Through the woods, en fin tanke og tåkespeil :)

Heisann! Det er fredag og livet er fint. Og på en måte så kan det at det er så mye jeg fortsatt venter på være en fin ting for tenk så mye mer brilliant det vil være når jeg for eksempel finner kjærligheten eller blir forfatter eller (aller helst av alt) får jobb siden jeg har måttet vente så lenge på det 🙂 Tenk så magisk det vil være at jeg fyller 30 i slutten av juni med så mange muligheter og oppdagelser som fortsatt ligger og venter på meg <3 Jeg tror jeg skal gjøre mitt beste for å tenke på ting på den måten i stedet for å tenke teite tanker og sammenlikne meg selv med andre for alt vil jo skje til slutt og i mellomtiden er det så mange fine ting å glede seg over. 

Nå i helgen for eksempel skal jeg kose meg med å dra på biblioteket og låne masse bøker (noe som også er en god ide siden jeg har mange nye bøker som jeg kjøpte i London og det egentlig vil føles innmari smart om jeg sparer en del av dette til juli og Stavern-ferie) før jeg skal på spillkveld på Humanismens Hus og kose meg med det. Og så markerer mandag begynnelsen på juni og yndlingsmåneden min, en måned som vil by på nye musikalcder å sjekke ut, ny sesong av SYTYCD, musikkfest Oslo, tegneseriefestival, ny sesong av Orange is the new Black og Tony Awards bare for å nevne noe. Yay! Og så kan jeg ha skriveprosjekter (om jeg faktisk klarer å bestemme meg for hva det skal være siden jeg har så mange ideer og er så ubesluttsom) og jeg kan lese masse og jeg kan se Pitch Perfect 2 på kino og sikkert en hel masse annet som jeg ikke har tenkt på enda. Yay!

Her er ellers noe jeg skrev i stad og som jeg postet på Facebook og føler for å poste her også siden jeg ble ganske fornøyd med det:

Tåkespeil

Noen dager ligger laget med tåke så tykt at hele verden forsvinner. Tåkepust tenker jeg da, støvskygge, himmelstøv. Slike fine ord som egentlig ikke betyr noe. Jeg ser opp og himmelen er farget i hvitgrå nyanser som minner meg om sand selv om fargen er forskjellig og jeg tenker at noen burde finne fram en klut for å vaske slik man kan gjøre med et vindu eller en ovnflate. Jeg kunne gjort det, jeg. Brukt passelige mengder vann og vaske så løvetannfrøene og såpeboblene ble tydelige igjen og man etter hver kunne følge dem med blikket og deretter se forbi. Se himmelen med solstreif mellom skyluker og vite at et sted bak igjen var det evig nattesvart med stjerner og planeter og en og annen komet når det passet seg sånn. Alt jeg kunne forestilt meg når jeg så på stjernene, alle ideene om feer og andre virkeligheter som plutselig hadde virket mer sannsynlige enn før selv om månespill selvsagt ikke gir noen garantier og jeg egentlig vet at alt har naturvitenskapelige grunner. Jeg kan tro likevel og jeg kan håpe og det tenker jeg mens himmelen er like tåketung, et evig ingenting så langt man kan se. Og jeg reiser meg fra benken jeg sitter på og går uten mål og mening. Jeg lar meg oppsluke, jeg viskes vekk og snart kan ingen se meg, noe jeg tolker som et klarere og mer tydelig bevis på at jeg er av verden jeg med. Som stjernene og bøkene og tåkespeilet som ikke speiler noe i det hele tatt.

*

Men da tenkte jeg å poste noen bilder fra den helt fantastiske grafiske romanen “Through the Woods” av Emily Carroll som jeg leste og elsket for noen få dager siden. 

Her har vi coveret og det fantastiske ku-bokmerket mitt (som forøvrig trenger et navn, ideer tas gladelig i mot). Og ååå, dette er ikke bare en super bok, men også en bok som er behagelig å ta i, det er noe med trykket og innbindingen som virkelig appellerte til meg 🙂

Og her er tre bilder fra boka som alle viser den nydelige tegnestilen og hvor herlig creepy denne boka er. 

Og da tenkte jeg å poste min anmeldelse av denne boka og avslutte dette innlegget med den. Neste innlegg igjen vil nok komme enten søndag eller mandag og vil blant annet ta for seg alt det fine jeg leste og så i mai 🙂

Through the Woods av Emily Carroll

 

‘It came from the woods. Most strange things do.’

Five mysterious, spine-tingling stories follow journeys into (and out of?) the eerie abyss.

These chilling tales spring from the macabre imagination of acclaimed and award-winning comic creator Emily Carroll.

Come take a walk in the woods and see what awaits you there…

*

Slik beskrives Through the Woods på Goodreads, en bok som er noe av det mest creepy og ubehagelige jeg har lest. Dette er en grafisk roman som jeg har vært nysgjerrig på i flere måneder og den består kort oppsummert av fem grøssernoveller som alle har skogen som en viktig ingrediens.

Og ååå, denne boka er creepy og fantastisk (creeptastic!) og en novellesamling i tegneserieform som absolutt ikke bør leses på sengekanten og som virkelig fascinerte meg. For det er så godt gjennomført, historiene er absolutt ekle og skremmende nok og det er i tillegg nydelig tegnet med usedvanlig flott og effektiv fargebruk der det ikke virker som om noe er etterlatt til tilfeldighetene og der man sikkert kan finne en masse symbolikk om man leter litt. Og ååå, jeg elsker tegnestilen, jeg elsker hvordan språket er enkelt, men særdeles effektivt det også og jeg elsker hvordan hver novelle slutter akkurat sånn at man oppe i hodet dikter videre på historiene og er seriøst bekymret over alt sammen. Bare stemningen i seg selv, ååå <3

Man kan lese enkelte historier fra denne boka og andre flotte, men skremmende historier i tegneserieform på Emily Carrolls nettside: http://www.emcarroll.com/ som virkelig er verdt å sjekke ut. Og ellers er det ikke så mye annet å si utenom at ååå, dette er en eventyraktig, morbid, ekkel og nydelig grafisk roman som virkelig er verdt å lese. Terningkast 6 og her er et eksempel på creepyhetsfaktoren:

 

Helt på slutten er det en veldig kort avsluttende historie som tydelig er inspirert av Rødhette (og som jeg nå vil spoile litt), men der den Rødhette-liknende karakteren ikke møter ulven, men går trygt gjennom skogen fra faren sin og hjem til moren sin. Og så ligger hun på sengen og tenker at det har vært en fin tur og at alt gikk bra og da hører hun ulven gjennom vinduet som minner henne på at hun må gå gjennom skogen flere ganger og være heldig nok til å unngå ulven hver gang mens ulven derimot kun trenger å være heldig nok til å treffe henne én gang? 

Om å se Book of Mormon og Matilda på teater – anmeldelseskos =D

Heisann, livet er en fin dings siden jeg alltid har en hel haug med ting å glede meg til og over og det av og til føles inderlig lett å fokusere på det frem for ymse bekymringer. Det er dog bittelitt irriterende at jeg har Dropbox for å lagre dokumenter og den nå var så full at den måtte oppgraderes sånn at jeg må betale ca 100 kr for det i måneden (som altså kommer i tillegg til Spotify og Netflix fordi alt for få ting i livet er gratis), men da kan jeg bare laste opp bilder og skrive tekster i vilden sky i stedet for å måtte slette ting så det har da sine fordeler. Ellers har jeg kost meg med MGP i helgen, boka jeg leser på (“Through the Woods” av Emily Carroll) er awesome og utover det har jeg ymse diller for tiden i form av at jeg har begynt å spille Candy Crush igjen, jeg ser sånn tre-fire Merlin-episoder på Netflix hver dag fordi det er så kult (var på første sesong for tre uker siden og er på fjerde av fem sesonger nå, godt hjulpet av at sesongene bare består av 13 episoder) og jeg fargelegger en hel del hver bidige dag i tillegg. 

Og ååå, snart er det juni som betyr SYTYCD, Tony Awards, Musikkfest Oslo, første sommermåneden og bursdagen min og det blir jo fint. I en ideell verden rekker jeg å få jobb, bli forfatter og vinne to, tre konkurranser innen 28. juni (bursdagen min og årets subjektivt sett viktigste dag), men det går helt fint om jeg ikke rekker alle eller noen av disse tingene også. Uansett vil juni være full av fine ting å bruke tiden på og det er det viktigste. Kanskje jeg til og med prøver meg på en juni-versjon av Nanowrimo bare for å få skrevet en del, vi får se 😉

Nå tenkte jeg å poste en finfin sang fra musikalen Book of Mormon og deretter en finfin sang fra musikalen Matilda siden jeg så disse to musikalene i London og som seg hør og bør har skrevet anmeldelse. Mer spesifikt er det en dobbel anmeldelse som tar for seg først Book of Mormon og deretter Matilda i, til meg å være, korte omtaler og da setter jeg snart i gang med det. Men først klippene altså.

Egentlig tenkte jeg å poste klipp med skuespillerne som spilte i oppsetningen av Book of Mormon som jeg så, men der fant jeg ikke så mye så derfor er klippet fra Book of Mormon “I believe” med Andrew Rannells. Anyway, dette er den sangen i Book of Mormon som jeg liker aller best og mens noe av grunnen er begynnelsen som er veldig inspirert av sangen “I have confidence” fra Sound of Music (en annen musikalsang jeg er veldig glad i), handler det enda mer om at denne sangen er skikkelig fin. Jeg liker hvor inspirerende og idealistisk den er og hvordan dette viser at tro, selv om det kan virke idiotisk og rart, også kan være noe som gir håp og selvtillit. Og Andrew Rannells synger denne sangen så fint og med så god innlevelse så ja, dette er absolutt en av grunnene til at Book of Mormon er en så bra musikal som det er.

Av alle sangene i Matilda er det “Quiet” (her sunget av Hayley ett-eller-annet som er en av mange som har spilt Matilda på scenen) som jeg finner aller mest magisk og som på mange måter er den sangen som gjorde meg til kjempefan av Matilda-musikalen i utgangspunkt, for det er så vakkert, sårt og finurlig og både melodien og teksten er uendelig fin. Og jeg elsker denne fremføringen av det, innlevelsen og hvordan hun virkelig føler denne sangen med en modenhet som ti-elleveåringer selvfølgelig har, men som man likevel ikke nødvendigvis forventer. Og selv er jeg ambivert i følge ting jeg har lest (som er når man er noe i mellom innadvendt og utadvendt), men samtidig så blir jeg sliten hvis det skjer mye og er mye støy rundt meg og da leter jeg etter ting som kan lukke verden ute og da forstår jeg stilheten Matilda synger om og hvordan jeg elsker den selv, stillheten ved å skifte side i en bok, ved å gå en tur i skogen, alt dette. 

