Ting og tang og døra til Santel

Heisann! Det er tirsdag, tilbake til hverdagen og av ymse grunner ble påsken, særlig de siste dagene ganske annerledes enn forventet. Og det som likevel er fint er at jeg takler det bedre enn jeg ville gjort for noen år siden, jeg klarer å være mer reflektert og se forbi meg selv og det føles godt. Uansett skrev jeg litt om ting i det forrige innlegget mitt, men utover det har jeg ikke tenkt å komme med så mange detaljer rundt ting av hensyn til alle parter. Det jeg vet er i alle fall at ting går bedre nå og at hjulene har begynt å rulle. Og dette ble litt kryptisk, men det får så være. 

Ellers har det skjedd noe ting jobbsøkingsmessig sett og jeg vet fortsatt ikke så mye, men jeg har et møte i morgen som kan være begynnelsen på noe nytt og det har kanskje dukket opp noe annet hvis jeg klarer å svare på en oppgave riktig. Forhåpentligvis vet jeg mer om alt dette neste gang jeg blogger, noe som mest sannsynlig blir på fredag siden jeg da også kan oppsummere mars bok- og filmmessig sett.

Her er en helt adorabel sang fra den nye musikalen “Waitress” (som jeg har SÅ lyst til å se bare fordi Sara Bareilles står bak tekst og musikk):

De er så søte og sangen er så himla sjarmerende, dessuten elsker jeg tittelen “I love you like a table”, det er for å bruke et passende engelsk uttrykk som jeg ikke fant gode nok norske ord for; “delightfully quirky” <3

Ellers så har jeg skrevet alt for lite i det siste fordi det er vanskelig, men jeg har nå tatt en spontan beslutning om å være med på Napowrimo som er en utfordring som er inspirert av Nanowrimo der man skal skrive et dikt hver dag i hele april. For da får jeg skrevet i alle fall noe hver dag og det er bedre enn ikke noe og da kan man se i gjennok fingrene med at det alltid føles som et unntak hver gang jeg virkelig føler jeg får til å skrive poesi. Ellers har jeg planer om å søke på Gyldendal Forfatterskole og trenger bare å finne ut hva i all verden jeg skal søke med som kanskje kan ha muligheten til å overbevise dem i og med at det høres så fint ut. 

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et nytt lite utdrag fra Gatelyktprosjektet mitt (dette utdraget har tydeligere Fantasy-elementer og handler en del om en øy som var en meget sentral del av min aller første Nanowrimo-historie, som fortsatt er den Nanowrimo-historien jeg har blitt aller mest fornøyd med og som jeg på sikt har lyst til å få redigert om jeg bare finner den igjen), som jeg fortsatt holder på med og har tro på selv om det går litt sakte fremover. God fornøyelse og så kommer neste innlegg mest sannsynlig på fredag altså 🙂

Døra til Santel

 

Melodien hadde alltid vært der. I alle fall kjente hun ikke et liv uten den, det måtte i så fall ha vært før hun var stor nok til å huske ting. Og det var en vakker melodi, underfundig og ettertenksom og noe hun nynnet på mens hun gikk turer eller satt i mattetimer og egentlig skulle konsentrere seg om regnestykker. Da fikk hun som regel et strengt «Odile» fra læreren, stotret frem et «beklager» og konsentrerte seg iherdig om ikke å nynne. Når hun gikk turer i parken derimot var Odile fri og da kunne hun nynne i vilden sky om hun ønsket det, noe hun ofte ønsket. Det var også dette hun gjorde den dagen hun så gutten fra en annen verden. Der og da ante hun selvsagt ingenting om dette. Hun la heller merke til ham fordi han på to essensielle områder liknet henne. En ting var det røde håret de delte, men enda mer viktig var det at han nynnet melodien hun frem til da hadde trodd var hennes egen melodi. Odile følte først et lite snev av skuffelse siden hun alltid hadde trodd melodien var noe hun ville ha for seg selv siden ingen andre noen gang hadde vist tegn til å kjenne den. Skuffelsen gikk dog fort over og ble erstattet av en nysgjerrighet overfor denne gutten som hun straks følte et kjennskap med fordi de delte en melodi hun fant ytterst fortryllende og det i seg selv fascinerte henne. Odile bestemte seg derfor for å gjøre noe som i hennes øyne fortonte seg som det mest opplagte i verden. Hun besluttet å følge etter ham.

Gutten gikk en tilsynelatende tilfeldig rute som først forlot parken og så videre førte hen til skogkanten og så innover i skogen. Odile stanset i skogkanten et øyeblikk fylt med den nervøsiteten man gjerne fylles med når man ser en skog og ser for seg at heksa fra «Hans og Grete» eller ulven fra «Rødhette» vil dukke opp, men så la hun merke til at hun bare så vidt kunne se gutten og da løp hun inn i skogen likevel. Det fikk så være at skogen bekymret henne for hun ville for alt i verden unngå å miste ham av syne, ikke minst fordi hun skjønte at ruten han tok antakelig ikke var tilfeldig i det hele tatt. Tilsynelatende ja, men egentlig så var det nok nøye gjennomtenkt og det gjorde Odile bare enda mer nysgjerrig for hvor i all verden var han på vei. Odile fortsatte å følge ham og følte seg ganske fenomenal siden han ikke viste tegn på å ane at noen fulgte etter ham. Hun visste ikke da at han antakelig ikke ville merket seg henne om hun så hoiet og brølte der hun gikk siden han var så opphengt i tanken på Santel. Santel som var magisk, Santel som inspirerte ham, Santel som der og da var alt som betydde noe. Nok til at han fortsatte å nynne på han og Odiles melodi mens han nærmet seg og omsider var fremme ved døren.

Det var en ganske alminnelig dør og i omtrent alle andre tilfeller ville ikke Odile tenkt noe nærmere over en svart dør som liknet mistenkelig på slike dører barn tegner på slike tegninger der Mc Donalds-fugler flyr over hus med to vinduer med gardiner og vase fint og symmetrisk på plass og sola slapper av med solbriller og på toppen av skyer som minnet vel så mistenkelig om sauer, men i dette tilfelle sauer uten ben eller ansikt eller det meste annet som gjør sauer til sauer utenom den fluffy formen. I dette tilfelle var det dog snakk om en dør som ikke satt fast til noen vegg. I stedet sto den rett opp og ned for seg selv og det var det som var det fascinerende. Og Odile fant det enda mer fascinerende da gutten gikk bort til døren, åpnet den og gikk inn uten å komme ut på den andre siden av døren. I stedet forsvant han. Odile ble stående i forvirring et minutt eller to, kanskje til og med tre, fire, hun så ikke på klokka. Han hadde blitt borte og dette var vanskelig å ta helt innover seg. Odile hadde egentlig en klar teori om hva som hadde hendt og noen av disse minuttene ble brukt til å prøve å lete frem en forklaring som var mer realistisk enn det hun egentlig trodde. Like fullt måtte hun snart nok konkludere med at teorien hennes faktisk var den mest sannsynlige og denne teorien gikk ut på at gutten hadde havnet i Narnia. Det trengte ikke en gang å være snakk om Narnia spesifikt, men i alle fall noe i samme nabolag. Og det var jo dette hun hadde lengtet etter, en annen verden, det var plutselig klart som blekk at det bare fantes et alternativ som var det rette. Hun måtte gå inn døra hun og. Som sagt så gjort.

Odile gikk inn døra og kom ut et helt annet sted der døra var en av tolv dører som sto i en sirkel. Denne sirkelen av dører sto i sanden på en øy som var tidens øy og som bar navnet Santel. Odile visste dog lite om dette, hun visste bare at hun hadde entret en dør og havnet på en øy fylt med dører, men også så veldig mye mer. For det var virkelig fascinerende omgivelser. Her var det palmetrær og frodig planteliv overalt, det var sanden og solen og det var disse dørene som hver hadde sin egen verden og som hun regnet med at ledet til flere verdener som kanskje med tid og stunder kunne utforskes. Odile merket seg spesifikt den sorte døren som hun selv hadde kommet gjennom og bestemte seg deretter for å la dører være dører og i stedet utforske øya hun hadde havnet på, en øy som ikke visste noen tegn på å inneholde gutten hun hadde fulgt hit, en gutt som tydeligvis hadde reist videre gjennom en annen dør sporenstreks. Det spilte uansett liten rolle hvor han var nå for Odile hadde nesten glemt ham allerede, distrahert som hun var av et sus hun hørte som åpenbart kom fra havet. Hun fulgte suset og snart gikk hun langs vannkanten der bølgene slo mot stranden, verden føltes uendelig fortryllende og eventyrlig og det stadig slo henne med forfjamselse hvor usedvanlig det var at hun nå befant seg her. Her langs krabber og skjell, langs snegler og konkylier og en følelse av å være en del av noe endeløst. Og havet, dette suset som gjorde det så lett å forestille seg sjørøverskip der ute i horisonten og seilbåter mens havet sikkert inneholdt både blekkspruter, sunkne skip og havfruer som sang magiske melodier, deriblant kanskje den hun frem til nå nylig hadde tenkt på som sin egen. Odile lot tankene spinne av gårde og ville kanskje fortsatt med det en god stund om det ikke var for at hun så et lite hus i tre som i bunn og grunn var det som fikk henne til å dra tilbake. Hun så nemlig en bevegelse i vinduet som viste at det tydeligvis var noen i huset og dette var nok til å få Odiles sjenanse til å titte frem og lett beskjedent si «heisann, her er jeg». Odile gikk raskt tilbake til sirkelen av dører og der var den, der var den sorte døren som hadde ført henne hit og nå ville føre henne tilbake til skogen. En skog som det føltes ganske fint å komme tilbake til for det var denne verdenen som når alt kom til alt var hjemme, det var her hun visste at hun hørte til. Da Odile var vel tilbake i skogen var det likevel med en visshet om at hun en dag skulle tilbake. Dette var ikke et farvel, men heller et på gjensyn og nå visste hun at melodien hun alltid hadde hatt på hjernen kom fra en annen verden. Kanskje nettopp en tidløs og fortryllende øy.

