Oscar-tanker og Zootopia :)

Heisann! Det er søndag, livet er fint og jeg ble på fredag positivt overrasket av “Gone Girl” som var langt mer fascinerende enn jeg var forberedt på og som ga meg veldig lyst til å få lest boka den er basert på selv om det er krim-ish og sånn sett ikke helt min greie. Men på den annen side har jeg mål om å skrive krimerick i løpet av mandag senest, påskekrim i løpet av de neste tre ukene og krimnovelle innen 1. september som kan sendes inn til årets krim-konkurransen for i år og da er det kanskje lurt om jeg prøver å få lest noe krimaktig uansett. Ellers ble jeg positivt overrasket av “Zootopia” som var enda mer brilliant enn forventet og anmeldelse kommer lenger ned i dette innlegget. Før jeg kommer så langt er det Oscar-babbel på timeplanen.

Oscarbabbeldelen av dette innlegget

Det er Oscar natt til i morgen og jeg har mål om å få med meg det viktigste fra utdelingen på et eller annet mystisk vis, dvs. satse på at jeg finner så mye som mulig på Youtube i og med at INGEN norske kanaler sender det i år teit nok. Uansett er jeg som alltid spent på hvem som vinner og jeg har i noen kategorier noen favoritter, selv om det tidvis er basert på hvilken skuespiller jeg i utgangspunktet liker best i og med at det egentlig er ganske få av de nominerte filmene og slikt som jeg faktisk har sett. Hva angår beste film tror jeg “The Revenant” vinner for jeg har ikke sett den, men ut i fra det jeg har lest om den virker det som den definitivt fortjener både å vinne dette og beste regi. Personlig er jeg ellers litt skuffet og overrasket over at “Inside Out” IKKE ble nominert til beste film i og med at en animasjonsfilm i mine øyne fortjener denne prisen vel så mye som filmer med ekte mennesker og “Inside Out” i mine øyne er bedre enn både “Toy Story 3” og “Up” som i sin tid ble nominert til beste film. De første ti minuttene av “Up” er riktignok de beste ti minuttene i noen film i det hele tatt sånn jeg ser det, men der jeg med den og en rekke andre av Pixars filmer har likt begynnelsen en del mer enn midtdelen og slutten er “Inside Out” like brilliant hele veien og den skulle sånn sett vært nominert til beste film selv om den ikke ville vunnet. Når det gjelder beste mannlige skuespiller så har jeg bare sett “The Martian” og der syns jeg Matt Damon var helt fantastisk. Jeg tror imidlertid at det er langt mer sannsynlig at Leonardo DiCaprio (som jeg av en eller annen grunn aldri har falt helt for som skuespiller selv om han er kjempeflink, jeg tror det er noe med at jeg liker underdog-typen og DiCaprio utstråler en mer trygghet og selvsikkerhet generelt sett, men jeg vet ikke helt) eller Eddie Redmayne vinner og da er det fullt fortjent. Når det gjelder beste kvinnelige skuespiller heier jeg mest på Saoirse Ronan egentlig, mest fordi hun har en interessant look og det kuleste navnet og jeg syns hun er en veldig interessant skuespiller, men jeg tror det er mest sannsynlig at Brie Larson vinner og det er helt greit. Når det gjelder beste birolle syns jeg det hadde vært litt artig om Sylvester Stallone og Alicia Vikander vant uten at jeg har sett filmene de er med i enda. 

Og nå kommer vi til de kategoriene jeg syns er mest spennende, nemlig prisene angående animasjon siden jeg elsker animasjon og er ganske opptatt av det. Av de nominerte er jeg i første omgang temmelig overbevist om at “When Marnie was here” og “Boy and the world” ikke vinner. Jeg har ikke sett dem enda, men har mål om å få sett dem etter hvert og særlig “Boy and the world” høres veldig unik ut. Jeg tror dog begge disse filmene er litt for sære til å vinne. Når det gjelder de tre andre filmene blir det mer interessant. “Anomalisa” har absolutt en mulighet til å vinne tror jeg selv om jeg ikke har sett den for den har vunnet mange priser og hadde vært et spennende valg i og med at det er stop motion og det jeg har lest om den får det til å virke som en veldig moden animasjonsfilm som viser en annen side av hva animasjonsfilm kan være. “Shaun the Sheep Movie” er ellers spennende fordi jeg så den i januar og det er en av de mest sprudlende og oppmuntrende animasjonsfilmene jeg har sett og videre en stop motion-film som viste oss at en animasjonsfilm kan være usedvanlig underholdende selv om det bortimot ikke er en eneste replikk i hele filmen. Jeg håper og tror likevel mest at “Inside Out” vil vinne, ikke bare fordi jeg elsker den selv, men også fordi den har vunnet veldig mange andre priser og muligens er Pixars aller beste film. Men igjen, alle de nominerte virker spennende og fortjener det og en del av meg hadde syntes det var morsomt om en film som var stop motion vant siden det er en animasjonsstil som alltid har fascinert meg en hel del. Vi får se 🙂 Når det gjelder beste animerte kortfilm har jeg irriterende nok bare sett “Sanjay’s Super Team” og erfaringsmessig viser det seg alltid å være vanskelig å få sett Oscar-animerte kortfilmer. Ut i fra det jeg har lest om de animerte kortfilmene som jeg ikke har sett syns jeg dog “World of Tomorrow” høres svært interessant ut og tror den har best sjanser. Jeg heier ellers litt på “Sanjay’s Super Team” fordi den med sitt fokus på hinduistiske guder som superhelter har en temmelig unik historie og ellers er en veldig stilig animert kortfilm som viser Pixar på sitt beste kortfilmmessig sett og jeg blir på ingen måte overrasket om den vinner.

Jeg heier ellers mest på “Cinderella” når det gjelder kostymer for omg, den filmen har dødsfine kjoler. Jeg har ingen favoritter når det gjelder sanger og musikk generelt sett og syns 2015 ikke var så interessant på den fronten. Jeg tror ikke det skjer, men håper “Inside Out” vinner beste originale screenplay siden den er fryktelig smart skrevet og ut i fra det jeg vet om dokumentarene (som jeg heller ikke har sett enda) heier jeg mest på “Amy”, en film jeg forøvrig har veldig lyst til å få sett og håper dukker opp på Netflix etter hvert eller noe sånt. Utover det håper jeg “The Martian” vinner i alle fall en pris eller to siden det var en av mine favorittfilmer fra i fjor definitivt, men vi får se. Uansett er det spennende.

*

Og nå ble Oscar-bablingsdelen ganske mye lenger enn jeg regnet med og jeg skal hoppe bukk over annen babbel og gå rett til anmeldelsesdelen av dette innnlegget siden ååå, jeg har sett “Zootopia” og den var brilliant. Her kommer det en trailer og deretter min anmeldelse. God fornøyelse og så kommer nok neste innlegg om to, tre dager antakelig 🙂

 

Zootopia

 

Da jeg dro på kino for å se denne filmen regnet jeg med at jeg kom til å like den siden jeg har digget alle trailere og klipp jeg har kommet over og animasjonen er helt nydelig. Det jeg ikke var forberedt på var hvor himla smart og brilliant «Zootopia» er for den er virkelig awesome deluxe og en film absolutt alle burde se. Samtidig er det muligens Disneys smarteste og mest moderne animasjonsfilm så langt og ja, jeg elsket hvert sekund.

Uansett, hvis man prøver å oppsummere «Zootopia» (eller «Zootropolis» som er den norske tittelen) så høres det ikke så unikt ut. I en verden der alle er dyr som lever sammen i harmoni møter vi kaninen Judy Hopps som flytter til storbyen Zootropolis for å bli politi, noe hun er den første kaninen til å gjøre. Der finner hun ut at Zootropolis slagord om at man kan være hva som helst uavhengig av hvilket dyr man er ikke stemmer 100 % og blir ikke tatt på alvor, men hun ser sitt snitt til å endre dette da hun finner en sak som hun får 48 timer til å løse. For å løse denne saken må hun samarbeide med den slu reven Nick Wilde og så blir det en spenningsfylt eventyrkomedie med mange originale twister som underholder fra ende til annen. Og egentlig kunne denne filmen hett «Tv Tropes: the Movie» siden dette er en film som på mange måter spiller på mange kjente filmkonvensjoner og der det er mye som er sett før, på samme tid som den likevel klarer å bruke det som kan virke kjent til å skape noe eget som føles veldig unikt likevel. Dessuten virker det også litt som om målet for denne filmen ikke har vært å lage verdens mest originale animasjonsfilm ever, men heller lage en smart og fargerik film som er super underholdning og i så måte lykkes den med glans.

