Hunger Games: Mockingjay part 1 og andre fine ting =D

Heisann! Fin ting: jeg fikk mail om at jeg hadde vunnet en konkurranse i stad og har vunnet billetter til å se den tredje Hobbiten-filmen på Sandvika Kino med popcorn, brus og kanelgifflar servert og med muligheten til å invitere med meg masse venner =D Hurra! Ellers har jeg kommet skikkelig i gang med å kjøpe julegaver og det jeg ikke kjøpte i dag har jeg tenkt å handle i morgen før jobb (13:15-21:15 OG det er familiedag på IKEA så det kommer til å være skikkelig kaos og maaasse mennesker) sånn at det eneste som trengs i desember er å pakke inn ting. Jeg nekter å la desember være stress og mas, desember skal være advent og julekalendere og å spise alt for mye pepperkaker. Basta =D Forøvrig har jeg også kjøpt meg noe til meg selv, henholdsvis en hvit strømpebukse og denne kjolen: http://www.lindex.com/no/dame/holly-whyte/7199625/Kjole/?styleId=62562438 og den nyeste utgaven av det litterære magasinet Kamilla siden det virker så fint og jeg har et hemmelig mål om å få noe publisert i det bladet (det har ikke hendt enda, men om jeg fortsetter å sende inn hver gang de har et nytt tema så kan det jo hende det går til slutt, dessuten har jeg fått veldig fine tilbakemeldinger på tingene jeg har sendt inn). 

Ellers så skrev jeg en historie jeg personlig ble ganske fornøyd med i stad, jeg var på førjulskveld ved Cappelen Damm i går og det var hyggelig (og de hadde Sarah Bernard-kake og det ga meg innmari lyst til å lære meg å bake siden det smakte utrolig godt), jeg finner på mye fint og som sagt er jeg altså godt i gang med julegave-innkjøpingen og det føles veldig greit. 

Siden det snart er desember og julestemningen for min del allerede er i gang kan jeg poste denne igjen: 

Og ellers så har jeg jo vært på kino i dag og sett “Hunger Games: Mockingjay 1” og nå tenkte jeg å poste en trailer for den, tett fulgt av en anmeldelse. Så kommer nok neste innlegg på søndag eller mandag så da bables vi og god fornøyelse!

The Hunger Games: Mockingjay 1

 

Når det gjelder «Hunger Games» leste jeg hele serien med grådig interesse i løpet av to uker og så har jeg sett filmene og konkludert med at de er ganske så fine. For greia med «Hunger Games» er at det er en dystopisk serie som er så mye mer enn det man først tenker. Det er en serie som tar et oppgjør med nåtidens fokus på reality-konkurranser, men også handler om krig, om smerte og om hvordan det finnes situasjoner der det er helt umulig å vite hva som er fullstendig riktig. Aktuelt og spennende er det og filmene føler jeg virkelig har fått med seg essensen av bøkene på en svært god måte og så også med «Mockingjay 1».

Vi går rett inn i handlingen. Katniss er tydelig merket av lekene hun har vært i gjennom, men må være et symbol for et opprørsk Panem. Og utover det vil jeg ikke gå så nøye inn på handlingen, litt for å holde på spenningen, litt fordi dette er en film der man virkelig bør ha sett de foregående filmene og også helst ha lest bøkene for å være helt med og litt fordi det ikke er blant de mest handlingsrettede filmene. Det skjer litt av hvert, så visst, men det handler på mange måter mer om det psykologiske ved å føre en krig og om arrene å ha vært vitne til kamper på liv og død kan føre med seg. I så måte er det en mellometappe før den store finalen, men det føles aldri kjedelig av den grunn. Snarere tvert i mot. Det er en intensitet i alt som skjer, det er så mye som ulmer under overflaten og alt dette gjør dette til noe mer enn bare et nytt kapittel i en film-serie for ungdom, det er en oppriktig interessant historie å følge i tillegg.

I tillegg er skuespillet utmerket. Særlig Jennifer Lawrence viser at hun virkelig er en skuespiller med stort spenn, men det er mange andre jeg kunne trukket frem. Her ser man for eksempel Philip Seymour Hoffman i en av hans siste roller og det viser at han er utrolig dyktig og minner oss også på at det er utrolig trist at han døde tidligere i år. Utover skuespillet er det også godt filmet, fint fotografert og med fin bruk av mangel på musikk for å understreke alvoret og det er i det hele tatt mye som gjør dette til en meget engasjerende film. Jeg liker også veldig at det oppe i alt alvoret finnes lyspunkter. Som en fin katt, som noen rolige scener der ting er litt mindre mørkt og kjipt, som at det tross alt føles som om det finnes håp.

Når det likevel er noe som mangler handler det mest om at dette i utgangspunktet ikke er en sjanger som får meg til å gi meg helt hen. I tillegg føles det som om materialet er litt dratt ut for at den tredje boka skal bli delt utover to filmer, man kunne lett fortettet handlingen i tredje «Hunger Games»-boka til å bli bare én film. Jeg føler utover dette heller ikke noe stort behov for å se denne (eller de andre filmene i denne serien) mange ganger. Men alt dette er tross alt mest småting og i hovedsak er dette ganske så bra.

 

Terningkast 5!

Julete ting og Into the woods-nerding og slikt :)

Heisann! Jeg syns det er fint at det bare er noen få dager igjen til desember fordi desember er elsk <3 Ellers liker jeg at “Råta” av Siri Pettersen er super, jeg liker at jeg har tenkt å kjøpe basically alt av julegaver på fredag og lørdag (og begynne å pakke inn litt og kanskje), jeg liker at jeg er temmelig sikker på at jeg har tenkt meg på kino på fredag og jeg liker at det finnes dette i leiligheten min nå:

Det ser kanskje ikke så delikat ut og å ikke finne pepperkakeformer kompliserte ting, men se, årets første pepperkakebakst =D

I tillegg er jeg av og til på lekerommet på jobben og der har de av mystiske grunner fått med seg at jeg liker både å tegne og å fargelegge veldig godt så det var noen som foreslo at jeg kunne lage et fargeleggingsark. Og så satt jeg på lørdag og så “Love Actually” på Netflix mens jeg fulgte oppfordringen og dette er resultatet av det:

Det ble jo litt julete og fint da 😉 Og ja, det står IKEA på flagget hans naturligvis. 

Ellers så gleder jeg meg til desember fordi julekalendere og selv er planen min å ha “Donald Duck”-julekalender (fordi man kan vinne mye fint hver eneste dag), Flax-kalender (fordi man kan vinne penger, det er verdt et forsøk selv om jeg sjelden vinner på Flax-kalendere) og å se på Julekongen-dvden min hver eneste dag og nyte hvert sekund. Jeg har også tenkt å være med på minst et dusin julekalenderkonkurranser på nettet hver dag selvfølgelig =D

For øvrig har det dukket opp nok et bevis på at Meryl Streep er fantastisk!

