Ønskeliste jul 2015 og annen babbel =D

Heisann. Livet er fint fordi det var spillkveld på Humanismens Hus på fredag og det var kos (selv om det ikke var noen pizza med sånt fyll jeg liker og dermed ble jeg hun teite som peller av basically alt, det eneste jeg liker på pizza er nemlig pepperoni) og i går var det skøyteshow og annen kos nede i sentrum der adventstiden nå er offisielt i gang. Ellers har jeg nå bakt pepperkaker hos moren min som jeg skal pynte med masse godteri i morgen (det blir supert), det første adventslyset er tent og jeg har julekalendere (og følt meg skikkelig moden som har konkludert med at jeg ikke skal ha sjokoladekalender siden jeg kommer til å spise nok usunt i desember som det er og sånn sett ikke trenger sjokolade hver dag i tillegg) og det er supert! Jeg har ellers planlagt et julekortprosjekt, men det kommer jeg til å informere mer om på Facebook snart så det tar jeg der. 

Nå tenkte jeg først å bable litt om to andre prosjekter jeg skal ha i desember som gjør meg veldig entusiastisk. For det første skal jeg som i 2013 skrive julesang hver dag. Disse sangene skal ha melodier hentet fra ting som musikaler og sånt og så skal jeg skrive tekstene. Ikke alt av dette kommer til å postes på nettet, men hvis jeg blir spesielt fornøyd med en sangtekst så kan det godt tenkes at det vil dukke opp her eller på Facebook og sånt, vi får se hva som skjer. Det andre prosjektet er derimot det som jeg er veldig opptatt av å planlegge for tiden og det vil ta plass på Facebook, men nevnes i ny og ne her også og ymse utdrag vil også dukke opp her regner jeg med. Greia er nemlig den at jeg etter Nanowrimo ofte føler et intenst behov for å fortsette med å ha skriveprosjekter, men samtidig ønsker å jobbe med noe som jeg ikke har så store ambisjoner for og som kan være mer å skrive for moro skyld. Derfor tenkte jeg å nedprioritere Gatelykt-prosjektet mitt og heller jobbe veldig disiplinert med det etter jul for nå føler jeg for å ha mer koseprosjekter. Som julesanger. Eller som det jeg gleder meg aller mest til og tenker masse på for tiden: julekalender! Julekalenderen min i år skal skrives i desember og hete “Julebrev og NM i Luftpiano” og handler om syv personer mellom 10 og 30 år som finner ut at de er finalister i et NM i Luftpiano som tar plass helgen før jul og så følger vi dem før, under og etter dette norgesmesterskapet. Historien om disse karakterene skal ellers formidles i form av brev karakterene skriver (og hver dag postes et til tre brev signert karakterene på Facebook) og dermed blir utfordringen min å skape syv fortellerstemmer som er ulike nok til at det føles som syv forskjellige karakterer. I tillegg betyr brevformen at det alltid vil være informasjon som mangler siden alle har sin agenda og sånt, men det er også noe av spenningen tenker jeg. Og jeg aner ikke helt om det vil gi mening i det hele tatt, men jeg liker karakterene, jeg liker ideen om et NM i Luftpiano og jeg kommer ellers til å bable mer om dette prosjektet på Facebook på tirsdag tenker jeg og da vil jeg også introdusere karakterene. Uansett har jeg masse prosjekter fremover og det blir så kos <3

Ellers har jeg oppdaget musikalen “Daddy Long Legs” nå, en musikal basert på en bok med samme navn av Jean Webster (som jeg sannsynligvis kommer til å laste ned til Kindle-en min snart siden det er en bok fra 1912 som man kan kjøpe på Kindle til den nette sum av 0.00 kr, jeg kan basically få skaffet meg denne boka gratis om jeg vil), og her handler det om en tenåringsjente som begynner å brevveksle med en rik og voksen herre og så oppstår det kjærlighet og slikt. Og så fant jeg en musikalversjon av “Daddy Long Legs” på Spotify som jeg har lyttet en hel del til i det siste fordi musikken er veldig fin, ikke minst pga. Megan McGinnis som har en innmari fin stemme. Man kan se en sang fra musikalen sunget av henne her:

 

Her synger hun sangen “The secret of happiness” fra denne musikalen og jeg liker hvordan hun nesten synger for pent, men akkurat klarer balansegangen slik at det bare blir veldig skjønt. Og det er noe veldig naivt og sjarmerende ved hele opptrednen her som også skinner i gjennom på det meste av musikken i Daddy Long Legs, musikk som på ingen måte forandrer verden, men som gjør den litt mer koselig en stund, noe som kanskje er akkurat det man trenger i disse dager. 

Anyway, snart er det jul og dermed er det på tide at jeg poster min jule-ønskeliste. Og jeg vurderte å skrive på gardiner og ny sofa siden det er ting jeg strengt tatt vil trenge etter hvert, men jeg har egentlig mye mer lyst på mer fornøyelige gaver så derfor droppet jeg det. I år har jeg dog hatt andre artige påfunn mens jeg skrev ønskelisten min (som å ønske meg billetter til teaterstykker som settes opp i utlandet) fordi jeg tenkte at man kan jo ønske seg hva enn man vil, om det så er en smule urealistisk. I alle fall tenkte jeg herved å avslutte dette innlegget med ønskelisten min og så kommer neste innlegg tirsdag eller onsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Ønskeliste jul 2015

 

  • Penger!!
  • Hockeypulver og svenske sjokoladeboller (og jeg tar ellers gladelig i mot annet salt godteri eller sjokolade som Maltesers eller Stratos, selv om tingene utenfor parentesen her er det jeg liker best)

 

Gavekort på

 

  • Bokhandel (fortrinnsvis Ark, Tanum, Norli eller Outland)
  • Billettservice (det er så mange ting jeg trenger å få sett)
  • Kino (fordi det alltids er praktisk)
  • H&M eller Lindex (førstnevnte fordi den benyttes oftest utenom Fretex og sistnevnte fordi de har merket Holly & Whyte som har innmari mye fint)
  • Platekompaniet (de har jo praktisk nok både filmer, cd-er og spill)

 

Teaterbilletter til

 

  • Tenk om på Det Norske Teater (norsk versjon av musikalen If/Then med brilliante skuespillere som Heidi Gjermundsen Broch, Frank Kjosås og Jon Bleiklie Devold, høres ut som en særdeles super musikalopplevelse)
  • Kvitebjørn Kong Valemon på Det Norske Teater (ny teaterversjon av et virkelig fortryllende eventyr, høres ut som noe som kan bli innmari skjønt og eventyrlig)
  • Rent på Lørenskog Hus (sterk og super musikal som jeg kjenner godt til fra før, men denne produksjonen av Rent høres mer og mer awesome ut jo mer jeg leser om den og jeg tror det kan bli veldig bra)
  • Märtha, the Musikal på Latter (humormusikal om prinsesse Märtha som høres ut som en særdeles fornøyelig affære)
  • Nattens umusikalske dronning på Chat Noir (fordi jeg hadde ganske lyst til å se den sist den ble satt opp og den har en kul story og sånt)
  • Den glade enke på Oslo Nye Teater (en musikal jeg er bittelitt skeptisk til på forhånd og derfor tror jeg kommer til å bli positivt overrasket over og like langt bedre enn forventet)
  • Klokkeren i Notre Dame på Fredericia Teater (europeisk premiere på musikalversjonen av Disneys «Ringeren i Notre Dame» som jeg har såå lyst til å se selv om det er på dansk og settes opp i København høsten 2016, musikken og storyen er så fantastisk at slikt bare er bagateller)

 

(Hva angår teater og liknende blir jeg også kjempeglad for billetter til bortimot hva som helst i operaen, men jeg vet ikke hva de setter opp til våren som frister mest.)

