Mr. Peabody and Sherman og andre finheter =D

Heisann! Det er torsdag, livet er fint og jeg er veldig flink til å skaffe meg jobb-intervjuer. Det har så langt ikke ført til jobb riktignok, men likevel, det går jo den riktige retningen og det er jo positivt. Ellers har jeg kommet til skogstempelet på Ocarina of Times (som var det lengste jeg kom til da jeg spilte Ocarina of Times på Nintendo 64, men som jeg nå har mål om å klare), jeg har sett siste episode av Friends og funderer på hva jeg skal se på fremover nå siden det er fint med prokrastineringsmateriale (tips til tv-serier som varer max tre kvarter og som kan fungere som god underholdning i bakgrunnen tas gjerne i mot, jeg har Netflix og vurderer å teste HBO Nordic siden de har en del serier jeg er nysgjerrig overfor) og jeg skal se “Big Hero 6” på originalspråket på lørdag (etter lunsj på Peppes og før spillkveld på Humanismens Hus). 

Forøvrig har jeg en del kulturelle planer i februar som jeg kan glede meg til, jeg finner på mye fint og jeg har funnet et nytt bevis på at Sutton Foster er awesome:

Defying Gravity fra Wicked! Yay! Og riktignok skulle jeg egentlig delt en video som ikke bare var sang, men den fikk jeg ikke delt her og ellers føler jeg at Sutton Fosters stemme egentlig ville kledd Glinda mer enn Elphaba, men ååå, det er fint, jeg liker dette 🙂

Nok om det. Nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av filmen “Mr. Peabody and Sherman” og så kommer nok neste innlegg etter det igjen altså til helgen, mest sannsynlig på søndag. Vi bables og god fornøyelse!

Mr. Peabody and Sherman

 

?Mr. Peabody and Sherman? er en animasjonsfilm jeg lenge har hatt lyst til å se. Riktignok ikke nok til å leie den, kjøpe den eller se den da den gikk på kino, men likevel og så hadde de den på biblioteket så voíla. Og dette er en sjarmerende og veldig fargerik animasjonsfilm som jeg på mange måter likte veldig godt.

Kort oppsummert handler det om en snakkende hund (Mr. Peabody) som er et geni og som adopterer en gutt (Sherman) og så har Mr. Peabody en tidsmaskin og dette byr på forviklinger. Det handler om et far og sønn-forhold, om vennskap og om å reise i tid og det som er veldig fint er at det hopper rett inn i handlingen. Ja, det er litt smått forvirrende hvor «midt i handlingen» det er, men samtidig er det noe tilfredsstillende ved det og man kommer heldigvis fort inn i ting og kan nyte og underholdes.

Og greit nok, dette er ikke en sånn film man virkelig trenger å se. Karakterene er litt irriterende til tider, plottet er så som så og animasjonen mangler litt på slike øyeblikk som får en til å måpe eller virkelig bli inspirert. Dessuten er mye av humoren basert på historiske vitser og det funker tidvis veldig godt, men blir noen ganger litt teit.

Samtidig føler jeg likevel at det er mer å glede seg over enn det er å frustreres over. For det er underholdende, det er sprudlende og tidvis ganske lærerikt i tillegg og det minner litt om Doctor Who på grunn av tidsmaskinen og det er først og fremst en fin ting. Og det er en film som er lett å sette pris på tross alt, nerdete og søt som den er. Dessuten er det en god stemning og ja, dette er i det hele tatt en kul animasjonsfilm. Og det finnes oppriktig rørende øyeblikk som gjør dette veldig verdt å se så det er jo også fint.

Terningkast 4!

 

 

Oppdrag: Stavanger

Heisann! Livet er fint og det er en ny uke, nye muligheter og alt det der. Dessuten lagde jeg meg spagetti bolognese i stad og det ble veldig godt siden jeg ikke har hatt det på en stund. Ellers så er boka jeg leser (“Trouble” av Non Pratt) fin og nesten utlest, jeg har lånt filmer på biblioteket som jeg har mål om å se i løpet av uka, jeg har kule helgeplaner og jeg tror dette blir en ålreit uke selv om jeg er ganske lei av å skrive søknader. I tillegg var jo helgen kjempefin. 

Her er “Agony” fra “Into the woods”-soundtracket forøvrig:

Veldig super versjon og man kan se klipp med denne sangen her: https://www.youtube.com/watch?v=VLR1uKXNc-M 🙂

Men da tenkte jeg å ta for meg helgetur til Stavanger for å feire onkel A, en tur som var kjempefin!

Oppdrag Andreas 50 år!

Turen startet fredag formiddag da vi ankom Oslo S og til min skuffelse oppdaget at Peppes Pizza ikke var oppe klokka 10:30 på morgenen. Det som derimot var oppe var Burger King, noe som resulterte i en porsjon pommes frites og Cola før ombordstigning på toget. Jeg fikk også kjøpt meg litt blader, aviser og snacks og var med andre ord godt forberedt da vi entret toget og dro av sted. Togturen ble brukt til internett på mammas iPad, en hel del Zelda på Nintendo 3DS (<3), lesing av bok, blader og aviser og å tape i Wordfeud mot mamma (ta det med ro, nyeste runden vinner jeg, garantert). Det var med andre ord en meget koselig togtur. Omsider var det kveld og vi ankom Stavanger, klare for en eventyrfylt og tilfredsstillende helg =D Jeg testet nudler med kylling og salat på Deli de Luca og det var faktisk ganske godt (selv om det kostet en del mer enn beregnet). 

Her kan man se hotellet og det var et lite, men koselig hotell som hadde frokostutvalg som gledet mitt karolinske hjerte (tomat, agurk, stekte poteter, melon og hvetebakst). 

Dette er utsikten fra hotellrommet.

På dagen på lørdagen tittet vi rundt og var shoppende turister. Utover det er dette bildet egentlig tatt kun fordi det var en pen gatelykt 😉

Stavanger har fin havn og det var verdt å fotografere.

Og onkel C, Cecilie (samboer til onkel C), Joakim, Hanna (kjæresten til Joakim) og jeg spiste lunsj på Dolly Dimples der jeg koste meg med Cola og Garlic Bread =D Vi hadde det hyggelig, det var veldig godt hvitløksbrød og livet var ideelt!

Så gikk jeg litt mer rundt for meg selv mens jeg tittet omkring og blant annet tok bilde av denne gaten fordi den hadde fine farger. Jeg fant fort ut at Stavanger sentrum er ganske mye mindre og mer oversiktlig enn Oslo sentrum og selv de gangene jeg gikk meg vill litt så fant jeg fort frem igjen. Planen min for turen var å bruke gavekort på Ark Bokhandel, men der fant jeg ingenting som fristet nok. Derimot fant jeg maaasse fint på Norli og mitt innkjøp der skal jeg komme tilbake til. Etter en stund med shopping kjøpte jeg litt godteri, gikk tilbake til hotellet og slo mamma i Maxi Yatzy før vi skiftet og gjorde oss klare til PARTY!!! Halv syv dro vi av gårde til lokalet der det skulle være fest for onkel A og ble møtt av en dinosaur!

Etter hvert kom istiden (dvs. onkel A skiftet til dress fremfor dinosaurkostyme), men han tok i mot folk i dinosaurkostyme og beviste nok en gang hvorfor jeg syns onkel A er blant verdens kuleste personer =D Så ble det selskap med god mat, taler, kaker og brettspill og det hele var veldig gøy og jeg har ikke tenkt å gjøre et grundig referat, men uansett kan jeg love at det var herlig. Dessuten blir jeg bare mer og mer flink til å være sosial i selskaper fremfor å finne frem en bok og lese og det er sikkert en positiv utvikling. Selskapet varte til kvart over et på natta da de andre var trøtte og jeg motvillig ga opp å skrive i gjesteboka på vegne av Snickers (dvs. dvergschnauzeren som er verdens vakreste hund og som ikke var med oss til Stavanger).

Her er utsikt fra toget da vi i går reiste hjemover mot Oslo igjen og reisen hjem var like fin som reisen til og inneholdt passelige doser lesing og Zelda og et snev av frustrasjon over mat på toget (ikke særlig god) og nett-tilgangen (veldig av og på). I det store og det hele var det mest fint og når jeg kom hjem i går kveld kunne jeg konkludere med at dette var en virkelig super helg =D

Her er forresten bøkene jeg kjøpte. “We were liars” har jeg hørt utrolig mye godt om og det var i så måte et planlagt innkjøp, “We are all completely beside ourselves” høres fin ut og er en bok jeg leste en veldig positiv anmeldelse av her: http://bokmerker.org/la-spetakkelet-begynne/ og den skal (i likhet med “We were liars”) ha en twist som virkelig forbløffer (ting som bidrar til at jeg ikke tør å bla så mye i noen av disse bøkene, vil ikke spolere twister) og “Vicious” (fordi jeg ubevisst var i et V og W-orientert hjørne tittelmessig sett på lørdag) skal visstnok handle om superhelter og slike episkheter og høres temmelig genial ut så ja. Tre nye bøker å glede seg til, hurra! 

