Om Stavern og annet av interesse

Heisann! Det er torsdag og livet er fint fordi jeg har hatt to uker i paradiset (dvs. Stavern) og skal til Gøteborg i helgen. Og det er litt mindre fint at jeg skal tilbake til hverdagen og jobbsøking neste uke, men det går nok bra det også og jeg har mange ideer til hvordan jeg likevel skal få holdt litt på feriefølelsen også da. Ellers har jeg hatt det veldig fint på Stavern og det var de to ukene der dette innlegget skal dreie seg om og da snakker vi om to uker med mye fint vær og masse avslapning. Jeg har kanskje ikke fått gjort så mye fornuftig og jeg har drevet alt for lite med både fargelegging og skriverier, men jeg har lest masse, jeg har spilt Nintendo 3DS, jeg har spilt brettspill (og fått med meg mamma på en runde minigolf som hun vant siden det viser seg at jeg sliter nok med å holde køllen og treffe ballen) og jeg har ikke minst fått begynt å lete etter Pokémon og er nå enda en av dem som har litt dilla på Pokémon Go. Jeg er for øyeblikket på level 5 og har atten Pokémon så det er ikke sååå imponerende, men ååå, jeg elsker det og jeg har tenkt meg på biblioteket etterpå og har et håp om å fange Pokémon også mellom reolene 😉 

Her er ellers noen bilder fra Stavern:

Dette er fra en natt da Månen hang mellom grenene og det var veldig atmosfærisk og fint.

Dette er den elskbare utsikten fra svabergene <3

Og disse tre bøkene er resultatet av tre for to på engelske bøker på Ark Bokhandel og er bøker jeg vet veldig lite om, men som nå er nye tilskudd til samlingen uleste bøker i hyllene mine, en samling som jeg regner med at vil vokse seg større etter helgens Gøteborg-visitt (der jeg håper på fint nok vær til å besøke Liseberg, men vil ha nok å glede meg over av shopping og Universeum om værgudene svikter også). Hvis vi legger til at jeg har tenkt meg på biblioteket etterpå betyr det maaaasse å lese på fremover <3

Her er forøvrig et dikt jeg skrev i går om Stavern, om sommer, om Pokémon Go og litt forskjellig og jeg har delt det på Diktkammeret og Facebook, men føler for å dele det her og. Jeg leste det for moren min i går og hun mente at det ville funket bedre uten Pokémon-referansene og på sett og vis har hun kanskje litt rett, samtidig som jeg syns det er med på å gi diktet en karolinsk og artig vri som skaper en fin kontrast til delene om at vi hele tiden puster som er tenkt å være mer dypsindige og ettertenksomme. Uansett så var det så deilig å føle seg sånn skikkelig inspirert i går.

Og hele tiden puster vi

Det er den sommeren man finner Pidgey på tallerkenen
og Rattata ved kaféen

(gir dem morsomme, smarte navn 
med referanser til Disney-filmer
eller gresk mytologi)

sommeren da skyene aldri er langt borte,
men sola finnes den også
og varmen finnes

(klamheten i panna som aldri helt forsvinner,
glassene med iste som det blir stadig flere av)

vi leser eller skriver eller spiller Nintendo eller tegner
og hele tiden puster vi

nyhetene glemmer å servere agurker
og hele tiden puster vi

puster inn det vi orker å ta innover oss
puster ut alt det andre

og drømmer om å finne Pikachu
eller den perfekte pakningen bringebær på Meny
eller den rette dosen flaks mens vi spiller Maxi-Yatzy

og hele tiden og hele tiden og hele tiden

innpust, utpust 
den røde månen den kvelden
en annen dag da regnet virket uendelig

tåken som lå over ordene slik at man ikke riktig fant dem
slik man fant svabergene
og akkurat den vinden som bare fantes akkurat der og akkurat da

og senere en Zubat tilfeldigvis dandert oppå hodeputen

*

Ellers er det fortsatt SYTYCD Jr på gang og jeg syns det er grei underholdning selv om det ikke er like kult som vanlig SYTYCD. Og noen ganger kommer det danser som er helt fantastiske og en av dem er denne dansen som danses av “allstars” (tidligere deltakere på vanlig SYTYCD som danser med de unge deltakerne i år, men som her har en egen koreografi uten barna involvert). Det er koreografert av Travis Wall og atmosfæren er så herlig creepy og ubehagelig i en dans om klovner og galskap slik jeg tolker det og jeg elsker denne dansen. Jeg aner ikke om jeg forstår den ordentlig en gang, men ååå, det er helt brilliant!

Og jeg syns det er en så flott versjon av den allerede nydelige sangen “Send in the Clowns” i tillegg, virkelig fascinerende <3

*

Men da har jeg bablet om litt forskjellig. Neste innlegg kommer sannsynligvis enten søndag eller mandag og vil nok handle om Gøteborg-visitten min nå snart og slikt. See you later, alligator!

God sommer, hurra for Stavern og tilbakeblikk til 2012 og Fru Kanins 49 ektemenn :)

Heisann! Det er onsdag, livet er fint og etterpå drar vi av gårde til Stavern og hytteferie for en periode. Nøyaktig hvor lenge vi blir der vet jeg ikke helt, men jeg har Gøteborg-planer den siste helgen i juli så det er snakk om maksimum to uker og uansett spiller det ingen rolle. Det som er viktig er at jeg endelig skal til Stavern og det betyr også bloggferie. Jeg kommer fortsatt til å ha internett tilgjengelig til å lese blogger og sjekke Facebook og mailen og ting og tang i ny og ne, men det blir nødvendigvis nedprioritert og derfor kommer neste blogginnlegg mest sannsynlig når jeg er tilbake i Oslo igjen. Og mens jeg er på Stavern skal jeg lese (har pakket boka jeg holder på med og seks andre sånn for sikkerhets skyld selv om selv ikke jeg leser så raskt), se filmer om det regner (har pakket veldig mange sånn at jeg har noe for en hver smak), lytte til musikalcder på sengekanten (og av og til ellers), spille yatzy og andre brettspill og ideelt sett spise masse bringebær 🙂 Det blir nok veldig koselig <3 

Ellers var jeg egentlig ganske skeptisk overfor SYTYCD i år siden det er SYTYCD Jr. med barn mellom 9 og 14 år og mens det fortsatt ikke engasjerer meg like mye som vanlig So you think you can dance så er det folk som er skikkelig flinke til å danse og det er alltid fint å se på. Her er de to dansene jeg likte best fra den nyeste episoden:

De ti finalistene danser med hver sin all star (dvs. voksen tidligere deltaker på SYTYCD som behersker det meste dansemessig sett) og her har vi Jourdan som er en av årets finalister og Sasha fra sesong 8. Og denne dansen syns jeg er veldig fin og jeg likte musikken og stemningen veldig godt.

