Smakebit på søndag, entusiasme og tomrom :)

Heisann! Det er søndag, det er sol og livet er fint 🙂 For eksempel hadde jeg et møte på Nav som gikk veldig fint på fredag og som gjør at fremtiden virker litt mer håpefull (for det er ikke til å komme bort i fra at man bekymrer seg litt etter syv måneder som arbeidssøkende uten de store resultatene) og det betyr ikke at det har skjedd mirakler og at jeg plutselig vil ha jobb i morgen, men det betyr at det finnes planer og gjør at jeg kan bekymre meg litt mindre for økonomi og fremtiden enn før og det er deilig 🙂 Ellers har jeg sett “Inside Out” IGJEN og jeg er så glad i den filmen <3 Nå har jeg dog besluttet at jeg ikke skal se den før den kommer på Netflix eller jeg har dvd-en, men i mellomtiden har man jo alltids soundtracket: https://open.spotify.com/album/0B5q7QJODggNjM4W88xml2 😉

Ellers liker jeg at det snart er september siden september vil inneholde mye fint. Det eneste som er dumt er at det ikke er Oslo Bokfestival i år (siden jeg av ymse grunner ikke har muligheten eller de økonomiske midlene til å dra på andre bokfestivaler i landet syns jeg det er ufattelig teit at det ikke lenger er en skikkelig bokfestival i Oslo og det skal jo være debutantfestival og barnebokfestival og ymse småting, men det blir ikke helt det samme og jeg skjønner ikke hvordan de kan legge ned en festival med flere tusen besøkende som inneholdt så mye litterær kos), men det er masse annet som skjer, som elvelangs kanskje og Mary Poppins på Folketeateret og Oslo Kulturnatt og ja, jeg vil nok kose meg. 

Men nå tenkte jeg først at jeg skulle være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Det er “Saint Anything” av Sarah Dessen (som skriver veldig fine ungdomsbøker) og jeg liker den ganske godt selv om jeg har brukt litt lenger tid på den enn jeg forventet på forhånd siden det er en sånn bok som jeg har lyst til å lese på hele tiden når jeg faktisk leser på den, men som ikke roper på meg om å bli lest når den ligger lukket igjen i veska. Dessuten er det en sånn “kose seg med”-bok som det passer fint å lese i litt mer rolig tempo (og jeg burde virkelig slutte å tenke “å nei, jeg har rukket å lese så få bøker” når jeg rekker åtte bøker i løpet av en måned i stedet for ni for åtte er massevis, det er ingen konkurranse og det er massevis av folk som leser åtte bøker i løpet av et år og hvis jeg bruker litt lenger tid på en bok handler det om at jeg virkelig nyter dem og smaker på alle nyansene og det er jo bedre). Anyway er “Saint Anything” historien om Sydney på 16 som ofte kommer i skyggen av sin mer karismatiske og småkriminelle storebror, men som får nye venner som gir henne følelsen av å bli sett og så handler det om en høst da mye skjer og hun lærer mye om seg selv og menneskene rundt seg. Og det fine med Sarah Dessen er at mens bøkene hennes ofte likner litt på hverandre (noe som er litt av grunnen til at jeg ikke har lest så mye av henne de siste årene) så er hun god på å skape karakterer som engasjerer og har fine skildringer og smarte metaforer som føles riktige på en veldig fin måte. Her er noen små smakebiter fra “Saint Anything”:

?I was used to being invisible. People rarely saw me, and if they did, they never looked close. I wasn’t shiny and charming like my brother, stunning and graceful like my mother, or smart and dynamic like my friends. That’s the thing, though. You always think you want to be noticed. Until you are.?

*

?As I shut the door and started to walk away, I heard him say, “Hey. Sydney.”
“Yeah?”
“You had on a shirt with mushrooms on it, and your hair was pulled back. Silver earrings. Pepperoni slice. No lollipop.”
I just looked at him, confused. Layla was walking toward us now.
“The first time you came into Seaside,” he said. “You weren’t invisible, not to me. Just so you know.?

 

*

?He had a nice smile. Seeing it, I felt like I?d won a prize, because he was so sparing with them.?

*

Fine boka <3 Flere smakebiter fra ymse litterære vidundre er å finne hos Flukten fra Virkeligheten!

Ellers ble jeg kongen av entusiasme forleden dag fordi se: http://www.detnorsketeatret.no/framsyningar/tenk-om/ 

Det er en norsk versjon av musikalen “If/Then” og ja det er norskifisert med andre navn og steder og slikt (noe jeg av og til kan være litt småskeptisk overfor), men ååå det blir så bra! Med Heidi Gjermundsen Broch (som jeg er superfan av og som jeg heier mest på under årets sesong av Stjernekamp) i hovedrollen og dessuten blir det Europa-premiere på musikalen og yay, dette blir så fint. Her er en sang fra musikalen, i dette tilfellet fremført av Idina Menzel:

Jeg glemmer det av og til, men å så glad jeg er i stemmen til Idina Menzel og ååå, Heidi Gjermundsen Broch vil jo basically være den norske Idina i januar, hun kan starte klubb sammen med Lisa Stokke som var Elsa i den norske versjonen av “Frozen” 😉

*

Men da begynner dette innlegget antakelig å bli litt vel bablete og over-entusiastisk så jeg tenkte å avslutte det med et stykke kortprosa jeg skrev for ikke så lenge siden. Jeg sendte det til et tidsskrift og mens det ikke kom på trykk så fikk det positive og konstruktive tilbakemeldinger og ønske om en ny versjon med kommentarene tatt i betraktning, noe jeg skrev. Og jeg føler meg egentlig veldig fornøyd for nei, det ble ikke publisert, men det falt i smak og jeg fikk tilbakemeldinger om at jeg hadde tatt til meg kommentarene godt og det var i det hele tatt oppmuntrende og viste meg at jeg absolutt kan når jeg vil. Så ååå, jeg skal så fortsette å sende inn til tidsskrifter og alt mulig rart og så skal jeg skrive og yeeeah! Her er historien (og jeg vet det er litt tett oppsett, men jeg fant ikke noe naturlig sted til mellomrom, satser på at det går greit å lese likevel), håper dere liker den og så kommer neste blogginnlegg mest sannsynlig på tirsdag. Vi bables!

Tomrom 

 

Noe ved dette øyeblikket minnet henne om en Buffy-episode hun hadde sett der en viktig karakter døde og mangelen på et soundtrack og lyder som ikke var naturlig skapt gjorde alt mer stemningsfullt, intenst og enormt deprimerende siden det var slik når noen døde. Og alt begynte med et tomt rom. De bare veggene i en myk dus nyanse som minnet om fargen på eggeskall, det ene vinduet som slapp inn mye lys, døren som for øyeblikket var lukket. Rommet var et mellomspill eller kanskje et ekko, tenkte hun, og det var som om skyggene i taket og veggene pustet i mangel på annet nærvær, som om de ble ekstra levende i form av å være det eneste rommet inneholdt utenom henne selv. Hun lyttet og fant bare stillhet og likevel ikke. Vinduet var åpent og der ute fantes lyden av barn som lekte, sykler over bar asfalt, lyden av biler og t-banen, suset av livet som fortsatte utenfor disse veggene. Livet som fortsatte samtidig som tiden sto stille, dette paradokset, hvordan alt balanserte samtidig som alt var satt ut av spill. Og nå fantes dette rommet og hvordan hun sakte, men sikkert innså at det ikke var tomt likevel. Ikke fordi hun var der, men fordi hun ikke klarte å la være å fylle rommet med assosiasjoner og tanker. Hun betraktet skyggene og ga dem form, fylte dem med historier som man kunne bli borte i og elsket hvordan det føltes så nært henne nettopp fordi hun hadde gjort det samme da hun var liten. Da hadde skyggene i taket vært som uleste bøker og fulle av muligheter og disse skyggene var det samme. Hun så lyset gjennom vinduet og tenkte seg at det inneholdt fragmenter av regnbuen eller andre verdener et sted forbi skyene. Og alle lydene utenfra som hun i mangel av lyd der inne hørte i økende grad. Hvordan det var barn et sted i nærheten som lekte og hun kunne se det så godt for seg. Se for seg en jente som hoppet paradis og en gutt som trikset med en fotball og kanskje tre venninner som hoppet tau. Det fantes så mange historier som hun enda ikke kjente og hun fylte hele rommet med dem, i alle fall føltes det slik. Og akkurat da føltes det som om alt i verden ville ordne seg, på samme måte som en sommerfugl kunne dukke opp på sommerenger og slik tomheten ved et rom kunne være nettopp det som gjorde at det egentlig ikke var tomt i det hele tatt. 