*

Karolinske oppdagelser rundt Jesus Christ Superstar 2000

Heisann! Det er torsdag, det er påskeferie og livet er fint i og med at jeg i dag har tenkt meg på Teknisk Museum og i morgen skal på kino og se Kung Fu Panda 3 (anmeldelse følger nok i mitt neste blogginnlegg). Minner ellers om Påskekrimmen i tilfelle noen ikke har fått den med seg og er interessert og ja, påske er fint. Jeg får ikke gjort noe fornuftig eller produktivt, men jeg har masse lesestoff, jeg spiller en del Majora’s Mask 3DS og jeg gleder meg til å kjøpe masse godteri til påskeegget mitt på lørdag 🙂 Dessuten var det Musikaldagen på tirsdag og det var kult (Musikaldagen er en høytid jeg selv har funnet på og feirer 22. mars i og med at både Andrew Lloyd Webber OG Stephen Sondheim har bursdag da, jeg feirer dagen med å lytte litt ekstra mye til musikalmusikk) 😉

Men det jeg følte for å bable litt om nå er “Jesus Christ Superstar”, mer spesifikt filmversjonen fra 2000. Dette har aldri vært blant mine favorittmusikaler, men det er likevel en musikal med fin musikk som forteller en historie som er interessant uansett om man er religiøs eller ikke. Og i går fikk jeg sett denne filmen igjen da jeg dro på Sing-a-long kino på Syng, noe som var kos. Og jeg hadde riktignok misforstått litt i og med at jeg trodde de skulle vise “Jesus Christ Superstar”-filmen fra 1973 som jeg ikke har sett enda, men heldigvis var det ingen stor skuffelse å se igjen 2000-utgaven, snarere var det god underholdning i og med at jeg oppdaget en hel del aspekter som jeg ikke hadde lagt merke til før. Her er noen fascinerende oppdagelser:

Jesus Christ Superstar 2000-versjonen og karolinske oppdagelser rundt den

1) Judas er og forblir den kuleste og mest sympatiske karakteren i musikalen. Han har de mest awesome sangene, er mest sjarmerende og man blir rett og slett mye mer involvert i ham som karakter enn Jesus om sant skal sies. Og i 2000-versjonen hjelper det riktignok at Judas spilles av Jérome Pradon (han har også en sånn greie over o-en som jeg ikke vet hvordan man lager så den dropper jeg derfor å ta med) som har skikkelig intenst blikk, noe man kan få bevis på her:

Og mens innlevelsen til Jérome Pradon imponerer mer enn sangstemmen hans så er det ingen tvil om at han har blikket inne. Dette gjorde at jeg hadde en liten crush overfor ham første gangen jeg så denne filmen bare på grunn av øynene om sant skal sies, en crush som dog gikk fort over. Uansett skjønner jeg virkelig ikke hvorfor Lloyd Webber for noen år siden hadde en talentkonkurranse der man kunne vinne rollen som Jesus når Judas på alle mulige måter må være en mer givende rolle, ikke bare fordi han har de beste sangene, men også fordi det er mer å ta av fra et dramatisk perspektiv i og med at han er en klassisk anti-helt, litt på samme måte som Batman er en mye mer fascinerende superhelt enn Superman. Ja ja…

2) Det er DRAMA med Caps Lock deluxe edition i denne filmen. En viktig forskjell på teater og film er at det i film er viktigere med ansiktsuttrykk og slikt i og med at man i filmen kan bruke close-ups, noe som også er litt av grunnen til at musikaler generelt sett funker bedre på scenen enn på film i en del tilfeller rett og slett fordi man i en film kan bruke close-ups til å formidle den stemningen man i musikaler forsøker å formidle via sangene. På samme måte er det viktigere å være mer dramatisk når man spiller på en scene fordi man skal nå ut til hele publikummet og ikke har filmens mulighet til close-ups. Og jeg vet ikke om dette gir meningen, men det fascinerer meg og viser også svakheten ved 2000-versjonen av Jesus Christ Superstar. Alt skuespillet spilles som om skuespillerne står på en scene og må nå ut til personen bakerst i salen mens det er en film. Man ser et eksempel på dette blant annet her med han som spiller Simon Zealotes (som er så boyband på slutten av nitti-tallet btw):

Og det blir jo fortsatt en fin film, men det blir underholdende mer fordi det er så overdrevent dramatisk enn fordi det nødvendigvis er så fantastisk, noe som kanskje ikke er helt heldig.

3) Han som spiller Caiaphas har verdens dypeste stemme, det er skikkelig fascinerende. Man kan se det her (i en sang som forøvrig gjør det veldig åpenbart at dette ikke er good guys i det hele tatt, dette kunne lett vært sunget av et knippe Disney-skurker):

Caiaphas er han som synger “Ah, Gentlemen, you know why we are here” og sånt og milde melkespann så dypt stemmen hans går, wow! Liker også looken her og stemningen og stemmen til han skallede fyren som ser litt ut som om han hører hjemme i en Science Fiction-serie eller noe sånt.

4) Judas er totally in love med Jesus. Sist jeg så denne filmen la jeg ikke merke til de homo-erotiske undertonene, men det er jo såå tydelig i en film der nesten alle karakterene er menn (veldig mange av dem veltrente menn i tjueårene) og særlig er det tydelig med Judas og Jesus der det virker direkte planlagt fra regissørens side at man skal tenke i den retning. Her for eksempel rett før Jesus blir arrestert når det er ham og Judas sammen:

I denne filmen blir det nærmest et trekantdrama mellom Judas, Jesus og Mary Magdalene og jeg syns egentlig Jesus har bedre kjemi sammen med Judas enn sammen med Mary Magdalene.

5) Noen ganger tror jeg Jesus Christ Superstar glemmer hvilken musikal det er og tror at det er musikalen Rent eller noe sånt i stedet:

Denne sangen (og sangen til Herodes) passer liksom ikke helt inn føler jeg og det er mye av der appellen med denne musikalen nok ligger, nettopp i det at den gjør Jesus til en rockestjerne og på mange måter forteller en veldig kjent historie på en mer moderne og rocka måte. 

Og konklusjonen er vel at jeg trenger å se 1973-filmen snart og at dette var et underholdende gjensyn med en film som man på ingen måte trenger å se, men som definitivt er god underholdning takket være aspekter jeg her har gått inn på. 

*

Men da tenkte jeg å spise frokost og sjekke andre ting og tang. Neste innlegg kommer til helgen i alle fall så da bables vi 🙂

Der jeg deler noen bilder fra en helgetur til Gøteborg og sånt :)

Heisann! Det er påske, jeg har ferie og denne uka skal jeg kose meg med spaserturer og Teknisk Museum og kino antakelig og ja, generelt sett ha det fint 🙂 Dessuten har jeg skaffet meg påskenummer av både Se & Hør og Hjemmet fordi jeg liker å ha litt underholdningslesestoff i ferier så yay. Ellers har jeg nå for første gang opplevd å bli plagiert siden jeg på en av konkurransene jeg er med på Facebook svarte med å finne på ny tekst til en sang for å skille meg ut og så i går oppdaget at noen rett og slett hadde kopiert innholdet i hele kommentaren min og posta det selv. Hun har tatt bort kommentaren sin nå da etter at jeg ønsket henne god påske og ba henne sende en tanke i min retning om hun vant siden hun da ville ha vunnet med min tekst. Og en del av meg tok det jo egentlig litt som et kompliment, men samtidig så hadde det jo føltes kjipt om noen faktisk hadde vunnet med min tekst og når de trekker vinner så vil altså ikke det skje. Uansett vet jeg ikke helt hvordan man skal reagere på slikt og alt tyder uansett på at det bare var en misforståelse. 

Nok om det. Livet er fint (selv om det føles litt irriterende at Netflix har blitt strengere slik at jeg bare får brukt den norske versjonen som har mye dårligere utvalg) og jeg har til og med endeligvis kommet litt inn i Majora’s Mask 3DS som til nå har vært et Zelda-spill jeg ikke har fått særlig bra til i det hele tatt. I tillegg var jeg i Gøteborg en tur med faren min i helgen og det var så koselig og nå tenkte jeg å dele litt bilder fra turen:

Bilder fra Gøteborg

I Gøteborg var jeg og faren min fra lørdag til søndag, to dager som ble brukt til shopping, å spise god mat på restauranter og for min del å besøke Universeum som er yndlingsmuseet mitt. Og jeg hadde et mål om å ikke shoppe for mye, men fikk likevel kjøpt meg et nytt skjørt (som føles litt mer kort og tettsittende enn jeg er vant med, men som er veldig fint), to røde t-skjorter, Maltesers-kos og ikke minst, tre nye bøker. Bøkene er “Mördarens Apa” av Jacob Wegelius (visstnok oppfølger til “Legenden om Sally Jones” som jeg leste og likte skikkelig godt for noen år siden, “If I fall, if I die” av Michael Christie (bok jeg har sett på Tanum flere ganger og fundert på å kjøpe og som jeg derfor endelig skaffet meg på lørdag) og “The last wild av Piers Torday (bok 1 i en triologi som høres veldig interessant ut og som jeg trenger å få lest slik at jeg kan låne bok 2, som er den boka i serien hovedbiblioteket har til låns, etter hvert). Det er svært sannsynlig at disse bøkene vil anmeldes så snart jeg har fått lest dem.

I Gøteborg var det ellers ingen snø og veldig fint vær <3

Det var en dinosaur utenfor Universeum 🙂

Og her kommer til slutt noen bilder fra Universeum og jeg tok flere, men jeg bestemte meg for å poste et lite utvalg (og siden jeg er snill og hensynsfull har jeg for anledningen besluttet å ikke poste bildene jeg tok av slanger og edderkopper siden det er dyr jeg finner veldig fascinerende så lenge de er bak et glass, men samtidig er dyr mange ikke liker bak glass heller). 

Uansett var det en fin liten tur så yay!

*

Men da tenkte jeg å avslutte dette innlegget med et lite dikt for å feire at det er poesiens dag og da velger jeg å dele mitt definitive yndlingsdikt som onkel A har skrevet som kjøleskapspoesi og som er et av ikke særlig mange dikt som jeg kan utenat:

“I fluff my apparatus

mad with hot wax

a symphony of wind and summer

how will the frantic sun rock”

*

Neste innlegg kommer nok enten onsdag eller torsdag så da bables vi 🙂 God påske!

 

 

Påskekrim 2016

Heisann! Livet er fint, denne helgen vil inneholde en koselig liten helgetur til Gøteborg med faren min (skriver litt om det til uka tenker jeg) og ellers begynner boka jeg leser på å bli stadig mer interessant så yay. For øvrig har dette vært en sånn uke da tekniske ting og jeg ikke har spilt på samme lag helt (har kranglet med internett, minnepinner, printere og Netflix) og jeg har funnet ut at jeg må få dilla på noe annet enn alt som var tilgjengelig på britisk, kanadisk eller amerikansk Netflix av ymse grunner, noe som er kjipt, men ja ja. 

