Oppsummeringsinnlegg for oktober 2014 :)

Heisann. Det er fredag og jeg skal jobbe innmari sent i dag (15:15-23:15) og da kan man jo blogge først og ååå, i dag har jeg gjort fine ting 🙂 Jeg har vært på kafé og spist sjokoladebolle, jeg har bestilt billett til Ringen kino på søndag klokka 13:15 da jeg skal se “Her er Harold” (fordi en film om en mann som kidnapper IKEA-gründer Ingvar Kamphaug vil bli veldig gøy å se nå når jeg har praksis på nettopp IKEA) og mest essensielt så har jeg brukt opp det som var igjen på gavekortet mitt på Billettservice og har herved billett til dette:

Alltid har jeg hatt innmari lyst til å se Cirque du Soleil og nå skal jeg se Quidam med nettopp Cirque du Soleil i Oslo Spektrum 6. mars 2015! Jaaaaa <3 Siden de startet billettsalget i dag og jeg var veldig raskt ute fikk jeg til og med tak i billetter til å sitte skikkelig langt foran og ååå, jeg gleder meg =D 

Ellers så har bloggen min skiftet tilbake til en tidligere look i forbindelse med det essensielle faktum at det veldig snart er november igjen. Så snart faktisk at første november er i morgen og da kan jeg igjen kose meg med Nanowrimo! Tenkte ikke å bable så mye om historien min nå, vil bable masse om den senere uansett, men kort oppsummert er målet mitt å skrive en barnebok for voksne. Det blir sånn sett et temmelig karolinsk paradoks. Ideen vil inneholde troll, ballonger, brev, vennskap og forelskelse og jeg har mål om å få skrevet en hel del i løpet av helgen for å få en god start 🙂

I tillegg er jo dette en aktiv helg på andre måter. Klokka 13:00 i morgen er “Skjønnheten og Udyret”-forestillingen som jeg vant fire billetter til og så etter det er det å dra til Nydalen der det blir en natt på hotell (del av premien) og siden de ikke fikk tak i hotell i sentrum skal det ligge universalgavekort på 1000 kr i resepsjonen som kan brukes til taxi eller restaurant eller hva det nå skulle være i morgen ettermiddag/kveld og det er jo også gøy. Så planen min da er å bruke helgen til teater, restaurant, masse lesing og skriving, sove på hotell og så er planen for søndag å finne en kafé der jeg kan skrive enda mer på Nanowrimo før jeg skal på kino og hjemover og så kanskje få skrevet en del på kvelden også. Masse som skjer denne helgen med andre ord =D

Ellers blir jeg veldig takknemlig for alle tips for å slutte å bite negler for det er de ganske negative til at man gjør på IKEA om man er på jobb der og uansett er det sikkert ganske praktisk å ha negler. Og jeg skal innrømme at en liten del av meg har likt det praktiske med nedbitte negler i form av at jeg er særdeles lat og i tillegg liker korte negler bedre enn lange negler og ikke har lyst til å måtte bruke tid på negleklipping og neglestell og slikt, men på den annen side så er det jo ikke særlig delikat og det finnes sikkert enda verre neglebitere enn meg som har greid å slutte. 

Men da tenkte jeg å oppsummere oktober bok- og filmmessig sett, en måned da jeg ikke så spesielt mange filmer (ble mer skriving på Gothnowrimo enn filmtitting gitt, denne måneden), men leste veldig mange bøker. God fornøyelse, da setter jeg i gang og så blogger jeg i neste omgang på mandag og da vil jeg nok anmelde “Her er Harold” tenker jeg 🙂

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for oktober

BØKER

– Jim Henson’s Tale of Sand av Jim Henson/Jerry Stuhl/Ramón K. Perez 

Enormt flott tegnet grafisk roman i en bok som nesten føles som juks å regne som bok siden det var så mye mer illustrasjon enn tekst og dermed gikk innmari raskt å lese. Absurd og fascinerende. Terningkast 5!

– Britt-Marie var här av Fredrik Backman

Relaterbar, klok, sår, vakker og morsom. Jeg elsker Fredrik Backmans skrivestil. Terningkast 6!

– Den slemme rotta av Bryan Talbot

Tidvis vond og ubehagelig, men ikke uten håp og på mange måter en veldig fin grafisk roman med viktig tematikk. Terningkast 5!

– Unnateral Creatures av Neil Gaiman og andre til

Antologi med noveller av ymse forfattere som inneholdt mye fint, men også noe som ikke engasjerte like mye. Uansett monstrøs og fascinerende. Terningkast 4!

– This isn’t what it looks like av Pseudonymous Bosch 

Sær, underholdende og original bok som funket fint å lese selv om det var bok 4 i en serie der jeg kun har lest bok 1 før. Jeg må innrømme at ting jeg elsket da jeg leste bok 1 var de samme tingene som jeg i grunnen fant litt irriterende nå tre år senere da jeg leste bok 4, men det var fortsatt mest sjarmerende og karolinsk. Terningkast 5!

– Maggot Moon av Sally Gardner

Tankevekkende, vond, dystopisk og sær med et språk fullt av sprudlende original billedbruk og kreative metaforer. Jeg forsto ikke helt slutten og det er nok en bok som gir sterkere inntrykk om man er litt yngre, men jeg syns språket trakk veldig opp og det var mye siterbart og fint. Terningkast 5!

– Perfect av Rachel Joyce 

En svært velskrevet bok som klarte å overraske meg. Terningkast 5!

– Morfar, Hitler og jeg av Ida Jackson

Personlig, interessant og med et godt språk og en viktig historie. Terningkast 5!

– The storm in the barn av Matt Phelan

Nydelig tegnet grafisk roman som var sår og fint og smått magisk-realistisk på en finurlig måte. Terningkast 5!

FILMER

– Thunder and the House of Magic

Sjarmerende, søt og underholdende animasjonsfilm. Terningkast 4!

– The Boxcar Children

Veldig søt animasjonsfilm som jeg ble veldig glad i selv om man kan argumentere med at det er søtere enn markjordbær og nok er litt for naivt og klisjéfylt enn hva sunt er. Men jeg likte det, jeg likte stemningen og det er fint å se noe som bare er gjennomkoselig og oppmuntrende av og til. Terningkast 5!

– The brave little toaster

Sjarmerende, rar og temmelig fargerik og sprudlende animasjonsfilm. Terningkast 4!

– Peter Pan (1960)

Musikalversjon fra 1960 som var klassisk, random og tidvis ganske fengende. Terningkast 4!

*

Veldig fine ting, rammemakere og dverschnauzer-superskurker og Morfar, Hitler og jeg =D

Heisann! Det har skjedd noen veldig brilliante ting nå. 

1) Dette har dukket opp på nettet:

Kort “Into the woods”-featurette <3 Det er litt om filmen, man hører til og med litt av synginga, Stephen Sondheim er med og siden jeg gleder meg ekstremt til filmen siden dette er en musikal jeg virkelig elsker så er alle form for oppdateringer om filmen awesome =D

2) http://www.oslospektrum.no/cirque-du-soleil-quidam.5606474-133570.html

Jeg har alltid hatt utrolig lyst til å se Cirque du Soleil og neste år ser det faktisk veldig ut til at jeg vil få sjansen. For de kommer til Norge og Oslo Spektrum i mars 2015 og jeg har et gavekort på Billettservice der det gjenstår 640 kr og da er det i grunnen ganske lite ekstra å legge ut for å få en god plass i salen. Memo til meg: komme meg hjem til leiligheten min på Stovner så tidlig som mulig på fredag formiddag (skal til faren min fra torsdag til fredag, jobber fra 15:15-23:15 på fredag, det burde gå greit, bestille billett raskt, juble for meg selv fordi ååå, endelig! JAAAA!!!

Med andre ord er livet veldig fint akkurat nå. Og faren min fyller 60 i dag og siden jeg sterkt betviler at han leser bloggen min og det uansett ikke er ment som noen stor overraskelse så er en av gavene mine å skrive en historie til ham om en rammemaker som har en del til felles med faren min og som tar over verden. Så inneholder historien en superskurk ved navn Sjokoladebolle som tilfeldigvis er dvergschnauzer og likner en hel del på han her (dette også litt fordi dvergschnauzeren i livet mitt er det minst superskurkaktige som finnes og da blir det litt ekstra gøy):

Fare: enormt farlig superskurk, våpen: hypnotiserende søthet og evne til å finne smuler bortimot overalt =D 

Saken er at faren min ikke ønsker seg noe annet enn snille barn og min versjon av å være et snillt barn er i denne omgang å være kreativ og skrive en historie der jeg tar meg utallige friheter og alt er randomhet og fantasifulle innfall og der karakteren som er inspirert av faren min er den store helten. Her er et kort utdrag (som dreier seg om nevnte Sjokoladebolle):

Samtidig gikk en enormt farlig dvergschnauzer ved navn Sjokoladebolle frem og tilbake på gulvet i leiligheten sin. Teknisk sett var det et menneske som eide leiligheten, men alle katter og hunder vet at det teknisk sett er dem som er kongen på haugen, de må bare la mennesket få leve i den tro at de er det siden mennesker er såre vesener som ikke nødvendigvis hadde tålt den brutale sannheten særlig godt. Sjokoladebolle hadde en plan. Han skulle ta over verden og starte med Oslo og som en begynnelse på dette hadde Sjokoladebolle kidnappet en vakker kvinne ved navn Oma som hadde rødbrunt tykt hår og var verdensmester i et spill Sjokoladebolle bare tenkte på som diamantspillet. Oma hadde ikke skjønt noe som helst, hun hadde bare sett Sjokoladebolle på en tur kvelden før sammen med Sjokoladebolles kjæledyr (et kjæledyr som altså trodde at det var omvendt og at Sjokoladebolle var kjæledyret og med det tok like feil som en klokke som ikke var stilt en time bakover etter den siste helgen i oktober metaforisk sett) og bedt om å få klappe Sjokoladebolle. Sjokoladebolle hadde gladelig latt seg bli klappet (dette var planlagt) og i samme slengen vært brukt sin eksepsjonelle søthet til å hypnotisere Oma. Oma hadde deretter våknet midt på natten og gått ut i natten og hjem til Sjokoladebolle, brutt seg inn uten en lyd og bundet et skjerf rundt munnen sin og satt seg i fangenskap på et særdeles uryddig kott. Sjokoladebolle følte seg veldig brilliant som hadde fått alt dette til å skje via hypnose. Og snart skulle Sjokoladebolle ta over verden, det ville bli brilliant. Innen den tid var det sikkert smuler å finne på gulvet på kjøkkenet et eller annet sted.