Her har vi Ruby som er en av årets finalister sammen med Paul fra sesong 10 og dette er en skikkelig stilig Ballroom-dans med masse attitude og flotte triks. 

Og jeg skulle fortsatt ønske det var vanlig SYTYCD i år, men SYTYCD Jr. er bedre enn ikke noe SYTYCD i det hele tatt og det har funket litt bedre enn jeg tenkte på forhånd. 

*

Ellers tittet jeg gjennom de eldre dokumentene mine og tenkte å være med på Throwback Thursday på en onsdag i form av å poste et utdrag fra et skriveprosjekt jeg holdt på med for noen år siden. Dette er et av de mange prosjektene jeg har begynt på og deretter mistet interessen for og det heter “Fru Kanins 49 ektemenn” og handler om en verden uten mennesker der dyr går med klær og oppfører seg som mennesker og slikt á blant annet Disneys “Zootopia” og så er det en kanindame der som har hatt 49 (i utgangspunktet var det snakk om 99, men så forandret jeg det til 49) ektemenn og så handler det om hvert av disse forholdene og slikt. Jeg hadde det gøy med å skrive på det en stund, men mistet interessen fort, blant annet fordi fortellerstilen min var det motsatte av “show, don’t tell” på en måte som ville blitt irriterende i lengden, det var skikkelig dramatisk og såpeopera-aktig og konseptet manglet spenning i og med at man vet hele plottet bare av å lese tittelen. Med det sagt så kan det fortsatt hende jeg etter hvert gir prosjektet et nytt forsøk og jeg hadde det ganske gøy nå med å lese gjennom tingene jeg skrev i 2012 og slikt. Så nå tenkte jeg å poste begynnelsen som sommerlesning og så igjen presisere at dette altså er ting jeg skrev for fire år siden så om kvaliteten er så som så er det unnskyldningen min 😉

Neste innlegg kommer altså når jeg kommer tilbake til Oslo regner jeg med så da ønsker jeg alle en strålende fin sommer og så håper jeg utdraget fra det gamle “Fru Kanin”-prosjektet mitt faller i smak 🙂

Fru Kanins 49 ekteskap

Fru Kanins fulle navn var Penelope Kristabelle Kanin, men hun hadde vært enten frøken eller fru så lenge hun kunne huske og brukte derfor bare Fru Kanin i de fleste sammenhenger. I Fru Kanins nabolag var det dessuten ganske få kvinnelige kaniner så alle visste hvem det var snakk om når noen sa Fru Kanin. En annen praktisk grunn til å bruke Fru Kanin i de fleste tilfeller var selvsagt at Fru Kanin var en utålmodig kvinne, utålmodig og rastløs og dermed lite lysten på å skrive Penelope Kristabelle Kanin hver gang hun måtte undertegne noe, en oppgave hun av uante grunner ofte ble gitt. Ellers så var Fru Kanin nå en godt voksen kanin (for her er altså kanin også hva fruen i denne historien faktisk var og ikke bare et etternavn). Hun bodde i en verden som var parallell til våres, men som tilfeldigvis var befolket kun av dyr og ingen eksemplarer av menneske-dyret. I denne verdenen oppførte alle dyr seg riktignok ganske så menneskelig, men det kan raskt nevnes at dette var naturlig for dem alle, like naturlig som det var at de også hadde liv som var vel så lange som de fleste menneskeliv var. Borte var slike detaljer som hundeår og hesteår og hele pakka. Her var alt utrolig likt som i menneskenes verden, man bare unnlot å ta med menneskene med i hele sammenhengen.

Uansett, poenget var at Fru Kanin var godt voksen. Hun var vel strengt tatt til og med gammel, med sine sytti år, men hun holdt seg godt og folk flest trodde ikke at hun var en dag over femti. Dette mente hun skyldtes at hun alltid hadde vært flink til å trene, for det kunne umulig ha noe med dietten. Fru Kanin spiste nemlig minst fem sjokoladeboller hver eneste dag og det la seg aldri på lårene slik de ville gjort hos den omfangsrike Fru Vortesvin. Dessuten var Fru Kanins tenner sterke og hvite og håret hennes en slik valør av grått som en sjelden så og som folk flest betegnet som direkte vakker. Da Fru Kanin var ung hadde hun vært modell en stund og nå hang bildene som suvenirer fra en svunnen tid, fint dandert over peishyllen. På peishyllen sto Fru Kanins mange priser for enestående skildringer og flotte dikt som rimte på en måte som minnet om diktene til Fru Kanins nabolags (som for så vidt het “Vanilje med sjokoladedryss-gata”) store poet Leopold Lama. Leopold hadde hatt ordene i sin makt, ja så til de grader. Han hadde skrevet lange dikt på rim om alt fra epler til kokosboller og Fru Kanin hadde hans evne til å leke med ordene, en evne som fikk de andre i “Vanilje med sjokoladedryss-gata” til å si om henne at “her går en dame som ikke bare er vakker, men som også er intellektuell”. Disse ordene var Fru Kanin svært stolt over, særlig siden hun ikke hadde avsluttet videregående, men valgt en tilværelse som hustru på heltid med en etter en mann, alle menn som var blitt forandret for alltid av deres tid sammen med Fru Kanin og det er deres tid som i dette dokument skal beskrives. Her skal det fortelles om Fru Kanin og hennes 49 ekteskap.