For det første elsker jeg karakterene. Man får masse sympati med både Nick og Judy og de er interessante å følge og utover det er det en rekke biroller som hver på sin måte er super og minneverdig. Jeg liker også hvordan karakterene her er så realistiske for det vises hvordan alle karakterene i denne filmen har aspekter ved seg som ikke er så gode, men samtidig også gode egenskaper. For personer er sjelden 100% gode eller 100% onde, i stedet er det en slags balansegang og de siste årene har Disneys animasjonsfilmer blitt flinkere og flinkere til å gjenspeile dette, noe som er supert. Og ååå, denne filmen er forbausende smart og sofistikert og tar opp en del temaer som i dagens nyhetsbilde er svært aktuelle. Dette er dessuten en Disney-film som ikke er redd for å gjøre narr av Disneys egne filmtradisjoner og som dessuten har en masse referanser til tidligere (og kommende) Disney-filmer som blir en bonus til folk som meg som er litt vel opptatt av Disney-filmer om sant skal sies siden mange av disse referansene går over hodet på folk som har et mer avslappet forhold til Disney og heller ser Disney-filmer i ny og ne i stedet for å insistere på å få med seg alt. Den forrige setningen er den der jeg på en snill måte gjør litt narr av meg selv 😉 Ellers er jo et trekk med Science Fiction at de forteller om samtiden med å fortelle om fremtida og i liknende stil forteller «Zootopia» en historie om mennesker pakket inn i en historie om dyr. Mens det at dette er dyr er viktig hele veien er dette i bunn og grunn en film som handler om vårt samfunn og det viser hvordan man ved å skape en distanse til et emne (dvs. ved å la karakterene være dyr eller la handlingen skje i fremtiden i Science Fiction) gjør at man klarer å se budskapet bedre fordi man ser det fra et nytt perspektiv. Og dette ble skikkelig digresserende, men poenget mitt er i alle fall at «Zootopia» er så himla smart og velskrevet at jeg elsker den for det og tror mange vil like dette aspektet vel så godt som jeg.

Ellers er animasjonen nydelig og der jeg noen ganger tenker at en film kunne ha tjent på å være tegnet i stedet for dataanimert er det her skapt noe så elegant, fargerikt og nydelig at jeg ikke kunne sett for meg denne filmen i noen annen stil enn den som den har. «Zootopia» er nydelig å se på og skikkelig atmosfærisk og kul og jeg elsker det.

Om «Zootopia» likevel mangler noe så er den ikke like følelsesfylt som mange tidligere Disney-filmer. Noen av Disneys filmer er så fulle av følelser at det nesten blir for mye av det gode, men her ler man jo godt og det finnes absolutt rørende øyeblikk, men i hovedsak føles det som en film der det er mer fokus på å fortelle en god historie enn å gjøre seere til emosjonelle vrak. Dette gjør kanskje at den sånn sett ikke vil være blant de Disney-filmene man husker aller best i ettertid, men samtidig er det også et forfriskende grep og en film man alltid kan kose seg med. Jeg syns heller ikke musikken var like minneverdig som i en del andre av Disneys animasjonsfilmer selv om den absolutt funker. Like fullt er dette bare småting og ååå, denne filmen er super og kul og smart og sympatisk og virkelig noe både barn og voksne kan kose seg med. Terningkast 5!

Tanker om Siri Nilsen og Lillebjørn Nilsen-konsert :)

Heisann! En fin ting i livet er at jeg nettopp oppdaget at det blir filmkveld på Humanismens Hus på fredag der de viser “Gone Girl” (har ikke lest boka eller sett filmen) og serverer popcorn. I tillegg har jeg bestilt billetter til å dra på kino på lørdag for å se:

 

“Zootopia” <3 Jeg har sett så masse klipp og trailere og slikt i det siste og den ser så kul ut, dessuten elsker jeg den fargerike animasjonen og hvordan det er Disney, men samtidig føles veldig unikt og annerledes enn mange av Disneys tidligere animasjonsfilmer. Jeg kommer til å anmelde denne filmen og i tillegg bable om Oscar-tanker i neste blogginnlegg regner jeg med. Yay!

Og siden jeg MÅ ha popcorn når jeg drar på kino vil jeg altså få spist popcorn to dager på rad denne uka. Det er ganske brilliant! Ellers er jeg spent på “Fuller House” som har premiere på Netflix nå på fredag og som vil være en oppfølger til “Under samme tak” som jeg alltid har vært veldig glad i (og nå funnet måter å få sett på nettet, yay), jeg spiller alt for mye nettspill i stedet for å gjøre fornuftige og produktive ting og jeg er stor fan av været for tiden (mye sol og det føles litt som om våren ikke er så veldig langt unna).

Ellers var jeg på konsert på Rockefeller på mandag med Siri Nilsen og Lillebjørn Nilsen og jeg har ikke tenkt å skrive en skikkelig anmeldelse. I stedet tenkte jeg å dele litt tanker og inntrykk i samme stil som jeg gjorde i 2014 etter at jeg så “Svanesjøen” i Operaen. Da setter jeg i gang:

Tanker om Siri Nilsen og Lillebjørn Nilsen- konsert

1) Rockefeller innebærer mye venting, men ventinga er veldig verdt det

Jeg er generelt sett mer vant med teater enn konserter og hvis det står på billetten at et teaterstykke starter 20:00 så menes det dermed 20:00. På konserter viser det seg at det heller bety “hvis du vil se godt bør du dukke opp 19:00 mens dørene åpnes 20:00 og selve konserten startet 21:05”, i alle fall var det slik på Rockefeller. Dette var jeg ikke helt forberedt på og det gjorde meg litt bekymret på forhånd siden jeg bor en halvtime med t-bane utenom sentrum av Oslo og ikke liker å være kjempesent hjemme. Men da konserten først begynte var all ventinga skikkelig verdt det og jeg hadde det innmari fint så yay! Og jeg var hjemme til 23:30 og det er jo ikke så ille 😉

2) Hvis du drar på Rockefeller burde du IKKE tenke at det er skikkelig smart å gå innom Deli de Luca og kjøpe en iste du kan ta med deg

Jeg burde egentlig ha skjønt det litt i og med at Rockefeller er et utested og baren er noe av det de tjener mest penger på, men jeg trodde i min naivitet at jeg kunne ta med drikke inn, noe jeg fant ut at jeg definitivt ikke kunne. Så da tenkte jeg i en ny dose naivitet at de som tok over flasken min med iste ville passe på den til etter konserten siden jeg fikk inntrykk av at de ville det. I stedet fant jeg ut da jeg dro at den isteen hadde blitt kasta i søpla. Dvs. brukte jeg 35 kr på en liten flaske iste som jeg ikke fikk drukket noe som helst av og det føltes skikkelig bittert. Memo til meg: ikke kjøp med drikke før du drar på konsert hvis ikke det er Musikkens Dag eller julekonsert i kirker, der går drikke derimot veldig fint.

3) Siri Nilsen synger så utrolig fint.

Jeg var fan allerede for flere år siden da hun dubbet unge Kiara i norske versjonen av Løvenes Konge 2 (ja, jeg har generelt sett veldig peiling på dubbing i norske versjoner av animasjonsfilmer, jeg har egentlig generelt sett peiling på stemmer i animasjonsfilmer i det hele tatt) og så har jeg kjøpt cd-er med Siri Nilsen og lyttet i vei og jeg liker stemmen hennes og sangene hennes veldig godt. Og de klang himla fint under konserten på mandag, særlig under den ene sangen der hun hadde med et kor som hadde nydelige harmonier og slikt. Min favorittsang med Siri Nilsen er og forblir denne:

Det er “Alle snakker sant” og jeg syns teksten er så smart selv om det fascinerer meg at denne sangen heter “Alle snakker sant” samtidig som hun aldri faktisk synger frasen “alle snakker sant” i sangen, et grep som man sikkert kan analysere opp og ned i mente om man kjeder seg veldig. 

Uansett, det jeg liker så godt med Siri Nilsen er at hun har en så klar stemme og hvordan den heller ikke likner på noen andre stemmer jeg vet om, dessuten har den noe naturaktig ved seg som gjør musikken hennes hakket mer spennende enn den ellers ville vært. Og jeg liker at hun hovedsaklig synger på norsk siden det gir det mer egenart og slikt. Og ååå, sangene hennes ga veldig fine øyeblikk på konserten på mandag.

4) Lillebjørn Nilsen er universalt fenomenal. 

Jeg tror ikke det er mulig å mislike sangene til Lillebjørn Nilsen. Nøytral kan man sikkert være, men altså, det er sanger som er veldig lette å like og som kan fenge like mye om man er meg på 30 eller moren min på 57. Og det fine var at under hans sanger på konserten så kom allsangstemningen for fullt og det ble veldig trivelig, samtidig som han har svært fine tekster. Dessuten liker jeg at jeg er sånn 90% sikker på at han politisk sett er langt mer enig med meg enn med enkelte på vennelista mi på Facebook som jeg for tiden bruker masse tid på å irritere meg over siden de trykker “like” på positive artikler om Sylvi Listhaug og sånt. Lillebjørn Nilsen virker mye mer smart og miljøvennlig og kul så ædda bædda (ja, jeg er veldig moden av og til, gi meg en medalje, nei da). 