Jepp, det er litt snodig, men jeg har det supergøy med å skrive det <3 Yay!

Ellers så jobber jeg innmari sent i dag (15:00-23:00) og normale, fornuftige individer ville sikkert valgt å sove lenge. Jeg derimot er sannsynligvis hverken normal eller fornuftig og sto opp syv i morges. Deretter har jeg spist frokost, skrevet, vært på internett, trent spinning på Condis i nærmere en time, dusjet og nå skal jeg snart av gårde for å dra på kafé før jobb. Poenget er jo å få masse ut av dagen før jobb siden jeg antakelig vil legge meg bortimot med en gang jeg kommer hjem i natt etter jobb. Jaaa, det er helt logisk!

Men da tenkte jeg å gjøre det jeg egentlig hadde tenkt å bruke dette innlegget til og det er å poste en anmeldelse av boka “Morfar, Hitler og jeg” 🙂 Jeg håper anmeldelsen faller i smak og så kommer neste innlegg på fredag tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

Morfar, Hitler og jeg – en anmeldelse

 

Først. Det finnes en del personer som det føles som om jeg kjenner selv om jeg egentlig ikke kjenner dem. Fordi jeg har lest flere blogger av dem i flere år, fordi jeg følger dem på Instagram og Twitter, fordi de rett og slett virker som utrolig interessante mennesker med mange spennende erfaringer. Ida Jackson er en sånn person og når jeg nå har lest «Morfar, Hitler og jeg» føles det som om jeg kjenner henne enda litt til.

«Morfar, Hitler og jeg» er Idas historie om å finne ut på Wikipedia at ens morfar som en bare husker som snill og god også hadde en langt mørkere side. Han var SS-mann, krigsforbryter, nazist og redaktør for den nazistiske avisa «Germaneren» og dette er boka om Ida Jacksons møte med denne sannheten. Det er en bok om å bearbeide en sannhet som er helt forferdelig, men også et portrett av en morfar som var trygg og tilstedeværende. Og mest av alt er dette en personlig, engasjerende og utrolig godt skrevet bok som jeg syns alle burde lese.

En essensiell ting er at jeg føler at jeg får et nærmere bilde av hva andre verdenskrig faktisk var av denne boka enn av andre skildringer jeg har lest eller sett før. Litt fordi Ida trekker linjene til dagens politiske strømninger og viser hvordan mange ting slett ikke har forandret seg så mye som en nok skulle ønske, men også fordi denne boka viser at en person kan ha gjort helt forferdelige ting og samtidig vært et godt menneske på mange måter. Og denne nærheten til annen verdenskrig gjør «Morfar, Hitler og jeg» på sett og vis til en vond bok å lese rett og slett fordi man har lyst til å beskytte seg selv, jeg ønsker i alle fall det. Det hendte så mye jævlig under annen verdenskrig at det føles naturlig at det ikke er noe man ønsker å tenke så mye på. Samtidig er denne nærheten til en helt forferdelig periode noe av det som gjør «Morfar, Hitler og jeg» veldig viktig for vi må ikke glemme. Denne boka minner oss på det.

Og det føles litt vanskelig å skrive en god anmeldelse for dette er en velskrevet og viktig bok som med et tilgjengelig og godt språk skaper en personlig, interessant og gjennomarbeidet historie. Det er også en bok jeg føler formidler veldig godt punktet når skrivingen forandrer seg fra noe man vil til noe man må, det føles at dette er en bok Ida Jackson trengte å skrive og som en forlengelse av det føles det som en bok jeg trengte å lese. Dessuten liker jeg en hel del av skildringene veldig godt og jeg liker at det tross alt finnes flere snev av humor selv om det er en alvorlig tematikk.

 

Så ja, mens det mangler noe for å tenke på dette som en ny yndlingsbok eller noe sånt, så er «Morfar, Hitler og Jeg» fortsatt en meget interessant bok som jeg er glad for å ha lest. Terningkast 5 (og da en meget sterk femmer)!

Byens stemmer og andre elementer :)

Heisann! Fin ting, Billy Elliot var like fantastisk i går som sist jeg så den =D Elskepå teater og musikaler, elskerelskerelsker <3 Andre fine ting er at jeg nettopp ble ferdig med den gotiske romanen min som endte opp på 31 700 ord og 99 sider, noe som jeg er ganske så fornøyd med. Jeg syns ikke det ble særlig bra skrevet, men det er jo ikke det som er poenget. Det essensielle er at jeg har skrevet en bok i løpet av de siste 25 dagene og at det er en veldig fin følelse 🙂 Og det er bare en uke til Nanowrimo og da skal jeg jo skrive en mye lengre historie og jeg aner ikke hvordan en skal finne tiden til alt sammen, men ååå som jeg gleder meg. Skriving <3

På den negative siden hadde jeg gledet meg til spillkveld på Humanismens Hus i kveld og den har dessverre blitt avlyst og det er mest synd i form av at jeg har funnet ut at jobb i hovedsak annenhver lørdag vil bety at jeg antakelig ikke får dratt på spillkvelden i november og desember siden det er jobblørdager. Så i dag var liksom min siste mulighet denne høsten til å være med på pizza, brettspill og godteri på Humanismens Hus. Sukk… Men det går bra, det kommer jo spillkvelder til våren også og nå kan jeg jo bytte ut spillkveld med restaurantmiddag og en stor pose smågodt og å se Stjernekamp i kveld, det blir fint det også 🙂

Ellers leser jeg “Morfar, Hitler og jeg” av Ida Jackson og det er en kjempeflott bok som jeg regner med å bable mer om i mitt neste blogginnlegg, jeg gleder meg over at det finnes nye cder med både Siri Nilsen og Reidun Sæther på Spotify (det finnes også ny cd med Marit Larsen, men jeg tror jeg likte Marit Larsen bedre før, der jeg liker Siri Nilsens musikk bare mer og mer nå) og angående Reidun Sæther så digger jeg at hun ikke bare er min favoritt på Stjernekamp, men antakelig er i ferd med å bli manges favoritt rett og slett fordi hun er himla awesome:

Seriøst! Det er så himla fantastisk og den nye cden hennes er kul fordi det er soul og kult og inneholder en superfin versjon av “At Last” blant annet =D

Jeg kommer til å ha et mer Stjernekamp-orientert innlegg antakelig når det gjenstår tre deltakere regner jeg med 🙂

Men nå tenkte jeg å poste en liten historie som jeg sendte inn til en konkurranse uten hell. Siden det ikke førte frem der kan jeg jo bare poste historien her i stedet og håpe den faller i smak hos mine kjære lesere. Og ja, det blir nok til at jeg poster skriverier her en del, men det må nesten bli litt sånn siden jeg skriver en del og har så mange prosjekter og slikt. Ord <3 Så nå kommer historien og så kommer neste blogginnlegg på tirsdag tenker jeg og så skal jeg finne på noe annet enn internett siden nettverket mitt er kranglete i dag og det sikkert er et hint om at den tydeligvis vil at jeg skal ut i sola fremfor å sitte her hele dagen 😉

 

Byens melodi

 

Hun tenker at nabolaget er fullt av stemmer. Tiggeren på hjørnet som alltid gir henne dårlig samvittighet, men som hun like fullt går forbi med et unnskyldende smil, det gamle ekteparet i nabolaget som gjør henne betatt siden de har vært sammen i femti år eller noe sånt, jenta som alltid balanserer på gjerdet selv om enkefru Holm utbryter «nei, petuniaene mine» siden å balansere tydeligvis går utover petuniaer, han som vant lotto i 2010 og fortsatt virker like forbauset. Og som en forlengelse av nabolaget; byen. Titusener av eventyr hun ikke enda har kunnet ta del i, alle historiene hun venter på å bli fortalt, alt hun ville hørt om hun lyttet bedre etter.

Og hun tenker at dette videre strekker seg til ting. Gatelykter om nettene med månen akkurat slik sånn at de ser ut til å være i brann og med lange og gufne, men akk så fascinerende, skygger som strekker seg bortover veien. Brannhydrantene og benkene og husene. Hun tenker seg hus som ansikter, vinduene som øyne og gardinene som elegante øyevipper, trappetrinn som meget markerte haker og taket som en hatt. En dag vil huset til herr Jensen få et tak som likner en flosshatt og løfte den for å hilse når hun går forbi. Eller kanskje ikke, men hun ser det for seg likevel.

For det er så mye hun ikke vet, så mange sider i byens bok som hun ikke har lest og livet blir så mye mer interessant når man tenker seg ting. Tenker seg hus som fjes og gatelykter som voktere og alt i byen som stemmer som hun en dag skal lytte til og ta inn bit for bit. Alt dette mens hun kjenner på noe vagt og ettertenksomt som hun tror man kan kalle lykke.

*

Hun heter Mie, men hun kunne hett hva som helst, det er uansett uvesentlig. Og når hun går gjennom byens gater ønsker hun helst å gli inn i alt, være murstein og fliser og bare ta inn alt som skjer uten egentlig å delta. Mie vet ikke om dette er rart eller merkelig, vet ikke om det gir mening en gang, dette ønsket om å være den som observerer alt. Men hun vet at for virkelig å høre byen snakke må man være stille, spare pust, spare ord og se, lytte, smake, sanse med alt som bor i henne. Så det er det hun gjør. Og den morgenen virker det bedre enn noen gang før.