Men da må jeg poste en tegning først som forestiller hovedpersonene i årets Påskekrim (alle utenom hunden Elvis) som er fint å vite om når man skal se for seg karakterene og dessuten kan inneholde hint om hvem som står bak (merk dere kan, dvs. kan det godt hende bildet ikke hinter i det hele tatt). Her er i alle fall bildet:

Her får man fascinerende informasjon som sangertype, yndlingsmusikal og drømmerolle, det er jo ting som er kjekt å vite kanskje 😉 

Da tenkte jeg å poste påskekrimmen, en krim jeg virkelig håper faller i smak. Det handler altså om brannhydranter, lyktestolper, påskeegg og musikaler og hvis dere har teorier kommer dere til å få løsningen i en kommentar til bloggen deres om en ukes tid, evnt. som en melding på Facebook hvis vi er venner der så dere vil sånn sett finne ut hvem som står bak. Da satser jeg på at dere koser dere med Påskekrim 2016, lykke til og god fornøyelse:

Brannhydranten, lyktestolpen og påskeeggmysteriet

 

Brannhydranten så oppriktig bekymret ut. Han tittet ned i sølepytten på nytt og ble igjen minnet på hvordan han hadde våknet den morgenen og vært et menneske og nå betraktet han seg selv som menneske og undret seg på hvordan dette ville gå. Så kom han på drømmen han hadde hatt den natten om at han hadde blitt fortalt at han og syv andre ting i Sjokoladebollegata skulle få være mennesker i en helg og smilte et lite smil for seg selv mens han konkluderte med at han skulle la være å bruke opp hele denne helgen på å bekymre seg. Det var annet å drive med tross alt som var viktigere, deriblant å dagdrømme om en høy og blond jente med fregner som han betraktet der hun sto et stykke unna og virket vel så forfjamset som ham, i hennes tilfelle fordi hun plutselig ikke lenger var en lyktestolpe. Brannhydranten så igjen ned på speilbildet sitt i sølepytten og sa, «dette er min sjanse ?»

«? Kutt,» hørtes det på avbrytende vis og brannhydranten, eller strengt tatt Paul som var mannen som spilte brannhydranten i Fayville Amatørteatergruppes oppsetning av den nye musikalen «Brannhydranten og lyktestolpen», sukket.

«Beklager Paul, men jeg syns bare at det høres riktigere ut om du sier «dette er min mulighet» i stedet for «sjanse», det klinger bedre,» sa regissør og manusforfatter Rikard som hadde blitt mer og mer pirkete på replikkene jo nærmere de kom premieren (og i tillegg likte å si «kutt» når han ikke var fornøyd med noe rett og slett fordi han i tillegg til teater var veldig opptatt av film). Noe som igjen betydde at han var kongen av pirk, ja presidenten faktisk nå siden dagen var der. Den kvelden skulle den storslagne premieren på «Brannhydranten og lyktestolpen» ta plass og alt ville bli forandret for all fremtid. I alle fall likte alle medlemmene i Fayville Amatørteatergruppe å tenke det for det var jo en fin tanke. Den fikk dem til å føle seg enda litt mer viktige og essensielle enn før.

«La meg prøve igjen,» spurte Paul forsiktig og gjorde et nytt forsøk. Denne gangen gikk alt strålende og det var som om selv dvergschnauzeren Elvis var imponert for han stoppet opp og så tilsynelatende litt ekstra tilfreds ut mens han logret med halen i ren og skjær entusiasme. Der kunne det selvsagt tenkes at entusiasmen skyldtes noen fascinerende smuler Elvis plutselig hadde kommet over, men alle valgte å tolke det som mer teaterrelatert entusiasme. Det var noe med at det var premiere den dagen som gjorde at alt i grunnen ble tolket på en teaterrelatert måte.

*

Fayville Amatørteatergruppe besto av en regissør som pleide å ha hovedansvaret for manus og koreografi i tillegg og åtte skuespillere. Dette var i hovedsak mennesker som jobbet med noe annet egentlig, men som hadde en forkjærlighet for teater og da særlig musikaler og derfor satte opp musikaler sammen i fruktbare samarbeid med Fayville Teater. I år hadde de i så måte slått skikkelig til og kunne for første gang by på en helt ny musikal og det var altså «Brannhydranten og lyktestolpen», en historie om kjærlighet, en historie om vennskap og en historie der ymse ting i Sjokoladebollegata ble forvandlet til mennesker for en helg og dette forandret alt. Det var en musikal med et rart konsept, men likevel et prosjekt alle i Fayville Amatørteatergruppe hadde stor lidenskap overfor. Noe som bare gjorde det enda verre da premieren inneholdt noe uforutsett og skjebnesvangert som måtte tas på sterkeste alvor. Et påskeegg ble stjålet!

*

Jemima hadde en gang hørt at hun liknet en hel del på Soso i Orange is the new Black. Personlig så hun ikke helt likheten, men hun regnet med at det handlet litt om at hun var halvt japansk, et faktum som på ingen måte var særlig essensielt slik hun så det. Like fullt likte hun ofte å tenke på det hver gang hun så filmer av Studio Ghibli eller spilte Nintendo med et lurt smil og en fin tanke om at de hadde noe de delte. Og Jemima hadde tidlig lært at det å kunne dele noe med andre var noe hun ønsket, det var i bunn og grunn dette som hadde ført henne til teateret. Det og at Jemima egentlig var veldig sjenert og nervøs i alle slags sosiale sammensetninger og av en eller annen grunn greide å legge noe av usikkerheten til side når hun sto på en scene. Da var det som om alt som var dumt og kjipt forsvant og det var lettere å være, lettere å puste. Teater var som nektar eller en slags livseliksir følte hun og hun elsket det. I tillegg elsket hun musikaler og alt dette gjorde at hun frydet seg nå som det var den første fredagen etter påske og de endelig skulle ha premiere på musikalen «Brannhydranten og lyktestolpen». Jemima gledet seg i en fin kombinasjon med å være så nervøs at hun hadde måttet tisse fem ganger i løpet av den siste timen fordi hun av en eller annen grunn ble tissetrengt av å ha nerver. Og hun visste at det erfaringsmessig pleide å gå bedre enn fryktet, men det var som om nervene spant et nett der hun ble sittende mer og mer fast og om det var noe i magen hennes var det nok ikke sommerfugler men heller edderkopper. Jemima trøstet seg dog med at om det faktisk gikk til helvete og alt ble helt håpløst så hadde hun det året skaffet seg et gigantisk påskeegg stappet til randen med smågodt og det hadde hun spart til denne kvelden. Hun hadde det på en passende plass i garderoben hun delte med Paul, Ophelia, Ragnar (og tidvis Elvis som var Ophelias hund og trasket rundt på teateret en hel massevis for tiden fordi Ophelia var så intenst glad i ham) og gledet seg skikkelig til hun skulle kose seg med det. Det skulle være hennes premie etter premieren uansett hvordan den gikk og dette var en så fin tanke at den smakte litt som bringebær og sorte krokodiller.

*

«Det finnes en musikalsang som nesten handler om deg, Paul» utbrøt Ophelia entusiastisk mens Paul, Jemima, Ragnar og henne selv holdt på å sminke seg i garderoben.

«Jaha?» sa Paul med et snev av skepsis.

«Den er fra Avenue Q ?» begynte Ophelia og ble avbrutt av et sukk fra Pauls side.

«Jeg kommer ikke til å skaffe meg et ekstra navn på R bare så initialene mine skal bli P.O.R.N.,» sa Paul i frustrasjon over Ophelias stadige forsøk på å overbevis ham til å skifte navn.

«Jammen, du er så nær, det er jo meant to be,» sa Ophelia og la til, «og så kan man synge ?the internet is for porn? og mene deg, det kunne vært helt awesome.»

Paul sukket en ekstra gang for syns skyld. Han var etter hvert blitt mer og mer vant til at Ophelia tenkte veldig mye rart, men det fascinerte ham likevel, kanskje fordi hun stadig viste nye sider ved seg selv. Paul husket tilbake til da han første gang hadde truffet Ophelia to år tidligere og i første omgang sett en høy jente med langt blondt hår, fregner og grønne øyne som hadde liknet litt på de populære jentene i klassen hans da han gikk på videregående og syntes populære og pene jenter var noe av det mest skumle og uoppnåelige i verden. Ophelia hadde likevel visst seg å ikke være det spor skummel. I stedet var hun en litt guttete og veldig utadvendt type som på ingen måte tok seg selv seriøst og som virket som om hun generelt sett tok lett på nesten alt utenom sang og teater som hun til gjengjeld tok veldig på alvor. Ophelia hadde rett og slett utviklet seg til å bli en veldig god venn og nettopp derfor var det så irriterende hvor oppsatt hun var på at han skulle skifte navn og liknende rarheter. Samtidig klarte han ikke å bli for oppgitt for det var som om Elvis luktet det når noen var i nærheten av å bli oppgitt over Elvis ringe eier og sporenstreks dukket opp og med sin søthet gjorde alt bedre. Man kunne rett og slett ikke være irritert lenge når noen eide en såpass nydelig svart hund.

«Kanskje du burde skifte navn til Ophelia og deretter Hermine og Olivia før Hamilton sånn at initialene dine blir O.H.O.H, i stedet for bare O.H., min godeste Oh,» sa Paul med et lite smil mens han koste litt med Elvis.

«Den har du tenkt på lenge,» sa Ophelia.

«En stund,» innrømmet Paul før han gjorde den siste finpussen før han ville være sceneklar. For det var noe med at teateret forvandlet ham og at det som ellers var en litt keitete fyr med lysebrunt hår og snille øyne mistet alt det keitete ved seg når lyset traff akkurat slik og scenen ble erobret sang for sang, scene for scene.

*

Premieren var i gang og alle som satt blant publikum kunne der og da se en benk som hadde blitt forvandlet til en gammel mann synge om hvordan livet hadde gått ham så aldeles for fort forbi. Sangen hans het faktisk det, «Livet har gått meg aldeles for fort forbi» og det var en sånn sang som var som skapt for å røre publikum. Det publikummet ikke visste var at et sted bak sminken og kostymet fantes en mann på noen og seksti år som tre år tidligere hadde funnet kjærligheten på nytt, denne gang i den jevnaldrende mannen August som Ragnar var dypt og inderlig forelsket i. De visste heller ikke at Ragnar var veldig glad i påskekonkurranser på nettet, at han hadde brukt hele påsken på å øve fordi han snart skulle på audition for en rolle i Fayville Teaters oppsetning av musikalen Oliver og at hans store drøm var å spille Javert i Les Miserables. Men så var dette også ting de ikke trengte å vite for der og da var han en benk som brukte en uforutsett mulighet til å være menneske for en helg til å fortvile over aldring mens han drømte om en ny sjanse til virkelig å være ung. Og Jemima betraktet ham i fascinasjon fra siden av scenen mens hun ventet på hennes neste scene og tenkte at dette var innmari fint og at de var så flinke alle sammen, deres oppsetning av «Brannhydranten og Lyktestolpen» ville rett og slett bli fantastisk. Så tok hun seg i å tenke på påskeegget hun hadde skrytt av til sine garderobevenner og hvor fint det ville være å kose seg med det etter at premieren var overstått. Hun ante da selvsagt ikke at å kose seg med påskeegget sitt ville bli en smule mer komplisert enn forventet.
*

«Nå har jeg lyst på godteri,» sa Ophelia som hadde røde kinn og nærmest blusset av stolthet over vel overstått premiere.