Stavangerturen har forøvrig resultert i en ny klokke (som er nydelig) fordi mamma tilbød seg å betale, de hadde salg på en butikk på et senter der og remmen på den gamle klokka mi uansett er i ferd med å gå i stykker. Med andre ord har det vært en veldig fin tur og det er bra. 

*

Men da tenkte jeg å kanskje skrive litt og se litt film og slike ting og så dukker nok neste innlegg opp onsdag eller torsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Cola-flasker jeg har elsket og en Stavanger-tur som jeg burde pakke til i stedet for å blogge :)

Heisann! Siden sist har jeg hatt jobbintervjuer (spennende), lest ut “Spredning” av Nils-Øivind Haagensen (som var en veldig fin diktsamling som muligens vil være aktuell for anmeldelses-scenarioer i neste uke), spilt “Legend of Zelda: Ocarina of Time” (elsker det spillet, men er hemmelig overbevist om at de som lager Zelda-spill har som mål at folk skal utvikle edderkoppskrekk siden Zelda-edderkopper er über-ekle) og sett for mange Friends-episoder. Konklusjonen er at livet kanskje ikke er sånn enormt spennende, men at det absolutt er fint og tilfredsstillende. 

Fin ting dog: i helgen skal jeg til Stavanger siden onkel A fylte 50 i desember og feirer med stort selskap på lørdag. Joakim og Hanna (dvs. lillebror og hans kjæreste) tar fly frem og tilbake, jeg og mamma tar toget (mamma har flyskrekk og tog er uansett koseligere) og så blir det hotellfrokoster og Stavanger-shopping og selskapeligheter og jeg tror det kan bli veldig fint. Og sånn sett burde jeg kanskje drive med pakking i stedet for blogging akkurat nå, men pytt sann, kvelden er fortsatt ung. Uansett blir det en helg som blir litt utenom normalen og det er ganske fint og det er ganske lange togturer, men jeg tar med bøker, blader og aviser (handles inn i morgen), Nintendo 3DS og spill (Zelda og Super Mario), notatbøker, skrivesaker og tegnesaker og Maxi Yatzy væffal. Jeg har dog ikke tenkt å pakke dataen min og heller låne iPaden til mamma for eventuelle internettbesøk under togturen (hvis det er nett på toget, men det tror jeg det er), men det går nok greit. 

I alle fall tror jeg at dette kan bli en innmari fin helg og gleder meg <3 Men nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til en novelle. Og jeg vet at jeg poster ting jeg har skrevet en del i det siste, men så er jeg også veldig opptatt av å skrive og det føles sånn sett ganske naturlig. Dessuten var det i høst en skrivekonkurranse: http://www.klassekampen.no/article/20150120/ARTICLE/150129995 og det ble ikke kåret noen vinner og jeg har lyst til å bruke novellen min til noe og dette noe er å poste den her. Og jeg hadde ingen forventninger i det hele tatt da jeg sendte inn uansett siden jeg skrev om Cola-flasker, men jeg liker historien min og har lyst til å dele den. I tillegg kommer mitt neste innlegg tidligst søndag og godt mulig ikke før mandag grunnet Stavanger-tur og et mindre fokus på internett denne helgen enn helger flest og da føles det fint å poste historier og slikt. 

Uansett. Dette er en romantisk novelle om Cola-flasker som er inspirert av hvordan Cola-flasker i det siste har hatt det med å ha navn på seg om sommeren. Det er videre fiksjon selv om det skal innrømmes at jeg-personen inneholder mye av meg og jeg har gjort grundig research på Cola sine norske nettsider og funnet ut at alle navnene i denne historien har vært å finne på norske Cola-flasker 😉 Jeg håper denne historien faller i smak og regner videre med at mitt neste blogginnlegg nok vil dreie seg om Stavangerturen og bilder, inntrykk og innkjøp. Da bables vi og god fornøyelse =D

(Her er et eksempel på en Cola-flaske med navn på og “Fineste” er strengt tatt ikke et navn, men det passer godt likevel som illustrasjon til Cola-orienterte skriverier.)

Cola-flasker jeg har elsket

 

      Kai

Jeg møtte Kai på en tidlig junidag da sommeren fortsatt bare var en anelse og ikke hadde festet seg ordentlig. Det hadde vært en grå dag, regntung og skjør, men nå hadde jeg sett regnbuen og solstråler kilte seg frem mellom skyene, det var regndugg på bladene og alt føltes en smule eventyrlig og da traff jeg Kai. Kai sto i hyllene blant andre Cola-flasker og det var som om han hvisket at han hadde vært fange hos Snødronningen, han hadde blitt reddet av sin Gerda og ønsket en ny i livet sitt, han ville gjerne bli min. Det var en beskjedenhet over det hele, noe stille ettertenksomt, men jeg nikket. For jeg het kanskje ikke Gerda, men jeg ville gjerne være del av et eventyr og om det eventyret var Kai så var det helt i orden. Vi forlot butikken sammen og han fikk en fin og strukturert plass i veska mi ved siden av en bok jeg nylig hadde lånt på biblioteket og en notatbok som var fylt til randen med drodler, blekkroser langs kantene og tegninger av mennesker som fascinerte meg og dem var det mange av. Der ventet han tålmodig til jeg entret t-banen og der fant jeg ham stadig frem, lot ham betrakte utsikten og føle på hvor magisk det var med t-banesuset, med verden som gled forbi og med hvordan man hele tiden var på vei mot nye muligheter. Et Oslo sentrum der vi kunne sitte ved Aker Brygge og se utover sjøen, se solen som virkelig tok igjen for alle timene det heller hadde vært regn, et Oslo som nå ville inneholde en Kai og en meg og en fortryllende time da Snødronningen ikke var å se og verden på eventyrlig vis fortalte at nå ventet sommeren. Dette var bare begynnelsen og jeg og Kai var en del av alt sammen.

 

– Arthur

Arthur var bohemsk og elegant der han sto og skilte seg sånn sett ut blant de andre Cola-flaskene på Rimi-butikken. Det var ikke det at han utseendemessig sett var så unik, men han hadde en selsom eleganse og jeg klarte ikke å la være å tenke at det var noe med holdningen hans som bare ropte ut om en Cola-flaske som var noe helt for seg selv. Og siden jeg hadde en sånn kveld der jeg følte meg rimelig spesiell og sofistikert selv føltes det riktig passende. Så jeg kjøpte ham. Tok ham med meg ut i kvelden, spaserte mot blokka der jeg bodde mens det var som om verden var en salig symfoni av ildfluer og gatelykter og vindbjeller mellom linjene. Og oppi alt sammen følte jeg på hvor høy himmelen var, hvor inspirerende stjernene og universet og alt sammen og samtidig hvor liten jeg var og jeg følte meg ikke lenger så spesiell. Ikke minst fordi jeg visste at alle tanker jeg noen gang ville tenke om universet og min plass i det sikkert var tenkt før og da med mer presise formuleringer og en dypere ettertenksomhet. Så tok jeg frem Arthur og hvis jeg hadde kjent meg ensom så var det som om han alene visket det vekk for han var den forførende smaken av brus på en sen junikveld og da kunne stjernene bare fortsette å spinne og universet bare fortsette å virke uendelig. Han var Arthur og hadde trukket sverdet ut av stenen og sånn sett bevisst at virkelig storskap kan komme fra hvem som helst. Og jeg tok en slurk til og kjente at dette var livets vin, nattens rus, dette var det aller mest vesentlige og jeg elsket det. Og et sted sendte noen papirfly, et sted skrev noen et kjærlighetsbrev på en gammel skrivemaskin og et sted skinte stjernene som lanternespill og nettopp ildfluedans og under disse stjernene fant du Arthur. Arthur og meg og blokka mi som nå sto rett foran meg og fortalte meg at jeg endeligvis var hjemme.

