Der jeg anmelder, les: musikalnerdebableelskepåer om nye Into the Woods filmen =D

Heisann! Det er nesten april, jeg klarer nesten ikke å skjønne at det allerede er nesten april, tiden går sååå fort. Og jeg plukket en hestehov i stad og var helt i ekstase over hestehov på en solfylt vårdag =D Ellers har jeg dilla på ymse ordspill, sånne videoer på Youtube der man kan se på at andre spiller spill mens de kommenterer i vei og å fargelegge i fineste fargeleggingsboka, det finnes så mange ting jeg kan skrive blogginnlegg om fremover at det virkelig inspirerer meg og jeg har 345 kr igjen på gavekortet mitt på Stovner Senter og det skal etter planen resultere i innkjøp av klær, hårpynt og kanskje et blad eller to (vurderer også sterkt å kjøpe inn litt brus fordi butikkene er stengt torsdag og fredag og jeg trenger jo tilgang til Cola eller Sprite likevel, men vi får se). Ellers så er planen min å bruke denne enormt populære bloggen (ha ha, så morsom jeg er, ha ha ha) til å oppsummere mars måned på torsdag eller fredag regner jeg med, men i dag har jeg tenkt å endeligvis anmelde, trommehvirvel, “Into the Woods”-filmen fordi nå har jeg jo sett den. 

Ellers har jeg en plan om å dra på kino på fredag og dilemmaet nå er om jeg skal se “Into the Woods” igjen, “Annie” (som jeg trenger å se fordi det er “Annie”, men som jeg er bekymret for å se fordi jeg er ganske skeptisk til den på forhånd og anmeldelsene har vært ganske lunkne, dessuten settes den nesten ikke opp på originalspråket og det er jo epic fail) eller “Cinderella” (mest fordi jeg er teit og barnlig og faktisk har veldig lyst til å se “Frozen”-forfilmen). Neste gang jeg blogger vet jeg nok hva det ble eller blir. 

Men da, her kommer først noen utvalgte øyeblikk fra “Into the Woods”-filmen og så kommer min laaange og særdeles grundige anmeldelse. God fornøyelse og så bables vi!

Agony 😉 ELSKER ELSKER ELSKER denne scenen i filmen, det er så over-the-top og teit og morsomt og dramatisk og ååå <3 Særlig 3:46 inn i klippet er fantastisk, elsker uttrykket når han synger “the girl must be mad” 🙂 

Last midnight! Drøm: en dag være like flink til å skrive som Meryl Streep er til å være skuespiller. Det hadde vært noe, det…

On the steps of the palace 🙂 Jeg liker denne scenen veldig godt og så er jeg jo i utgangspunktet veldig fan av Anna Kendrick og det gjør alt enda bedre.

Into the Woods-filmen

 

Helt siden første gangen jeg hørte om «Into the Woods»-filmen har jeg gledet meg enormt. Dette er i grunnen helt naturlig siden «Into the Woods» er en av mine definitive musikalfavoritter og en musikal der jeg elsker musikken, karakterene og ikke minst tekstene som er helt brilliante. Mens det er mange musikaler jeg liker er «Into the Woods» kanskje den musikalen som jeg har mest lyst til å sitere i tide og utide, det er så mye episkhet der. Og etter å ha ventet i noe som har føltes som en evighet eller to (eller tre) fikk jeg på lørdag endeligvis sett filmen (som jeg for øvrig har veeeldig lyst til å se flere ganger og SKAL ha på dvd) og konklusjonen er at dette er supert.

Jeg har skrevet om «Into the Woods» før, eksempelvis da jeg så dvd-en med en oppsetning fra rundt 1990 filmet live fra scenen (noe som fortsatt er den ultimate versjonen av «Into the Woods» i mine øyne), men kort oppsummert er dette Stephen Sondheim som leker med eventyr på den mest fenomenale måten i verden. Vi har Askepott, Rødhette, en baker og hans kone, en heks, Rapunzel og Jack fra Jack og Bønnestengelen og så mikses alle disse eventyrene til en sammenhengende helhet før alt ender lykkelig og alt er idyllisk og man tenker at det var det før man kommer på at dette bare var første akt. Deretter kommer andre akt der en masse karakterer dør og der det er en veldig misfornøyd kjempe og ting generelt sett går til helvete før ting ender bittersøtt, men håpefullt. Og jeg elsker vrien på eventyrene og vrien på karakterene og moralen om at man bør være forsiktig med hva man ønsker seg siden man risikerer å få det. Så ja, siden jeg i utgangspunktet elsker omtrent alt med denne musikalen gledet jeg meg veldig til den nye filmen. På samme tid var jeg også veldig spent for jeg hadde hørt ganske mye forskjellig om ting som var forandret i filmen og at det var færre dødsfall og dessuten er det jo produsert av Disney og til tross for eventyrfigurene er ikke «Into the Woods» i utgangspunktet noen veldig Disney-aktig historie i og med at ting er mer diffust og ambivalent er det gjerne er i Disneys animasjonsfilmer og sånt. Det fine er at «Into the Woods» som film funket veldig godt i mine øyne og var en super opplevelse.

For det første liker jeg stemningen, musikken og fotografiet. Det er en skikkelig mørk og trolsk eventyrskog som er settingen for det meste som skjer og det er innmari fint og atmosfærisk å se på, med en score som underbygger stemningen på ypperlig vis. Og ååå, skuespillerne. Meryl Streep i første omgang er perfekt, jeg ELSKER henne som heksa, hun går så inn i rollen med hud og hår og gir alt og samtidig merkes det at hun har det utrolig gøy i rollen som heksa (noe som ikke er noe rart siden heksa i «Into the Woods» er kjempekul og enormt fascinerende). Videre er de to yngste skuespillerne (Daniel Huttlestone og Lilla Crawford) kjempeflinke som henholdsvis Jack og Rødhette, jeg liker James Corden godt som bakeren og Emily Blunt er super som bakerens kone (jeg er veldig fan av bakerens kone som karakter, hun er super). Og så har vi Anna Kendrick som er fantastisk som Askepott i tillegg. Yay! En annen grunn til å se denne filmen er selvsagt Johnny Depp, men jeg anbefaler folk å dra mer for de andre tingenes skyld enn hans skyld for han er kul her, men han har også en veldig liten rolle som er fort overstått. Uansett, alle skuespillerne er supre og jeg glemte meg nesten, men ååå, prinsene, særlig Chris Pine som Askepotts prins. Deres versjon av sangen «Agony» er alene verdt kinobilletten.

En fin ting med denne filmen er at det er masse musikk. Vær forberedt på at dette er en musikal-musikal der nesten alt synges (jeg har lest om folk som ikke en gang var forberedt på at det var en musikal og ja, dette er musikal deluxe, inntil margen). Jeg elsker jo musikken og jeg syns det var en masse musikalske høydepunkter. «Agony» er et høydepunkt, men andre veldig fine numre er «On the steps of the Palace», «Last Midnight», «It takes two», «Giants in the sky» og «Moments in the wood? bare for å nevne noen.

Som det kanskje kommer frem liker jeg denne filmen veldig godt. Det er likevel ikke en perfekt film. Filmens største problem er at i overføringen fra scene til film så får man nødvendigvis ikke beholdt aktene og denne musikalen er egentlig litt avhengig av å være delt opp i to akter. Slik det er løst fungerer for så vidt greit, men det er likevel ikke en helt sømløs og glidende overgang og om man ikke vet bedre er det lett å tenke at filmen er ferdig når alt tilsynelatende har ordnet seg, samtidig som det altså gjenstår en del. Jeg savner også personlig noen av sangene som ikke er med i filmversjonen og det er forståelig at de er valgt bort, men «Agony (Reprise)» som er med i andre akt av teaterversjonen (som jeg trenger å se inn real life forresten, milde melkespann så vidunderlig det hadde vært om et eller annet teater i Oslo hadde satt den opp) er jo helt brilliant på grunn av dverge-delen i den. Jeg er også usikker på noen av endringene som er gjort og siden det ikke er mulighet til å bruke så mye tid som i en teater-utgave så går ting litt fort i svingene i ny og ne.

 

Med det sagt så er jeg mest fornøyd for det var så mye fin musikk og det var så mye som jeg elsket og dessuten var stemningen i salen super med masse latter og tilfredshet å spore. Terningkast 5!

Om Sweeney Todd – en blodig brilliant teateropplevelse =D

Heisann! Denne uka har i hovedsak vært veldig fin. Riktignok var torsdag ganske dustete siden det var kollektivtrafikk of doom og ingenting funket (jeg brukte hele dagen på å mangle forståelse for hvordan masse snø som var meldt på forhånd kunne skape så mye kaos og å irritere meg over innstilte busser som gjorde at jeg ikke kom meg dit jeg skulle i det hele tatt), men jeg har sett Fredrik Backman bli intervjuet og hatt Stephen Sondheim-lykke ganger to og det gjør alt bedre. Dessuten er det kunstløp-vm og jeg har fått sett litt for lite på det, men funnet nettsteder som vil kunne gjøre noe med akkurat det. Ellers så kan man i innlegget før dette lese min påskekrim for i år og den har så langt tilsynelatende interessert langt færre enn jeg håpet på, men dere har hele påsken på å titte på den om så skulle være av interesse (løsningen postes rundt 5. april tenker jeg). 