 

Dyre ting

 

  • Nintendo Wii U (f.eks. en sånn utgave der det følger med Super Mario Maker som jeg også har veeeldig lyst til å teste ut og ellers noe jeg har ønsket meg i årevis fordi jeg elsker Nintendo)
  • Helgetur til Bergen (fordi det går tog og jeg ikke har vært der før og de har akvarium og jeg vil oppdage mer av Norge)
  • Tur til Gøteborg sommeren 2016

 

Filmer

 

  • Innsiden ut (elskepåfantastiske Pixar-filmen som jeg elsket)
  • Pitch Perfect 2 (yay, veldig kul og musikalsk oppfølger)

 

Bøker

 

  • Evna av Siri Pettersen (siste boka i Ravneringene-triologien fordi jeg likte de to første bøkene i serien veldig godt, dessuten virker Siri Pettersen veldig kul)
  • Alexander Hamilton av Ron Chernow (biografi om Alexander Hamilton som var inspirasjonen bak Lin-Manuel Mirandas musikal Hamilton som jeg kanskje muligens kan ha obsesset litt mye over denne høsten)

 

Annet

 

  • Blyanter og liknende skrivesaker og tegnesaker
  • Hårstrikker og liknende selv om jeg kommer til å miste det eller rote det bort veldig fort om jeg kjenner meg selv rett

 

Klær

  • Fine skjørt (liker farger som brunt, grønt, rødt og lyseblått)
  • Kjoler som helst har ermer (om så bare helt korte) og helst er til knærne væffal
  • Behagelige gensere som man får lyst til å flytte inn i

Carry on er en fin bok og annet av interesse

Heisann! Det er fredag og etterpå skal jeg på spillkveld på Humanismens Hus, noe som blir kos. Jeg har ellers tenkt å kjøpe litt julekalendere og sånt i morgen og da passer det jo fint at jeg har igjen litt penger fra da jeg hadde bursdag i sommer. Ellers så har jeg blitt helt gal av Black Friday denne uka for det har jo vært før og, men jeg kan ikke huske at det har vært like mye mas om det tidligere og i år har tilsynelatende alle butikker og kjøpesentre tatt helt av. Og jeg syns det er helt idiotisk og noe av grunnen er jo artikler folk jeg kjenner har linket til på Facebook som minner meg på at det siste vi egentlig trenger er å shoppe mer, det er overforbruk allerede, men mer enn det handler det for min del om at jeg ikke ser vitsen siden vi ikke en gang feirer Thanksgiving i Norge og at det strengt tatt er salg hele tiden uansett, det er i grunnen såpass ofte salg at man med enkelte varer ikke lenger kan si sikkert hva det egentlig koster siden det så ofte er på tilbud. Det fine er at alt maset om Black Friday for min del virker mot sin hensikt og gjør at jeg får lyst til å kjøpe så lite som mulig i dag på trass og dermed er alt jeg har kjøpt i dag kakao og kanelbolle på kafé i morges og en Cola på en brusautomat. Og jeg syns egentlig selv at jeg har et forholdsvis fornuftig forhold til shopping for jeg syns det er gøy en gang i blant, men det blir da som regel like etter jul eller bursdag eller som premie når jeg har vunnet Nanowrimo, i stedet for å skje skikkelig ofte. Det gjør det dessuten mer artig når jeg først shopper fordi det er et unntak fremfor en regel. 

Anyway, nok om det. Ellers er livet fint. I går var jeg på forsmaks-arrangement der det var noen utdrag og sånt fra musikalen “Tenk om” som skal settes opp på Det Norske Teatret til våren og det ga meg bare enda mer lyst til å se den for ååå, det virker så bra 🙂

Her er en sang fra den originale versjonen “If/Then” som også gir meg en unnskyldning til å poste sang med Idina Menzel:

 

Jeg er nitti prosent sikker på at jeg har postet denne sangen “You learn to live without” før, men den er utrolig fin og Idina Menzel er fantastisk og ååå, tenk at man kan høre denne sangen på norsk med Heidi Gjermundsen Broch til våren, det MÅ jo bli brilliant <3

Ellers tenkte jeg å blogge på søndag sannsynligvis og da kommer jeg antakelig til å komme med litt mer informasjon om en del prosjekter jeg har planlagt for desember, i tillegg til at det godt kan tenkes at det er da jeg poster min episke jule-ønskeliste av hensyn til nysgjerrige familiemedlemmer. Nå derimot tenkte jeg å avslutte dette innlegget med min anmeldelse av boka “Carry on” av Rainbow Rowell siden jeg har lest den ut nå og vet hva jeg mener om den. God fornøyelse og så bables vi!

Carry on av Rainbow Rowell

 

Simon Snow is the worst chosen one who?s ever been chosen.
That?s what his roommate, Baz, says. And Baz might be evil and a vampire and a complete git, but he?s probably right.
Half the time, Simon can?t even make his wand work, and the other half, he sets something on fire. His mentor?s avoiding him, his girlfriend broke up with him, and there?s a magic-eating monster running around wearing Simon?s face. Baz would be having a field day with all this, if he were here?it?s their last year at the Watford School of Magicks, and Simon?s infuriating nemesis didn?t even bother to show up.
?Carry On? is a ghost story, a love story, a mystery and a melodrama. It has just as much kissing and talking as you?d expect from a Rainbow Rowell story?but far, far more monsters.

*

Det over er Goodreads sin beskrivelse av denne boka, en bok der jeg var sånn ?ååå, dette er awesome, ååå, dette er fantastisk, ååå, dette er genialt? helt til de siste 100 sidene som jeg fant litt skuffende. Jeg vil understreke at det fortsatt var en fin bok da også, men likevel, jeg føler at dette var en slik bok som bygget seg opp mer og mer mot et storslagent crescendo som ikke ble det crescendoet jeg ventet på og det føles riktig å advare om det med en gang.

Men la oss starte med alt det gode og det beste av alt er nok det faktum at jeg elsket konseptet. Her har Rainbow Rowell skrevet en Fantasy-roman som er sin versjon av den siste boka i Simon Snow-serien som igjen er en Harry Potter-aktig serie karakteren Cath i Rainbow Rowells tidligere bok, «Fangirl», skriver fanfiction om. Og det er et konsept som er litt kronglete å forklare, men som funker svært godt. Det er fengende, det fyller eventuelle Harry Potter-abstinenser på samme tid som det også tilbyr en egen vri på sjangeren og det er rett og slett veldig kult. Og en av grunnene er at Rainbow Rowell er en smart forfatter som er svært god med popkulturelle referanser og dessuten virker fullt klar over alle måtene boka hennes om Simon Snow føyer seg inn i en lengre tradisjon. Hun gjør ingen krampaktige forsøk på å gi en skikkelig original tolkning og derfor blir det på mange måter originalt likevel. Jeg liker dette.

Jeg liker også karakterene, jeg liker stemningen og jeg liker at det er monstre og kamp mellom det gode og det onde og alt det der, samtidig som det i bunn og grunn egentlig handler aller mest om forholdet mellom Simon og hans romkamerat Baz (spoiler: det oppstår gay love mellom dem og det er egentlig ikke en spoiler en gang fordi det er himla opplagt fra første sekund). Det er noe litt fint med en Fantasy som er klart Fantasy, men samtidig fokuserer vel så mye på de mindre fantastiske elementene og viser at de er vel så viktige i det store og det hele.

Og denne boka engasjerte meg skikkelig, som nevnt så var jeg veldig gira store deler av tiden mens jeg leste for det var så kult, det var så interessant og jeg koste meg skikkelig underveis og så kom slutten. Og jeg skal ikke si så mye om den utenom at den fungerer godt på mange måter, det var bare ikke det jeg føler at jeg hadde ventet på og det føltes også litt forvirrende. Samtidig så har jeg gitt denne boka fem av fem stjerner på Goodreads på grunn av de 400 sidene der jeg ville sitere alt og tenkte «ååå, dette er fenomenalt» hele tiden og det betyr kanskje mer i lengden enn slutten.

Uansett syns jeg Rainbow Rowell er awesome, jeg syns hun greide å få et konsept som i utgangspunktet hørtes kult, men litt rart ut til å funke veldig godt og hun har her skapt en bok som absolutt er verdt å lese. Og selv det som ikke funket så godt for meg tror jeg absolutt vil funke fett for andre, scenene mellom Simon og Baz er fantastiske og det er kanskje noen løse tråder på slutten, men det er lett å tilgi.

Så for alle som liker gode ungdomsbøker, kjærlighetshistorier, Harry Potter og magi er dette finfint. Terningkast 5!

