Ting han ikke vet om Emilia og ymse annet :)

Heisann, livet er fint 🙂 Jeg skulle riktignok ønske at litt flere personer leste og kommenterte bloggen min, men sånt går jo i perioder. Ellers skriver jeg fortsatt søknader, jeg finner på fine ting og jeg har kommet helt til det siste slottet på “Legend of Zelda: Ocarina of Times” (kanskje jeg om ikke så lenge vil være et sånt menneske som klarer å runde Ocarina of Times) og det er spennende. Jeg kommer ellers til å dra på kino i morgen og se “Still Alice” og jeg er på forhånd temmelig overbevist om at det vil være et av de få tilfellene der jeg liker filmen bedre enn boka, en hypotese som forsterkes av at jeg leser boka i norsk utgave nå og det jo er interessant, men i mine øyne ikke så veldig godt skrevet. Mitt neste innlegg vil nok være et oppsummeringsinnlegg fordi det er jo faktisk nesten mars, men etter det kommer det nok en anmeldelse av filmen der jeg altså vil ha et visst sammenlikningsgrunnlag. 

Nok om det. En viktig oppdagelse jeg har gjort nå er at Lin-Manuel Miranda (som er mannen bak musikalen “In the heights” og helt awesome) i tillegg til en ny musikal ved navn “Hamilton” (som jeg nå googler stadig vekk i håp om at det skal dukke opp info om eventuelle musikalcder med den, hvis det kommer må jeg lytte til det selvfølgelig) også skrev en minimusikal i fjor (visstnok i løpet av en uke imponerende nok) kalt “21 Chump Street” som det finnes musikalcd med. Dessverre finnes ikke denne musikalcden på Spotify, men jeg fant en awesome og enormt fengende sang fra den på Youtube som jeg nå har tenkt å poste her:

“What the heck I gotta do” heter sangen og den er jo så morsom og underholdende, ååå, me like =D

Ellers så finnes det jo et litterært magasin ved navn Kamilla & (musikken, barna, eksplosjonen eller et annet tema) som jeg liker veldig godt å lese (man kan finne tidligere publiserte utgaver her: http://www.littkamilla.no/ i nettutgaveversjoner) og der jeg nå har sendt inn bidrag fire ganger. Så langt har det ikke ført frem, men jeg gir ikke opp og planen min er å sende inn bidrag til hvert nummer helt til det fører frem om det så tar meg resten av livet (jeg har samme plan hva angår å sende manus til forlag og bidrag til konkurranser, jeg skal aldri gi opp). Anyway, i dag fikk jeg dessverre avslag på bidraget jeg sendte med kroppen som tema og derfor tenkte jeg å poste novellen jeg sendte inn her i stedet. Jeg syns nemlig det ble en ganske fin og søt historie selv. Den handler om kropp og om kjærlighet og jeg håper den faller i smak. 

Neste innlegg kommer søndag eller mandag og nå vil jeg presentere “Ting han ikke vet om Emilia”, en novelle om en gutt som ikke vet noe som helst om Emilia og heller ikke er det spor forelsket 😉

Ting han ikke vet om Emilia

 

Hun har femten fregner på nesa. Ikke at han teller for hvem har vel egentlig tid til det, men likevel. Femten og nesa hennes i seg selv er en sånn som hun rynker på når hun blir entusiastisk. Ikke at han bryr seg nevneverdig om det heller, men det kan ha hendt at han har sagt ord som Disney eller animasjon i nærheten av henne kun fordi han vet at det er ting hun er veldig opptatt av. Neserynkningssubjekter for å si det sånn. Han vil at hun skal være entusiastisk, vil at hun skal smile for han er selvsagt fullstendig objektiv, men selv rent objektivt sett er smilet hennes verdt å vente på for det fyller hele ansiktet hennes. Det virker av en eller annen grunn bredere enn det er, gir et inntrykk av at øynene smiler vel så mye som munnen og hadde han vært en slik person som stirret på smil for å merke seg alle detaljer ville han gjort det i timevis gladelig. Men igjen, han bryr seg ikke. Det er helt uvesentlig og når fakta er at han av og til krasjer i dører og på sett og vis mister evnen til å gjøre helt normale ting som å prate eller bevege seg når hun er i nærheten er det helt tilfeldig. Like tilfeldig som vissheten om at hun elsker sjokoladeis og at hun er født 25. mars og dermed er stjernetegnet væren. Han har ikke lest astrologibøker med mål om å finne ut hvor godt væren og skorpionen passer sammen eller skrevet inn navnet hennes i en sånn «skriv inn navnene deres og se hvor godt dere passer sammen»-greie på internett. Og han har definitivt ikke merket seg at hun heter Emilia Mistel og plutselig rent tilfeldigvis spurt lillesøsteren sin, Julia, om hun like tilfeldigvis kunne funnet ut alt om navnet Emilia Mistel numerologimessig sett siden Julia er bekymrende opptatt av ting som numerologi uansett.

Men sett at han hadde det. Og sett at han hadde betraktet og lagt merke til visse detaljer rundt Emilias kropp. Hadde det vært så farlig? For alt han vet så vil det kanskje en dag dukke opp en quiz der man må vite ymse detaljer om Emilia for å vinne mange millioner og så vil det dermed være helt essensielt å vite at hun har øyne som er så dypt blå at de speiler verdensrommet og havdypet i vel så stor grad eller at hun har lysebrunt skulderlangt hår som er naturlig bølgete og som nesten alltid er løst. Og så kunne denne quizzen ha en bonusrunde der man vant om man kanskje en dag hadde lagt merke til omrisset av et par pupper under en litt tettsittende t-skjorte med Mikke Mus på og tatt seg i å tenke at det skulle vært sommer og 40 plussgrader eller noe annet som gjorde det nødvendig at hun droppet t-skjorten og satt der i bare bh, uavhengig av at bare bh ikke alltid er så akseptert på bussen de begge tar til skolen eller i akademiske sirkler når man liksom skal lytte til en lærer som snakker om andre verdenskrig. Kanskje er de gangene han muligens kanskje får med seg en del detaljer rundt Emilias kropp og andre attributter øvelse for den dagen han må prøve seg på denne quizzen. Han tenker så som så at man vet jo aldri og legger merke til at hun har et lite glippe mellom fortennene og litt utstående ører. Ikke at det har noe å si og det er slett ikke derfor han finner frem en gammel dvd som egentlig tilhører Julia og ser Dumbo den kvelden. Og når Julia så kommer hjem og finner han med tårene trillende mens han ser den scenen der Dumbo treffer moren sin og hun synger «Baby Mine» mens han mumler for seg selv om at alle med utstående ører fortjener å ha moren sin hos seg er det også helt tilfeldig.

Neste morgen spiser han, Julia og resten av den lille familien Borge frokost og han for sin del leser en avis som han later som han finner så gripende og fascinerende at han ikke merker seg at Julia erter ham og kommenterer hans interesse for rettighetene til folk som tilfeldigvis har utstående ører. Hun sier at det er nobelt og aktverdig av ham og det er ikke det minste som om alt hun sier har en undertekst der det står «ååå så søtt, broren min er forelsket». Om det hadde vært det ville det heller ikke stemt for han er ikke forelsket. Fakta er at han er immun. Litt på samme måte som han pleier å unngå å bli syk når resten av klassen hoster og snufser seg gjennom forkjølelser er han immun mot forelskelser.

 

Han har bare lagt merke til enkelte ting som har med Emilia (smak på navnet, smaken av bølgeskvulp og markjordbær og lange sommerdager på hytta) Mistel (som i misteltein, ikke at det har noe å si) å gjøre. Det er alt. Dessuten har han telt feil og det sier alt. Den dagen i engelsktimen oppdager han det. Hun har seksten fregner på nesa, ikke femten. 

We were liars, litt tanker post-Oscar og ymse annet :)

Heisann! Det er tirsdag, jeg har vært på kafé og kost meg med det og rent utover at det er lite nytt å nevne på jobbfronten og at det er deprimerende å sjekke bankkontoen min for tiden så er livet ganske fint. For jeg leser mye fint, jeg har en hel del planer fremover og jeg har nå som prosjekt å lese boka “Alltid Alice” av Lisa Genova sånn at jeg kan se filmen basert på boka på kino ganske snart og sammenlikne. Yay! Ellers prøver jeg å selge en billett til Cirque du Soleil: http://www.finn.no/finn/torget/annonse?editAd=true&finnkode=55975972 torsdag 5. mars 20:00 fordi jeg allerede har billett til samme forestilling fredag 6. mars og det tenkte jeg å nevne her i håp om interesse (selger billett for 600 kr og har egentlig allerede lagt planer for hva de 600 kronene skal brukes til om jeg får solgt ting). 

Og så var det jo Oscar natt til søndag som jeg tok opp og så mandag morgen og det var fint og ga meg lyst til å se veldig mange av de nominerte filmene. En del av meg ble litt overrasket over at “Big Hero 6” vant riktignok for det ER en veldig flott film som jeg fant uhyre tilfredsstillende, men man kan argumentere med at både “Prinsesse Kaguya” og “The Boxtrolls” var mer unike i stil og hadde vært mer spennende valg. Samtidig er det på en måte noe veldig fint med at Disney vant både for beste animasjonsfilm og beste animerte kortfilm for det er med på å vise hvordan Disney de siste årene har kommet skikkelig tilbake etter en lengre periode da mange hadde mistet litt troen på dem. Ellers likte jeg Neil Patrick Harris som programleder, jeg likte de musikalske øyeblikkene, jeg syns de som vant absolutt fortjente det selv når jeg hadde andre favoritter selv og jeg fant Graham Moore’s tale svært rørende og flott. Jeg har også konkludert med at ved tanke på hvor hvitt Oscar 2015 var (ingen asiatiske, afroamerikanske eller latinamerikanske skuespillere var nominert) så var det sånn sett ganske bra at sangen “Glory” (hentet fra filmen “Selma” som jeg har hørt at handler om Martin Luther King og slikt) vant beste originallåt selv om jeg personlig er veldig glad i “Everything is awesome”. Og høydepunktet under Oscar 2015 var dette:

Wow! Altså, mens jeg aldri har vært noen kjempefan av Lady Gaga så liker jeg henne som person og jeg visste jo at hun både kunne synge og spille piano. At hun kunne synge så flott som her kom likevel som en stor overraskelse og da en veldig herlig overraskelse. For herre jemini, hun eier scenen, eier hele opptrednen så til de grader og dessuten er det medley fra Sound of Music og jeg er jo veldig glad i Sound of Music i tillegg <3 Og så kommer Julie Andrews ut på scenen på slutten og det er så fint, dessuten har jeg litt lyst til å holde meg like godt som Julie Andrews for hun er 79(!) år nå og hadde jeg ikke visst det ville jeg tippet at hun var  max 60 🙂 Anyway, Lady Gaga under Oscar 2015 = Epic Win!