«Du kan sikkert få litt av meg,» sa Jemima omtenksomt og frydet seg over tanken på alt godteriet som ventet på henne. De gikk sammen til garderoben der Elvis hadde ligget og sovet på et teppe, men nå våknet og snuste rundt dem med stor interesse. Paul og Ragnar kom like etter og virket vel så overveldet og fascinert av at det nå var overstått. Det hadde vært premiere og alt hadde gått bra.

«Påskeegget mitt!» utbrøt plutselig Jemima og de andre så seg forfjamset omkring før de skjønte hvilken skjebnesvanger ting som hadde hendt. Jemimas påskeegg hadde blitt borte. Muligens skjønte de også at dette betydde at de var de fremste mistenkte i og med at de delte garderobe.

***

Agent 160 satt på sin yndlingskafé i Oslo sentrum mens hun tenkte på hvordan det i grunnen var litt behagelig at hun ikke hadde hatt noen saker på en stund i og med at det betydde at det kanskje også var færre tyverier og slikt. Dette var dog en tanke som var skikkelig farlig på samme måte som man aldri bør tenke «i alle fall regner det ikke» om man har en dårlig dag da det føles som alt går feil og tanken var så vidt tenkt da Agent 160 sin telefon ringte og det viste seg at jo da, hun hadde en sak. Ikke bare det, det var en sak som foregikk halvannen time unna i småbyen Fayville og den inneholdt flere elementer som Agent 160 hadde skikkelig sansen for, mer spesifikt: musikaler og påskeegg. Snart satt hun på toget til Fayville, klar som et (påske)egg for å løse et mysterium.

*

Agent 160 følte seg skikkelig effektiv. Klokka var tre på ettermiddagen og hun hadde allerede rukket å komme seg til Fayville, utforske omgivelsene, bla raskt gjennom manuset til musikalen «Brannhydranten og Lyktestolpen» fordi hun fikk muligheten til det for å lære mer om alt som lå rundt påskeeggmysteriet og romsterte underfundig og å finne ut nøyaktig hva som hadde hendt og når. Hun hadde med andre ord fått en hel del gjort og nå skulle hun bruke en liten stund på å intervjue de tre mistenkte, kose litt med Elvis (Agent 160 var veldig glad i dyr og da særlig katter, elefanter og sånne søte dvergschnauzere som var hjertesmeltere deluxe) og finne ut hvem hun regnet med at sto bak tyveriet av Jemimas påskeegg. Dessuten hadde hun blitt tilbudt en billett for strevet og hadde dermed musikalplaner fire timer senere, livet var som en fest! Agent 160 var storfornøyd og klar som bare rakkern. Deretter tok intervjuene til.

«Hei, min gode mann,» sa Agent 160 og prøvde å høres så autoritær ut som overhodet mulig. Det virket, men så var det første intervjuet også med Paul og hadde Agent 160 kjent Paul ville hun ha visst at det ikke krevde mye for å gjøre ham nervøs, snarere var han nok heller «nervous by default» for å bruke et uttrykk som det ikke er så lett å finne en god norsk beskrivelse for.

«Eh, hei,» stotret Paul frem og Agent 160 noterte seg ned i notatboka si «virker nervøs, mulig ting å ta med i betraktning?» Så la hun notatboka til side fordi hun erfaringsmessig fikk mer ut av å være helt til stede i øyeblikket, i stedet for å notere i vei underveis. Dessuten ville hun huske hovedessensen uansett, hun pleide det.

«Hvor var du da påskeegget ble stjålet?» spurte Agent 160.

«Mye av den tiden var jeg på scenen, jeg hadde en ganske stor rolle om sant skal sies,» forklarte Paul. Hadde Agent 160 fortsatt notert ting i notatboka si kunne hun ha føyet til «flink til å underdrive» i og med at Paul på mange måter hadde hovedrollen i og med at han spilte Brannhydranten som alt tydet på at var den argumenterbart største rollen i musikalen.

«Jeg skjønner,» sa Agent 160 tankefullt og la til et perfekt plassert «hm» for å understreke tankefullheten.

«Visste du mye om påskeegget fra før?» spurte hun deretter.

«Jemima (mens han sa navnet Jemima la Agent 160 merke til at et lite smil tittet frem og at han rødmet lett, alt dette tegn på et mulig tilfelle av den meget seriøse diagnosen ?forelskelse?) hadde jo fortalt at hun hadde et påskeegg og jeg tok meg selv i å angre litt på at jeg ikke hadde fått en slik brilliant ide selv, men jeg ville aldri stjålet noe,» insisterte Paul.

«Virkelig ikke?» sa Agent 160 med et snev av mistenksomhet.

«Å nei, regnes det som tyveri da jeg spiste smågodt i smug da jeg jobbet på Europris for noen år tilbake, jeg lover at det ikke var ment slik, alle gjorde det av de som jobbet der, ikke bare meg. Jeg beklager og jeg ville virkelig aldri bevisst ha stjålet noe, særlig ikke fra Jemima,» sa Paul og igjen dette smilet da Jemima ble nevnt.

«Jeg beklager, jeg vil ikke regne det som tyveri om du smugspiste smågodt for noen år siden, det går helt fint,» sa Agent 160 trøstende og Paul virket veldig lettet. Agent 160 på sin side følte at hun i grunnen hadde fått nok ut av sin samtale med Paul og avsluttet intervjuet mens hun gledet seg til å se ham i rollen som brannhydrant få timer senere.

*

Den neste Jemima intervjuet var Ragnar. Ragnar merket hun seg at virket som en litt småstreng, men innerst inne veldig koselig bestefartype. Kanskje var det skjegget som gjorde det eller det litt mutte ansiktsuttrykket i en kombinasjon med øyne som likevel delte noe viktig med Pauls øyne; de virket snille.

«Hei,» sa Agent 160.

«Hei,» sa Ragnar og virket ikke som om han hadde så veldig lyst til å bli intervjuet.

«Hvor var du da påskeegget ble borte?» spurte Agent 160.

«Noe av tiden var jeg på scenen og resten av tiden var backstage mens jeg ventet på at scenene der jeg skulle være med skulle komme igjen,» forklarte Ragnar og sukket, «er dette virkelig nødvendig, jeg ville aldri stjålet Jemimas påskeegg.»

«Det kan godt hende, men jeg syns like fullt at det er verdt å snakke med alle det kan ha vært,» sa Agent 160.

«For så vidt,» istemte Ragnar.

«Sånn litt urelatert, er det noe annet interessant i livet ditt for tiden som er verdt å nevne?» spurte Agent 160, som for lengst hadde konkludert med at det i noen tilfeller genererte mer resultater om man spurte om litt andre ting enn de mest opplagte tingene.

«Vel, jeg og August har tre års jubileum som kjærester om en uke, jeg prøver å leve meg inn i rollen som Fagin litt fordi jeg skal på audition snart i håp om å spille ham når Fayville Teater setter opp Oliver og jeg har litt lyst til å starte underskriftskampanje for arrangering av påskekonkurranser også etter påske. Hvordan det?» spurte Ragnar.

«Jeg er bare nysgjerrig,» sa Agent 160 og merket seg alt han hadde fortalt henne. Alt dette kunne være ganske så interessant å ta med seg når hun skulle trekke en konklusjon angående hvem som var tyven. Dessuten var hun oppriktig interessert og hun lovet seg selv å få med seg oppsetningen av Oliver når den kom i og med at det var en musikal hun likte veldig godt.

«Da så,» sa Ragnar.

«Visste du noe om at Jemima hadde et påskeegg?» spurte Agent 160.

«Hun hadde jo nevnt det. Jeg syns nå en gang at påskeegg er litt overvurdert,» sa Ragnar ettertenksomt.

«Da så,» sa Agent 160 og la til, «da tror jeg ikke det var noe mer.»

«Greit. Håper du liker stykket,» sa Ragnar.

«Det gjør jeg nok og gratulerer med det kommende jubileet,» sa Agent 160.

«Takk,» mumlet Ragnar, men Agent 160 merket seg hvordan han virket litt gladere nå, som om tanken på August hjalp mot alt som var irriterende eller dumt i livet.

*

«Heisann!» utbrøt Ophelia før Agent 160 hadde rukket å si noe. Så slang Ophelia seg ned i en god stol og virket straks klar for å intervjues i vei.

«Heisann selv,» sa Agent 160.

«Hvor var du da påskeegget forsvant?» spurte Agent 160 interessert.

«Litt av tiden var jeg på scenen for jeg spilte jo lyktestolpen, men det var litt for mye tid i andre akt der rollen min var ganske liten,» fortalte Ophelia og Agent 160 skjønte at Ophelia for sin del gjerne skulle vært mer på scenen enn hun var. Hun hadde også merket seg at Ophelia var den av de mistenkte som hadde hatt mest mulighet til å komme seg bak for å stjele påskeegget, men samtidig visste hun at om man først hadde besluttet å stjele et påskeegg ville man nok finne en passende anledning til det uansett. Det at Ophelia hadde mest tid til tyveri trengte med andre ord på ingen måte å bety at hun dermed var den som sto bak.

«Visste du om påskeegget?» spurte Agent 160.

«Selvsagt og jeg hadde så lyst på det, jeg er nok litt vel glad i godteri og snacks om sant skal sies,» sa Ophelia og la til, «men jeg stjal det ikke altså, jeg håper du ikke tror at jeg ville gjort noe sånt.»

«Jeg tror ingenting spesifikt, jeg, nå bare undersøker jeg muligheter,» sa Agent 160 og Ophelia smilte.

«Jeg skjønner,» sa Ophelia.

«Har du noe annet å prate om?» spurte Agent 160.

«Jeg kunne ha bablet veldig mye om Hamilton, jeg elsker den musikalen og jeg tror at jeg nok er ment til å se den siden etternavnet mitt faktisk er Hamilton. Det er skikkelig meant to be altså,» sa Ophelia entusiastisk.

«Kanskje senere,» sa Agent 160. Deretter ble intervjuet avsluttet og Agent 160 hadde mye å tenke på fremover.

***

«Har du noen teorier om hvem det er?» spurte Jemima mens hun og Agent 160 sammen satt og koste litt med Elvis.

«Jeg må tenke litt til,» sa Agent 160 og la til, «men vi kan ha et møte alle sammen i løpet av morgendagen, da vil jeg nok ha en teori.»

«Aha,» sa Jemima, «håper du finner ut av det, det er absolutt tilgivelig, men jeg var ganske skuffet i går da påskeegget mitt var borte.»

«Jeg se den,» sa Agent 160 som hadde full respekt for påskeeggs episkhet.