Her er det litt “Into the woods”-preik først (med Stephen Sondheim og slikt og det i seg selv finner jeg jo kjempefascinerende) og så kommer et kort klipp med sangen “Stay with me” sunget av Meryl Streep og ååå, jeg elsker det, det er så himla fint <3 Det er jo fint sunget, men mer enn det så er det bare helt nydelig spilt og jeg er av dem som alltid mener innlevelse og godt skuespill er det viktigste når en musikalsang skal fremføres for man må tro på det og man må føle det og hvis noe er nydelig sunget, men innlevelsen, følelsen og spillet mangler så blir det halvveis. Og slik er det jo med musikk uansett for så vidt, men aller mest med sanger i musikaler sånn jeg ser det. Det er veldig fint og det beste er at “Stay with me” i utgangspunktet er en av sangene fra “Into the woods” som jeg ikke har lyttet så mye til, men denne versjonen, den syns jeg er vidunderlig 🙂

Sånn siden jeg drev med “Into the woods”-obsessing uansett og ikke egentlig hadde noe viktig å blogge om kan jeg jo benytte anledningen til å poste et klipp fra 1990-versjonen av “Into the woods” med “Agony (reprise)” som jeg vet at jeg har posta før, men det er himla awesome så derfor:

Jeg håper de har en god versjon av “Agony” i den kommende “Into the woods”-filmen og at de har en enda bedre versjon av reprise-versjonen som er enda kulere enn første versjonen (pga. dwarves-delen)! 

Og ja, dette innlegget ble kanskje ikke så spennende sånn om ikke “karolinsk nerding over Into the woods og sånt” er fascinerende tematikk da, i så fall var jo dette innlegget litt av en thriller. Konklusjonen er uansett at jeg har det fint og har ting å glede meg over og det er jo kult. 

Neste blogginnlegg kommer forøvrig på fredag kveld regner jeg med (eventuelt lørdag) så da bables vi!

A little something different og en fin julesang =D

Heisann! Siden sist har jeg skrevet ferdig Nanowrimo-historien min og jeg funderer fortsatt på hva som skal være desember-prosjektet mitt. Jeg pleier å ha et julekalenderprosjekt på Facebook og det har tidligere vært å skrive en historie der jeg poster litt hver dag og å skrive nye julesanger der teksten er noe jeg finner på og melodien er en annen kjent eller mindre kjent sang. I år er jeg usikker på om jeg skal gjøre en av disse ideene eller om jeg skal ha “trekke lapp og lage ny lego-figur hver dag”-prosjekt eller noe helt annet, for eksempel å poste en ting som inspirerer meg og gjør meg glad hver dag eller ha et julekort-prosjekt. Om noen liker en av disse ideene best eller har en annen ide til Facebook julekalender-prosjekt tas det gladelig i mot =D Uansett skal jeg fortsette å finne på mange kreative finheter og uansett prosjekt postes det sikkert utdrag fra det her på bloggen 😉

Ellers var jeg på biblioteket i går og lånte litt bøker og det er fint og jeg skal både lage pepperkaker OG spise taco hos moren min i dag så etterpå blir awesome. Og nå snart skal jeg trene og slike kjedelige fornuftigheter siden jeg er flink, men først kan man jo blogge. Så hei!

Jeg har ellers funnet en veldig fin julesang nå med Pitsj

(Bildet funnet på Aktiv Oslo sine nettsider og linken fører til info om en releasekonsert de hadde i går som jeg ikke var på, men som sikkert var veldig stemningsfull og fin.)

Grunnen til at jeg poster bilde av gruppas nyeste cd (som man forøvrig finner på Spotify) er at jeg altså hadde tenkt å poste en ny video de har gitt nå med denne nye julesangen jeg har funnet, men så var det deaktivert ved forespørsel dessverre. Men man kan se denne videoen her: https://www.youtube.com/watch?v=NCyUPyNf4dM&list=LL0BFIzBZ9DRyg7W7JnJDXag&index=1 og mens jeg er ganske altetende når det gjelder julesanger og liker alt fra morsomme tullesanger til nostalgiske favoritter til hektiske poppa juleøyeblikk og videre hen til vakre julesalmer, så er det noe veldig inspirerende ved å finne en sang som “Snow is falling” der det er så enkelt og stille og fullt av stemning. Utrolig verdt å lytte til når det gjelder julemusikk siden dette er fint og skjørt og virkelig gir en julestemning, det funker væffal for meg <3

Men nok om det, NÅ skal jeg bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse siden jeg altså har lest en bok som var ganske så elsk i grunnen. Den heter “A little something different”, er noe av det søteste jeg har lest på lenge og var en sånn karolinsk og koselig bok som fikk meg til å sukke henført og dagdrømme om å oppleve kjærligheten selv. Her kommer anmeldelsen og så blogger jeg nok i neste omgang enten tirsdag eller onsdag.

A little something different av Sandy Hall

 

The creative writing teacher, the delivery guy, the local Starbucks baristas, his best friend, her roommate, and the squirrel in the park all have one thing in common?they believe that Gabe and Lea should get together. Lea and Gabe are in the same creative writing class. They get the same pop culture references, order the same Chinese food, and hang out in the same places. Unfortunately, Lea is reserved, Gabe has issues, and despite their initial mutual crush, it looks like they are never going to work things out.  But somehow even when nothing is going on, something is happening between them, and everyone can see it. Their creative writing teacher pushes them together. The baristas at Starbucks watch their relationship like a TV show. Their bus driver tells his wife about them. The waitress at the diner automatically seats them together. Even the squirrel who lives on the college green believes in their relationship. 

Surely Gabe and Lea will figure out that they are meant to be together….

*

Da jeg først hørte om denne boka ble jeg umiddelbart interessert. Litt fordi ideen om at det fortelles fra ulike synsvinkler minnet meg litt om et tidligere Nanowrimo-prosjekt jeg har hatt der alt fra en gatelykt til en benk var fortellere, men videre fordi det hørtes ut som en usannsynlig søt og sjarmerende bok. Og det var jo også nettopp det. Veldig søtt og innmari fint.

Det hjelper at en av bokas første scener er denne:

«I’ve got a theory, » I say. “That it’s a demon,” Lea says, so quietly I almost miss it, and I probably would have, but she slaps a surprised hand in front of her mouth. I see Gabe turn to her and smile. “A dancing demon?” he says quietly. And then in my finest Rupert Giles impression of all time I say, “No, something isn?t right there.” No one else seems to get the joke, but it’s in that moment that I know my couple of the semester is going to be Gabe and Lea.

Med andre ord så er det referanser til ?Buffy, the Vampire Slayer? veldig tidlig inn i boka og som Buffy-fan er jo akkurat det en typisk sånn ting som gjør meg veldig entusiastisk. Utover dette fortelles det altså fra ulike synsvinkler og da inkluderer det et ekorn(!) som naturlig nok er veldig opptatt av nøtter og mat og en benk(!) som fokuserer mest på rumper (noe som for så vidt også er ganske naturlig). Man skulle ikke helt tro at det ville funke så godt med ting fra synsvinkelen til ekorn og en benk, men det fungerer faktisk helt brilliant og får meg til å tenke at å skrive fra synsvinkelen til en gatelykt i ny og ne er helt i orden og fullstendig logisk.