Der jeg anmelder den siste Hunger Games-filmen og babler om ymse annet :)

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg ble i går ferdig med Nanowrimo-historien min da og kunne skrive “The End” og det var jo ganske så trivelig. Ellers endte jeg opp med et frustrasjonsutbrudd på Facebook i går og i korte trekk handler det om at jeg har en del venner på Facebook som er vegeterianere og veganere og noen ganger føles det som om de prøver å gi meg dårlig samvittighet for at jeg ikke er det eller har noen planer om å bli det selv og at jeg syns det bør respekteres at det som er riktig for dem kanskje ikke er det rette for alle. Og jeg vet at det ikke er ment personlig eller at noen tenker at jeg er et dårligere menneske fordi jeg har tenkt over saken og kommet frem til at å bli vegeterianer ikke er det rette for meg nå (selv om jeg vet at det er etisk og miljøvennlig og alt det der), men jeg ender opp med å ta ting personlig likevel, jeg er flink til det. Jeg er dog absolutt åpen for å prøve flere vegetariske retter med tiden, jeg vil bare at mitt valg om å fortsette med å spise kjøtt nå skal bli respektert på samme måte som jeg respekterer og til og med heier på andre som velger annerledes. 

Nok om det. Ellers så har jeg herved Donald Duck Julekalender, noe som dog var et noe bortkastet kjøp siden nesten ingen av premiene frister (har tenkt å delta ofte likevel, jeg kjenner flere som det kan være ypperlige gaver til hvis jeg mot all formodning vinner noe jeg ikke ønsker meg selv), men som også betyr at jeg vil ha et Donald-blad jeg kan kose meg med 😉 Jeg har forøvrig egentlig spart en del penger jeg fikk til bursdag i det jeg har kalt et Nintendo Wii U-fond, men har nå besluttet å gi opp denne fond-ideen litt (siden det gjenstår nesten 2000 kr før fondet inneholder nok penger til litt for dyre spill-konsoller) og heller ta med meg de 1000 kronene fra fondet til sentrum på lørdag for å shoppe flere julekalendere og ymse andre finheter. Jeg har forresten ikke bestemt meg helt, men hvis jeg bestemmer meg for å skaffe meg frimerker og julekort som kan fargelegges, er det noen her som ville hatt veldig lyst på julekort fra meg? Jeg tenkte egentlig bare å sjekke stemningen og hvis det er stor interesse så øker sannsynligheten for at det blir noe av 😉

Fin ting: jeg har fått en ide til julekalender som jeg tenkte å bable mer om i et senere innlegg, men der hovedtematikken er et Norgesmesterskap i Luftpiano og det i tillegg handler om tiden frem til jul og hvordan julen av og til blir annerledes enn man har tenkt. Jeg har også planer om å skrive julesanger hver dag, jeg gleder meg til julekalenderkonkurranser og jeg er så full av kreativitet og entusiasme for tiden at jeg nærmest bobler over =D Og i tillegg er jeg fornøyd med at jeg har hatt veldig mye jobbintervjuer de siste ukene, det har kanskje ikke ført til jobb så langt, men jeg vet at jeg ikke er alene om å være arbeidssøkende og det er uansett god motivasjon at det i alle fall fører til jobb-intervjuer for tiden, da er det i alle fall noe som skjer 🙂

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter en anmeldelse av “Mockingjay Part 2” som jeg så på kino for noen dager siden. Neste innlegg kommer nok enten torsdag eller fredag så da bables vi 🙂

 

Hunger Games: Mockingjay Part 2

 

Fakta: jeg var litt treg med å lese Hunger Games-serien. Fakta 2: Da jeg først gjorde det endte jeg opp med å lese alle tre bøkene på litt i underkant av to uker siden det var såpass engasjerende skrevet. Og det fine er at det har fungert utrolig godt på film, i mine øyne er dette blant de bedre filmatiseringene av en bokserie og jeg syns i tillegg dette er et av tilfellene der det har fungert best å dele bok 3 opp i to filmer. I alle fall er poenget mitt at ååå, jeg liker bokserien, jeg liker filmserien og jeg liker hvordan alt ble avsluttet med filmen denne anmeldelsen skal dreie seg om; Mockingjay Part 2.

Det er veldig vanskelig å oppsummere denne filmen uten å spoile for mye, ikke minst fordi man virkelig bør ha sett Mockingjay Part 1 først og det dessuten anbefales veldig å lese bøkene før man ser filmene i tillegg (filmene går an å se uten å ha lest bøkene altså, det er bare mer som gir ordentlig mening hvis man også har lest bøkene). Kort oppsummert handler dog denne avsluttende filmen om det endelige slaget, for å si det sånn. Den endelige finale, den endelige revolusjonen, det er her alt finner sin ende. Og jeg likte denne filmen vel så godt som de andre i serien for det er engasjerende fortalt og har både såre øyeblikk, øyeblikk med humor og øyeblikk som er fulle av action og spenning. Og mens jeg i utgangspunktet egentlig ikke er så into dystopier så funker det likevel veldig bra i Hunger Games-serien, en serie som er tankevekkende og i det hele tatt veldig smart ungdomslitteratur som passer vel så godt for voksne. Anyway, jeg så den siste filmen i går og storyen fungerer godt. Det er noen ganger filmen føles litt for lang og det tar en stund før den tar av ordentlig, men det er småpirk.

Og mye av grunnen til at det funker så bra er skuespillerne. Jennifer Lawrence er fortsatt brilliant som Katniss, Philip Seymour Hoffman er dyktig i det som dessverre ble hans siste rolle, Donald Sutherland og Woody Harrelson er supre og musikalelskeren i meg ble litt entusiastisk av Patina Miller (som blant annet vant Tony-pris for sin rolle i den nyeste Broadway-oppsetningen av Pippin) som også funket svært godt i sin rolle selv om den var noe mindre enn de andre jeg har nevnt. Og det er generelt sett svært gode skuespillere i alle Hunger Games-filmene, noe som absolutt er en sterk grunn til at de funker så bra som de gjør.

Jeg liker også hvordan de har med det meste fra boka (i hvert fall så vidt meg bekjent, selv om jeg leste boka i april 2012 og det begynner å bli en stund siden) og hvordan de bygger opp filmen. Det er spennende og engasjerende og jeg merker at jeg egentlig ikke har så mye å si. Noen ganger er det kanskje heller ikke så mange ord som behøves.

Filmens svakhet er at den av og til føltes litt lang og jeg syns også at de første to filmene i serien hadde mer av de rørende øyeblikkene. Jeg syns også at de samtidig dveler litt for lite ved noen scener og det merkes særlig med slutten som føles litt enkel i forhold til resten, men det husker jeg også fra den siste boka og sånn sett er det kanskje det mest rette. Personlig følte jeg også både med bøkene og med hele filmserien at kjærlighetshistorien ikke passer helt sammen med resten for det er ikke en historie om kjærlighet. Det handler om å være et symbol for en revolusjon og samtidig være en ung kvinne som får for mye ansvar på sine skuldre og i mine øyne syns jeg kjærlighetstriangeldelen føles litt unødvendig.

Og samtidig. Det jeg pirker på er nettopp pirk og når jeg ikke føler at jeg har så mye fornuftig å si handler det mest om at jeg var fornøyd. Jeg fikk det jeg ønsket meg av denne avslutningen og jeg syns dette har vært en spennende filmserie å følge. Og jeg vil riktignok anbefale folk å se denne avsluttende filmen i 2D siden jeg ikke føler jeg fikk noe særlig ekstra igjen for å se den i 3D (utenom å betale 20 kr mer for billetten), men jeg vil altså anbefale denne filmen, det er absolutt verdt å se.

Terningkast 5!