Jeg har ellers skaffet meg Majora’s Mask til Nintendo 3DS og jeg føler meg ganske håpløs på det siden det er et Zelda-spill jeg ikke har prøvd før nå, men jeg gleder meg til å lære det å kjenne og det vil bli en spennende utfordring. Og utover det leser jeg masse, jeg skriver en hel del (og har i år vært superflink til å sende inn ting til skrivekonkurranser, tidsskrifter og nå nylig forlag fordi alt er fine erfaringer å ta med seg videre uansett og fordi jeg har så intenst lyst til å lykkes med skrivingen at jeg aldri gir opp) og jeg tegner og koser meg og tenker at alt vil ordne seg 🙂

Men nå tenkte jeg å poste tre veldig fine tolkninger av tre veldig fine sanger fra Sweeney Todd og vi starter med denne:

“Green Finch and Linnetbird” med Harolyn Blackwell. Dette er en flott versjon av en sang som er virkelig vakker. Jeg elsker hvordan teksten og melodien skaper en vidunderlig symbiose og ja, det er innmari fint <3

“Not while I’m around” med Edward Sanders og Helena Bonham-Carter 

Jeg syns han som spiller Toby i filmen synger virkelig fint og at det er et godt samspill mellom ham og Helena Bonham-Carter. Også er det en sånn sang som på samme tid som den er trøstende også er creepy og egentlig dypt tragisk egentlig. Veldig fascinerende!

“A little priest” med George Hearn og Patti LuPone =D Jeg elsker alle pun-sene i denne sangen og hvor vittig og genial den er. Det er fantastisk tekst og super timing og dette er en av de kuleste versjonene jeg vet om.

Og grunnen til at jeg poster klipp fra Sweeney Todd er selvsagt at jeg nå har sett denne musikalen på teater, en musikal jeg herved har tenkt å anmelde i vei. Spoiler: jeg ELSKET den, det var helt fantastisk, jeg var i musikalhimmelen. Det kan hende dette skinner litt godt frem i anmeldelsen min. God fornøyelse i alle fall og så kommer nok neste innlegg enten mandag eller tirsdag og da vøtt, da vil jeg endeligvis skrive om Into the Woods-filmen. Men først, attend the tale of Sweeney Todd og god fornøyelse. 

Sweeney Todd

 

Da jeg leste at Det Norske Teatret skulle sette opp Sweeney Todd ble jeg utrolig entusiastisk siden det er en helt fantastisk musikal og i tillegg ville bety en etterlengtet mulighet til å se en Stephen Sondheim-musikal live. For, som en del kanskje kan ha fått med seg, er jeg ekstremt stor fan av Stephen Sondheim og mens jeg har sett filmer basert på musikalene hans og filmede konsertutgaver og lyttet til musikken hans på cd og alt dette her så er det noe annet å se det i salen mens alt skjer rett foran deg der og da. Live-opplevelsen overgår alt annet hva angår musikaler og min manglende erfaring med Stephen Sondheims musikaler live har føltes direkte feil ved tanke på hvor glad jeg er i musikalene hans. Og ååå, Det Norske Teater, de har latt meg forandre på dette og jeg er så glad =D

Hva angår Sweeney Todd så er det en musikal jeg først oppdaget for noen år siden da filmen med Johnny Depp kom på kino. Jeg husker da at jeg var ganske bekymret på forhånd siden jeg ikke er så glad i filmer med masse blod, men siden blodet var så fake og urealistisk så gikk det veldig fint. Og jeg ble betatt. Den delen av meg som liker ting som er litt morbid frydet seg, den delen av meg som elsker geniale tekster og storslagen musikk hadde det supert og det er også den filmen der jeg har likt Johnny Depp aller mest. I ettertid har jeg sett tre forskjellige filmede konsertversjoner og blitt enda større fan av Stephen Sondheim og greia er at det er så smart. Det er akkurat det jeg elsker med en annen Sondheim-musikal, Into the Woods, også, det er så himla smart og det virker som absolutt alt er grundig gjennomtenkt. Og i tillegg har vi melodiene og det som er med Sondheims melodier er at de vokser på en. Selv de sangene som ikke umiddelbart fenger fester seg blir bedre og bedre for hver gang man hører dem, samtidig som de er så intrikate at man kan analysere dem opp og ned i mente om man så vil. Og slik er det til gangs med Sweeney Todd og derfor var en del av meg også ganske nervøs da jeg entret Det Norske Teater i går for ville tekstene holde på smartheten sin i oversatt versjon og ville melodiene beholde sin brillianse? Svaret på begge spørsmål er et klart og rungende JA!!

Historien burde etter min mening være ganske kjent, men kort oppsummert handler det om Sweeney Todd som etter mange år i fangenskap kommer tilbake til London for å ta hevn på dommer Turpin. Så møter han Mrs. Lowett, blodige paier ender opp med å stå på menyen og det skjer masse forskjellig i en særdeles intens og engasjerende musikal som er awesome! Og jeg elsker hvordan Det Norske Teatret formidler det, det er en tegneserie og tivoli-inspirert estetikk som jeg var litt usikker på da jeg leste om det, men som viste seg å fungere perfekt. Noe av grunnen til det er at Sweeney Todd i bunn og grunn er en veldig mørk og dyster historie og da skaper det en spennende kontrast når estetikken handler mer om farger og sjarm. Og jeg elsker scenografien som er perfekt løst og ja, det eneste som jeg kanskje er litt usikker på var bruken av røyklegging som jeg fant bittelitt irriterende, men det gikk greit og skapte absolutt den rette stemningen.

Og wow, skuespillerne. Silya for eksempel syns jeg er awesome i utgangspunktet med en skikkelig råkul stemme og hun er en fryd som forteller og skuespiller i Sweeney Todd og burde nå være med i mange flere musikaler sånn jeg ser det. Og Frank Kjosås var jeg bittelitt usikker på før forestillingen fordi han i utgangspunktet ikke har en stemme jeg har forbundet med karakteren Sweeney Todd, men det funket ypperlig og ååå så intens han var (Frank Kjosås er episk!) og ååå så fantastisk Charlotte Frogner var som den underholdende og fascinerende Mrs. Lowett. De andre skuespillerne var også brilliante og jeg skal nå ta meg den frihet å trekke frem noen andre høydepunkter. Jeg er i utgangspunktet veldig stor fan av Heidi Gjermundsen Broch og hun var så god som Toby og ga Toby som karakter en sterkere sårhet enn jeg har sett før, noe jeg syns funket innmari bra. Vi har ellers Mareike Wang som Johanna og herre jemini så nydelig hun sang, jeg skulle ønske jeg kunne ha stemmen hennes på plate eller noe for det var vidunderlig og jeg syns Geir Kvarme var ypperlig som den komiske Pirelli og Jon Bleiklie Devik liker jeg bestandig og ååå, det var så mye bra. Og sånn i tillegg til ypperlig skuespill og flotte stemmer var noe av magien at man kjente at skuespillerne virkelig elsket det. Det føltes virkelig som om skuespillerne alle som en var litt i ærefrykt over å få lov til å utfordres med Sondheim og Sweeney Todd og var utrolige takknemlige over denne muligheten og det smittet over på meg som elsket å være publikum.

Så jeg elsket scenografien, skuespillet, estetikken og musikken og jeg bekymret meg bittelitt for hvor mye Silya røyket når hun ikke var direkte involvert i det som hendte, men det er bare fordi jeg ikke er så glad i røyking generelt sett. Og herre jemini liksom, det er Sweeney Todd, det er Sondheim på sitt beste og jeg satt og så på og etterpå var det som om jeg ikke funket ordentlig i det hele tatt for jeg blir så berørt. Jeg liker meg alltid på teater, men av og til er det den følelsen etterpå av at det man har sett er for stort og viktig til å riktig fordøye og så vil man bare gispe og si ååå og har tårer i øynene og det føles som om man har vært helt alene om alt sammen selv om man bare er én person blant et stort publikum. Når jeg virkelig elsker en musikal føles det som om jeg elsker den mer enn alle andre i hele verden og jeg vet at det ikke er fakta, men det føles 100 % personlig likevel og det på den aller beste måten.

Og denne anmeldelsen er lang og rotete, men essensen i alt sammen er at jeg er så takknemlig. Om du ser denne musikalen fordi Silya er awesome eller fordi du elsker Frank Kjosås eller fordi du elsker Sondheim eller fordi du elsker flott teater eller av andre grunner eller alle disse grunnene og mer er uviktig. Bare se den, kjære leser, det ER fantastisk og jeg trenger å se den igjen!

 

Terningkast 6!! <3

De sorte krokodillene – Påskekrim del 2

Her kommer del 2 av påskekrimmen og denne delen skal altså leses sist. God fornøyelse fortsatt!