*

Fuglene på en sommerdag i juli, kvitringen utenfor vinduet som en enda mer naturlig og effektiv vekkerklokke. Kanskje sladrer de til hverandre, har kvitrende konversasjoner om en trosts makeover eller om gjøken har hatt noen form for operasjon siden koko-et lyder mildere enn før.

Katter som maler når det passer seg sånn og går sine egne veier. Hunder som tisser på brannhydranter for å markere hvor de har vært. Det selsomme faktumet at ingen har spurt brannhydrantene hva de syns om slik markering. Og når det regner og man ser regnbuen i dråpene og tenker seg at de speiler andre verdener, når sola treffer akkurat slik og filtrerer et ansikt så fregner kan lyse som stjerner, når vinden kiler en på kinnet og hvisker at en er vakker og man klarer å tro på det. Hvordan andre kanskje insisterer på at vinden ikke kan hviske i det hele tatt og man vet at de tar feil fordi det hele bare handler om å lytte og Mie for sin del kan lytte til en vind og høre fragmenter av tusener av eventyr som alle får henne til å drømme seg bort og kanskje finne frem en skisseblokk fordi å lytte gir en lyst til å tegne og å tegne mer enn noe annet lærer en å se. Se med hjertet og sjelen mer enn øynene.

Og hun tenker igjen at byen er full av stemmer. Tenker at hverdagen er en sang som starter når hun spiser frokost og kjøleskapet suser, senere når hun sjekker nettet sånn raskt før hun drar og dataen suser og videre når hun sitter på t-banen til sentrum en lørdag formiddag og den fører susingen videre. Vinden som suser, elver som suser, alt som er sus omkring henne og en kanskje rar ide om at alle sus er fragmenter av samme melodi. Mie tenker at hele verden er samlet om en sang og kanskje er det derfor alt inspirerer henne.  

Sommerfugler. Bringebær. Hockey Pulver. Yatzy. Blyanter. Man kunne nevnt alle verdens ting og tang og mer, nevnt hver times særegne duft (kl. 07:00 om morgenen: te, rundstykker, vekkerklokker, bøker som ligger åpne over hodet hennes fordi hun leste seg i søvn, duften av papir og følelsen av at alt er mulig mellom linjene) (kl. 16:00 om ettermiddagen: dører som åpnes, å puste inn frisk luft etter mange timer innendørs, en kopp kakao kjøpt på en kafé, friheten i de kommende timene). Selv ting som ikke egentlig har en duft har det likevel, man kan spise ord til frokost, lunsj og middag, verden filtreres av alle sansene hun kjenner den med og alt er som et eventyr. Og samtidig inspirasjonen man får av å lytte til alle tings melodi mens man puster inn og ut og alt endelig er i balanse.

*

Og byen, så full av stemmer mens hun går forbi tiggeren på hjørnet, det gamle ekteparet, ungjenta som stadig balanserer på gjerdet og han som vant lotto for noen år siden, alt dette mens det ligger en intensitet i lufta, en slags fornemmelse av at snart, snart skal de synge med. De og gatelyktene, benkene og brannhydrantene, trærne og en og annen løvetann. Alt sammen forent i en sang som maler frem stjernestøv og latterspill.

 

Så smak, lukt, se, føl og hør byen. Og hvordan man kan ta del i alt sammen?

 

Oktobertanker og finhet og teaterting jeg ønsker å se :)

Heisann. Fin ting: praksis går greit, jeg er snart ferdig med den gotiske roman-greia mi og jeg var på biblioteket før jobb i går (når man starter på jobb 15:00 så blir det sånn) og lånte åtte bøker og det er elsk <3 Og det hører til historien at jeg endte opp med å tenke “å nei, lånte jeg så mye” med en gang jeg kom ut av bibliotekbygningen fordi jeg har himla mange bøker stående i hyllene mine som jeg også ønsker å få lest snart  og det er under to uker til Nanowrimo og hvordan i all verden skal man finne tid til alt sammen, men det går bra og jeg har heldigvis ingen stående regel om at ting MÅ leses bare fordi jeg har lånt det. Jeg tar det som det kommer. Ååå, bøker <3

Og jeg fant på mandag og tirsdag ut at det går ganske greit både å jobbe fra 15:00-23:00 og å komme seg hjem etterpå og jeg liker jo bedre når jeg jobber tidligere på dagen, men alt går greit og de mest dustete arbeidstidene vil kun gå utover to av fem arbeidsdager per uke og det kan jeg leve greit med. Dessuten er det tilbud på smågodt på IKEA om man er IKEA Family-medlem og det skal jeg SÅ benytte meg av på fredag 🙂 

For øvrig gleder jeg meg til våren 2015 som vil bli en helt brilliant vår musikalmessig sett fordi Sweeney Todd på Det Norske Teatret (MÅ sees, det er livsnødvendig), Chicago på Oslo Nye Teater (jazzy, fengende musikk og høy kulhetsfaktor) og nå denne oppdagelsen:

 

I vårres leste jeg “The three musketeers” av Alexandre Dumas og den var helt brilliant. Tilsynelatende en murstein av en klassiker, men egentlig både brilliant og veldig engasjerende. Og det er som om skjebnen liker meg veldig godt eller noe, i alle fall så dukket det i dag opp informasjon om hvilken musikal Folketeateret skal sette opp til våren og dette er bakgrunn for klippet over, et klipp hentet fra en svensk musikalversjon av “De tre musketerer” der handlingen er satt til 80-tallet og musikken er rocka og kul og det hele høres usedvanlig underholdende ut. http://www.vg.no/rampelys/bevegelser/sexy-puddelrock-paa-riddertokt/a/23320812/ er en artikkel om saken som altså er at den nevnte “De tre musketerer”-musikalen altså skal settes opp i Norge til våren og jeg tror det kan bli veldig gøy =D 

Med andre ord, ååå så mange musikaler jeg har lyst til å se til våren. Teater <3

Ellers er det ikke så mye spennende å nevne, men jeg har det i alle fall fint og jeg gleder meg masse til fredag da jeg skal se “Billy Elliot” igjen og ja, livet er fint. Og her er et lite høstdikt (tidligere postet på Facebook for øvrig, men det gjør jo ikke noe):

ingenting så vakkert som oktober

 

som en sang spilt på gitar 

der hver tone er et penselstrøk

med duften av kanel, 

smaken av varm sjokolade

og fargene til støvets kaleidoskop

Babbel og fine animasjonsfilmen og slikt :)

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har fått gjort noen fine ting. Som å dra på loppemarked og kjøpt to Donald Pocket-er, kost meg med hvetebakst og for første gang på minst ti år vunnet på kakelotteri. Og kaken viste seg strengt tatt å være litt for søt for min smak, men det var fortsatt gøy 🙂

Ellers går praksisting fint og det er riktignok litt teit at 66-bussen (som er den mest praktiske bussen å ta hjemover) slutter å gå litt for tidlig på kvelden (noe som vil gjøre at det tar lenger tid og blir litt mer masete å komme seg hjem etter jobb de dagene jeg jobber til 23:00 på hverdager eller 21:15 på lørdager, en ting jeg oppdaget da jeg i går jobbet til 21:15 og plutselig ikke ante hvordan jeg skulle komme meg hjem etter jobb (til slutt ble det til at jeg bestilte taxi og så var moren min snill nok til å betale). Men det er jo nødt til å ordne seg og om det blir helt håpløst så går det sikkert an å finne løsninger. Generelt sett så er ting mest fint og det virker som om mange av bekymringene mine har vært unødvendige (som vanlig). Med det sagt, kjære snille 66-buss, pliiis begynn å gå senere på kvelden, det hadde gjort alt uendelig mye mer praktisk, jeg kan betale deg, kjære buss, med sjokoladeboller må vite…

Nok om det. Utenom praksis så skriver jeg videre på Gothnowrimo-greia mi og selv om jeg ikke syns det blir særlig bra så føles det uendelig fint å holde skrivingen ved like og få skrevet litt hver eneste dag for tiden. Og jeg gleder meg så enormt til november og hvordan det i år vil være ekstra tilfredsstillende å få til Nanowrimo rett og slett fordi det vil bli en større utfordring enn før med tanke på arbeidstider og slikt. Det vil kreve mer fokus fra min side og mer evne til å prioritere riktig og slikt og når jeg da får det til (for jeg skal få det til) vil det føles enda mer som en seier enn tidligere. Ellers så har jeg fått tak i noen überbrilliante bøker av überbrilliante norske forfattere som jeg snart sikkert skal få lest og anmeldt og jeg gleder meg til førstkommende fredag da jeg vil få sett Billy Elliot igjen av ymse grunner og ja. Livet er fint!

Men nå tenkte jeg å poste en trailer og deretter en anmeldelse av en film jeg nettopp så og så kommer nok neste blogginnlegg på onsdag. Vi bables og god fornøyelse!

 

The Brave Little Toaster (http://www.youtube.com/watch?v=klmhRw_zB54)

 

Alt begynte da jeg lette etter noe å se på og titta rundt på Youtube og Netflix uten å klare å bestemme meg. Det vil si, ikke før jeg fant “The Brave Little Toaster” (som man kan se om man følger linken i overskriften til denne anmeldelsen), en god gammel tegnefilm fra 1987 som jeg så vidt hadde hørt om før, men aldri hadde sett. Det handler mest om en brødrister og så har han fire venner (en støvsuger, en lampe, et teppe og en radio) og så er de på en lenge ubrukt hytte der de gjør rent og venter på «The Master» (sønn i familien som i mange år pleide å bruke hytta) skal komme tilbake. Noe som ikke skjer og til slutt bestemmer de fem hjelpemidlene seg for å dra ut på eventyr for å finne eieren sin igjen.

