Høydepunkter så langt i 2016 og hurra fordi BURSDAG!!! =D

Heisann! Det er 28. juni og bursdagen min og det er sol i tillegg så hurra!!! Ellers er livet fint og noen ting blir kanskje ikke helt som det pleier, men det går greit, uansett skal jeg sørge for at denne dagen blir super med å ta en pause fra datarommet på Fretex og heller finne på koselige ting som å ta en sjokoladeis i sola etterpå, møte moren min på kafé, spise middag på indisk restaurant sammen med kule folk, titte rundt i butikker og generelt sett ha det trivelig =D

Jeg har for øvrig funnet en sang som har en av de mest karolinske titlene i verden. Den heter “I like musicals” og Laura Benanti står bak tekst og melodi i en sang som er akkurat det man tror, den handler rett og slett om at hun liker musikaler veldig godt 😉

Laura Benanti er awesome =D Og hun spiller sammen med The Skivvies som har mye musikk jeg vil definere som super 🙂

Det jeg tenkte nå var å velge mine høydepunkter så langt i år i ymse kategorier siden vi har kommet halvveis ut i 2016 og dette året har inneholdt mange fine bøker, filmer og annet kult som er verdt å skrive om. Så da setter jeg i gang 🙂

Ymse høydepunkter fra første halvdel av 2016

– Bøker

Av de 52(!) bøkene jeg har lest så langt i 2016 har jeg gitt terningkast 6 til tre av dem og det er “Wolf by wolf” av Ryan Graudin, “Hamilton: the Revolution” av Lin-Manuel Miranda og Jeremy McCarter og “Aristotle and Dante discover the secret of the Universe” av Benjamin Alire Saenz. Sistnevnte er antakelig den av disse bøkene jeg anser som den vakreste og mest presise og nære, men Hamilton-boka er den jeg er mest obsessende overfor så ja. Andre bøker jeg føler for å trekke frem er den herlig morbide grafiske romanen “Beautiful  Darkness”, den klassiske, illustrerte og geniale “Mördarens Apa” og Sara Bareilles selvbiografiske “Sounds like me”. Uansett har jeg likt veldig mye av det jeg har lest i år og jeg satser på at tiden fremover vil inneholde vel så mange finheter 😉

– Filmer

Jeg har sett 13 filmer i år (som ikke er filmer som jeg har sett før) og generelt sett har jeg brukt mer av året på tv-serier enn film. Med det sagt så har jeg sett noen veldig fine filmer i år og den jeg nok har likt aller best er nok “Zootopia” som er en helt fantastisk animasjonsfilm som dessuten er skikkelig smart. Jeg er også veldig glad jeg rakk å se “Grease Live” før det ble mission impossible å se ting på engelsk eller amerikansk Netflix siden den var flott 🙂 Fremover gleder jeg meg mest til å sjekke ut ymse animasjonsfilmer, deriblant “Phantom Boy” som jeg vurderer sterkt å se til helgen siden den høres veldig interessant og spesiell ut. 

– Tv

Mye av dette halvåret har handlet om å prøve å lure Netflix siden utvalget er mye bedre på amerikansk og britisk Netflix enn på norsk Netflix, et slag jeg nå har gitt opp. Jeg rakk dog å se hele “Parks and Recreation” før slaget ble tapt og det er nok årets beste nye tv-oppdagelse så langt. Ellers har jeg sett masse “Under samme tak”, jeg har fått hjertet mitt knust i tusen biter av den siste sesongen av “Orange is the new Black” (og tenker likevel på det som den kanskje beste sesongen av ymse grunner) og jeg gleder meg til å finne ut om jeg oppdager noen nye tv-favoritter også det neste halvåret.

– Teater

Jeg har selvsagt fått med meg et fint knippe musikaler på teater denne våren og de to beste teateropplevelsene var definitivt “Tenk om” og “Rent”. Førstnevnte fordi det rett og slett er en veldig smart og originalt fortalt musikal som er tankevekkende, sår og velspilt og som ga sterkt inntrykk. Sistnevnte fordi “Rent” er en musikal som har fulgt meg så lenge og som jeg har et sterkt forhold til og ååå, denne oppsetningen av “Rent” var så flott 🙂 Til høsten håper jeg å få med meg “Singin in the Rain” først og fremst og så har jeg et intenst håp om å få sett musikalversjonen av Disneys “Ringeren i Notre Dame” som settes opp i København, noe jeg satser på at vil gå i orden. Det er ellers masse annet jeg har lyst til å se og noe jeg uansett skal er å se “Nøtteknekkeren” i Operaen i desember <3

– Musikalmusikk

Dette blir et eget punkt fordi det handler om musikalene jeg har lyttet til og der jeg begynte året med å lytte mest til “Hamilton” sjokkerende nok så har jeg lyttet mest til andre musikaler de siste månedene bare for variasjons skyld. De beste nye musikaloppdagelsene på Spotify har nok vært “The theory of Relativity” og “The Color Purple”. Førstnevnte er en mer ukjent ny musikal som handler om et knippe karakterer hvis liv bindes sammen i et utvalg sanger om alt fra å være allergisk mot katter til å foretrekke appelsiner fremfor epler (spoiler: sangen er egentlig en metafor for homofili), samtidig som musikalen også feirer Einsteins teori om relativitet i ymse monologer og i hvordan alt henger sammen på en smått matematisk måte. Noen av sangene er kanskje litt vel opplagte på sett og vis, men det har noe rørende simplistisk ved seg og er veldig verdt å sjekke ut på Spotify. Dessuten elsker jeg denne sangen litt nå:

Den heter “Promise me this” og den er nydelig <3

Den andre viktigste nye musikaloppdagelsen er “The Color Purple” der jeg har lyttet masse til den nye cd-en, blitt skikkelig imponert av stemmen til Cynthia Erivo og funnet ut at jeg trenger å lese boka og se filmen snart fordi det er en viktig og flott historie. Og så er den nye musikalcden verdt å kjøpe fordi alle vokalistene er så himla dyktige 🙂

For øvrig har jeg ellers lyttet en del til “Waitress” og “Tuck Everlasting” på Spotify og dette er også musikaler det er verdt å lytte til 🙂

*

Det var noen høydepunkter så langt i år og nå gleder jeg meg til å se hva resten av året bringer og ikke minst gleder jeg meg til å kose meg i dag med å ha bursdag =D Hurra!!! 

Neste innlegg kommer etter planen på fredag så da bables vi 😉

 

What is not yours is not yours og annet av interesse

Heisann! Det er fredag, jeg er fortsatt forkjølet (og jeg har mensen samtidig, sånn i tillegg til at bøkene fra Amazon som skulle komme 22. juni i følge Amazon ikke har kommet og det igjen betyr at jeg får dem tidligst 27. juni, dvs. det er grusomt synd på meg så nå trøster jeg meg selv med å spise potetgull) og det viser seg at jeg kjenner folk som ikke liker klesstilen min og syns jeg burde kle meg mer nøytralt der jeg personlig mener klesstilen min er klassisk og funker fint. For øvrig er livet ålreit nok og det finnes riktignok en del ting jeg ikke kan kontrollere som gjør at mye ikke blir helt slik jeg vil, men ting pleier jo alltids å ordne seg på et vis så jeg får fokusere på det positive.

Og en veldig positiv ting er at livet tross alt inneholder bøker, cherrytomater, gatelykter, musikaler, Netflix og sjokoladeboller. Dessuten er det helg og mens det er spådd ganske dustete vær på søndag så ser det i morgen ut til å være ypperlig “stå og se på Pride-paraden” i Oslo sentrum (eller kanskje joine Humanistisk Forbund som skal gå i paraden, vi får se hva jeg ender opp med), dessuten er det for øyeblikket spådd størst sannsynlighet for finvær i Oslo nettopp på tirsdag som er bursdagen min og den dagen i året der jeg har aller mest lyst på fint vær så det er jo bra 🙂

Ellers så har Jason Robert Brown skrevet en helt fantastisk sang som en reaksjon på skytetragedier i USA om pistoler som viser at USA tross alt inneholder mange som faktisk er skikkelig kloke og smarte og skjønner at noe bør gjøres i USA hva angår pistoler og slikt:

Han er så flink på piano, melodien og teksten her er så fin og ja, dette er en sang mange burde høre, men som dessverre ikke vil bli hørt av de som aller mest ville ha godt av å lytte til den.