*

Så det var to klipp fra to supre musikaler og nå kommer min anmeldelse av hvor herlige teateropplevelser de begge var. God fornøyelse og så kommer neste innlegg torsdag eller fredag tenker jeg. Vi bables!

Om Book of Mormon og Matilda

 

Dette skal fascinerende nok være en dobbeltanmeldelse. Jeg var, som kjent, i London for ikke så lenge siden og da så jeg musikaler som var awesome og bestemte meg for at jeg etter denne London-turen skulle skrive anmeldelse av musikalene jeg så. Og så tenkte jeg at jeg kunne ta for meg begge disse anmeldelsene i samme tekst og tenkte å først skrive en (forhåpentligvis) litt kort omtale av Book of Mormon og deretter ta for meg Matilda og så litt om begge i forhold til hverandre. Det er ikke nødvendigvis sikkert at denne tematikken interesserer så mange, men jeg syns det er veldig interessant og det er min blogg så jeg får satse på at entusiasmen min smitter. Da setter jeg i gang.

Book of Mormon

Vi så først Book of Mormon (signert skapere av henholdsvis Avenue Q og South Park) og dette viste seg å være en musikal som ikke bare levde opp til forventningene, men også i stor grad overgikk dem. Book of Mormon er nemlig fantastisk!

Den forteller om Elder Price og Elder Cunningham som sammen må reise til Uganda for å spre mormonerbudskapet, noe som viser seg å være lettere sagt enn gjort da afrikanerne ikke i utgangspunktet er spesielt mottakelige for budskapet deres siden de har en mengde problemer å slite med (Aids, sult, fattigdom og krig er bare noen av dem). Og så handler det om mormonernes forsøk på å trenge i gjennom i en musikal som har massevis av moro og satire, men også nok av rørende øyeblikk.

Og jeg forventet at det ville være underholdende, men Book of Mormon er også oppriktig tankevekkende og fascinerende for ja, den gjør narr og den inneholder mange artige øyeblikk, men det har også tydelig blitt gjort god research på forhånd og dette er en musikal som tar temaet sitt på alvor. Og det er det som gjør at det funker så bra som det gjør, det hadde vært så lett å ta det litt for langt, erte litt for mye og i stedet er dette en musikal som har respekt for religion eller mer spesifikt religionens evne til å binde folk sammen og være en trøst og dermed funker dette som musikal både for hardbarkede ateister og for mormonere.

Hva angår oppsetningen vi så i London likte jeg det meste. Musikken, koreografien, scenografien og ikke minst hvordan mye av musikken er smått inspirert av andre musikalsanger (noe som er bonusmateriale deluxe om man som meg er musikaloman), på samme tid som den har nok egenart til å være noe helt for seg selv. Videre er skuespillet supert og særlig Nic Rouleau som Elder Price var super sånn jeg så det, men der hjelper det jo litt at han også synger de sangene i Book of Mormon som jeg liker best. Også Brian Sears som Elder Cunningham er verdt å trekke spesielt frem og Alexia Khadimes stemme kom virkelig til sin rett i hennes tolkning av Nabulungi. Og ååå, Stephen Ashfield som Elder McKinley var ganske brilliant.

Så ja, Book of Mormon viste seg å være vel så underholdende som ventet, men overrasket med å i tillegg være langt mer rørende og tankevekkende enn forventet, noe som gjorde at jeg var ekstremt tilfreds da jeg forlot teateret. Terningkast 6!

Matilda

Jeg var også veldig spent på Matilda siden noe av musikken og tekstene (begge signert Tim Minchin) er virkelig vakkerhet og det i tillegg er en historie jeg er veldig glad i, med en karakter (Matilda) som jeg som bokorm ikke kan unngå å kjenne meg godt igjen i. Og Matilda hadde både bedre programblad og mer sjarmerende lokaler enn Book of Mormon, noe som gjorde at det hadde et virkelig supert utgangspunkt. Jeg syns likevel Book of Mormon var en hakket bedre teateropplevelse og det skal jeg bable om litt nå, samtidig som det i stor grad forhåpentligvis vil skinne i gjennom at jeg virkelig ble veldig glad i Matilda.

Jeg har ikke tenkt å gå så nøye inn på plottet i Matilda, men det handler kort oppsummert om Matilda som elsker bøker og historier og lever i en familie som ikke forstår henne. Og så starter hun på skolen og møter utfordringer i form av den fæle Miss Trunchbull, men også omsorg i form av hennes lærerinne Miss Honey og så handler det om historier og å skape rettferdighet og slike ting og det er veldig, veldig fint (og gjør meg veldig takknemlig for Roald Dahls brilliante hjerne).

Og ååå, på mange måter var Matilda en virkelig super musikal for det handler om historier og som forfatterspire liker jeg den tematikken svært godt. Dessuten elsket jeg både scenografien, musikken og de smarte tekstene og hvordan dette er en virkelig spesiell musikal som skiller seg ut fra en del annet jeg har sett på musikalfronten.

Skuespillerne var dessuten fantastiske, særlig Anna-Louise Knight som spilte Matilda da jeg så forestillingen, men også Haley Flaherty som Miss Honey og Craige Els som Miss Trunchbull var supre. Og jeg elsker stemningen og det eventyrlige med alt sammen.

Det som dog trakk litt ned er det at det nettopp er en veldig spesiell musikal som i tillegg har veldig smarte tekster som gjør at man må følge nøye med. Man bør også kjenne historien godt på forhånd siden det også er en veldig scenisk musikal i form av at det sånn jeg så det til tider føltes litt fragmentert og mer som en masse scener enn noe som virkelig fløt. Og denne kritikken føles bittelitt urettferdig for jeg hang så absolutt med i svingene selv, men de to jeg så musikalen sammen med fikk jeg inntrykk av at var bittelitt småforvirret og det er ikke så bra.

Det fine er at Matildas største svakheter på samme tid også er store fordeler i form av at dette er en musikal som ikke likner på noen andre musikaler sånn jeg ser det og som tør å være annerledes og unik. Og som sagt så har Matilda sanger som har så inderlig fine melodier at man blir oppriktig rørt der man sitter og sukker henført mens man gir seg helt hen til denne kreative, herlige og brilliant formidlede historien. Terningkast 5!

*

 

Med andre ord har jeg sett to supre musikaler og om du, kjære leser, mangler muligheten til å dra til London med det første så kan begge disse musikalene bli funnet her: http://musical-treasures.tumblr.com/videos. Det beste er selvsagt å se dem live, men det er fint at det finnes alternativer. Takk for interessen og hurra for musikalenes magiske verden. 

Om MGP-sangene som gikk direkte til finalen i 2015 og sånt :)

Heisann! Det er lørdag, det er sol og det er MGP så jeg er happy. Og nå har jeg fått avtalt å spise taco og å se MGP-finalen hos moren min så det blir enda litt koseligere så yay! 

Ellers så er det nok av teite ting jeg kunne fokusert på, men jeg orker ikke å forholde meg til slikt i dag. I dag er det MGP og det er det mest essensielle for meg. Og jeg er tilfreds med hvem som gikk videre til finalen selv om noen håpløst kjedelige sanger gikk videre mens enkelte sanger jeg likte ganske godt ikke gjorde det. Det eneste jeg syns er virkelig småsynd er at Finland ikke gikk videre for det trodde jeg virkelig den kom til å gjøre, men Norden var visst generelt sett ikke særlig populære i år (bare Norge og Sverige er med i hovedfinalen). 

Her er forresten en sang i år som fascinerer meg litt:

Det er Kypros sitt bidrag og jeg har et veldig ambivalent forhold til den. For da jeg hørte den første gangen ga jeg den terningkast 3 siden det tross alt er en veeeeldig stillestående og kjedelig sang som ikke passer til MGP-settingen i det hele tatt, men når jeg nå har hørt den flere ganger liker jeg det bedre og bedre. En ting er at han er veldig søt, men ååå melodien, det er så himla behagelig å lytte til. Dette er en av de få sangene i år jeg ser for meg å lete etter på Spotify for å lytte til mens jeg skriver eller bare vil flyte litt, det er nærmest meditativt (litt på samme måte som jeg er overbevist om at fargelegging er) og det kommer til å gjøre at jeg på den ene siden heier litt på det i kveld bare fordi jeg syns det subjektivt sett er ganske fint på samme tid som det vil irritere meg fordi det er nok en rolig sang i et hav av ballader i år. 

Nok om det. Dog ikke nok om MGP for hurra, nå skal jeg drikke te og kose meg med å ta for meg sangene som kom direkte til finalen. Jeg skal i tillegg ta for meg Ungarn for den glemte jeg å ta for meg under innlegget om den første semifinalen og den gikk videre og det blir feil dessverre om det er et bidrag i år som ikke kommenteres sånn jeg ser det, rett skal være rett (dessverre fordi Ungarns bidrag er veldig uinteressant). Da setter jeg i gang:

Kommentarer til sangene som gikk direkte til hovedfinalen av MGP (og Ungarn)

(Ja, hvis tematikken er MGP skal MGP-bildet jeg i forfjor eller i fjor lagde i paint ms på fem minutter alltid være supplement.)

Australia – Tonight Again (https://www.youtube.com/watch?v=i7MwzRBEY_M)

Mens jeg først ble litt overrasket over at Australia, som ikke akkurat kan betegnes som europeisk og ikke en gang ligger nær grensen sånn som f.eks. Israel, skal være med i EUROvision i år så er det helt i orden for meg for slagordet i år er nettopp å bygge broer og Australia er visst i tillegg veldig glad i Eurovision. Jeg reagerer mer på at de går direkte til finalen for det syns jeg er litt urettferdig, men ja, ja. Anyway, Australia har en veldig sterk låt i år. Siden det altså er litt vel mye ballader i år så er dette et friskt pust og mer enn det så er dette oppriktig fengende og godt sunget i tillegg. Det har en god energi, er radiovennlig og er generelt sett likbart. Noe mer enn det er det dog ikke og det mangler det siste ekstra giret for å løfte det fra fint til brilliant, men likevel, dette er ganske kult. Terningkast 4!

Frankrike – N’Oubliez pas (https://www.youtube.com/watch?v=kG_WJU2s5ho

Jeg liker at hun synger på fransk og syns denne sangen har noe litt sofistikert ved seg, en viss modenhet liksom. Og det er fint og dramatisk og det er bra. På den negative siden så tar det liksom aldri av og det blir litt for statisk. I tillegg har jeg lest at å være nummer 2 ut i hovedfinalen er “the kiss of death” siden ingen som har sunget som nummer to har vunnet og det i tillegg er den plasseringen som har ført til flest bunnplasseringer og det kan bety problemer for en sang som aldri virkelig blomstrer. Men på samme tid er dette mer fint enn dårlig og jeg liker at det er så voksent og elegant så ja. Terningkast 4!