Dette er med andre ord en temmelig klassisk historie, men den er også søt og det er litt koselig å se en film fra den tiden da animasjonsfilmer alltid var tegnet og med surrealistiske sekvenser og snodige musikalnumre som hadde en egen sjarm ved seg. For jeg er veldig glad i mange nyere animasjonsfilmer, men samtidig så er mange animerte filmer fra 80- og 90-tallet mindre striglet og mer upolert og det gir kanskje også mer personlighet til filmen siden det er mer sjarmerende enn teknisk brilliant.

Og jeg likte denne filmen. Den er ikke fantastisk, jeg syns dramaturgien er litt så som så, jeg syns det blir litt for lett til tider og jeg likte egentlig ingen av sangene noe særlig bare for å nevne noe. Men det er fint animert, det er karakterer man blir glad i og vil vel og det er glade farger og ganske så oppmuntrende. Og noen ganger er det alt man vil ha. Noen ganger er det man ønsker å se en trivelig liten film der alt ordner seg til slutt, mens man ser gjennom fingrene med alle de mange småtingene som kunne vært gjort bedre. Denne filmen er søt og jeg er glad for å ha sett dem og derfor denne anbefalingen.

 

Terningkast 4!

Der jeg poster et sprudlende utdrag fra Nanowrimo 2006 (som jeg fant igjen i stad) og livet er fint =D

Heisann! Det er fredag og jeg skal jobbe fra 13:15 – 21:15 i morgen og har følgelig fri i dag. Og det er jo temmelig kos og jeg har fått brukt dagen så langt til å hilse på folka på Fretex og å sitte på kafé i en stund. Nærmere bestemt to timer mens jeg leste aviser, koste meg og skrev 1500 ord på Gothnowrimo (jeg føler meg så flink, jeg får skrevet hver dag for tiden og finner likevel tid til kafébesøk og trening og å lese bøker og alskens finheter) =D Forøvrig går ting fint på praksis for øyeblikket og nå ser det ut som om en del ting jeg bekymret meg for har ordnet seg også, det er jo bra. Nå snart skal jeg besøke moren min, handle ymse ting jeg trenger og gjøre viktige ting på Ark Bokhandel, men før det er det internettkos og der fant jeg nettopp noe fantastisk. 

Jeg er jo stor fan av Nanowrimo og det første året jeg skrev Nanowrimo var i 2006 og resulterte i en historie som av ymse grunner er den Nanowrimo-historien jeg har blitt aller mest fornøyd med av alle Nanowrimo-prosjekter. Det er også den historien jeg har mest tro på at kan bli til noe bra med en del redigering. Så hendte det ting og tang som resulterte i at jeg trodde jeg hadde mistet denne historien og det kunne jo ha vært det, om det ikke altså var for at jeg plutselig fant det igjen nå =D Og siden jeg egentlig ikke hadde noen planer for dette blogginnlegget så kan jeg jo poste et utdrag fra noe som er noe av det mest underholdende, merkelige og sære jeg har skrevet noen gang. Det er antakelig ikke teknisk fantastisk i det hele tatt for dette er den historien av alt jeg har skrevet der jeg har tatt meg aller mest friheter og bare skrevet inn sanger og alt mulig rart helt etter humøret, godt hjulpet av at det også var min første Nanowrimo-historie og skrevet da jeg ikke visste at jeg var en sånn person som kunne klare å skrive en bok på en måned. Men jeg hadde det så himla gøy da jeg skrev det og det er jo sånn sett veldig artig å finne det igjen nå, sånn åtte år senere. 

Så jeg tenkte nå å poste dette først:

“Blue” fra “Heathers: The Musical” fordi det er musikaldillen min og fordi sangen er veldig morsom.

Og her kommer et utdrag fra “Melodiens hemmelige gave” (jeg poster gladelig flere utdrag senere hvis det er ønske om det), mitt første Nanowrimo-prosjekt ever og et eksempel på rare ting jeg diktet opp da jeg var 21 år gammel. God fornøyelse og så blogger jeg nok i neste omgang søndag regner jeg med =D 

 

Utdrag fra mitt første og i mine øyne kuleste Nanowrimo-prosjekt siden jeg fant igjen ting og fordi jeg gleder meg så mye til november

 

Abraham sto på en øde øy der en evig vind opprinnelig skulle bo, men denne vinden var ikke å finne og Santel virket tom for liv og lyst. Han hadde sett etter Sebastian, han trodde på ridder Kipper som jo hadde sagt at Sebastian hadde forsvunnet, men den gamle mannen og vokteren av de tolv dører kunne jo ha kommet tilbake igjen, det var ikke totalt umulig. Men hellet var ikke med ham og Sebastian Argon var ikke å se. Abraham hadde en urovekkende følelse av at noe var fullstendig galt og at Sebastian var i vansker, for han hadde en velutviklet intuisjon, men han ante ikke hva det kunne være som hadde hendt. Han gikk tilbake til dørenes sirkel og kom fram til at han skulle begynne på sin reise til de elleve verdenene og bestemte seg for å starte med Amber, “Ordenes rike.” Han betraktet døra foran ham, en dør som skilte seg ut fra de andre dørene fordi det var skrevet en masse rart på den, når sannheten skal frem lignet den veldig på en av alle dørene til båsene på offentlige toaletter der det er tagget en masse forskjellig, alt fra hvem som elsket hvem til hvem som burde gå ut i neste episode av Idol. Døren til Amber hadde masse skrift på seg, skrift fra utallige forskjellige språk og det passet jo ganske bra siden det jo var døren inn til ordene og alt mellom linjene. Abraham åpnet døren og den knirket mens den ble åpnet, så gikk han inn.

 *

“Så,” sa Nayok. ?Hva er det du vet??

“Egentlig ingenting,” svarte Elvin og fortsatte. “Men jeg så uttrykket ditt i stad og du så ut som om du hadde en spennende tanke og jeg vil gjerne bli med på noe spennende, gudene skal vite at livet mitt har vært heller uinteressant til nå.” Nayok nikket interessert og tenkte seg nøye om. Elvin kunne kanskje være til nytte og man kunne antagelig få bruk for en medsammensvoren når en holdt på med onde planer. Men var Elvin egentlig til å stole på? Nayok fortalte at han måtte tenke seg om først og Elvin nikket forståelsesfullt. Så gikk Nayok inn i teltet sitt og lagde et skjema som Elvin måtte besvare for å gi Nayok grunn til å stole på ham. For, som Nayok påpekte flere ganger, planene hans var usedvanlig viktige og han kunne ikke risikere at noen ødela for ham. Nayok var i tillegg glad i og god til å lage spørreskjemaer, noe som ekstremt få var klar over, men som Nayok personlig var veldig stolt over og det passet ham dermed utmerket å få gjort i stand et eksemplar av dette slaget for den godeste Elvin. Og slik ble skjemaet seende ut:

 

Kjære vesen av slaget vampyr, menneske, alv, troll eller noe annet (stryk over alternativene som ikke passer), du har altså vist interesse for å bli del av mine planer hvis jeg har skjønt det riktig? Da må de være klar over at jeg ikke tillater hvem som helst å ta del i planene mine og de må fylle ut dette skjemaet for at jeg i det hele tatt skal vurdere å gjøre deg til en brikke i mitt store spill. Så her er skjemaet hvis de skulle være interessert:

 

SPØRRESKJEMA FOR DE SOM VIL VIRKE I NAYOKS TJENESTE

(Svar skal skrives på baksiden av arket og på et ekstra ark hvis man trenger mer plass av en eller annen grunn.)

 

1)     Hva er den kongelige rådgiverens fulle navn?

2)    Hvis du hadde valget mellom fullkommen makt resten av livet eller å redde din bestevenn, hva ville du valgt?

3)    Hvor mange ganger kan man si ordet kong Nayok på ti sekunder hvis man sier det i et helt vanlig tempo og overser at kongen faktisk heter Abraham i stedet?

4)    Hvor mange ganger kan man si kong Abraham på ti sekunder hvis man bruker den samme hastigheten?

5)    Burde det eieren av det navnet som man rekker å si flest ganger ha makten eller burde den andre idioten ha den?

6)    Hvis du fikk muligheten til å ta over verden ville du ha gjort det?

7)    Har du noen gang hatt lyst til å gjøre det du vet er galt fremfor det som er riktig og fulgt det instinktet?

8)    Er Nayok et innmari vakkert navn?

9)    Burde dørsystemet fungere sånn det gjør nå eller burde noen forandre systemet?

10)  Hvis utfyller av dette spørreskjemaet er spesielt lysten på å ta del i planene mine kan de besvare spørsmål ti med et dikt der dere forklarer hvorfor. Denne oppgaven trengs ikke å løses, men det er ekstrapoeng fra min side om den blir løst.

 

Jeg håper leseren tenker nøye over spørsmålene foran seg og svarer det jeg føler er riktig på så mange av dem som mulig.

 

Lykke til!

 

Nayok smilte fornøyd over skjemaet han hadde laget. Det var perfekt og akkurat passe ubeskjedent og Nayok gikk ut av teltet med skjemaet sitt og rakte det høytidelig til Elvin.

“Her er skjemaet,” sa Nayok alvorlig og Elvin takket høflig og gikk bak et ganske stort tre der han kunne besvare skjemaet i fred. Og han svarte interessert på hvert spørsmål.

*

Samtidig som dette foregikk utenfor lå Jemima og Meg i sitt telt og pratet med hverandre.

“Du het altså Meg?,” spurte Jemima undrende. “Jeg har aldri hørt det navnet før.”

“Egentlig,” sa Meg. “Egentlig heter jeg Margit, men jeg syntes ikke det navnet var så fint så jeg ga meg selv navnet Meg da jeg var syv år og siden og ingen har fått lov til å kalle meg noe annet siden. Jeg kan være bestemt når det trengs.” Jemima nikket, hun kunne forstå dette.

“Ja, jeg heter altså Jemima selv, men personlig har jeg alltid likt navnet mitt. Det passer meg på en måte,” fortalte hun til den lyttende Meg.

