Code Name Verity og andre finheter =D

Heisann! Det er tirsdag, jeg skal straks av gårde for å skrive søknader og sånt og livet er fint selv om jeg fortsatt har ting å bekymre meg for. Men akkurat nå er det så fint vær og det er så mye jeg gleder meg over at jeg ikke orker å bekymre meg. For eksempel koste jeg meg på søndag siden Nrk 2 tilfeldigvis brukte mye av kvelden til å vise Show Boat med San Francisco Opera (det var sånn, hm, jeg kan bruke hele kvelden til å se musikal fremført med operatisk kvalitet, greit for meg det altså). Her er den kuleste sangen utenom “Ol’ Man River”:

Can’t help lovin’ dat man of mine =D Her er det riktignok fremført av andre enn San Francisco Opera, men det er uansett virkelig eksepsjonelt fengende og kult!

Ellers har jeg skaffet meg denne boka:

“Hold me closer- The Tiny Cooper Story” av David Levithan. Det er en musikalroman (noe jeg selv har mål om å skrive og fortsatt har tenkt å skrive etter hvert selv om David Levithan har brukt ideen) og jeg har bladd i den og funnet fraser som “Sondheimian frenzy” som gjør at dette virker som en bok jeg kommer til å elske. Det virker i det hele tatt som enormt karolinsk lesning så jeg gleder meg <3

Ellers fargelegger jeg mye, jeg leser fine ting, jeg skriver og jeg finner på finheter så ja, jeg har det jo fint, dessuten vil jeg i dag finne ut hvem som er nominert til Tony Awards og det er også kult. Men nå tenkte jeg å poste en veldig kort novelledings jeg skrev i går først (fritt inspirert av skriveoppgaven “velg deg et dyr, gi dyret en stemme” som jeg fant i et av blogginnleggene til Kristine) og som ikke ble noe fantastisk, men kanskje litt fint likevel: 

Om jeg var en meitemark ville jeg prøvd å huske at livet mitt er viktig. Det er lite og kort, men det er ikke lengden eller bedriftene som gjør et liv mer eller mindre betydningsfullt, det essensielle er livet i seg selv. Og da også meitemarken sitt liv, som er et liv som handler om jord og vann og å åle seg frem, meitemarkens liv som handler om å krype og smyge og lufta på regnværsdager da meitemarkens liv så ofte møter sin ende, men da en ende der dråpene kiler intenst i lufta og himmelen er et tåkespill av grålige nyanser og meitemarken kanskje vet at den lever i en verden av sølepytter og dugg på blader og en og annen paraply. Og der slutter det sakte, men sikkert å regne og en solstråle lirker seg frem mellom det tunge skylaget og treffer akkurat slik at man finner regnbuefragmenter i sølepytter og andre verdener plutselig er litt enklere enn før å forestille seg. Der er den ene solstrålen nok til å forvandle hele livet og det er noe vakkert ved det, et sånt lite og nydelig underfundig øyeblikk og jeg er ikke en meitemark, men jeg kan se den der nede på asfalten og smiler til den. Og det spiller liksom ingen verdens rolle at meitemarken på ingen måte kan ane at jeg smiler for jeg smiler uansett og det er nok og jeg tenker at dette er viktig. Meg, meitemarken, verden etter regnet og kanskje å blåse såpebobler for å finne den som speiler Narnia og bevisst tilfeldigvis snart vil gli forbi. Det er kanskje akkurat den som finnes i meitemarkdrømmene.

Og så, for liksom å gjøre dette innlegget enda litt mer innholdsrikt og fascinerende, tenkte jeg nå å poste et bilde av og deretter en anmeldelse av en helt fantastisk bok jeg nettopp leste ut ved navn “Code Name Verity”. God fornøyelse, håper det interesserer og så kommer neste blogginnlegg torsdag eller fredag tenker jeg 🙂

(Bilde funnet på Goodreads-siden om denne boka, som man finner ved å trykke på boka, den linkes til sånn sett.)

Code Name Verity av Elizabeth Wein

 

I have two weeks. You’ll shoot me at the end no matter what I do.

That’s what you do to enemy agents. It’s what we do to enemy agents. But I look at all the dark and twisted roads ahead and cooperation is the easy way out. Possibly the only way out for a girl caught red-handed doing dirty work like mine – and I will do anything, anything to avoid SS-Hauptsturmführer von Linden interrogating me again.

He has said that I can have as much paper as I need. All I have to do is cough up everything I can remember about the British War Effort. And I’m going to. But the story of how I came to be here starts with my friend Maddie. She is the pilot who flew me into France – an Allied Invasion of Two.

We are a sensational team.

*

Denne boka! Denne boka er noe helt spesielt og en veldig sterk litterær opplevelse. Det handler om to unge kvinner, Maddie og Queenie som muligens ikke ville blitt kjent ellers, men blir bestevenner under annen verdenskrig der Maddie er pilot og Queenie spion og de finner hverandre i en verden av kaos. Når boka begynner er det høst 1943 og Queenie er i fangenskap hos Gestapo i Frankrike og blir tvunget til å skrive sin historie for dem der de ønsker at hun skal avsløre hemmeligheter og slikt. Og i stedet skriver hun historien om vennskapet sitt med Maddie, noe som igjen er brilliant siden vennskapet er hjertet i denne boka. Mot og vennskap og karakterer man virkelig blir glad i og vil vel.

Jeg har ikke tenkt å skrive noe særlig mer om handlingen i redsel for å spoile viktige elementer, men ååå, det er veldig engasjerende og interessant fra ende til annen og man vil hele tiden lese videre, finne ut mer for det er såpass brilliant formidlet. Det er mange som skriver bra, men noen forfattere er så gode fortellere og dette er et slikt tilfelle og det hjelper nok selvsagt at forfatter Elizabeth Wein selv har pilot-lisens og at etterordet viser ekstremt grundig researching, men likevel. Alt føles så ekte og så sterkt og det er virkelig kunst i mine øyne.

Jeg elsker karakterene, særlig Queenie og jeg liker twistene og den bittersøte slutten, jeg liker hvordan det, der noen bøker om andre verdenskrig nesten blir for deprimerende fordi det er så mye forferdelig som hendte, her faktisk er en hel del humor og lettere øyeblikk. Og jeg liker hvordan det er så mange setninger her som er så enkle, men samtidig så presise og vakre.

?It’s like being in love, discovering your best friend.?

Så ja, ?Code Name Verity? er en viktig, sår og sterk bok som jeg anbefaler alle som har den minste interesse for historisk fiksjon (selv hvis du ikke er interessert i historie i det hele tatt vil du nok like det her), som vil lese en bok som virkelig er feminisme på sitt beste siden den er et av de fremste eksemplene på hvordan man skaper sterke kvinneskikkelser og for alle som vil lese en bok om vennskap der dette tross alt på mange måter er det viktigste av alt.

Terningkast 5 (en meget sterk femmer) og her er noen flere sitater:

?I am no longer afraid of getting old. Indeed I can’t believe I ever said anything so stupid. So childish. So offensive and arrogant.
But mainly, so very, very stupid.
I desperately want to grow old.? 

*

?It?s awful, telling it like this, isn?t it? As though we didn?t know the ending. As though it could have another ending. It?s like watching Romeo drink poison. Every time you see it you get fooled into thinking his girlfriend might wake up and stop him. Every single time you see it you want to shout, ‘You stupid ass, just wait a minute,’ and she?ll open her eyes! ‘Oi, you, you twat, open your eyes, wake up!Don?t die this time!’ But they always do.? 

*

?People are complicated. There is so much more to everybody than you realize. You see someone in school everyday, or at work, in the canteen, and you share a cigarette of a coffee with them, and you talk about the weather or last night’s air raid. But you don’t talk so much about what was the nastiest thing you ever said to your mother, or how you pretended to be David Balfour, the hero of Kidnapped, for the whole of the year when you were 13, or what you imagine yourself doing with the pilot who looks like Leslie Howard if you were alone in his bunk after a dance.? 

*

 

(Alle disse sitatene og mer til, det er så fint og så lett å kjenne seg igjen i. Tusen takk, kjære bok.)

 

Syv sanger som alltid får meg til å smile =D

Heisann! Det er lørdag og livet er fint siden jeg har fine helgeplaner. Og jeg har plutselig fått flere ting å bekymre meg for (noe som rimer på hav har gjort at jeg er ekstra usikker på hva som vil skje med noe som rimer på søkonomi), noe som er kjipt siden jeg er virkelig flink til å bekymre meg, men det er jo nødt til å ordne seg på et eller annet vis. Uansett, en trøst er at denne helgen blir kjempefin. Utenom at det er meldt regn og litt grått vær i dag så vil dette virkelig bli en helg som er finfin for det er loppemarkeder og andre markeder (bondens marked på Majorstuen for eksempel, noe som betyr at jeg kan kjøpe svele), det er Shockheaded Peter sammen med moren min etter at vi drar på restaurant og spiser indisk mat, det er bilfri dag i Bogstadveien og mye fint å titte på sånn sett og ja, jeg kan fylle helgen med mange finheter. Og jeg vet at det bare er dumt av meg om jeg bruker for mye tid på å bekymre meg for det er naturlige ting å bekymre seg for, ja, men det går bare utover meg og det vil løse seg på en eller annen måte for det er nødt til det og ja. Smil Karoline og verden vil smile tilbake 😉

*

Nok om det. Nå tenkte jeg å velge ut syv tilfeldige sanger fra https://open.spotify.com/user/agent160/playlist/77G3NVf9wfX2cBls0HZi0G og poste dem her med kommentarer til hver om hvordan de gir meg glede og energi og får meg til å tenke at livet er en brilliant dings. Jeg har sikkert postet mange av disse sangene her før, men de er virkelig verdt å dele igjen og igjen og ønsket mitt med dette innlegget er å oppmuntre. Jeg vil at du, kjære leser, skal kunne kose deg, slappe helt av, finne frem en sjokolade eller en tekopp kanskje og bare ta det kuli mens du koser deg med musikken som for meg hjelper på alt. Ha en super dag, husk at du er awesome og her er syv doser lykke =D

Syv sanger som alltid får meg til å smile (av og til tolket av andre personer enn på Spotify-lista)

 

Brave med Sara Bareilles. 

