sånt:

?A villain is just a victim whose story hasn?t been told.? 

(Som Wicked-fan og person som generelt sett elsker historier som utvikler skurkene i eventyr og viser at de som regel er ganske misforståtte skapninger, liker jeg denne setningen veldig godt.)

*

?Once upon a time’ These are the most magical words our world has ever known and the gateway to the greatest stories ever told. They’re an immediate calling to anyone who hears them-a calling into a world where everyone is welcome and anything can happen. Mice can become men, maids can become princesses, and they can teach valuable lessons in the process.? 

*

?Right now, we’re living in an ugly chapter of our lives, but books always get better!?

(<3)

*

?Sometimes we forget about our own advantages because we focus on what we don’t have. Just because you have to work a little harder at something that seems easier to others doesn’t mean you’re without your own talents.? 

(Kjenner meg litt igjen i dette.)

*

Sist, men ikke minst så elsker jeg at denne boka har kart (slik Fantasy-bøker ideelt sett skal ha) og denne dedikasjonen før boka starter skikkelig:

?To Grandma,
for being my first editor and giving me the best writing advice I?ve ever received: ?Christopher, I think you should wait until you?re done with elementary school before worrying about being a failed writer.? 

 

(=D)

SYTYCD 11-tankespill =D

Heisann! Det er mandag og jeg har hatt en ganske fin helg der jeg blant annet var på biblioteket og lånte tre filmer og syv bøker. Bibliotekbesøk er elsk <3 Og det er forøvrig ikke så mye spennende å melde, uten at det gjør noe. Livet er kanskje hverdagslig, men det er også fint og det er et mylder av muligheter og ting jeg vurderer å finne på så ja, jeg er tilfreds. 

Ellers så har jeg funnet ut noe brilliant og det er dette: http://www.penguin.com.au/content/19282513/new-novel-steve-toltz-be-published-2015 og det er awesome om det stemmer. Steve Toltz er forfatteren bak “Fraction of the whole” (på norsk: “Brøkdelen av helheten”) som er en av mine definitive favorittbøker og neste år vil han altså etter sigende endeligvis gi ut en ny bok og med det være en grunn til å glede seg til våren neste år. Yay! 

Men nå tenkte jeg at det var på tide med et sånt innlegg som fullt og helt handler om SYTYCD og vil gi meg en unnskyldning for å poste mange danser og bable litt i vei om mitt obsessingsobjekt numero uno for tiden. Så da setter vi i gang:

Hvem av de ti gjenværende jeg har mest lyst til at skal være topp seks og ymse tanker om sesong 11 forøvrig (kan inneholde spoilere om man ikke er like oppdatert som meg)

So you think you can dance. Jeg elsker det, har alltid elsket det og vil alltid elske det uansett hvor mye jeg tidvis irriterer meg over ting. For å irritere meg gjør jeg masse. Jeg frustreres over Nigel, får vondt i hodet av Mary Murphy når hun skriker og syns det i ny og ne tas beslutninger jeg ikke liker i det hele tatt og likevel. Selv når jeg mister interessen for en sesong (noe som hendte i sesong 7 etter at Alex Wong ble skadet og måtte trekke seg) så kommer jeg tilbake til det. Litt sånn som jeg alltid kommer tilbake til skrivingen hvis jeg har lengre perioder da kreativiteten er veldig flink til å gjemme seg. Og jeg kommer til å bli veldig trist når det ikke blir flere sesonger med SYTYCD og lure veldig på hva jeg skal fylle sommerens obsessing med i stedet. Jeg håper virkelig det blir en sesong 12, noe annet hadde vært fryktferdelig vemodig. 

Anyway. Denne sesongen har vært litt variabel og på noen måter litt skuffende. Jeg har like dilla som vanlig og jeg liker deltakerne veldig godt og på noen punkter syns jeg denne sesongen har vært bedre enn tidligere (mer konstruktive tilbakemeldinger, Misty Copeland blant dommerne i en del episoder, brilliante grupperutiner mye av tida, slike ting), men samtidig er det likevel en del av meg som ikke har gitt meg hen til alt sammen like mye som før. Det føles som om det er litt sjeldnere under sesong 11 at jeg blir helt sånn “omg, denne dansen er awesome, alle må se den NÅ!!!”-betatt av noe som helst og det er ingen av deltakerne jeg føler at det er verdens undergang om går ut. Og det kan hende dette er naturlig og til og med sunt, men samtidig føles det litt synd. Jeg føler at dansene er bra og danserne er dyktige, men det føles som om noe mangler som var der før. Og kanskje er noe av det at jeg rent overfladisk sett for første gang på flere år ikke har noe crush-objekt i år. Det pleier å være minst en av guttene jeg blir småforelsket i mens jeg dagdrømmer om at de bare skal komme gjennom data-skjermen og by meg galant opp til dans (Aaron, Pasha, Benji er tre gode eksempler på slike gutter) og det er ingen sånne gutter med i år. Jo da, Casey er småsøt, men han er også i mine øyne den mest personlighetsløse og kjedelige av de gjenværende danserne. Og de andre guttene har jo sjarm og sånt, men ingen gjør meg betatt. I tillegg føler jeg litt at mange av topp 20 i år generelt sett ikke har føltes helt klare for konkurransen og jeg er ikke så sikker på om dommerne virkelig har valgt de mest tilpasningsdyktige og karismatiske til å bli topp 20. 