Pinocchio Vampire Slayer

Heisann! Siden sist har jeg lagt masse planer for helgen siden det er bondens marked på Birkelunden (dvs. sveler), Verdens kuleste dag på Akershus Festning (masse fint å se på) og jeg på fredag ettermiddag skal se “Inside Out” på kino igjen (etter fredag tenkte jeg dog å vente med å se den til den kommer på dvd eller eventuelt dukker opp på Netflix altså, jeg bare ble så uendelig glad i den filmen og hadde lite planer for fredag ettermiddag så derfor). Ellers liker jeg at en ny sesong med Stjernekamp begynner på lørdag siden Stjernekamp, Eurovision og å spille Nintendo basically er grunnen til at jeg i det hele tatt har tv siden den sjelden brukes til andre ting (med det sagt har jeg tenkt å få med meg noen episoder av Norske Talenter og kanskje, vi får se) og jeg liker at jeg leser den nyeste boka til Sarah Dessen siden hun alltid skriver veldig fine ungdomsbøker og ja, livet er fint selv om å få tak i jobb fortsatt er mission impossible. Jeg ble ellers veldig frustrert i går ettermiddag da minnepinnen min der jeg har lagret søknader, logger, dikt og skriverier som resultat av syv måneder som arbeidssøkende gikk i stykker helt plutselig. Heldigvis fikk jeg tak i en ny minnepinne og jeg har fått reddet unna en del, men jeg mistet også noen noveller jeg hadde begynt på og har ikke lenger like god oversikt over alt jeg har søkt på de siste månedene, i tillegg til ymse andre små frustrasjoner så det var litt teit. Men ja, ja, man må bare gjøre det beste ut av det, ting går greit 🙂

Men da tenkte jeg å poste en brilliant boktrailer jeg nettopp fant for den awesome boka “Pinocchio Vampire Slayer” som jeg leste ut for noen få dager siden og som jeg virkelig elsket. Deretter kommer en anmeldelse av boka like greit, håper den faller i smak. Neste innlegg kommer nok enten lørdag eller søndag så da bables vi og god fornøyelse!

Sååå kul boktrailer. Egentlig hadde jeg ellers tenkt å poste noen bilder fra boka, men siden jeg ikke har den i nærheten dropper jeg den ideen. Det er likevel mulig å finne en hel del bilder ved å google tittelen og det finnes flere boktrailerer på Youtube om det skulle være av interesse. Anyway, da kommer anmeldelsen 🙂

Pinocchio Vampire Slayer

 

Da jeg var i København i sommer fant jeg en brilliant butikk ved navn Fantask som basically var en dansk variant av Outland og som hadde en hel masse grafiske romaner som jeg fikk veldig lyst på. En av disse bøkene fikk jeg faktisk såpass lyst på at jeg kjøpte den og slik gikk det til at jeg ble den glade eier av «Pinocchio Vampire Slayer», en bok som jeg som Buffy-fan bare måtte ha. Og ååå, denne boka har lite med Buffy å gjøre, men det er en virkelig awesome affære som virkelig underholder fra ende til annen.

Her følger vi eventyrene til Pinocchio i en bok som henter langt mer fra den originale boka enn Disney-filmen og her tar handlingen plass etter hendelsene i den opprinnelige historien der vampyrer har inntatt den italienske byen der Pinocchio holder til og han dreper dem med å lyve så nesa hans vokser og dermed fungerer som en stake. Og konseptet er originalt, men det er også på mange måter en vits som man ikke helt vet om vil funke fett i 500 + sider. Gladelig nok fungerer det dog her med glans og man får virkelig servert en genial bok som jeg elsket.

Og det handler ikke egentlig mest om karakterene (selv om de er supre) eller plottet (selv om det er fenomenalt og forbausende mørkt), men at alle elementene i denne grafiske romanen fungerer så flott. Det er spennende fortalt og usedvanlig underholdende og engasjerende, tegnestilen er stilig og tidvis vakker på sin egen selsomme måte og i tillegg er humoren brilliant for denne boka har svært mange oppriktig morsomme øyeblikk. Og det minner litt om Buffy i form av at det er så smart og på mange måter handler om vampyrer på en super måte.

Videre fascinerer det meg hvordan dette er den tredje grafiske romanen jeg har lest i år som jeg virkelig har elsket og det viser at tegneserieromanen er en sjanger som kan by på storslagne litterære opplevelser. Og ååå, jeg trenger å få lest den opprinnelige Pinocchio-boka (og finne ut hvordan man egentlig staver Pinocchio, siden jeg har sett det bli stavet Pinnochio også og ikke er helt sikker på hva som er riktig) for det tror jeg ikke at jeg har gjort og ååå, Pinocchio i denne vampyrfylte versjonen var en så uendelig kul karakter og ja, dette er topp!

Ellers er det sikkert småting man kunne kommentert på om man lette litt, men jeg koste meg så mye med denne grafiske romanen at jeg gir terningkast 6. Yay!

Inside Out

Heisann! Livet er fint og helgen har vært super (familiesammenkomst, kinobesøk og bibliotekskos bidrar fort til en super helg). Riktignok ble ikke ting i dag helt som jeg hadde håpet av ymse grunner og det finnes ting i livet som irriterer meg veldig (at det er spådd en del regn noen dager denne uka går greit siden det skal bli bedre igjen til helgen og jeg generelt sett trives bedre med rundt 18 plussgrader enn 25, men at det tordner akkurat nå og også er muligheter for torden i morgen derimot syns jeg er en usedvanlig dårlig ide), men først og fremst er livet fint. Og det vil riktignok bli en smule upraktisk fremover siden Meny på Stovner skal stenges i over en måned pga. oppussing siden det er de som har de beste hvetebollene og polarbrød som varer en uke der de jeg kjøper på Kiwi alltid ender opp med å bli mugne i løpet av to, tre dager og Meny her jeg bor i tillegg har et lite område med bord og stoler der man kan få lest dagens aviser uten å måtte kjøpe dem, noe som nå vil bli vanskeligere å få til, men det er sikkert verdt det og man får gjøre det beste ut av situasjonen.

Ellers er boka jeg leser fortsatt awesome, jeg har en ny diktsamling (“Du er menneske nå” av Eirin Gundersen) og etterpå har jeg tenkt meg på lansering for den nevnte diktsamlingen siden det høres fint ut. Jeg har også planer om å ta meg råd til å dra på kino til helgen siden jeg trenger å se “Inside Out” igjen. Og nå tenkte jeg like greit å poste en trailer og deretter en anmeldelse av “Inside Out” som i lange drag setter ord på akkurat hvorfor jeg trenger å se denne filmen på nytt. Neste innlegg kommer enten onsdag eller torsdag og da håper jeg anmeldelsen faller i smak 🙂

 

Her har vi traileren for en film som blant annet viser hva som skjer i sinnet til katter og hunder, som inneholder en blanding av elefant og katt og som har så mange rørende og tårevekkende scener at det burde komme en advarsel på forhånd “fare for snufsing, vi tar ingen ansvar for tårene og latteren denne filmen vil vekke”. Yay!

Inside Out

 

Egentlig kunne denne anmeldelsen bestått av ordene «JEG ELSKER DENNE FILMEN!» i Caps Lock og med utropstegn etterpå for liksom å understreke fakta, men greit, jeg skal skrive en litt mer sofistikert anmeldelse siden denne filmen fortjener det. For ååå, denne filmen var virkelig såpass fin at det er en god ting at ingen kommenterte innlegget mitt om topp 7 Pixar-filmer siden det lyver, «Inside Out» hadde nemlig tronet på en klar førsteplass om listen ble skrevet i dag.

Anyway, «Inside Out» handler om Riley Andersen, 11 år, som nettopp har flyttet med familien sin til San Fransisco og savner Minnesota der hun vokste opp veldig mye. Så er det fem følelser som styrer hjernen hennes (Joy, Sadness, Fear, Anger og Disgust) og så blir det problemer da Joy og Sadness kommer bort fra hodekvarteret i en følelsesfylt film som jeg endelig så på lørdag etter å ha ventet spent i månedsvis.

Og ååå, dette er Pixars beste film så langt, rett og slett fordi den fungerer like bra hele veien. For jeg elsker Pixar, men det er også et faktum at jeg ofte føler at filmene deres ikke er like bra hele veien. For eksempel har vi «Up» der de første ti minuttene er de beste ti minuttene i noen film ever kanskje, men så er resten ganske bra, men ikke så mye mer. Og vi har «Wall-E» som er brilliant i de første tre kvarterene, men som blir mer klassisk når Wall-E entrer verdensrommet. Siden det likevel er snakk om Pixar så er det aldri dårlige filmer, selv de svakeste Pixar-filmene er på mange måter supre filmer, men jeg har ventet litt på den Pixar-filmen som ikke er en oppfølger og som dessuten er like fantastisk fra ende til annen og den filmen får man i «Inside Out» som rett og slett er bortimot perfeksjon.

En ting er plottet. Mens selve historien om Riley på mange måter er ganske klassisk er måten den formidles virkelig noe for seg selv og mens konseptet med personifiserte følelser også er brukt før så har Pixar virkelig utnyttet konseptet til å skape en film som skiller seg ut i mengden og burde være en klar Oscar-kandidat. Det er så mange kreative ideer her, så masse sjarm og det er på mange måter veldig dypt og underfundig i tillegg. Vi har for eksempel en fantastisk scene der noen karakterer havner i abstrakte tanker der de blir nonfigurative og slikt og jeg klarer ikke helt å forklare det, men ååå, så brilliant det er. Og det er et «train of thought» som her er et ordentlig tog og ja, mye av filmen tar plass i Rileys sinn og dette løses fenomenalt.