Italia – Grande Amore (https://www.youtube.com/watch?v=4TEpHTVWXnM)

Mens det skal innrømmes at en fin musikkvideo kan påvirke meg i litt for stor grad til tider (fremste eksempel i år: Makedonia der musikkvideoen var så søt at jeg nok var litt for positiv) og jeg også kan bli påvirket av utseendet (hovedsaklig når det gjelder gutter, men om en jente er veldig pen legger jeg også merke til det) så tror jeg at jeg hadde likt denne sangen uansett for dette er en storslagen affære. Dette er intenst, dramatisk og lidenskapelig og jeg må innrømme at jeg glemmer litt at jeg vokste fra boyband da jeg var seksten når boybandet synger opera-pop på italiensk 😉 Jeg blir svært overrasket om dette vinner, men om det gjør det bra blir jeg ganske så fornøyd altså for dette er finfint og ååå, jeg liker at de synger på italiensk og er eyecandy og synger flott på samme tid. Terningkast 5!

Spania – Amanecer (https://www.youtube.com/watch?v=9-g92hNNbPQ)

Jeg er ofte svak for sånne MGP-bidrag som høres ut som om de kommer fra en musikal eller Disney-film og i år er det få av dem. Men denne høres ut som om den lett kunne blitt spilt under rulleteksten på en Fantasy-film så det er da noe. Utover det så er dette egentlig ikke så interessant selv om den prøver veldig hardt. Den vil så gjerne være storslått og høyverdig (noe man ser veldig godt i musikkvideoen), men det er egentlig bare en dame i en kjole som synger det samme refrenget ganske inderlig noen ganger og det tar aldri av. Men hun kan absolutt synge og det er på spansk og jeg har litt lyst til å like det bedre enn jeg gjør bare fordi det vil så mye, det har så lyst. Men nja. Terningkast 3!

Storbritannia – Still in love with you (https://www.youtube.com/watch?v=eniaB0xchTY)

Ååå, dette elsker jeg litt. Eller kanskje ikke elsker, men jeg liker det i alle fall veldig godt for dette er classy og swing-aktig og jazzy og stilfullt og det passer riktignok ikke inn i MGP-settingen i det hele tatt, men de kunne sikkert hatt en kjempebrilliant jive-rutine til denne melodien på SYTYCD. Jeg liker sangerne, jeg liker melodien og teksten og jeg liker hvordan det er en så glad og oppmuntrende sang som i tillegg har øyeblikk som er helt randomme og rare på den beste måten. Det kommer nok aldri i verden til å vinne, men det hadde vært skikkelig awesome om dette kom blant topp 10 væffal for jeg syns dette er fenomenalt. Terningkast 5!

Tyskland – Black Smoke (https://www.youtube.com/watch?v=W7u4RwkNAY0)

Visstnok så kom denne sangen egentlig bare på annen plass i den tyske finalen og så endte han som egentlig vant med å trekke seg på direkten fascinerende nok. Men til sangen, dette er ålreit. Jeg liker veldig godt at Ann-Sophie har en veldig spesiell og særegen stemme og jeg syns melodien er litt interessant og spesiell. Utover det er ikke dette det helt store høydepunktet og jeg føler at det er noe med alt sammen som gir det en skarphet som jeg er litt usikkker på. Som med Spania føles det også litt som om denne sangen vil mer enn den får til. Terningkast 3!

Østerrike – I am yours (https://www.youtube.com/watch?v=duW-PsDbysg)

Dette er radiovennlig på den måten at det føles som om jeg har hørt flere sanger som likner veldig mye på denne veldig mange ganger før. Med det sagt, dette er fint, veldig fint faktisk og han synger veldig bra i tillegg til å være pen å se på. Jeg er litt usikker på beslutningen om å sette fyr på pianoet som så vidt jeg vet ikke har gjort noe galt, men ellers er det lite å kommentere på utover at det altså ikke er spesielt originalt. Også har han en inderlighet i det han gjør og det viser seg som om de koser seg på scenen og det smitter litt over på meg igjen. Terningkast 5!

Ungarn – Wars for nothing (https://www.youtube.com/watch?v=gzHNFFSFTIs)

Jeg liker scenen og alt som skjer som ikke har med selve sangen å gjøre og når jeg hører dette i hovedfinalen har jeg til hensikt å fokusere aller mest på det. Selve sangen i seg selv er veeeldig kjedelig. Den har et godt budskap som hamres inn på samme måte som under skoleavslutninger med sånne “vi må stå sammen og redde verden”-sanger og det er jo veldig velment og trygt, men akk så uengasjerende og tørt og det ser egentlig litt ut som om sangerne kjeder seg litt de og. Terningkast 2!

*

Da har jeg tatt for meg alle sangene i år, go me! Og da vil jeg sannsynligvis ikke prate noe særlig om MGP mer i år (utenom enkelte kommentarer om resultatet i neste innlegg, men det er til å regne med). I alle fall gleder jeg meg til i kveld for det blir nok kos =D Neste innlegg kommer enten mandag eller tirsdag så da bables vi!

London 2015

Heisann! Det er onsdag, livet er fint og jeg kom på mandag hjem fra en helt fantastisk tur til London. Dette var også en farlig London-tur i form av at jeg kjøpte noe godteri som jeg hadde edle hensikter om å spare til helgen, noe som har funket veldig dårlig, men ja ja 😉 Anyway, jeg skal prate mer om turen og poste en del bilder senere i dette innlegget, men først tenkte jeg å nevne noen andre ting.

For eksempel er denne uka awesome fordi MGP-kos og der jeg i går nøt semifinale nummer en skal jeg kose meg med semifinale to i morgen og selve finalen på lørdag. Og det er sååå fint, denne uka er litt som julaften og bursdag samtidig for meg. Det er også fint at jeg har mange ting jeg ser frem til fremover og at jeg vurderer å dra på kino og se “Pitch Perfect” ganske snart 🙂 Men da skal jeg sette i gang med babbel om London-turen, noe man videre kan finne et helt album om her: https://www.facebook.com/Karolinsk/media_set?set=a.10155603544945430.1073741832.709990429&type=1&pnref=story.

London 2015 

Turen startet torsdag ettermiddag med en flytur der jeg kunne se ned på et skygulv som kunne vekke assosiasjoner til både blomkål og åkre blant annet og som nesten så ganske solid ut. Jeg brukte flyturen til å lese Donald, spille 2048-spillet onkel A dessverre tipset meg om (dessverre fordi det kommer til å ta over livet mitt siden jeg har blitt ganske hekta), fargelegge og generelt glede meg til en tur som ville bli (og ble) super =D

Karoline + London = sant! Vi tok tog og deretter t-bane etter at vi hadde landet til et hotell som viste seg å være feil hotell. Dermed tok vi taxi til det riktige hotellet og jeg skrev fine ting i kondensen på vinduet til taxien og så kom vi til hotellet der det var noe vedlikehold eller noe sånt som medførte at vi fikk taxi til et tredje hotell igjen for den første natten. Dette var dog det eneste upraktiske som hendte hele turen så man kan ikke klage og det ga meg en unnskyldning for å la en bitteliten pakning Pringles være middag siden det ble ganske sent før vi var på plass på et hotell for natten. 

Hotellfrokost den første dagen 🙂 Hotellfrokosten på det hotellet der vi var resten av ferien var også god, men ble ikke fotografert.

Min look på fredagen, jeg elsker det nye skjørtet mitt 🙂

Waterstones!!! Store bokhandelen der jeg kjøpte en hel massevis som var elsk. Bilder av nye litterære innkjøp følger lenger nede.

Bilde 1 fra min store kjærleik i livet nå, “The Theatre Café” <3 Det var en musikalorientert kafé med kjempegod kakao og brownie der det var musikalting over alt, man kunne sitte ved særdeles musikalsentrerte bord og det ble spilt musikalmusikk i vilden sky.

Bilde 2 fra The Theatre Café! Wicked-kopp 🙂 Jeg hadde lyst til å flytte inn, jeg skulle ønske denne kaféen fantes i Oslo siden det var paradis i vel så stor grad som Waterstones 😉

Scenen før “Book of Mormon” begynte. “Book of Mormon” var forøvrig fantastisk, enda bedre faktisk enn forventet. “Matilda” som vi også så var også super, men der den får terningkast 5 er “Book of Mormon” en klar sekser, den var helt brilliant <3 Det hører til historien at teateret der vi så “Book of Mormon” hadde verdens skråeste trapper, noe som gjorde meg glad moren min ikke var der siden hun og trapper ofte er en dårlig kombinasjon. Jeg har for øvrig mål om å anmelde både “Book of Mormon” OG “Matilda” i et kommende innlegg på bloggen min så yay!

Big Ben!

På lørdagen var vi sånne turister som drar på akvarium og koser oss med det. Og med oss mener jeg meg, onkel A og Mr. D altså, vi tre som delte en super London-tur sammen 🙂


Skilpadder!

Krokodille!

Og pingviner i akvariet 🙂

Markedskos på søndag med fine ting, koselige butikker og folk som opptrådde med for eksempel opera 🙂

Også mummi-butikk <3

Utsikt fra London Eye =D Syns London er et veldig fint sted å være på 17. mai.

Gatelykt OG typisk britisk telefonkiosk <3

Fargeleggingskos på reisen 🙂

I alle fall var det en innmari fin tur der vi spiste god mat, var på to elskbare musikaler, var på British Museum og var skikkelige turister, der onkel A endte opp med å betale veldig mye og der jeg fikk kjøpt fine nye ting som jeg nå skal dele med dere.

Sunshine on Leith er en britisk musikal som jeg ikke vet noe som helst om, men som hadde fine omtaler på et fint cover og som jeg bestemte meg for å teste ut. Grand Budapest Hotel har jeg hatt lyst til å se lenge og kjøpte av den grunn og Book of Life er en finfin animasjonsfilm så derfor. 

Through the Woods er en grafisk roman som skal være skikkelig creepy og skummel og som jeg har hørt mye interessant om, Just call me Superhero kjøpte jeg kun på grunn av coveret, Of Things gone Astray har jeg sett i norske bokhandler og fått lyst på og The Boy who lost Fairyland var klar shoppingplan og bok jeg vet jeg vil elske 🙂

The School of Good and Evil har jeg vært nysgjerrig på en stund siden tittelen er super, The Slightly Annoying Elephant er en bildebok jeg kjøpte fordi den så søt og elefantfokusert ut og Reasons to stay alive høres helt fantastisk ut, den tror jeg lett kan være en virkelig flott leseropplevelse.

Simon vs. the Homo Sapiens Agenda har jeg hørt mye fint om og hadde jeg planer om å skaffe meg og The Lie Tree er den nyeste boka til Frances Hardinge som skriver virkelig fantastiske bøker.