      Jacob

I følge moren min skulle jeg hett Jacob om jeg var gutt og noen ganger tenkte jeg på hvor forskjellig livet mitt hadde vært om jeg var en Jacob og ikke en Miette. Jeg ville ikke hatt mensen for eksempel, det ville vært en betydelig forskjell og utover det så hadde jeg på så veldig mange måter vært en helt annen. Samtidig tenkte jeg på alle de veldig mange måtene jeg hadde vært den samme for det er egentlig ikke så mye som skiller oss. Vi er alle fulle av tankespill og følelser og tusenvis av eventyr og jeg tror egentlig ikke så mye hadde vært annerledes av de virkelig vesentlige tingene. Utenom at jeg selvsagt ville funnet navnet mitt på en Cola-flaske. Det gjorde man ikke med Miette, med Miette var man unik og levde et liv uten kopper og nøkkelringer og alskens rariteter som finnes med ens navn på. Og det var ikke noe stort savn, men likevel. Det kunne føles litt sårt. Sånn sett føltes det som det nærmeste man kom da jeg traff Jacob. Jacob som hverken virket sofistikert og elegant som Arthur eller beskjeden og eventyrlig som Kai. Jacob som var ganske alminnelig, men som jeg straks likte fordi det er en magi i det vanlige. Man kan opphøye øyeblikk og snakke om store begreper som kjærlighet og lidenskap og minuttene da tiden stanser og ingenting er det spor alminnelig i det hele tatt, men ofte likte jeg aller best de øyeblikkene da alt var helt alminnelig. Hverdagen hadde sin sjarm den også og det var når man virkelig klarte å være tilfreds med den sedvanlige hverdagsrytmen at magien ved den trillet frem. Magien som denne dagen var Jacob og da en Jacob som holdt meg med selskap i lunsjpausen på jobb og fikk meg til å føle meg som om jeg var meg selv enda litt mer enn ellers. Jacob som fortalte meg at det aller mest magiske kan være virkeligheten og dette var virkeligheten. Den var meg, første juli og en Cola-flaske som het Jacob.

      Lea

Julisola skinte så sterkt at det nesten ble for mye av det gode. Alle var på strender eller i parker og nøt sommeren så hardt de bare kunne for man vet så alt for godt at det ikke vil vare evig. Etter hvert ville det komme kuldegrader og kjølige netter og skjerfbehov og høstlige sus, men nå var det fortsatt sommer inntil margen og midt i alt dette hadde du meg og jeg hadde ferie. Og jeg hadde ikke reist bort enda, men det gjorde ingen verdens ting når man hadde Oslo og et lite tjern i skogen som man kunne sitte ved på et teppe mens man smilte til en verden som tydelig smilte tilbake. Om bare en uke ventet to ukers hyttetur, alt skulle snart begynne, men nuet var vel så trivelig g hvorfor skulle det ikke være det? Nuet inneholdt tross alt Lea. Lea hadde minnet meg om Luna Lovegood i Harry Potter av en eller annen grunn, hun var en av dem som i veldig stor grad var helt spesiell og i noens øyne kanskje kunne virke litt rar, men som jeg visste at heller var nydelig. Jeg hadde ikke en gang hatt planer om å kjøpe en Cola den dagen, men så hadde hun lyst opp og det hadde vært som et halleluja-øyeblikk, eventuelt et Eureka! Hun hadde plutselig dukket opp og noe hadde klikket og jeg hadde bare visst at vi var ment for hverandre. Denne dagen var vi ment for å dele tryllestøv og lattersang og en ettermiddag ved et tjern i en skog der man kunne tenke seg at nøkken fantes. Det var et typisk sånt sted der det var ekstra lett å tenke seg nøkker og sjømonstre, troll og tusser og lange skygger som inneholdt vesener man ikke hadde kunnet tenke seg en gang. Alt føltes trolsk og selv om alt var stille var det likevel som om jeg kunne høre lyden av en enslig fiolin og i de tonene ga jeg meg hen. La hodet bakover mot et tre etter at jeg hadde tatt en slurk Cola og lukket øynene mens jeg smilte for Lea var der. Hun var spesiell og jeg var spesiell og i skogen var vi det sammen.

      Mario

Jeg konkluderte med at sommeren hadde gått for fort. Ferien min var straks omme og om to dager var det den tidlige augustdagen da jeg skulle tilbake på jobb og det gjorde vondt å tenke på hvor enn mye jeg trivdes mellom reolene på bokhandelen. Hvor hadde ferien blitt av? Minuttene jeg satt og leste eller skrev, øyeblikkene da jeg glemte å tenke fordi øyeblikkene jeg var del av var så fine, timene som ble borte i en hengekøye med bringebær lett tilgjengelig fordi man strengt tatt egentlig ikke trenger så mye mer. Og sist, men ikke minst, tiden jeg hadde brukt denne sommeren til å spille et finfint spill med Super Mario i hovedrollen på Nintendo DS. Det var disse herlige, spenningsfylte og engasjerende stundene jeg tenkte på da jeg traff Mario på Narvesen. Han sto der blant de andre Cola-flaskene og det var som om jeg kunne høre et blidt «it?s a me, Mario» der han sto og da kunne jeg ikke annet enn å smile. Vi skal dele resten av ferien sammen, tenkte jeg, alt skal handle om denne dagen og så tar vi hverdagen når den kommer. Den tid, den sorg og alt det der. Dette tenkte jeg på mens jeg kjøpte Mario, min kjære Mario. Og mens jeg gikk nedover veien etterpå følte jeg det litt som om jeg var del av et Super Mario-spill selv om det var en irrasjonell tanke siden det hverken var fiender eller blokker med penger eller sopper i å møte på og jeg nynnet på klassisk Nintendo-musikk mens jeg innbilte meg at Mario i veska nynnet med og da var det litt som om alt var i balanse. Som om livet hadde en mening i langt større grad enn ellers og da jeg noen timer senere drakk siste slurk av Mario visste jeg at dette ville gå fint. Ja, det ville bli jobb igjen hvert øyeblikk, men det ville bli trivelig og det ville fortsatt inneholde mye fortryllende. Alt ville nok gå helt greit.

*

Jeg satt på balkongen den kvelden uten noen Cola-flaske, det var bare meg og stjernene og tanken på sommeren jeg hadde vært del av. En sommer som hadde latt meg føle meg som del av et eventyr med Kai og inderlig bohemsk og elegant sammen med Arthur. En sommer som hadde latt meg kjenne på magien ved det alminnelige sammen med Jacob og samtidig det alminnelige ved det magiske sammen med Lea. Og en sommer der Mario og jeg hadde sett på verden som en Level i et Nintendo-spill og taklet den sammen. Jeg tenkte på Cola-flaskene jeg hadde elsket, alle så like og likevel unike og jeg konkluderte med at det ikke var noen grunn til at verden skulle slutte å være inspirerende.

 

For klokkene fortsetter å tikke, verden fortsetter å spinne og et sted på en butikk står en Cola-flaske og venter på å bli elsket.

 

Tanker om de nominerte i kategorien beste originallåt Oscar-utdelingen og bjeffende poesi :)

Heisann! Fin ting, det faktum at jeg ikke vant en skrivekonkurranse (der jeg håpet like mye som jeg alltid gjør) betyr at jeg nå har et mål om å ha den novellen og så skrive fem, seks noveller til med småkriminelle elementer og så lese over det og redigere litt og sende av gårde til forlag mens jeg krysser fingrene. Og det kan selvsagt ta litt tid før jeg har de fem, seks ekstra novellene skrevet, men da har jeg i alle fall en plan og det er langt mer enn ikke noe. Ellers er jeg heldig nok til å ha en mor som betaler telefonregningene for meg og henne, men uheldig nok var hun litt for sen med en mobilregning og den er jo betalt nå, men mobilen min og hennes er altså for øyeblikket sperret for utgående trafikk frem til betalingen er registrert, noe som kan ta opp til fem til syv dager. Dette er ganske så idiotisk siden mobil er kjekt å ha og vi til helgen skal til Stavanger og det da hadde kommet veldig godt med mobil mye av tiden, men forhåpentligvis registreres betalingen fort og i mellomtiden får jeg late som om jeg er på en hytte med dårlig dekning eller noe selv om jeg er i Oslo. 

Ellers har jeg klippet håret siden sist:

Nå rekker det akkurat til skulderen og er så vidt langt nok til å ha det i søte musefletter eller i strikk og før var det mer for halvlangt å regne. Og det er så fint å ha det litt kortere for jeg har veldig tynt hår som jeg ikke tror er ment for å være særlig langt og det ser fyldigere ut nå når det er litt kortere føler jeg. 

