Tanker om Cirque du Soleil =D

Heisann! Det er lørdag og jeg er glad fordi ting ordner seg. For greit nok, å få jobb er mission impossible og det er selvsagt ting jeg ikke har som jeg gjerne skulle hatt, men samtidig så er det faktisk veldig mye som løser seg rimelig brilliant og er verdt å feire. For eksempel våknet jeg på torsdag og hadde fortsatt ikke fått solgt billetten min til den dagens forestilling med Cirque du Soleil, men vips dukket det opp noen etter hvert og jeg fikk solgt billetten min for 500 kr som sporenstreks ble brukt på billett til “Lenge leve livet” på Oslo Nye Teater. Jeg fikk med andre ord en ny teaterplan og er nå oppe i fem teaterplaner i løpet av mars, april og mai (og hvem vet, kanskje det dukker opp flere teaterplaner også, jeg er åpen for alt) =D Teater <3 Og i går så jeg Cirque du Soleil (hadde billett fra før av til fredagens forestilling) og det var supert, men det skal jeg komme tilbake til. I tillegg har jeg en hel del andre planer fremover, boka jeg leser på (“Vicious” av V. E. Schwab) er genial og jeg koser meg med å researche musikaler siden jeg har lyst til å finne enda flere å obsesse over. Yay!

Men da tenkte jeg å skrive litt om Cirque du Soleil og det blir ingen direkte anmeldelse (dvs. ikke noe terninkast), men det blir et knippe tanker om noe som viste seg å være en ganske så fin opplevelse =D 

Oppdrag: Cirque du Soleil

Da jeg var liten og dro på sirkus var det linedanserne jeg likte aller best. Jeg hadde til og meg lyst til å bli linedanser en periode (som riktignok varte omtrent like kort tid som perioden da jeg ville bli designer av klær til Barbie-dukker, men likevel) og som en forlengelse av det har jeg også alltid likt slangemennesker og akrobater og opptredner som handler om mennesker bedre enn opptredner med dyr selv før jeg skjønte at dyr på sirkus er kjipt av svært mange grunner. Med andre ord ble jeg fort fascinert da jeg først oppdaget Cirque du Soleil og nysirkus. Cirque du Soleil så jeg først på tv siden jeg husker en tid på nittitallet da man kunne finne Cirque du Soleil på Tv 2 i helgene og siden har jeg hatt en drøm om å se dem, samtidig som en del av meg har tenkt at det ikke vil skje siden det pleier å koste en hel del for billettene. Men så hadde jeg et gavekort og så var det noen forestillinger i Oslo Spektrum og i går var dette meg:

Og ååå, det var flott. Alt sammen startet med å stå i kø og deretter entre Oslo Spektrum der det var en hel masse mennesker (men samtidig ikke kaos i det hele tatt) der jeg vurderte fram og bak i mente før jeg omsider brukte bankkortet og kjøpte bekymrende dyr popcorn (65 kr, sukk). Popcorn viste seg på sett og vis å være en litt dårlig ide for godt var det og den varte hele forestillingen, men det var sånn “spise litt popcorn, sette fra meg begeret slik at jeg kunne klappe, spise mer popcorn, finne en måte å posisjonere begeret for mer klapping og så videre”. Det funker veldig dårlig å klappe i hendene og spise popcorn eller ha popcornbeger på fanget samtidig fant jeg fort ut 😉 Anyway, forestillingen begynte så godt som nøyaktig klokka 20:00 og startet med humor og kidnapping av folk i salen (jeg vet fortsatt ikke om han ene mannen de tok med seg kom seg tilbake til publikum eller om han fortsatt er deres fange og må leve på en kost av vann, brød og damer med beina bak hodet). Så var alt i gang og jeg fant fort ut at plottet ikke er det man drar på Cirque du Soleil for siden den røde tråden var en veldig tynn og flisete tråd som antakelig ville vart like lenge i en kamp som strømpebukser til 79 kr på Cubus (unnskyld Cubus). At plottet var tynt spilte dog ingen verdens rolle for de var så flinke og man satt og var enten måpende, klappende, fascinert eller underholdt hele veien (ofte flere av disse tingene samtidig). Hvordan er dette mulig:

(Triks med diablo og noe av det jeg likte aller best i hele showet, muligens fordi jeg har forsøkt meg med diablo selv og det er plent umulig.)

Og dette mulig:

Og jeg kan egentlig bare poste traileren for showet siden man kunne postet alle Youtube-videoer man kom over med klipp siden alt er fantastisk:

Og en kunne kommentert på scenografien i og med at jeg fant Oslo Spektrum litt upersonlig i går, men det var så mye kult. En ting er jo at det hendte noe hele tiden og i tillegg til de spektakulære “dette går jo egentlig ikke an skulle man tro”-øyeblikkene var det også nok av de humoristiske øyeblikkene, øyeblikk som da gjerne involverte utvalgte personer fra publikum (disse øyeblikkene fikk gjerne den største applausen). Og så var det fantastisk musikk (live band til og med) og alle så veldig stilige ut og det var til og med en dame som balanserte og var slangemenneske á dette:

Moren min takler ikke å se på sånt, men jeg syns det er utrolig stilig 🙂 

Og det var noe eget med å se det skje rett foran seg for man kan jo se klipp på Youtube eller Cirque du Soleil-filmer, men det blir noe annet når noe er live. Og i går var jeg i publikum og har opplevd Cirque du Soleil og det er jeg svært takknemlig for (selv om jeg var innmari sent hjemme). Det var veldig verdt det!