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av boka “We were liars” som jeg leste for ikke så lenge siden og likte kjempegodt og så kommer neste blogginnlegg torsdag eller fredag. Jeg håper det faller i smak, blir utrolig glad for kommentarer og vi bables!

We were liars av E. Lockhart

 

A beautiful and distinguished family.
A private island.
A brilliant, damaged girl; a passionate, political boy.
A group of four friends?the Liars?whose friendship turns destructive.
A revolution. An accident. A secret.
Lies upon lies.
True love.
The truth.
 
We Were Liars is a modern, sophisticated suspense novel from National Book Award finalist and Printz Award honoree E. Lockhart. 

Read it.
And if anyone asks you how it ends, just LIE.

*

Det finnes noen bøker man har hørt veldig mye om på forhånd og slik var det med “We were liars”. Og jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk for synopsiset overbeviste meg ikke helt, dessuten skulle det være en skikkelig overraskende twist på slutten og det er et grep som gjør meg nervøs. Det skal videre innrømmes at jeg hadde flere teorier om nøyaktig hva twisten i «We were liars» var på forhånd og tenkte litt «ha, jeg har lest masse bøker, ingenting overrasker meg, ædda bædda» da jeg begynte å lese. Og likevel, twisten i «We were liars» overrasket meg og hadde også litt den samme effekten som slutten av «Never let me go» av Kazuo Ishiguro, der slutten av en bok forvandler alt det andre og gjør en bok man bare likte til noe man Likte med stor L.

Men la meg komme til poenget. Jeg kan prate om handlingen, men dette er en sånn bok der stemningen og metaforene er langt viktigere enn det som faktisk skjer. Og det er også der «We were liars» største styrke ligger for det er virkelig mystifistisk og elegant og mer enn det er det noe virkelig suggerende intenst ved denne boka. Selv om skrivestilen tidvis irriterte meg litt og jeg aldri følte at jeg virkelig kjente noen av karakterene så er det medrivende og en sånn bok der man etter hvert begynner å lese i hvert ledige sekund fordi man bare MÅ vite mer.

Og noe av det som gjør alt fascinerende er fortellerpersonen som har hukommelsestap etter noe som har skjedd sommeren da hun var femten og hvordan hun er en særdeles upålitelig hovedperson som man aldri vet helt hvor man har. I tillegg er det noe eventyraktig ved hele historien og det føles litt som om det er en distanse mellom historien og den som leser som likevel ikke føles distanserende. Om noe så gjør det alt bare enda mer hypnotisk og fascinerende.

Med andre ord likte jeg denne boka veldig godt. Jeg elsker at den klarte å overraske meg (med en vri som på mange måter virker fullstendig logisk når man oppdager den og som gjør at man leser gjennom deler av boka igjen med en gang mens man fascineres av den nye konteksten), jeg elsker at den hadde en stemningsfullhet som man ikke så ofte finner og jeg elsker at jeg nå har veldig lyst til å lese mer av E. Lockhart.

Dette er likevel ikke en perfekt bok og det tok en stund før jeg kom ordentlig inn i den. Litt fordi det er en bok som, til tross for kun snaut 200 sider, pusler sammen puslespillgåten sin på en langsom måte som krever tålmodighet fra leseren og litt fordi skrivestilen er veldig spesiell og det er en distanse mellom leseren og boka som kan frustrere. Det er også en bok med en overraskende slutt som jeg likte, men som antakelig også vil få enkelte til å kaste boka i veggen og rope «hvorfor?» i enorm irritasjon. Så ja, dette er en bok som kan være ganske enten eller.

Personlig er jeg dog mest imponert for denne boka er en gåte, den er unik og fortryllende og den lurte meg og det alene er brilliant. Dette er en sånn bok som er så mye mer enn den er og som man sikkert kan analysere i timevis om man vil det og derfor er den verdt det.

 

Terningkast 5, kjære leser og om du leser den og noen spør om slutten, lyv!

Neil Patrick Harris: Choose your own Autobiography – en “choose your own adventure”-anmeldelse (med bonusmateriale) =D

Heisann! Ting som fascinerer meg: hvordan kortprosa-greia jeg egentlig ikke hadde tenkt å poste på Diktkammeret, men så postet i et spontant øyeblikk plutselig er den teksten på Diktkammeret jeg har fått mest kommentarer på EVER der, hvordan sånne svenske sjokoladeboller (nb: som ikke er hveteboller med sjokoladebiter i, men noe mye mer el fantastico) kan smake så himla godt, hvordan det allerede er nesten Oscar-utdeling som attpåtil er ledet av Neil Patrick Harris (mer om ham senere i dette innlegget, stay tuned). Jeg kommer ikke til å gidde å døgne, men jeg har tatt det opp, har tenkt å stå opp ekstra tidlig på mandag og se på det i vilden sky da mens jeg tilfeldigvis spoler forbi de mer uinteressante øyeblikkene. I utgangspunktet er jeg mest interessert i hvem som vinner prisen for beste animasjonsfilm og beste animerte kortfilm (noe som igjen fikk meg til å gremme meg da de skrev om Oscar i det forrige Filmmagasinet og skrev de nominerte i de viktigste kategoriene og ikke regnet animasjonsfilmpriser blant de viktigste kategoriene tydeligvis og jeg sukket i ren indignasjon). Dessverre pleier det å være vanskelig å få sett alle de nominerte i kategorien beste animerte kortfilm så jeg har bare sett en av dem (Feast), men den syns jeg til gjengjeld var veldig fin. Det hadde også vært gøy om “Me and my Moulton” vant fordi Torill Kove er norsk og jeg har lest mye interessant om “The Bigger Picture” så det blir spennende. Når det gjelder beste animerte film er jeg blant dem som syns det er urettferdig og teit at The Lego Movie ikke er nominert for det var en av de mest tilfredsstillende filmene jeg så i fjor og det er en virkelig <a title="Awesome" href="/”>awesome film. Av de som derimot er nominerte til beste animasjonsfilm er det kun “Song of the Sea” jeg ikke har sett (pliiis kom på dvd eller dukk på på Netflix etter hvert, på forhånd takk) og av de fire jeg har sett er det veldig mye bra og alle fortjener det jo for så vidt. Personlig håper jeg mest på “The Boxtrolls” med “The tale of Princess Kaguya” på en god andreplass, førstnevnte fordi jeg elsket den filmen da jeg så den på kino i fjor (det var en av de få av fjorårets filmer som jeg ga terningkast 6) og fordi den er stop-motion animation og sånn sett ganske unik, sistnevnte fordi det er en utrolig vakker film med nydelig animasjonsstil som virkelig tar seg tid og er mindre klassisk enn mange av de andre nominerte. På den annen side kommer det til å være helt i orden for meg om “How to train your dragon 2” (klassisk historie på mange måter, men fantastisk animert og virkelig en film som har alt) eller “Big Hero 6” (rørende, underholdende og virkelig brilliant superheltfilm) vinner. “Song of the Sea” ser også veldig fin ut basert på traileren og har en unik animasjonsstil, men jeg blir overrasket om den vinner for jeg tror den er litt for spesiell og sær og det er også den som antakelig er sett av færrest. Hva angår andre priser heier jeg på Meryl Streep for sin tolkning av heksa i Into the Woods (klipp og trailere får det til å se fantastisk ut), jeg syns generelt sett Into the Woods skal vinne alt den er nominert til (alt for lite spør du meg, har ikke sett filmen enda en gang, men elsker den på forhånd siden jeg elsker den musikalen generelt sett) og jeg syns “Everything is awesome” skal vinne beste originalsang. Også har jeg ikke sett filmene de er nominert for enda, men jeg blir nok mest glad om Eddie Redmayne, J.K. Simmons og Julianne Moore vinner i sine respektive kategorier. Det blir spennende 🙂

Men nå skal jeg bable om helt andre ting, nemlig dette:

Neil Patrick Harris er awesome og når det så dukket opp en autobiografi skrevet av Neil Patrick Harris (med hjelp til å pusle alt sammen av David Javerbaum) var jeg sånn “I give you all my money, I am your humble slave”. Eller jeg var ikke det da, men jeg var interessert og jeg trengte å skaffe meg boka og nå er den lest og ååå, det er så genialt. For den artige vrien er at det er en “Choose your own adventure”-bok og jeg elsket sånne bøker da jeg var yngre (et av livsmålene mine er til og med å skrive en “choose your own adventure”-bok selv en dag og kanskje jeg skal utfordre meg selv med å gjøre akkurat det i april når det er Camp Nanowrimo som man kan være med på). Og det funker veldig godt og jeg ble inspirert til å skrive en “choose your own adventure”-anmeldelse. Så resten av dette innlegget er en anmeldelse av Neil Patrick Harris sin bok der alt er opp til deg, kjære leser. I stedet for sidetall velger du avsnitt riktignok, men utover det burde det være ganske så “choose your own adventure”-aktig og jeg håper virkelig det faller i smak. God fornøyelse, kos deg, gled deg over bonusmateriale man finner av å følge de ordene som også er link til noe Neil-orientert på Youtube og så kommer neste blogginnlegg enten mandag eller tirsdag =D

Neil Patrick Harris: Choose Your Own Autobiography av Neil Patrick Harris ? Velg din egen anmeldelse

 

Kjære leser. Du har funnet ut at <a title="Neil – Tony Awards opening 2013" href="/”>Neil <a title="Patrick – Brand New Day fra Dr. Horrible" href="/”>Patrick <a title="Harris – Marry me a little fra Company" href="/”>Harris er awesome og når han så gir ut en autobiografi blir du svært interessert. Såpass interessert at du skaffer deg boka og snart nok er du også i gang med å lese den. Det store spørsmålet er hva slags opplevelse du har av boka og nå er det opp til deg: Gå til avsnitt 2 hvis du vil være en leser som syns denne boka er det kuleste siden noen oppfant pizza. Gå til avsnitt 3 hvis du deler Karolines formening angående denne boka. Gå til avsnitt 4 om å lese denne boka frembringer apokalypsen. Og gå til avsnitt 5 hvis du vil bli forvandlet til en enhjørning.