 

Detektiv Nicolina Lavendel og de sorte krokodillene del 2

 

Jeg liker at mennesker kan være litt som blomster. Personlig er jeg litt som en løvetann siden jeg aldri gir opp og tante Agate minner meg om solsikker fordi hun som pappa er lang og tynn, men der pappas hår er tuster har hennes hår slått ut i full blomst og er gyllent som sola. Og i første etasje bor Ophelia Dorm som er en forglemmegei i begynnelsen av tjueårene. Ikke at hun nødvendigvis likner så mye på forglemmegeien, men hun gjør seg så liten, glir inn i mengden og er en som mange andre glemmer at har vært et sted. Jeg derimot husker henne og jeg husker at hun var på utstillingen i går. Derfor banker jeg på og etter å ha ventet en liten stund åpner Ophelia døren på gløtt.

«Hvem er det?» spør Ophelia usikkert.

«Jeg er Nicolina vel og jeg har noen ting jeg må spørre deg om,» sier jeg. Ophelia er veldig stille i et halvt minutts tid før hun omsider sier at det er greit og slipper meg inn. Jeg følger etter henne ut i stua og merker meg detaljer som at hun har det korte lysebrune håret sitt bak et lyseblått pannebånd, at hun har på en hvit genser med hals og at hun som vanlig bærer rundt på en pose smågodt. Jeg ser at Ophelia har en stue etter mitt eget hjerte siden den inneholder veldig mange bøker og smiler for meg selv over det.

«Vil du ha te?» spør Ophelia vennlig og jeg takker ja og snart sitter vi i henholdsvis sofaen (jeg) og en lenestol (Ophelia) med tekopper og det er da jeg setter i gang.

«Det forsvant et bilde fra moren min sin utstilling i går og du var besøkende på utstillingen og derfor ville jeg bare stille deg noen spørsmål,» sier jeg og Ophelia nikker.

«Hvor var du da bildet forsvant?» spør jeg.

«Jeg må innrømme at jeg ikke husker nøyaktig hva jeg så på, jeg vet bare at jeg tittet rundt og at det var mye fint og at jeg så ble oppmerksom på at et bilde var stjålet og at jeg syntes det var synd,» sier Ophelia og ytrer med det en av de lengste setningene jeg noen gang har hørt henne si.

«Hva syns du om bildet?» spør jeg.

«Det var det med de sorte krokodillene, var det ikke?» sier Ophelia og jeg nikker for det var annet smågodt i godteskålen på bildet, men det var nok en del sorte krokodiller der.

«Det var veldig, veldig fint,» sier Ophelia med et lite smil.

«Hva slags smågodt liker du best?» spør jeg og Ophelia ler en lett liten latter for seg selv før hun viser meg innholdet i smågodtposen sin. Der er det kun sorte krokodiller, ingenting annet.

«Man har sine greier,» mumler Ophelia.

«Hvem tror du står bak tyveriet?» spør jeg så og nevner de tre andre mistenkte.

«Jeg vet virkelig ikke,» sier Ophelia og legger til, «jeg beklager at jeg ikke er bedre hjelp, men jeg håper virkelig dere finner igjen bildet. Det er innmari fint.»

«Jeg håper det samme,» istemmer jeg og drikker de siste restene av teen min før jeg må dra videre. Jeg konkluderer med at Ophelia er veldig koselig og virkelig fortjener å bli sett. Sånn sett er hun også som en forglemmegei.

*

Den siste jeg skal prate med er Espen Askeladden. Bernhard har også vært Fetter Anton og Peer Gynt i tankene mine, men Espen Askeladden er kanskje det riktigste for det er en slags selvfølgelighet ved ham. Han fant, han fant, han er på eventyr og han går gjennom dagene med en klokkeklar tro på at alt vil ordne seg og så gjør det nettopp det. Jeg vet at mange av naboene mine irriterer seg en del over Bernhard, men jeg er mest fascinert i grunnen og det er den fascinerte meg som ringer på døra hos ham i nysgjerrighet overfor hva som skjer nå.

«Hallois,» sier Bernhard kjekt og åpner døra på vidt gap med en gang.

«Kan jeg stille deg noen spørsmål?» spør jeg pent og Bernhard nikker fornøyd. Han virker veldig entusiastisk mens han følger meg til stua hans, en stue der det slippes inn mye lys og det i det hele tatt virker veldig varmt, lunt og trivelig.

«Så?» spør han så snart jeg har satt meg i den rødoransje sofaen hans, «har jeg vunnet noe eller har jeg blitt kåret til årets nabo eller skal jeg bare intervjues fordi jeg er ditt store idol?»

«Ingen av delene,» forklarer jeg beklagende og Bernhard får et veldig skuffet uttrykk. Så smiler han på nytt og mumler, ja, ja, før han vier meg sin fulle konsentrasjon.

«I går forsvant det et bilde fra mammas utstilling som forestilte en skål med godteri med fe på,» forklarer jeg og fortsetter, «du var i galleriet da det hendte og jeg lurte bare på nøyaktig hva du gjorde da bildet forsvant.»

«Jeg tittet på noen andre bilder i lokalet, det var veldig mye fint,» sier Bernhard fornøyd.

«Hva syns du om bildet som forsvant?» spør jeg.

«Å, jeg likte det kjempegodt. Jeg prøvde jo å kjøpe det for ikke så lenge siden. Jeg tror moren din må ha vært litt gal den dagen siden hun ikke lot meg kjøpe det for de 250 kronene jeg tilbød, hallo, hva er vel bedre enn å ha bilder hos meg?» sier Bernhard og virker oppriktig forundret. Det er det jeg syns er så søtt med Bernhard, han er oppriktig overbevist om at han alltid burde få det som han vil og det er en så naiv barnslig selvopptatthet at det nesten blir litt søtt. Veldig irriterende i lengden selvsagt, men likevel. Jeg er virkelig bekymret for at Bernhard en dag skal våkne og skjønne at ikke alt vil ordne seg for ham bestandig og derfor få et nervøst sammenbrudd. Det kan umulig gå bra.

«Mamma finner på mye rart,» sier jeg, spiller med for moro skyld.

«Det må jeg sannelig si,» sier Bernhard med et lite sukk.

«Hva slags smågodt liker du best?» spør jeg.

«Ååå, colaflasker eller kanskje fersken eller kanskje oransje krokodiller,» sier Bernhard og virker straks som om han er veldig langt borte. Tankene hans er et annet sted nå, de er i godterienes verden. Jeg kremter og drar ham tilbake til virkeligheten igjen.

«Sist, men ikke minst, hvem ville du trodd var tyven?» spør jeg og nevner de tre andre jeg mistenker.

«Fru Frantzen virker litt som typen til det,» sier Bernhard tenksomt før han spør meg, «om du finner igjen bildet, kan du si til moren din at jeg er villig til å betale henne 300 kr for det i stedet siden jeg er så snill.»

«Det skal jeg si,» svarer jeg, velvitende om at mamma tar betydelig dyrere summer for bildene sine siden hun prøver å leve av kunsten sin så langt det går. Man kan ikke forklare sånt for Bernhard, det går ikke inn så jeg lar være å en gang forsøke.

Snart nok har jeg dratt fra Bernhard og jeg er mer forvirret enn før for det kan ha vært hvem som helst. Bernhard elsker godteri og har veldig lyst på bildet og kan ha stjålet det sånn sett. Pappa finner på veldig mye rart og hadde egentlig vært en sannsynlig tyv bare fordi han på mange måter ikke er sannsynlig i det hele tatt. Fru Frantzen misliker mamma, men elsker smågodt og mammas bilder og er en mulig tyv sånn sett og Ophelia likte bildet veldig godt og kunne være tyven av den grunn kanskje. Det er så mange muligheter. Jeg tenker likevel at det er en essensiell detalj som gjør det klart hvem som står bak og det er med det jeg fatter en teori som jeg anser som mest sannsynlig.

 

Og med det, kjære leser spør jeg om du tror det er en gatelykt, en brannhydrant, en forglemmegei eller Espen Askeladden som står bak tyveriet. Jeg lurer nemlig veldig på hva du tror!

De sorte krokodillene – Påskekrim del 1

Fine ting: det er to dager til Sweeney Todd på Det Norske Teater, tre dager til jeg endeligvis vil kunne se Into the Woods-filmen på kino og utallige muligheter til å delta på påske-konkurranser på internett. Dessuten var jeg på en måte modell i stad siden man kunne sende mail om å være med på dette: https://www.facebook.com/StovnerSenter/photos/a.369777506667.156056.321837126667/10153107758396668/?type=1&theater og jeg ble trukket ut. Og hvem som helst som var på senteret da fotografene var der kunne være med for ideen var bare å ta bilder av folk fra Stovner som kan brukes til prospekt-bilder etterpå, men et knippe utvalgte personer ble valgt ut og fikk gavekort for innsatsen, deriblant undertegnede og dermed har jeg i dag fått tak i et gavekort på 1000 kr på Stovner Senter bare for å bli med på noen få bilder 😉 Gavekortet har jeg forøvrig allerede lagt en del planer for og det er jo kult 🙂 

I den konvolutten der ligger gavekortet. Fine konvolutt-innholdet!

