Diva and the Beast og ymse annet

Heisann! Det er fredag, det er to dager til jeg skal i gang med Nanowrimo og jeg er som vanlig like spent og bekymret for ikke å klare det selv om jeg har klart det hvert år utenom 2007 og det er ellers klart for en helg der jeg har ganske få planer utenom å se finalen av Stjernekamp, noe som dog blir fint 🙂 Jeg heier mest på Maria:

 

Maria Haukaas Mittet synger virkelig skikkelig bra og jeg føler hun har mer følelse og egenart enn Trine Rein så derfor! Uansett spiller det ikke så stor rolle, det blir uansett gøy med finale 🙂 

Ellers har Something Rotten og Hamilton-musikalcdene jeg bestilte for en stund siden kommet i posten nå, noe som gjorde meg boblende entusiastisk i går og yay, jeg fikk vært på biblioteket på onsdag og lånt masse lesestoff. Her er forøvrig et prokrastineringstips: http://www.365escape.com/ der det er en hel haug med pek og klikk-spill der man f.eks. skal løse gåter og sånt for å komme ut av et rom eller klare et eventyr eller ymse ting. Innrømmelse: i det siste har jeg endt opp med å spille slike spill en del når jeg har sittet på Fretex-datarommet for å søke på jobber siden det å få sendt søknader som regel ikke tar meg særlig lang tid og jeg nå en gang sitter der og det gjør å sitte der litt mer interessant 😉 

Forøvrig gleder jeg meg til tirsdag formiddag da jeg skal på vårslepp på Det Norske Teatret. Det er klokka 10 på morgenen, de avslører hva som skal settes opp til våren og det er utdrag fra ting så det blir sikkert kjempekult. Yay!

Men da tenkte jeg først å poste dette: 

 

Dette er en teaser for showet “Diva and the Beast” som jeg så i går. Og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med min anmeldelse av det showet. Neste innlegg kommer mest sannsynlig på mandag da jeg forhåpentligvis har kommet godt i gang med NANOWRIMO!!! Vi bables og god fornøyelse!

Diva and the Beast

 

Når det viste seg at Reidun Sæther (som er ekstremt flink til å synge og som jeg har vært stor fan av i flere år) og Øyvind Blunck (som jeg lyttet til massevis da jeg var liten siden jeg hadde Reidar-kassett som jeg var kjempeglad i) skulle ha show sammen ble jeg fort interessert. Og ååå, i går så jeg dette showet, Diva and the Beast, sammen med en venninne og yay, det er absolutt supert.

I førsteomgang er det verdt det fordi det er et show som har noe for alle. Det er selvsagt masse musikk, deriblant et bredt spekter sanger fra musikalverdenen, men pga. Øyvind Blunck er det også en hel del humor, noe som gjør det til et show som passer for flere enn kun musikalelskere. Jeg tror rett og slett de fleste kunne funnet i alle fall noe i dette showet som falt i smak og det i seg selv er supert.

La oss videre ta for oss showets to hovedpersoner og vi starter med Reidun. Reidun Sæther oppdaget jeg for første gang da jeg så musikalene We will rock you og Spamalot på Folketeateret og deretter så jeg henne i et annet show før jeg håpet veldig at hun skulle bli deltaker i Stjernekamp, noe hun igjen var i fjor. Med andre ord er Reidun Sæther en jeg har hatt sansen for lenge og som virkelig imponerer meg og Diva and the Beast er intet unntak. For det første er hun et enormt musikalsk talent med en virkelig flott stemme som kler det meste, men hun har i tillegg god komisk timing og virker i det hele tatt utrolig sympatisk og kul og det er jo bra. Under Diva and the Beast likte jeg særlig Annie-nummeret hennes der hun imiterer ymse artister (og jeg er villig til å vedde ti kroner på at hun har sett Christina Bianco på Youtube hun og, for det er veldig i samme stil) og hyllesten hennes til Whitney Houston, men alt var flott og kult.

Og så har vi Øyvind Blunck som jeg kanskje har fulgt litt mindre med på opp i gjennom, men som gjennom den nevnte Reidar-kassetten var noe av den tidligste musikken jeg var skikkelig glad i og som jeg alltid har visst at er virkelig flink og super. Og han var på mange måter den store overraskelsen for jeg visste at han hadde spilt i musikaler og var en absolutt godkjent vokalist, men i Diva and the Beast ser man virkelig at han har en særdeles flott stemme som er mye mer imponerende enn man kanskje har gitt ham kreditt for før. Øystein Blunck hadde dessuten ymse rene humornumre og det ga en fin variasjon fra all musikken, selv om det må innrømmes at noe av humoren ikke traff meg helt.

Videre hadde man live band (slikt liker jeg) og fem dansere/korister som var virkelig talentfulle. De var himla flinke alle sammen og særlig Elin Tossavainen og Sofie Bjerketvedt (sistnevnte en jeg har sett i flere forestillinger også tidligere) virkelig imponerte meg med å være særdeles gode dansere, i tillegg til å ha stemmer med skikkelig masse trøkk.

Hvis jeg skal kommentere på noe så manglet det kanskje en klarere rød tråd i showet og som sagt var det noe av humoren jeg ikke helt falt for (men så har jeg litt sær humor også da så det skjer i grunnen ofte at jeg ler av ganske forskjellige ting enn folk rundt meg). Jeg føler også at humoren føltes ment for et litt eldre publikum enn meg i hovedsak, men det var kanskje like greit siden jeg og venninnen jeg var der sammen med antakelig var de eneste i salen på under 60 år 😉

Uansett er det bare småting og jeg smilte, jeg koste meg og jeg elsket alt fra nostalgiske gjensyn med «Reidar reiser snart» til «All about that bass»/»Bang Bang».

Terningkast 5 og yay, dra på show!

Ildfluer, bjørn i måneskinn og finfin musikk :)

Heisann! Det er tirsdag, livet er fint og jeg har farlige ting som Maltesers i leiligheten min 🙂 Ellers har jeg i morgen en jobbintervju-greie som jeg er veldig spent på siden det er en jobb jeg har veldig lyst på, jeg driver med planlegging av Nanowrimo og føler meg litt mindre forberedt enn jeg pleier, samtidig som jeg er ganske sikker på at det vil gå fint, ikke minst fordi jeg har veldig mye tid til å skrive, jeg skal på show på torsdag (Diva and the Beast) og gleder meg til det (anmeldelse kommer nok på fredag) og jeg syns livet er ganske trivelig selv om man selvsagt alltids kan finne en hel haug med ting å bekymre seg for. 

Nå tenkte jeg å bruke dette innlegget til ymse finheter og vi starter blidt med mitt nyeste fullførte fargeleggingsprosjekt:


Det er en bjørn i måneskinn (ikke elg i solnedgang, men bjørn i måneskinn altså) og det tok meg tre uker å bli ferdig med alt på dette prosjektet (jeg kan være tålmodig av og til altså). Yay!

Ellers finnes det nå ny musikkvideo med Sara Bareilles sang “She used to be mine” og jeg syns den er kjempefin:

Jeg er så utrolig glad i denne sangen, den er så nydelig og budskapet treffer meg så godt. Og ååå, entusiasme, Sara Bareilles har a) gitt ut bok med essays og b) gir snart ut cd der hun synger sin versjon av sangene hun har skrevet til musikalen “Waitress” (som har premiere på Broadway april neste år og som er med på den lange lista over musikaler jeg har ekstremt lyst til å se)! Og denne cden og boka er to av de mange grunnene til at jeg rett og slett er nødt til å vinne Nanowrimo siden det er enkelte ting jeg bare gir meg selv lov til å kjøpe hvis jeg vinner Nanowrimo 😉

Ellers har Adele gitt ut ny singel og det engasjerer meg på ingen måte i like stor grad som når Sara Bareilles gjør det, men er likevel verdt å nevne siden videoen til den er ganske fin:

Jeg syns det er en fin sang og at videoen har en god atmosfære og utover det er den verdt å se fordi mannen i den er veldig kjekk (man kan da like ting av litt overfladiske grunner i ny og ne). Litt urelatert, jeg bruker ikke sminke og har ikke noen store planer om å begynne med det heller, men om jeg noen gang skulle trenge å sminkes av en eller annen grunn håper jeg at jeg får den som sminket Adele i denne videoen til å sminke meg for det er veldig fint, øynene særlig 😉