Anyway, jeg likte denne boka veldig godt og det handler litt om konseptet og at det i det hele tatt er en utrolig søt bok som passet fint siden jeg var i modus for noe litt søtt og klisjéfylt. Men det handler også om at jeg liker Lea og Gabe som karakterer og vil at de skal få hverandre. Det er sympatiske figurer som man blir glad i og jeg fikk for eksempel litt lyst til at Gabe skulle bli levende, komme ut av boka og heller forelske seg i meg siden han er en typisk sånn gutt jeg selv finner fascinerende. Og jeg liker de ulike synsvinklene, jeg liker skrivestilen og jeg syns i det hele tatt at det er så mye ved denne boka som er herlig og brilliant.

Samtidig så er det en bok som nok er ganske smak og behag for den vil for noen fremstå som for fluffy og sukkersøt og det er nok ikke til å komme bort i fra. Det er også ganske urealistisk at så mange er så opptatt av det samme forholdet og mens Sandy Hall har mange interessante karakterer i denne boka så er det også noen av karakterene som blir litt for fordomsfull beskrevet og da sikter jeg mest til Hillary der forfatteren tyr til enkle løsninger, mens det mest interessante hadde vært om det ble vist at hun var noe mer enn det folk tok henne for å være. Utover dette er det noen småting som viser at dette er Sandy Halls første bok og slikt, men hun har allerede en sterk og egen stemme som forteller og jeg gleder meg til å lese mer av henne senere.

Mest av alt føler jeg bare at dette var det jeg trengte å lese da jeg leste det og at dette var en søt og inspirerende bok som jeg nøt hvert sekund av.

 

Så ja, terningkast 5 og ja, les i vei!

Ønskeliste jul 2014 :)

Heisann. Først tenkte jeg å dele noen fascinerende fakta:

1) Innrømmelse: jeg har aldri gått i fakkeltog. Ikke fordi jeg ikke bryr meg, men fordi jeg er redd for flammer og bare tanken på mange personer som går sammen med fakler samtidig så nært inntil hverandre skremmer meg. I tillegg ser jeg jo selvsagt viktigheten av å stå samlet for å vise at man engasjerer seg, men samtidig er ikke det viktigste det fakkeltoget eller den movember-barten eller den rosa sløyfa i oktober for den saks skyld, men hva man gjør hele tiden. Hvis jeg hadde brukt en måned til å bruke en rosa sløyfe for så å ikke tenke på kreft resten av året ville jeg følt det litt hyklerisk å bruke den sløyfen. Og nå på søndag var det fakkeltog mot mobbing og det gjør meg så glad at så mange engasjerer seg, men samtidig så vet man jo aldri om de som går faktisk går fordi de engasjerer seg eller fordi de føler at de bør gjøre det og det som er viktig er ikke den ene dagen, men det som skjer hele året. Og jeg vet ikke om dette høres helt teit ut eller om det virker helt fælt at jeg ikke er helt komfortabel med symbolske gester, jeg bare tenker litt høyt. Og er redd for flammer.

2) Jeg bekymrer meg muligens unødvendig for hva slags prosjekt jeg skal ha i desember. For jeg har 1000 ord igjen av Nanowrimo-historien min og jeg trenger noe å holde på med i desember også og jeg vet ikke helt om jeg orker å skrive en bok på en måned igjen. Samtidig må jeg alltid drive med prosjekter, jeg blir litt gal om jeg ikke gjør det. Ting jeg vurderer: julediktprosjekt, føljetong med barnlig historie og et kapittel hver dag, julesanger slik som i fjor, men med andre melodier, julekortprosjekt, lage figur i lego hver dag og trekke lapp med dagens figur hver måned eller choose your own adventure-julehistorieprosjekt med dødsmasse noter på Facebook som jeg ikke aner hvordan kan funke i praksis. Hvis noen har noen favoritt blant ideene mine eller noen andre geniale ideer til prosjekter jeg kan ha i desember er det bare å nevne det. 

3) I går leste jeg ut en bok som betyr at jeg nå har nådd lesemålet mitt for i år (96 bøker). Jeg begynte deretter på en ny bok og jeg tror sannsynligheten for å lese over 100 bøker i år med andre ord er veldig høy =D *skryte skryte*

Her er en fin sang fordi jeg leste et intervju med Joanna Gleason i morges og med en gang begynte å obsesse over “Into the woods” igjen:

Å, det er så fint <3

Men da tenkte jeg å poste ønskelisten min for jul 2014 siden det tross alt bare er litt i overkant av en måned til. God fornøyelse og så blogger jeg i neste omgang på søndag tenker jeg 🙂

Ønskeliste jul 2014

 

    PENGER!!! 

    Abonnement på Nemi-blader

    Veggkalender for 2015 (helst Nemi-kalender, men så lenge bildene er fine spiller det ikke så stor rolle) (NB: jeg burde egentlig ikke ha veggkalendere siden jeg glemmer å skifte måned før halve neste måned har gått, men jeg liker det lell)


Billetter


    Sweeney Todd på Det Norske Teatret (fordi jeg MÅ se den, det er jo Sondheim og geniale musikalen)

    Chicago (fordi det er fengende, jazzy musikk, sikkert super dansing og nok generelt brilliant)

    De tre musketerer på Folketeateret (boka er blant de mest underholdende klassikerne jeg har lest og en rocka musikalversjon lyder temmelig awesome)

    Lenge leve livet på Oslo Nye Teater (det er en musikal basert på Melodi Grand Prix, dvs. er det nok særdeles karolinsk og naturlig nok noe jeg har et stort ønske om å se)


Gavekort

 

     på Kino

     på teatre (om de har gavekort, noe jeg for eksempel vet at Det Norske Teatret har)

    på bokhandel (helst Ark, Tanum, Norli eller Outland)

     på Platekompaniet (de har jo både film, musikk og spill)

     på Game Stop (eller andre spillbutikker)

     på H&M eller Lindex (førstnevnte fordi det er klesbutikken jeg benytter mest utenom Fretex, sistnevnte fordi jeg har forelsket meg i opp til flere antrekk i merket Holly & Whyte)

    på Billettservice (det er jo så himla mange ting jeg har lyst til å se)

 

Dyre ting


    Nintendo Wii U (fordi det er så mange spill på Wii U jeg ønsker å spille og da særlig Zelda: The Windwaker)

 

Småting

 

    Hårstrikker og annen hårpynt (Accesorize særlig har mye fint) (NB: Ønsker meg IKKE spenner for det er håret mitt for glatt for)

    Tegne og skrivesaker

    Ulinjerte notatbøker (man kan aldri ha for mange notatbøker)

    Post-it lapper og bokmerker

    Hockey Pulver og sjokoladeboller (yndlingsting)

 

Nintendo 3DS-spill

 

    The Legend of Zelda: Ocarina of time 3D

    Super Mario 3D Land

    Rayman 3D

    Pokemon Alpha Sapphire

 

Film

 

    The Fault in our Stars

    Dragetreneren 2

    Billy Elliot: The Musikal

    Step Up: All In

 

Bøker 

 

– Å skrive livet av Vincent Van Gogh (med hans fineste brev og med bilder, har bladd i denne boka og den er utrolig flott!)