Jeg har nevnt Sara Bareilles flere ganger før, men hun er så utrolig kul og det handler ikke bare om musikken, men Instagram og Twitter og alle intervjuer jeg har sett eller lest også får henne til å virke som et så fint menneske, så ekte og naturlig og jordnært liksom. Og hun synger så bra og jeg kunne solgt sjelen min for å se henne live for utifra Youtube har jeg fått inntrykk av at hun er enda bedre live enn på cd, noe som i seg selv ikke alltid er en selvfølge blant musikere. Og denne sangen er så sterk, den har et så godt budskap og man trenger å høre det. Man trenger bekreftelser på at man er fantastisk, uansett om man av og til er sår og misunnelig og har feil og mangler så kan man være modig, man kan få til alt man ønsker. Denne sangen er det perfekte anthem, den perfekte sangen til å bli minnet på alt det fine man er og kan og vil og man får så lyst til å være sånn “JA, nå skal jeg skrive masse og tegne masse og lese masse og være den beste versjonen av meg selv” og hva er vel bedre enn det!

Take me or leave me fra Rent

Denne sangen! Ååå <3 En ting er jo at Idina Menzel er fantastisk (og at Traci Thomms er en super Joanne), men denne sangen er og har vært ringetonen på mobilen min i flere år fordi dette virkelig er en sang som alltid får meg i godt humør (i tillegg til at jeg føler meg superkul som har en musikalsang som ringetone siden det er litt unikt). Den er så mye attitude, så rett på sak og bare melodien i seg selv er helt herlig. Og mens Maureen egentlig ikke er den beste rollemodellen fordi hun vil at hun skal kunne flørte i vei hele tiden uten konsekvenser så er det likevel mye ved denne sangen som snakker til ønsket mitt om å ta meg som jeg er. Det er de menneskene i livet sitt der man virkelig føler at man kan være seg selv 100 % uten å late sammen eller spille noen form for skuespill at man virkelig er fri uansett.

I have confidence med Sierra Boggess

Av alle sangene i Sound of Music er dette den sangen jeg identifiserer meg aller mest med og jeg synger virkelig denne sangen hvis jeg skal gjøre noe jeg er bekymret for siden den gir meg selvtillit. Når man sier at man har selvtillit, man har pågangsmot, man har tro på seg selv så kan man lure seg selv og det virker, jeg er i alle fall veldig flink til å lure meg selv. Og så er Julie Andrews sin versjon selvsagt brilliant, men jeg er også veldig glad i denne versjonen for Sierra Boggess synger fantastisk hun også og det er så sterkt engasjement at man virkelig vil ta seg sammen og gå på med alt man har. Jeg kan klare alt, jaaaa!

Stand by me med Timon og Pumba

Jeg elsker Ben E. Kings versjon, men av musikkvideoer med denne sangen er jo dette kongen av alt og ååå, Stand by me er antakelig den sangen jeg elsker aller mest av alle sanger og slik har det vært i nærmere tjue(!) år. Det er forresten den eneste tingen som er dumt med mobilen jeg har nå, den har ikke en av froskene som bilde 😉 Anyway, det er et fint budskap i denne sangen, stå sammen med meg så vil alt løse seg. Og man kan riktignok innvende at musikkvideoen viser at dette ikke stemmer, men likevel. Også er melodien så fin og teksten så kul og alt er så tilfredsstillende og fint og yay <3

Happy fra Despicable Me 2

Despicable Me 2 er en helt ålreit animasjonsfilm med enkelte øyeblikk som er helt kongebrilliante. Denne scenen for eksempel, mye takket være denne sangen som jeg er veldig glad i og som gjør akkurat det den ønsker, den får meg til å smile. Så hei, kjære leser, vær glad og nyt dagen, kjøp en hvetebolle på Deli de Luca, ta en spasertur der du ser på menneskene rundt deg, husk så høyt og fort du bare kan på en huske, hopp paradis og vær glad! Du er kjempekul, du er den kuleste og fineste personen i hele verden, du fortjener serenader og klemmer og å spise Hockey Pulver =D

Song of Jigglypuff fra Pokémon

Jeg kommer aldri til å vokse helt fra Pokémon for spillene er kjempekule og avhengighetsskapende, jeg likte veldig godt de første tre filmene da de kom og den første Pokémon-filmen syns jeg fortsatt er utrolig fin og særdeles rørende med herlig musikk og det er mange av sangene på Pokémon-cdene som jeg den dag i dag er oppriktig glad i og da aller mest denne. Det er så søtt og melodien er så glad og jeg liker Jigglypuff og ja. Når verden er dum så husk at det finnes ting som er søtt og idyllisk og koselig som kan oppmuntre. Vi lever i en verden som inneholder kattunger, søte hunder og baby-elefanter, det hjelper på alt <3

So Much Better fra Legally Blonde: The Musical

Legally Blonde er en fin film og musikalversjonen er enda finere og har dette høydepunktet som alltid er like oppmuntrende. Elle Woods er liksom så skuffet og så ser hun navnet sitt på den listen og alt er fantastisk og hun ser at oi, jeg kan gjøre en forskjell, jeg er flink, jeg er så mye bedre enn jeg trodde selv. Alle har noen skuffelser i livet sitt, men alle har også øyeblikk der de plutselig ser at oi, det er mye jeg får til, jeg er jo flink, herlighet, jeg er jo fantastisk! Og det trenger ikke nødvendigvis å vare så lenge, det er bare det med å merke seg “jeg får til ting, go me”-øyeblikkene når de skjer og huske at det garantert finnes minst et menneske som minst en gang har tenkt på deg som inspirerende og suveren. Det er litt som med skriving, andre har kanskje fått til mer og slikt, men ååå den gleden da jeg fikk en historie publisert i Stemmer eller da jeg var finalist i krimnovelle-skrivekonkurranse i desember 2013 eller hver gang jeg fullfører Nanowrimo eller bare gleden hver gang jeg skriver et dikt jeg blir fornøyd med, det gjør alt verdt det. Å skrive, tegne og lese, så lenge jeg kan gjøre de tingene OG å obsesse over musikaler så vil alt ordne seg 🙂

*

Men da må jeg ordne litt andre ting og sånt og så regner jeg med at neste innlegg kommer mandag eller tirsdag. Vi bables, god fornøyelse, håper dette innlegget oppmuntret og ga dere lyst til å lytte til mer “bli glad av”-musikk og ha en fin dag alle sammen!

The Martian og ymse annet :)

Heisann! Jeg skal veldig snart av gårde på dagens “skrive søknader, sjekke internett, skrive ting, drikke te, kjøpe noe kos i kantina på Fretex og skrive flere søknader”-økt, men først tenkte jeg å lirke inn et lite blogginnlegg sånn for moro skyld. Og livet er fint. Jeg er riktignok litt bekymret for enkelte økonomiske ting som jeg ikke skal gå så dypt inn på, men jeg satser på at alt ordner seg og det fine er at jeg har veldig mye pågangsmot og virkelig tar intiativ for tiden, go me! Ellers liker jeg at været er så fint for tiden, jeg liker at jeg har fine helgeplaner som ikke er avhengig av været (siden det er spådd regn til helgen), jeg liker at man kan kaste bort kvelder på Lets Play-videoer på Youtube og å spille for mye Maxi Yatzy på nettet og jeg liker at verden inneholder te =D

Men siden jeg altså egentlig ikke har tid til å bruke så mye tid på blogging nå pga. planer og sånt tenkte jeg nå først å poste en av de mange sangene med Sara Bareilles som er awesome (siden musikalen “Waitress” der tekst og musikk er skrevet av Sara Bareilles har premiere i USA i august og det viser seg at Sara Bareilles også holder på med en bok OG muligens en ny plate i tillegg hvis ting hun poster på Instagram og Twitter stemmer og alt dette gjør meg veldig happy):

Ja, jeg har postet denne sangen før, men den er så nydelig at det ikke gjør noen verdens ting å poste den på nytt og jeg har ikke postet akkurat denne opptrednen med den så!

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en anmeldelse av den temmelig brilliante boka “The Martian” som jeg leste for ikke så lenge siden og så kommer neste blogginnlegg fredag eller lørdag tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

The Martian av Andy Weir

 

Six days ago, astronaut Mark Watney became one of the first people to walk on Mars. Now, he’s sure he’ll be the first person to die there. After a dust storm nearly kills him & forces his crew to evacuate while thinking him dead, Mark finds himself stranded & completely alone with no way to even signal Earth that he?s alive?& even if he could get word out, his supplies would be gone long before a rescue could arrive. Chances are, though, he won’t have time to starve to death. The damaged machinery, unforgiving environment or plain-old “human error” are much more likely to kill him first. But Mark isn’t ready to give up yet. Drawing on his ingenuity, his engineering skills?& a relentless, dogged refusal to quit?he steadfastly confronts one seemingly insurmountable obstacle after the next. Will his resourcefulness be enough to overcome the impossible odds against him?

*

Dette er hvordan boka ?The Martian? beskrives på Goodreads og det får en til å forvente en veldig interessant historie, noe som også er det man her får servert. Denne boka er «etterlatt på en øde øy» om øya tilfeldigvis ikke var en øy, men Mars og det handler om en mann med enormt pågangsmot som nekter å gi opp håpet uansett om alle oddsene er i mot ham. Og det er usedvanlig engasjerende og spennende lesning.