Uansett, Lillebjørn Nilsen altså, du er awesome og sangene dine er kjempefine, særlig “Barn av regnbuen” og “Tanta til Beate”, begge sanger som skapte usedvanlig fin stemning på Rockefeller på mandag kveld!

5) Ikke regn med å kunne sitte når du er på konsert

Selv om man er på Rockefeller over en time før konserten faktisk begynner betyr det likevel ikke at man nødvendigvis får sitteplass. Det er tydeligvis ikke sitteplasser i særlig stor grad på utesteder. Dvs. jeg var sliten i beina da jeg dro av å ha stått masse, men heldigvis var det altså innmari verdt det.

6) Tenk å kunne spille så mye instrumenter

Selv har jeg kunnet spille blokkfløyte og fiolin, vi lærte å spille sånt på Steinerskolen da jeg var rundt ni-ti år, men jeg fikk det aldri noe godt til og når vi var elleve og det var helt opp til oss om vi kunne fortsette ga jeg opp begge instrumentene raskt. Jeg har imidlertid alltid tenkt at det kunne vært innmari herlig om jeg kunne spille piano eller om jeg hadde en skikkelig flott xylofon jeg kunne brukt til å komponere musikalmusikk, men det blir liksom bare med tanken uansett. Men ååå, Siri Nilsen og Lillebjørn Nilsen spilte liksom både gitar og ukulele og munnspill om hverandre med samme naturlige selvfølgelighet og det var veldig fint. Og det må være så fint å kunne spille instrumenter og synge flott og være innmari musikalsk, det skulle jeg gjerne vært selv.

7) De sang en sang på slutten som jeg ble litt forelsket i, nemlig denne:

Denne sangen heter “Leaning on a lamppost” og var dermed med en gang Karolinemagnet i og med at jeg som de fleste vet har en stor fascinasjon overfor lyktestolper (eller gatelykter som jeg vanligvis kaller dem bare fordi jeg syns det høres bittelitt mer sofistikert ut), en fascinasjon som er stor nok til at jeg i over et halvt år nå har holdt på med et skriveprosjekt om gatelykter som går supersakte fremover i og med at jeg er eksepsjonelt udisiplinert og det tilfeldigvis ofte er mye lettere å spille teite nettspill eller se tv-serier på Netflix enn å skrive. Nok om det, Siri Nilsen og Lillebjørn Nilsen sang denne sangen på slutten av konserten mens de spilte ukulele og det var himla fint, ikke minst fordi jeg hørte feil angående teksten i begynnelsen av sangen. Teksten går: “I’m leaning on a lamppost at the corner of the street in case a certain little lady comes by” og av en eller annen grunn hørte jeg “alien” i stedet for “lady” veldig mye av sangen og koste meg med å se for meg søte alien-figurer og gatelykter og slikt. Og så innså jeg at de sang “lady” som gir veldig mye mer mening, men i mitt hjerte kommer jeg nå alltid til å forbinde denne sangen med romvesener og hvordan de kan gå forbi gatelykter etter hvert som noen lener seg inn til mens de venter på romvesenet fordi det er ekte kjærleik på gang og sånt på skikkelig adorabelt vis. Ja, jeg er rar 😉

*

Forøvrig fant jeg ut at sangen “Haba Haba” er enda mer rocka og kul enn jeg trodde da jeg var liten og tenkte på den som rocka på samme måte som “Rock n’roll fiskeboll” og ja, det var veldig fint selv om jeg måtte vente og stå mye og ikke fikk mye glede av medbrakt iste. 

***

Men da har jeg andre ting jeg må gjøre. Neste innlegg kommer nok mest sannsynlig på lørdag så da bables vi og god fornøyelse!

Hurra for kulturelle planer og Nattens umusikalske dronning :)

Heisann! Fin ting: denne uka blir super. I kveld for eksempel skal jeg på konsert med Siri Nilsen og Lillebjørn Nilsen og det gleder jeg meg til (samtidig som jeg er ganske spent siden jeg har veldig lite erfaring med konserter utover de jeg har fått med meg på Musikkens Dag) og til helgen kommer “Zootopia” på kino, dvs. ny animert Disney-film som tilfeldigvis er en av de filmene jeg gleder meg mest til i år. Uka kan dessuten ende opp med å inneholde enda flere kulturelle planer, men det vil vise seg, uansett har jeg tro på denne uka og at den kan bli super 🙂 Ellers har jeg dessverre sett alt av Parks & Rec nå, men det er en hel mange episoder der jeg gladelig ser igjen og det er uansett temmelig praktisk pga. dette:

Fuller House! Da jeg var yngre var “Under samme tak” et av yndlingsprogrammene mine og nå kommer det en oppfølger-serie på Netflix og jeg gleder meg til å sjekke det ut, om ikke annet så på grunn av nostalgien i det. Jeg håper det blir koselig 🙂

Men da tenkte jeg straks å poste min anmeldelse av “Nattens umusikalske dronning”, et teaterstykke jeg endelig har fått sett, noe som er supert siden jeg er ganske fascinert av Florence Foster Jenkins (å trykke på navnet fører til et blogginnlegg jeg skrev om henne for noen år siden). Det har nå kommet noen teaterstykker om Florence Foster Jenkins, det skal bli film med Meryl Streep i hovedrollen (som jeg selvfølgelig må få sett) og jeg har sett “Nattens umusikalske dronning” og skal nå bruke resten av dette innlegget på min anmeldelse av det stykket. Neste innlegg kommer nok om to, tre dagers tid og da vil jeg kunne dele inntrykk fra konsertopplevelsen. Yay!

Nattens umusikalske dronning

 

For noen år siden leste jeg ved en tilfeldighet om Florence Foster Jenkins og ble veldig fascinert, fascinert nok til at jeg hadde et klart mål om å få sett «Nattens umusikalske dronning» da den første gang ble satt opp på Chat Noir. Så fikk jeg ikke sett den og tiden gikk og jeg hadde nesten begynt å tro at jeg ikke ville få muligheten til å se dette teaterstykket da jeg fant en ny passende mulighet nå nylig. Og nå er den sett og å, dette stykket er temmelig fenomenalt.

For de som ikke vet det kan jeg informere om at Florence Foster Jenkins var en sangerinne som ble populær nettopp fordi hun var bortimot tonedøv og virkelig ikke kunne synge, samtidig som hun selv var såpass overbevist om at hun var et stort talent at hun fortsatte å satse skikkelig på en karriere som sangerinne likevel. I «Nattens umusikalske dronning» fortelles det om Florences karriere og hennes faste pianist Cosmé McMoon (hvis navn jeg syns er kosmisk fantastisk) og noe av det fine er at man utvikler en hel del sympati overfor Florence. For visst manglet hun talent, men samtidig er det ingen tvil om at hun virkelig elsket musikk og at å synge opera virkelig gledet henne og det er det som også gjennomborer mye av dette teaterstykket. Kjærligheten overfor musikken.

Uansett, dette teaterstykket er supert, noe jeg også forventet. Jeg var riktignok litt usikker på hvordan stykkets historie ble fortalt helt i begynnelsen siden Cosmé McMoon fungerer som stykkets forteller og han ofte fortalte hva som kom nå på en måte jeg føler gjorde at man alltid var bevisst på at man så på et teaterstykke, der jeg ofte er vant til at det er mer glidende overganger og en større mulighet til å glemme virkeligheten. Men dette grepet funker som bare rakkern når man kommer ordentlig inn i historien og er uansett et ganske lite aspekt ved et stykke som på svært mange måter imponerte meg.

For det første er det morsomt, tidvis hysterisk morsomt til og med og antakelig blant det mest underholdende man kan se på en scene i Oslo for tiden. Videre er det sjarmerende og fascinerende og man blir så nysgjerrig på Florence Foster Jenkins og hva som gjorde at hun klarte å forbli like skråsikker på sine egne evner uansett om publikum lo så de gråt når de så på henne. Man ender litt opp med å ønske seg denne tryggheten selv, det å klare å vite med seg selv at man er ment til å gjøre noe selv om omverdenen kanskje ikke helt synes enig.

Ikke minst er det fantastisk skuespill. Jan Martin Johnsen skaper en sympatisk Cosmé McMoon som man alltid forstår og som man blir oppriktig glad i der han så iherdig prøver å hjelpe Florence uansett hvor vanskelig det er. I tillegg viser dette hvordan Jan Martin Johnsen ikke bare er en god skuespiller med fin stemme, men også en svært dyktig pianist. Yay! Og Hege Schøyen har vunnet komiprisen for sin rolle som Florence Foster Jenkins og det med rette siden hun er helt brilliant. Jeg har lest at å spille tonedøv er noe av det vanskeligste man kan gjøre i og med at det krever særdeles gode musikalske ferdigheter for å kunne synge såpass elendig med vilje. Og Hege Schøyen takler denne presisjonen med bravur og går fullt og helt opp i rollen som Florence i en rolle som gjør meg til enda mer fan enn jeg var fra før.