Du syns denne boka er det kuleste siden noen oppfant pizza. Du aner ikke nøyaktig hvem som fant opp pizza og gidder ikke å google det heller, men du vet at denne boka er vel så brilliant og samtidig helt legen – wait for it ? dary! Og kanskje handler det om at det er så interessant, du er oppriktig fascinert av alle aspekter ved Neil Patrick Harris sitt liv og du syns han i tillegg virker som en utrolig sympatisk person som du gjerne skulle obsesset over musikaler sammen med eller hatt et gjensyn med Dr. Horrible sammen med, men det handler også om at det virkelig er interessant lesning. Man kan kanskje argumentere med at det kanskje ikke kan kalles dyp og intellektuell lesning og at det på en måte er en smule overflatisk, men du syns det er helt ok og ååå, som du koser deg. Hvis du vil kose deg sammen med Karoline bør du gå til avsnitt 3. Hvis du derimot vil sitte her i en liten boble der du tenker på Neil Patrick Harris som en av verdens to kuleste Neil-er (den andre er <a title="Neil Gaiman brilliant tale" href="/”>Neil Gaiman) kan du gjøre det i stedet. Uansett er verden et finfint sted =D

Du tenker som Karoline at denne boka ville vært genial uansett hvem det handlet om siden du alltid har hatt en forkjærlighet overfor «choose-your-own-adventure»-bøker. Det var slike bøker du leste i massevis da du var rundt tolv, tretten og du elsket å finne alle mulighetene mens du hoppet på kryss og tvers i historien. Den samme gleden får du oppleve nå og at det handler om Neil Patrick Harris kan beskrives som virkelig supert bonusmateriale. Og det er sjarmerende og i tillegg veldig vittig skrevet, nettopp en sånn bok der du ikke kommer til å sitere i vei, men en del av deg likevel har ganske lyst til det. Riktignok er dette også en bok der du for første gang på mange år opererer med eselører fordi man nesten må det for å finne tilbake til stedene man har vært i jakten på alle slags løsninger, men heldigvis er det din egen bok og da kan det tilgis. En ting du liker veldig godt, utenom skrivestil og form, er at det er illustrasjoner, musikalnumre, trylletriks, kryssord og til og med en og annen oppskrift; med andre ord er det masse ekstra som gjør det til en enda mer interaktiv og finurlig leseropplevelse. Og det er bilder fra Neil Patrick Harris sitt liv og det liker du og opp i alt det underholdende og morsomme er det også rørende øyeblikk. Så ja, du kunne sikkert skrevet noe mer substansielt om denne boka, men du er egentlig mest bare veldig tilfredsstilt og gir den derfor terningkast 5 mens du håper at mange du kjenner også vil lese episke finheter om Neil Patrick Harris.

Du leser denne boka og finner et bilde av en knapp. Og du aner ikke hvorfor, men det er noe hypnotisk ved dette bildet, det er nærmest som om det roper «trykk på meg». Så det er akkurat det du gjør og med det så kommer apokalypsen. Til forskjell fra hva du har trodd om verdens undergang så skjer det ikke gradvis og det involverer hverken terrorisme, en epidemi, romvesener som tar over planeten eller liknende bekymrende scenarioer. Du bare trykker på et bilde av en knapp og vips har verden som du kjente den opphørt å eksistere. Jo da, verden finnes for så vidt, men huset/blokka/slottet (stryk over alternativene som ikke passer) du bor i er plutselig en ruin og når du ser ut av vinduet er alt øde, tåkelagt, skittent og skremmende stille. Du oppdager også fort at all elektrisitet er borte og vannet i vasken er grumsete og ufyselig og du går ut i en stille og tom verden uten snev av liv og setter deg til slutt på en benk der du gråter i fortvilelse over hvor skjebnesvangert det kunne være å trykke på en knapp. Hvis du vil tilbake til en magisk og eventyrlig verden der du delte Karolines leseropplevelse gå til avsnitt 3. Hvis du ønsker å bli forvandlet til en enhjørning gå til avsnitt 5. Hvis du oppdager en butikk som er tom for mennesker (naturlig nok) og bestemmer deg for å hamstre Hockey Pulver slik at du i alle fall har noe herlig å kose deg med etter apokalypsen er det bare å bli her.

 

Du har blitt forvandlet til en enhjørning. Du aner ikke helt hvordan det gikk til, men du bryr deg heller ikke for ååå, det er jo dette du har ventet på bestandig. Og nå er det din tur, nå er du en enhjørning og du galopperer over blomsterenger, hopper over gjerder i beste Epona i Ocarina of Times-stil og gjør de tingene man liksom skal gjøre når man er en enhjørning uansett om du egentlig ikke har tenkt så nøye over hva du ville gjort om du var en enhjørning på forhånd. Det du i alle fall gjør er å være magisk for enhjørninger er skikkelig magiske, de er sikkert mer magiske enn David Copperfield og Neil Patrick Harris til sammen. Du ender dessuten opp med å late som om du hører hjemme i en Disney-film for det virker på en måte temmelig sannsynlig nå og du bøyer deg og løfter opp ting med hornet ditt mens du føler deg uendelig kul som kan løfte ting på den måten. Og det eneste som er litt synd er at du som enhjørning sliter litt med å få lest, skrevet eller tegnet, men du tenker samtidig at det går veldig bra om du ikke får lest flere bøker eller blitt forfatter eller finner kjærligheten når du er en enhjørning. Det er faktisk enda mer hard core. Du er en enhjørning nå, sangen i det derre spillet med enhjørning og regnbuer som du i en periode hadde dilla på spiller som soundtrack oppi hodet ditt og du føler at alt er i balanse endeligvis <3  

En får være som en er og andre finheter :)

Heisann, sveisann! Det er onsdag, livet er fint selv om det føles litt som mission impossible å få tak i jobb og jeg er veldig glad i Netflix og Nintendo for tiden 🙂 Ellers virker det som om absolutt alt jeg leser for tiden ender opp med å være brilliant og det er kult og jeg gleder meg til helgen da jeg har tenkt meg på biblioteket. Jeg har dessuten fått tak i denne boka:

“Den hemmelige hagen” som er en bok jeg har hatt lyst på lenge siden den inneholder oppgaver og masse ting å fargelegge og jeg elsker slike ting. Og det er riktignok dumt av meg å skaffe meg slike bøker for jeg har massevis av sånne bøker og glemmer å benytte dem nok, men den er sååå fin <3 Og en ting som gjør den enda finere er at jeg var på teater på mandag og traff Heidi Gjermundsen Broch (som jeg er veldig stor fan av etter å ha sett henne i flere musikaler) og da jeg så henne så bare måtte jeg gå bort og fortelle at jeg var en stor fan og i samme slengen spørre om autograf (jeg er tøff sånn sett) og den har jeg dermed nå og inni denne boka. Dvs. skal jeg spare på denne boka resten av livet og den vil alltid være forbundet med et fint minne =D Yay!

Forøvrig fant jeg dette:

Hun hører en theme-sang fra et Nintendo-spill én gang og skaper sporenstreks sitt eget arrangement av theme-sangen på piano. Ååå, det er jo helt genialt og svært imponerende =D Man kan også finne andre videoer der hun for eksempel lager sitt eget arrangement av Disney-sanger eller andre ting og alt sammen viser en enorm musikalitet og er flott både å lytte til og å se på. 

Men da tenkte jeg å poste min anmeldelse av teaterstykket jeg så på mandag. God fornøyelse og så kommer nok neste innlegge fredag eller lørdag 🙂

En får væra som en er ? en Ole Ivars Musikal

 

I utgangspunktet har danseband aldri vært helt min greie. Jeg liker ideen bak det, glad musikk som får folk til å danse, og jeg skjønner appellen, men det har aldri vært helt min stil. Derfor var jeg ganske nysgjerrig da jeg leste om «En får væra som en er» og fascinert av hvordan musikal og danseband kunne forenes. Og nå har jeg sett denne musikalen på Nationaltheatret og konklusjonen er at det funker faktisk ganske bra.

Jeg skal ikke gå spesielt nøye inn på plottet for det er ganske tynt, noe som for så vidt ikke er noe stort problem siden det pleier å være slik med Jukebox-musikaler (musikaler basert på musikken til et band som Queens, ABBA eller i dette tilfellet, Ole Ivars), men det tar plass på en campingplass, forteller om fire personer som er på denne campingplassen og på en måte er det noe jeg finner litt fint ved nettopp det at storyen er så som så. En del av meg finner det modig når noen tør å være litt banale, tør å stole på at ikke alt trenger å være virkelig dypt og intellektuelt. Og når det er basert på sangene til Ole Ivars så hadde det også kanskje blitt litt merkelig om man fikk noe Stephen Sondheim-dypsindig uansett.