Jeg har også endeligvis skaffet meg “Legend of Zelda: Ocarina of Time” til Nintendo 3DS fordi jeg aldri klarte å runde det på Nintendo 64 og ser nye muligheter til kanskje å få det til på Nintendo 3DS. Dessuten betyr det faktum at jeg altså aldri har greid å komme lenger enn halvveis på det selv (men jeg har sett andre klare mye lenger, broren min for eksempel) at det sannsynligvis vil vare en stund og det trenger jeg siden jeg ofte får veldig dilla og runder hoveddelen av spill på under en måned (sistnevnte er også grunnen til at jeg har tenkt å vente en stund med å skaffe meg det nyeste Pokemon-spillet, det er for lite å gjøre på dem post-ligaen). Aller mest så er Ocarina of Time fint å ha fordi det er sååå pent og jeg elsker musikken og stemningen og at det er så eventyrlig. Og jeg burde ikke brukt penger på det for januar er den mest ukoselige måneden jeg vet om rent økonomisk, men gjort er gjort og det er vakkerhet.

Ellers så er jeg i det jeg kaller en utprøvende fase for tiden hva angår skriving, noe som resulterer i blant annet dikt uten rim og her er et eksempel jeg skrev i stad (og som ble kommentert på Diktkammeret av Helge Torvund og han kommenterer nesten aldri tingene jeg skriver):

 

Bjeff

 

det er en hund på hytta

den bjeffer

 

det er slik alt begynner

 

jeg er ni

elleve

fjorten

 

hunden bjeffer fremdeles

 

teller bjeff

slik jeg teller markjordbær

slik jeg teller gjenstående sommerdager

leser i en bok om en hund

som bjeffer

 

ser sammenhenger 

 

og teller snøfnugg på ruta

mens jeg later som de er markjordbær

*

Få fin kommentar til dikt, det gir masse motivasjon til å skrive videre =D Men nå har jeg en plan for de nominerte til Oscar-utdelingen er jo annonsert (jeg heier på Meryl Streep siden hun er nominert til beste kvinnelige birolle pga. Into the Woods og har enda ikke besluttet hvem jeg heier på når det gjelder animasjonsfilmkategoriene, som jeg interesserer meg litt ekstra for) og ideen min nå er å poste hver og en av sangene som er nominert til beste originale sang og så skrive en kort kommentar til hver av dem (á slik jeg gjør med ESC-bidrag). Så langt er det bare én av de nominerte jeg vet at jeg har hørt, men nå vil jeg jo få gjort noe med det så yay. Da setter jeg i gang:

Tanker om de nominerte i kategorien beste originale låt (skriver artist og ikke nødvendigvis låtskriver/komponist i parentes)

– Glory fra filmen Selma (Common og John Legend)

På mange måter er dette en ganske flott sang. Det er moderne elementer i form av snev av rap, men det er også gospel-elementer og en sånn tekst som gir en tro på menneskeheten siden det er ganske episk, håpefullt og idealistisk. Og likevel, jeg syns det føles litt som noe jeg har hørt før og at det også er en sånn sang som virker som den prøver litt for hardt. Den vil liksom være veldig storslagen, veldig høystemt, veldig alt og det virker jo til dels, men blir likevel litt for “hei, jeg er en sang som er ment å være så dyp og viktig at jeg fortjener Oscar” for meg. Likevel en fin låt hentet fra en film som ser ganske bra ut. 

– Grateful fra Beyond the lights (Rita Ora)

Jeg liker denne sangen, den er fengende og radiovennlig og jeg kan såå se for meg en Tabitha og Napoleon-rutine til den på SYTYCD. Men det finnes jo ikke originalt og jeg syns dette sier pop i langt større grad enn det sier Oscar-vinner og syns egentlig det er litt rart at den i det hele tatt var nominert. Med det sagt så er dette en helt ålreit og tidvis veldig fin låt som fester seg fort og gjør en i godt humør. 

– I’m not gonna miss you fra I’ll be me (Glen Campbell)

Denne sangen er fra en dokumentar om en Country-sanger jeg aldri har hørt om (fordi jeg ikke er så oppdatert på Country-fronten) og det er egentlig en skikkelig deprimerende sang siden det er den siste sangen han kommer til å spille inn siden han har blitt diagnostisert med Alzheimer og teksten jo i så måte er veldig beskrivende. Og det er en fin sang, jeg tror ikke det er en sang som kommer til å vinne, men den er fin og sår og jeg liker jordnærheten og hvordan den ikke gjør seg til i det hele tatt. 

– Everything is awesome fra The Lego Movie (Tegan and Sara feat The Lonely Island)

The Lego Movie er awesome og hadde nok fortjent å bli nominert til beste animasjonsfilm (samtidig som det er noen veeeldig gode animasjonsfilmer som var nominert så jeg aner ikke hvem den skulle byttet plass med) og noe av det beste med hele filmen er denne sangen som er sykt fengende og sjarmerende og innmari kul, absolutt kul nok til at den er min favoritt blant de “beste originallåt”-nominerte i utgangspunktet. Alt ER awesome, det meste har i alle fall innebygget awesomehetspotensiale og denne sangen har skjønt virkelig skjønt det. Og ja, den er AWESOME!!!

– Lost stars fra Begin Again (Adam Levine)

Jeg har veldig lyst til å se denne filmen (selv om jeg i utgangspunktet er litt småskeptisk overfor Keira Knightley som sanger og mistenker at Begin Again er veldig forutsigbar) og dette er en fin sang. Jeg har en sånn ide om at man enten elsker falsett på guttestemmer eller er litt nja og jeg er litt nja. Likevel fungerer det fint her og Adam Levine synger godt og i det hele tatt så er dette veldig sympatisk. Det oppfinner ikke kruttet på nytt, men det er fint fremført, beskjedent og koselig og kan skape et fint lite øyeblikk om det fremføres på Oscar-utdelingen.

Og av de fem sangene tror jeg i utgangspunktet at Glory og Everything is Awesome er de mest aktuelle vinnerkandidatene, men man får se hva som skjer. Uansett er det fem sanger som hver på sitt vis er veldig fine.

*

Da tenkte jeg å drikke te og kanskje se litt på film eller noe sånt og så babler vi. Og om noen kjeder seg veldig i kveld så finnes det jo muligheter i form av “Jerry Springer: The Opera” som man kan se på Youtube. Ja, det finnes en operatisk musikal basert på Jerry Springer, verden holder ikke til påske 😉

Teaterkos, tilfredshet og skyggepust :)

Heisann. Akkurat nå syns jeg livet er fint bare fordi det er lørdag og jeg skal kose meg og det føles som om alt kommer til å ordne seg. Dette også fordi det er helg og i helgene tillater jeg meg selv å legge til side alt jeg kunne valgt å bekymre meg for og heller fokusere på de små finhetene i livet. Som å lese, som å se film og spille for mye Nintendo og å benytte seg av at det finnes Friends-episoder på Netflix og av den grunn falle ned i Friends-versjonen av et svart hull. Og jeg skriver eller prøver å skrive og det blir mest kortprosa og noveller og ting jeg ikke helt vet hva er, men jeg må skrive. Og jeg sender inn tekster til tidsskrifter og er med på skrivekonkurranser og det spiller ingen rolle om det ikke fører hell med seg for man må i alle fall prøve. En dag er det sikkert min tur =D

Ellers så var jeg på teater i går og her er en teaser for stykket jeg så:

Stykket het “Honk!” og ble satt opp av tredjeklasse på Bårdar Akademiet og var en familiemusikal basert på eventyret om “Den stygge andungen”. Jeg skaffet meg billett til dette stykket helt spontant i slutten av desember og i går så jeg det og det var fantastisk. Nå har jeg ikke tenkt å skrive en ordentlig anmeldelse siden a) stykket har sin siste spilledag i morgen og b) det føles litt feil å skrive skikkelige anmeldelser når det er studentforestillinger føler jeg. Uansett var det kjempebra, skuespillerne var enormt talentfulle både sang-, dans- og teatermessig sett selvfølgelig og musikken var fengende og hadde den effekten der man hører sanger og det føles som om man har hørt dem før selv om man ikke har det (selv om jeg tror jeg faktisk har hørt noe av musikken før og glemt det siden jeg har funnet Honk-cd på Spotify før med original demo cast) på en god måte. Det var veldig umiddelbart og sjarmerende og jeg er nitti prosent sikker på at man vil se mange av de involverte i store musikalproduksjoner på ymse norske scener i framtida. Videre liker jeg at Trond Lindheim var musikalsk ansvarlig og spilte piano underveis siden han var noe av det beste med hele opplevelsen da jeg så Skjønnheten og Udyret i høst og Disney- OG musikalelskeren i meg var like nerdete happy over å se Trond Teigen i køen inn til salen. Siden jeg er meg og teit (og han VAR den norske stemmen til Aladdin og jeg har sett ham i flere musikaler og liker stemmen hans kjempegodt) klarte jeg ikke å dy meg og spurte ham om det var noen musikaler i Oslo jeg kunne se ham i denne våren, noe det ikke var, men han hadde en stemme i norske versjonen av Big Hero 6 🙂 Og så følte jeg meg litt flau over meg selv, men man må jo spørre når man har muligheten og jeg er jo fan. Sorry Trond Teigen, jeg kommer antakelig til å se Big Hero 6 på originalspråket, men jeg vil være fan bestandig pga. dette:

Nok om det. Jeg har opplevd årets første teaterbesøk og det neste er bare tre uker unna 😉 Teater!!!! <3 <3 <3 

Nå tenkte jeg å poste en liten ting blant ting jeg har skrevet i det siste. Og for tiden har jeg heldigvis en veldig avslappet holdning overfor ting jeg poster på Facebook, Diktkammeret og andre steder og innser at om det ikke blir kommentert så betyr det ikke at det er dårlig, men at det bare ikke var noe som folk la merke til i mylderet av ting som deles og postes på nettet. Med det sagt blir jeg kjempeglad for kommentarer og håper det faller i smak. 