Ellers så skal jeg sporenstreks komme til poenget for jeg har en tradisjon her på bloggen og det er å poste påskekrim. Og jeg har allerede postet en påskekrim-fotonovelle, men selvsagt har jeg skrevet en skikkelig lang historie i tillegg og det har jeg hatt det mye moro med. Fun fact: jeg hadde egentlig planlagt en påskekrim og skrevet åtte sider på den (der jeg godtet meg over karakternavn som Emma Mimosa Mikaela Almøy, Melkior Magripp, Agnes Isenga og Bernhard Benedict Brage) da jeg ankom Fretex-lokalet i går og setningen “Pappa er en gatelykt” dukket opp helt plutselig. Så begynte jeg å skrive litt ut i fra den setningen i går og det vokste frem en historie som jeg fullførte i formiddag og som jeg liker mye bedre enn den jeg begynte på først. Og det er påskekrimmen som starter med ordene “pappa er en gatelykt” som skal bli påskens store påskekrim på bloggen min; en påskekrim som må deles opp i to innlegg siden 13 sider lange krimnoveller merkelig nok er for lange for et blogg-innlegg her og som handler om Nicolina Miette Lavendel på 13 år som er en snusfornuftig bokorm og forfatterspire med detektiv-ambisjoner. Jeg har skrevet andre historier om snusfornuftige trettenårige bokormer og det føles veldig naturlig å skrive om (sikkert fordi jeg var det selv og husker veldig godt hvordan det var). I tillegg til å ha en annen detektiv enn Agent 160 eller Akima Montgomery (som er dem jeg pleier å ha som detektiver) har jeg her skrevet i jeg-form (noe jeg ikke så ofte gjør i historier jeg skriver) og i presens-form og jeg satser på at det fungerer fint. Så nå kommer jeg først til å poste begynnelsen av påskekrimmen i dette innlegget og så kommer et annet innlegg rett etterpå med resten. God fornøyelse og så kommer neste innlegg på lørdag regner jeg med. Og mens jeg har tenkt å blogge flere ganger i løpet av påskeperioden kommer løsningen på denne påskekrimmen ikke til å bli postet før 5. april tidligst så dere har med andre bortimot hele påsken på å lese påskekrim og fundere på hvem som var tyven. 

Detektiv Nicolina Lavendel og de sorte krokodillene

 

Pappa er en gatelykt. Han er lang og tynn og håret hans er kjempelyst og ser nesten konstant ut som om han nettopp har fått elektrisk støt. En gang langt frem i tid vil det skrives en bok av noen romvesener som har tatt over jorda og ser på mennesker som noe fryktelig rart og uforklarlig, og da vil de lese et leksikon som forteller om hvordan det spesielle med mennesker gjerne var hvordan de minnet om noe annet. Som reddharer og dovendyr eller pappa altså som var en gatelykt uten å vite det.

Jeg har fortalt mamma at hun er gift med en gatelykt og da bare ler hun og sier at jeg finner på mye rart. Det er ikke så merkelig i grunnen for det er naturlig at hun ikke helt forstår. Mamma er nemlig en kaffeflekk. Hun er kunstner så hun har flekker på klærne i tide og utide, men der pappa er en gatelykt av rent designmessige årsaker ligger saken an litt annerledes med mamma for hun likner i grunnen ganske lite på en kaffeflekk. For hennes del handler det mer om at hun drikker innmari mye kaffe, så store mengder at det umulig kan være særlig sunt selv om hun påstår at det er det og at det er oppkvikkende i tillegg liksom som bonusmateriale. Og når hun maler og drikker samtidig fordi hun tror at hun har evnen til Multitasking, noe hun strengt tatt ikke har, søler hun kaffeflekker på det hun maler og så later hun som om det er meningen og får det til å gli utover og bli en del av alt sammen. På utstillinger har folk tenkt at det er en dyp og klok plan bak alt sammen, men jeg vet bedre for det er jo ikke det. Mamma er bare en kaffeflekk, det forklarer alt.

Jeg derimot er hverken kaffeflekk eller gatelykt, jeg er bare Nicolina Lavendel. Utover det er det veldig mye jeg ikke vet, men det er i grunnen greit for da blir alt mer spennende, også lærer jeg mer hver dag i tillegg. Én ting som jeg vet at jeg er det er en detektiv og det er det denne historien handler om. Mamma har nemlig utstilling for øyeblikket og et av bildene forestiller en skål med smågodt, deriblant en masse sorte krokodiller, og dette bildet er så realistisk at det halve kunne vært nok. Hun har riktignok tegnet en fe som sitter på toppen av godteriskåla og dingler med beina og på den måten viser at ting ikke er helt realistisk likevel, men det ser likevel veldig ekte ut. Det er nærmest så man kjenner smaken av sjokolade eller salte føtter når man ser på det og siden jeg bare er tretten og mamma insisterer på at jeg bare skal spise godteri på lørdager har jeg brukt hverdagene til å stirre intenst på akkurat dette bildet i håp om at det skal føles ganske likt som å ha smågodt i virkeligheten. Og det er en løsning, ikke en brilliant en, men det går.

Problemet er vel at andre også har tenkt at dette bildet pirrer og lokker og fascinerer og i går ble det stjålet. Tyveriet skal ha skjedd midt på dagen siden det var der da utstillingslokalet åpnet og alarmene tutet og bar seg like etter lunsjtider før vi alle som en oppdaget at bildet var borte vekk. Og mamma har fortvilet og tenkt at man trenger politi og rett og slett ikke tenkt på at alt vi trenger er meg. Jeg er jo detektiv, jeg er en skikkelig flink detektiv til og med selv om jeg ikke teknisk sett kan skilte med noe særlig erfaring. Siden det finnes påskekrim på melkekartongen og krimgåter i Donald Duck er jeg så godt som ekspert og det er derfor jeg har besluttet at jeg skal løse denne saken, en sak der jeg til og med er godt på vei siden jeg har fire mistenkte.

La meg forklare. Det er påskeferie og strålende solskinn som resulterer i at folk flest holder seg utendørs. Jeg derimot var på plass i utstillingslokalet i går da tyveriet tok plass og mens jeg ikke fikk med meg hvem som stjal bildet så fikk jeg med meg at det utenom meg, mamma og gallerieierne var fire andre i utstillingslokalet. En gatelykt, en brannhydrant, en forglemmegei og Espen Askeladden. Nærmere bestemt er det pappa, fru Frantzen, Ophelia Dorm og Bernhard Benedict Brage som var der, men de minner om henholdsvis en gatelykt, en brannhydrant, en forglemmegei og Espen Askeladden så derfor. Og det praktiske er jo at alle disse mistenkte enten er naboer eller familie så planen min er å intervjue dem. Jeg skal være verdens beste intervjuer av mistenkte som kan ha stjålet maleriet og det er slik de vil huske meg i fremtidens historiebøker. Det blir fint, jeg er klar for alt!

*

Det sitter en gatelykt i en lenestol i stua og leser dagens VG. Pappa trives med det og det føles nesten feil å forstyrre ham, men bare nesten for jeg har ting å undersøke, som seg hør og bør for en detektiv i aksjon.

«Heisann, herr Lavendel,» sier jeg og får pappas fulle reaksjon sporenstreks siden foreldre og barn er veldig like på et viktig område. Der det betyr at jeg er i trøbbel om foreldrene mine sier Nicolina Miette Lavendel og med det hele navnet mitt tolker foreldre det som om de har et alvorlig problem om de kalles far i stedet for pappa eller enda verre, herr Lavendel. I en bok jeg lånte som egentlig er mamma sin sto det noe om emosjonell distansering som er det jeg tror skjer når jeg sier «herr» fremfor «pappa» og det er derfor pappa blir så bekymret. Nå har han sluppet avisen ned på gulvet og ser rett på meg med det samme uttrykket hunden vår har om den har tisset innendørs om natten og jeg er selvsagt smart, direkte utspekulert til og med og benytter anledningen til et godt plassert «hm.»

«Hva er galt?» spør pappa og jeg sender ham et tenksomt blikk.

«Kanskje ikke noe, men det er det jeg skal finne ut av. I går forsvant det et bilde fra mammas utstilling og det er derfor jeg er her,» sier jeg og prøver å høres autoritær ut siden det virker mest riktig.

«Jeg vet jo det, jeg var jo der,» sier pappa uforstående og jeg nikker.

«Nettopp, derfor er du blant mine mistenkte,» sier jeg.

«Dine mistenkte?» sier pappa med en liten latter som jeg må innrømme at ofte kommer når jeg driver med detektivvirksomhet. Det er nesten så en kan tro at han ikke tar det helt på alvor at jeg er detektiv og det er i grunnen veldig irriterende siden dette er fullt og helt seriøst. Jeg bestemmer meg for å mistenke pappa litt ekstra bare på trass.

«Ja, jeg skal finne ut av hvem som står bak og du er blant de fire det kan være. For det er ikke meg og de som driver galleriet tror jeg ikke det er og det kan jo være mamma, men den eneste grunnen hun ville hatt er forsikringssvindel og hver gang jeg nevner det ordet i nærheten av henne sier hun bare at jeg leser for voksne bøker og for mye aviser,» forklarer jeg.

«Du gjør jo kanskje det,» begynner pappa, som er av den formening at jeg burde lese bøker ment for barn og unge og bare det siden jeg er tretten år siden det andre nødvendigvis er ting man ikke helt kan forstå seg på. Jeg derimot tenker at man gjerne kan lese det også, men også altså voksenbøker og aviser. Som en liten digresjon prøver jeg også å forstå meg på aksjespekulasjon, men det er fortsatt litt for vrient.