Men da tenkte jeg å poste en anmeldelse av denne boka:

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det er “What is not yours is not yours” av Helen Oyeyemi og den var veldig fascinerende selv om jeg ikke likte den like godt hele veien. Men den har noen sider ved seg som gjør at den fortjente en anmeldelse og her er den. Neste innlegg har jeg i utgangspunktet planer om at skal komme på tirsdag siden jeg liker å blogge på bursdagen min. Da kommer anmeldelsen og så bables vi 🙂

What is not yours is not yours av Helen Oyeyemi

Det finnes enkelte forfattere der jeg alltid er nysgjerrig når de kommer ut med en ny bok og Helen Oyeyemi er en av dem. Kun 20 år ga hun ut sin første bok som hun skrev mens hun var i tenårene og siden har hun gitt ut flere bøker, sist altså «What is not yours is not yours» som er en samling noveller der det overordnede temaet på en eller annen måte er nøkler (metaforiske så vel som reelle) og der mange av karakterene dukker opp i flere av novellene på ymse originale måter. Og mens jeg fortsatt har til gode å virkelig elske noen av Helen Oyeyemis bøker så har de alltid et eller annet unikt som gjør meg nysgjerrig.

Uansett, jeg skal innrømme glatt at jeg ikke helt forsto «What is not yours is not yours» og at jeg tidvis oppfattet den som kjedelig og også hadde øyeblikk da jeg syns ting var litt vel kryptisk. Og det gjenspeiles også i at jeg vanligvis kan lese ut 260 sider på tre, fire dager lett, men brukte en hel uke på denne boka. Med det sagt så er dette ikke med det en dårlig bok, snarere er det en bok som fascinerer meg fordi jeg merket at den var dypt velskrevet selv når den forvirret eller kjedet meg og jeg vet også at når jeg oppfattet den som kjedelig så handler det også om at mye jeg leser er lettere, mer fengende og mer opplagt, mens Helen Oyeyemi er en forfatter som tar seg tid og som føles som et ordentlig måltid når man leser henne.

Ting jeg likte var hvordan nøkler er et tema som går igjen i alle novellene og hvordan alt henger sammen på en måte som gjør at man sikkert kan lese denne novellesamlingen flere ganger og finne flere lag hver gang. Jeg likte videre hvordan Helen Oyeyemi alltid har noe litt eventyraktig ved historiene sine, de føles på en måte litt mytiske og fortryllende og selv i de mest realistiske novellene føles det litt forbi virkeligheten likevel.

Så konklusjonen er vel at jeg tross alt er glad jeg leste denne boka selv om den føltes litt tung og ikke engasjerte meg like mye hele tiden for det er svært godt skrevet og det er klokt og smart og underfundig og man trenger tross alt å utfordre seg selv som leser litt av og til og da er denne boka en god måte å gjøre det. Og jeg håper at jeg en dag kommer til å virkelig elske noe Helen Oyeyemi skriver og at hun en dag skriver noe som fenger og utfordrer på samme tid, men i mellomtiden er hun uansett en interessant forfatter med mange historier som særlig i denne novellesamlingens siste novelle virkelig viser at denne boka var verdt det selv når jeg kjedet meg litt i og med at den siste novellen var noe for seg selv.

Terningkast 4!

 

Der jeg blant annet anmelder filmen “Et helt halvt år”

Heisann! Det er tirsdag, livet er ålreit og jeg syns værvarslene er for negative siden været i dag for eksempel har vært yndlingsværet mitt (lettskyet med vind og rundt 20 plussgrader), mens Yr har sånne værvarsler som er sånn “hulk, hulk, det er ikke spådd kraftige høytrykk fremover” som om det er det man ønsker seg mest. Personlig syns jeg 25 plussgrader eller mer blir slitsomt ganske fort og at lettskyet med rundt 20 plussgrader og litt vind er det mest behagelige jeg vet og det er jo slik det ser ut til å bli mest av i alle fall på østlandet fremover sånn utenom en og annen regnværsdag som igjen skaper mindre skogbrannfare. Hva er vel det å klage over?

Ellers leser jeg fine bøker, jeg koser meg med nyeste sesongen av Orange is the new Black, jeg spiller for mye nettspill (seriøst, jeg har fått helt dilla på slike sider som denne), jeg har endelig tatt meg sammen de siste dagene og skrevet mer på Gatelykt-prosjektet selv om det nok vil ta enda mer tid enn først forventet å få klart et førsteutkast og om vi ser bort i fra at jeg har vært litt småforkjøla de siste dagene så er livet mest en fin dings (og det finnes masse jeg sikkert kan bekymre meg i vei for, men det er så mye mer trivelig å fokuserer på det positive). 

Dessuten har jeg fått tak i “The Color Purple”-musikalcden jeg bestilte og den er kjempefin og jeg har blitt skikkelig fan av Cynthia Erivo i det siste for herre jemini så fantastisk flink hun er til å synge. Her kan man se henne synge “I’m here” som er den fineste sangen i “The Color Purple” (som også finnes som bok og film som jeg har mål om å få lest og sett i løpet av sommeren):

Denne sangen er så fin <3 

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter min anmeldelse av filmen “Et helt halvt år” og så kommer neste innlegg om noen dager tenker jeg. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Advarer om en stor fare for spoilere i traileren. Det er ikke sikkert at det er noe stort problem, men om du ikke har lest boka eller sett filmen og ikke vil spoiles ville jeg være litt forsiktig med å se traileren, ikke minst fordi jeg tror jeg har klart å skrive en ganske grundig anmeldelse av filmen der jeg også kommenterer kritikk denne filmen har blitt møtt med uten å spoile hva som skjer. Bare en liten kommentar til ting før anmeldelsen min.

Et helt halvt år ? filmen

Da boka «Et helt halvt år» av Jojo Moyes var skikkelig populær for noen år siden brydde jeg meg ikke så mye siden jeg egentlig ikke leser så mye bøker som kommer i kategorien chick lit. Så fant jeg en norsk utgave av boka til salg for kun 99 kr og hadde et gavekort på Ark Bokhandel og vips og sånn jeg ser det så er dette en fin bok. Ikke en ny favoritt kanskje, men velskrevet, engasjerende og mens det tilsynelatende er en typisk romantisk dramakomedie har den et ganske seriøst tema tross alt. Og nå har jeg også sett filmen og det er en del av meg som har skikkelig lyst til å spoile i vei, bare fordi det er så mye jeg har lyst til å prate om som det er vanskelig å prate om uten å med det røpe for mye om hva som skjer. Jeg skal likevel prøve og nevne litt kort om hvordan denne filmen, så vel som boka, har møtt en del kritikk. Mye av denne kritikken dreier seg om historiens behandling av temaet handikapp og et skjebnesvangert valg en av karakterene vurderer å ta som noen tolker som at filmen og boka påstår at et liv med et handikapp ikke er verdt å leve. Personlig er jeg dog uenig i mye av denne kritikken, ikke fordi jeg nødvendigvis syns alle valgene som tas er de riktige, men fordi jeg føler at boka så vel som filmen virkelig viser at dette bare er en måte å takle et alvorlig handikapp og ikke nødvendigvis den riktigste måten. Det er aldri slik at filmen eller boka fremstiller det som om valget som tas i historien er det valget alle i en liknende situasjon bør ta, det vises bare at i denne historien var det denne beslutningen som ble tatt og det har viktige konsekvenser.

Uansett, det ble litt langt og diffust og nå skal jeg heller gå over til omtalen av selve filmen, en film jeg likte veldig godt. Det handler om Lou Clark som får jobb som assistenten til Will Traynor som har blitt lam fra halsen og ned i en bilulykke og takler det veldig dårlig. Så oppstår kjærlighet og slikt og det hele blir en slags kjærlighetsfilm som i begynnelsen er mest preget av komedie før den i sin andre halvdel skifter retning og blir mye mer drama i stedet. Uansett om det er humoren eller tragedien som styrer skuta er det dog alltid interessant og engasjerende og på mange måter en film som gjør mye riktig. Den er godt filmet og fotografert, den skaper den rette atmosfæren og den formidler historien veldig godt på en måte som for min del i alle fall funker fett. Og det hjelper riktignok at jeg kjenner meg en del igjen i Lou som karakter, men selv om jeg ikke hadde gjort det så er dette en film som er verdt å se. Om ikke annet så kan man se den for å tenke «ååå, jeg vil ha den røde kjolen til Lou», «ååå, et slott, et ekte slott, tenk å bo i et slott» eller bare for å merke seg viktige aspekter som at han som spiller Will er godt over gjennomsnittet kjekk. Denne filmen har dessuten gode skuespillere (med en ekstra bonus for Fantasy og Sci Fi-fans i form av at det her er skuespillere fra både Doctor Who, Game of Thrones og Harry Potter) der særlig Emilia Clarke som Lou overbeviser og viser at hun funker vel så bra i romantiske dramakomedier som i Game of Thrones.

Jeg liker ellers hvordan denne historien, så vel som en annen bok jeg har lest av Jojo Moyes, viser forskjellene i det britiske klassesystemet der Will har vokst opp med alt av muligheter og rikdom nok til altså å bo i et slott mens Lou jobber for å hjelpe familien sin som sliter økonomisk og sånn sett ikke tar noe for gitt. Dette er kanskje tilsynelatende en klassisk romantisk tåreperse av en film, men det er ymse elementer som gjør dette til en smartere film enn enkelte kanskje vil gi den betalt for og som viser at denne filmen er noe mer enn kun en «spise popcorn mens tårene renner» – film.