Så her kommer en liten historie og så dukker mitt neste blogginnlegg opp på mandag eller tirsdag tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

Skyggepust

Hun lærte en gang at når man tegnet stilleben så skulle omrisset av vasen eller blomstene eller kanskje appelsinen syns i så liten grad som mulig. I stedet handlet det mer om skyggene og å male dem frem med blyanten så skjørt og poetisk at det fikk omrisset til å tre frem likevel. Det handlet i så måte litt om å skape illusjoner.

Nå tegner hun en kopp kakao, tenker på det hun en gang lærte og prøver å skape noe såpass virkelig at en skal kunne se på det med en anelse av at om man bare strakk ut en hånd så ville man kunne ta ut koppen fra arket og drikke fra nettopp den koppen. Skillelinjene mellom virkelighet og illusjon ville brytes, hun ville drikke kakao og verden ville være litt mer magisk enn før.

Hun tegner videre og blir fornøyd selv om tegningen ikke blir så realistisk som hun håpet, selv om hun ikke finner noen mulighet til å late som om fantasien er et speil som kan knuses i titusener av biter så alle fragmentene fyker omkring og krydrer alt de finner med eventyrstøv. Tegningen er bare en tegning og hun tenker at det bare er en annen måte å si at den er alt annet enn kun det. For den er blyantstrøk, den er skyggeteater og den er entusiasmen over å skape noe, i det hele tatt ha muligheten til å skape.

 

Og på bordet ligger en tegning og foran den står en fullstendig reell kopp med kakao som har blitt tegnet og nå drikkes fra mens hun tenker at hun drikker skyggepust og tankespill og alt som føles mer virkelig enn virkeligheten likevel.

Evil Librarian og annen babbel

Fin ting: jeg hadde ikke noe hull og å bekymre seg for tannlegen var helt unødvendig. Ellers er det fint at jeg har årets første teaterplan på fredag (Honk med Bårdar) og at jeg finner på fine ting og leser kule bøker og ja, det er mye som er fint. Og det er litt mindre fint at jeg allerede er drittlei søknadsskriving etter å ha drevet med det i en knapp uke og jeg har liksom egentlig ikke så mye annet fornuftig å drive med for tiden siden praksisperioden på IKEA gikk ut i forrige uke, dessuten hadde jeg et jobbintervju på matbutikk på mandag og det føles ikke som om det gikk særlig bra siden de virket totalt uforberedt på at jeg skulle komme. Og helt overfladisk sett så er det en del av meg som syns dette er frustrerende: http://www.playbill.com/news/article/into-the-woods-film-sets-blu-ray-and-dvd-release-date-339211. Ja, Into the Woods-filmen kommer på dvd i USA FØR den kommer på KINO i Norge 🙁 Ååå, hvorfor må den ha premiere i Norge først 27. mars, det er sååå lenge til, det er liksom så mange bøker og skriverier og teaterbesøk og turer og ditten og datten unna!

Nok om det. Jeg har det jo egentlig ganske fint, sånn utenom å irritere meg over teite småting og å bli gal av “nå har jeg ikke praksis, men skal skrive søknader, tenk om ingen vil ha meg”-situasjonen. Dessuten drømte jeg i natt at jeg vant en konkurranse jeg har vært med på og mens å drømme at jeg vinner konkurranser aldri resulterer i at jeg vinner nevnte konkurransen så betyr det i det minste at jeg har vunnet i drømme. Det er på en måte en form for seier det og, som Dumbledore sier i siste Harry Potter-boka: “just because it is happening in your head doesn’t mean it’s not real”. Nemlig!

Forøvrig har jeg oppdaget og er nå ny fan av Kate Davis og siden jeg også liker katter så er jo denne videoen super:

Hun spiller bass, har kjempekul stemme og har altså blant annet en superkul versjon av Katy Perrys “Roar” midt blant katter 😉 Yay! Og seriøst, hun bør søkes opp på Youtube for hun er skikkelig awesome og jazzy og en ny favoritt hos meg væffal 🙂

Men jeg har jo altså lest boka “Evil Librarian” og skal nå poste en boktrailer og min anmeldelse av den og bruke resten av dette innlegget på slikt. Og så kommer nok neste innlegg på lørdag regner jeg med, sånn om det ikke skjer noe episk som MÅ blogges om innen den tid. Vi bables og god fornøyelse =D

Evil Librarian av Michelle Knudsen

 

Hei, jeg leste denne boka mest på grunn av tittelen. En jeg kjenner tipset meg om den og så leste jeg at det var onde og demoniske bibliotekarer og Sweeney Todd og andre ingredienser som fikk det til å høres litt Buffy ut og veldig karolinsk ut og vips.

Det handler om Cynthia Rothschild som har det ganske greit. Hun er scenesjef for skolemusikalen (Sweeney Todd), har en bestevenninne ved navn Annie som hun er kjempeglad i og er intenst forelsket i Ryan i klassen, noe Annie erter henne en del for. Så er det Annies tur å bli dypt forelsket og det viser seg at Annies forelskelse er skolens nye bibliotekar som tilfeldigvis er en demon. Og nå er det opp til Cynthia, med hjelp av Ryan, å redde venninnen sin, redde skolen fra å miste livsessens og slikt og attpåtil redde musikaloppsetningen fra tekniske katastrofer.

Med andre ord er det et konsept som umiddelbart interesserte meg og det er også en bok som er skikkelig brilliant. For det første så er den veldig spennende. Og mens jeg generelt sett er mer opptatt av språket i en bok enn spenningen så er det likevel svært fint når en bok røsker taket i deg og fenger fra ende til annen. Utover spenning er dette også en veldig smart bok som er underholdende og velskrevet og får deg til å heie på Cynthia hele veien. Man liker Cynthia og utover det er også de andre karakterene supre. Yay!

Jeg må jo også innrømme at musikalaspektet i mine øyne var en bonus for jeg elsker jo musikaler og det er egentlig ikke såå mange ungdomsbøker som gjør musikaler til et viktig aspekt ved historien. Men her vøtt, Cynthia er musikaloman, Sweeney Todd settes opp (og får meg til å glede meg enda litt til over at det kun er litt over to måneder til jeg skal se den på Det Norske Teatret) og demonene viser seg å være veldig glad i Sweeney Todd de og (noe som i grunnen gir en hel del mening om man tenker over det). Ååå <3

På den negative siden er slutten litt brå og ting blir litt mer kaotisk generelt sett når boka når sitt crescendo. Det er også en ganske lett bok og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, dette er bare ikke en av de bøkene som kan analyseres i timevis eller som virkelig er ekstremt intellektuelt stimulerende og slike ting.

Men samtidig, de negative tingene er bare småting og dette er en bok jeg virkelig koste meg med som på ypperlig vis skapte en karolinsk og genial leseropplevelse. Dessuten er det musikaler og demoner i samme boka, det er jo en super miks 😉

 

Terningkast 5!

Interessante ting, et dikt og Fortellingen om Prinsesse Kaguya :)

Heisann! Interessant ting 1: jeg har altså tannlegetime i morgen som jeg gruer meg veldig til siden jeg alltid rett før tannlegetimer blir overbevist om at alt vil være feil og at det vil være tusenvis av hull og behov for rotfylling og trekking av visdomstenner og alt mulig ubehagelig. Og fornuften min forteller meg at jeg tross alt var hos tannlegen sist i januar i fjor og at det er grenser for hvor mye som kan ha dukket opp på et år (dessuten ville man vel ha merket det om det var store tannproblemer), men fornuften snakker ikke høyt nok og tenk om-tankene virrer oppe i hodet mitt. Uff. 

