Der jeg tar for meg sangene i semifinale 1 av MGP =D

Heisann! Det er lørdag, jeg har brus og snacks å kose meg med og i morgen er det faktisk første mai og vi vil med det være i gang med den siste vårmåneden (værgudene har kanskje ikke skjønt det helt, men vi er faktisk nærmere sommer enn vinter nå så hurra). Ellers så har jeg kreative prosjekter, jeg koser meg med Netflix og Nintendo og jeg var på biblioteket i stad og har nå syv lånte underverker å kose meg med i tillegg til bøker jeg har fra før (deriblant elskepå-brilliante Hamilton-boka mi). Yay! 

Men det er altså to uker til MGP (som jeg har tenkt å betegne Eurovision Song Contest mest fordi det er det jeg kaller det oftest) og jeg har jo en storslagen “ta for meg alle sangene med kommentarer og terningkast”-tradisjon og denne tradisjonen skal herved æres med årets første (og for meg etterlengtede) MGP-innlegg. Siden dette er et innlegg med stor fare for å bli ganske langt setter jeg like greit straks i gang. Her kommer kommentarer og terningkast på sangene fra semifinale numero uno (og for å gjøre at sceneshowet blir en overraskelse for meg når det er klart for MGP sånn seriøst kommer jeg til å linke til musikkvideoene til sangene i hovedsak):

Kommentarer angående sangene som skal være i den første semifinalen

Armenia – LoveWave (https://www.youtube.com/watch?v=l7m3wOGhEvE)

Armenia har en sang hvis musikkvideo inneholder en veldig kjekk langhåret mann, en overfladisk del av meg ser på ham som et pluss. Hva angår sangen i seg selv så vet jeg ikke helt om jeg forstår meg helt på den for den har noen spennende rytmiske vrier av og til, men det er egentlig bare juks og fanteri for å skjule at dette er en høyst ordinær låt som heller ikke har noen skikkelig hook for å fange interessen ordentlig. Det blir likevel aldri direkte dårlig og med et godt sceneshow har dette absolutt potensiale, godt hjulpet av at Iveta har en ganske kul stemme. Terningkast 4. 

Azerbajdsjan – Miracle (https://www.youtube.com/watch?v=Dix6XJ_Uo-w

Dette ender jeg umiddelbart opp med å like ganske godt. For det første liker jeg tittelen selv om den er litt oppbrukt og jeg liker også attituden til Samra som synger, men mer enn det igjen så liker jeg stemmen hennes for dette er en stemme jeg gladelig kunne lyttet masse til. Jeg har dessuten skikkelig sansen for melodien som er fengende og radiovennlig og man kan riktignok innvende at det ikke er verdens mest originale låt eller noe slikt, men hva gjør vel det når noe føles veldig bra og fanger interessen min med en gang. Jeg håper med andre ord veldig at denne sangen har et supert sceneshow og går videre til finalen. Terningkast 5!

Bosnia & Herzegovina – Ljubav je (https://www.youtube.com/watch?v=MFmLfeMzgrc)

Jeg syns hun som spiller cello har et ufattelig stilig instrument og jeg liker veldig godt delene der det ikke synges og bare er hun som spiller. Det føles også som et friskt pust når rapperen kommer inn, jeg syns settingen i musikkvideoen er flott og jeg syns det er bra at de synger på bosnisk. På den negative siden syns jeg sangen straks blir langt mer uinteressant hver gang vokalistene synger og at melodien da også mister de mer spennende kvalitetene den har ellers. Da blir det faktisk litt kjedelig. Men igjen, cellisten redder sangen skikkelig når hun er i fokus så det er jo fint. Terningkast 4!

Estland – Play (https://www.youtube.com/watch?v=A8oilbtQptQ)

Denne sangen har noe litt modent ved seg, en aura av sofistikerthet om du vil og det godt hjulpet av en vokalist som kanskje synger en sang som heter “Play”, men som på ingen måte leker. I stedet tar han det hele ordentlig på alvor og da gjør man det litt som lytter også. Og dette er en sang jeg tror vil vokse på meg hver gang jeg hører den siden den har en interessant og fin melodi, en smart tekst og virker litt spennende og minner meg om sånne sanger som kommer ut i forbindelse med nye James Bond-filmer. Terningkast 5!

Finland – Sing it away (https://www.youtube.com/watch?v=Ge5iMzHc3cY)

Noen sanger bestemmer seg for å lure deg og denne sangen er en slik sang siden den starter veldig rolig og man begynner å forvente en ballade eller noe, men så tar den skikkelig av etter rundt tjue sekunder og viser seg heller å være en skikkelig up-tempo og tidvis litt disco-aktig låt. Og det føles egentlig ganske fint i og med at MGP alltid har det med å inneholde alt for mange rolige ballader og sånt. Denne er en sånn sang som er oppkvikkende og energisk, godt hjulpet av at Sandhja synger bra og har super attitude. Jeg forstår meg dog ikke helt på hvor musikkvideoen vil, men det har jo ingen verdens ting å si for så vidt og jeg liker dette og håper det kommer videre til finalen. Terningkast 5!

Hellas – Utopian land (https://www.youtube.com/watch?v=AqrdpcY3skI)

Her møter spennende rytmer gresk rapping og engelsk synging i et sammensurium som føles ganske rotete, samtidig som det er noe av sjarmen. Jeg skal dog innrømme at jeg blir litt sliten av å lytte til denne sangen og det kan nok fort bli veldig irriterende, ikke minst fordi den deles som synges på engelsk gjentas såpass mange ganger at det lett er noe man kan få på hjernen. Det har dog altså noen småspennende elementer og jeg blir ikke overrasket om det går videre til hovedfinalen om sceneshowet er bra siden det antakelig skiller seg ut en del i forhold til mange av de andre låtene. Terningkast 3!

Island – Hear them calling (https://www.youtube.com/watch?v=7xQxQRdZasQ)

Det ser ut til at denne sangen vil ha et veldig kult sceneshow og jeg liker hvordan dette tidvis minner meg litt om Euphoria som Sverige vant med i 2012, på samme tid som dette har noe helt eget ved seg. Uansett, dette er en kul sang som gjør mye riktig og som er fengende og engasjerende i en fin kombinasjon med å bli godt fremført av Greta. Melodien er super, stemningen er super og det er fortsatt noen ting som mangler som kunne gjort det til noe jeg virkelig elsker, men jeg tror likevel dette er en sang med veldig sterkt potensiale til å komme langt i år. Terningkast 5!

Kroatia – Lighthouse (https://www.youtube.com/watch?v=yBrADG8lWFY)

Jeg liker sangtittelen og jeg syns også denne sangen klarer å gjøre det meste ut av en melodi som egentlig ikke er så veldig spennende når sant skal sies. Nina har dessuten en fin og særegen stemme som jeg riktignok ikke liker like godt hele veien, men som uansett inneholder spennende kvaliteter. Med det sagt så mister jeg interessen ganske fort og generelt sett falt jeg ikke helt for denne sangen. Men med et godt sceneshow så kan det absolutt funke. Terningkast 3!

Kypros – Alter Ego (https://www.youtube.com/watch?v=k8LcNrqiIFE)

Dette er en rocka og radiovennlig sang og det er jo ganske fint, dessuten tror jeg at dette er en sang som virkelig kan vekke folks interesse om sceneshowet funker skikkelig. Jeg syns personlig at dette dog er innmari kjedelig for det føles som om jeg har hørt akkurat dette veldig mange ganger før, kanskje ikke så ofte i MGP-sammenheng riktignok, men likevel. For meg personlig så funker ikke denne sangen så godt og jeg finner teksten så vel som melodien temmelig gjennomsnittlig. Med det sagt så tror jeg at jeg vil like denne sangen bedre og bedre jo mer jeg hører den og det er et pluss. Terningkast 4!