Med det sagt så manglet det fortsatt noe for at jeg ble helt betatt. Likevel er dette definitivt en vellaget og interessant film som jeg absolutt anbefaler folk å se siden dette er rørende, romantisk og vakkert og i tillegg altså har et slott og en kjole jeg fikk skikkelig lyst på.

Terningkast 5!

Fem tv-serier jeg er veldig glad i og syns folk burde sjekke ut :)

Heisann! Det er lørdag og planen min var egentlig å blogge i går. Av ymse grunner endte jeg opp med å fly til Stavanger i stedet og i stad fløy jeg tilbake mens moren min skal besøke onkel A som bor der de neste ti dagene. Og det betyr at jeg denne helgen a) har vært skikkelig spontan, b) spilt brettspill og c) tatt fly alene for første gang (noe jeg dermed rakk å oppleve innen 31års-dagen min om ti dager 🙂 Her er to bilder fra turen:

Alltid omtrent når jeg tar fly havner jeg ved vingen minst en av retningene. Men det gjør jo ikke så mye, himmelen var uansett veldig fin og jeg føler meg veldig hjemme over skyene.

Og her er et slott jeg lagde med brikkene i spillet Bandu i morges fordi jeg våknet først av alle. Det ble sammenliknet med Disneyland, en sammenlikning som jeg likte ganske godt.

Men jeg har lenge tenkt å hente inspirasjon fra dette innlegget: http://nattfallsidioti.blogspot.no/2016/01/tv-serier-det-ikke-skader-fa-med-seg.html og skrive om tv-serier jeg er veldig glad i. Litt for å unngå å bruke for mange evigheter på dette innlegget tenkte jeg å skrive om kun fem tv-serier som jeg liker særlig mye og det betyr dermed at jeg ikke tar med So you think you can dance, Stjernekamp, Parks and Recreation og Once upon a time blant annet, vit likevel at de ligger like under på listen og absolutt også er blant mine favoritter. De fem jeg faktisk tar med på listen har alle til felles at de er veldig lette å finne på nettet, enten i form av å være tilgjengelig på norsk Netflix eller fordi man kan finne alt av episoder på Youtube (i tilfelle Dance Academy) og det er fem serier som alle er serier jeg virkelig syns alle burde sjekke ut. Jeg har ellers tenkt å droppe bilder eller trailere, men regner med at slikt vil være lett å finne for mine kjære lesere. Uansett setter jeg herved i gang og satser på at det faller i smak.

*

Fem tv-serier jeg er skikkelig glad i og anbefaler veldig

– Buffy

Jeg har skrevet om mitt forhold til Buffy tidligere, men kort oppsummert er det i disse dager ti år siden jeg tilbrakte to uker hos onkel A fordi jeg nettopp hadde gått ut fra Danvik Folkehøgskole og ikke hadde noe å drive med. Da foreslo han at vi kunne se en episode eller to med Buffy og jeg var i første omgang veldig skeptisk i og med at jeg av en eller annen grunn hadde tenkt at Buffy var en mer voldelig versjon av Charmed (mitt yndlingsprogram på den tiden), men bare med vampyrer i stedet. Én episode med Buffy var nok til å vise meg at jeg hadde tatt helt feil og tre måneder senere hadde jeg sett alle syv sesongene av Buffy, en serie som jeg liker bare mer og mer for hvert gjensyn med den. For det som får meg til virkelig å elske tv-serier er a) engasjerende karakterer man blir glad i og b) at det er fryktelig smart skrevet. Buffy er begge deler og mens vampyrer egentlig generelt sett ikke er helt min greie så liker jeg Buffys versjon av vampyrer veldig godt og utover det så syns jeg det er en sånn tv-serie som underholder, men også er sår og full av følelser og dypt engasjerende hele tiden. Siden har jeg også sjekket ut andre ting signert Joss Whedon og likt det og, men det er likevel Buffy som er serien hans som jeg liker aller best og oftest kommer tilbake til. 

Favorittepisode: Fear Itself antakelig, men jeg er også veldig glad i Hush og Once more with feeling og jeg syns ellers The Body antakelig er en av de beste episodene av noe tv-program ever, det er bare det at den er så himla deprimerende at jeg bare orker å se den en sjelden gang i blant.

– Dance Academy

Mitt første møte med Dance Academy var en episode på Nrk Super som ikke falt i smak siden det var levende mennesker og likevel dubbet til norsk. Siden jeg elsker dans og SYTYCD og slikt testet jeg det på nytt da jeg fant alle episodene på Youtube for noen år siden og i ettertid har jeg sett både første og andre sesong flere runder fordi det alltid funker og er super underholdning. Kort oppsummert handler denne serien om et knippe ungdommer (interessante karakterer man blir glad i checked) som går på en danseskole i nydelige omgivelser i Sydney og så handler det om dans, om kjærlighet, om vennskap og veldig mye mer i en serie som er sykt fengende hvis man i utgangspunktet er glad i dansefilmer og tv-serier med mye dans. Dance Academy består av tre sesonger der tredje sesong etter min mening er betydelig svakere og mer rotete enn de andre sesongene og det er kanskje ingen perfekt serie hele tiden, dessuten er den åpenbart mest laget for ungdom. Gir man den en sjanse så er det likevel en tv-serie som det er lett å bli glad i og som har øyeblikk som viser at den slettes ikke bare er en overfladisk ungdomsserie siden den tar opp en del temmelig seriøse temaer og av og til gjør noen meget vellykkede forsøk på å gjøre fans om til tårevåte vrak.

Favorittepisode: The Red Shoes som er siste episode av andre sesong. Dette er en skikkelig deprimerende episode, men den er så flott formidlet likevel og jeg syns det er noe ved den som gjør at den føles litt håpefull tross alt.

– Full House

Eller Under samme tak da. Uansett, denne serien er den tv-serien jeg har elsket lengst og som antakelig også bød på min første crush i form av Uncle Jesse. Og ja da, jeg vet at dette er den mest sukkersøte og klisjéfylte tv-serien i verden antakelig, men jeg liker disse karakterene så godt, jeg liker stemningen så godt og jeg liker å drømme meg bort til en verden der alt ordner seg i løpet av en knapp halvtime. For de som av en eller annen grunn ikke er kjent med denne serien handler det om tre menn i San Francisco som oppdrar de tre døtrene til den ene av dem som har mistet kona si i en bilulykke og så handler det om ting og tang de opplever og hele tiden er det sjarmerende, artig og noe jeg har en nostalgisk forkjærlighet overfor som antakelig alltid vil være der.

Favorittepisode: Gotta dance muligens, men jeg har egentlig ikke noen spesiell favorittepisode utover at jeg for tiden i alle fall foretrekker de senere sesongene enn de første sesongene.

– Merlin

Jeg husker ikke helt om det var våren 2014 eller våren 2015 jeg begynte å se Merlin på Netlix, en serie der jeg hadde sett og likt åtte episoder tidligere, men nå sjekket ut ordentlig. Uavhengig av nøyaktig når det var fikk jeg i alle fall dilla og så i løpet av kort tid alle sesongene, godt hjulpet av at det var kun tretten episoder i hver av de fem sesongene. Og ååå, denne serien er super. Det handler om Arthur og Merlin og Guinevere og slikt, men her er de alle på samme alder. Og så er Merlin trollmann, men må holde dette hemmelig for Arthur og de andre i Camelot der magi er forbudt, samtidig som Merlin må redde folk og da særlig Merlin og Guinevere støtt og stadig og sånt. Og så er det britisk, det er flott og det minner meg litt om Buffy, bare at settingen er en annen. Dette er også en serie der mye av appellen er karakterene, men utover det så liker jeg den også fordi jeg syns Colin Morgan er kjempekjekk, jeg syns generelt denne serien har mange attraktive skuespillere og det er i tillegg bonusmateriale i form av massevis av homoerotiske undertoner siden Merlin og Arthur har usedvanlig god kjemi og selv skuespillerne som spiller henholdsvis Morgana og Guinevere har påpekt det på kommentarspor til dvd-ene etter hva jeg har lest. Anyway, Merlin er spennende, engasjerende og med masse magi.

Favorittepisode: har ingen favorittepisode, men liker sesong 2 og 3 best siden jeg syns serien tar noen vrier i de siste to sesongene som jeg ikke er helt enig i.
 