Med det sagt så er det mange deltakere i år jeg har likt veldig godt og jeg føler også at det er helt greit hvem som er igjen (sånn rent utenom at jeg syns Teddy og Serge skulle vært igjen i stedet for Rudy som irriterer meg og Casey som jeg finner uinteressant selv om han er svært god teknisk og at Carly og Marlene i mine øyne gikk ut for tidlig begge to). Og av topp 10 har jeg nå kommet frem til hvem jeg syns burde være topp 6 og nå skal jeg poste kort om hvorfor på hver av dem og i tillegg poste en dans jeg har likt dem veldig godt i. God fornøyelse =D

– Ricky

Ricky var min forhåndsfavoritt i år og han har i stor grad levd opp til forventningene. Og det som er med Ricky er at han ikke bare er ekstremt dyktig, rent teknisk, men han har også en sterk personlighet og det gjør at man blir engasjert i ham også forbi det at han er fantastisk til å danse. Forøvrig var planen min å trekke frem pardanser fremfor grupperutiner sånn egentlig, men jeg klarte ikke å bestemme meg for hvilken pardans jeg liker Ricky best i, han har i grunnen overbevist like mye i alt. Dessuten har han på mange måter hovedrollen i denne grupperutinen uansett og han beviser her at han kan være virkelig attraktiv med guyliner og det er jo et pluss rent overfladisk sett 😉 Det største problemet med Ricky er at dommerne skryter så mye av ham at man får litt lyst til å like ham litt mindre bare på ren trass, det at han blir komplimentert opp i skyene kan i så måte virke mot sin hensikt. Jeg har også lyst til at han skal utfordres enda litt mer enn han har så langt og jeg håper virkelig å få se ham i en par-rutine i sjangeren Broadway siden han alt har bevist at han absolutt evner å gå inn i en rolle.

– Zack 

Zack er den deltakeren i år jeg i aller størst grad har funnet skikkelig allsidig. For sjangeren hans er tap, men så langt har han overbevist 100 % i alt og det at han ikke er blant forhåndsfavorittene mine gjør det ekstra underholdende nå at jeg har så sansen for ham. Og jeg liker også hvordan jeg føler han forvandles når han danser for han virker ganske rolig, avslappet og alminnelig når han ikke danser, da skiller han seg egentlig ikke så veldig ut, men så kommer han på scenen og der skinner han. Det jeg håper fremover er at han får en rørende contemporary-dans som kan vise enda en ny side av ham og at han får danse sin stil igjen i konkurransen og ellers krysser jeg fingrene for at han fortsetter å være like tilpasningsdyktig som han har vært så langt. Og dansen jeg valgte er Paso Doble-en fordi den har fascinerende musikk og han ga seg helt hen til stilen og karakteren på en veldig underholdende måte. 

– Emilio

Emilio er awesome og siden han egentlig var blant topp 20 i fjor, men måtte trekke seg, føler jeg at han vil det ekstra mye. Og denne viljen, dette ønsket om å gi alt nå når han endelig har sjansen har gjort at han så langt har overbevist i alle stiler han har fått og samtidig gitt meg et inntrykk av at han har mer å gi. Videre digger jeg Emilios personlighet, jeg finner ham veldig sjarmerende og jeg syns han er generelt særdeles kul rett og slett. Dansen jeg har valgt viser hvordan han har fabelaktige triks og utover det har han vist entusiasme, danseglede og god teknikk i tillegg. Jeg håper han snart får en Broadway og det hadde vært skikkelig kult om han etter hvert fikk en tango for eksempel og var awesome i den 😉