Malta – Walk on water (https://www.youtube.com/watch?v=9J7O5BGqPDk)

Fun fact, Ira Losco som synger her deltok også tidligere i MGP med sangen “7th. wonder” som jeg en periode hadde såpass dilla på at det var min yndlingssang. Jeg har dessuten veldig ofte sansen for Maltas bidrag i MGP-sammenheng og denne kombinasjonen gjør at jeg har litt forventninger til denne sangen på forhånd. Og jeg liker dette. Ira Losco har en god sangstemme, jeg liker melodien og jeg liker at dette føles friskt på en måte. Dessuten er han danserfyren kjekk (han likner i tillegg skikkelig på Mark fra fjerde sesong av SYTYCD og det er kult). Og dette ble ganske digresserende, men konklusjonen er i alle fall at jeg nok en gang heier litt i vei på Malta. Terningkast 5!

Moldova – Falling stars (https://www.youtube.com/watch?v=wXcDKy97BHk)

Falling stars er en ekstremt lite fantasifull sangtittel og dette føles passende nok også som en særdeles uoriginal sang. Det er ikke noe spesifikt i veien med denne sangen sånn egentlig, men det føles veldig safe og kjedelig og blir nok for min del en “gå og hente mer snacks på kjøkkenet eller sjekke Facebook i stedet for å virkelig følge med”-sang. Men jo da, Lidia synger for så vidt greit nok og som sagt så er det jo ikke dårlig, det er bare veldig lite spennende. Terningkast 3!

Montenegro – The real thing (https://www.youtube.com/watch?v=SNTPaTnoTuY)

Dette er en skikkelig rocka sang som er veldig lite MGP. Og på en måte liker jeg det litt, samtidig som dette er en sånn sang som rett og slett ikke er helt min smak musikkmessig sett. Med det sagt så er dette en av de sangene i år der man får mest følelsen av at det synges av noen som virkelig elsker musikk og som virkelig vil noe med det de synger og spiller og det gjør at jeg får litt lyst til at dette skal ha et skikkelig bra sceneshow og overbevise veldig bare fordi dette føles så ekte og kult og er noe annet. Terningkast 4!

Nederland – Slow down (https://www.youtube.com/watch?v=vytgHD2pqyk)

For noen år siden overrasket Nederland med Country og dette er en sang som igjen overrasker litt med å ha noe kult og litt old fashion ved seg. Det er fengende, det er annerledes og det er stilfullt og classy og jeg merker at jeg liker dette veldig godt og vil ende opp med å like det bedre og bedre. Dessuten er hovedvokalisten skikkelig skjønn, det er sjarmerende og man kan riktignok innvende at dette på samme måte som Montenegros bidrag ikke passer helt inn i MGP-settingen, men her funker det bedre for meg. Terningkast 5!

Russland – You are the only one (https://www.youtube.com/watch?v=gHgxi57Um0w

Visstnok er dette en favoritt i år og jeg forstår det til dels siden denne sangen har en sterk melodi som fester seg med en gang og dette absolutt er engasjerende. Det er dessuten en kjekk vokalist i Sergey og en stilig musikkvideo så yay og jeg liker at det er skikkelig dramatisk og sikkert kan bli veldig kult om sceneshowet er flott det og. Med det sagt så syns jeg likevel ikke at det er så engasjerende når man ser forbi dramatikken som er med på å kamuflere litt at dette egentlig ikke er så spennende som det vil gi inntrykk av å være. For meg er det noe som gjør at dette tross alt faller litt i gjennom, men jo da, dette har absolutt potensiale. Terningkast 4!

San Marino – I didn’t know (https://www.youtube.com/watch?v=KYKFKgwVbV4)

Det litt morsomme med denne sangen er at den høres ut som noe man ville sett i MGP for kanskje 30 år siden, det føles i alle fall veldig gammeldags og umoderne. Og på en måte finner jeg det litt sjarmerende og ender opp med å like dette litt samtidig som det føles som om jeg liker det av feil grunn i og med at jeg på ingen måte syns dette er en god låt. For det høres veldig gammelt ut og det hjelper da heller ikke at Serhat er litt som Rex Harrison i My Fair Lady, han snakker seg i gjennom låta (noe som funker greit i My Fair Lady, men ikke funker her) og viser ingen tegn på å være en stor vokalist. Og likevel så koser jeg meg litt siden dette føles så feil at det straks tross alt føles litt riktig. Terningkast 3!

Tsjekkia – I stand (https://www.youtube.com/watch?v=0L2imZRo6NY)

Jeg liker melodien til denne sangen veldig godt, det er en melodi som tidvis er oppriktig vakker og som har noen fine filmatiske og eventyraktige musikalelementer som er veldig min smak. I tillegg synger Gabriela fint og det er en god atmosfære i låta hele veien, litt som om den har flere lag på en måte. På den negative siden så er dette en sånn sang der sceneshowet har ekstra mye å si i og med at det er en noe stillestående låt i form av at den mangler noe ordentlig crescendo og er mye av det samme hele veien, noe som kan gjøre den både kjedelig og forglemmelig. Og det er egentlig ikke så veldig mye som gjør denne sangen annerledes enn tidligere smått eventyrlige og filmatiske melodier i MGP-sammenheng. Jeg liker dette likevel og håper det går til finalen. Terningkast 4!

Ungarn – Pioneer (https://www.youtube.com/watch?v=wpIg3bJ__GE)

Fin ting, Freddy som synger er ganske så kjekk og det er også en helt ålreit melodi og en sang som vil noe. Det som dog trekker ned er at jeg syns dette blir veldig uinteressant likevel og personlig liker jeg ikke stemmen til Freddy særlig godt heller, selv om slikt jo er smak og behag selvsagt. Dette har jeg ikke så mye tro på om sant skal sies, men det kan jo alltids overraske og det er uansett på ingen måte direkte håpløst. Terningkast 3!

Østerrike – Loin d’ici (https://www.youtube.com/watch?v=ZaPGwvAis3U)

Dette liker jeg og ikke bare fordi musikkvideoen er nydelig og Zöe både ser ut som en Disney-prinsesse og synger som en. Det er noe oppriktig positivt og håpefullt ved melodien i det hele tatt og det føles også som om den vil vokse på meg skikkelig og jeg liker også at det synges på fransk og føles litt sært på en fin måte. Så ja, dette er nok den sangen i semifinale 1 som er aller mest karolinsk. Terningkast 6!

*

Da har jeg endelig tatt for meg alle sangene i semifinale en og neste innlegg i samme stil som denne kommer etter planen om en ukes tid eller noe sånt. Neste blogginnlegg har jeg imidlertid helt andre planer for, men det kan jeg komme tilbake til da. Uansett har jeg nå brukt mesteparten av kvelden på MGP-babbel så hurra for det. Da bables vi og god fornøyelse!

 

Jungelboken 2016 og ymse annet av interesse

Heisann! Det er torsdag, Hamilton-boka jeg fikk i posten for noen dager siden er fantastisk og værgudene er idioter siden det er spådd skikkelig dustete vær på Østlandet fremover og jeg har lyst på så fint vær at jeg snart kan bytte ut strømpebukser med sokker og ha jakka rundt livet og såpass varme temperaturer at man bare må spise sjokoladeis utendørs mens man går spaserturer. På den positive siden virker utenlandsk Netflix igjen og jeg kan nå til og med se ting som “Animaniacs” og det er skikkelig kult (og hvis værgudene svikter blir det bare mer Netflix og fargelegging, sånn er det bare) 🙂 Noe annet interessant er Nintendos annonsering som delvis småskuffer litt siden mars neste år er så lenge til, men samtidig gjør det litt greit at jeg ikke har fått tak i Wii U i og med at det egentlig ikke er så mye vits når det er mye lurere å prøve å spare litt penger sånn at jeg heller kan skaffe meg Nintendos neste konsoll OG deres neste Zelda-spill samtidig i mars neste år, ikke minst fordi man på deres neste konsoll fortsatt skal ha muligheten til å spille Wii U-spillene jeg har skikkelig lyst til å spille. Det er med andre ord for øyeblikket det som nok er målet mitt mest hva angår Nintendo og å heller spille mer Nintendo 3DS og Wii i mellomtiden. 