Da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et lite utdrag fra Gatelykt-prosjektet mitt (som vil bli litt forsømt i november pga. Nanowrimo, men som opptar tankene mine mye av tiden selv om det varierer veldig fra dag til dag hvor mye jeg skriver på det). I utdraget mitt handler det om en mann som har ildfluer og det er egentlig det, men jeg tenkte at det kan være litt småsjarmerende novelletematikk likevel og det er, som alt annet i Gatelykt-prosjektet mitt, skrevet av en person som innerst inne drømmer om å skrive noe som kan sammenliknes med “Den lille prinsen” og som er ment for barn, men som voksne gjerne elsker mer. Og jeg vet at det er et noe hårete mål, men det er helt i orden å ha ambisjoner og det er i alle fall litt i det nabolaget drømmene mine er. Jeg håper utdraget faller i smak, neste blogginnlegg kommer mest sannsynlig på fredag og hurra for planer om bibliotekbesøk (antakelig i morgen ettermiddag) og annet fint. Her er et utdrag om ildfluer:

Om ildfluer og løvetannfrø

 

La oss kalle ham Jonas og vit at dere har tatt samme buss i en årrekke uten at du ville kjent ham igjen hvis jeg ba deg peke ham ut. Da ville han vært litt som Willy i «Hvor er Willy»-bøkene, selv om han sjelden bruker stripete gensere og det slett ikke er sikkert at Willy har en føflekk på venstre skulder slik Jonas har, selv om dette igjen er noe ingen andre vet. Vit at Jonas har et hemmelig mål om å være så anonym som mulig, han ønsker å gli inn i mengden, være kun en tilfeldig biperson i andres liv som ville blitt nevnt nesten helt sist i rulleteksten. Vit alt dette slik Jonas visste at det var lett regn på gang, men at han besøkte parken gladelig likevel. Det var fredag og juli og jeg så Jonas der han gikk. Så hvordan det av og til gled et lite smil over leppene hans, som om han hadde en hemmelighet som gledet ham, noe han jo også hadde. Der og da var han bare en mann og til og med en ganske gjennomsnittlig en, men et sted i Jonas sine tanker danset det alltid et par ildfluer. De var bare to av flere som byttet på å fylle Jonas sine tanker og drømmer og hadde en godt gjennomført skiftordning. Og det som var veldig fint var det at når Jonas kom hjem så forlot de det som kun var tankene og drømmenes sfære og viste seg å være reelle. Like inderlig virkelige som kontorjobben Jonas egentlig var lei og yoghurten han hadde stående i kjøleskapet. Man så dem riktignok ikke med en gang man entret Jonas leilighet, en leilighet som var malt frem i ymse lyse blåtoner og fremsto som ytterst harmonisk og avbalansert, men etter å ha tatt inn den perfekt fargeorganiserte bokhyllen i den vel så ypperlig organiserte stua der alt så var det bare snakk om tid før ildfluene dukket opp. Jonas visste i alle fall særdeles godt at leiligheten hans nettopp var et temmelig magisk sted og smilte tilfreds mens han trakk gardinene for alle vinduer, tente et par stearinlys, laget seg en god kopp te og åpnet døra til gjesterommet. Med det fløy ildfluene som hadde sovet der inne ut i stua og snart fylte de hele rommet. Det var på mange måter fascinerende hvordan gamle Kornelius i etasjen under leste dagens Aftenposten mens han lyttet til radio og familien Singh i etasjen over spiste et stort måltid med indisk mat mens de begge, som blokkas andre beboere, forble uanende om hvordan Jonas akkurat da frydet seg over ildfluer som fylte hele stua med lys og en selsom magi som man ikke fant noen andre steder. Det var så vakkert og skjørt og uten å ha skrudd på tv, radio eller en cd var hele rommet likevel fylt med musikk eller i det minste følelsen av musikk. Jonas visste at det var innbilt, men hva gjorde vel det når han så tydelig kunne høre de intrikate tonene til en fiolin, den myke klangen til et piano og en fjærlett fløytetone som kilte seg frem i mellomrommet mellom de andre musikalske nyansene. Det var det mest virkelige som fantes uansett om det hele var fri fantasi og der blant ildfluene og innbilt musikk kjente Jonas at han var alt annet enn ensom. Han visste også at dette ikke ville vare. Ildfluene ville trekke seg tilbake til gjesterommet, plassen de hadde fylt ville i stedet opptas av stillheten etterpå, gardinene ville trekkes til side, stuen ville igjen fylles med lys og likevel føles øde for da var det bare ham. Jonas kjente fremtiden og ante skyggenes kommende spill og kveldens ettertenksomhet og likevel skremte det ham ikke for nå, nå var livet ildfluene og en innbilt musikk som minnet ham om løvetannfrø. Hvordan løvetannfrøene var som sommerlige snøkrystaller som hoppet i fallskjerm og fløt på passelig kraftige vindpust, hvordan de var som en melodi de og. Akkurat nå var alt magisk og når ildfluene snart forlot ham for kvelden ville det slettes ikke være for alltid. Alt neste dag ville inneholde ildfluetimen der de danset i stua og alt var i balanse. Det var denne vissheten som kanskje var det viktigste og tryggeste av alt.

I morgen vil Jonas dra på biblioteket. Han vil være stille og beskjeden og gjøre lite ut av seg, men han vil være der likevel. Etterpå kommer jeg til å se ham gå gjennom parken med et handlenett med noen bøker og et smil som bare til en viss grad skyldes bøkene og som i aller størst grad skyldes ildfluene. Jonas vil virke tilfreds selv om det er overskyet og en forholdsvis kjedelig og grå lørdag, være fornøyd likevel fordi livet inneholder ildfluer som venter på ham. Og snart vil han komme hjem, trekke for gardinene og alt vil begynne på nytt. Vit dette og lytt og håp at fragmenter av den imaginære musikken når deg. Kanskje til og med fylt med en smak av bringebær og et sus som forteller eventyr om ildfluer.

*

 

Smakebit på søndag, fine innkjøp og annet av interesse :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og ååå, denne helgen har vært super. Men det skal jeg komme tilbake til. I første omgang tenkte jeg herved å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser for øyeblikket er denne:

Det er boka “One more thing” av B.J. Novak og ååå, jeg liker denne boka skikkelig godt. Jeg kjøpte den i går i København, det er en samling korte historier og forfatteren står ellers også bak boka “The book with no pictures” (som er blant de mest geniale billedbøkene jeg vet om). Og altså angående “One more thing”, jeg føler at jeg har litt rar sans for humor og det er sjelden at noe virkelig er min humor, men denne boka er det til gangs og det er så kos. Bladde en del i den i går og leser på den nå og det er så fornøyelig og underholdende og mens det er mange forfattere som skriver bedre og klokere så føler jeg at denne boka og jeg er på samme planet i enormt stor grad, noe som igjen gjør at jeg fryder meg mens jeg leser og nyter hvert sekund. Her er noen smakebiter siden denne boka inneholder noen veldig korte historier:

“The Literalist’s Love Poem

Roses are rose.
Violets are violet.

I love you”

Og

“War

The two children began a game of war. ‘This is a good idea,’ thought both children. ‘Soon, I will win. Then the game will be over, I will be happy, and we can both go do other things.’ But no matter how many times they played war, the always forgot how tedious, how tiresome, how emotionally delibitating, how devoid of reward, and how maddeningly left to chance the game was; and how they always regretted having started the contest well before the time it was over. In that way, it wasn’t too unlike the game of bridge.”

Også er det en novelle som heter “Julie and the Warlord” og en novelle om haren i historien om haren og skilpadden som er geniale og jeg har fortsatt en hel del historier igjen å lese og ååå, denne novellesamlingen er veldig trivelig å lese på, den har truffet meg skikkelig 🙂 

Flere smakebiter finner man i dag hos Betraktninger.

*

Ellers var jeg en kort tur til København denne helgen og glemte helt å ta bilder underveis. Men jeg hadde det i alle fall veldig trivelig, koste meg med god mat og snacks og endte opp med noen fine innkjøp som blant annet innebærer at jeg nå er ferdig med julegave til både moren min, faren min og broren min før november en gang har begynt. Det er riktignok ikke pakket inn, men likevel, jeg føler meg flink. I tillegg har jeg shoppet litt til meg selv og en ting er boka jeg bablet om lenger oppe i dette innlegget. De andre tingene er dette:

“Carry on” av Rainbow Rowell hadde jeg egentlig planer om å vente med å skaffe meg til etter eventuell seier på Nanowrimo, men så ombestemte jeg meg siden den ropte sånn på meg fra bokhyllene og jeg har så lyst til å få lest den snart. Tantrix Match er et tantrix og sudoku-aktig spill for en person der man har brikker som må passe sammen på et brett og så er det 12 oppgaver og flere løsninger på hver av dem. Med andre ord er det hjernetrim av den typen jeg kan kose meg med i timevis så det er jo flott. 