Personlig liker jeg Science Fiction i ny og ne, men det er likevel ikke blant mine favorittsjangre. Med det sagt så syntes jeg denne boka hørtes interessant ut før jeg leste den og jeg var veldig nysgjerrig på hva som ventet meg og ååå, denne boka er så kul. Den åpner med setningen «I?m pretty much fucked» og dette er en helt brilliant måte å etablere Mark som karakter siden han er veldig rett på sak, direkte og har en praktisk og realistisk holdning som hjelper ham å takle utfordringene ved å være strandet på Mars. Og mens man følger Mark, som får tida til å gå på Mars ved å se gamle tv-serier fra 70-tallet, dyrke poteter og gjøre bekymrende kjemiske ting som bærer med seg mye risiko for liv og helse bare for å nevne noe, følger man samtidig en historie som er herlig nerdete (det er mye kjemi her og jeg skjønner lite av slikt, men det er fascinerende lesning likevel) og både teknisk, smart, morsom og så vitenskapelig og realistisk skrevet at det hele virker overveiende sannsynlig. Det er dessuten ikke det minste snev av sentimentalitet å spore og det er ganske fint i denne boka og det er en hel del fine popkulturelle referanser som jeg likte veldig godt.

Og denne anmeldelsen hadde sikkert blitt bedre om jeg skrev den rett etter at boka ble lest ut frem for nå, to uker senere, men det bare ble sånn og uansett trengte jeg å skrive om denne litteraturopplevelsen for det var litt av en opplevelse. Det er en bok som engasjerer fra ende til annen, det er en bok med en hovedperson man får virkelig sansen for og det er en bok som ikke minst er meget siterbar. Og riktignok føler jeg at noe mangler for at det skal være helt perfeksjon og halleluja, men det er så definitivt en hel masse Andy Weir gjør riktig og dette er og forblir en bok som aller mest kan kalles veldig awesome.

Dessuten er det en sånn bok som er viktig, for den direkte skrivestilen og det spennende konseptet tror jeg vil appellere også til folk som kanskje ikke leser så mye bøker i utgangspunktet. Dessuten skal denne boka bli film etter hvert så det er jo en annen grunn til å lese.

Terningkast 5 altså og her er et utvalg sitater jeg likte:

?Yes, of course duct tape works in a near-vacuum. Duct tape works anywhere. Duct tape is magic and should be worshiped.? 

*

?He?s stuck out there. He thinks he?s totally alone and that we all gave up on him. What kind of effect does that have on a man?s psychology?? He turned back to Venkat. ?I wonder what he?s thinking right now.? 

LOG ENTRY: SOL 61 How come Aquaman can control whales? They?re mammals! Makes no sense.? 

*

?Maybe I?ll post a consumer review. ?Brought product to surface of Mars. It stopped working. 0/10.? 

*

?I started the day with some nothin? tea. Nothin? tea is easy to make. First, get some hot water, then add nothin?.? 

*

?LOG ENTRY: SOL 381 I?ve been thinking about laws on Mars. Yeah, I know, it?s a stupid thing to think about, but I have a lot of free time. There?s an international treaty saying no country can lay claim to anything that?s not on Earth. And by another treaty, if you?re not in any country?s territory, maritime law applies. So Mars is ?international waters.? NASA is an American nonmilitary organization, and it owns the Hab. So while I?m in the Hab, American law applies. As soon as I step outside, I?m in international waters. Then when I get in the rover, I?m back to American law. Here?s the cool part: I will eventually go to Schiaparelli and commandeer the Ares 4 lander. Nobody explicitly gave me permission to do this, and they can?t until I?m aboard Ares 4 and operating the comm system. After I board Ares 4, before talking to NASA, I will take control of a craft in international waters without permission. That makes me a pirate! A space pirate!? 

*

?It?s a strange feeling. Everywhere I go, I?m the first. Step outside the rover? First guy ever to be there! Climb a hill? First guy to climb that hill! Kick a rock? That rock hadn?t moved in a million years! I?m the first guy to drive long-distance on Mars. The first guy to spend more than thirty-one sols on Mars. The first guy to grow crops on Mars. First, first, first!? 

 

*

Lenge leve livet =D

Heisann! Siden sist har jeg gjort en masse fine ting som å låne bøker på biblioteket, se teater (noe jeg ganske snart vil komme tilbake til), gått turer og vært på familiesammenkomst i Son og alt dette har vært supert. På den litt mer negative siden var fredag ettermiddag veldig dramatisk for Snickers (verdens aller fineste hund i hele verden) ble angrepet av en annen hund da jeg gikk tur med ham. Vi hadde gått ettermiddagstur i snaut fem minutter da jeg hørte en mann rope “pass dere” og deretter så en løs hund løpe i full fart mot Snickers og gå rett til angrep. Selv om det føltes som angrepet varte i en evighet varte det heldigvis svært kort tid og jeg og Snickers kom oss snart unna og heldigvis del to slapp vi begge med skrekken takk og lov (jeg og mamma gikk også en tur til veterinæren etterpå for å sjekke og Snickers hadde ikke blitt bitt eller skadet og var bare litt i sjokk, noe jeg for så vidt var selv). Men uff, jeg har aldri opplevd noe sånt før og jeg håper jeg aldri opplever noe liknende igjen (og eieren av den angripende hunden tenker jeg nå på som en skikkelig dust for du mister ikke bare kontrollen om du har en hund som er vill nok til å gå til angrep på en helt uskyldig dvergschnauzer, dessuten er det faktisk båndtvang, ærlig talt).

Nok om det. Livet er jo mest ganske fint. Dessuten er det utrolig masse kult som skjer i mai og mai er faktisk ikke så lenge til det heller så hurra. Og jeg fargelegger masse, jeg leser og skriver, jeg finner på mye kult og ja, livet er en fin dings! Men da tenkte jeg å drikke te og å prioritere andre ting enn bloggerier så nå tenkte jeg å poste en trailer og deretter en anmeldelse av “Lenge leve livet” på Oslo Nye Teater og så kommer neste blogginnlegg enten tirsdag eller onsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Lenge leve livet!

 

Fakta: jeg er veeeldig glad i MGP og slik har det alltid vært. Med andre ord var det en selvfølge at jeg så klabert skulle se «Lenge leve livet» som er en musikal basert på norsk MGP gjennom 55 år og som også er en musikal som virkelig ER MGP-ish fra ende til annen siden alt folk sier og synger er hentet fra norske MGP-bidrag. Og kort oppsummert handler det om fem karakterer som lever i en MGP-verden der alt er sang og spill og glede og kjærlighet fra morgen til kveld. Så er det en av karakterene, Lena, som oppdager monotonien og repeteringen i verdenen de lever i og leter etter ordene som ikke finnes i MGP-verdenen og etter det skjer det ting og tang og alt er ganske interessant i grunnen.

Og det er også ved plottet mitt største problem med denne musikalen ligger for det er kanskje jeg som overanalyserer en del (noe som hadde vært helt typisk meg), men slik MGP-verdenen i denne musikalen males frem kunne dette nærmest vært en dystopi om farene ved et samfunn der alt er lykke og kjærlighet og koselige ting hele tiden siden livet ikke er sånn. Livets utfordringer og konflikter er med på å utvikle oss og det faktum at MGP-verdenen i denne musikalen ikke åpner for denne utviklingen er med på å skape et virkelig spennende konsept som jeg skulle ønske hadde blitt dratt litt lenger. Det er så sterkt potensiale her og jeg føler at ting løser seg litt for lett og at det er noe som mangler.

Det som dog er fint er at dette i grunnen er det eneste man kan trekke ned for i denne musikalen for dette er innmari fint. Særlig andre akt er engasjerende og fascinerende og holder på interessen så til de grader og dessuten er det noe for alle. For de eldre er det et gjensyn med nye vrier på gamle MGP-klassikere og for yngre publikummere er det nok av nyere slagere som formidles på spennende og kreative måter. Dessuten tror jeg fast bestemt at absolutt alle innerst inne har litt sansen for MGP og hvis man ikke har sansen for det så elsker man å hate det og det blir igjen litt den samme greia. Og dette er en musikal som på ypperlig vis bruker MGP til å skape noe skikkelig kult som så definitivt er verdt å se.

For eksempel er skuespillerne supre. Anders Hatlo og Birgitte Victoria Svendsen har flere supre øyeblikk, Helle Haugen har et av forestillingens høydepunkter med «Intet er nytt under solen», Petter Vermelis «Fairytale» er helt nydelig fremført og Ingvild Holthe Bygdnes synger supert og viser seg som meget tøyelig. Og det skinner liksom så godt i gjennom at alle skuespillerne virkelig har det kjempegøy og de gir alt i en musikal der det skjer noe hele veien og det synges, spilles, danses og løpes med brusende, berusende energi. Yay!

Videre er kostymene brilliante, scenografien er enkel, men svært gjennomført og smart og koreografien er virkelig spesiell og fascinerende. Og jeg liker arrangementet av musikken og at Trond Lindheim er kapellmester og at det er regissert av Åsleik Engmark som jo er awesome i utgangspunktet. Dessuten er hele musikalen preget av varme farger som man blir glad av og det er også et pluss.

 

Konklusjonen er altså at jeg likte dette ganske så godt. Jeg syns riktignok ikke at dette lever 100 % opp til potensialet, men på samme tid er ikke det så farlig for det er originalt og det er kvikt og det er så masse sjarm og MGP-glede at eventuelle småting tilgis. Terningkast 5 og kom dere på teater!