Anyway, det som er med «En får væra som en er» som musikal er at den er ekstremt sympatisk og lett å like. Det er karakterer som engasjerer, det er skuespillere som koser seg på scenen og det er både øyeblikk som får deg til å le og øyeblikk som er oppriktig rørende. Og man trenger hverken like musikaler eller Ole Ivars i utgangspunktet for å kose seg. Det hjelper selvsagt for min del at jeg elsker musikaler, men jeg tror jeg ville likt meg godt uansett for det er nettopp så trivelig.

Ikke minst fordi de synger fantastisk. Lena Kristin Ellingsen gjør alt ut av sin karakter, Henriette Steenstrup klarer å gjøre «Nei, så tjukk du har blitt» til en sår ballade som gjør at man virkelig heier på karakteren hun spiller, Christian Skolmen byr på mesteparten av humoren i stykket og det med bravur og Bernhard Arnø viser seg å ha en sånn musikalstemme som jeg elsker på gutter. Og det er i tillegg et dyktig orkester på plass, det er en enkel, men effektiv scenografi (jeg har personlig funnet ut at jeg er litt Rema 1000 når det gjelder scenografi, jeg syns det enkleste gjerne er det beste), det er i det hele tatt mye her som er fint.

 

Og det er fortsatt nok av små ting og tang som gjør at jeg nok havner på terningkast 4 likevel (men en sterk firer), men likevel. Dra på teater, kjære leser, og se denne musikalen for det er oppmuntrende og fint og det er dessuten et begrenset antall forestillinger som settes opp på Nationaltheatret og det gjør det bare enda lurere å benytte muligheten når den er der. Dette viser at Ole Ivars og musikal funker fett og det er jo gøy.     

Hver morgen kryper vi opp fra havet :)

Spinn

 

jeg fortsetter å spinne

 

lik jorden

snurrebassen

karusellen

 

skulle vært en edderkopp

fått et nett ut av det

*

Jeg skriver, jeg leser (kongegeniale autobiografien til Neil Patrick Harris som er awesome og skrevet i form av en “choose-your-own-adventure”-bok og som jeg finner enormt fornøyelig), jeg har brukt litt tid på teite tanker de siste dagene og likevel, akkurat nå er livet fint og det er nuet som er det viktigste. Og i morgen skal jeg igjen på teater (noe jeg regner med å blogge om på tirsdag eller onsdag) og det blir kult (Ole Ivars-musikal på Nasjonaltheateret, kan bli veldig spennende). I tillegg tenkte jeg å tilfeldigvis dra innom Ark Bokhandel i  morgen. Jeg har i utgangspunktet ingen store planer om å kjøpe noe for jeg har nok å lese på, men om Mammut-salget som starter i morgen i forbindelse med gavekort på Ark Bokhandel og bankkortet mitt plutselig resulterer i noen geniale innkjøp så skal jeg takle det veldig fint altså 😉 

Ellers så har det ikke skjedd så mye spennende, jeg vurderte å dra på kino denne helgen, men droppet det, jeg bruker litt for mye tid på Netflix og Nintendo og ja, ting er litt kjedelig, men jeg har det ålreit likevel. Forøvrig tok jeg en dypt vitenskapelig test på nettet i stad der jeg fant ut at jeg er Belle blant Disneys heltinner og var sånn, selvsagt, dette er jo gammelt nytt mens jeg igjen følte på mitt intense ønske om å ha Belles bibliotek (tar gjerne Udyret i tillegg, ideelt sett i Udyr-form siden han er teit i menneskeform, men ååå, biblioteket). 

Men nok om det. For noen dager siden postet jeg dette bildet:

Dette fordi jeg skaffet meg denne boka. Den er nå dessverre lest ut og nå er anmeldelsen klar og jeg tenkte altså å bruke resten av dette innlegge på å anmelde i vilden sky. Jeg satser på at denne anmeldelsen interesserer og faller i smak, blir kjempeglad for kommentarer og så blogger jeg altså tirsdag eller onsdag så da bables vi. Ha det fint alle sammen 🙂

Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen

 

Sølvkreet i dusjen når du kommer hjem sent på natten. Mikroorganismene som bor i hånden din. Melkeveien. Hos Frøydis Sollid Simonsen brytes poetens blikk mot den naturvitenskapelige optikken. Det lille og det store, urhavet og stemmen til den du tenker på, stemmen du helst vil høre, alt det som livet består av kjedes sammen til én stor, evig bevegelse – en utvikling som begynte den gang verden var ny og taus.

Dette er Goodreads sin beskrivelse av denne boka, en bok som like mye handler om ikke noe som den handler om alt. Og ååå, jeg hadde hørt så mye fint om denne boka at jeg bare måtte kjøpe den da jeg kom over den og alt det fine er fortjent for denne boka er en skikkelig fascinerende vakkerhet. I denne boka får man en samling kortprosa som har til felles at de trekker de lange linjene mellom naturvitenskap og det helt nære, såre og dypt personlige. Og det er en kort bok, rask å lese og under 90 sider, men noen ganger kan de korteste bøkene romme langt mer enn mursteiner på 800 sider og dette er et slikt tilfelle.

En ting jeg likte veldig godt i denne boka er hvor presis den er og hvordan den trekker brilliante paralleller som nok ikke ville falt meg inn selv, men som er virkelig geniale og kloke. Dessuten er det på sett og vis også en ganske sår bok og jeg liker det naturvitenskaplige i den, delvis også fordi jeg vet så uendelig lite om naturvitenskap selv. Alt som jeg ikke vet gjør det fortryllende, litt på samme måte som matematikk, det er så mye som er gresk for meg og på den måten er det som trylleformler på en måte. Og Frøydis Sollid Simonsen demonstrerer en nysgjerrighet og en nærmest barnlig entusiasme som forbundet med den såre undertonen gjør dette til en bok man husker.

Og likevel, det er så mye ved denne boka jeg liker og jeg er likevel ikke helt betatt og noe av grunnen er kanskje lengden for det føles ikke avsluttende, det føles på sett og vis som en begynnelse og så sitter man igjen og ønsker seg mer etterpå. Jeg syns også at noen av tekstene gir meg mer enn andre igjen, men slik er det jo generelt sett når det gjelder samlinger med kortprosa, dikt eller noveller.

Uansett, aller mest er denne boka bare veldig, veldig fin og ikke minst en sånn bok som inspirerer meg og som jeg kommer til å bla litt tilfeldig i hver gang jeg er uinspirert og ønsker å skrive. For det er med denne boka som med diktsamlinger, jeg får lyst til å skrive og jeg tror jeg til og med blir litt ekstra observant og analytisk i tillegg og det på den fineste måten.

Så ja, fine boka, terningkast 5 og her er noen fine formuleringer:

Jeg tar mobilen opp av lomma og ser at pappa har ringt. De latinske bokstavene på skjermen koder for navnet hans. Likevel er det andre som identifiserer seg ut fra samme navn, samme kode, i Norge alene er det tretti tusen tre hundre og åttién. For å identifisere pappa helt presist bruker man personnummeret, som i motsetning til navnet ikke er noe man kan identifisere seg med.

*

Vi kan ikke se mørket, men vi kan se i mørket. Svart finnes ikke, det er bare fraværet av noe annet. Øyet oppfatter stråler, vi ser ikke objekter, vi ser ikke andre mennesker, vi ser ikke verden, vi ser bare lyset de reflekterer.

*

Hadde jeg dratt tilbake i tid, ville jeg fortsatt stått der med steinen i hendene, fastfrosset med et bein foran det andre, som en annen istidsjente.

*

Jeg vet ikke hva som er verst, å måtte leve i åtti-nitti år, fullstendig ute av stand til å slutte å tenke ? eller å være tankeløs, men likevel eksistere nærmest bare for eksistensens skyld, i over fire århundrer.

*

I dag prøver jeg å bare leve på overflaten. Jeg skriver noe på en post-it-lapp og kaster den. Leser IKEA-katalogen. Søker opp kattevideoer på nettet.

*

Nå, å gjøre seg flat og lime seg inntil tida. Jeg klarer ikke å gripe nået, eller nyte nået, eller gripe hånda di, med mindre du tar min først. Når du står i gangen, og enten er på vei inn eller på vei ut, er det allerede i fortida. Det er allerede borte. Det føles som om du allerede er borte.

*

Vi kan finne ut at hvis man tømmer rommet for alle partikler og bølger og sitter igjen med ingenting, har man likevel en boblende smørje av virtuelle partikler, som hopper inn og ut av eksistens ? vakuum. Vi kan finne ut det. Vi kan finne ut at 99 prosent av vekten av et proton består av vakuum og ikke de tre kvarkene protonet er bygd opp av ? og er derfor vekten av ingenting. Vi kan finne ut det. Dette betyr ingenting, dette betyr noe. Dette betyr at siden protoner og nøytroner står for det meste av vekten i et atom, og du består av atomer, får du det meste av vekten og massen din fra ingenting. Noen dager er dette fint å tenke på. Du er ingenting.

 

(Seriøst, elsker særlig det siste utdraget, har nesten litt lyst til å lære den utenat og så finne noen og få dem til å si noe uhøflig til meg sånn at jeg kan svare dem med å si dette. Det kunne vært verdenshistoriens beste og mest intellektuelle Burn, det hadde vært uhyre tilfredsstillende. Ååå <3)

En for alle, alle for “De tre musketerer” :)

Heisann! Det er torsdag, jeg koser meg med Cola og livet er fint. Ellers vurderer jeg å dra på kino på lørdag, men der har jeg enda ikke bestemt meg helt (og så har man jo alvorlige problemstillinger som at “Theory of Everything” hadde vært veldig fin å se, men av klokkeslett som passer på lørdag settes den kun opp på Victoria Kino som ikke har popcorn og da må jeg enten se kino uten popcorn og det blir helt feil eller gå innom Saga og bære med meg popcorn helt derfra til Victoria Kino eventuelt). Jeg må tenke litt til før jeg fatter en endelig beslutning.