Også bokmerker 🙂

*

Det var en del bilder og litt babbel om en helt herlig tur og nå må jeg videre siden jeg har andre planer for kvelden. Neste innlegg kommer på lørdag og vil handle om MGP igjen, god fornøyelse og ha en fortsatt fin dag =D

Finheter =D

Heisann! Siden sist har jeg sett musikalkonsert med skikkelig flinke folk og med sanger fra musikalen “Dogfight” som jeg i ettertid har lyttet en hel del til på Spotify. Og det var skikkelig kult for jeg endte opp med å sitte ved siden av hun som spilte Diana da jeg så Chorus Line på Chat Noir og fikk tak i autografen hennes og etter det igjen når jeg forlot teateret så jeg Trond Teigen som jeg har vært fan av siden første gangen jeg så Disneys Aladdin (han har den norske stemmen til Aladdin) og han kjente meg igjen siden jeg så ham i køen til et annet musikalarrangement i januar der jeg sa hei og spurte om han var med i noen musikaler denne våren. Nå på mandag var det Trond Teigen som sa “hei, det var lenge siden, håper du har det bra” til meg og det var så koselig og jeg følte meg så kul fordi han er så flink og jeg har sett ham i flere musikaler og jeg elsker å være et sånt menneske som er så ofte på teater og relaterte ting at musikalskuespillerne jeg er fan av på en måte kjenner meg litt.

Nok om det. Nå tenkte jeg å nevne at bloggen min kommer til å ha en liten ferie og at neste innlegg ikke vil komme før onsdag om en uke. Jeg håper eventuelle lesere ikke gir opp bloggen min av den grunn og kommer innom likevel og det er jo bare snakk om en uke, men jeg tenkte å si fra likevel. Det er nemlig ganske usikkert hvor mye jeg kan få vært på nettet de neste dagene siden jeg i morgen ettermiddag drar til London. For jaaaaaaa, jeg har bablet lite om det for jeg har liksom ikke klart å innse at dette faktisk skjer, men i morgen drar jeg, onkel A og hans nye kjæreste av gårde og så kommer vi tilbake igjen mandag 18. mai. Og ååå, det blir awesome for vi skal se både “Book of Mormon” og “Matilda” og mens jeg ikke har anmeldt musikaler jeg har sett før når jeg har vært i London så har jeg bestemt meg for at begge musikalene jeg ser i London på et eller annet tidspunkt skal få en grundig og karolinsk anmeldelse her. Jeg kommer også til å ha et langt innlegg om London-turen med masse bilder onsdag om en uke, det er i alle fall planen. Og jeg har også mål om å anmelde så mange som mulig av bøkene jeg kjøper, for ååå, jeg skal kjøpe bøker. Jeg har så langt seks bøker jeg MÅ ha og ellers er det bøker som jeg er nysgjerrig på, men som ikke er sikkert og så er det jo antakelig en masse bøker jeg ikke en gang har hørt om som plutselig roper etter oppmerksomheten min fra butikkhyllene så vi får se hva som skjer. Ellers er det ganske få klare planer og vi tar ting som det kommer og det eneste nå er at jeg er skikkelig redd for å miste veska mi eller noe annet teit siden jeg mistet veska mi OG mobilen min første dagen da jeg var på studietur til London da jeg gikk på Folkehøgskolen og det virkelig ikke ga mersmak. Men jeg tror det vil gå fint. 

Jeg har for øvrig laget en sang om London-turen og man kan se meg fremføre den her. Og jeg er ikke spesielt flink til å synge eller slike ting, men jeg syns sangen ble litt fin og det er uansett en stund siden sist jeg skrev en sang så jeg tenkte at det kunne være litt gøy. Her er sangen:

video:capture20150513

Håper det falt i smak 🙂

Nå tenkte jeg å dele noen andre finheter. Siden jeg altså har helt fargeleggingsdilla har jeg nå skaffet meg enda en fargeleggingsbok:

Ellers har jeg jo altså lyttet en hel del til sanger fra musikalen “Dogfight” de siste dagene og fått skikkelig sansen for denne sangen:

Det er Lindsay Mendez som synger og sangen heter “Pretty Funny” og er ganske sår og trist, men helt nydelig på samme tid. Og hun føler så sterkt det hun synger, lever seg så inn i det og det gjør det magisk. Og uansett om man spiller i musikaler eller maler eller skriver så er det jo det man vil, berøre folk, vekke en reaksjon og denne sangen får til akkurat det på den aller beste måten. 

Dette er ellers innmari kult:

Det er Alysha Umphress og Jeff Blumenkrantz som synger “I don’t need anything but you” fra musikalen “Annie”, men de har jazza den opp og gjort om til noe helt eget og jeg elsker det. Og Alysha Umphress har en hel cd på Spotify med flere jazzy sanger som jeg også har lyttet en del til og absolutt anbefaler. 

Men da må jeg ordne en del andre ting og så kommer altså neste blogginnlegg neste onsdag. Også krysser jeg fingrene for at jeg får en skikkelig fin tur og ikke roter bort noen vesker eller noe i det hele tatt. 

Smakebit på søndag og MGP-innlegg numero dos!

Heisann, det er søndag og sist jeg blogget skrev jeg om en eksepsjonelt karolinsk bok. I dag derimot skal det, som forrige søndag, bli smakebit på søndag og MGP-babbel, men først må jeg bare nevne at jeg gleder meg til uka som starter i morgen. I morgen for eksempel er det musikalkonsert med sanger fra musikalen “Dogfight” (som er en mer ukjent musikal som jeg har lyttet ganske lite til så langt) på Chat Noir for den nette sum av 50 kr og det tror jeg kan bli veldig kos og så er planen å skrive søknader og andre fornuftige ting til og med onsdag. Jeg kan dog røpe at fra torsdag 14. mai og til og med mandag 18. mai så skal jeg ikke tenke på umotiverende arbeidssøking og hverdag og slikt i det hele tatt siden jeg skal til London! Og dette skal jeg bable mer om på onsdag siden jeg har andre planer for dette innlegget, men jeg er ganske gira for torsdag er jo faktisk bare fire dager unna og det blir musikaler og shopping og hygge og jaaaa <3

Men nå tenkte jeg å poste smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er denne:

“Here be monsters” av Alan Snow, boka som filmen “The Boxtrolls” (som var en av de aller fineste filmopplevelsene i 2014) er basert på og en herlig underholdende bok på rundt 500 sider med massevis av sjarmerende illustrasjoner signert forfatteren selv.

Her er smakebiten som involverer en sjøku (som her bokstavelig talt er en ku som lever under vann) og jeg syns det er så kreativt og originalt og liker det veldig godt. Dessuten er det spenningsfylt og finurlig og jeg gir som vanlig fullstendig blaffen i at jeg egentlig er eldre enn målgruppen for så lenge man koser seg med en bok har det ingen verdens ting å si. 

Flere smakebiter finner man hos Flukten fra Virkeligheten

*

Men da tenkte jeg å ta for meg sangene fra semifinale 2 av årets MGP så da setter vi i gang med det!

Kommentarer angående sangene som skal være i den andre semifinalen

Aserbajdsjan – Hour of the Wolf (https://www.youtube.com/watch?v=kYsj1fFE1Xw)

Dette er ganske fint. Sangen er fin og har faktisk en klar melodi, det er en gåtefull og spøkelsesaktig koring i bakgrunnen som gir det en egen stemning og i tillegg har det moduleringsgrepet som MGP-sanger ofte er veldig glad i og det funker også fint. Jeg syns også at det er en litt kjekk vokalist med god sangstemme og det er også et pluss. På den negative siden er jo dette veldig klassisk på veldig mange måter og det er ingen sang med noen store overraskelser. Men jo da, jeg liker dette og jeg tror det kan vokse på meg. Terningkast 5!

Island – Unbroken (https://www.youtube.com/watch?v=sov_pE1cdFY)

Island har i år en kvinnelig vokalist som er pen på en jordnær måte, i tillegg til å ha en helt ålreit sangstemme. Utover det så er dette litt kjedelig. Det er slett ikke dårlig og det er veldig sympatisk på mange måter, men det føles som om jeg har hørt det mange ganger før og hverken tekst eller melodi har det lille ekstra som løfter det fra bare å være en fin og nettopp sympatisk popmelodi. Men radiovennlig er det og jeg liker det litt. Terningkast 4!

Irland – Playing with numbers (https://www.youtube.com/watch?v=zBZ7XSYX90E)

Noen ting med dette liker jeg ganske godt, for eksempel at det er pianobasert og at det virker litt mer modent enn mye annet i MGP, det virker som om teksten er litt mer gjennomtenkt og melodien er ganske fin. Dessuten har Molly Sterling en ganske spesiell og fin stemme og det er så definitivt et pluss det og. Problemet er at dette likevel blir for stillestående og kjedelig sånn jeg ser det og som med Islands bidrag så er dette sympatisk, det er fint og trivelig og det er liksom det og jeg vet ikke om det er nok. Terningkast 4!

Israel – Golden Boy (https://www.youtube.com/watch?v=BQNNtbdZ4Zg)

Helt på begynnelsen syns jeg denne sangen minner meg litt om begynnelsen på “Bohemian Rhapsody”, men det viser seg snart at denne sangen tar en helt annen retning. Og jeg er litt usikker på hva jeg syns om denne sangen for det høres tidvis litt stilig ut og det er tross alt småfengende og har dessuten litt rytmer som gjør at det gir energi. Samtidig så syns det veldig fort blir heller slitsomt for det er litt for mye som skjer og det går ikke an å få helt taket på melodien heller. Dessuten faller ikke stemmen til Nadav Guedj helt i smak hos meg og jeg syns nok det generelt sett er litt rotete. Men det har visse fine øyeblikk som redder det litt. Terningkast 3!

Kypros – One thing I should have done (https://www.youtube.com/watch?v=tXU2Hehc4wY)

Nja, på en måte beundrer jeg litt at denne sangen tør å roe det så ned, dette er veldig behagelig å lytte til og det er faktisk en temmelig fin melodi som i tillegg er sunget av en vokalist med en ganske fin stemme. På en annen måte tenker jeg at “ååå, dette er jo til å sovne av” for det er dessverre det og det er aldeles for kjedelig for MGP og det kan jo selvsagt overraske med å slå an mer enn forventet, men jeg tror likevel dette blir litt for stille og trygt og uspennende til å klare seg særlig bra. Med det sagt så kan det godt tenkes at jeg leter opp denne sangen på Spotify om jeg trenger noe avslappende musikk som man bare kan flyte til og det er jo litt fint. Terningkast 3!