Leseliste og andre finheter :)

Heisann! Det er torsdag, jeg har cola og Hockey Pulver å kose meg med og livet er en fin dings. Og til helgen blir det biblioteksbesøk, teater, yndlingsrestauranten og familiesammenkomst blant annet så det blir jo også trivelig sikkert 🙂 Ellers var det helt fantastisk på tirsdag siden jeg fant MUSIKALHIMMELEN!!! Man finner musikalhimmelen med å trykke på ordet i Caps Lock og der er det link til muligheter til å se en hel haug med musikaler filmet live fra scenen på Youtube og liknende nettsteder uten å trenge å laste ned noe. Og selvfølgelig er jo musikaler aller best live, men dette er et kjekt alternativ og ååå, det finnes så mange musikaler her som jeg elsker og gladelig har et møte med <3 

Her har vi forresten en fin versjon av en sang som jeg i perioder har veldig dilla på (jeg er i en “ha dilla på denne sangen”-periode nå for eksempel):

Sangen heter “Run away with me” og får meg stadig til å skrive kortprosa inspirert av teksten og her er det Michael Arden som synger og ååå, det er så fint og så godt fremført, han formidler teksten og handlingen i den ekstremt godt og jeg elsker det. Dessuten er han så søt <3

Nok om det. Jeg fant denne lista: http://carolinesverden.com/2015/03/en-liste-om-a-lese/ for ikke så lenge siden og tenkte å låne den og svare på spørsmålene selv siden det forekom meg som underholdende. Og jeg har hatt leselister før, men ikke akkurat denne og det er en stund siden og jeg elsker bøker så ja. God fornøyelse og da setter jeg i gang:

Leseliste

Rask eller langsom leser?

Siden gjennomsnittet mitt er på åtte bøker i måneden kan jeg nok kalle meg en rask leser. Dette har riktignok en del med at jeg er flink til å prioritere lesing (jeg tar meg av og til i å lure på hvor mye folk som leser saktere faktisk prioriterer å lese fremfor andre ting) og at det må innrømmes at jeg av og til kan være litt mer kvantitet enn kvalitet når det gjelder bøker siden jeg alltid ønsker å få lest så mye som mulig, men jo da, jeg er ganske rask og særlig når det gjelder diktsamlinger og grafiske romaner (hver gang jeg er på biblioteket låner jeg en grafisk roman og en diktsamling som jeg kan starte den neste måneden med sånn at måneden får en god start og det bare tar noen få dager før jeg er i gang med månedens tredje bok). 

Tynne eller tykke bøker?

Egentlig liker jeg aller best bøkene som ligger på mellom 200 og 500 sider, altså de som er et sted i midten, men utover dette har både tykke og tynne bøker sine fordeler. Noen bøker som er svært tynne elsker jeg fordi de får sagt så mye med få ord og nettopp det at de er så tynne gjør at man ønsker seg mer og ikke føler at noe er overflødig. Og noen bøker som er mer tykke elsker jeg fordi de inneholder så mye og fordi det føles som å ha spist et stort måltid når man er ferdig med dem, man har prestert noe liksom og så har tykkelsen gjort at man har fått mye tid til å bli glad i karakterene og så gjør det ting brilliant. Så både tykke og tynne bøker, ja takk, begge deler 🙂

 Bibliotek eller bokhandel?

Begge deler her og, men det er litt forskjell på prioriteringene. Grafiske romaner og diktsamlinger pleier jeg langt oftere å låne på biblioteket enn å kjøpe siden jeg ofte ikke føler et behov for å lese en grafisk roman eller en diktsamling mer enn én gang (her er det dog visse unntak, men generelt sett) og ellers liker jeg å bruke biblioteket når det gjelder de mange bøkene som jeg har lyst til å lese, men ikke føler noe behov for å eie i første omgang. I bokhandler pleier jeg oftest å ha en viss plan før jeg handler ting siden jeg har langt mer bøker enn jeg har plass til bøker egentlig, men jeg har det vidunderlig om jeg for eksempel har et gavekort på Ark Bokhandel som kan brukes til hva enn jeg føler for og jeg elsker de gangene jeg tillater meg selv å bestille litterære underverker på nettet.

Lydbok eller e-bok?

E-bok. Jeg er enormt sær når det gjelder stemmer til opplesere på lydbøker og egentlig er det bare tre lydbøker jeg virkelig har hatt sansen for (“Løven, heksa og klesskapet”, “Den lille prinsen” og “Kysse, sa Heidi”). Til gjengjeld lyttet jeg til for eksempel “Kysse, sa Heidi” over fem ganger, jeg hadde helt dilla på den som lydbok da jeg var rundt 12-13 år. Hva angår e-bøker så har jeg en Kindle og den er innmari fin og innmari praktisk og riktignok har den ikke vært så mye i bruk så langt i år (biblioteksbøker og uleste bøker i hyllene mine har blitt prioritert i større grad), men den er virkelig super likevel. 

Innbundet eller pocket?

Blir mest pocket av ymse grunner, men jeg syns i utgangspunktet at innbundne bøker er penere. Men når pocket er billigst og jeg bryr meg mye mer om det inni enn det utenpå bøkene så blir det mest pocket. 

Vampyrer eller spøkelser?

Det blir ganske lite av begge deler egentlig, foretrekker andre overnaturlige vesener mer. Har vært borte i både vampyrer og spøkelser i bøker, men hvem jeg liker mest eller har lest mest om er jeg ikke sikker på. 

Nytt eller gammelt?

Blir mest nyere bøker, men pleier alltid å like klassikere bedre enn forventet og koste meg for eksempel skikkelig i fjor når jeg leste “De tre musketerer” (den desidert mest fengende klassikeren jeg noen gang har lest)

Bokmerke eller eseløre?

Bokmerke selvfølgelig! Unntaket er om jeg leser “choose your own adventure”-typen bøker, da er eselører det mest praktiske.

Biografier eller memoarer?

Jeg er egentlig ikke sikker på hva som er forskjellen, men jeg har ingen preferanser som jeg vet om. Leser ellers ikke så mye memoarer eller biografier, men det hender i ny og ne.

Skrekk eller chicklit?

Jeg leser veldig lite skrekk (ser lite skrekk også, unngår generelt sett skrekk i livet mitt i ganske stor grad) og jeg har ikke spesielt sansen for chick-lit heller. Det finnes dog flere bøker som kan klassifiseres som chick-lit som jeg har lest enn bøker som kan klassifiseres som skrekk. 

Sofaen eller sengen?

Sofaen. Leser for å sovne på sengen.

Inne eller ute?

Begge deler, men mest inne som et resultat av at jeg i utgangspunktet er innemenneske i større grad enn utemenneske. 

Originalspråk (engelsk) eller norsk oversettelse?

Leser mest på engelsk, foretrekker originalspråket. 

Poesi eller prosa?

Leser langt mer prosa enn poesi, men poesi inspirerer meg oftere til å skrive selv og det er en av flere grunner til at jeg sørger for at hver måned inneholder poesi.  

Kvinnelige eller mannlige forfattere?

Har ingen preferanser. 

Boken eller filmen?

Vanligvis boken, men det finnes tilfeller da jeg føler filmen har formidlet en historie bedre enn boka og det finnes også tilfeller der jeg elsker boka, men så filmen først og har et mer nostalgisk forhold til filmen (les: Den Uendelige Historien).

Kokebok eller bakebok?

Ingen av delene, jeg er veldig lite glad i å lage mat og bruker veldig lite tid på slikt. Dette resulterer i at jeg sikkert spiser grøt litt for ofte 😉

Kjærlighet eller spenning?

Hm… Vanskelig. Jeg tror jeg leser mer bøker der kjærlighet er et sentralt element enn bøker der spenning er det viktigste, men samtidig finner jeg det langt mer tilfredsstillende når en bok er skikkelig spennende enn når en bok er skikkelig romantisk så nja. 

Første voksenboken du leste og virkelig likte?

De elendige av Victor Hugo da jeg var tretten rett etter at jeg oppdaget musikalen Les Miserables. Likte boka ganske godt siden jeg hadde musikalmusikken spillende opp i hodet mitt som et soundtrack mens jeg leste, men husker at jeg syntes det var litt for detaljert. Det er uansett en flott bok og en flott musikal og Javert og Eponine er awesome karakterer (Marius er et fjols som velger Cosette). 

Nevn en klassiker du hevder å ha lest, men aldri har kommet deg helt gjennom?

Kommer ikke på noe. Pleier ikke å hevde at jeg har lest ting jeg ikke har lest.

Har du noen bokserier du liker spesielt godt?

Harry Potter, Hunger Games, Percy Jackson-serien, Chaos Walking-triologien til Patrick Ness, Fairyland-bøkene til Cat Valente, The Mysterious Benedict Society-bøkene til Trenton Lee Stewart og Hero’s Guide-serien til Christopher Healy er bare noen av flere serier jeg har likt kjempegodt. 

Hvilken forfatter har du lest flest bøker av?

J. K. Rowling, A. S. King, Michael Ende og Roald Dahl er nok de forfatterne jeg har lest mest av. Og så har jeg lest alle tre bøkene Kristine Oseth Gustavsen har skrevet 😉

Mest slitsomme boken du har lest?

Naturfagsboka på Videregående, katalogiseringsregler da jeg prøvde meg på bibliotekarstudiet, alle matteorienterte bøker jeg har lest utenom “Mattedjevelen” 😉

Har du oppdaget noen nye forfattere du liker i det siste?

Erin Lange er en forholdsvis ny oppdagelse, Fredrik Backman er ikke fullt så ny, men har blitt en av mine favoritter i løpet av de siste to årene og jeg blir mer og mer glad i Matt Haig.

Har du noen yndlingsforfatter?

A. S. King, J. K. Rowling, Michael Ende, David Levithan og Fredrik Backman er noen utenlandske forfatterfavoritter. Blant norske forfattere er jeg veldig glad i Kjersti Annesdatter Skomsvold og André Bjerke 🙂 Og jeg er veldig glad i Steve Toltz fordi “En brøkdel av helheten” er så genial (og Steve Toltz skal gi ut ny bok til høsten, JAAA!) =D

Beste barnebokforfatteren?

Astrid Lindgren (hun skulle ha fått Nobelprisen i Litteratur), Roald Dahl og Michael Ende. Og de jeg leste flest bøker av som barn var nok K. A. Applegate, R. L. Stine, Lurlene McDaniel (pleide å være en sucker for forutsigbare bøker med kjipe sykdommer der minst en karakter døde da jeg var yngre, er litt glad i slike bøker fortsatt egentlig) og Ann M. Martin.

Boken som har berørt deg mest?