«Vi sees etterpå,» sa Paul som gikk forbi. Han skulle en rask tur innom matbutikken for å kjøpe noe frukt siden han likte å feire vel overståtte forestillinger med å spise tre klementiner på rad.

«Ok,» sa Jemima og Agent 160 merket seg at Jemima visste noen tegn på å lide av samme diagnose som Paul.

«Liker du ham?» spurte Agent 160 nysgjerrig.

«Er det så åpenbart?» spurte Jemima og la til, «og det er jo helt bortkastet, jeg har sett hvilke blikk han sender i retning Ophelia under musikalen.»

«Jammen han spiller jo en brannhydrant som er forelsket i en lyktestolpe og hun spille lyktestolpen, det kan være bare det, dessuten tror jeg at han liker deg også,» sa Agent 160, som i tillegg til å være detektiv var en uhelbredelig romantiker.

«Kanskje,» sa Jemima drømmende.

Agent 160 konkluderte med at hun skulle prøve å hjelpe Jemima og Paul med å finne hverandre. Men dette dog etter at hun hadde løst saken med påskeegget som ble borte, et mysterium du, kjære leser, kanskje har noen teorier om. Tror du det var Paul, Ophelia eller Ragnar som sto bak, alle teorier er av interesse.

Uansett skulle mysteriet løses og før den tid ville livet inneholde teater.

*

En ærlig liste og slikt :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint og til helgen skal jeg visst en liten tur til Gøteborg med faren min og det blir trivelig (og jeg skal prøve å ikke shoppe for mye siden jeg har mer lyst til å ha penger nok til spontane teaterbesøk etter påske eller noe sånt, men vi får se hva som skjer). Ellers har jeg brukt de siste dagene til litt Nettflix-frustrasjon og å laste ned ting som jeg allerede nå har bestemt meg for å slette og avbestille siden det får internett til å klikke. Og jeg orker ikke gå for mye inn i detaljer, men ting virker nå, samtidig som jeg innser at jeg kanskje snart vil miste muligheten jeg har hatt til å se kanadisk eller amerikansk Netflix. Vi får se hva som skjer. Ellers er det ikke så veldig mye nytt og spennende å melde, men jeg koser meg med påskekrimmen min og kommer til å poste den her på fredag morgen mest sannsynlig (skal skrive den ferdig i løpet av dagen om alt går etter planen). 

Her er ellers det første fullførte verket i min nyeste fargeleggingsbok:

Ja, jeg har like dilla på fargelegging <3

*

Men jeg fant en liste-utfordringsdings her: http://overtenking.blogspot.no/2016/03/en-rlig-liste.html og følte for å svare på den. Håper det er av interesse og så bables vi på fredag da jeg kommer til å poste en bekymrende lang påskekrim (skriver på den og det har tatt meg syv sider før jeg har kommet til krim-delen av påskekrimmen). God fornøyelse!

En ærlig liste-utfordring jeg fant

 

Når gråt du sist, og hvorfor?

 

Jeg har faktisk ikke grått på en stund, men jeg fikk tidvis tårer i øynene da jeg så Rent på Lørenskog Kulturhus rett og slett fordi det var så tilfredsstillende og fint og jeg kjente på hvor mye jeg virkelig elsker å være på teater.

Nevn tre ting som du avskyr:

 

Egentlig avskyr jeg ikke noe, på samme måte som jeg sjelden oppriktig hater noe fordi det er et så sterkt ord. Med det sagt så finnes det ting jeg sterkt misliker og tre av disse tingene er:

  • Når internett klikker
  • Kommentarfeltet på Nettavisen, det virker som om det er der det er flest av de menneskene jeg er intenst fundamentalt uenig med (kommentarfelt i det hele tatt bør i stor grad unngås)
  • Å dra til tannlegen (pleier sjelden å ha hull, men gruer meg like mye hver gang likevel, selv om tannlegen min er skikkelig ålreit)

 

Hvordan var du på barneskolen?

 

Jeg var hun som var dypt misunnelig på en annen jente i klassen fordi hun hadde sterk pollenallergi og fikk være inne i friminuttet (jeg har senere innsett hvor heldig jeg er som ikke er allergisk mot noe) fordi jeg hadde lyst til å sitte innendørs og lese og fordi jeg ikke skjønte poenget med frisk luft ordentlig før jeg nærmet meg tyveårene. Jeg var videre (og er av og til fortsatt) den upraktiske kombinasjonen av å være bedagelig og perfeksjonistisk samtidig, jeg fikk ofte høre at jeg var gullungen til lærerne fordi jeg trivdes bedre sammen med dem enn jevnaldrende, jeg endte ofte opp med å få kjeft for å pakke for mye bøker i sekken min og tidvis lese i smug i kjedelige skoletimer og jeg var ellers en veldig blid og kreativ dagdrømmer som levde i min egen verden. I bunn og grunn er jeg altså i stor grad mye av den samme som jeg var i min barndom.

 

Hva stresser deg?

 

Når ting må skje fort og jeg ikke er i kontroll over situasjoner.

 

 

Nevn tre ting du elsker:

 

  • Litteratur
  • Musikaler
  • Hockey Pulver, svenske sjokoladeboller og te

 

Hvordan tror du andre oppfatter deg?

 

Jeg tror folk oppfatter meg som ganske blid og koselig og siden jeg er litt rar og kreativ og tenker mye merksnodig kan jeg sikkert være litt underholdende også.

 

Hvordan oppfatter du deg selv?

 

Jeg liker meg selv. Jeg kan irritere meg over meg selv og føle meg skikkelig teit og håpløs, men når alt kommer til alt så syns jeg at jeg er en ganske kul og naturlig person som er flink til å finne ting å glede seg over eller være entusiastisk over og jeg liker også at jeg sjelden er sur eller lei meg lenge om gangen, jeg finner alltid oppmuntringer etter hvert.

 

Nevn en type situasjon som du finner utfordrende:

Jobbintervjuer og særlig når jeg må fortelle om meg selv og nevne positive og negative egenskaper. Jeg er heller ikke noe god på smalltalk og jeg syns generelt sett at det er mye som hadde vært lettere om det foregikk skriftlig i stedet for muntlig.

Når synes du selv at du er vakrest?

 

Siden jeg syns andre er vakrest når de brenner for noe eller gjør noe de virkelig elsker betyr jo det kanskje at jeg selv er vakrest når jeg ser flotte musikaler eller babler i vei om skriveprosjekter kanskje 😉 Men vakker er jo igjen et ganske sterkt ord og ikke et ord jeg egentlig forbinder med meg selv. Sjarmerende og søt kan jeg nok være, men vakker er forbeholdt andre.
 

 

Hva lo du sist av?

 

Min egen særdeles tørre humor da jeg fortalte salatvitsene mine på spillkveld på fredag, salatvitser som er helt håpløse, men som jeg personlig liker ganske godt og som går som følger:

 

Hva kledde ruccula-salaten seg ut som på Halloween?

Svar ? Grev Druccula

Og

Hva kalte spinaten seg for da den startet sangkarriere og hva slags musikk spilte den?

Svar ? Spinatra og storband 😉

 

Er det noe du funderer ofte over?

Massevis. Kommer ikke på noen gode eksempler på sparket, men har fundert over himla masse snodig opp i gjennom.
 

 

Tre ting du er redd for:

 

  • Å miste noen av dem jeg er aller mest glad i
  • Ild og høye lyder (takler fyrverkeri dårlig av nettopp den grunnen og er generelt sett overfølsom overfor støy, dette bidro også til at jeg var ganske skeptisk overfor ballonger da jeg var yngre fordi det alltid fantes en mulighet for at de ville sprekke og skremme meg siden jeg også er temmelig skvetten og lettskremt)
  • Hvordan det skal gå om jeg en dag får kjæreste i og med at jeg ikke har noen erfaringer i det hele tatt og de fleste har noe erfaring med sånt når de har fylt 30, at folk etter hvert skal begynne å forvente at jeg skriver mer modent og voksent og leser mer bøker med voksne som målgruppe etter hvert som jeg blir eldre, at det er en flakskvote og at min skal ende opp med å ha blitt brukt opp før jeg har rukket å ha flaks nok til å få fast jobb eller bli forfatter eller vinne konkurranser på nettet igjen eller slikt

 

Nevn et eller flere yrker som du tror du hadde passet dårlig til:

  • Å jobbe i barnehage selv om mange pleier å si at det burde passe meg, nettopp fordi jeg kjenner flere førskolelærere og vet at det ikke handler om å bare være barnlig og glad i barn, men at det bør være en lidenskap og noe man virkelig er interessert i og det er ikke jeg. Med det sagt så jobber jeg gjerne med eldre barn eller ungdommer og å jobbe med barn i form av å skrive barnebøker gjør jeg med glede
  • Tannlege
  • Tømrer eller rørlegger eller annet der man bør være veldig praktisk anlagt, noe jeg i liten grad er
  • Yrker som krever at man er veldig god i matte og flink med tall
  • Profesjonell idrettsutøver (av naturlige grunner, jeg er veldig lite sportsinteressert)
     

Nevn et eller flere yrker som du tror du hadde passet bra til:

 

  • Bokhandel. Ååå, jeg vil!!!
  • Butikkansatt generelt sett
  • Forfatter
  • Oversetter av musikalsanger (og å skrive musikaler eller skrive låttekster for musikaler)
  • Scenograf kanskje
  • Illustratør (evnt. å tegne masse tegninger og lage fargeleggingsbok selv signert Karoline)
  • Anmelder av musikaler, bøker og animasjonsfilmer
  • Ond superskurk (sånn hvis jeg slapp å gjøre noe som helst ondt og bare kunne ha en hemmelig leir, le ondt og synge skurkesanger á animerte Disney-filmer)

Smakebit på søndag og ymse annet :)

Heisann! Det er søndag, jeg har tenkt å bruke dagen til å blant annet skrive videre på påskekrimmen min, gå tur til Liastua og å fargelegge mens jeg ser ting og tang på Netflix, alt sammen ting som blir trivelig å bruke tid på. Og ellers har jeg lyttet masse til den nye cden til Aurora på Spotify denne helgen fordi det er veldig fint og særlig har jeg fått veldig sansen for denne sangen:

Den heter “Lucky” og jeg syns både teksten og melodien er helt nydelig =D I tillegg vil Auroras cd være brilliant skrivemusikk siden det er veldig stemningsskapende og sangene føles like nok til at det flyter sammen litt på en måte som gjør at man kan drømme seg bort og jeg tror jeg skal gjøre akkurat det mens jeg skriver påskekrim en del de neste dagene.

