Om Tenk om og smakebit på søndag :)

Heisann. Det er søndag, livet er ålreit og i går var jeg på teater og det var så vidunderlig at jeg glemte å være misunnelig. For ja, jeg har teit nok brukt opp litt tid de siste dagene på misunnelse siden broren min på 25 år i går dro av gårde på to ukers tur til USA med samboer og et vennepar og en del av meg syns det føles urettferdig at han har råd til å kunne gjøre noe sånt, mens jeg er fem år eldre og fortsatt arbeidssøkende og på ingen måte har økonomien til å kunne gjøre noe sånt. Og så var jeg på teater i går og det var fantastisk og jeg tenkte når jeg gikk fra teateret at dette er jo egentlig alt jeg vil. Mens jeg av og til tenker at broren min har det lettere enn meg fordi han har samboer og mange venner og en jobb der han tjener bra så liker jeg jo best å bo for meg selv og jeg har fortsatt ikke møtt noen som jeg er villig til å forandre rutinene mine for, jeg føler ikke egentlig noe behov for å ha masse venner og jeg vil egentlig ha akkurat det livet jeg lever nå. Det eneste jeg egentlig savner er jobb og det er mest fordi det hadde gjort alt lettere økonomisk siden jeg nå tenker nøye gjennom alt jeg gjør (eksempel: har vurdert opp og ned i mente i tre uker om jeg skal skaffe meg Nintendo Wii U eller om jeg skal spare penger eller om jeg skal skaffe masse teaterbilletter siden alle mulighetene hver på sin måte er like interessante) og man har en større frihet når man tjener egne penger. Men samtidig, jobb vil komme, det tar kanskje tid, men det vil ordne seg og når jeg tross alt har det ganske fint for tiden generelt sett så er det bedre å fokusere på det. Og det er masse som jeg har bekymret meg for som har ordnet seg ganske fint i det siste og det er også supert. 

Og egentlig skulle jeg ikke bable om det, men ja, jeg var på teater og det ga meg perspektiv på saker, noe som er supert 🙂 For ja, teater! Jeg tenkte nå å poste en trailergreie for Det Norske Teatrets oppsetning av “Tenk om” og deretter en anmeldelse. Og etter det igjen tenkte jeg å være med på smakebit på søndag så dette innlegget blir nok temmelig langt sånn sett, men jeg håper dere holder ut likevel. 

 

Fine musikalreklamen for fine musikalen (tips: søk opp “If/Then” på Spotify, lytt i vei, tenk at det er fantastisk og tenk så på hvor fint det er at denne musikalen nå har hatt Europa–premiere som nettopp “Tenk om” og at sangene er perfekt oversatt til norsk og at musikalen er fantastisk tilpasset til norske forhold (og jeg er av og til litt småskeptisk til ideen om å tilpasse ting til norske forhold siden jeg kan være litt purist når det gjelder musikaler, men det funker virkelig supert her) og at du kan se de supre sangene fra “If/Then” på teater i Norge i en forestilling med brilliant orkester og alt og smil i vei over magien ved det). Her kommer min anmeldelse:

Tenk om

Det er lett å tenke «tenk om»-tanker for man tar valg hele tiden og kan aldri helt vite om det man velger faktisk er det beste valget. I musikalen «Tenk om» (basert på den amerikanske musikalen «If/Then» er det dette konseptet alt handler om i møte med Marianne på 38 år som nettopp har flytta tilbake til Oslo. Musikalen forteller to historier, en der hun er Mari og det hele først og fremst blir en historie om kjærlighet og en annen der hun er Anne og det handler mest om karriere. Og så er det flere biroller og vi ser hvordan deres liv tar ulike vrier i hver del av historien og det hele blir en uhyre fascinerende lek som tar opp tilfeldigheter, forhold og mye mer i en musikal som jeg virkelig elsket.

Og jeg forventet å like det for det er de samme personene som står bak som med «Next to Normal» (sistnevnte en musikal jeg så fire ganger da Det Norske Teatret satte den opp og som fortsatt står igjen som en av de sterkeste musikalopplevelsene jeg noen gang har hatt), jeg liker allerede flere av sangene fra originalversjonen som Idina Menzel synger helt fantastisk, jeg er egentlig aller mest glad i musikaler som har en litt dypere historie og som utfordrer folks ide om hva en musikal kan være og det er Det Norske Teatret med skuespillere jeg elsker som Heidi Gjermundsen Broch, Frank Kjosås og Jon Bleiklie Devik. Med andre ord var mange gitte forutsetninger på plass og likevel, dette var ikke bare en musikal jeg likte. Dette var en musikal jeg syns var helt fantastisk og egentlig har veldig lyst til å se flere ganger.

Uansett, mye av grunnen til at dette funker så bra er at det er, i hvert fall etter min mening, så lett å holde styr på historien selv om denne musikalen tar utfordringen med å fortelle to historier i en og samme musikal. Dette er en veldig smart musikal og også en ganske moden historie som engasjerte meg veldig fra ende til annen. For både som Mari og som Anne møter Marianne tap og bekymringer, det er alltid noe som står på spill og likevel føles det tross alt håpefullt på en svært fin måte.

Og ååå, skuespillerne er så fantastiske. Særlig Heidi Gjermundsen Broch overbeviser i den vanskelige dobbeltrollen som Mari/Anne og både spiller og ikke minst synger fremragende, men vi har også andre skuespillere som skinner frem. Personlig ble jeg for eksempel svært imponert av Silje Lundblad som synger fantastisk og virkelig stråler på scenen, jeg ble meget overbevist av Pål Christian Eggen som Johs, jeg elsket Jon Bleiklie Devik som Steinar og jeg håper vi vil se Judy Nyambura Karanja og Tiril Heide-Steen i de fleste musikaler Det Norske Teatret setter opp fremover siden de er gode vokalister med sterk tilstedeværelse på scenen og massevis av potensiale.

Videre er musikken flott og mens det er andre musikaler som har mer fengende og umiddelbar musikk så er det noe med musikken både her og i Next to Normal som setter seg under huden og som gjør at man kan komme tilbake til sangene igjen og igjen og alltid avdekke flere lag. Og ååå, det er så gode harmonier i sangene og ååå, jeg liker hvordan koreografien glir så fint inn i musikalen (man tenker gjerne koreografi og tenker store dansenumre, men det handler også om de små ting som hvordan enhver bevegelse er organisk, hvordan alt egentlig ikke er tilfeldig i det hele tatt, et godt eksempel på noe liknende er da jeg så «Spring Awakening» på Oslo Nye Teater som brukte koreografien på en liknende måte). Og i tillegg liker jeg hvordan det er langt mer fokus på scenografi i første akt fordi det føles som andre akt skreller bort lagene og lar kun det viktigste stå igjen og det kan hende jeg overtenker alt sammen, men slik jeg tolker det er det brilliant løst.

Så ja, jeg elsket denne musikalen. Jeg har noen ganger en sånn sitrende følelse når jeg forlater en musikal der jeg har tårer i øynene og føler meg nærmest svimlende beruset på følelsen det hele har gitt meg og det er vanskelig å forklare det, men ja, det er noe med å se musikaler som jeg virkelig elsker som gjør at alt i verden er magisk. Og så føles det som om jeg elsker musikaler mer enn alle andre i hele verden og jeg vet at det ikke er tilfelle, men det er en fin følelse likevel og så får jeg lyst til å bruke alt jeg har av penger på teater og ja. Samtidig er ikke dette en musikal for alle og det i seg selv er en av grunnene til at jeg elsker Det Norske Teatret siden det er et av de teatrene jeg i aller størst grad føler at utfordrer sitt publikum og tar musikaler vel så alvorlig som vanlige teaterstykker. Nettopp det at de tar musikaler så seriøst gjør at det funker ekstra godt for meg 😉

Terningkast 6 og mine varmeste anbefalinger!