Jeg savner deg, jeg savner deg av Peter Pohl. Jeg har et veldig nostalgisk forhold til den boka og den betydde veldig mye for meg i oppveksten (har lest den over tjue ganger fra jeg var 13 til jeg var 22 fordi jeg var så glad i den). 

Hvilken bok gleder du deg til å lese? 

“Reasons to stay alive” av Matt Haig, nyeste Fairyland-boka til Cat Valente, “Dragon Scale” av Rachel Hartman og mange flere. Jeg skal til London i mai og holder på med å planlegge en liste bøker som jeg skal se etter =D Og det er allerede tre, fire forskjellige bøker jeg gleder meg til som kommer til høsten. Bøker <3

*

Det var den listen, det er bare å låne ideen om det skulle være av interesse. Da skal jeg finne på andre ting og så kommer nok neste innlegg på søndag regner jeg med. Vi bables og god fornøyelse!

Song of the Sea =D

Heisann! Dette har vært en fin helg. Det var spillkveld på lørdag og det var kos og i går var også en sånn trivelig dag som inneholdt mange finheter selv om ikke alt gikk helt etter planen. Det fine var at jeg fikk dratt på loppemarked og spist kake og hvetebakst, i tillegg til å kjøpe to Donald Pocketer (definisjonen av et vellykket loppemarked-besøk i mine øyne) og jeg fikk også sjekket ut Popsenteret endeligvis og vært med på musikkquiz og det var gøy. På den litt mer negative siden så hadde jeg hatt en sånn tanke om å bare bruke ti minutter på å skaffe OsloPass og så dra videre og det hadde ikke falt meg inn at det kom til å være VERDENS LENGSTE KØ for å skaffe seg nevnte OsloPass. Dermed sto jeg overfor et dilemma og måtte revurdere litt, men jeg fikk gjort nesten alt jeg hadde planer om likevel og den eneste egentlige forskjellen var at jeg måtte betale for billett på Popsenteret i stedet (siden jeg ikke ville bruke opp masse tid på å stå i kø) og det var kun snakk om 90 kr som i bunn og grunn er en ganske overkommelig sum. Ellers har jeg brukt mye tid på å lese og fargelegge og jeg har i det store og det hele hatt det finfint.

Dette blir forresten en ganske fin uke mest på grunn av lørdag som nok vil være en særdeles super dag. Jeg skal nemlig på biblioteket og levere bøker og eventuelt forlenge bøker og så skal jeg låne bøker (planen er å låne kun 5-6 bøker sånn at jeg ideelt sett rekker å lese det ut innen 9. mai siden det mellom 9. og 23. mai vil passe best å ikke ha noen biblioteksbøker til låns av ymse grunner) og etter det igjen har jeg tenkt meg på yndlingsrestauranten før jeg skal på teater og se MGP-musikalen Oslo Nye Teater skal sette opp. Og ellers blir denne uka fin fordi i morgen antakelig vil resultere i gratis is og fordi uker alltid inneholder mye hygge uansett siden jeg er veldig flink til å kose meg. 

Men nå tenkte jeg å poste en trailer og deretter en anmeldelse av filmen “Song of the Sea” som jeg så for ikke så lenge siden og ble helt betatt av. Det er en virkelig nydelig film så den er så definitivt verdt å se. Neste blogginnlegg kommer mest sannsynlig på torsdag tenker jeg så da bables vi og god fornøyelse!

Song of the Sea

 

DENNE FILMEN ER SÅÅÅ PEN!! <3

«Song of the Sea» er den femte filmen som ble nominert til Oscar 2015 for beste animerte film og også den filmen jeg ikke trodde jeg ville få sett. Men nå har jeg sett den og ååå, denne filmen er innmari fin. Den minner i grunnen en hel del om de japanske tegnefilmene jeg har sett på grunn av den unike logikken, stemningen og at alt fortelles litt mer langsomt og litt mindre rett frem enn i for eksempel Disney sine animasjonsfilmer. Dette er en virkelig original film og, som med «The Secret of Kells» som er den andre animasjonsfilmen filmmakerne bak denne filmen har laget, så er det så nydelig animert at det alene gjør meg betatt.

Anyway, det handler om en familie som består av en far, en mor og en sønn og så har de det veldig fint sammen. Lykken forsvinner dog da moren forsvinner rett etter at hun føder sønnens lillesøster og så vokser gutten (Ben) og lillesøsteren (Saoirse) opp og det viser seg at Saoirse er en kelkie og kan forvandles til en sel og så må hun og Ben sammen dra av gårde for å redde feer og andre magiske skapninger. Noe særlig mer om handlingen har jeg ikke tenkt å si, men det som er sikkert er at dette er et skikkelig eventyr som er en nytelse å følge fra ende til annen. For det er så godt formidlet, stemmeskuespillet er flott (jeg elsker at den keltiske stilen også gjelder stemmene til skuespillerne som snakker med irsk aksent hele gjengen) og det er sårt, spennende, fascinerende og bare veldig, veldig fint. Dessuten liker jeg at det ikke er noen ordentlig skurk, alle karakterene har en motivasjon bak valgene sine som gjør at man virkelig har sympati med dem selv når de gjør ting som er ganske fælt.

I tillegg er altså animasjonen et kapittel for seg selv. Karakterene er søte, alt er så skimrende finurlig og bakgrunnene er såpass pene at man får lyst til å sette filmen på pause stadig vekk fordi det er såå pent. Og så er det fin musikk attpåtil så hurra!

Det som trekker litt ned er at historien likevel ikke var like engasjerende hele veien. Ting fortelles litt mer omstendelig enn jeg er vant med, det tar litt tid før ting virkelig kommer i gang og i bunn og grunn er det en ganske klassisk historie selv om den formidles svært unikt. Dette er likevel bare småting og i hovedsak vil jeg bare at alle skal finne denne filmen og gi den en sjanse for det fortjener den virkelig.

 

Terningkast 5 og det er en sterk femmer J Yay!

Da gatelyktene tok over verden =D

Heisann! Det er fredag, jeg har kjeks og Sprite og jeg har litt lyst på en tidsmaskin sånn at jeg kunne dratt tilbake i tid til rett før påskeferien og alle påskeegg-konkurransene lå foran meg og bugnet av muligheter. Ellers så er livet ganske fint og i helgen har jeg fine planer om spillkveld og loppemarkeder og turist i egen by.

Her er ellers et eksempel på noe jeg herlig nok ser stadig vekk for tiden.

Hestehovhurra!

Ellers finnes det fortsatt ting jeg trenger å anmelde etter hvert, men jeg fikk mer lyst til å poste en historie i dette innlegget. Jeg var nemlig med på en skrivekonkurranse tidligere i år der man skulle skrive en Fantasy- eller Science Fiction-novelle og frydet meg mens jeg skrev min Science Fiction-historie der gatelykter tar over verden uten at noen får det med seg. Historien min ble på ingen måte spesielt klok eller logisk og jeg ser ved ettertid en del småting ved den som er litt teit (eksempelvis dette utdraget: “men det var ikke til å unngå at det gikk folk flest hus forbi” som jeg nå tenker på som en veldig selvmotsigende setning, “ikke til å unngå” samtidig som det går folk “hus forbi”, og derfor finner svært underholdende av feil grunner), men jeg kom inn i en sånn flyt der det ikke trengte å være særlig bra, det var bare ekstremt gøy å skrive det. Og siden denne historien er litt lang tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å poste den her (jeg liker den veldig godt selv og siden jeg ikke vant kan jeg jo poste den i vilden sky) og så håper jeg den faller i smak. God fornøyelse og neste innlegg kommer sannsynligvis på mandag. Vi bables!

Da gatelyktene tok over verden

 

Det mest spesielle ved gatelyktenes verdensovertakelse var at ingen fikk det med seg. Om grunnen var dårlig reklamering (godt hjulpet av gatelykters manglende yteevne rent bevegelsesmessig sett) eller noe annet var og ville forbli uvisst, men det var i alle fall ikke til å unngå at det gikk folk flest hus forbi.

Men la oss begynne med begynnelsen, en begynnelse som i dette tilfellet tok plass en formiddag tidlig i februar. Det var en veldig vinterlig formiddag der det snødde over et Oslo hvor det allerede var snø nok til å lage snømenn, snøengler og snøballer man kunne kaste på irriterende storesøstre som kunne ha det så godt. Snøen falt over toppluer som fint danderte hodene til entusiastiske barn på vei til skolen og over mer molefonkne menn med paraply som prøvde å fortrenge at vinteren i det hele tatt eksisterte. Den falt over benker som få hadde det med å sitte på for tiden, sannsynligvis på grunn av snøen, og over trær og ikke minst, gatelykter. Sistnevnte var et kapittel for seg selv siden de hadde det med å inspirere enkelte som tenkte på dem som voktere, beskyttere og lysbringere i en vintermørk februar. De som var inspirert av gatelykter vurderte derimot ikke muligheten for at gatelykter var sendt til jorden av romvesener med store planer om å ta over verden og det er der ironien lå. Sistnevnte var nemlig sannheten.

Universet. Så stort og så fascinerende med sine planeter og stjerner og kometer og alt vi enda ikke har lært å kjenne. Den berusende og på sett og vis skremmende vissheten om at det er så uendelig mye vi ikke vet. Og langt, langt borte, lenger en man kunne skue med selv det sterkeste teleskop, lå planeten Morskel.  Morskel var for mange mer kjent som «vanskelig» på urdu, men det var altså en planet i tillegg og på denne planeten levde morskelinerne. Man kan si en hel del om morskelinerne, men det mest umiddelbare ved dem var at de liknet en hel del på hunder. Akkurat hvorfor det var slik var en ren tilfeldighet, men det var uansett sant og likheten strakk seg også forbi det rent estetiske til personligheten (lojale og entusiastiske og veldig glad i å gå turer) og en forkjærlighet for hundeben. Og det var kanskje det hundeaktige ved morskelinerne som lå til grunne for morskelinernes forkjærlighet for høye stolper som lyste og de brukte det riktignok ikke som toaletter, men det forandret ikke på faktumet som var at hunder og morskelinerne begge elsket høye stolper. Og for å gjøre en lang historie kortere fant morskelinerne altså opp gatelykter (som var det i deres øyne fremste eksempelet på en høy stolpe), døpte dem «høy og lys om kvelden»-stolper og lot dem stå overalt og da også steder man ikke ville forventet å finne en gatelykt (dvs. en «høy og lys om kvelden»-stolpe) som i husene deres eller midt på morskelinernes versjon av et kjøpesenter. Og slik kunne det kanskje forblitt om det ikke hadde vært for en skjebnesvanger torsdag sent på 1700-tallet da en mann i London på Jorden lyktes i å lage den første raketten.