– Orange is the new Black

Jeg var litt treg med å teste ut Orange is the new Black, men da jeg først gjorde det falt det fort i smak. Til forskjell fra Merlin og Buffy er dette en serie der hovedkarakteren på mange måter er den mest uinteressante karakteren og birollene er seriens store styrke, noe som føles som en fordel akkurat her siden man blir nysgjerrig på så mange av karakterene og gleder seg til å finne ut mer om hva som har ført dem hen til fengselet. Ellers liker jeg denne serien, som kort oppsummert handler om en kvinne som havner i fengsel etter en forbrytelse hun gjorde for mange år siden og ikke hadde tenkt at ville ha såpass store konsekvenser og som så i fengselet finner ut mye om seg selv, fordi dette er en serie som tar plass i et fengsel for kvinner og naturlig nok da har mange sterke kvinneskikkelser som gleder feministen i meg. Dessuten er dette en utrolig smart og skarpt skrevet serie, den byr på både drama og komedie om hverandre i en så stor grad at Emmy aldri helt klarer å beslutte hva den skal nomineres som, og det er rett og slett en serie som jeg er veldig glad for at nå har en fjerde sesong som jeg gleder meg til å sjekke ut. For øvrig ønsker jeg meg en musikalepisode av Orange is the new Black for den har så mange skuespillere som er skikkelig flinke til å synge i tillegg. Gimme, gimme 😉

Favorittepisode: vet ikke navnet på den, men jeg er særlig glad i den episoden som i størst grad handler om Crazy Eyes rett og slett fordi hun er yndlingskarakteren min og den karakteren jeg antakelig føler mest med fordi hun nok kanskje egentlig burde ha en annen behandling enn fengselet og fordi jeg har så lyst til å gi henne en klem mye av tiden.

*

Det var litt om noen tv-serier som er supre. Neste innlegg kommer ellers på tirsdag antakelig og vil nok dreie seg om “Et helt halvt år”-filmen som jeg skal se på kino i morgen. Vi bables og god fornøyelse 🙂

Tony Awards 2016 og ymse annet :)

Heisann. Det er tirsdag, jeg har cherrytomater å kose meg med og livet er ålreit selv om helgen inneholdt kjipe hendelser som aldri burde ha hendt. Ellers bestilte jeg i stad den nye oppsetningen av musikalen The Color Purple sin musikalcd fordi den ikke finnes på Spotify (til forskjell fra noen andre musikalcder som det også kan tenkes at jeg skaffer meg etter hvert, men som jeg vil drøye det med en stund) og de klippene jeg har funnet fra denne musikalen på Youtube har vært så fantastiske at det er en musikalcd jeg trenger å lytte til. Og det fine er at jeg bestilte den på britisk Amazon og for bare litt over 200 kr vil jeg få denne cden i posten allerede på fredag antakelig, noe som gjør at det til og med kan hende at den kommer før bøkene jeg i tillegg venter på for tiden. Yay! Det som derimot er litt synd er at jeg hørte fra Gyldendal Forfatterskole som jeg hadde søkt på og jeg kom ikke inn. Og jeg visste jo at oddsene var små siden det var sånn 450 søkere eller noe sånt, men jeg hadde så lyst og jeg har så lyst til å utvikle meg som skribent og kanskje også lære meg noen triks hva angår disiplin i og med at jeg bruker veldig mye mer tid på Netflix og nettspill enn på å skrive for tiden fordi sistnevnte er så vanskelig, jeg elsker det, men det er så himla vanskelig og jeg vil så gjerne få det til. Men, men, ting ordner seg vel…

Ellers har det dukket opp viktige trailere på Youtube i form av denne:

Den er for Disney’s kommende animasjonsfilm Moana som jeg gleder meg sååå mye til å se og tror kan bli helt awesome, ikke minst fordi Lin-Manuel Miranda er medvirkende hva angår musikken og han er et skikkelig geni 🙂

I tillegg har det kommet elskepånydelig trailer for det neste Zelda-spillet:

Dette er så nydelig <3 Musikken, atmosfæren, bare hvordan gresstråene bølger i vinden, omgivelsene, alt er så nydelig og skjønt at jeg er litt betatt og virkelig håper at dette er noe jeg får spilt når det kommer ut selv om jeg er elendig på Zelda-spill og bare har rundet fire Zelda-spill noensinne og hver gang med hyppig bruk av guider. Jeg trenger det likevel…

Ellers hadde jeg egentlig en storslagen plan om å skrive et blogginnlegg med høydepunkter fra Tony Awards, en plan som ikke vil funke like bra som ønsket. Greia er nemlig den at det var på søndag og i går morges fant jeg en hel masse klipp på Youtube, klipp som dog var slettet da jeg kom hjem på kvelden i går og som fortsatt ikke har dukket opp på Youtube igjen dessverre. Dette kompliserer “poste masse klipp fra Tony Awards 2016”-ideen en del og jeg har nå lett litt rundt for å finne en reserveløsning og skal nå bable litt om Tony Awards 2016 likevel, bare på en annen måte enn planlagt mens jeg håper og krysser fingrene for at det vil dukke opp klipp på Youtube igjen etter hvert.

Høydepunkter fra Tony Awards 2016

– Åpningsnummeret

Åpningsnummeret for Tony Awards ser vi her og det viser at James Corden er akkurat som meg, skikkelig musikalnerd, jeg følte meg så hjemme i denne åpningspotpurrien =D Og mens jeg syns åpningsnummerne til Neil Patrick Harris har vært de beste åpningsnummerne av Tony Awards så var det likevel noe som føltes litt ekstra riktig med James Corden fordi han føles mer som mannen i gata, noe som på ingen måte er ment negativt, det er mer det at det var noe veldig genuint ved hele ham, det føles som om han en gang var akkurat som meg på en annen måte enn det gjøres med åpningsnumre som føles proffere. Så yay for dette 🙂

– Hele prisutdelingen var tilegnet ofrene etter massakren i Orlando

Tony Awards endte uheldigvis med å være veldig dårlig timet i år siden det tok plass under et døgn etter massakren i Orlando og man da ikke var helt i feststemning naturlig nok. Samtidig sendte det et sterkt signal at Tony Awards tok plass likevel og viste at “the show must go on” og at teateret og musikalene alltid finnes der som trøst eller inspirasjon selv i vonde dager. Av klippene jeg rakk å se i går morges føltes det som om showet klarte balansegangen mellom å feire Broadway og å ære ofrene i Orlando og dette kulminerte i Tony Awards 2016s vakkertristeste øyeblikk:

Lin-Manuel Miranda skrev en sonette som handler litt om kona hans, litt om Hamilton og litt om Orlando-hendelsene og det er så sterkt og så fint og så viktig og jeg elsker det <3

– Diversity

James Corden spøkte i åpningsmonologen sin om at Tony Awards var som Oscar-utdelingen, men med diversitet og mens det var en spøkefull kommentar så var det også sant i et år der det var mer diversitet på Broadway enn noen gang og der alle de fire skuespillerne som vant prisene for beste mannlige og kvinnelige hovedroller eller biroller i musikaler var afro-amerikanske. Mens ting ikke er perfekt enda av den grunn så er det likevel en flott utvikling og det viser at Broadway henger mye mer med i utviklingen enn med Oscar-komiteen.

– Jeg er veldig fornøyd med hvem som vant hva

Mens det var noen få kategorier der jeg heiet litt mer på noen andre enn de som vant så syns jeg alle som vant virkelig fortjente det. I tillegg vant Hamilton hele 11 ulike priser under Tony Awards og mens de ikke slo rekorden til The Producers (som i sin tid vant 12 priser) så gjorde de det jo skikkelig bra =D

– Orange is the new Black represent!

Danielle Brooks OG Kimiko Glenn fra Orange is the new Black var begge del av opptredener under Tony Awards og var med det enda et bevis på at Orange is the new Black burde ha en musikalepisode etter hvert for det er flinke skuespillere, men det er skikkelig mange der som er fabelaktige vokalister i tillegg 😉

Ellers så var det mange opptredener jeg likte veldig godt og jeg får dessverre ikke postet opptredener i vilden sky på bloggen min, noe som likevel ikke betyr at jeg er tapt bak en gyngestol av den grunn. Jeg fant denne siden: http://www.justjared.com/ i stad og der har de et søkefelt og om man skriver f.eks. Hamilton Tony Awards, Waitress Tony Awards eller The Color Purple Tony Awards i søkefeltet og søker på dem kan man finne en liten artikkel med video som inneholder opptrednen. Det er ikke så svære videoer og det er ikke like praktisk som Youtube ville ha vært, men det gjør likevel at man kan få sett de beste øyeblikkene fra Tony Awards. Jeg anbefaler alle å søke på Waitress Tony Awards for å finne Jessie Mueller og Sara Bareilles sin opptreden med sangen “She used to be mine” som er en helt nydelig sang. Ellers er opptredenen med Hamilton brilliant og opptredenen fra The Color Purple er super og viser at Cynthia Erivo virkelig fortjente å vinne prisen for beste kvinnelige hovedrolle i en musikal. Yay!