Videre elsker jeg moralen og det er ikke meningen å spoile, men mye av tematikken i filmen er å lære viktigheten av tristhet og dette er et veldig modent budskap for en animasjonsfilm og ikke minst et budskap mange trenger å høre. Jeg trenger å bli minnet på det selv faktisk for jeg tror ganske så definitivt at Joy er den følelsen oppe i hodet mitt som tar kontrollen oftest og jeg prøver ofte å distrahere meg selv eller lete etter noe positivt når jeg kjenner Sadness presse seg på. Og samtidig vet jeg at, mens det på ingen måte er noe galt med optimisme, så trenger man også å kjenne på de vonde følelsene for å være et komplett menneske. Jeg elsker at Pixar her tør å ha et slikt budskap i en film som sannsynligvis vil bli sett av en hel masse barn og ungdom og det bunner dypere enn det. På mange måter formidler denne filmen også i enkle drag hva en depresjon er og hvor ser man vel det i en animasjonsfilm. Pixar viser hvorfor man altså burde ha tillit til dem fortsatt til tross for at noen kanskje har vært litt skuffet over et gryende fokus på oppfølgere de siste årene. Og igjen, å som jeg elsket denne filmen, den var fantastisk!

I tillegg elsker jeg karakterene. Riley i seg selv er kanskje ikke den mest spennende karakteren i verden, men følelsene hennes, som er dem vi følger mesteparten av tiden, er svært engasjerende. Og de tre karakterene vi særlig blir fascinert av er Joy, Sadness og en tredje karakter som jeg ikke har tenkt å røpe noe om, men som antakelig er den som i størst grad får tårene til å renne av ymse grunner. Alle karakterene er perfekt stemmelagt i originalversjonen (som er den versjonen jeg har sett) og de to man blir best kjent med er altså Joy og Sadness. Joy er den man treffer først av følelsene i filmen og er på mange måter lett å like siden hun vil at Riley skal ha det bra bestandig og er en positiv og idealistisk karakter som alltid leter etter lyspunkter. Det blir dog fort klart at Joy også er en skikkelig kontrollfreak og at dette absolutt ikke bare er en god ting. Vi har også den beskjedne og usikre Sadness som ingen helt forstår seg på i begynnelsen, men som viser seg som den mest empatiske karakteren i filmen og langt viktigere enn hun selv tror. Og ååå, jeg ble så glad i Sadness, mens jeg sannsynligvis har mest til felles med Joy selv var Sadness den jeg fikk lyst til å gi så mange klemmer for å trøste og som man virkelig får omsorg for. Hele poenget er at denne filmen har så fine karakterer og man får en større forståelse for sitt indre liv etterpå som er virkelig fint å ha. Det er psykologisk og smart og inderlig vidunderlig.

Og ååå, i tillegg er musikken nydelig og jeg elsker animasjonen og nå begynner denne anmeldelsen å bli aldeles for lang, men poenget er i alle fall at jeg elsker alt. Det eneste som kan kritiseres er at forfilmen er fin, men litt teit og at noen av konseptene i filmen nok går over hodet på de yngste, men for min del ga jo alt mening så ja.

Terningkast 6!

If I stay

Egentlig hadde jeg litt lyst til å vente med å blogge til noen flere hadde brydd seg om Pixar-innlegget mitt siden jeg brukte en del tid på det, men så har jeg sett en fin film og det er noen dager siden sist så derfor. Og seriøst, det burde egentlig ikke bry meg at jeg for øyeblikket er i en periode der det ikke blir så mange kommentarer for det er heller ikke snakk om haugevis med kommentarer på de fleste bloggene jeg ofte besøker og det er endelig skikkelig sommer, verden er full av langt viktigere ting å drive med enn blogging og da blir det som det blir. Nok om det.

Anyway, livet er fint, ikke perfekt, men fint. Og i morgen blir super fordi “Inside Out” på kino og å dra på hovedbiblioteket og å spise rask middag på restaurant og kanskje prøve å finne tid til en rask visitt innom en bokhandel siden det er en bok jeg ideelt sett skulle ha skaffet meg innen mandag av ymse grunner. Jeg er forberedt på at det vil være mission impossible å få tid til alt sammen, men pytt sann, man kan da prøve. Ellers hadde jeg jo egentlig massevis av skriveprosjekter og jeg har vært veldig udisiplinert denne sommeren, men det har løsnet litt på noen prosjekter de siste dagene. Jeg satser på at det holder seg sånn. Jeg syns ellers boka jeg leser for tiden er awesome (Pinnochio Vampire Slayer, en brilliant grafisk roman), jeg tenker for mye på SYTYCD og musikaler og igjen, ååå gleder meg til “Inside Out” <3

Neste innlegg kommer mest sannsynlig på mandag og vil garantert dreie seg om “Inside Out”. Nå derimot tenkte jeg å poste en trailer og deretter en anmeldelse av filmen “If I stay” som jeg nettopp så. God fornøyelse og så prates vi!

 

If I stay ? filmanmeldelse

 

Da jeg leste boka «If I stay» av Gayle Forman syns jeg det var en helt ok ungdomsbok, men ikke så mye mer. Det var aldri dårlig, men jeg har lest en hel haug med ungdomsbøker opp i gjennom og denne festet seg ikke spesielt i lengden. Med det sagt så var jeg nysgjerrig på filmen og hvordan dette skulle løses på lerretet og nå har jeg funnet ut at jo da, dette funker flott.

I filmen så vel som i boka er dette historien om Mia Hall som er en innadvendt cellist i en familie av utadvendte rockere og som har funnet sin store kjærlighet i Adam. Så havner de i en konfliktsituasjon fordi de begge har musikalske ambisjoner, men i svært ulike retninger, men dette blir mindre viktig da Mia havner i en bilulykke med resten av familien sin. Hun er da midt i et sånt utenfor-kroppen scenario der hun må velge mellom å fortsette å leve eller å dø siden hun risikerer å våkne som foreldreløs. Og så fortelles masse i flash backs og slikt.

Anyway, det er egentlig ikke den mest originale historien og før filmen startet var jeg litt usikker på om dette ville funke på film siden mye av boka er Mia som løper rundt på sykehuset og ser seg selv i koma og sånt mens hun lurer på hva hun bør gjøre og det i utgangspunktet ikke er et konsept som roper «spennende film». Men det fungerer og det er den første filmen på lenge som jeg har sett hjemme hos meg selv mens jeg faktisk har fulgt kun med på filmen hele veien i stedet for å spille mobilspill eller fargelegge mens jeg ser på (noe jeg ellers ofte gjør siden konsentrasjonsevnene mine har klikka totalt). Denne filmen engasjerte meg fra ende til annen og det er grunnen til denne anmeldelsen.

Jeg liker hvordan denne filmen er sår og rørende og hvordan det aldri blir for sentimentalt til tross for at det på mange måter er et litt klisjéfylt tema. Jeg liker karakterene og særlig Mia som er lett å få medfølelse for og relatere seg til (selv om jeg ikke kan spille noe instrument). Og jeg liker stemningen og hvordan dette er en film som handler om musikk og der musikken virkelig gjennomborer alt. I tillegg er Chloe Grace Moretz super i hovedrollen som Mia og mens kjemien mellom henne og han som spiller Adam ikke er helt perfekt er den likevel super nok til at man får litt lyst på en slik kjærlighet selv.

Så ja, jeg syns denne filmen var godt fortalt og med mange fine scener og syns det er en ungdomsfilm som absolutt er verdt å se. Det er ikke perfekt og det er aldeles for deprimerende og noen ganger lett forvirrende, sånn i tillegg til en litt vel brå slutt, men det engasjerer og det i seg selv gjør det verdt det. Og nei, jeg føler ikke noe stort behov for å se denne filmen massevis av ganger og det er ikke «Perks of being a wallflower»-bra ungdomsfilmmessig sett, men det er fint. Og det gjør meg veldig glad for at jeg aldri har vært i noen bilulykke for det høres veldig upraktisk ut.

Terningkast 5!