Ellers tenkte jeg da jeg entret Fona at det egentlig var litt dumt å kjøpe filmer siden jeg strengt tatt ender opp med å se på Netflix langt oftere enn jeg ser på filmene mine. Dette resulterte selvfølgelig i dette innkjøpet:

Det er “A Winter’s Tale” (visstnok en veldig romantisk eventyrfilm og jeg er litt usikker på den, men det er sikkert god underholdning), “Familien Beliér” (fransk film jeg hadde veldig lyst til å se alt da den gikk på kino og som jeg syns høres innmari fin ut), “One Chance” (fin film om Paul Potts med James Corden i hovedrollen som jeg har sett, men som jeg likte ganske godt og som dessuten kostet kun 29.90 danske kr og da var det en veldig lett beslutning) og “Sangen fra havet” (heter “Song of the Sea” på engelsk og er en helt nydelig animasjonsfilm som jeg så i våres og ble veldig glad i, den går forøvrig på kino i Norge fra 30. oktober og jeg anbefaler alle å sjekke den ut). Jeg har nye filmer 🙂

Ellers har jeg Maltesers og snacks i skapet og i en ideell verden klarer jeg å ha igjen noe væffal av dette når november kommer og Nanowrimo-proviant alltids kommer godt med.

Med andre ord har jeg hatt en ganske så fin helg så det er jo bra. 

*

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med en veldig fin reklame for Barbie (av alle ting) som jeg oppdaget i stad: 

 

Helt uavhengig av hva man syns om Barbie så har denne reklamen et veldig fint og feministisk budskap og det er en skikkelig søt og sjarmerende reklame i tillegg så yay. Absolutt verdt å se 🙂 

Da skal jeg se opptak av gårsdagens Stjernekamp og slikt og så kommer neste innlegg tirsdag eller onsdag. Vi bables!

The Martian og sånt :)

Heisann! Det er torsdag, jeg er hos faren min og i morgen har jeg finfine planer som jeg ikke har nevnt her. Jeg og moren min fant nemlig et sånt tilbud der det var bortimot gratis og skal dermed til København denne helgen. Vi drar i morgen ettermiddag, kommer til København på lørdag morgen, er i land i fem, seks timer, tar båten hjemover og kommer tilbake til Oslo tidlig søndag morgen. Og det er altså kun en ganske kort helgetur, men det blir koselig og fint og vil bety en mulighet til å kjøpe de første julegavene (selv om jeg skal feire jul sammen med folk som er irriterende i mot hele ideen om gaver i år, jeg derimot kommer til å insistere på å gi gaver uansett om jeg er arbeidssøkende og lite rik for jeg syns det er skikkelig trivelig), i tillegg til å titte rundt i København noen timer og spise god mat på båten. Dessuten vil det bety at jeg på lørdag for første gang på evigheter vil ha en hel dag uten noe internett (ikke en gang å sjekke mailen i fem minutter) og det er sikkert veldig sunt siden jeg er alt for mye på nettet som det er. Tenkte å blogge på søndag og da kan jeg sikkert dele litt inntrykk fra turen og slikt =D

Ellers er det ti dager til Nanowrimo og i teorien har jeg planlagt bortimot hele historien. I praksis er jeg dog enormt usikker på planen min for jeg vet hva som skal være hovedtematikken og moralen og at det skal være Fantasy-ish for barn og ungdom, men når jeg ser gjennom planen min så henger den ikke på greip og det slår meg litt at det kanskje er på tide at jeg utfordrer meg selv til å ikke ha så mye planlagt på forhånd og heller bare skriver. For når jeg har alt planlagt så har jeg det litt med å holde meg litt for mye til planen i stedet for å se hvor fantasien tar meg og dermed føles ting litt anstrengt til tider og som om jeg presser frem ord. Men samtidig så MÅ jeg vinne Nanowrimo siden det pleier å være julegave til folk og jeg har ting jeg bare får lov til å kjøpe til meg selv om jeg vinner og da trenger jeg å vite en del om hva som skal skje. Det er en vanskelig balansegang det der, ønsket om å ha ting på plass sånn at jeg bare trenger å skrive det og samtidig følelsen av at det kan bli mer spennende og underholdende å skrive om jeg tar det litt mer som det kommer. Jeg vet ikke hva folk syns er det lureste.

Anyway, nok om det. På lørdag så jeg “The Martian” på kino og den var helt brilliant så nå tenkte jeg å poste en trailer for den og deretter min anmeldelse som kan få æren av å avslutte dette innlegget. Vi bables og neste innlegg kommer altså på søndag tenker jeg 🙂

 

The Martian = herlig film

 

I våres når jeg lånte boka «The Martian» var jeg i utgangspunktet bittelitt usikker for mens jeg hadde hørt veldig mye bra om den boka og i mange tilfeller kan kose meg en hel del med Science Fiction så hadde jeg også hørt at boka var ganske naturfagvennlig på en måte og jeg var litt redd for at jeg ikke skulle være smart nok siden mine evner ligger i totalt andre retninger enn vitenskap når sant skal sies. Men ååå, jeg koste meg så mye med boka «The Martian», den engasjerte fra første setning og var genial og spennende med masse humor og en rett-frem fortellerstil som jeg likte innmari godt. Følgelig var det fort klart for meg at jeg trengte å se filmversjonen og yay, denne filmen var awesome!

Konseptet er som i boka at Mark Watney er strandet på Mars og må prøve å overleve ved hjelp av vitenskap og botanikk og jeg var litt usikker på hvordan boka skulle funke som film, men det funker ypperlig. Det er spennende og engasjerende, det er utrolig underholdende og passer like godt for folk som har lest boka for folk som ikke har lest boka siden man kommer fort inn i det uansett og jeg syns skuespillerne gjør en super innsats over hele linja. Siden jeg ikke er en norsk avis som kommer i ekstase hver gang en norsk eller delvis norsk person dukker opp i en Hollywood-produksjon og i utgangspunktet ikke er en superfan av Aksel Hennie (jeg likte ham aller best som stemmen til Max i den norske versjonen av animasjonsfilmen «A Goofy Movie») så bryr jeg meg egentlig ikke så mye om at han er med, men han gjør en god tolkning av karakteren sin så det er jo bra. Og ellers er Jessica Chastain, Donald Glover og Chiwetel Eijofor (eller Rød strek under både fornavn og etternavn i Word, nei da, bare tøyser litt) supre. Den beste presentasjonen står likevel Matt Damon for, han spiller Mark Watney på en brilliant måte etter min mening.

Ellers er «The Martian» en film der mye er gjort riktig. Det er teknisk fint gjennomført, det er godt fortalt og jeg elsker også hvordan det som i boka er så usentimentalt. Det hadde vært så lett å falle for fristelsen til å ha en og annen stille scene der Mark sitter og ser på et bilde av moren sin eller noe med tårer i øynene mens det spilles sånn klassisk Hollywood-musikk for å gi folk tårer i øynene og i stedet er det praktisk, smart og usentimentalt og det gjør paradoksalt nok at det faktisk gir et sterkere inntrykk om det gir mening. Jeg satt i alle fall og følte denne filmen og på slutten var jeg en av mange i salen som klappet fordi denne filmen er innmari bra.

Det eneste negative er at «The Martian» føltes litt lang av og til og den ble aldri kjedelig, men særlig på slutten føltes det som om det som hendte handlingsmessig sett kunne blitt komprimert til å bli kanskje et kvarter kortere eller noe der omkring. Og ellers så er det noe som stoppet meg fra virkelig å elske denne filmen. Likevel, det er en innmari fenomenal film med flere scener som virkelig var fremragende og med et Mars som virkelig fremstår som nydelig og gåtefullt. Og jeg liker hvordan det vises hvor mange som jobber sammen for å redde en person, hvordan et menneske kan være så viktig. Det er et fint budskap. Sist, men ikke minst er jeg glad jeg ikke er strandet på Mars og like glad for at jeg liker poteter veldig godt siden det tydeligvis er det man spiser mest av om man er strandet på Mars.

Terningkast 5!

Equilibrium, Du måste finnas og tankespill :)

Heisann! Jeg har hatt en veldig fin helg med kino og fårikål og generell hygge så yay. Det som dog er litt synd er at min store favoritt på Stjernekamp gikk ut på lørdag og at jeg generelt sett har følt at feil person har gått ut omtrent hver uke i år, sånn i tillegg til at de deltakerne jeg liker minst i år fortsatt er igjen og aldri ender opp i bunnen (Knut Erik og Trine). Og jeg vet at det bare er et program, men hvert år tidligere har min største favoritt den sesongen om ikke vunnet, så i alle fall kommet til topp 2 og derfor sitter en barnslig del av meg igjen og tenker at Stjernekamp var mer oppmuntrende for min del under tidligere sesonger mens jeg håper inderlig på en sesong 5 der det kanskje igjen går mer slik jeg håper sånn at jeg kan tenke på sesong 4 som unntaket som bekrefter regelen. Anyway, her er Heidi Gjermundsen Brochs opptreden fra lørdag:

 

Det er sangen “Du måste finnas” fra musikalen Kristina från Duvemåla og det er så fint. Så inderlig skjønt. 