«I alle fall,» sier jeg og fortsetter, «er du blant mine mistenkte og du skal få lese videre på avisa så snart du har svart på noen spørsmål. Jeg insisterer faktisk, basta bom!»

Det ser ut som om pappa forstår alvoret, basta bom gjør stadig susen og jeg setter i gang.

«Hvor var du da bildet ble stjålet?»

«I galleriet, men i et annet rom,» svarer pappa.

«Hva er din formening om bildet?» spør jeg videre.

«Kjempefint,» sier pappa drømmende og jeg glemmer et øyeblikk at jeg egentlig mener å være irritert på ham nå på grunn av smilet hans. Han virker så stolt av mamma hver gang bildene hennes nevner og det minner meg på hvordan de kan krangle, men i bunn og grunn elsker hverandre og det er fint. Jeg tenker at jeg en dag skal være detektiv sammen med en annen detektiv som noen kan nevne og med det gi meg akkurat det smilet pappa har nå. Det er en inspirerende tanke.

Øyeblikket går fort over og jeg kommer meg videre, jeg har planlagt nøye hvilke spørsmål jeg skal stille.

«Hva slags smågodt liker du best?» spør jeg, et spørsmål jeg føler er ekstra lurt siden det kommer litt fra sidelinjen og ikke er noe noen regner med å bli spurt. Pappa virker også litt forfjamset, men han tar seg fort sammen og tenker seg om et øyeblikk før han svarer.

«Sånne sjokoladebananer med skumgummi inni.»

«Skjønner. Hvem tror du er tyven?» spør jeg og legger fort til de tre andre mistenkte. Pappa ler når han hører fru Frantzen bli nevnt siden det er et kjent faktum at fru Frantzen sliter med et selsomt dilemma. Hun misliker av en eller annen grunn mamma en hel del, jeg har aldri funnet ut helt hvorfor, men samtidig elsker hun kunsten til mamma og har det med å dra på utstillingene til mamma og prøve å gli inn i mengden. Sistnevnte byr på en dose komikk i form av at fru Frantzen er liten og kompakt bygget og alltid bruker røde klær som trekker oppmerksomheten mot henne snarere enn fra. Så vi legger alltid merke til henne når hun er der likevel.

«Det er sikkert fru Frantzen,» sier pappa og finner frem avisa som om han tror at vi er ferdige. Jeg tenker meg om og konkluderer med at det kan vi fort være for jeg drar videre. Neste person jeg skal intervjue er nettopp fru Frantzen.

*

Jeg er ganske sikker på at brannhydranter, om de kunne tenke, er ganske nedstemte mye av tiden. For de brukes mindre og mindre og sees først og fremst i tegneserier og de er ofte noe som hunder anser som et offentlig toalett og alt dette til sammen kan umulig skape særlig velordnede forhold. Og noen brannhydranter ville kanskje taklet dette med å bli innesluttet mens andre igjen, som fru Frantzen i fjerde etasje, takler det med å klage. Fru Frantzen er faktisk veldig flink til å klage og det kan gjelde hvem som helst og da gjerne mamma. Nøyaktig hvordan dette mistillitsforholdet begynte aner jeg ikke helt, men uansett hvordan en vrir og vender på det så misliker fru Frantzen mamma og som en forlengelse av det misliker hun meg og møter meg med et surt og mistenksomt ansiktsuttrykk når jeg ringer på henne.

«Hva er det?» spør hun grettent og jeg kjenner meg plutselig ganske nervøs før jeg tar meg sammen siden jeg liksom er tretten og alt for sofistikert til å bruke opp tid på nervøsitet.

«Jeg trenger å stille deg noen spørsmål,» sier jeg og prøver å høres så sikker ut som jeg bare kan.

«Er dette virkelig nødvendig?» spør fru Frantzen motvillig og jeg nikker insisterende. Med et sukk slipper fru Frantzen meg inn og jeg følger henne inn i stua hennes mens jeg merker meg detaljene. Hun har veldig mange bilder på veggene og flere av dem er malt av mamma. Fru Frantzen oppdager hva jeg ser på når hun entrer stua og ser litt brydd ut.

«Det er bare fordi jeg liker kunsten altså,» sier hun, det er liksom viktig å bemerke dette nøye siden det selvsagt hadde vært fullstendig katastrofe om hun ga inntrykk av å like mamma selv bittelittegrann.

«Jeg skjønner,» sier jeg og setter i gang med spørsmålene mine, «i går forsvant et av bildene til mamma under utstillingen hennes, det med godteskålen og feen, og du var på utstillingen. Hva gjorde du da bildet forsvant?»

«Oi, jeg trodde ikke noen fikk med seg at jeg var der, det var ikke helt bra,» sier fru Frantzen mest til seg selv før hun fortsetter, nå med et svar på det jeg faktisk spurte om, «jeg var på rommet der man gjør sitt fornødende.»

Jeg var på nippet til å le for fru Frantzen var en av dem som hadde veldig store problemer med å kalle en spade for en spade. Det var «rommet der man gjorde sitt fornødende», det var «de må unnskylde, naturen kaller» og min favoritt «av og til bare må man lette på trykket, jeg beklager». Personlig føler jeg at det er like greit bare å si «jeg var på do», men det føler tydeligvis ikke fru Frantzen.

«Ok,» sier jeg og klarer å unngå å le. Jeg spør videre, «hva er din formening om bildet som ble stjålet?»

«Det var vel greit nok,» sier fru Frantzen.

«Hva slags smågodt liker du best?» spør jeg videre og som pappa virker fru Frantzen litt forbauset over spørsmålet.

«Det er da et litt rart spørsmål, men greit. Jeg liker det meste. Godteri i det hele tatt egentlig,» sier fru Frantzen og smiler det første smilet jeg har sett henne smile siden jeg kom.

«Hvem tror du sto bak?» spør jeg til sist og legger til de tre andre jeg mistenker. Fru Frantzen gjør sure grimaser til hvert navn jeg sier, men når jeg nevner pappa virker hun virkelig irritert for han misliker hun litt ekstra bare fordi han er teit nok til å like mamma som hun altså har noe skikkelig i mot.

 

«Det er sikkert ham,» sier fru Frantzen skråsikkert og sender så et lengselsfullt blikk mot et nytt Hjemmet-blad som ligger på stuebordet. Jeg forstår hintet og drar.

*

Det er så mye fint som skjer =D

Heisann! Dette har vært en fin helg 🙂 Jeg forlenget en bok og lånte åtte bøker på biblioteket (deriblant en grafisk roman som er så tykk at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal få plass til den i veska mi), jeg dro på årets første loppemarked for min del (hurra for sjokoladekake, hvetebakst og Donald Pocketer) og jeg prøvde å få med meg venner på Facebook på å feire at Andrew Lloyd Webber og Stephen Sondheim hadde bursdag i går (noe som funket dårlig). Særlig Stephen Sondheim feiret jeg i vilden sky med å kose meg med awesome artikkelen: http://www.buzzfeed.com/louispeitzman/look-you-made-a-hat#.qdzyxq8mwL og lytte til musikk av ham som jeg ikke hadde lyttet til før og som viste seg å være brilliant:

“Chrysanthemum Tea” fra Pacific Overtures! Det er en musikal om Japan som jeg egentlig vet veldig lite om, men som altså inneholder denne sangen som kombinerer en japansk-inspirert melodi med en helt genial tekst som har perfekte rim og hele pakka. Jeg oppdaget denne sangen i går og ble helt betatt for det er så smart og brilliant og så er det en fantastisk twist i det fjerde verset som tar en litt morbid vending som absolutt underholder. Karakteren som synger “It’s the day of the (innsett dyr her)”-versene mister nemlig tålmodigheten med en ubeslutsom karakter som er shogun eller noe sånt og da får han te med någo attåt bokstavelig talt 😉

Så, ja, det har vært en fin helg (med en del obsessing over Stephen Sondheim og slikt) og det eneste teite har vært at det snødde masse i går og ja, jeg vet at det er Norge og at man bør være forberedt på at det vil komme snø igjen når det har vært skikkelig vårlig og fint en stund, men jeg irriterte meg skikkelig likevel siden jeg vil ha sol og plukke hestehov og bruke vårlige jakka fremfor vinterkåpen. Håper det smelter fort. 