“Skjønner,” sa Meg enkelt. De lot være å si noe en kort stund før Meg nysgjerrig spurte Jemima om noe hun plutselig hadde begynt å lure på.

“Liker du Elvin eller noe sånt” Det virket litt sånn i stad da vi spiste middag.? Jemima ble på et øyeblikk tomatrød i ansiktet og hun prøvde å finne på et bra svar som benektet den åpenbare sannheten. Hun ga dette raskt opp og sukket.

“Jeg synes han er nydelig,” sa hun lavt til Meg som lo en lav latter over dette for seg selv.

“Da ønsker jeg deg lykke til og krysser fingrene for at Elvin lar være å prate hovedsakelig til Nayok i morgen,” sa Meg.

“Helt enig,” medga Jemima. “Jeg skjønner ikke hva det kan være som de prater om. Nayok er jo en kjempekjedelig personlighet.” Meg smilte over dette, hun hadde egentlig ikke tenkt noe særlig over Nayoks personlighet, men han var ikke så veldig spennende når alt kom til alt. De smilte til hverandre og Meg tenkte at Jemima kanskje kunne bli til en venninne med tid og stunder og at det ville bli kult å kunne skryte av at hun faktisk hadde venner fra andre verdener. Hun håpet at Oxford også ville bli en god venn, han kunne faktisk få lov til å bli en virkelig god venn egentlig. Hun tenkte over dette.

*

Uglene fantes også i dette området og ulte mystisk over Elvin som nå var ferdig med å svare på spørsmålene og var i ferd med å overrekke svarene sine til Nayok som visste en usedvanlig interesse for dette. Han takket og Elvin takket for takkinga og så gikk Elvin inn i teltet der han og Oxford bodde og Oxford lå og leste tegneserier som Abraham hadde tatt med fra Jorden tidligere dette året. Tegneserien het noe sånt som Nemi og Oxford skjønte ingenting av den, man pratet nemlig automatisk valeonsk når man var i Valeon, men blader og bøker forandret seg ikke da de kom til en ny verden og all teksten sto på norsk, et språk Oxford ikke kunne lese. Oxford syntes likevel at tegneserien var interessant å titte på og gransket bildene alene, noe som han likte siden han var glad i å se på illustrasjoner og lignende. Elvin selv la seg for å slappe av inne i teltet og de to i teltet overså hverandre blankt. Nayok satt alene igjen utenfor ved bålet og tittet på Elvins svar.

*

Alfabetet har 29 bokstaver uansett hvilken vei man leser det og alle disse bokstavene hadde sin plass i Ambers veldige kongerike. I tillegg til at Amber var et utmerket sted å besøke når man ville ta en tilfeldig spasertur mellom linjene eller klatre på en forbokstav, eksempelvis den fabelaktige bokstaven K som er begynnelsen på et finfint navn som forfatteren velger å ikke gå inn på siden det da blir selvinnsettelse på middels høyt nivå. Amber var ordenes rike og alt handlet om det verbale og skriftlige her. Her var det statuer av bokstaver fra alle slags språk og i tillegg levende bokstaver fra utallige forskjellige alfabeter som hadde ansikter og som gikk rundt omkring. Ambers hersker, det var denne runen Ur som visstnok betydde noe sånt som “den skapende urkraften” eller noe sånt, noe som var en passe betydning for en hersker av noe så storslagent som ordenes rike. Det var denne runen som var hersker siden den var blant det eldste av alt skriftverk, i tillegg hadde hieroglyfene gått av med pensjon, noe som også var forklarende. Det var denne Ur som Abraham skulle møte for dette var representanten for Amber og riket bak dør nr. 1. “Hei, kjære Ur,” sa Abraham og Ur svarte, “heiur”tilbake. Ur hadde i flere generasjoner snakket fullstendig gammelnorsk, men da han hadde funnet ut at svært få forsto ham hadde han begynt å snakke mer allment norsk i stedet, men han sa ur i kursiv på slutten av hvert ord. Abraham forsto ham fordi man, hvis man hadde vært innom Santel, automatisk snakket det språket som den man møtte på snakket. Santel hadde sånn sett vært et fabelaktig sted å besøke hvis en skulle lære et annet språk for da kunne man bare sørget for å bli pratet til av en som for eksempel var gresk og så snakket gresk tilbake selv. Eller det vil si, man ville snakket norsk hvis man var norsk, men det ville hørtes ut som gresk for den man snakket med og det den andre sa til deg ville hørtes norsk ut når det egentlig var gresk. Dette systemet hadde blitt skapt av kong Gregorian som hadde hatt storslåtte magiske krefter i tillegg til å være kongelig og som hadde vært lei av at han ikke forsto vesenene fra de andre verdenene og derfor hadde skapt dette systemet ved hjelp av sin storslåtte magi. Nå snakket i alle fall Abraham på valeonsk til Ur som i sitt øre kunne høre de livligste amberske toner og som svarte blidt tilbake. Samtalen var ganske rett frem.

“Det har skjedd noe forferdelig,” sa Abraham alvorlig.

“Hvaur daur?,” spurte Ur interessert.

“Jo,” sa Abraham og tenkte ikke over ur-ene til Ur, han hadde vendt seg til dette for lengst. “Sebastian Argon har forsvunnet.” Ur fikk et sjokkert uttrykk i ansiktet sitt som en kunne se foran på den noe n-lignende kroppen hans, dette at ansiktet var foran på ham kunne virke noe forvirrende hvis man ikke hadde sett Ur, men når man så ham forfra og på nært hold var det fullstendig åpenbart.

“Erur detteur santur?,” spurte Ur, men han hadde allerede skjønt at det var det, Abraham var ikke typen til å lyve og han spøkte ikke om viktige ting som dette.

“Hvordanur skjeddeur detteur?,” spurte Ur og Abraham fortalte hele historien, om hvordan han hadde vært så bekymret og åpenbart med god grunn, om hvordan ridder Kipper hadde vært på Santel og sett etter Sebastian, men ikke funnet verken ham eller den evige vinden og sist, men ikke minst fortalte han det Nayok hadde fortalt ham, noe som ga Ur et uttrykk som lyste av usikkerhet. Ur hadde møtt Nayok bare en gang, men det hadde vært nok til at han oppriktig tvilte på tryggheten i det Nayok sa.
“Erur duur sikkerurur atur duur skalur stoleurur altur detur Nayokur sierur?,” spurte Ur bekymret og Abraham smilte.

“Jeg ville stolt på Nayok uansett hva,” sa Abraham og nikket for liksom å sette ekstra vekt på ordene sine og Ur nikket forstående, men usikkert.

“Greitur, hvisur duur sierur deturur,” sa Ur. De tok en liten pause før Abraham fortsatte.

“Men jeg trenger hjelp nå. Jeg må prate med representantene for de elleve verdener og finne ut av dette og jeg begynte med Amber siden ordene er så fullkomment viktige,” erklærte Abraham og Ur sa seg enig i det og fortalte at selv om han ikke hadde noen gode råd så skulle han i alle fall se etter Sebastian og til slutt la han til noen ord som Abraham satte enormt mye pris på.

“Jegur håperur altur ordnerur segur ogur herur erur etur visdomsordur duur kanur taur medurur veienur:

 Vitur bareur atur ordeneur ogur ordeneur aleneur erur verdtur deur mangeur timeneur deur bringerur degur migreneur. Ogur hendeneurur snedigur visur kanur føreur demur iur pennur, iur mellomur alleur linjerur liggerur hvertur etur ordur sittur hjemur.”

*

Nayok tittet gjennom svarene til Elvin og smilte for seg selv over flere av dem. Elvin hadde klart første spørsmålet, han kunne altså Nayoks fulle navn, det var forresten Nayok Ingolf Jacovic, noe som er blitt nevnt på side 19 hvis leseren kan huske så langt tilbake. Elvin hadde også svart helt riktig på andre spørsmål og i tillegg forklart at å redde bestevennen var en umulighet siden han ikke hadde noen bestevenn eller noen venner som han ville opphøye til en slik status, en holdning som Nayok var svært så fornøyd med. Elvin hadde skuffende nok ikke svart på spørsmål tre og fire, med den tåpelige unnskyldning at han ikke hadde noen mulighet til å ta tiden, det gikk da fint an å gjøre i hodet, ved hjelp av en mengde blunk. Nayok tilga Elvin denne feilen da han skjønte at Elvin hadde tenkt seg frem til den logiske slutningen at man faktisk rakk å si kong Nayok flere ganger enn kong Abraham og svart at Nayok burde ha makten på spørsmål fem. Elvin hadde også svart det riktige svaret på spørsmål seks som var “ja, men da måtte jeg få dele det med min venn Nayok.” Nayok var rent rørt over det herlige svaret. På spørsmål syv hadde Elvin svart “ja,” et svar Nayok hadde stor forståelse for. Elvin hadde derimot sviktet på spørsmål åtte og svart med et “nei,” men alle kunne da feile og Nayok tolket det som at Elvin hadde i hvert fall fnugg av ærlighet i sin sjel og det kunne kanskje være av nytte det og. Spørsmål ni hadde blitt perfekt besvart med et “ja” og Elvin hadde faktisk tatt seg tid til å skrive et dikt om hvorfor han ville ta del i Nayoks planer og dette diktet likte Nayok så godt at han leste det flere ganger. Diktet var slettes ikke særlig vakkert og Elvins håndskrift minnet om skriften til et barn, men Nayok fant en slik sjarme i diktet at han likte det usedvanlig godt. Diktet het “Planer” og Nayok leste det nok en gang akkurat da:

 

Planer

 

Det er en slik plan en kan skimte

i skarpe, uspissede sinn

I ondskapen finnes en gave

og den vil jeg slippe inn

 

Du virker for meg som en hjerne

med helt briljant konsistens

En slu og ubegrunnet flotthet

og en dose med ren intelligens

 

Nå vil jeg ta del i ideer

og planer som du kan skape

Jeg vet det er mening i alt

og vårt mål vil vi nok ikke tape

 

Dessuten har jeg kjedet meg lenge

og trenger en dose med spenning

Så kan jeg få være din hjelper,

din herlige selvbetjening

 

 

Nayok var fornøyd, Elvins søknad var mer enn godkjent og han lovet seg selv å la Elvin få høre nyhetene snarest neste morgen, men nå var han trøtt og han gikk for å legge seg og drømme ondsinnede drømmer.