Konklusjonen var dermed at det var en flott utdeling i år selv om jeg ikke fikk så mye glede av klipp på Youtube som ønsket, i alle fall ikke med det første. Jeg håper dette innlegget likevel funker greit som en karolinsk oppsummering av hva som i mine øyne var høydepunktene under Tony Awards 🙂

*

Ellers så kommer neste blogginnlegg om noen dager og nå skal jeg prøve å få skrevet i alle fall litt på skriveprosjekter før jeg besøker Netflix og slikt (og later som om Netflix er like tilfredsstillende som før selv om det irriterer meg litt at shibeflix og Smartflix heller ikke virker lenger nå og jeg følgelig er plent nødt til å klare meg med innholdet på norsk Netflix). Vi bables og god fornøyelse 🙂

Aristotle and Dante discover the Secrets of the Universe :)

Heisann, det er lørdag og jeg har vært på Grünerløkka Filial pga. tegneseriefestival der det blant annet var en meget vanskelig tegneseriequiz der jeg kom på sisteplass, noe som ikke gjorde noe siden jeg endte opp med å ha et skikkelig langt og kronglete navn på laget mitt (som besto av kun meg) mens jeg tenkte “ja, ja, jeg vinner ikke, men jeg kan i alle fall være minneverdig, irriterende og ha høy underholdningsverdi med å kalle meg ‘hovedrollen i ikke-eksisterende musikal om lyktestolper og brannhydranter'” 😉 Ellers har jeg spist lunsj på Peppes, lest ut en bok som straks vil anmeldes og for øvrig fant jeg på torsdag ut at Shibeflix og Smartflix ikke virker lenger heller og at jeg nok må gi opp Netflix som ikke er norsk (noe som for så vidt går ganske bra nå som norsk Netflix har Under samme tak og neste sesong av Orange is the new Black er under en uke unna, selv om det er litt teit i form av alle musikalene, animasjonsfilmene og tv-seriene som ikke lenger er tilgjengelig).

For øvrig har det nå blitt annonsert hvem som skal delta i Stjernekamp til høsten og mens en liten del av meg syns det er synd at ingen av dem jeg ønsket meg i utgangspunktet er med (jeg hadde skrevet en lang liste over folk jeg ville ha med som besto av blant annet Heidi Ruud Ellingsen, Siri Nilsen, Unnveig Aas, Trond Teigen og Herborg Kråkevik) så syns jeg det er mye interessant som er valgt ut i år og er særlig spent på Gunnhild Sundli, Kate Gulbrandsen, Kash King Gashamura og Håvard Bakke. I tillegg er det egentlig praktisk at det i år ikke er med noen klare superfavoritter for min del i og med at jeg forhåpentligvis da blir litt mindre hekta enn jeg pleier og kanskje klarer å ha mer perspektiv. 

Dette er forresten noe jeg har delt på Facebook og som virkelig imponerer meg:

 

Hun er så flink. Tolv år gammel og allerede flink til både å spille, synge og å komponere egne sanger som i tillegg er skikkelig fengende 🙂

*

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget til å anmelde en bok jeg nå har lest og som jeg ble veldig glad i. Neste innlegg kommer ellers på tirsdag regner jeg med og da vil temaet nok være Tony Awards for det er i morgen og det er awesome og jeg elsker det så yay!

(Bildet er funnet på Goodreads sin side om denne boka, en side bildet i tillegg fungerer som en link til.)

Aristotle and Dante discover the secrets of the Universe av Benjamin Alire Sáenz

Aristotle is an angry teen with a brother in prison. Dante is a know-it-all who has an unusual way of looking at the world. When the two meet at the swimming pool, they seem to have nothing in common. But as the loners start spending time together, they discover that they share a special friendship?the kind that changes lives and lasts a lifetime. And it is through this friendship that Ari and Dante will learn the most important truths about themselves and the kind of people they want to be.

*

Av og til har man slike bøker man hører om og bare vet at man trenger å få lest og så går årene uten at det skjer før man kommer over boka på biblioteket og er sånn «å ja, det var jo dette jeg ventet på». Alt jeg vet er at dette var en bok jeg var nysgjerrig overfor og som jeg nå endelig har lest og elsket litt. Jeg vet ikke om det gir helt mening, men hele tiden mens jeg leste denne boka ga den meg den følelsen man av og til har av å være nesten på gråten selv om det man leser ikke deprimerer en, men bare fordi det er så sårt og vakkert formidlet at man føler alle følelsene i verden på en og samme tid. Kort oppsummert, denne boka var flott.

Det handler om Ari (egentlig Aristotle) som har en bror som er i fengsel, er femten år og får sin aller beste venn noensinne i jevnaldrende Dante og så handler det om kjærlighet, om familie, om å vokse opp og utover det så er handlingen egentlig ikke så essensiell i og med at dette er en av de bøkene man ikke leser for handlingen, men for språket som er så himla presist på den aller beste måten. Denne boka er svale og uendelige sommerdager, det er lyden av regn mot ruten når man er på hytta etter en solfylt sommerdag, det er spillet skyggene lager i taket om natten når man ikke får sove. Alt dette og å bli så inderlig glad i Ari og Dante at man vil lese mer om dem og mer om dem og lære hele livet deres å kjenne.

Og det er ellers en sånn bok som får deg til å tenke over de små hverdagslige tingene, så vel som de store som omhandler universet, en sånn bok som puster i deg etter at den er lest ut og blir en del av deg på samme måte som snøfnugg som tilsynelatende smelter inn i deg på kalde vinterdager og som jeg vil fange følelsen av på samme måte som jeg vil fange følelsen av å drikke en varm kopp te mens man tenker at alt i verden tross alt kommer til å ordne seg.

Og denne omtalen ble litt diffus og rar, men kanskje litt som poesi og sånn sett passende for en bok som nettopp var poetisk, sår og finurlig og som jeg følte mens jeg leste i så stor grad at jeg rett og slett er nødt til å gi terningkast seks til tross for visse øyeblikk da den kanskje ikke holdt like godt på interessen min og det ble litt vel stillestående, øyeblikk det uansett ikke var så mange av.

Terningkast 6 og nå skal jeg sitere masse siden denne boka var en sånn etterlengtet «vil sitere alt»-bok, noe som jeg som bokorm alltid leter etter.

I bet you could sometimes find all the mysteries of the universe in someone’s hand.

I got to thinking that poems were like people. Some people you got right off the bat. Some people you just didn’t get–and never would get.

To be careful with people and with words was a rare and beautiful thing.

I wanted to tell them that I’d never had a friend, not ever, not a real one. Until Dante. I wanted to tell them that I never knew that people like Dante existed in the world, people who looked at the stars, and knew the mysteries of water, and knew enough to know that birds belonged to the heavens and weren’t meant to be shot down from their graceful flights by mean and stupid boys. I wanted to tell them that he had changed my life and that I would never be the same, not ever. And that somehow it felt like it was Dante who had saved my life and not the other way around. I wanted to tell them that he was the first human being aside from my mother who had ever made me want to talk about the things that scared me. I wanted to tell them so many things and yet I didn’t have the words. So I just stupidly repeated myself. “Dante’s my friend.

I hated being volunteered. The problem with my life was that it was someone else’s idea.

I renamed myself Ari.

If I switched the letter, my name was Air.

I thought it might be a great thing to be the air.

I could be something and nothing at the same time. I could be necessary and also invisible. Everyone would need me and no one would be able to see me

Why do we smile? Why do we laugh? Why do we feel alone? Why are we sad and confused? Why do we read poetry? Why do we cry when we see a painting? Why is there a riot in the heart when we love? Why do we feel shame? What is that thing in the pit of your stomach called desire?

I have always felt terrible inside. The reasons for this keep changing.

Summer was here again. Summer, summer, summer. I loved and hated summers. Summers had a logic all their own and they always brought something out in me. Summer was supposed to be about freedom and youth and no school and possibilities and adventure and exploration. Summer was a book of hope. That’s why I loved and hated summers. Because they made me want to believe.

Maybe tears were something you caught. Like the flu.

It felt like there was a whole world living inside her. I didn’t know anything about that world.

Words could be like food – they felt like something in your mouth. They tasted like something.

I was in love with the innocence of dogs, the purity of their affection. They didn’t know enough to hide their feelings. They existed. A dog was a dog. There was such a simple elegance about being a dog that I envied.

*

 

 

 

Tanker om hvem jeg heier på under Tony Awards og annen musikalnerding :)

Heisann! Egentlig hadde jeg tenkt å vente litt til før mitt neste blogginnlegg, men akkurat nå hadde jeg ikke noe å drive med så derfor. Siden sist har det ikke skjedd så mye spennende, men livet er fint fordi boka jeg leser på er veldig fin og jeg gleder meg til helgen pga. kose meg på Grünerløkka filial i timevis siden det er tegneseriefestival så yay! Ellers var det en sånn derre konsertdings i USA denne helgen der ymse kule musikalske folk sang sanger fra Den lille havfruen i konsertversjon og jeg har funnet masse klipp fra det på Youtube og her er tre høydepunkter:

Det er John Stamos (uncle Jesse) som Chef Louie og så synger han “Les Poissons” og det er helt fantastisk <3

Videre er dette brilliant:

Denne sangen er egentlig hentet fra musikalversjonen av Den lille havfruen i stedet for filmen, men det er vel så sjarmerende og handler om at søstrene til Ariel og Flounder skjønner at Ariel er forelska og synger om det. Og altså, Joshua Colley som spiller Flounder er bare 13 år og allerede så talentfull, det er skikkelig imponerende 🙂

Sist, men ikke minst hadde de Sara Bareilles som Ariel:

Her synger hun “Part of your world” og det er så fint og man ser liksom så godt at hun virkelig elsker å kunne spille Ariel, det gjør det liksom enda litt bedre.