Ellers tenkte jeg herved å være med på smakebit på søndag igjen og boka jeg leser på for øyeblikket er “The death and life of Zebulon Finch” av Daniel Kraus, en murstein av en bok (over 600 sider) som jeg lånte sist jeg var på biblioteket mest fordi den har skikkelig fantastisk cover:

May 7, 1896. Dusk. A swaggering seventeen-year-old gangster named Zebulon Finch is gunned down on the shores of Lake Michigan. But after mere minutes in the void, he is mysteriously resurrected.
His second life will be nothing like his first.
Zebulon?s new existence begins as a sideshow attraction in a traveling medicine show. From there, he will be poked and prodded by a scientist obsessed with mastering the secrets of death. He will fight in the trenches of World War I. He will run from his nightmares?and from poverty?in Depression-era New York City. And he will become the companion of the most beautiful woman in Hollywood.
Love, hate, hope, and horror?Zebulon finds them. But will he ever find redemption?
Ambitious and heartbreaking, The Death and Life of Zebulon Finch, Volume One: At the Edge of Empire is the epic saga of what it means to be human in a world so often lacking in humanity.

*

Det i kursiv er Goodreads sin beskrivelse av denne boka, en bok som jeg ikke har kommet helt inn i enda, men som virker veldig lovende for det ser svært fascinerende ut og jeg liker skrivestilen og hvordan det fortelles av Zebulon som henvender seg direkte til leseren på en måte som her funker veldig godt. Dessuten skal det visst være en slags blanding av Zebulons memoarer, science fiction og alternativ historie og slikt på en måte som blander sjangre på en kul måte og det er ting ved denne boka som gjør at den får meg til å tenke på både “En brøkdel av helheten” (som er en av mine definitive yndlingsbøker) og “The 13 1/2 lives of Captain Bluebear”, noe som gjør meg bare enda mer nysgjerrig. Jeg håper den vil ende opp med å være like brilliant som coveret og her er smakebiten:

“Let us begin with this: 
I am seventeen years old.
And also this:
I have been seventeen years old for over a century.

Dette er hvordan “The death and life of Zebulon Finch” begynner og det er jo en begynnelse som absolutt vekker nysgjerrighet i og med at man vil vite mer og gjerne hvorfor og hvordan. Veldig fascinerende 🙂

Flere smakebiter finner man hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Ellers så var jeg på loppemarked i går og skaffet meg en liten bok ved navn “Politisk Korrekte Godnatthistorier” av James Finn Gardner der det fortelles kjente eventyr på en politisk korrekt måte, noe som tydeligvis er særdeles underholdende å lese. Om ikke anmeldelse så kan det i alle fall tenkes at jeg etter hvert vil poste et innlegg der jeg siterer i vei siden denne boka virker svært siterbar 😉

Men da tenkte jeg å avslutte dette blogginnlegget med limericken jeg sendte inn da Dagbladet hadde en liten konkurranse for noen uker siden der de søkte limericker med krim-tematikk, dvs. krimericker. Min hverken vant eller var blant krimerickene de likte best, men jeg personlig syns den var litt fin. Jeg ser at den nok er litt nødrimpreget og det kunne vært mye bedre, men jeg liker min likevel (selv om den går blodig utover katter ved navn Spike). God fornøyelse:

Krimericken “Hvordan Sjokoladebollegata ble farget rødt”

 

Herman Strikespare bowlet støtt

og følte seg tidvis nødt 

til å bowle en strike 

mot ti katter kalt Spike,

slik ble nabolaget farget rødt

*

Da har jeg annet å drive med. Neste innlegg kommer nok tirsdag eller onsdag så da bables vi 🙂

 

om Me and Earl and the dying Girl-filmen

Heisann! Det er torsdag, jeg skal gjøre noen fine ting og noen mer kjedelige ting i dag og jeg har endelig begynt på min påskekrim for i år (som etter planen skal være klar til å postes her om litt over en uke så da har dere noe å glede dere til kanskje). Ellers liker jeg boka jeg leser på, jeg syns den nyeste fargeleggingsboka mi er super og jeg har det ganske så fint siden det føles som om noen ting har falt litt på plass i det siste og det er trivelig 🙂

For øvrig hadde jeg en fryktelig rar drøm i natt og jeg har glemt det meste av den allerede, men det var slutten som var det rareste i og med at jeg måtte henge opp frakker mens menn hadde dem på og det på klesstativ ut i fra tallet på slipsene de hadde på. Og så måtte jeg henge opp noen personer som jeg kjenner og deretter Justin Bieber av en eller annen grunn som var veldig nærgående og gjorde meg ukomfortabel. Når han så var hengt opp tok jeg meg i å konkludere med at å henge opp frakker med menn inni ikke var den rette jobben for meg siden jeg ikke klarte å late som om jeg ikke ble ukomfortabel når de var litt vel nære meg og så våknet jeg. Hjernen min er merksnodig.

Men da tenkte jeg egentlig bare å poste en trailer og deretter en anmeldelse av en film jeg så for noen dager siden og så kommer nok neste innlegg på søndag regner jeg med. God fornøyelse og så bables vi. 

Me and Earl and the dying Girl

 

Da jeg leste boka «Me and Earl and the dying Girl» for noen år siden skyldtes det først og fremst tittelen og coveret, men det handlet også litt om at jeg snodig nok ofte har sansen for smått deprimerende bøker som inneholder kreft og sånt. Og mens jeg ikke falt 100% for boka «Me and Earl and the dying Girl» fant jeg det forfriskende at den tok opp temaet kreft, men på en forholdsvis lite deprimerende måte i en bok der jeg lo og smilte mer enn jeg ble trist. Og så kom filmen basert på boka i fjor og i utgangspunktet hadde jeg store planer om å se den på kino før ymse ting hendte som gjorde at jeg ikke var særlig interessert i å lese bøker eller se filmer som tok opp kreft-tematikk på flere måneder. Nå gikk det dog greit og jeg har sett filmen «Me and Earl and the dying Girl» og konklusjonen er at denne filmen er ganske så fin.

Det handler om Greg som prøver å ikke skille seg ut og som har perfeksjonert å passe like godt inn overalt. Ellers lager han filmer sammen med jevnaldrende Earl på fritiden og gir generelt sett blaffen i det meste. Så blir en tidligere venn av ham, Rachel, diagnostisert med leukemi og moren hans tvinger ham til å holde henne med selskap og ut i fra det skapes en film om vennskap, sykdom og filmer. Og med tanke på tematikken minner det kanskje litt om «Fault in our stars», men sannheten er at dette som film er noe ganske annet og mer sært på en veldig fin måte. Det er for eksempel veldig mye sjarm i hvordan Greg og Earls filminteresse gjennomborer filmen fra ende til annen og vi ser utdrag fra filmene de har laget (deriblant «A sockwork orange» som man faktisk kan finne på nettet in real life og som er et godt eksempel på typen parodifilmer de lager). Og det er mange sære og quirky (vet ikke noe bra norsk ord for det begrepet) øyeblikk i «Me and Earl and the dying Girl» som er mye av grunnen til at denne filmen funker såpass bra som den gjør. Denne filmen føles forfriskende, både som ungdomsfilm og som «kreftfilm».

Jeg liker videre skuespillet og karakterene, det skapes gode stemninger og det er litt nerdete og finurlig på en kul måte. Dessuten er denne filmen (så vel som boka, godt hjulpet av at Jesse Andrews både har skrevet boka og filmmanuset) ganske morsom og det liker jeg også veldig godt.

Med det sagt så mistet filmen litt av interessen min i en periode og etter å ha lest noen anmeldelser av denne filmen innså jeg at det handlet litt om musikken. Det er ti minutter av denne filmen der det føles som musikken vil at man skal være trist over noe som skjer i filmen og blir litt for insisterende og da er det som om filmen ikke stoler på at man faktisk ville blitt trist ellers. Og jeg har sett liknende tendenser i en del filmer og tv-serier før og for min del funker det av og til mot sin hensikt sånn at jeg ikke blir så trist likevel rett og slett fordi jeg vet at det er det jeg er ment til å bli om det gir mening.

Men samtidig, dette er en underholdende, sær og veldig fin ungdomsfilm og det er jo egentlig lite å kommentere på utenom den korte perioden da filmen glemmer å være morsom og sær og heller prøver å være sår og følsom med vekslende hell. Og det fascinerer meg riktignok hvor mye bedre denne filmen funker for meg når den fokuserer på vennskap og film enn når den fokuserer på kreft, men det er kanskje like greit og kan like godt handle om meg og hvordan jeg nå finner temaet kreft langt mer ubehagelig enn før av ymse grunner og det er vanskeligere å forholde seg distansert til tematikken.

Uansett mener jeg absolutt at denne filmen er verdt å se så terningkast 5 og les gjerne boka også.

Musikaler jeg vil se oppsatt i Norge del 1 =D

Heisann, det er mandag og denne uka blir sikkert fin selv om det ser ut til at jeg blir nødt til å være med på et møte i blokka mi som høres innmari kjedelig ut på torsdag av ymse grunner (noe som går ut over ting jeg pleier på torsdager og egentlig bare er upraktisk). Ellers har jeg i det siste vært litt for opptatt av kommentarer på bloggen min fordi det ikke har vært så mange av dem i det siste (og når jeg heller ikke har så mye hell når det gjelder jobbsøking, konkurranser eller ting jeg sender inn til tidsskrifter og skrivekonkurranser føles det ekstra irriterende), men det slo meg i helgen at dette kan brukes til noe positivt. Nå har jeg jo friheten til å blogge om ting og tang som jeg ikke har blogget om fordi jeg har tenkt at det antakelig ikke interesserer andre enn meg. Dvs. skal jeg skrive et fryktferdelig nerdete innlegg om musikaler i dag 😉

Før jeg kommer så langt tenkte jeg dog å smile over tingene som tross alt er flott for tiden. Som at jeg så Rent på fredag og den var fantastisk, som at jeg lånte såå mye fristende og fint på biblioteket på lørdag, som at jeg har en ny fargeleggingsbok som snart skal tas i bruk og som at denne uka vil inneholde loppemarkedhygge, spillkveld på Humanismens Hus, flere kafébesøk og generelt sett mye trivelig. Men da tenkte jeg å vie resten av dette innlegget til det første av det som sikkert vil være flere innlegg etter hvert om musikaler og teaterstykker som burde settes opp i Norge (dvs. Oslo). 