– Veien til Mozart av Ketil Bjørnstad (høres veldig interessant ut)

 

Annet

 

 

Elefant er yndlingsdyret mitt, hva angår klær er jeg jo alltids veldig glad i skjørt og kjoler (rødt er yndlingsfargen min og jeg er ellers glad i lyseblått, grønt og brunt) og jeg er veldig glad i koselige opplevelser som å dra på kafé sammen med folk og slike sosiale finheter. Utover det er det jo en del steder jeg har lyst til å dra (det finnes byer jeg er veldig glad i eller har lyst til å bli veldig glad i) =D

Jeg har bestilt premie på Amazon fordi viktige ting har hendt =D

Heisann, sveisann. Siden sist har jeg så vidt påbegynt innkjøpet av julegaver siden jeg var på loppemarked på Hasle i går, jeg har begynt på en elskbar bok og lesere av mitt forrige innlegg vet herved at jeg elsket filmen “Bokstrollene” og ga den terningkast 6 =D 

Men dette innlegget skulle jo ikke handle om sånt. Det skulle handle om at jeg herved har bestilt seks bøker fra Amazon.com og det er disse:

Evil Librarian av Michelle Knudsen

Tittelen er awesome, ideen med en demonisk bibliotekar høres veldig Buffy ut, hovedpersonen er involvert i en skoleproduksjon av Sweeney Todd så det vil følgelig være musikalreferanser og det lyder i det hele tatt som en veldig underholdende og karolinsk bok som jeg vil kose meg skikkelig med =D

The gigantic beard that was evil av Stephen Collins

Igjen tittelelsk <3 Dette er en grafisk roman med ingredienser som et ondt skjegg(!) og sånt og det høres så fascinerende ut. Når noe har så kul tittel MÅ jeg lese det, sånn er det bare 😉

I’ll give you the sun av Jandy Nelson 

Jeg likte den forrige boka til denne forfatteren særdeles godt og denne nye høres vel så fin ut. Dessuten handler det om et tvillingpar og jeg har alltid vært fascinert av tvillinger og coveret er veldig fint og ååå <3

Glory O’brien’s history of the Future av A.S. King 

A.S. King er en av mine absolutte yndlingsforfattere og da må jeg jo få lest hennes nyeste bok. Derfor 🙂

Neil Patrick Harris: Choose your own autobiography av Neil Patrick Harris

Jeg er ganske stor fan av Neil Patrick Harris (noe som er helt naturlig å være siden fyren er awesome) og nå har han gitt ut en biografi og det alene er jo kult, men i tillegg så er denne biografien altså i form av en “choose your own adventure”-bok og jeg er i tillegg veldig glad i slike bøker. Så det er vinn-vinn og en bok jeg trenger å ha i samlingen min =D

Here be monsters av Alan Snow 

Siden jeg elsket “Bokstrollene” følte jeg at jeg trengte å få lest boka filmen er basert på. Derfor. Dessuten har jeg hørt at dette er en veldig fantasifull bok med kreative illustrasjoner og slikt elsker jeg så det er jo også gøy =D

*

Og noen lurer kanskje på hvorfor jeg følte at jeg kunne bruke alt for mye penger på bøker fra Amazon akkurat nå i dag, men svaret ligger her:

Hvis vi bare later som om de synger Nanowrimo i stedet for Eurovision passer denne teksten nemlig utrolig godt akkurat nå. Jeg har nemlig vunnet. Etter å ha skrevet 3000 ord i formiddag (jobber fra 15-23 i dag så jeg hadde masse skrivetid før jobb) har jeg herved nådd 50 000 ord og for åttende gang vunnet Nanowrimo. Attpåtil er det ny rekord, 17. november er det tidligste jeg har nådd 50 000 ord noensinne =D Og nå gjenstår det rundt 5000 ord før hele historien er skrevet ferdig så jeg vil nok mest sannsynlig være ferdig med hele historien min neste gang jeg blogger. 

HURRA!!!! 

Og noen ganger fokuserer jeg på alt jeg ikke har som jeg gjerne skulle hatt, men akkurat nå føles alt slikt uvesentlig for jeg har dette. Jeg har Nanowrimo og det får jeg til, når det gjelder Nanowrimo er jeg faktisk kjempebrilliant og da er det lov å bestille seg noen fine episkheter på nettet, da er det faktisk helt greit. 

Men da tenkte jeg å ta en tekopp til og slikt før jeg snart nok må dra i retning jobb og så kommer neste blogginnlegg mest sannsynlig på torsdag. Og om jeg er på jobben litt for tidlig kan jeg jammen meg feire med en kanelbolle =D

Bokstrollene og skyggerøtter :)

Skyggerøtter

 

Skyggene snirkler seg bortover novembergater,

strekker seg fra gatelyktene,

vil gro røtter,

danne underjordiske ganger 

for vetter og moldvarper

 

et øyeblikk vil skyggene bryte seg løs

og benytte deres nyvunnede frihet til viktige ting;

 

hoppe paradis ved Grorud skole til vintersola står opp

*

Heisann, sveisann. Livet er fint, jeg leser supre bøker, jeg har begynt planlegging av julegaver og når jeg skal kjøpe ting og få slikt i orden, Nanowrimo går så bra at det nesten bekymrer meg (jeg har liksom over 40 000 ord nå og vi er ikke halvveis ut i måneden en gang) og jeg driver nedtelling mot desember siden jeg gleder meg så enormt til å kunne være med på julekalenderkonkurranser og se “Julekongen”-episoder på dvd hver dag =D Og det finnes masse musikalmusikk å kose seg med, jeg bruker fredagskvelden til å se Idol mens jeg drikker julebrus og på søndag blir det brilliant å dra på loppemarked på Hasle Skole bare fordi de pleier å ha popcorn. 

Også er det finale av “Stjernekamp” i morgen (som jeg riktignok må se litt på etterskudd siden jeg jobber i morgen og slutter 21:15) og mitt mest alvorlige problem denne helgen er at jeg ikke får dratt på morgendagens spillkveld på Humanismens Hus pga. nevnte jobbinga og det er egentlig ikke noe alvorlig problem i det hele tatt så yay! 

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter en anmeldelse av “Bokstrollene” (norsk trailer siden jeg av ymse grunner endte opp med å se den norske versjonen) og så regner jeg med at det neste blogginnlegget mitt dukker opp på mandag. Vi bables og god fornøyelse!

Bokstrollene

 

Kan jeg la denne anmeldelsen kun bestå av setningen: «JEG ELSKET DENNE FILMEN OG ALLE MÅ SE DEN NÅ!!!” kanskje? Hm… 🙂

Nei da, jeg skal skrive en litt mer proff anmeldelsesdings. Men ååå, jeg likte virkelig denne filmen veldig godt. Det er en av de fineste filmene jeg har sett i år definitivt og jeg skal SÅ ha den på dvd 😉

Uansett. Jeg har alltid elsket animasjonsfilm og «Bokstrollene» (eller «The Boxtrolls» som den heter på engelsk) lød som noe helt i min gate, ikke minst fordi den er stop-motion og det er en animasjonsteknikk jeg finner dypt fascinerende.

Det handler om en snobbete, viktoriansk by ved navn Ostebro der folk er veldig glad i ost og veldig lite glad i bokstrollene. Sistnevnte frykter alle en hel del siden de visstnok er veldig farlige og fæle. Og Grafse står i spissen for prosjekt: utryddelse av bokstrollene og er egentlig den som virkelig er ond. Bokstrollenes rykte som fæle og onde er derimot betydelig overdrevet og det blir opp til Egg som har vokst opp blant bokstrollene å redde situasjonen, godt hjulpet av jenta Winnie og etter hvert flere hjelpere på veien.