 

Og nå tenkte jeg å avslutte dette innlegget med å være med på smakebit på søndag og boka jeg leser nå (og som jeg har en ambisiøs plan om å lese ut innen februar, dvs. har jeg mål om å lese de siste 160 sidene i dag fordi det er jo logisk) er denne:

Det er “Rooftoppers” av Katherine Rundell, det kommer muligens en anmeldelse etter hvert siden denne boka er veldig karolinsk og elskbar og her er en smakebit:

Alt fra “He was thirty-six years old…” til “…now that there is you, little cello child.” særlig syns jeg er helt herlig her, ååå som jeg koser meg med denne boka. Og det handler altså om Sophie som alle tror er foreldreløs etter et skipsvrak, men som selv er overbevist om at moren hennes finnes der ute og så bor hun hos Charles Maxim som bestemmer seg for å ta seg av henne da han finner henne som baby og så må de rømme fra autoriteter som vil ta Sophie fra Charles fordi de ikke syns han gjør en god nok jobb som farsperson og da blir det et skikkelig eventyr med tog og Paris og alt dette i en brusende skjønn skrivestil som jeg liker kjempegodt. Yay!

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra Virkeligheten!

*

Og da er dette innlegget langt nok i massevis så da skal det avsluttes. Neste innlegg vil sannsynligvis være et oppsummeringsinnlegg for januar og vil antakelig dukke opp på tirsdag så da bables vi og god fornøyelse!

 

Stand Off og andre finheter :)

Heisann! Livet er fint fordi det er under seksti timer til teaterplaner på lørdag med “Tenk om” på Det Norske Teater, noe jeg gleder meg skikkelig mye til å se (selv om jeg var dum nok til å lese en anmeldelse nå som spoilet et aspekt av handlingen jeg ikke visste om, noe som dog går fint siden jeg generelt sett er verdensmester i å spoile alt for meg selv nesten uansett). Ellers er livet fint fordi verden inneholder bøker og te og jeg tross alt har det ganske så trivelig mesteparten av tiden selv om det ikke skjer så mye storslagent og spennende. Forøvrig har Nintendo 3DS-spillet jeg har hatt dilla på nå nådd et punkt der det er mission impossible og helt umulig så (siden jeg dessverre ikke kjenner noen som bare kan klare vanskelige bosser for meg) nå tenkte jeg å ta en pause fra det og har startet ny fil på et annet Nintendo 3DS-spill siden det har det med å gå lettere når jeg kommer tilbake til spill etter en pause og kan se det fra en ny vinkel (dette er grunnen til at jeg har så mange spill opp i gjennom som jeg aldri har rundet). Jeg har det ellers fint med å se “Parks & Recreation” som er det jeg bruker Netflix til for tiden, jeg har endelig greie til å kunne se dvd-er som jeg brukte førti minutter før jeg forsto meg på nå på tirsdag siden tekniske ting og meg tidvis er en dårlig kombinasjon (men jeg fikk det jo til da) og igjen, gleder meg til lørdag og teater fordi ååå:

 

Dette er Idina Menzel som synger en sang fra originalversjonen av “Tenk om” (den heter “If Then” opprinnelig) og jeg kommer liksom ikke over hvor kult det er at en av mine favoritter blant norske skuespillere (Heidi Gjermundsen Broch) skal spille en karakter som opprinnelig ble spilt av en av mine favoritter blant amerikanske skuespillere, det er veeeldig awesome!

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å anmelde en bok jeg nylig leste ut (seriøst, jeg kunne gjort dette til bokblogg for tiden for omtrent alle bøker jeg leser er interessante nok til at jeg kunne ha skrevet en anmeldelse av dem) og så kommer neste innlegg mest sannsynlig søndag morgen sånn at det kan brukes en del til viktige ting som “teateranmeldelse” og slikt. Vi bables og god fornøyelse!

(Jeg hadde for øvrig tenkt å legge med et bilde av boka jeg skal anmelde, men av uante grunner bestemte blogg.no seg for å klikke hver gang jeg prøvde å poste bilder på bloggen min i dag så her: https://www.goodreads.com/book/show/20662291-stand-off kan dere finne bilde av boka om det skulle være av interesse og så får jeg bare satse på at uvillighet til å la meg poste bilder bare er en midlertidig greie på blogg.no siden det er kjekt når det virker.)

Stand off av Andrew Smith

 

For noen år siden leste jeg «Winger» av Andrew Smith, en bok som jeg virkelig elsket fordi det var kostskolesetting (liker veldig ofte bøker som foregår på kostskoler), det var fine illustrasjoner, det var kule karakterer og det var veldig underholdende, samtidig som det tidvis var ufattelig deprimerende på en måte som likevel passet inn. Og så kom det en oppfølger og nå har jeg lest den og det er fortsatt underholdende og velskrevet, men samtidig en påminnelse om at det er farlig å lese oppfølgere til bøker man har likt kjempegodt siden det gjør at man har litt for høye forhåpninger på forhånd. Og «Stand Off» er ikke fantastisk, det er bare en ganske fin bok. Samtidig er det jo ikke verst bare det.

Uansett. Her fortsetter vi å følge Ryan Dean som nå er femten år, men likevel senior på high school gjennom noen måneder i livet hans. Det handler om å komme over en traumatisk hendelse som gjør at han har mareritt og stadig venter på at det skal skje noe nytt som er forferdelig, det handler om rugby, det handler om kjærlighet og det handler om vennskap og hele veien er det skrevet med en naturlighet som gjør det fint å lese hele veien.

Og jeg liker denne boka altså, jeg liker Ryan Dean som karakter og hvordan han er idiot mange ganger, men likevel sympatisk, jeg liker stemningen og hvordan det kanskje ikke nødvendigvis skjer så mye, men så ligger liksom magien i de små øyeblikkene. Jeg liker hvordan det føles som en mer håpefull historie der «Winger» hadde en slutt som var skikkelig deprimerende og jeg liker at det er underholdende og engasjerende og med mye av sjarmen og de fine illustrasjonene som jeg likte så godt med «Winger.»

Samtidig er det nettopp det at det er mer håpefullt noe av det som gjorde at jeg likevel ikke ble helt overbevist av «Stand off» for det føles ikke som om det er så mye som står på spill her og når boka slutter føles det fortsatt som om det ikke har hendt nok ting til at det er en fullført historie hvis det gir mening. Og samtidig så er det på en måte en fin ting også, men jeg satt igjen og hadde litt lyst til at det skulle være et crescendo som alt bygget seg opp mot og det kom aldri. Det er også færre illustrasjoner og det manglet «ååå, dette er fantastisk og må siteres til alle jeg kjenner»-øyeblikk.

Jeg ser likevel at det meste av kritikken min ligger i nettopp det at dette er en oppfølger til en bok jeg likte veldig godt og at det sånn sett er litt urettferdig kritikk. Man kan ikke alltid forvente at en oppfølger skal være noe like brilliant som det den følger opp og dette er likevel en svært fin bok med mye positivt ved seg.

Konklusjonen er derfor en sterk firer og en oppfordring til å gi denne boka en sjanse (og egentlig er det kanskje enda mer en oppfordring til å lese “Winger” om man ikke har gjort det enda). Yay!