Og her er den med Helen Sjöholm:

 

Hvis man sammenlikner så gir ikke Heidis versjon meg det samme som Helen Sjöholm sin versjon, men det er bare fordi Helen synger denne sangen med så sterk følelse og innlevelse at det er noe av det vakreste jeg har hørt i musikalsammenheng ever. Heidi føler jeg likevel treffer nerven i sangen og man ser at hun virkelig lever i sangen og uansett versjon er dette i alle fall en innmari fin musikalsang som er verdt å lytte til uansett hvordan forhold man har til musikaler. 

Ellers så handler livet om å ha dårlig samvittighet fordi jeg ikke skriver nok, men jeg trøster meg selv med at jeg vil skrive enorme mengder hver eneste dag om bare to ukers tid når det gjelder Nanowrimo og når det gjelder sistnevnte er jeg godt i gang med planleggingen av historien og enda mer i gang med planleggingen av hva jeg skal bestille på Amazon som premie til meg selv hvis jeg vinner 😉 I forbindelse med Hamilton-obsessing (noen kan muligens ha fått med seg at jeg har veldig dilla på musikalen Hamilton på Spotify for tiden, muligens fordi jeg ender opp med å nevne den i nesten hvert eneste blogginnlegg, sorry) har jeg også blitt utrolig glad i denne nettsiden: http://genius.com/albums/Lin-manuel-miranda/Hamilton-original-broadway-cast-recording 🙂 Og ååå, denne siden er veldig brilliant for man kan velge hvilken som helst sang fra f.eks. Hamilton og få sangteksten og i tillegg få kommentarer fra brukerne om alt fra popkulturelle referanser i tekstene, til historisk kontekst og alt annet min indre nerd kan fryde seg over. Og Genius er super ellers også for man kan søke opp og finne en hel haug med sanger og så få kommentarer til dem som gir sangen mer kontekst. Jeg har prøvd å skrive inn Sara Bareilles, Elton John, Wicked-musikalen og ååå, det er egentlig mulig å finne enormt mange sangtekster her og finne ut nerdete informasjon om tekstvalg og slikt, det er veldig gøy 🙂

*

Men nok om det. For at dette innlegget ikke skal bli for langt tenkte jeg nå å poste min anmeldelse av filmen “Equilibrium” og avslutte med det. Neste blogginnlegg kommer mest sannsynlig på torsdag og vil da i hovedsak dreie seg om “The Martian”-filmen regner jeg med (som var fantastisk) så da bables vi og god fornøyelse 🙂

Equilibrium

 

Equilibrium er en film jeg først hørte om da noen jeg kjenner var veldig entusiastisk over den på bloggen sin. Jeg ble da nysgjerrig og hadde den deretter på en uskreven liste over filmer jeg på et tidspunkt skulle se. Når dette tidspunktet ville bli var dog uklart og kunne muligens ha forblitt uklart om det ikke var for filmkvelden på Humanismens Hus der den ble vist. Og nå har jeg sett den og konkluderer med at denne filmen absolutt er verdt å se.

Dette er historien om John Preston som lever i en fremtidig og temmelig fæl og dystopisk verden der følelser er forbudt og all kunst og litteratur og liknende som kan skape følelser brennes. Og så er John Preston i følelsespolitiet som brenner folk som bryter lovene og føler og så kommer det en dag da han ved et uhell ikke får tatt en dose med et serum de tar for å undertrykke følelser, noe som skaper en ideologisk krise for hans del. Og konseptet, som er ganske likt som i boka «Fahrenheit 451» er veldig fascinerende og det at det nettopp er et så spennende konsept er også noe som gjør at man på ingen måte føler seg ferdig med historien etter at filmen er over. For min del var dette dog også en av filmens små svakheter siden jeg føler at konseptet har så sterkt potensiale at jeg ble litt skuffet over slutten som føltes litt for brå og som fikk meg til å sitte igjen med en masse ideer om hva de kunne ha gjort annerledes. Samtidig ser jeg at den «vil ha mer»-følelsen på slutten også er en stor styrke siden den betyr at filmen har skapt engasjement og nysgjerrighet.

I alle fall, utenom konseptet så liker jeg mye annet med denne filmen. Den har mange fine øyeblikk, den har Christian Bale (som jo er en kjekk og super skuespiller) i hovedrollen, den har Taye Diggs (Benny i filmversjonen av musikalen «Rent» og ganske så kjekk han og) i en annen sentral rolle (litt synd at det ikke dukket opp noen muligheter til å synge for ham i «Equilibrium», men så hadde kanskje ikke plutselige sangnumre passet helt inn så det er nok like greit) og det er i det hele tatt gjort mye riktig med henhold til stemningen og estetikken og slikt. Og jeg syns denne filmen starter veldig bra og holder seg veldig spennende og fascinerende hele veien i gjennom, sånn i tillegg til at det er noen veldig stilige kampsekvenser som har en slags eleganse ved seg.

Med det sagt så er nettopp alle action-scenene noe som trekker litt ned for min del. Jeg ser at de er stilige, men jeg er rett og slett lite interessert i action i filmer generelt sett og selv ikke når det her er veldig flott presentert. Og jeg ser at det ikke er en svakhet ved filmen i seg selv, men heller en personlig preferanse, men det var likevel noe som tok meg litt ut av filmen. Jeg følte også et ønske om å kjenne karakterene bedre, jeg syns det var rart at han Taye Diggs spilte smilte og lo så mye hvis de levde i en verden der følelser var forbudt og det var generelt sett ymse småting som gjorde at jeg var veldig usikker på om denne filmen var en veeeldig sterk firer eller en litt svak femmer for min del terningkastmessig sett.

Jeg lander likevel på terningkast 5 fordi det i bunn og grunn vitner om en veldig sterk film når jeg sitter igjen og vil ha mer og tross alt sitter igjen og dikter videre for meg selv. Og dette er en film som gjør så mye riktig og som kan tilfredsstille både actionelskere og filosofer på samme tid, på samme tid som den får meg til å føle meg utrolig takknemlig over at jeg har følelser for ja, følelser kan skape utfordringer, men det er så verdt det. Yay!

Lego-fotonovelle og andre ting og tang

Heisann! Det er fredag, jeg skal snart drikke te og spise grøt og så er det ned til sentrum for filmkveld på Humanismens Hus der jeg skal se filmen “Equilibrium” som jeg er veldig spent overfor siden den høres ganske fascinerende, men samtidig kanskje ikke er en film jeg ville endt opp med å huske å få sett ellers. Og ellers har jeg mange planer fremover som er fine, jeg er godt i gang med planleggingen av Nanowrimo og andre essensielle ting (som akkurat hva jeg bare er nødt til å kjøpe som premie til meg selv om jeg vinner Nanowrimo, noe jeg satser på å gjøre selv om jeg antakelig vil planlegge litt mindre i detalj enn jeg ofte har pleid før) og jeg lar livet gjerne inneholde fargelegging, lesing og å lytte til musikalmusikk i en skjønn symbiose så yay 🙂

Ellers har jeg hatt skikkelig flaks i det siste. For tre uker siden vant jeg et brettspill kalt Hint som jeg fortsatt har til gode å prøve, men som jeg satser på å få testet ut ganske snart og i går var jeg skikkelig heldig hele to ganger. Jeg har for det første vunnet en utgave av boka “Luridiumstyven” som er en Fantasy-bok for ungdom som høres veldig spennende ut og jeg har for det andre blitt en av vinnerne for september i en konkurranse Nationaltheatret arrangerer denne høsten der man kunne vinne to billetter til en valgfri forestilling denne høsten (jeg valgte Peer Gynt 7. november siden den virker veldig spennende og mamma også har veldig lyst til å se den). I går følte jeg meg med andre ord veldig heldig og dette gir meg bare mer motivasjon til å delta på enda flere konkurranser for man vinner væffal ikke om man ikke deltar 😉

Nå tenkte jeg å dele litt bilder fra i går kveld da det var Sent-kveld på Teknisk Museum, noe som var supert selv om det bydde på en stor skuffelse i form av at kaféen der var stengt og jeg liksom hadde gledet meg til å kunne kjøpe meg en sjokolade eller noen pastiller eller noe sånt. De hadde riktignok en bar, men der var alternativene i hovedsak enten alkohol eller nøtter og siden jeg er avholds og ikke liker nøtter ble det følgelig ikke noe snacks. Dette er riktignok et temmelig lite problem i den store sammenheng, men der og da irriterte det meg en del siden kaféen alltid har vært åpen når jeg har vært på Sent-kveld-arrangementer før og det liksom er noe av moroa. Anyway, her er litt bilder og først tenkte jeg å dele noe som liksom skal være en blomst selv om det på ingen måte likner på en blomst:

Disse brikkenes form gjorde det til en stor utfordring å lage noe som helst, men dette skal liksom være en rød blomst der det grønne er stilken og det gule er blomsterhodet (eller hva man nå en gang egentlig kaller det i midten som kronbladene er rundt) og så vokser blomsten opp av grå asfalt bare fordi.