Smakebit på søndag, Nanowrimojubel og ymse digresjoner :)

JEG HAR VUNNET NANOWRIMO, MEN DET KOMMER JEG TILBAKE TIL LENGER NED (BARE NEVNER DET I TILFELLE NOEN ER FOR UTÅLMODIGE TIL Å LESE HELE INNLEGGET!!!)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og jeg så den nyeste Hunger Games-filmen på kino for noen dager siden og den var veldig bra (anmeldelse kommer om noen dager, men i dette innlegget har jeg andre ting å bable om). Ellers var det en liten del av meg som var litt skuffet på fredag siden den nyeste cden til Adele ikke var å finne på Spotify og det er ikke noe stort problem siden jeg ikke er så stor fan at det virkelig er noe jeg MÅ få sjekket ut, men litt irriterende likevel av omtrent samme grunn (Adele kommer liksom i samme kategori som Taylor Swift for meg, om jeg hører sangene deres på radio synger jeg med og jeg syns de har mye fin musikk, men de interesserer meg i alt for liten grad til å kjøpe cdene deres eller dra på konserter eller sånt) og det at jeg uansett lytter på Spotify nitti prosent av tiden og heller skaffer meg de virkelig viktige cdene (les Sara Bareilles og en del musikalcder) fysisk. Samtidig ser jeg jo poenget til artistene og tenker at en løsning kanskje kunne vært at Spotify ble litt dyrere (jeg har Spotify Unlimited og betaler 50 kr måneden, men jeg hadde vært villig til å betale opp til 200 kr måneden om det betydde at artistene fikk mer igjen siden jeg tross alt bruker Spotify så mye at det ville vært verdt det) eller at nye cder kom på Spotify etter at de hadde vært ute i en måned for eksempel slik at man var sikret at de første inntektene kom fra albumsalg. Jeg vet ikke helt og dette var en skikkelig digresjon, dette innlegget skal egentlig handle om helt andre ting.

Vi starter lett med en smakebit på søndag og jeg leser for øyeblikket denne boka:

Det er “Carry on” av Rainbow Rowell og den er helt brilliant! Jeg virkelig koser meg den. Her er beskrivelsen på Goodreads:

Simon Snow is the worst chosen one who?s ever been chosen.

That?s what his roommate, Baz, says. And Baz might be evil and a vampire and a complete git, but he?s probably right.

Half the time, Simon can?t even make his wand work, and the other half, he sets something on fire. His mentor?s avoiding him, his girlfriend broke up with him, and there?s a magic-eating monster running around wearing Simon?s face. Baz would be having a field day with all this, if he were here?it?s their last year at the Watford School of Magicks, and Simon?s infuriating nemesis didn?t even bother to show up.

Carry On is a ghost story, a love story, a mystery and a melodrama. It has just as much kissing and talking as you?d expect from a Rainbow Rowell story?but far, far more monsters.

*

Og ååå, denne boka trodde jeg ville være bra, men den er enda bedre enn forventet. Og det er også et litt merkelig konsept bak denne boka for det hele begynte med at Rainbow Rowell skrev “Fangirl” (som jeg elsket) der hovedpersonen Cath skriver fanfiction fra en bokserie om Simon Snow som er tydelig inspirert av Harry Potter igjen. Og så har Rainbow Rowell med “Carry on” skrevet sin versjon av bok åtte i serien om Simon Snow så det er på en måte fanfiction-inception og veldig pussig og originalt. Men det funker og noe av grunnen er at “Carry on” er skrevet for alle som elsker shipping mellom karakterer. Selv tenker jeg i hovedsak ikke shipping så mye når jeg leser bøker og når jeg er bevisst på det så er det fordi andre har gjort meg bevisst på det og så er jeg sånn “hm, jo, ja, når du sier det så ser jeg det jo” liksom. Og sånn har det også vært de gangene noen har nevnt homoerotiske undertoner mellom Draco Malfoy og Harry Potter. Simon og hans romkamerat Baz er helt egne karakterer, men det virker som om de i første omgang nok er en smule inspirert av henholdsvis Draco og Harry. Rainbow Rowell har bare droppet undertonene i langt større grad og det man i Harry Potter ser fragmenter av om noen gjør deg bevisst på det er åpenbart fra første stund med Simon og Baz og dette er sååå underholdende. Og jeg er som sagt ikke så opptatt av shipping en gang, men herlighet som jeg kommer til å juble når Baz og Simon endelig kysser hverandre eller noe sånt for det er så inderlig tydelig at det er det de kommer til å gjøre til slutt og antakelig mange ganger.

Og det var også en skikkelig digresjon for denne boka er jo awesome av langt flere grunner. Den minner meg om Harry Potter, men en mer aktuell Harry Potter med langt flere popkulturelle referanser, det har magi og spenning og er eventyrlig og kult, det engasjerer hele veien og det er herlig skrevet og her er en smakebit:

?She told me later that her parents had told her to steer clear of me at school.
“My mum said that nobody really knew where you came from. And that you might be dangerous.” “Why didn’t you listen to her?” I asked.
“Because nobody knew where you came from, Simon! And you might be dangerous!”
“You have the worst survival instincts.”
“Also, I felt sorry for you,” she said. “You were holding your wand backwards.?

Her er en veldig kort smakebit til for moro skyld:

?There?s an extra storey between the second and third floors of the Cloisters. (Penny calls it ?bonus content.?)?

Med andre ord liker jeg denne boka svært godt og gleder meg til å lese videre. Flere smakebiter er ellers å finne på Flukten fra Virkeligheten.

*

Ellers så var jeg på biblioteket i går og lånte syv bøker som jeg skal kose meg med fremover. Jeg har dessuten tilfeldigvis bestilt ting på Amazon:

– Sounds like me av Sara Bareilles (bok min yndlingsartist har skrevet med essays og sånt)

– The Nest av Kenneth Oppel (visstnok en veldig creepy bok med illustrasjoner av Jon Klassen som er ment for barn, men som jeg tror vil være tankevekkende og vel så passende for meg)

– Lost Ocean av Johanna Basford (hennes nyeste fargeleggingsbok)

– What’s inside (Sara Bareilles nyeste cd der hun synger sin tolkning av sanger hun har skrevet for den kommende musikalen Waitress)

– The Doldrums av Nicholas Gannon (bok ment for barn og ungdom som jeg ikke vet noe særlig om, men som er illustrert av forfatteren og ååå som jeg elsker illustrerte bøker)

– The rest of us just lives here av Patrick Ness (fordi hele konseptet virker veldig inspirert av Buffy og jeg elsker Patrick Ness sin skrivestil)

– Stand-off av Andrew Smith (illustrert av Sam Bosma og en ungdomsbok som er oppfølger til Winger som jeg likte utrolig godt)

– Bone Gap av Laura Ruby (bok jeg ikke vet så mye om, men den har fått utrolig gode anmeldelser og virker veldig tankevekkende og fascinerende)

Og grunnen til at jeg har bestilt alt for mange finheter på Amazon er at jeg altså nådde 50 000 ord i går kveld og med det har vunnet Nanowrimo for niende gang. Jeg er så fornøyd med meg selv for riktignok har jeg nådd 50 000 ord tidligere før og historien min er egentlig litt så som så syns jeg, men jeg har klart å skrive mer enn 2000 ord bortimot hver eneste dag denne måneden og historien min er kun 2000 til 3000 ord unna å være ferdigskrevet og det vil jo antakelig bare ta meg noen få dager. 

HURRA!!! <3 (Og riktignok valgte jeg den bestillingsmuligheten på Amazon som gjør at det tar en stund før det jeg har bestilt kommer i posten, jeg risikerer på det seneste å få det i begynnelsen av januar, men det er bare fint for jeg har mer enn nok å lese på fra før og da har jeg noe å glede meg til.)

Men da tenkte jeg å drive med andre søndagsplaner så da bables vi tirsdag eller onsdag. For øyeblikket er jeg mest fornøyd med at livet er fint og at jeg er kongen av Nanowrimo!