Men nok om helgen. Det som er viktig og essensielt er at denne uka blir fantastisk for det skjer så mye gøy. I kveld er det Fredrik Backman på Litteraturhuset og mellom 23-29 mars er det visst VM i kunstløp og begge de tingene er jo kule ting. Og så vøtt er det fredag og Sweeney Todd på Det Norske Teatret og ååå, som jeg gleder meg! Jeg er jo altså veldig fan av Stephen Sondheim og mens jeg har sett musikalene hans på film så blir fredagens opplevelse første gang jeg ser en Sondheim-musikal på teatret live og det alene er jo supert og så er det “Sweeney Todd” i tillegg, en av de beste og mest morbide musikalene som finnes og jeg er så spent på hvordan tekstene vil fungere på nynorsk for det vil sikkert funke mye bedre enn på bokmål for så vidt, men samtidig er det veldig smarte tekster. Det jeg elsker mest med Sondheim er jo nettopp tekstene og hvor kloke og geniale de er og jeg er så spent på hvordan denne brilliansen er blitt overført til norsk. Og så kommer lørdag da jeg endelig, endelig, endelig kan se “Into the Woods”-filmen som jeg har venta på i en liten evighet og “Into the Woods” er en av mine definitive yndlingsmusikaler og det kan bli veldig flott:

Meryl Streep alene hadde egentlig vært grunn nok til å se den, ååå så fantastisk hun er <3

Og så begynner påsken til helgen og jeg skal skrive ferdig enkelte prosjekter (det skal komme skikkelig lang påskekrim her på onsdag regner jeg for eksempel med) og jeg skal tegne og dra på kafé og spise cherrytomater og lese og ååå, jeg liker denne uka =D

Men da tenkte jeg å poste “Proud of your boy” fra Aladdin: The Musical bare fordi det er en veeeldig fin sang som er flott sunget av Adam Jacobs og fordi det er Alan Menken på piano (hvis livet mitt kunne bli en musikal og jeg kunne velge helt selv hvem som sto bak ville jeg definitivt valgt Alan Menken til å skrive melodiene og Stephen Sondheim til å skrive tekstene) her og det er veldig fint og så kommer nok neste innlegg på onsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Om boka “Butter”, løsning på fotonovelle-krim og andre fine ting :)

Heisann! Siden sist har jeg laget et arrangement for å feire at Stephen Sondheim og Andrew Lloyd Webber har bursdag på søndag 22. mars: https://www.facebook.com/events/352348884963981/ som går ut på å lytte til minst en musikalsang av hver av dem på søndag fordi den beste måten å feire musikalskapere er å lytte til musikken deres. Med andre ord har jeg tatt musikalomani et skritt lenger og det er sikkert litt bekymrende, men jeg tenker at det er supert så yay og det er bare å bli med på feiringen 🙂 Jeg hadde ellers altså en påskekrim-fotonovelle i mitt forrige innlegg og løsningen på den kommer på slutten av dette innlegget, men først må jeg bable om litt andre ting. 

For det første, livet er fint. I dag særlig har vært super fordi det er noe magisk med den dagen da man har vært litt småforkjøla noen dager og merker at ååå, nå er alt så mye bedre, nå smaker mat som det skal og man kan puste lettere og all energien man pleier å ha er tilbake igjen for fullt. Og jeg har sendt søknader og levert åpne søknader og tatt intiativ og akkurat nå føles det som om alt i verden kommer til å ordne seg og det er liksom uvesentlig om det faktisk gjør det siden det viktigste er denne følelsen. Følelsen av at alt er i balanse 🙂 Dessuten driver jeg nedtelling for neste uke blir sååå awesome, jeg har supermange planer som vil gjøre neste uke brilliant og det er fredag og jeg har “Bokstrollene” på dvd endeligvis og jeg skal på biblioteket i morgen og det blir vidunderlig og ååå, bøker, ååå, planer, ååå livet, det er egentlig veldig, veldig fint <3

Men nå tenkte jeg først å poste et bilde og deretter en anmeldelse for jeg nevnte jo boka “Butter” under “smakebit på søndag” og nå har jeg lest den ut og ååå, jeg likte den boka innmari godt så jeg har skrevet en anmeldelse. Deretter igjen kommer løsningen på påskekrim-fotonovellen. God fornøyelse!

?Butter? av Erin Lange

 

You think I eat a lot now? That’s nothing. Tune in December 31st, when I will stream a live webcast of my last meal. Death row inmates get one. Why shouldn’t I? I can’t take another year in this fat suit, but I can end this year with a bang. If you can stomach it, you’re invited to watch … as I eat myself to death.

So starts Butter, the story of a lonely 423-pound boy everyone calls ‘Butter’. Worse than being ridiculed for his size at high school, he is simply ignored. Desperate, he pledges to eat himself to death live on the Internet – and everyone will watch. When he makes this announcement online, he expects pity, insults, or possibly sheer indifference. Instead, his classmates become morbid cheerleaders for his deadly plan.

Yet as their dark encouragement grows, it begins to feel a lot like popularity. And that feels good. But what happens when Butter reaches his suicide deadline?

Readers will be surprised to find themselves identifying with both the bullied … and the bullies?

*

Jeg nevnte denne boka under ?smakebit på søndag? forrige søndag og hvordan de første 70 sidene hadde vært enormt fengende. Det som er veldig fint er at denne boka fortsatte å være fengende og nå som jeg har lest den ut vil jeg nok til og med si at det er en av de mest engasjerende bøkene jeg har lest så langt i år.

Men først litt forhåndsinformasjon. Jeg lånte denne boka fordi jeg i fjor leste «Dead Ends» av Erin Lange og likte den veldig godt. For jeg liker virkelig skrivestilen til Erin Lange og mer enn det liker jeg sjansene hun tar. I «Dead Ends» var hovedpersonen en bølle og en annen sentral karakter hadde Downs Syndrom og det skaptes virkelig dynamiske karakterer som hadde feil og irriterende sider, men som man heiet på likevel. Og i Butter har vi en hovedperson som er svært overvektig og som har en del problemer som gjør at man har sympati med ham i utgangspunktet, men som utover i historien også er ganske frustrerende. For Butter har det vanskelig, men han unnskylder seg også for alt og det tar lang tid før han begynner å ta ansvar for situasjonen sin og skjønner at han selv også kan gjøre en forskjell, han er ofte sånn sett en ganske frustrerende karakter. Og dette er på en måte en digresjon, men jeg elsker dynamikken som oppstår i Erin Langes karakterer og hvordan ingenting er svart-hvitt, men heller ymse gråtoner, hvordan hun skaper karakterer som ikke føles som figurer, men som virkelig trer frem som mennesker med alle menneskets irrasjonale sider. Det gjør det til så interessant lesning og viser hvilken virkelig observant forfatter Erin Lange er.

Utover det liker jeg boka «Butter» fordi den tar opp alvorlige temaer som mobbing, overvekt og popularitet på en virkelig fengslende måte. Og selve konseptet «gutt som bestemmer seg for å spise seg i hjel live» er jo et fascinerende og morbid tema, men denne boka blir så mye mer enn en bok med en original gimmick, det er en virkelig engasjerende historie og igjen, den viser skyggespillet og hvordan det ikke alltid er noen enkle svar. Utover dette så er det himla fengende skrevet, en slik bok som er helt umulig å legge fra seg mye av tida og der man bare må lese mer og mer.

Så ja, det er så mye ved denne boka jeg liker og jeg elsker hvordan jeg ble positivt overrasket for ja, jeg trodde at jeg kom til å like denne boka siden jeg likte «Dead Ends», men jeg likte den enda mer enn jeg regnet med på forhånd og det var så deilig å oppdage. Og kanskje noe av det er at Erin Lange aldri kommer med noen moralsk pekefinger, man får aldri følelsen av at hun har noe overordnet mål utover å formidle en historie og det gjør at man finner budskap likevel som gjør mer inntrykk og skaper mer tankespill enn om man hadde merket en pekefinger.

 

Jeg liker at denne boka utfordret meg og hvordan dette er en bok som ikke er perfekt, men som er ærlig og realistisk og full av gråtoner som gjør det kjempe-interessant. Terningkast 5!

*

Nå til påskekrimmens løsning: det var Ellef

Mens det kunne ha vært Elliot som var veldig i forsvarsposisjon eller Pikachu der språkproblemer gjorde ting uklart da han forsøkte å svare for seg så er det en detalj ved Ellef som gjør ham unik og som man kan se tydeligere her:

Ellef har det med å ha snabelen sin oppe i tekoppene og det er også der løsningen ligger for det er denne teknikken han brukte til å legge giftgreiene i Sebastians tekopp (og siden snabelen hans allerede var våt fra hans egen te ville ingen tenkt på at han kunne hatt snabelen sin i andres tekopper). Ellefs naturlige tendens mot snabel i tekopper er med andre ord det som avslørte ham og Ellef burde altså gå i skammekroken og sporenstreks kastes i fengsel. En ting som skal sies var at offeret var tilfeldig, Ellef tok gift i en tekopp, men i minuttet med mørke så han ikke så godt hvilken det var, dette er også litt av grunnen til at Ellef ble oppriktig fortvilet da Sebastian døde siden han hadde regnet med at koppen han forgiftet var en av de andre siden de var nærmere og strømbruddet (som han forøvrig ikke hadde noe med, det var bare en tilfeldighet) varte såpass kort tid som det gjorde. Med det sagt så spilte det ikke så stor rolle siden han altså hadde besluttet å drepe noen og hvem denne noen var mindre viktig (ja, Ellef er litt sprø, mordere er nok alltids det).

Og løsningen er kanskje bittelitt tynn, men det er jo på en måte litt passende også for det er gjerne sånn i krimgåter i fotonovelleform generelt sett. En liten detalj som er det som avslører at noen er annerledes enn de andre. Så ja, det får være som det er.

Neste blogginnlegg kommer nok enten søndag eller mandag. Vi bables og ha det fint!