Det finnes også nok av andre klipp hvis man leter litt så hurra for det 🙂

*

Nå tenkte jeg imidlertid å fokusere på Tony Awards. Dette kommer også til å være tematikk i et blogginnlegg i begynnelsen av neste uke i og med at det er Tony Awards 2016 nå på søndag, men jeg er såpass fan at jeg tenkte å lage en liten guide til de nominerte for eventuelle norske Tony Awards fans. Jeg tenkte riktignok å kun ta for meg de nominerte hva angår musikalprisene siden jeg vet veldig lite om de nominerte hva angår teaterprisene, men planen min her er å ta for meg hver av kategoriene som har med musikalpriser å gjøre, skrive en kort kommentar til dem og skrive hvem jeg personlig syns burde vinne. Og det er ikke sikkert slikt interesserer noen andre enn meg, men pytt sann, dette er min blogg så jeg kan gjøre hva jeg vil 🙂 Og jeg vet ikke helt om jeg kan synse så mye angående de nominerte i og med at jeg naturlig nok ikke har sett noen av disse musikalproduksjonene, men jeg har masse tanker og meninger likevel, jeg har lyttet i vei til sanger og klipp på Youtube og Spotify og jeg har en del peiling likevel så derfor. Da setter jeg i gang!

Karolines Tony Awards Guide – Hvem jeg heier på i alskens musikalkategorier

– Best Musical

De nominerte er: Bright Star, Hamilton, School of Rock, Shuffle Along (or the making of the musical sensation of 1921 and all that followed) og Waitress

Av de nominerte her skal jeg først bable kort om de fire nominerte som sannsynligvis ikke kommer til å vinne og av dem er den som er av mest interesse for meg Waitress som jeg liker veldig godt. Waitress er basert på filmen med samme navn (som jeg vurderer å ha et gjensyn med snart siden det er veldig lenge siden jeg så den) og interesserte meg sporenstreks fordi tidligere nevnte Sara Bareilles står bak låttekstene og musikken og har skapt musikalsanger med fine melodier og smarte tekster som jeg liker veldig godt. Dette er en historie om kjærlighet, utfordringer og pai og mens det ikke er den mest ambisiøse storyen i verden så er det en historie med hjerte og en musikal som er veldig lett å like. Bright Star vet jeg veldig lite om utover at musikalcden ikke finnes på Spotify og at det irriterer litt i og med at jeg tror dette er en sånn musikal som kunne overrasket meg ganske positivt. Dette er ellers en musikal der Steve Martin, som er mest kjent for mange som skuespiller, i samarbeid med Edie Brickell står bak musikken og det er en musikal som er bluegrass-basert, noe jeg tolker som at det er litt country, litt banjoer, litt folk og litt nøktern sjarm av den typen man ikke ser så ofte på musikalscenen. Shuffle along vet jeg ellers veldig lite om, men jeg vet at det er musikal der de aller fleste av de involverte er av afro-amerikansk bakgrunn og at det er en musikal som med sitt fokus på afro-amerikanske i musikalbransjen på 20-tallet er viktig og jeg vet ellers at dette er en musikal som sannsynligvis byr på flott musikk, flott dans og ikke minst Audra Mcdonald (dronningen av Tony Awards med sine seks priser) i en sentral rolle, noe som også lover godt. Vi har også School of Rock der Andrew Lloyd Webber står bak musikken og som er basert på filmen med samme navn. Og i det store og det hele er School of Rock ingen veldig viktig og revolusjonerende musikal, men den har fengende musikk, en kul historie og er rocka og stilig så det er jo bra. Musikalen som imidlertid kommer til å vinne Best Musical er Hamilton som jeg allerede har bablet en del om, men som kort oppsummert er Lin-Manuel Mirandas superhit om Alexander Hamiltons liv og levned med musikk som blander god gammel musikaltradisjon med rap og RnB på en måte som er helt fantastisk fengende og genial. Denne musikalen har vært en av Broadways aller største suksesser og det med rette og den kommer garantert til å vinne en masse priser under Tony Awards, deriblant denne.

– Best revival of a Musical

De nominerte er The Color Purple, Fiddler on the Roof, Spring Awakening og She loves me

Av de nominerte her tenkte jeg først å ta for meg de to musikalproduksjonene jeg har minst tro på at vinner, ikke nødvendigvis fordi de er dårlige, men fordi de andre to er så innmari interessante. Vi starter med She loves me som kort oppsummert er “You’ve got mail”, men med brev i stedet og med setting på 1930-tallet. Dette er med andre ord en temmelig klassisk romantisk komedie i musikalform, men det virker sjarmerende nok og jeg håper musikalcden snart blir tilgjengelig på Spotify. Fiddler on the roof igjen er en veldig kjent musikal som nå settes opp på Broadway i sin femte (!) produksjon og som jeg egentlig ikke har så mye å si om utover at sangene er klassikere og det med rette siden det er umulig å tenke på sanger som “Matchmaker, matchmaker” uten å få det på hjernen. De to mest interessante nominerte er likevel The Color Purple og Spring Awakening som hver på sin måte er revolusjonerende. The Color Purple er den som jeg nok tror vil vinne i og med at denne musikalen har vært supergodt likt av alle anmeldere og dette skal være en veldig god ny versjon av en musikal som falt litt i gjennom da den tidligere ble satt opp på Broadway. Her skal det derimot funke himla bra og jeg tror kanskje jeg vil føle meg plent nødt til å bestille musikalcden på Amazon etter hvert siden den ikke finnes på Spotify enda og skuespillere som Cynthia Erivo, Danielle Brooks og Jennifer Hudson visstnok synger helt fantastisk. Imidlertid hadde det vært utrolig gøy om den nye oppsetningen av Spring Awakening vant, ikke bare fordi Spring Awakening er en musikal jeg i en lengre periode var helt besatt av, men mer enn det fordi denne musikalen kombinerte hørende og døve skuespillere på en virkelig original måte som på samme måte som Hamilton utvider ideen om hva en musikal kan være. 

– Best book of a Musical

De nominerte er Steve Martin for Bright Star, Lin-Manuel Miranda for Hamilton, Julian Fellows for School of Rock og George C. Wolfe for Shuffle Along

Med denne kategorien menes beste boka for en musikal og da fokuseres det altså på teksten i en musikal og det som sies fremfor det som synges, noe man ikke alltid tenker over at er vel så viktig som sangtekstene og melodiene for at en musikal skal henge flott sammen. Av de nominerte her kan man innvende at det er litt pussig at Lin-Manuel Miranda er nominert i og med at Hamilton som musikal er sunget gjennom hele veien, men samtidig så har han stått for alt som sies i musikalen selv om det altså synges og slikt og dermed føles det rett likevel. Og jeg tror og håper også Lin-Manuel vinner her for nettopp Hamilton for jeg tviler ikke på at Bright Star, School of Rock og Shuffle Along er supert skrevet, men Hamilton er liksom Hamilton og virkelig fantastisk formidlet hvis man tar cd-en i betraktning. 

– Best score of a Musical

De nominerte er Steve Martin & Edie Brickell for Bright Star, Lin-Manuel Miranda for Hamilton, Andrew Lloyd Webber & Glenn Slater for School of Rock og Sara Bareilles for Waitress

Mens School of Rock har noen veldig fengende sanger og Bright Star høres interessant ut tror jeg nok det står mellom Hamilton og Waitress i denne kategorien. Og jeg velger å heie litt ekstra på Waitress her fordi en del av meg håper Sara Bareilles vinner under Tony Awards hun også og Hamilton kommer til å vinne omtrent alt som kan vinnes uansett. Jeg regner imidlertid med at Hamilton vinner og det vil være fullt fortjent fordi ååå, melodiene og tekstene til Lin-Manuel Miranda. Ja, jeg er fan <3

– Best performance of an actor in a leading role in a Musical

De nominerte er Alex Brightman for School of Rock, Danny Burstein for Fiddler on the Roof, Zachari Levi for She loves me, Lin-Manuel Miranda for Hamilton og Leslie Odom Jr. for Hamilton

De to jeg har minst tro på at vinner i denne kategorien er nok Alex Brightman og Zachari Levi, uten at det sier noe om dem siden de er supre. Her er det ellers to nominerte fra Hamilton og de gjør begge helt fremragende prestasjoner, selv om jeg kanskje finner Leslie Odom Jr. litt ekstra imponerende i og med at han har noen av musikalens aller mest interessante sanger og på en måte et musikalens Javert liksom på en flott måte. Jeg velger likevel å heie mest på Danny Burstein for å spille hovedrollen i Fiddler on the Roof er en imponerende bragd og alt jeg har lest om Danny Bursteins tolkning lover veldig godt.