Topp 7 Pixar-filmer liste :)

Heisann! Livet er fint og de få tingene som ikke er så fint gidder jeg ikke å fokusere på siden ååå, noen ting er virkelig supre. Som at jeg bestilte musikalcder i går ved et “uhell” (dvs. den typen uhell der man legger ting i handlekurven på Amazon og vips har man bestilt det) i form av “Something Rotten” (fordi jeg har brukt en måned på å irritere meg over at den ikke finnes på Spotify og innså at om jeg skulle få lyttet til den måtte den bestilles rett og slett) og “Hamilton: The Musical” (som ikke kommer ut før i oktober eller noe, men som høres så usannsynlig awesome ut at jeg bare må ha den). Og siden jeg valgte den billigste bestillingsformen så vil jeg antakelig ikke få noen av cdene på en del måneder, men da har jeg jo noe å glede meg til og det i seg selv er jo supert. I tillegg har jeg nå lagt en utspekulert og riktig brilliant plan for lørdagen som vil bety å lese aviser, være tre timer på biblioteket, spise en rask middag på Jensen’s Bøfhus og deretter dra på kino og se, endeligvis se, denne filmen:

 

Ååå, “Inside Out” på originalspråket på Ringen Kino, som jeg gleder meg <3 Har veldig troa på denne filmen 🙂

Og siden jeg altså skal se en ny film av Pixar snart og er veldig fan av Pixar tenkte jeg nå å lage en liten liste over topp 7 av Pixars tidligere filmer (alle sammen filmer jeg har sett minst en gang). Planen er å kåre topp 7 av Pixars fjorten foregående filmer og deretter poste en herlig scene fra hver av dem i tillegg til å skrive en kort kommentar til filmen. Så da setter jeg i gang (og her er for ordens skyld en liste over Pixars filmer sånn at dere vet hvilke filmer jeg velger mellom: https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_Pixar_films) og da setter jeg i gang:

Topp 7 Pixar-filmer i følge Karoline 

 

1) Wall-E

“Wall-E” var en film jeg ble helt betatt av da jeg så den første gang. Litt av grunnen var hvor skjønn Wall-E er, men utover det så elsket jeg forholdet mellom ham og Eve, stemningen, rulleteksten, musikken (Hello Dolly <3) og det viktige naturvennlige budskapet ikke minst. I ettertid ser jeg at dette ikke er en helt perfekt film, det er en veldig god film, men den er best de første førti minuttene og blir dessverre mer hektisk etter at Wall-E havner oppe i rommet (noe som generelt sett er det lille problemet jeg har med Pixars filmer generelt sett, de starter så fantastisk og viser så stort potensiale og det virker som om de i enda større grad enn Disney virkelig vil noe med historiene sine, men så er det som om de tenker at de må gjøre filmene sine barnevennlige også og så blir den andre halvdelen av filmene som regel mer energiske av den grunn og jeg skulle ønske de turte å la filmene sine bli i den mer modne og ettertenksomme stemningen de har på begynnelsen for ja, det ville kanskje interessert de minste mindre, men det hadde gjort filmene enda mer kloke og dypsindige i lengden). Selv i sin andre halvdel er dette dog fortsatt en finfin film og uansett den Pixar-filmen jeg er mest glad i og den fineste scenen er nettopp i verdensrommet med Wall-E og Eve og definisjonen av dansing <3 Denne scenen er sååå fin og har sååå inderlig inspirerende musikk, jeg elsker det!

2) Up

Det første kvarteret av “Up” er det fineste og mest rørende kvarteret i en film noensinne ever basta! Jeg elsker hvordan forholdet mellom Carl og Ellie formidles fra de er unge til de er gamle, jeg elsker musikken, jeg elsker stemningen, jeg elsker alt! Begynnelsen alene er grunn til at “Up” er på andreplass på denne listen. Og ååå, det er mye å elske med “Up” som karakterene, animasjonen, den flotte musikken, hvor eventyrlig det er alt sammen, ballongene, osv. Med det sagt så ble jeg faktisk bittelitt småskuffet første gangen jeg så “Up” og det handler om mye av det samme som med andre halvdel av “Up”, men er dratt enda et hakk. “Up” har det problemet at den starter så eksepsjonelt godt og så blir den en mer klassisk eventyrfilm og bevares, det er en fin film hele veien, men den klarer aldri helt å leve opp til begynnelsen. Men så er jo også begynnelsen så brilliant at alt som følger ville føltes litt som en nedtur uansett og hvordan man enn vrir og vender på saken så er “Up” fortsatt super. Virkelig en film som er verdt å se 🙂

3) Ratatouille

“Ratatouille” er på mange måter den mest modne og minst barnlige av Pixars filmer sånn jeg ser det. Det er noe med stemningen og tematikken som gjør at jeg alltid har følt at dette er en film som kanskje til og med passer hakket bedre for voksne enn for barn og en av grunnene er denne scenen på slutten som er helt nydelig. Denne scenen, hvordan Remys kjærlighet til matlaging formidles og Anton Egos tale på slutten er med på å skape dette inntrykket i en film som jeg føler er utrolig fin og som jeg er veldig glad i. Om det er noe å kommentere på så mangler denne filmen noe av det umiddelbare som både “Wall-E” og “Up” har og den har heller ikke de mest engasjerende karakterene. Utover det er dette dog mest av alt en film som er elsk og som man ikke minst blir veldig sulten av å se. 

4) Toy Story

I dette tilfellet jukser jeg litt siden den scenen jeg elsker aller mest i “Toy Story”-triologien er fra den andre filmen mens den “Toy Story”-filmen jeg tenkte å prate spesielt om er den første. Jeg satser på at det går greit siden dette er en virkelig nydelig sang og scene som er fryktelig trist og skjønn. Anyway, jeg elsker “Toy Story”-triologien generelt sett og syns personlig “Toy Story” er den beste film-triologien som finnes (der mange andre ville valgt LOTR eller Star Wars). Dette handler om hvordan alle tre filmene hver på sin måte er virkelig flotte filmer som gjør at du vil klemme lekene dine og være litt ekstra snill mot dem i ettertid. Den første filmen i triologien er likevel noe helt for seg selv siden den på mange måter er den viktigste. Ikke bare begynner den en triologi som jeg er veldig glad i, men den er også på mange måter den virkelige begynnelsen på Pixar-eventyret og ikke minst, den første fullstendig data-animerte animerte langfilmen i det hele tatt, noe som er veldig rart å tenke på i disse dager da nesten alt er data-animert og animasjonsfilmer med andre teknikker nærmere kan beregnes som unntaket enn regelen. For bare tjue år siden kom “Toy Story” og fortalte om leker og sjalusi i samme slengen som den forandret animasjonsfilmenes historie for alltid og mens det skal innrømmes at jeg nok alltid vil like håndtegnet- og stop motion-animasjon aller mest, så er det likevel en utvikling som har gitt meg mange supre filmopplevelser som jeg aldri ville vært foruten. Og hva angår den første “Toy Story”-filmen så liker jeg plottet veldig godt, jeg liker karakterene og jeg liker hvordan det i det hele tatt er en veldig genial film.

 5) Monster’s University 

Til forskjell fra en del andre liker jeg denne filmen bedre enn “Monster’s Inc” og generelt sett så er dette antakelig den Pixar-filmen jeg oftest ser. Jeg tror det handler litt om at den er så behagelig og sjarmerende og en sånn film der mange av Pixars andre filmer rent teknisk sett kanskje er bedre, men denne er den filmen som nesten bestandig fungerer ypperlig som underholdning. Jeg liker storyen og college-settingen. Jeg liker karakterene og humoren og jeg liker at Pixar i denne filmen tør å ha et budskap som er nådeløst realistisk i form av at det noen ganger ikke hjelper om man virkelig vil noe og gjør alt for å få det til. Og litt av grunnen til at dette gikk så inn på meg er min hemmelige redsel for at det skal være sant angående mine forfatterambisjoner, at det skal være en sånn ting jeg ikke er skapt for uansett om jeg virkelig vil det og jobber for det. Jeg vet det er en teit tanke og at det er enda mer teit når det bidrar til at jeg ikke skriver fordi jeg bekymrer meg for at det ikke vil føre til noe i lengden likevel, når jeg ikke burde bekymre meg i det hele tatt. Jeg burde egentlig bare skrive fordi jeg elsker å formidle og ta ting som det kommer. Anyway, “Monster’s University” er super og denne scenen er fenomenal.

6) The Incredibles

Denne intervjuscenen i begynnelsen av “The Incredibles” var i stor grad med på å skape interessen min for denne filmen og ååå, denne filmen er super, pun intended. Det er en på mange måter ganske klassisk superhelt-film, men jeg liker likevel Pixars vri på historien og det føles unikt, ikke minst fordi de forutsigbare elementene er bevisst forutsigbare, de er en lek med sjangeren og da føles det aldri klisjéfylt. Utover det liker jeg karakterene i denne filmen, jeg liker familieforholdet og hvordan det engasjerer hele veien og ja, dette er en innmari kul film og derfor er den absolutt med på lista. 