Vi innleder med en musikalsang fra musikalen 13 (som ikke vil være med på lista mi, men som så absolutt er en musikal jeg gjerne skulle sett):

Denne sangen heter “What it means to be a friend” og den er så fin 🙂

6 musikaler i villkårlig rekkefølge som burde settes opp i Norge (dvs. Oslo og omegn), hvilket teater som burde sette de opp og hvorfor – del 1

Et kjent faktum er at jeg elsker musikaler og at jeg ideelt sett skulle sett alt som fantes av musikaler. Det lar seg dog ikke gjøre dessverre, men i disse innleggene skal jeg ta for meg musikaler som jeg ikke tror at noen har satt opp i Norge før og som jeg virkelig kan se for meg på en norsk scene. Jeg kommer her til å la være å ta med musikaler som jeg er usikker på hvor godt hadde funket på norsk og jeg kommer også i hovedsak til å droppe å ta med musikaler som er for nye på Broadway siden jeg skal prøve å være bittelitt realistisk i alle fall. Jeg kommer dessuten til å holde meg til Oslo (og evnt. Lørenskog) når jeg teoriserer om hvilket teater jeg kan se for meg at kler hver musikal best siden det er der jeg har sett musikaler her til lands og det er her teatrene jeg kjenner best holder til. Sist, men ikke minst kommer jeg til å ha minst et innlegg som handler spesifikt om teater i stedet for musikal etter hvert. Da setter jeg i gang og det er helt villkårlig at jeg har tenkt å nevne seks musikaler hver gang, det var bare det som passet meg best. Titlene på musikalene vil ellers fungere som en link til en Youtube-video med en sang fra musikalen som jeg er særlig fan av. La meg gå i gang!

1) Into the woods

Into the woods er et naturlig valg i og med at det er en av mine definitive yndlingsmusikaler og mens jeg har sett filmversjonen som kom i fjor og en annen film der det var filmet live fra Broadway i 1990 (eller noe sånt) så er dette en musikal jeg har ekstremt lyst til å få sett in real life. For denne musikalen er eventyrlig, den er himla smart og genial og den er en av mange grunner til at jeg syns Stephen Sondheim er fantastisk. Hva angår teater ser jeg aller mest for meg at Into the woods ville passet perfekt på Det Norske Teatret og da ikke bare fordi det godt mulig er det teateret jeg liker aller best med hensyn til skuespillere og stemning. Det handler vel så mye om at Sweeney Todd i fjor bekreftet langt på vei at Sondheim og nynorsk er en fantastisk kombinasjon og en kombinasjon som jeg gjerne vil se mer av. Og Into the woods er dessuten en såpass fenomenal musikal at jeg vil at flere skal oppdage den, noe som igjen hadde skjedd om Det Norske Teatret satte den opp.

2) Fun Home 

Det er muligens teknisk sett litt urealistisk å se for seg denne musikalen i Norge med det første siden den hadde premiere på Broadway i fjor, men samtidig så er det virkelig en musikal jeg har veldig lyst til å se i og med at det er en musikal som er spesiell i form av å være første musikal basert på en grafisk roman og dessuten en oppvektsfortelling om homofili som føles original på veldig mange måter og som med rette vant Tony Awards for beste musikal i fjor. Og igjen ser jeg for meg Det Norske Teatret og på noen måter er det litt rart kanskje i og med at Fun Home har noen karakterer som spilles av barn og man langt oftere ser barn på scenen i musikaler på f.eks. Folketeateret eller Oslo Nye Teater, men samtidig føles dette som nettopp en slik musikal der Det Norske Teatret kunne hatt barneskuespillere med siden dette er en musikal som hadde passet svært godt i repertoaret til et teater som allerede har tatt sjanser med en nyere og for noen mer ukjent musikal i form av Next to normal, en musikal jeg føler at Fun Home minner en del om. Og ååå, jeg tror dette kunne blitt en stor suksess, det er en så sterk og klok musikal at det kunne gitt en sår og vakker teateropplevelse som hadde vært super. 

3) Wicked 

Mens mange av musikalene på denne listen er musikaler jeg ikke har sett på scenen, men heller kjenner fra filmversjoner og å ha lyttet dødsmasse til musikalcden, så har jeg faktisk sett Wicked (sommer 2010 i London med Rachel Tucker som Elphaba). Dette stopper meg ikke fra å ha lyst til å se denne musikalen igjen og veldig gjerne i Norge, noe som burde kunne være mulig i og med at den tross alt har blitt satt opp både i Finland og i Danmark og det sånn sett ikke er utelukket å se den i Scandinavia. For Wicked er direkte episk på innmari mange måter og musikken er fantastisk og jeg kan så godt se for meg denne musikalen på Folketeateret som er det mest Broadway-aktige teateret i Oslo og som flere ganger har visst hvor godt de behersker de storslagne musikalene som virkelig er fulle av følelser. Wicked og Folketeateret hadde med andre ord vært supert.

4) A Gentleman’s Guide to Love and Murder

Mens dette ikke er blant de musikalene jeg har lyttet mest til så er det en musikal jeg har skikkelig lyst til å se. Her handler det om en ung mann som finner ut at han er den niende i rekken til å vinne en stor familieformue og da må han få kvittet seg med de andre åtte kandidatene som så vidt jeg vet alle spilles av samme skuespiller. Og så handler det om mord og kjærlighet i en musikal som jeg kan se veldig godt for meg på Det Norske Teatret siden de satte opp Shockheaded Peter som viste hvor himla godt de takler litt morbide og sære musikaler, noe man absolutt kan karakterisere A Gentleman’s Guide… som selv om den kanskje ikke er så sær likevel i og med at den vant Tony Awards for beste musikal for noen år siden. Dette er uansett en musikal som jeg er overbevist om at er skikkelig underholdende og morsom til tross for at det til dels handler om død og sånt og jeg tror også at den er veldig smart så derfor. Kom igjen, Det Norske Teatret, det kunne vært helt konge!

5) Ringeren i Notre Dame

Det er flere Disney-filmer som har blitt musikaler og likevel føler jeg at dette er en av de Disney-musikalene jeg har mest lyst til å se, paradoksalt nok fordi den også er den minst Disney-aktige av dem alle. Filmen er en av de mest modne og kloke animasjonsfilmene Disney har skapt og musikalen har tatt dette enda lenger og skapt noe som på mange måter minner en hel del om Les Miserables (som jo også er basert på en bok av Victor Hugo) og som jeg har utrolig lyst til å se siden det er sårt og vakkert og tankevekkende og litt deprimerende til tider på en måte som gjør at jeg garantert ville gått ut av salen i en transe, nærmest hypnotisert og så full av følelser at det nesten boblet over. Dessuten skal denne musikalen faktisk settes opp i Danmark nå til høsten (i en produksjon jeg har et ikke særlig hemmelig mål om å få sett) og da kan de vil sette den opp i Oslo også, mer spesifikt på Folketeateret. Grunnen til at jeg ser for meg denne musikalen på akkurat Folketeateret er at de er skikkelig gode på de store musikalene og denne musikalen er storslagen deluxe, dessuten hadde dette vært en mulighet for Folketeateret til å vise at de ikke bare er himla gode på familiemusikaler som Mary Poppins og Annie, men også ting som musikalversjonen av Disney’s Ringeren i Notre Dame som hadde vist en annen side av dem som kanskje bunner dypere.

6) Thoroughly Modern Millie 

Denne musikalen er basert på filmen med samme navn (der Julie Andrews har hovedrollen) og er musikalen Sutton Foster vant sin første Tony Awards for. Det er også en musikal med ekstremt fengende musikk og masse sjarm som jeg ser skikkelig godt for meg på Oslo Nye Teater. Her tenker jeg Oslo Nye Teater i hovedsak rett og slett fordi mange av mine beste musikalopplevelser på Oslo Nye Teater har hatt en historisk ramme rundt tidlig 1900-tall og jeg føler at Thoroughly Modern Millie passer så godt inn sånn sett. Dessuten er Millie en fantastisk rolle og de kunne hatt f.eks. Heidi Ruud Ellingsen i hovedrollen eller noe sånt, det kunne vært brilliant. Og jeg tror dette er en musikal som kunne underholdt mange og hatt absolutt potensiale til å bli en stor suksess. Så ja, dette hadde vært gøy.

*

Da har jeg valgt noen musikaler som jeg gjerne skulle sett på norske scener. Dette innlegget vil på et eller annet tidspunkt få oppfølgere så det er bare å følge med og så få vi se når det dukker opp. Uansett har jeg hatt det veldig gøy med å nerde om musikaler så yay!

Neste innlegg kommer ellers antakelig på torsdag så da bables vi 🙂

 

 

Der jeg anmelder Rent fordi Lørenskog Hus sin oppsetning var awesome =D

Heisann. Jeg vurderte litt å vente til i kveld med å blogge fordi jeg nå har to ukommenterte innlegg etter hverandre (og med dette egentlig risikerer et tredje), men jeg må prøve å ikke bry meg om sånt, det er nok sunnest i lengden. Dessuten er jeg helt åpen for å selv kommentere ukommenterte innlegg under pseudonym om jeg blir for desperat så ting ordner seg uansett 😉 (Som en kort oppsummering av de to forrige innleggene så var Zootopia en skikkelig fargerik, smart og brilliant animasjonsfilm og jeg leste veldig mye bøker og så flere fine filmer i februar.)

I alle fall er livet fint og jeg er visst plutselig med på en jobbgruppe nå som basically betyr at jeg ikke sitter alene på Fretex sitt datarom hver dag og skriver søknader, men i stedet søker på jobber i en gruppe sammen med andre jobbsøkere på et annet sted og annet tidsrom hver dag, noe som har sine positive sider og sine dårlige sider, men i alle fall betyr at jeg treffer mennesker i litt større grad enn jeg gjorde før og det er jo fint. Uansett tenker jeg at dette kan gjøre det lettere å knytte nettverk og slikt kommer jo alltids godt med. Dessuten er det litt mindre muligheter til å kaste bort tid på å spille nettspill i stedet for å gjøre fornuftige ting og det er nok en fin ting det og.

Ellers er planen for dagen å dra på Hovedfilialen for å låne masse bøker og lese dagens aviser, jeg fikk i går tak i en ny fargeleggingsbok (for jeg har jo bare fem fra før eller noe sånt) og en ny genser siden jeg hadde en tilgodelapp på Ark Bokhandel og rett og slett ikke klarte å dy meg da jeg tittet innom H&M på Metro senteret, jeg har veldig lyst på vårligere vær og jeg syns generelt sett livet er ganske ålreit for tida selv om jeg ikke aner når min neste mulighet til å dra på teater vil dukke opp (kjenner jeg meg selv rett dukker det nok opp snart uansett). 

Men da tenkte jeg å poste en skikkelig lang og grundig anmeldelse siden jeg så musikalen Rent i går og det var veldig fint. Her er først to herlige versjoner av Seasons of love:

Dette er fra “Rent Live” der musikalen er filmet live fra scenen i Broadway og ååå, han mannen som synger “bridges she burned or the way that she died”-delen særlig er både kjekk og såå flink, men yay, de er dødsflinke alle sammen.