– Valerie

Valerie har jeg likt veldig godt helt siden auditionen hennes og jeg tror det handler litt om at hun er veldig sjarmerende og er søt på en sånn “girl next door”-måte, sånn i tillegg til at hun virker svært sympatisk. Og greit nok, rent teknikk-messig sett er hun blant de svakere danserne i år, noe som har kommet tydeligere frem på grunn av at hun har danset med Ricky som på sin side er blant de beste teknikk-messig sett og hun er ingen perfekt danser. Men samtidig føles det lett å tilgi fordi hun tar igjen med danseglede og hvordan hun er blant dem som aller mest utstråler en sånn oppriktig lykke over å være på scenen og gjøre det hun elsker. Og mens teknikken kanskje ikke er den beste så har hun vært ganske så god i hver dans hun har fått, blant annet fordi hun er blant de beste på utstråling. Og dansen jeg trakk frem er tap som er hennes sjanger og som virkelig viser hvor mye hun nyter hvert sekund av hver opptreden. Det jeg tenker litt nå er at hun har vært god sammen med Ricky, men at det vil bli fint å se henne sammen med andre dansere der hun kanskje slipper å sammenliknes. Og jeg håper å se henne i en dans der hun virkelig kan gi seg hen og føle seg fri og kanskje det kommer nå.

– Jacque

Jacque er som Zack en av dem man ikke ante noe om på forhånd og som deretter har kommet fra skyggene og virkelig overbevist hele veien. For greit nok så er det av og til noen småting dommerne har å kommentere på, men det er bare småting. Generelt sett har Jacque vært en av dem som har taklet hver eneste stil veldig godt og som også virkelig har gitt seg hen til dansene. Hun har også Zacks evne til å virkelig skinne med en gang hun kommer på scenen og hun har dessuten overbevist teknikk-messig sett hele veien. Dansen jeg har valgt ut er den jeg aller mest føler at Jacque lever i dansen og føler alt inn til margen og utover det er det jo en herlig rutine, den er så fri og intrikat liksom. Videre i konkurransen ønsker jeg å se Jacque i en contemporary-rutine og jeg har også veldig lyst til å for eksempel se henne i en ny hip hop der hun må være skikkelig tøff siden det virkelig ville vist en ny side av Jacque som vi ikke har sett enda. 

– Bridget

Bridget var jeg litt usikker på før konkurransen siden hun hadde en sånn trist “død far”-historie og ikke virket særlig spennende. Jeg har derimot blitt mer og mer overbevist av henne for hver uke som har gått for hun kan virkelig danse og der Jessica startet flott for meg og deretter har skuffet litt, har Bridget gått andre retningen og det til gangs. Hip Hop-en var riktignok så som så, men ellers har jeg likt henne i alt og mens jeg fortsatt føler at hun trenger å utfordres mer så føler jeg også at hun sikkert vil takle de eventuelle utfordringene veldig godt. Særlig i Jive-en jeg her trekker frem føler jeg at Bridget virkelig viser både danseglede, sjarm, teknikk og at hun virkelig har det toppers og da er det bare en bonus at jeg er veldig glad i sangen 😉 Det som er ellers er at jeg føler Bridget virkelig kan overraske fremover, jeg har en sånn følelse av at hun er en typisk sånn deltaker som vil få en rutine eller en solo som er helt “omg, fantastisk!” og jeg gleder meg til dette eventuelt skjer. For hun har massevis med talent og jeg gleder meg til å følge henne videre. Jeg håper utover dette at hun vil få en tango for eksempel og en ny hip hop, det hadde vært fint. 

Det er mine topp 6 blant de gjenværende og blant guttene er jeg veldig klar på at det er disse tre guttene jeg liker best av de gjenværende. Blant jentene er det litt mindre klart for der har vi Jessica som kanskje ikke har vært så heldig med de fleste rutinene sine i konkurransen, men som samtidig har sterk teknikk og sterk karisma og som i sine beste rutiner virkelig overbeviser 100 %. Jeg tror fortsatt hun har masse å gi som deltaker. Dessuten har vi Tanisha som tross alt har vist aller mest allsidighet blant jentene i år og som overbeviser både teknikkmessig sett og hva angår utstråling. Og hun har av en eller annen grunn ikke engasjert meg like mye som de andre jentene blant topp 10, jeg liker personligheten til mange av de andre bedre og sånt, men samtidig er hun definitivt en som forvandles på scenen og som for eksempel var helt konge i hip hop-en og er en farlig utfordrer. Så det er ikke lett. Og Rudy har aldri vært i bunnen og appellerer til mange på grunn av sin sterke personlighet, selv om han ikke er helt min smak, så det er ganske åpent. 

Men Ricky, Zack, Emilio, Valerie, Jacque og Bridget er nok de seks jeg heier mest på så da så. Og nå gleder jeg meg masse til neste episode =D

*

Men da tror jeg nok dette innlegget er bablete og langt nok og jeg har andre planer for kvelden også tross alt. Neste innlegg kommer enten onsdag eller torsdag så da bables vi 🙂