Etter å ha holdt på litt for lenge med forsøk på å lage blomst lagde jeg en slags bil av magformers og det var gøy (selv om også det var en utfordring).

Og så tittet jeg jo litt rundt på utstillinger, men det skal innrømmes at minst 75% av de to timene jeg var på Teknisk Museum ble brukt til å bygge med Lego for det er sååå gøy. Ja, det var vanskelig å finne like brikker så den delen av meg som liker en viss balanse og symmetri på det jeg lager måtte gi opp det målet ganske raskt, men jeg fikk laget et hus og ut i fra det kommer det nå en fotonovelle sånn for moro skyld som jeg brukte ca fem minutter på å finne på. 

Klaus var en ganske alminnelig mann den morgenen han våknet og plutselig manglet kropp utenom hodet sitt. Hvorledes han da levde forekom ham som et stort mysterium, men Klaus var en fyr som hadde det med å ta ting som det kom og dette var i så måte intet unntak. Klaus funderte litt på hva som var den passende prosedyren videre og konkluderte med at det jo ville være praktisk å ha en kropp og etter å ha lett gjennom alle skapene sine på en eller annen finurlig måte var han klar.

Klaus følte seg litt som en veldig kul robot da han kunne stå høyreist og autoritær med noen villkårlige ting og tang som hadde resultert i en form for kropp som gjorde nytten der og da. Og han smilte over sin evne til å få ordnet opp i problemer av arten “våkne om morgenen uten kropp” og gikk ut en tur for å kjenne på det deilige været. 

Det var ganske fint vær og Klaus hadde et ganske fint hus som hadde en slags Steinerskole-mentalitet som innebar at det skilte seg ut i mengden og var mer organisk og finurlig enn rett og logisk. 

Klaus likte det uansett fra opptil flere vinklinger og det var noe med tilfredsheten han la for dagen angående huset sitt som fikk andre til å tenke det de og, tenke at ja, Klaus sitt hus var en kul dings, det var verdt å feire. I alle fall sto Klaus og var fornøyd med været og huset sitt da han så henne.  

Hun kunne ha vært creepy siden hun manglet ansikt og tydeligvis hadde opplevd et liknende “våkne opp uten kropp”-scenario siden kroppen hennes virket veldig tilfeldig satt sammen. Likevel var hun ikke creepy, snarere tvert i mot og Klaus ble intenst forelsket sporenstreks og lurte veldig på hvordan i all verden han skulle vise sin kjærlighet. 

Han løste problemet med å klatre opp på taket der han tok av kroppen og la hodet frem som en ofring til eventuelle kjærlighetsguder for å oppleve hennes kjærlighet. Om det faktisk finnes kjærlighetsguder er ikke godt å si, men kvinnen han hadde falt for så hodet hans der oppe og ble inderlig forelsket. Såpass forelsket at hun entret huset hans (som ikke var låst og uansett hadde hun vært en spion i et tidligere liv og ville sånn sett hatt null problemer med å bryte seg inn uansett), ilte opp trappene og ut til ham der han så henne kvitte seg med kroppen så kun hodet hennes gjensto. Klaus hørte henne gi ham en telepatisk beskjed om at hun ville at de bare skulle være to hoder som elsket hverandre og så kunne kropper og hverdag og alt annet bare ha det så godt og Klaus syntes dette var en utmerket plan.

Kjære leser. Av og til dukker det opp en helt fantastisk solnedgang der alt som er dumt og teit smelter hen og alt som gjenstår er ærefrykt over at livet kan være så magisk. Og da er det kanskje mulig å se to hoder som står der på balkongen mens de tenker at her finnes bare solnedgangen og kjærligheten og det er nok. Uansett var det i alle fall et faktum at Klaus var lykkelig og det var kanskje det viktigste tross alt.

*

Men da tenkte jeg å ordne andre ting før jeg skal av sted på filmkveld. Og i morgen skal jeg se “The Martian” på kino og det blir awesome, men neste innlegg vil altså dreie seg om “Equilibrium” i hovedsak og så kommer “The Martian”-anmeldelse senere. Anyway, vi bables, god fornøyelse og ha en fortsatt fin dag alle sammen 🙂

Egg & spoon :)

Heisann, jeg kunne ventet med å blogge, men jeg gidder ikke så hei, her er jeg! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har fine planer om sentkveld på Teknisk Museum på torsdag og filmkveld på Humanismens Hus på fredag så det er jo fint. Dessuten har jeg bestemt meg for å dra på kino på lørdag og det blir kos (dessverre ønsket jeg at “The Martian” skulle ha noen forestillinger tidligere på dagen enn 17:20 siden jeg har veldig dilla på Stjernekamp og det attpåtil er musikal som tema på lørdag, men hvis jeg ser 17:20-forestillingen så vil jeg være hjemme til 20:30 senest antakelig og da går jeg tross alt kun glipp av den første halvtimen og når man dessuten kan se alt av Stjernekamp på Nrk sine nettsider både under og etter episoden så er det i grunnen greit, dessuten har jeg veeeldig lyst til å få sett “The Martian”, den virker sååå awesome) så yay! 

Ellers så handler livet om å lese, fargelegge, planlegge Nanowrimo (der jeg altså har en plan om å planlegge alt som skal skje på forhånd i litt mindre grad enn jeg har pleid tidligere for å være mer åpen for hvor kreativiteten tar meg og for å i større grad unngå deler der jeg skriver ord bare for å skrive nok ord siden det antakelig er like tørt å lese som det er å skrive) og i det hele tatt ha det trivelig for livet er en ganske kul dings uansett hvor umotiverende å søke på jobber kan være og jeg har så mange ting jeg ser frem til for tiden at det i seg selv er verdt å feire. 

Men da tenkte jeg nå i første omgang å poste enda en sang fra musikalen “Hamilton” fordi jeg føler for det:

 

Dette er “Cabinet Battle 1” og er et kabinettmøte i form av en rap battle og det er sååå kult! Og det fascinerer meg litt at musikk som jeg i utgangspunktet ikke har noen stor interesse for plutselig interesserer meg veldig om det skjer i en musikal. Bandet Queen for eksempel hadde jeg ingen interesse av før første gangen jeg så musikalen “We will rock you” og etter det så fryder jeg meg hver gang jeg hører Queen på radio, jeg er hemmelig overbevist om at å putte noe inn i en musikalsetting sporenstreks kan gjøre meg fascinert av nesten alt. I våres så jeg musikal basert på musikken til Ole Ivars og i den settingen likte jeg musikken deres kjempegodt selv om jeg ellers syns danseband er ganske teit, heavy metal og hard rock er i utgangspunktet musikk jeg ikke egentlig forstår meg på i det hele tatt, men du kan banne på at jeg hadde vært mye mer åpen for det om det forekom i en musikal, jeg kan syns rap og hip hop er ålreit uten at det generelt sett er noe jeg lytter så mye til, men i “Hamilton” er det en del av en musikal og vips er det kongen av episkhet. Jeg tror det handler litt om at jeg klarer å tenke på en sang først og fremst som en musikalsang når det er en sang i en musikal og det gjør meg mer åpen enn ellers kanskje, jeg vet ikke helt. Uansett spiller det jo ingen rolle, hvis Lin-Manuel Miranda er involvert er det nesten garantert awesome uansett.

Jeg tenkte nå å avslutte dette innlegget med en anmeldelse av boka “Egg & Spoon” (som ikke er så grundig siden den skrives tre dager etter at boka ble lest ut og jeg for lengst er i gang med å lese en annen bok, men det får gå). Neste innlegg kommer antakelig på fredag så da bables vi og god fornøyelse!

Egg & Spoon av Gregory Maguire

 

Da jeg fant denne boka på biblioteket ble jeg ganske fornøyd siden jeg liker Gregory Maguire (han skrev boka som var inspirasjonen bak musikalen Wicked og ååå, den musikalen er elsk) og dette i tillegg var en bok som hørtes veldig fascinerende ut. Og ja, denne boka er finfin og hovedgrunnen er fortellerstilen. Det finnes mange bøker jeg har lest som har gjort sterkere inntrykk, men greia med akkurat «Egg & Spoon» er at jeg likte så utrolig godt akkurat hvordan den ble formidlet og det er derfor jeg nå tenkte å by på denne anmeldelsen.