Og her er det fra filmen fra 2005 og hei, Traci Thoms som spiller Joanne og har det ene solopartiet, kan ikke du bare låne bort sangstemmen din til meg eller noe sånt, du synger så himla fint. Og yay, det er så mange skuespillere jeg liker i begge versjonene og jeg elsker budskapet i denne sangen og ja, yay <3

Da kommer min anmeldelse av oppsetningen jeg så i går og så kommer neste innlegg mandag eller tirsdag regner jeg med. Vi bables og god fornøyelse!

Rent

 

Da jeg leste at Lørenskog Hus skulle sette opp Rent visste jeg med meg selv at det var noe jeg var helt nødt til å se. Ikke fordi Rent som musikal nødvendigvis er noe nytt for meg for jeg har sett ymse versjoner av Rent før, men fordi dette ville bli en etterlengtet mulighet til å se en profesjonell oppsetning av Rent in real life og fordi jeg dessverre ikke fikk sett det sist Lørenskog Hus satte opp storslagen musikal (Jesus Christ Superstar i 2014). Dessuten så er jeg veldig glad i Rent som musikal, det er fra Rent jeg har hentet ringetonen min (Take me or leave me) og dette er i det hele tatt en musikal jeg har vært veldig glad i lenge. Og ååå, Lørenskog Hus sin oppsetning av Rent var skikkelig bra.

Uansett, Rent er en musikal fra 1996 (dvs. har den faktisk 20-årsjubileum i år) der Jonathan Larson sto bak boka, musikken og sangtekstene. Den er løst basert på Puccinis opera «La Bohème» og dreier seg om noen kunstneriske venner på tidlig nittitall som sliter med å betale husleie, aids og hiv og å nå drømmene sine. Vi følger filmskaperen Mark, låtskriveren Roger og Mimi, performance artisten Maureen og Joanne og Angel og Tom Collins (som pleier å si Collins først på en måte som egentlig er litt James Bond-aktig) og så handler det om kunst og sykdom og kjærlighet i en musikal som starter med å spørre hvordan man måler et år i et liv og konkluderer med at man måler det i kjærlighet.

Og jeg er litt håpløs på synopsiser, men ååå, denne musikalen er veldig fin og også en musikal jeg kjenner veldig godt, kanskje litt for godt til og med i og med at litt av spenningen forsvant siden jeg hele tiden visste hva som kom, men det føltes så verdt det likevel. Dessuten er det en magi i å sette i salen og se en musikal og så vite at jaaaa, nå kommer en sang jeg virkelig elsker og så fryde seg så inni hampen mens den går i gang og man jubler inni seg 😉

Lørenskog Hus sin oppsetning av Rent er i alle fall veldig verdt å se uansett hvor godt man kjenner musikalen i utgangspunktet (selv om det hjelper å vite i alle fall litt om hva man kommer til). Det er godt formidlet med en enkel scenografi som funker optimalt og supre musikere og flere fortryllende øyeblikk (som når det «snødde» på scenen for eksempel). Dessuten liker jeg hvordan de fleste sangene var oversatt til norsk samtidig som noen av sangene forble på engelsk, det er et valg som jeg personlig hadde sansen for (selv om det føltes litt uvant å høre noen av sangene på dialekter som jeg ikke har hørt dem på før, men det var jo bare en vanesak). Og ååå, skuespillerne var fantastiske.

Mens alle skuespillerne og hele ensemblet i det hele tatt gjorde en super innsats føles det relevant å trekke frem noen høydepunkter. Vi har for eksempel Eirik Risholm Velle som Mark og han var helt fenomenal både angående skuespill og sang, vi har Jenny Langlo som jeg føler virket bittelitt nervøs i begynnelsen (men så var det også premieren), men som fra «Out tonight»-sangen var helt brilliant, vi har Kirsti Sørlie Hansen og Anette Amelia Larsen i ypperlig samspill som henholdsvis Joanne og Maureen og Kirsti Sørlie Hansen særlig fikk virkelig vist seg som en svært dyktig vokalist. Jeg syns ellers Morten K. Remberg funket optimalt som Tom Collins, Knut Marius Djupvik var en god Roger og at Daniel Stähler var en flink Benny. Sist, men ikke minst hadde vi Tooji som Angel, noe som visste seg som helt genial casting i og med at han passet helt perfekt i den rollen og nå har jeg basically nevnt alle hovedskuespillerne, men de var så flinke alle sammen både hva angår skuespill og fine sangstemmer at det føltes som noe jeg var helt plent nødt til.

Så ja, dette var en svært fin teateropplevelse og om det er noen svakheter føler jeg at det ligger mer i selve stykket i seg selv enn innsatsen siden det er noen dramaturgiske elementer med selve musikalen Rent jeg føler kunne vært gjort annerledes og kanskje bedre (men der er det igjen viktig å huske at Jonathan Larson som står bak Rent tragisk nok døde rett før første prøveforestilling av Rent og sånn sett ble forhindret fra eventuelle omskrivninger som kanskje ellers ville skjedd). Jeg tror også at jeg kjente musikalen litt for godt fra før til å virkelig klare å gi meg helt hen, men igjen så handler det mer om meg enn selve oppsetningen.

For ååå, dette var skikkelig bra. Godt regissert, koreografert, flott musikk og spill, flotte fremførelser av særdeles brilliante sanger som med rette har blitt musikalsanger jeg stadig kommer tilbake til og ja, det er egentlig ingenting å kommentere på. Og for min del manglet kanskje det lille ekstra som gjør at en musikal blir helt perfeksjon, men en særdeles sterk femmer fortjener dette stykket definitivt for det er en av de beste teateropplevelsene jeg har hatt så langt i år (og for de fleste hadde ikke det hørtes så storslagent ut siden det kun er femte mars, men jeg har sett «Tenk om», «Märtha: The Musikal» og «Nattens umusikalske dronning» allerede i år så 2016 har allerede vært fullt av fine teateropplevelser.

Like fullt, dette er et av årets klare høydepunkter, il til teateret!

Oppsummeringsinnlegg for februar :)

Fine tingen: det er mars og den første vårmåneden. Og jeg er skikkelig klar for vår selv om værgudene i Oslo har vært mer vinterlig orientert i mars enn de var i mye av februar egentlig, jeg vil at slalåmbakken ved Liastua ikke skal kunne brukes som slalåmbakke fordi snøen er i ferd med å smelte slik at jeg kan gå favorittruten hjem fra Liastua i stedet for de andre rutene, jeg vil plukke hestehov, jeg vil finne hvitveis i grøftekanten og finne løvetenner og dra på tegneutflukt til Botannisk Hage og dra på loppemarked og kunne kjøpe sjokoladeis som jeg kan spise på en benk uten å måtte børste vekk snø. Men det er i det minste en vårmåned da, det tar kanskje ikke såå mange evigheter før vårlige solskinnsdager er å finne. Ellers fikk jeg sett en del ting fra Oscar-utdelingen og jeg syns ikke det var så interessant i år. Det var slett ikke dårlig altså, men det var i mine øyne ganske få musikalske opptredner der det tidligere har vært mer tilfredsstillende for musikalelskeren i meg og mens Chris Rock gjorde en veldig god innsats så liker jeg det aller best når det er mer musikalske programledere der det er musikalsk åpningsnummer og slikt. På den positive siden var det svært verdige vinnere og jeg elsker særlig at Inside Out vant beste animasjonsfilm siden den filmen er himla herlig, dessuten elsker jeg takketalen som man kan se her (beklager lesere om klippet er fjernet når dere leser dette innlegget, det er ikke alltid ting forblir tilgjengelig på Youtube):

Jeg elsker budskapet om at man skal skape ting <3 Forøvrig hadde Haribo en sånn greie på Facebook der de søkte etter 100 personer til å være med og teste tre poser med noe nytt surt godteri for dem og jeg fant i går ut at jeg er en av de 100, noe som er det nærmeste jeg har kommet å vinne en konkurranse så langt i år. Det blir moro å teste godteri 🙂

Dette er ellers en super versjon av “Take me or leave me” som er svært aktuell fordi det i skrivende stund er under 52 timer til jeg skal se “Rent” på Lørenskog Kulturhus:

Ååå, jeg kommer alltid til å elske den sangen <3

Anmeldelse av “Rent” vil ellers dukke opp lørdag formiddag regner jeg med (før lørdags storslagne “låne massevis av bøker på biblioteket”-plan) og nå tenkte jeg å oppsummere bok- og filmmåneden februar som inneholdt masse finfint. Da setter jeg i gang:

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for februar

BØKER

– Beautiful Darkness av Fabien Vehlmann og Kerascöet

En av de mest forstyrrende grafiske romanene jeg har lest ever og jeg elsket det. Denne boka er nydelig, morbid, herlig og dypt bekymrende på samme tid. Yay! Terningkast 5!

– Du finnes av Hilde Domin

Ikke en diktsamling jeg virkelig falt for, men den var jo fin og tidvis absolutt inspirerende så det er jo bra. Terningkast 4!

– Promgoers interstellar excursion av Chris McCoy

Underholdende, original og svært tilfredsstillende ungdomsbok med supre sci fi-elementer. Terningkast 5!

– Smil av Raina Telgemeier 

Trivelig, flott tegnet og sympatisk grafisk roman. Terningkast 5!

– Redd barna av Tiril Broch Aakre

Ettertenksom, velskrevet og sår liten roman. Terningkast 5!

– Finding Audrey av Sophie Kinsella 

Siterbar, underholdende og søt ungdomsbok. Terningkast 5!

– A darker shade of magic av V.E. Schwab

Engasjerende, flott fortalt og veldig kul Fantasy. Terningkast 5!

– Goth Girl and the wuthering fright av Chris Riddell

Sjarmerende, herlig illustrert og temmelig ålreit bok. Terningkast 4!

– Lost and found av Brooke Davis

Fin og finurlig, men ikke like bittersøt på en herlig måte som jeg håpet på da denne boka tidligere i februar ble et meget spontant innkjøp. Terningkast 4!

FILMER

– The theory of everything

Velspilt, skjønn og inspirerende film. Terningkast 5!

– The Little Prince

Noe rotete fortalt film som egentlig ikke har så mye med boka å gjøre som tittelen får det til å høres ut som. Likevel en veldig fin animasjonsfilm som er nydelig animert med flere fortryllende øyeblikk. Terningkast 5!

– Gone Girl

Smart og spennende film som overrasket positivt og gjorde meg fryktelig nysgjerrig på boka den er basert på. Terningkast 5!

– Zootopia

Fargerik animasjonsfilm som godt mulig er en av Disneys smarteste og mest sofistikerte animasjonsfilmer og som ellers var såpass genial og underholdende at jeg vil at alle skal se den pronto.

*

Og der har jeg oppsummert februar. Neste innlegg kommer på lørdag formiddag hvis alt går etter planen, nå skal jeg drikke te og livet er en fin dings selv om jeg ikke har en knapp som kan gjøre at alle som liker Donald Trump med et pling kommer til fornuft igjen 😉