Påskekrim-fotonovelle =D

Heisann! Det er tirsdag, jeg koser meg med cherrytomater og jeg er kanskje bittelitt småforkjøla, men det har jeg tenkt å overse siden sånt pleier å gå fort over. Og ellers gleder jeg meg til helgen siden jeg har fine planer om bibliotek og loppemarked og liknende ting som er elsk og jeg er veldig flink til å bruke tid på unødvendige ting på Youtube. Jeg satser ellers på at jeg finner frem på steder der jeg ikke er kjent på torsdag grunnet jobb-intervju på en skobutikk og jeg har snart tenkt å kose meg med Netflix denne kvelden. Før det skal jeg dog poste en av årets to(!) påskekrim for det skal være væffal to påskekrimmer her i år og mens den ene skal være en skikkelig lang krimnovelledings er den andre en fotonovelle inspirert av påskekrim-greiene man finner i Se og Hør i påsken. Det er ikke påske enda, men påskekrim-fotonovellen er likevel klar og mens den ikke er perfekt, så syns jeg den ble underholdende nok og gjør nytten. Den involverer kosedyr, teselskap og gift, jeg kommer til å poste den på Facebook også fordi jeg føler for det og her kommer den (jeg må bare beklage at det til tider har blitt veldig liten skrift, jeg har prøvd å fikse det, men fikk det kanskje ikke helt til):

Påskekrim-fotonovelle



 

 

*

Det er bare å teorisere i vei enten her eller på Facebook og så kommer løsningen henholdsvis i slutten av neste innlegg (som mest sannsynlig kommer på fredag) her og på Facebook sender jeg nok en melding til de som prøver seg på krimgåte-fotonovellen der i stedet. God fornøyelse uansett og så bables vi 🙂 (Og den skrevne påskekrimmen er jeg godt i gang med og den vil nok dukke opp i løpet av neste uke så det er bare å følge med.)

 

Smakebit på søndag (Butter av Erin Lange), et dikt og andre finheter :)

Heisann, livet er fint fordi jeg har bestilt “Bokstrollene” på dvd (fordi ååå som jeg elsket den filmen da jeg så den på kino i november), rundet “Legend of Zelda: Ocarina of Times” på Nintendo 3DS (sistnevnte syns jeg er flott siden jeg hadde Ocarina of Times på Nintendo 64 og har spilt det spillet i ny og ne siden 1998 eller noe sånt og hele tiden elsket det, men tenkt at jeg aldri kom til å runde det fordi det er vanskelig, men nå har det endelig skjedd) og bestemt meg for å bli gullmedlem på BrukHodet.no (49 kr i måneden) der jeg kan løse masse kryssord og liknende og ha muligheten til å vinne ting. Ellers så jeg norsk mgp i går og syntes det var mye håpløst og mens den sangen som vant teknisk sett var blant bidragene av høyest kvalitet så var det også en veldig kjedelig sang som jeg ikke regner med at vil gjøre det særlig bra i den europeiske finalen. Den eneste sangen jeg virkelig husker etterpå er “En godt stekt pizza” som jeg mislikte sterkt fordi den var håpløs og intenst harry og den sangen jeg likte best var nok Tor og Bettan sin sang siden den var veldig Disney og musikal og derfor veldig meg selv om jeg klarer å se at den objektivt sett ikke var noen spesielt god låt. Eh ja… 

Her er et bidrag til “smakebit på søndag” siden det er søndag og jeg føler for det:

Butter av Erin Lange handler om en svært overvektig tenåringsgutt som bare kalles Butter og som i desperasjon bestemmer seg for å filme seg selv mens han spiser seg selv i hjel. Dette er med andre ord en bok om mobbing og overvekt som har et originalt og ukomfortabelt konsept som jeg finner fascinerende og bekymrende i like stor grad. Jeg har så langt bare lest 70 sider så jeg vet ikke hvordan det vil gå eller om ting vil ordne seg, men det jeg faktisk vet er at denne boka er usedvanlig engasjerende. De 70 sidene jeg har lest leste jeg på litt i underkant av en time og det viser en bok som virkelig er fengende skrevet til tross for det alvorlige temaet. Og jeg liker Butter som forteller så langt og satser på at det fortsetter slik. Her er et lite utdrag:

“Professor Dunn, that is, but everyone called him “the Professor”, because if you spread out his credentials, side by side, they would stretch around the world twice or something like that. The guy had played with the Boston, Philadelphia and New York Symphonies, among others. He had the highest degree from Juillard and honorary degrees from every other impressive musical scholl you could imagine. But he’d come back to his roots in Arizona to settle into semi-retirement as the Scottsdale High band director. I wondered if he’d gotten more grey hairs from years of performing or from the teenagers he now taught.”

Flere litterære smakebiter finner dere hos Flukten fra Virkeligheten.

Ellers fant jeg dette og det er awesome:

Rap Battle med Belle (Whitney Avalon) vs. Cinderella (Sarah Michelle Gellar) =D Jeg syns dette er sååå kult og mens jeg foretrekker Belle som karakter i utgangspunktet syns jeg Cinderella virkelig er best i denne matchen. Det hjelper at jeg som Buffty-fan er en smule partisk overfor Sarah Michelle Gellar, men hun er jo helt rå her. Whitney Avalon er super hun og, men yay, Cinderella 🙂

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et dikt som er inspirert av min avhengighet overfor Maxi Yatzy og så kommer neste innlegg sannsynligvis på tirsdag. Vi bables og god fornøyelse =D

Maxi Yatzy

 

Man kan måle sannsynligheten 

for fem seksere

 

sette opp et regnestykke

og analysere distansen terningene triller

i forbindelse med styrken på kastet

 

alt er et regnestykke 

jeg ikke tar

*

Høsten

Vinteren

Våren

 

og sommeren triller terninger over kjøkkenbordet 

mens vi drikker tekopper

 

måler sannsynligheten for

en klem

eller et håndtrykk

 

like gratis som smilet du smiler når jeg går eller seieren jeg fikk i forrige runde

Vicious og tankespill

Heisann! Livet er fint fordi jeg har fine planer i morgen kveld: https://www.facebook.com/events/1637038916524440/ og fordi jeg deltar på masse skrivekonkurranser for tiden og i tillegg er godt i gang med et diktprosjekt som virkelig engasjerer meg. 

Med det sagt så er det en del litterære ting som jeg syns er dumt for tiden og mens det er forskjellige saker så er alt sammen med på å skape mindre mangfold litteratutmessig sett. For det første blir færre bøker anmeldt og det bekymrer meg av flere grunner. En grunn er mitt eget ønske om å bli forfatter etter hvert og et kanskje selvsentrert, men samtidig naturlig ønske om å bli lagt merke til hvis eller når jeg blir det, men utover det handler det også om at det finnes så mange flere forfattere enn de mest kjente og hvis man bare slipper frem de mest kjente som Jo Nesbø så er det synd. Og jeg sier ikke at avisene ikke skal skrive om Jo Nesbø og andre virkelig kjente forfattere, men det bør også vies plass til de nye stemmene, ikke minst fordi de forfatterne som er kjente og svære jo også var nye og ukjente en gang de og. I tillegg til dette virker det som om alle skrivesteder på nettet forsvinner. Skrivebua og Dikt.no hører fortiden til og snart kan det også hende at Diktkammeret blir lagt ned og dette handler ikke om mitt behov for å dele tekstene mine på nettet for i verste fall har jeg alltids Facebook og bloggen min, men Skrivebua skapte forfattere, Dikt.no var et trivelig sted selv om jeg aldri følte meg helt hjemme der og jeg blir mer og mer glad i Diktkammeret selv om jeg aldri har vært finalist og ikke pleier å få så mye kommentarer og ååå, vi trenger slike nettsteder, forum for å treffe likesinnede mens man i samme slengen utvikler seg som forfatter. Og det virker som om alle steder på nettet der man virkelig kan utvikle seg som skribent forsvinner og jeg liker ikke den utviklingen. Ellers så har Tronsmo fått utkastelsesordre og det er innmari teit. Det skal innrømmes at jeg bare liker Tronsmo der mange virkelig elsker Tronsmo, for selv om jeg syns Tronsmo har herlig atmosfære og et herlig utvalg grafiske romaner, finner jeg oftere ting som frister meg på kjedebokhandler som Ark, Tanum og Norli og får dekket Fantasy-behovet på Outland. Samtidig trenger vi alternativer, vi fortjener det faktisk og Tronsmo har mye unikt man ikke finner andre steder. Og greia er at alle disse tre sakene hver på sin måte lukker det litterære miljøet i Norge, noe som er en bekymrende utvikling som jeg håper bedrer seg. 

Nok om det. Siden sist har jeg ellers bestemt meg for å låne en bok av Terry Pratchett hver gang jeg er på biblioteket en stund fremover siden jeg alltid syns det er virkelig fælt når forfattere dør og jeg har ellers kastet bort irriterende mye tid på å spille Maxi Yatzy på internett siden jeg har for mye fritid. Jeg tror også at jeg muligens kommer til å runde internett snart siden jeg er på nettet alt for mye for tiden og jeg driver nedtelling siden ikke neste uke, men uka etter vil bli helt perfekt uansett =D 

Også har jeg lest ut “Vicious” og den var ååå, så awesome altså! <3 <3 <3 Det er noe ytterst tilfredstillende med de bøkene som virkelig engasjerer og får deg til å stille spørsmål og tenke masse i samme slengen samtidig som det er enormt underholdende. Så nå tenkte jeg å poste en brilliant bok trailer for denne boka som jeg fant på Youtube og deretter min anmeldelse og bruke resten av dette innlegget på det. Og så kommer neste innlegg på søndag regner jeg med. Vi bables og god fornøyelse!