Og i tillegg. Mens «Nattens umusikalske dronning» viser oss at Florence Foster Jenkins var underholdende og populær av helt andre grunner enn hun selv nok ville ønsket så gjør den aldri fullt og helt narr av henne. Teaterstykket finner i stedet en fin balanse og har en vri på slutten som gjør at det ikke bare er morsomt og underholdende, men også ganske rørende.

Med andre ord likte jeg dette teaterstykket veldig godt. Det er et svært fint stykke med mye humor og musikk og var veldig trivelig å se. Og skuespillet var supert, stemningen var super og livet var en fin dings underveis så hurra.

Terningkast 5!

Om ting som “The little prince”-animasjonsfilmen og slikt

Heisann! Livet er fint. Ideelt sett hadde riktignok den nye “The Color Purple”-musikalcden med Cynthia Erivo, Danielle Brooks og Jennifer Hudson vært å finne på Spotify (noe den ikke er enda) siden jeg har veldig lyst til å lytte til den og den skulle komme ut digitalt i dag, men kanskje den dukker opp etter hvert. Satser på det. Ellers er livet fint fordi OMG, “Nattens umusikalske dronning” på Chat Noir i morgen (gleder meg så masse til å se den) og flere supre kulturelle planer i neste uke og utover det koser jeg meg med nettspill, kreative sysler og å lese i vei på “A darker shade of magic” som nå begynner å bli ordentlig spennende. 

Forøvrig har jeg oppdaget at Eva Noblezada synger helt fantastisk:

Dette er sangen “I’m a star” av Scott Alan (som har skrevet en hel haug med innmari fine musikalaktige sanger) og jeg syns det er utrolig flott fremført.

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter en anmeldelse av en film jeg har sett nå og så kommer nok neste innlegg på mandag da jeg endeligvis kan bable i vei om “Nattens umusikalske dronning”. Vi bables og god fornøyelse!

The little prince-filmen 2015

 

Jeg har aldri lyttet særlig mye til lydbøker, men det finnes noen unntak og et av dem er da jeg som liten hadde «Den lille prinsen» på kassett og lytta til det en hel masse. Og en del av meg vil alltid elske den historien uansett hvor gammel jeg blir siden den har noe fortryllende og uskyldig ved seg og i tillegg er den typen historie jeg selv ønsker å skrive. Noe som er tidløst og klokt og nostalgisk på samme tid. Og så hørte jeg om den nye filmversjonen av «Den lille prinsen» som skulle være blanding av stop motion og dataanimasjon og ble straks interessert og nå har jeg sett denne filmen og den er veldig skjønn. Litt rar og rotete formidlet, men skjønn likevel.

Når jeg skal skrive litt om storyen i denne filmen er det relevant å nevne at en essensiell ting med denne filmen er at det egentlig ikke handler så mye om den lille prinsen som tittelen vil få en til å tro. I stedet handler det mest om en ikke navngitt liten jente som hele tiden oppfordres av moren sin til å oppføre seg så voksent som mulig og så møter en gammel mann (som var piloten i «Den lille prinsen») som lærer henne om den lille prinsen og i samme slengen lærer henne verdien av å være et barn i stedet for en voksen i miniatyr. Slik blir boka filmen er basert på heller en ramme rundt historien enn selve historien i seg selv og dette føler jeg at er både en styrke og en svakhet på samme tid. Det er en styrke fordi det viser verdien av historier som «Den lille prinsen» og i tillegg føles som en forlengelse av historien som fantes allerede og dette med stort hell. Dog er det samtidig en svakhet fordi det gjør at filmens tittel på sett og vis lyver litt og delene der eventyret om «Den lille prinsen» fortelles er de som formidles i stop motion og definitivt er de delene i filmen med mest egenart, noe som gjør at jeg egentlig ønsket meg litt at dette hadde vært en kortfilm i stedet som kun fortalte historien om «Den lille prinsen». Da hadde dette nemlig vært en usedvanlig elskbar kortfilm der det nå er en mer ordinær, men dog ganske fin lengre animasjonsfilm.

Ellers liker jeg animasjonen som er veldig fin både når det dataanimasjon og i delene som er stop motion. Jeg liker videre musikken som bærer en del preg av at dette opprinnelig er en fransk animasjonsfilm (jeg har dog kun sett den engelske versjonen) og har noe underfundig og herlig sært ved seg. Og mens man kan kritisere denne filmen for å være litt rotete formidlet (særlig under de siste førti minuttene da historien har noen vrier som jeg virkelig ikke forstår meg helt på), så har den samtidig flere øyeblikk som i mine øyne var veldig fine.

Så konklusjonen er vel at dette er en litt rotete og rar, men likevel fin film som jeg tross alt syns er verdt å sjekke ut. Denne filmen er absolutt ikke like fin, fortryllende og spesiell som boka (eller kassetten jeg hadde da jeg var liten), men det er likevel et mer enn godkjent forsøk på å formidle en nydelig historie til et nytt publikum og det i en herlig animert film som er lett å like.

Terningkast 5!

Finding Audrey og andre kule ting :)

Heisann! Livet er fint fordi jeg har mange kulturelle planer fremover, nå også at jeg i går ikke klarte å dy meg og endte opp med å bestille en billett til Lørenskog Kulturhus sin oppsetning av musikalen “Rent” fredag 4. mars (det er premieren OG første rad så hurra!) siden det var en oppsetning jeg visste med meg selv at jeg ville komme til å bli nødt til å få sett uansett. Forøvrig angående musikaler så har jeg jo litt dilla på musikalen “Hamilton” og så var det Grammys i går og de a) vant pris for beste musikalcd og b) opptrådde, noe man kan se her i en video som riktignok er litt hakkete, men likevel viser awesomeheten til gangs:

 

Det er åpningsnummeret fra musikalen og det er så fantastisk fremført og alt mulig og ååå, jeg har lyst til å se “Hamilton” selv om jeg ikke har økonomien til å dra til New York og jeg sjekket nettsiden til Hamilton-musikalen og fant ut at det er utsolgt ut året fordi den er såpass himla populær. Jeg har lyst til å se den likevel og jeg er så imponert og inspirert av hvordan Lin-Manuel Miranda både spiller hovedrollen som Alexander OG skrev både boka, tekstene og musikken til musikalen. Det er veldig stilig <3

Nok om det, jeg skulle egentlig ikke drive med musikalobsessing her, det er bare en fallgruve jeg har veldig lett for å falle i 😉 I stedet skal jeg straks bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av en ganske super bok jeg har lest. Før jeg gjør det føler jeg dog for å poste noe annet veldig kult fra Grammy-prisen og det er Lady Gaga som hyllet David Bowie i en superfenomenal medley:

 

Mens Lady Gaga generelt sett ikke er blant dem jeg lytter mest til så er det ingen tvil om at hun er enormt talentfull og dette bare er enda en ting som viser det veldig godt. Yay!

Og da kunne jeg bablet videre om alvorlige problemer i livet mitt som at det nå er to måneder siden sist jeg vant noe som helst i noen konkurranser, men jeg skal heller spise middag og deretter fortsette å nyte slike trivelige faktum som at jeg har Tyrkisk Pepper i leiligheten min mens jeg ser Parks and rec og fargelegger i vei og koser meg. Neste innlegg kommer nok på fredag og da håper jeg bokanmeldelsen jeg skal poste nå faller i smak 🙂

Finding Audrey av Sophie Kinsella

 

An anxiety disorder disrupts fourteen-year-old Audrey?s daily life. She has been making slow but steady progress with Dr. Sarah, but when Audrey meets Linus, her brother?s gaming teammate, she is energized. She connects with him. Audrey can talk through her fears with Linus in a way she?s never been able to do with anyone before. As their friendship deepens and her recovery gains momentum, a sweet romantic connection develops, one that helps not just Audrey but also her entire family. 

*

Det over der er Goodreads sin beskrivelse av «Finding Audrey», en bok jeg i utgangspunktet ikke hadde så store forventninger til siden Sophie Kinsella er mest kjent for bøker i chick lit-sjangeren (som aldri har vært helt min greie), men som viste seg å være ganske super. For mens jeg har lest mange gode bøker i år så er det en stund siden sist jeg leste en sånn «vil sitere alt fordi det er så brilliant formulert»-bok og dette er en slik bok deluxe. Det er kanskje ikke denne boka jeg vil huske best når året er omme, men herre jemini så siterbar den er. Yay! Dessuten elsker jeg tittelen fordi den minner meg om «Finding Nemo», men det er en karolinsk digresjon.