Ellers leser jeg veldig mye episk for tiden og deriblant mye som etter hvert vil anmeldes her og jeg har kommet helt til Shadow Temple på Ocarina of Times og det er creepy deluxe. Og så skriver jeg en del og her er et dikt jeg skrev i stad (som er en del av et diktprosjekt jeg holder på med for tiden):

En gang var vi alle bittesmå

En gang var vi alle bittesmå
og kunne bli hva som helst

pilot
danser
forfatter
millionær

tenk om jeg hadde vært baby bestandig
og alltid hatt muligheten til å lykkes

ikke rukket å oppleve nedturer
kastet meg ut på dypt vann
eller sett tiden renne ut sandkorn for sandkorn

og med det heller ikke vært meg selv
*
bringebærene på hytta er alle like små
og kan bli hva som helst

spist av meg før jeg leser videre og gir blaffen i potensiale

*

Ellers så var jeg altså på teater på tirsdag med faren min (generalprøven til “De tre musketerer”, yo) og det var kult så nå skal jeg poste en trailer jeg fant for forestillingen, fulgt av min anmeldelse og så vil det utgjøre resten av dette innlegget. God fornøyelse, vi bables og neste innlegg kommer mest sannsynlig på søndag tenker jeg 🙂

De tre musketerer musikalkos

 

I fjor endte jeg i et sofistikert øyeblikk opp med å lese «De tre musketerer» og jeg likte den veldig godt, det er faktisk en av de mest underholdende og artig skrevne klassikerne jeg vet om. Dermed var jeg veldig nysgjerrig da jeg leste om musikalversjonen av «De tre musketerer» og særdeles fornøyd da jeg fikk tak i billetter til den. Og ååå, dette er en rocka, sjarmerende og smart musikal som er tullete på den aller beste måten. Med andre ord, jeg koste meg!

Fortellingen som formidles ER «De tre musketerer», men i en ny og moderne utgave der det er rock og mopeder og musikk hovedsakelig fra 80-tallet (men det er også musikk hentet fra andre tiår og kort oppsummert kan man stjele Radio Norges tagline «det beste fra de siste fire tiår» og være ganske så på hjemmebane). Det handler aller mest om D?Artagnan som ønsker å bli musketer og så handler det om de tre musketerene han slår seg sammen med, onde skurker og skurker som er onde og deilige, juba, juba, dronninger som snakker nynorsk, konger som vil at alt skal være pink og forelskelsesobjektet for D?Artagnan som av og til må springe på jazzballetten, i tillegg til mange andre festlige karakterer. Det er morsomt og det er høylytt og det er i det hele tatt en rockekonsert i musikalform av høyt kaliber så yay.

Og mye av sjarmen ligger i skuespillerne som åpenbart har det kjempegøy. Benjamin Helstad har ikke verdens beste sangstemme i mine øyne, men den funker fett og han klarer fint å bære hovedrollen som D?Artagnan. Andrea Bræin Hovig på sin side synger veldig fint og skaper en Caroline som er veldig lett å like og Eindride Eidsvold og Nader Khademi har flere øyeblikk med ren genialitet bare for å nevne noen. Og den jeg likte aller, aller mest var Trond Fausa Aurvåg som har to roller og i begge to byr på de mest hysteriske og geniale øyeblikkene i hele «De tre musketerer». Ååå, han er så fenomenal! Skuespillerne blir videre hjulpet av et flott band, et godt ensemble og en enkel, men gjennomført scenografi.

«De tre musketerer» hadde likevel noen problemer som trekker litt ned for min del. En ting er at det er veeeldig høy lyd og det underbygger jo konsertfølelsen, men jeg er generelt litt skeptisk overfor høye lyder og syns det ble litt for mye av det gode på den fronten. En annen personlig frustrasjon var at jeg så generalprøven og programbladet var ikke klart da og jeg skaffer meg ALLTID programblad om jeg er på teater, men det er for så vidt ikke noe stort aber. Jeg syns videre at det ble litt for tullete, litt for mye som skjedde og at det var litt rotete og jeg klarte ikke å gi meg helt hen til opplevelsen slik jeg ønsker å gjøre når jeg er på teater. Samtidig anerkjenner jeg at det ikke nødvendigvis betyr at noe er galt med forestillingen i seg selv, det var bare litt den opplevelsen jeg personlig satt igjen med.

Om jeg skal lande på et terningkast så lander jeg nok på en firer, men jeg vil understreke at det er en sterk firer og at jeg syns det er langt flere fine ting med denne musikalen enn det er dumme ting. Jeg tror også denne musikalen lett kan ende opp med å bli en kjempesuksess for den er rocka og kul og mens det tydelig er en musikal så er dette også en musikal med et klart rocka driv som gjør at det også vil være midt i blinken for musikalskeptikere (eller folk som har lest «De tre musketerer» og vil se en virkelig unik variant av den på teaterscenen). En veldig flott ting er i tillegg det at til tross for at det handler om rocka musketerer og er ganske guttete på mange måter så er det likevel nok av girl power av beste sort.

 

Så konklusjonen er at du burde gi «De tre musketerer» en sjanse og med det få servert tre timer med total galskap av beste sort. Rock on!

Livet er fint fordi Chicago =D

Heisann. Det er mandag, jeg har kulturelle planer for uka (teater i morgen og muligens kino på lørdag), jeg skriver en del for tiden og livet er fint selv om jeg fortsatt kjeder meg halvt i hjel på datarom mens jeg skriver og sender minst tre søknader hver dag. Og ellers har jeg skaffet meg denne boka:

Litt uklart bilde, men det er “Hver morgen kryper jeg opp av havet” av Frøydis Sollid Simonsen og jeg har hørt masse fint om den, gleder meg til å lese den og regner med at det vil dukke opp en anmeldelse av den etter at jeg har lest den. Og ellers spiller jeg fortsatt en del Zelda, jeg kaster bort mye tid på Netflix og jeg har bringebær jeg kan kose meg med og det er fint 🙂 

Her er et bilde av meg før lørdagens teaterbesøk:

Jeg var i veldig godt humør, slik jeg alltid er når jeg skal på teater, og i posen lå den meget sofistikerte morsdagsgaven min (Østbanehallen har åpnet igjen og har fine butikker med flotte ting som håndkrem og shower gel (i veldig fin pakning) og godtebutikk med Ferrero Rocher). Og ja, jeg så altså Chicago og den var kjempefin. Såpass fin at jeg nå skal poste denne traileren:

Og nå kommer min anmeldelse av denne supre teateropplevelsen og så kommer nok neste blogginnlegg onsdag eller torsdag (mest sannsynlig torsdag) og da blir nok tematikken “De tre musketerer”-musikalen (som jeg skal se i morgen, hurra). God fornøyelse og så bables vi!

Chicago på Oslo Nye er super!

 

Chicago er en musikal jeg var litt sent ute med å oppdage og jeg så også filmatiseringen en stund etter at den kom. Da jeg først oppdaget Chicago dog oppdaget jeg med det en jazzy musikal med enormt fengende musikk som på veldig mange måter er noe helt for seg selv. For det er en spesiell musikal, den formidles på en annen måte enn mange andre musikaler uten å miste musikalenes flotte sang, dans og teater og den har en helt egen atmosfære som gjør den super. Og på lørdag dro jeg til 20-tallets Chicago og møtte mordere og sleipe advokater i en musikal som underholdt fra ende til annen.

Og jeg skal ikke gå så nøye inn på handling, men kort oppsummert handler det hovedsakelig om Velma Kelly og Roxie Hart som er to mordere i samme fengsel som begge kjemper for frihet i en verden der det ikke er oppmerksomhet nok for to. Og både Velma og Roxie er fascinerende karakterer, ikke nødvendigvis spesielt sympatiske, men absolutt engasjerende å følge. For det som er med noen musikaler er at man virkelig vet hvem man skal heie på og noe av det spennende med Chicago er at akkurat det ikke er så åpenbart siden den eneste virkelig sympatiske karakteren (utenom den stakkars ungarske morderen som sannsynligvis ikke var morder likevel) er Amos Hart. Og samtidig er det like engasjerende likevel og det er litt fordi det er en ganske kul musikal, men i veldig stor grad handler det også om at ååå, de er fantastiske på Oslo Nye Teater.

Dennis Storhøi, Eli Stålhand og Hilde Louise Asbjørnsen spiller de tre hovedrollene og er alle tre awesome. Hilde Louise Asbjørnsen fordi hun, som tidligere sett i Guys and Dolls, er dronningen av god timing og utover det briljerer i de mer humoristiske øyeblikkene. Dessuten synger hun godt og det finnes kanskje skuespillere med mer typisk musikalstemme om man kan si det sånn, men der enkelte synger og så er det bare sang så har Hilde Louise den evnen til at alt hun synger er teater i minst like stor grad og det er et triks slett ikke alle i musikaler får til. Utover det digget jeg Dennis Storhøi som Billy Flynn, han synger fint, han spiller flott og herre jemini for en karisma. Og ååå, aller mest kanskje ble jeg imponert av Eli Stålhand og det hjelper kanskje at hun synger noen av mine favorittsanger i musikalen, men det handler også om at Eli Stålhand tydelig er en trippel threat av de sjeldne som er en enormt dyktig danser, har en sterk stemme som jeg virkelig likte og i tillegg er en super skuespiller som jeg gjerne ser i massevis av musikaler.

Av andre skuespillere må jeg bare trekke frem Sindre Postholm som Amos Hart. Jeg er jo i utgangspunktet veldig glad i Sindre Postholm siden jeg har elsket stemmen hans i både My Fair Lady og Parade blant annet og syns han er en veldig god skuespiller og danser i tillegg, men her spiller han også den mest elskelige karakteren i hele Chicago-musikalen og han gjør det på en sånn måte at jeg bare får intenst lyst til å gi ham en klem etter Mister Cellofan-nummeret. Og ååå, ensemblet, det finnes så mange enormt dyktige sangere og dansere der og uansett legning har man dessuten eye candy av beste sort siden det er mye veltrenthet og fleksibelhet å spore 😉

Nok om det. Chicago på Oslo Nye har i tillegg til en interessant historie og talentfulle skuespillere og dansere en scenografi og koreografi som funker fett og et fantastisk orkester som får en til å fryde seg. Det er med andre ord lite å klage over.