Ellers kommer jeg på lørdag til å poste mitt første ESC-innlegg for i år, jeg skrev ferdig en novelle om Gud av alle ting i går som jeg ble skikkelig fornøyd med, jeg fikk tak i en brilliant ny fargeleggingsbok på lørdag som jeg digger og jeg har det egentlig ganske greit. 

Dette er ellers brilliant:

Det var et sånt arrangement i USA der skuespillerne i Hamilton hadde åpningsnummeret der de gjorde en hyllest til Sweeney Todd der de synger om Sweeney Todd til en melodi fra musikalen Hamilton og slikt og det er skikkelig stilig 😉

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter en anmeldelse av Jungelboken-filmen jeg så på kino på lørdag og så kommer neste innlegg altså alt på lørdag og da er det klart for babbel om ESC (yay!) så det blir kos.

Jungelboken 2016

Jungelboken har aldri vært blant mine favorittfilmer signert Disney, men jeg har like fullt kost meg hver gang jeg har sett den og jeg var veldig nysgjerrig da jeg hørte om live-action/CGI-versjonen som skulle komme, en nysgjerrighet som bare vokste seg enda større da jeg så traileren. Og yay, på mange måter er dette en svært flott film som godt balanserer elementer fra animasjonsfilmen og elementer fra boka (som jeg fortsatt har til gode å lese). Det er med det sagt slett ingen perfekt film, men den er verdt å se og absolutt super.

Historien burde være temmelig kjent, men for uinnvidde handler det om Mowgli som er et menneske som vokser opp i jungelen og som Shere Kahn insisterer på å få drept. Så møter vi Kaa, Baloo og Bagheera blant annet og Mowgli lærer ting om seg selv og så mye mer enn det føler jeg ikke for å oppsummere. Sikkert er det uansett at historien er godt formidlet i denne nye 2016-versjonen, en versjon som byr på gode karakterskildringer, fin stemning og mange spennende hendelser som så absolutt holder på interessen.

Jeg elsker dessuten hvordan denne filmen ser ut for alt er CGI utenom Mowgli og det funker faktisk skikkelig bra i en film som er direkte vakker å se på til tider med nydelig fotografi og atmosfære. Det er dessuten godt skuespill fra både han som spiller Mowgli og de som har stemmene til dyrene. Videre er det fin musikk mesteparten av tiden, men det er også ved musikken mye av filmens eventuelle svakheter er å finne.

Jungelboken 2016 er nemlig mye rart, men det kan ikke betegnes som en musikal sånn jeg ser det og likevel inneholder denne filmen musikalnumre som selv jeg ikke føler passer inn. Det er bare snakk om to musikalnumre, men de krasjer med stemningen når de kommer (særlig i tilfelle med King Louie) og når dette påpekes av en musikalelsker så sier det en del. Samtidig er det en finhet i disse øyeblikkene i form av at de er med på å vise hvordan dette som film tross alt er basert på Disneys klassiske animasjonsfilm og det er uansett bare småting når fakta jo er at dette er en film som ellers funker veldig godt.

Og greit nok så føler jeg ikke et intenst behov for å se denne filmen mange ganger og jeg tror heller ikke dette vil være blant filmene jeg vil huske best når dette året er omme, men likevel. Dette er innmari fint tross enkelte småting som irriterer litt og derfor er det absolutt verdt å få med seg tross alt, da gjerne i kombinasjon med popcorn.

Terningkast 5!

Kvitebjørn Kong Valemon :)

Heisann! Denne helgen har jeg vært på teater (som jeg kommer tilbake til senere i dette innlegget) og kino (som jeg sparer til mitt neste blogginnlegg) og i det hele tatt funnet på mye forskjellig av fine ting og tang. Dessuten har jeg begynt på en novelle om Gud og Georg Ulriksen (som jeg delte et utdrag av på Diktkammeret og så fikk jeg så koselige tilbakemeldinger) som jeg tror kan bli skikkelig super, jeg har spilt mye Zelda, jeg har funnet måter å kunne se utenlandsk Netflix igjen (og bruker dette til å se Once upon a time og Full House på britisk Netflix) og jeg fikk i dag tak i en elsket og himla vakker bok:

Det er en bok om musikalen Hamilton, jeg har ønsket meg den lenge og jeg elsker at jeg har den og gleder meg så til å lese den <3

Ellers har jeg ikke så mange planer for denne uka, men biblioteket skal besøkes på lørdag (låne masse bøker, hurra!) og det er filmkveld på Humanismens Hus på torsdag der de skal sende “Nader og Simin – et brudd” og jeg da for første gang vil få testet iransk dramafilm (jeg kommer til å føle meg så kultivert og intellektuell altså). Det blir nok fint 🙂

Jeg klarte ellers ikke å dy meg på lørdag og har nå enda en fargeleggingsbok, men det er så verdt det og den blir så kos og ja, livet er fint for øyeblikket. Men nå tenkte jeg egentlig ikke å skrive et skikkelig langt og bablete blogginnlegg. I stedet tenkte jeg å anmelde Kvitebjørn Kong Valemon som altså var teaterstykket jeg så på lørdag. Neste innlegg kommer ellers på torsdag antakelig så da bables vi!

Kvitebjørn Kong Valemon

Siden jeg alltid har vært veldig glad i eventyr og et av de eventyrene jeg har vært særlig glad i er eventyret om Skjønnheten og Udyret så er det kanskje ikke så rart at jeg også liker eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon ganske godt siden Skjønnheten og Udyret igjen er et eventyr som er inspirert av eventyret om Kvitebjørn Kong Valemon visstnok. Uansett, hva angår Kvitebjørn Kong Valemon spesifikt så har jeg sett og elsket den norske film-versjonen fra tidlig 90-tall og nå har jeg også sett teaterversjonen og konkludert med at den var noe fullstendig magisk.

Det handler om jenta og kvitbjørnen som egentlig er en forhekset prins (noe som man burde forstå bare av tittelen egentlig, så jeg føler ikke at jeg spoiler noe med å røpe dette). Videre handler det om trollkjerringen og magi og aller mest handler det om kjærlighetens kraft.

Og ååå, jeg liker Det Norske Teatrets versjon av dette eventyret veldig godt for det er så flott gjennomført. For det første er det godt formidlet i en forestilling som kanskje er ment mest for barna, men som også har en Disney- og Pixar-aktig måte å gjøre det vel så magisk for et voksent publikum. Videre er det nydelig musikk (som henter inspirasjon fra folkemusikk, men også nyere popmusikk interessant nok), effektiv og smart scenografi og fylt med såre øyeblikk, men også morsomme og spennende øyeblikk som seg hør og bør.

Jeg syns videre skuespillet funker ypperlig, særlig hva angår Silje Lundblad som Jenta som er en heltinne vi heier like mye på hele veien og Hans Rønningen som gir alt og mere til som trollkjerringa. Og kvitebjørnen er fantastisk levende og vellaget så hurra for det.

For min del mangler forestillingen likevel noe som ville gjort det til fullstendig perfeksjon, men det er vanskelig å sette fingeren på hva dette noe er. Kanskje ligger det dog litt i at det ble litt for kort og enkelt i den forstand at de for min del gjerne kunne gjort en enda mer original vri på historien. Samtidig er det bare småting man kan kommentere på for dette var himla fint og det holdt godt på interessen til både barn og voksne i salen. Det viste videre hvordan Det Norske Teatret er et teater som tar familieforestillinger virkelig på alvor på en forbilledlig måte.