Latvia – Love injected (https://www.youtube.com/watch?v=tv1ath0XWrc)

Hm… Jeg er litt fascinert av alle lydene i denne sangen og hvordan dette tidvis er litt quirky og rart, samtidig som refrenget er ganske typisk og til forskjell fra resten ikke er spesielt i det hele tatt. Og dette er generelt sett en sang jeg ikke får helt taket på for det føles virkelig som om den ikke vet helt hvor den vil. Utover dette så er jeg ikke helt overbevist av Aminatas stemme og ja, jeg vet egentlig ikke helt hva jeg skal si for jeg syns dette både er veldig spesielt og veldig uspesielt på samme tid og det er en rar ting å føle overfor en sang. Terningkast 3!

Litauen – This time (https://www.youtube.com/watch?v=1Cqk5ZdrfSk)

Dette er koselig og melodien er glad og fin, men herre jemini så klisjé dette er. Teksten er som om det er klippet og limet fra en hel haug med kjærlighetssanger og mens det er radiovennlig, så er det også det på den måten der man føler at man har hørt basically alt hundrevis av ganger før og i tillegg i vel så mange romantiske komedier. Og mens en del av meg liker at dette tør å være så naivt og banalt og rett frem, så er jo det også en svakhet. På den positive siden virker sangerne sympatiske og det er jo fint kanskje. Var litt usikker på terningkast, men finner frem godviljen siden dette tross alt fikk meg til å smile. Terningkast 4!

Malta – Warrior (https://www.youtube.com/watch?v=wevxW3l_tkg)

Akkurat som Georgia stiller Malta (som jeg pleier å like bidragene til) med en sang som heter “Warrior” og dette er på noen måter fint. Jeg syns Amber har en god stemme og innlevelse, jeg liker at det er fioliner involvert og jeg liker at det er en skikkelig filmatisk sang på mange måter som vokser utover og har noe intenst ved seg. Jeg syns Georgias “Warrior” er mer awesome enn denne sangen, men dette er likevel en ganske interessant melodi som jeg tror jeg vil like bedre jo mer jeg hører det. Og det er øyeblikk jeg ikke for helt taket på denne sangen, men det er ganske få av de øyeblikkene og for alt jeg vet så kan et flott sceneshow få meg til å glemme dem helt. Terningkast 5!

Montenegro – Adio (https://www.youtube.com/watch?v=4giAO-2aICo)

Her har vi en sang som jeg øyeblikkelig får sansen på fordi instrumentbruken er vakkerhet og spesielt på den beste måten. Utover blir det dog litt mer uinteressant dessverre siden melodien mister mye av det umiddelbare som vekket interessen min i begynnelsen og det blir litt mer kjedelig. Men med det sagt så liker jeg veldig godt at han synger på montenegrisk fremfor engelsk siden det gjør at bidraget skiller seg ut og jeg syns dette har en viss modenhet ved seg med en vokalist som kan synge og tror på det han synger. Og begynnelsen syns jeg virkelig er skikkelig eventyrlig og lovende så det trekker en del opp. Terningkast 4!

Norge – A monster like me (https://www.youtube.com/watch?v=U1td70yaoS8)

I utgangspunktet syns jeg egentlig det ikke var noen av sangene i den norske finalen av MGP i år som var spesielt bra og den sangen jeg likte best var jo sangen til Bettan og Tor Endresen bare fordi den var mest musikal. Rent teknisk var dette dog en av de minst dårlige sangene under norsk MGP og på mange måter har denne sangen en del kvaliteter. Det er en duett med to vokalister som begge har gode og særegne stemmer og det er en melodi som har en slags stille intensitet og som bygger seg oppover mot et crescendo på en fin måte. Med det sagt så syns jeg likevel dette blir litt for kjedelig og jeg føler at det er noe udefinerbart som mangler som kunne ha løftet dette fra en god sang til noe virkelig spesielt. Men det er litt fascinerende og jeg tror det har en god sjans til å nå hovedfinalen. Terningkast 4!

Polen – In the name of love (https://www.youtube.com/watch?v=4fjWLzeQ9K8)

Ok, dette var veldig kjedelig og nok en mer rolig sang i et hav av mer rolige sanger tydeligvis i årets MGP (et MGP der sannsynligheten tydeligvis er større for å sovne enn å bli provosert). For å være litt positiv så er jo dette slett ikke dårlig, hun synger helt greit, melodien er ålreit og det er nok en gang passende å bruke beskrivelsen “sympatisk” om et MGP-bidrag, men jeg har jo hørt dette før og det er for stillestående og jeg syns faktisk dette er mer kjedelig enn mange av de andre bidragene som kanskje er litt kjedelige så ja. Terningkast 2!

Portugal – Há um Mar que nos Separa (https://www.youtube.com/watch?v=xowMYNzYWbE)

Jeg liker at denne sangen har litt mer energi og liv enn enkelte andre bidrag og at det er litt mer edgy i det hele tatt. Melodien er ålreit og litt kul, jeg liker at det synges på spansk og Leonor som synger utstråler en trygghet og tøffhet som også faller i smak. Og jo da, dette er ingen sang som man vil huske i lange tider eller noe jeg tror har store sjanser til å vinne, men det føles engasjert og er fint og det er bra. Terningkast 4!

San Marino – Chain of lights (https://www.youtube.com/watch?v=l5of_gx0kjA)

Å, denne sangen liker jeg. Melodien er søt, litt spesiell og tar noen svinger som føles originale og jeg liker stemmene til vokalistene i tillegg. Teksten føles tidvis litt for ung og banal og melodien har riktignok øyeblikk der den er ganske klassisk, men likevel er dette fint og jeg har veldig sansen for hvordan det er øyeblikk der dette er veldig pop og andre øyeblikk der det er en viss dramatikk som gjør det litt musikalaktig. Poenget er uansett at jeg ender opp med å tilgi denne sangen det meste og liker dette en hel del. Terningkast 5!

Slovenia – Here for you (https://www.youtube.com/watch?v=-oOQKYopwJ4)

Helt i begynnelsen blir man forledet til å tro at dette vil være litt jazzy, før det tar en usving i retning popens veldige landskap. Og denne usvingen skuffet meg først bittelitt, men utover syns jeg dette egentlig funker ganske godt. Melodien er fengende og har en viss svung og det er stilig og kult og føles som noe eget. Når vi legger til at Maaraya har en fin og særegen stemme og en del sjarm ender dette opp som noe jeg har tro på. Terningkast 5!

Sveits – Time to shine (https://www.youtube.com/watch?v=_n_pXW3p74Q)

Mélanie synger godt og jeg liker at denne sangen har en del attitude og til tider føles en smule original og kul. Teksten er riktignok ikke spesielt original og jeg syns det er noe som mangler for at dette skal bli fantastisk, men sånn det er så er dette ganske stilig og blant de bedre sangene i årets MGP sånn jeg ser det. Terningkast 5!

Sverige – Heroes (https://www.youtube.com/watch?v=AoO1V_eOEPA)

Jeg liker hvordan begynnelsen er ganske country-aktig på en litt original måte, men når vi kommer lenger inn i sangen er egentlig dette veldig klassisk. Samtidig er ikke det nødvendigvis alltid så negativt for dette er visstnok en favoritt i år og jeg skjønner det veldig godt siden det er mye som gjøres riktig her. Måns Zelmerlöw har både stemmen og utseendet med seg, melodien er radiovennlig og fengende, selv om den ikke er spesielt original og teksten funker greit. Jeg syns likevel dette er litt overvurdert og litt for lite originalt, tross den kule begynnelsen og jeg tror den vil gjøre det bra, men håper vinneren blir en sang som har litt mer egenart. Terningkast 4!

Tsjekkia – Hope never dies (https://www.youtube.com/watch?v=P_o44RdxYTY)

Jeg syns denne sangen minner veldig mye om det norske bidraget i år. Både tekst og melodi er forskjellig, men det føles som om de begge ønsker å bringe et snev av dramatikk og stille intensitet inn i MGP og de er begge preget av en viss modenhet. For å snakke spesifikt om denne sangen så liker jeg at det er så mye som står på spill og at det er veldig mye innlevelse og styrke. Det blir likevel litt for monotong og stillestående i lengden og stemmene til vokalistene appellerer ikke helt for meg. Men med et godt sceneshow vil dette ha potensiale, det er jo noe. Terningkast 4!

*

Da har jeg tatt for meg sangene i den andre semifinalen og mitt neste MGP-innlegg vil komme samme dag som internasjonal MGP (dvs. 23. mai). Neste blogginnlegg i det hele tatt kommer dog på onsdag så da bables vi =D

 

 

 

Hold me closer av David Levithan og andre finheter :)

Heisann! I dag har vært en fin dag som etterpå vil bli finere pga. filmkveld på Humanismens Hus der de viser ” The Imitation Game” (som vil bli anmeldt etter hvert, men jeg er usikker på når) og middag på Burger King (sistnevnte av ren latskap siden jeg ikke har tid til å lage ordentlig middag i dag). Og i morgen har jeg fine planer og i neste uke er planene enda finere igjen så yay! Ellers så er dette mitt nyeste fargeleggingsprosjekt, jeg syns det ble ganske fint:

Det er til og med rimepoesi involvert! Yay! Men da tenkte jeg å poste et bilde av og deretter en anmeldelse av boka “Hold me closer” av David Levithan og bruke resten av dette innlegget på det og så kommer neste innlegg på søndag. Vi bables og god fornøyelse!

Hold me closer av David Levithan eller Karolinemagnet: The Musical

 

It?s Tiny Cooper?s turn in the spotlight in this companion novel to New York Times bestseller Will Grayson, Will Grayson.
 
Jazz hands at the ready! Tiny Cooper (?the world?s largest person who is also really, really gay?) stole readers? hearts when he was introduced to the world in the 
New York Times bestselling book Will Grayson, Will Grayson, co-authored by John Green and David Levithan. Now Tiny finally gets to tell his story?from his fabulous birth and childhood to his quest for true love and his infamous parade of ex-boyfriends?the way he always intended: as a musical! Filled with honesty, humor, and ?big, lively, belty? musical numbers, the novel is told through the full script of the musical first introduced in Will Grayson, Will Grayson.

*

Det over er Goodreads sin beskrivelse av denne boka, en bok hvis omtrent eneste problem er at det nesten føltes for opplagt at jeg kom til å elske den. For noen ganger leser man bøker og så overrasker de deg med å være helt brilliante, nydelige og vidunderlige og andre ganger har man litt forventninger om at det skal være fint, men så er det enda bedre enn man tror. Med denne boka lå det eksepsjonelt i kortene at det ville være elsk siden det beskrives som en musikalroman og i bunn og grunn ER en musikal i romanform og med det kan det jo nærmest ikke bli mer karolinsk. Og ååå, jeg er så glad i denne boka, jeg er så «vil rope ut min kjærlighet fra balkongen, juble på bussen, bable om den til alle jeg kjenner»-glad i denne boka for den var virkelig helt fantastisk.