Hans navn var Octavius Montgomery og siden han også lagde en tidsmaskin bor han nok i 2222 nå (han ble ikke kjent i sin samtid for annet enn å bruke flosshatt til hverdag og fest og å elske palindromer og tallet 22). På slutten av 1700-tallet bodde han dog i London og holdt seg mest for seg selv. I familien hans var Octavius mest kjent som gærningen siden han bablet om dinosaurer og tidsreiser og om å dra til andre planeter og det i det hele tatt gikk i temaer som ikke var helt akseptert på den tiden. Octavius kunne dog leve godt med ryktene om at han var gal deluxe og skapte alt den gang oppfinnelser som den første datamaskinen (det var en steintavle med ordet «Google» risset og hadde i så måte ikke så veldig mye til felles med dagens datamaskiner, men det var nok det nærmeste en kunne komme på slutten av 1700-tallet) og den første legoklossen (noe han ga navnet «vond å tråkke på»-brikke).  Og altså også tidsmaskin og en rakett som han fylte med en liten lapp der det sto «kokkelimonkematematikerhilsener fra jorden» og sendte av gårde.

Tilbake til morskelinerne. Morskelinerne var ganske glade og tilfredse og syntes det meste var helt ålreit. De hadde avanserte verktøy som kunne finne ut hvor ting kom fra og oversette skrift på ukjente språk (som de riktignok ikke hadde fått bruk for, men de tenkte at der var det nok bare snakk om tid), de hadde ?høy og lys om kvelden»-stolper i massevis og de hadde det i det hele tatt veldig idyllisk. Det var likevel en ting alle morskelinerne var enige om og det var at de var livredde for kokkelimonkematematikere. Ingen av dem hadde møtt en kokkelimonkematematiker før, men det var noe med lengden på ordet og smaken av ordet som gjorde at det skremte vettet av dem. Med andre ord fikk de totalt panikk da det en tidlig formiddag dukket opp en liten rakett som inneholdt en lapp der det viste seg å stå «kokkelimonkematematikerhilsener». Morskelinerne oppdaget fort at raketten med lappen var sendt fra Jorden og besluttet sporenstreks at dette gjorde Jorden farlig, farlig nok til å følge nøye med. Dette gjorde de i form av å sende av gårde gatelykter til Jorden og få dem plassert rundt omkring med hemmelige små kameraer inne i lyset. Og slik ble Jorden fulgt med på av morskelinerne frem til den nevnte formiddagen i februar 2015 da gatelyktene altså tok over verden.

*

Om en skulle vurdere dager på en skala fra en til ti der en var «ikke vinterlig i det hele tatt, det heter januar, men det er nok april som har gått undercover» og ti var «vinter i så stor grad at det burde skrives med Caps Lock» var denne dagen klart en tier. Og på denne vinterlige dagen var det folk som gikk forbi gatelykter på vei hit og dit uten en anelse om at de gikk forbi noe som denne dagen ville ta over verden. Morskelinerne satt nemlig akkurat der med en høyteknologisk morskelinsk tv som de hadde brukt i tide og utide i over tohundre år mens de fulgte med på menneskene (noen mennesker som de hadde likt, Albert Einstein for eksempel og noen de hadde mislikt, Adolf Hitler og det hovedsakelig fordi de ikke kunne fatte og begripe at noen anla en slik bart frivillig) og de andre skapningene som levde på Jorden. Dette lærte dem om en jord de tidvis fant avskyelig, men som også viste seg som noe vakkert og inspirerende i ny og ne. I øyeblikkene da Jorden var noe morskelinerne likte følte de nesten et snev av vemod ved tanken på at de skulle ta over verden når det passet seg sånn. Bare nesten riktignok, men likevel. Men når de var på nippet til å ombestemme seg tenkte de bare på ordet «kokkelimonkematematiker» og vips var de like fiendtlig innstilt igjen. Og dette var dagen. Det var formiddag, det var februar, det var 2015 og det var en i morskelinernes øyne meget utspekulert plan som virkelig ville erobre Jorden en gang for alle.

Og alt sammen startet med en gatelykt som tilfeldigvis dukket opp i Stavanger på et sted der det frem til da tilfeldigvis ikke hadde stått noen gatelykt før. Den poppet plutselig frem, som om den skulle vært en tilfeldig hestehov i mars, og dette var bare begynnelsen. Utover denne februardagen dukket det opp den ene gatelykten etter den andre og på planeten Morskel så morskelinerne dette på tv-en sin mens de lo og frydet seg over en verden langt der borte som nå ble overtatt bit for bit, gatelykt for gatelykt.

Det morskelinerne ikke visste var at ingen brydde seg. Noen få mumlet for seg selv om at det tilsynelatende var flere gatelykter enn før og andre igjen krasjet i en og annen gatelykt som de ikke forventet å møte på siden den ikke hadde vært der dagen før, men utover det var det lite panikk å spore, snarere tvert i mot.

Morskelinerne fikk dog ikke med seg den manglende interessen og bare fortsatte og da de omsider sa seg fornøyd var det på verdensbasis 200 000 nye gatelykter, vilkårlig plassert i alle land en har det med å finne gatelykter i og det er en del. De tenkte for seg selv at nå var verden overtatt og det på eksemplarisk vis og følte i sine stille sinn at dette var en passende hevn for fraser som «kokkelimonkematematiker» og eventuelle andre idiotiske ting gjort på Jorden. Så lot de jord være jord og fortsette med å spise hundeben mens de konkluderte med at skjebnen var en ålreit dings.

*

Den neste dagen var solfylt og fin og en slik dag da alt var i balanse og man kunne tenke seg livet som et Tetris-spill der brikkene falt som de skulle og alt ordnet seg veldig fint. Og i Oslo gikk folk på t-banen eller lekte i barnehagen eller satt på kontor og drev med slike ting man driver med på kontor eller noe helt annet mens man av og til fikk en følelse av at noe hadde forandret seg. Folk slo deretter fra seg denne ideen, tittet ut på en av de mange nye gatelyktene og besluttet å ta ting som de kom. Og slik gikk dagen, en dag som inneholdt hveteboller og Cola-bokser, men i det store og det hele på ingen måte var en slik dato som havnet i historiebøkene (og om den først gjorde det var det i form av en fotnote som antakelig også ble oversett siden folk ikke nødvendigvis gidder å lese fotnoter[1]). Gatelyktene visste dog hva som hadde tatt plass, i den grad at gatelykter er bevisst noe som helst, og på Morskel feiret morskelinerne at de hadde tatt over en planet. Og man kan jo forstå entusiasmen deres for det er ikke bare, bare å ta over en annen verden og man kan til og med berømme dem for å ha valgt en metode som ikke skadet eller utslettet noen underveis (selv om det altså var enkelt som krasjet i nye gatelykter og fikk kul i pannen). Så med andre ord var det på alle mulige måter en inspirerende bragd morskelinerne hadde utført og det er sånn sett nesten litt trist at ingen på Jorden fikk det med seg. Eller nesten ingen.

*

Den kvelden satt en katt, la oss kalle den Maximus, og koste seg med en mus den hadde fanget. Maximus hadde tidligere blitt ertet av andre katter for en manglende evne til å fange mus og det gjorde denne seieren bare enda mer søt. Han hadde fått det til og det helt selv uten den minste bruk av guider i det hele tatt. Og det siste sa seg på en måte selv siden det så vidt ham bekjent ikke fantes noen «musefangingsguide», men det var like fullt fakta. Maximus var stolt, han var til og med en smule henrykt og fortærte musen med en bestialsk glede ellers sett hos ugler og massemordere. Samtidig var Maximus slett ingen massemorder, han var bare en svart katt som endelig hadde fått fanget en mus og det var da bare naturlig at man ble litt entusiastisk av slikt. Og når musen endelig var spist opp gjespet Maximus trøtt mens han betraktet en ny gatelykt og tenkte at det var ganske passende at han hadde klart å fange en mus, tatt i betraktning at verden var tatt over av gatelykter. Så trasket han hjemover, uvitende om at han, utenom gatelyktene og morskelinerne, var den eneste som hadde fått med seg at verden var tatt over.

Og over ham skinte stjernene og en tapt ballong fløy mot universet og månen lyste litt ekstra sterkt over en erobret verden.

 


[1] Kjære leser, du er unntaket som bekrefter regelen og jeg har nå trukket den konklusjon at du er brilliant. For å feire nettopp hvor brilliant du er skal jeg nå deklamere et dikt til din ære og det går som følger:

“Å leser, du er slik en flott juvel,

den skjønneste skapning å finne,

du sikter mot stjerner og vil nå frem

og der vil du inderlig skinne.