Om The Good Dinosaur og sånt :)

Heisann! Det er mandag, livet er fint og mens jeg ikke skriver nok så syns jeg til gjengjeld at resultatet som regel blir ganske fint når jeg først skriver noe (skrev en novelle i stad som jeg ble veldig fornøyd med for eksempel). Ellers så handler livet mye om Nintendo 3DS-spillet jeg har dilla på, å lese masse og å fargelegge mens jeg ser tv-serier på Netflix og det skjer kanskje ikke så mye spennende, men jeg har det fint og det er mer enn nok for meg 🙂 Nå har jeg dessuten bestilt cd-rom som vil gjøre at jeg igjen kan se dvd-filmer og det blir fint når det kommer i posten. Jeg gleder meg for øvrig skikkelig til lørdag og å se “Tenk om” på Det Norske Teater fordi musikal og yndlingsteateret mitt og noen av mine største favoritter blant norske skuespillere, ååå det blir så fint <3

Her er forresten et kort utdrag fra novellen jeg skrev i stad siden jeg ble ganske fornøyd med den (har også sendt den inn til et litterært tidsskrift og tenker å poste hele historien her på et eller annet tidspunkt antakelig):

Historien slutter aldri der den burde. Den skal ha for at den aldri slutter for tidlig for det gjør den jo ikke, men det er ikke så mye bedre at den stadig har det med å slutte for sent for da må han vente så lenge. Og de andre rundt ham sier at de må da vente de og, de sier at han klager for mye og at han burde nyte denne tiden før det er hans tur, for det er tiden da alt fortsatt kan hende. Det gale geniet kan fortsatt bryte ut i en ond latter av høyeste kaliber som kimer i vegger og setter djevelske spor etter seg, prinsessen kan fortsatt innse at hun slett ikke trenger noen prins og redde seg selv i stedet eller bare la være fordi det i grunnen er litt trivelig å bo i et tårn med en drage til selskap, prinsen kan fortsatt male sauer fordi han egentlig mener han burde være kunstner, ikke prins. Og han vet jo det, vet at det at det ikke enda er hans tur betyr at historien fortsatt er full av mulige mirakler og endeløse eventyr. Vet det og vet like godt at det ikke spiller noen rolle for han er lei av å vente, uendelig lei, like lei som en vårelsker i april som gleder seg over endelig å kunne plukke hestehov eller gå utendørs med skjørt og uten strømpebukse da et plutselig snøfall igjen dukker opp. Han har drevet nedtelling i flere kapitler, i side opp og side ned, i ly av de mest finurlige metaforer og bakenfor de mest elegante setninger, han har lengtet og ønsket og bedt og nå vil han at det skal være hans tur. Ikke minst fordi han alltid har visst at han har vært ment til å vente lengst av dem alle.

Men jeg har egentlig ikke så mye annet å bable om akkurat nå så jeg tenkte å avslutte med en trailer og deretter en anmeldelse av “The Good Dinosaur” som jeg så på kino på lørdag (en film som forøvrig hadde en usedvanlig stilig forfilm med hinduistiske guder som ble superhelter og som jeg syns var flott laget). Neste innlegg kommer mest sannsynlig på torsdag så da bables vi og god fornøyelse 🙂

 

 

The Good Dinosaur

 

Jeg har sett en ny Pixar-film og det var en fin opplevelse. Med det sagt så har denne filmen en del ting å kommentere på, men la oss starte med det positive.

Det beste med «The Good Dinosaur» er bakgrunnene og omgivelsene. Mens animasjonen på dinosaurene er ganske smak og behag (de er veldig stiliserte og noen har reagert på at det ikke helt matcher animasjonen til omgivelsene som er svært realistisk og detaljert) så er alt annet rett og slett nydelig. Denne filmen er så himla flott å se på at man blir helt betatt og det skal Pixar berømmes for. Jeg liker også konseptet. I «The Good Dinosaur» handler det om en verden der dinosaurene ikke ble utryddet av meteoritten og fortsetter å leve og begynner med jordbruk og slikt. Så har vi en dinosaur som heter Arlo og er mer redd og bekymret enn de andre i familien sin og så opplever han et stort eventyr og slikt sammen med et lite menneskebarn han kaller Spot som oppfører seg mest som en vill hund. Og jeg liker å følge dette eventyret selv om det er en veldig klassisk historie som er skikkelig Disneysk og som minner litt vel mye om «Løvenes Konge» til tider, for det er engasjerende og spennende og har flere nydelige scener som jeg fant rørende. Dessuten liker jeg musikken og stemningen og på mange måter er dette en svært flott film.

Med det sagt så har denne filmen møtt en del kritikk og mens jeg er enig i noe av kritikken, finner jeg også noe av kritikken temmelig urettferdig. Denne filmens største problem er nemlig på mange måter akkurat det at den er laget av Pixar, et navn som er forbundet med animasjonsfilmer av ypperste klasse. Selv jeg har det med å forvente litt ekstra når det er snakk om Pixar og da når ikke «The Good Dinosaur» helt opp dessverre. Samtidig føles det også som en ganske urettferdig kritikk for dette er en fin film og man burde akseptere en film for det den er i stedet for å være skuffet fordi den kanskje ikke er like fantastisk som for eksempel «Inside Out», «Wall-E» og «Up». Som animasjonsfilm er dette likevel en fin film med nydelige omgivelser og det er verdt å feire.

«The Good Dinosaur» har også fått kritikk for å falle litt mellom to stoler, en kritikk jeg dog er litt enig i. For på mange måter er dette en film for en ganske ung målgruppe og det er blant de filmene til Pixar som klarest er ment for barn. Samtidig har denne filmen enkelte veldig mørke og skremmende scener som jeg ikke finner spesielt barnevennlige og dette er noe som er verdt å være forberedt på. Samtidig så finnes det nok av mørke scener i alt fra nevnte «Løvenes Konge» til «Ringeren i Notre Dame» og jeg tenker at barn er tøffere enn mange voksne gir dem kreditt for og tror barn vil takle denne filmen greit selv om den tidvis kanskje er litt vel mørk og skremmende. Det er like fullt noe å være obs på. Jeg syns også historien var litt for forutsigbar til at dette blir en film jeg føler et sterkt behov for å se mange ganger.

Konklusjonen er uansett at man i «The Good Dinosaur» får en film som er nydelig å se på og som har flere scener som er helt fantastiske. Den har en del småting å kommentere på og er litt vel klassisk, men det føles tilgivelig i og med at det som er fint er virkelig fint og dette tross alt var en filmopplevelse jeg er glad for å ha hatt. Hvis man er forberedt på å se en av Pixars beste filmer får man det nok ikke her, men om man bare forventer å se en ålreit animasjonsfilm om dinosaurer så er dette absolutt verdt å se. Og igjen, omgivelsene her, scenene med ildfluene, det er øyeblikk i denne filmen som virkelig er brilliante og det er jo en ganske fin ting.

Terningkast 4!

Wolf by Wolf og andre finheter :)

Heisann! Det er fredag og jeg er ferdig med den ene tingen i år jeg virkelig gruet meg til, dvs. tannlegetime i går. Og som vanlig var det unødvendig å bekymre seg og jeg hadde ingen hull eller noe. Dette endte jeg opp med å feire med å kjøpe godteri en halvtime senere, noe som er et utpreget eksempel på karolinsk logikk 😉 Ellers er en super ting at jeg nå har veldig mye fint å kose meg med de neste helgene. I morgen for eksempel skal jeg kose meg med lørdagsaviser på kafé før jeg drar på kino og ser “The Good Dinosaur” før jeg spiser middag på en eller annen rimelig restaurant etterpå (anmeldelse av filmen kommer i neste blogginnlegg og ellers er jeg ganske spent siden anmeldelsene av “The Good Dinosaur” har vært litt så som så). Og så er det “Tenk om”-musikalkos på Det Norske Teater lørdag 30. januar, “Märtha: The Musical” på Latter lørdag 6. februar og spillkveld antakelig lørdagen etter det igjen og vips har jeg med andre ord noe å se frem til hver uke i tre uker fra nå. Yay! 

Ellers er jeg lykkelig over Hunchback of Notre Dame: the musical på Spotify (musikken er sååå flott), jeg har brukt alt for mye tid på teite pek og klikk-spill på nettet i det siste og jeg har det i grunnen mest fint og det er jo bra. 

Denne videoen er forresten helt skjønn:

Og den minner meg forøvrig på at jeg har en ide om å etter hvert prøve å lete frem så mange som mulig av filmene som er nominert til beste animerte kortfilm i år hva angår Oscar 2016 på nettet. Om jeg finner så mye aner jeg ikke, men jeg kan jo prøve 😉

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å anmelde denne boka:

Det er “Wolf by Wolf” av Ryan Graudin og den er awesome! 