Interessant ting 2: jeg har visst et jobbintervju i morgen og på den negative siden er det ikke en av de stillingene som jeg har ekstremt lyst på (det er noen stillinger jeg har søkt på i det siste som er sånn “jaaa, jeg vil, værsåsnillværsåsnillværsåsnill”), men på den positive siden så er det hovedsaklig kassearbeid og fin beliggenhet og greia er jo at selv hvis man får en jobb som kanskje ikke er drømmen så er det penger, det er noe å gå til og hyggelige arbeidskollegaer ikke minst, dessuten er det ingen regel som tilsier at man må jobbe med noe resten av livet og det er bra med erfaringer. Så ja, jeg skal gjøre mitt beste på jobbintervjuet og om det tilfeldigvis dukker opp et jobb-intervju på en av de stillingene som jeg har superlyst på etter hvert er det bare en bonus 😉

Interessant ting 3: http://insidemovies.ew.com/2015/01/09/wicked-movie-2016/ Jaaaaaaaaa! Kanskje det trengs Caps Lock. JAAAAAA!!! Wicked-filmen er en dings og en dings som kan komme alt i 2016 som ikke er såå lenge til tross alt. Jeg leste om dette for noen dager siden og hadde et overentuasiastisk og musikalnerdete hyperventileringstilfelle deluxe fordi ååå, jeg er så glad i musikalen Wicked (noe de fleste som kjenner meg antakelig har fått med seg for lengst) og en film kan bli brilliant. Jeg gleder meg til det kommer mer informasjon og er helt klar for å gjøre denne filmen til obsessingsmateriale 😉

Ellers så er livet helt ålreit, det er mye jeg ser frem til og boka jeg leser på (Evil Librarian av Michelle Knudsen) er brilliant. Attpåtil var jeg på biblioteket og lånte åtte bøker i går (og har nå et mål om å ikke kjøpe noen nye bøker før jeg garantert er i en annen by enn Oslo neste gang (noe som for å være kryptisk vil skje enten om to uker eller om to måneder), jeg får mindre stein i skoen, det er mindre glatt og verden er litt penere på grunn av de infernalske mengdene snø som falt på noen timer i går og jeg har skrevet en del dikt og noveller (har sendt inn noen ting til ymse tidsskrifter, krysser fingrene) de siste dagene, deriblant dette diktet (som sikkert burde hatt en annen tittel og som også er delt på diktkammeret og på Facebook): 

Solnedgangkaleidoskopkonkylie

 

Jeg stjeler fargene i en solnedgang,

formene i et kaleidoskop, 

tilrøver meg spiralene i en konkylie

og setter det sammen til noe mer

 

en helhet av spiraler,

av former og farger

 

smaker med øynene,

lukter med munnen 

og ser med nesa

 

at solnedgangen er grå,

kaleidoskopet tomt

og konkylien bare et skall

 

men min helhet er en

solnedgangkaleidoskopkonkylie

 

som jeg kan dele med hele verden

*

Men da skal jeg poste en trailer og deretter en anmeldelse av “Fortellingen om Prinsesse Kaguya” og så kommer nok neste blogginnlegg tirsdag eller onsdag. Vi bables og god fornøyelse 🙂

 

Fortellingen om Prinsesse Kaguya

 

Jeg fikk lyst til å se denne filmen fordi jeg hadde hørt så mye fint om den. Dessuten liker jeg animasjonsfilmer og traileren fikk det til å se ut som vakkerhet så derfor. Og det er det. Vakkert altså. Bakgrunnene og animasjonen er så nydelig at man blir helt henført og det er noe simplistisk ved detaljene, samtidig som det er elegant og inspirerende og virkelig et eventyr verdig.

Og dette er et eventyr. Det handler om en eldre bonde som finner en liten prinsesse i en lysende bambusstamme og så tar han henne med hjem til kona og de oppfostrer henne sammen. Og så skjer det ting og andre ting og dette er bevisst diffust siden denne filmen må oppleves, ikke oppsummeres, men resultatet er hvert fall en veldig fin film der jeg likte alt unntatt slutten. Jeg mislikte ikke slutten heller for så vidt og den føles på sett og vis riktig, jeg bare liker ikke når ting slutter på en måte jeg finner ganske så deprimerende.

Utenom slutten er dette uansett mest fint. Jeg nevnte jo animasjonen som er en kapittel for seg selv, men det er også nydelig musikk, stemningsfullt fra ende til annen og med karakterer man bryr seg om.

Som en liten digresjon må jeg legge til dette. Jeg er personlig mer vant med vestlig animasjon som Disney og Pixar og sånt og de gangene jeg ser japanske tegnefilmer er det stadig øyeblikk der jeg tar meg i å tenke at her ville det vært et storslagent musikalnummer i en Disney-film eller her ville det vært en spennende sekvens der masse skjer. Samtidig er det litt fint at det ikke er sånn i de japanske animasjonsfilmene jeg har sett, de har tatt seg tid, roet det helt ned og latt spenningen i større grad være noe som ligger under overflaten. Og det er slikt som får meg til å tenke på Pixar og hvordan de første 45 minuttene av «Wall-E» eller det første kvarteret av «Up» er noe av det fineste som finnes animasjonsfilm-messig sett og hvordan det utover i disse filmene blir mer actionfylt og spennende og hvordan denne utviklingen pleier å skuffe meg litt. Det er en del av meg som virkelig ønsker at Pixar hadde fulgt de gode begynnelsene helt ut og turt å være like nedpå og ettertenksomme hele veien. Da hadde kanskje en del barn blitt mer utålmodige, men det hadde samtidig vært rikere filmer og vist mer mot. Med andre ord er det en del av meg som vil at en del vestlige animasjonsfilmer skal hente inspirasjonen mer fra Studio Ghibli der filmen om Prinsesse Kaguya er et ypperlig eksempel på en film som tar seg tid og følger linjene fra a til å.

 

Men tilbake til «Fortellingen om Prinsesse Kaguya», dette er en usedvanlig vakker film som fortjener massevis av priser og oppmerksomhet. Terningkast 5!

“And I cry because everything is so beautiful and so short” – om en bok og litt tankespill

Heisann! Ting jeg driver med for tiden: skriver søknader, spiller for mye Nintendo, leser på fine bøker, gruer meg til tannlegetime på mandag selv om det nok går fint (og om masse var galt ville jeg vel merket noe til det, alt føles fint), tenker at jeg burde skrive og se film (men ender opp med å se gamle Dance Academy-episoder i stedet) og koser meg. Livet er kanskje ikke så spennende for tiden, men jeg har det jo fint og finner på koselige ting og nå på lørdag for eksempel vurderer jeg å dra på kino og skal uansett på biblioteket og låne en hel massevis. Ellers hadde jeg et gavekort på Triaden på 500 kr som jeg brukte i går på en helt idiotisk penn med vifte på som snurrer, lyser og lager lyd om man trykker på en knapp (den minner meg sånn sett om den helt brilliante hai-pennen jeg hadde for en del år tilbake som jeg dessverre ikke har lenger), fargeblyanter spesifikt ment for å tegne hudtoner og hårtoner, en hårstrikk, en kjole (som har ermer og deilig stoff og kan brukes som vinterkjole uten genser eller liknende over) og denne genseren:

Forøvrig har jeg et mål om å få klippet håret i alle fall litt i løpet av måneden, men jeg vet ikke helt når det vil skje (jeg vil fortsatt ha hår til skuldrene siden jeg liker hårstrikker og slikt, men det kan gjerne være litt kortere enn det er nå), jeg har fortsatt igjen litt penger jeg fikk til jul som jeg sterkt vurderer å bruke på “Legend of Zelda: Ocarina of Times” til Nintendo 3DS (siden jeg hadde det på Nintendo 64, men aldri endte opp med å runde det og det må gjøres noe med etter hvert) og jeg savner allerede praksisen på IKEA siden det var så fint å ha noe ordentlig å gå til. Håper jeg er et menneske som en dag faktisk vil få en fast jobb fremfor bare korte praksisperioder bestandig. 

Nå tenkte jeg å blogge om en fin bok og så kommer nok neste innlegg lørdag eller søndag tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

 

Her er en video der Marina Keegan leser et dikt hun har skrevet (slam poetry) og det er aktuelt siden det er Marina Keegans bok jeg nå skal skrive om.