Som de kuleste bøker, mest episke spill

er du og det burde du vite

og jeg skriver det her fremfor logiske ting

og det sier slett ikke lite”

 

 

Lighter than my shadow

Heisann. Egentlig tenkte jeg å vente med å blogge til i morgen, men så ombestemte jeg meg. Jeg gjør sånt i ny og ne 🙂 Anyway, i stad skrev jeg et brev til meg selv der jeg minnet meg selv på at det faktisk er en hel del jeg har fått til i år og får til generelt sett. Dette fordi jeg hadde et øyeblikk da jeg følte meg litt mislykket siden jeg hadde fått svar fra en ny skrivekonkurranse jeg hadde vært med på og fant ut at jeg ikke var blant vinnerne og jeg så langt i år hverken har hatt hell om jeg har prøvd meg på skrivekonkurranser, sendt inn til litterære tidsskrifter eller når jeg sender søknader i håp om å få jobb (sånn i tillegg til at jeg ikke har vunnet konkurranser generelt sett på lenge). For jeg vil så gjerne lykkes med skrivingen og jeg vil så inderlig gjerne ha jobb og begge deler føles av og til litt håpløst. Samtidig handler mye om flaks og tilfeldigheter og jeg må bare fortsette å holde på og huske at jeg er awesome for jeg er faktisk veldig kul. Og jeg får til en masse, brevet mitt minnet meg om det og da ble alt bedre 🙂

Nok om det. Ellers så har jeg hatt en fin påske, i går så jeg en helt nydelig film (Song of the Sea) som også sannsynligvis skal anmeldes her etter hvert og det er en luksus det og, det med at omtrent alt jeg leser eller ser av filmer for tiden forekommer meg som såpass interessant at det rett og slett må anmeldes i vilden sky 😉 Og jeg gleder meg til helgen siden det da er spillkveld og turist i egen by, jeg startet egen fargeleggingsgruppe på Facebook i går (bare å bli medlem), jeg liker boka jeg holder på med (The Martian) bare bedre og bedre og snart skal jeg gjøre fine ting som å drikke te og spise middag og det er jo også finheter. 

Men nå tenkte jeg å poste et bilde og deretter en anmeldelse av den så langt fineste boka jeg har lest i år og så vil nok mitt neste blogginnlegg dukke opp på fredag (om ikke jeg plutselig kommer i bloggehumør på torsdag). Vi bables og god fornøyelse!

Bilde er funnet på Goodreads-siden som bilde er link til 🙂

Lighter than my Shadow av Katie Green

 

Like most kids, Katie was a picky eater. She?d sit at the table in silent protest, hide uneaten toast in her bedroom, listen to parental threats she?d have to eat it for breakfast.

But in any life a set of circumstances can collide, and normal behavior can soon shade into something sinister, something deadly.

Lighter than my Shadow is a hand-drawn story of struggle and recovery, a trip into the black heart of a taboo illness, an exposure of those who are so weak they prey on the weak, and an inspiration to anybody who believes in the human power to endure towards happiness.

 

Da jeg fant denne boka på biblioteket lånte jeg den av to grunner. 1) formatet (jeg likte ideen om å låne en bok som var så massiv at den bare så vidt fikk plass i veska mi) og 2) tegnestilen som falt veldig i smak. Og ååå, det var lurt av meg å låne denne grafiske romanen for den er faktisk helt fantastisk.

En veldig smart ting er at denne bio(grafiske) romanen begynner med en liten jente som er kresen i matveien for det har mange vært som barn og det er lett å relatere seg til. Og mange ganger er dette kun en fase, men i Katies tilfelle viser det seg å være begynnelsen på en lang periode med spiseforstyrrelser og et vanskelig forhold til mat. Så dette er altså en grafisk roman om spiseforstyrrelser og mens jeg har lest andre bøker om samme tematikk før så er dette en av de beste formidlingene av det, kanskje nettopp fordi det er illustrert og derfor viser sykdommen på en måte som ikke fungerer like godt med ord. Spiseforstyrrelsen og Katies usikkerhet og perfeksjonisme blir nærmest personifisert og det er med på å gjøre denne boka til en svært sterk og sår opplevelse som virkelig er verdt å lese.

Og det er så masse jeg liker med denne boka. Jeg liker tegnestilen veldig godt, jeg liker Katie som karakter og hvordan man forstår henne og føler med henne hele veien og jeg liker hvordan denne boka viser at en sykdom ikke bare involverer den som har den, men også familie og venner og menneskene rundt Katie. Den viser også hvordan det ikke alltid er noen enkle løsninger, samtidig som det tross alt er et håp der og en tanke om at ting vil bli bedre, det vil ta tid, men ting vil bedre seg.

Dette er dessuten en ekstremt fengende bok som er bortimot umulig å legge fra seg og som jeg leste veldig raskt. Og noen ganger når bøker bare fyker av gårde prøver jeg å be meg selv om å roe litt ned og lese litt nøyere og slikt, men det var helt umulig. Rett og slett.

Så ja, jeg likte denne boka og syns dette er et oppriktig mesterverk. For det er en veldig tykk og gjennomarbeidet bok som er psykologisk og klok og nydelig tegnet, og den får en leser som meg (som alltid har hatt et godt forhold til mat) til å virkelig skjønne at et godt forhold til mat slett ikke er noen selvfølge og at mat kan være noe riktig komplisert for enkelte. Og det er så engasjerende og vondt og vakkert og fenomenalt at jeg gir meg helt hen. Dessuten elsker jeg tittelen.

 

Terningkast 6 og den så langt beste boka jeg har lest i 2015!    

Smakebit på søndag (The Martian av Andy Weir), Annie 2014 og løsningen på påskekrimmen :)

Heisann! Det er søndag, jeg har cheerytomater og litt rester fra påskeegget mitt å kose meg med i kveld og ellers er livet fint. Ikke at det teknisk sett har hendt så mye denne påsken, men jeg har gått tur og lest mye og sittet på kaféer og tegnet i fargeleggingsboka og av og til er det alt man behøver 🙂 På den negative siden klarte jeg på et eller annet finurlig vis å skjære meg veldig dypt i lillefingeren på gulvlisten mellom gangen og stua i leiligheten min (ingen spesielt god ide), men det begynner å bedre seg betraktelig så det er jo bra. Og ellers gjør jeg lite som kan kalles fornuftig for tiden, men det føles ganske greit det og.

I dette innlegget har jeg tre fokuspunkter (fokuspunkt, akk så sofistikert ordbruk) og det første er smakebit på søndag siden boka jeg leser for øyeblikket er awesome! 

Jeg leser for øyeblikket “The Martian” av Andy Weir (som muligens vil anmeldes her så snart den er lest ut) og det handler kort oppsummert om en mann som blir med på en romfartsekspedisjon til Mars og av ymse grunner blir igjen der. Deretter er det litt som “mann på en øde øy”-historier, bare at det her er på Mars i stedet. Alt dette er enormt realistisk fremstilt og herlig nerdete, samtidig som det også er svært engasjerende og spennende. I det hele tatt er dette altså en veldig kul bok som absolutt lever opp til forventningene og som er virkelig super Science Fiction =D

Her er et bilde av det veldig rødoransjegule coveret som absolutt gjør at man legger fort merke til denne boka i bokhyller og sånt. Og i samme slengen her kan jeg nevne at bokas aller første setning er “I’m pretty much fucked”, noe som sporenstreks sier en hel del om hva slags bok man har i vente 😉

Her er en meget kort smakebit som er valgt fordi jeg fant det underholdende og ja, dette er rett og slett en popkulturell, nerdete fornøyelse som passer for alle som har det minste snev av interesse for Science Fiction og som i tillegg liker å kose seg med det de leser.

Flere smakebiter er å finne hos Smakebit på Søndag.

*

Dagens andre fokuspunkt er “Annie” siden jeg på fredag så den nye Annie-filmen. Her er i første omgang traileren:

Og her kommer min anmeldelse, håper den faller i smak:

Annie 2014

 

Jeg har så lenge jeg kan huske vært utrolig glad i musikalen Annie, en musikal som ikke bare var en av de aller første musikalene jeg oppdaget, men som også kanskje er en av grunnene til at jeg også alltid har vært en optimist som tenker at alt vil ordne seg. Dette er også grunnen til at jeg dro og så den nye versjonen av Annie på kino til tross for en viss skepsis i utgangspunktet.

Her er greia, jeg er i utgangspunktet litt purist når det gjelder musikaler, jeg er åpen for visse forandringer på musikaler, men jeg pleier å tenke at noen ting er liksom meningen. Og når Annie alltid har vært spilt som en rødhåret karakter med krøller og det i musikalen er en essensiell del av handlingen at det skjer på 30-tallet noen få år etter børskrakket i 1929 så var jeg ganske usikker på ideen om en ny versjon av Annie med moderne setting og en farget Annie. Etter å ha sett filmen syns jeg dog at det fungerer ganske greit og man kan jo også argumentere for at det ikke er nødvendig for historien at det fortelles på 30-tallet eller er en rødhåret Annie. Hjertet i historien er historien om en foreldreløs jente som drar til en milliardær og stjeler hjertet hans med sin optimisme og positivitet og dette hjertet er beholdt i den nye versjonen av Annie som forandrer mye til en ny og moderne vri, men likevel i bunn og grunn er den samme musikalen jeg falt for som femåring. En annen fin ting med å ha en farget Annie er at det sender et signal om at man kan være Annie om man er afro-amerikansk, noe mange kanskje vil finne inspirerende, litt på samme måte som det var inspirerende med Tiana i «Prinsessen og Frosken» (selv om hun strengt tatt var frosk veldig mye av tiden).

Nok om det. Tilbake til filmen. Dette er en fin film. Jeg liker musikken til tross for at de har blitt litt for popifiserte og det til tider er en del for mye bruk av autotune. Mange av sangene blir fremført i fine versjoner i denne versjonen av Annie og det er noe med melodiene som gjør at den nostalgiske delen av meg blir ganske rørt på slutten bare fordi all musikken fra Annie bringer meg tilbake til da jeg var liten. Uansett versjon skjer det og jeg liker denne nostalgien veldig godt. En bonus er ellers at Grace, Will Stacks og Annie drar på kino og ser en film som heter MoonQuake Lake som er noe Twilight-aktig med sjøvesener fra Månen siden det lille utdraget fra liksomfilmen MoonQuake Lake er så inderlig, eksepsjonelt teit. Jeg liker at filmen med det gjør litt narr av filmer som Twilight og sånt.