Likevel mangler nok det udefinerbart magiske som gjør at jeg etter enkelte teateropplevelser er helt i himmelen etterpå og mens Chicago er en veldig fengende og engasjerende musikal så er det ikke en sånn musikal som virkelig rører meg. Og det handler ikke om Oslo Nye, men mer om meg egentlig. Med det sagt så vil jeg ikke at noen skal slå fra seg Chicago kun fordi det handler om ukoselig tematikk som mordere, grådighet og kynisme for det er en musikal som virkelig fenger og som også er viktig fordi den handler om kvinner i fengsel og sånn sett minner litt om Orange is the new Black, det er viktig å høre de historiene som man ellers ikke så ofte hører.

 

Så etter en litt rotete anmeldelse er min klare konklusjon at Chicago på Oslo Nye Teater ER en musikal som er verdt en billett og som på svært mange måter er episk. Terningkast 5!

Isak Ingensteds er lei :)

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har det fint og jeg har supre diktprosjekter og ja, det er jo mye å glede seg over. Og nå kommer jeg faktisk til å ha en hel haug med kulturelle planer fremover og jeg leser finfine bøker og ja, noen ganger sukker jeg kanskje over tilværelsen, men hovedsaklig så har jeg det ganske bra =D

Ellers tenkte jeg nå å poste et klipp fra en annen oppsetning av “Chicago” siden det er den musikalen jeg skal se i morgen (ååå, jazzy brillianse) og her er det Samantha Barks (som mange kan ha sett i den nyeste Les Miserables-filmen der hun spilte Eponine) som Velma Kelly og det er ganske stilig (og imponerende siden dette visstnok var til en oppsetning av “Chicago” der de fikk kun rundt to uker til å øve):

Det er sikkert enda flottere å se denne sangen fremført live på Oslo Nye Teater <3 

Men nå tenkte jeg å poste en novelle og det kan hende den slettes etter hvert siden jeg muligens har planer for den senere, men for øyeblikket tenkte jeg at jeg like gjerne kan dele den med dere. Jeg sendte den inn til en krimnovellekonkurranse der den dessverre ikke nådde opp (antakelig litt fordi det teknisk sett er mer en novelle om en krimnovelle enn en krimnovelle i seg selv) og jeg ble ganske fornøyd med den selv så ja, jeg poster den like godt her for øyeblikket. God fornøyelse og så kommer nok neste innlegg på mandag med teater som tematikk =D Vi bables!

Isak Ingensteds er lei

 

Isak Ingensteds er lei. Det er slik alt begynner. Og han har vært lei ting før også, men det føles som om han er enda mer lei nå om mulig, som om dette er hans foreløpige høyeste nivå av lei-het.

For øvrig er Isak kjennetegnet av et fint og poetisk etternavn som Moira en gang fortalte ham at passet ham fullt og helt siden man ikke kunne funnet hans like noe sted. Isak selv syns etternavnet sitt bare er rart, men han så komplementet i Moiras ord og tok dem til seg. Utover dette er Isak ganske ordinær. Middels høy, middels i det meste, en og annen fregne på nesa og lysebrunt hår som nå rekker nesten til skuldrene, men som han ikke gidder å få klippet for tiden, av og til et skjerf rundt halsen, av og til ikke. Han er Isak, intet mer, intet mindre og i over seks og tyve år var det nok. Så var det ikke det lenger.

Det regner. Egentlig er det litt fint, stemningsfullt liksom og på mange andre dager ville regnet vært noe som fikk Isak til å smile. Noe som fikk ham til å følge regndråpene på ruten mens de gled nedover, noe som fikk ham til å tenke på fine ord som «regnsang» og «dråpespill» mens han følte seg uendelig poetisk selv om han visste at han slett ikke var det. Og i dag er regnet bare regn og uansett overdøvet av lyder, lydene han er uendelig lei av og han legger skylden fullt og helt på Moira for det var hennes ide.

*

Men la oss begynne med en begynnelse lenge før alt dette. En begynnelse som tok plass i et konsertlokale i sentrum av Oslo der det var ham og en Pepsi (han har for lengst glemt hvilket band det var, men at det var Pepsi vil han nok huske for all fremtid bare fordi det føltes så feil, han føler seg alltid en smule blasfemisk når han drikker Pepsi siden det er Coca Cola han er fan av, det er i grunnen det som han er ment til å drikke og den kvelden hadde ikke skjebnen skjønt det). Han lytta sånn halvveis, men først og fremst satt han og sukket over Pepsi-situasjonen mens han bladde litt distrahert i et gratisblad han hadde røsket med seg bare fordi det var gratis, men som for øyeblikket interesserte ham midt i ryggen. Det var en sånn dag da ingenting fungerte. En «stange hodet i taket, telle feil flere ganger under kassaoppgjøret på matbutikken der han jobbet deltid, ikke rekke bussen etterpå, snuble i skolissene, måtte kjøpe Pepsi i stedet for Cola»-dag og han ville egentlig bare dra hjem og legge seg under dyna og så bare bli liggende til denne dagen bare dro sin kos og en ny dag med (ære være klisjeer) nye muligheter dukket opp. Det var jo egentlig ikke en gang meningen at han skulle være på konserten for han hadde ingen interesse av bandet og det var en kompis som hadde invitert ham med seg siden han (kompisen altså) datet en dame i bandet som spilte Keyboard. Og så hadde Isak troppet opp, fått en melding om at den nevnte kompisen ikke kom og sittet der mutters aleine og sturet over skjebnens teitheter og det kunne bare endt sånn. Som en tilfeldig dustedag i en verden av dager, noe det dog ikke ble for HUN dukket jo opp. Isak Ingensteds hadde tenkt at etternavnet hans for så vidt var ganske riktig den dagen siden han «ingen steder» hadde sett noen som henne før. Eller det blir litt feil, han hadde sett alle ingrediensene som utgjorde henne før, men det var litt som om de aldri hadde blitt kombinert riktig før nå, før henne. Hun entret lokalet og virket litt smått forfjamset, som om det var noe hun hadde havnet i rent tilfeldig, litt som å havne i Narnia sånn plutselig rent utenom at et konsertlokale i Oslo strengt tatt er ganske mye mindre eventyrlig. Så satte hun seg ved baren, bestilte en Cola og virket temmelig likegyldig til det faktumet at det hun endte opp med å få servert var en Pepsi i stedet (noe som kunne ha gjort henne totalt uaktuell på et annet tidspunkt) og satt og smilte for seg selv mens føttene beveget seg i takt med musikken. Hun hadde langt brunt hår som bølget seg i nakken, litt utstående ører og en føflekk på kinnet og hun hadde på en grønn kjole som minnet ham om sukkererter av en eller annen merkelig grunn. Alt dette var velkjente elementer på hver sin måte, men det funket så himla godt på henne. Isak følte et plutselig snev av sjenanse og vurderte hvordan han skulle få seg til å ta kontakt da hun helt ut av det blå spurte om han var godt kjent med bandet fra før.

«Er her mest på grunn av kameraten min, men han kom ikke så da bare er jeg her,» sa Isak og følte seg dum for det han nettopp hadde sagt måtte jo ha hørtes skikkelig teit ut. Men jenta/damen/kvinnen (stryk ut de tingene som høres feil ut så bare den beste beskrivelsen står igjen) bare smilte og nikket.

«Er her fordi en venninne anbefalte dem selv, men det er jo fint da,» sa hun.

«Jo da,» istemte Isak og tenkte straks at musikken var skikkelig stemningsfull og flott med rytmer som underbygget budskapet på en riktig finurlig måte.

«Isak her,» sa han og rakte ut hånden. Hun tok den og svarte «Moira» og så ble de sittende og prate i en samtale som føltes som om den fløt bedre enn alle andre samtaler han noen gang hadde vært del av.

*

Isak føler et snev av vemod ved tanken på dette møtet. Det var tre år tilbake i tid og hadde vært begynnelsen på et forhold som var som årstidene. Vinter gled over i vår lik bekjentskap gled over i vennskap gled over i et forhold lik våren etter hvert utviklet seg til full sommer. Så hadde de flyttet sammen og feiret nyttår og samarbeidet om å lage bringebærpai i tide og utide og alt hadde vært så fint og han lengter tilbake. Nå er ingenting helt som før og verden er malt med grumsete penselstrøk.

Det regner fortsatt. Han tar seg i å lure på om regn kunne vært dødelig i store nok doser. Det kunne fungert på druknende vis, litt som en slags oversvømmelse, men langt billigere enn å kjøpe flybillett og reise av gårde til en øy langt, langt borte mens man ventet tålmodig på en tsunami. Isak føler seg fæl, tankene hans er så forferdelige og likevel klarer han ikke å la være å følge dem helt ut. Det lyder et skrik i leiligheten, et «jeg tar det, rolig, rolig, alt går bra» og det er som om hundrevis av dødsmetoder ramler ned i Isaks hode. Gift tenker han, blandet med et middagsmåltid det kun er en som spiser uansett. Å kaste henne i været uten å ta i mot, å leke øksemorder og deretter slutte å la det være en lek, å putte henne i tørketrommelen. Sistnevnte for eksempel ville garantert fått henne til å slutte å skrike.