Neste blogginnlegg kommer søndag eller mandag. Vi bables og god fornøyelse!

Wolf by Wolf av Ryan Graudin

 

Noen bøker har så eksepsjonelt fascinerende konsept at de bare må leses og dette er en slik bok. Og ååå, denne boka, denne boka var helt ufattelig awesome og selv om det kanskje ikke sier så mye siden dette året ikke har vart en hel måned en gang, så er dette den beste boka jeg har lest i 2016 så langt, ingen tvil om det.

Uansett, Wolf by Wolf er basert på to tenk om-scenarioer. 1) Tenk om Hitler vant krigen og 2) tenk om det ble gjort eksperimenter i konsentrasjonsleirene som førte til at noen utviklet spesielle evner. I denne boka er begge disse scenarioene tilfelle og vi møter Yael, 17 år, som etter ymse eksperimenter har utviklet evnen til å skifte skinn og se ut som andre enn seg selv. Så har Hitler altså vunnet krigen og i den forbindelse pleier han hvert år å arrangere et race på motorsykkel der vinneren kan få muligheten til å komme nær ham og dette kulminerer i en plan Yael og ymse andre fra motstandsbevegelsen legger om at hun skal gi seg ut for å være Adele Wolfe som vant racet året før og vinne og deretter danse med Hitler på ball og benytte anledningen til å drepe ham. Og så handler boka om dette racet i et 1956 der Hitler altså er andre verdenskrigs seierherre, men det handler vel så mye om identitet og hva som gjør deg til deg selv når man kan skifte utseende så ofte at man har glemt hvordan man så ut i utgangspunktet. Og det handler om hvordan Yael finner ut at racet byr på større utfordringer enn hun ventet i form av forholdet hennes til broren Felix og den tidligere vinneren Luka.

Og nå virker det som om jeg har fortalt veldig mye om konseptet, men denne boka er så mye mer enn det jeg har nevnt og dessuten er det vanskelig å skrive synopsis uten at det blir litt langt i og med at denne boka har så mange lag og er så mye interessant på samme tid at det virkelig imponerer.

I hvert fall lånte jeg denne boka på biblioteket fordi konseptet virket enormt fascinerende og det gjør meg så glad at denne boka virkelig er fascinerende og mer enn det, den er faktisk temmelig fantastisk. For det første elsker jeg ulvene i historien og jeg skal ikke gå så nøye inn på hva jeg mener med ulver, men det vil være klart for alle som leser denne boka og det er brilliant løst. Videre elsker jeg Yael som karakter, hun er tidvis sår og usikker, men samtidig så viljesterk og smart og hun er i det hele tatt flott formidlet fra ende til annen. Jeg liker også hvordan man aldri vet helt hvor man har de andre sentrale karakterene som Felix og Luka for eksempel (begge vel så godt utviklet og formidlet) og hvordan alt pusles sammen mer og mer for hvert kapittel.

Og ååå, det er så himla spennende og engasjerende, man er så med på historien hele veien og mens det er en ungdomsbok teknisk sett så er det tankevekkende nok til å passe for alle som vil ha en intenst interessant leseropplevelse som samtidig er klok og full av ting å tenke over i ettertid. Mens jeg ikke har tenkt å sitere i vei så er en annen fin ting med denne boka at den er usedvanlig velskrevet med et språk som har noe poetisk ved seg og som jeg virkelig nøt å lese. På samme tid så er det en vond bok som viser hvilket monster Hitler var og en kan selvsagt innvende at det ikke er noe nytt at Hitler var forferdelig, men denne boka fortalte en historie om andre verdenskrig på en helt ny måte som føles unik selv om jeg vet at andre bøker og artikler opp i gjennom også har tatt for seg tenk om-tanken «hva om Hitler vant?»

Og denne anmeldelsen er veldig positiv, men noen ganger leser man bøker som er så fascinerende og unike og vakre og vonde at de setter spor og blir noe man virkelig vil at alle skal lese. Dette er en bok som er så mye samtidig og alt med stil og om jeg skal kommentere på noe så klarte jeg faktisk å gjette meg frem til en twist på slutten som nok var ment til å komme som et sjokk.

Så la deg ikke skremme om tanken på å lese om et race på motorsykkel i utgangspunktet ikke frister så mye for denne boka gjør racet veldig spennende, men er samtidig så veldig mye mer og gjør også at man har skikkelig lyst til å lese mer om Yael når siste side er lest. Denne boka er fantastisk rett og slett!

Terningkast 6!

 

Ymse ting og tang i det karolinske liv :)

Heisann! Livet er fint fordi jeg har én ting jeg gruer meg til i år og det er tannlegetime på torsdag og om under 48 timer er det jo over. Og det som bekymrer meg mest med tannlegetimen er faktisk det at jeg egentlig ikke har bekymret meg så mye, jeg har levd i nuet, funnet på andre ting og husket at det som regel pleier å være max et hull eller to og selv det har jeg ikke hatt siden 2013. Og tenk om det at jeg ikke bekymrer meg betyr at jeg burde ha bekymret meg, på samme måte som det alltid går bedre med folk på talentkonkurranser på tv om de har litt nerver på forhånd? Konklusjon: hjernen min er rar! 

Ellers så har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg liker boka jeg holder på med for tiden veldig godt (anmeldelse kommer nok i mitt neste blogginnlegg), jeg koser meg veldig mye med Mario & Luigi: Paper Jam til Nintendo 3DS og jeg har endelig fullført fargeleggingsprosjektet jeg har holdt på med i hele år:


Av ymse grunner er jeg for øvrig litt usikker på om jeg skal skaffe Wii U eller ikke for av ymse grunner så har jeg faktisk råd nå, men jeg tenkte uansett å vente til neste uke før jeg kjøper noe som helst. Unntaket er cd-rom for å se dvd-er, det kjøper jeg nok alt til helgen. Helgen blir ellers super fordi jeg sannsynligvis har tenkt meg på kino, men jeg har muligens noen andre helgeplaner også så hva som skjer der kan jeg ikke si noe sikkert om før fredag (da neste blogginnlegg mest sannsynlig dukker opp). Her  er noen andre fine ting:

– Jeg skal på teater 30. januar og se “Tenk om” på Det Norske Teater og deretter skal jeg på teater 6. februar og se “Märtha: The Musical” på Latter (første forestilling jeg noen gang vil se på Latter, blir spennende) og det betyr to sikre musikalplaner for i år. Yay!

– Jeg fant denne konkurransen og deltar nå med dette bidraget, et bidrag jeg ble veldig fornøyd med:

‘Ærede forsamling

Jeg vil med dette melde mitt kandidatur som president av Verden. Kan Trump bli presidentkandidat så kan jeg og jeg har fordelen i at jeg smaker himla godt og om jeg er sur så er jeg det på den gode måten, på “må bare spise en til”-måten. Verden trenger en brusflaske til å forene dem, et surt, syrlig og herlig godteri som kan skinne frem som et fremragende eksempel på hva man kan få til hvis man er et godteri som virkelig ser muligheter og som finner noe å feire bortimot uansett. Jeg vil bli en president som ler ondt i ny og ne, men kun fordi det er veldig gøy og det nærmeste man kommer å le på en snill måte er den trillende perlelatteren til feer som prøver å spise shave ice på egen hånd, noe som er under min verdighet lattermessig sett. Jeg vil bli en president som lar hver dag være lørdag og oppfordrer folk til å unne seg brusflaskegodteri selv om det bare er tirsdag fordi man fortjener det. Jeg vil være en president som beslutter at hele verden er en musikal slik at man rett og slett skal danse rundt og bryte ut i musikalnumre helt uten videre hvis man får skikkelig lyst til det mens man sitter på f.eks. t-banen. Og jeg skal være sur, men brusende, syrlig, men finurlig, jeg skal være episk og kul og genial og gjøre all kollektivtrafikk gratis i samme slengen bare fordi man kan det når man er president, da er det faktisk helt lov.