Jeg syns ellers skuespillerne i hovedsak gjør en ålreit innsats. Dette er på ingen måte en film med skuespill av Oscar-kaliber, men det er sympatisk og med en utrolig sjarmerende Quvenzhané Wallis i spissen. Det svakeste leddet er nok antakelig Cameron Diaz, men hun ble visstnok nominert til Razzie-award (Razzie er den omvendte Oscar-utdelingen der det deles ut priser for verste film og skuespill og slikt dagen før Oscar-utdelingen for de som ikke vet det) for tolkningen sin av Miss Hannigan og det er ikke så ille. Faktisk er det helt greit og når det virker litt håpløst så passer det litt også siden Miss Hannigan som karakter i denne versjonen av Annie ER temmelig håpløs. Og der skuespillerne generelt sett ikke har noen store stemmer så funker musikalnumrene veldig greit.

Jeg liker også hvordan historien formidles, filmingen og fotografiet og sånt og ja, det er i det hele tatt en søt film, forutsigbar som bare rakkern selvsagt, men det er noe av poenget. Det er Annie, forutsigbarhet er poenget.

Syns jeg med det at dette er en film man virkelig trenger å se eller at det var nødvendig med en ny film-versjon av Annie? Svaret på begge disse spørsmålene er nei.

 

Og likevel. Jeg hadde en hyggelig tur på kino, det var tilfredsstillende og skepsisen min var ganske unødvendig. Terningkast 4!

*

Sist, men ikke minst hadde jeg for ikke så lenge siden en påskekrim her kalt “Nicolina Lavendel og de sorte krokodillene” og nå tenkte jeg å avsløre hvem som stjal maleriet. Det var en forglemmegei, dvs. Ophelia Dorm som var tyven og hun stjal bildet fordi hun var veldig glad i sorte krokodiller og det var en del av den sorten avtegnet på maleriet. Og at tyven var Ophelia og dette var grunnen er også grunnen til at påskekrimmen het det den het siden tittelen skal være et hint om hvem som sto bak og hvorfor, samtidig som jeg tenkte at å bruke det som tittel ville gjøre at folk ikke tenkte på det rett og slett fordi man kanskje ikke nødvendigvis legger så mye vekt på tittelen på ting. “Hiding in plain sight” er et sånt fint engelsk uttrykk som passer veldig godt i dette tilfelle altså (og som jeg ikke for øyeblikket kommer på noen fin norsk versjon av). Takk for interessen til de som leste påskekrimmen 🙂

Og det var de tingene jeg hadde tenkt å bable om i dag. Neste innlegg kommer tirsdag eller onsdag og vil mest sannsynlig dreie seg om den helt fantastiske grafiske romanen jeg nylig leste ut. I mellomtiden ønsker jeg alle en fortsatt god påske med masse kos og triveligheter <3

Oppsummeringsinnlegg for mars 2015 :)

Heisann og hoppsann! Det er fredag, jeg har besluttet at jeg, til tross for en viss skepsis av en hel del grunner, skal se den nye Annie-filmen på kino etterpå (anmeldelse vil dukke opp enten søndag eller i løpet av neste uke og forøvrig kan det godt tenkes at jeg drar til botannisk hage for å titte rundt. Og ååå, det er så himla fint vær i Oslo nå, sol og klar himmel og riktignok bør man fortsatt bruke jakke og skjerf og strømpebukse om man har skjørt på, men ja, jeg liker dette været. Nok til at jeg i går faktisk gikk den lengste turen jeg har gått frivillig noensinne siden jeg jeg fikk lyst til å gå til en hytte i en skog der jeg kunne drikke noe godt og spise sjokolade og noe hvetebakst og Liastua var stengt. Jeg endte opp med å ta t-bane helt til Frognerseteren (det tar en time og fem minutter) der jeg måtte gå i 35-40 minutters tid (jeg var den eneste personen der omtrent som ikke gikk på ski) før jeg kom til Tryvannstua der det var veldig koselig, men også temmelig dyrt (en kanelbolle, en Cola og en smil kostet 90(!) kr). Der satt jeg i førti minutter mens jeg leste videre på den massive grafiske romanen jeg leste på og så var det å gå og gå i noe som tilsynelatende var en evighet før jeg omsider kunne ta t-banen tilbake. Det fine var at jeg fikk skikkelig mosjon, at Cola smaker ekstremt godt om man har gått i nærmere 40 minutter først og at den grafiske romanen på over 500 sider var så enormt velskrevet og fengende at jeg leste den ut i løpet av de to t-baneturene og de førti minuttene på Tryvannstua (noe som er noe av det raskeste jeg har lest en såpass tykk bok ever antakelig). Det vil antakelig dukke opp en anmeldelse av den boka her etter hvert også. 

Ellers koser jeg meg fortsatt på å delta på dødsmasse påskekonkurranser, jeg leser en hel del, jeg har ikke klart å skrive noe som jeg selv har blitt fornøyd med denne måneden i det hele tatt, men april har strengt tatt så vidt begynt så det kan jo bedre seg og jeg har i det hele tatt en ganske fin påske så det er jo flott 🙂 

Også er dette så kult at jeg har delt det på Facebook og nå deler det her fordi det er ganske awesome 🙂 Det er “Cell Block Tango” fra Chicago sunget under Broadway Backwards (der gutter synger jenteroller og jenter synger gutteroller fra musikalverdenen og alt er til inntekt for en god sak) med seks menn som er veldig flinke. De er eye candy, de synger fint og ååå, de er så gode til å danse (og gutter som kan danse er skikkelig turn on for meg, noe som er en av tingene som gjør SYTYCD veldig underholdende og givende). 

Nok om det. Nå tenkte jeg å oppsummere mars måned bok- og filmmessig sett og yay, det var mye fint mars hadde å by på. Så da setter jeg i gang 🙂

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for mars

BØKER

– Just so happens av Fumio Obata 

En veldig vakker grafisk roman som var ettertenksom og skjør. Terningkast 5!

– Litt trist matematikk av Kjersti Annesdatter Skomsvold

Selv om jeg er veldig glad i skrivestilen til Kjersti Annesdatter Skomsvold tror jeg ikke at jeg forsto meg helt på denne diktsamlingen. Med det sagt så var den litt fascinerende likevel med enkelte veldig fine øyeblikk og jeg syns fortsatt Kjersti Annesdatter Skomsvold er super så det er jo bra. Dessuten liker jeg tittelen. Terningkast 4!

– Goth Girl and the Fete worse than Death av Chris Riddell

En virkelig flott bok med herlige illustrasjoner, men med en i mine øyne lite gjennomtenkt historie. Terningkast 4!

– Vicious av V.E. Schwab 

Awesome, spennende og veldig engasjerende om superhelter og sånt. Dessuten fikk jeg virkelig lyst til å lese mer av forfatteren og det er jo bombe og kanon-brilliant. Terningkast 5!

– Elizabeth is missing av Emma Healey

Interessant og sympatisk mysterium som jeg likte. Jeg syns ikke den er så fantastisk som mange anmeldelser skal ha det til, men den holdt på interessen min og er blant de få krimbøkene jeg har hatt sansen for. Terningkast 4!

– Butter av Erin Lange

Viktig og engasjerende bok om et alvorlig tema. I tillegg var den sykt fengende skrevet og nesten umulig å legge fra seg og det er jo selvfølgelig et pluss. Terningkast 5!

– En dåre fri av Beate Grimsrud

En bok jeg har hørt mye fint om som viste seg å være veldig interessant og velskrevet. Personlig og kunstnerisk var dette en sånn bok der jeg ofte tenkte at “ååå, det er slik jeg vil skrive, det er så nært og naturlig og i det hele tatt veldig fint”. Terningkast 5!

– Herr Fikrys litterære liv av Gabrielle Zevin

En bok det godt kan hende at jeg anmelder etter hvert fordi den var en ganske spesiell leseropplevelse. Det er så mange ting med denne boka som jeg likte veldig godt samtidig som jeg på vel så mange måter tenker at det egentlig ikke er noen spesielt velskrevet bok og det er noe interessant ved dette paradokset, hvordan man kan kose seg skikkelig med en bok samtidig som man også finner en del å kritisere. Terningkast 4!

– Seconds av Bryan Lee O’Malley 

Finfin grafisk roman med et fascinerende konsept og mye fint ved seg. Terningkast 5!

FILMER

– Mesterdetektiven Basil Mus

Genial og spennende animasjonsfilm som gir en fin vri på Sherlock Holmes og ellers har awesome skurkesang og mye sjarm. Jeg tror jeg kan ha sett denne filmen som liten, men det er så diffust og jeg er såpass usikker på om det stemmer at jeg regner den som en ny filmopplevelse likevel. Terningkast 5!

– Whiplash

Intens og engasjerende om musikk, ambisjoner og perfeksjonisme. Nærmest som en thriller å regne siden den går så psykologisk inn i karakterene sine. Terningkast 5!

– Tingeling og Drømmebeistet

Innrømmelse: jeg liker Tingeling-filmene ganske godt og dette er intet unntak. Plottet er riktignok veldig tynt og det er ikke stor filmkunst i det hele tatt, men det er så nydelig musikk, så kule karakterer og så flott animert at jeg liker det likevel. Terningkast 4!

– The last five years

Fin filmversjon av en musikal jeg er veldig glad i. Den hadde mange supre øyeblikk, fin musikk selvsagt og gode skuespillere og mens det fortsatt er en musikal som gjør seg bedre på scenen var det ganske fint uansett. Terningkast 5!

– Into the Woods 

Underholdende og tilfredsstillende filmversjon av en musikal som jeg elsker og som jeg er utrolig glad for å endelig ha sett. Terningkast 5!

– Book of Life 

Riddikuløs, men fargerik, underholdende og svært sjarmerende animasjonsfilm som jeg også kanskje kommer til å anmelde etter hvert. Terningkast 5!

*

Det var den oppsummeringen. Neste innlegg kommer mest sannsynlig på søndag og i mellomtiden ønsker jeg alle en fortsatt fin påske med mye kos =D