Terningkast 5!

 

Den glade enke

Heisann! Det er fredag, helgen blir fin fordi “Kvitebjørn Kong Valemon” på teater og “Jungelboken” på kino (de vil anmeldes i de neste to blogginnleggene mine tenker jeg) og jeg har verdens beste bror som hjalp meg på Zelda-spillet mitt slik at jeg kan komme videre 😉 Ellers så jeg jo altså “Den Glade Enke” i går, men før jeg babler mer om det tenkte jeg å bable om litt andre ting. Som at det er fryktelig kjipt at Prince døde i går. Jeg skal innrømme at jeg ikke har hatt så sterkt forhold til Prince, men han var jo et stort talent og med sine 57 år slett ikke så veldig gammel heller og det virker som om alle kjendisene dør i år og det er teit. 

Her var en fin hyllest til Prince med skuespillerne i den nyeste oppsetningen av The Color Purple, de synger sååå fint <3

En fin ting dog er planene mine om å bruke kvelden til å kose meg med Idol og at Google har helt nydelige Google doodles i dag i forbindelse med at det visstnok er Jordens Dag. Det er også fint at boka jeg leser for tiden, “The girl with all the gifts” er skikkelig interessant og en fascinerende twist på zombie-sjangeren 🙂

Men da tenkte jeg å poste en trailer for Den Glade Enke og deretter min anmeldelse av musikalen og så kommer neste innlegg sannsynligvis på mandag. Vi bables og god fornøyelse!

Den glade enke

Da jeg leste at Oslo Nye Teater skulle sette opp operetten Den Glade Enke som musikal var en del av meg først litt usikker rett og slett fordi det var noe jeg ikke kjente noe til fra før i det hele tatt. Vanligvis om jeg ikke har sett en musikal på teater før så har jeg i det minste lyttet massevis til musikken på Spotify og cd-er og her var det plutselig noe som var helt upløyd mark. Samtidig var dette også mye av moroa da jeg var på teater og faktisk så Den Glade Enke fordi jeg for en gangs skyld ikke visste hva som ville skje og ikke kjente til musikken fra før og slikt, jeg fikk gleden av å bli overrasket og siden jeg vanligvis har som problem at jeg har for mange forventninger og vet for mye om musikaler på forhånd så føltes det befriende med en teateropplevelse som ga meg noe annet.

Og dette var en litt digresserende begynnelse, men poenget er i alle fall at jeg var på teater uten å vite særlig mye mer enn tittelen, at det var en musikal og at det var kule folk som var med på forhånd og det var ganske kult.

Den Glade Enke er ellers opprinnelig en operette i tre akter som ble uroppført i Wien i 1905. Det handler om den glade enken, om kjærlighet og så er det litt intriger og forvirringer og sirkus og slikt og så mye mer enn det har jeg egentlig ikke tenkt å si om plottet på forhånd siden dette er en forestilling der man tjener på å bli overrasket underveis. Det jeg skal si er dog at de på Oslo Nye Teater har beholdt mye av Franz Lehárs opprinnelige musikk til operetten, men også blandet det med mer moderne rytmer i en stilsikker miks som har resultert i en musikal der musikken er fantastisk fra ende til annen og det er eleganse og kaos i kombinasjon på en måte som ikke kan annet enn å imponere og inspirere. Måten denne operetten har blitt modernisert og samtidig holder på det klassiske oppe i alt sammen er brilliant og det er skikkelig stilig i tillegg så yay!

Uansett så er denne musikalen noe av det mest gjennomførte jeg har sett på lenge. Mens det er andre musikaler jeg har sett i år som jeg har likt bedre så føles denne aller mest komplett på en måte i form av at absolutt alt gjøres med teknisk perfeksjon. Det er dansere av høyeste kaliber, det er nydelige sangnumre, det er skuespill som er helt topp og det er scenografi og koreografi som videre viser hvordan denne musikalen føles som et overskuddsprosjekt der alt klaffer. Og mye av dette skyldes også skuespillerne og der vil jeg trekke frem noen som jeg personlig likte ekstra godt. Vi har for eksempel Herborg Kråkevik (som jeg nå har fått skikkelig lyst til at skal være deltaker på neste sesong av Stjernekamp) som synger helt nydelig og i tillegg er full av sjarm, attitude og eleganse som Hanna Glawari. Vi har Hans Marius Hoff Mittet som grev Danilo Danilowitsch og som igjen viser seg som en fantastisk skuespiller så vel som vokalist. Jeg likte Petter Vermeli og Mari Lerberg Fossum skikkelig godt og ååå, Kari Ann Grønsund og Anders Hatlo har jeg skikkelig sans for bortimot uansett og dette var intet unntak. Også Sindre Postholm da, som funker litt som limet som binder alt sammen og i tillegg er et sånt multitalent som spiller, synger og ikke minst stepper med største selvfølgelighet. Og ååå, danserne, sangerne, orkesteret og alle de involverte er så fantastiske og dyktige og det er jo fenomenalt.

Når det likevel er noe som mangler så ligger det litt i at jeg syns det ble litt forvirrende og kaotisk til tider, noe som for så vidt også vel så mye er en positiv ting i form av at denne musikalen så visst inneholder en smule galskap, men det er kontrollert galskap og systematisk kaos der man skjønner at alt som kan virke en smule tilfeldig egentlig er nøye planlagt. Jeg syns ellers at den udefinerbare magien som gjør at jeg virkelig elsker enkelte musikaler mangler litt og jeg klarte ikke å gi meg helt hen hele veien på den måten jeg helst vil. Samtidig handler dette om småting og en skal ikke glemme at det meste her funker skikkelig godt og at jeg hadde det utrolig gøy mesteparten av tiden.

Og dette føles virkelig som en av de viktigste musikaloppsetningene Oslo Nye Teater har satt opp. Ikke fordi det de har satt opp tidligere nødvendigvis har vært dårligere, men fordi alt føles så himla gjennomført her. Det er så presist koreografert og orkestrert, det er så god timing, det føles i det hele tatt så smart og stilfullt og det er derfor denne musikalen fortjener en klar femmer som dessuten er en skikkelig sterk femmer. Hurra for Den Glade Enke!

Om omvendte froskeprinser og finheter :)

Heisann! Det er onsdag og denne uka kommer til å bli fantastisk, noe som er det jeg velger å fokusere på i stedet for “ååå, jeg vinner ikke nettkonkurranser og kommer ikke videre på Zelda-spillet mitt og uff, å få jobb er fortsatt mission impossible”. For det finnes masse man kan kommentere på, men det er i hovedsak småting og generelt sett har jeg det veldig fint for tiden. Jeg leser fine bøker, skriver i alle fall noe hver dag selv om det kanskje ikke nødvendigvis blir så mye og jeg koser meg med kafébesøk og Buffy-episoder og å glede meg til ESC 2016 mens jeg lytter til ESC-spillelisten min 🙂

Og som nevnt blir denne uka fantastisk fordi jeg hadde skikkelig flaks på mandag. Jeg dro inn til sentrum for å hente en billett i billettluka på Det Norske Teater (skal se Kvitebjørn Kong Valemon på lørdag) og så hadde jeg funnet ut at jeg av ymse grunner ikke ville få dratt til faren min denne uka og besluttet å foreta et spontaninnkjøp av teaterbilletter til Den Glade Enke på Oslo Nye Teater førstkommende torsdag. Så gikk jeg for å kjøpe billett (som skulle koste meg over 600 kr) og der spurte de om jeg hadde noen rabatter, noe jeg fortalte dem at jeg ikke hadde så vidt meg bekjent. Og så var de sånn, ja vi ser at du drar mye på teater her, vi kan gi deg en rabatt bare for å være greie. Og vips hadde jeg teaterbilletter til torsdag for under halvparten av den summen det egentlig skulle koste bare fordi jeg er mye på teater, det er jo helt utrolig!! Anyway så skal jeg altså på teater både på torsdag OG på lørdag og i tillegg unnet jeg meg en billett til å se den nye Jungelboken-filmen i 3D på kino lørdag kveld så yay, denne uka blir skikkelig kulturell og fenomenal. Og moralen er at det lønner seg å være stamkunde på Oslos teatre og at jeg egentlig ikke kan klage over at jeg ikke vinner nettkonkurranser når jeg har så himla mye flaks på andre områder 😉

Ellers har jeg fargelagt igjen:

Mobilbilder har ikke nødvendigvis den beste kvaliteten, men jeg syns det ble litt fint likevel og stemningsfullt siden det er så mye blåtoner og slikt. 