7) Finding Nemo

Man kunne valgt flere scener fra “Finding Nemo” som er en av Pixars mest underholdende filmer, men det ble denne siden den er veldig genial. Uansett “Finding Nemo” er en flott film selv om det også er en av de Pixar-filmene jeg har sett færrest ganger (har den ikke på dvd og den er ikke på Netflix) og det er en film som er rørende, interessant, spennende og utrolig morsom takket være perfekt stemmelegging av Dory takket være Ellen Degeneres (som er så formidabel at hun alene er grunn nok til å se denne filmen). Det er en film som har fantastisk animasjon og et godt budskap som så absolutt er bra å ta med seg. Dessuten er omgivelsene fantastiske. 🙂 

*

Ellers liker jeg Pixars andre filmer også, dette var bare de syv som jeg er mest glad i så langt. Og med det tenkte jeg å avslutte dette innlegget. Neste innlegg kommer enten torsdag eller fredag så da bables vi 😉 

“The Lie Tree” og ymse annet :)

Heisann! Livet er fint. Riktignok er noen ting litt teit: å søke jobber, litt lite kommentarer på bloggen i det siste, nye musikalcder som har en fæl tendens mot å ikke dukke opp på Spotify (seriøst, sist jeg fant en ny musikalcd der var liksom i juni med “Fun Home” og jeg trenger noe nytt å lytte til og jeg kan ikke kjøpe musikalcder før jeg har lyttet til dem, gah) og at jeg tydeligvis ikke har blitt helt kvitt forkjølelsen jeg hadde i forrige uke likevel (å nei, tenk om det er kronisk, tenk om jeg kommer til å ha et eller flere symptomer på forkjølelse bestandig), men utover det er det meste fint og nå er det skikkelig fint vær så jeg sitter ute på balkongen og blogger og det er herlig idyllisk. Og i dag tenkte jeg å ta lunsj på Peppes, kanskje bruke litt av noen gjenværende bursdagspenger og ellers tenkte jeg å kose meg med det fine været og den trivelige lørdagen. Yay! Ellers tenkte jeg nå først å dele et dikt jeg bidro med i en konkurranse på Peppes sin Facebook-side der man skulle hulke i kommentarfeltet over mangel på billetter til Øya for å ha muligheten til å vinne et gavekort. En del av meg føler at jeg egentlig hadde fortjent å vinne i bittelitt større grad enn den som vant siden hun bare postet et bilde mens jeg tok meg masse flid i å skrive et langt dikt, men på den positive siden fikk mitt bidrag i konkurransen definitivt flest likes så jeg får glede meg over det i stedet. Her er diktet jeg bidro med i alle fall:

Jeg skal ikke på Øya,
men det går ganske greit
jeg hulker litt allikevel

over annet som er teit

for Peppes er så veldig fint
og gavekort, hurra,
er noe som jeg virkelig
så inderlig vil ha

Så akk og ve og sukk og stønn
og deppedepperi,
jeg hulker høyt og vidt og bredt,
det er som poesi

Jeg hulker så det høres
vel så godt i fjerne land,
å hulke mer enn jeg gjør her
går slettes ikke an

Så la meg vinne, vær så snill
så vil jeg hulke ei,
da er min lykke helt komplett
og hulk vil dra sin vei

*

Ellers leser jeg for øyeblikket “Quicksand” av Steve Toltz (nyeste boka til geniet bak “En brøkdel av helheten”/”Fraction of the Whole”, like awesome på norsk som på engelsk så jeg har en utgave på hvert språk) og den har så langt ikke overbevist 100 %, men jeg har også bare lest 80 sider eller noe sånt av ca 400 så jeg satser på at den blir bedre og bedre. Anmeldelse lover jeg at skal komme så snart boka er lest ut. Jeg har også begynt moroa med fargeleggingsboka Animorphia og her er mitt første fullførte bilde i den boka:

Det er en ugle og artige figurer, jeg syns det ble ganske fint 🙂

Men da tenkte jeg å endeligvis poste anmeldelsen av “The Lie Tree” av Frances Hardinge som jeg leste i juli og likte veldig godt og så kommer neste blogginnlegg enten mandag eller tirsdag. Vi bables og god fornøyelse! 

«The lie tree» av Frances Hardinge

 

The leaves were cold and slightly clammy. There was no mistaking them. She had seen their likeness painstakingly sketched in her father’s journal. This was his greatest secret, his treasure and his undoing. The Tree of Lies. Now it was hers, and the journey he had never finished stretched out before her.
When Faith’s father is found dead under mysterious circumstances, she is determined to untangle the truth from the lies. Searching through his belongings for clues she discovers a strange tree.  A tree that feeds off whispered lies and bears fruit that reveals hidden secrets. The bigger the lie, and the more people who believe it, the bigger the truth that is uncovered.
But as Faith’s untruths spread like wildfire across her small island community, she discovers that sometimes a single lie is more potent than any truth.

*

Det over er Goodreads beskrivelse av denne boka, en bok som er virkelig flott skrevet. Jeg har lest flere bøker av Frances Hardinge og hun skriver så utrolig fint, det er så presist formulert og så godt fortalt, noen forfattere er så brilliante på selve fortellerkunsten og Frances Hardinge er en av dem. Og denne boka var awesome.

Her følger vi Faith Sunderly som flytter med familien sin til en øy fordi faren hennes skal jobbe på en fossil-utgravning. Handlingen tar plass rundt 1865, det er bare noen år siden Darwin forandret alt med sin evolusjonsteori og Faith lever i en verden der alt forandrer seg rundt henne og ingenting er like opplagt som det pleide å være. Hun lever også i en verden av løgner. Så dør Faiths far og Faith konkluderer fort med at det er et mord og bestemmer seg for å løse mysteriet rundt sin fars død. I tillegg har vi et tre som man må mate med løgner for å få frukter som bærer med seg sannhet og dette treet er det alt kretser rundt. Og noe særlig mer enn det har jeg ikke tenkt å si om handlingen, men ååå, denne boka holder virkelig på interessen.

Og en fascinerende ting med denne boka er at den, i tillegg til sin historiske setting, på mange måter er Frances Hardinges mest realistiske bok så langt. Jo da, det er fantastiske elementer, men aller mest er dette et morder-mysterium for ungdom som er veldig karakterbasert og dette funker veldig godt. Jeg liker for eksempel Faith som karakter. Hun prøver å være god så godt hun kan, men har samtidig tilbøyeligheter mot nysgjerrighet, er svært smart og har en stor fascinasjon overfor vitenskap som hun ikke klarer å undertrykke i en tid da vitenskapelig interesse hos kvinner ikke er helt akseptert. Faith er ellers fjorten år og er også midt i den perioden der hun finner ut at foreldre ikke er feilfrie, men har feil og gjør dårlige valg de også, noe de fleste oppdager med et snev av vemod når de er i tenårene. Og ååå, jeg liker Faith, jeg liker hvordan hun tenker og hvordan hun utvikler seg og jeg elsker dette korte sitatet fra slutten av boka:

And perhaps some other later girl, leafing through her father?s library, would come across a footnote in an academic journal and read the name ?Faith Sunderly?. ?Faith?? she would think. ?That is a Female name. A woman did this. If that is so? then so can I?. And the little fire of hope, self-belief and determination would pass to another heart.

Se, dette er også en bok om kvinner og på mange måter en veldig feministisk roman for ungdom og jeg elsker det!

Ellers er dette en bok om løgner og kraften løgner kan ha og dette var veldig fascinerende å lese om og jeg satte veldig pris på både de fantastiske og fortryllende elementene ved denne boka og de mer realistiske og vitenskapelige. For dette er en smart bok, en klok og rørende historie og enda mer enn det igjen er det fryktelig engasjerende. Jeg hadde veldig lyst til å gå inn i boka og fike til Faiths foreldre og andre karakterer i denne boka fordi de virkelig frustrerte meg, noe som bare betyr at dette er en bok man blir involvert i og følger med den største interesse. Og jeg liker at det er et morder-mysterium og sånn sett litt krim-aktig, samtidig som det på ingen måte er for krim-aktig for lesere som meg, som ikke egentlig er de største krim-fansene i utgangspunktet.

Det er likevel noe som mangler for at jeg skal tenke på denne boka som helt perfekt og jeg har likt andre bøker av Frances Hardinge litt bedre, dessuten syns jeg at begynnelsen fungerer litt bedre enn slutten, men slik denne boka er så er den engasjerende, flott formidlet og svært fascinerende og derfor anbefaler jeg den på det sterkeste.

Terningkast 5!

Noen ganger går feil tog til riktig stasjon – om en fin film og slikt :)

Heisann! Livet er fint fordi det inneholder te og bøker 🙂 Ellers koser jeg meg med fargelegging, skriverier og annet kult og ikke minst er SYTYCD awesome og her er to høydepunkter fra forrige episode:

 

Det er Contemporary med Gaby og Neptune og jeg liker hvor sterkt de føler dansen (særlig Neptune er utrolig god på innlevelse) og hvordan de skaper et så stille øyeblikk, et sånt øyeblikk da hele verden forsvinner og dansen er alt som finnes.

 

Og her er det Contemporary (det er helt tilfeldig at begge høydepunktene som jeg trekker frem er Contemporary og det kan godt hende showet prøvde å lure oss til å tro at dette er jazz i stedet, men jeg ser nesten ikke forskjell i mange tilfeller om sant skal sies) med Yorellis og Jim og jeg liker særlig hvor statisk det er. Det er så skarpt og detaljert og musikken fylles så godt og de er så flinke. Yay!

*

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter en anmeldelse av en film jeg har sett nå og så kommer neste innlegg enten fredag eller lørdag. Vi bables og god fornøyelse!

The Lunchbox

 

«The Lunchbox» er en av svært få indiske filmer jeg har sett og det er også en svært fin film. Her møter vi den unge husmoren Ila og den snart pensjonerte Saajan som begynner å brevveksle da en lunsjboks som skal til Ilas ektemann havner hos Saajan i stedet. Dette er starten på et vennskap mellom linjene og det skinner frem at de begge gjerne skulle hatt et annet liv enn det de lever i. Og så mye mer enn det har jeg ikke tenkt å si om handlingen, men når jeg har hørt om denne filmen tidligere så har den blitt beskrevet som en romantisk komedie og det passer ikke helt sånn jeg ser det. Det finnes snev av romantikk og lett komiske øyeblikk, men jeg føler egentlig at denne filmen ikke er en sånn film som lett kan kalles det eller det. I stedet er det bare en film med snev av litt forskjellig og det gjør det til en langt sterkere filmopplevelse.