Uansett, dette er historien om fjorten år gamle Audrey som opplevde en fæl mobbingsepisode på skolen hun gikk på og etter det har slitt med sosial angst og er hjemme hele tiden fordi hun ikke takler å prate med folk utenfor familien sin eller å se folk i øynene. Så har hun en et år eldre bror ved navn Frank som elsker et dataspill, en mor som er besatt av det faktumet at Frank spiller så mye dataspill og er overbevist om at dataspillavhengighet er helt forferdelig og en lillebror som heter Felix og er adorabel og samtidig en av de mest realistiske fireåringene jeg har lest om i en ungdomsbok. Og så har Frank tilfeldigvis en venn som heter Linus som Audrey blir forelsket i og kjærligheten gjør henne bedre og slikt.

Før jeg leste denne boka var jeg litt nervøs overfor at dette er en bok som på den ene siden tar opp psykiske problemer, samtidig som det også i bunn og grunn er en kjærlighetshistorie for det kunne gått i den fellen at kjærligheten løser alt på null komma niks og tjo og hei og ah, er det ikke herlig hvordan kjærligheten redder situasjonen da folkens. Jeg har ikke angst eller depresjoner eller andre psykiske problemer selv, men jeg vet nok om det til å vite at det tar tid og ikke kan løses i en fei. Heldigvis vet denne boka det også og mens kjærligheten hjelper Audrey og hun blir mye bedre i løpet av historien, så har hun fortsatt sitt å slite med også når boka er over. I stedet er dette en bok som viser at livet går opp og ned og at alle har sine utfordringer og ja, den viser at å finne kjærligheten kan gjøre problemer lettere å takle, men det er jo også en ganske fin ting å bli minnet på.

Og jeg liker hvordan denne boka behandler tematikken sosial angst for den tar temaet på alvor og har full respekt for alvoret i situasjonen, men det er også en svært lystig og oppmuntrende bok som i stor grad også behandler temaet fra et humoristisk perspektiv. Det finnes så mange bøker og filmer og annet som handler om psykiske lidelser og gjør det til et drama og her er det mer en romantisk komedie med utgangspunkt i et alvorlig tema og det funker innmari bra, ikke minst fordi karakterene er så supre.

Særlig Audrey som er forteller og hovedperson er lett å like for man får så mye sympati med situasjonen hennes og hun har dessuten en så flott utvikling og en veldig smart humor. Videre er Linus brilliant og jeg ville blitt helt betatt av ham om jeg selv hadde vært fjorten når jeg leste denne boka. Frank og Felix er også kule og generelt sett er det også noe genuint over karakterene i denne boka for de virker veldig realistiske på en super måte.

Så ja, jeg likte denne boka, samtidig som jeg må innrømme at den har noen svakheter. Som ungdomsbok er dette tross alt en ganske ordinær ungdomsbok og ikke noe jeg vil huske så lenge og videre syns jeg slutten føles litt brå. Det beveger seg også faretruende nær klisjé ved en rekke tilfeller og det blir nok kanskje litt for lett til å virkelig briljere. Med det sagt så føles denne boka viktig nettopp fordi den viser at en bok kan ta for seg temaer som mobbing og angst og likevel være morsom og sjarmerende. Det ufarliggjør det litt og viser at man kan ta opp slik tematikk og likevel skrive en underholdende historie som man blir glad av å lese.

Terningkast 5 og ååå, denne boka er siterbar. Nå skal jeg sitere en hel masse:

They talk about ?body language,? as if we all speak it the same. But everyone has their own dialect. For me right now, for example, swiveling my body right away and staring rigidly at the corner means, ?I like you.? Because I didn?t run away and shut myself in the bathroom. I just hope he realizes that.

*

Most people underestimate eyes. They’re infinite. You look someone straight in the eye and your whole soul can be sucked out in a nanosecond. Other people’s eyes are limitless and that’s what scares me.

*

The trouble is, depression doesn’t come with handy symptoms like spots and a temperature, so you don’t realize it at first. You keep saying ?I’m fine? to people when you’re not fine. You think you SHOULD be fine. You keep saying to yourself: ?Why aren’t I fine?

*

I?ve come to think of my lizard brain as basically a version of Felix. It?s totally random and makes no sense and you can?t let it run your life. If we let Felix run our lives, we?d all wear superhero costumes all day long and eat nothing but ice-cream. But if you try to fight Felix, all you get is wails and screams and tantrums, and it all gets more and more stressy. So the thing is to listen to him with half an ear and nod your head and then ignore him and do what you want to do. Same with the lizard brain.

(Karolinsk notat: lizard brain er Audreys kallenavn til den delen av hjernen hennes som gjør at angsten slår til og jeg syns det er en så smart beskrivelse og dessuten noe man kan kjenne seg igjen også om man ikke har angst siden alle har øyeblikk da hjernen forteller en noe man vet ikke stemmer og virker langt mer overbevisende enn den delen av deg som vet at det er feil)

*

Except that stopping midsentence is the worst thing people can do. It’s like, totally passive-aggressive, because you can’t take issue with anything they’ve said. You have to take issue with what you think they were going to say. Which then they deny.

*

I would like a cappuccino,” says Linus politely. “Thank you.”

“Your name?”

“I’ll spell it for you,” he says. “Z-W-P-A-E-N–“

“What?” She stares at him, Sharpie in hand.

“Wait, I haven’t finished. Double F-hyphen-T-J-U-S. It’s an unusual name, Linus adds gravely. “It’s Dutch.

(Karolinsk notat: dette utdraget er fra når Audrey og Linus er på Starbucks selv om tanken på å forlate huset sitt og dra på Starbucks skremmer vettet av Audrey egentlig og så bestiller de drikke og bruker pseudonymer og gir meg lyst til å bestille varm sjokolade på Starbucks under et rart pseudonym selv)

*

The parents are in charge of all the stuff like technology in the house and time on screens and hours on social media, but then their computer goes wrong and they?re like a baby, going, ?What happened to my document?? ?I can?t get Facebook.? ?How do I load a picture? Double-click what? What does that mean?? And we have to sort it out for them.

*

No!? Linus sounds really shocked. Shocked, embarrassed, discomfited. Kind of mortified. Like he can?t believe I would say that. (I?m getting all this from one syllable, you understand.)

*

Smakebit på søndag og Historiens slutt :)

Heisann! Det er søndag og en kjærlighetens dag siden det er både Valentines og Morsdag. Selv har jeg aldri hatt noe spesielt forhold til Valentines siden jeg aldri har hatt noen å gi Valentines Gave til eller få det av (har konkludert med at jeg kommer til å bli en evigsingel gal kattedame uten katter og det er egentlig ganske greit), men jeg syns det er koselig med en dag for å feire kjærligheten siden kjærlighet er veldig fint. Og jeg har jo feiret min kjærlighet til moren min med en skikkelig super morsdagsgave så hurra for det  <3

Ellers tenkte jeg nå å delta på smakebit med søndag. Jeg vurderte å delta med boka jeg leste ut i stad, men den kommer jeg sannsynligvis til å anmelde i vei her om noen dager og da blir det nok mer enn nok med smakebiter tenker jeg siden den var himla siterbar. I stedet skal jeg delta med boka jeg straks skal i gang med, nemlig denne:

Det er “A darker shade of magic” av V. E. Schwab, en bok jeg har hørt mye interessant om og som jeg ellers er nysgjerrig overfor siden jeg leste “Vicious” av samme forfatter i fjor og den var awesome. Synopsiset på Goodreads får dette til å virke som en bok som ikke kan oppsummeres i en setning eller to og jeg skal heller ikke forsøke, men sånn jeg har skjønt det så er dette en bok om parallelle verdener (fire versjoner av London visstnok), magikere og å måtte redde verden og sånt og siden jeg vet at V. E. Schwab kan skrive veldig engasjerende, smart og underholdende litteratur gleder jeg meg til å utforske denne Fantasy-romanen. Yay!


Smakebiten min er et bilde av første side i boka og dette som jeg fant på Goodreads sin side om boka sin samling sitater fra boka:

?I’d rather die on an adventure than live standing still.?

 

Jeg tror denne boka blir ganske så kul. Flere smakebiter finner man hos: Flukten fra Virkeligheten 🙂

Og nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en liten historie jeg skrev for ikke så lenge siden. Dette sendte jeg inn til tidsskriftet Prosopopeia siden de hadde “Historiens slutt” som tema for et kommende nummer og jeg ble inspirert. Dessverre fant jeg ut at de ikke vil trykke historien min, men det er ikke så farlig for da kan jeg bare poste den her i stedet siden jeg i alle fall ble svært tilfreds med resultatet. Jeg håper dere liker den også, kjære lesere (og beklager i samme slengen et noe tett oppsett fordi det ikke fantes så mange naturlige steder å ha avsnitt sånn jeg så det), og så kommer neste innlegg mest sannsynlig på tirsdag. Vi bables og god fornøyelse!