Nå tenkte jeg å dele en begynnelse på noe som kanskje skal bli til en novelle etter hvert som jeg finner ut hvordan den skal fortsette (muligens en novelledings til Gatelyktprosjektet mitt, men der har jeg ikke bestemt meg helt) og så kommer neste innlegg nesten garantert på fredag da jeg altså kan anmelde Den Glade Enke i vilden sky. Vi bables og god fornøyelse!

Den omvendte froskeprinsen (en begynnelse)

Hun hadde betraktet ham i smug i ukesvis, alltid like diskret, alltid like fascinert og alltid like overbevist om at det bare var snakk om tid. Han hadde brunt hår og brune øyne og rent utover å være ganske sjarmerende med glimt i øyet så var han på mange måter en helt alminnelig mann og likevel. I Linas øyne var han det ikke. Hun så ham og så en prins og hadde av en eller annen grunn trukket den konklusjon at han var en prins som egentlig var en frosk; en teori hun følte at hun fikk bekreftet av at han aldri pratet. I alle fall hadde hun i grunnen aldri hørt ham snakke, det nærmeste man kom var noen kremtelyder som liknet mistenkelig mye på «ribbit»-lyden frosker lagde. Han virket videre som om bena hans var litt for lange for deres eget beste og blikket hans hadde til tider noe konsentrert ved seg, som om noe i ham savnet å strekke ut en tunge akkurat der det var mest perfekt, for så å spise en flue. Lina var med andre ord temmelig overbevist om at naboen hennes var en omvendt froskeprins som ved et kyss ville forvandles tilbake til en frosk pronto finale og hun hadde tenkt å ta seg av denne jobben og deretter ha ham som kjæledyr kanskje. Det eneste som gjensto da var en passende anledning til å kysse ham.

*

Lina betraktet ham igjen denne sommerdagen. Det var som om været aldri helt hadde landet den sommeren for den ene dagen regnet det, den neste dagen var det sol og skyfri himmel og plutselig kunne vinden føles kald og lunefull som om det allerede nærmet seg vinter, men så gikk det øyeblikket igjen over såpass fort at man lurte på om det hadde vært innbilning. Denne dagen var i så måte intet unntak, men i det minste var den på en måte vakker og det i seg selv inspirerte henne. I alle fall smilte hun for seg selv og fortsatte å lese gjennom VG på kaféen med en nøysomhet som kunne fått det til å virke som om hun var verdens treigeste leser noensinne om man ikke visste at det hele selvsagt kun var et spill for galleriet. For hun leste aldeles ikke, hun fikk med seg noen setninger der og da, men det hun egentlig gjorde var ikke å lese, men å betrakte ham. Og det var som om alle spørsmålene nådde frem til perrongen samtidig mens hun observerte ham, alt fra hva han het til hvem han var rent utover å være en mann som bodde i nabolaget og videre hen til når anledningen til å kysse ham ville dukke opp. For all del kunne det selvfølgelig hende at han trivdes med å være et menneske, men Lina hadde en temmelig klar fornemmelse av at han egentlig lengtet. Et sted i hjertet hans ønsket han nok dypest sett at alt skulle bli som før da han var en frosk og kunne sitte på et vannliljeblad mens han bare slappet av og kun unntaksvis måtte gjemme seg fordi han så en fugl (eller eventuelt en eksepsjonelt stereotypisk franskmann med alpelue, baguett og malesaker) som ville ha ham til middag. Lina visste det nok og hun hadde så lyst til å fortelle ham at hun så gjerne hjalp ham, gladelig. Hun ville si ham at det var dette hun var skapt for i og med at det føltes litt slik, litt som om alt i livet hennes så langt bare hadde vært en prolog og at boka hun kalte livet enda ikke hadde begynt for fullt. Hun sa ingenting. Drakk varm sjokolade og tenkte på frosker og aller mest froskeprinsen og når hun ville få anledning til å kysse ham og dermed skape en magisk metamorfose.

*

Dyr på E, smakebit på søndag og kunstløpsfinheter :)

Heisann! I går var jeg på spillkveld, spiste lunsj på Peppes og tittet rundt i butikker (blant annet sammen med moren min med det resultat at jeg nå har både ny jakke og nye sko som det kanskje dukker opp bilde av senere). Og i dag har jeg trent, gjort husarbeid og vunnet to runder Maxi-Yatzy, men ellers bare slappet av, noe som for så vidt er fint det og. Uansett er livet ålreit, godt hjulpet av at jeg skrev et dikt på fredag som noen på Diktkammeret kalte på høyde med Gro Dahle (noe jeg tar som et skikkelig kompliment siden hun er en av mine favorittpoeter). Diktet kan jeg like godt dele nå før jeg fortsetter kalaset (og det inneholder dessverre ikke enhjørninger selv om kommentatoren også minnet meg på at det så absolutt er et finfint dyr på E, men jeg håper det er fin lesning lell):

Dyr på E 

E for elefanter
esler og edderkopper

snabler, snøft og minst syv ben for mye 

eller kanskje eplemaur
eskerotter og eventyrbiller

som en naturlig forlengelse 
av alt en E kan inneholde
i tillegg til epler, esker og eventyr

*

Ellers tenkte jeg nå å være med på smakebit på søndag igjen og boka jeg nettopp har begynt er denne:

Den heter “Wuvable Oaf”, er en grafisk roman skrevet av Ed Luce (jeg har lest veldig mange grafiske romaner i år) og handler om en tidligere wrestler kalt Oaf som bor i San Francisco, lytter masse til Morrissey og bor sammen med en masse katter. Også leter han etter kjærligheten og er særlig fascinert av Eiffel som er hovedvokalist i, la meg sitere fra Goodreads, “black metal/queercore/ progressive disco grindcore” bandet Ejaculoid og så består boka av små historier om gay love, musikk, katter og Oaf sin familie og slikt ut i fra det jeg har lest om den og det høres ganske fascinerende ut.

Og dette er ellers et av de tilfellene der jeg lånte en bok jeg aldri hadde hørt om i det hele tatt på biblioteket kun fordi coveret er så skjønt. For ååå, dette coveret, det er noe himla adorabelt ved å se en tidligere wrestler omringet av en hel haug med katter og jeg har ikke lest så mye av boka enda, men det virker som en sjarmerende bok som så absolutt vil være fornøyelig så yay!

Her er en smakebit:

Her har kattene på den forrige siden slikket rundt på Oafs særdeles hårete kropp og så spytter de ut hårballer og sånt på den i ettertid. Og det er for så vidt ikke et så søtt syn, men det er på en måte søtt likevel for det understreker liksom at denne boka vil være ganske sær og original på en måte som gjør meg nysgjerrig på resten. 
 

Flere smakebiter kan man finne hos Flukten fra Virkeligheten.