Med andre ord: stem på meg, jeg kan være brusflasken i deres liv!’

Nå krysser jeg fingrene for flaks siden det hadde vært moro å vinne masse godteri 😉 

– Hunchback of Notre Dame-musikalcd kommer ut på fredag og jeg obsesser allerede og håper det dukker opp på Spotify pronto pga. ting som dette:

Ååå, Michael Arden, skikkelig søt og skikkelig talentfull, dette er innmari flott <3

Og dette innlegget var kanskje ikke det mest spennende i verden, men forhåpentligvis var det fornøyelig og jeg har det fint om man altså ser bort i fra at jeg gruer meg (antakelig unødvendig) til tannlegen på torsdag. Neste innlegg kommer altså mest sannsynlig på fredag og da kan jeg anmelde awesome “Wolf by wolf” som er temmelig fantastisk på temmelig mange måter. Vi bables!

Shaun the Sheep Movie og annet av interesse

Heisann! Det er lørdag, jeg har få helgeplaner rent utover å kose meg og livet er fint siden boka jeg leser på er awesome. Jeg leser “Wolf by Wolf” av Ryan Graudin, den skal anmeldes så snart den er lest ut fordi den har et av de mest fascinerende konseptene jeg har vært borte i og jeg gleder meg til å lese videre. 

Ellers har denne uka vært slem mot britiske kjendiser på 69 år for først var det Bowie og mens jeg ikke har hatt noe spesielt forhold til Bowie utover å like ham i “The Labyrinth” og være glad i noen av sangene hans så var det likevel et sjokk siden det ikke hadde falt meg inn at han i det hele tatt var dødelig. Og så døde også Alan Rickman av kreft i forigårs og det fant jeg oppriktig trist siden han var en av mine yndlingsskuespillere. Og dette innlegget skal ikke handle om dem, men jeg syns bare at det er skikkelig synd og har brukt mye av de siste dagene til å håpe at Julie Andrews er udødelig siden hun og Robin Williams er de to skuespillerne, de to kjendisene i det hele tatt som jeg er aller mest glad i og som har betydd mest for meg opp i gjennom. Og kreft er skikkelig kjipt, der jeg før hadde en rar fascinasjon overfor filmer og bøker om det holdt jeg meg unna tematikken så godt jeg kunne i høst da jeg av ymse grunner (dvs. Snickers) ikke orket temaet. Nå kommer jeg nok til å prøve å unngå filmer og bøker om temaet resten av vinteren væffal også. 

Uansett tenkte jeg å ære Alan Rickman med et klipp fra en av mine yndlingsfilmer med ham i:

 

“Sweeney Todd” er forøvrig min favoritt blant alle filmer med Johnny Depp og så snart jeg igjen har dvd-spiller (dvs. ekstern cd-rom for jeg har lest at man kan skaffe sånt for å kunne se dvd på dataer som av snodige grunner ikke har åpning til å sette inn dvd-filmer slik som min) tror jeg at jeg trenger et gjensyn. 

Ellers er jo planen at mamma skal kjøpe kjøkkenmaskinen min og at broren min og kjæresten hans skal få den og så var ideen min å bruke pengene jeg får for kjøkkenmaskinen til å kjøpe Nintendo Wii U, en plan jeg er litt mer usikker på nå. Jeg vil understreke at jeg fortsatt har veeeldig lyst på Nintendo Wii U, men samtidig så er det veldig dyrt og det er egentlig ikke så mange spill til konsollen som jeg har eksepsjonelt lyst på (de jeg har lyst på har jeg dog innmari lyst på), dessuten har jeg tidligere hatt superlyst på andre spillkonsoller, men jeg spiller strengt tatt ikke så mye Nintendo Wii, til gjengjeld spiller jeg veldig mye Nintendo 3DS, men det kan man ta med seg overalt og da blir det straks mye mer praktisk. Samtidig så skal det muligens komme et nytt Zelda-spill til Wii U i løpet av året og jeg elsker å skaffe meg Zelda-spill selv om det er ganske få Zelda-spill jeg har rundet opp i gjennom siden jeg gir opp fort når det er bosser og slikt. Konklusjonen er vel at jeg må tenke litt for å finne ut om jeg skal benytte meg av det når jeg snart kanskje vil ha muligheten til å skaffe en spillkonsoll jeg har ønsket meg i flere år eller om jeg heller skal gå bananas og skaffe skikkelig mange teaterbilletter i stedet. Jeg tar gladelig i mot meninger fra folk om hva de syns er best å gjøre. 

Nok om det. I går så jeg en av de søteste filmene jeg har sett på lenge og nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse av “Shaun the Sheep Movie”, en film som var helt skjønn. Neste innlegg kommer nok mandag eller tirsdag tenker jeg så da bables vi 🙂

 

Shaun the Sheep Movie

 

Når sant skal sies har jeg ikke sett så veldig mye Shaun the Sheep, men det lille jeg har sett fant jeg meget sjarmerende og da jeg oppdaget at det kom en Shaun the Sheep-film hadde jeg veldig lyst til å sjekke den ut siden den hadde fått finfine kritikker og sånt. Og nå har jeg sett den og med det fått med meg enda en av de fem nominerte til prisen beste animasjonsfilm under årets Oscar-utdeling (har for øvrig sett Inside Out og har veldig lyst til å få sett de øvrige tre nominerte i løpet av 2016 eller noe der omkring). Og ååå, denne filmen er innmari sjarmerende. Jeg tror nok ikke den kommer til å vinne, men dette er en svært kul animert film.

Kort oppsummert så handler det om sauene på en gård som er lei av jobben og på utspekulert vis skaffer seg en fridag. Så skjer ditt og datt med det resultat at bonden på gården havner på sykehus i byen med hukommelsestap og så må sauene og en hund som jeg ikke vet navnet på redde ham. Og så blir det humor og slapstick og sånt.

Greit nok, selve plottet er ikke all verden, men det føles som et veldig lite problem for denne filmen er super. For det første er det fine karakterer som engasjerer og videre er det nydelig stop motion-animasjon laget av folka bak blant annet Wallace & Gromit. I tillegg er humoren brilliant og passende for barn i alle aldre, da også godt voksne som er barn i hjertet. Og sånn sett kunne dette bare vært en underholdende og trivelig film med masse sjarm og humor og det i seg selv hadde jo vært inspirerende, men det fine er at denne filmen har grep som løfter den og gjør det mer enn bare fint. Det er skikkelig supert faktisk.

For det er tidvis innmari spennende og i tillegg er det flere øyeblikk som er oppriktig rørende og dette var den vesle overraskelsen, en overraskelse som jeg dog satte svært pris på. Det er dessuten fantastisk musikk fra ende til annen og ja, dette er herlig. Og det jeg liker så godt er at det er en film som klarer seg helt uten dialog, alle snakker heller et slags mumlende tullespråk og det funker fett og gjør også at man kan se denne filmen på hvilket som helst språk og henge like godt med uansett.

Med det sagt så mangler det noe ekstra for å gjøre dette til noe jeg skikkelig elsker og jeg føler ikke noe stort behov for å se denne filmen flere ganger. Det trakk også litt ned at filmen tidvis ikke engasjerte like mye, men det kan like mye ha med at jeg var ganske trøtt mens jeg så på.

I alle fall burde dette være en høyst aktuell film å velge om du vil se en kreativ og sjarmerende animasjonsfilm som etterlater deg med en følelse av at dette var veldig tilfredsstillende. 

Terningkast 5!