Men først vil det nok være naturlig og gi litt mer bakgrunnsinformasjon om Fru Kanin, en kanin som var helt utenom det vanlige. Fru Kanin (eller Penelope Kristabelle Kanin om du vil) ble født en oktober dag i det herrens år, 1938. Rettere sagt, for her skal nøyaktigheten skje fyllest, ble hun født den ellevte oktober og på kvelden, ganske samtidig som klokkene slo ni. Siden dette var en parallell verden fra menneskenes var det enkelte forskjeller av og til som at det ikke var noen annen verdenskrig eller noen første for den saks skyld. De aller fleste begivenheter menneskene hadde opplevd hadde riktignok skjedd også i denne dyreverdenen, men siden dyr flest, selv de mest menneskelige av dem, er mer forstandige enn reelle mennesker hadde de greid å unngå kriger. Dette gjorde at Penelope Kristabelle Kanin ble født til en fredelig tid og hun ble dessuten født på landet og fikk vokse opp blant skog og eng og sjøer der en kunne bade om sommeren. Penelope Kanin ble født av to foreldre som i årevis hadde ønsket seg barn og som nå takket lykkestjerner for at Penelope hadde oppfylt drømmen deres. Penelopes far var Kristaver Kanin, en pianist som drømte om å komponere musikken til en storfilm og da gjerne en film som inneholdt den kjente filmstjernen Edmund Rottenheimer. Kristaver var en kanin som alltid hadde en lys lugg hengende ned i ansiktet sitt og dessuten en kanin som så svært ung ut, antagelig på grunn av de store blå øynene han hadde. Han var ellers en ganske munter kanin, alltid positiv og blid og gjerne med en vits på lur og Penelope så opp til ham så til de grader. Sånn i senere ettertanke kan en trekke den slutning at Kristaver ikke nødvendigvis var noe bedre enn alle andre til å finne livets lykkestreif, men han hadde ikke opplevd betydelig med ofre, til tross for hans families nokså beskjedne økonomi. Som vi vil se videre bevis på var ikke Kristavers optimisme til stede da han virkelig kom til å trenge den, men det vil vi selvsagt komme tilbake til. Penelopes mor var Virginia Revestjert og var til forskjell fra Penelope og Kristaver en rev (for her kunne til og med en elefant gjerne finne på å gifte seg med en maur, her var det meste mulig). Hun var dessuten en rik rødrev og mens Kristaver kom fra fattige kår, men alltid hadde klart seg fint på grunn av min sosialitet og sitt gode humør, var hun mer snobbet og hadde høyere ambisjoner. Når sant skal sies var Virginia heller ikke særlig godt likt, men Kristaver hadde alltid holdt fast ved at hun hadde et godt hjerte innerst inne. Dessuten visste han at hun elsket ham og deres barn av hele seg. Penelope fikk etter hvert tre søsken; en bror som var rev og het Lurifaks, en søster som også var kanin og het Isabel og en annen søster som fikk navnet Kiara og som også var en kanin. Dessverre døde Kiara bare dager etter at hun ble født, noe som gjorde Penelopes far fra seg av sorg og som folk flest sa at var det andre trekket i destruksjonen av Kristaver. Lurifaks og Isabel vokste derimot opp og ble spennende karakterer i seg selv. Lurifaks ble født i juni 1940 i stjernetegnet tvillingen og var en skikkelig luring fra dag 1. Han hadde brune øyne som han hadde arvet fra Virginia og var en rødrev av det gode gamle slaget, oransje ut til haletippen. Han var dessuten en ordentlig smarting og lagde moro hvor enn han gikk og han ble raskt Penelopes beste venn og verste fiende. Isabel på sin side ble født i mars 1945 og var Kristavers lille engel. Hun var en brunfarget kanin av uante grunner og en utrolig vakker en også med mørke krøller og store blå øyne som funklet av liv. Søt og uskyldig ble hun en person alle brydde seg om og det var derfor med sorg familien Revestjert-Kanin fant ut at lille Isabel hadde en ikke ubetydelig hjertefeil og av den grunn sannsynligvis ikke ville bli mye eldre enn ti år og i tillegg ville være svakelig og avhengig av medisiner hele livet sitt. Dette var det folk kalte første trekk i destruksjonen av Kristaver Kanin. Penelope på sin side var lyslugget og blåøyd som sin far og var ham opp av dage (sånn med unntak av det faktum at hun var jente). Og hun hadde en oppvekst som altså kunne kalles selve definisjonen på idyllisk frem til hun fylte åtte år. Da skjedde noe som forandret alt.

‑­

Men la oss ta en titt på nåtidens situasjon igjen, dette nuet da Penelope (som nå igjen skal kalles Fru Kanin, hun skal kalles det når vi er i mer moderne tid) var sytti år. Nå var Fru Kanin nettopp ferdig med sitt førtiniende forhold og det forholdet som hadde gjort at hun nå ønsket en pause fra kjærligheten for en stund. Hun var riktignok en kvinne som forelsket seg flere ganger i måneden minst, men akkurat nå trengte hun en pause og denne pausen skulle hun bruke til å male. Fru Kanin hadde oppdaget malerkunstens gleder for noen få år siden da hun var sammen med sin førtiåttende ektemann, Eugene Hundekjeks. Han hadde vært fransk og særdeles romantisk og hadde elsket å male. Dessverre hadde han hatt begrenset talent og selv om han skal bli omtalt nøyere siden kan det herved røpes at det var kunsten som avsluttet hans ekteskap med Fru Kanin. Hun var nemlig uenig i hans maleriske tolkning av henne. Han hadde malt henne og det hadde blitt en såpass ille kunstnerisk versjon av henne at Fru Kanin hadde slått opp med ham der og da og slengt bilde i søppelkassa. Men dette forholdet (som for så vidt hadde vært et av de kortere ekteskapene hennes) hadde gjort at Fru Kanin hadde fått øynene opp for malingen og nå var hun begynt å utvikle et visst talent med penselen. Hun kunne male en blomstereng og det ble så idyllisk og realistisk at en formelig kunne lukte blomstene etterpå. Eller hun kunne male en venninne og ha venninnen overbevist om at det var et fotografi, et talent hun gjerne brifet med i sosiale sammenhenger. Fru Kanin foretrakk like fullt ikke å male realistiske bilder. Hun likte heller en form for malerier som var mer stilistiske, hun fanget virkeligheten, men den ble noe mer. Det ble et slags snev av magi over bildene hennes for de så ikke helt realistiske ut, de så mer stiliserte ut og hadde kanskje et snev av surrealisme, blandet med en klype impresjonisme. Uansett hva en nå en gang skulle kalle Fru Kanins bilder så var de vakre og hun skulle nå dra på ferie til Irland, armert med malesaker og klar til å male de grønne engene og fange naturens på sitt flotteste. Hun skulle være kunstner på inspirasjonsutflukt, langt borte fra virkeligheten og kjærligheten. Og i denne boka skal vi følge Fru Kanin frem til denne reisen og da først og fremst følge hennes kjærlighetsliv. For ens liv må være noe helt utenom det vanlige når en i gjennom sytti år går gjennom ikke tre, ikke tolv, men førtini ekteskap. Fru Kanins førtini ekteskap.