*

Ellers var det VM i Kunstløp for noen uker siden. Av ymse grunner fikk jeg ikke sett det når det gikk, men i ettertid har jeg funnet noen høydepunkter. Som Ashley Wagners kortprogram som var skikkelig stilig og med masse attitude og sjarm:

Og Yuzuru Hanyu sitt kortprogram som er rett og slett vakkert:

*

Men da kan mer kunstløp, mer litterær babling og mer babling generelt sett spares til senere anledninger. Neste innlegg kommer om noen dager tenker jeg så da prates vi og god fornøyelse =D

The Peanuts Movie og musikalrelaterte finheter :)

Heisann! Det er torsdag, det føles på tide å blogge igjen (og krysse fingrene for kommentarer siden det på ingen måte er noe jeg kan ta som en selvfølge) og jeg har det for så vidt fint selv om det ikke skjer så mye spennende. I mitt forrige innlegg skrev jeg om hvorfor forrige søndag var fantastisk og i dag skal jeg anmelde en film. Før vi kommer så langt så kan jeg dog bable om ymse andre småting. Som at jeg trenger noen til å hjelpe meg på Majora’s Mask 3DS siden jeg er nødt til å vinne et race for å kunne komme videre og ikke får det til selv, som at jeg har sendt tekster og følgebrev til Gyldendal Forfatterskole og håperhåperhåper at det faller i smak selv om jeg alt nå ser ting jeg kunne gjort annerledes hva angår oppsett og slikt, som at jeg gleder meg til spillkveld på Humanismens Hus på lørdag og som at jeg liker at det er så vårlig og fint for tiden 🙂

Dette er forresten fantastisk:

Det er sangen “Schuyler Sisters” fra musikalen Hamilton fremført av tre innmari talentfulle unge skuespillere. Særlig han som spiller Angelica er fantastisk og har enormt potensiale som musikalartist fremover, men de er superflinke alle tre =D

Ellers fant jeg dette klippet med Jeremy Jordan som synger “Don’t rain on my parade” og det er også brilliant:

Nok om det. Jeg har sett en film og nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av denne filmfinheten. Neste innlegg kommer om noen dager så da bables vi og god fornøyelse!

The Peanuts Movie

Snoopy, Knøttene, Peanuts. Kjært barn har mange navn og Charles Schulz tegneserie er i så måte veldig kjær siden jeg har lest den betegnet som alle disse tingene om hverandre. Personlig betegner jeg den dog mest som Snoopy fordi det er Snoopy jeg først og fremst forbinder denne tegneserien med. Uansett så er dette en tegneserie jeg alltid har tenkt på som veldig koselig. På samme måte som med «Tommy og Tigern» er dette en tegneserie som har noe utpreget sympatisk ved seg og jeg syns dessuten Snoopys forsøk på å skrive litteratur er ypperlig underholdning. Med andre ord var jeg nysgjerrig da jeg leste om langfilmen som kom i fjor om Snoopy og Charlie Brown og alle de andre karakterene i dette finstemte universet og ååå, dette er en veldig skjønn film. Den var ikke like engasjerende hele veien og jeg merket at jeg var litt trøtt mens jeg så på, men ellers så jo da. Dette er stemningsfullt og skjønt.

Historien er ganske enkel. Det handler om Charlie Brown som alltid har uflaks og kløner til tingene han prøver på og så blir han forelsket i den nyinnflyttede rødhårede jenta og prøver å fange hennes oppmerksomhet. I tillegg følger vi Snoopy som har sine egne eventyr og så skjer det ting og slikt.

Og dette er et godt eksempel på en slik film der plottet på ingen måte er det viktigste. I stedet føles ting litt mer fragmentert fortalt på en måte som her funker veldig godt og viser at det hele er inspirert av en tegneserie. Det som er det veldig fine med denne filmen er stemningen og hvordan animasjonen har så mye personlighet. Denne filmen har en veldig egen animasjonsstil som er veldig lett å like og særlig om man altså liker tegneserien i utgangspunktet.

Ellers liker jeg karakterene, særlig Snoopy som alltid er awesome, jeg liker musikken og jeg har egentlig ikke så mye å si utover at denne animasjonsfilmen er fryktelig koselig og sjarmerende.

Svakheten er at det nok blir litt for trygt i lengden og jeg tror også dette er et eksempel på en animasjonsfilm som nok passer bedre for nostalgiske voksne fremfor barn. Som nevnt holdt den heller ikke like godt på interessen hele veien.

Med det sagt så likte jeg fortsatt denne animasjonsfilmen veldig godt og vil absolutt anbefale den hvis man har lyst på litt hyggelig underholdning en lørdagskveld. Terningkast 4!

En kveld med Øystein Wiik og Gisle Kverndokk og Musikkteaterprisen 2015 eller da Karoline hadde en helt kongebrilliant kveld =D

Heisann! I går kveld var helt fantastisk, men det skal jeg komme tilbake til. Først tenkte jeg å dele noen andre fine ting. For det første har jeg nå fått inn penger på PayPal, noe man kan se et eksempel på her:

 

Det er ikke et spesielt bra bilde, men det betyr rett og slett at tekstforfatteroppgaven som falt i smak nå har blitt betalt og at jeg for første gang har tjent penger på noe jeg selv har skrevet. Hurra! =D

Ellers unnet jeg meg “Hamilton: The Revolution” for noen dager siden, noe som er en bok om musikalen Hamilton og sånn sett en musikalnerdete vidunderlighet som jeg virkelig følte at jeg trengte. Yay!

Jeg ble ellers skikkelig fascinert på lørdag da det helt brått begynte å hagle skikkelig i ti minutter samtidig som det var strålende solskinn, jeg får bare mer og mer sansen for Majora’s Mask 3DS, jeg har klart å skrive et dikt hver dag i april og jeg blir kanskje ikke like fornøyd med alt, men jeg skriver i alle fall og jeg har det generelt ganske fint for tiden selv om det er mye som skjer på ymse plan og sånt. 

*

Nok om det. Nå må jeg bable litt om gårsdagen for den var helt fantastisk <3 <3 <3 Alt sammen begynte da jeg leste om arrangementet “En kveld med og musikkteaterprisen” for noen uker siden og ble veldig gira mens jeg tenkte at det hadde SÅ vært noe for meg. Så dukket det på fredag opp en konkurranse der man kunne vinne to billetter og jeg deltok i vei selv om jeg ikke har vunnet en eneste konkurranse siden midten av desember. På lørdag formiddag sendte jeg deretter en melding til Facebook-siden til konkurransen der jeg forhørte meg om de hadde trukket en vinner siden jeg ikke hadde sett det annonsert og fikk ny melding tilbake lørdag ettermiddag om at de hadde trukket en vinner som ikke var meg. De tilbød meg dog to billetter fordi jeg hadde minnet dem på konkurransen fordi folk av og til er usedvanlig snille og kule og derfor følte jeg meg skikkelig som en vinner uansett. Og av ymse grunner fant jeg riktignok ingen som kunne bli med meg på arrangementet, men det gikk helt fint for jeg hadde det sååå himla fint uansett <3

Alt sammen startet ca klokka 19:00 på Chat Noir der Johan Osuldsen intervjuet Øystein Wiik og Gisle Kverndokk om musikalsamarbeidet deres og slikt og det var skikkelig interessant og fascinerende, særlig om man er karolinsk og musikaloman samtidig, noe jeg jo er 🙂 Jeg koste meg i alle fall skikkelig mens jeg drakk vann og spiste Djungelvrål og lyttet til betraktninger og observasjoner rundt arbeidet med å skape musikaler og å bringe dem ut i verden. Underveis var det ellers hilsener, det var gjester og det var opptredener (blant annet med Karoline Krüger som sang en sang fra musikalversjonen av Sofies Verden, noe som var helt nydelig). Det var i det hele tatt utrolig fint og jeg lærte masse interessant som jeg ikke aner om jeg noen gang vil få bruk for, men som jeg syns var spennende uansett (og noe av lærdommen kan uansett lett overføres til skrivingen som den skapingen jeg brenner mest for).