*

Neste blogginnlegg kommer nok mandag eller tirsdag så da bables vi. Håper alle koser seg i mellomtiden 🙂

Still Alice :)

Heisann! Det er onsdag, jeg har cherrytomater og livet er fint 🙂 Dessuten begynner jo Cirque du Soleil på Oslo Spektrum å nærme seg med stormskritt og jeg vet fortsatt ikke om jeg vil ende opp med å se det én gang eller to, men uansett hva som skjer blir det nok fantastisk! Planen er å skrive litt om opplevelsen neste gang jeg blogger.

Og ellers handler livet om å telle ned mot andre finfine planer, lese bøker, drive med ymse prosjekter og fundere i vei om hva årets påskekrim skal handle om bare for å nevne noe. I det store og det hele har jeg det ganske ålreit. 

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter min anmeldelse av filmen “Still Alice”, jeg satser på at det faller i smak. Så da blir det tematikk for resten av blogginnlegget og så blogger jeg nok i neste omgang på lørdag. Vi bables og god fornøyelse!

Still Alice

 

I slutten av februar fikk jeg en god ide som gikk ut på å lese boka «Alltid Alice» av Lisa Genova og deretter se filmen basert på boka for å kunne anmelde filmen på et visst sammenlikningsgrunnlag. Som tenkt så gjort og konklusjonen er at dette er et av de tilfellene da film-mediet i mine øyne tjener historien litt bedre. Uansett medium er det i alle fall en sterk historie som i tillegg gjør deg smått bekymret for tidlig Alzheimer hver gang du glemmer noe.

Det handler om Alice som er en veldig smart 50 år gammel lingvistikkprofessor på Harvard som har et finfint liv med en mann og tre voksne barn. Alt er fryd og gammen da Alice begynner å glemme ting og det blir stadig tydeligere for henne at det ikke bare er overgangsalder eller slitenhet, men noe som bunner dypere. Det viser seg å være Alzheimer og Alice får livet sitt forandret for alltid. Samtidig vises det hvordan familien hennes trer støttende til og at hun har mange fine folk rundt seg som hjelper til.

En veldig fin ting er at man blir veldig engasjert i Alice sin skjebne for det er en forferdelig sykdom (som særlig skremmer meg fordi jeg generelt syns ikke å ha kontroll over det som skjer med ens kropp eller ens hjerne høres veldig ekkelt, skummelt og ubehagelig ut) og det er på en måte særlig urettferdig siden Alice kun er 50 år gammel og plutselig vil miste alt hun har lært og alle minnene sine. I filmen blir det litt ekstra sårt siden Julianne Moore er så dyktig og virkelig bærer denne historien til gangs. Og siden vi er inne på skuespillet så er det ellers veldig godt og det viser blant annet at Kristen Stewart er så mye, mye mer enn Bella Swann i Twilight.

Et problem jeg hadde med boka var det at den føltes skrevet. Det var en god bok og absolutt engasjerende, men jeg følte ikke at språket fløt så godt og var i tillegg bevisst på det når ulike litterære grep som metaforer og gjentakelser ble brukt i stedet for å komme ordentlig inn i det og føle at det gled naturlig. Samtidig likte jeg mye ved boka og de tingene jeg likte kom enda mer til sin rett i filmen, en film som også tjente på å kunne illustrere følelsen av Alzheimer på en mer tydelig og visuell måte. Og ååå, det er en film som gjør mye riktig. Musikken er fin, stemningen passer, det er sårt og interessant hele veien og ja, det er en god film på mange måter.

Jeg ble likevel ikke helt betatt, litt på grunn av den brå slutten og litt fordi det på sett og vis føles litt for fragmentert, men også fordi det på mange måter ikke er en sånn film som virkelig overrasker. Det er fint og engasjerende, men det er også trygt og forholdsvis konvensjonelt.

 

Med det sagt er det mest av de fine tingene og derfor lander jeg likevel på terningkast 5 angående filmen og det kan jeg jo si meg godt fornøyd med. 

Smakebit på søndag og oppsummering for februar 2015 :)

Jeg tenkte å starte dette innlegget med å delta på “Smakebit på søndag” med boka jeg leser på for øyeblikket (“Just so happens” av Fumio Obata), en nydelig tegnet grafisk roman om japanske Yumiko som er en ung dame som jobber og bor i London, men som drar tilbake til Japan da hennes far brått dør. Og så handler det om å vende tilbake og å treffe igjen familie og om savn og kjærlighet blant annet og det er veldig fint siden det er så nydelig illustrert. Å, det er fint med grafiske romaner i ny og ne, det er sjelden de bøkene som jeg husker best eller tenker mest på i ettertid, men det er nesten alltid sånne bøker som jeg virkelig koser meg med underveis og som aldri varer lenge nok siden jeg leser grafiske romaner veldig raskt. Her er to illustrasjoner fra “Just so happens”:

Det er kanskje litt utydelig (ikke minst fordi jeg mangler muligheten til å forstøre bilder, men det burde være tydelig at dette er en veldig vakker bok med mange fine detaljer og god fargebruk, godt hjulpet av de duse og behagelige nyansene. Og et annet pluss er at Yumiko er en hovedperson som er lett å forstå og bli glad i og det er jo supert =D Jeg håper med andre ord at Fumio Obata gir ut flere grafiske romaner.