Da Penelope var åtte år og kalenderen viste januar 1947 ble livet hennes altså forandret. Den nevnte Kiara ble født da og raskt også, midt på natta mens stjernene blinket. Kiara ble født og hun var død når hun kom ut. Dette gjorde noe med familien Revestjert- Kanin og da først og fremst med Kristaver som mistet noe av seg selv, noe av det viktigste. Livsgleden hans forsvant kan en vel si og han ble aldri den samme igjen. Virginia så ut til å takle situasjonen langt bedre, men hva vet en vel om det. Hun kan ha vært like knust selv, hun skjulte det bare bedre. Ja, hun skjulte det faktisk så godt at alle ble overrasket da hun en natt plutselig forsvant. Det hadde vært natt til den 26. Januar og de hadde spist en spesielt stor middag hele familien samlet. Ved det store spisebordet hadde de sett ytterst idylliske ut. Kristaver hadde smilt sitt mest oppriktige smil siden Kiaras død og hadde forsynt seg blidt med en etter en porsjon med solsikkesuppe, en rett som Virginia kunne lage uten et snev av problemer. Virginia var svært god til å lage mat og Kristaver spøkte ved middagsbordet om at hun hadde funnet ut at maten var veien til en manns hjerte, en bemerkning hun smilte lurt over. Virginia på sin side hadde spist mye mindre og en kunne kanskje tolket den manglende matlysten hennes som et tegn på at noe var galt fatt, men ingen tenkte i de baner akkurat da. De bare nøt måltidet. Penelope selv spiste og viste klart at hun hadde utmerkede vaner når det gjaldt måltider. Instinktivt gjorde hun alle de rette tingene og viste eksellent bordskikk. Lurifaks derimot var mye mer uappetittlig og hadde til og med munnen åpen, mens han spiste, noe han gjentatte ganger hadde hørt at han ikke skulle og gjentatte ganger gjorde likevel. Og så var det Isabel. Isabels hjertefeil og skrøpelige helse hadde ført til at hun var svært liten til å være nesten to år og dessuten alt for tynn. Likevel funklet øynene hennes og de alene var så livfulle og vakre at en nesten glemte hjertefeilen hennes helt. Isabel satt i en barnestol og så nærmest dronningaktig der hun satt og fulgte nøye med mens de andre spiste. Og mens de satt der var det stearinlys tent i flotte lysestaker og alt var så koselig og vakkert at ingen tenkte videre over at Virginia gikk fra bordet for å legge seg før de andre. Noe hun for så vidt hadde helt lov til siden Kristaver alt hadde tilbudt seg og legge ungene og ta oppvasken siden Virginia hadde laget maten og dekket på bordet. Ingen tenkte over at Virginia gikk før neste morgen da Kristaver våknet og var alene i den store dobbeltsengen med hele dyna for seg selv. Da brydde han seg ikke om at han hadde dyna alene og løp ­heller rundt i huset frem til han fant et brev som tydelig var skrevet i Virginias sirlige løkkeskrift. Der sto det:

Kjære Kristaver

Jeg har alltid elsket deg og det håper jeg de vet, men jeg kan ikke bli. Det blir for mye for meg med Kiaras død og Isabels hjertefeil og jeg klarer ikke å leve med det. Jeg må dra, få tid til å finne meg selv og jeg forlater dem. Dessuten elsker jeg deg ikke lenger, jeg bryr meg virkelig om deg, men det er ikke den kjærligheten det en gang var. Det jeg føler for deg nå er heller vennskap og jeg ønsker en pause fra det og. Jeg vil ikke måtte føle ansvar for andre, jeg trenger å være fri, bare leve mitt eget liv og derfor reiser jeg nå. Jeg etterlater en sjekk på 10 000 kroner som kan være en start på ditt nye liv med bare deg og barna og jeg håper du finner en som virkelig kan være der for deg, en som kan elske deg på en måte som jeg ikke klarer lenger. Det er ikke deg, det er meg og jeg håper du ikke hater meg, men kan huske meg som et fint minne. Ta dem godt av Penelope, Lurifaks og Isabel og fortell dem at jeg elsker dem, men at jeg bare ikke kan bli. Jeg håper dere forstår.

Med vennlig hilsen Virginia Kristabelle Mignonette Revestjert

Om Kristaver forsto på noe som helst plan vites ikke, men det er helt klart at han ble skuffet inn til margen og falt sammen over brevets innhold. Penelope fant ham i hvert fall gråtende over brevet, et brev der innholdet var så ufattelig mye mindre elegant enn skriften. Penelope prøvde så godt hun kunne å trøste sin far, en far som var knust. Kristaver følte det visstnok der og da som om Virginia hadde revet ut hjertet hans, tråkket på det og slengt det inn i peisens flammer etterpå. Og dette var det folk siden ville betegne som det tredje og avgjørende trekket i destruksjonen av Kristaver Kanin. Det var i hvert fall denne hendelsen som medførte at Penelopes liv forandret seg for alltid. Etter at Virginia dro fant Kristaver nemlig en ny trøst i alkoholen og ble aldri den samme gamle igjen.

Penelope Kanin opplevde de neste fem årene i sitt liv som langt mer bekymringsfulle enn livet hennes så langt. Hun var kvinnen i huset nå, uavhengig om hun oppfattet det sånn selv og måtte ta på seg pliktene med vask og rydding og alt ellers. Dette fordi Kristaver nå tilbrakte all sin tid med å drikke seg fullere og fullere på byens lokale pub, en pub som ble kalt ?Octopus Delight? siden den ble drevet av blekkspruten Bjarte Blekkholt. Bjarte var kjent for sitt talent for å sjonglere med alle de åtte armene sine samtidig og gjorde alkoholservering til et show der han sjonglerte med glass og flasker og var begavet som bare rakkern når det gjaldt servering av alkohol. Kristaver hadde fått en lite innbringende jobb økonomisk sett på Bjartes pub siden han var en utmerket pianist og spilte sanger utover kvelden mens han til gjengjeld fikk forsyne seg fritt med øl, øl og mer øl. Dette var en jobb som han på sin side likte siden han både fikk spille musikk og drikke seg full. Kristaver hadde forelsket seg fullstendig i alkoholens gleder, noe som åpenbart skyldtes at det fikk ham til å glemme at Virginia hadde forlatt ham, at Kiara hadde vært dødfødt og at Isabel hadde en alvorlig hjertefeil. Det Kristaver nok trengte var timer med psykolog og å snakke ut om alt som hadde skjedd, men det nektet han å innse selv. I stedet dro han oftere og oftere på puben, mens Penelope, Lurifaks og Isabel måtte passe på seg selv. Lurifaks tok det ikke så tungt. Han var en sosial og svært kvikk ung fyr og valgte ofte å overnatte hos venner. I tillegg var han en liten rakker og opplevde perioden fra han var seks til han ble elleve som en periode da han kunne gjøre hva han ville når han ville det, noe som også falt i smak hos ham. Penelope derimot oppfattet det hele som veldig tungt. Hun ble morsskikkelsen uten at dette helt var planlagt fra hennes side. Penelope bare innså at hun måtte passe på Lurifaks og Isabel og dessuten sørge for at huset så fint og ryddig ut til enhver anledning sånn at ingen begynte å lure. Hun gjorde en god jobb med å skjule det som foregikk, nesten skremmende god. Likevel visste de fleste at Kristaver drakk en del og de følte for de tre barna som måtte klare seg så mye selv. Mange av naboene tilbydde seg og hjelpe og Lurifaks tok det han fikk med et smil. Penelope derimot hadde en stolthet som gjorde at hun nektet å ta i mot noe av hjelpen hun ble tilbudt. Dette skulle hun klare selv, det var hun fast bestemt på. Likevel var alt verst for Isabel som opplevde årene fra januar 1947 da hun var nesten 2 år og frem til mars 1952 som svært vanskelige. Isabel stakkars kunne ikke huske en tid med Virginia og hadde aldri opplevd Kristaver som en god og tilstedeværende far og dette gjorde henne sykere. Dette toppet seg i mars 1952 da hun hadde syvårsdag. Dette var en dag da Kristaver så langt ikke hadde drukket noe og han var seg selv i større grad enn på lenge.