– Best performance of an actress in a leading role in a Musical

De nominerte er Laura Benanti for She loves me, Carmen Cusack for Bright Star, Philippa Soo for Hamilton, Jessie Mueller for Waitress og Cynthia Erivo for The Color Purple

Det er fem svært dyktige skuespillere og vokalister her og mens Laura Benanti og Carmen Cusack er de jeg vet minst om i utgangspunktet så har jeg sett klipp på Youtube der Laura Benanti synger andre ting og overbevist veldig. Av de tre andre så er Jessie Mueller super i Waitress, hvis musikalcd-en er verdt å stole på (og det er den jo) og Philippa Soo er hjertet i musikalen Hamilton og har med Burn en av musikalens nydeligste sanger. Jeg håper likevel Cynthia Erivo vinner for jeg har hørt så mye bra om henne i The Color Purple og jeg har sett klipp på Youtube der hun synger og det er eksepsjonelt flott.

– Best performance of an actor in a featured role in a Musical

De nominerte er Daveed Diggs for Hamilton, Brandon Victor Dixon for Shuffle Along, Christopher Fitzgerald for Waitress, Jonathan Groff for Hamilton og Christopher Jackson for Hamilton

Mens hovedrollene i musikaler selvsagt er viktige så er birollene essensielle de også og her håper jeg det er en av de nominerte for Hamilton som vinner. Jeg vil understreke at det er helt i orden om Brandon Victor Dixon vinner selv om jeg aldri har hørt om ham før og Christopher Fitzgerald er i alle fall på musikalcden til Waitress skikkelig søt og herlig. Likevel tror og håper jeg at en fra Hamilton tar seieren i land og mens alle de tre nominerte fortjener det heier jeg litt ekstra på Jonathan Groff fordi han er helt genial som kong George og fordi det er ham jeg er mest fan av i utgangspunktet.

– Best performance of an actress in a featured role in a Musical

De nominerte er Danielle Brooks for The Color Purple, Renée Elise Goldsberry for Hamilton, Jane Krakowski for She loves me, Jennifer Simard for Disaster og Adrienne Warren for Shuffle Along

Av disse er det Adrienne Warren, Jennifer Krakowski og Jennifer Simards tolkninger jeg vet minst om, men de er nok supre. Ellers syns jeg det er flott at Danielle Brooks altså ikke bare er super i Orange is the new Black, men nå også er en Tony-nominert skuespillerinne i tillegg, det er supert. Jeg heier dog personlig mest på Renée Elise Goldsberry fordi hun er så himla fantastisk i Hamilton og særlig hva angår sangen Satisfied som jeg elsker =D

– Best scenic design of a Musical

De nominerte er Es Devlin & Finn Ross for American Psycho: The Musical, David Korins for Hamilton, Santo Loquasto for Shuffle Along og David Rockwell for She loves me

Jeg kan egentlig ikke uttale meg angående scenografien til musikaler jeg ikke har sett og ikke en gang sett klipp fra, men jeg har lest bok om Hamilton og sett bilder fra Hamilton og scenografinerden i meg har frydet seg over alt den har sett så derfor heier jeg mest på David Korins (og ja, det finnes musikalversjon av American Psycho, det er helt rart)

– Best costume design of a Musical

De nominerte er Gregg Barnes for Tuck Everlasting, Jeff Mahshie for She loves me, Ann Roth for Shuffle Along og Paul Tazewell for Hamilton

Igjen en pris der jeg ikke har så mye peiling, men hei, Hamilton, de bildene jeg har sett av kostymene i Hamilton er så fine at dere gjerne kan vinne for min del.

– Best lightening design of a Musical

De nominerte er Howard Binkley for Hamilton, Jules Fisher & Peggy Eisenhauer for Shuffle Along, Ben Stanton for Spring Awakening og Justin Townsend for American Psycho

Her heier jeg mest på Ameican Psycho bare fordi en musikal om såpass morderisk tematikk virkelig bør ha fabelaktig lysdesign.

– Best direction of a Musical

De nominerte er Michael Arden for Spring Awakening, John Doyle for The Color Purple, Scott Ellis for She loves me, Thomas Kail for Hamilton og George C. Wolfe for Shuffle Along

Her vil jeg egentlig at det skal være to vinnere sånn at både Michael Arden OG Thomas Kail kan vinne siden jeg syns de særlig fortjener å vinne den prisen begge to. 

– Best Choreography

De nominerte er Andy Blankenbuehler for Hamilton, Savion Glover for Shuffle Along, Hofesh Shechter for Fiddler on the Roof, Randy Skinner for Dames at Sea og Sergio Trujillo for On your feet

Jeg heier mest på Hamilton her også selv om dette er nok en sånn kategori som er vanskelig å kommentere på når man kjenner musikaler fra musikalcden og klipp på Youtube, men ikke har sett de nevnte musikalene i det virkelige liv. 

– Best orchestrations 

De nominerte er August Eriksmoen for Bright Star, Larry Hochman for She loves me, Alex Lacamoire for Hamilton og Daryl Waters for Shuffle Along

Her har jeg litt lyst til å heie litt på August Eriksmoen bare fordi han har et skikkelig norsk navn og det er gøy, men jeg heier også her mest på Hamilton fordi musikken i denne musikalen er så flott og da også hva angår orkestrering.

*

Da har jeg tatt for meg hvem jeg heier på i alle kategoriene og sånn sett bidratt med en norsk Tony Awards Guide sånn for moro skyld. Neste innlegg kommer om noen dager og så bables vi og til uka kommer det mer Tony Awards-babbel 🙂

The last wild og andre finheter :)

Heisann! Denne helgen var det Musikkfest Oslo og jeg tok det hele veldig med ro i og med at jeg ikke fant noen konserter jeg virkelig hadde intenst lyst til å få sett. Derfor endte jeg heller opp med å bare dra ned til sentrum, titte litt i butikker, stoppe opp når jeg hørte noe fin musikk og kom over noe konsertvirksomhet og å sitte på uteservering på Karl Johan en stund med en Cola mens jeg så på livet og fargela i vei:

Utover det har jeg brukt helgen til å gå tur, til å ha gjensyn med fine dramafilmer og til å lese ferdig “Vente, Blinke” som jeg leste med “En slags bokklubb“. Og denne ukas høydepunkt vil være a) musikalobsessing (oppdaget nå at musikalcden til både “Waitress” OG “Tuck Everlasting” er tilgjengelig på Spotify nå, dessuten er det en uke til Tony Awards så jeg kan drive nedtelling og lese alt av artikler og teorier om hvem som vinner hva) og b) Oslo Comics Expo (tegneseriefestival på Grünerløkka bibliotek som jeg liker veldig godt fordi jeg ofte får brukt den til å drive med veldig karolinske sysler, dvs. lese Donald Pocket-er mens jeg drikker Cola og slikt). Yay!

Ellers skrev jeg et dikt i stad som jeg følte for å dele nå:

Te

Jeg leste i en bok
at te
var japansk for hender

og så ned på mine hender
som holdt om tekoppen

tenkte at alt henger sammen
også her

hender rundt en tekopp
mens jeg håpet
at japansk for te

var hender

*

Som en liten kommentar til diktet så stemmer det at Te er japansk for Hender i følge Google Translate. Japansk for Te er derimot Ocha i følge Google Translate. Uansett leste jeg det om at Te betydde Hender i “Vente, blinke” som jeg altså leste ut i helgen og jeg syns det var så fint at det måtte poesifiseres så derfor 🙂

Men da tenkte jeg å bruke resten av dette innlegget på en anmeldelse av denne boka:

Neste innlegg kommer om noen dager tenker jeg så da bables vi og god fornøyelse 🙂

The last wild av Piers Torday

In a world where animals no longer exist, twelve-year-old Kester Jaynes sometimes feels like he hardly exists either. Locked away in a home for troubled children, he’s told there’s something wrong with him. So when he meets a flock of talking pigeons and a bossy cockroach, Kester thinks he’s finally gone crazy. But the animals have something to say. And they need him. The pigeons fly Kester to a wild place where the last creatures in the land have survived. A wise stag needs Kester’s help, and together they must embark on a great journey, joined along the way by an overenthusiastic wolf cub, a military-trained cockroach, a mouse with a ritual for everything, and a stubborn girl named Polly. The animals saved Kester Jaynes. But can Kester save the animals?

*

Litt av grunnen til at jeg skaffet meg denne boka var det er første boka i en triologi der hovedfilialen har tredje boka inne. I tillegg gjorde jo Goodreads-beskrivelsen at dette hørtes ut som en veldig fascinerende bok og det er det også. Fascinerende, engasjerende og veldig supert.