Da jeg kjøpte denne filmen i København var det med et snev av nervøsitet. Jeg hadde hørt om den og vurdert sterkt å se den da den gikk på kino i Norge og det er en film jeg har vært nysgjerrig på, men samtidig har internett og ymse annet ødelagt litt av konsentrasjonen min når det gjelder film og, med unntak av på kino, pleier jeg oftest å fargelegge eller spille spill på mobilen mens jeg ser på film hjemme. Å vie full konsentrasjon til filmer har jeg generelt sett blitt dårligere på og sånn sett forekom denne filmen meg som en liten utfordring i og med at «The Lunchbox» er en indisk film og jeg dermed måtte følge med hele tiden. Samtidig viste det seg å være en gave for dette er en film der magien ligger i de små øyeblikkene. Det er ikke en krevende film å se, men man bør være tålmodig og nyte at det fortelles i litt rolige drag med en underfundig ettertenksomhet.

I alle fall er dette en litt vimsete anmeldelse og jeg har ikke så mye lurt å si, men ååå, jeg likte denne filmen. Det er godt skuespill og da særlig fra de to som spiller hovedrollene, man blir sulten av å se på grunnet den nydelige indiske maten Ila lager og det er fascinerende med de indiske omgivelsene og den spesielle stemningen som gjennomborer alt. Og nei, det er ingen perfekt film, slutten føles litt for åpen for eksempel og det er en veldig rolig film som noen ganger føles litt for rolig. Men mest er dette fint og sårt og jeg likte denne filmen og hvordan den viser at indisk film er mye mer enn bare Bollywood.

Med andre ord anbefaler jeg «The Lunchbox» til alle som vil se en virkelig fin og spesiell liten film som rører og engasjerer og gir et stort behov for indisk mat.

Terningkast 5 og her er til slutt et lite sitat fra filmen som jeg likte veldig godt:

«Noen ganger går feil tog til riktig stasjon.» Det er mye klokskap i de ordene.

Smakebit på søndag og Tusenfryd :)

Heisann! Livet er fint siden jeg er mye mindre forkjøla (bittelitt heshet og hoste sitter igjen, men det kan man sikkert trylle vekk ved å drikke masse te de neste dagene) og i går var veldig super siden jeg var på Tusenfryd. Og det skal jeg komme nærmere tilbake til, men først tenkte jeg å være med på smakebit på søndag igjen 🙂

Boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Det er “We are all made of molecules” av Susin Nielsen og det handler om Stewart på 13 og Ashley på 14 år som blir stesøsken når foreldrene deres flytter sammen og så skjer det ting og tang og jeg har egentlig ikke kommet så langt, men jeg liker det jeg har lest så langt. Ashley er riktignok litt irriterende og Stewart virker yngre enn sine 13 år på en påtakelig måte, men det er fint skrevet og ganske sympatisk lesning tross alt. Her er noen veldig små smakebiter (flere enn en siden hver er svært kort):

“What is the chemical formula for the molecules in candy?”
“I don’t know,” she replied.
“Carbon-Holmium-Cobalt-Lanthanum-Tellurium.” She looked at me blankly till I wrote down the elements symbols on the front of my notebook. “CHoCoLaTe!”

For a long time he was Sad Dad twenty-four-seven, and I was Sad Stewart twenty-four-seven, and together we were Sad Squared, and it was just a big black hole of sadness.

“Right now, as I’m talking to you, you’re probably picking up a few Stewart molecules and vice versa.”
She slapped her hand over her mouth. “Gross!”
“I don’t think it’s gross. I think it’s kind of beautiful. Everything, and everyone, is interconnected.”

Jeg liker denne boka (og tittelen ikke minst) og jeg syns den er søt og sjarmerende så langt og det er jo supert 🙂

Flere smakerbiter finnes hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Ellers var jeg altså på Tusenfryd i går og jeg tenkte å skrive om det i form av en liten liste over fem erfaringer som er ekstra verdt å nevne. Det setter jeg i gang med pronto altså.

Fem erfaringer fra Tusenfryd

1) Det er supert om man er der sammen med flere

Jeg var der sammen med onkel C, hans samboer og deres tre barn (som ga meg en unnskyldning for å ta veldig barnslige karuseller siden jeg kunne være den voksne som ble med), i tillegg til broren min og hans kjæreste og det var veldig hyggelig. Vi gikk mest sammen, men delte oss også til tider og det var et godt samspill angående hva vi ville gjøre og kjøre og hvem som ville kjøre hva og slikt. Og det er jo alltid hyggelig å finne på ting sammen med familie og det i seg selv gjorde at vi hadde det ganske supert.

2) Det er mer å finne på enn jeg forventet

I utgangspunktet har jeg alltid likt Liseberg og Tivoli bedre enn Tusenfryd i og med at Liseberg og Tivoli er bedre på det med selve atmosfæren. På Tivoli særlig er det så mye fint å se på at man ikke trenger å kjøre noe særlig for å kose seg og siden jeg alltid har vært ganske pysete på fornøyelsesparker (samtidig som jeg elsker dem likevel) så er det et absolutt pluss. Jeg ble like fullt positivt overrasket da jeg var på Tusenfryd for jeg fikk kjørt en del ting og mens Tivoli og Liseberg fortsatt er de beste parkene hva angår ting å titte på, så viste Tusenfryd at det har flere alternativer også for pysete voksne, noe som er kjekt å vite til senere bruk. 

3) Det gikk fint prismessig sett

Jo da, det må innrømmes at Tusenfryd ikke er blant de billigste alternativene når det gjelder fornøyelsesparker og det hjalp selvsagt en del at fire av billettene vi brukte i går var billetter jeg tidligere i sommer vant i en konkurranse på Facebook, men sånn generelt sett så blir det brukt en del penger i og med at man må opp i over 200 kr på restaurantene og det også alltids dukker opp noen ekstra utgifter i forbindelse med lykkehjul og godtebutikker og kaféen og slikt. Det gikk likevel veldig greit i går og Tusenfryd er godt overkommelig hvis man planlegger litt godt på forhånd (jeg tok med en vannflaske og det gikk helt greit, man kan ha med en matpakke om man vil) og et godt tips viste seg å være å spise på Vertshuset slik vi gjorde (noe som var min ide som jeg klarte å få de andre med på) der det er buffet og man kan velge mellom pizza, taco og ymse annet. Det er på ingen måter det beste måltidet jeg har spist noensinne, men det var godt og mettende og sånn sett absolutt verdt det. Og godteriet på godtebutikken var forholdsvis rimelig heldigvis 🙂

4) Hengende husker er like elsk som jeg husket det

Hengende husker er en av de attraksjonene jeg alltid har elsket siden jeg liker å ha en fin utsikt og det kjennes så kilende behagelig. Og det var utrolig fint i går og der jeg tidligere har kjent et lite snev av bekymring tross alt når jeg har tatt hengende husker (tenk om denne husken faller av, tenk om noe skjer) så føltes det i går helt fullstendig trygt. Ellers likte jeg en hel del andre attraksjoner, jeg likte å være den som satt og så på når andre av de jeg dro sammen med tok ting jeg ikke turte (jeg har blant annet et hemmelig mål om aldri å være opp ned eller sidelangs på fornøyelsesparker så langt det går) og det eneste som var litt synd var at blekkspruten og labyrinten som var der sist jeg var på Tusenfryd ikke var der lenger. Og for første gang på femten år eller noe sånt tok jeg en berg- og dalbane og det må riktignok innvendes at det var den som var ment for de aller yngste og som strengt tatt bare så vidt kunne betegnes som berg- og dalbane, men det er det nærmeste jeg har kommet på årevis så go me!

5) Tusenfryd er gode på Hockey Pulver

Dette er et litt rart og randomt punkt, men jeg kjøpte litt godteri kort tid før jeg skulle dra hjemover og da kjøpte jeg blant annet to pakninger med Hockey Pulver og det beste jeg vet med Hockey Pulver er når det er litt flakete og det var det til gangs i begge pakningene. Så, Tusenfryd er et fint sted for å kjøpe Hockey Pulver hvis man har de samme rare preferansene som meg 😉

Og her er til slutt et bilde fra besøket:

Konklusjonen er i alle fall at vi hadde det fint og at jeg gjerne kommer på besøk igjen. Og mens jeg fortsatt syns Tivoli og Liseberg er bedre parker så er Tusenfryd altså absolutt et sted der man kan ha det veldig hyggelig sammen med fine folk. Dessuten var været supert så yay! 