 

 

This is Life og annen babbel :)

Heisann! Som en kort oppsummering av det forrige innlegget var hovedessensen i det at jeg hadde sett Julekongen-filmen og fort funnet ut at jeg liker julekalenderen mye bedre. Sånt skjer og det var fortsatt en helt ålreit film 🙂 Ellers tenkte jeg nå i første omgang å skryte litt for jeg var veldig effektiv i går. Jeg har nemlig lite hell med minnepenner, de klikker totalt etter en måneds tid denne høsten tydeligvis og i går fant jeg til min irritasjon ut at alt jeg hadde lagret på minnepennen min i går og i forigårs var skadet og ikke mulig å åpne. Og med det mistet jeg de 1200 ordene jeg hadde skrevet på datarommet til Fretex i går og måtte skrive dem på nytt. Det brilliante er at jeg var veldig effektiv da jeg kom hjem i går og skrev 1200 ord i tillegg til 200 ord til på 40 minutter (noe som er veldig raskt). Deretter skrev jeg videre og 17:30 var jeg oppe i 44 160 ord og hadde dermed skrevet 2000 ord på halvannen time. Det er bare på skrivemøter jeg ellers klarer å skrive så raskt. Og ååå, jeg har 44 000 ord. Hvis alt går etter planen så vil jeg ha 50 000 ord neste gang jeg blogger. Vi får krysse fingrene 😉

Ellers blir de neste dagene fine fordi jeg skal spise middag på restaurant med store deler av familien på fredag siden onkel A og kjæresten hans er i byen, jeg skal på biblioteket på lørdag (selv om jeg må greie å komme meg av gårde hjemmefra alt 10:30 for å rekke å a) ha minst tre timer til valg av bøkene som skal lånes og b) få lest væffal lørdagens VG og helst Dagbladet også siden jeg alltid har veeeldig lyst til å få lest aviser på lørdager pga. magasiner og det er tullete å kjøpe siden det kun leses en gang) og jeg skal se den siste Hunger Games-filmen 15:00 på lørdag og det blir spennende =D 

For øvrig har det ikke skjedd så mye spennende. Jeg har deltatt på en del konkurranser på nettet uten hell, jeg har funnet ut at jeg egentlig trenger en ny sofa og leter nå på nettet etter en som er rød og såpass billig at jeg kan ønske meg det til jul siden jeg på ingen måte har råd til å kjøpe det selv for øyeblikket, jeg begynner å innse at temperaturene de siste dagene og de første tilfellene av snø betyr at jeg nok bør forberede meg på at det ikke er spesielt lenge igjen til vinter, noe som for så vidt er ganske riktig siden det er under to uker til desember, men som føles litt vemodig siden jeg liker høst så godt og syns det er så vemodig når trærne blir bare og det ikke lenger er vakre løvblader som oppmuntrer og inspirerer meg. Men likevel, det vil bli vinter i år også og det er like greit å prøve å sette pris på det og det vil jo bli koselig i desember. For ååå, det er snart desember og adventsstemning, desember og kos og julekalendere og pepperkaker og alt som hører desember til. Jeg gleder meg <3

*

Men da tenkte jeg å poste en boktrailer jeg kom over på Youtube og deretter min anmeldelse for jeg har lest en ny bok og den var herlig. 

 

Boka heter “This is Life” av Dan Rhodes og jeg likte den veldig godt selv om det kan innvendes at det ikke er spesielt realistisk og at Dan Rhodes skriver mennesker som alltid føles litt forskjønnet sånn jeg ser det, de virker skrevne frem for oppriktig genuine. Likevel, Dan Rhodes er en kul forfatter og denne boka gledet meg så her er min anmeldelse og så kommer neste blogginnlegg mest sannsynlig på søndag 🙂

This is Life av Dan Rhodes

 

Tilfeldighetene ville ha det til at det var denne boka (som tar plass i Paris) som jeg leste da fredag den trettende mer enn noen annen gang oppriktig levde opp til navnet sitt og var en skikkelig ulykkesdag for veldig mange mennesker. Og kanskje derfor gjorde denne boka et sterkere inntrykk på meg siden denne boka er et eventyrlig Paris, det er det Paris man ser i Amelié, det Paris det skrives om hvis man kanskje har besøkt det noen få ganger, men først og fremst kjenner det fra filmer og litteratur. Og i tillegg er dette en oppriktig sjarmerende bok.

Det handler først og fremst om kunststudenten Aurélie som skal ha et stort kunstprosjekt og som inspirert av de høytsvevende og ambisiøse målene til mange i klassen sin velger et høytsvevende mål selv, mer spesifikt at hun skal kaste en stein og følge den steinen treffer. Så treffer steinen ved en uheldig tilfeldighet en baby i ansiktet og av en eller annen grunn beslutter hun som passer på babyen at Aurélie må passe på babyen i en uke som straff og dette blir en uke som forandrer alt. I tillegg handler det om å forelske seg dypt og inderlig i et fotografi, det handler om en mann som setter opp et show kalt «Life» der han går naken rundt og tisser og bæsjer og slikt foran et publikum som blir sånn “oi, dette er fantastisk, dette er virkelig å vise oss livet” og ja, dette er i det hele tatt en slik bok som ut i fra beskrivelser høres mest rar og snodig ut. Men det gir faktisk mening og alt henger sammen og ååå, jeg likte virkelig denne boka og håper mange vil lese den.

Jeg liker karakterene, jeg liker skrivestilen som er underholdende fordi det ofte føles litt naivt og disneyaktig, men så kommer det plutselig scener med f.eks. pistoler som gjør at det absolutt ikke passer for barn og jeg liker sjarmen for det er sjarmerende. Og en veldig fin ting er at mens dette på mange måter er en ganske søt historie så blir det likevel aldri for sukkersøtt, ikke minst på grunn av Dan Rhodes humor som tar en del ting veldig på kornet. Og dette er også en bok som i stor grad handler om livet og kunsten og som sånn sett er finfin også.

Jeg er også glad for at jeg fant denne boka på biblioteket fordi det er en bok jeg har hatt lyst til å lese lenge, litt fordi jeg for noen år siden hadde en periode da jeg hadde dilla på Dan Rhodes sine bøker. Og jeg har ikke like dilla nå lenger, men han er likevel en forfatter jeg føler er undervurdert og som absolutt er verdt å teste. Svakheten med bøkene hans og også da med «This is life» er at det føles litt for lett. Det er bøker man koser seg veldig med mens man leser dem, men ikke bøker man tenker så mye på i ettertid. Men underveis funker de fint og derfor anbefaler jeg denne boka som viser deg hvor eventyrlig Paris faktisk kan være.

Terningkast 5! 

Om Julekongen-filmen og ymse annet :)

Heisann! Det er mandag, helgen har inneholdt mange tanker og inntrykk og en ny uke er offisielt i gang og jeg håper den blir fin. Ellers har den første snøen for sesongen kommet og smeltet igjen i Oslo og det minner en på at det snart vil være vinter. Og min største bekymring var faktisk egentlig ikke snøen en gang for den var på en svært kort visitt, men mer at jeg har likt denne høsten så godt siden det i Oslo i alle fall har vært mye oppholdsvær og forholdsvis milde temperaturer og dessuten så liker jeg ikke så godt når høsten er mørk og grå med bare trær og ingentingvær der alt føles mer tungt og når det har vært snø på kortvisitt så gjør det at det er mindre løv på trærne og så vil høsten kanskje ikke være så trivelig som den har vært så langt. Samtidig er det ikke noe annet å gjøre enn å ta været med et smil, det blir som det blir.

I alle fall er en veldig fin ting at jeg har vært på skrivemøte i dag og dermed har jeg fått skrevet enda mer enn jeg har pleid tidligere i november med det resultat at jeg har gått fra de 36 200 ordene jeg hadde i går kveld til 40 100 ord for øyeblikket. Med andre ord har jeg skrevet nesten 4000 ord på en dag og det er neimen ikke verst 😉 Og ååå, hvis jeg fortsetter å skrive minst 2000 ord hver dag også de neste dagene så er faktisk 50 000 ord ikke så veldig langt unna. Ååå <3

Nok om det, se, her er det noen som synger “Journey to the past” fra filmen Anastasia (som jeg har lest at skal bli musikal, noe som virker veldig spennende):

 

Dette er Alison Luff og hennes tolkning av denne sangen og det er sååå fint 🙂

*

Men da tenkte jeg å poste en trailer for “Julekongen: Full rustning” som er en film jeg så på kino på lørdag og deretter kommer min anmeldelse. Neste blogginnlegg dukker nok opp enten onsdag eller torsdag så da bables vi. Yay!

 

Julekongen: Full rustning

 

I 2012 kom Julekongen som julekalender, en julekalender jeg ble kjempeglad i og likte veldig godt. Man kan innvende at den manglet litt nedtellingen og var litt mindre adventspreget enn mange tidligere julekalendere på tv, men jeg likte stemningen, karakterene, musikken og den eventyrlige vrien og har dessuten hatt gjensyn med Julekongen på dvd to desembermåneder på rad nå. Det var med andre ord ingen tvil da jeg fant ut at det skulle komme en film, en film som jeg selvfølgelig besluttet at jeg så definitivt skulle se. Dessverre ble jeg litt skuffet av filmen selv om jeg likte mye med den, men det skal jeg komme tilbake til litt senere i denne anmeldelsen.