Og ååå, jeg elsket denne filmen. Uansett om historien på mange måter er ganske klassisk så er en del av poenget ved en god film at den gir en litt av alt og får en til å elske hvert sekund mens man er 100 % tilfredstilt og slik var og er det med «Bokstrollene». Jeg elsker animasjonen, elsker stilen og stemningen, elsker musikken og elsker i det hele tatt alt. Det er litt Tim Burtonsk, litt barnebøkene til Neil Gaiman-ish og litt mange andre ting samtidig som det er helt seg selv opp og ned i mente og jaaa, elskbare filmen =D

Dessuten inneholder den norske versjonen av «Bokstrollene» Helge Jordal som stemmen til skurken og når jeg i utgangspunktet elsker stemmen til Helge Jordal så er dette et pluss. Og ååå, Helge Jordal som skurken er fantastisk, det er dubbingsperfeksjon, det er brilliant. Det er grunnen til at det gikk helt fint å se denne filmen på norsk (selv om jeg gleder meg til å sjekke ut den engelske versjonen så snart denne filmen kommer på dvd og jeg har den i filmsamlingen min). Resten av dubbingen er også ganske bra og ja, jeg liker denne filmen veeeldig godt.

Og dette er en sånn film som tidvis er sår og trist, men også svært morsom mange steder. Det er også spennende, finurlig og til tider oppriktig skremmende, men på en fin måte, frydefullt skummelt. Dessuten er bokstrollene awesome og så skjønne, jeg vil ha et bokstroll selv pronto og det er sjarmerende og kult og morbid og igjen bare ååå, finhet. Hei, jeg elsker denne filmen <3

 

Terningkast 6!

Nanowrimo og fine planer :)

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men i dag endte det opp med at jeg startet 08:00 på jobb etter å ha sluttet 23:00 og vært hjemme ti minutter etter midnatt i går og det var jo en selsom opplevelse. Det gikk for så vidt fint siden jeg uansett trenger lite søvn og det var masse å gjøre på jobb slik at tiden gikk kjempefort, men jeg er glad for at det er et unntak fremfor en regel siden det var litt upraktisk. Ellers så er målet å skrive 3000 ord i dag og med det nå 35 000 ord på Nanowrimo og utover å skrive masse så leser jeg en hel del og gleder meg til fredag som vil bety fri siden jeg skal jobbe på lørdag. Og det vil riktignok være litt irriterende på lørdag, men tenk så himla supert det vil være på fredag da dagen vil inneholde kafébesøk og kino og å skrive masse, masse, masse 😉 

Filmen jeg skal se på fredag heter forresten “Bokstrollene” og er den nye filmen til de som står bak henholdsvis “Coraline” og “ParaNorman” (med andre ord er det snakk om stop-motion og det er kjempestilig) og den høres veldig stemningsfull og fin ut. Det eneste dumme er at kinoer er så dårlige til å sette opp animasjonsfilmer på originalspråket så jeg må se den på norsk, men på den annen side så er det Helge Jordal som dubber skurken og jeg er kjempefan av stemmen til Helge Jordal så det hjelper en hel del 😉 Anmeldelse kommer nok på fredag kveld tenker jeg. 

Og ellers så er livet ganske så fint i grunnen så det er jo bra 🙂

 

Her er ellers en scene fra en musikal ved navn “A Christmas Story” som er en musikal jeg fra oktober og utover har helt dilla på musikken fra. Jeg syns det i alle fall er ganske så fengende musikk og siden jeg begynner å komme i julemodus allerede så passer det jo supert. 🙂

Men da tenkte jeg å dele et kort utdrag fra Nanowrimo 2014 og så håper jeg det faller i smak. Mens historien min i år (som heter Trollober fordi handlingen foregår i oktober og historien inneholder troll) handler mest om Amelia og hennes vennskap med et troll i en kort periode som også inneholder ballongbrev, forelskelser og nye ideer om hva man ønsker at ens liv skal handle om, så handler det også litt om en gretten gammel mann ved navn Kornelius som savner kona si som døde et år tidligere og en tretten år gammel jente ved navn Mille som har dukket opp i andre historier jeg har skrevet, men som jeg liker så godt å skrive om at hun liksom måtte bli en karakter i Nanowrimo også. Og så beslutter Mille at hun og Kornelius skal bli venner og dette utdraget handler litt om det. Jeg advarer om at dette er ting som ikke er redigert og som er skrevet i full fart og slikt, men jeg håper det gjør et ålreit inntrykk likevel og har i alle fall kost meg veldig med å skrive det. Så da kommer et utdrag og så venter neste blogginnlegg på fredag kveld tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

 

Utdrag fra Nanowrimo 2014 – Om Mille og Kornelius

En ny dag tredde frem og for noen var det en veldig fin dag. Det var fredag og helgen nærmet seg med stormskritt med en pause fra logikk og systemer. Og dette alene gjorde at mange var i veldig godt humør denne fredagen. Mange gikk rundt og smilte og koste seg mens de unnet seg litt ekstra kos og snacks fordi det føltes ekstra lov nå. Samtidig var det også noen som slett ikke hadde det så veldig fint og blant dem var Mille. Hun var på skolen og denne dagen hadde ingenting fungert som det skulle. De som ertet henne hadde vært ekstra pågående, hun hadde snublet i trappen og blitt ledd av, hun hadde fått en dårlig karakter på en stil hun hadde trodd at læreren ville like kjempegodt og ja, det var rett og slett en skikkelig dustedag. Og Mille visste at noen dager bare var sånn. Det var en del av livet, på samme måte som noen dager var bare fine. Og likevel, nå som Mille var midt oppe i denne dagen av håpløshet så greide hun ikke å tenke at det bare var en dråpe i et uendelig hav eller bare en liten dag i en verden av dager. Der og da klarte hun ikke annet enn å frustreres over at hun var en del av en dag da ingenting funket som det skulle. Alt føltes så sårt og uoverkommelig denne dagen og det var dette Mille følte på mens skoledagen sneglet seg av gårde. Dagen sneglet seg gjennom matte og engelsk og en og annen pause til den omsider brakte med seg skoleklokker som fortalte henne at nå, endelig var det helg. Mille gikk hjemover mens hun sukket over dagen og konkluderte med at det var en veldig super ting at det nå i det minste var helg. Hun konkluderte i tillegg med at hun så snart hun kom hjem skulle skrive et langt og klagete dagboknotat og med det få ut all frustrasjon. Det ville føles som en fin trøst siden å skrive eller tegne gjerne hjalp når hun var på sitt mest frustrerte. Mille gledet seg og på en annen dag ville hun kanskje ha gått rett hjem og fulgt planene sine. Denne dagen derimot dukket det opp nye muligheter. Mille så plutselig en nabo som bodde ikke så langt unna henne. Hun visste godt at han het Kornelius og at han alltid var ganske gretten av seg og dette pleide å gjøre at han skremte henne litt. Denne dagen betraktet hun ham dog og fikk det altså med seg med en gang da hun så at han snublet i en fortauskant og falt. Mille løp bort til ham og hjalp ham opp.

«Forbaskede fortau,» sa Kornelius surt.

«Fortau kan være dumme dyr,» istemte Mille og så fikk hun et spontant innfall.