«Henne» er i dette tilfellet Amina. Amina som han altså gir Moira fullt og helt skylden for. Det var Moira som etter hvert hadde nevnt så smått hvor mye hun ønsket seg barn. Isak hadde på sin side bare nikket og sagt «ja da, ja da, kan vi sikkert» mens han i hemmelighet hadde krysset fingrene for at det ikke ble noe av. Hvor mye selvinnsikt Isak hadde varierte ut i fra situasjonen, men han visste at han ikke var spesielt flink med barn, det hadde han aldri vært, for ham var det et faktum at de mest var som aliens å regne. Eller for å spesifisere, Isak likte barn veldig godt når de var over ti år for da behandlet ham dem bare som små voksne og det pleide de gjerne å like. Når barn var yngre derimot virket dessverre ikke denne teknikken og barn var i grunnen bare barn uten fnugg av forståelse for effekten av gråt og skrik og hysteri og frustrasjonen slikt voldte. Og likevel, ting hadde tatt plass og alt hadde resultert i en gravid Moira og deretter en trett Moira på et sykehus med et lite nurk på fanget. Dette nurket som tidvis forekom Isak som ganske søtt, men nå for tiden først og fremst var et irritasjonsmoment av de sjeldne siden Amina måtte være spesielt begavet hva skriking og vræl angikk. Og han var lei, uendelig lei.

En pute, tenker han. Han og en pute og å holde den inntil et babyansikt til den lille sluttet å puste. Legge en baby i et badekar og så bare bevisst glemme å ta den opp, slippe den i gulvet ved et «uhell», løfte henne på «Simba på løveklippen i Løvenes Konge»-aktig vis på balkongen og så slippe?

Isak kjenner at tankene kverner på jakt etter det perfekte mord, men det er vanskelig og han er litt redd for å begynne og google mordmetoder og slikt for tenk om Moira kommer over loggen. Det ville vært veldig vanskelig å forklare. Isak sukker. Så hører han et nytt skrik, et «jeg er på toalettet, kan du ta henne?» og går med faste skritt mot soverommet. Han er lei, han er lei, han er lei, han messer det inni seg som en rytmisk melodi, det blir mer og mer ekte og sant for hvert minutt. Lei, leilileiliei lei, lei. «Hei,» sier han frustrert til den lille, vesle Amina som ligger der og gråter og gråter som om alt i verden har knust i titusener av biter. Han løfter henne og føler seg sikker på at med en gang han har roet henne ned vøtt, da altså skal han kvitte seg med Amina på et eller annet vis for det er hun som har ødelagt alt. Uten henne ville alt vært mye lettere og han og Moiras forhold ville vært det som det var før. Da de bare var to og alt var harmoni.

«Jeg hater deg,» hvisker han før han vugger Amina frem og tilbake, noe som frem til da ikke har pleid å virke. Denne gangen derimot virker det og hun roer seg ned fort før hun gir ham det første smilet han har sett fra hennes side noen gang. Han skjønner straks at Amina åpenbart er en liten luring av det smarte og veltimende slaget, men samtidig innser han også at hun faktisk ER søt og skjønner endelig hva folk sikter til når de omtaler babyer som skjønne.

«Hun er fin, er hun ikke og tenk at hun er vår,» hører han fra Moira som entrer rommet.

«Ja?» sier han og føler seg skamfull. Han legger Amina tilbake i vuggen og betrakter henne fascinert.

«Takk forresten,» sier Moira og Isak ser forundret ut. «For hva?» spør han.

«For tålmodigheten vel, jeg vet at det har vært mye skriking i det siste og jeg var vel ikke helt forberedt på det selv. Men det er bare for en periode, jeg lover og en dag vil vi tenke tilbake på denne tiden som noe fint, jeg lover deg det. Men jeg skjønner om du er sliten og til helgen skal det være bare oss,» sier Moira og Isak ser spørrende bort på henne.

«Mamma og pappa, de har lovet å ha henne i helgen, da vil vi ha en hel helg der det er bare oss,» forklarer Moira entusiastisk og Isak lyser opp.

Resten av kvelden er ganske rolig og med lite skriking. Isak setter seg ut på balkongen når det er innmari sent og føler seg uendelig takknemlig for at mordtankene bare ble med tankene for det var noe med det smilet, det lille lure Amina-smilet som fikk ham til å føle at noe smeltet på innsiden og at alt ville ordne seg tross alt. Så lurer han på om det gjør ham til et fryktelig ondt og fælt menneske at han i det hele tatt ble så lei og tenkte de verste tankene han har tenkt noen gang. Kanskje han har galskap latent i blodet, kanskje han er horribel deluxe, mang et kanskje fyller tankene hans og hva om tankene kommer tilbake med sterkere og mer voldsom kraft enn før? Isak har alltid tenkt at han tross alt aldri kunne ha gjennomført et mord, men hvordan vet man det helt sikkert?

«Isak Ingensteds er lei,» tenker han plutselig, tenker seg selv i tredjeperson, tenker seg selv som en karakter i en novelle og innser straks nøyaktig hva han skal gjøre neste gang han er uendelig lei. Han skal skrive. Neste gang Aminas skrik får ham til å lengte tilbake til en barnløs tid så skal han tillate seg selv å følge de fæle tankene fullt ut i en krimnovelle der det ender opp med nettopp død og fordervelse for i en novelle er alt lov. Der kan man la de verste ting i verden skje for det er bare ord og en historie og så kan man få utløp for alt man tenker på mens man i det virkelige liv puster inn og ut og så på ny og husker på at alt dette her er midlertidig og at alt vil gå bra for det gjør jo helst det.

Isak smiler for seg selv for han har løst problemet sitt og så betrakter han utsikten. Der oppe, en rund varulvmåne, der et par stjerner tilfeldig krydret utover himmelhvelvingen, han som en liten bit av et større univers der alt når alt kommer til alt er i balanse.

*

En måned og mange vræl, men nå stadig færre vræl senere sitter Isak og Moira i solsteiken på hytta. Det er sommer, Amina ligger i barnevognen og sover søtt og livet føles veldig fint. Isak nyter øyeblikket, har spist en god frokost med bacon og det hele og tenker at nuet er en fin dings. Og inne på soverommet i skapet under en skoeske ligger en novelle på flere sider om en mann som blir lei av sin seks måneder gamle datter og dreper henne. Den handler om en mann som ikke likner Isak i det hele tatt, han heter jo tross alt noe helt annet, og starter med ordene:

 

«Nils Aldrivik er lei.» 

 

Hovedessensen i dette innlegget er at Big Hero 6 er AWESOME!!!

Heisann! Det er tirsdag, jeg spiser meksikansk gryte-rester (med masse krydder <3) og livet er fint. Det er riktignok litt dumt at jeg fant en jobb som billettselger på teater som jeg hadde sinnssykt lyst på og i stad fikk mail om at stillingen var besatt for ååå så fantastisk det hadde vært å jobbe på et teater og det er også litt dumt at jeg i forrige uka og uka før det var på intervju for enkelte ting jeg hadde ganske lyst til og de tingene heller ikke ble noe av, men det er vel bare å fortsette å prøve seg og satse på at noe dukker opp. Jeg nekter rett og slett å la meg selv begynne å tenke at jeg rett og slett ikke er et sånt menneske som får jobb for mye av det er tilfeldigheter og til slutt vil det sikkert dukke opp et eller annet. Forøvrig er det største problemet i livet mitt at jeg ikke greier å vinne over person man må vinne over på Ocarina of Times for å få Epona og sånn sett så har jeg det ganske bra. 

Det er dog noen ting i livet som er veldig fint. Jeg har nå greid å ordne det til sånn at jeg har engelsk Netflix på Google Chrome og norsk Netflix om jeg bruker Firefox og da får man jo i pose og i sekk (og norsk Netflix har animasjonsfilmer jeg ikke har sett og både The Nanny, Modern Family og Fresh Prince in Bel Air, mens amerikansk Netflix har mer musikaler og mer ukjente animasjonsfilmer så yay). Andre fine ting er skriveprosjekter (deriblant et diktprosjekt der jeg utfordrer meg selv til å unngå rim, bruke lite tegnsetting og være kortfattet fordi alt dette er ting jeg ikke er spesielt flink til), teaterplan førstkommende lørdag (Chicago 18:00 på Oslo Nye Teater, gledesegkjempemye) og at jeg har en utspekulert plan om å lese ut boka jeg holder på med og deretter levere biblioteksbøker på biblioteket uten å låne noe fordi det er veldig mye i hyllene mine som jeg føler for å få lest og som må prioriteres i en periode.

Så jo da, det er mye som er fint =D Her er forøvrig en musikkvideo med klipp og en sang fra “Big Hero 6” som er super:

Denne sangen syns jeg faktisk er skikkelig kul og ååå, Big Hero 6 er fantastisk. Såpass fantastisk faktisk at jeg nå har tenkt å poste en trailer og deretter en anmeldelse av den og bruke resten av dette innlegget på det. God fornøyelse, håper det faller i smak og så antar jeg at neste innlegg kommer på fredag. Vi bables!

Big Hero 6

 

Denne filmen er AWESOME!! Ååå, jeg koste meg så enormt mens jeg så den (sånn utenom de deprimerende øyeblikkene som var alt for triste) og yay, jeg digger denne filmen.

Det hele er basert på en, for meg, forholdsvis ukjent Marvel-tegneserie ved navn Big Hero 6 og det handler om Hiro som er en innmari smart fjortenåring som bruker hjernen sin til robotkamper. Dette er han veldig flink til, men Tadashi (Hiros storebror) viser ham vennene sine fra skolen han går på som Hiro med det finner ut at er en skikkelig kul skole med masse nerdete brillianthet. Så skjer det en tragedie, det dukker opp en superskurk og det blir et skikkelig superhelt-eventyr og det er i grunnen det av handlingen jeg har tenkt å dele.

Og mens historien på sett og vis er filmens største svakhet i form av at det egentlig er temmelig klassisk med mange øyeblikk som føles kjente om man har sett en og annen superheltfilm før, så er det også en fin historie som attpåtil er spennende, engasjerende, rørende og underholdende fra ende til annen.