Først litt info. I «Julekongen: Full rustning» har det gått tre år og Kevin leter fortsatt etter en vei som kan føre ham tilbake til Eiril. Samtidig strever familien hans med økonomien, lillesøster Mira driver med drømmetydning og blir misforstått av de fleste og i Ridderdalen savner Eiril fortsatt Kevin en hel del. Og så får Snerk tak i en magisk rustning og tar over makten og så blir det et skikkelig eventyr der Mira er den som i denne omgang må redde situasjonen.

Og historien er for så vidt fin og det fungerer godt at Mira nå er hovedpersonen siden hun var en av de mest minneverdige karakterene i den opprinnelige julekalenderen og er lett å kjenne seg igjen i (også fordi hennes fascinasjon overfor drømmetydning minner meg om hvor engasjert jeg var i astrologi da jeg var yngre). Det er i det hele tatt karakterene som er en av denne filmens store styrker for vi har Snerk som er en usedvanlig underholdende skurk som minner meg om de beste skurkene i animerte Disney-filmer, vi har Mira, Kevin og Eiril som er sympatiske og kule og vi har en ny karakter i barnet Mugg som gjør sitt beste for å være skikkelig ond. Og jeg liker karakterene, jeg liker stemningen og jeg liker musikken og hvordan mye av sjarmen i julekalenderen også er tydelig til stede i denne filmen.

Med det sagt så var jeg altså litt skuffet og hovedgrunnen er at det er himla masse løse tråder. Det er mange karakterer fra julekalenderen som man ikke ser igjen og heller ikke får noen forklaring på hva som har hendt med, det løser seg litt for lett på slutten og dermed føles det litt halvveis og ja, det levde rett og slett ikke opp til forventningene. Jeg syns dessuten filmen føltes langt mer barnslig enn tv-serien som dog hadde den fordel at de kunne fordele historien utover 24 episoder der denne filmen hadde rundt halvannen time på å fortelle en fullstendig historie.

Jeg syns likevel at dette er en film som absolutt er verdt å se hvis man likte julekalenderen, men den passer antakelig best om man ikke, som meg, har hatt flere gjensyn med julekalenderen på dvd og er litt for analytisk til tider i møte med filmer og bøker uansett. I alle fall er konklusjonen at jeg koste meg med denne filmen, men at jeg ble litt skuffet og ikke føler noe stort behov for å se den igjen. Julekalenderen dog skal jeg absolutt se igjen og det er jo fint.

Terningkast 4!

Musikalmusikk for anledningen

Heisann! Det er lørdag og jeg har egentlig ingenting å blogge om, men jeg hadde ganske lyst til å blogge likevel. Og så våknet jeg til nyheter fra Paris som er helt forferdelige og jeg har ikke ord. Jeg skal heller ikke forsøke å ha noen ord, men dele noen passende musikalsanger i denne anledning:

 

“It’s quiet uptown” fra Hamilton fordi den setter perfekt ord på følelsen når det skjer ting som er for store for ord.

 

“One day more!” fra Les Miserables fordi den setter perfekt ord på at det finnes “one day more, one more dawn, one day more”.

 

Som en forlengelse av det budskapet, det kommer en dag i morgen, det kan hende alt blir bedre da slik som det synges i “I morgen” fra Annie (dette er pronto finale den beste versjonen av denne sangen etter min mening).

 

Og man må “Hold on” som de synger i den mer ukjente musikalen Lysistrata Jones (som jeg bare kjenner til fordi jeg tilfeldigvis fant musikalcd med den på Spotify og i en periode hadde helt dilla på denne sangen).

Man må holde ut selv om alt som skjer kan få en til å føle seg:

“Temporarily lost” som det synges om i musikalen Bridges of Madison County (som begynner på skikkelig lik måte som “Professor Layton and the Mask of Miracle”-theme, noe som er nødt til å være tilfeldig). 

For det finnes håp og av og til finnes det i kinoplaner (i ettermiddag skal jeg se Julekongen-filmen som vil bli anmeldt om noen dager), i bøker og musikalmusikk, i Nanowrimo og fargelegging og andre kreative sysler og i øyeblikk som vil komme da man vil føle den samme entusiasmen som Elphaba i “Wicked” mens hun synger:

“The Wizard and I” (her sunget av Rachel Tucker siden hun spilte Elphaba da jeg så Wicked i London sommeren 2010)!

*

Neste blogginnlegg kommer mandag eller tirsdag. Klem og en god hilsen til alle, ta vare på dere selv og let frem øyeblikkene som får dere til å tro på verden og menneskeheten likevel selv om det skjer ting som er så grusomt at det føles helt umulig å ta innover seg. Og vit at det finnes en masse trøst i musikalmusikk <3

Familien Bélier og finheter :)

Heisann! Det er onsdag morgen, livet er fint og i går satt jeg oppe litt lenger enn planlagt, noe som betyr at jeg har 25 000 ord på Nanowrimo nå og med det er halvveis til 50 000 så hurra! Jeg føler meg så flink for jeg har faktisk klart å skrive over 2000 ord hver eneste dag og man kan selvsagt innvende at jeg har veldig mye tid til å skrive siden å få jobb er mission impossible, men likevel, jeg er fornøyd og jeg syns riktignok ikke at historien min er spesielt godt skrevet (noe som er grunnen til at jeg enda ikke har delt noen utdrag), men det er ikke poenget. Nanowrimo får meg til å skrive masse hver dag på en måte jeg ikke får til like godt ellers og det gjør at november har et skikkelig høydepunkt og ikke bare er den grå høstmåneden man må gjennom før alt blir adventsstemning og juleglede. I alle fall går Nanowrimo veldig bra og jeg har over 75 sider så yay!

Nok om det, ellers så er livet fint og dette er nydelig:

 

Det er John Lewis-reklamen, Aurora (som jeg først nå har oppdaget skikkelig siden jeg er fryktelig treg, men som jeg for øyeblikket er litt betatt av stemmen til, hun synger så fint) synger og historien er himla skjønn. Og det er selvsagt urealistisk og klisjéfylt og alt det der, men det er så fint og gir mye mer adventsstemning enn alle juledekorasjonene på kjøpesentrene til sammen. <3

Men da tenkte jeg å poste trailer og deretter min anmeldelse av den innmari fine filmen “Familien Bélier” og så kommer neste innlegg enten fredag eller lørdag tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse!

 

Nå klarte jeg ikke å finne en trailer for denne filmen med norske eller engelske undertekster, men jeg vil tro at det er ganske greit å henge med i svingene likevel. Her er som bonusmateriale en fin scene fra filmen:

Det er veldig fint og jeg har til min fornøyelse oppdaget at Louane Emera har noen sanger ute på Spotify i tillegg som jeg absolutt har tenkt å teste ut etter hvert. Da kommer altså min anmeldelse.

Familien Bélier

 

Da jeg hørte om «Familien Bélier» tenkte jeg med en gang at det var en film jeg ville like. For jeg liker filmer som handler om musikk, jeg syntes tematikken virket interessant og jeg er i tillegg svært glad i franske filmer og dermed hørtes denne filmen ut som noe som var midt i blinken. Og det fine er at det var det også.

Her følger vi Paula på 16 år som tar seg av sine foreldre og sin bror som alle er døvstumme. Paula fungerer som tolk og hjelper dem i stor grad med driften av familiens gård og har i grunnen nok med dette og skolen da musikklæreren på skolen oppdager hennes musikalske talent. Han oppfordrer henne til å gå på audition for en prestisjetung musikkskole i Paris og Paula må velge om hun skal satse på sangdrømmen eller å velge familien sin som ofte har problemer med å klare seg uten henne.

Ut i fra synopsiset høres det en smule forutsigbart ut og på sett og vis så er det også det, men jeg likte denne filmen veldig godt. Ja, handlingen er forholdsvis klassisk, men det formidles på en god måte som holder på interessen hele veien. Dessuten liker jeg at karakterene tas på alvor for ja, det er en del humor basert på at Paulas familie er døvstumme, men det blir aldri plumpt og det er flere scener som viser at de tas seriøst og blir mer enn sitt handicap, noe som er en viktig balansegang som er essensiell å få til. Her har jeg også gjort research og funnet ut at Paulas foreldre spilles av skuespillere som egentlig er hørende mens Luca Gelberg som spiller Paulas bror er døv på ordentlig, noe som gjør at jeg funderer en del på hvor overbevisende spillet hos foreldrene er for noen som virkelig er døve eller hører dårlig. Jeg syns alt skuespillet fungerte godt, men jeg angriper filmen fra et hørende perspektiv og vet ikke om alt funker for alle. Uansett verdt å tenke over.