Et lite utvalg supre ting =D

Heisann! Siden jeg føler at jeg nå har brukt veldig mye tid på å bekymre meg for ting så tenkte jeg i dette innlegget å fokusere kun på de tingene som faktisk er virkelig herlig for øyeblikket. For det er en del av de tingene også tross alt 🙂

– Tegnedilla på jobb =D

Man kan se en større versjon av denne tegningen på Instagram og som coverbilde på Facebook, men jeg har altså fått brukt de siste to arbeidsdagene til å tegne. Masse! Siden jeg har hatt som oppgave å være på lekerommet og det har vært stengt har jeg holdt på med ansiktsmaling i andre etasje i stedet og de gangene det har vært få barn å finne har jeg kunnet tegne i vei med fargeblyanter i vilden sky. Og denne tegningen er en illustrasjon til Nanowrimo, noe jeg gleder meg veldig til! Forøvrig nevnte jeg jo ansiktsmaling og for to dager siden hadde jeg aldri gjort det før og nå har jeg gjort det med stort hell opp til flere ganger. Hurra!

– Nanowrimo er ferdigplanlagt

Jeg har fått planlagt i vei en hel del i det siste og nå vet jeg absolutt alt som skal skje i årets Nanowrimo-historie. Dvs. er det bare å skrive ferdig Gothnowrimo-historien (der jeg kanskje ikke får skrevet masse hver dag, men fortsatt tross alt er over halvveis), planlegge skrivemusikk og bli bedre kjent med karakterene mine mens jeg gleder meg til november 😉

– Litterære innkjøpsplaner

Jeg har fått lagt til side “Råta” av Siri Pettersen og fått bestilt “Morfar, Hitler og jeg” på Ark Bokhandel på Stovner og vil dermed antakelig kunne bruke 500-lappen jeg fikk som forsinket bursdagsgave for ikke så lenge siden på de to finhetene til helgen. Og de vil nok koste meg litt mer enn den 500-lappen, men det går fint. Uansett betyr dette at jeg vil få tak i nye bøker temmelig snart og det at jeg strengt tatt ikke trenger nye bøker tenkte jeg å se gjennom fingrene med siden disse to bøkene er bøker jeg har ekstremt lyst til å få lest. Gleder meg til helgen når de sannsynligvis altså vil bli mine!

– Heather: The Musical cd <3

Noen ganger trykker jeg ved et “uhell” på bestillingsknappen på Amazon.com og det hendte med “Heathers: The Musical” som jeg jo har brukt de siste ukene til å obsesse i vei over 😉 Det kostet meg strengt tatt ikke mer enn 160 kr da og jeg ville sannsynligvis bestilt denne cden til slutt uansett siden det bare er fire sanger tilgjengelig på Spotify og jeg ikke vil være nødt til å bruke Youtube for å lytte til resten av sangene, dessuten er det en stund siden sist jeg oppdaget en ny musikalcd som jeg ble helt i himmelen over og når jeg nå altså fant en elskepå-cd så var det særdeles verdt det. 

– Ny kåpe <3

Jeg fikk mamma til å ta bilde i stad (overse rot i bakgrunnen, et i mine øyne litt besatt blikk og det lille hullet i strømpebuksa mi som nå ikke går an å overse siden jeg har gjort dere oppmerksomme på det) for liksom å demonstrere at ååå, jeg har funnet fineste kåpen på loppemarked og jeg elsker den. Ok, så er den kanskje ikke blant de varmeste kåpene og den er bittelitt trang når jeg knepper igjen alle knappene (men bare bittelitt, den er særdeles komfortabel sånn i hovedsak), men den var så fin. Og den kostet litt mer enn jeg egentlig er villig til å bruke på et loppemarked, men så var det jo også på vestkanten, må vite og jeg syns det var himla verdt det. For igjen. Ååå, fine kåpen 🙂

*

Så ja, det er mye som er fint i livet mitt tross alt. Og det er kanskje litt dumt at jeg sannsynligvis må bruke en 100-lapp i morgen på en ny hengelås siden jeg rotet bort den jeg hadde i stad, men det går bra. Og nå kommer neste blogginnlegg på fredag tenker jeg så da bables vi, god fornøyelse og hakuna matata =D

The Riverman og annen babbel :)

Heisann. Fine ting med ny praksisting: dagens aviser liggende i kantina, WIFI overalt så man kan skru på mobilen og sjekke nettet når man har pause, godt utvalg i kantina med minst to ulike typer varmmat hver dag i tillegg til frukt og salat og flere alternativ hva angår drikke, dagen går egentlig ganske fort og det kan jo bare bedre seg i neste uke da jeg skal begynne med de oppgavene jeg egentlig har praksis der for å drive med, hyggelige folk og jeg lærer nye ting 🙂

Det er masse som bekymrer meg fortsatt, arbeidstidene føles lengre enn på Fretex (der var det ni til fem omtrent hver dag og det var veldig lett å forholde seg til og her blir det fortsatt rundt åtte timer, men mer variasjon, annenhver lørdag med jobb for eksempel og jobb fra 12:00 til 20:00 i dag og en del dager med jobb på kvelden, noe jeg har lite erfaring med), jeg har blitt mer sliten etter jobb og følgelig fått skrevet mindre på skriveprosjekter og ja, det er veldig mye nytt med uniform og å ikke få lest på bøker i lunsjen (siden man går rett opp til kantinen og ikke får gått innom garderoben) og så videre. Og en del av meg savner Fretex Majorstuen enormt siden det var så koselig der og de likte meg så godt og jeg likte meg og det var så mye enklere og mer behagelig å forholde seg til, dessuten tror jeg nok denne nye praksisen vil skape større utfordringer enn før når det blir tid for november og Nanowrimo, noe som dog vil gjøre det bare enda kulere å få til (for å ikke vinne Nanowrimo er IKKE et alternativ, aldri i verden). Men jeg vet at Fretex er som en liten boble, det er en mellomstasjon før alt begynner og som moren min stadig har minnet meg på så har den nye praksisen min så vidt begynt og jeg skal gi det en sjanse ut måneden væffal uansett. 

Dessuten er det sikkert veldig fint for både meg og lommeboka mi at jeg nå ikke har tre kaféer, en Deli de Luca og alskens fristelser rett i nærheten av stedet der jeg har praksis og hva angår priser på kantinen så er de himmelske (tre kyllingklubber, fem potetbåter, en masse salat og et glass appelsinjuice på torsdag kostet meg 35 kr, masse salat + et glass cola, en banan og et eple på fredag kostet 19 kr) og når jeg handler inn for uka på Kiwi hver mandag kan jeg med andre ord bruke langt mindre penger på måltider generelt sett. Jeg har det egentlig ganske fint 🙂

*

Nok om det. Ellers så leser jeg nå på “This isn’t what it looks like” av Pseudonymous Bosch selv om det teknisk sett er bok 4 i en serie der jeg bare har lest bok 1 før. Men den har liksom ropt på meg fra hyllene på biblioteket så lenge og når bok to og tre i serien insisterer på å ikke dukke opp i bokhandler eller på biblioteket så, da bare blir det sånn. I tillegg har jeg noen veldig viktige litterære shoppingplaner veldig snart, jeg fikk tak i nytt Nemi-blad i går og jeg liker været for tiden og da også de dagene da det regner for alt er høst og høst er himla inspirerende =D

Her er ellers en teaser for Pixars “Inside Out” som kommer ut neste år (det dummeste med i år er at det ikke kommer noen nye Pixar-filmer, men så tar de det igjen neste år med to filmer i løpet av året i følge hva jeg har lest):

(De siste 30 sekundene har ingenting med teaseren å gjøre, dette var bare den eneste teasergreia der det ikke ble deaktivert ved forespørsel så ja, derfor. Men ååå, masse klipp fra ymse Pixar-filmer og en ny film som høres veldig interessant ut, me like!)

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av en ganske interessant bok jeg leste i september og så kommer neste blogginnlegg mandag eller tirsdag. Vi bables!

The Riverman av Aaron Starmer

 

To sell a book, you need a description on the back. So here’s mine: My name is Fiona Loomis. I was born on August 11, 1977. I am recording this message on the morning of October 13, 1989. Today I am thirteen years old. Not a day older. Not a day younger.”

Fiona Loomis is Alice, back from Wonderland. She is Lucy, returned from Narnia. She is Coraline, home from the Other World. She is the girl we read about in storybooks, but here’s the difference: She is real.

Twelve-year-old Alistair Cleary is her neighbor in a town where everyone knows each other. One afternoon, Fiona shows up at Alistair’s doorstep with a strange proposition. She wants him to write her biography. What begins as an odd vanity project gradually turns into a frightening glimpse into a clearly troubled mind. For Fiona tells Alistair a secret. In her basement there’s a gateway and it leads to the magical world of Aquavania, the place where stories are born. In Aquavania, there’s a creature called the Riverman and he’s stealing the souls of children. Fiona’s soul could be next.