Kort oppsummert er «Egg & Spoon» historien om to ungjenter i Tsar-rikets Russland hvis liv kolliderer på en måte som får dem begge skaper et skikkelig eventyr der ymse elementer fra russiske sagn og myter møtes i skjønn symbiose. Og mens jeg ikke har tenkt å bable så mye om plottet så er dette en bok som er veldig eventyrlig og som med elementer som Baba Jaga og ildfuglen også henter fra en mer russisk eventyrtradisjon som jeg ikke har møtt på så mye i bøker og som derfor ga det hele en ny vri. Og jeg elsker eventyrlige elementer i bøker og denne boka har det til gangs.

Det som virkelig gjør denne boka er likevel fortellerstilen for denne boka er veldig vittig. Den fortelles med en allvitende forteller i jeg-form som ser ting utenfra på en måte som jeg likte ganske godt og som jeg har tenkt å låne når det er tid for Nanowrimo siden det basically betyr at man kan bruke både jeg-form og han/hun-form og det er passelig sneaky. Og på den negative siden er denne boka en smule tørr i begynnelsen og der noen bøker på nærmere 500 sider likevel fyker av gårde så føles denne boka like lang som den er. Men samtidig er det noe med at når man først kommer inn i historien ordentlig og historien er ordentlig i gang så er det så herlig lesning. Litt kjedelig til tider kanskje, men mest underholdende og vittig og med en litt småkynisk humor som ga den noe eget.

Med det sagt så er ikke denne boka perfekt. Den er som sagt litt tørr i begynnelsen og den er også en smule forglemmelig i ettertid. Dette er dessuten en ganske sær roman som til tider virker litt Nanowrimo-aktig i form av at det er en del popkulturelle referanser som ikke helt passer inn og det av og til virker litt tilfeldig hva som skjer og jeg tror det som roman kunne tjent på å ha blitt bedre redigert.

Og likevel. Selv om jeg ser en del små svakheter så var det så mange øyeblikk da jeg virkelig trivdes utrolig godt med å lese denne boka og gi meg inn til den herlig eventyrlige fortellerstilen at det likevel ender opp som en bok for barn og ungdom som jeg absolutt syns er verdt et forsøk. For Gregory Maguire kan så definitivt skrive og Baba Jaga i seg selv har i denne boka så mange supre øyeblikk at hun alene er verdt tiden det tar.

Terningkast 5!

Tankespill og et høstbrev :)

Heisann! Siden sist så har jeg vært i navnefest, lest ut bok, begynt på en ny bok og lyttet videre til “Hamilton” (der å obsesse masse dessverre ikke er nok til å få alle andre til å obsesse like mye de og, men det spiller jo i grunnen ingen rolle så lenge å ha skikkelig dilla gleder meg) på Spotify blant annet. Jeg har dessuten en hel del planer fremover nå og det er jo ganske så fint 🙂 Og jeg syns på ingen måte at jeg skriver nok, men det blir jo i alle fall noe (om så bare et kort lite dikt) nesten hver dag og jeg har i det minste kommet godt i gang med planleggingen av Nanowrimo der jeg forøvrig tenkte litt på å utfordre meg selv til å detaljplanlegge i bittelitt mindre grad enn jeg pleier. For vanligvis har jeg besluttet at det skal være så og så mye ord på den scenen og så mye ord på den scenen og så har jeg presset ut ord når jeg har skrevet scener for å nå ordmål og det funker, men det gjør også at jeg skriver mye ekstra i scener som er helt unødvendig. Så jeg tenkte mer å planlegge romanen som kapitler og vite sånn ca hva som skal skje i hvert kapittel og ellers prøve å ha historien litt mer åpen for plutselige innfall underveis. Og i verste fall om jeg ender opp med å slite veldig med å få historien lang nok (noe jeg ikke bekymrer meg så mye for, men man vet jo aldri) kan jeg ha bonusmateriale og bygge ut scener i ettertid. Dessuten har jeg vunnet Nanowrimo åtte ganger så det burde være mulig i år selv hvis jeg tar ting litt mer på sparket enn jeg gjerne har pleid før. Uansett er jeg glad det fortsatt er en stund igjen til november, det gjenstår mye før jeg føler meg helt klar, men ååå, jeg gleder meg!

Ellers så har jeg i dag for variasjons skyld lyttet til en annen musikal enn “Hamilton” på Spotify siden jeg var litt nysgjerrig overfor “The Light Princess” der Tori Amos visstnok står bak sangtekster og musikk. Jeg har aldri kommet helt inn i Tori Amos sin musikk, men “The Light Princess” har litt fin musikk og det er en veldig eventyraktig og drømmende musikal som absolutt også er verdt å lytte til selv om den er litt rar og litt vel dramatisk til tider. Her er en fin sang fra den:

 

Det er jo litt spesielt på en fin måte selv om jeg liker “Hamilton” ganske mye mer og ikke anser “The Light Princess” som obsessingsmateriale på samme måte. Hva angår Spotify har jeg også store planer om å sjekke ut den nye EP-en til Unnveig Aas, det tror jeg også vil være ganske fint.

*

Men da tenkte jeg å poste en historie jeg sendte til “Kamilla og brevet”. Siden den ikke ble postet der dessverre (men jeg skal prøve igjen) kan jeg jo i alle fall dele den med bloggen min for jeg syns det ble et ganske fint brev selv. Og så tenkte jeg å blogge i neste omgang på tirsdag eller onsdag så da bables vi og god fornøyelse 🙂

Brev til høsten

 

Dette gjør du med meg:

  • får meg til å kjenne mer på hvert pust, bo i hvert hjerteslag, merke skrittene, være mer bevisst på at jeg lever
  • får meg til å flyte for det er som om inspirasjonen er en sånn blomst som blomstrer best om høsten, det er som om alle ordene og tegningene som ofte ligger på øverste hylle er flyttet lenger ned og er lettere å få tak i nå og så skriver jeg og jeg tegner og jeg fargelegger og dette er å leve med hele meg og alt som bor i meg
  • får meg til å synge høyere, klarere, sterkere, ville bryte ut i sang på t-banen, men la være og så sette på en musikalsang jeg elsker når jeg kommer hjem og gaule med fordi det bare er meg her og jeg kan ta plass i disse tonene, finne meg selv et sted mellom hver frasering og hver nyanse av melodiene, vite at de er så mye mer enn bare toner og ord, men magi kanskje
  • får meg til å følge med for høsten er så bevisst seg selv, mer enn noen årstid er høsten så veldig høst og man merker det når løvbladene males rødoransjgule og vinden plutselig bærer med seg et vinterlig snev, den første frosten som maler i gresset og sola som har en skarpere tone, regnet som får dagen til å gli ut i akvarell

Kjære høst, alt dette er du og jeg vil så gjerne at du skal føle deg velkommen for du er elsket. Av meg i hvert fall, men sikkert mange andre og kanskje til og med av de som sukker litt over at du kommer og tar over stafettpinnen etter sommeren mens de klager over at det rett og slett ikke var nok sommer og varme. De vet ikke som meg at du, høst, er som våren og noe virkelig unikt og spesielt. Sommer er bare sommer uansett om værgudene er vennligsinnede eller ei, vinter er bare vinter og våren er som deg, høst, og bærer også litt av sommeren og litt av vinteren med seg. Sommeren som finnes i de høstdagene da solen skinner og man kan dra ut i verden med jakka rundt livet og spise sjokoladeis og glemme seg en liten stund fordi dette er litt som sommer, sommeren bor i dette øyeblikket, det er nesten helt sikkert. Vinteren som finnes i det rette vindpustet, det som får en til å bruke jakke og ta på et skjerf, det som gjør at man tenker at man er litt som en drage siden man ser pusten i lufta og som kiler frem frostroser på kinnet. Høsten er vinter og samtidig sommer, men aller mest høst i seg selv og et selv som er lett å like.

Og jeg vet ikke om årstider i det hele tatt leser brev, men jeg skriver et likevel og håper du nyser tre ganger fordi det viser deg at jeg tenker på deg eller i alle fall at noen gjør det. For du er den søte jenta med rødt hår og fregner som løper nedover bakker så fort at hun føler at hun nesten flyr. Du er gutten med gitaren som maler frem melodier som man aner i lufta, som om de var røykringer fra en sigarett eller tåkespeilet på en tidlig morgen i september. Du er kaffekoppen som noen tviholder rundt på t-banen mens de søler litt i hver sving og tekoppen som noen drikker mens de leser dagens avis på verdens triveligste kafé. Du er musikalen på teateret når det gjenstår sånn ca ti minutter og man bare føler at det går mot slutten og på en måte vil at det skal synges saktere og at tiden skal stoppe akkurat nå fordi bare tanken på å gå ut i virkeligheten igjen nesten er smertefull så lenge nuet er så fantastisk som det er og det er det.