I alle fall er filmens hovedkarakter Paula, spilt av Louane Emera, mye av grunnen til at jeg likte denne filmen så godt for det er en karakter som er veldig lett å like og som dessuten er flott spilt av Louane Emera som har et stort naturlig talent og en flott tilstedeværelse, i tillegg til en svært god sangstemme som man får lyst til å høre mer av. Jeg liker også Eric Elmosnino som spiller musikklæreren og som i filmen har en hårfrisyre som gjorde at han liknet skikkelig på Neil Gaiman etter min mening.

Og ja, det er i det hele tatt mye som fungerer her. Dette er ingen stor og ambisiøs film som bugner av originalitet, men den er varm og sjarmerende og har mange fine scener. Det er dessuten tidvis en svært morsom film og den har også scener som er oppriktig rørende og nydelige som f.eks. en scene helt på slutten der Paula synger og forteller hva hun synger i tegnspråk underveis for at foreldrene skal skjønne hva hun synger. Og jeg liker at dette faktisk er en film om en jente med døvstumme foreldre for det har jeg ikke sett eller lest om før så det føles som en ny vri. Jeg liker dessuten at de lar hovedpersonen få mensen for første gang underveis siden det bidrar til realisme og antakelig aldri ville skjedd i en amerikansk ungdomsfilm.

Konklusjonen er at jeg koste meg med denne filmen. Den er musikalsk, velment og underholdende og den minner meg på hvorfor jeg er så glad i fransk film. Og nei så er dette kanskje ikke den filmen jeg kommer til å trekke frem på tampen av året når jeg skal velge årets filmatiske høydepunkter og jeg syns det er noen scener her som ikke funker helt for meg, i tillegg er Paulas foreldre litt vel hjelpeløse til tider og det kjøper jeg ikke helt, men ja, jeg likte denne filmen og syns den så absolutt er verdt å se.

Terningkast 5!

 

Om Peer Gynt på Nationaltheatret og annet :)

Heisann! Det er søndag, jeg har ikke skrevet noe på Nanowrimo så langt i dag (men jeg har 18 000 ord og over 50 sider for øyeblikket og er veldig fornøyd med det) og i går var super. Jeg hadde en finfin lørdag som inneholdt teater, god mat og fargeleggingskafé (sistnevnte var arrangert av Gyldendal og var superkoselig og de hadde te og krydderkake og man kunne låne blyanter og motiver). Jeg vurderer å ha et fargeleggingsprosjekt i desember og ingenting er bestemt, men om det blir noe av så kommer det mer detaljer senere. Ellers er det mest irriterende for øyeblikket at jeg har en sånn lampegreie i taket med to lysstoffrør som var der da jeg flyttet inn hit for fire år siden og nå er det ene i ferd med å gå og selv med å stå på en stol er det veldig høyt og tydeligvis mission impossible å ta ut det lysstoffrøret som nå blinker på et meget distraherende vis så jeg vet ikke helt hva man kan gjøre med det. Ideelt sett har jeg løst dette problemet neste gang jeg blogger, men vi får se hva som skjer. 

Anyway, nok om det. En fin ting som har hendt er at den nyeste cden til Sara Bareilles der hun synger sin egen versjon av sangene hun har skrevet for den kommende musikalen “Waitress” har kommet på Spotify: https://open.spotify.com/album/1s6codM2ZAB008t9GTyaEk. Og det føles litt juks å lytte til denne cden nå siden å bestille den fysisk skal være en av premiene mine fra meg til meg når jeg vinner Nanowrimo, men det er i så fall en type juks jeg kan leve med og det er mye fin musikk der. Ellers har jeg funnet en helt fantastisk film som ikke har noe som helst med hverken Nanowrimo, musikaler eller Sara Bareilles å gjøre, men som er folk i økende alder som gir råd til noen som er litt yngre. Den er helt nydelig:

 

Ååå, jeg vil at alle skal se denne filmen. Man er ikke nødvendigvis enig i alle rådene, men det er en slags trøst i dem og ja, dette er en så enkel ide, men den er samtidig helt brilliant <3

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av “Peer Gynt” som jeg så på Nationaltheatret i går siden det ble en ganske lang anmeldelse som man kan bruke resten av dette innlegget på. Neste innlegg kommer nok enten tirsdag eller onsdag så da bables vi. Yay!

Peer Gynt i Skavlans verden

 

Peer Gynt, det norskeste av det norske. Et stykke jeg har sett oppsatt som skoleforestillinger, men i hovedsak mest forbinder med hvor himla god musikken i Peer Gynt kan være å skrive til siden det er veldig stemningsfullt og likevel en historie jeg på ingen måte føler jeg kan ut og inn. Og nå har jeg satt Nationaltheatrets og Alexander Mørk-Eidems versjon og det er det lengste og mest spesielle jeg har sett på en scene noen gang.

Her starter stykket i en Skavlan-setting der Peer Gynt er dagens gjest og dette er med på å dra historien inn i vår tid. Og jeg liker virkelig hvordan vi her har et teaterstykke som vil veldig mye, det vil si noe om samfunnet, det vil fortelle om Peer Gynt fra et nytt perspektiv og det er både tidvis parodisk og tidvis musikalsk og har øyeblikk som er utrolig morsomme, men også øyeblikk som er rørende. Og det er først og fremst ambisjonene som redder dette teaterstykket, et stykke jeg noen ganger ellers var litt usikker på.

Vi kan starte med det positive og det aller mest positive er Eindride Eidsvold som er helt fantastisk som Peer. Han har det gjennomgode og naturlige spillet noen skuespillere har der man aldri er helt sikker på hva som er tilfeldig og hva som er nøye planlagt, samtidig som man jo vet at alt nok er det sistnevnte. Og her forklarer jeg meg litt rotete, men poenget er at han imponerte meg veldig og virkelig bar stykket og det med største selvfølgelighet. Det andre som er veldig positivt er Amina Sewali som er historiens Solveig, hun som venter og også hun som gir stykket et par nye dimensjoner fordi hennes Solveig (eller Samso) tas mer på alvor enn i mange andre tolkninger av Peer Gynt og dermed også blir mer spennende. Og ååå, Amina Sewali spiller bra, men enda mer enn det er hun enormt musikalsk, synger flott og hun har en så sterk tilstedeværelse og er så uttrykksfull at hun kunne hvisket gjennom hele forestillingen og man hadde likevel prøvd å lytte så godt man kunne fordi man skjønte at det var viktig. Og skuespillet er generelt sett veldig godt og jeg liker hvordan dette er en utpreget musikalsk forestilling selv om det på ingen måte kan betegnes som en musikal. Da er vi igjen tilbake til det jeg var inne på tidligere. Dette er et stykke som virkelig vil noe og det er dets store styrke.

Med det sagt så var jeg litt usikker på en del med denne oppsetningen og jeg visste ikke helt hva jeg syntes om det underveis. Ikke fordi det på noe som helst tidspunkt var dårlig for det var det slettes ikke, men det formidles på en litt rotete måte og jeg tror også at de hoppet litt hit og dit i selve Peer Gynt-historien, selv om heller ikke det er noe jeg kan si helt sikkert siden jeg heller ikke kan historien utenat i utgangspunktet selv. Jeg vet ikke helt, det føltes i alle fall litt vilkårlig formidlet og ble sånn sett noe forvirrende. I tillegg er dette muligens det lengste stykket jeg har sett (tre timer og tjue minutter, inkludert pause) og det føles også langt og krever sånn sett en del tålmodighet. Jeg føler også at noen av imitasjonene fungerte dårlig for man forsto hvem det skulle være (det skal veldig mye til for å ikke forstå at det er Siv Jensen og Erna Solberg som imiteres når de imiteres for eksempel), men det var mer rent å gjøre narr føler jeg og for at en imitasjon skal virkelig fungere for meg må det også være en del av imitasjonen som tar de som imiteres på alvor. Og her sammenlikner jeg litt med «Halve kongeriket» på Det Norske Teater som også har en og annen scene med Erna Solberg og Siv Jensen, men der imitasjonen funker mye bedre for meg fordi man tar dem mer på alvor. Det er litt som med hvordan humor fungerer aller best når den har en alvorlig kjerne og omvendt, hvordan alvor må ha et snev av forløsende humor for å funke som best. Og det var en skikkelig digresjon og jeg aner ikke helt om jeg henger på greip, men det var mest derfor imitasjonene ikke helt funket.