Alistair has a choice. He can believe her, or he can believe something else…something even more terrifying

*

Det over er beskrivelsen av denne boka som Goodreads byr på, en god beskrivelse, samtidig som denne boka er mye mer og egentlig helt ubeskrivelig. Jeg leste nylig denne boka og det er en av de mest unike og spesielle bøkene jeg har lest i år, kanskje noen gang for den har sin helt egen vri på «barn finner magisk verden og opplever ting og tang der»-sjangeren og man vet aldri helt hva man skal tro i det hele tatt og nettopp derfor gjør dette veldig inntrykk. Og selv etter å ha lest ut er det veldig åpent for tolkninger og alt dette her gjør at dette er en virkelig moden bok som ja, har tolv-trettenåringer som målgruppe, men som strekker seg hen til å passe for mange andre. Samtidig som det også er mange denne boka kanskje ikke passer for i det hele tatt, det er vanskelig å si. Og dette begynner veldig diffust og merkfundig, men dette er en vanskelig bok å skrive noe om samtidig som det er en av bøkene jeg virkelig vil huske som et litterært høydepunkt for 2014.

Selv om jeg egentlig ikke brukte så lang tid på denne boka føltes det litt sånn. Ikke fordi den var tung på noen som helst måte, men mer fordi dette er en sånn bok som man må lese i rolig tempo med en hel del pauser. Kanskje litt fordi dette også er en bok som på sin egen stillferdige og ettertenksomme måte er særdeles intens og i tillegg er mørk, stemningsfull og utrolig godt skrevet. Og jeg liker hovedpersonen veldig godt. Alistair Cleary (flott navn forresten) er bokas forteller og en sympatisk karakter som det er lett å relatere seg til. Han er en god lytter, omtenksom og lojal, men gjør også en del utrolig dumme beslutninger. Videre har vi Fiona som er smart og fantasifull og mye mer enn man først tror. Og videre liker jeg de andre karakterene i denne boka, alle karakterer som føles fullstendig virkelige for leseren, jeg liker hvordan dette ikke bare er en magisk realistisk eventyrlig bok, men også en oppvekstskildring på mange måter og jeg liker hvordan denne boka kan stå for seg selv som en unik historie på samme tid som det er første boka i en triologi. Det er ingen tvil om at jeg MÅ lese de neste bøkene i denne serien når de kommer for jeg har fortsatt utrolig mange spørsmål.

Saken er at denne boka føles helt umulig å anmelde, jeg bare føler at jeg på sett og vis må forsøke siden man har enkelte bøker man bare vil at alle andre skal lese sånn at man kan diskutere og fundere og filosofere i vei sammen. Det jeg vet er at Aaron Starmer har skapt en historie som har snev av romantikk uten å være en romanse, snev av eventyr uten å være en eventyrbok og i det hele tatt en bok som er underfundig, sår, klok, vakker, fascinerende og med en twist som virkelig overrasket meg og en ny vri på en historie som jeg ikke føler at særlig mange kunne ha fått til like godt. Og det er fortsatt ting som mangler for å gi terningkast 6, men det er terningkast fem og en sterk femmer og det er ikke minst en del ting som jeg virkelig må sitere, deriblant dette:

?The more time you spend with someone, the more you realize they?re not perfect. Everyone comes from a different place with different problems.? 

*

?In books, even the very best boy detectives are dismissed with a laugh. In real life, they’re sent to psychologists.? 

*

«I suppose everyone is a daydreamer, but I was better at it than most. »

*

Og her kan man lese et utdrag om man vil: http://www.tor.com/stories/2014/02/the-riverman-excerpt-aaron-starmer 🙂

 

 

Britt-Marie var här =D

Heisann. Så langt har jeg vært på introduksjonskurs og deretter har jeg ventet og i morgen skal alt med ny praksis begynne. Jeg er fortsatt usikker fordi det er så mye nytt og annerledes og det virker som om det er så mye mer regler og systemer enn alt jeg har gjort før, dessuten liker jeg ikke å være dårlig på noe og det er ekstremt få ting jeg er god på fra begynnelsen. Men på den annen side, det er kantine med billig mat og te og appelsinjuice og aviser lett tilgjengelig, det er trivelige folk som sikkert vil ta meg og de andre som skal ha praksis godt i mot og jeg skal gi det to uker og prøve å få ordnet det til slik at jeg fortsatt slutter tidlig nok på torsdager til å dra til faren min og fortsatt får dratt på kafé og skrevet på historier og lest masse bøker. Og om to uker når jeg har teaterplan klokka 18:00 på en fredag vil det sikkert være mulig å ordne så det går i orden også. 

Nok om det. Fin ting: jeg har fått skrevet minst 1000 ord på gotisk barnebok-prosjektet mitt hver dag i oktober. Og det føles en del som om ordene må presses frem, men jeg prøver, jeg skriver og det er det viktigste. Og ellers planlegger jeg Nanowrimo og lytter til musikalmusikk og leser og finner på fine ting og det er jo gøy. Men nå tenkte jeg først å poste dette: 

Dette bildet skyldes så klart at jeg har lest elskepåbrilliante svenske boka som jeg elsket og som jeg nå skal bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av. Deretter kommer nok neste blogginnlegg enten fredag eller lørdag. Vi bables og god fornøyelse!

Britt-Marie var här av Fredrik Backman

 

I fjor leste jeg «En mann ved navn Ove» og ble helt betatt siden det var noe av det fineste fine. Så leste jeg i våres «Mormor hilser og sier unnskyld» og «Saker min son behöver veta om världen» av samme forfatter og begynte å følge Fredrik Backmans blogg på nettet og ååå, jeg elsker liksom alt han skriver. Jeg har fått tak i autografen hans i tre bøker nå av ymse grunner, jeg syns alt er så morsomtristkloktnaivtvakkert som det kan få blitt og nå har han i Sverige gitt ut en ny bok ved navn «Britt-Marie var här», en bok jeg selvsagt forhåndsbestilte og som jeg de siste dagene har kost meg skikkelig med.

En roman om förälskelse, andra chanser och att sparka på det som rullar.

Britt-Marie är faktiskt inte passivt aggressiv. Det är bara det att smuts, repor och felaktigt organiserade besticklådor får henne att skrika på insidan. Hon har just lämnat ett 40-årigt äktenskap och liv som hemmafru, och det enda arbete hon kan få finns i Borg, ett finanskrisdrabbat litet samhälle vid en väg där allt utom den ölstinkande pizzerian är nedlagt eller till salu. Britt-Marie avskyr fotboll, Borg har inget annat än fotbollen kvar. Det är sannerligen inte början på en underbar vänskap.

Men när byns ungdomslag behöver en tränare så desperat att de till slut är redo att ge jobbet till vem som helst, då bryr de sig inte om petitesser som att hon absolut inte vill ha det. När Britt-Marie dessutom blir utbjuden på dejt av en polis och bryter handen i ett solarie finns det ingen återvändo.

Britt-Marie var här är en kärlekshistoria och en kärleksförklaring. Om en kvinna som väntat ett helt liv på att hennes ska börja, och om samhällen vid vägar där fotboll och pizzerior är det sista som överger människorna.

Slik beskrives denne nydelige boka på Goodreads og dette var en av de herlige leseropplevelsene der man er veldig sikker på at det vil falle i smak og så gjør det akkurat det så det ljomer. Denne boka passet videre veldig godt siden den ble lest mens jeg var i en litt overfølsom periode og dermed følte alt som hendte veldig sterkt. For det er så sårt og jeg elsker skrivestilen til Fredrik Backman og det er så klokt og smart og morsomt og ja, denne boka var direkte perfeksjon som leseropplevelse.

Og det er noe med det at med de beste bøkene så leser man seg selv inn i historien og jeg forsto Britt-Marie så godt. For det hun ønsker aller mest av alt er å sette spor, at noen skal vite at hun har vært der og dette ønsket er det lett å relatere seg til. Videre handler denne boka om ønsket om å holde på det som har vært trygt og rutinepreget i så mange ord, samtidig som man også sitter litt på enden av stolen og venter spent på at ens liv skal begynne og det er også en følelse jeg forstår. Og ååå, jeg ble minst like glad i Britt-Marie som Ove og mormor og Elsa fra Backmans tidligere bøker og det til tross for at Britt-Marie ikke egentlig gjør det beste førsteinntrykket. Hun er veldig ordentlig og omstendelig, særdeles passivt aggressiv uten å se det selv og i grunnen ganske irriterende mye av tiden, men samtidig så er det mye av sjarmen. For mens man irriterer seg så ser man også hvor det kommer fra og skjønner fort at Britt-Marie er så veldig mye mer enn det man først tenker.

Og jeg elsker stemningen og hvordan dette også på veldig mange måter er historien om en finanskriserammet småby som tar igjen det de mangler av penger med et stort hjerte for de som bor der og for fotballen. For øvrig, angående det med fotballen. Jeg har aldri helt forstått meg helt på fotball. Men i denne boka er fotball hjertet i historien og jeg forstår kjærligheten, jeg forstår fascinasjonen og interessen og det i seg selv er jo et vitnesbyrd om en historie som virkelig får til det den prøver på.

Videre elsker jeg alle karakterene (utenom Kent som jeg ikke klarer å få meg til og like særlig mye, selv om han bedrer seg betraktelig på slutten) og da også rotten (kuleste rotta i noe popkulturelt siden Remy i Ratatouille), jeg elsker humoren og jeg elsker hvordan det samtidig er et alvor der og et tydelig samfunnskritisk stikk som får en til å tenke. Dessuten er det tidvis uendelig trist, men den måten trist som også betyr at det er innmari vakkert. Pixar-trist med andre ord og det er noe av det fineste en bok kan være. Så ja, jeg elsket, elsket, ELSKET denne boka fra ende til annen!

Terningkast 6 og her kommer et utvalg sitater (egentlig skulle jeg gjerne sitert langt mer, men dette er jo et lite utvalg):

«Gafflar. Knivar. Skedar.

I den ordningen.

Britt-Marie är sannerligen inte en sådan som dömer andra människor, inte alls, men ingen civiliserad person skulle väl ändå komme på tanken att organisera besticken i en kökslåda på något annat sät än det? Britt-Marie dömer ingen, inte alls, men vi är väl inte djur heller?»

*

«Britt-Maries första kontakt med fotbollen i Borg är att hon får den väldigt hårt i huvudet.»