Man finner flere smakebiter her: http://gronneskoger.blogspot.no/2015/02/velkommen-til-mars-2015-en-smakebit-pa.html?m=1

*

Ellers så er livet fint, jeg skriver dikt og ting og tang, jeg koser meg med Nintendo og jeg så “Still Alice” på kino i går og likte den godt. Det som dog var litt dumt var at jeg for første gang i hele mitt liv ble hysjet på i kinosalen i går av en dame bak meg som mente at jeg spiste popcorn for høyt, noe jeg etterpå brukte mye av kvelden til å irritere meg over (sånn i tillegg til ikke å tørre å spise mer popcorn under forestillingen) siden jeg er veldig opptatt av å være hensynsfull og snill og aldri ville ment å være forstyrrende. Jeg følte meg også litt urettferdig behandet siden det var flere i salen som hvisket og kom med små kommentarer til filmen underveis og det tilsynelatende ikke var noen som kommenterte på det, dessuten er det da grenser for hvor mye lyd jeg kan ha laget med popcornet i og med at ingen har kommentert popcornspisingen min før. Min konklusjon er at hun bare var veldig sensitiv eller noe sånt og håpe at jeg ikke var så ille egentlig siden å ikke spise popcorn på kino ikke kommer på tale (popcorn er mye av grunnen til at jeg drar på kino tross alt). 

Nok om det. En veldig fin ting er at det er mars og med andre ord går det mot vår. Dessuten er mars måneden med Cirque du Soleil og jeg har ellers begynt nedtellingen mot “Stephen Sondheim er Gud”-helgen (dvs. siste helgen i mars da det blir Sweeney Todd OG Into the Woods å kose seg med). Men nå tenkte jeg å oppsummere februar bok- og filmmessig sett, en måned som inneholdt mye fint. Da setter jeg i gang:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for februar

BØKER

– A boy called Hope av Lara Williamson

Søt, artig, rørende og underfundig om familie og håp. Terningkast 5!

– Magic marks the spot (the Very Nearly Honorable League of Pirates) av Caroline Carlson

Underholdende og spennende eventyrlig piratmoro. Terningkast 5!

– We were liars av E. Lockhart

Fascinerende, elegant og spesiell ungdomsbok med en twist jeg ikke forutså som satte alt i et nytt perspektiv. Terningkast 5!

– Hver morgen kryper jeg opp fra havet av Frøydis Sollid Simonsen

Presis, sår og veldig fin, smart og observant bok som jeg ble veldig glad i. Terningkast 5!

– Neil Patrick Harris: Choose your own Autobiography av Neil Patrick Harris

Genial, underholdende og original om en veldig kul fyr. Terningkast 5!

– Glory O’Brien’s History of the Future av A.S. King

Fascinerende, sær og spesiell bok med mange kloke tanker. Jeg må innrømme at jeg nok har likt A.S. Kings tidligere bøker bedre, men også her viser hun at hun virkelig kan skrive og er en forfatter som er verdt å følge med på. Terningkast 4!

– Raven Girl av Audrey Niffenegger

Frustrerende, men også unik og eventyrlig liten bok med interessante illustrasjoner og stort rom for tolkning. Terningkast 4!

– Alltid Alice av Lisa Genova

Engasjerende og fin bok med viktig tematikk. Jeg syns riktignok at den føltes skrevet på en måte som gjorde at det ikke fløt helt for meg (noen ganger er man litt for klar på at man leser en tekst der man ønsker å bli borte i det man leser i stedet), men det var absolutt en bok som har mye interessant ved seg. Terningkast 4!

FILMER

– The Weight of Elephants

Sår og vakker film med underfundig stemning og poetiske nyanser. Terningkast 5!

– Monsters vs. Aliens 

Jeg likte virkelig ikke hvordan figurene i denne filmen var animert, men utenom det så var det jo ålreit nok og både sympatisk og engasjerende. Terningkast 4!

– I taket lyser stjernene

Trist, velspilt og fin film med vond tematikk. Terningkast 4!

– Up in the air

Underholdende og smart med mange finfine øyeblikk av interesse. Terningkast 4!

– Still Alice

Fin film med veldig godt skuespill og fascinerende tematikk som vekker interesse. Terningkast 5!

*

Nå tenkte jeg å spise cherrytomater, drikke te og drive med ting som skriving, Netflix og annet kult og så kommer neste innlegg på onsdag regner jeg med 🙂 Vi bables og god fornøyelse!