Vicious av V.E. Schwab

 

Victor and Eli started out as college roommates?brilliant, arrogant, lonely boys who recognized the same sharpness and ambition in each other. In their senior year, a shared research interest in adrenaline, near-death experiences, and seemingly supernatural events reveals an intriguing possibility: that under the right conditions, someone could develop extraordinary abilities. But when their thesis moves from the academic to the experimental, things go horribly wrong. Ten years later, Victor breaks out of prison, determined to catch up to his old friend (now foe), aided by a young girl whose reserved nature obscures a stunning ability. Meanwhile, Eli is on a mission to eradicate every other super-powered person that he can find?aside from his sidekick, an enigmatic woman with an unbreakable will. Armed with terrible power on both sides, driven by the memory of betrayal and loss, the archnemeses have set a course for revenge?but who will be left alive at the end? 

Dette er Goodreads synopsis for denne boka og det hørtes i mine øyne svært lovende ut. Og det fine var at det også var en herlig bok, den var faktisk helt genial =D

Jeg har ikke tenkt å si så mye mer om handlingen siden jeg postet synopsiset, men kort oppsummert er dette en bok om superhelter som gir en ny vri på superhelt-sjangeren og er awesome mens den gjør det. For ååå, denne boka er veldig godt skrevet og enormt engasjerende på samme tid, en herlig kombinasjon som bidro til at jeg koste meg skikkelig.

For det første liker jeg karakterene og hvor nyanserte de er. Alle i denne boka tar smarte beslutninger så vel som dårlige, ingenting er svart hvitt. Og man heier kanskje likevel litt mer på Victor enn Eli, men ingen av dem er virkelig sympatiske karakterer og det gjør dem så fascinerende. Man kan forstå den karismatiske Eli når han gjør grusomme ting fordi han virkelig tror at det han gjør er det rette og man har sympati med Victor samtidig som han har en kjølighet ved seg som kan være oppriktig bekymrende. Og så har vi Mitch, Serena og Sydney som hver på sin måte blir brikker i et spill som er større enn dem selv og det er så intenst og spennende å følge.

Jeg liker også hvordan det hoppes i tid og alt fortelles i flash backs på en måte som her fungerer veldig godt. Jeg liker å bruke puslespill som metafor, men det er jo slik her, vi får utdelt brikker litt etter litt og til slutt er puslespillet ferdig og det løser seg på en ytterst tilfredsstillende måte. Dette er en bok som dessuten får deg til å stille spørsmål selv for hva gjør noen til en helt og en annen til en skurk, hvor trekker man streken og når krysses den? På sett og vis minner denne boka meg litt om Batman-filmene til Christopher Nolan rett og slett fordi også dette er et bevis på at det ikke finnes noen enkle svar og at ting kan være både intellektuelt og tankevekkende selv om det handler om superhelter. Og oppi alt sammen er det samtidig en klassisk historie om det gode og det onde og om hevn i samme slengen, ååå det er jo genialt!

Med andre ord likte jeg denne boka innmari godt og vil at den skal leses og nytes av et bredt publikum. Det er intenst, spennende og fortreffelig skrevet og jeg koste meg hele veien. Jeg syns fortsatt at noe mangler for å gjøre at jeg er helt i himmelen, men det er så sannelig en sterk femmer og en meget klar anbefaling og det er jo supert.

Og her kommer litt sitater fra boka for å avslutte denne anmeldelsen:

?Plenty of humans were monstrous, and plenty of monsters knew how to play at being human.? 

*

?All Eli had to do was smile. All Victor had to do was lie. Both proved frighteningly effective.? 

*

?He wanted to care, he wanted to care so badly, but there was this gap between what he felt and what he wanted to feel, a space where something important had been carved out.? 

*

?Victor wondered about lots of things. He wondered about himself (whether he was broken, or special, or better, or worse) and about other people (whether they were all really as stupid as they seemed). He wondered about Angie – what would happen if he told her how he felt, what it would be like if she chose him. He wondered about life, and people, and science, and magic, and God, and whether he believed in any of them.? 

*

 

?The paper called Eli a hero. The word made Victor laugh. Not just because it was absurd, but because it posed a question. If Eli was really a hero, and Victor meant to stop him, did that make him a villain? He took a long sip of his drink, tipped his head back against the couch, and decided he could live with that.? 

Whiplash og kul musikk :)

Siden sist har jeg vært på spillkveld, spist hveteboller og jeg er nesten ferdig med boka “Vicious” (som er awesome og som jeg har store planer om å anmelde ganske snart). Jeg har dessuten funnet ut at jeg i år har mål om å ha to påskekrim-prosjekter (mer info kommer når mer er klart, men jeg er i alle fall godt i gang med planleggingen av begge to) og ellers så kaster jeg bort bekymrende mye tid på Netflix og Youtube. Ellers håper jeg at jeg snart vinner noe igjen siden det nå begynner å bli irriterende lenge siden jeg vant noen konkurranser (utover å slå mamma i Wordfeud som regel og ofte være ganske god på Maxi Yatzy), jeg venter på at jobb og litterær suksess og slike ting skal dukke opp og jeg har fine planer som gjør at jeg tross alt har det ganske supert selv om det finnes ting i livet som er teit. 

I går endte jeg ellers opp med å se litt klipp fra den nyeste sesongen av American Idol og ble med det fan av Joey Cook som er quirky, har kult hår og gir virkelig unike tolkninger av alt hun synger. Veldig stilig og kult 🙂

Det er ikke det at hun synger så vakkert, men det er så mye personlighet der og det skaper en mye mer interessant opplevelse enn å se noen som synger fantastisk, men som ikke bringer med seg noe eget =D Yay!

Men nå tenkte jeg å poste en anmeldelse av filmen “Whiplash” som jeg fant på nettet i går ved en tilfeldighet og selvsagt så sporenstreks. Først tenkte jeg å poste traileren og deretter min anmeldelse og så avslutter jeg like greit dette blogginnlegget med det. Neste innlegg kan forventes torsdag eller fredag tenker jeg. Håper alle koser seg og har det brilliant i mellomtiden 🙂

Whiplash

 

Jeg hadde egentlig ingen planer for mandagskvelden før jeg tilfeldigvis kom over filmen «Whiplash» på ffilms.org og med det fant en film jeg har vært ganske nysgjerrig på. Og herre jemini, denne filmen er den mest intense musikkfilmen jeg har sett, den er nærmest som en thriller der den stadig bygger seg oppover hen mot det uunngåelige crescendoet. Dette er i det hele tatt en svært engasjerende film.

Det handler om Andrew som ønsker å bli jazz-trommist (noe jeg ikke visste at var en ting før jeg hørte om denne filmen) og er student på en anerkjent musikkskole. Der ender han opp med å trene under dirigenten Terence Fletcher som det viser seg at er veeeldig streng og nærmest ondsinnet i sitt strev etter perfeksjon. Og utover det handler denne filmen om musikk, ambisjon og lidenskap og det er svært godt gjennomført.

Hovedgrunnen til å se denne filmen er J.K. Simmons som er fantastisk. Som Terence Fletcher skaper han en karakter som er usympatisk, ekstremt perfeksjonistisk og tidvis særdeles brutal og manipulativ. Og det fascinerende er at man ikke hater ham likevel. Man liker ham aldri, men det er så godt spilt av J.K. Simmons at man på sett og vis kan forstå ham litt. Og det viser hvordan man kan forstå en karakters valg og beslutninger uten at man nødvendigvis trenger å være enig i dem av den grunn.  Videre har vi Miles Teller som jeg har sett gjøre gode rolletolkninger også tidligere, men som her virkelig viser at han er et ungt skuespillertalent som man antakelig vil se i mange filmer fremover. Og han skaper en sympatisk karakter i Andrew og samtidig også en karakter som tar flere valg man rister på hodet av, men som man likevel heier på.

Utover skuespillet liker jeg hvordan det i «Whiplash» fortelles en på mange måter ganske liten historie. Dette er en av de filmene som viser at en film ikke trenger å favne vidt og bredt for å være minneverdig og tankevekkende. For det er tankevekkende og da særlig slutten som delvis er triumferende, men også på mange måter litt trist og som får en til å lure på om det alt kulminerte i var verdt det.

«Whiplash» er samtidig ingen perfekt film og jeg føler fortsatt at noe manglet for å gjøre det virkelig brilliant. Med det sagt så er det en film som tør å være ubehagelig og som dessuten er en ny vri på sjangeren «filmer om musikere», også i form av at det er en hel haug med klisjéer den kunne havnet i, men hele veien klarer balansegangen og heller skaper noe unikt. Det er flott musikk, intenst som bare rakkern og skuespill av høyt kaliber og som sagt er dette på mange måter musikkfilmens svar på en thriller sånn jeg ser det.

 

Terningkast 5!