The Opposite of Loneliness av Marina Keegan

 

?We don?t have a word for the opposite of loneliness, but if we did, I could say that?s what I want in life.? 

Av og til kan man finne nydelige tekster på Buzzfeed Books som får en til å laste ned en ny bok på Kindle i fascinasjon. http://www.buzzfeed.com/alannaokun/reading-and-mourning-a-friend#.vwaxb8g3Qb var en slik artikkel og fikk meg til å google Marina Keegan og deretter lese essayet hennes «The Opposite of Loneliness» (som man kan finne her: http://yaledailynews.com/crosscampus/2012/05/27/keegan-the-opposite-of-loneliness/). Det er et særdeles velskrevet essay, personlig og gjennomtenkt og det formidler denne fellesskapsfølelsen hun fikk på Yale og hvordan man likevel ikke må tenke at de beste årene i livet er over bare fordi en periode man har lært en hel massevis av er forbi. Som hun skriver selv:

?We’re so young. We’re so young. We’re twenty-two years old. We have so much time. There’s this sentiment I sometimes sense, creeping in our collective conscious as we lie alone after a party, or pack up our books when we give in and go out – that it is somehow too late. That others are somehow ahead. More accomplished, more specialized. More on the path to somehow saving the world, somehow creating or inventing or improving. That it’s too late now to BEGIN a beginning and we must settle for continuance, for commencement.? 

Det er så presist og så riktig og vi er unge. Vi har så mye tid, så mange muligheter. Og samtidig er det ord som gjør vondt i og med at Marina Keegan hadde mange ting. Hun hadde fått tekster publisert, vunnet litteraturpriser, hadde en jobb som ventet på henne etter College og hadde skrevet et teaterstykke som skulle bli produsert på en teaterfestival i New York. Det Marina Keegan derimot ikke hadde var tid i og med at hun døde i en bilulykke 22 år gammel, fem dager etter at hun gikk ut fra Yale University.

Med essayet «The Opposite of Loneliness» friskt i minne og velvitende om Marinas tragiske skjebne leste jeg boka «The Opposite of Loneliness» der et knippe noveller og essayer som Marina skrev er samlet og konklusjonen er at dette er fint.

Det er velskrevet og skrevet med et språk som er tilgjengelig og ungt, men samtidig modent og tankevekkende. Og en ting er jo novellene, som viser et talent for å skape dialoger og karakterer som føles realistiske, men særlig essayene er virkelig interessante og smarte og gjør at det føles oppriktig trist at man naturlig nok ikke vil få lest flere bøker signert Marina Keegan.

Samtidig så hadde jeg ønsket meg noe mer enn det jeg fikk. Essayet «The Opposite of Loneliness» er så veldig godt skrevet, så inderlig klokt og lett å kjenne seg igjen i, men resten av boka er ikke like god. Og det største problemet er at jeg rett og slett ikke var så veldig engasjert av boka. Jeg likte den, jeg kan se masse positivt med den, men jeg følte aldri noe intenst behov for å lese og selv om jeg bare brukte noen dager på å lese ut denne boka føltes det som om den varte en stund. Og litt av greia er at noen av novellene rett og slett ikke interesserte meg noe særlig og i så måte vil være noe forglemmelige. Og man sitter og leser og føler at det eneste riktige er å elske alt siden det er så urettferdig at en som viser så mye potensiale bare dør helt uten videre rett etter at hun går ut fra College, samtidig som man tenker at mange av disse tekstene antakelig ikke ville bli publisert i en bok om det ikke var for Marinas skjebne.

Med andre ord er det med en viss ambivalens jeg anbefaler denne boka og i og med at man kan lese bokas høydepunkt (essayet «The Opposite of Loneliness») på nettet gratis på minuttet så er dette sånn sett ikke en bok man nødvendigvis MÅ ha i samlingen sin. Jeg vil likevel si at den er verdt å lese for den er som fragmenter av Marina Keegan og gjør at man føler at man kjenner henne litt selv om man ikke gjør det.

Terningkast 4 og her er noen sitater:

?I miss dreaming forwards,” Anna said.
“What?”
“I dream backwards now.
You won’t believe how backwards you’ll dream someday.?

*

?something about the stillness or my state of mind reminded me of the world?s remarkable capacity to carry on in every place at once.? 

*

?But it became clear very quickly that I’d underestimated how much I liked him. Not him, perhaps, but the fact that I had someone on the other end of an invisible line. Someone to update and get updates from, to inform of a comic discovery, to imagine while dancing in a lonely basement, and to return to, finally, when the music stopped.? 

*

?I read somewhere that radio waves just keep traveling outward, flying into the universe with eternal vibrations. Sometime before I die I think I’ll find a microphone and climb to the top of a radio tower. I’ll take a deep breath and close my eye because it will start to rain right when I reach the top. Hello, I’ll say to outer space, this is my card.? 

*

?And I cry because everything is so beautiful and so short.? 

 

(<3)

Når en bok er et kaleidoskop =D

Heisann! Det er mandag 5. januar, jeg har nettopp spist middag og planen for kvelden er, utenom å blogge, å lese ut en bok, spille litt mer Nintendo og ideelt sett få skrevet og sett litt film i tillegg. Forøvrig er det veldig lite tid igjen av praksisperioden på IKEA og jeg vet fortsatt ikke helt hva som skjer fremover, men jeg regner med at ting vil løse seg og uansett så har jeg nok med å bekymre meg for tannlegebesøk 12. januar (noe som nok heller ikke er verdt å bekymre seg for siden det antakelig vil gå helt fint). Ellers fikk jeg i dag endeligvis boka som liksom skulle være julegave til onkel A i posten og ellers så er jeg veldig lykkelig fordi teaterplaner! 

Greit nok så er det speilvendt, men se! På den negative siden kommer jeg ikke til å ha muligheten til å se “Into the Woods”-filmen på premieren, men på den positive siden skyldes dette at jeg 27.mars i år har billett til å se “Sweeney Todd” på Det Norske Teatret <3 I tillegg brukte jeg gavekort på Billettservice som jeg fikk til jul og skal se “Chicago” lørdag 7. februar, tre dager før jeg skal se generalprøven på “De tre musketerer”-musikalen. Og dette er liksom bare tre av flerfoldige kulturelle planer som vil gjøre dette til en awesome vår uansett hva som skjer jobbmessig sett 😉

Men da tenkte jeg sporenstreks å poste min anmeldelse av denne boka:

Yay, enda mer speilvendthet! Denne anmeldelsen er ganske lang så den vil på ypperlig vis sette et punktum for dette lille blogginnlegget. Neste blogginnlegg er nok på plass enten onsdag eller torsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Når en bok er et kaleidoskop

 

Jude and her twin brother, Noah, are incredibly close. At thirteen, isolated Noah draws constantly and is falling in love with the charismatic boy next door, while daredevil Jude cliff-dives and wears red-red lipstick and does the talking for both of them. But three years later, Jude and Noah are barely speaking. Something has happened to wreck the twins in different and dramatic ways . . . until Jude meets a cocky, broken, beautiful boy, as well as someone else?an even more unpredictable new force in her life. The early years are Noah’s story to tell. The later years are Jude’s. What the twins don’t realize is that they each have only half the story, and if they could just find their way back to one another, they?d have a chance to remake their world.

This radiant novel from the acclaimed, award-winning author of The Sky Is Everywhere will leave you breathless and teary and laughing?often all at once. 

*

Det er noen bøker som er umulige å definere eller beskrive riktig nok. Bøker som er skrevet med farger fra kaleidoskop og solnedganger og som er så sanselige og nydelige at det føles som om det ikke finnes ord for å skildre dem riktig. «I?ll give you the sun» av Jandy Nelson er en sånn bok og jeg forventet at den ville være fin i og med at jeg er veldig glad i Jandy Nelsons forrige bok, «The Sky is Everywhere». Jeg forventet derimot ikke at den muligens ville være så fantastisk at den var den optimale avslutning på leseåret 2014, men det var den og ååå, alle burde lese den pronto.