The rest of us just live here og annet av interesse :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint og det har ikke skjedd så veldig mye spennende siden sist utover at jeg har sett ferdig Jessica Jones og først og fremst har fått videre bevisst at David Tennant er en fantastisk skuespiller siden han kan være en forholdsvis sympatisk tenth doctor i Doctor Who og virkelig fæl som Kilgrave. Og samtidig likte jeg Kilgrave av samme grunn som jeg liker Frollo i Disneys Hunchback of Notre Dame, fascinasjonen ved karakterer som er så usympatiske og uetiske, men samtidig sjarmerende på sitt eget merkelige vis. Og jeg syns 13 episoder føltes for lite og skal nå finne noe annet å få dilla på, vi får se hva det blir 🙂 Ellers har “Karoline tester nye matretter”-prosjektet så langt resultert i at jeg testet svinekjøtt i pita, bare at jeg bytta ut svinekjøtt med vanlig kjøttdeig (for vegeterianere regner jeg med at det finnes andre ting som kan brukes for å få noe som minner om kjøttdeig uten å være det) og droppet purre og sweet chili-saus. Og da var det bare å varme opp kjøttdeig og deretter bruke tacokrydder på det for så å varme opp pitabrød og putte kjøttdeig sammen med ferdig salatblanding i oppvarmede pitabrød. Usedvanlig enkelt, men veldig godt, særlig når jeg la litt cherrytomater i i pitabrødene i tillegg. Det minner en del om taco, men føltes sunnere og mer hverdagsmataktig og er absolutt noe jeg skal lage igjen. 

Ellers liker jeg denne listen: 

 

Det er en topp 10 liste over musikalsanger og mens jeg ikke er enig i alle valgene og savner noe av Sondheim, Jason Robert Brown og Lin-Manuel Miranda, så er det en fin og godt begrunnet liste med noe for en hver smak. Yay!

Men da tenkte jeg å anmelde denne boka:

Det er “The rest of us just live here” av Patrick Ness og nå skal den anmeldes i vei. Neste innlegg kommer nok fredag eller lørdag så da bables vi og god fornøyelse 🙂

The rest of us just live here av Patrick Ness

What if you aren?t the Chosen One?
The one who?s supposed to fight the zombies, or the soul-eating ghosts, or whatever the heck this new thing is, with the blue lights and the death?
What if you?re like Mikey? Who just wants to graduate and go to prom and maybe finally work up the courage to ask Henna out before someone goes and blows up the high school. Again.
Because sometimes there are problems bigger than this week?s end of the world, and sometimes you just have to find the extraordinary in your ordinary life.
Even if your best friend is worshipped by mountain lions.

Award-winning writer Patrick Ness?s bold and irreverent novel powerfully reminds us that there are many different types of remarkable.

*

Denne boka skaffet jeg meg fordi konseptet minnet meg om Buffy til dels i form av at det er en serie som blant annet har tatt opp det å ikke være den utvalgte i form av en monolog Xander har i sesong syv og en Xander-orientert episode i sesong 3 der de andre i gjengen holder på med å redde verden og hans mangel på spesielle evner gjør at han ikke er involvert og dermed har et helt eget eventyr. Dette er en bok om å være en av de normale i en verden der det skjer overnaturlige ting støtt og stadig og jeg liker dette konseptet. I tillegg skaffet jeg denne boka fordi Patrick Ness sin skrivestil i flere tilfeller virkelig har appellert til meg og jeg regnet med at denne boka ville falle i smak den også. Og jo da, jeg likte denne boka, tidvis veldig godt til og med, men med det sagt så har jeg en del ting jeg ikke likte like godt og det vil jeg komme tilbake til.

Vi starter dog positivt og det beste med denne boka er at den er veldig godt skrevet. Mens jeg har funnet en del av Patrick Ness sine tidligere bøker mer intenst engasjerende så er dette likevel fint og han har et behagelig språk som flyter godt og holder på interessen hele veien. Jeg liker også veldig godt at hvert kapittel starter med en kort oppsummering av hva «Indie Kid»-ene (dvs. tenåringene som driver med å redde verden og sånt) driver med og hvordan deres eventyr, som i de fleste bøker ville kommet i forgrunnen, her kommer i bakgrunnen mens mesteparten av hvert kapittel handler om Mikey og vennene hans og deres opplevelser som for de er vel så essensielle. Og det er skrivestilen og dette konseptet som virkelig er det som redder denne boka for meg, en bok som har en del aspekter jeg ikke likte like godt.

Jeg føler for det første at boka startet litt rart og det tok meg litt tid å komme ordentlig inn i den. Dette er for så vidt ikke et stort problem, jeg bare tenker at det kunne vært gjort på en annen måte. Det føles også litt rotete til tider siden det føles som Patrick Ness vil litt for mye for det er en historie som vi bare får fragmenter av og det er den overnaturlige delen av plottet og så er det hovedhistorien om Mikey og vennene hans og det som skjer med dem og så tas ymse temaer som OCD, anoreksi og homofili opp og det føles sånn sett litt som om det er flere elementer i denne boka som alene kunne vært en bok i seg selv, men så er alt samlet sammen til en helhet her og det funker ikke like bra hele veien. Det er også et aspekt ved slutten jeg hadde en del problemer med og jeg kan ikke forklare hva det gjaldt uten å spoile ting, men det var et i mine øyne litt problematisk element og føltes litt deus ex machina.

Samtidig skal det sies at jeg likte denne boka veldig godt mens jeg leste den for mens den har sine problemer så er det velskrevet og engasjerende og tidvis veldig fint. Og jeg liker at Patrick Ness vil mye med denne boka og kanskje vil han for mye, men det er samtidig beundringsverdig når en bok har ambisjoner og vil være mye på samme tid. Det er dessuten såpass godt skrevet og et så interessant konsept at de fleste tingene som frustrerte meg føles tilgivelig.

Konklusjonen er dermed at jeg likte denne boka. Det er ingen perfekt bok, men det er en bok som har mye fint ved seg som gjør at det tross alt blir en god leseropplevelse.

God nok faktisk til at jeg ender opp med å gi terningkast 5 til tross for alt som frustrerte meg litt fordi det som funket for meg funker virkelig godt og det er øyeblikk da denne boka føles viktig og klok på en svært fin måte. Og på sett og vis er det jo også et kompliment når det største problemet med en bok på mange måter er at den vil for mye for det viser at Patrick Ness er en utypisk og ambisiøs forfatter som jeg følgelig gladelig leser mer av.

Smakebit på søndag og annen babbel =D

Heisann! Det er søndag, jeg har lyst til å bruke mye av kvelden til å spille det nyeste Nintendo 3DS-spillet mitt og å se Jessica Jones på Netflix og ellers er livet generelt sett fint. Jeg har riktignok funnet ut at den nye pcen min ikke kan spille cder og dvder, men det finnes temmelig billige bærbare dvd-spillere og jeg bruker Netflix mesteparten av tida når jeg skal se filmer uansett så det er et veldig lite problem, ikke minst fordi ååå, denne dataen er på alle andre måter helt super <3 Ellers er det en del av meg som allerede er lei av vinter fordi det er irriterende når man får tørr hud på hendene og det er kaldt og så mye snø at det er vanskelig å komme seg frem, men jeg prøver å gjøre det beste ut av det og huske at det jo er bra at det er kaldt og mye snø for det er sånn det skal være i januar. Dessuten er frost vakkert og eventyrlig og det er ganske fint å kunne komme inn og sporenstreks vaske hendene i skikkelig varmt vann før man lager seg en kopp te som er det herligste som finnes i verden 😉 Og hvis vinteren er skikkelig vinter satser jeg på at det øker sannsynligheten for at de andre årstidene i år blir skikkelige de og sånn at vår er ordentlig vår og sommer er nærmere tjue pluss og oppholdsvær mesteparten av tida, det er da lov å håpe. 