Jeg likte i alle fall denne filmen veldig godt og hovedgrunnen er karakterene. Vi har Hiro som er hovedkarakteren og som er en usikker og følsom, men samtidig smart og kreativ type som man fort får masse sympati med og heier på hele veien. Videre har vi de fire vennene som hjelper Hiro underveis og de har alle sine kule sider og er meget likbare. Personlig liker jeg nok Honey Lemon best av de fire vennene siden jeg ser mest av meg selv i henne (og fikk at jeg var henne på en dypt vitenskapelig Buzzfeed-test), men de er alle supre og en veldig fin ting er at dette er en film som viser et kulturelt mangfold på en utrolig flott måte. Hiro og broren hans er amerikansk-japansk, vi har en koreansk karakter og en afro-amerikansk karakter og to blonde karakterer og det er også et mangfold i kroppstyper i tillegg. Og det burde være en selvfølge med et slikt mangfold, men sannheten er at det ikke nødvendigvis er slik så ofte og det gjør i så måte Big Hero 6 sitt mangfold ekstra betydningsfullt.

Videre er jeg i ferd med å utvikle en crush overfor Tadashi som er superkul og jeg elsker roboten Baymax som nest etter Wall-E nok er den mest adorable roboten ever <3 Og det er til og med en skurk som på sett og vis er sympatisk, sånn for å gjøre det enda bedre.

Men denne filmen har mer enn en kul historie og supre karakterer, det er også en film som er nydelig animert og som kan skryte av de nest beste flyvescenene i en animasjonsfilm (de beste er i «How to train your dragon»-filmene). I tillegg er musikken fantastisk og jeg elsker hvordan det er spenningsfylte øyeblikk, men også triste og såre øyeblikk og morsomme øyeblikk. Det er i det hele tatt mye i «Big Hero 6» som jeg elsket og ååå så herlig det er å sitte sånn i en kinosal og fryde seg J

Når filmen likevel ikke er fullstendig perfeksjon handler det mest om hvordan det altså i bunn og grunn er en ganske klassisk historie og hvordan det er en fantastisk film, men samtidig en film som mangler den udefinerbare magien som gjør at jeg virkelig blir betatt av en film. Med det sagt er dette likevel mest episk så terningkast 5 og det er en sterk femmer. Yay!

 

 

Oppsummeringsinnlegg for januar 2015 :)

Heisann! På den negative siden gikk et jobb-intervju på fredag veldig dårlig (misforsto hvor det var og kom halvtime for sent, det skinte veldig fort i gjennom at jeg kanskje ikke vet nok om asiatisk mat til å jobbe i matbutikk med fokus på asiatisk mat og jeg nevnte Nav og det gjorde hun som intervjuet meg skeptimistisk), men på den positive siden er det veldig mye mer ting av det awesome slaget som har hendt siden sist. Jeg har slått mamma i Maxi Yatzy, jeg har begynt på en ny bok som så langt er ganske fin (“A boy called Hope” av Lara Williamson), jeg har klart bossen på skogstempelet på Ocarina of Time (og det trodde jeg at var mission impossible), jeg har vært på spillkveld og sett “Big Hero 6” (som skal anmeldes til uka og som var awesome) og jeg hadde helt ekstremt flaks på fredag ettermiddag og det skal jeg nå informere mer grundig om.

Jeg var altså på Oslo S da jeg sjekket internett på mobilen og da blant annet Facebook der jeg oppdaget at Det Norske Teatret hadde et stunt der de delte ut fribilletter i forbindelse med at de hadde nådd 20 000 følgere. Dette skulle skje klokka 15:00 og var noe jeg oppdaget 14:55 og da tenkte jeg at jeg kanskje var for sent ute, men fortet meg til Det Norske Teatret uansett siden det også var et nytt repertoarmagasin jeg ønsket å få tak i. Jeg fant senere ut at de 20 første som var der fikk premierebilletter til Sweeney Todd og det rakk jeg jo ikke (noe som er helt i orden siden jeg tross alt har billett til 27. mars), men det jeg derimot rakk var en annen gave. Da jeg kom var det to(!) fribilletter igjen og min var til “Shockheaded Peter” og det er ganske supert siden jeg elsket den musikalen da jeg så den høsten 2013. Så det var ny teaterplan numero uno. Etter at jeg dro fra Det Norske Teatret spurte jeg mannen som hadde fått tak i den siste billetten hva han hadde fått billett til og fant ut at det var “Brand”. Han spurte så meg om hva jeg hadde fått billett til og jeg svarte og så nevnte han at han jobbet på Nasjonaltheatret og jeg var sånn “å så kult”. Deretter hendte noe helt sykt brilliant og det var at han spurte om jeg hadde sett “Ole Ivars”-musikalen til Nasjonaltheatret og det hadde jeg jo ikke. Og så var han sånn “jeg kan sikkert skaffe deg to billetter til prøveforestillingen (den skal flyttes fra Torshovteatret til hovedscenen)” og jeg er jo ikke vond å be. Deretter gikk han rett inn på Nasjonaltheatret, hentet to billetter til meg og vips hadde jeg nå fått tak i to nye teaterplaner i løpet av fem minutter der ingen av dem kostet meg et øre. Jeg var etterpå litt forvirra og smått overbevisst om at det som hadde tatt plass var en drøm og det er utrolig kult at det ikke er det (en drøm altså). Så, nå trenger jeg bare å finne ut hvem jeg skal få med meg på Ole Ivars-musikal 16. februar, finne ut hvilken dag det passer meg best å se “Shockheaded Peter” igjen og glede meg over at jeg i februar nå har musikalplaner 7, 10 OG 16. februar (som er tre datoer som attpåtil er ganske nært inn til hverandre)! Yay! =D

Så ja, det skjer mye fint også <3 Og her er forresten et veldig kort klipp fra den elskbare kortfilmen som ble sendt før “Big Hero 6” og som gjorde at jeg var rørt allerede før hovedfilmen begynte:

Det er riktignok en del av meg som ikke greide å sette 100 % pris på “Feast” som denne kortfilmen het siden det handlet om en hund og fortalte mesteparten av historien via hva hunden spiste og det hunden spiste i liten grad var hundemat . Hos mamma bor jo Snickers og dermed vet jeg jo at hunder først og fremst burde spise hundemat og jeg satt gjennom mye av kortfilmen og bekymret meg for at hunden i kortfilmen skulle bli syk siden den spiste så mye rart. Men i bunn og grunn var det en veldig søt animert kortfilm med en veldig søt hund. 

Nok om det, nå tenkte jeg å ta for meg januar bok- og filmmessig sett, en måned som inneholdt en hel del forskjellig. Så da setter vi i gang =D

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

– Drama av Raina Telgemeier

En grafisk roman om vennskap, teater og forelskelser som var søt, sjarmerende og teaternerdete på en finfin måte. Dessuten likte jeg tegnestilen veldig godt. Terningkast 5!

– The Opposite of Loneliness av Marina Keegan 

Noveller og essays av en talentfull ung skrivent. Engasjerende og tenksomt selv om ikke alle tekstene interesserte meg like mye. Terningkast 4!

Zen Pencils av Gavin Aung Than

Brilliant samling illustrert visdom i form av en grafisk roman som inspirerer skikkelig. Og alle burde lese gjennom nettstedet også, utrolig mye fint der. Terningkast 5!

– Evil Librarian av Michelle Knudsen

Genial og demonisk episkhet som passer særlig ypperlig hvis man tilfeldigvis elsker musikaler og liker underholdning som vekker assosiasjoner til Buffy. Terningkast 5!

– The Imaginary av A.F. Harrold

Søt, spennende og med skjønne illustrasjoner. Jeg likte den likevel ikke så mye som jeg hadde håpet og syns konseptet var bedre enn gjennomføringen om jeg skal være helt ærlig. Like fullt mest fint. Terningkast 4!

– Where’d you go, Bernadette av Maria Semple

Underholdende og smart og en bok jeg hadde hørt mye fint om og likte veldig godt. Terningkast 5!

– Spredning av Nils-Øivind Haagensen

Sår og inspirerende diktsamling med mange vakkertriste øyeblikk og fine formuleringer. Terningkast 5!

– Trouble av Non Pratt

Engasjerende ungdomsbok med viktige temaer som var ganske fin. Terningkast 5!

– Ingen drømmer om Oslo av Ola Jostein Jørgensen

Helt ålreit novellesamling som var rask å lese gjennom. Terningkast 4!

FILMER

– Billy Elliot: The Musical Live

Flott musikal med gode karakterer, super musikk og flott dansing. Jeg syns egentlig det var en sterkere opplevelse da jeg så samme musikal live på Folketeatret enn da jeg satt hjemme i mammas stua på første nyttårsdag og så en filmet versjon av den britiske versjonen, men det er en fin musikal uansett hvordan man vrir og vender på det. Terningkast 5!

– Fortellingen om Prinsesse Kaguya

Nydelig animert vakkerhet med herlig musikk og en flott, men trist historie. Terningkast 5!

– Jack and the Cuckoo-Clock Heart 

Fascinerende, quirky og tidvis ganske nydelig animasjonsfilm som dog ikke holdt på interessen i like stor grad hele veien. Terningkast 4!

– Jerry Springer: The Opera

Grov opera av det underholdende slaget. Terningkast 5!

– Mr. Peabody and Sherman

Sjarmerende og adorabel animasjonsfilm som var nerdete, kul og søt. Terningkast 4!

– Le Prenom

Smart og genial fransk komedie om navn og hemmeligheter. Terningkast 5!

– Big Hero 6

Awesome superheltfilm med flott animasjon og en masse scener som var elsk fra ende til annen. Terningkast 5!

*

Med andre ord har dette året startet bra hva angår bøker og filmer og jeg gleder meg til å finne ut hvilke finheter februar har å by på. Men da tenkte jeg å finne på en del andre ting og så kommer neste innlegg sannsynligvis enten tirsdag eller onsdag. Vi bables og god fornøyelse!