*

«Britt-Marie har alltid tyckt om teater, för hun tycker om att skådespelarna får applåder i slutet för att de har låtsats. Kents hjärtattack och rösten på den unga och vackra som ringde och berättade berövade Britt-Marie på chansen att få förtsätta göra det. Man kan inte förtsätta låtsas att någon inte finns när hon talar i telefon. Så Britt-Marie lämnade sjukusrummet med en skjorta som luktade parfym och ett hjärta som brast. Man får inga blombuketter för det.»

*

«Sädan hämtar hon andfådd en handduk i sin väska. Släcker lampan i kökstaket. Sätter sig på en av de två träpallarna i mörkret och gråter ner i handduken.

Hon vill inte gråta på golvet. Det kan bli fläckar.»

*

«Det är kanske lättare att vara optimist om man aldrig behöver städa upp röran efteråt.»

*
«Ibland är det lättare att leva med att inte veta vem man är om man åtminstone vet var man är det.»

*

«Så hon gjorde hans drömmar til sina. Hans liv till sitt. För att hon var bra på det, och människor vill göra saker de är bra på. Vi vill att någon ska veta att vi är där. Att det ska spela roll.»

 

 

<3

Brødrene Løvehjerte på teater, tankesurr og ord :)

La oss fokusere på det positive, dette har vært en ganske fin helg. Jeg brukte en del av gårsdagen til å sitte på kafé og planlegge Nanowrimo (som jeg gleder meg skikkelig til) og så når jeg dro derfra traff jeg plutselig på broren min og kjæresten hans som inviterte meg med på lunsj på Aker Brygge, noe jeg gladelig ble med på. Så dro jeg på teater (anmeldelse følger lenger ned i innlegget) før jeg fikk lest aviser og handlet inn litt brus og godteri til kvelden og i dag har jeg trent, gjort husarbeid, vært en rask visitt innom Teknisk Museum (mest pga. lego-festival), lest ut elskepåfantastiske boken (som jeg i mitt neste blogginnlegg har tenkt å anmelde regner jeg med) og blitt kongen av Yatzy. Og jeg tror egentlig det med å ikke føle seg 100 % i form de siste dagene egentlig er mest psykosomatisk, en reaksjon på å være så himla flink til å bekymre seg at jeg egentlig skulle hatt diplom for det 😉 

Og jeg er fortsatt nervøs, usikker og bekymret angående ny praksis-ting og slikt, men jeg må i alle fall gi det et forsøk. Sånn jeg ser det er det jo tre ting som kan skje. Jeg kan ende opp med å like meg og venne meg til det, men uten ønske om jobb (eller at det fungerer, men at jeg ikke tilbys jobb etter praksisen av ymse grunner) og da er det i så fall uansett fint på cven. Jeg kan ende opp med å ikke like det i det hele tatt, det er en fair sak, og da kan det avsluttes raskt og jeg har i alle fall gitt det et oppriktig forsøk. Og jeg kan ende opp med å like det kjempegodt. Før jeg en gang har begynt er alt uansett bare tenk om-tanker. Og jeg tror litt av bekymringen ligger i at det virker så ordentlig, når jeg har jobbet på Fretex eller matbutikk har det vært så rutinepreget at jeg liksom har kunnet dagdrømme litt, glemme at jeg er på jobb. Det er litt det samme jeg søker etter når jeg trener, gjøre ting som spinning eller å gå turer og som er så rytmisk at jeg glemmer hva jeg egentlig gjør. Ut i fra det jeg vet om denne praksisen på forhånd så virker det som om det vil føles som jobb i større grad enn ting jeg har gjort før og det skremmer meg. Også er jeg redd for å få mindre tid til skriveprosjekter og til å lese og finne på ting på fritiden og blogge og alle de tingene jeg gjør utenom arbeidstida, men det vil jo bare handle om å prioritere tiden annerledes og det hadde jeg vel måttet på et eller annet tidspunkt uansett. Som jeg skrev i går morges mens jeg var i kortprosa-hjørnet:

Jeg vil vite at alt er i balanse, at alt går bra, vil leve i rutiner og aldri forandre noe som helst samtidig som jeg trenger å slippe alt, slippe ballongen og se den gli av sted over hustak, slippe meg selv og vite at jeg ikke kommer til å falle og at om jeg gjør så kan jeg alltids reise meg for alt er erfaringer, det gode som det vonde, det såre som det fine og eventyrlige. Alt er i en evig metamorfose og om jeg holder for hardt på det som er går jeg glipp av alt det fine som kan komme, det er det jeg må huske. Så jeg løfter en fot og så den andre, trår over terskelen, skriver nye kapitler, tenker at høsten er en blanding av kanel og kamferdrops, mulige frostfulle vinder og av og til en regnværsdag da lyden av regn mot bakken tramper takten, suset fra t-baner akkompagnerer, hele livet blir en melodi og meg som en del av alt sammen mens jeg tenker på alt jeg vil. Og alle ordene, jeg blir borte i ordene, de sluker meg, jeg fortæres på den aller beste måten et menneske kan fortæres og det er så mye jeg vil, så uendelig mye jeg vil. Og så mye jeg kan.

Uansett hva som skjer har jeg ordene, de går ikke sin vei 🙂

Men nå tenkte jeg å poste trailer for Det Norske Teatrets oppsetning av Brødrene Løvehjerte og så min lange, grundige og personlige anmeldelse og så kommer nok neste innlegg enten tirsdag eller onsdag. Vi bables!


Brørne Løvehjarte

 

For å starte med en liten digresjon så fikk jeg i går en tanke om forskjellen mellom musikal og teater og for meg så tror jeg det er litt som forskjellen mellom fårikål og biff. Når jeg spiser fårikål eller julemat eller taco for den saks skyld så slukes det så fort og smaker så godt at jeg magen blir mett før øynene og munnen og jeg bare har lyst på mer og mer og mer til jeg eksploderer selv når jeg er ferdig. Det er litt den samme følelsen når jeg er på musikal, det er som om en del av meg aldri føler seg 100 % mett når det gjelder musikaler, det er alltid et ønske om mer siden jeg er så ekstremt glad i det. Så har vi andre matretter igjen som biff, spagetti og supper og da blir jeg mett etterpå og mage, munn og øynes metthet er fint synkronisert. Og sånn er det når jeg ser teaterstykker som ikke er musikaler, jeg har kanskje ikke lyst på mer når stykket er over, men jeg er 100 % tilfredsstilt med serveringen der og da.

Og denne digresjonen skyldes kanskje at jeg i skrivende stund straks skal spise bringebær, men enda mer handler det om et behov for å virkelig få satt ord på hvordan det faktum at jeg nå ikke føler noe umiddelbart behov for å se «Brørne Løvehjarte» igjen ikke tar noe bort fra opplevelsen av stykket. Dette var nemlig innmari fint.

Alle har en gang lurt på hva som skjer når en dør og den beste trøsten man kan finne finnes i Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte», en nydelig, vakker, trist og eventyrlig historie om vennskapet mellom to brødre og et storslagent eventyr som de er del av. Jeg husker at jeg så filmen først, deretter leste jeg boka og senere igjen så jeg dukketeater sammen med barnehagen til moren min (husker at jeg av en eller annen grunn fikk lov til å være med) og alt dette har gjort at jeg som de fleste syns «Brødrene Løvehjerte» er noe av det mest inderlig fine som finnes av historier. Jeg håper virkelig det vil finnes et Nangijala. Og nå har Det Norske Teatret fortalt sin versjon av denne historien og det er herlig gjennomført.

Det starter uendelig sårt og trist med Kavring som er syk og broren hans som trøster ham og så kommer brannen og Jonathans død (som gjør ekstra inntrykk etter at jeg leste Astrid Lindgrens tanke om at eventyrene i Nangijala egentlig bare er Kavrings drømmer og at han egentlig dør når han og Jonathan (og jeg beklager spoilere, men de fleste kjenner vel historien fra før) hopper inn i Nangilima) og alt er i grunnen bare sårt og trist i begynnelsen. Men samtidig uendelig vakkert. Og alt blir bare enda mer vakkerhet når eventyret starter skikkelig og alle eventyrene i Nangijala er i gang. Det er spennende og godt fortalt og jeg elsker skuespillet. Særlig Emil Johnsen som Kavring/Karl Løvehjerte er nydelig og viser som i «Den merkelege hendinga med hunden den natta» en brilliant innsikt i hvordan en skal formidle en svært ung person på en måte som gjør at man tror på illusjonen fullt og helt. Videre er Oddgeir Thune flott som Jonathan og jeg føler også for å trekke frem Heidi Gjermundsen Broch og Jon Bleiklie Devik. Men alle skuespillerne er særdeles dyktige selvsagt, hallo, det er jo snakk om Det Norske Teatret tross alt, de byr alltid på kvalitet.

Jeg liker også hvordan scenografien er løst temmelig enkelt, men effektivt og stemningen, musikken og lydbildet og koreografien og ja, det fungerer veldig godt. Det blir sårt og skummelt og eventyraktig om hverandre og hva er vel bedre enn det.

Og greit nok, jeg klarer ikke å gi meg hen helt på samme måte når det er teater fremfor musikal (noe som bare handler om hva jeg er mest vant med), men aller mest var dette tristvakkert. Ikke perfekt, jeg syns ting skjer litt for fort noen ganger og at enkelte mer humoristiske øyeblikk føltes litt malplasserte (selv om jeg skjønner behovet for å ha et snev av humor med siden dette er en slik historie som lett kunne blitt for deprimerende). Jeg tror også at dette som stykket kunne gjort langt sterkere inntrykk på meg om jeg var yngre.

Men aller mest likte jeg dette. Jeg forlot salen og var mett, hadde spist et godt måltid teater som var fullt og helt verdt billetten og jeg syns Det Norske Teatret virkelig har skapt en sår og stemningsfull forestilling her som jeg håper sees av et stort publikum.

 

Terningkast 5!