Og mer enn alt dette er du det nest siste kapittelet og du vil ikke være en avslutning eller en ende, men samtidig vet man at du er kapittelet før finalen, minuttene før rulleteksten, stemningen på tampen når man har tårer i øynene, men smiler samtidig fordi man er så glad over alt man har fått og samtidig er spent på hva som vil komme.

Og dette vil jeg kjenne i hvert pust, her vil jeg bo i hvert hjerteslag, merke hvert skritt, være bevisst på at jeg lever i deg høst, bare deg mens i morgen er et ukjent kongerike og vinteren fortsatt spiser frokost i morgenkåpe. Og jeg er som tapte ballonger og såpebobler og et og annet papirfly; jeg svever og dette er det alt gjør med meg og dette er det høsten gjør med meg og dette er å være fri som september, oktober og november og den milde smaken av Solbærtoddy og blåbær som aller mest smaker nettopp høst.

Der jeg velger mine topp 7 favorittsanger i musikalen Hamilton og generelt sett obsesser masse!!! =D

Heisann. Det er torsdag morgen og livet er fint selv om jeg i går til min “glede” kunne feire ni måneders jubileum som arbeidssøker som drar på Fretex sitt datarom hver eneste dag for å skrive søknader. Jeg feiret med å drikke en ekstra kopp med te og å smile over at livet i det minste ellers er ganske greit siden boka jeg leser er veldig kul og verden inneholder Netflix og Spotify og å være kreativ. Ellers bekymrer det meg litt at jeg har veldig lite planer for Nanowrimo, men det er jo fortsatt en del igjen av oktober så det burde ordne seg. Men da tenkte jeg egentlig å bable om musikaler resten av dette innlegget, mer spesifikt én musikal som jeg i litt over to uker har hatt fullstendig dilla på og lengtet etter å bable masse om. Jeg snakker om musikalen “Hamilton” som Lin-Manuel Miranda (som er awesome og som er lur å være fan av siden han har massevis av prosjekter bestandig og som blant annet skal stå for musikken i “Moana” som er en animert Disney-film som kommer i 2016 og som jeg gleder meg veldig til allerede), en musikal jeg har vært veldig nysgjerrig overfor i flere måneder og som, sammen med musikalcden til “Something Rotten”, er en musikalcd jeg vil få i posten i november antakelig. Og i mellomtiden kan jeg lytte på Spotify og lytte litt til og jeg har basically hatt så ekstremt dilla på å lytte til denne musikalen at det nesten er en smule bekymrende. Her er en sang fra den for å lade opp:

Denne sangen heter “Helpless” og den er sååå fin <3 Her er link til musikalcden på Spotify: https://open.spotify.com/album/1kCHru7uhxBUdzkm4gzRQc og nå kommer obsessing i vilden sky siden jeg vil at alle skal lytte til og elske denne musikalen siden jeg er så betatt av den selv.  Neste blogginnlegg kommer mest sannsynlig på søndag så da bables vi og god fornøyelse =D

Hamilton og topp 7 favoritter fra den

 

For noen år tilbake pleide jeg stadig vekk å låne musikalcder på musikkavdelingen til Hovedfilialen. Nå pleier jeg oftest å lytte til musikalmusikk på Spotify og kjøper de musikalcdene som jeg trenger å ha i samlingen min, men for noen år siden lånte jeg musikalcder temmelig ofte og det var i et slikt tilfelle jeg kom over «In the heights» som i senere tid også har blitt en del av musikalcd-samlingen min. Og mens «In the heights» ikke er blant mine største favoritter på musikalfronten, så er det en musikal som jeg liker siden musikken er veldig fengende og det i tillegg var den musikalen som viste meg at også hip hop kunne høre hjemme i musikalverdenen. Og «Hamilton» tar dette et steg lenger og henter inspirasjon fra både hip hop og RNB bare for å nevne noe, samtidig som den hører klart hjemme i musikaltradisjonen og har mange referanser til musikaler hvis man leter nøye nok. Videre er «Hamilton» revolusjonerende på andre måter. Det er en musikal der Jonathan Groff er den eneste hvite skuespilleren mens resten av skuespillerne er latino, afro-amerikanere, asiatiske osv. og dette er noe som er valgt bevisst for å gjenspeile dagens flerkulturelle samfunn. Det er en musikal med musikk som man virkelig kan se for seg at ville passet på radio og som på grunn av innslag av rap og beatboxing og andre elementer fra hip hop og annen mer moderne musikk virkelig kan engasjere langt flere enn bare musikalelskere. Det er en musikal der alle synger, rapper og alt mulig skikkelig fantastisk. Og det er en musikal som formidler historien om Alexander Hamilton (som er avbildet på 10 dollar-seddelen i USA og var en av USAs landsfedre) uten å noen gang bli forvandlet til en tørr historie-leksjon.

Og ååå, jeg elsker denne musikalen. Jeg regnet med at jeg ville like den siden jeg har vært fan av Lin-Manuel Miranda i flere år nå og hadde hørt mye fint om «Hamilton» (som har vært en enorm suksess i USA) på forhånd, men ååå, musikken her er noe av det mest awesome jeg har vært borte i på lenge. Det er engasjerende og fengende, det er tidvis oppriktig rørende og på andre tidspunkter underholdende og brilliant og det er virkelig fantastisk og usedvanlig imponerende i tillegg siden Lin-Manuel Miranda (som fortsatt er kun 35 år gammel) står bak musikken, tekstene, ideen til musikalen og i tillegg spiller hovedrollen (noe som også var tilfelle med «In the heights» som vant Tony Awards for beste musikal i 2008). Og musikalcden til «Hamilton» (en cd jeg har forhåndsbestilt og regner med å få i posten i november eller noe sånt) ble tilgjengelig først på NPRs nettsted (der jeg lyttet bekymrende mye til den de neste dagene) og deretter på Spotify fra fredag 25. oktober der jeg har endt opp med å lytte massevis hver eneste dag i snart uker nå fordi jeg er helt besatt og betatt og virkelig fascinert. Jeg har liksom lyst til å bable om denne musikalen hele tiden, jeg har sinnssykt lyst til å se den (noe som er urealistisk siden den settes opp på Broadway i New York der omtrent alt av forestillinger i flere måneder fremover i tillegg er utsolgt siden den er såpass populær), jeg har lyst til at alle jeg kjenner skal få like dilla på musikken og ja, jeg elskerelskerelsker denne musikalcden og tenkte nå å velge de syv sangene i «Hamilton» jeg for øyeblikket liker best og poste hvorfor og mitt yndlingssitat fra sangen. Dette satser jeg på at vil være av interesse og om ikke annet så vil det sikkert boble i gjennom at jeg er veldig entusiastisk og fascinert angående denne musikalen som er ååå, så perfekt!

Topp 7 sanger i «Hamilton» (i en uspesifikk rekkefølge og titlene linker til sangen på Youtube)

Dette er den tredje sangen i første akt av musikalen og der de første to sangene føles litt som eksposisjon så er denne den der jeg føler musikalen er i gang for fullt. Og ååå, denne sangen er brilliant. Den har fantastisk rapping og fester seg sporenstreks, den introduserer en del av musikalens karakterer og den er musikalen som virkelig viser oss Alexander Hamiltons store ambisjoner og besluttsomhet angående sin sjanse og hvordan den definitivt ikke skal skusles bort. Og så er det bare så kult å lytte til og groove til mens man føler at man er del av noe som er helt konge.

Beste sitat: Hey, yo, I’m just like my country, I’m young, scrappy and hungry and I’m not throwing away my shot.

Denne sangen er den som virkelig fikk meg til å elske “Hamilton”-musikalen for dette er så fint. Det har blitt nevnt at denne sangen er musikalens svar på Destiny?s Child og det er en passende beskrivelse, men denne sangen er også super fordi den er skikkelig girl power. Det er sangen de tre Schuyler-søstrene synger og den introduserer dem på samme tid som den viser hvor kule de er og er herlig feministisk (noe som vises i det beste sitatet der de siterer fra Thomas Jeffersons «Declaration of Independence» og vrir på sitatet på en fantastisk måte)

Beste sitat:
(Alle tre søstrene)

«We hold these truths to be self-evident,
that all men are created equal”

(Angelica)
And when I meet Thomas Jefferson
I’mma compel women in the sequel

Jonathan Groff kjenner jeg fra både Glee og Spring Awakening, men han er aller mest brilliant her som Kong Georg III som ikke har noen stor rolle, men som stjeler showet hver gang han dukker opp. Han er i England og ikke i USA der hovedandelen av musikalen tar plass og synger i «You’ll be back» om hvordan koloniene vil komme tilbake for å få hans hjelp. Sangene til Kong Georg III har passende nok en britisk og noe Beatles-aktig svung og er ellers kule fordi de er enormt underholdende og på sett og vis ypperlige skurkesanger i tillegg (eksemplifisert til gangs i sitatet mitt fra den). I tillegg synger Jonathan Groff så fint, stemmen hans er så inderlig behagelig å lytte til og det gjør dette enda finere.