‑­

?Gratulerer med dagen,? utbrøt han da han og Lurifaks og Penelope skrittet innpå rommet til Isabel. Der forsvant smilene deres brått da de fant Isabel bevisstløs i sengen og med et ansikt som tydelig var preget av høy feber.

?Isabel,? utbrøt Penelope, mens Kristaver gjorde det verste han kunne ha gjort. Nervøs og skremt over Isabels bevisstløshet løp han nemlig til kjøkkenet og grep en tilfeldig vinflaske som han forsynte seg fra i store slurker. Dette handlet ikke først og fremst om at han var spesielt tørst akkurat da, men han hadde glemt hvordan man kunne roe nervene uten alkohol og bare drakk i vei. Penelope derimot ringte sykehuset som gikk med på og straks komme kjørende dit og satte så i gang med å prøve å få liv i Isabel, noe hun omsider fikk til. Dette gjorde henne så lykkelig at hun begynte å gråte. Lurifaks på sin side hadde blitt så skremt over å se Isabel sånn hun var at han hadde løpt inn på rommet sitt og nå gråt inn i dyna si mens han forbannet seg selv over å gjøre noe sånt. Som mange andre gutter følte Lurifaks at tårer var nedverdigende og han gråt derfor kanskje ekstra mye, gråt over at han ikke greide å la være å gråte. Snart nok kom folk fra sykehuset og da møtte de en snøvlende og nervøs Kristaver som var overdrevent bablende og sa massevis uten egentlig å si noe som helst.

?Hun er ikke våken, men jeg tror ikke hun er død, hun kan vel ikke være det kan hun vel, og forresten vil dere ha litt vin, dette er beste sorten, ikke at jeg drikker så mye, bare litt, må roe nervene, vil dere ikke, og hvor er hun, oppe på?? bablet Kristaver, tydelig med svært liten kontroll over noe som helst. De to fra sykehuset, Hansine Elgesen og Halvor Hest, delte blikk og løp så rundt i huset og fant omsider Isabels rom der Isabel satt blek og tårevåt ved siden av Penelope.

?Hvordan går det?? spurte Hansine omsorgsfullt og Isabel svarte med svak stemme at hun ikke følte seg så bra, mens Penelope holdt om søsteren sin for å passe på henne med et meget bekymret uttrykk. Hansine kom bort til dem og sjekket Isabels panne og litt diverse andre ting før hun konkluderte med at Isabel var rammet av en ufarlig influensa, men likevel burde holdes til observasjon på sykehuset en natt siden hun tross alt hadde vært bevisstløs. Hansine fortalte så Penelope at hun hadde gjort alt riktig. Så dro de på sykehuset, Kristaver også og han var betydelig mindre full nå. Like fullt var han som lammet av redsel og åpenbart klar over at han nok var i vansker nå. Og sant nok. Så snart Isabel ble ansett som frisk nok til å dra hjem ble det straks besluttet at Kristaver måtte velge mellom enten noen måneder i fengsel eller å ta i mot en plass på det lokale rehabilitasjonssenteret for å slutte å drikke. Kristaver hadde kanskje fått det tegnet han trengte for å skjønne alvoret og valgte rehabilitasjonssenteret, mens Penelope, Lurifaks og Isabel flyttet til Kristavers søster Katarina Kanin som tilfeldigvis også var lege og kunne gi Isabel den pleien hun egentlig trengte. Og slik startet et nytt liv for Penelope Kanin da hun var 13 ½ år gammel, et nytt liv som ble mye bedre.

*

Challenger Deep og finfinfine ting :)

Se!!!

Bøkene mine har kommet <3 I tillegg har jeg vunnet “Et lite liv” av Hanya Yanahigara som norsk lesereksemplar i en Facebook-konkurranse og der har vi vips enda en bok å lese på så ååå, jeg har så mye å lese på for tiden =D I tillegg virker det som om jeg er Midas, alt jeg tar i blir til gull bare at det gjelder tingene jeg leser og betyr at omtrent alt jeg leser for tiden er brilliant og fascinerende og veldig velskrevet så hurra 🙂

Jeg har ellers kjøpt meg en svær ny veske med masse plass og masse lommer som var på halv pris (hadde kostet 600, kosta meg 300) på Bagorama og som jeg liker veldig godt, jeg har fått dilla på Gilmore Girls på Netflix, jeg har skrevet en del på et nytt prosjekt i den nyeste notatboka mi fordi det funker bedre når jeg skriver for hånd enn på data for tiden og jeg har fått en merkelig fascinasjon overfor The Mighty der folk skriver personlige historier om enten å ha ymse diagnoser eller å være pårørende til noen som har ymse diagnoser fordi jeg av en eller annen grunn syns det er veldig interessant å lese om rare og ikke så rare sykdommer og slikt (jeg er merkelig). 