Nok om det. Nå tenkte jeg først å være med på smakebit på søndag for første gang i dette året og boka jeg leser nå er denne:

Det er “The rest of us just live here” av Patrick Ness og her er Goodreads sitt synopsis:

What if you aren?t the Chosen One?
The one who?s supposed to fight the zombies, or the soul-eating ghosts, or whatever the heck this new thing is, with the blue lights and the death?
What if you?re like Mikey? Who just wants to graduate and go to prom and maybe finally work up the courage to ask Henna out before someone goes and blows up the high school. Again.
Because sometimes there are problems bigger than this week?s end of the world, and sometimes you just have to find the extraordinary in your ordinary life.
Even if your best friend is worshipped by mountain lions.

Award-winning writer Patrick Ness?s bold and irreverent novel powerfully reminds us that there are many different types of remarkable.

*

Og jeg liker denne boka, mye fordi det er noe med Patrick Ness sin skrivestil som jeg alltid trives med og fordi hele konseptet får meg til å tenke på Buffy til en viss grad og det alltid er en positiv ting. Dessuten liker jeg karakterene, det er en fin vri på mange klisjéer i ungdomslitteratur og film og jeg syns det er mye som er fint her. Det skal dog innrømmes at jeg syns dette antakelig er den boka av Patrick Ness som jeg har likt minst, ikke fordi den er så mye dårligere, men fordi de andre jeg har lest av ham har vært så eksepsjonelt fengende og hatt en råhet og nerve som har gjort dem skikkelig awesome (særlig i tilfelle “A monster calls” som er blant mine definitive yndlingsbøker og “Chaos Walking”-serien som er en av de mest engasjerende bok-seriene jeg har lest. “The rest of us just live here” føles mer ordinær på en måte og den er fortsatt veldig fin, men den er bare fin og ikke “omg, dette er genialt!”-fin. Uansett kommer jeg nok til å anmelde denne boka her om noen dager for jeg regner med at den vil leses ut i løpet av morgendagen og her er et utdrag:

?What’s the point of lying about anything? We could keep being too afraid to say we don’t know stuff and then the future will come and eat us anyway and we’ll regret not doing all that stuff we wished we did.?

 

Flere smakebiter finnes på Flukten fra Virkeligheten

*

Ellers har jeg brukt helgen til viktige ting som å låne bøker på biblioteket og spise pizza på restaurant og det er jo kos. Og nå er jeg ganske sikker på at vi vil være halvveis ut i mars minst før jeg vil risikere å ikke ha noe å lese på og det er kult 😉 Siden jeg er fan av Pitch Perfect-filmene og har hørt “Mary, did you know” med Pentatonix veldig mange ganger syns jeg forresten dette er fantastisk:

 

Det er “A capella” med Ylvis og jeg syns det er underholdende, fint, stilig og morsomt på samme tid 🙂

Ellers så er det visst Golden Globe i Usa i natt og siden jeg har sett veldig få av de nominerte filmene enda så har jeg ganske få formeninger rent utover at Inside Out MÅ vinne for beste animasjonsfilm selv om jeg fortsatt har til gode å se de andre nominerte animasjonsfilmene (men der har vi jo et fint mål for i år, å få sett dem alle som en etter hvert og det samme med alle animasjonsfilmene som ender opp med å være nominert til Oscar for beste animasjonsfilm). Og nå har jeg ikke så mye annet på hjerte så da sparer jeg videre babling til neste innlegg, et innlegg som antakelig dukker opp enten tirsdag eller onsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Om en fin bok av og om Sara Bareilles og ymse annet :)

Heisann! Det er fredag og livet er fint fordi jeg fra og med i dag har en ny data (dataen min klikka i midten av desember, så har jeg lånt dataen til mamma i tre ukers tid fordi jeg er data-avhengig og så fikk jeg ny til jul som jeg fikk tak i nå i dag fordi moren min er supergrei) og ååå, denne dataen har jeg mål om at skal funke fint så lenge som mulig, jeg skal være veldig flink til å skru den helt av når den ikke er i bruk og alt mulig fornuftsrelatert for å unngå dataklikk 🙂 Noen litt teitere ting er at jeg trodde jeg ville slippe unna tannlegetimer i år siden jeg pleier å få innkallingsbrev i posten i desember og det ikke kom noe sånt, men nå har jeg fått det likevel og har dermed tannlegetime om ca to uker som jeg kan grue meg massevis til. Samtidig er en del av meg litt glad for det for det er kjekt å få sjekket en gang i året, tannlegen min er supergrei (og søt) og jeg pleier sjelden å ha mye hull så ja. En annen teit ting var at jeg fant konkurranser der man kunne vinne premierebilletter til musikalen Folketeateret skal sette opp til høsten om man gjettet hvem det var og av ymse grunner var jeg bombesikker på at de skulle sette opp “The Last Ship” siden jeg har lest at den skal settes opp i Oslo i 2016 og tenkte liksom at jeg hadde store sjanser til å vinne, men så er det “Singin in the Rain” de skal sette opp i stedet. Og for så vidt er jo det bra for det skal være med Stian Blipp og Atle Pettersen i hovedrollene og høres helt fantastisk ut, dessuten har jeg egentlig mye mer lyst til å se en ny produksjon av “Singin in the Rain” enn å se “The Last Ship” uansett, men jeg har brukt mye av dagen på å irritere meg over at dette betydde at jeg hadde gjettet feil og dermed ikke kunne vinne fordi jeg er litt teit sånn sett. Uansett gleder jeg meg, den skal definitivt sees!

Forøvrig fant jeg dette på Youtube i stad og det er jo kjempekult:

 

Det er sangen “Satisfied” fra musikalen “Hamilton” oversatt til amerikansk tegnspråk og det er skikkelig stilig og fascinerende!

Ellers er det fint at jeg skal på biblioteket i morgen, det er fint at jeg nå er i gang med boka “The rest of us just lives here” av Patrick Ness som er skikkelig Buffy-aktig og følgelig super, det er fint at jeg har snacks og brus å kose meg med i kveld og det er igjen fint at jeg har en ny data altså som er brilliant (det eneste som er litt dumt er at jeg er litt usikker på om den har dvd-spiller, men om den mot all formodning ikke har det så kan da ikke en bærbar liten dvd-spiller være det dyreste i verden å skaffe seg etter hvert). 

Nå tenkte jeg i alle fall å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av en bok av Sara Bareilles som jeg leste for noen dager siden og så kommer neste innlegg etter planen på søndag eller mandag. Vi bables og god fornøyelse!

 

Her har vi Sara Bareilles som synger en av mine favoritter blant låtkatalogen hennes; “Gravity”, og det er så fint. Og her er min anmeldelse altså av Sara Bareilles bok:

Sounds like me av Sara Bareilles

 

Det er snart ni år siden jeg hørte «Love Song» på radio og merket meg navnet på artisten, merket meg navnet Sara Bareilles. Så var jeg på ferie i Sverige med faren min, fant Sara Bareilles sin cd «Little Voice» og kjøpte den og det var begynnelsen på noe som har fulgt meg i mange år og som er som skriving, noe jeg alltid kommer tilbake til. Det er noe med at musikken til Sara Bareilles snakker til meg, jeg flytter inn i sangene hennes når jeg lytter til dem, de inspirerer meg og fascinerer meg og mens jeg dessverre aldri har fått sett noen konserter med Sara Bareilles eller noe sånt så langt (fordi hun ikke har skjønt at hun burde komme på turne til Norge og Oslo), så er hun den musikeren jeg liker definitivt best.

Derfor har det gjort meg svært entusiastisk at hun har skrevet en musikal basert på filmen «Waitress» og derfor var det selvsagt at jeg måtte lese boka hennes «Sounds like me» som er en samling personlige essays og som jeg nå har lest ut og kost meg en del med.