Historiens slutt eller det siste punktumet

 

Historien slutter aldri der den burde. Den skal ha for at den aldri slutter for tidlig for det gjør den jo ikke, men det er ikke så mye bedre at den stadig har det med å slutte for sent for da må han vente så lenge. Og de andre rundt ham sier at de må da vente de og, de sier at han klager for mye og at han burde nyte denne tiden før det er hans tur, for det er tiden da alt fortsatt kan hende. Det gale geniet kan fortsatt bryte ut i en ond latter av høyeste kaliber som kimer i vegger og setter djevelske spor etter seg, prinsessen kan fortsatt innse at hun slett ikke trenger noen prins og redde seg selv i stedet eller bare la være fordi det i grunnen er litt trivelig å bo i et tårn med en drage til selskap, prinsen kan fortsatt male sauer fordi han egentlig mener han burde være kunstner, ikke prins. Og han vet jo det, vet at det at det ikke enda er hans tur betyr at historien fortsatt er full av mulige mirakler og endeløse eventyr. Vet det og vet like godt at det ikke spiller noen rolle for han er lei av å vente, uendelig lei, like lei som en vårelsker i april som gleder seg over endelig å kunne plukke hestehov eller gå utendørs med skjørt og uten strømpebukse da et plutselig snøfall igjen dukker opp. Han har drevet nedtelling i flere kapitler, i side opp og side ned, i ly av de mest finurlige metaforer og bakenfor de mest elegante setninger, han har lengtet og ønsket og bedt og nå vil han at det skal være hans tur. Ikke minst fordi han alltid har visst at han har vært ment til å vente lengst av dem alle. De andre har allerede satt en strek for en setning, allerede vært enden på en snedig formulering, allerede gjort det de kom for å gjøre og han har stadig måttet vente. Vente, vente og deretter vente litt til. Og det er da han ser det, lyset i enden av korridoren, ser slutten nærme seg og kjenner en lett bris og en kilende fornemmelse som forteller ham at det er rett i nærheten nå. Trådene nøstes opp, puslespillet pusles sammen og alt er så nær ham. Og endelig vet han at det bare er snakk om en setning eller to og så kommer historiens siste der han skal få slippe til og avslutte alt med største selvfølgelighet. Og endelig smiler han for det var dette alt var for, det var dette han ventet på og nå er tiden inne og hans tur vil komme. Da er det meste egentlig ganske så greit likevel.

Forfatteren tar en slurk av koppen sin med te før hun skriver det hun vet vil bli bokas siste setning og avslutter den med et utropstegn!

 

Der jeg poster fine musikalsanger og en novelledings :)

Heisann! Det er torsdag, jeg skal til faren min i dag og når helgen kommer så kommer det også årets første spillkveld i Oslo på Humanismens Hus og det blir trivelig. Ellers har jeg egentlig hatt dilla på Nintendo 3DS-spilling i hele år (det har gjerne blitt minst en time hver dag med spilling), men nå har jeg dessverre kommet frem til at jeg må ta en pause siden jeg de siste gangene jeg har spilt har blitt veldig sliten i hånda og tommelen av spillinga og det antakelig betyr at jeg bør ta en pause, noe som uansett antakelig ville vært på sin plass snart i og med at jeg spilte Nintendo på bussen til Fretex en dag i forrige uke og endte opp med å irritere meg over at bussen beveget på seg fordi det gjorde timingbaserte hopp på spillet mer vanskelig, et eksempel jeg allerede da sikkert burde tolket som et tegn på bekymrende avhengighet. Det fine er at å ikke spille Nintendo 3DS frigir mer tid til å lese eller å fargelegge så noe vinner jeg på det uansett.

Forøvrig har jeg testet nettsider for Frivillig der jeg fremover tenkte å lete videre etter interessante oppdrag i og med at jeg som arbeidssøkende har så mye fritid at noe mer av den strengt tatt burde brukes til noe fornuftig og å hjelpe folk som frivillig både er koselig og fornuftig og sikkert kan se fint ut på cven i tillegg. Jeg har ellers begynt på tre, fire forskjellige forsøk på novelle i håp om å ha noe å sende inn til Kamilla og dagboken, jeg leser hele tiden om ulike musikaler som settes opp andre steder i Scandinavia og får skikkelig lyst til å se dem og jeg har i hele år vært superflink til å faktisk spare pengene jeg har på sparekontoen min og det er en positiv utvikling.

Nå tenkte jeg å poste noen musikalsanger som jeg igjen har litt dilla på:

 

Dette er “First Date/Last Night” og den er så herlig og Dogfight er en av de mer ukjente musikalene der selve plottet ikke interesserer meg så mye, men musikken er veldig fin og sympatisk og behagelig å lytte til. Dessuten er Derek Klena og Lindsay Mendez veldig søte sammen mens de synger her så bonus 🙂

En annen temmelig ukjent musikal med mye fin musikk er Ordinary Days som har denne perlen blant annet:

 

Sangen heter “Calm”, sangeren er Kate Wetherhead og jeg elsker denne sangen fordi den er så smart og stressende på en kul måte og dessuten har Kate Wetherhead så brilliant timing mens hun synger denne sangen at det imponerer.

Ellers kunne jeg ha fortsatt med å poste musikalsanger jeg liker i evigheter, men i stedet tenkte jeg heller å avslutte dette innlegget med noe jeg sendte inn til tidsskriftet Lassos siste nummer som jeg kan poste her siden de ikke har tenkt å trykke det og jeg uansett ble litt fornøyd med denne teksten selv. Jeg mistenker dog at noe av grunnen til at de sa “nei” var at temaet var “akustikk” og jeg har tolket det begrepet litt vel løst, men ja, ja. Bare å prøve igjen senere 🙂 Her er uansett det jeg skrev og så kommer neste innlegg på søndag tenker jeg så da bables vi!

Regnets melodi

 

De kaller deg Regn fordi de enda ikke kjenner deg slik som jeg. Kjenner deg slik ingen egentlig får lov til å kjenne deg, men jeg får lov likevel og vet ikke hvorfor, vil heller ikke vite hvorfor, men bare nyte det. Nyte å kjenne deg når du ikke kommer samtidig som ville vinder og kaster oss rundt, stormer over hustak og trampoliner som ikke vil forbli der de er. Nyter å kjenne deg når du ikke er lett og yrende og nesten umerkelig utover en lett kiling, noe som kribler, fragmentert dråpespill som om du var den duse lyden til en fløyte i et stort orkester som fyller inn mellomrommene de andre instrumentene i orkesteret ikke finner frem til. Nyter å kjenne deg når det ikke regner og man kan se ut gjennom vinduet og se en snøfylt vinterdag i januar der snøfnuggene glitrer i sola og kulden er skarp og borende og intens, men likevel på sett og vis behagelig fordi det er slik det skal være.

Januar skal være å vaske hendene under varmt vann i springen når man kommer inn før man lager seg en varm kopp te som man koser seg med under et pledd mens man leser enda et kapittel. Januar skal være denne magiske, frustrerende, inspirerende og unike tiden for nye begynnelser og den er det og jeg nyter å kjenne deg her du sitter overfor meg på kaféen mens vi begge setter pris på at januar er som den er og du også trives med at du har ferie for nå er du regn med små bokstaver og glir inn i mengden mens kun jeg vet hvem du egentlig ofte er når det er vår og du er en kilde til glede i form av at du vasker vekk snøen, gjør rent så hestehovene kan spire, eller om sommeren da du kan være en fin variasjon etter de dagene da sola skinner så klart at det nesten blir for mye av det gode eller om høsten når du lager regnbuer i sølepyttspeil som trærne kan speile seg i mens de nyter synet av sine egne rødoransjegule nyanser. Nå er du regn med små bokstaver og brunt hår som man aldri kan si sikkert om er lysebrunt eller mørkebrunt fordi det alltid er vått og henger rett ned langs ansiktet ditt, et ansikt som tilsynelatende er ganske gjennomsnittlig, men for meg er merkelig vakkert fordi jeg har sett deg smile det skjøre smilet ditt som aldri varer lenge, men som bare av den grunn er skjønt fordi det minner meg på å leve i øyeblikket og prøve å fange akkurat det øyeblikket da det glir over ansiktet ditt, det øyeblikket da du glemmer alt av sårhet og bekymringer og bare lever. Nå er du regn med små bokstaver og med øyne som er den ene tingen som kunne røpet hvem du er for hvem som helst om de bare så nøye nok etter for de skifter farge hele tiden. Er isende blå, er grumsete grå, er sjarmerende forglemmegei, er havet på sitt mest blågrønne.