Men la oss forklare litt. I boka «Will Grayson, Will Grayson» av John Green og David Levithan, en bok jeg forøvrig leste og likte for noen år siden var det altså en karakter som het Tiny Cooper og som jeg da var litt usikker på. Altså, jeg likte ham absolutt, men han tok så stor plass på så mange måter og var nesten litt for mye av det gode. I «Hold me closer» (eller «Hold me closer: The Tiny Cooper Story» som er den fulle tittelen som jeg er litt for lat til å bruke) er det Tiny Coopers historie som formidles fullt og helt og der forstår man det og alt som jeg var litt usikker på med karakteren før er ting jeg ender opp med å elske dypt og inderlig. For ååå, Tiny Cooper ER en fantastisk karakter og historien hans er viktig. Det er historien om en homofil gutt som tar stor plass både rent bokstavelig talt og som personlighet siden han føler så dypt og sterkt og intenst. Og mer enn det handler det om en gutt som prøver å finne seg selv og også prøver å finne ut av det forvirrende og rare som er kjærligheten. Det er disse to tingene jeg føler som hjertet i historien og det som løfter dette fra bare å være en bok jeg elsker på grunn av formatet til å være en bok jeg også elsker fordi den formidler noe betydningsfullt og samtidig skaper en karakter som virkelig fascinerer og engasjerer meg.

Og dette er en sånn anmeldelse som egentlig mer er meg som obsesser, jubler, nerder og er happy, men jeg ble så glad i denne boka fordi karakterene er så fine og den forteller en fin historie og David Levithan skriver så godt. Ellers så handler sant nok mye av appellen om musikalaspektet for dette er den mest musikal-ete boka jeg har lest noen gang tror jeg. Hele boka er i stor grad sangene fra musikalen til Tiny Cooper og jeg satt liksom og leste hele boka mens jeg oppe i hodet mitt tenkte frem melodier til sangene slik at alt hadde et mentalt soundtrack liksom. Og det er så fine sangtekster og jeg har så lyst til å høre dem in real life, slik jeg generelt sett inderlig gjerne skulle sett denne musikalen i virkeligheten. Dessuten er det popkulturelle referanser og perfekt for musikalomane personer og musikalreferanser er det også en hel del av. I tillegg er dette en bok om homofili siden Tinys homofili er en sentral del av ham og det er et tema som alltid er aktuelt og som vi virkelig trenger litteratur om siden det dessverre fortsatt er folk som ikke forstår at man rett og slett skal være fri til å elske hvem som helst uansett kjønn. Så ja, denne boka er herved en av mine favoritter og en bok jeg er ganske sikker på at jeg vil elske så lenge jeg elsker bøker og musikaler (og jeg tror ikke det vil gå over noen gang så). Terningkast 6 og nå skal jeg sitere maaaasse:

This is a big, lively, belty number ? because, let?s face it, if Elphaba got to sing «Defying Gravity» at the start of Wicked, she?d be much, much happier throughout the entire show.

*

?LYNDA: Don?t get trapped into thinking people are halves instead of wholes.
TINY: People are halves?
LYNDA: They?re not trying to sell you on it yet, but believe me, they will. The idea that two is the ideal, and that one is only good as half of two. You are not a half, and you should never treat someone else like a half.
Agreed?
TINY: Agreed!? 

*

?This should be the most homoerotically charged baseball dance number since ?I Don’t Dance? in High School Musical 2.? 

*

If act one in life is about finding yourself, act two is about finding everyone else.

*

This is the dangerous thing about musicals. Most of them assume that as soon as you find your voice, you’ll use it to sing to someone else.

*

Love is the most common miracle. Love is always a miracle, everywhere, every time. But for us, it?s a little different. I don?t want to say it?s more miraculous ? it is though. Our miracle is different because some people say it?s impossible. But let me tell you – it?s possible. Very possible.

*

TINY (in a Sondheimian frenzy)

(Jeg ELSKER at jeg er såpass glad i musikaler og Stephen Sondheim at å kale noe ?Sondheimian? gir fullstendig mening.)

*

It might feel like the end of the world–
but it’s the beginning of your art.

*

There is this amazing scene at the end of the first act of Once (karolinsk kommentar i parentes: det siktes her til musikalversjonen av Once fremfor film-musikalen, noe som er viktig å være klar over) when Guy gets on top of the bar and starts to play «Gold». The crowd is hostile at first, but one by one, they start playing instruments and dancing, and soon the whole stage is alive with music, as Girl wanders among the crowd, her face beaming with awestruck wonder at the remarkable thing that this song is doing. It?s a perfect picture of what we musical devotees believe ? that the right song at the right time can stop all the clocks, wipe away all the cares, and gently make you see the world in a new way. We believe this because ultimately this is what we have to offer. Music. Words. Songs. A little light choreography.

(Dette! Det aller siste utdraget, jeg forstår det så godt for det er så sant for meg. Og det er noe magisk når en bok snakker til deg på den måten <3)

 

Om “Hunchback of Notre Dame: The Musical” og sånt :)

Heisann! Det er onsdag og tingene som gjør livet mest fint for øyeblikket er å glede meg til helgeplaner OG ting som skjer i neste uke (skal komme nærmere tilbake til det), å ha fargeleggingsdilla, å skulle i gang med boka “Hold me closer” av David Levithan (som virker sååå fin og karolinsk) og at det er ting som tross alt ordner seg. 

Her er noe jeg skrev i går som jeg syns ble litt fint:

Han skriver om ville fugler, om ville hester, om alt som er vilt og fritt og uten stengsler, men også om blomstene på engen som er ville de og, men på en helt annen måte. Hestehoven som lurer i veikanten og som alltid hører våren til og løvetannen, sterk og full av pågangsmot og en blomst som klarer seg uansett, litt som Donald Duck, forglemmegeien som bare ber om å bli sett, bare det og hvitveisene utenfor blokka som nikker lett når han går forbi. Han skriver om bekken som klukkende og kilende åler seg gjennom skogen som en orm og så sikter han høyere, elven som aldri står stille og tjernet som gjemmer uutgrunnelige hemmeligheter og enda større; havet og han tenker på strender der man kan lage sandslott og risse inn kjærlighetserklæringer som viskes vekk av tidevannet, havet som virker så uendelig og som er så fullt av skapninger man enda ikke kjenner, havet som rommer blekkspruter og fargerike fisker og haier og sjøhester og kanskje en og annen havmann eller havfrue siden alt er mulig. Rettere sagt, alt føles mulig, men det går ut på det samme. Og han skriver om vinden som noen dager er lekende og mild og andre dager er kjølig og frostkyssende og andre dager igjen prøver å rive ham overende. Alt dette og mer til mens han tenker at selv ordene er ville, særlig nå for det virker som om de baner frem sin egen vei, velger egne stier og alt er som en strøm av ord som til slutt finner den dagens mål. Der stanser de, puster ut, puster fritt og finner balansen og så skriver han ikke noe mer den timen.

Men under overflaten bobler og bruser tankene som ville fugler og elver og løvetenner og alt som er villskap som en dag vil forvandles til nye setninger og fraser og kanskje en og annen historie som bærer noe med seg, litt som konkylien.

*

Teksten føles kanskje litt uferdig føler jeg (den hadde en slutt som enkelte på Diktkammeret var litt usikker på og da revurderte jeg den selv og nå vet jeg ikke helt hva jeg vil), men det er bare fragmenter og tankespill og jeg liker ideen. Ellers endte jeg i går opp med å se “Hunchback of Notre Dame: The Musical” pga. Musikalhimmelen og det var veldig fint. Man finner hele musikalen linket til i del 1, del 2 og del 3 på lista og mens det er litt irriterende at det blir avbrutt av en del reklame er det tross alt bedre å se en musikal med hyppige reklame-avbrudd enn å ikke se en musikal i det hele tatt. I alle fall regner jeg musikaler jeg ser på nettet som filmer og jeg har skrevet en anmeldelse som skal dukke opp nå straks. Først har jeg dog tenkt å poste noen klipp fra musikalen som falt ekstra i smak.

 

Out there (sunget av Patrick Page og Michael Arden) 

I Disney-filmen syns jeg dette er den kanskje aller fineste sangen (og det er generelt sett en sang jeg er veldig glad i) og jeg føler Michael Arden gir den noe ekstra siden han lever seg så inn i Quasimodo og jeg elsker progresjonen i det at hvordan han synger som Quasimodo flyter mer og mer utover i sangen. Og alt er så gjennomtenkt, i begynnelsen når Quasimodo synger gjør han det på en veldig karakteristisk måte med trykk på uvante steder og slikt og man skjønner at dette er bevisst og på mange måter mer realistisk for karakteren enn i filmen. Også er Michael Arden min nye crush blant musikalskuespillere fordi han synger så fint og er veldig søt og ja…

 

Heaven’s Light/Hellfire (Michael Arden og Patrick Page)

Dette er sååå fint. Først så har man Michael Arden som Quasimodo og igjen er det så inderlig fint og sårt og vakkert. Og deretter har vi Hellfire med Patrick Page og mens denne sangen er skikkelig creepy i filmen er den faktisk vel så creepy i musikalversjonen bare fordi Patrick Page er så ekstremt intens som Frollo. Og som en kommentator (klipp fra musikaler er noen av de få gangene man faktisk kan få noe ut av å lese kommentarfelt siden de er befolket av musikalnerder i langt større grad enn nett-troll) her bemerker så handler både Heaven’s Light og Hellfire om følelsene Esmeralda vekker, men der det er kjærlighet og varme hos Quasimodo så er det lyst hos Frollo og det er noe fascinerende ved hvordan denne viktige forskjellen formidles. Og så er det så sterkt at man blir skremt og får gåsehud samtidig på slutten av Hell’s Fire på grunn av hvor dypt Patrick Page går inn i rollen sin. Ååå…

 

Mange musikalskuespillere er veldig pene, samtidig som de er svært talentfulle og har et innmari kult navn og Ciara Renee er et godt eksempel sånn sett. Men å, hun er veldig lett å like som Esmeralda og skaper en virkelig sympatisk karakter. Også synger hun jo veldig fint og dette er et fint øyeblikk i musikalen.