Beste sitat: I will kill your friends and family to remind you of my love
Da da da dat da dat da da da da ya da,
da da  da dat da ya da!
Da da da dat da dat da da da da ya da
da da dat dat ? Everybody

Rett før denne sangen på cden så er det en sang som heter «Helpless» og som handler om sånne viktige ting som da karakteren Eliza første gang treffer Alexander Hamilton som hun blir forelsket i ved første blikk. Så kommer «Satisfied» som er fra Eliza Schuyler’s storesøster Angelicas perspektiv da hun er på den samme sammenkomsten og det viser seg at også hun forelsker seg sporenstreks i Hamilton og så er det en litt sår sang siden den synges når Eliza og Hamilton gifter seg og Angelica basically er som Eponine i Les Miserables og den som er så forelsket, men som ikke får mannen hun drømmer om. Og ååå, denne sangen er helt brilliant, fengende, sår og engasjerende og den inneholder dessuten en helt fenomenal del der Angelica rapper som viser at jenter kan være vel så gode rappere som menn, noe som igjen gleder min indre feminist. Og jeg har denne sangen på hjernen massevis og jeg har lært meg mye av teksten utenat fordi jeg har lyttet til denne sangen så mye og det er jo et positivt tegn tror jeg.

Beste sitat: I remember that dream like candlelight
Like a dream that you can’t quite place
But Alexander I’ll never forget the first time I saw your face
I’ve never been the same

Jeg elsker melodien til denne sangen og det er en sånn sang som er så fin og søt at jeg nesten ønsker meg barn eller kjæledyr bare for å ha noen å synge den til. For denne sangen synges til noen, den er basically karakterene Burr og Hamiltons brev til henholdsvis Burrs datter Theodosia og Hamiltons sønn Philip og det er så skjønt. Tekst og melodi sammen skaper en slik herlig symbiose der alt får meg til å drømme meg bort mens jeg føler at ååå, denne sangen er til å sveve på, dette vil jeg pakke meg inn i som om hver note er en lapp på et metaforisk lappeteppe som holder meg varm og glad på samme måte som dagens tredje tekopp.

Beste sitat: Dear Theodosia, what to say to you?
You have my eyes. You have your mother’s name.

When you came into the world, you cried and it broke my heart.

I sangen Burn har Eliza oppdaget at Hamilton har hatt en affære og hun synger om hvordan hun leter i brevene han har sendt henne etter tegn på at dette ville skje og hvordan hun brenner brevene hans og er knust av sorg over det som har hendt og slikt så det er egentlig ingen spesielt koselig sang. Men den er helt nydelig, bare melodien alene er så elegant og besnærende og teksten er helt perfekt, jeg syns den er så himla fin. Også synger Philippa Soo som har rollen som Eliza usedvanlig fint.

Beste sitat: You built me palaces out of paragraphs.
You built cathedrals.

En viktig karakter i både Alexander Hamilton og Elizas liv er død og dette er en sang om sorgen og tomheten etterpå. Og hvis man har lyttet en hel massevis til Hamilton-musikalen og blitt skikkelig glad i karakterene så er denne sangen veldig farlig siden den er skikkelig inderlig trist og sår og deprimerende som seg hør og bør for en sang som behandler etterdønningene av en tragedie, men den er likevel en sang som i alle fall jeg likevel stadig kommer tilbake til siden den også er veldig fin og den jo har et snev av håp siden den viser hvordan dette gjør at Eliza og Hamilton finner tilbake til det de hadde før Hamiltons affære og det skjer tilgivelse og slikt. Og ååå, denne sangen er den første av sangene i «Hamilton» som faktisk har inspirert kortprosa fordi den har visse formuleringer som er uhyre inspirerende, noe som i seg selv er en grunn til at jeg liker denne sangen veldig godt.

Beste sitat: There are moments that the words don’t reach.

*

Der har vi mine topp 7 favorittsanger i musikalen «Hamilton» for øyeblikket og av sanger som nesten nådde opp til topp 7, men akkurat mangler har vi «What’d I miss» og «Helpless» og de to andre sangene som involverer Jonathan Groff og Kong Georg III bare for å nevne noe. Men jeg kan kanskje ikke skrive verdens lengste og mest obsessende musikalinnlegg ever siden det er visse begrensninger med henhold til lengde på blogginnlegg, men vit at ååå, jeg elsker denne musikalen for tiden og vil at alle skal lytte i vei på Spotify for det er såå fint, så innmari flott og jeg har dilla og yay!

Om ting som Knutsen og Ludvigsen-filmen :)

Heisann! Det er mandag, en ny uke er i gang og jeg bruker bekymrende mye tid til enten å lytte til musikalmusikk eller å se Modern Family på Netflix, men det får så være. Dessuten har jeg kanskje fått de første snevene til en ide for Nanowrimo og det er veldig mye planlegging som gjenstår, men det er jo en begynnelse. Ellers er det ikke så mye spennende å melde. Jeg finner på fine ting, drikker mye te, fargelegger og leser en del, skriver i ny og ne og alt det er jo trivelig. 

Men nå tenkte jeg først  å poste en sang fra “Hamilton”-musikalen som en slags smakebit (jeg har skrevet et førsteutkast på syv sider i Word til et kommende “Hamilton”-musikalomant innlegg som vil være tematikk for mitt neste blogginnlegg antakelig) på kommende obsessing 🙂

 

“What’d I miss” heter denne sangen og det er sååå fengende og kult og stilig =D Gled dere eller gru dere til et über-obsessende musikalelskepå-innlegg om noen dager. Yay!

Anyway, nå tenkte jeg å poste trailer til filmen “Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin” som jeg så på kino i helgen og deretter kommer min anmeldelse.

Anmeldelsen kommer nå, jeg håper den faller i smak og ellers blogger jeg nok i neste omgang enten onsdag eller torsdag og da blir det nok “Hamilton” for alle penga. Hurra for fine filmer og supre musikaler =D

Knutsen og Ludvigsen og den fæle Rasputin

 

Mens jeg ikke skal påstå at jeg har vært en skikkelig superfan av Knutsen og Ludvigsen, så har jeg som så mange andre nynnet på sangene deres i tide og utide og jeg syns så absolutt de har mye svært fengende musikk. Og siden jeg i tillegg er stor fan av animasjonsfilm ble det fort klart for meg at filmen om Knutsen og Ludvigsen var noe jeg trengte å få sett og konklusjonen er at denne filmen er fin. Ikke så mye mer, men absolutt ålreit.

Og vi starter positivt og jeg likte karakterene (Frank Kjosås for eksempel spiller skurken og må ha hatt det kjempeartig underveis) og syns også at det er god animasjon og masse sjarm. Dessuten er det sprudlende, smått surrealistisk og svært underholdende og det er i tillegg masse finfin musikk (selv om jeg ble litt skuffet over at de har Siri Nilsen på rollelisten og så synger hun ikke, det er en skuslet bort sjanse siden jeg liker Siri Nilsens stemme veldig godt) så yay!

Med det sagt så ble jeg ikke helt overbevist og noe av det handler om at noen animasjonsfilmer passer like godt for barn som for voksne og andre har klart barna som målgruppe. Knutsen og Ludvigsen-filmen føltes for min del litt for lett og barnslig og dette skinner også frem av historien som er veldig klassisk og uten noen store overraskelser. Det er også ganske tydelig at filmen er en unnskyldning for å være nostalgisk og kose seg med supre versjoner av Knutsen og Ludvigsens sanger og så har plott og karakterer og alt det andre kommet mer i annen rekke og jeg ønsket meg litt mer dybde.

Jeg vet også likevel at jeg er litt urettferdig for dette er en film som har mye sjarm som nevnt og som viser at vi kan lage supre animasjonsfilmer også i Norge. Og det er jo på ingen måte en dårlig film, den bare manglet noe for meg og kanskje handlet det litt om lengden for mens jeg heller vil at en film skal føles litt for kort enn litt for lang (siden jeg er en litt for utålmodig filmtitter) så varte Knutsen og Ludvigsen-filmen bare en time og et kvarter og det føltes veldig lite.

Så jeg tror konklusjonen min er at mens jeg ikke føler noe stort behov for å se denne filmen mange ganger så er jeg glad for å ha sett den og jeg koste meg. Terningkast 4!