Her er et bilde fra seansen (om man kan kalle den det) og her er jeg temmelig sikker på at det er Øyvind Boye Løvold som synger og ja, hele intervjuet med Øystein Wiik og Gisle Kverndokk var veldig givende å få med seg og ga meg enda mer respekt for hvor nydelig musikken deres faktisk er og hvordan de står bak innmari mange musikaler som jeg fortsatt har til gode å se eller lytte til. 

Etter litt i underkant av to timer var dette segmentet av arrangementet over og det ble en lang pause på litt over en halvtime der man kunne mingle og slikt. Selv bare satt jeg nede i vestibylen litt først mens jeg betraktet alle de kjente skuespillerne og musikalartistene som var der med gnistrende øyne og enorm fascinasjon over å være i samme rom som så mange mennesker jeg beundrer. Deretter klarte jeg ikke å dy meg siden det tross alt var skikkelig mange personer jeg er en stor fan av der og skaffet meg et knippe autografer:

Det er autografen til nevnte Øyvind Boye Løvold (som jeg kjenner fra Billy Elliot, Mary Poppins og forrige sesong av The Voice og som jeg er fan av fordi han virker så sympatisk og har så flott stemme), Mari Lerberg Fossum (som spilte Belle da jeg så Skjønnheten og Udyret på Christiania Teater og som var utrolig koselig og genuin), Charlotte Brænna (som jeg har vært fan av i flere år og sett i en mengde musikaler, dessuten liker min indre lokalpatriot veldig godt at hun er fra Grorud og ååå, hun var så hyggelig så yay) og Jannike Kruse (som jeg har vært fan av siden første gang jeg så norske versjonen av Disney’s Aladdin som syvåring siden hun hadde stemmen til Jasmine; hun var forøvrig også veldig kul og gjorde min indre Disney-nerd happy ved å ha en kort samtale med Trond Teigen som var norske stemmen til Aladdin og som jeg også er fan av rett før jeg skaffet meg autografen hennes, jeg så med andre ord Aladdin og Jasmine prate sammen). Og jeg følte meg litt teit som gikk på autografjakt, men samtidig virket det ikke som om noen egentlig hadde noe i mot det og da var det vel i orden.

Etter pausen var det tid for høytidelig utdeling av prisen for beste forestilling OG årets musikalartist for 2015 og da var awesome Heidi Gjermundsen Broch konferansier i samarbeid med vel så kule Hans Marius Hoff Mittet. Og de delte først ut pris for beste forestilling der de nominerte var Hellemyrsfolket (som jeg særlig tok meg i å irritere meg over ikke å ha fått sett), Solaris Korrigert, Sound of Music og Mary Poppins. Av de nominerte var det bare Mary Poppins jeg hadde sett, men den syns jeg til gjengjeld var himla fantastisk; en konklusjon juryen åpenbart var enig i siden den vant. Dette bare understreker hvor fantastisk dyktige de er på å sette opp flotte musikalproduksjoner på Folketeateret =D

Neste pris var for beste musikalartist og der var de nominerte Herborg Kråkevik (jeg har en sånn greie med at jeg alltid forbinder navnet hennes med en vitsetegning som var i Se & Hør for en del år siden der det var en kråkes hjem og så sto det “her bor G. Kråkevik” som et spill på navnet hennes, men det er en liten digresjon og det er på ingen måte slemt ment fra min side når jeg tenker på den vitsetegningen), Espen Grjotheim, André Søfteland, Silje Lundblad og Heidi Ruud Ellingsen. Med unntak av Heidi Ruud Ellingsen var alle de nominerte til stede og sang sanger fra musikalen de var nominert for og dette var så fint. Særlig imponert ble jeg av henholdsvis Espen Grjotheim og André Søfteland, førstnevnte fordi han gjorde en intenst sjelfull og fantastisk norsk versjon av Amy Winehouse’s Back to black, sistnevnte fordi han hadde en usedvanlig flott sangstemme som jeg ble svært imponert av. Her kan man høre ham synge “Bring him home” fra Les Miserables som en slags fin demonstrasjon av hvor supert han synger:

Jeg heiet dog mest på Heidi Ruud Ellingsen, i hovedsak fordi hennes opptreden i Mary Poppins faktisk er noe jeg fikk med meg to ganger i løpet av fjoråret og hun der var fullstendig perfeksjon. Sånn sett passet det meg ganske så fint at hun vant 😉 

Etter dette igjen fikk Egil Monn-Iversen æresprisen og så var arrangementet over og jeg gikk ut i verden igjen med den boblende og brusende entusiasmen ingenting gir meg i like stor grad som flotte musikalrelaterte opplevelser. Broren min er verdens beste bror ever og hentet meg slik at jeg slapp å ta t-banen hjem klokka 22:30 på kvelden og jeg kom omsider hjem til en leilighet, en kopp te og en følelse av å ha hatt en av de beste kveldene jeg har hatt på lenge. Seriøst, jeg hadde det så fint i går, det var så inspirerende og underholdende og musikalnerdete at jeg var helt i himmelen og jeg er så ufattelig glad for at jeg fikk sjansen til å få det med meg at bare ååå <3 

*

Men da er dette innlegget i grunnen langt nok så ja. Neste innlegg kommer om noen dager tenker jeg og i mellomtiden håper jeg alle har det supert 🙂 Hurra for april og vår og fine erfaringer 🙂

If I fall, if I die

Heisann! Det er torsdag, livet er fint og inspirerende, jeg finner på mye fint og helgen kommer til å inneholde loppemarkeder så yay! Og det finnes sikkert småting jeg kunne valgt å klage over, men jeg gidder ikke. I stedet fokuserer jeg på de fine tingene i livet, der i blant det som muligens er det mest sexy jeg har sett ever:

Generelt sett tenker jeg ofte på meg selv som aseksuell av ymse grunner, men dette klippet har fått meg til å revurdere denne teorien eller i det minste endre det til Aaron Tveit-seksuell for han er sååå himla attraktiv her. Og jeg visste at han var kjekk og talentfull og alt det der, men ååå <3 Her synger han sammen med Gavin Creel og Aaron Tveit synger først og dette er en såå fantastisk versjon av “Take me or leave me”. Og bare alt med dette klippet, bare gaah, ååå, awesome, yay =D

*

Beklager, jeg skal nå ta meg sammen og fremtre som en moden og sofistikert Karoline som fokuserer på andre viktigheter i livet. Som teater og hvor himla fint det er at Oslo Nye Teater skal sette opp “En mann ved navn Ove” til høsten, som at jeg fant Hockey Pulver MED kjærlighet på pinne til på butikken i stad og det er det smarteste jeg har kommet over på lenge, som bøker og hvordan jeg nettopp leste ut en bok som var super. 

Og nå tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til en anmeldelse av denne litterære finheten og så kommer sannsynligvis neste innlegg på søndag regner jeg med. Vi bables og god fornøyelse!

(Bilde funnet på Goodreads sin side om denne boka, en side man kommer til ved å trykke på bildet.)

If I fall, if I die av Michael Christie

 

Will has never been outside, at least not since he can remember. And he has certainly never gotten to know anyone other than his mother, a fiercely loving yet wildly eccentric agoraphobe who panics at the thought of opening the front door. Their world is rich and fun- loving?full of art, science experiments, and music?and all confined to their small house.

But Will?s thirst for adventure can?t be contained. Clad in a protective helmet and unsure of how to talk to other kids, he finally ventures outside.  At his new school he meets Jonah, an artsy loner who introduces Will to the high-flying freedoms of skateboarding.  Together, they search for a missing local boy, help a bedraggled vagabond, and evade a dangerous bootlegger.  The adventure is more than Will ever expected, pulling him far from the confines of his closed-off world and into the throes of early adulthood, and all the risks that everyday life offers.    

In buoyant, kinetic prose, Michael Christie has written an emotionally resonant and keenly observed novel about mothers and sons, fears and uncertainties, and the lengths we?ll go for those we love.