Vi sitter på kaféen og jeg kjenner blikket ditt, kjenner deg i det hele tatt og forteller deg så ofte du kan at du er elsket siden det er noe du har lett for å glemme. For det er noe man trenger å bli minnet på og hvor enn mange ganger man enn hører det er det like viktig, like betydningsfullt. Du er elsket slik som frostroser på ruten på kalde vinterkvelder. Du er elsket som gatelyktene langs veien som lyser opp og får meg til å føle meg trygg. Du er elsket som suset mellom trærne i skogen som forteller meg eventyr om troll og tusser mens jeg går tur. Og du har en egen melodi og den kan være trommer, fløyter, piano, fiolin eller harpe etter humøret og oftest en symbiose, en finurlig kombinasjon av alt sammen som de kaller så mye og aller oftest; Regn.

 

Der jeg skriver om “Märtha: the Musical” og sånt :)

Heisann! Det er mandag, livet er fint mesteparten av tiden (og den tiden det ikke er så fint fordi jeg bruker alt for mye tid på misunnelse overfor broren min som er på ferie i USA for øyeblikket er det heldigvis ikke så mye av) og jeg koser meg med å lese masse, drive med kreative sysler og å se “Parks & recreation” på Netflix (jeg har fått helt dilla på det, det er så underholdende og fint). I tillegg har jeg hatt en super helg der jeg var på teater (noe jeg kommer tilbake til senere i dette innlegget) og ikke minst så var jeg på biblioteket og lånte syv bøker (før jeg brukte opp det jeg hadde av gavekortet mitt på Tanum på en ny bok fordi jeg overbeviste meg selv om at jeg fortjente det siden biblioteket ikke hadde inne de bøkene jeg hadde skrevet ned på den lange lista over bøker jeg har lyst til å få lest). Denne uka har jeg ellers ganske få planer, men det er spillkveld på lørdag og det er alltid veldig hyggelig så yay. 

Her har vi forøvrig en sang jeg syns er genial for tiden:

 

Det er “But Mr Adams” fra musikalen 1776 og jeg liker den fordi den er veldig smart og minner meg om mange av sangene i “Pirates of Penzance” (sistnevnte forøvrig noe jeg syns Operaen burde sette opp siden det kunne vært skikkelig awesome). 

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på å anmelde musikalen jeg så på lørdag, en musikal som forøvrig ble sett på Latter som har fin scene og stemning, men der det også var veldig dyrt i baren (44 kr for et glass med brus) og veldig trangt mellom seteradene. Til gjengjeld var garderobe inkludert i prisen for billetten og det var fint. Anyway, jeg har vært på musikal, det var fint og her kommer min anmeldelse. Neste innlegg kommer etter planen på torsdag så da bables vi:

Märtha: the Musikal

 

Da jeg hørte om denne musikalen visste jeg at det var en musikal jeg trengte å se og nå når jeg har sett den så skjønner den delen av meg som elsker animerte Disney-filmer nøyaktig hvorfor. For er det noe denne forestillingen er så er det Disneysk og det i seg selv gjør den til noe unikt. Med det sagt så er det en del småting som trekker litt ned, men det kommer jeg til etter hvert.

Uansett, dette er en musikal om prinsesse Märtha som er veldig spesiell og som skal bli dronning. Så må hun rømme fordi hennes spesiellhet ikke blir akseptert av folket og så er det en kynisk vitenskapsmann, en hest som hun kan snakke med og en ridder Ari og alt dette i en musikal der budskapet handler om at man er spesiell hvis man tror at man er det og slikt.

Og det jeg liker med denne musikalen er at det er en smart og helt ny musikal som er full av kreativitet og tydelig laget og presentert av folk som virkelig brenner for prosjektet. Jeg liker dessuten skuespillet der enkelte som Cecilie Steinmann Neess som Märtha og Mathias Luppichini er talenter jeg har litt ekstra lyst til å trekke frem samtidig som den som virkelig stjeler showet er Jakob Schøyen Andersen som Hest. Sistnevnte er den man får lyst til å starte egen Facebook-gruppe for, han er helt brilliant hele tiden så yay! Utover det er jo i grunnen alle de involverte supre, det er bare disse tre som utpekte seg litt ekstra for meg. Og jeg liker sjarmen og humoren og hvordan det som nevnt føles veldig Disneysk.

Samtidig så ble jeg ikke hundre prosent overbevist og jeg liker ikke å komme med kritikk siden jeg tross alt hadde det ganske så fint, men dette er en anmeldelse og da må det pirkes litt føler jeg. For eksempel syns jeg ikke alt i forestillingen funket like godt og noe av humoren falt for meg litt i gjennom. Og her kan en argumentere med at humormusikaler generelt sett ikke er den typen musikal jeg har det med å like best, men samtidig elsket jeg «Spamalot» og jeg har stadige gjensyn med «Shrek: the Musikal» på Netflix så det kan være veldig min greie. Jeg syns videre at scenografien tidvis var litt så som så og ja, det er definitivt ymse ting jeg føler kunne vært gjort annerledes. Og som forestilling faller det ellers kanskje litt mellom to stoler siden jeg ikke er helt sikker på hvem som er målgruppen og jeg egentlig tror at de som vil like denne forestillingen aller best kanskje er de som muligens skremmes fra å se den fordi det er en musikal. 

På samme tid sitter jeg aller mest igjen med en glede over at denne musikalen ble laget for uansett om ikke alt funker så elsker jeg engasjement og overskudd og ideen om å skape en ny musikal i det hele tatt. Og mens «Skjønnheten og Udyret» og «Mary Poppins» i senere tid har blitt satt opp i Oslo så har det likevel vært behov for flere musikaler som kan gi skikkelig Disney-stemning og «Märtha: the Musikal» fyller dette behovet skikkelig godt. Og det er smart, underholdende og herlig naivt og det liker jeg og det er også dette som gjør at dette tross alt var en fin teateropplevelse selv om det mangler litt for å bli en skikkelig favoritt hos meg.

Derfor gir jeg terningkast 4 og håper på flere musikaler på Latter etter hvert.

Der jeg anmelder en vakker, men ufattelig forstyrrende grafisk roman og sånt :)

Heisann! Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men jeg har det fint og i går hadde jeg det usedvanlig gøy med å skrive en anmeldelse fra fremtiden: http://www.elkjop.no/product/spill-og-konsoll/spillkonsoll/WIIUMABUPP/nintendo-wii-u-super-mario-maker-premium-pakke#review/61430284 i håp om å gjøre innholdet i omtalen om til sannhet (kort oppsummert skal det liksom være skrevet fra en fremtid der jeg har Wii U og spiller Nintendo mens jeg spiser påskegodteri 27. mars). Jeg har nemlig besluttet at jeg ikke kan forsvare ideen om å bruke massevis av penger på Wii U samtidig som jeg har veldig lyst på det så nå har jeg i stedet et håp om å vinne en konkurranse Elkjøp arrangerer hver måned der de kårer månedens omtale og man kan vinne gavekort på 5000 kr. Og jeg tviler på at jeg vinner, men ingen skal påstå at jeg ikke har forsøkt og det på en meget original og kreativ måte. Bare det i seg selv er jo kult 😉

Ellers blir i morgen awesome fordi jeg skal på biblioteket og låne masse bøker og deretter på restaurant og etter det igjen på teater og se “Märtha: the Musical” på Latter (er veldig spent på den, ikke minst fordi det blir mitt første besøk på Latter) som vil anmeldes her på mandag tenker jeg. Når en dag vil inneholde både bøker OG teater kan den jo ikke bli noe som helst annet enn awesome. Jeg har ellers dilla på Parks & Recreation på Netflix, jeg spiller litt for mye Nintendo 3DS, jeg leser mye fint og jeg har det generelt sett ganske trivelig. Og nå tenkte jeg å poste en anmeldelse av den muligens mest forstyrrende grafiske romanen jeg har lest ever og deretter noen bilder fra denne boka som absolutt er med på å vise hvorfor den er så forstyrrende. Neste innlegg kommer altså på mandag antakelig så da bables vi og god fornøyelse 🙂

Beautiful darkness av Fabien Vehlmann og Kerascoët

 

For noen måneder siden var jeg nær å kjøpe denne boka i København, men lot det være. Så fant jeg «Beautiful darkness» på biblioteket og lånte den og ååå, dette er en veldig rar leseropplevelse, noe som her er ment svært positivt.

I den grafiske romanen «Beautiful darkness» møter vi Aurora og en rekke andre små figurer i en ved første øyekast adorabel og skjønn eventyrverden. Og de første to sidene bare underbygger denne eventyraktige stemningen på en måte som gjør at man tenker at hm, dette blir nok koselig lesning. Så oppdager man at figurene i boka bor i kroppen til en veldig død jentunge og man innser at ok, dette er ikke en koselig liten eventyrhistorie. I stedet er denne boka muligens den mest morbide og forstyrrende grafiske romanen jeg noen gang har lest antakelig og nettopp det elsker jeg. Man sitter og har et sånt «hva i all verden er det jeg leser»-uttrykk hele tiden mens historien flyter fritt fra sjarmerende små ting og tang figurene finner på til figurer som slukes levende, alt sammen med den samme selvfølgeligheten og ååå, jeg har herved litt lyst til at flere skal lese denne grafiske romanen og som meg ha den herlige opplevelsen ved å lese en bok som er så sjarmerende motbydelig som denne her.