Og nå fant jeg dessverre ikke noe klipp der Michael Arden synger “Made of Stone”, men tro meg når jeg sier at det er enormt fantastisk det og. Men da tenkte jeg å poste anmeldelsen og så kommer neste blogginnlegg på fredag tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

The Hunchback of Notre Dame: The Musical

 

?Ringeren i Notre Dame? er en av de Disney-filmene jeg er mest fascinert av, kanskje fordi det også er en av Disneys mest modne animasjonsfilmer. Jo da, det er humor og det er mange typiske disneyske ingredienser på plass, men stemningen har likevel noe eget og voksent ved seg, godt hjulpet av at Frollo er den av Disneys skurker som skremmer meg mest fordi han på så mange måter er realistisk. For selv om han gjør virkelig fæle ting så tror han at det han gjør er riktig og det gjør at man på sett og vis kan relatere til ham på en litt annen måte enn med for eksempel Hades i «Hercules» eller Scar i «Løvenes Konge». Og utover det elsker jeg jo Disney-filmen fordi musikken er fantastisk og man blir så glad i Quasimodo og alt dette gjorde at jeg ble ganske gira da jeg fant ut at det nå nylig dukket opp en musikalversjon (som for øvrig ble satt opp i Berlin allerede for noen år siden) som jeg altså nå har fått sett pga. musikalhimmelen. Og ååå, det er en så flott musikalversjon og en musikalversjon som på mange måter henter mer inspirasjon fra boka (som jeg for øvrig fortsatt har til gode å lese) enn animasjonsfilmen. Dette ser man i form av at alt er gjort mer realistisk, mer sårt og med mindre av elementene animasjonsfilmen hadde med for å gjøre det til en film for hele familien. Og jeg setter pris på dette, hvordan musikalversjonen gjør dette til en historie som på alle måter krever et modent publikum. Det gjør at det hele på mange måter gjør et sterkere inntrykk.

Jeg skal ikke prate så mye om historien, men jeg likte virkelig denne musikalen. En ting er hvordan historien formidles og den enkle, men gjennomførte og smarte scenografien, men mer enn det handler magien om rolleprestasjonene som er supre. Særlig Michael Arden som Quasimodo er fantastisk. Der Quasimodo i filmen hadde pukkelrygg og var deformert på visse måter, har musikalens Quasimodo flere utfordringer, deriblant at han er nærmest døv av bjellene (dette var noe jeg fant ut fra en bakgrunnsfilm om musikalen og er hentet fra den opprinnelige boka) og flere småting. Dette gjør Quasimodo til en utfordrende rolle å spille, men Michael Arden gir seg helt hen til den og man skjønner fort at alle valgene man er litt usikker på har en hensikt ved seg og er med på å gjøre Quasimodo mer realistisk. Og man blir så glad i Quasimodo og da er det bare et pluss at Michael Arden er så søt og synger fantastisk. Videre har vi Ciara Renee som Esmeralda og hun synger flott og har en sårhet som samtidig er en styrke i sin tolkning av Esmeralda. Og ååå, Patrick Page er skummel som Frollo og var tidvis så intens at det ga meg gåsehud.

Utover det elsker jeg både musikken som er hentet fra filmen og de nye sangene og av de nye sangene ble jeg særlig imponert av «Made of Stone» som på sett og vis minner meg litt om «No good deed» fra «Wicked» siden det er så mye som står på spill. Og orkestreringen er flott og alle er så flinke og ja, det er lite å kommentere på.

Om noe så gjør det at det er mer inspirert av boka og litt mindre familievennlig Disney-kos at det blir mye mer deprimerende å se på, samtidig som dette altså gjør det til en svært sterk opplevelse. Jeg syns også at de fleste karakterene utenom Quasimodo, Esmeralda og Frollo var ganske tynne og liker Phoebus bedre i filmversjonen (selv om jeg selv der syns Esmeralda skulle forelsket seg i Quasimodo i stedet siden han er en mer interessant karakter i mine øyne). Og det er en del små ting og tang som gjør at det fortsatt føles litt halvveis.

Men i hovedsak er dette virkelig fint og en sår og vakker musikaltolkning av en herlig animasjonsfilm.

 

Terningkast 5!

Smakebit på søndag og MGP-innlegg numero uno!

Heisann! Livet er fint og jeg har mye jeg gleder meg til og ser frem til. Og ellers har jeg hatt en super helg med loppemarked (som jeg dro innom uten å kjøpe ting, jeg dro dit basically kun for å hoppe paradis i skolegården (noen andre voksne ga meg litt rare blikk da jeg gjorde det, men jeg er hemmelig overbevist om at de egentlig hadde litt lyst til å gjøre det selv og ikke turte å være barnlig, noe jeg dog alltid tør å være i vilden sky) og å kjøpe popcorn), spillkveld, kafébesøk og tur til Liastua 🙂 Det eneste litt vemodige er at jeg leste at Ben E. King døde for noen dager siden og han er jo mannen bak “Stand by me” (dvs. yndlingssangen min), men han ble 76 år da så han holdt jo en god stund. 

Men nå tenkte jeg først å være med på smakebit på søndag igjen og i denne omgang med denne boka:

“Dragons at Crumbling Castle” av Terry Pratchett. Denne boka ble lånt delvis fordi den så ganske så underholdende ut og hadde illustrasjoner og slike finheter og delvis fordi Terry Pratchett døde i mars dessverre og jeg dermed tok en spontan (og brilliant) beslutning om å låne en bok av ham hver gang jeg dro på biblioteket, noe som denne gangen resulterte i denne samlingen noveller for barn som består av historier Terry Pratchett skrev som tenåring. Så langt har dette vært en original, kreativ og finfin leseropplevelse og her er et kort utdrag:

Supert utdrag fordi jeg liker skrivestilen veldig godt og jeg har en forkjærlighet for ting som fotnoter 🙂

Og her er et eksempel på en av Mark Beech sine illustrasjoner i boka, veldig i stil med illustrasjonene i bøkene til f.eks. Roald Dahl og det faller også i smak. Så ja, dette er en super bok om man vil ha noe som er lettlest og underholdende og ikke spesielt dypsindig.

Flere smakebiter finner man hos Flukten fra virkeligheten.

*

Men siden jeg har ymse planer om noen få ukers tid så kommer jeg til å være en uke tidligere ute enn jeg pleier, noe jeg ikke regner med at burde være noe stort problem. Det er nemlig tid for å begynne med en av mine yndlingstradisjoner, nemlig MGP-innlegg. Planen min er å ta for meg sangene i den første seminifinalen i dag, ta for meg sangene i den andre semifinalen neste søndag og deretter ta for meg sangene som går rett til finalen på selve finaledagen, 23. mai. Så da setter jeg gladelig i gang med sangene som altså er med i semifinale nummer en:

Kommentarer angående sangene som skal være i den første semifinalen

Albania – I’m alive (https://www.youtube.com/watch?v=lZJdWUmxxZw)

Jeg får ikke helt taket på musikkvideoen, men jeg tror jeg egentlig liker dette ganske godt. Elhaida Dani synger veldig bra og det er noe med melodien som gjør det hele behagelig å lytte til. I tillegg er det noe med at det stadig synges “I’m alive” som gjør alt sammen temmelig oppløftende og inspirerende og det liker jeg også. På den negative siden er det også en forholdsvis safe låt som jeg tror kan bli noe forglemmelig i den store sammenheng og jeg føler den mangler det lille ekstra som kunne gjort dette til noe mer enn bare ganske fint. Men jeg liker det lell. Terningkast 4!

Armenia – Face the Shadow (https://www.youtube.com/watch?v=VuW3-PpvxTE)

La meg se, jeg syns musikkvideoen er veldig spesiell og på mange måter utrolig kul og jeg liker også tittelen og tematikken i denne sangen. Og det er også en interessant sang i det hele tatt som bygger seg oppover og til tider er virkelig fin. På slutten blir det dog litt for mye av det gode og det er litt rotete, sånn i tillegg til at jeg ikke syns stemmene blender så godt sammen. Med det sagt så er dette en sang jeg finner fascinerende og den har liksom en viss dramatisk svung som løfter den flere hakk i mine øyne og jeg tror også dette vil vokse for meg og kan bli veldig stilig om det også er et bra sceneshow. Terningkast 5!

Belgia – Rhytm Inside (https://www.youtube.com/watch?v=xV2b3L1K6_c)

Dette vil høres litt rart ut, men jeg er litt fascinert av stemmen til han som synger siden den høres veldig ung ut og han som synger ser eldre ut, jeg føler ikke stemmen og utseende matcher helt. Utover dette er dette en stilig og smått fengende sang som er litt utypisk MGP og nettopp derfor er noe jeg tror lett kan gå videre om den også har et godt sceneshow. Det største problemet er at den i begynnelsen nærmest høres ut som et plagiat av Lorde’s “Royals” og også senere høres ut som om den er sammensatt av opp til flere alt eksisterende låter. Så ja, jeg vet ikke helt, egentlig. Terningkast 4!

Danmark – The way you are (https://www.youtube.com/watch?v=28e5hkFz9Lo)

På den positive siden er dette veldig sympatisk, her har vi bare fire smått sjarmerende unge menn som med fine stemmer finfint formidler en småfengende sang som faktisk også fester seg. At den fester seg har dog en del å gjøre med at sangen strengt tatt bare er det samme refrenget som gjentas omatt og omatt hele veien uten at det egentlig skjer så mye mer. Det er egentlig ganske kjedelig og forutsigbart og nok for stillestående i lengden. Like fullt liker jeg dette langt mer enn jeg misliker det og jeg vil nok trives godt med å lytte til dette under MGP selv om jeg altså ikke tror det har helt det som trengs for å nå særlig langt. Terningkast 4!

Estland – Goodbye to Yesterday (https://www.youtube.com/watch?v=zWACbw3cqW0)

Min første tanke er at tittelen er ekstremt uoriginal, men sangen er hakket mer interessant heldigvis. Musikkvideoen føler jeg riktignok ikke helt klarer å bestemme seg for om den vil vekke assosiasjoner til 50 Shades of Gray eller thrillerfilmer (noe som på sett og vis er ganske passende siden traileren for 50 shades of Gray (har bare sett traileren, har ikke tenkt å lese boka eller se filmen EVER) i seg selv minner om en thriller på sett og vis), men selve sangen er småfengende og med en helt ålreit melodi. Samtidig er det ganske uinteressant i lengden og jeg tror det skal en del til for at sceneshowet skal gjøre dette mer edgy og spennende. Jeg syns heller ikke at stemmene er noe å rope hurra for og at teksten er veldig banal. Terningkast 3!

Finland – Aina Mun Pitää (https://www.youtube.com/watch?v=OR6BixXmo08

I år stiller Finland med et band bestående av fire menn som alle sammen har en diagnose (Downs Syndrom eller liknende ting) og det er noe veldig sympatisk med dette intiativet, hvordan vi trenger slike ting som minner oss på hvor like vi tross alt er. Og selv om det i utgangspunktet er ganske bråkete og ikke helt min stil er det likevel noe friskt og energisk ved en slik mer rocka låt siden MGP ofte tendenserer mot å drukne i et hav av ballader. Jeg blir glad av dette og håper derfor det klarer seg fint og går videre til hovedfinalen. Jeg tror det er en litt for kort og repetitiv sang til å vinne dog, men jeg syns dette er sympatisk uansett. Terningkast 4!