Og ellers så har jeg nå lest denne boka:

Den heter “Challenger Deep”, er skrevet av Neal Shusterman og den var forvirrende, finurlig, fantastisk og flytende og jeg skal nå bruke resten av dette innlegget til å anmelde den. God fornøyelse og så bables vi 🙂

Challenger Deep av Neal Shusterman

Caden Bosch is on a ship that’s headed for the deepest point on Earth: Challenger Deep, the southern part of the Marianas Trench.
Caden Bosch is a brilliant high school student whose friends are starting to notice his odd behavior.
Caden Bosch is designated the ship’s artist in residence, to document the journey with images.
Caden Bosch pretends to join the school track team but spends his days walking for miles, absorbed by the thoughts in his head.
Caden Bosch is split between his allegiance to the captain and the allure of mutiny.
Caden Bosch is torn.
A captivating and powerful novel that lingers long beyond the last page, Challenger Deep is a heartfelt tour de force by one of today’s most admired writers for teens.

*

Det er perioder der alt man leser snakker til en, da alle ordene er malerier og symfonier samtidig og det er som om alle bøker man leser er fantastiske og brilliante og får deg til å skjønne hvorfor du elsker litteratur. For tiden er jeg i en slik herlig periode og denne boka er intet unntak.

Uansett, «Challenger Deep» er en usedvanlig og brilliant ungdomsbok som er veldig forvirrende i begynnelsen, men der alt gir mer og mer mening underveis, samtidig som det hele tiden har noe hypnotisk og finurlig ved seg. Det handler om når fantasiene blir mer virkelige enn virkeligheten, om mentale lidelser, om et skip på vei mot punktet der havet er dypest og mye mer i en bok som ofte kan være svært humoristisk og underholdende samtidig som det er en veldig sår og viktig tematikk. Selv har jeg ikke slitt med mentale lidelser og likevel føles det som om denne boka er en av dem som aller best har beskrevet det, beskrevet følelsen av å miste grepet om virkeligheten og å aldri vite helt hva som er sant og hva som er løgn. Man får så mye forståelse og sympati overfor Cadens problemer og det føles også hvordan denne boka har vært en dypt personlig bok å skrive for Neal Shusterman (som jeg nå har mål om å få lest mer av siden jeg elsker skrivestilen hans), en mann som selv har opplevd hvordan mentale lidelser påvirker hele familien. Neal Shustermans sønn bidrar ellers med illustrasjoner som perfekt underbygger den temmelig surrealistiske stemningen ved «Challenger Deep», en stemning som var enda en av grunnene til at jeg ble veldig inspirert av denne boka.

Og denne anmeldelsen føles mangelfull, mest fordi jeg mangler ordene for å forklare hva det var med denne boka som gjorde at den gjorde så sterkt inntrykk. Den er bare så himla godt skrevet og formidlet, språket fløt så godt og føltes så presist og ja, jeg syns denne boka er veldig verdt å lese.

Når den likevel mangler noe udefinerbart som ville gjort den til fullstendig elskepå-fantastisk så er det heller ikke så farlig i og med at dette uansett er en sterk femmer som terningkast og en bok som kanskje ikke vil passe alle like godt, men som virkelig fortjener et forsøk. Sær og vakker, morsom og sår og forvirrende brilliant så er dette supert så yay!

Og nå må jeg sitere masse:

?The fear of not living is a deep, abiding dread of watching your own potential decompose into irredeemable disappointment when ‘should be’ gets crushed by what is. Sometimes I think it would be easier to die than to face that, because ‘what could have been’ is much more highly regarded than ‘what should have been.’ Dead kids are put on pedestals, but mentally ill kids get hidden under the rug.? 

*

?Everything feels right with the world…
…and the sad thing is that I know it’s a dream. I know it must soon end, and when it does I will be thrust awake into a place where either I’m broken, or the world is broken.? 

*

?There are many ways in which the “check brain” light illuminates, but here’s the screwed-up part: the driver can’t see it. It’s like the light is positioned in the backseat cup holder, beneath an empty can of soda that’s been there for a month. No one sees it but the passengers?and only if they’re really looking for it, or when the light gets so bright and so hot that it melts the can, and sets the whole car on fire.? 

*

?There are times I feel like I’m the kid screaming at the bottom of the well, and my dog runs off to pee on trees instead of getting help.? 

*

?We always look for the signs we missed when something goes wrong. We become like detectives trying to solve a murder, because maybe if we uncover the clues, it gives us some control. Sure, we can?t change what happened, but if we can string together enough clues, we can prove that whatever nightmare has befallen us, we could have stopped it, if only we had been smart enough. I suppose it?s better to believe in our own stupidity than it is to believe that all the clues in the world wouldn?t have changed a thing.? 

*

?I begin to wonder if David was like me. Seeing monsters everywhere and realizing there aren’t enough slingshots in the world to get rid of them.? 

*

?I know exactly what he means. I had overheard Poirot talking to my parents. He was using words like “psychosis” and “schizophrenic”. Words that people feel they have to whisper, or not repeat at all. The Mental-Illness-That-Must-Not-Be-Named.? 

*

?Don Quixote – the famous literary madman – fought windmills. People think he saw giants when he looked at them, but those of us who’ve been there know the truth. He saw windmills, just like everyone else – but he believed they were giants. The scariest thing of all is never knowing what you’re suddenly going to believe.? 

*

?The weird thing is, hearing stories like this makes me feel a kind of kinship with the Almighty, because it proves that even God has psychotic episodes.? 

*

?You don’t so much sleep as borrow eight hours from death.? 

*

?Indeed, nothing awful is without its beautiful side.? 

Livet er fint og det er boka “The Sculptor” også :)

Heisann! Siden sist har jeg gjort veldig lite fornuftig, men jeg har kost meg en del da og det er jo en viktig fritidssyssel det og 😉 Ellers viser det seg at Amazon godt mulig rett og slett har mistet pakken med bøker de skulle sende meg, men jeg fikk chattet med en veldig hyggelig og behjelpelig kundebehandler der i går og de har sendt bøkene på nytt med prioritert shipping slik at de skal komme i morgen uten at det kostet meg noe ekstra. Så da ser det ut til at ting vil ordne seg. Ellers har jeg skaffet meg nye bokmerker fordi alt tyder på at jeg greide å glemme igjen yndlingsbokmerket mitt på Liastua i helgen, jeg har fått shoppet en del i det siste og det er kos, jeg har fascinerende nok oppdaget at det finnes en spesiell episode av Friends som ikke virker om jeg prøver å spille den av på Netflix mens de andre episodene jeg prøver funker ypperlig og jeg har Hockey Pulver å kose meg med denne kvelden så det er toppers. 