Vi følger altså Kester som er tolv år gammel og lever i en verden der det ikke lenger finnes dyr. Han kan ikke snakke, han aner ikke hvorfor han er lukket inne på et hjem for barn som har gjort noe galt og tenkes på som forstyrrende elementer og han vil bare finne faren sin igjen og så viser det seg at det finnes noen dyr fortsatt og at Kester kan «snakke» med dem og dette er begynnelsen på et storslagent eventyr som er veldig verdt å lese siden det er så godt formidlet. Noen bøker føles så filmatiske rett og slett og jeg satt og leste denne boka og tenkte at dette kunne ha vært en helt fantastisk animasjonsfilm, noe som er en fin følelse å sitte igjen med mens man leser bøker.

Ellers liker jeg karakterene som alle var godt utviklet og interessante å følge og jeg syns historien var godt formidlet selv om en kan innvende at den har noe litt naivt ved seg. Det føles tidvis litt for enkelt, men igjen så tror jeg det også har litt med at dette er første boka i en triologi og sånn sett bare er begynnelsen på en større fortelling. I tillegg så handler det litt om at denne boka egentlig er ment for en yngre målgruppe og er en av de bøkene der man merker det litt, uten at det ødelegger for en historie som tross alt har nok av tankevekkende elementer til å funke veldig godt også for voksne.

Som nevnt elsket jeg karakterene og det er en ulvevalp særlig som man blir utrolig glad i og som man virkelig elsker å lese om. I tillegg elsker jeg språket til tider for mens det er enkelt og temmelig rett frem så har det også noen virkelig sjarmerende og sprudlende øyeblikk som eksemplifiseres best i dette utdraget:

*Well! You ain?t seen nothing yet in that case, my good friends from the north. As a matter of fact, we harvest mice have over forty-six thousand different dances. We?ve got the Corn Is Coming Dance. We?ve got the Corn Has Arrived Dance. We?ve got the Corn Is Really Something Now, You Should Check It Out Dance. We?ve got the Corn Is Kind Of On The Turn Now, So Hurry Up Dance. We?ve got the__*

Og man kan innvende at akkurat den delen er noe enkelte editorer ville insistert på å droppe, men jeg er så glad de har det med for jeg syns det er så kult.

En siste fin ting med denne boka er at den har et åpenbart naturvennlig budskap og samtidig får det frem på en organisk måte der mange ville hamret det inn og gjort det nesten litt irriterende tydelig. Her derimot merker man undertonene om at Piers Torday virkelig vil at dyr ikke skal bli utryddet og vil at vi skal passe på dyrene, men det som er i hovedfokus er selve historien og hvor godt den er formidlet og da funker det fett.

Som en siste avsluttende greie så er det fortsatt noe som mangler og som gjør at denne boka ikke blir elskepå-fantastisk, men bare veldig bra og mye av dette handler nok om at det tross alt blir litt for lett og ungt til tider og at handlingen også har litt den greia med at hver gang man tror karakterene skal få tid til å puste så dukker det opp en ny konflikt eller utfordring der man av og til kan tjene på et og annet mer rolig øyeblikk. Men igjen så er dette Piers Tordays første bok og den første boka i triologien og jeg har tro på at det bare vil bli enda mer supert å lese de andre bøkene i serien senere mens jeg fortsetter å drømme om å se denne boka som en film fordi det kunne funket veldig godt.

Terningkast 5!

Bursdagsønskeliste 2016 og annet fint :)

Heisann! Fine tingen: jeg fikk et nytt oppdrag angående frilans tekstforfattergreia for noen dager siden, skrev de fem sidene og 2000 ordene som var ønsket og sendte det av gårde i går og fikk i morges mail om at det falt i smak og at jeg skal få overført betaling i løpet av dagen. Med andre ord har jeg visst for annen gang i år tjent penger på noe jeg selv har skrevet og vil få 700 kr inn på konto. Dette er så kult at det jo må nevnes først i dette blogginnlegget 😉

Ellers tror jeg at jeg nettopp hørte lyden av torden selv om det er strålende solskinn utenfor vinduet mitt og det er ikke så kult, men det som ER fint er det at det nå er klart for Idol-finale i kveld og det i år antakelig er de to jevneste og mest talentfulle finalistene i norsk Idol-sammenheng EVER. Jeg liker både Marius og Norah, men tror jeg kanskje heier litt ekstra på Norah:

Andre finheter er at det er Musikkfest Oslo i morgen slik at jeg kan prøve å få med meg litt gratiskonserter i morgen og at jeg leser mye fint og ja, jeg har det generelt ganske fint for tiden og hvis internett nå fortsetter å funke denne kvelden (det er litt ustabilt pga. lummert og torden) så fortsetter livet å være en fin dings. Og hvis nettet klikker kan jeg alltids rømme til leiligheten til mamma eller spille Nintendo så det ordner seg uansett. 

Med det sagt så ble jeg litt småskuffet i går siden det ble annonsert hvilken musikal Folketeateret skal sette opp høsten 2017 og de skrøt i vei om at det skulle være deres mest storslagne produksjon noensinne, noe som fikk meg til å håpe på Wicked eller noe annet kult som ikke har blitt satt opp i Norge. I stedet blir det Les Miserables. Og Les Miserables er fantastisk og jeg er overbevist om at Folketeaterets produksjon vil være brilliant, det bare føltes litt uoriginalt siden den er satt opp i Norge flere ganger før og på mange måter er et litt vel safe valg der de kunne ha satset på noe virkelig spennende i stedet, ikke minst fordi de i København for eksempel har satt opp store Disney-musikaler flere år på rad og også i Sverige har det med å satse mer på nye musikaler enn i Norge. Samtidig tenker jeg litt at det er en god ting også for klassikere er klassikere av en grunn og slik jeg tenker så må teatre sette opp noen mer kjente musikaler som de vet vil selge for å kunne få økonomien og ressursene til å ta større sjanser senere. Å sette opp Les Miserables kan sånn sett være det som gjør at Folketeateret KAN sette opp f.eks. Wicked eller en Disney-musikal eller Hamilton etter hvert. 

*

Nok om det. Nå tenkte jeg å poste min ønskeliste for i år siden det er under en måned igjen til bursdagen min og det sånn sett kan være relevant lesning sikkert for enkelte forhåpentligvis. God fornøyelse og så kommer neste innlegg om noen dager 🙂

Bursdagsønskeliste 2016

– PENGER!!

– Abonnement på Nemi

– Sjokoladeboller og Hockey Pulver (og annet salt godteri)

– tegnesaker, skrivesaker og notatbøker o.l.

Gavekort på

– Bokhandel (fortrinnsvis Ark, Tanum, Norli eller Outland)

– Billettservice (det er så mange ting jeg trenger å få sett)

– Kino

– H&M eller Lindex (førstnevnte fordi den benyttes oftest utenom Fretex og sistnevnte fordi de har merket Holly & Whyte som har innmari mye fint)

– Platekompaniet (de har jo praktisk nok både filmer, cd-er og spill)

Teaterbilletter til

– Singin in the rain på Folketeateret (trenger å se i løpet av høsten)

– Ringeren i Notre Dame på Fredericia Teater i København (musikalversjon av Disneys animasjonsfilm som jeg MÅ få sett og som jeg har mål om å få med meg hvis det blir København-tur med hele familien den helgen i slutten av oktober)

– En mann ved navn Ove på Oslo Nye Teater (fordi jeg elsket boka, ble veldig glad i filmen og har innmari lyst til å se den på teater også)

– Kristina från Duvemåla på Lørenskog Hus (konsertversjon av en storslagen og mer ukjent musikal med flott musikk)

Dyre ting

– Nintendo Wii U og da helst i den utgaven der Super Mario Maker tilfeldigvis følger med (og Nintendo gir ut ny spillkonsoll mars 2017 så dette er også sånn sett noe jeg strengt tatt ikke egentlig trenger, men jeg ønsker meg det likevel veldig mye)

– Helgetur til Gøteborg i løpet av sommeren eller alternativt til høsten

– Helgetur til et av stedene i Norge som jeg fortsatt har til gode å besøke (f.eks. Bergen)

Bøker

  • Bad Feminist av Roxane Gay (bok jeg smugleste en del i på butikken på Nobel-museet og likte så godt at jeg vurderte å kjøpe den, men droppet det og angret etterpå, med mange interessante essay-er og sånt)
  • Snart sover du av Haddy N?jie og Lisa Aisato (billedbok for barn som jeg ønsker meg fordi den er sååå himla vakker)
  • Knights of the borrowed dark av Dave Rudden (skal visstnok være litt sånn Harry Potter-aktig ny Fantasy for ungdom og det er kult)
  • Mensen (antologi fra Gyldendal om mensen som har fått skikkelig gode kritikker og virker ganske interessant)

Klær

 

(aner ikke hvorfor oppsettet på slutten ble annerledes og får ikke ordnet det nå, satser på at det går greit)