Samtidig innser jeg nå at jeg kanskje kan høre ganske kritisk ut og jeg hadde det jo faktisk veldig fint. Jeg elsket ambisjonene og skuespillernes prestasjoner, musikken var super og stemningen god og det dette stykket skal ha for er at det virkelig føles utrolig originalt. Jeg har siden 2010 (som var året da jeg begynte å ta teaterinteressen min skikkelig på alvor og satte meg fore å få sett så mye teater hvert år som mulig) sett veldig mye forskjellig, mest musikaler, men også vanlig teater og likevel liknet ikke denne oppsetningen av Peer Gynt noe jeg hadde sett før. Det hadde nye vrier, var boblende kreativt og spennende og derfor er det lett å tilgi mange av aspektene jeg var litt usikker på. Og når noen prøver noe nytt så risikerer man at noen ting faller litt i gjennom, man kan ikke spå en publikummers tanker og hadde man kunnet så vil jeg ikke tro at man ville gjort det uansett for ikke å vite må jo igjen være noe av det mest spennende med å regissere teater.

Og dette ble en skikkelig lang anmeldelse, men poenget mitt, om man har hengt med helt hit er i alle fall at jeg likte dette stykket. Jeg kan finne en del svakheter ved det, men jeg er likevel glad for å ha sett det og med det opplevd et teaterstykke som er virkelig spesielt. Terningkast 4!

One more thing :)

Heisann! Det er torsdag morgen, jeg har så langt 11 000 ord på Nanowrimo (men har enda ikke skrevet noe i dag og målet hver dag er minst 2000 ord så yay) og det går ganske greit med Nanowrimo-prosjektet mitt. Og greit nok, jeg vet om flere som har mange flere ord enn meg på dette tidspunktet, men så lenge jeg har et par tusen ord mer enn jeg trenger på hvert tidspunkt så er det viktigst. Jeg føler ellers at historien min er veldig preget av tell, don’t show og ikke omvendt som det strengt tatt burde være, men det er bare et førsteutkast og da kan det gjerne bli litt så som så. Uansett har jeg masse skriveglede, over 30 sider og det er bare remember, remember, the fifth of november så hurra 🙂

Ellers gleder jeg meg til lørdag da jeg har masse fine planer. Jeg skal stå opp ganske tidlig og helst ha 2000 ord skrevet allerede før jeg drar hjemmefra, noe som skjer rundt 12 på formiddagen. Deretter skal jeg dra på yndlingskaféen og lese dagens aviser og kose meg før jeg skal dra til sentrum der Gyldendal arrangerer fargeleggingskafé, noe som høres sååå trivelig ut. Etter det treffer jeg mamma, så drar vi på restaurant og spiser middag og etter det igjen skal vi se Nationaltheatret’s Peer Gynt. Så skriving, kafébesøk, fargelegging, god mat og teater, det blir jo en finfin lørdag =D 

Her er ellers en sang jeg har fått skikkelig sansen for i det siste:

 

Det synges av LaChanze, sangen heter “Waiting for life” og er fra musikalen “Once on this Island” (som det kun finnes to sanger fra på Spotify og en av dem er denne, noe som igjen forklarer at det er akkurat denne sangen fra “Once on this Island” som jeg har fått dilla på) og jeg syns den er så fin og oppmuntrende. Dessuten liker jeg alltid sanger som handler litt om å vente på at livet skal begynne for det er slik jeg av og til føler det selv, som om livet mitt fortsatt ikke har begynt ordentlig selv om jeg vet at det har det og at det også er en følelse alle kjenner litt på av og til uansett om de kanskje har kjæreste eller jobb eller masse venner. Og jeg vet at livet mitt virkelig har begynt for jeg kjenner det så godt. Drikker te og leser og har kreative prosjekter og finner på ting hele tiden, jeg er alltid så full av energi og ideer at det virkelig er et liv det og. Så får alt det andre komme når det kommer 😉

*

Uansett, nok om det. Jeg tenkte nå å poste et bilde av denne boka:

Dette er “One more thing” B.J. Novak, den var awesome og ble lest i slutten av oktober og nå tenkte jeg å poste en anmeldelse av den. Neste innlegg vil handle om teater og dukker mest sannsynlig opp på søndag så da bables vi.

One more thing av B.J. Novak

 

I våres fikk jeg anledning til å titte på boka ?The book with no pictures? av B.J. Novak, en bok jeg syntes var helt genial. Der og da researchet jeg B.J. Novak og fant ut at han hadde skrevet en novellesamling som jeg tenkte at jeg på et eller annet tidspunkt hadde lyst til å lese. Deretter glemte jeg hele greia frem til jeg rent tilfeldigvis kom over denne novellesamlingen, «One more thing» og jublet inni meg siden det var en bok jeg så definitivt var nødt til å ha. Og ååå, denne boka likte jeg innmari godt.

«One more thing» er en samling med korte historier som med sine under 300 sider og ofte svært korte historier (noen få av historiene er bare en side lange for eksempel) går raskt å lese gjennom, men som også underholder veldig mens man er i gang og det jeg likte så godt med denne boka er at den traff så godt, den var helt min humor og det er skjer ikke så ofte siden jeg innser mer og mer at humoren min på mange måter er ganske rar. Her lo jeg dog og om jeg ikke lo så smilte jeg eller fniste for meg selv, artig hadde jeg det uansett. Og samtidig så skjer det noen ganger at man ser en animasjonsfilm for eksempel eller leser en tegneserie eller ser en komedie og så er det plutselig en scene eller et øyeblikk av visdom og klokhet som opphøyer materialet litt, øyeblikk som plutselig viser at det du leser eller ser har et budskap utover kun å underholde og jeg fant en del slike øyeblikk mens jeg leste «One more thing», noe som igjen gjorde at jeg likte den enda bedre.

Med det sagt så er det ingen perfekt bok. Humoren vil ikke passe alle og siden dette er en novellesamling så vil det være historier som ikke faller i smak. Og jeg tror også dette på mange måter er en sånn bok som det vil være spredte meninger om for enten så syns man det er artig og stas eller så skjønner man ikke vitsen i det hele tatt.

Samtidig så hadde jeg det så fint mens jeg leste og mens jeg har lest bedre bøker og bøker som er klokere eller mer fortryllende så var det noe eget med hvor mye jeg koste meg med denne boka. Dessuten var den inspirerende for det føltes så lett å skrive noveller i samme stil, jeg fikk lyst til å skrive ting i liknende stil og jeg har riktignok fortsatt til gode å gjøre det, men jeg fikk lyst og det i seg selv er et pluss. Dessuten likte jeg veldig godt at B.J. Novak skrev om ting som haren i fabelen om haren og skilpadden og jeg liker også at man kunne finne sammenhenger mellom flere av novellene og at alt hang sammen sånn sett. Det er i det hele tatt så mye jeg likte at jeg derfor tilgir at B.J. Novak til tider er litt for smart og kanskje ikke den beste på skildringer eller å skape stemning. Jeg koste meg og syns denne boka er genial!

Terningkast 5 og her er noen utdrag som jeg også delte da jeg hadde en smakebit fra denne boka under «Smakebit på søndag» for noen uker siden:

 

“The Literalist’s Love Poem

Roses are rose.
Violets are violet.

I love you”

Og

“War

The two children began a game of war. ‘This is a good idea,’ thought both children. ‘Soon, I will win. Then the game will be over, I will be happy, and we can both go do other things.’ But no matter how many times they played war, the always forgot how tedious, how tiresome, how emotionally delibitating, how devoid of reward, and how maddeningly left to chance the game was; and how they always regretted having started the contest well before the time it was over. In that way, it wasn’t too unlike the game of bridge.”