*

Da kommer neste innlegg enten tirsdag eller onsdag så da bables vi. Ha det fint alle sammen 🙂

 

 

 

 

 

Finfine ting og utdrag fra “Den store Maxini”

Heisann! Livet er fint og mens denne uka har vært ganske sterkt preget av å ha vært veldig forkjøla, så er jeg mye bedre nå og hvis jeg drikker veldig masse varm drikke i dag og de neste dagene og slapper litt ekstra av så blir jeg nok fort kvitt de siste restene. Hurra! Og det er ting som vil gjøre og har gjort denne uka super også. I morgen for eksempel skal jeg på Tusenfryd ser det ut til siden jeg vant fire Tusenfryd-billetter tidligere i sommer og i morgen passet best for alle parter og det kommer jeg til å blogge litt om i mitt neste blogginnlegg regner jeg med i og med at det sikkert er en del å skrive om, dette blir jo første gang jeg er på Tusenfryd på minst ti år 😉 Ellers vant jeg artig nok en konkurranse på Kiwi sin Facebook-side på onsdag og det resulterte i at jeg og moren min vant hvert vårt gavekort på 500 kr på Kiwi, noe som jo også er skikkelig praktisk og jeg fikk veldig positive tilbakemeldinger forleden dag til en tekst jeg sendte til et tidsskrift tidligere i sommer (de ga meg noen tips til å redigere så jeg kan sende en ny utgave til dem innen mandag og det er jo lovende, nå bare håper jeg at jeg klarer å ta til meg tipsene godt nok slik at den nye versjonen blir kongefenomenal). Så ja, det er mye som er supert for tiden også 🙂  

Forøvrig tenker jeg sjokkerende nok veldig mye på musikalcder for tiden i form av cder som har kommet ut og som irriterende nok ikke finnes på Spotify enda (å besøke Facebook- og Twitter-sidene til musikaler for å mase virker heller ikke) og cder som vil komme ut og av sistnevnte vet jeg så langt to cder som skal komme ut denne høsten som jeg ikke bare håper at vil dukke opp på Spotify, men som jeg i det hele tatt nok vil være plent nødt til å eie fysisk. Den ene cden er “Hunchback of Notre Dame” med musikalversjonen av Disney-filmen med samme navn (som ikke vil settes opp på Broadway med det første, men pytt sann, det kommer cd og det er det viktigste for min del) og det er jo kult, men ååå, den andre. “Hamilton: The Musical” om Alexander Hamilton og signert Lin-Manuel Miranda (som man finner lite musikk fra på Spotify, men der alle virkelig burde lytte til alt de kommer over fra musikalen “In the Heights” har nå vært en kjempesuksess off-Broadway og hadde premiere på Broadway i går og kommer på cd i september og jeg må såå ha den cden. 

Hvorfor kan man se et eksempel på her: 

“The room where it happens” heter denne sangen og det er jo bare et kort utdrag, men denne musikken er utrolig fengende 🙂

Og dette lille avsnittet med musikalobsessing vil gjøre dere litt mentalt forberedte på ting jeg sannsynligvis vil obsesse enda mye mer om senere i høst. “Hamilton: The Musical” for eksempel har enormt med obsessingsmateriale basert på det lille jeg har hørt eller sett fra den på nettet så langt <3

*

Men nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et utdrag fra et av skriveprosjektene mine for tiden, nemlig “Den store Maxini”. Når sant skal sies så har jeg skrevet ganske lite på dette prosjektet i det siste, men jeg liker det veldig godt likevel og det vil nok bli skrevet mer så snart jeg kommer forbi den sperren jeg har for øyeblikket (du vet når man vet hva som skal skje og til og med hvordan man skal skrive det, men å få det ned på Word-dokumentet føles som mission impossible). Kanskje å dele utdrag vil vekke inspirasjonen, hvem vet. I alle fall er dette et kort utdrag fra det andre kapittelet og jeg håper det faller i smak. Kort bakgrunnsinformasjon: jeg-personen er Felix Filibuster som er trollmann (men for tiden har begrensede evner i så retning av ymse grunner) og for tre år siden ble forvandlet til en skilpadde som kalles Timotei og nå bor hos den litt for klagete Max som ikke aner at han har en skilpadde som egentlig er en forhekset trollmann. Dette er uredigert og konseptet er veldig merkelig, men jeg ser potensialet i prosjektet uansett og satser på at det snart vil utvikles videre. Håper i alle fall dere liker utdraget og så kommer neste innlegg mest sannsynlig på søndag kveld. Vi bables!

 

Utdrag fra andre kapittel i “Den store Maxini”

Den dagen da ting forandrer seg starter som en helt vanlig mandag. Det er helt i slutten av juni og det regner og senere vil jeg tenke at det er noe essensielt med det regnet, som om det var et varsel, noe som meldte i fra om at denne dagen ville være skjebnesvanger. Der og da er det dog bare regn og et sånt regn jeg ser fra Max sitt fang der jeg får sitte som om det var en trone og jeg var kongelig og der jeg kan betrakte utsikten gjennom det store og gardinløse vinduet, se ut og forbi og dagdrømme om å være der ute fordi jeg merkelig nok savner regn litt. Jeg savner i det hele tatt det aller meste som ikke er en del av mitt liv for øyeblikket og som jeg liker å tenke at jeg ville satt mer pris på nå som jeg i en lengre periode har vært borte fra det. Max sukker. Det er et sånt dypt, klagende og ettertenksomt sukk, Max har et talent for slike sukk og det irriterer meg siden det tross alt bare er regn. Men så kommer jeg på at regn sikkert føles verre om man er en pessimist som er skeptisk overfor det meste slik som Max i stedet for en optimist med et passelig snev av kynisme slik som meg. For Max fungerer regnet sikkert som «uff, jeg liker ikke livet mitt og så regner det også, livet liker nok ikke meg heller» fulgt av nok et sukk. I alle fall stryker Max meg over skallet mitt og jeg liker det og sikkert litt mer enn jeg burde til og med. Deretter setter han meg på plass i akvariet mitt og går i retning badet for å gjøre seg ordentlig klar for nok en dag på matbutikken der han jobber for øyeblikket. Når han er klar for å dra vinker han til meg og ber meg ha en fin dag og det føles noe frustrerende at jeg ikke kan svare eller vinke tilbake, men det hadde vært for rart. Jeg har av en eller annen grunn konkludert med at en mann ikke ville taklet det så godt om han fant ut at skilpadden hans ikke egentlig var en skilpadde så mye som han var en trollmann som hadde hatt et møte med kjærligheten som hadde endt i katastrofe og en, tydeligvis, varig tilstand som skilpadde.

 

Noen dager tenker jeg meg det likevel. Ser for meg at jeg plutselig sier et brått «hei» til Max og ser hva som skjer. Det kan hende at han hadde taklet det og til og med utbrøt et «Eureka!» der man formelig kunne høre utropstegnet selv om det ikke var der, og deretter hadde skravlet i vei om hvordan han alltid innerst inne hadde visst at det VAR noe spesielt med meg. I denne fantasien ender han opp med å danse rundt i rommet og så pleier jeg å se for meg at han synger melodien til «Teenage Mutant Ninja Turtles» siden det uansett er et såpass usannsynlig scenario at det bare er å dra det ut oppi hodet mitt og pøse på med spesialeffekter. Langt oftere ser jeg for meg at helt andre ting skjer om jeg røper meg som at han hopper fra balkongen eller gjemmer seg under dyna mens han konkluderer med at dette umulig kan være noe annet enn en veldig realistisk drøm. Eller at han gjør en sånn flueaktig bevegelse med hendene som man ofte ser hos superskurker og tenker at jeg kan brukes som et hemmelig våpen for å ta over verden eller at han sporenstreks selger meg og leiligheten sin på Finn.no før han flytter hjem til foreldrene sine og skylder på været siden det er en godkjent unnskyldning for det meste. Jeg har i det hele tatt sett for meg de fleste scenarioer for hva som kunne hendt om Max fant ut sannheten og alle sammen gjør at jeg likevel går ut i fra at det smarteste er å holde kjeft. Bare å være en skilpadde og kjede meg mens jeg lengter etter å bli forvandlet tilbake. Og dette kunne vært enkelt som bare rakkern om ikke det var for at Max gjør det ganske så vanskelig med å være den klagete, pessimistiske og musikalelskende fyren som han er. Jeg er i det hele tatt veldig flink som holder ut, men så er jeg jo et geni da, det hører med.

*

Noen ganger husker jeg at jeg tross alt er veldig heldig for man har det på mange måter ganske praktisk som skilpadde. Mens man ikke får spist særlig mye annet enn salat og grønnsaker så får man i alle fall mat og enda bedre, man slipper å lage det selv. Man kan bare slappe av og ta det kuli og så serveres det som om man hadde vært en konge eller en president. Videre trenger jeg ikke jobbe, jeg har det grunnleggende som et sted å sove og jeg slipper å være ute mens det regner, tordner eller blåser en hel masse. Så jo da, alt kunne vært verre og det trøster jeg meg selv med når det føles kjipt og urettferdig at jeg fortsatt er en skilpadde i stedet for å ha blitt forvandlet tilbake av Ravna. Og jeg knasker litt på et salatblad og tenker på dette da Max kommer hjem og dermed beviser at det er ettermiddag, noe jeg ikke helt hadde fått med meg siden å være skilpadde stadig kan være synonymt med å miste kontroll på tiden. Max kommer inn med et stønn og en frossenpizza han straks tar til å varme opp i ovnen. Jeg observerer mens han ordner seg en kopp med te som kan være supplement til pizzaen og når det endelig er klart setter han seg i sofaen med pizzaen på bordet foran seg og tekoppen fint dandert ved siden av. Det er antakelig tilfeldig, men det ser ut til at det er satt opp på en måte som i så stor grad som mulig liksom skal utstråle balanse og system og jeg liker det. Noe jeg derimot ikke liker er hvordan Max babler i vei mellom munnfullene med pizza om hvordan han hadde siste dagen med praksis på matbutikken nå og ikke aner hva han skal gjøre fremover.