Denne sangen er forresten veldig fin (og hentet fra musikalen “The Theory of Relativity” som jeg har hatt litt dilla på å lytte til i det siste):

Noe annet som er fint er at jeg leser skikkelig supre bøker for tiden. Deriblant den grafiske romanen jeg nå tenkte å bruke resten av dette innlegget til å anmelde. Her er først forsiden og to bilder fra boka:

Neil Gaiman liker visst denne boka han og 😉

Det er så detaljert og godt tegnet at bare wow!

Og da kommer min anmeldelse og så kommer neste blogginnlegg om noen dager. Vi bables og god fornøyelse!

The Sculptor av Scott McCloud

David Smith is giving his life for his art?literally. Thanks to a deal with Death, the young sculptor gets his childhood wish: to sculpt anything he can imagine with his bare hands. But now that he only has 200 days to live, deciding  what  to create is harder than he thought, and discovering the love of his life at the 11th hour isn’t making it any easier! 

Hei, jeg har lest en fascinerende grafisk roman og der i kursiv har vi Goodreads sin beskrivelse av denne boka. En bok jeg skaffet meg fordi jeg har lest «Zot» av Scott McCloud før (som jeg elsket) og Scott McCloud har skikkelig peiling på tegneserier i det hele tatt og så virket det som en interessant bok uansett og ja, «The Sculptor» er skikkelig interessant og fascinerende og klok og ettertenksom i tillegg.

Vi følger altså David Smith som ønsker å bli skulptør mer enn noe annet og som gjør en avtale med Døden som gir ham evnen til å kunne lage alt han kan forestille seg av skulpturer med hendene sine mot å kun ha 200 dager igjen å leve. David Smith, som uansett er ganske nedstemt siden han har skikkelig masse uflaks og mye død familie og slikt, syns denne avtalen er super, men så blir alt vanskeligere enn han tenkte og han blir intenst forelska og vips er ikke avtalen en like super ide likevel.

Så mye mer om plottet skal jeg ikke si og jeg har vel strengt tatt allerede sagt litt for mye (samtidig som det egentlig ikke er så mye for mye siden mye av dette røpes allerede i synopsiset). Det jeg kan si er at denne boka er flott, ikke minst fordi denne boka virkelig viser hvor imponerende innsats det krever å skape en grafisk roman. Jeg visste jo at det nok krevde en del, men Scott McCloud er så himla proff og flink til å tegne alt fra mennesker og ansiktsuttrykk til arkitektur osv. Det er litt så man får lyst til å gi boka et plusspoeng bare for hvor gjennomført den er og yay for tegnestilen til Scott McCloud.

Ellers liker jeg konseptet (som minner en smule om plottet til en av bøkene jeg forhåpentligvis får i posten snart fra Amazon) og jeg liker karakterene og mens noen har beskyldt karakteren Meg for å være Manic Pixie Dream Girl i ganske stor grad så syns jeg det funker ganske bra. Dette er dessuten en av de bøkene som er så fin å ha siden man kan bla i den når som helst og alltid finne noen nye detaljer. Og greia er rett og slett det at denne grafiske romanen er så smart, så kunstnerisk og bare veldig, veldig fin. Dessuten føles slutten innmari riktig rett og slett.

Med det sagt så har denne boka sine svake sider også. Den er for eksempel litt tykkere enn den egentlig hadde trengt å være med sine nesten 500 sider og jeg syns jo tykke grafiske romaner er supert, men det er likevel noe å ta i betraktning. Dette er dessuten en bok som er veldig elsk/hat hvis man skal ta anmeldelser i betraktning for det er mange som virkelig elsker denne boka, men vel så mange som syns den er helt håpløs. Selv liker jeg «The Sculptor» skikkelig godt, men jeg skjønner også veldig godt de som er mer negative for dette er ikke en perfekt bok. Den har for eksempel en hovedperson i David Smith som egentlig er ganske irriterende mye av tiden og det er generelt sett ikke alle elementene i denne historien som funker like godt.

Jeg syns like fullt at denne boka er brilliant og underfundig og en grafisk roman som både kan skryte av et fascinerende konsept OG en fabelaktig gjennomføring. Dette er altså en bok som er verdt å teste ut.

Terningkast 5!

 

Phantom Boy :)

Heisann! Livet er fint selv om jeg bruker alt for mye tid til å bekymre meg for ymse ting, deriblant pakken jeg bestilte fra Amazon som ENDA ikke har kommet selv om forventet leveringstid var 22. juni og som gjør at jeg er oppriktig redd for at den aldri kommer fordi den kostet meg 1100 kr og inneholdt bøkene jeg EGENTLIG hadde tenkt å lese denne sommeren. Men jeg satser på at det løser seg, ting pleier jo å ordne seg til slutt tross alt. Ellers har jeg tatt fri fra å dra på datarommet til Fretex for å søke jobber denne uka fordi jeg trenger en pause fra slikt og i dag har jeg spist sjokoladeis i herlig vær på Aker Brygge for eksempel. For øvrig har jeg skaffet meg en ny notatbok til å skrive på historier som jeg etter planen skal ta med meg overalt, siden jeg har mye lettere for å prioritere skriving når jeg ikke er hjemme enn når jeg sitter foran en data der internett og Netflix eksisterer. Planen min er å skrive i alle fall litt hver dag og så tar jeg det som det kommer hva angår hvor mye jeg skriver og det fine er at jeg har fått ideer til flere skriveprosjekter som jeg kan holde på med i tillegg til Gatelyktprosjektet (som dog er hovedprosjektet uansett). Ellers så har Gilmore Girls kommet på Netflix og jeg har et sommerprosjekt der jeg skal se alt av det siden jeg tidligere bare har sett et knippe episoder så det blir fint. Og så kan det hende uka vil inneholde litt shopping siden jeg har en del bursdagspenger fortsatt og slikt 😉

Men da tenkte jeg å poste en trailer og deretter min anmeldelse av “Phantom Boy” som jeg så på kino på lørdag og så kommer neste innlegg om noen dager så da bables vi og god fornøyelse 🙂 

Phantom Boy

For noen år siden så jeg animasjonsfilmen «En katt i Paris» som var en sær, men veldig stilfull europeisk animasjonsfilm. Såpass stilfull faktisk at jeg bestemte meg for å teste ut den nye filmen til skaperne bak «En katt i Paris» i form av den nye animasjonsfilmen «Phantom Boy», en film som er veldig verdt å se, om ikke annet så fordi den så unik. «Phantom Boy» er for det første håndtegnet og det føles forfriskende hvor enn mye jeg elsker de data-animerte filmene til blant annet Pixar og for det andre så føles den befriende avslappet. «Phantom Boy» er en film som, tross en beskjeden varighet på ca en time og tjue minutter, tar seg tid og aldri føles stressende eller masete.