«La meg følge deg hjem,» sa hun.

«Det trenger du virkelig ikke,» sa Kornelius og virket mest som om han bare ville være i fred. Mille derimot var bestemt, hun skulle jammen meg hjelpe Kornelius. Hvis alt gikk etter planen så ville de til og med bli gode venner og det spilte egentlig ikke særlig stor rolle at Kornelius generelt sett virket totalt uinteressert i vennskap. Mille kunne være ganske så sta og besluttsom når hun først ville det og hun tenkte at Kornelius sikkert hadde haugevis med historier siden han hadde levd et langt og rikt liv.

«Jo da, jeg skal følge deg, så sant som at jeg heter Mille så skal jeg det» sa Mille bestemt og fulgte en molefonken Kornelius hjemover og deretter inn i leiligheten hans.

«Sett deg i stolen og så skal jeg lage te til deg,» sa Mille.

«Har du ikke noe annet å drive med, jeg vil bare være i fred,» sa Kornelius.

«Ingen ønsker å være alene, ikke egentlig og la meg hjelpe da,» sa Mille før hun gikk ut på kjøkkenet og romsterte. Omsider kunne hun servere en kopp med te til Kornelius.

«Takk, nå har du vært veldig god hjelp, kan du dra nå?» spurte Kornelius håpefullt.

«Snart,» sa Mille og tittet interessert på alle bildene Kornelius hadde på veggen i stua si.

«Så fine bilder,» sa hun oppriktig.

«Det er bare bilder da,» sa Kornelius, men det virket som om han satte pris på Milles ord likevel. I alle fall fikk hun på følelsen at han satte pris på dem og det var en fin følelse. Hun valgte å stole på den.

«Vi skal bli venner,» sa Mille.

«Skal vi det?» spurte Kornelius skeptisk.

«Selvsagt. Du virker kanskje sur og gretten mye av tiden, men det er sikkert fordi du egentlig er ensom og da kan jeg hjelpe. Jeg tror ikke at du er så irriterende og sur som du av og til virker,» sa hun. Mille var kanskje en tenåring nå, men hun hadde sannferdigheten og ærligheten til et barn og hadde øyeblikk da hun sa akkurat det hun tenkte og mente uten å tenke videre over om det kunne høres frekt ut. Hun mente ikke noe slemt ved det, det var bare ikke så naturlig for henne å pakke inn ordene. Samtidig så virket det som om en del av Kornelius satte pris på ærligheten selv om han sendte henne et mutt blikk som fortalte en annen historie.

«Da så,» sa Kornelius med et sukk.

«Håper teen var god forresten,» sa Mille da Kornelius hadde drukket den.

«Jo da,» sa han. Mille nikket fornøyd og så tittet hun litt videre på bildene og fant dem svært fascinerende. Hun kunne ha blitt værende lenge, men mobilen hennes ringte og hun så på den og så at det var moren hennes. Mille lot være å ta telefonen, men hun sjekket klokka og innså at det var på tide å dra hjem.

«Greit, du skal få være i fred,» sa hun og la til, «men jeg vil komme tilbake uansett om du vil eller ei. Dette er bare begynnelsen på et gyllent og supert vennskap.»

«Vi får nå se på det,» sa Kornelius. Mille dro og han låste etter henne mens hun hørte ham si «barn altså» for seg selv. Og hun følte seg litt fornærmet siden hun da definitivt ikke var et barn lenger. Men så smilte hun over at hun hadde en ny venn før hun fant frem telefonen sin og ringte tilbake til moren sin.

*

 

Kornelius satte seg godt til rette i lenestolen sin og skrudde på radioen mens han mumlet litt om «endelig dro hun» og satte pris på å være i fred igjen. Han skjønte ikke helt hvordan det ene hadde ført til noe annet og han plutselig hadde hatt besøk av en jente som insisterte på at de skulle bli venner. Det hele forekom ham som veldig snodig og i tillegg unødvendig for han ville ikke ha venner, i alle fall føltes det ikke som om han ville det. Og han var pensjonist og nærmere sytti år og da hadde man vel vunnet seg retten til å bestemme selv hva man ville. Da hadde man jobbet lenge, gjort det man skulle og om man bare ønsket å være for seg selv burde det være lov. Med andre ord var det ikke det spor rart at Mille hadde irritert ham med besøket sitt. Hun hadde virkelig ikke vært villig til å ta et hint og nå var visst planen hennes at hun skulle komme tilbake. Hvem trodde hun at hun var egentlig? Kornelius sukket for seg selv. På samme tid var det en del av ham som hadde likt Milles besøk. Det var en såpass liten og beskjeden del at den føltes lett å overse, men det var like fullt fakta og en del av ham hadde satt pris på Milles hjelp og besøk. For hun hadde laget te til ham, hun hadde hjulpet ham og om hun kanskje var litt for direkte og rett på sak så var det også litt sjarmerende på sett og vis. Viktigst av alt, når Mille var innom så hadde han vært irritert, han hadde vært frustrert og skeptisk, men han hadde også glemt ensomheten et øyeblikk. I noen minutter hadde han glemt savnet, glemt alt som gjorde vondt og selv om en del av ham også kjente et snev av dårlig samvittighet på grunn av akkurat det, så hadde det vært litt fint. Kornelius sukket igjen over Mille og sa høyt at han håpet hun glemte ideen om å komme innom på nytt, mens en liten stemme inni ham sa at han til dels håpet at hun kom. Med andre ord klarte han ikke helt bestemme seg for hva han følte om saken. Men om man hadde satt ham på flekken og han hadde måttet være hundre prosent ærlig med seg selv så ville han nok innrømmet at om Mille kom innom igjen så ville det ikke være verdens undergang. Det kunne faktisk være ganske trivelig. Men dette var selvsagt en hemmelighet og såpass hemmelig at han ikke egentlig hadde skjønt det selv.

*

 

Der jeg skriver en anmeldelse av “Demon Dentist” og sånt =D

Heisann! Det er søndag, livet er fint og jeg har for øyeblikket 25 000 ord på Nanowrimo, noe som med andre ord betyr at jeg er halvveis. Planen min er også å skrive hvert fall 1000 ord til i løpet av kvelden fordi jeg har skrivedilla for tiden =D Angående Nanowrimo har jeg ellers donert 10 dollar i dag fordi Nanowrimo er avhengige av donasjoner for å kunne arrangeres hvert år og Nanowrimo tross alt er en av de fineste oppdagelsene mine ever. November hadde vært en mye kjedeligere måned uten store skriveprosjekter, det er jeg overbevist om. Ellers så tester jeg Beat.no for tiden fordi man kunne teste to uker gratis og man kunne finne alle musikalcdene jeg har hatt lyst til å lytte til uten å finne på Spotify. Takket være dette så har jeg lyttet gjennom flere nye musikalcder denne helgen. Utover det så har dette vært en ganske rolig helg uten så mye aktivitet, men noen ganger er det ganske behagelig det og. 

Her er for øvrig en fin musikalsang som jeg har lyttet litt til denne helgen:

“Ring of keys” fra musikalen “Fun Home” (som forøvrig er en av ikke så veldig mange musikaler som er basert på en grafisk roman). Veldig fin sang og godt spilt og fremført av Sydney Lucas som er veldig talentfull til kun å være rundt 10-11 år. 