Svakheten ved denne boka ligger i at det strengt tatt ikke er noen klar historie. I stedet er det mer som ymse fragmenter. Det er også en svakhet at bokas helskjønne tegnestil nok vil gjøre at en del voksne kanskje vil tenke at dette er en bok for barn og ikke med det innse at denne boka på ingen måte er spesielt barnevennlig (om ikke barnet ditt er et ondt geni som fryder seg over å se museøyne spiddes og liknende absurde og grufulle hendelser i illustrasjoner som kan vekke assosiasjoner til Mummitrollet, har du et slikt barn er det med denne boka i himmelen). Utover dette fant jeg denne boka brilliant for ja det er en bok som på ingen måte vil appellere til alle siden den er veeeldig mørk og forstyrrende og bekymrende og umoralsk. Men samtidig er det noe merkelig sjarmerende ved alt sammen likevel og det er dessuten helt nydelig illustrert (skal avslutte denne anmeldelsen med et knippe eksempler), denne boka er faktisk direkte vakker om sant skal sies. Og det gjør det temmelig uvakre med tingene som skjer i denne boka enda mer genialt.

I alle fall, jeg syns denne boka var fenomenal og det bekymrer meg litt at jeg syns det, men ååå, denne boka er himla kul i all sin absurditet. Terningkast 5!

 

Oppsummeringsinnlegg for januar :)

Heisann! Livet er fint fordi februar lover veldig godt kulturmessig sett nå. Jeg har nemlig hatt et gavekort på Stovner Senter siden jul og fundert veldig på hva det skal brukes til siden Stovner Senter er under oppussing for tiden og har et temmelig begredelig utvalg med butikker (de har til og med lagt ned Game Stop som var yndlingsbutikken min på hele senteret og det syns jeg er ganske synd) og så fikk jeg en i mine øyne genial ide i går om at dette gavekortet kunne brukes til å skaffe meg gavekort på Billettservice siden slikt selges på f.eks. Narvesen. Og så brukte jeg det gavekortet når jeg kom hjem og enden på visa er at jeg nå har en billett til å se “Nattens Umusikalske Dronning” (som høres helt brilliant ut) lørdag 20. februar og en billett til konsert med Siri Nilsen og Lillebjørn Nilsen sammen på Rockefeller mandag 22. februar (noe som blir en av de første konsertene jeg ser som ikke har med musikaler å gjøre så yay, jeg utvider horisonten og slikt). Når jeg i tillegg skal se “Märtha: the Musical” førstkommende lørdag, det er spillkveld lørdag 13. februar og jeg har tenkt meg på kino 27. februar fordi “Zootopia” MÅ sees så har jeg med andre ord planer hver helg denne måneden og det er herlig <3

Ellers har jeg tatt en irriterende fornuftig beslutning om å ikke skaffe meg Wii U med det første selv om jeg har veeeldig lyst på det siden det med spillene jeg vil ha vil koste meg bortimot 4000 kr og jeg ikke klarer å forsvare ideen om å bruke så masse penger uansett. Dessuten har jeg for øyeblikket nok penger på konto til at jeg føler at jeg alltids vil ha råd til det hvis noe uforutsett dukker opp (eller i begynnelsen av mars for eksempel når Lørenskog Kulturhus skal sette opp musikalen “Rent” (som jeg også antakelig rett og slett er plent nødt til å se)) og det føles betryggende og fint. Imidlertid har jeg tenkt å fortsette å delta på en hver konkurranse jeg kommer over der man kan vinne penger eller dyre ting som kan selges på Finn.no for målet mitt er fremdeles å eie Wii U på et eller annet tidspunkt, jeg skal bare vente til det vil koste meg litt mindre. Jeg har ellers vært litt småforkjøla de siste dagene (jeg er hemmelig overbevist om at det hele skyldes at jeg var sånn “pøh, jeg trenger da ikke skjerf” den dagen i forrige uke da moren min påpekte at hun syntes jeg burde bruke det for å unngå forkjølelse), men det er i ferd med å gå over, jeg syns det er litt synd at jeg antakelig ikke kommer til å følge med på SYTYCD i år (det blir ikke vanlig SYTYCD i år, i stedet blir det SYTYCD Jr. med deltakere fra 9-13 år og det høres veldig teit ut) og jeg liker at den grafiske romanen jeg leste i går var såpass genial at den antakelig vil anmeldes på fredag. Yay!

Forøvrig sendte de Grease Live i USA på søndag og først nå har det slått meg at jeg skulle fått broren min som kom til USA på lørdag (og skal være på drømmetur der i to uker, ja, jeg er bittelitt misunnelig) til å ta med et eller annet til å ta det opp. Heldigvis regner jeg med at det dukker opp på Youtube etter hvert (for det gjorde det veldig raskt med The Wiz Live og alternativt tror jeg at jeg kan klare å lure Fox sine nettsider til å tro at jeg er amerikansk slik at jeg kan se det der (selv om det da blir med amerikansk reklame og de i USA har reklamer HELE tiden, noe jeg fant ut da jeg var i USA som åtteåring og det tok meg og mamma nærmere fire og en halv time å se Sound of Music som de sendte på tv). Anyway, betyr Grease Live ymse kule opptredner, deriblant denne:

 

Jeg skal innrømme at Vanessa Hudgens stemme var noe av det jeg likte minst med High School Musical-filmene for hun kan jo synge, men det var noe med tonen i stemmen hennes som ikke appellerte til meg. Hun har dog tydeligvis utviklet seg en hel del som vokalist siden den gang for her kan vi se henne som Rizzo i Grease og å, denne versjonen av “There are worse things I can do” syns jeg er helt super. Jeg liker videre innlevelsen og skuespillet og det som gjør alt enda mer imponerende er at Vanessa Hudgens far etter hva jeg har lest døde av kreft (enda en grunn til at den sykdommen er superkjip) tidligere samme helg og likevel sang og spilte hun i live-musikal på søndag kveld og var etter sigende en av dem anmeldere og slikt ble mest overbevist av. Det er en attitude som gjør at jeg beundrer skuespillere så mye, det er en sånn “show must go on”-mentalitet som inspirerer skikkelig 🙂

Nok om det. Nå tenkte jeg å ta for meg januar bok- og filmmessig sett så da setter jeg i gang før dette innlegget blir aldeles for langt:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for januar

BØKER

– Nimona av Noelle Stevenson

Spennende, stilig og genial grafisk roman som var herlig illustrert. Terningkast 5!

– Sounds like me av Sara Bareilles

En veldig fin bok signert min favorittmusiker. Interessant lesning og en bok der jeg følte meg veldig hjemme. Terningkast 5!

– His majestys dragon av Naomi Novik

Engasjerende og velskrevet begynnelse på en bokserie om drager og historie og slikt. Terningkast 5!

– The rest of us just lives here av Patrick Ness

Noe Buffyaktig bok som var veldig fint skrevet, men som jeg skal innrømme at jeg likte mest på grunn av konseptet siden jeg ikke ble fullstendig overbevist av utførelsen. Likevel en bok som hadde nok fint ved seg til at jeg aller mest likte den. Terningkast 5!

– Fuck verden av Monika Steinholm 

Svært god ungdomsbok med sprudlende språk og kul hovedperson. Terningkast 5!

– Wolf by Wolf av Ryan Graudin

Den mest awesome boka jeg har lest så langt i 2016. Fantastisk skrevet, dypt engasjerende og brilliant på samme tid. Terningkast 6!

– Stand Off av Andrew Smith

Underholdende, sympatisk og fin ungdomsbok som dog føltes noe unødvendig. Terningkast 4!

– Let it snow av Maureen Johnson, John Green og Lauren Myracle

Søt, romantisk og finurlig for ungdom. Dessuten temmelig julete. Terningkast 5!

– Rooftoppers av Katherine Rundell

Bedre begynnelse enn slutt, men hele tiden en svært sjarmerende bok som var herlig skrevet, innmari skjønn og tidvis ganske karolinsk. Terningkast 5!

FILMER

– Cinderella (2015)

Fin, men forutsigbar versjon av eventyret med flott foto, scenografi og kostymer. Terningkast 4!

– Shaun, the Sheep Movie

Sjarmerende, underholdende og herlig animasjonsfilm. Terningkast 5!

– The Good Dinosaur

Noe klassisk, men ååå så flott animert og tross alt en ganske fin film. Terningkast 4!

*

Da tenkte jeg å finne på andre ting og så kommer altså neste innlegg mest sannsynlig på fredag 🙂