Georgia – Warrior (https://www.youtube.com/watch?v=RZrRQSI_pcQ)

Jeg er i utgangspunktet positivt stilt på grunn av den flotte tittelen, men ååå, dette er skikkelig awesome! En ting er jo at hele videoen lukter girl power lang vei og i tillegg har flotte dyr, men det er enormt fengende med en melodi som umiddelbart fester seg, det er en masse attitude og jeg digger stemmen til vokalisten. Ååå, jeg elsker dette og håper virkelig sceneshowet er flott og inspirerende det og! Terningkast 6!

Hellas – One last breath (https://www.youtube.com/watch?v=UEQphIZjlw0

Først lurte jeg litt på om dette ville bli fint, men litt kjedelig, men det er et skikkelig crescendo og både teksten og melodien blir bare mer og mer dramatisk utover og det liker jeg veldig godt. Jeg har ellers sansen for at det er pianobasert og jeg syns hun synger bra og det gjør det enda bedre. Det føles litt kort og slutter litt brått, men jeg syns dette er interessant og besnærende og tror jeg vil like det enda bedre jo flere ganger jeg hører det. Så yay! Terningkast 5!

Hvite-Russland – Time (https://www.youtube.com/watch?v=M8ZADtaAvDA

Jeg er ganske sikker på at jeg har hørt opp til flere sanger som likner veldig mye på denne sangen i internasjonale MGP-finaler de siste årene, men den skal ha for bruk av fiolin (alltid et pluss sånn jeg ser det) og for å tross alt ha en klar melodi og mye energi. Og med et godt sceneshow tror jeg dette har gode sjanser til å komme til finalen, ikke minst fordi det er en småkjekk vokalist med god sangstemme i tillegg. Tross enkelte gode kvaliteter syns jeg det likevel mangler en del for å gi virkelig inntrykk, det er absolutt ok, men ikke noe særlig mer. Terningkast 4!

Makedonia – Autumn Leaves (https://www.youtube.com/watch?v=t8QCt6CJCHc)

Hei, jeg elsker dette litt, i utgangspunktet mest fordi ååå, musikkvideoen er så skjønn (strektegninger og sånt ftw) og fordi mannen på slutten av videoen er eye candy deluxe (ja da, litt overfladisk tankegang fra min side, men det må da være lov). Men jeg liker det jo ellers også for selv om sangen kanskje ikke er kongen av originalitet eller noe så er den fin. Jeg liker teksten veldig godt, jeg syns tittelen er super, jeg liker at sangen på mange måter forteller en liten historie og jeg liker melodien i tillegg. Attpåtil er det godt sunget og både sjarmerende og litt sårt på samme tid så ja. Terningkast 6!

Moldova – I want your love (https://www.youtube.com/watch?v=mVN723iwj8c)

Jeg har en mistanke om at vokalisten her tror at det fortsatt er sent på 90-tallet. Ikke at det nødvendigvis er så ille for dette er småfengende og holder på interessen selv om det er litt vel boyband-ish. Personlig syns jeg ikke vokalisten er spesielt kjekk, men det er sikkert en masse jenter i slutten av tenårene som vil være uenig og når vi legger til at han synger helt greit og at det i det hele tatt er en temmelig ålreit melodi så blir dette ikke så verst. Terningkast 4!

Nederland – Walk along (https://www.youtube.com/watch?v=eSZwKW3RqT0)

Denne sangen er ganske glad og oppmuntrende og det i seg selv gjør det unikt og fint. Og jeg liker dette, hun synger veldig fint og utstråler en modenhet og en trygghet som gjør at man tenker at dette vil kunne klare seg bra. Jeg liker videre melodien og stemningen og det er egentlig ikke så mye å si. Man kan innvende at også dette er det jeg vil kalle en temmelig safe sang som ikke utfordrer eller tar store sjanser og man har hørt budskapet før. Men jeg liker dette, jeg syns dette er veldig fint. Terningkast 5!

Romania – De la capat/All over again (https://www.youtube.com/watch?v=WA3wOKHpzEU)

La oss se gjennom fingrene med mine manglende “lage sånn bue-ting over den ene a-en” skills og gå rett til saken og saken er at dette er en sang jeg i utgangspunktet har tro på bare fordi de faktisk synger på rumensk fremfor engelsk (utenom helt på slutten da de synger litt på engelsk), noe jeg finner mer originalt. Og dette er en koselig sang med fin musikkvideo som jeg får en god følelse av. De synger fint, det er sympatisk og det er ingen stor låt eller noe man vil huske i årevis, men jeg finner dette sympatisk og hyggelig og håper det klarer seg fint i konkurransen og har et godt sceneshow. Terningkast 5!

Russland – A Million Voices (https://www.youtube.com/watch?v=jBVY7Glcd84)

Denne sangen er litt som Nederlands bidrag i år i form av at dette også er en veldig positiv sang med et optimistisk budskap. Men her prøves det dog litt for hardt, det er kor og glade barn og det vil så mye at det kanskje nettopp derfor faller litt i gjennom. Med det sagt så er dette fint. Hun kan absolutt synge, melodien er ålreit og det er en sang jeg har lyst til å like selv om den er litt for mye av det gode og temmelig forutsigbar i tillegg. Terningkast 4!

Serbia – Beauty never lies (https://www.youtube.com/watch?v=6zCz_fJa1yA)

Serbia slår til med en vokalist med skikkelig trøkk og en svært sterk stemme i år. Og dette er en litt fengende sang med et budskap man har hørt før, men som er fint å høre igjen likevel. Det er dessuten en fin melodi og jeg liker mye med dette og utover det har jeg ikke så mye å si i grunnen. Terningkast 5!

*

Da har jeg tatt for meg bidragene i semifinale nummer en og vil poste mitt neste MGP-innlegg for i år neste søndag. Neste blogginnlegg kommer dog enten tirsdag eller onsdag og nå tenkte jeg å lage meg te og se en episode med et eller annet på Netflix tenker jeg så det blir fint. Vi bables og god fornøyelse og håper dette falt i smak!

 

Oppsummeringsinnlegg for april 2015 :)

Heisann! Gratulerer med arbeidernes dag, kjære leser, og hurra for alle de fine planene jeg har i mai (det er særlig to spesifikke uker i mai som av totalt forskjellige grunner vil være helt fantastiske, men det kan jeg komme videre tilbake til). I tillegg er jeg glad siden jeg bekymret meg for visse økonomiske ting og det heldigvis ordnet seg 🙂

Ellers har jeg fortsatt helt totalt dilla på å fargelegge, noe man blant annet kan se et eksempel på her:

Ble ganske fornøyd med denne =D 

Og forøvrig nærmer MGP-sesongen seg med stormskritt og pga. ymse planer vil jeg starte sesongen på bloggen min litt tidlig i år (alt på søndag faktisk har jeg tenkt å ta for meg sangene i den første semifinalen). Jeg gleder meg! Ellers så er det ikke så mye interessant å melde, men jeg har det fint og ting ordner seg og det er jo i seg selv ganske flotters!

Men da tenkte jeg å ta for meg april bok og filmmessig sett, en måned som takker være musikalhimmelen har inneholdt litt ekstra kos på musikalfronten (dvs. noen musikaler som er filmet live). Jeg har dog lest litt mindre enn jeg håpet siden noen bøker tok litt lenger tid å lese enn forventet, men jeg har fortsatt definitivt fått lest en hel del og det har vært flere høydepunkter som har gjort bokmeitemarken (har i det siste skiftet ut ordet “bokorm” med “bokmeitemark” siden jeg liker meitemarker bedre enn ormer og det i tillegg blir litt mer originalt og karolinsk) i meg veldig tilfreds. Så da setter jeg like godt i gang:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for april

BØKER

– Dikt Underveis (antologi)

En finfin samling sporveispoesi som var godt krydret og hadde noe for en hver smak. Terningkast 5!

– Lighter than my Shadow av Katie Green

Sår og vakker og helt fantastisk grafisk roman om spiseforstyrrelser og liknende tematikk. En svært tykk bok som fenget meg fra ende til annen og antakelig er en av de beste formidlingene av spiseforstyrrelser jeg har vært borte i. Terningkast 6!

– The Martian av Andy Weir

Mann på øde øy, bare at vi bytter ut øy med planeten Mars. Fengende, spenningsfylt, underholdende og nerdete på den beste måten. Yay! Terningkast 5!

– Nation av Terry Pratchett

En smart og svært godt skrevet ungomsbok med store ideer. Terningkast 5!

– Bad Magic av Pseudonymous Bosch

Pseudonymousch Bosch er et godt eksempel på hvordan jeg har utviklet meg som leser siden fortellergrep jeg elsket i en bok jeg leste av ham for noen år tilbake har irritert meg i denne boka og den forrige boka jeg leste av ham. Med det sagt så er ikke dette en dårlig bok, snarere er dette ganske så underholdende og originalt, det bare funker ikke like godt for meg som det kanskje ville gjort for noen år siden. Terningkast 4!

– All the bright places av Jennifer Niven

Fin ungdomsbok som riktignok i mine øyne ikke blir like sår og klok som jeg får følelsen av at den ønsker å være, men som var en god leseropplevelse uansett. Terningkast 5!

– Code Name Verity av Elizabeth Wein

En sterk beretning om mot og vennskap under annen verdenskrig. Virkelig en bok jeg syns absolutt alle burde lese og som jeg har skrevet nøyere om i innlegget før dette. Terningkast 5!

– The darkest part of the forest av Holly Black

Interessant, magisk og engasjerende nok ungdomsbok. Jeg har dog aldri falt helt for fortellerstilen til Holly Black og heller ikke her, men det handler mer om meg antakelig. Terningkast 4!

FILMER

– Annie 2014

Søt, forutsigbar og med ålreit musikk selv om det strengt tatt er en helt unødvendig oppdatering av en av yndlingsmusikalene mine. Terningkast 4!

– Song of the Sea

Nydelig animasjonsfilm, fortryllende og skjønn og jeg elsker både musikken, animasjonsstilen og stemningen. Terningkast 5!

– The Unauthorized Autobiography of Samantha Brown 

Interessant musikal med mange fine øyeblikk. Terningkast 4!

– Bring it on: The Musical

Har ingenting med filmen å gjøre og er en veldig kul musikal med super musikk og koreografi. Terningkast 5!

– You’re not you

Fin og velspilt dramafilm med supert skuespill. Ganske så forutsigbart riktignok, men fint lell. Terningkast 5!

– Show Boat (med San Francisco Opera)

Flott musikk i en klassisk og storslagen musikal med operatiske kvaliteter. Terningkast 5!

– Little Women: The Musical

Så inderlig fin og med flott musikk og rørende øyeblikk. Fantastiske sangprestasjoner er det i tillegg. Terningkast 5!

*

Hurra for en måned som inneholdt masse musikaler og mange fine bøker, gleder meg allerede til å finne ut hva som blir mai sine høydepunkter blant film og litteratur 😉 

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget og så kommer neste innlegg etter planen på søndag. Vi bables og god fornøyelse!