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av en bok jeg likte veldig godt og så kommer neste blogginnlegg enten tirsdag eller onsdag tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

Demon Dentist av David Walliams

 

Darkness had come to the town. Strange things were happening in the dead of night. Children would put a tooth under their pillow for the tooth fairy, but in the morning they would wake up to find: a dead slug; a live spider; hundreds of earwigs creeping and crawling beneath their pillow.

Evil was at work. But who or what was behind it?

*

Slik presenteres boka “Demon Dentist” på Goodreads og dette er en bok jeg virkelig koste meg med. Rent objektivt sett så innser jeg at det kanskje teknisk sett ikke er fantastisk skrevet og det er sikkert ting og tang å pirke på, men min opplevelse er at jeg koste meg skikkelig med denne boka og det er det viktigste. Og dette er en perfekt bok å lese rundt Halloween siden den til tider er småskummel og inneholder slike elementer som gjør meg nostalgisk og får meg til å minnes da jeg var liten og elsket grøsserne-bøkene dypt og inderlig. Og en kan for så vidt innvende at det kanskje er litt unødvendig å lage en bok om en demonisk tannlege siden mange (meg inkludert) er ganske skeptisk overfor tannleger i utgangspunktet og man ikke trenger å bli mer skremt enn man er. På samme tid gjør jo nettopp det en tittel som «Demon Dentist» brilliant siden å skremme seg selv kan være litt av en fryd.

Uansett. Det handler om tolv år gamle Alfie som etter en ubehagelig tannlegeopplevelse ikke har vært hos tannlegen på mange år og har stygge, skadede og misfargede tenner som resultat av dette. Utover det er han en sympatisk karakter og litt i stil med Charlie i «Charlie og sjokoladefabrikken», noe som er en litt passende sammenlikning siden David Walliams skriver på en litt Roald Dahl-aktig måte som bare blir enda mer Roald Dahl-aktig av Tony Ross sine brilliante illustrasjoner. Så har Alfie en syk far, det dukker opp en demonisk tannlege og det er snev av kjærlighet og enden på visa er en bok som er morsom, småskummel og til tider ganske trist. Den har spenning og sjarm og jeg fant den kanskje litt barnlig til tider, men så er den også skrevet for barn og jeg hadde elsket denne boka om jeg var tolv år. Nå elsker jeg den kanskje ikke, men jeg syns den er ganske super og en av grunnene er karakterene. De er interessante å lese om, spennende å følge og man heier skikkelig på Alfie og det er en fin følelse.

Jeg liker også veldig godt skrivestilen, hvordan det er en del oppdiktede ord (som advares om i fotnoter og på forhånd) og dette sammen med de nevnte illustrasjonene gjør dette til en veldig karolinsk og artig bok. Akkurat noe jeg kan kose meg med. Dessuten er det mange oppdiktede ord (med advarsler om at de er oppdiktede, noe som jeg finner mye humor i) og sprudlende beskrivelser som er awesome nok.

Terningkast 5 og her er noen utdrag og illustrasjoner:

The words danced in the air as she spoke. If her tone of voice was meant to sound reassuring, it didn?t. It sounded the opposite of reassuring. It was in fact decidedly unnonreassuring.*

(* fordi “unnonreassuring” altså er et eksempel på et oppdiktet ord)

*

Miss Root’s eyes were black. Blacker than oil. Blacker than coal. Blacker than the blackest black. In short, they were black.

*

Holding the brush and tube in his hands, Alfie looked like a tearful child you might see at the zoo who has been made to face their fear of spiders by being given a huge, hairy, highly poisonous tarantula to hold.

(Hei, jeg elsker denne setningen. Det der er eksempel på en typisk sånn setning som gjør meg henrykt.)

*

The policeman still had his stripy pyjamas on, but had put on his police cap to try and give a sense of authority. With a torch, he examined the smashed window in Alfie’s bedroom. He traced the beam of the torch around the frame, before shining it on the shards of glass on the floor. Finally the policeman announced, “This window has been smashed.”

 

*

Her er noen illustrasjoner forresten (jeg tok bilder av dem med mobilkameraet mitt) og noe med stilen på dem minner meg også litt om “Kaptein Blåbjørn’s 13 1/2 liv”, noe som også er en god ting siden det er et eksempel på en annen bok som jeg er veldig glad i.

(Post-it lapp som bonusmateriale fordi jeg setter post-it lapper i bøker om jeg syns noe er veldig fint eller kult.)

Et litt Stjernekamp-fokusert innlegg =D

Heisann. Jeg har fortsatt til gode å skrive dagens dose på Nanowrimo, men målet mitt for dagen er 2000 ord og hvis det går så vil jeg i dag nå 17 000 og det vil føles innmari tilfredsstillende. Ellers så har jeg lest ut en brilliant bok som jeg tenkte å anmelde i mitt neste blogginnlegg og jeg syns i det hele tatt livet er ganske så ålreit for tiden. Og se her, ny trailer for “Into the Woods”-filmen (skulle ønske jeg kunne dratt til USA rundt nyttårstider siden den der kommer på kino andre juledag mens vi i Norge må vente til midten av februar, noe som er en million, trillion, fantasillion år til, væffal føles det litt sånn):

Gledermeggledermeggledermeg!!! <3 Fine musikalen!

Men nå tenkte jeg å bable litt om Stjernekamp, som er det programmet på tv jeg følger nøyest med på for tiden. Jeg syns det er veldig underholdende og fint og gidder til og med å stemme i ny og ne og nå tenkte jeg å ta for meg de tre gjenværende deltakerne med fordeler og ulemper og de to opptrednene med dem jeg har likt best. Og det er neimen ikke sikkert at det vil interessere andre enn meg, men det får gå. Da setter jeg i gang:

Reidun Sæther

Reidun Sæther var min favoritt på forhånd, såpass på forhånd faktisk at jeg i fjor høst tok meg i å tenke at det ville vært superkult om hun var med siden jeg har sett henne i ymse ting og vet at hun synger helt fantastisk. Og så ble hun en av årets deltakere og jeg jublet av ren entusiasme. 

– Reiduns fordeler

Hun synger utrolig godt og stødig og det at stemmen hennes kanskje ikke har det største særpreget går greit siden det er en stemme som er som poteten og tilsynelatende kan brukes til alt. Hun virker også veldig sympatisk, hun har vært med i en del musikaler og er i så måte en karolinsk deltaker uansett og man merker at hun virkelig føler det hun gjør, det kommer fra hjertet og da blir det litt ekstra fint. 

– Reiduns ulemper

Hun blir kanskje litt for flink-flink. Det blir til tider litt for mye av det gode og litt for skoleflinkt og det kan gå utover henne siden folk gjerne heier på underdog-en og Reidun er litt for overbevisende hver gang til å være underdog. Men det fine er jo at denne ulempen på mange måter er en fordel det og, det er jo på sett og vis et luksusproblem når man er nesten for flink 😉

To yndlingsopptredner:

Reidun valgte den vanskeligste sangen under opera-kvelden og taklet utfordringen med glans. Det er helt sykt hvor brilliant det høres ut på de høyeste tonene der og det får meg til å like opera enda bedre enn før. 