*

Ovenfor finnes Amazon sin synopsis for denne boka, en bok som definitivt er en av de mest velskrevne bøkene jeg har lest så langt i år. Det er ikke en perfekt bok og den funker ikke like godt hele veien, men når den funker så er det helt magisk og med formuleringer som er så presise og fine at man tross alt blir betatt uansett.

«If I fall, if I die» er en bok jeg hadde sett på i bokhandler noen ganger før jeg fant den i Gøteborg og kjøpte den selv om jeg visste lite om både denne boka og om forfatteren. Samtidig er det noen bøker som tilfeldigvis viser seg å falle veldig i smak og dette var til de grader en slik bok for jeg elsker Michael Christies språk. Hvordan han skaper stemninger så himla godt, hvordan det føles så gjennomført hele veien og likevel tilfeldig. Jeg likte denne boka veldig godt og nå er jeg i ferd med å bable litt om hvorfor.

Det handler altså om to år i livet til Will og begynner når han er elleve år. Will har så lenge han kan huske aldri vært utendørs på grunn av sin mors agorafobi. Av ymse grunner ender han likevel opp med å gå ut en gang når han er elleve år og finner med det ut at man ikke eksploderer av å være ute, noe som skaper en ny verden av muligheter og fører nye venner, skateboarding og et mysterium inn i livet hans. I tillegg handler det om Diane, Wills mor, og hva som har ført angsten og agorafobien til å ta over livet hennes, det handler om å lære å leve og det handler om en mann som er noe annet enn man først skulle tro. Alt dette i en bok som riktignok kanskje prøver å fortelle litt for mange historier samtidig, men som gjør dette med en omsorg og en empati som gjør det unikt.

Jeg liker karakterene i denne boka. Jeg liker stemningen og jeg liker hvordan vi sakte, men sikkert får puslespillbitene på plass og lærer bokas sannheter å kjenne. Og jeg liker hvordan Michael Christie får oss til å virkelig forstå og sympatisere med Wills gryende ønske om å være en del av verden (betegnet som Outside mens verdenen hjemme hos Wills mor er Inside), samtidig som vi også forstår hvorfor Wills mor er så redd og sår. Den evnen Michael Christie her har visst i å vise en alvorlig psykisk lidelse og ta den på alvor er virkelig imponerende og konflikten Dianes problemer skaper i møte med Will er forbilledlig illustrert og gjør at man forstår dem begge like godt.

Med andre ord er det mye i denne boka som fungerer. Bokas svakhet er likevel at den prøver å være litt for mye på en og samme tid og det er videre elementer i denne boka som gjorde det litt mer vanskelig å holde på interessen og engasjementet. Jeg føler at noen av mysterieelementene i denne boka ikke passet særlig godt inn og at det tidvis ble litt rotete. Samtidig så tror jeg også at mye av dette har å gjøre med at dette er Michael Christies første roman (han har gitt ut en novellesamling før, men ingen full roman før denne) og at det handler om erfaring rett og slett. Og det viktigste jeg satt igjen med var uansett gleden over å ha lest en bok som tidvis var helt nydelig så la oss fokusere på det.

Terningkast 5 og her er litt sitater fra denne boka som var elsk:

The boy stepped Outside, and he did not die.

*

What is raising a child except lying? It begins with the first shhhh…everything is going to be…and only gets worse from there.

*

How easy it is for life to become tiny. How cleanly the world falls away. The subway platform in Toronto. That was the first. Will was a toddler then. Even today, “safe” in her bedroom, Diane still couldn’t summon the incident in her mind without panic spreading in her like laughter in a crowd. She knew she’d brushed against true madness that day because it was huge and blunt and screaming.

*

Examining them now up close, Will decided he didn’t care much for trees. Too showy, too unruly, too large – things that had a shape and didn’t at the same time. It took only ten minutes for him to realize he mostly distrusted nature: the wasted bits and pieces everywhere, the lewd odors, the imperfect edges, everything unfinished somehow, as though assembled hastily from what was lying around. Also, the ground was damp, and there was nowhere to nap if he got tired. He preferred the nature in books his mother read him at bedtime: the ambulatory forests of Middle Earth, the sapphire bathwater seas of Jacques Cousteau.

*

The boy stepped Outside, and he did not die.

(Karolinsk notat: dette er et brilliant eksempel på en super måte å begynne en bok.)

 

Youtube-finheter, poesi og The Phantom Cup of the Opera :)

Heisann! Jeg har egentlig ganske mange prosjekter for tiden. Jeg skriver et dikt hver dag i april, jeg har gatelyktprosjektet mitt, jeg har begynt et tegneprosjekt der det handler om kopper og musikaler, inspirert av at kopper er en av de tingene jeg føler at jeg er ganske flink til å tegne og at jeg er innmari glad i musikaler:

Et eksempel på en slik illustrasjon der kopper og musikaler møtes i en skjønn symbiose. På sikt har jeg mål om å tegne en hel masse slike illustrasjoner og fargelegge de og kunne lage egne blogginnlegg om det og kanskje til og med små bildebøker som kan være julegave eller noe sånt. Yay!

Så det er jo fint da, jeg er i en ganske kreativ periode 😉 

Ellers koser jeg meg med Majora’s Mask 3DS, jeg leser mye (var på biblioteket på lørdag og lånte masse fint) og jeg ser Buffy og fargelegger og finner på fine ting. Og akkurat nå har jeg egentlig ikke noe supert og brilliant å blogge om så jeg tenkte derfor å bruke resten av dette innlegget til noen fine Youtubeklipp jeg har hatt sansen for i det siste:

Jeg elsker denne sangen (Run away with me) så mye <3 Og jeg har skikkelig sansen for stemmen til Stuart Matthew Price i tillegg så det er jo en perfekt kombinasjon 🙂

Denne sangen heter “Freedom” og lever så godt opp til tittelen for det er virkelig en sang full av frihet der sangerne Annaleigh Ashford og Meghann Fahy virkelig slipper seg løs. 

Jeg har hatt litt dilla på musikalen “Dogfight” en stund nå, det er en sånn musikal der jeg alltid koser meg med å lytte til musikken og som er sånn avslappende musikk mens jeg spiller nettspill eller annet der jeg vil ha noe behagelig på i bakgrunnen. Og her synges en sang fra denne musikalen av Santino Fontana og Laura Osnes og de er så pene og talentfulle at det nesten føles litt urettferdig (men på en fin måte da). 

Og ååå, denne sangen fra musikalen “25th. Annual Putnam County Spelling Bee” er så fin, men samtidig så sår og trist og jeg syns de synger så fint og at stemmene deres har så god harmoni sammen. 

*

Milde melkespann, jeg kunne SÅ ha fortsatt i evigheter for det er så himla mange fine musikalrelaterte ting på Youtube, men jeg skal gi meg. Neste blogginnlegg kommer på onsdag eller torsdag så da bables vi. Og som en fin liten avrunding kan jeg avslutte med et dikt jeg skrev på lørdag. God fornøyelse og så bables vi!

Jeg kunne bodd i et hus

Jeg kunne bodd i et hus
et med flere hjørner som sto på en plen
der det alltid var sommer

det kunne være vinter
vår
høst

men innenfor døra regjerte sommeren
fordi det var hjemme
og hva er vel mer hjemme enn sollys og lette vindbjeller

jeg kunne bodd i et hus
med en nabo nede i gata
som hadde en skilpadde i hagen

en som spiste salatblader 
tok spaserturer

og kanskje drømte om å løpe maraton

jeg kunne bodd i et hus 
sittet på verandaen på sene kvelder
telt stjerner og drukket varm sjokolade

hatt en skog like ved med vetter og troll
eller ulvers ul og uglers klokskap

alt dette som kunne vært og ikke er
og vissheten om at det er likevel
så lenge fantasien er nok