Ellers så handler det kort oppsummert om Leo på elleve år som har kreft og som kan forlate kroppen sin som et usynlig fantom. Så blir han kjent med den skadede politimannen Alex og en tøff journalist og sammen tar de opp kampen mot en fæl superskurk. Og greia er ikke det at alt nødvendigvis er så originalt, men det formidles så fint og i en animasjonsstil som føles rå og upolert og på sett og vis innmari stilig. Jeg liker dessuten karakterene, jeg syns dette er en veldig sjarmerende, det er en liten hund med som stjeler showet gang på gang og det er tidvis oppriktig rørende og litt trist på en måte som aldri føles for sentimentalt. Med andre ord er det mye jeg liker med denne filmen.

Det er likevel noen ting som trekker litt ned. For det første irriterer det meg litt at filmen settes opp kun på norsk siden jeg foretrekker å se animasjonsfilmer på originalspråket, og det føles også litt unødvendig i og med at denne animasjonsfilmen har aldersgrense ni år og sånn sett er ment for et publikum som burde være gammelt nok til å kunne lese undertekster uten problemer. Med det sagt så er den heldigvis svært godt dubbet så det hjelper litt, men likevel, det hadde passet stemningen så godt å se denne filmen på originalspråket fransk. Noen andre ting som trekker litt ned er slutten som føles litt for enkel og ikke helt tilfredsstillende og at det føles litt for ujevnt fortalt til tider. Samtidig klarer jeg ikke helt å sette ord på hva jeg tenker kunne vært gjort annerledes.

Dette er uansett en svært fin film som er et flott portrett av New York og som dessuten er en av de filmene som voksne nok kan få vel så mye glede av som barn. Og mens det ikke er en perfekt film så er den veldig verdt å se om ikke annet så fordi den er så unik.

Terningkast 4!

Oppsummeringsinnlegg for juni :)

Heisann! Det er fredag, jeg har vært i sentrum for å spise pizza på restaurant med moren min og livet er fint fordi jeg har besluttet å gi blaff i jobbsøking i neste uke og heller ta en pause fra slikt og bare kose meg med bøker og skriving og spaserturer om været er ålreit i stedet. Dessuten er livet fint fordi været på bursdagen min var det fineste bursdagsværet jeg har hatt på flere år (det peier ofte å være overskyet og kjedelig ingentingvær, men i år var det lettskyet og fint med veldig behagelige temperaturer så yay). Ellers har bursdagen min i hovedsak resultert i penger som er det jeg ønsket meg mest uansett så det er kult. Det som derimot ikke er så kult er at jeg fortsatt venter på pakken min fra Amazon der forventet leveringstid var 22. juni. I følge Amazon så er pakningen sendt da og den er betalt og aller siste dagen det skal kunne komme er 7. juli, men hver gang jeg sjekker postkassa og håper at det har kommet så har det ikke gjort det så jeg har begynt å lure på om jeg blir nødt til å sjekke postkassen uten å håpe at de har kommet og det vet jeg ikke om jeg får til. Uansett håper jeg virkelig de kommer snart siden det var de bøkene jeg hadde tenkt å ha som ferielesning, men i verste fall om de aldri kommer har jeg shoppet litt bøker for bursdagspenger de siste dagene og har dette å lese på (sånn i tillegg til de uleste bøkene jeg hadde i utgangspunktet):

Alle disse bøkene har jeg mål om å anmelde etter hvert 😉

Ellers skal jeg på kino i morgen og se animasjonsfilmen “Phantom Boy” og jeg var litt usikker i og med at de dessverre bare setter den opp med norsk tale, men den virker som en litt annerledes og sær animasjonsfilm og det er fint med litt variasjon så derfor. Anmeldelse kommer etter planen i mitt neste blogginnlegg 🙂

Men da tenkte jeg å oppsummere juni bok- og filmmessig sett så da setter jeg gladelig i gang med det =D

Oppsummering av nye litterære og filmatiske opplevelser for juni

BØKER

– Monster on the hill av Rob Harrell

Morsom, sjarmerende og søt grafisk roman om monstre og sånt. Terningkast 5!

– Jegeren av Janne-Camilla Lyster

Observant, nær og tidvis veldig fin diktsamling. Terningkast 4!

– Vente, blinke av Gunnhild Øyehaug

Fint skrevet med noe underfundig, øyeblikkspoetisk og filmatisk ved seg. Ellers bok jeg leste på grunn av En slags bokklubb og en interessant oppdagelse. Terningkast 4!

– Engel i snøen av Anders Totland

Vakkert fortalt liten bok som er trist og poetisk og ettertenksom. Terningkast 5!

– Aristotle and Dante discover the secret of the Universe av Benjamin Alire Saenz

Nydelig, siterbar og vakkertrist ungdomsbok som virkelig er verdt å lese. Terningkast 6!

– What is not yours is not yours av Helen Oyeyemi

Interessant og spesiell novellesamling som gjorde sterkt inntrykk selv om ikke var like engasjerende hele veien. Terningkast 4!

– The Bolds to the Rescue av Julian Clary

Underholdende, morsom og bokstavelig talt dyrisk med fine illustrasjoner og sånt. Terningkast 4!

– The Serpent King av Jegg Zentner

Sår, ettertenksom og svært fin ungdomsbok selv om det skjedde ting i den som jeg ikke ville at skulle skje og det gjorde ting smått deprimerende. Terningkast 5!

FILMER

– Et helt halvt år 

Fin filmatisering av en trist, sjarmerende og romantisk bok. Terningkast 5!

– Boychoir

Jeg fulgte ikke hundre prosent med, men fikk med meg nok til å kunne regne den som noe jeg har sett og denne filmen var fin og hadde gode skuespillere. Musikalsk, forutsigbar og ålreit. Terningkast 4!

*

Så, juni var en måned som inneholdt åtte bøker og der jeg kanskje ga terningkast 4 på litt flere bøker enn ønskelig, men til gjengjeld leste noen bøker som virkelig var usedvanlig velskrevne og langt på vei gjorde opp for det som var mer midt på treet. 

Og da tenkte jeg å drive med andre ting og så kommer neste innlegg om noen dager og da kan jeg altså skrive anmeldelse av “Phantom Boy” og slikt så yay 🙂