Reidun sang “Mack the knife” under storband-kvelden og jeg elsker denne opptrednen fordi det er godt sunget med masse sjarm og glimt i øyet og hun koser seg og stråler der hun synger mens hun gjør en opptreden som er så god at jeg syntes synd på de andre deltakerne etterpå.

Jørn Hoel

Jeg har vel i grunnen aldri hatt noen spesiell formening om Jørn Hoel. Jeg har ikke hatt noe i mot ham, jeg bare har liksom ikke hatt noen stor interesse for ham. Og jeg kommer nok ikke til å lytte masse til ham etter Stjernekamp heller, men jeg har kommet frem til at jeg syns han virker real og jordnær. Han kler ikke alle sjangre på Stjernekamp like godt, men han gjør sitt beste og er til tider virkelig super.

– Jørns fordeler 

Han har en veldig hes stemme som i noen sjangre kommer virkelig til sin rett og får det til å lyde innmari kult. I tillegg er han en erfaren og jovial artist og det skinner ofte frem under Stjernekamp.

– Jørns ulemper

Stemmen som er hans styrke av og til blir også hans svakhet i andre tilfeller for den har på ingen måte det største spekteret. Jeg syns også at Jørn burde utfordre seg selv mer for i noen sjangre så kunne han tatt større sjanser, men så har han i stedet valgt sanger der han er mer på hjemmebane. 

To yndlingsopptredner:

Jeg liker Jørn her fordi han virker veldig trygg og stemmen hans kler låta ganske så godt. Dessuten lever han seg veldig inn i låta og det skinner tydelig frem. 

Jørn er faktisk ganske awesome i denne sangen og stemmen hans er sinnssykt kul. Dessuten er det storband og det er i utgangspunktet ganske fenomenal sjanger 🙂

Nora Foss Al-Jabri

Nora liker jeg fordi hun virker sympatisk og grei og synger veldig bra og jeg har fått mer øynene opp for henne nå enn før (selv om jeg heiet veldig på henne under norsk MGP for noen år siden pga. veldig Disneysk sang som av den grunn var meget karolinsk). 

– Noras fordeler 

Hun har en god sangstemme og utover det elsker jeg hvordan hun vokser for hver episode. Nora er hun som kan komme fra sidelinjen og mens jeg heier mest på Reidun så blir jeg ikke særlig overrasket om Nora plutselig slår til og vinner hele greia for hun har både pågangsmot og talent i massevis. 

– Noras ulemper

Jeg syns ikke hun treffer like godt på sangvalgene hver uke og det tok noen episoder før jeg følte at hun virkelig etablerte seg som en man må se opp for i konkurransen. I tillegg er hun den yngste gjenværende deltakerne mens Reidun og Jørn har mer erfaring og det kan hun jo ikke noe for, men det kan likevel være en ulempe. 

To yndlingsopptredner:

Jeg syns Nora overbeviste aller mest når det var musikal som sjanger siden hun hadde innlevelsen, sang fantastisk og det i det hele tatt var en virkelig gjennomført opptreden som jeg likte svært godt.

Nora og pop passet også godt sammen siden hun sang godt og det er en kul låt som hun gjorde helt til sin egen. Veldig bra!

*

Og da har jeg tatt for meg dagens tematikk og nå bør jeg jammen meg få skrevet litt på Nanowrimo snart så dette får være dett. Neste innlegg kommer nok enten lørdag eller søndag. Vi bables og god fornøyelse!

Her er Harold og finheter :)

Siden sist har jeg sett Skjønnheten og Udyret på teater igjen (<3) sammen med moren min, broren min og kjæresten til broren min før vi spiste Crispy Duck på restaurant etterpå på lørdagen før jeg og mamma sov på hotell i Nydalen en natt (praktisk å vinne kule ting i konkurranser) og koste oss med det. Ellers har jeg vært på kafé, vært på kino (noe jeg skal komme nærmere tilbake til ganske snart) og lest i kule boka og fine avisene og nå er det mandag og jeg skal jobbe fra 15:00-23:00 i dag og har med andre ord litt god tid fortsatt. Livet er ganske fint, jeg gjør trivelige ting og dessuten er det jo november og Nanowrimo-kos. 

Og det går ganske greit i grunnen. Jeg har 8100 ord for øyeblikket (med et mål om å skrive litt til før jobb sånn at jeg når 9000 ord i dag) og jeg har over 25 sider og det er jo gøy og det er noe med at det kanskje er litt vanskelig først, men når jeg har skrevet de 1700 ordene det er meningen at man skal skrive minimum hver dag under Nanowrimo så har jeg kommet inn i flyten og så vil jeg bare skrive mer. Og ååå, jeg elsker historien og det er troll og eventyr og svært karolinsk og ja, Nanowrimo er elsk<3

Men jeg har nå en gang vært på kino og siden det ikke er så mye annet jeg har på tapetet å bable om nå så kan jeg jo like greit sette i gang med å ta for meg det. Jeg har herved tenkt å poste en trailer og deretter min anmeldelse av “Her er Harold” og så kommer neste blogginnlegg på onsdag eller torsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Her er Harold

 

Noen ganger dukker det opp filmer som i utgangspunktet ikke høres helt ut som min type film, men som jeg likevel får veldig lyst til å se av ymse grunner. I dette tilfellet fikk jeg lyst fordi IKEA er en del av tematikken og sånn sett virket det passende siden jeg merkelig nok har praksis på nettopp IKEA for tiden.

Uansett, «Her er Harold» er en fin film på mange måter og en temmelig mørk komedie som jeg likte, samtidig som den manglet en del for å bli virkelig elsk. Det handler om Harold som driver en møbelforretning på Åsane og har gjort det i mange år. Så åpner det en IKEA på Åsane og folk begynner å handle der i stedet og når en hel rekke andre ting går riktig til helvete omtrent på samme tid er det som om noe klikker oppe i hjernen til Harold og han får lyst på hevn. Og da er å kidnappe IKEA-gründer Ingvar Kamphaug det som forekommer Harold som den beste løsningen.

Så ja, det er et interessant konsept, basert på en historie av Frode Grytten, og en film som starter veldig bra. Man blir engasjert i Harolds historie og føler med ham. Godt hjulpet av at han spilles av Bjørn Sundquist som er en drivende god skuespiller og virkelig gjør rollen sin med glans. Det er også god musikk og fint fotografi og det er i det hele tatt mye ved denne filmen som gjør den lett å like.

Når det likevel ikke blir mer enn en god film handler det om at jeg føler filmen ikke vet helt hvor den vil. Og det er på sett og vis passende siden Harold selv virker ganske usikker på hva han vil, men det er likevel litt irriterende. Attpåtil syns jeg ikke filmen drar det langt nok for det er haugevis med potensiale, men det blir litt halvveis og jeg føler at slutten er litt for åpen og ambivalent.

Samtidig bidrar akkurat det til realismen og jeg vil understreke at mens dette ikke er en film jeg føler at man virkelig er nødt til å se så er det en film som fenger og som byr på mange morsomme øyeblikk og fine karakterer som engasjerer. Og den er morsom å se når man er i ferd med å få et forhold til IKEA i større grad enn før, dette blir en del av min dannelsesreise i så måte.

 

Terningkast 4 og en fin film å se mens man spiser popcorn og glemmer hverdagen.