Uansett. Dette er en svært fin bok og mens det er en bok som passer aller best for folk som allerede er fans av Sara Bareilles så har den også noe universelt ved seg som gjør at de fleste kan kjenne seg litt igjen til tider. Sara Bareilles skriver om hvordan hun oppdaget musikken og fant sin stemme. Hun skriver om ganger hun har slitt med dårlig selvtillit og en stemme i hodet sitt som har sagt at hun ikke er god nok. Hun skriver om sin første kjærlighetssorg og om å studere et år i Italia og hun skriver om å skrive en musikal og hvor spennende og utfordrende den prosessen er. Og hele veien passer tittelen på boka perfekt for det føles genuint og naturlig og med et språk som flyter godt.

Mens ikke alt i denne boka funket like bra og noe av det føltes litt for selvhjelpbok-aktig, er dette likevel en bok som jeg tidvis fant rørende og hele tiden oppriktig fin og ikke bare fordi jeg er en stor fan av Sara Bareilles, men også fordi jeg fant meg selv i tekstene hennes. Og det er fint å bli minnet på at folk man ser opp til og syns er brilliante også er helt alminnelige mennesker med usikkerhet og såre øyeblikk slik som alle andre. Denne boka er sånn sett noe vakkert og vesentlig.

Konklusjonen er dermed at dette på ingen måte er en bok man må lese, men hvis man er fan av Sara Bareilles burde den være pensum og hvis man vil lese en bok om hvordan noen fant seg selv i musikken slik en selv kanskje prøver å finne seg selv i dans eller kunst eller for min del, å skrive, så er denne boka en måte å komme hjem.

Terningkast 5!

“The Nest” og ymse annet :)

Heisann! Det er tirsdag, det er januar og det er herved slutt på de pyntede pepperkakene jeg lagde før jul (har noen pepperkaker jeg fikk til jul i skapet, men de er ikke pyntet med godteri), noe som i grunnen er like greit selv om det var kjekt å ha. Ellers har jeg nå en del gode ideer til matretter jeg har planer om å teste etter hvert, jeg har endeligvis begynt å skrive videre på gatelykt-prosjektet mitt (som jeg har hatt en pause fra i november pga. Nanowrimo og desember pga. juleprosjekter) og det blir ikke så mye hver dag, men noe er bedre enn ikke noe. Jeg har forøvrig dilla på det nye spillet mitt til Nintendo 3DS (som jeg blir skikkelig sliten i fingrene av å spille riktignok, men det holder jeg greit ut), jeg har begynt å se Jessica Jones på Netflix og jeg leser en bok om drager nå (bok en i Temeraire-serien til Naomi Novik) og det er kult 🙂

Her er ellers noe jeg skrev for noen dager siden og syns ble litt ålreit:

I de neste ti minuttene fantes det spor etter henne i kondensen på et frossent bussholdeplassvindu. Navnet hennes risset inn med fingeren, hvor kaldt det hadde vært å risse det inn og likevel hypnotisk siden hun brukte løkkeskrift og det kan være som bølger som slår inn mot en strand eller en dans med lek pakket inn i trinnene. Det var ikke sikkert at noen ville lese det, var ikke sikkert at noen ville bry seg, men det var noe fint med å ha et spor etter seg på den måten, et fysisk bevis på at hun hadde vært der når hun selv glemte det og bussholdeplassen bare ville være en i mengden. Og mer enn noe annet visste hun at spor ikke ble noe mindre viktige av at de var midlertidige, om noe gjorde det dem viktigere, mer essensielle fordi det var der og så var det ikke, like flytende og organisk som de siste tonene i en sang hun elsket så mye å lytte til at hun ønsket å stoppe tiden før siste vers så det aldri trengte å ta slutt eller de siste sidene i en bok som gjorde det skummelt å begynne på en ny fordi man risikerte at den ikke levde opp til denne boka som snart likevel ville være den forrige. Navnet hennes i kondensen var et frosthjerte, et ekko og et eventyr og om noen leste det var det for dem bare et navn blant andre tilfeldige ord som andre hadde risset inn i kondensen med eller uten samme nøysomhet og da kunne hun vite den fine og hemmelige sannheten om at det var så mye mer enn det, vite at alt som var henne fantes gjemt inne i det navnet. Mens frosten malte i gresset. Mens en ny buss
kjørte forbi en for den tilfeldig bussholdeplass.

*

Men da tenkte jeg å poste en boktrailer og deretter en anmeldelse av en awesome bok jeg leste i desember ved navn “The Nest”. Neste innlegg kommer ellers på fredag regner jeg med så da bables vi 🙂

 

The Nest av Kenneth Oppel

 

For noen år siden oppdaget jeg en helt fantastisk bok ved navn «A monster calls» av Patrick Ness (som skal bli film neste år visstnok, noe jeg syns er spennende), en bok jeg har lest flere ganger og som jeg har litt lyst til at alle skal lese selv om den er sår og vond og tidvis deprimerende. Dette handler ikke om denne boka, men om en annen bok som like fullt minnet meg en hel del om «A monster calls» fordi også denne boka er skrevet for et ungt publikum, men er universal nok til å passe også for voksne og fordi også dette er en bok med fascinerende illustrasjoner og en historie som viser en modenhet som gjør det til veldig interessant og engasjerende lesning.

Uansett, i «The Nest» (som er illustrert av Jon Klassen, en mann som for øvrig står bak noen av de mest geniale billedbøkene jeg vet om) følger vi Steve som sliter med OCD eller noe liknende og ellers bekymrer seg for sin nyfødte lillebror som er alvorlig syk. Det er ellers sommer og masse veps omkring og Steve begynner å ha rare drømmer om en vepsedronning som tilbyr seg å «fikse» babyen. Steve tror dette bare er drømmer og sier ordet «ja», uvitende om at drømmene hans har langt mer sannhet ved seg enn han tror og at et «ja» kan være det farligste ordet av dem alle.

Og ååå, denne boka er en veldig sterk leseropplevelse og hvis man, som meg, i utgangspunktet er ganske redd veps, er dette noe av det dummeste man kan lese siden dette er en typisk sånn bok som bare gjør deg mer redd for veps. Samtidig føles det veldig verdt å lese likevel for denne boka er veldig interessant og den tar også opp noe viktig i form av at den handler litt om hva som er definisjonen av normal og at det kanskje er bedre å ha ymse plager og slikt om alternativet er å være perfekt siden det ikke nødvendigvis er så bra det heller. Og noe av grunnen til at denne boka funker så godt er at den tar opp slike viktige temaer, i tillegg til at den også gir oss en hovedperson i Steve som har en udefinert diagnose og som har en del han sliter med og jeg tenker at det er viktig for barn å lese om karakterer som Steve i bøker og se at man kan ha ting man sliter med og likevel ende opp som helten og den som redder situasjonen. Dessuten er det så mange fler enn man tror som sliter med noe og denne boka viser dette, på samme tid som det bare blir et av flere aspekter ved denne boka, en bok som også på mange andre punkter briljerer.

Selv er jeg stor fan av illustrasjonene, noe som ikke er noen stor overraskelse siden jeg generelt sett er en stor fan av illustrasjoner i bøker, men det er like fullt en fordel. Jeg liker også at det er en gjennomført creepy stemning og hvordan denne boka er en av de mest ubehagelige bøkene jeg har lest på lenge, noe som her er et kompliment. Samtidig er det også noe sjarmerende ved «The Nest» og jeg vil anbefale denne boka på det sterkeste til fans av «Coraline» eller Roald Dahl. Og igjen, dette er en bok som i stor grad handler om veps og av uante grunner (kanskje jeg liker å plage meg selv) er veps eller bier vært viktige elementer av flere bøker jeg har lest denne høsten, men så er det også veldig fascinerende insekter hvor enn mye de skremmer vettet av meg hvis de er i nærheten.

Det er fortsatt noe som mangler som gjør at jeg ikke virkelig elsker denne boka. Men å like den gjør jeg, jeg syns denne boka var virkelig besnærende og jeg liker at alt henger sammen.

Med andre ord er denne boka verdt å lese. Terningkast 5! Yay 🙂