«Ferie, kanskje?» sier han med et litt trist uttrykk og så tar han en slurk te før han fortsetter å prate med seg selv.

«Jeg vet virkelig ikke og jeg satt på bussen i stad og så tre ungdommer som pratet om at de skulle starte på ungdomsskolen til høsten og bekymret seg for det og jeg hadde så lyst til å si at de var heldige for de har alt foran seg. De kan fortsatt oppleve en herlig tenåringsforelskelse der alt kiler og kribler, de kan fortsatt ha muligheten til å lykkes, til å få drømmejobben, være som barn å regne. Jeg ville så gjerne fortelle dem at jeg så inderlig gjerne selv skulle hatt alt foran meg slik som dem, men jeg klarte det ikke. I stedet satt jeg og så for meg ting jeg kunne ha gjort i en annen verden der alt var annerledes,» sa Max.

Han får et, for meg, velkjent uttrykk der han ser både litt molefonken og litt underfundig ut, molefundig kanskje. Det er et sånt uttrykk som kommer når Max er i det tankefulle hjørnet og fungerer som oftest som en opplading til det som stadig, og også i dag, kommer etterpå. Max og Keyboardet og en ny musikalsang som han finner på der og da og som på sedvanlig vis er noe ganske så sutrete i lengden. I dag synger Max en klagesang om hvor virkelig fint det hadde vært om han bare var tolv igjen og alt lå foran ham som et ubrukt lerret. Det er en for så vidt ålreit sang som høres litt ut som en vuggesang, i alle fall har den noe skjørt og ettertenksomt ved seg som jeg kunne ha satt pris på om jeg ikke var så uendelig frustrert. For ååå, jeg kunne ha skreket, jeg kunne ha filleristet Max, det er så mye jeg har mer og mer lyst til og han tenker liksom ikke på at jeg tross alt er en skilpadde og det ofte er mye mer kjedelig enn det sikkert må være å være Max. Og det er kanskje derfor det endelig renner over for meg, som om jeg var en foss som rant over mine bredder eller en liknende passende metafor. Jeg hører Max synge og er for frustrert til virkelig å sette pris på sangens finere kvaliteter, jeg hører ham sukke og kjenner enda mer at dette er skikkelig, virkelig teit og jeg hører ham mumle for seg selv, «ja, Timotei, jeg skulle kunne være tolv år igjen» og det er da jeg gjør det. Jeg snakker og ikke bare det, jeg roper og der i fra vil alt bare gå strake veien nedover. For det er den retningen det går når man bor hos en mann som tror at man er en skilpadde og deretter hører en rope «hold kjeft, du klager for mye, bomber og granater.» Og mens jeg er smart og vet en hel del ting vet jeg ikke helt hva som er den rette prosedyren nå. Det aner meg nemlig at å snakke ikke helt var den riktige beslutningen.

Og slik kan det forklares at denne tilfeldige lille dagen like tilfeldigvis er den som forandrer alt.

*

Oppsummeringsinnlegg for juli 2015 =D

Heisann! Det er tirsdag, livet er fint og jeg har massevis å finne på (og se: jeg har bytta header til en header jeg har hatt tidligere som jeg følte for å ha litt igjen). Og det er riktignok litt irriterende at jeg for øyeblikket er skikkelig eksepsjonelt forkjøla, men de gangene jeg er forkjøla går det alltid fort over og om jeg bare drikker masse te og slapper litt ekstra av denne uka så regner jeg med at det snart har passert. Ellers så er boka jeg leser på for øyeblikket genial (“The Mad Scientist’s Guide to World Domination” som er en antologi med noveller om onde superskurker) og ååå, den nyeste episoden av SYTYCD var såå awesome, jeg elsket denne rutinen:

 

J.J. med koreografen Leonardo (siden Derek var skadet) og en argentinsk tango. Å, jeg syns dette var ordentlig classy og elegant og hun er såå pen med den kjolen og det håret at wow og jeg syns hun er flink i tillegg. Nei, det er ikke den raskeste eller den mest avanserte tangoen SYTYCD noen gang har hatt, men det var flott. Og musikken er elsk og Leonardo må være konge å danse med siden han er så sensuell og intens. Yay!

Også ååå, denne contemporary-rutinen med Jim og Ariana der de er sååå flinke og jeg elsker valget av musikk og lyssettingen. Man kan argumentere med at det er litt “trying to hard”-ish når storyen er at Ariana er Depresjonen som prøver å styre Jim og han som kjemper mot den, det er liksom en sånn story som roper etter å skape et viktig og minneverdig øyeblikk, men det funker jo og slutten med lyset er veldig sterk og inspirerende. Og ååå særlig Jim her er så fantastisk på å være både brilliant teknisk og ha det rette uttrykket i dansen, jeg er så glad i ham i år <3

Også, også har vi den dansen jeg likte aller best i den nyeste episoden og som jeg nå har sett tre ganger så langt i dag og virkelig elsker! Det er Virgil (som har danset i musikalen “After Midnight” på Broadway) og Gaby og det i seg selv er jo et flott utgangspunkt siden de to så langt har overbevist kraftig i alt de har gjort og det er Broadway og helt perfekt, sjarmerende, søtt og fullstendig perfeksjon. Alt stemmer her. Danserne, koreografien, musikken, alt =D <3 <3 <3

*

Men da tenkte jeg å ha et oppsummeringsinnlegg for juli siden vi nå tross alt er i gang med august så da setter jeg i gang. Og juli leste jeg mye fint og mens jeg brukte litt lenger tid på hver av bøkene (til meg å være altså) så var det bare fordi de fortjente det så veldig mye. 

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for juli

BØKER

– Uprooted av Naomi Novik 

Denne boka har tidligere blitt anmeldt på bloggen min og ååå, jeg elsket denne boka. Det var fortryllende formidlet, eventyraktig på den beste måten og en virkelig fin bok som i tillegg var fantastisk skrevet og ga meg lyst til å lese mer av Naomi Novik. Terningkast 6!

– Meg, meg, meg av Kjersti Annesdatter Skomsvold 

Karolinsk, siterbar og finurlig. Terningkast 5!

– The boy who lost Fairyland av Catherynne M. Valente

Fantasifull, sprudlende og ganske super. Likte den bedre i begynnelsen enn i andre halvdel av boka, men det var alltid en fin opplevelse. Terningkast 5!

– Simon vs. the Homo Sapiens Agenda av Becky Albertalli 

Søt, virkelig fin og romantisk ungdomsbok som kanskje vil bli anmeldt etter hvert. Terningkast 5!

– The Lie Tree av Frances Hardinge

Frances Hardinge er awesome og alle burde lese så mye som mulig av henne sporenstreks. Og å, jeg likte dennem boka, en bok som var svært interessant og engasjerende og på mange måter helt fantastisk i tillegg til å være temmelig feministisk. Anmeldelse av denne boka kan det også godt hende at jeg poster etter hvert. Terningkast 5!

– The school for Good and Evil av Soman Chainani

Innrømmelse: jeg var helt sikker på at forfatteren av denne boka var en kvinne før jeg fant ut at det var en mann, jeg vet ikke helt hvorfor. Anyway angående boka så har jeg ikke skrevet en anmeldelse av den enda, men det kan hende jeg kommer til å skrive en for jeg likte denne boka veldig godt. Den er eventyrlig og brilliant og minnet meg litt om Wicked på en kul måte. Gleder meg til å lese oppfølgeren som jeg kjøpte i København. Terningkast 5!

– Fairy Tale Comics av Chris Duffy og co.

Antologi med eventyr formidlet i tegneserieform. Ikke en virkelig minneverdig bok, men veldig fint illustrert og absolutt sjarmerende. Terningkast 4!

– The Anthology Project

Antologi med korte historier i tegneserieform som var svært fin med flere innslag av vakkerhet. Terningkast 5!

FILMER

– Home

Søt og sjarmerende, men litt teit animasjonsfilm som var helt ålreit. Terningkast 4!

– Minions 

Morsom, underholdende og gul! Og super hvis man liker minions-karakterene og Despicable me-filmene. Terningkast 5!

– Listen to your heart

Romantisk, klisjéfylt (mann blir forelsket i døv kvinne som ikke kan høre musikken hun inspirerer ham til å skape, utenforstående krefter prøver å stoppe dem fra å få hverandre og når de vinner hverandre så dukker det selvsagt opp kreft og sånt som gjør ting kvasi-deprimerende i tillegg) og likevel helt grei underholdning siden den appellerer til den delen av meg som hadde dilla på “A walk to remember” da jeg var i tenårene. Terningkast 4!

*

Og da gleder jeg meg til å finne ut hvilke filmer og bøker jeg vil elske i august 🙂 Neste innlegg kommer enten torsdag eller fredag så da bables vi!