Over ser man jo beskrivelsen til Goodreads, men kort oppsummert handler det altså om tvillingene Jude og Noah som en gang var utrolig nære, men som begge har blitt knust på ulike måter og mistet det gode forholdet til hverandre. I bokens nu er de begge 16 og nuet er Judes historie. Tiden da de var 13 til 14 år og hva som gjorde tvillingenes liv fullt av hemmeligheter og fallgruver er derimot Noahs historie og så handler det om hvordan alle disse puslespillbitene pusles sammen til en helhet som viser seg å være fascinerende og evig engasjerende. I Noah så har vi en enormt talentfull kunstnerspire som alltid tegner og om det ikke er på papir så er det i tankene. Noah er spesiell, fascinerende og følsom og er den av de to fortellerne som særlig formidler med alle fargene i kaleidoskopet og så rikt og illustrerende poetisk at man blir helt betatt. Jude på sin side er litt mer diffus og samtidig mer konkret og jeg klarer ikke helt å beskrive henne, jeg vet bare at der hun kanskje kan virke litt mindre umiddelbart elskelig i begynnelsen så vokser hun virkelig utover i boka og viser seg å være full av intensitet og lidenskap. Videre inneholder historien andre interessante karakterer, Jandy Nelson er for eksempel ekstremt flink til å skrive mannlige karakterer som man leser om og blir betatt av mens man leser. Slik var det med «The Sky is Everywhere» og slik er det her. Og jeg mener, jeg klager jo ikke over det 😉 Og utover dette med fascinerende karakterer som man virkelig blir glad i så er dette også en veldig intens og sår bok som tidvis er vond, men aller mest bare er vakkervakkervakker.

Og det kan hende det blir litt i overkant billedlig skrevet siden denne boka ikke er en bok, men et kaleidoskop, den er i alle fall det nærmeste jeg har kommet et kaleidoskop i skrevet form noen gang. Men så var jo det også det noe av sjarmen så ååå. Dessuten er dette en veldig åndelig bok og det funket her veldig fint. Terningkast 6 siden jeg elsket denne boka og syns Jandy Nelson er awesome!

Nå skal jeg sitere en hel massevis (siden dette var en av de bøkene der jeg ville sitere alt):

Meeting your soul mate is like walking into a house you’ve been in before – you will recognize the furniture, the pictures on the wall, the books on the shelves, the contents of drawers: You could find your way around in the dark if you had to

*

I didn?t know you could get buried in your own silence.

*

Maybe some people are just meant to be in the same story.

*

?Or maybe a person is just made up of a lot of people,? I say. ?Maybe we?re accumulating these new selves all the time.? Hauling them in as we make choices, good and bad, as we screw up, step up, lose our minds, find our minds, fall apart, fall in love, as we grieve, grow, retreat from the world, dive into the world, as we make things, as we break things.? 

*

?I gave up practically the whole world for you,? I tell him, walking through the front door of my own love story. ?The sun, stars, ocean, trees, everything, I gave it all up for you.? 

*

?When people fall in love, they burst into flames.? 

*

Quick, make a wish.
Take a (second or third or fourth) chance.
Remake the world.

*

In one split second I saw everything I could be, everything I want to be. And all that I?m not.

*

This is what I want: I want to grab my brother?s hand and run back through time, losing years like coats falling from our shoulders.

*

And even as I’m kissing him and kissing him and kissing him, I wish I were kissing him, wanting more, more, more, more, like I can’t get enough, never will be able to get enough.

*

And why do English people sound smarter than the rest of us? Like they should be awarded the Nobel Prize for a simple greeting?

*

My heart leaves, hitchhikes right out of my body, heads north, catches a ferry across the Bering Sea and plants itself in Siberia with the polar bears and ibex and long-horned goats until it turns into a teeny-tiny glacier. 

Because I imagined it.

*

His soul might be a sun. I?ve never met anyone who had the sun for a soul.

*

It’s never occurred to me that the stars are still up there shining even in the daytime when we can’t see them.

*

It occurs to me that Jude does this too, changes who she is depending on who she?s with. They?re like toads changing their skin color. How come I?m always just me?

*

And you used to make art and like boys and talk to horses and pull the moon through the window for my birthday present.

 

*

Oppsummeringsinnlegg for desember 2014 :)

Heisann! Siden sist har jeg lest, sett film, skiftet header, døgnet natt til første januar med det resultat at jeg var veldig trøtt i går og i dag, spilt Nintendo og fundert på hvor mye det er mulig å få gjort i løpet av én lørdag 🙂 Jeg er også ganske bekymret for hva som skjer fremover siden praksisperioden på IKEA går ut på tirsdag og tiltaket med Fretex AB går ut i februar og det i det hele tatt er veldig lite jeg vet om jobbsituasjonen min for 2015, men moren min har nektet meg å bekymre meg og bedt meg om å slappe av nå i helgen. Så det er det jeg skal prøve på mens jeg satser på at jeg finner ut mer til uka. Saken er jo at ting alltid pleier å ordne seg, kanskje ikke alltid slik jeg forventer, men på en eller annen måte likevel. Dessuten har jeg på forhånd konkludert med at 2015 skal bli awesome så derfor 😉 

Uansett, ååå, helgen blir fin. Det er spillkveld på Humanismens Hus i morgen, jeg har forøvrig tenkt å ta lunsj på Peppes, bruke litt mer penger jeg fikk til jul (blant annet på billett til å se “Sweeney Todd” fredag 27. mars (dvs. samme dag som “Into the Woods” har premiere basert på en utspekulert plan om å se “Into the Woods” på kino lørdag 28. mars og voíla få dobbel dose Stephen Sondheim siste helga i mars (jaaaa!!!) og det blir fint)). Og forrige setningen inneholder en liten overdose paranteser, men det gir forhåpentligvis mening likevel. Ellers har jeg et gavekort på Triaden så jeg vurderer å ta en tur til Lørenskog i morgen i tillegg, jeg har et gavekort på Ark Bokhandel (som sikkert vil brukes til bøker siden det faktum at jeg egentlig ikke har plass til mer filmer og bøker i bokhyllene mine er noe jeg ikke har tenkt å bry meg om) og jeg trenger virkelig å skrivetegneværekreativ en del i tillegg.

Dette spillet er elsk:

 

Jeg har spilt dette spillet bekymrende mye til å ha hatt det siden mandag, men det er så fint <3

Men da tenkte jeg å oppsummere desember bok- og filmmessig sett:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for desember

BØKER

– Neste gang blir alt riktig av Lene Ask

Sår, fin og helt ålreit grafisk roman. Terningkast 4!

– Peter Pan av Loisel

Grafisk roman inspirert av Peter Pan som skaper en noe Dickensk og veldig fascinerende tolkning av en særdeles kjent historie. Nydelig tegnet og med masse personlighet. Terningkast 5!

– A Christmas Carol av Charles Dickens

Kjent julefortelling som er fint skrevet med et malende og elegant språk. Gir skikkelig julestemning. Terningkast 5!

– Awful Auntie av David Walliams

Fengende, eventyrfylt og særdeles underholdende med kule illustrasjoner. Ikke min favoritt av Walliams, men et nytt tegn på at han er ganske awesome. Terningkast 5!

– Lies we tell ourselves av Robin Talley

Viktig, velskrevet og engasjerende med historisk kontekst og fine karakterer. Terningkast 5!

– Solitaire av Alice Oseman

Siterbar, smart, underholdende og en bok som viser at Alice Oseman er et ungt talent som er verdt å følge videre. Terningkast 5!

– The Gigantic Beard that was Evil av Stephen Collins

Dyp, fascinerende, flott tegnet og temmelig genial grafisk roman. Dessuten elsker jeg tittelen. Terningkast 5!

– I’ll give you the sun av Jandy Nelson

Skal anmeldes i mitt neste blogg-innlegg antakelig, men kort oppsummert er denne boka en kaleidoskop som går undercover som bok. Ekstremt nydelig skrevet. Terningkast 6!

FILMER

– The Hobbit: Battle of the five Armies

Spennende, eventyrlig og litt for mye av det gode. Pluss for vakkerhet av en rulletekst. Terningkast 4!

– Glade jul

Nydelig, sår og herlig dokumentar som er å finne på Nrk Nett-tv og som virkelig bør sees av de fleste siden den viser skjebner og julen til et knippe mennesker i en boligblokk på en forbilledlig måte. Terningkast 5!

– Penguins of Madagascar

Tilfredsstillende, underholdende og rusa på sukkerspinn. Har dessuten sjarm og gode karakterer som gjør at jeg tilgir at skurken skuffer og at det teknisk sett nok er en noe forglemmelig affære i det store og det hele. Mest kul i grunnen. Terningkast 4!

– Legends of Oz: Dorothy returns 

Litt teit, men tidvis veldig fin animasjonsfilm med en ny vri på Oz og karakterene derifra. Terningkast 4!

*

Men da tenkte jeg å spille Nintendo, skrive, planlegge morgendagen og spise kjeks og så blogger jeg nok i neste omgang enten søndag eller mandag. Vi bables og fortsatt godt nyttår =D

–